url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Mont_Blanc
|
2023-02-04
|
Mont Blanc
|
['Kategori:45°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Aostadalen', 'Kategori:Fjell i de franske Alpene', 'Kategori:Fjell over 4000 meter', 'Kategori:Sider med kart']
|
Mont Blanc (fransk: Mont Blanc; italiensk: Monte Bianco, begge i betydningen «det hvite fjell») er Vest-Europas høyeste fjell med sine 4 808,73 moh., ifølge målingen av 13. september 2017, og ligger i de franske Alpene, på grensen mot Italia og nær grensen til Sveits. Høyden varierer noe fra år til år med den vekslende snømengden på toppen. Isbreen på toppen er opptil 23 meter høy.
Den første som besteg Mont Blanc var ved Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard, den 8. august 1786. Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men Elbrus i Kaukasusfjellene (Russland) er med sine 5 642 moh det høyeste fjellet i Europa.
Italienere og franskmenn strides om dette fjellet. På italienske kart ligger toppen på grensen mellom de to landene, mens den på franske kart ligger klart inne i Frankrike.
Mont Blanc-tunnelen, mellom Chamonix i Frankrike og Courmayeur i Italia, ble påbegynt i 1957 og sto ferdig i 1965. Den er 11,6 km lang.
Sammenlagt har om lag 300 klatrere omkommet i Alpene siden 1. juni 2008, hvorav om cirka 200 på Mont Blanc.
24. januar 1966 krasjet en Air India Boeing 707 i fjellet, og 117 mennesker omkom.
|
Mont Blanc (fransk: Mont Blanc; italiensk: Monte Bianco, begge i betydningen «det hvite fjell») er Vest-Europas høyeste fjell med sine 4 808,73 moh., ifølge målingen av 13. september 2017, og ligger i de franske Alpene, på grensen mot Italia og nær grensen til Sveits. Høyden varierer noe fra år til år med den vekslende snømengden på toppen. Isbreen på toppen er opptil 23 meter høy.
Den første som besteg Mont Blanc var ved Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard, den 8. august 1786. Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men Elbrus i Kaukasusfjellene (Russland) er med sine 5 642 moh det høyeste fjellet i Europa.
Italienere og franskmenn strides om dette fjellet. På italienske kart ligger toppen på grensen mellom de to landene, mens den på franske kart ligger klart inne i Frankrike.
Mont Blanc-tunnelen, mellom Chamonix i Frankrike og Courmayeur i Italia, ble påbegynt i 1957 og sto ferdig i 1965. Den er 11,6 km lang.
Sammenlagt har om lag 300 klatrere omkommet i Alpene siden 1. juni 2008, hvorav om cirka 200 på Mont Blanc.
24. januar 1966 krasjet en Air India Boeing 707 i fjellet, og 117 mennesker omkom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mont Blanc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mont Blanc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
| fjellrekke = Mont Blanc-massivet i Alpene
| 9,143 | 9,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke
|
2023-02-04
|
Den katolske kirke
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doktriner', 'Kategori:Katolisisme']
|
Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).
|
Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).
== Historisk bakgrunn ==
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken.
I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som reformasjonen. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.
=== I Norge ===
Hovedartikkel: Den katolske kirke i NorgeDen katolske kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.
Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem.
Med Olav den hellige ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i 1030 ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins.
I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisismen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnlovsforbudet mot jøder (i den beryktede §2) ble opphevet i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettskonvensjon. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse».
Det er i dag ca. 98 000 registrerte katolikker i Norge, det vil si omtrent 2 % av befolkningen. Flertallet av disse, minst halvparten, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere, kaldeere og ukrainere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø. Tilsammen har disse 35 menigheter, samt et kapelldistrikt som med tiden kan bli egen menighet. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200 000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de 98 000 katolikkene som har norsk personnummer.
== Oppbygning og struktur ==
Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode i lærespørsmål. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Bispedømmene er kirkens grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin, samt administrasjon av den delen av kirken som omfattes av bispedømmet. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962–1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
Den katolske kirke har både en liturgisk, en hierarkisk og en regional struktur:
Den katolske kirkens liturgiske struktur består av 23 særkirker med ulike riter og liturgier, hvorav imidlertid den romersk-katolske uten sammenligning er den største.
Den katolske kirkens hierarkiske struktur refererer til de kirkelige jurisdiksjonene og titlene, som har en tradisjonell rangorden.
Den katolske kirkens geografiske struktur består av bispedømmer eller lignende jurisdiksjoner i så godt som alle av verdens land.
== Troslære ==
Katolsk tro er oppsummert i den nikenske trosbekjennelse og er nøyere detaljert i katekismen til den katolske kirke. Basert på løftene til Jesus Kristus i Evangeliene, mener kirken at den ledes gjennom Den hellige ånd og at kirkens dogmatiske ufeilbarlighet derfor er beskyttet fra vranglære. Den katolske kirke lærer at Den hellige ånd åpenbarer Guds sannhet gjennom De hellige skrifter, Den hellig tradisjon og Magisteriet.De hellige skriftene er de 73 bøkene i den katolske bibelen. Den består av de 46 bøkene funnet i den eldgamle greske versjonen av Det gamle testamentet - kjent som Septuaginta- og de 27 skriftene i Det nye testamentet som først ble funnet i Codex Vaticanus og listet opp i påskebrevet til Athanasius. Den hellige tradisjon består av den læren som stammer fra apostlenes tid. De hellige skriftene og Den hellige tradisjon blir sammen sett på som «depositumet av tro» (depositum fidei). Disse blir igjen tolket av Magisteriet (fra magister, latin for "lærer"), den lærende autoriteten i kirken, bestående av biskopene sammen med paven, som er biskopen av Roma.Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.
Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).
== Økumenikk og samfunnsmessige spørsmål ==
Økumenikk (fra gresk oikoumenikos, «som berører den bebodde verden») er en betegnelse for den kristne enhetstanken, og er relatert til religionsdialog. Den katolske kirke mener å være identisk med den kirke som ble grunnlagt av Kristus. Den økumenikk som den svenske teologen og Nobels fredsprisvinner, Nathan Söderblom, sto for, innebar at hver kirkesamfunn er likestilte, er derfor uforenelig med den katolske lære. Fram til 1950-tallet ble denne økumenikk avvist.
Pave Johannes XXIII og Andre Vatikankonsil innførte en ny praksis som heller skulle fremme gode forhold til medkristne framfor å stå fast på ulikheter i læren. Bønn med ikke-katolikker ble tillatt i motsetningen til tidligere kirkelover.
Den 29. juni 2007 ble det utgitt et dokument av Vatikanets Troskongregasjonen som berørte det økumeniske samarbeidet med de protestantiske og ortodokse kirkene. Dokumentet, benevnt som Responsa ad quaestiones, bar kardinal William Joseph Levadas signatur, henviste til hva som ble besluttet ved Andre Vatikankonsil og deretter slo atter fast av Vatikanet gjentatte ganger, senest i dokumentet Dominus Iesus (2000). Dokumentet slår fast at, i henhold til den katolske kirke, kan kirker utenfor den katolske kirke, ikke bli ansett for være kirker i egentlig mening. Unntaket er de ortodokse kirker, noe som opprettholder det katolske synet på sakramentet og presteembetet.
Det ble også slått fast at i henhold til den katolske kirke har de protestantiske kirkesamfunnene ikke de riktige sakramentet. Når det gjelder økumeniske diskusjoner skrives det i dokumentet at «dialog er bare konstruktivt om deltagerne viser troskap til den katolske identiteten».
Den katolske kirke ønsker fortsatt ikke å ha felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn på grunn av ulike syn på hva denne innebærer; den katolske kirke betoner transsubstansiasjonen, mens de lutherske kirkene ser på nattverdens mer som en symbolsk handling. Den katolske kirken ønsker ikke bruk av prevensjon, da den mener at muligheten for nytt liv ikke skal hindres på kunstig måte, og godtar bare seksuell avholdenhet som virkemiddel for ikke å få barn. «Barn er viktig» sa paven under et mediaopptak fra messen jula 2008. Paven mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot kan gjøre situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt, og mener problemet primært er et fattigdomsproblem som de vestlige landene ikke er villige til å ta opp og erkjenne. Kirkens kondomforbud er kontroversielt, og enkelte innen kirken hevder at dette gir store belastninger for verdens fattige ved manglende familieplanlegging, setter unge kvinners liv i fare og øker faren for hiv-smitte.Den katolske kirke er konsekvent imot bruk av abort, og mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle og at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg. Medlemmer som utfører abort blir bannlyst.
Den katolske kirken, som de protestantiske kirkene, har også strid med spørsmålet om homofili. Kirken regner homofili som et brudd på den naturlige orden, og pave Benedikt XVI sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, ettersom også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Den katolske kirken er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd.
== Statistikk ==
Tall pr 2010:
Medlemmer: 1 196 000 000 (2010) (økning på 15 000 000 fra 2009)
Prester
Totalt 412 236, hvoravsekularprester: 227 009
ordensprester: 135 227Endinger fra 2009:
Asia: +1 695
Afrika: +765
Oseania: +52
Amerika: +42
Europa: -905Seminarister
114 439 (+2 449 fra 2005)OrdensmedlemmerKvinner: 721 935 (-7 436)
Menn: 0054 665 (+436)
== Se også ==
Den hellige stol
Vatikanstaten
Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vårt Land 040308
Den katolske kirke i Norge
Vatikanet
|
Den katolske kirke i Norge (Katolsk tid i Norge) ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma.
| 9,145 | 9,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gregory_Bateson
|
2023-02-04
|
Gregory Bateson
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske biologer', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 9. mai', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet South Cambridgeshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialantropologer']
|
Gregory Bateson (født 9. mai 1904, død 4. juli 1980) var en britisk sosialantropolog, biolog, systemteoretiker og kommunikasjonsteoretiker. Bateson regnes som en av grunnleggerne av kybernetikken. Bateson er også en av de viktigste teoretikerne som danner bakgrunn for systemisk familieterapi.
|
Gregory Bateson (født 9. mai 1904, død 4. juli 1980) var en britisk sosialantropolog, biolog, systemteoretiker og kommunikasjonsteoretiker. Bateson regnes som en av grunnleggerne av kybernetikken. Bateson er også en av de viktigste teoretikerne som danner bakgrunn for systemisk familieterapi.
== Biografi ==
Gregory Bateson var sønn av William Bateson som var professor i biologi i Oxford. Bateson senior introduserte Gregor Mendels tekster i Storbritannia, og regnes som en av grunnleggerne av genetikken,. Han vokste opp i en familie som var levende opptatt av naturen. Gregory, oppkalt etter Mendel, studerte derfor først biologi, men skiftet til sosialantropologi, angivelig under en togreise til Cambridge sammen med antropologen A. C. Haddon. I 1930-årene hadde han lengre feltopphold på Ny-Guinea og Bali. På Ny-Guinea møtte han den kjente amerikanske antropologen Margaret Mead, som han giftet seg med i 1936. Sammen fikk de datteren Mary Catherine Bateson (1939 -). De ble skilt i 1950, men bevarte et godt faglig vennskap med Margaret Mead resten av livet. Han ble amerikansk statsborger i 1956, og fram til sin død i 1980 bodde Bateson i USA. I 1951 giftet han seg med Eliabeth Sumner, og sammen fikk de sønnen John (1951–2015). Ekteskapet varte til 1957, og kort etter giftet Bateson seg på nytt, med Lois Bateson. De fikk en datter, Nora Bateson (f. 1969).
Etter krigen underviste Bateson i antropologi i New York og Massachusetts. Under krigen arbeidet han for OSS, CIAs forløper. Mot slutten av 40-årene ble han også interessert i psykiatri. Sammen med psykiateren Jurgen Ruesch skrev han i 1951 Communication: The Social Matrix of Psychiatry.
I 1949 begynte han å jobbe som etnolog ved Veteran´s Administration Hospital i Palo Alto. Her hadde Bateson et forskningsprosjekt sammen med Jay Haley, antropologen John Weakland og psykiateren Don Jackson. De var opptatt av å studere kommunikasjon i familier der et av medlemmene var psykotiske (Palo Alto-gruppen). I perioden (1952 til 1962) jobbet de med å introdusere kommunikasjonsteori som forståelsesramme for en rekke sosiale fenomener. I 1956 skrev de en artikkel “Toward a theory of schizophrenia” der de formulerte Double bind-hypotesen. Denne gruppens arbeid har vært en viktig inspirasjonskilde for familieterapi og særlig det man kaller systemisk familieterapi. I 1960-årene arbeidet Bateson ved delfinlaboratoriene på Jomfruøyene og på Hawaii. Mot slutten av sin yrkeskarriere underviste Bateson ved University of California at Santa Cruz. De aller siste årene bodde han på Esalen Institute, i Big Sur, California.
Hans mest kjente bøker er artikkelsamlingen Steps to an Ecology of Mind, 1972, Mind and Nature, 1979 og hans uferdige verk Angels Fear som hans datter Mary Catherine gjorde ferdig i 1987. Mens Steps viser bredden i Batesons intellektuelle engasjement, fra antropologi til epistemologi, fra systemteori til biologi, dreier Mind and Nature seg om hva det innebærer at noe har ‘mind’ – bevissthet, eller kanskje sinn. Angels Fear er en ateists forsøk på å nærme seg det hellige.
Mary Catherine Batesons biografi om sine berømte foreldre, With A Daughter's Eye, utkom i 1984, mens hans yngste datter Nora Bateson har laget en film med tittelen An Ecology of Mind (2010), som er en datters portrett av sin far, hans liv og virke.
== Antropologi og tverrfaglighet ==
Allerede i sin første bok viste Bateson sin originalitet og manglende vilje til å innordne seg under rådende paradigmer i sosialantropologien. Monografien Naven (1936), basert på feltarbeid hos iatmul-folket i Sepik-regionen på Ny-Guinea, har fokus på et ritual der kjønnsroller og maktforhold blir snudd på hodet, og hvor rolleadferd kommer til uttrykk på overdrevne, karikerte måter. Han viser hvordan dette ritualet gjør deltagerne i stand til å innta et metaperspektiv på eget samfunn, samtidig som den overdrevne adferden fungerer selvforsterkende; i en relasjon definert ved at den ene part opptrer ekshibisjonistisk, mens den andre underkaster seg, vil økt ekshibisjonisme føre til forsterket underkastelse og omvendt. For bedre å kunne eskalere slike eskalerende prosesser, utviklet Bateson begrepet skismogenese. Han skiller mellom to typer skismogenese, symmetrisk og komplementær. I symmetriske prosesser opptrer partene likt, som i et rustningskappløp. I komplementære prosesser opptrer de gjensidig forsterkende ved å utføre ulike handlinger, som i ekteskapelige uoverensstemmelser.
Bateson innførte begrepet skismogenese allerede i 1935, i artikkelen "Culture contact and schismogenesis", der han viser at denne typen prosess er utbredt og kan gjenfinnes i mange kontekster og skalanivåer.
Naven skiller seg fra annen antropologi i mellomkrigstiden ved å innta et metaperspektiv på seg selv: Bateson viser hvordan iatmulenes ritual kan analyseres troverdig på minst tre forskjellige måter. Dermed bidrar han ikke bare til kunnskapsproduksjon om kulturell variasjon, men til epistemologi. Gjennom hele sitt liv bidro Bateson til epistemologisk refleksjon, og advarte konsekvent mot å forveksle "menyen med maten". Idet han siterte Alfred Korzybski, sa han ofte at "karet er noe annet enn terrenget". Bateson er også kjent for fyndordet "Information is a difference that makes a difference" – informasjon er en forskjell som gjør noe fra eller til.
Batesons aktiviteter etter annen verdenskrig viser tydelig hans tverrfaglighet og vedvarende interesse for grunnlagsspørsmål. I slutten av 1940-årene deltok han i The Macy Conferences, der kybernetikk og moderne systemvitenskap ble utviklet. Senere forsket han blant annet på delfiners kommunikasjon på Hawaii og schizofreni (se nedenfor), og har vært en vesentlig inspirasjonskilde i familieterapien, også i Norge.
Batesons intellektuelle innflytelse etter hans død har vært betydelig i mange disipliner, fra antropologi og filosofi til biologi og generell systemvitenskap.Til tross for sin tverrfaglighet og sin antropologiske utdannelse, regnet Bateson seg primært som biolog. På dette feltet blir hans arv videreført blant annet av biologer som Jesper Hoffmeyer og Terrence Deacon, som begge studerer natur og evolusjon som semiotiske systemer, altså tegnsystemer.
== Batesons kommunikasjonsteori ==
=== Metakommunikasjon ===
Bateson er inspirert av denne teorien om logiske typer når han utvikler kommunikasjonsteorien sin og beskriver metakommunikasjonsbegrepet. Han definerer metakommunikasjon som kommunikasjon om kommunikasjon. Begrepet viser til det som innrammer kommunikasjonsinnholdet; både kommunikasjonssituasjonen og relasjonen mellom kommunikasjonspartene. Det sentrale poeng er at ikke alle kommunikative budskap er på samme logiske nivå. Det vil alltid være til stede kommunikasjon om kommunikasjon, der metakommunikasjon viser til et abstraksjonsnivå som utgjør forholdet mellom de som snakker sammen. I den menneskelige kommunikasjon vil vi bruke forskjellige metakommunikative budskap til å ramme inn den meningsfylte utvekslingen av signaler. Slike budskap kan for eksempel være at nå leker vi sammen eller nå er vi vennlig innstilt overfor hverandre. Denne rammen klassifiserer kommunikasjonen. Disse budskapene forblir gjerne implisitte gjennom ikke-verbale uttrykk som positur, fakter, ansiktsuttrykk og intonasjon.
=== Analog og digital kommunikasjon ===
Slike ikke-verbale uttrykk blir definert som analogt kodet kommunikasjon. Den analoge kommunikasjonen er viktig for å kommunisere om relasjoner. Analog informasjon kan bli mottatt via gester, fakter, lydnivå, stemmeleie og ansiktsuttrykk. Alt ved kommunikasjonen som ikke er verbalisert blir betraktet som analog kommunikasjon. Dette inkluderer tolkninger av den andres bevegelser og handlinger. Kodingsmåten kan karakteriseres som samsvarende. Det er en korrespondanse eller sammenheng mellom tegn og det som tegnet betegner. Hvis et stønn betegner misnøye, kan man tenke seg at det er et samsvar mellom stønnets styrke og misnøyens styrke.
I digital kommunikasjon vil et spesifikt antall av konvensjonelle tegn (for eksempel 1,2,3,X,Y) bli flyttet omkring i henhold til regler kalt algoritmer. Tegnene i seg selv har ingen enkel forbindelse til det de betegner. For eksempel er tallet 5 ikke i seg selv større enn tallet 3. Et navn har en helt konvensjonell forbindelse med den navngitte klasse. Det verbale språk vil nesten alltid fungere som digital kommunikasjon. Mens den analoge kommunikasjonen er kjennetegnet av kommunikasjon gjennom ikke-verbale interaksjonsmønstre, er den verbale kommunikasjonen kjennetegnet av forsøk på å navngi ting og helheter i miljøet.
I diskusjoner rundt mellommenneskelige forhold fungerer ikke den verbale kommunikasjonen alltid like godt som den analoge kommunikasjonen. Hvis man sier: ”jeg er glad i deg”, vil mottakeren etter all sannsynlighet rette mer oppmerksomhet mot senderens kroppsspråk og stemmeleie enn mot ordene i seg selv. Den som forsøker å etterligne slike relasjonelle uttrykk nærer vi også gjerne mistillit til. Likeledes kan vi bli veldig ukomfortable hvis noen begynner å kommentere faktene våre i forhold til hvordan vi oppfører oss. Helst foretrekker vi at den analoge kommunikasjonen forblir skjult. Ofte er man heller ikke selv klar over hvilken psykologisk ramme man opererer innenfor. Et problem da blir at det lett oppstår misforståelser. Mottakeren vil for eksempel kunne forveksle sjenerthet med forakt. Vi kan også bevisst forsøke å forfalske den analoge kommunikasjonen. Eksempler kan være den kunstige latteren eller den påtatte vennligheten.
== Se også ==
Double bind-hypotesen
Batesons læringsteori
Metakommunikasjon
Verbal metakommunikasjon
== Bibliografi ==
Ruesch, Jurgen og Gregory Bateson (1951) Communication: The Social Matrix of Psychiatry. New York: W. W. Norton.
Bateson, Gregory (1958 [1936]). Naven: A Survey of the Problems suggested by a Composite Picture of the Culture of a New Guinea Tribe drawn from Three Points of View, 2nd edition. Stanford University Press. ISBN 0-8047-0520-8.
— og Margaret Mead (1942) Balinese Character: A Photographic Analysis. New York: New York Academy of Sciences
— (1972) Steps to an Ecology of Mind. New York: Ballantine.
— (1979) Mind and Nature: A Necessary Unity. Glasgow: Fontana.
— og Mary Catherine Bateson (1987) Angels Fear: Towards an Epistemology of the Sacred. Chicago: University of Chicago Press.
— og Rodney E. Donaldson, red. (1991) A Sacred Unity: Further Steps to an Ecology of Mind. New York: HarperCollins.
— (2014 [1979]) Ånd og natur : en nødvendig enhed innledende essay av Lars Risan oversatt til dansk av Harry Mortensen sluttord oversatt til norsk av Bjørn A. Herrman utgitt i serien Bokklubbens kulturbibliotek 2014 ISBN 9788252583717
== Referanser ==
== Kilder ==
Baltzersen, Rolf K (2008). Å samtale om samtalen. Bergen: Fagbokforlaget
Bateson, Mary Catherine. 1984. With a Daughter’s Eye: A Memoir of Margaret Mead and Gregory Bateson. New York: Harper.
Bateson, Nora (2010). An Ecology of Mind; Nora Bateson - http://www.anecologyofmind.com/index.html
Eriksen, Thomas Hylland (2010) "Bateson and the North Sea Ethnicity paradigm", https://web.archive.org/web/20171227035520/http://hyllanderiksen.net/Batesonethnicity.html
Harries-Jones, Peter (1995) A Recursive Vision: Ecological Understanding and Gregory Bateson. University of Toronto Press.
Lipset, David (1980) Gregory Bateson: Legacy of a Scientist. New York: Prentice-Hall.
Ulleberg, Inger (2004). Kommunikasjon og veiledning. Oslo: Universitetetsforlaget.
|
Gregory Bateson (født 9. mai 1904, død 4.
| 9,147 | 9,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ultrah%C3%B8y_frekvens
|
2023-02-04
|
Ultrahøy frekvens
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Radiospekter', 'Kategori:Radioteknikk']
|
Ultrahøy frekvens (UHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 300 MHz og 3 GHz. Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet.
Bølgelengde: 0,1 – 1 meter.
|
Ultrahøy frekvens (UHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 300 MHz og 3 GHz. Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet.
Bølgelengde: 0,1 – 1 meter.
== Teknologi ==
UHF band III og IV skal brukes for det nye Digitalt bakkenett (TV). Frekvensområdet for disse er 470–790 MHz.
Nordisk mobiltelefon (NMT) benyttet et bånd nær 450MHz, og hadde lengre rekkevidde enn dagens mobiltelefoner med GSM-kommunikasjon på 900 og 1800 MHz.
IEEE 802.11 b og g "wi-fi" (se Trådløst lokalt datanett) er også innenfor UHF. Frekvensen på disse er 2,4 GHz.
== Mikrobølgeområdet ==
Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet. En vanlig mikrobølgeovn ligger som regel rundt 2450 MHz.
Det er her viktig å legge merke til at det er kun L-båndet og halve S-båndet som ligger innenfor UHF. Resten ligger i SHF eller EHF.
== Referanser ==
|
Ultrahøy frekvens (UHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 300 MHz og 3 GHz. Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet.
| 9,150 | 9,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaunas
|
2023-02-04
|
Kaunas
|
['Kategori:23°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Kaunas', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere hovedsteder']
|
Kaunas er Litauens nest største by, etter hovedstaden Vilnius. Byen fungerte som hovedstad fra 1922 til 1940, Vilnius var i denne perioden okkupert av Polen. Den ligger ved sammenløpet av landets to største elver, Nemunas og Vilia. Kaunas er den byen i landet som har flest innbyggere tilhørende den litauiske folkegruppe.
Gjennom byens hovedgate ligger den 2 km lange Laisves alėja («Frihetsavenyen»), og i dens forlengelse den lille gamlebyen med katedral og rådhus.
Like nord for byen ligger Kaunas internasjonale lufthavn i Karmėlava.
|
Kaunas er Litauens nest største by, etter hovedstaden Vilnius. Byen fungerte som hovedstad fra 1922 til 1940, Vilnius var i denne perioden okkupert av Polen. Den ligger ved sammenløpet av landets to største elver, Nemunas og Vilia. Kaunas er den byen i landet som har flest innbyggere tilhørende den litauiske folkegruppe.
Gjennom byens hovedgate ligger den 2 km lange Laisves alėja («Frihetsavenyen»), og i dens forlengelse den lille gamlebyen med katedral og rådhus.
Like nord for byen ligger Kaunas internasjonale lufthavn i Karmėlava.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Kaunas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kaunas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Kaunas fylke er et av ti fylker i Litauen. Det ligger i sentrum av landet, og administrasjonssenter er Kaunas, landets nest største by.
| 9,151 | 9,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moldepanoramaet
|
2023-02-04
|
Moldepanoramaet
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moldes geografi', 'Kategori:Møre og Romsdalstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-03']
|
Moldepanoramaet er fjellrekken man fra Molde kan se på sørsiden av Romsdalsfjorden. Fra utsiktspunktet Varden kan man se 222 topper, de fleste over 1000 meter høye, men tidligere har panoramaet vært regnet for å bestå av 87 topper, som alle er synlige fra byens sentrum.
|
Moldepanoramaet er fjellrekken man fra Molde kan se på sørsiden av Romsdalsfjorden. Fra utsiktspunktet Varden kan man se 222 topper, de fleste over 1000 meter høye, men tidligere har panoramaet vært regnet for å bestå av 87 topper, som alle er synlige fra byens sentrum.
== Eksterne lenker ==
Montasjer av Moldepanoramaet sett fra Varden
Moldepanoramaet sett fra Nordbyen
|
Moldepanoramaet er fjellrekken man fra Molde kan se på sørsiden av Romsdalsfjorden. Fra utsiktspunktet Varden kan man se 222 topper, de fleste over 1000 meter høye, men tidligere har panoramaet vært regnet for å bestå av 87 topper, som alle er synlige fra byens sentrum.
| 9,152 | 9,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monoplan
|
2023-02-04
|
Monoplan
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fly', 'Kategori:Konfigurasjoner av luftfartøy']
|
Et monoplan eller enkeltdekker er et fly med ett par vinger. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to par vinger) og triplan (med tre par vinger). Fly med et enkelt vingepar fantes helt fra flygningens barndom, men ble først vanlig på 1930-tallet. I begynnelsen ble vingene bygget som en sammenhengende konstruksjon som gikk tvers gjennom flykroppen, slik som hos Hawker Hurricane.
I løpet av andre verdenskrig kom monocoque-konstruksjon for fly på alvor, hvor flykroppen var bygget uten indre avstivere og vingene uten midtseksjon. Ved utgangen av krigen var fly med flere vingepar nesten fullstendig faset ut. Moderne fly bygges nesten utelukkende som enkeldekkere, med unntak av enkelte spesialfly for luftakrobatikk.
|
Et monoplan eller enkeltdekker er et fly med ett par vinger. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to par vinger) og triplan (med tre par vinger). Fly med et enkelt vingepar fantes helt fra flygningens barndom, men ble først vanlig på 1930-tallet. I begynnelsen ble vingene bygget som en sammenhengende konstruksjon som gikk tvers gjennom flykroppen, slik som hos Hawker Hurricane.
I løpet av andre verdenskrig kom monocoque-konstruksjon for fly på alvor, hvor flykroppen var bygget uten indre avstivere og vingene uten midtseksjon. Ved utgangen av krigen var fly med flere vingepar nesten fullstendig faset ut. Moderne fly bygges nesten utelukkende som enkeldekkere, med unntak av enkelte spesialfly for luftakrobatikk.
|
Et monoplan eller enkeltdekker er et fly med ett par vinger. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to par vinger) og triplan (med tre par vinger).
| 9,153 | 9,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biplan
|
2023-02-04
|
Biplan
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Biplan']
|
Biplan (også kalt todekker og dobbeltdekker) er et fly med to sett vinger. Dette er en eldre måte å bygge fly på. Alternativer er monoplan (med ett sett vinger) eller triplan (med tre sett vinger).
Et biplan med to sett vinger, det ene over det andre, ble benyttet av den første motoriserte flymaskin, Wright Flyer tilhørende brødrene Wright, slik som mange flymaskiner i de første årene med luftfart. Mens biplanets vingestruktur har en strukturell fordel over et monoplan, har det mer luftmotstand enn et tilsvarende uavstivet, frittbærende eller uthengende vinger til monoplan. Forbedrede strukturelle teknikker, materialer og bestrebelsene etter større hastighet gjorde konfigurasjonen med biplan foreldet for de fleste formål på slutten av 1930-årene.
|
Biplan (også kalt todekker og dobbeltdekker) er et fly med to sett vinger. Dette er en eldre måte å bygge fly på. Alternativer er monoplan (med ett sett vinger) eller triplan (med tre sett vinger).
Et biplan med to sett vinger, det ene over det andre, ble benyttet av den første motoriserte flymaskin, Wright Flyer tilhørende brødrene Wright, slik som mange flymaskiner i de første årene med luftfart. Mens biplanets vingestruktur har en strukturell fordel over et monoplan, har det mer luftmotstand enn et tilsvarende uavstivet, frittbærende eller uthengende vinger til monoplan. Forbedrede strukturelle teknikker, materialer og bestrebelsene etter større hastighet gjorde konfigurasjonen med biplan foreldet for de fleste formål på slutten av 1930-årene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Biplanes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Historisk samling av bilder av biplan
Hayes, Jacqui: «Bird wings evolved from biplane dinosaurs», Cosmos magazine
«Octave Chanute biplane hang glider», Spicerweb.org
|
Biplan (også kalt todekker og dobbeltdekker
| 9,154 | 9,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Triplan
|
2023-02-04
|
Triplan
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fly', 'Kategori:Konfigurasjoner av luftfartøy']
|
Et triplan, tredekker eller trippeldekker er et fly med tre sett vinger. Dette er en eldre måte å konstruere fly på. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to sett vinger), som var vanlig i flyvingens barndom – og monoplan (med ett vingesett).
Fordelen med tre vingepar er at arealet av hver enkelt vinge kan være smalere. Dette gir økt utsyn for piloten enn i et biplan. Vingene kan også være kortere, noe som gjør at flyet fortere kan foreta en roll. Vingeparene og vaierene som holder vingene stive fører imidlertid til høy luftmotstand, og triplan er gjerne mindre raske enn tilsvarende biplan. Det ble bygget to svært kjente triplanmodeller under første verdenskrig: Det engelske Sopwith Triplane og dets tyske moststykke Fokker Dr.I (Fokker Triplane), berømt for å ha blitt brukt av den «Røde Baron» Manfred von Richthofen. Enkelte tunge transportfly ble bygget som triplan, og det fantes et italiensk triplan bombefly, Caproni Ca.4.
Etter første verdenskrig forsvant triplanene ganske raskt. På begynnelsen av 1920-tallet ble det laget et triplan racerfly som tok andreplassen i Publizer-løpet i 1922, men designet skapte ingen trend. Et, Catron & Fisk CF-10 ble bygget for Dole Air Race, men det havarerte i San Francisco og kunne ikke delta. I løpet av 1930-årene ble monoplan (ett vingepar) praktisk talt enerådende for alle slags fly.
|
Et triplan, tredekker eller trippeldekker er et fly med tre sett vinger. Dette er en eldre måte å konstruere fly på. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to sett vinger), som var vanlig i flyvingens barndom – og monoplan (med ett vingesett).
Fordelen med tre vingepar er at arealet av hver enkelt vinge kan være smalere. Dette gir økt utsyn for piloten enn i et biplan. Vingene kan også være kortere, noe som gjør at flyet fortere kan foreta en roll. Vingeparene og vaierene som holder vingene stive fører imidlertid til høy luftmotstand, og triplan er gjerne mindre raske enn tilsvarende biplan. Det ble bygget to svært kjente triplanmodeller under første verdenskrig: Det engelske Sopwith Triplane og dets tyske moststykke Fokker Dr.I (Fokker Triplane), berømt for å ha blitt brukt av den «Røde Baron» Manfred von Richthofen. Enkelte tunge transportfly ble bygget som triplan, og det fantes et italiensk triplan bombefly, Caproni Ca.4.
Etter første verdenskrig forsvant triplanene ganske raskt. På begynnelsen av 1920-tallet ble det laget et triplan racerfly som tok andreplassen i Publizer-løpet i 1922, men designet skapte ingen trend. Et, Catron & Fisk CF-10 ble bygget for Dole Air Race, men det havarerte i San Francisco og kunne ikke delta. I løpet av 1930-årene ble monoplan (ett vingepar) praktisk talt enerådende for alle slags fly.
|
Et triplan, tredekker eller trippeldekker er et fly med tre sett vinger. Dette er en eldre måte å konstruere fly på.
| 9,155 | 9,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhenium
|
2023-02-04
|
Rhenium
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller']
|
Rhenium er et grunnstoff med kjemisk symbol Re og atomnummer 75.
|
Rhenium er et grunnstoff med kjemisk symbol Re og atomnummer 75.
== Historie ==
Eksistensen av grunnstoffet rhenium ble forutsagt av Dmitrij Mendelejev i 1871. Han kalte det uoppdagede grunnstoffet dwi-mangan, siden det hørte til 2 perioder over mangan. Dette ble støttet av Henry Moseley i 1914, og i 1925 rapporterte de tyske kjemikerne Walter Noddack, Ida Tacke og Otto Berg at de hadde funnet spor av rhenium i platina-malm og i mineralet columbitt ved hjelp av røntgenspektroskopi. I 1928 greide de å isolere 1 gram rhenium ved å bearbeide 660 kg med molybden-malm.
Navnet kommer fra Rhenus, det latinske navnet på elva Rhinen.
== Egenskaper ==
Rhenium er et hardt og blankt sølvhvitt transisjonsmetall som har det tredje høyeste smeltepunktet av grunnstoffene (3 186 °C), bare overgått av wolfram og karbon. Av grunnstoffene er det bare platina, iridium og osmium som har høyere tetthet. I ren metallisk form er det svært formbart, og kan bøyes, valses og smis. Det kan sveises uten at det av den grunn blir sprøtt.
Selv om rhenium med sitt negative elektronpotensial ikke regnes som edelmetall, er det ikke reaktivt ved romtemperatur, og er stabilt i luft. Når det varmes opp til omkring 400 °C reagerer det med oksygen og danner rhenium(VII)oksid. Rhenium reagerer også med ikke-metallene fluor, klor og svovel når det er oppvarmet. Det løses ikke opp av ikke-oksiderende syrer som saltsyre og flussyre, men løses lett opp av de oksiderende syrene svovelsyre og salpetersyre. I likhet med mange andre metaller er rhenium lettantennelig i pulverform.
Rhenium blir superledende ved temperaturer under 1,7 K.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende rhenium består av to isotoper, én stabil: 185Re (37,4%) og én ustabil (og dermed radioaktiv): 187Re (62,6%) med halveringstid 4,12 × 1010 år. I tillegg er 33 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 186mRe med halveringstid 2 × 105 år, 184mRe med halveringstid 169 døgn, 183Re med halveringstid 70 døgn, 184Re med halveringstid 38 døgn og 182Re med halveringstid 64 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 25 timer, og de fleste kortere enn 1 time.Atommassen for isotopene varierer fra 159,982115 u for 160Re til 193,97042 u for 194Re.CAS-nummer: 7440-15-5
== Forekomst ==
Rhenium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes sammen med molybden i molybdenglans MoS2 og i mineralene columbitt, gadolinitt og alvitt. I 1994 publiserte det vitenskapelige tidsskriftet Nature en artikkel som beskrev oppdagelsen av et rent rhenium-mineral bestående av rheniumsulfid i en fumarole ved den russiske vulkanen Kudriavy på Kurilene. Dette funnet er imidlertid ikke kommersielt drivverdig. Rhenium er et sjeldent grunnstoff, og andelen i jordskorpen er omkring 1 ppm
Chile har verdens største rhenium-reserver, og var den ledende produsenten i 2007 med 22,9 tonn. Andre forekomster finnes i USA, Kasakhstan, Armenia, Peru, Canada og Russland. I 2007 var verdensproduksjonen på 49,5 tonn. Verdens utvinnbare rhenium-reserver anslås til 2 500 tonn. I 2007 varierte kiloprisen på rhenium fra 5 000 USD i januar, til 9 000 USD i september. Små mengder av molybden-rhenium og wolfram-rhenium legeringer samt mesteparten av platina-rhenium katalysatorer blir gjenvunnet. Kommersielt tilgjengelig rhenium leveres som regel i pulverform.
== Anvendelse ==
Rhenium brukes i såkalte superlegeringer som tåler høye temperaturer. Disse legeringene brukes i jetmotorer. Legert med wolfram benyttes det til temperatursonder for temperaturer opp til 2 200 °C. Rhenium tilsettes legeringer med molybden og wolfram for å øke formbarheten. Rhenium-platina-legering blir brukt som katalysator ved fremstilling av høyoktan blyfri bensin.
== Referanser ==
|
Rhenium er et grunnstoff med kjemisk symbol Re og atomnummer 75.
| 9,158 | 9,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Platina
|
2023-02-04
|
Platina
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katalysatorer', 'Kategori:Platina']
|
Platina er et grunnstoff med atomsymbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT. Atommassen (u) er 195,1.
|
Platina er et grunnstoff med atomsymbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT. Atommassen (u) er 195,1.
== Historie ==
Platina (fra spansk platina, et diminutiv av plata «sølv») var kjent av de innfødte i Sør-Amerika før de første europeerne kom til kontinentet. Det er også funnet spor av platina i 3000 år gamle egyptiske smykker. De første europeiske nedtegnelser om stoffet kom fra den italienske humanisten Julius Caesar Scaliger. Han beskrev i 1557 et mystisk hvitt metall som ikke lot seg smelte med datidens teknologi.
I 1748 offentliggjorde den spanske admiralen Antonio de Ulloa en utførlig rapport om egenskapene til dette metallet. Ulloa var på en geografisk ekspedisjon til Peru da han undersøkte metallet platina del pinto som forekom sammen med gull i Ny-Grenada. På hjemreisen ble han tatt til fange av britiske kaperskip og tatt med til England som fange. Selv om han ble godt behandlet, og til og med ble medlem av the Royal Society i London, var han forhindret fra å publisere rapporten sin før han ble løslatt i 1748. 7 år tidligere (1741) hadde Charles Wood isolert grunnstoffet platina, uavhengig av Ulloa. I 1819 ble store platina-forekomster oppdaget i Russland, som frem til århundreskiftet sto for 90% av verdensproduksjonen.
Fra 1875 til 1960 ble lengden av en meter definert av en stang med legering av 90% platina og 10% iridium målt ved 0° C.
== Egenskaper ==
Platina er et mykt, smibart, formbart, sølvhvitt transisjonsmetall som er svært korrosjonsbestandig. Det oksiderer ikke i luft men angripes av cyanider, halogener, svovel og lut, men løses ikke opp av hverken saltsyre eller salpetersyre. Varmt kongevann løser imidlertid opp platina. Det tåler høye temperaturer og har stabile elektriske egenskaper. Platina har katalytiske egenskaper og er paramagnetisk (magnetiseres i et magnetfelt, men kan ikke gjøres til permanentmagnet). I pulverform er platina lettantennelig.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende platina består av 6 isotoper, hvorav 5 er stabile: 192Pt (0,782%), 194Pt (32,967%), 195Pt (33,832%), 196Pt (25,242%) og 198Pt (7,163%), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 190Pt (0,014%) med halveringstid 6,501 × 1011 år. I tillegg finnes 31 kunstig fremstilte ustabile isotoper, hvorav de mest stabile er: 193Pt med halveringstid 50 år, 188Pt med halveringstid 10,2 døgn, 193m1Pt med halveringstid 4,33 døgn, 195m1Pt med halveringstid 4,02 døgn, 191Pt med halveringstid 2,802 døgn og 202Pt med halveringstid 44 timer. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn ett døgn, og de fleste kortere enn én time.CAS-nummer: 7440-06-4
== Forekomst ==
Platina forekommer i ren form naturlig, men finnes oftest sammen med andre metaller i forskjellige mineraler som sperrylitt (PtAs2) som forekommer sammen med nikkel-malm i Sudbury-regionen i Ontario, Canada, og platinasulfidet cooperitt i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Platina finnes også i sedimentære bergarter og avsetninger i Witwatersrand i Sør-Afrika, Uralfjellene i Russland og i Montana, USA. I Norge finnes platina blant annet i ultrabasiske bergarter på Leka og som spredte korn i gullførende elvesand i Finnmark.
Platina er meget sjeldent – det fins omkring 0,003 ppb (parts per billion; det vil på norsk si per milliard) i jordskorpen, noe som gjør det sjeldnere enn gull. I 2007 var Sør-Afrika verdens største produsent av platina med nesten 80% av verdensproduksjonen. Metallet utvinnes også i Russland, Canada, Zimbabwe, USA og Colombia. Årsproduksjonen på verdensbasis i 2006 var 221 tonn.
== Anvendelse ==
Platina blir ofte brukt i smykker (stemplet Pt). Disse er ikke hardere enn gullsmykker, men metallet har en seigere kvalitet og høyere egenvekt.
På grunn av utmerket motstandsdyktighet mot korrosjon, høyt smeltepunkt og stor katalytisk effekt, har platina og platinalegeringer mange viktige anvendelser i industrien. Platina brukes for eksempel i den elektriske industrien til fremstilling av temperatursensorer (Pt100, Pt1000), elektriske kontakter og elektroder til forskjellig bruk.
Det brukes i glassindustrien til utstyr ved glass-smelting.
I den kjemiske industri brukes platina i katalysatorer (for eksempel i fremstilling av salpetersyre). Det brukes også i katalysatorer i bensinmotorers eksossystem.
I flyindustrien brukes platina til tenningsutstyr i gassturbiner. Platina anvendes også til elektroder for tennplugger i forbrenningsmotorer.
== Se også ==
Meterkonvensjonen
Bryllupsdager
== Referanser ==
|
Platina er et grunnstoff med atomsymbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT.
| 9,160 | 9,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvikks%C3%B8lv
|
2023-02-04
|
Kvikksølv
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Edelmetaller', 'Kategori:Gift', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tradisjonell kinesisk medisin']
|
Kvikksølv er et kjemisk grunnstoff med symbol Hg og atomnummer 80. Grunnstoffets symbol er en forkortelse av hydrargyrum, etter hydr, vann, og argyros, sølv. Kvikksølv er eneste metall som er flytende ved standard trykk og temperatur; det eneste av de andre grunnstoffene som er flytende under disse betingelsene, er brom. Med et frysepunkt på -38,83 °C og et kokepunkt på 356,73 °C, er kvikksølv et av metallene med minst differanse mellom frysepunkt og kokepunkt, og har således et av de minste spekter for temperaturforskjeller i flytende tilstand av alle metaller. Som et sølvfarget metall med høy massetetthet, og tilhørende i periodesystemets d-blokk, er kvikksølv et av de fem metalliske grunnstoffene som er flytende ved eller i nærheten av romtemperatur og atmosfærisk trykk, hvor de andre er cesium, francium, gallium og rubidium.
På verdensbasis er naturlige kvikksølvforekomster vanligvis bundet i sinober (kvikksølvsulfid). Det røde fargepigmentet vermilion blir vanligvis framstilt ved utvinning fra sinober. Sinober er meget giftig ved inntak eller innånding av dets støv. Kvikksølvforgiftning kan også forårsakes av eksponering av vannløselige kvikksølvforbindelser (som kvikksølvklorid og metylkvikksølv), innånding av kvikksølvdamp, eller inntak av sjømat forurenset med kvikksølv.
Kvikksølv har blitt benyttet i termometre, barometre, manometre, blodtrykksmålere, flottører brukt til nivåregulering, enkelte elektriske brytere, og andre vitenskapelige instrumenter. Bekymringer i forbindelse med grunnstoffets toksisitet har ført til at kvikksølvbaserte termometre og blodtrykksmålere i stor grad er faset ut for bruk i kliniske omgivelser til fordel for alkoholfylte, digitale eller termistor-baserte instrumenter. Kvikksølv er fortsatt i bruk i vitenskapelige forskningsapplikasjoner og i amalgam brukt til tannfyllinger, samt til elektrisk belysning: elektrisitet som passerer kvikksølvdamp i et fosforrør, slik det gjør i lysrør, produserer kortbølget ultrafiolett lys som gjør at fosforet sender ut lys i synlig bølgelengde.
|
Kvikksølv er et kjemisk grunnstoff med symbol Hg og atomnummer 80. Grunnstoffets symbol er en forkortelse av hydrargyrum, etter hydr, vann, og argyros, sølv. Kvikksølv er eneste metall som er flytende ved standard trykk og temperatur; det eneste av de andre grunnstoffene som er flytende under disse betingelsene, er brom. Med et frysepunkt på -38,83 °C og et kokepunkt på 356,73 °C, er kvikksølv et av metallene med minst differanse mellom frysepunkt og kokepunkt, og har således et av de minste spekter for temperaturforskjeller i flytende tilstand av alle metaller. Som et sølvfarget metall med høy massetetthet, og tilhørende i periodesystemets d-blokk, er kvikksølv et av de fem metalliske grunnstoffene som er flytende ved eller i nærheten av romtemperatur og atmosfærisk trykk, hvor de andre er cesium, francium, gallium og rubidium.
På verdensbasis er naturlige kvikksølvforekomster vanligvis bundet i sinober (kvikksølvsulfid). Det røde fargepigmentet vermilion blir vanligvis framstilt ved utvinning fra sinober. Sinober er meget giftig ved inntak eller innånding av dets støv. Kvikksølvforgiftning kan også forårsakes av eksponering av vannløselige kvikksølvforbindelser (som kvikksølvklorid og metylkvikksølv), innånding av kvikksølvdamp, eller inntak av sjømat forurenset med kvikksølv.
Kvikksølv har blitt benyttet i termometre, barometre, manometre, blodtrykksmålere, flottører brukt til nivåregulering, enkelte elektriske brytere, og andre vitenskapelige instrumenter. Bekymringer i forbindelse med grunnstoffets toksisitet har ført til at kvikksølvbaserte termometre og blodtrykksmålere i stor grad er faset ut for bruk i kliniske omgivelser til fordel for alkoholfylte, digitale eller termistor-baserte instrumenter. Kvikksølv er fortsatt i bruk i vitenskapelige forskningsapplikasjoner og i amalgam brukt til tannfyllinger, samt til elektrisk belysning: elektrisitet som passerer kvikksølvdamp i et fosforrør, slik det gjør i lysrør, produserer kortbølget ultrafiolett lys som gjør at fosforet sender ut lys i synlig bølgelengde.
== Historie ==
Kvikksølv har blitt funnet i egyptiske gravsteder datert til 1500 f.Kr.I Kina og Tibet ble kvikksølv benyttet i den hensikt å forlenge livet, lege benbrudd og opprettholde en generelt god helsetilstand. Qin Shi Huang Di, som var første keiser for et forent Kina, ble angivelig gravlagt i et gravkammer med elver av flytende kvikksølv, lagt til i en modell av landet han regjerte over, hvor de skulle representere Kinas elver. Keiseren selv døde etter å ha drukket kvikksølv og spist en pulverblanding av blant annet knust jade, noe som angivelig skulle gi ham evig liv.Antikkens grekere brukte kvikksølv i salver; Oldtidens egyptere og romerne brukte det i kosmetikk, som noen ganger kunne forårsake deformasjoner i ansiktet. I Lamanai, som en gang var en av de større byene i Maya-sivilisasjonen, er det gjort funn av kvikksølv under en markør i en meso-amerikansk ballhall. Omtrent 500 f.Kr. var kvikksølv i bruk til framstilling av amalgamer (Middelalderlatin amalgama, «kvikksølvlegering») sammen med andre metaller.Alkymister trodde at kvikksølv var «prima materia», basis for alle stoff. De mente at ulike metaller kunne dannes ved å tilsette ulik kvalitet og kvantitet av svovel. Det edleste av disse var gull, og kvikksølv ble benyttet i forsøkene på å forvandle uedle (eller ikke rene) metaller til gull, noe som også var mange alkymisters store mål.Hg er det moderne kjemiske symbolet for kvikksølv. Det stammer fra hydrargyrum, en latinisering av det greske ordet ὑδράργυρος, hydrargyros, som er en kombinasjon av ordene vann og sølv - siden det er flytende som vann og har et utseende som ligner sølv. Grunnstoffets engelske navn mercury, kommer fra den romerske guden Merkur, budbringeren. Det er også forbundet med planeten Merkur. Det astrologiske symbolet for planeten er det samme som det alkymistiske tegnet for kvikksølv, og et indisk ord for alkymi er Rasavātam, som betyr «kvikksølvet vei» (eller måte). Kvikksølv er det eneste metallet hvis alkymiske, planetariske navn ble det vanligvis brukte navn, men imidlertid bare i deler av verden.Ordet «kvikksølv» stammer fra norrønt, kviksilfr Dette ordet har den samme betydningen som gresk ὑδράργυρος (hydrargyros, betyr flytende sølv) og latin argentum vivum (betyr levende sølv).
== Egenskaper ==
=== Fysiske egenskaper ===
Kvikksølv er et sølvhvitt metall med høy massetetthet. Sammenlignet med andre metaller, har det dårlige varmeledningsevne, men leder elektrisitet relativt bra.
=== Kjemiske egenskaper ===
Kvikksølv har et uvanlig lavt smeltepunkt for et d-blokkmetall å være. En komplett forklaring på dette vil kreve en dypere redegjørelse ved hjelp av kvantefysikk, men kan forklares slik: kvikksølv har en unik elektronkonfigurasjon, hvor underskallene 1s, 2s, 2p, 3s, 3p, 3d, 4s, 4p, 4d, 4f, 5s, 5p, 5d og 6s er fylt opp med elektroner. Da en slik konfigurasjon motstår fjerning av elektroner, opptrer kvikksølv på lignende måte som edelgassene, som former svake bindinger og dermed smelter lett. Stabiliteten av 6s-skallet skyldes at 4f-skallet allerede er fylt opp. Et f-skall forhindrer i liten grad atomladingen som oppstår som et resultat av samspillet mellom 6s-skallet og atomkjernen. Fraværet av et fylt f-skall er årsaken til at kadmium har et betydelig høyere smeltepunkt. Metaller som gull har et elektron mindre i 6s-skallet enn man finner i kvikksølv. Elektronene i gull faller lettere bort, slik at det dannes relativt sterke metallbindinger.Ved smeltepunktet (−38.86 °C) har kvikksølv en massetetthet på 13,534 g/cm³.
=== Reaksjonsevne og forbindelser ===
Kvikksølv løses opp og danner amalgamer med gull, sink, og mange andre metaller. Da jern er et unntak, har flasker av jern tradisjonelt blitt brukt til oppbevaring av kvikksølv. Andre metaller som ikke danner amalgamer i kontakt med kvikksølv, er tantal, wolfram og platina. Når varmet opp, reagerer kvikksølv med oksygen i luften, slik at kvikksølvoksid dannes, en forbindelse som kan dekomponeres ved videre oppvarming.Da kvikksølv ligger over hydrogen i den elektrokjemiske spenningsserien, reagerer ikke kvikksølv med de fleste syrer, som fortynnet svovelsyre, men kvikksølv løses opp i konsentrerte, oksiderende, sterke syrer som konsentrert svovelsyre, salpetersyre og kongevann, hvor det dannes salter av kvikksølv og henholdsvis sulfater, nitrater og klorider. Som med sølv, reagerer kvikksølv med hydrogensulfid under normaltrykk. Kvikksølv reagerer også med svovel i pulverform, som brukes blant annet i sett for bruk ved kvikksølvsøl for å absorbere kvikksølvdamp (settene inneholder også aktivt kull og sinkpulver).Viktige kvikksølvsalter inkluderer:
Kvikksølv(I)klorid, også kalt kalomel, er fortsatt i bruk til medisinske formål, akustopptiske filtre og som standard i elektrokjemi;
Kvikksølv(II)klorid er en meget etsende, lett sublimerende og giftig forbindelse;
Kviksølvfulminat, også kalt knallkviksølv, er en detonator tidligere hyppig brukt i forbindelse med eksplosiver;
Kvikksølv(II)oksid, ofte bare omtalt som kvikksølvoksid;
Kvikksølv(II)sulfid, finnes naturlig i sinober, og i foredlet tilstand som fargepigmentet vermilion;
Kvikksølv(II)selenid, kvikksølv(II)tellurid, kvikksølv-kadmiumtellurid og kvikksølv-sinktellurid blir brukt i halvledere og infrarøde detektorer.I disse forbindelsene finner man kvikksølv med oksidasjonstilstandene +1 og +2. Oksidasjonstilstanden +1 involverer det dimeriske kationet Hg22+. Løsninger med Hg22+ er i likevekt med Hg2+ og metallisk kvikksølv:
Hg2+ + Hg ⇌ Hg22+Denne likevekten betyr at løsninger med Hg22+-ioner også har en liten andel Hg2+. Ved å la Hg2+ inngå i en annen reaksjon, som ved danning av komplekse forbindelser med sterke ligander eller ved felling av et ikkeløselig salt, vil likevekten forskyves slik at Hg22+ blir omdannet til Hg2+ og kvikksølv i ren tilstand.Foruten Hg22+ kan kvikksølv også inngå i andre komplekse ioner, som Hg32+.Høyere oksidasjonstilstander for kvikksølv ble bekreftet i september 2007, da kvikksølv(IV)fluorid (HgF4) ble framstilt ved hjelp av matrix isolasjonsteknikker.Laboratorieforsøk har vist at elektriske utladninger får edelgasser til å inngå forbindelser med kvikksølvdamp. Disse forbindelsene holdes sammen av van der Waalske krefter, med henholdsvis Hg·Ne, Hg·Ar, Hg·Kr og Hg·Xe som resultat (se excimer). Organiske kvikksølvforbindelser er også viktige. Metylkvikksølv er en farlig forbindelse som ofte inngår som forurensning i innsjøer og elver.
=== Kvikksølv og aluminium ===
Kvikksølv lar seg lett kombinere med aluminium i dannelsen av kvikksølv-aluminiumamalgam, når metallene i ren tilstand kommer i kontakt. Dersom aluminiumamalgamen kommer i kontakt med luft, okisderer imidlertid aluminiumen, og ren kvikksølv blir dannet igjen. Oksidet flakes av, og ny aluminiumamalgam eksponeres i kontakt med luft, og prosessen gjentas. Prosessen fortsetter inntil all kvikksølvamalgamen er oppløst. Fordi prosessen frigjør kvikksølv, kan en liten mengde kvikksølv tære gjennom et større stykke aluminium over tid, ved progressivt å danne amalgam, for så å tære av aluminiumen som oksid.Aluminium i kontakt med luft er vanligvis beskyttet av et molekyltynt lag med sin egen oksid, som hindrer oksygen i å reagere med selve metallet. Kvikksølv i kontakt med oksidet er ikke skadelig, men dersom ren aluminium skulle være eksponert, kan kvikksølvet blande seg med dette, og aluminiumen kan skades. Det er derfor restriksjoner på bruk og håndtering av kvikksølv i nærheten av aluminium. Kvikksølv er i særdeleshet ikke tillatt medbragt på fly under de fleste omstendigheter, på grunn av faren for at det skal danne amalgam med eksponerte flydeler av aluminium.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende kvikksølv består av 7 stabile isotoper: 196Hg (0,15%), 198Hg (9,97%), 199Hg (16,87%), 200Hg (23,1%), 201Hg (13,18%), 202Hg (29,86%) og 204Hg (6,87%). I tillegg finnes 33 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 194Hg med halveringstid 444 år, 203Hg med halveringstid 46,612 døgn, 197Hg med halveringstid 64,14 timer og 195m1Hg med halveringstid 41,6 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7439-97-6
== Forekomst ==
Kvikksølv kan i sjeldne tifeller forekomme i ren form naturlig, men finnes hovedsakelig i mineralet sinober (HgS). Dette mineralet forekommer vanligvis i områder med tidligere vulkansk aktivitet. Andelen av kvikksølv i jordskorpen er omtrent 0,08 ppm. Forekomster finnes blant annet i Serbia, Italia, Kina, Algerie, Kirgisistan og Spania. Fordi Italia og Spania omtrent ikke produserer kvikksølv, har disse to landene 2/3 av all verdens forekomster. De rikeste kvikksølv-malmene kan inneholde opptil 2,5% kvikksølv.
Den vanligste fremstillingsmetoden av kvikksølv er ved kjemisk reduksjon av mineralet Sinober med oksygen (O2). I 2007 var Kina verdens ledende produsent med 1 100 tonn fulgt av Kirgisistan med 250 tonn. På verdensbasis er det anslått at verdensproduksjonen i 2007 var 1 500 tonn.Mer enn 100 000 tonn kvikksølv ble utvunnet i Huancavelica i Peru i over 300 år etter oppdagelsen av forekomstene i 1563; kvikksølv fra Huancavelica var avgjørende for sølvproduksjonen i de spanske koloniene i Sør-Amerika.
== Anvendelse ==
=== Historisk anvendelse ===
Impregnering av trevirke
Innenfor metallurgi benyttet grekere og romere kvikksølv til å ekstrahere gull. Dette kan forklare at alkymister senere håpet å kunne forvandle kvikksølv til gull.
Fremkalling av tidlige fotografier (daguerreotypi)
Forsølving av speil
Grohemmende maling (før 1990)
Soppmiddel (før 1995) (metoksyetylkvikksølvacetat)
Kvikksølv ble en gang brukt som rensemiddel for geværløp.
Rengjøring
Kvikksølvforbindelser har blitt brukt som antiseptika, avføringsmiddel, antidepressiva, og mot syfilis.
Alexander Calder bygde en kvikksølvfontene for den Spanske Paviljong ved Verdensutstillingen (året 1937) i Paris. Fontenen er nå utstilt ved Fundació Miró i Barcelona.
I hattemaker-yrket ble kvikksølvnitrat benyttet, noe som førte til at hattemakere ofte ble kvikksølvforgiftet. De psykologiske symptomene forbundet med kvikksølvforgiftning kan ha vært opprinnelsen til det engelske uttrykket «(as) mad as a hatter» norsk: «gal som en hattemaker» som betyr «sprøyte gal». Isaac Newton ble på sine eldre dager svært opptatt av alkymistiske eksperimenter, og analyser av hår har påvist kvikksølvforgiftning hos ham – noe som kan forklare hans eksentriske oppførsel.
Medisinsk bruk. Kvikksølv og kvikksølvforbindelser var tidligere brukt i medisiner, men nå som de giftige virkningene er mer kjent og forstått, har denne bruken nesten opphørt.
Kvikksølvklorid, Hg2Cl2, (også kjent som kalomel) ble brukt tradisjonelt som vanndrivende middel, desinfeksjonsmiddel, og avføringsmiddel.
Kvikksølvklorid, HgCl2, (også kjent som korrosiv sublimat) ble brukt for å behandle syfilis (også sammen med andre kvikksølv forbindelser)
Blue mass, en tablett eller sirup som hadde kvikksølv som hovedbestanddelen, ble gitt på resept gjennom hele det 19. århundre mot flere problemer som forstoppelse, depresjon, fødsel, og tannpine.
I begynnelsen av 20. århundre ble kvikksølv gitt til barn som avføringsmiddel og middel mot innvollsorm.
=== Anvendelser under utfasing ===
Produksjon av klor og natriumhydroksid (natronlut) ved hjelp av den såkalte «Castner-Kellner prosessen».
Tannfyllinger av amalgam. Norge har fra 1. januar 2008 innført forbud mot all bruk av kvikksølv i produkter, herunder kvikksølvamalgam som tannfyllingsmateriale.
Antiseptikumet merbromin, som inneholder kvikksølv, brukes fremdeles, men er forbudt i flere land.
I noen vaksiner har konserveringsmiddelet thimerosal (som inneholder etylkvikksølv) vært benyttet siden 1930-årene. Imidlertid er mengden kvikksølv man får i seg gjennom en vaksine mye mindre enn det man får i seg gjennom normalt sunt kosthold. I tillegg har etyl-kvikksølv den egenskapen at kroppen skiller det ut etter et par dager i motsetning til kvikksølv man får i seg gjennom mat som lagres i kroppens fettvev for resten av livet. Vaksinemotstandere gir ofte kvikksølvforbindelsen skylden for autoimmune sykdommer og autisme hos barn, men medisinsk forskning har ikke kunnet påvise noen sammenheng.
Kvikksølvmalmen sinober er fremdeles en viktig del av tradisjonell kinesisk og tibetansk medisin. Siden mange land forbyr disse medisinene, blir mindre giftige alternativer produsert.
Kvikksølv har vært brukt i gull- og sølvutvinning. Denne forurensende praksisen er fremdeles brukt av los garimpeiros (gullgruvarbeiderne) rundt Amazonas i Brasil.
Flytende kvikksølv har vært brukt som kjølevæske for atomreaktorer. På grunn av kvikksølvs høye egenvekt er det energikrevende å sirkulere det, og derfor har natrium vært foreslått som erstatning.
=== Anvendelse i dag ===
Kvikksølv blir brukt i termometre, barometre, manometre, blodtrykksmålere, flottørbrytere og andre vitenskapelige instrumenter. Bekymringer knyttet til kvikksølvets giftighet, har ført til en utfasing av bruken av grunnstoffet til fordel for alkoholfylte, digitale eller termistorbaserte instrumenter. Et alternativ til kvikksølv i medisinske termometre er legeringen «Galinstan» (etter Gallium, Indium, Stannum (tinn)) som har smeltepunkt på -19 °C.
Kvikksølv har imidlertid fortsatt en rekke bruksområder, spesielt innen forskning og til vitenskapelige instrumenter.
Kvikksølv er brukt hovedsakelig ved produksjon av industrikjemikalier og i elektriske og elektroniske produkter. Det blir brukt i noen termometre, særlig de som brukes for å ta mål av høye temperaturer.
Blodtrykksapparat.
Barometre, diffusjonspumper, coulometre, og flere andre laboratorieinstrumenter. Som ugjennomsiktig væske med høy tetthet og nesten lineær varmeutvidelse er kvikksølv ideelt for disse brukene.
I noen gassfylte elektronrør og lysbuelikerettere.
Kvikksølv brukes i kvikksølvdamp-lamper, neonlys, og lysrør/sparepærer.
Kvikksølvbryter, elektrisk bryter i gamle brannvarslere, bryter i termostater, bevegelsesbrytere
Elektroder i noen slags elektrolyse, akkumulatorceller, i produksjon av natriumhydroksid og klor
Alkaliske akkumulatorer
Katalysatorer
Insektdrepende middel
Flytende speil i teleskoperEt nytt atomur, som benytter kvikksølv istedenfor cesium, har blitt utviklet. Nøyaktighet er ventet å være omkring et sekund pr 100 000 000 år.
== Miljøskade og utslipp ==
Kvikksølvforbindelser finnes i atmosfæren og i vann som følge av både industrielle og naturlige utslipp. Som mange andre tungmetall akkumuleres det i levende organismer, noe som fører til at konsentrasjonen øker jo høyere i næringskjeden det kommer. Predatorer på toppen av de marine næringskjedene, som for eksempel isbjørn, sel, hai, makrellstørje og sverdfisk er, sammen med muslinger, særlig utsatt.
=== Naturlige utslipp ===
Naturlige utslipp har hovedsakelig kommet som følge av vulkanutbrudd. Disse utslippene står for omtrent halvparten av atmosfærisk kvikksølv.
=== Menneskeskapte utslipp ===
Menneskeskapte utslipp kommer fra kullkraftverk, raffinering av gull og andre industrielle virksomheter. Avsig fra søppelfyllinger er også en kilde til forurensing av grunnvann og vassdrag.
==== Minamata-ulykken ====
Et av de verste tilfellene av kvikksølvrelaterte helseskader var dumpingen av kvikksølv i Minamata-bukten i Japan. Chisso Corporation, en petrokjemisk industribedrift, ble funnet skyldig i å ha dumpet 27 tonn kvikksølv i perioden fra 1932 til 1968. Det er anslått at over 3 000 mennesker fikk det som ble kalt Minamata-sykdom i form av varige misdannelser, alvorlige symptomer på kvikksølvforgiftning eller døde, i det som senere ble kjent som Minamata-ulykken.
==== «U 864» utenfor Fedje ====
Utenfor kysten av Fedje i Hordaland ligger vraket av den tyske ubåten «U 864» fra andre verdenskrig. Den ble senket i februar 1945, og ifølge tyske historiske kilder hadde den en last på mellom 65 og 70 tonn kvikksølv. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har undersøkt havbunnen rundt vraket, og funnet ut at det er forurenset av kvikksølv.
==== Oak Ridge-utslippet ====
Et av historiens største industri-utslipp av kvikksølv var fra Colex-anlegget, et litiumisotop separasjonsanlegg i Oak Ridge i Tennessee, USA. Anlegget var i drift på 1950- og 1960-tallet. Opptegnelsene er ufullstendige, men regjeringskommisjoner har anslått at omkring 900 tonn kvikksølv ikke er gjort rede for.
== Kvikksølvforgiftning ==
Kvikksølvforgiftning kan være både akutt og kronisk. Symptomer omfattet skjelving, følelsesmessig ustabilitet, søvnløshet, demens, og hallusinasjon. Undersøkelser har vist at akutt eksponering (4-8 timer) for rent kvikksølv i konsentrasjoner fra 1,1 til 44 mg/m³ førte til brystsmerter, dyspné, hoste, blodspytting, problemer med lungefunksjon, og bevis på lungebetennelse.Eksponering for kvikksølvsdamper kan føre til alvorlige problemer med sentralnervesystemet, inklusivt psykotiske reaksjoner som delirium, hallusinasjoner, og tendens til selvmordstanker.
Akutt kvikksølvforgiftning kan føre til funksjonelle forstyrrelser, som omfatter irritabilitet, opphisselse, blyghet, og søvnløshet. Ved fortsatt eksponering utvikles en muskelskjelving som kan forverres til voldsomme muskelkramper. Skjelvingen starter først i hender og senere i øyelokkene, leppene, og tungen. Langtidseksponering av lavere konsentrasjoner kvikksølv har blitt forbundet med svakere symptomer av tretthet, irritabilitet, hukommelsessvikt, sterke drømmer, og depresjon.
=== Behandling ===
Forskning på behandling av kvikksølvforgiftning er begrenset. Medisiner som er tilgjengelig for akutt kvikksølvforgiftning omfatter chelater N-acetyl-D, L-penicillamin (NAP), dimercaprol (britisk anti-Lewisite (BAL)), dimerkaptopropansulfonsyre (DMPS), og dimerkaptoravsyre (DMSA).
== Restriksjoner ==
På grunn av de helseskadelige effektene av kvikksølveksponering, er industri- og handelsbruk av stoffet regulert i mange land. Verdens helseorganisasjon, USAs Occupational Safety and Health Administration og NIOSH (blant andre) anser kvikksølv som yrkesrisiko, og har satt grenser for kvikksølvkonsentrasjonen i arbeidsmiljøet.
I Norge ble det fra 1. januar 2008 innført et generelt forbud mot bruk og import av kvikksølv, med mindre spesiell tillatelse foreligger.EU vedtok i 2003 RoHS-direktivet (Restriction of Hazardous Substances Directive). Dette direktivet begrenser (blant annet) kvikksølvinnholdet i salgsvarer til 0,01%.
Regjeringen i USA vedtok i 1990 «Clean Air Act», en lov som setter kvikksølv på en liste over miljøgifter som krever ekstra streng kontroll. Som en følge av loven måtte industribedrifter som slipper ut mye kvikksølv, gå med på å montere utstyr for utslippsovervåking (maximum achievable control technologies (MACT)). I mars 2005 ble kraftverk føyd til listen over virksomheter som skulle kontrolleres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Kvikksølv og kvikksølvforbindelser
|
Kvikksølv er et kjemisk grunnstoff med symbol Hg og atomnummer 80. Grunnstoffets symbol er en forkortelse av hydrargyrum, etter hydr, vann, og argyros, sølv.
| 9,161 | 9,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kokepunkt
|
2023-02-04
|
Kokepunkt
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Materialegenskaper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Termodynamikk']
|
Kokepunkt er den temperaturen hvor et stoff går over fra flytende fase til gassfase. Denne temperaturen avhenger av det ytre trykket. Som regel oppgis kokepunktet som koketemperaturen ved atmosfærisk trykk ved havets overflate, 1013,25 hPa.
Kokepunktet til et stoff avhenger av type sterke og svake bindinger stoffet har. Et salt (som har ionebinding) har høyt kokepunkt.
Stoffer med kovalente bindinger som oksygen har lavt kokepunkt, og det er derfor oksygen (O2) er i gassform på jorden. Det er bare svake van der Waalske bindinger mellom O2-molekylene.
Hydrogenbinding mellom molekylene gir også høyere kokepunkt enn normalt, uten hydrogenbinding ville vann (H2O) hatt et mye lavere kokepunkt.
|
Kokepunkt er den temperaturen hvor et stoff går over fra flytende fase til gassfase. Denne temperaturen avhenger av det ytre trykket. Som regel oppgis kokepunktet som koketemperaturen ved atmosfærisk trykk ved havets overflate, 1013,25 hPa.
Kokepunktet til et stoff avhenger av type sterke og svake bindinger stoffet har. Et salt (som har ionebinding) har høyt kokepunkt.
Stoffer med kovalente bindinger som oksygen har lavt kokepunkt, og det er derfor oksygen (O2) er i gassform på jorden. Det er bare svake van der Waalske bindinger mellom O2-molekylene.
Hydrogenbinding mellom molekylene gir også høyere kokepunkt enn normalt, uten hydrogenbinding ville vann (H2O) hatt et mye lavere kokepunkt.
== Se også ==
Aggregattilstand
Faseovergang
|
thumb|Vann som koker
| 9,162 | 9,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Uspaskikh
|
2023-02-04
|
Viktor Uspaskikh
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Litauiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lena rajon', 'Kategori:Russiske forretningsfolk', 'Kategori:Russiske økonomer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Viktor Uspaskikh (russisk: Виктор Успаских og litauisk: Viktoras Uspaskichas; født 24. juli 1959 i Urdoma, Arkhangelsk oblast, Russland) er en litauisk politiker og tidligere næringsminister i Algirdas Brazauskas' regjering. Han er født i bygda Urdoma i Arkhangelsk-regionen i Russland, sønn av en russisk skogsarbeiderfamilie.
|
Viktor Uspaskikh (russisk: Виктор Успаских og litauisk: Viktoras Uspaskichas; født 24. juli 1959 i Urdoma, Arkhangelsk oblast, Russland) er en litauisk politiker og tidligere næringsminister i Algirdas Brazauskas' regjering. Han er født i bygda Urdoma i Arkhangelsk-regionen i Russland, sønn av en russisk skogsarbeiderfamilie.
== Yrkesbakgrunn ==
Uspaskikh ankom Litauen i 1985 i forbindelse med gassledningsarbeider i Panevezys fylke. Etter et kort opphold i Finland kom han tilbake til Litauen, og slo seg ned der. Da Litauen ble selvstendig i 1990/91 fikk han litauisk statsborgerskap.
Han stiftet selskapet UAB Efektas i Kedainiai (1990), direktør i firmaet UAB Vikonda (1993–93), fra 1996 styreformann i samme firma inntil han ble innvalgt i parlamentet. I 2000 hadde firmaet 4000 ansatte.
Han er leder av Kedainiai Rotaryklubb, og har stiftet økonomistudiet ved Atzalyno skole i samme by.
Fra 1997 var han styreformann i Litauens arbeidsgiverforbund. Stifter (2003) og leder for det populistiske høyreorienterte Arbeiderpartiet (Darbo partija). Gjorde det meget godt ved første valgomgang i oktober 2004, og lå lenge an til å bli Litauens neste statsminister. Men etter valget fikk han i stedet den viktige posten som næringsminister i Algirdas Brazauskas' koalisjonsregjering.
== Politikk ==
Uspaskikh er av jussprofessor Valentinas Jarusevicus blitt beskyldt for korrupsjon i forbindelse med fordeling av EUs strukturfondsmidler som fordeles av næringsministeriet, og der næringsministeren personlig tar de avgjørende beslutningene. Jarusevicius tilhørte ledelsen i Uspakhikhs eget Arbeiderparti, men trakk seg i februar 2005 «for ikke å bli innblandet i kriminelle aktiviteter».
I juli 2005 gikk Viktor Uspaskikh av som næringsminister etter at president Valdas Adamkus hadde uttrykt mistillit mot ham og Vilnius' ordfører Arturas Zuoka. Uspaskikh ble erstattet av Kestutis Daukšys som overtok samme ministerium. Det kom videre frem at Uspakikh ikke kunne fremvise diplom fra høyere utdanning i Russland som han hadde oppført på sitt rulleblad, tross at han angivelig hadde reist til Russland for å fremskaffe en kopi. Flere politikere trakk seg sommeren 2005 i protest fra Arbeiderpartiet. Senere fremviste han et diplomutskrift de fleste toneangivende litauiske politikere antok var en forfalskning.
I desember 2005 mistet Uspaskikh sin sikkerhetsklarering og kan derfor ikke være i befatning med statshemmeligheter. Bakgrunnen er blant annet hans nære kontakter med tvilsomme russiske personer og den antatte forfalskningen av sitt diplom.
== Utdannelse og familie ==
Uspaskikh er utdannet økonom ved Plechanov folkeinstitutt i Moskva (1993), Kaunas tekniske universitet (1999), og doktorstudier ved sistnevnte universitet fra 2000.
Han har mottatt St. Vladimirs orden, St. Danils orden og St. Mikalsstatuetten. Han har vunnet Santarve-prisen. Viktor Uspaskikh er opptatt av forholdene for media, kommunene og i internasjonale forhold. Fritidsinteresser er sport, særlig tennis. Han taler bortsett fra litauisk og litt finsk, morsmålet sitt som er russisk.
Hans kone er Jolanta Blazyte, som er salgssjef i UAB Vikonda. Han har fire barn. Datteren Laura har studert i USA. Han har en sønn, Edvard.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Viktor Uspaskich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Viktor Uspaskikh på Twitter
Viktor Uspaskikh på Facebook
(en) Viktor Uspaskikh hos Europaparlamentet
(en) Viktor Uspaskikh hos Europarådets parlamentarikerforsamling
|
Viktor Uspaskikh (russisk: Виктор Успаских og litauisk: Viktoras Uspaskichas; født 24. juli 1959 i Urdoma, Arkhangelsk oblast, Russland) er en litauisk politiker og tidligere næringsminister i Algirdas Brazauskas' regjering.
| 9,163 | 9,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iridium
|
2023-02-04
|
Iridium
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelmetaller', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Iridium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ir og atomnummer 77. Atommassen (u) er 192,2.
|
Iridium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ir og atomnummer 77. Atommassen (u) er 192,2.
== Historie ==
Iridium ble oppdaget i 1803 av den engelske kjemikeren Smithson Tennant i London. Han forsøkte sammen med William Hyde Wollaston å finne en fremgangsmåte for å fremstille rent platina ved å løse opp platina-malm i kongevann. Et biprodukt av prosessen var et svart pulver som ikke løste seg opp. Tennant konsentrerte seg om det uoppløste pulveret, og i 1803 identifiserte han 2 nye grunnstoff, nemlig osmium og iridium. Funnet ble dokumentert i et brev til the Royal Society i juni 1804.
Tennant døpte det nye grunnstoffet iridium etter gresk ίρις, iris – «regnbue», på grunn av stoffets fargerike salter.
== Egenskaper ==
Iridium er et hardt sølvhvitt transisjonsmetall, og er det mest korrosjonsbestandige av de kjente grunnstoffene. Det angripes ikke av noen syrer, ikke en gang kongevann, men løses opp av flytende salter. Hvis iridium glødes oksiderer det og danner svartfarget IrO2. På grunn av sin hardhet og sprøhet er det vanskelig å forme og maskinere rent iridium. Ved temperaturer under 0,11 K blir iridium superledende.
Iridium er regnet som det nest tyngste grunnstoffet etter osmium, men isotopen 193Ir er den tyngste av alle kjente stabile isotoper med 22 650 kg/m³. Hvilket grunnstoff som har høyest tetthet er derfor et spørsmål om definisjon, selv om osmium med 22 610 kg/m³ generelt regnes som det tyngste.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende iridium består av 2 stabile isotoper: 191Ir (37,3%) og 193Ir (62,7%). I tillegg finnes 34 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 192m2Ir med halveringstid 241 år, 194m2Ir med halveringstid 171 døgn og 192Ir med halveringstid 73,83 døgn.CAS-nummer: 7439-88-5
== Forekomst ==
Iridium er sjeldnere enn både gull og platina, og forekommer naturlig i ren form som små korn i platina-malm og elvesand. Sammen med osmium danner det to mineraler: osmiridium, hvor halvparten består iridium, og resten består av osmium, platina, ruthenium og rhodium, og iridosmium som består av 55-80% osmium og 20-45% iridium. Iridium finnes ofte i meteoritter. Iridium er også et biprodukt av nikkelfremstilling.
De viktigste forekomstene ligger i Sør-Afrika, Ural i Russland, Nord- og Sør-Amerika, Borneo og Japan.
Iridium er 20 000 ganger mer vanlig i verdensrommet enn i jordskorpen – trolig fordi mesteparten av det som fantes på Jorden, sank innover i kjernen da planeten var ung.
== Anvendelse ==
Iridium brukes i blant annet kirurgiske instrumenter, tennrør og elektroder. Det inngår i legeringer med osmium. Isotopen 192Ir er radioaktiv og benyttes som kilde ved strålebehandling av kreft.
== Se også ==
Periodesystemet
Osmium
== Referanser ==
|
Iridium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ir og atomnummer 77. Atommassen (u) er 192,2.
| 9,164 | 9,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brasil
|
2023-02-04
|
Brasil
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1820-årene i Brasil', 'Kategori:1822 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brasil', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1822', 'Kategori:Tidligere monarki i Sør-Amerika', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier']
|
Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil, er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Det koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system.
Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet – som i dag heter Kongressen – dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene.
Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over 7 491 km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på 16 885 km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA.
|
Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil, er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Det koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system.
Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet – som i dag heter Kongressen – dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene.
Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over 7 491 km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på 16 885 km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA.
== Etymologi ==
Landet er oppkalt etter brasiltre som er et treslag som ble høyt verdsatt av de portugisiske kolonistene. På portugisisk kalles brasiltre pau-brasil, og ordet brasil sies vanligvis å bety «rødt som en glo», dannet fra det latinske brasa («glo») og suffikset -il (fra-iculum eller-ilium). Brasiltre produserer et dypt rødt fargestoff, og det var dette som ble så høyt verdsatt av Europas klesindustri og var det tidligste kommersielt utnyttede produktet fra Brasil. Gjennom det 16. århundre ble enorme mengder brasiltre høstet av urbefolkningen (for det meste tupier) langs kysten av Brasil, som solgte tømmeret til europeiske handelsmenn (for det meste portugisere, men også franskmenn) i bytte mot diverse europeiske forbruksvarer.Det offisielle navnet på landet i tidlige portugisiske dokumenter var «Det hellige korsets land» (Terra da Santa Cruz), men europeiske sjømenn og handelsmenn kalte det ofte rett og slett «Brasillandet» (Terra do Brasil) på grunn av handelen med brasiltre. Den populære betegnelsen overskygget og fortrengte etterhvert det offisielle navnet. Tidlige sjøfarere kalte noen ganger også landet for «Papegøyelandet» (Terra di Papaga).
På guarani, et offisielt språk i Paraguay, kalles Brasil «Pindorama». Dette var navnet urfolk i Brasil ga til regionen, og betyr «landet med palmer».
== Geografi ==
Brasil dekker et stort område langs den østlige kysten av Sør-Amerika og omfatter mye av kontinentets indre. Den 16 885 km lange landegrensen deles mellom ti land, og det lengste avsnittet er den nesten 3000 km lange grensen mot Peru i vest. Landet deler grense med alle land i Sør-Amerika med unntak av Ecuador og Chile. Langs den 7 491 km lange kystlinjen ligger også en rekke øygrupper, som for eksempel Fernando de Noronha, Rocasatollen, St. Peter og St. Paul-øyene og Trindade og Martim Vaz.
Brasils størrelse, terreng, klima og naturressurser gjør landet geografisk mangfoldig.
Brasil er det femte største landet i verden, etter Russland, Canada, Kina og USA, og tredje største i Amerika, med et totalt areal på 8 514 876 km²
inkludert 55455 km² vann.
Landet spenner over tre tidssoner, fra UTC-4 i de vestlige statene, til UTC-3 i de østlige statene (dette er den offisielle tiden i Brasil) og UTC-2 på atlanterhavsøyene.
Brasil er det eneste landet i verden som ligger på ekvator, samtidig som det har sammenhengende områder utenfor tropene.
Brasiliansk topografi er også variert og inkluderer åser, fjell, sletter, høyland og krattskoger. Mye av terrenget ligger mellom 200 og 800 meters høyde.
Det viktigste høyereliggende området opptar mesteparten av den sørlige halvdelen av landet. De nordvestlige delene av platået består av bredt, bølgende terreng brutt av lave, avrundete åser.
Den sørøstlige delen er mer robust, med en kompleks masse av rygger og fjellkjeder som kan nå høyder på opptil 1 200 m. Disse områdene inkluderer Mantiqueirafjellene og Espinhaçofjellene, samt Serra do Mar.
I nord danner Guayanaskjoldet et viktig vannskille som skiller elver som renner sørover inn i Amazonas fra elver som tømmes i Orinocosystemet i Venezuela mot nord. Det høyeste punktet i Brasil er Pico da Neblina på 2994 m, og det laveste er Atlanterhavet.
Vest i landet ligger store og relativt flate områder samt våtmarksområdet Pantanal.
Brasil har et tett og komplekst system av elver, et av verdens mest omfattende, med åtte store nedslagsfelt, som alle renner ut i Atlanterhavet.
De største elvene er Amazonas, Paraná med de imponerende Iguazúfallene, samt Negro, São Francisco, Xingu, Madeira og Tapajós.
=== Klima ===
Klimaet i Brasil omfatter et bredt spekter av værforhold over et stort område med en variert topografi, men mesteparten av landet er tropisk.
Ifølge Köppens klimaklassifisering dekker Brasil fem store klimatiske subtyper: tropisk regnskogklima, tropisk, halvtørt klima, highland tropisk, temperert klima og subtropisk klima. De ulike klimatiske forholdene produserer naturmiljøer som spenner fra ekvatoriale regnskoger i nord og halvtørre ørkener i nordøst, til temperert barskog i sør og tropiske savanner i det sentrale Brasil.
Mange regioner har tydelig ulike mikroklima.
Selv om det meste av Brasil ligger i tropene, bor mer enn 60 prosent av befolkningen i områder som er kjøligere, enten på grunn av høyde, vind fra havet eller polare fronter. Mens de kystnære byene Rio de Janeiro, Recife og Salvador kan bli ekstremt varme, kan byer på platået, som São Paulo, Brasília og Belo Horizonte ha mildere klima, og de sørlige byene Porto Alegre og Curitiba har milde vintre.
Til tross for det populære bildet av Amazonas som en region med voldsom varme er temperaturer på mer enn 32 ℃ faktisk sjeldne. Den årlige middeltemperaturen i regionen er 22–26 ℃, med lite variasjon mellom de varmeste og kaldeste månedene. Den varmeste delen av Brasil er i nordøst, hvor temperaturer på mer enn 38 ℃ er hyppig registrert i den tørre årstiden mellom mai og november. Langs atlanterhavskysten fra Recife til Rio de Janeiro varierer gjennomsnittlig temperatur fra 23 til 27 ℃. I innlandet på større høyder er temperaturene lavere, 18–21 ℃. Sør for Rio er årstidene mer definerte og omfanget av temperatursvingningene betydelig bredere, med et årsgjennomsnitt på mellom 17 og 19 ℃.
Brasils mest intense regn faller rundt munningen av Amazonas nær byen Belém, og også i de øvre delene av Amazonas, der mer enn 2 000 millimeter regn faller hvert år. Mesteparten av Brasil har moderate nedbørsmengder på mellom 1 000 og 1 500 millimeter i året, det meste av dette kommer mellom desember og april. Den tørreste delen av landet er i nordøst, der nedbøren er uberegnelig og fordampningshastigheten meget høy, noe som gjør det vanskelig å dyrke avlinger.
=== Flora og fauna ===
Brasils store territorium består av flere forskjellige økosystemer, for eksempel Amazonasregnskogen, kjent for å ha det største biologiske mangfoldet i verden,
hvor skogbeltet Mata atlântica og savannen Cerrado stikker seg særlig ut. I sør vokser skoger av Araucaria i tempererte forhold. Det rike dyrelivet i Brasil gjenspeiler mangfoldet av naturlige habitater. Forskere anslår at det totale antallet plante- og dyrearter i Brasil kan være nærmere fire millioner.
Større pattedyr inkluderer puma, jaguar, ozelot, sjeldne bushhunder og rever; navlesvin, tapirer, maurslukere, dovendyr, pungrotter og beltedyr finnes i store antall. Det er rikelig med hjortedyr i sør, og mange arter av vestaper holder til i nord. Bekymring for miljøet har vokst i takt med den globale interessen for miljøspørsmål.
=== Miljø ===
Naturarven i Brasil er sterkt truet av kvegdrift og jordbruk, hogst, gruvedrift, olje- og gassutvinning, overfiske, handel med dyr, demninger og infrastruktur, vannforurensning, klimaendringer og branner.
I mange områder av landet er det naturlige miljø truet av utbygging.
Bygging av motorveier har åpnet opp tidligere avsidesliggende områder for landbruk og bosetting, dammer har oversvømt daler og dyrehabitater, og gruvedrift har forurenset landskapet både visuelt og kjemisk
Minst 70 dammer er sagt å være planlagt for Amazonas-regionen, inkludert den kontroversielle Belo Monte-dammen.
Over 80 % av elektrisiteten produseres av vannkraft.
== Demografi ==
I hovedsak er Brasil befolket langs kysten. Innover i landet er befolkningen mer sparsom. Befolkningssammensetningen er veldig heterogen og mange ulike kulturer er representert. I sør er befolkningen dominert av folk med europeisk avstamming. Dette inkluderer folk fra blant annet Portugal, Polen, Ukraina, Tyskland og Italia. Andre immigranter er folk fra Japan og Sør-Korea. I nord og nordøst er befolkningen sammensatt av urinnvånere og folk med afrikansk eller europeisk avstamming.
Om lag 26 % av befolkningen er i alderen 0–14 år. 68 % er i alderen 15–64 år og 6 % er 65 år eller eldre. Medianalderen er 28 år. Årlig forekommer det om lag 17 fødsler og 6 dødsfall per 1 000 innbyggere, noe som gir en befolkningsvekst på 1,06 %. Forventet levealder er på 72 år.
Brasilianerne er verdens største portugisisktalende nasjon.
=== Religion ===
Brasilianerne har historisk bekjent seg til den romersk-katolske kirke. Ved folketellingen i 2010 tilhørte 64,6 % av befolkningen Den katolske kirke. Forskjellige protestantiske kirkesamfunn har vært i sterk vekst og i 2010 sognet 22,2 % av befolkningen til slike. I 2010 tilhørte 13,3 % pinsekirker, der Assembléia de Deus var den største med 12,3 millioner medlemmer (6,5 % av befolkningen). 2 % oppga i 2010 å være spiritister, mens 8 % av befolkningen rapporterte at de ikke tilhørte noen religion.Andre religioner i landet er blant annet de afrikanskinspirerte candomblé og umbanda. Befolkningen med japansk bakgrunn bekjenner seg ofte til shintoismen.
== Historie ==
Brasil hadde vært bebodd av urbefolkningsgrupper i minst 25 000 år, da det ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Álvares Cabral i år 1500. I de følgende tre århundrene bosatte portugiserne seg i landet og administrerte det som en kommersiell koloni, som i stor utstrekning var basert på slaveri. På 1600-tallet kjempet de mot De forente Nederlandene og Frankrike om kontrollen over kolonien. I 1808 flyttet Kong João VI av Portugal, som var på flukt fra Napoleon, til Brasil sammen med den kongelige familie og regjeringen. Selv om de vendte tilbake til Portugal i 1821, medførte oppholdet deres et stigende ønske blant brasilianerne om å få selvstyre. I 1822 opprettet den daværende prinsregent Dom Pedro I et uavhengig Brasil, den uavhengige staten fikk navnet Keiserdømmet Brasil. Riket besto inntil den neste keiseren, Dom Pedro II, ble avsatt i 1889 og en republikanskbasert føderasjon ble opprettet.
I slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre kom mer enn fem millioner europeiske og asiatiske immigranter til Brasil. I dette tidsrommet ble Brasil også industrialisert og begynte å utnytte større deler av sine landområder. Det brasilianske demokratiet har vært erstattet av et diktatur tre ganger; 1930–1934 og 1937–1945 under Getulio Vargas, samt 1964–1985 under en rekke generaler utnevnt av militæret. Den nåværende grunnloven stammer fra 1988.
I presidentvalget i 2002 seiret Luiz Inácio Lula da Silva etter at han hadde stilt til valg fire ganger tidligere. Han ble gjenvalgt i 2006 med 60,8 prosent av stemmene. Han ble 1. januar 2011 etterfulgt av Dilma Rousseff, landets første kvinnelige president.
== Politikk og administrasjon ==
Den nåværende grunnloven stammer fra 1988 og gir omfattende fullmakter til de føderale myndighetene. Landet har direktevalg på president og visepresident, som velges på samme stemmeseddel og som sitter i fire år. Presidenten har omfattende makt, og er både statssjef og regjeringssjef. Det er også han som utpeker regjeringen.
Parlamentet (Congresso Nacional) består av to kammer. Senatet, Senado Federal, har 81 seter med tre medlemmer fra hver av de 27 delstatene. Senatorene velges med flertallsvalg for en periode på åtte år. Man bytter ut ⅓ av senatorene etter fire år og de resterende ⅔ etter nye fire år. Det andre kammeret heter Câmara dos Deputados og har 513 seter. I dette kammeret er det proporsjonal representasjon, og medlemmene sitter i fire år.
=== Administrativ inndeling ===
Brasil er delt inn i 27 føderale enheter hvorav 26 er delstater (estados, singular: estado) og det siste er et føderalt distrikt (Distrito Federal), som beskriver hovedstaden. Hver delstat er videre inndelt i municípios (kommuner).
Acre, Alagoas, Amapá, Amazonas, Bahia, Ceará, Distrito Federal, Espírito Santo, Goiás, Maranhão, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Minas Gerais, Pará, Paraíba, Paraná, Pernambuco, Piauí, Rio de Janeiro, Rio Grande do Norte, Rio Grande do Sul, Rondônia, Roraima, Santa Catarina, São Paulo, Sergipe, Tocantins
Instituto Brasileiro de Geografia e Estatistica har gruppert delstatene inn i 5 store regioner: Nord, Nordøst, Sentralt-Vest, Sørøst og Sør.
== Næringsliv ==
Brasil er velutviklet innenfor jordbruk, gruvedrift og produksjons- og servicenæringer. Landet er rikt på naturressurser og har god tilgang på arbeidskraft, noe som gjør det til det økonomisk ledende landet i Sør-Amerika. På slutten av 1990-tallet forårsaket den finansielle krisen i Asia at også Brasils økonomi fikk en nedgang. I 1998 fikk det økonomisk hjelp Det internasjonale pengefondet og i 1999 besluttet Brasils sentralbank at landets valuta real ikke lengre skulle ha en fast valutakurs mot amerikansk dollar. Samtidig gjennomførte man en devaluering. Disse tiltakene førte til en svak vekst i økonomien i begynnelsen av 2000-tallet, men for å styrke økonomien ytterligere har president «Lula» da Silva satt i verk flere reformer. Brasil er et BRIC-land.
Om lag 20 % av husstandene i Brasil lever under fattigdomsgrensen, og det er store forskjeller i inntekter. Brasil er medlem av det søramerikanske frihandelssamarbeidet Mercosul.
=== Landbruk i Brasil ===
Landbruk i Brasil og beslektede sektorer som skogbruk, treforedling og fiskeri utgjorde 5,1 % av BNP i 2007.
=== Industri i Brasil ===
Industri i Brasil — fra bil, stål og petrokjemisk industri til PC, fly og varige goder— utgjorde 30,8 % av BNP. Industrien er vesentlig høyteknologisk og ligger i storbyer som São Paulo, Rio de Janeiro, Campinas, Porto Alegre og Belo Horizonte.
=== Energi i Brasil ===
Brasil er blant verdens ti største energikonsumenter med høy andel av fornybar energi, spesielt vannkraft og etanol. Brasil produserer 2,4 millioner fat råolje per dag.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
== Kultur ==
Karnevalet samt musikk- og dansestiler som blant annet samba, bossa nova og forró er noen av de mest kjente delene av Brasils kulturliv. Innenfor sport har landet sikret seg fem verdensmesterskapstitler i fotball. Kampsporten capoeira stammer også fra Brasil. Innenfor litteratur er kanskje Paulo Coelho den mest kjente, mens Oscar Niemeyer er en internasjonalt anerkjent arkitekt.
== Byer ==
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Sentrumsområdet i Salvador, hovedstad i delstaten Bahia
Ouro Preto, historisk by i Minas Gerais
Sentrumsområdet i Olinda i Pernambuco
Ruiner av Sao Miguel das Missoes, Jesuitt misjonsstasjon
Jesuitt misjonsstasjonene i Guaranis: San Ignacio Mini, Santa Ana, Nuestra Señora de Loreto
Reservatet Bom Jesus do Congonhas
Iguaçu nasjonalpark
Brasília
Det historiske sentrum i São Luís
Det historiske sentrum i Diamantina
Discovery Coast, atlantisk skogsreservat
Amazon Conservation Complex
Pantanal, myr/sumplandskap i Mato Grosso og Mato Grosso do Sul
De atlantiske øyene Fernando de Noronha og Rocas-atollen
Vernede områder i Cerrado: nasjonalparkene Chapada dos Veadeiros og Emas
Det historiske sentrum i Goiânia
Fornminner i nasjonalparken Serra da Capivara, Piauí
São Francisco-torvet i byen São Cristóvão
Sítio Roberto Burle MarxAtlantic Forest South-East reservatet
Rio de Janeiro, Carioca landskap mellom fjellet og havet
Pampulha moderne ensemble
Valongo Wharf arkeologiske område
Paraty og Ilha Grande - Kultur og biologisk mangfoldMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – De muntlige og grafiske uttrykkene (Kusiwa) i Wajapi
2005 – «Samba de Roda», samba-dans fra Recôncavo Baiano i Bahia
2011 – Yaokwa, Enawene Nawe-folkets ritual
2013 – Círio de Nazaré, Belém, Pará
2014 – Capoeira sirkel, kampdans
2019 – Kulturkomplekset Bumba-meu-boi fra Maranhão
== Se også ==
Liste over brasilianske flyplasser
Liste over kriger Brasil har deltatt i
Brasils herrelandslag i fotball
Liste over Brasils høyeste bygninger
== Litteratur ==
Arne Halvorsen Brasil : i sol og skygge, 2014 ISBN 9788253036380
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt-BR) Offisielt nettsted
(en) Brazil – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brasil – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Utenriksdepartementets informasjonssider om Brasil
(no) Statistikk og andre data om Brasil i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Norgesportalen i Brasil
de Carvalho, J.F., Sauer, I.L. (23. desember 2008). «Does Brazil need new nuclear power plants? Energy Policy (2009)» (PDF) (engelsk). doi:10.1016/j.enpol.2008.12.020. Arkivert fra originalen (PDF) 8. oktober 2010. Besøkt 24. januar 2010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Power Magazine – «Brazil: Latin America’s Beacon» (1. januar 2010), besøkt 24. januar 2010.
|
Acre er en delstat nordvest i Brasil og grenser til Peru i vest og Bolivia i sør. I tillegg grenser den til nabodelstatene Amazonas og Rondônia.
| 9,165 | 9,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurtigruten
|
2023-02-04
|
Hurtigruten
|
['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigruten', 'Kategori:Kollektivtrafikk i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Turisme i Norge']
|
Hurtigruten, nå formelt kystruten Bergen–Kirkenes, er en skipsrute langs norskekysten fra Bergen til Kirkenes, med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen–Kirkenes–Bergen tar i underkant av elleve døgn. Etter en anbudsavtale med staten startet ruten 2. juli 1893 på strekningen Trondheim–Hammerfest, og det første året var DS «Vesteraalen» fra Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) det eneste hurtigruteskipet.
Driften har alltid foregått med statsstøtte. I 1893 var tilskuddet 70.000 kroner, og 731,5 millioner i 2016. EFTAs overvåkningsorgan konkluderte i 2017 med at statsstøtten ikke var ulovlig etter EØS-regelverket fordi «EØS-avtalen tillater kompensasjon til tjenester av allmenn økonomisk betydning når markedet selv ikke leverer dem – slik tilfellet er for kystruten mellom Bergen og Kirkenes».I 2004 ba Samferdselsdepartementet om anbud for drift av hurtigruten fra 1. januar 2005 til 31. desember 2012. Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) var de eneste som leverte inn anbud. I desember 2004 ble det inngått avtale om at staten skal betale hurtigruteselskapene 1,9 milliarder kroner for å drive en helårsrute med daglige seilinger på strekningen Bergen–Kirkenes frem til 2012. På grunn av svake driftsresultat vedtok de to rederiene OVDS og TFDS den 1. november 2005 å fusjonere for å kunne få til en mer rasjonell drift, med OVDS som det overtagende selskap. Som følge av fusjonen endret OVDS navn til Hurtigruten Group ASA. Fusjonen ble endelig gjennomført den 19. desember 2005 og trådte i kraft 1. mars 2006. 26. april 2007 ble selskapsnavnet fornorsket og forenklet til Hurtigruten ASA.
I 2017 og 2018 utlyste Samferdselsdepartementet delkontrakter med til sammen elleve ruter, og innstilte de to rederiene Havila Kystruten AS og Hurtigruten AS til å levere hurtigrutetjenestene fra og med 2021.
|
Hurtigruten, nå formelt kystruten Bergen–Kirkenes, er en skipsrute langs norskekysten fra Bergen til Kirkenes, med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen–Kirkenes–Bergen tar i underkant av elleve døgn. Etter en anbudsavtale med staten startet ruten 2. juli 1893 på strekningen Trondheim–Hammerfest, og det første året var DS «Vesteraalen» fra Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) det eneste hurtigruteskipet.
Driften har alltid foregått med statsstøtte. I 1893 var tilskuddet 70.000 kroner, og 731,5 millioner i 2016. EFTAs overvåkningsorgan konkluderte i 2017 med at statsstøtten ikke var ulovlig etter EØS-regelverket fordi «EØS-avtalen tillater kompensasjon til tjenester av allmenn økonomisk betydning når markedet selv ikke leverer dem – slik tilfellet er for kystruten mellom Bergen og Kirkenes».I 2004 ba Samferdselsdepartementet om anbud for drift av hurtigruten fra 1. januar 2005 til 31. desember 2012. Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) var de eneste som leverte inn anbud. I desember 2004 ble det inngått avtale om at staten skal betale hurtigruteselskapene 1,9 milliarder kroner for å drive en helårsrute med daglige seilinger på strekningen Bergen–Kirkenes frem til 2012. På grunn av svake driftsresultat vedtok de to rederiene OVDS og TFDS den 1. november 2005 å fusjonere for å kunne få til en mer rasjonell drift, med OVDS som det overtagende selskap. Som følge av fusjonen endret OVDS navn til Hurtigruten Group ASA. Fusjonen ble endelig gjennomført den 19. desember 2005 og trådte i kraft 1. mars 2006. 26. april 2007 ble selskapsnavnet fornorsket og forenklet til Hurtigruten ASA.
I 2017 og 2018 utlyste Samferdselsdepartementet delkontrakter med til sammen elleve ruter, og innstilte de to rederiene Havila Kystruten AS og Hurtigruten AS til å levere hurtigrutetjenestene fra og med 2021.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
Statens dampskipskonsulent August Kriegsman Gran i Indredepartementet lanserte i 1891 et forslag om å opprette en ekspressrute sjøveien mellom Trondheim og Hammerfest. Formålet var å sørge for rask og effektiv transport av passasjerer, gods og post. På denne tiden tok det tre uker å sende et brev fra Trondheim til Hammerfest sommerstid, om vinteren kunne det ta fem måneder. Med en ekspressrute kunne tiden reduseres til syv dager, sommer som vinter. Konseptet ble omtalt som hurtigrute og ville bety en kommunikasjonsmessig revolusjon for Nord-Norge. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ble forespurt, men rederiene anså vinterseilinger i dårlig vær og mørke som altfor risikabelt. I 1891 fantes det bare 28 fyrlykter nordom Trondheim, og kun to hydrograferte kart var tilgjengelig. Høsten 1891 sendte Indredepartementet ut anbudsinnbydelse for å få opprettet en hurtigrute to ganger ukentlig, Trondheim–Vadsø om sommeren og Trondheim–Hammerfest om vinteren. Noe anbud ble imidlertid ikke innlevert.
21. september 1892 sendte departementet ut en ny innbydelse med justert innhold. Det var nå tale om en postførende hurtigrute mellom Trondheim og Finnmark en gang pr uke i hver retning. Ruten skulle gå til Hammerfest om sommeren og til Tromsø om vinteren. Rammene for det nye opplegget var skissert av Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS), og 18. mai 1893 signerte staten en fireårs kontrakt med VDS som ga rederiet finansiell støtte til ukentlige seilinger året rundt.
=== Den første rundturen ===
2. juli 1893 gikk DS «Vesteraalen» fra Trondheim på sin første tur i Hurtigruten. Ruten hadde ni anløpsteder mellom Trondheim og Hammerfest: Rørvik, Brønnøy, Sandnessjøen, Bodø, Svolvær, Lødingen, Harstad, Tromsø og Skjervøy.
Skipet nådde Svolvær mandag 3. juli klokken 20.00 (35,5 timer) og ankom Hammerfest onsdag 5. juli, en halv time før oppsatt anløpstid. Den første reisen Trondheim–Hammerfest med hurtigruten ble gjennomført på 67 timer. Kaptein ombord var Richard With, som i ettertid regnes som Hurtigrutens far.
I 2011 var reisetiden Trondheim–Svolvær 33 timer, og Trondheim–Hammerfest 65 timer 15 min.
=== Forberedelser og erfaringer ===
Mange mente at det var hasardiøst å trafikkere denne ruten med en stram ruteplan som forutsatte at man skulle tilbakelegge strekningen Trondheim-Hammerfest på under tre døgn også i den mørke årstid. Selskapet hadde imidlertid gjort et grundig arbeid før ruten ble etablert. Tidsplan og seilingsled var gjennomgått i detalj av kaptein Richard With og los Anders Holte. Kurser, seilingsdistanser og passeringstider var systematisk notert. De utarbeidet kurstabeller som gjorde det mulig å seile etter klokke og kompass under de fleste værforhold.
Etter den første vinteren viste det seg at DS «Vesteraalen» hadde omtrent samme punktlighet som om sommeren. Dermed ble det sommeren 1894 gitt klarsignal til å sette inn et skip til i hurtigruten – DS «Sirius» fra Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS).
=== Reisetid ===
Hurtigruten var selvsagt tenkt som en hurtig rute, først og fremst for passasjerer og post. Skipene ble etter hvert raskere. MS «Finnmarken» var i 1912 raskeste skip med sine 14,5 knop. Skipet beholdt «kystens blå bånd» frem til 1926.
På grunn av at flere anløpssteder kom til og at ferskfisken etter hvert ble en av Nord-Norges store eksportvarer, snek det seg inn et godsrutepreg, og reisetiden ble forlenget. I 1928 brukte hurtigruten fremdeles 40 timer på strekningen Trondheim–Svolvær.
DS «Prinsesse Ragnhild» var ferdig i desember 1931 og DS «Lofoten» i februar året etter. Sommeren 1932 gjennomførte de kappseilaser over Vestfjorden til Svolvær. DS «Prinsesse Ragnhild» satte først rekord fra Bodø til Svolvær på 3 timer og 56 minutter. Noen dager etter tok DS «Lofoten» samme turen på 3 timer og 51 minutter. Men DS «Prinsesse Ragnhild» erobret til slutt det uoffisielle «Vestfjordens blå bånd» med tiden 3 timer og 44 minutter.
Sommeren 1939 tok reisen Trondheim–Svolvær 33 timer – 2,5 timer raskere enn på hurtigrutens jomfrutur i 1893.
Etter andre verdenskrig kom nye skip med dieselmotorer og toppfart på 17 knop. Våren 1950 seilte «Erling Jarl» strekningen Bodø–Svolvær på 3 timer og 35 minutter og var dermed innehaver av «Vestfjordens blå bånd».
=== Lang vei til daglige anløp etter felles plan ===
Den tredje hurtigruten var den første som hadde avgang fra Bergen. En egen Finnmarkhurtigrute (Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS)) betjente strekningen Tromsø-Hammerfest-Vadsø fra 1898 til 1907.
Fra 1907 ble det drevet sammenhengende rute to ganger per uke mellom Bergen og Vadsø. Fra 1914 var det fem ukentlige turer, alle med utgangspunkt i Bergen og med Kirkenes som endepunkt.
Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) ble Hurtigruterederi i 1919 og deres skip startet i Stavanger. Også i mellomkrigstiden ble strekningen Bergen–Stavanger betjent av hurtigruten en til to ganger per uke.
Fra 1928 ble det seks ukentlige seilinger, og fra 1936 ble det daglige seilinger hver vei.
Utgangspunktene for rutene var fortsatt forskjellige. Fem startet i Bergen, en i Stavanger og en i Trondheim. Først i 1953 ble det opprettet daglig forbindelse på alle anløpssteder mellom Bergen og Kirkenes.
=== Ved et veiskille ===
Det var før krigen ikke mulig å kjøre bil fra Sør-Norge til og gjennom Nord–Norge (åpnet til Elsfjord ved Ranfjorden i 1924 og med bilferjer til Fauske i 1937). Hurtigruten var eneste reisemåte. Etter krigen ble kommunikasjonsmuligheten til hurtigrutens anløpsteder gradvis forbedret. Stedene fikk veiforbindelse og en god del av stedene fikk også en flyplass i rimelig nærhet. Dette gjorde at passasjertallet og godsmengden gradvis sank. På slutten av 1970-tallet var de eldste av skipene rundt 40 år gamle, og en fornyelse av flåten var derfor påkrevet. Hurtigruten sto nå ved et veiskille.
Skulle man fokusere på passasjerer, skulle man fokusere på gods eller skulle man legge ruten ned? Etter flere år med diskusjoner om fremtiden til hurtigruten, vedtok Stortinget at det skulle bygges tre nye skip som skulle ha hovedvekt på frakt av gods. Disse skipene ble tatt i bruk i 1982. Etter noen få år ble disse skipene imidlertid bygget om slik at de kunne ta flere passasjerer. Samtidig så Hurtigruteselskapene at ruten hadde et potensial som turistrute, og satte i gang planlegging for å bygge skip der passasjerkomfort var prioritert fremfor godsmengde.
=== TV-produksjonen i 2011 ===
I juni 2011 viste NRK2 en løpende produksjon kalt Hurtigruten minutt for minutt, som ikke bare skulle være «verdens lengste uavbrutte direktesendte TV-dokumentar», men også en mulighet for menigmann til å oppleve reisen mellom Bergen og Kirkenes omtrent slik de ville gjort om de hadde vært ombord. NRK viste også produksjonen på web-TV. NRKs nettsted hadde følgende egenomtale:
Helt siden 1893 har passasjerer reist langs Norskekysten med Hurtigruten. Turen blir kalt ”Verdens vakreste sjøreise”. Nå kan alle reise med – samtidig - i verdens lengste TV-program! Spektakulære fjorder, midnattssol og ekte norsk natur danner rammen rundt den fem og et halvt døgn lange turen fra Bergen til Kirkenes. Vi sender hele turen, direkte, minutt for minutt i 134 timer!
=== Kontrakter fra 2021 ===
I 2017 og 2018 utlyste Samferdselsdepartementet delkontrakter med til sammen elleve ruter, og innstilte de to rederiene Havila Kystruten AS og Hurtigruten AS til å levere hurtigrutetjenestene fra og med 2021. Havila Kystruten AS vant én av tre anbudspakker og skal bygge fire nye skip. De fire skipene er nyutviklede design fra Havyard Group ASA. De er 125 meter lange og 20 meter brede, og kan ta omtrent 700 passasjerer. Miljøregnskapet blir betydelig bedre som følge av strengere krav i de nye kontraktene. CO2-utslippene fra tjenesten blir en fjerdedel lavere enn i dag. Havila Kystrutens nye skip «Havila Capella» startet seilinger på Kystruten Bergen–Kirkenes 12. desember 2021.Hurtigruten AS, som er innstilt til kontrakter med til sammen sju skip, planlegger å bruke skip de allerede har, men som bygges om, slik at utslippene blir lavere og miljøkravene nås.
== Reisetid og anløpssteder ==
En seiling (rundtur) Bergen–Kirkenes–Bergen tar 10 døgn og 16 timer om vinteren og strekker seg over 12 døgn. Nordgående seiling tar 5 døgn og 11,5 timer om vinteren. Sørgående seiling tar 5 døgn og 2,25 timer. Skipene ligger i havn 24 timer i forbindelse med julaften. Bortsett fra julaften og innstillinger grunnet planlagte verkstedopphold, har alle havnene daglige anløp av både nordgående og sørgående hurtigrute. Unntaket er Vadsø som bare anløpes på nordgående. I sommerhalvåret (fra midten av april til midten av september) går nordgående hurtigrute inn Geirangerfjorden. Skipet legger ikke til, men passasjerer kan stige av og på ved hjelp av en ekspedisjonsbåt. Sørgående hurtigrute går inn i Trollfjorden i sommerhalvåret, unntatt ved dårlig vær eller forsinkelser. Her er det ingen av- eller påstigning.
På dagtid signaliserer skipene vanligvis sin ankomst med fløytesignaler. Nordgåendes signal er et langt, et kort, og et langt støt i fløyten (morsesignalet for bokstaven K). Sørgåendes signal er to lange, et kort, og et langt støt (morsesignalet for bokstaven Q). Omkring 5 minutter før avgang varsles passasjerer og gjester med et kort støt i fløyten. Når to hurtigruteskip møtes i leia, hilser de hverandre med fløytesignaler om dagen, og lyssignal om natten. Nordgående hilser først.
=== Tidligere anløpssteder ===
Gamvik, anløpssted mellom 1911 og 1990 (tidligere det nordligste anløpet)
Finnkongkeila (Gamvik)
Kongsfjord, til 1975
Alta
Gibostad, til 1939
Havnvik
Hasvik, anløpssted mellom 1950 og 1979
Grønøy, anløpssted mellom 1914 og 1957
Indre Kvarøy
Evenskjer
Kabelvåg
Narvik, anløpssted mellom 1936 og 1953
Lødingen
Melbu
Vikholmen
Beian
Bessaker
Haugesund, anløpssted mellom 1919 og 1940
Stavanger, anløpssted mellom 1919 og 1940
== Gjeldende seilingsplan (2014) ==
=== Nordgående ===
=== Sydgående ===
Hurtigruten markedsføres som «verdens vakreste sjøreise». Et annet varemerke er at den seiler selv om været er så dårlig at andre fartøy søker havn. I boken «Hurtigruta» (Cappelen 1992) skriver forfatteren Pål Espolin Johnson om nyttårsorkanen i 1992:
Til havs utløste orkanen dramatiske redningsaksjoner. Flere skip gikk på grunn, lystbåter og fiskefartøyer ble til vrak i fjøresteinene. Ved Ålesund ble den tusen tonn tunge tråleren "Atlantic" kastet opp på tørt land. Fly- og båtavganger innstilt, het det i nyhetsmeldingene. Og folk ble bedt om å holde seg innendørs. Om hurtigruta sto det ingenting. For den gikk.
== Hurtigruterederier gjennom tidene ==
Denne oversikten viser hvilke rederier som har hatt skip i hurtigrutetrafikk, hvilket år de gikk inn i trafikken, og når de (eventuelt) gikk ut igjen.
Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) (fra 1893) (fusjonert inn i ODS 1987 (til OVDS)
Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) (fra 1894, solgte hurtigruteskipene til TFDS i 1979)
Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) (fra 1894, selskap og skip overtatt av TFDS 1988/1989)
Det Stavangerske Dampskipsselskap (DSD) (fra 1919 til 1978)
Det Nordlandske Dampskibsselskab (NDS) (fra 1945 til 1958)
Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR) (fra 1988 til 1996) (opprinnelig Finmarkens Amtsrederi stiftet i 1916)
Ofotens Dampskibsselskab (ODS) (stiftet 1912) (fra 1936 . siden endret navn flere ganger og er nå Hurtigruten AS)
Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) (opprinnelig Troms Amts Dampskipsselskap) (fra 1979 ved at skipene til Bergenske ble kjøpt. Innfusjonert i OVDS fra 2006)
Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab, OVDS (etablert ved fusjon av VDS og ODS, med ODS som det overtagende selskap som samtidig skiftet navn)
Hurtigruten Group ASA (etablert ved fusjon av TFDS og OVDS, med OVDS som det overtagende selskap som samtidig skiftet navn 1. mars 2006)
Hurtigruten ASA (endret selskapsnavn, 26. april 2007)
Hurtigruten AS og Havila Kystruten AS (fra 1. januar 2021)
== Hurtigruteskipene ==
Se også Liste over hurtigruteskip.De første skipene var dampskip som tidligere hadde gått i lokalruter eller som turistskip. De var innredet med tre passasjerklasser og hadde åpen bro. Det første skipet som var spesialbygd for hurtigrutetrafikk var Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs DS «Erling Jarl» fra 1895. Komforten for både mannskaper og passasjerer ble gradvis forbedret med bygging av nye skip. De første hurtigruteskipene som hadde dieselmotorer i stedet for dampmaskiner kom etter andre verdenskrig med byggingen av de såkalte «Italiaskipene».
=== Etterkrigsflåten ===
Under andre verdenskrig gikk flere av hurtigruteskipene tapt, og ved krigens slutt var bare tre ordinære hurtigruteskip fortsatt i drift: DS «Sigurd Jarl» (1942), DS «Lofoten» (1932) og DS «Finmarken» (1912). Rutetilbudet var redusert til én ukentlig seiling mellom Trondheim og Tromsø. Noen få andre hurtigruteskip hadde også overlevd krigsårene, men disse trengte reparasjoner for å komme i sjødyktig stand. En fornyelse av flåten var nødvendig dersom rutetilbudet skulle opprettholdes, og nye skip ble derfor kontrahert. For å opprettholde ruten i påvente av nye skip ble en rekke reserve- og avløserskip satt i trafikk.
De fire første skipene ble bygget i Ancona i Italia og levert mellom 1949 og 1950. Disse skipene ble finansiert ved eksport av klippfisk og fikk derfor kallenavn som «Klippfiskskipene» eller «Italiaskipene». Dette var de siste hurtigruteskipene som ble bygget med såkalt poop-dekk. Italiaskipene var:
MS «Erling Jarl» (1949 – NFDS)
MS «Midnatsol» (1949 – BDS)
MS «Vesterålen» (1950 – VDS)
MS «Sanct Svithun» (1950 – DSD)De tre neste skipene ble bygget ved Aalborg værft i Danmark, og fikk kallenavnet «Ålborg-skipene». Disse skipene ble levert i perioden 1951 til 1952, og ble døpt:
MS «Nordlys» (1951 – BDS)
MS «Håkon Jarl» (1952 – NFDS)
MS «Polarlys» (1952 – BDS)Etter at de tre Ålborgskipene ble levert var rutetilbudet fra før krigen gjenopprettet. Fremdeles besto hurtigruteflåten av flere eldre dampskip, og kontrahering av nybygg fortsatte. I 1956 ble tre skip levert fra verftet Blohm & Voss A/G i Hamburg, Tyskland. Disse skipene var:
MS «Nordstjernen» (1956 – BDS)
MS «Finnmarken» (1956 – VDS)
MS «Ragnvald Jarl» (1956 – NFDS).Ytterligere fire skip ble levert fra norske verft i perioden 1960 til 1964. Disse var:
MS «Harald Jarl» (1960 – NFDS)
MS «Lofoten» (1964 – VDS)
MS «Kong Olav» (1964 – DSD)
MS «Nordnorge» (1964 – ODS)Da MS «Nordnorge» ble levert i juni 1964, var fornyelsen av hurtigruteflåten fullført. Alle de 13 skipene var nå dieseldrevne og hadde omtrent samme form, med lasterom foran og overbygg plassert midt og akter.
=== Mellomgenerasjonen ===
Etter vedtak i Stortinget ble det bygget tre nye skip i 1982 og 1983. Det var MS «Midnatsol» (BDS), MS «Narvik» (ODS) og MS «Vesterålen» (VDS) og de var nesten identiske. De var opprinnelig bygget med hovedvekt på frakt, og hadde overbygningen foran. Fokuset på gods gjorde at man hadde et stort, åpent dekk bak, der det også var plassert en kraftig kran. Disse skipene ble bygget om på slutten av 1980-tallet. Kranen ble fjernet og lasterommet ble kledd igjen. Det ble også bygget på en stor passasjerseksjon bak, og «Narvik» og «Vesterålen» fikk en utsiktssalong helt øverst slik «Midnatsol» hadde hatt siden leveringen. Ombyggingen av de tre skipene var en del av "Hurtigruteprosjektet-86". For å forbedre lønnsomheten og gi økonomisk mulighet for å bygge nye skip måtte de gamle skipene konverteres fra passasjerførende lasteskip til lasteførende passasjerskip. Tanken var at turistene i større grad skulle betale det det kostet å opprettholde Hurtigruten.
=== De nye skipene ===
Den siste generasjonen med skip ble bygget i perioden 1993–2003. Disse er alle bygget med fokus på passasjertransport og turisme. En midtplassert lasteport på babord side, og en brukbar lastekapasitet gjør at Hurtigruten fortsatt kan regnes som en kombinert gods- og passasjerrute. Personbiler kan ved hjelp av en løfterampe kjøres rett ombord.
=== Skip under bygging ===
Havila Kystruten har tre skip under bygging som skal inn i Hurtigruten, alle med lengde på 124 meter og bredde på 22 meter. Lastekapasitet blir ni biler og 190 paller, der 40 av pallene kan fraktes med kjøling eller frysing. Skipene får et mannskap på 76, en lugarkapasitet til 468 passasjerer, samt plass til 172 dagreisende. De fire skipene vil få navnene «Havila Capella», «Havila Castor», «Havila Polaris» og «Havila Pollux». Skipene er designet av Havyard og har betegnelsen Havyard 923. Rolls-Royce skal levere fremdriftssystem, basert på LNG og batteridrift.
== Dagens hurtigruteflåte ==
Etter en omfattende modernisering, inngår åtte skip bygget i tiden fra 1983 til 2021 i Hurtigruten. Skipene er:
Hurtigruten bruker landstrøm på noen skip i noen havner for å redusere lokal forurensning.
== Se også ==
«Sanct Svithun»-forliset
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berit Liland: Verdens vakreste sjøreise. Hurtigruten. 11 dagers turbeskrivelse. Natur – kultur – historie – sagn. Forlaget 67N 2008. ISBN 978-82-997206-6-3
Die schönste Seereise der Welt. Hurtigruten. Beschreibung der 11tägigen Reise. Natur – Kultur – Geschichte – Sagen. Forlaget 67N 2007. ISBN 978 82 997206 3 2
The Norwegian Coastal Voyage. Hurtigruten. Detailed 11-day voyage guide. Nature – culture – history – legends. Forlaget 67N 2008. ISBN 978 82 997206 4 9
Pål Espolin Johnson: Hurtigruta. J.W. Cappelens forlag. ISBN 82-02-04053-1 (1978), ISBN 82-02-13294-0 (1992), ISBN 978-82-02283810 (2008)
Mike Bent: Coastal Express: The ferry to the top of the world (engelsk). Conway Maritime Press Limited 1987. ISBN 0-85177-446-6
Dag Bakka jr.: Hurtigruten: Sjøveien mot nord. Seagull Publishing 1997/2003. ISBN 82-91258-17-1
Gaute Myhre: Blå horisont: jubileumsbok NFDS 150 år 1857-2007 ISBN 978-82-997019-1-4 (norsk) ISBN 978-82-997010-2-1 (engelsk)
Bjørn Tore Pedersen: Hurtigruten minutt for minutt - Jubelferden - Folkefesten - Landskapet, Pax forlag, Oslo 2011. ISBN 978-82-530-3475-1
== Eksterne lenker ==
(no) Hurtigruten AS sin nettside
(en) Hurtigruten AS sin internasjonale nettside
(no) Hurtigruten AS sine skip
(no) Hurtigrutemuseet
(no) yr.no: Værvarsel for Hurtigruten
(no) Bergen byleksikon på nett, om Hurtigruten
(no) Bjørnar Lungas hjemmeside om hurtigruten
|
Hurtigruten, nå formelt kystruten Bergen–Kirkenes, er en skipsrute langs norskekysten fra Bergen til Kirkenes, med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen–Kirkenes–Bergen tar i underkant av elleve døgn.
| 9,167 | 9,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantinopel
|
2023-02-04
|
Konstantinopel
|
['Kategori:28°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Istanbul', 'Kategori:Konstantinopel', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østromerske byer']
|
Konstantinopel (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk Konstantinyé) var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Den første bebyggelsen på stedet var den antikke byen Byzantion som ble grunnlagt av greske kolonister fra Megara rundt 657 f.Kr. Byen fikk navnet Konstantinopel da keiser Konstantin den store i 324 bestemte å flytte Romerrikets hovedstad fra Roma. Byen fikk i 330 navnet Constantinopolis og ble hovedstad.
|
Konstantinopel (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk Konstantinyé) var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Den første bebyggelsen på stedet var den antikke byen Byzantion som ble grunnlagt av greske kolonister fra Megara rundt 657 f.Kr. Byen fikk navnet Konstantinopel da keiser Konstantin den store i 324 bestemte å flytte Romerrikets hovedstad fra Roma. Byen fikk i 330 navnet Constantinopolis og ble hovedstad.
== Historie ==
Etter delingen av Romerriket i et øst- og et vestrike i 395 ble Konstantinopel hovedstad i Østromerriket, senere også betegnet som Det bysantiske rike. For grekerne var den bare «i Poli» eller «Byen», sentrum i grekernes verden og lenge den største byen i Europa. Blant nordboere i vikingtiden var byen kjent som Miklagard.
Konstantinopel ble erobret av korsfarerne i Det fjerde korstog i 1204 og var sentrum for Det latinske riket inntil 1261, da bysantinerne gjenerobret byen. Etter mer enn 1 000 år som hovedstad for et kristent rike ble byen i 1453 erobret av de muslimske styrkene fra Det osmanske rike. Det osmanske rike gikk i oppløsning på slutten av første verdenskrig, området ved Bosporos ble okkupert av de allierte styrkene, og i 1922 ble byen en del av det nyopprettede Tyrkia som fikk Ankara som hovedstad. Byen skiftet i 1930 navn til Istanbul.
Konstantinopel har siden 381 vært hovedsete for Den økumeniske patriark av Konstantinopel, overhodet for Den ortodokse kirke. Den nåværende (2019) økumeniske patriark er Bartholomeos I.
== Hippodromen ==
Inne i byen med flere hundre tusen innbyggere, dominerte Hippodromen med plass til 100 000 tilskuere. Den var det østromerske rikets seremoni- og festplass. Herfra proklamerte keiseren sine beslutninger og forordninger. Over inngangen var det plassert fire hester i forgylt kobber som antydet hva Hippodromen egentlig var bygget for, hesteveddeløp. Dette symbolet på bysantinsk makt ble tatt som krigsbytte av venetianske styrker da korsfarerne plyndret byen i 1204, og ble plassert som utsmykning i Markuskirken i Venezia. (Hestene er i dag byttet ut med kopier.)
== Hagia Sofia ==
Like ved lå verdens største kirkebygning, Hagia Sofia – «den hellige visdoms kirke». Den sto ferdig i år 537. Kuppelen rager 56 meter over bakken. Det finnes flere spor etter middelalderens nordboere fra Norden i dagens Istanbul, blant annet runer i Hagia Sofia, som kan ha vært risset av væringer. På en av søylene oppe på galleriet, kan man fortsatt lese «Halvdan var her», innrisset med runer i marmoren. I juli 2020 tok Tyrkia under president Erdogan Hagia Sofia i bruk som moské.
== Den theodosianske mur ==
Den theodosianske muren er et 22 km langt forsvarsverk som ble bygget fordi byen hadde vokst utover den tidligere muren bygget under keiser Konstantin. Nybygget ble anlagt under keiser Theodosius II og ferdigstilt før 450. Byen er omgitt av havet på tre sider og muren beskyttet den på den fjerde siden. Forsvarsverket ble oppfattet som ugjennomtrengelig frem til kanoner ble tatt i bruk under angrepet mot byen i 1453.
== Senat ==
I senatsbygningen var det plass til 2000 senatorer og sammen med prakten i det keiserlige palass, var det ikke underlig at norrøne nordboere fra Norden omtalte byen som Miklagard – «den store byen».
== Se også ==
Istanbul
== Referanser ==
|
Konstantinopel (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk Konstantinyé) var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Den første bebyggelsen på stedet var den antikke byen Byzantion som ble grunnlagt av greske kolonister fra Megara rundt 657 f.
| 9,170 | 9,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fortaleza
|
2023-02-04
|
Fortaleza
|
['Kategori:1726 i Sør-Amerika', 'Kategori:38°V', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med IBGE referanse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1726', 'Kategori:Brasilianske kommunestubber', 'Kategori:Fortaleza', 'Kategori:Kommuner i Ceará', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Fortaleza er hovedstad og en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil.Fortalezas historie går tilbake til 1649, da nederlenderne bygde festningen Schoonenbosch på stedet. Senere fordrev portugiserne nederlenderne fra stedet og gav festningen det nye navnet Forte de Nossa Senhora da Assunção. Rundt festningen, som fremdeles er godt bevart, vokste det frem en liten landsby som nå er blitt til Brasils femte største by. Mottoet til Fortaleza, som vises i våpenskjoldet, er det latinske ordet Fortitudine, som betyr "styrke, verdi, mot".
Byen ligger langs Atlanterhavskysten, i en gjennomsnittlig høyde på 16 meter, med 34 km strender. Fortaleza har et areal på 313 140 km² og 2 643 247 innbyggere (2018), i tillegg til den høyeste demografiske tettheten blant landets hovedsteder, med 8 390,76 innbyggere/km². Det er den største byen i Ceará i befolkning og den femte største i Brasil. Storbyområdet som omfatter Fortaleza er det sjette mest folkerike i Brasil og det største i Nord- og Nordøst-Brasil, med 4 051 744 (2017) innbyggere.
|
Fortaleza er hovedstad og en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil.Fortalezas historie går tilbake til 1649, da nederlenderne bygde festningen Schoonenbosch på stedet. Senere fordrev portugiserne nederlenderne fra stedet og gav festningen det nye navnet Forte de Nossa Senhora da Assunção. Rundt festningen, som fremdeles er godt bevart, vokste det frem en liten landsby som nå er blitt til Brasils femte største by. Mottoet til Fortaleza, som vises i våpenskjoldet, er det latinske ordet Fortitudine, som betyr "styrke, verdi, mot".
Byen ligger langs Atlanterhavskysten, i en gjennomsnittlig høyde på 16 meter, med 34 km strender. Fortaleza har et areal på 313 140 km² og 2 643 247 innbyggere (2018), i tillegg til den høyeste demografiske tettheten blant landets hovedsteder, med 8 390,76 innbyggere/km². Det er den største byen i Ceará i befolkning og den femte største i Brasil. Storbyområdet som omfatter Fortaleza er det sjette mest folkerike i Brasil og det største i Nord- og Nordøst-Brasil, med 4 051 744 (2017) innbyggere.
== Samferdsel ==
=== Luftfart ===
Fortalezas hovedflyplass heter Pinto Martins internasjonale lufthavn (FOR), og den ligger i byens geografiske sentrum. Den gjennomgikk en total ombygning i 1998 hvorpå den ble klassifisert som internasjonal. Etter ombygningen har den en kapasitet til å håndtere 6.2 millioner passasjerer i året.
=== Kollektivtransport ===
Et nytt t-banenett, kjent som Metrofor ble påbegynt i 1999 og ble åpnet 15.06.12.
== Nabolag ==
Aerolândia
Aeroporto
Alagadiço
Alagadiço Novo
Aldeota
Alto da Balança
Álvaro Weyne
Amadeu Furtado
Ancuri
Antônio Bezerra
Autran Nunes
Barra do Ceará
Barroso
Bela Vista
Benfica
Bom Futuro
Bom Jardim
Bom Sucesso
Cais do Porto
Cajazeiras
Cambeba
Canindezinho
Carlito Pamplona
Castelão
Centro
Cidade 2000
Cidade dos Funcionários
Coaçu
Cocó
Conjunto Ceará
Conjunto Cearazinho
Conjunto Esperança
Conjunto Palmeiras
Couto Fernandes
Cristo Redentor
Curió
Damas
Demócrito Rocha
Dendê
Dionísio Torres
Dias Macedo
Dom Lustosa
Dunas
Édson Queiroz
Eng Luciano Cavalcante
Farias Brito
Fátima
Floresta
Genibaú
Granja Lisboa
Granja Portugal
Guajeru
Guararapes
Henrique Jorge
Itaoca
Itaperi
Jacarecanga
Jangurussu
Jardim América
Jardim Cearense
Jardim das Oliveiras
Jardim Guanabara
Jardim Iracema
João XXIII
Joaquim Távora
Jóquei Clube
José Bonifácio
Lagoa Redonda
Manuel Sátiro
Maraponga
Mata Galinha
Meireles
Messejana
Mondubim
Monte Castelo
Montese
Moura Brasil
Mucuripe
Padre Andrade
Panamericano (Fortaleza)
Papicu
Parangaba
Parque Araxá
Parque Dois Irmãos
Parque Iracema
Parque Manibaú
Parquelândia
Parreão
Passaré
Paupina
Pedras
Pici
Pirambu
Praia de Iracema
Praia do Futuro
Prefeito José Válter
Presidente Kennedy
Presidente Vargas
Quintino Cunha
Rodolfo Teófilo
Sabiaguaba
Salinas
Santa Rosa
São Gerardo
São João do Tauapé
São José
Sapiranga
Serrinha
Siqueira
Varjota
Vicente Pinzón
Vila Elery
Vila Pery
Vila União
Vila Velha
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) Fortaleza – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fortaleza – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fortaleza Travel Guide
|
Fortaleza er hovedstad og en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil.
| 9,171 | 9,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Che_Guevara
|
2023-02-04
|
Che Guevara
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Argentinske drapsofre', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Che Guevara', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprørsledere', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Rosario', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Che Guevara (døpenavn Ernesto Guevara, født 14. juni 1928, død 9. oktober 1967) var en argentinsk marxistisk revolusjonær og geriljaleder. Han deltok i den kubanske revolusjonen, og ble senere minister i den kubanske regjeringa som ble dannet etter revolusjonen.
I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951, mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika, en reise som tok flere måneder og formet hans politiske synspunkter. Den førte Guevara, som stammet fra middelklassen, i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som et stort flertall av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika.
Opplevelsene på turen overbeviste ham om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán.
Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse. Castro utnevnte ham til kommandant, den eneste ved siden av ham selv til å inneha denne stillingen. Han ble senere utnevnt til industriminister, sjef for Nasjonalbanken, og fungerte som instruksjonsleder for Cubas væpnede styrker, foruten å reise verden rundt som diplomat på vegne av den kubanske sosialisme. Slike posisjoner plasserte ham i en sentral rolle i å trene militæret som slo tilbake invasjonen i Bahía de Cochinos (Grisebukta), og var ansvarlig for utplasseringen av sovjetiske kjernefysiske missiler på Cuba, noe som framskyndet Cubakrisen i 1962. Han sto også i spissen for utføringen av landreformer på Cuba, og for en vellykket alfabetiseringskampanje som førte til at analfabetismen ble redusert fra 24 % til 3,9 %. Han var også ansvarlig for å gjennomgå ankene til dem som ble dømt som krigsforbrytere ved de revolusjonære domstolene, og for gjennomføringen av henrettelser av dem som var blitt dødsdømt.
I 1965 forlot han Cuba, for å delta i revolusjoner i andre deler av verden. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia, der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren.
Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 henrettet av Mario Terán, en boliviansk offiser.
|
Che Guevara (døpenavn Ernesto Guevara, født 14. juni 1928, død 9. oktober 1967) var en argentinsk marxistisk revolusjonær og geriljaleder. Han deltok i den kubanske revolusjonen, og ble senere minister i den kubanske regjeringa som ble dannet etter revolusjonen.
I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951, mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika, en reise som tok flere måneder og formet hans politiske synspunkter. Den førte Guevara, som stammet fra middelklassen, i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som et stort flertall av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika.
Opplevelsene på turen overbeviste ham om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán.
Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse. Castro utnevnte ham til kommandant, den eneste ved siden av ham selv til å inneha denne stillingen. Han ble senere utnevnt til industriminister, sjef for Nasjonalbanken, og fungerte som instruksjonsleder for Cubas væpnede styrker, foruten å reise verden rundt som diplomat på vegne av den kubanske sosialisme. Slike posisjoner plasserte ham i en sentral rolle i å trene militæret som slo tilbake invasjonen i Bahía de Cochinos (Grisebukta), og var ansvarlig for utplasseringen av sovjetiske kjernefysiske missiler på Cuba, noe som framskyndet Cubakrisen i 1962. Han sto også i spissen for utføringen av landreformer på Cuba, og for en vellykket alfabetiseringskampanje som førte til at analfabetismen ble redusert fra 24 % til 3,9 %. Han var også ansvarlig for å gjennomgå ankene til dem som ble dømt som krigsforbrytere ved de revolusjonære domstolene, og for gjennomføringen av henrettelser av dem som var blitt dødsdømt.
I 1965 forlot han Cuba, for å delta i revolusjoner i andre deler av verden. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia, der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren.
Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 henrettet av Mario Terán, en boliviansk offiser.
== Liv og virke ==
=== Familie og oppvekst ===
Ernesto Guevara de la Serna ble født i Rosario i Argentina. Han var den eldste av fem søsken i en familie av spansk, baskisk og irsk opphav. Fødselsattesten viser at han ble født 14. juni 1928, men noen mener at han ble født 14. mai 1928, og at fødselsattesten ble forfalsket for ikke å avsløre at moren hadde vært gravid i tre måneder før bryllupet.Guevaras foreldre var politisk venstreorientert, og onkelen Jorge Iturburru var kommunist og hadde kjempet mot fascismen i den spanske borgerkrig. Allerede som ungdom ga Guevara uttrykk for radikale holdninger. Til tross for astmaen som plaget ham hele livet og som også forårsaket at han ble erklært udyktig for militærtjeneste, var han en røff rugbyspiller i ungdomsårene og fikk tilnavnet «Fuser» for sin aggressive spillestil. «Fuser» er en kobling mellom «El Furibundo» («den rasende») og morens etternavn, «De la Serna».
Faren lærte Guevara å spille sjakk, og fra tolvårsalderen deltok han i flere lokale turneringer. I tenårene ble han også interessert i poesi, især i diktene til den chilenske poeten Pablo Neruda. Som vanlig var for folk i Latin-Amerika med Guevaras middelklassebakgrunn, skrev han også dikt gjennom hele livet. I tillegg var han en entusiastisk leser med interesser som strakk seg fra de lettere bøkene til forfattere som Jack London og Jules Verne til essays av Sigmund Freud og filosofi av Bertrand Russell. Han utviklet også en interesse for fotografi, og brukte mange timer på å fotografere folk og steder.
I 1948 påbegynte Guevara sine medisinstudier på Universitetet i Buenos Aires. Etter noen avbrudd fullførte han studiene i mars 1953, men han tok aldri den kliniske praksisen som krevdes for å kunne praktisere som lege. I 1951 foreslo vennen og biokjemikeren Alberto Granado (29 år) at han og Guevara (23 år) skulle virkeliggjøre reisen rundt i Sør-Amerika som de hadde snakket om i mange år. Guevara og Alberto startet reisen fra sin hjemby Alta Gracia på en gammel Norton 500 kubikk motorsykkel med tilnavnet La Poderosa II («Den mektige» II) i 1951. Målet for reisen skulle være å tilbringe noen uker som frivillige medhjelpere på San Pablo lepra-sykehus ved Amazonas i Peru. Reisen gikk gjennom Argentina, Chile, Peru, Colombia og Venezuela. Che skrev om reisen i Motorsykkeldagbøkene, som ble oversatt til norsk i 1995, og som i 2004 var utgangspunkt for innspillingen av en film med samme navn.
På motorsykkelturen fikk Che førstehåndskunnskap til fattigdommen, maktesløsheten og utbyttingen som det store flertallet av befolkningen ble utsatt for av rikfolk og nordamerikanske konsern. Særlig gikk det hardt ut over urbefolkningen, indianerne, samt småbønder og venstreradikale arbeidere. Disse opplevelsene satte han i sammenheng med det han hadde lest av marxistisk litteratur, og han konkluderte med at en revolusjon var det eneste som kunne fjerne den økonomiske og sosiale urettferdigheten i Latin-Amerika.
Under begynte han å se på Latin-Amerika som en enhet, og ikke som en samling av separate nasjoner. Å frigjøre Latin-Amerika fra den økonomiske og sosiale urettferdigheten ville derfor kreve en strategi som omfattet hele kontinentet. Dette var også grunnen til at han begynte å se for seg et forent Ibero-Amerika uten grenser og knyttet sammen av en mestis-kultur, en idé som senere kom til å stå sentralt i hans revolusjonære tenkning og praksis. Etter at han hadde vendt tilbake til Argentina fra motorsykkelturen, fullførte han medisinstudiene så raskt han kunne. Han ville snarest mulig besøke flere land i Sør- og Mellom-Amerika.
=== Guatemala ===
Etter fullførte studier ved Universitetet i Buenos Aires i 1953 la han nok en gang ut på en reise - denne gangen gjennom Bolivia, Peru, Ecuador, Panama, Costa Rica, Nicaragua, Honduras og El Salvador, og endte til slutt opp i Guatemala. Der ledet president Jacobo Arbenz Guzmán en folkevalgt regjering, som gjennom en jordreform forsøkte å redusere den økonomiske urettferdigheten i landet. Jordreformen gikk ut på å dele ut ikke-oppdyrket jord til fattige og jordløse. Arbenz ga selv 680 hektar av familiens eiendom til jordreformen. Like villig var ikke Guatemalas største jordeier, USA-selskapet United Fruit Company. Selskapet følte seg sterkt truet av jordreformen, og arbeidet derfor aktivt for å få USAs myndigheter – og dermed også CIA – til å motarbeide Arbenz.
På denne tida fikk Guevara sitt berømte tilnavn «Che» fordi han ofte brukte det argentinske ordet Che (slang for «hei, kompis»). Den peruanske sosialisten Hilda Gadea var Guevaras hovedkontakt i Guatemala, og introduserte ham for flere toppolitikere i Arbenz’ regjering. I Guatemala kom Guevara også i kontakt med kubanske flyktninger som hadde sterke bånd til Fidel Castro. Blant disse var Antonio «Ñico» López, som senere introduserte Guevara for Castro i Mexico. López ble senere drept av Batistas soldater i 1956 etter at Granma ankom Cuba med Fidel Castro og 81 andre revolusjonære, herunder også Che Guevara og Ñico López, om bord.
Den 15. mai 1954 la det svenske skipet «Alfhem» til kai i Guatemala. Skipet var lastet med håndvåpen og lett artilleri som Arbenz’ regjering hadde kjøpt fra Tsjekkoslovakia. CIA mente det dreide seg om 2 000 tonn våpen og ammunisjon mens andre hevder at det dreide seg om kun 2 tonn. USA mente at våpenforsendelsen beviste at Arbenz var en kommende alliert av Sovjetunionen. Arbenz på sin side forsvarte seg med at ingen andre enn Øst-Europa – trolig etter press fra USA – ønsket å selge våpen til Guatemala. Våpenkjøpet i Tsjekkoslovakia ga imidlertid USA påskuddet de trengte for å iverksette et kupp.
Da kuppet brøt ut, var Che Guevara i El Salvador for å få et nytt visum. Da han returnerte til Guatemala, var det CIA-støttede kuppet i full utvikling under ledelse av Carlos Castillo Armas. Guevara kjempet i flere dager sammen med en bevæpnet gruppe ledet av Guatemalas kommunistiske ungdomsorganisasjon. Han ble imidlertid oppfordret til å behandle sårede og ikke delta direkte i kampene. Like etter anmodet Arbenz-regjeringen sine utenlandske tilhengere om å forlate landet, og etter at Hilda var blitt arrestert, tok Guevara tilflukt i det argentinske konsulatet og kom seg deretter over til Mexico by der han i en periode arbeidet ved sykehuset Hospital General.
Den 27. juni 1954 tvang kuppmakerne Arbenz til å si fra seg presidentembetet og innsatte den USA-vennlige Carlos Enrique Díaz som president. Arbenz flyktet til Mexico og deretter til Sveits.
Gjennom sine reiser og besøk i ulike land i Sør- og Mellom-Amerika hadde Che Guevara tilegnet seg mye informasjon om USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Det CIA-støttede kuppet i Guatemala og de amerikanske storselskaps formidable makt i Guatemala og i resten av regionen, styrket derfor bare Guevaras syn på USA som en imperialistisk stat som bekjempet alle forsøk på fjerne økonomisk utbytting og sosial urettferdighet. I sin tur bidro dette til å styrke hans overbevisning om at revolusjoner og innføring av sosialisme var eneste løsning.
=== Cuba under revolusjonen ===
I Mexico by bidro Antonio Ñico López, Guevaras venn fra Guateamala, til at han ble kjent med Fidel Castro, som levde der i eksil. Like etter sluttet Che Guevara seg til Castros 26. juli-bevegelse (M-26-7), som tok sikte på å styrte den kubanske diktatoren Fulgencio Batista. Selv om meningen var at Guevara skulle være de revolusjonæres lege, deltok han i den militære treningen i Mexico sammen med de andre i 26. juli-bevegelsen. Oberst Alberto Bayo, en kubaner som hadde kjempet i frigjøringskrigen mot Spania og som var de revolusjonæres instruktør, omtalte gjerne Guevara som gruppens beste til tross for Guevaras astmalidelse. I mellomtiden var Hilda Gadea blitt løslatt fra Guatemala og møtte Guevara i Mexico. Sommeren 1955 ble hun gravid og Guevara foreslo at de burde gifte seg. Bryllupet fant sted 18. august 1955, og datteren fikk navnet Hilda Beatríz.
Den 25. november 1956 la båten Granma ut fra Tuxpan, Veracruz i Mexico, med Che Guevara som eneste ikke-kubaner om bord. Granmas ankomst til Cuba skulle etter planen skje samtidig med at 26. juli-bevegelsenes leder i Oriente-regionen, Frank Pais, organiserte et opprør i Santiago de Cuba, nærmere bestemt 30. november 1956. Dårlig vær og dårlig sjømannskap hos de revolusjonære gjorde imidlertid at Granma ble forsinket. Dermed ble også Frank Pais’ opprør raskt slått tilbake av politiet, som drev País' unge student-revolusjonære på flukt.
Først 2. desember 1956 ankom Granma til et sumpområde i provinsen Oriente (i dag omdøpt til Granma), mange mil sør om det planlagte landingsstedet, landsbyen Niguero, der Celia Sánchez ventet på dem med lastebiler, jeeper, våpen og en styrke på vel 50 mann. Tre dager etter landkjenningen ble de revolusjonære fra Granma angrepet av Batistas tropper ved Alegria de Pio. Vel halvparten ble drept eller skutt da forsøkte å overgi seg. Til slutt var den revolusjonære styrken redusert til vel 20 personer, som trakk seg tilbake til fjellene i Sierra Maestra for å omgruppere, få kontakt med troppen til Celia Sánchez og føre geriljakrig mot Batista-regimet. Che Guevara skrev om kampene ved Alegria de Pio i sin dagbokAv de 82 som hadde vært ombord på Granma var det bare 12 som nådde fram til Sierra Maestra. Disse var Fidel Castro, Raúl Castro, Che Guevara (skadd og blødende), Camilo Cienfuegos, Juan Almeida, Efigenio Amejeiras, Ciro Redondo, Julio Díaz, Calixto García, Luis Crespo, Jose Ponce og Universo Sanchez. «Vi skal vinne denne krigen,» skal Fidel Castro ha sagt til dem, «vi er bare så vidt kommet i gang».
I januar 1957 fikk geriljaen sin første seier der de sikret seg mat, våpen og ammunisjon etter overfallet på den militære utposten La Plata i Sierra Maestra. Ifølge New York Times hadde geriljaen på dette tidspunktet vel 50 menn under våpen. I februar 1957 rapporterte Time at Castro hadde vel 500 geriljasoldater. To år senere, i januar 1958, oppga New York Times korrespondent at Castro hadde en geriljahær på vel 2000 mann, og at geriljahæren hadde bygd provisoriske skoler og sykehus for innbyggerne i Sierra Maestra.Che Guevara ble raskt en av de øverste lederne, en comandante, respektert for sitt mot og fryktet for det enkelte har beskrevet som brutalitet. Han var ansvarlig for henrettelsen av mange mennesker som ble funnet skyldig i å være torturister, spioner, desertører eller informanter for Batistas tropper. Fidel Castro krevde imidlertid at de revolusjonære alltid skulle behandle skadde Batista-soldater, sivile og bønder som ikke samarbeidet med fienden, så humant som overhodet mulig.
Resultatet ble at geriljaen fikk et bedre rykte enn de brutale regjeringstroppene, og sympatien for dem vokste i befolkningen og blant Batistas egne soldater. Dette bidro til at stadig flere rekrutter dukket opp og ville slutte seg til Castros «skjeggete menn» i Sierra Maestra. I motsetning til Batistas hær løslot Castro alle tilfangetatte soldater uskadet og beholdt bare våpnene deres. Et eksempel på dette er angrepet på Estrada Palma. Etter hvert nektet også flere soldater å vende tilbake til sine egne når de ble sluppet løs, og sluttet seg heller til Castros voksende geriljahær.
Che Guevara førte også forhandlinger med det kubanske kommunistpartiet (Partido Sosialista Popular) og rivaliserende geriljagrupper som for eksempel «Det Revolusjonære Direktorat» (El Directorio Revolucionario), og fikk dem til å samarbeide med 26. juli-bevegelsen. Dette fikk uten tvil stor betydning for Fidel Castros ledende rolle etter Batistas fall. Det Revolusjonære Direktorat med sin nye leder Faure Chomón var også blitt mer samarbeidsvillig med Castros 26. juli-bevegelse etter at Direktoratets første generalsekretær José Antonio Echeverría var blitt skutt og drept av politiet i Havanna 13. mars 1957.
Under revolusjonen ledet Guevara den «fjerde kolonne» med Camilio Cienfuegos som kaptein og nestkommanderende. I april 1958 ble Camilo gitt ledelsen av «den andre kolonne» eller mer presist: den andre Antonio Maceo-kolonne.
Sommeren 1958 iverksatte Batista Verano-offensiven for å knuse geriljaen i Sierra Maestra. General Eulogio Cantillo ledet offensiven. Den fikk en dårlig start da Che Guevaras 4. kolonne slo Cantillos angrep tilbake 28. juli 1958. I alt 86 Batista-soldater ble drept i kampene mens Guevaras tropp kun mistet 3 mann. For Guevara var dette nok et bevis på at små og godt organiserte geriljatropper kunne overvinne større og langt bedre utstyrte hæravdelinger. For andre i 26. juli-bevegelsen ble det nok et bevis på Guevaras evner som geriljakommandant.
I slutten av desember 1958 angrep styrker under Che Guevaras kommando Santa Clara, det regionale senteret i provinsen Las Villas, vel 30 mil sørøst for Havanna (I dag heter provinsen Villa Clara). Geriljaen erobret et pansret tog med forsyninger og forsterkninger til Batista-styrkene i Santa Clara mens Camilo Cienfuegos gerilja-tropper vant slaget om Yaguajay, øst for Santa Clara. Erobringen av Santa Clara i slutten av desember 1958 førte til at regjeringshærens kampvilje nærmest kollapset, og 1. januar 1959 flyktet Batista og hans nærmeste medarbeidere fra Cuba. Fulgencio Batista endte til slutt opp i Spania, som på den tiden ble styrt av diktatoren Francisco Franco. 6. januar 1959 kunne Castro og hans geriljahær marsjere inn i Havanna uten kamphandlinger. I stedet ble de revolusjonære og deres allierte mottatt av jublende folkemasser.
=== Cuba etter revolusjonen ===
I 1959 ble Guevara utnevnt til «en kubaner av fødsel» av den nye regjeringen med Fidel Castro i spissen. I samme måned tok han ut skilsmisse fra Hilda Gadea, som han ikke hadde møtt siden han forlot Mexico i november 1956. Den 2. juni 1959 giftet han seg med et kubanskfødt medlem av 26. juli-bevegelsen, Aleida March, som han i praksis hadde levd sammen med siden høsten 1958.
Guevara ble omtrent samtidig utnevnt til direktør for fengselet «La Cabaña-fortet», og gjennom seks måneders tjeneste (2. januar til 12. juni 1959) overvar han rettssaker og henrettelser av toppledere i det tidligere Batista-regimet, medlemmer av det hemmelige politiet BRAC (Buró de Represión de Actividades Comunistas – «Byrået for undertrykkelse av kommunistisk aktivitet»), torturister og militante politiske motstandere.
Den 7. oktober 1959 ble Guevara utnevnt til leder i det nasjonale institutt for jordreform, og 26. oktober 1959 til president i Den kubanske nasjonalbanken. Det virker noe ironisk at Guevara, som bare hadde forakt for penger og materielle goder, ble utnevnt til president i nasjonalbanken. Che Guevara viste da sin misnøye med å signere pengesedlene med kun sitt tilnavn, Che.
Senere tjenestegjorde han som industriminister (utnevnt 23. februar 1961), og det var i denne rollen at han gjorde mye for å formulere innholdet i den kubanske sosialismen. I boken «Guerrilla Warfare» tar han til orde for den kubanske modellen for revolusjon. I denne blir revolusjonen initiert av en liten gruppe geriljakrigere som ikke er avhengig av større militære enheter. Denne strategien skulle senere få katastrofalt resultat for Che Guevara i Bolivia.
Som sentralbanksjef og industriminister var han delaktig i å nasjonalisere økonomien på Cuba.
I tiden som sjef for Nasjonalbanken og industriminister fant han tilbake til sin gamle forkjærlighet for sjakk. I 1962 organiserte han den første Capablanca Memorial på Cuba, en internasjonal sjakkturneringen som har vært arrangert nesten hvert år siden. Cubas nasjonalbank var hovedsponsor, og turneringen kunne han lokke med store pengepremier.Så tidlig som i 1959 sies det at Guevara bidro til å organisere revolusjonære aktivitet i utlandet, først i Panama og deretter i Den dominikanske republikk (ledet av Henry Fuerte «El Argelino» og Enrique Jiménez Moya), som ble styrt av en av datidens blodigste diktator i Latin-Amerika, Rafael Leónidas Trujillo. I et av disse revolusjonsforsøkene omkom Camilo Cienfuegos’ rådgiver, Ramón López (Nené). Noen mener derfor at revolusjonsforsøkene må ha blitt initiert eller støttet av folk som stod Camilo Cienfuegos svært nært, og at Che Guevara nok spilte en mer tilbaketrukket rolle.
I 1960 losset det franske skipet La Coubre ammunisjon i havnen i Havanna. En eksplosjon om bord i skipet skadet mange mennesker og Guevara – som var på vei til sin jobb i Nasjonalbanken – kom til og ga førstehjelp. Like etter inntraff en ny og langt mer voldsom eksplosjon. I alt 75 mennesker ble drept og over 200 skadd. Det er uklart om eksplosjonene var et uhell eller en terroraksjon. De som hevder at eksplosjonene skyldtes en terroraksjon, legger ansvaret på CIA og deres agent William Alexander Morgan.
=== Grisebukta og Cuba-krisen ===
Che Guevara deltok ikke i kampen mot invasjonsstyrkene i Grisebukta (Bahia de Cochinos) 17. – 19. april 1961. Han var blitt beordret av Fidel Castro til Pinar del Rio langt vest for Grisebukta, og ble der involvert i avvisningen av en mindre invasjonsstyrke som CIA håpet ville trekke de kubanske styrkenes oppmerksomhet vekk fra hovedinvasjonen i Grisebukta.
Invasjonen i Grisebukta nørte ytterligere opp om Che Guevara oppfatning av USA som en imperialistisk stat som ønsket å knuse alle forsøk på å skape økonomisk og sosial rettferdighet i Latin-Amerika. Derfor spilte han også en nøkkelrolle for å få sovjetiske atomraketter utplassert på Cuba, noe som i sin tur forårsaket rakettkrisen eller den såkalte Cuba-krisen i oktober 1962. Etter krisen var over og i et intervju med den engelske avisen Daily Worker, sa Guevara at hvis rakettene hadde vært under kubansk kontroll – og ikke sovjetisk kontroll – ville de ikke nølt med å avfyre dem mot amerikanske byer.
I artikkelen «Socialism and Man in Cuba» (1965) tar Guevara til orde for behovet for å skape et «nytt menneske» (hombre nuevo) i sammenheng med det sosialistiske samfunnet. Dette nye mennesket var også noe han selv prøvde å leve opp til, ved å delta i frivillig arbeid i bygg- og anleggssektoren og i landbruket, avvise alle personlige materielle goder og sette samfunnets mål foran egne personlige mål. Noen oppfattet også Guevara som en modell for det «nye og uselviske menneske», mens andre igjen oppfattet ham som en drømmer.
Guevaras andre hovedanliggende var sosialistisk internasjonal solidaritet, og i 1964 og 1965 kom han med flere sterke utfall mot Sovjetunionen som han mente manglet slik solidaritet. Dette vakte oppsikt så vel på Cuba som i utlandet, og mange mener at nettopp kritikken av Sovjetunionen var en årsak til at Guevara ble mindre synlig i kubansk politikk etter 1965.
Et tredje hovedanliggende for Guevara var overgangen fra kapitalistisk til sosialistisk økonomi, og på dette feltet var han en sterk talsmann for økonomisk planlegging og sentralisme. Økonomien måtte bevisst styres og utvikles fra sentralt hold, og ikke overlates til det han oppfattet som tilfeldigheter i et marked.
I perioden 1961–65 ble han ansett som Cubas fremste diplomat, og han foretok en rekke reiser til Asia, Afrika, land i Latin-Amerika, Sovjetunionen, USA og Kina. I desember 1964 dro han til New York som leder av en kubansk delegasjon for å tale i FNs generalforsamling. Han deltok også i CBS Sunday News og møtte blant annet senator Eugene McCarthy, flere medarbeidere av Malcolm X og den canadiske radikaleren Michelle Duclos. Den 17. desember 1964 fløy han til Europa og startet en tre måneders rundreise der han besøkte Folkerepublikken Kina, Den Forente Arabiske Republikk (Egypt), Algerie, Ghana, Guinea, Mali, Dahomey (Benin), Kongo-Brazzaville og Tanzania, med stopp i Irland, Frankrike og Tsjekkoslovakia.
På den afroasiatiske konferansen i Algerie den 24. februar 1965 ga han det som skulle bli hans siste offentlige tale på den internasjonale arenaen: «Det finnes ingen nasjonale grenser i denne kampen. Vi kan ikke stille oss likegyldige til hva som skjer i andre deler av verden. Enhver seier som et land har mot imperialismen, er også vår seier, på samme måte som et lands tap mot imperialismen også er vårt tap.» Deretter vakte han oppsikt med følgende utsagn: «De sosialistiske land har et moralsk ansvar for å fjerne sin stilltiende servilitet overfor utbyttingen som de vestlige land står bak.» Han fortsatte med å angi en rekke mål som de kommunistiske landene i øst burde sette seg fore å avvikle det han mente var en uakseptabel utenrikspolitikk.Etter å ha åpent kritisert Sovjetunionen, som var Cubas viktigste økonomiske støttespiller, returnerte Che Guevara til Cuba 14. mars. Han ble mottatt på flyplassen av Fidel og Raúl Castro som begge hadde en alvorlig mine. To uker etter forsvant han ut av det offentlige rampelyset. Hvor han befant seg var det store mysteriet i resten av 1965, ikke minst fordi han ble regnet for å være den med nest mest innflytelse og makt på Cuba etter Fidel Castro.
Guevaras forsvinning ble dels tillagt fiaskoer i industrialiseringsprogrammet som han hadde vært talsmann for i tida som industriminister. Dels ble det tillagt press fra Sovjetunionen, som mislikte Guevaras pro-kinesiske holdninger etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjet økte. I Guevaras øyne var Kina et u-land som hadde blitt brutalt utbyttet av vestlige land over mange år, og som nå hadde frigjort seg. Og for det tredje ble Guevaras forsvinning tilskrevet uenighet mellom Guevara og det øvrige kubanske lederskapet om Cubas økonomiske utvikling og ideologiske linje.
Guevaras pro-kinesiske holdninger var blitt et økende problem etter hvert som Cubas økonomi ble mer avhengig av Sovjetunionen. Siden de tidligste dagene av den kubanske revolusjonen ble Guevara av mange oppfattet som tilhenger av maoistisk strategi, ikke minst fordi Guevara tilla bønder og distrikter i Latin-Amerika en langt større rolle enn byer og industriarbeidere i en revolusjons første faser (Sinclair, 2002). I tillegg hadde han vært talsmann for en rask industrialisering av Cuba på en måte som kunne minne om Mao Zedongs strategi i «det store spranget». At Guevara avviste mens Castro var villig til å akseptere mange betingelser som Sovjetunionen stilte for sin bistand til Cuba, kan også ha vært en medvirkende grunn til at Guevara forsvant ut av rampelyset.
Det var iallfall tydelig at Guevara fikk mindre og mindre til overs for Sovjetunionen, men hans kritikk rammet også i økende grad Kina. I første rekke fordi uoverensstemmelsene mellom de to store i den sosialistiske leiren, ga USA langt større spillerom. Det kommer tydelig til syne i en artikkel som Guevara trolig skrev i 1966, men som først ble utgitt i april 1967. Om Fidel Castro av mer realpolitiske hensyn ikke ville følge Guevara i kritikken av Sovejetunionen, er det imidlertid hevet over tvil at både han og Guevara var opptatt av at Kina og Sovjetunionen skulle komme til enighet, og de gjorde også flere mislykkete forsøk på å få dette i stand.
=== Ut av rampelyset ===
I kjølvannet av Cubakrisen og det Guevara oppfattet som Sovjetunionens svik da Nikita Khrusjtsjov uten å konsultere Fidel Castro trakk tilbake atomrakettene fra kubansk territorium etter avtale med USA, ble Guevara mer skeptisk til Sovjetunionen. Som han avslørte i sin siste tale i Algerie, begynte han å se på den nordlige halvkule, ledet av USA i vest og Sovjetunionen i øst, som utbyttere av u-landene på den sørlige halvkule. Ikke minst derfor var han en sterk talsmann og støttespiller for det kommunistiske Nord-Vietnam i Vietnam-krigen, og oppfordret også folk i andre utviklingsland på den sørlige halvkule til å gripe til våpen og skape «mange nye Vietnam-er».
Presset av nasjonale og internasjonale spekulasjoner omkring Guevaras skjebne, slo Fidel Castro 16. juni 1965 fast at informasjon ville komme når Guevara selv ønsket å gi den. Mange rykter var i omløp både i og utenfor Cuba om hva som hadde skjedd. Den 3. oktober 1965 avslørte Castro et udatert brev som Guevara hadde skrevet til ham. I brevet ga Guevara uttrykk for sin usvikelige solidaritet med den kubanske revolusjonen, men at han hadde besluttet å forlate Cuba for å bidra i revolusjoner i andre land. I brevet trekker Guevara seg fra alle formelle posisjoner i den kubanske regjeringen samt i partiet og i hæren. I tillegg frasa han seg sitt kubanske statsborgerskap som han hadde fått i 1959 som anerkjennelse for sin innsats i den kubanske revolusjonen.I et intervju med fire utenlandske korrespondenter 1. november 1965 fortalte Castro at han visste hvor Guevara befant seg. Han avviste også ryktene om at Guevara var død, og sa at han var ved god helse. Til tross for Castros forsikringer forble Che Guevaras skjebne et mysterium. Hva han gjorde og hvor han befant seg fortsatte å være en hemmelighet i store deler av både 1966 og 1967.
=== Kongo-Kinshasa ===
I løpet av et langt møte (14.–15. mars 1965) ble Guevara og Castro enige om at Guevara personlig skulle lede Cubas første militære aksjon i Afrika. Én versjon er at Che Guevara overtalte Castro til å gi ham denne rollen. En annen versjon er at Castro overbeviste Guevara om at han var den rette til å påta seg denne oppgaven. Castro skal ha argumentert for at situasjonen i andre latinamerikanske land ikke lå til rette for geriljaorganiserte revolusjoner, og at Cuba derfor måtte bistå nasjoner som var mer mottakelige for hjelp fra Cuba. Den kubanske aksjonen skulle derfor iverksettes i Afrika for å støtte tilhengerne av den myrdede Patrice Lumumba i Kongo-Kinshasa (tidligere Belgisk Kongo, senere Zaïre og i dag Den demokratiske republikk Kongo). Denne siste versjonen blir for øvrig bekreftet av Fidel Castro i Oliver Stones film Comandante, innspilt i 2003.
Høsten 1965 fungerte Guevara som rådgiver i Kongo-Kinshasa for geriljalederen Laurent-Désiré Kabila, som hjalp tilhengerne av Lumumba i et opprør mot kuppmakerne Mobutu Sese-Seko og Joseph Kasavubu, som hadde stått sentralt bak mordet på Lumumba. I sin dagbok fra Kongo gir Guevara uttrykk for liten tillit til Kabilas evner som geriljaleder og en verdig arvtaker etter Lumumba. «Ingenting får meg til å tro at han er den rette mannen», skrev Guevara.Det gikk imidlertid ikke lenge før USA igjen var på banen. En gruppe av US Green Berets, leiesoldater fra apartheidstaten Sør-Afrika og eksilkubanere fra USA, var under ledelse av Green Berets-oberst Craig Lowell, som samarbeidet med den kongolesiske hæren for å svekke Guevaras og Kabilas framgang og støtte til Lumumba-tilhengerne.Oberst Lowell frarådet den kongolesiske hæren å drepe Guevara og dermed gjøre ham til martyr. Det beste ville være å trette ut geriljaen, og slik ydmyke kubanerne og få dem til å trekke seg ut av Kongo. Ut fra denne strategien begynte Green Beret-gruppen å overvåke kommunikasjonslinjer og angripe straks geriljaen forberedte seg til et angrep.Guevaras mål var å eksportere den kubanske revolusjonen ved å lære Kabila-troppene og lokale Lumumba-tilhengere geriljastrategier og kommunistisk ideologi. Guevara så raskt at dét var nytteløst. Sammenliknet med entusiasmen han hadde møtt fra folk på Cuba under revolusjonen, ble han her møtt med uvilje eller passivitet. I sin dagbok «The African Dream» sier han at dette var årsaken til at den kongolesiske revolusjonen ikke ville lykkes.Senere i 1965, syk, plaget av astma og frustrert etter sju måneders slit til ingen nytte, forlot han Kongo sammen med andre kubanske overlevende. I alt seks kubanere hadde mistet livet i kamper med kongolesiske tropper og gruppen ledet av Green Berets. På et tidspunkt ønsket han å sende de andre hjem til Cuba, og selv bli igjen og kjempe til slutten. Håpet var at det kanskje kunne vekke kongoleserne og være et eksempel til etterfølgelse. Han slo imidlertid fra seg denne planen etter å ha møtt sterk motbør hos sine kubanske feltkamerater og to utsendinger fra Castro.
Siden Castro hadde offentliggjort Guevaras avskjedsbrev der han takket nei til alle bånd til Cuba og valgte å forplikte seg til revolusjonære aktiviteter i andre deler av verden, følte Guevara at han ikke kunne vende tilbake til Cuba med æren i behold. Derfor tilbrakte han de seks neste månedene i skjul i Dar-es-Salaam, Praha og DDR. I denne tida fullførte han nedtegnelsene av sine erfaringer fra Kongo og skrev utkastene til to nye bøker, en om filosofi og en om økonomi. Hele tida prøvde Fidel Castro å overtale han til å reise «hjem» til Cuba. Guevara aksepterte til slutt, men stilte to klare krav. Hans tilbakekomst skulle være av helt midlertidig karakter. Hensikten skulle være å forberede en aksjon et sted i Latin-Amerika. Det andre kravet var at hans tilbakekomst og opphold på Cuba måtte bli strengt hemmeligholdt.
=== Bolivia ===
Spekulasjonene om Guevaras tilholdssted fortsatte i 1966 og inn i 1967. Representanter fra FRELIMO (Den mosambikiske frigjøringshær) fortalte at de hadde hatt møter med Guevara sent i 1966 og tidlig i 1967 i Dar-es-Salaam der de hadde avslått hans tilbud om å bistå i deres revolusjon. I en 1. mai-tale i 1967 i Havanna, fortalte Cubas forsvarsminister Juan Almeida at Guevara «tjente revolusjonen et sted i Latin-Amerika». Kort tid etter kom det for dagen at Guevara ledet oppbyggingen av en gerilja i Bolivia.
På Fidel Castros forespørsel hadde bolivianske kommunister kjøpt et fjerntliggende område som Guevara kunne benytte til treningsområde og hovedleir. Mye tyder på at området som lå i Ñancahuazú regionen, var et lite heldig valg for Guevara og kubanerne som var sammen med han. De kom lite i kontakt med den spredte lokalbefolkningen, mestret ikke det lokale indianske språket og hadde store vansker med å danne en geriljahær med utgangspunkt i bolivianske opposisjonelle fra byene (Ramírez, 1997).
Den tidligere Stasi-agenten Haydée Tamara Bunke Bider, kjent som «Tania», var Che Guevaras agent i La Paz. Senere kom det for dagen at hun også rapporterte til KGB. Spekulasjoner går ut på at KGB i neste omgang lekket informasjon til bolivianske myndigheter. Grunnen skulle ha vært at Guevara ble oppfattet som en trussel mot Sovjetunionens ønske om fredelig sameksistens mellom sosialistiske og kapitalistiske land. Dette er imidlertid ikke blitt bekreftet i ettertid.
Fotografiene som geriljagruppen ble tvunget til å etterlate seg i hovedleieren etter sammenstøtet med den bolivianske hæren i mars 1967, ga president og general René Barrientos det endelige bevis på Che Guevaras tilstedeværelse i Bolivia. Barrientos erklærte at han ville se Guevaras hode på en stake i La Paz, og ga hæren ordre om å nedkjempe Guevara og hans geriljakrigere.
Che Guevaras gerilja bestod av vel 50 personer som gikk under navnet «ELN» (Ejército de Liberación Nacional de Bolivia / Bolivias nasjonale frigjøringshær). De var godt utstyrt og ga de bolivianske troppene flere tilbakeslag i Camiri-regionens vanskelige fjellterreng. I september 1967 klarte imidlertid USAs spesialenheter og bolivianske tropper å nedkjempe geriljaen etter at Guevara hadde delt mennene inn i to enheter. Til tross for kampenes voldsomhet ga Guevara førstehjelp til sårede bolivianske soldater som geriljaen tok til fange og deretter slapp fri. Che fulgte dermed samme praksis som Fidel Castros gerilja praktiserte under revolusjonen på Cuba. Til og med i Guevaras siste kamp i Quebrada del Yuro og der han selv ble såret, tilbød han sårede soldater førstehjelp ifølge utsagn fra tidligere bolivianske soldater. Tilbudet skal imidlertid ha blitt avslått av en boliviansk offiser.
Guevaras plan for en boliviansk revolusjon syntes å bygge på minst tre feilslutninger:
Han forventet at geriljaen ville bli konfrontert av Bolivias dårlig trente og utstyrte hær. I virkeligheten ble de møtt også av CIA og andre operative enheter som USA hadde sendt til Bolivia. Den bolivianske hæren ble trent og fikk direkte assistanse av rådgivere fra Green Berets, inklusive en nylig organisert elitebataljon av US Army Rangers som var eksperter på jungelkrigføring.
Han hadde forventet assistanse fra bolivianske opposisjonelle. Det fikk han ikke. Det bolivianske kommunistpartiet (Partido Comunista de Bolivia), som mer var orientert mot Moskva enn Havanna, kom ham ikke til unnsetning, til tross for at noen partimedlemmer sluttet seg til geriljaen og således brøt med partiets ønsker. Blant disse var blant annet Rodolfo Saldana, Serapio Aquino Tudela og Antonio Jimenez Tardio.
Han hadde forventet å ha radiokontakt med Havanna. Det viste seg imidlertid at de to kubanske kortbølgesenderne sviktet og gjorde det umulig å oppnå kontakt. Båndopptakeren som Guevara brukte for å ta opp og dekode budskap i ordinære radiosendinger fra Havanna, gikk også tapt da geriljakrigerne måtte krysse en elv.Ifølge Gary Prado Salmon, som fanget Guevara i jungelen og hadde en lang samtale med ham før han ble henrettet, havnet Guevara i Bolivia fordi han ikke hadde noen steder å dra. Castro ønsket å få Guevara bort fra Cuba der han var et problem for Castro. Ifølge Salmon ble Guevaras forsyninger og kommunikasjon med Cuba kuttet med vilje av Castro. Guevara gjorde mange feil som geriljaleder i Bolivia, han gjorde det motsatte av det han selv argumenterte for i boken sin, ifølge Salmon.
=== Tilfangetakelse og henrettelse ===
De bolivianske troppene og USAs spesialstyrker ble informert om Guevaras hovedleir av en desertør. Den 8. oktober 1967 ble leiren omringet og Guevara tatt til fange mens han ledet en patrulje i nærheten av La Higuera. Han overga seg etter at han var blitt truffet i beina og armen, og fått geværet ødelagt av en kule. Che Guevara skal deretter ha ropt: «Ikke skyt! Jeg er Che Guevara, og jeg er mer verdt for dere som levende enn jeg er som død!» President Barrientos ga straks ordre om at Guevara skulle henrettes. Allikevel hadde Félix Rodríguez foreslått å la Guevara leve, for å «bruke eventuell informasjon han hadde til å felle Fidel Castro og for å studere psykologien til terrorister».Guevara ble båret til La Higuera og lagt i en falleferdig skolebygning der han ble holdt over natten. Neste ettermiddag ble han skutt mens han satt fastbundet og svak etter blodtapet. Bøddelen var Mario Terán, en sersjant i den bolivianske hæren som hadde trukket det korteste strå, og som dermed ble den som måtte henrette Guevara. Ifølge Gary Prado Salmon meldte alle soldatene seg til å skyte Guevara. Oberst Zeneno valgte deretter en tilfeldig.Kaptein Gary Prado Salmón ledet jakten på gerilja i Yuro-ravinen. Salmon og hans mannskap tilhørte en elitebatalljon opplært av USAs Rangers. Salmon forteller til Financial Times at soldatene 8. Oktober 1967 hadde tatt to fanger, den ene identifiserte seg som Guevara noe som ble bekreftet ved et arr. Guevara så ut som en uteligger og var knapt gjenkjennelig, han var svært uflidd og hadde bare skinnfiller på føttene. Han var såret i en legg. «Dette er slutten. Det er over,» sa han. Soldatene hjalp Guevara til landsbyen La Higuera omtrent 2 km unna og der ble de to fangene holdt i et skolebygg over natten. Dagen etter kom oberst Joaquin Zenteno og CIA-agenten Felix Rodriguez med helikopter fra provinshovedsteder Vallegrande. I dagslys returnerte Salmon til jungelen for å jakte på gerilja. Ifølge Salmon ble Guevara drept av soldaten Mario Teran mens Salmon var ute. Ordren om å drepe Guevara kom fra presidenten og den militære overkommandoen. Soldatene meldte seg frivillig til å skyte Guevara og han ble da straks drept med en skuddsalve fra M2-geværet. Liket ble fraktet til Vallegrande, vasket og vist frem for omkring 30 journalister. For en sikker identifisering ønsket myndighetene også å sammenligne med fingeravtrykk fra arkivet i Argentina, men lang reisetid gjorde det umulig å bevare liket og derfor ble Guevaras hender lagt i formaldehyd og resten av liket begravet. Fingeravtrykkene ble bekreftet av den argentinske etterforskerne og hendene havnet etterhver hos Fidel Castro som ga dem videre til Guevaras familie. Ifølge Salmon ble Guevara drept for å unngå en pinlig rettssak og for å unngå en langvarig fengsling. Salmon ble senere statsråd i Bolivia, og ambassadør til Storbritannia og Mexico. Salmon tok vare på en av Guevaras Rolex-klokker som han i 1985 sendte til familien.Det finnes flere versjoner av det som skjedde. Noen sier at sersjanten var nervøs og måtte tvinges inn i skolebygningen. Andre sier at sersjanten nektet å se Guevara i øynene, og at han deretter skjøt Guevara i halsen. Versjonen som får mest støtte er at Guevara ble skutt flere ganger i beina og i kroppen for å unngå skader i ansiktet som kunne forhindre identifisering. Det sies også at Che Guevara hadde noen siste ord til sin bøddel. Det påstås at han skal ha sagt: «Jeg ser at du er kommet hit for å drepe meg. Men så skyt da, din kujon, du kommer bare til å drepe en mann». Mario Terán har allikevel aldri bekreftet dette utsagnet, og var attpåtil alene med Che Guevara under henrettelsen.
Che Guevaras lik ble fløyet i helikopter til Vallegrande. Der ble liket lagt på et vaskebord i det lokale hospitalet og vist fram for pressen. Fotografiene som ble tatt av Guevaras døde kropp ga støtet til flere religiøse legender som for eksempel «El Cristo de Vallegrande» (Vallegrandes Kristus). Dette fordi mange innfødte mente at Guevaras ansikt liknet Kristus og at han var blitt forrådd av desertøren, på samme måte som «desertøren» Judas hadde forrådd Jesus.
Etter møtet med pressen tok bolivianske offiserer liket til et hemmelig sted. I ettertid nektet de å si noe om Guevara var blitt begravd eller kremert.
Jakten på Che Guevaras gerilja i Bolivia ble ledet av Félix Rodríguez, en kubansk CIA-agent som tidligere hadde arbeidet på Cuba i kontakt med anti-Castro-elementer i Havana forut for invasjonen i Grisebukta. Under høringen om Che Guevaras tilfangetakelse fortalte Rodríguez at han hadde støttet seg på informasjon fra CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia, som han mottok via CIA-avdelinger i ulike søramerikanske land. Etter henrettelsen tok Rodríguez Guevaras Rolex-klokke og andre personlige eiendeler, som han stolt viste fram til journalister i de påfølgende år. Blant Guevaras eiendeler var også en diktsamling av Pablo Neruda.
Den 15. oktober 1967 offentliggjorde Fidel Castro at Che Guevara var blitt myrdet i Bolivia, og proklamerte tre dagers landesorg på Cuba. Guevaras død ble positivt mottatt av USAs myndigheter. De så på Guevaras død som et nyttig og kraftig slag mot sosialistiske bevegelser i Latin-Amerika og i resten av den tredje verden.
I 1997 ble skjelettet av Che Guevara funnet under en flystripe i nærheten av Vallegrande. Levningene ble DNA-identifisert og sendt til Cuba. Den 17. oktober 1997 ble Che Guevara og seks andre falne fra Bolivia-kampanjen stedt til hvile i Santa Clara under full militær honnør.
Mens bildene av Guevaras døde kropp og omstendighetene rundt hans død ble spredt over hele verden, begynte reaksjonene å komme. Protestdemonstrasjoner brøt ut, artikler ble skrevet, hylningskonserter avholdt og sanger og dikt ble skrevet om hans liv og virke. Til og med liberale med liten sympati for Che Guevaras radikale sosialistiske idealer, ga uttrykk for beundring for at han ikke bare argumenterte iherdig for sine ideer, men også etterlevde dem konsekvent i praksis. Han framstod som en helt for mange, også fordi han hadde takket nei til en behagelig tilværelse på Cuba, og valgt å kjempe for underprivilegerte som var fratatt all politisk makt og økonomisk sikkerhet.
Særlig på slutten av 60-tallet ble han et forbilde for revolusjon og sosialistiske idealer hos ungdom i vestlige land og i Midtøsten. Det ikoniske bildet av Che Guevara (Guerrillero Heroico) som fotografen Alberto Korda tok under en minneseremoni i mars 1960 ble ikke publisert internasjonalt før etter henrettelsen av Che Guevara i 1967. Det ble da raskt et av århundrets mest berømte bilder, og ble forenklet og reprodusert på en lang rekke kommersielle produkter som for eksempel T-skjorter, plakater, kaffekrus og postkort.I alt 205 832 personer besøkte Guevaras mausoleum i Santa Clara i 2005, deriblant 127 597 utlendinger. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre besøkte Cuba i 1960 og møtte Che Guevara. De hadde lange filosofiske samtaler, og Sartre kalte senere Che Guevara for «det mest fullendte menneske i vår tid».Guevaras tilhengere mener at han langt på vei er den viktigste tenkeren og aktivisten i Latin-Amerika siden Simón Bolívar, lederen av den søramerikanske uavhengighetsbevegelsen, forkjemperen for pan-Amerikanismen og helten for generasjoner av uavhengighetsforkjempere i hele Latin-Amerika. Sammen med Bolívar regnes Che Guevara av sine tilhengere som en av de største frigjøringshelter fra Latin-Amerika.
=== Familie ===
Guevara etterlot seg seks barn.
Med Hilda Gadea (gift 8. august 1955, skilt 22. mai 1959):
en datter, Hilda Beatriz Guevara Gadea, født 15. februar 1956 i Mexico by, død 21. august 1995 i Havanna, CubaMed Aleida March (gift 2. juni 1959)
Aleida Guevara March, født 17. november 1960 i Havanna
Camilo Guevara March, født 20. mai 1962 i Havanna
Celia Guevara March, født 14. juni 1963 i Havanna
Ernesto Guevara March, født 24. februar 1965 i HavannaMed Lidia Rosa López (utenom ekteskap):
en sønn, Omar Pérez, født 19. mars 1964 i Havanna
=== Bolivia-dagboka ===
Guevaras dagbok dokumenterer geriljakampene i Bolivia. Første opptegnelse er 7. november 1966, kort etter at han ankom Ñancahuazú, og den siste er gjort 7. oktober 1967, dagen før han ble tatt til fange. Dagboka forteller hvordan geriljakrigerne ble tvunget til å improvisere etter at hovedleiren ble oppdaget av bolivianske tropper. Det forklarer også Guevaras beslutning om å dele den revolusjonære gruppen inn i to mindre avdelinger. Det førte imidlertid til at de ble ute av stand til å kommunisere med hverandre, noe som i sin tur nok bidro til at de ble nedkjempet.
Dagboka forteller også om konfliktene mellom Guevara og det bolivianske kommunistpartiet, som førte til at Guevara fikk betydelig færre geriljakrigere enn han opprinnelig hadde antatt. Dagboka viser også at Guevara hadde store vansker med å rekruttere fra urbefolkningen i området. En vesentlig årsak var at geriljagruppen kun behersket quechua og ikke det lokale tupí-guaraní-språket. En annen årsak var trolig den indianske befolkningens mistenksomhet overfor hvite utlendinger. Dessuten ble Guevara syk etter hvert som geriljakampanjen dro ut i tid. Astmaen forverret seg, og de siste geriljaoffensivene gikk dels ut på å få tak i medisiner.
== Arv og ettermæle ==
Che Guevaras liv og arv forblir omstridt. De motsetningene som ble oppfattet ved hans livssyn og etos ved ulike tidspunkter i hans liv har skapt en kompleks dualistisk figur, en som var «i stand til bruke pennen og maskinpistol med samme dyktighet,» mens han profeterte at «den aller viktigste revolusjonære ambisjon var å se mennesket frigjort fra sin fremmedgjøring.» Like så udogmatisk som han var engasjert, var hans visjon av frigjøringen på samme tid romantisk, poetisk, medfølende, og hensynsløs.Guevaras paradoksale posisjon er ytterligere komplisert av hans oppstilling av tilsynelatende diametralt motsatte kvaliteter. En sekulær humanist og medfølende lege som ikke nølte med å skyte sine fiender, en feiret internasjonal leder som var talsmann for vold for å gjennomføre en utopisk filosofi om det kollektive gode, en idealistisk intellektuell som elsket litteratur, men nektet å tillate avvikende meninger, en antiimperialistisk marxistisk opprør som var radikalt villig til smi et samfunn uten fattige i en ny verden på den apokalyptiske asken av den gamle verden, og til sist, en uttalt antikapitalist hvis bilde har blitt eksproprierert og kommersialisert; Che Guevaras historie fortsetter å bli skrevet på nytt, bli omskrevet, og redefinert på ny måte.Sosiologen Michael Löwy har forfektet at de mange fasetter i Guevaras liv (som doktor og økonom, revolusjonær og bankmann, militær teoretiker og ambassadør, tenksom intellektuell og politisk agitator) belyser framveksten av «myten Che Guevara». Det har gjort det mulig for ham å bli stadig krystallisert i hans mange metafortalte roller som en «rød Robin Hood, kommunismens Don Quijote, den nye Garibaldi, den marxistiske Saint-Just, Cid Campeador av Jordens fordømte, tiggernes ridder Galahad... og den bolsjevikiske djevel som hjemsøker de rikes søvn, [mens han] nører opp under fyrfatet for ødeleggelse verden over.»Ulike kjente enkeltindivider har berømmet Guevara som en helt; eksempelvis refererte Nelson Mandela til ham som «en inspirasjon for hvert menneskelig vesen som elsker friheten,» mens Jean-Paul Sartre beskrev ham som «ikke bare en intellektuell, men også det mest fullstendige mennesket i vår tid.» Andre som har uttrykt sin beundring er blant annet forfatterne Graham Greene, som bemerket at Guevara «representerte ideen om galanteri, verdighet og opplevelser,» og Susan Sontag, som antok at «[Ches] mål var ingenting mindre formålet menneskehetens selv.» I det svarte samfunnet erklærte filosofen Frantz Fanon at Guevara var «verdens symbol på mulighetene i et enkelt menneske,» mens Black Power-lederen Stokely Carmichael slo fast at «Che Guevara er ikke død, hans ideer er med oss.» Lovprisning har blitt reflektert gjennom hele det politiske spektrum. Den liberalistiske teoretikeren Murray Rothbard berømmet Guevara som en «heroisk figur», beklaget at etter hans død at «mer enn noen annen mann i vår epoke eller selv i vårt århundre, [Che] var den levende legemliggjøringen av revolusjonens prinsipp,» mens journalisten Christopher Hitchens kommenterte at «[Ches] død betød mye for meg og tallrike andre som meg på den tiden, han var en rollemodell, om enn en umulig for oss borgerlige romantikere for så vidt som han dro og gjorde hva revolusjonære var ment å gjøre — å kjempe og dø for sin overbevisninger.» Den britiske historikeren Hugh Thomas mente at Guevara var en «tapper, oppriktig og besluttsom mann som også var gjenstridig, trangsynt og dogmatisk.» Mot slutten av sitt liv, i henhold til Thomas, «han synes å ha blitt overbevist om voldens fortreffelighet for sin egen del,» mens «hans innflytelse over Castro på godt og vondt» vokste etter hans død da Fidel tok opp mange av hans synspunkter. I Thomas' bedømmelse, «Som i tilfellet med Martí, eller med Lawrence av Arabia, mislykkethet har blankpusset, ikke forsmusset legenden.»Omvendt avviser Jacobo Machover, en opposisjonell forfatter i landflyktighet, heltedyrkelsen av Guevara og portretterer ham som en ufølsom bøddel. Landflyktige tidligere kubanske fanger har uttrykt tilsvarende meninger, blant dem Armando Valladares, som har erklært at Guevara er «en mann fylt med hat» og som «henrettet dusinvis uten rettssak,» og Carlos Alberto Montaner, som hevdet at Guevara «besatt med mentalitet som Robespierre,» hvori ondskap mot revolusjonens fiender var en dyd. Alvaro Vargas Llosa fra Independent Institute (amerikansk konservativ tenketank) har antatt hypotetisk at Guevaras samtidige tilhengere har «narret seg selv ved å klamre seg til en myte», og beskrev Guevara som en «marxistisk puritaner» som benyttet sin rigide makt til å undertrykke meningsmotstandere, samtidig som han også opererte som en «kaldblod mordermaskin». Llosa rettet også anklager mot Guevaras «fanatiske disposisjon» for å være luntestikken for «sovjetiseringen» av den kubanske revolusjon, og spekulerte om han eide en «total virkelighetsunderordning for blind ideologisk ortodoksi.» Andre har forsøkt å demonstrere at Che Guevara-inspirerte revolusjoner i store deler av Latin-Amerika hadde det praktiske resultat av å gjennomføre en brutal militarisme og gjensidig ødeleggende konflikt i årevis. William Ratliff, forsker ved Hoover Institution (en amerikansk offentlig tenketank) vurderer Guevara som et produkt av sitt historiske miljø, og betegner ham som en «fryktløs» og «stri Messias-lignende figur,» en «krigføringens helgen», som sprang ut av en martyrelskende latinsk kultur som fikk folk «til å søke og følge patriarkalske mirakelgjørere». Ratliff har spekulert i om de økonomiske forholdene i regionen lå til bunn for Guevaras oppgave å «skaffe rettferdighet til de underkuede ved å knuse århundregamle tyrannier»; han beskrev Latin-Amerika som hjemsøkt av hva Moisés Naím kalte en mangfoldig og «legendarisk ondskapen» av ulikhet, fattigdom, politikk og dysfunksjonelleinstitusjoner.I mellomtiden har Guevara forblitt en nasjonalhelt på Cuba, hvor hans bilde smykker bankseddelen for 3 peso, og skolebarn begynner hver morgen ved å love «Vi vil bli som Che!» I hans hjemland Argentina er skoler oppkalt etter ham, tallrike museer dedisert Che Guevara er spredt over landet, og i 2008 ble en nær fire meter høy statue avduket i hans fødeby. I tillegg har Guevara blitt helliggjort av en del bolivianske campesinos (bønder) som «sankt Ernesto» og ber til ham for støtte. I kontrast til denne hyllesten har Guevara forblitt en hatet figur blant mange kubanske landflyktige og i det kubansk-amerikanske samfunnet i USA, som betrakter ham som «slakteren fra La Cabaña». Til tross for denne polariserte statusen er et grafisk bilde med forsterket kontrast av Guevaras ansikt, skapt i 1968 av den irske kunstneren Jim Fitzpatrick, blitt både et revolusjonært symbol og samtidig utnyttet kommersielt. Det er gjengitt på talløse produkter, deriblant T-skjorter, hatter, postere, og bikinier og som tatovering. Likevel har han forblitt en grenseoverskridende skikkelse, både for en særskilt politisk kontekst og som et populært ikon for ungdommelig opprør.
== Se også ==
Tidslinje for Che Guevaras liv
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Che Guevara (1967/2004): The Motorcycle Diaries (Movie Tie-in Edition): Notes on a Latin American Journey, Ocean Press, ISBN 1-920888-10-1 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen «Motorsykkelsdagbok : fra en reise i Latin-Amerika», Cappelen, 1995)
Che Guevara (1965/1999): Socialism and Man in Cuba, Pathfinder Press, ISBN 964-90458-2-1
Che Guevara (1967/1989): Man and socialism in Cuba', Pathfinder, ISBN 0-87348-577-7
Che Guevara (1961/2006): Guerrilla Warfare : The Authorized Edition, Ocean Press, ISBN 1-920888-28-4 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen Gerilja, Pax, 1968)
Che Guevara (1968/2005): Reminiscences of the Cuban Revolutionary War : The authorized and revised edition (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1-920888-33-0 (Oversatt til svensk og utgitt under tittelen «Minnen från det revolutionæra kriget på Kuba», Wahlstrøm & Widstrand, 1968)
Che Guevara (1972/2000): Che Guevara Speaks: Selected Speeches and Writings, Pathfinder Press (NY); 2nd edition, ISBN 0-87348-910-1
Che Guevara (1968/2001): The African Dream: The diaries of the Revolutionary War in the Congo, Grove Press, ISBN 0-8021-3834-9
Che Guevara (1968/2005): Bolivian Diary, Ocean Press, ISBN 1-920888-24-1 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen Boken om Che : Che Guevaras dagbok : 7. november 1966 – 7. oktober 1967, Gyldendal, 1968)
Che Guevara (2003): Che Guevara Reader: Writings on Guerrilla Strategy, Politics and Revolution, Ocean Press, ISBN 1-876175-69-9
Che Guevara (2005): Latin America : Awakening of a Continent, Ocean Press, ISBN 1-920888-38-1
Che Guevara (2000): Che Guevara Talks to Young People, Pathfinder; 1st edition, ISBN 0-87348-911-X
Che Guevara (2002): Che Guevara on Global Justice, Ocean Press, ISBN 1-876175-45-1
Che Guevara (2003): Self Portrait Che Guevara, Ocean Press, ISBN 1-876175-82-6
== Litteratur ==
Alarcón Ramírez, Dariel («Benigno») (1997): Memorias de un Soldado Cubano: Vida y Muerte de la Revolución. Tusquets Editores S.A. Barcelona, ISBN 84-8310-014-2
Alarcón Ramírez, Dariel dit «Benigno» (1997): Le Che en Bolivie, Éditions du Rocher, ISBN 2-268-02437-7
Anderson, Jon Lee (1997): Che Guevara: A Revolutionary Life, New York: Grove Press, ISBN 0-8021-1600-0
Bonachea, Rolando E. and Nelson P. Valdés (ed.) (1969) Selected Works of Ernesto Guevara, Cambridge, MA: MIT Press. ISBN 0-262-52016-8
Bravo, Marcos (2005): La Otra Cara Del Che, Editorial Solar. Bogotá, Colombia.
Castañeda, Jorge G. (1998): Che Guevara: Compañero. New York: Random House, ISBN 0-679-75940-9
Camiller, Patrick (2002): Back on the Road: A Journey to Central America, The Harvill Press, ISBN 1-86046-972-8
Castro, Fidel (editors Bonachea, Rolando E. and Nelson P. Valdés (1972) Revolutionary Struggle 1947-1958, MIT Press Cambridge, Massachusetts and London, ISBN 0-262-02065-3
del Carmen, Garcia and Salado (ed.) (2005) Our America and Theirs : Kennedy and the Alliance for Progress – The Debate on Free Trade (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1-876175-81-8
Estrada, Lescaille og Suarez, Luis (2005): Tania the Guerrilla Leader: And The South American Epopee of Che, Consortium Book Sales, ISBN 1-920888-21-7
Feldman, Allen (2003): Political Terror and the Technologies of Memory: Excuse, Sacrifice, Commodification, and Actuarial Moralities, Radical History Review 85, 58-73
Fuentes, Norberto (2004): La Autobiografía De Fidel Castro, Mexico D.F: Editorial Planeta, ISBN 84-233-3604-2, ISBN 970-749-001-2
George, Edward (2005): The Cuban Intervention In Angola, 1965-1991: From Che Guevara To Cuito Cuanavale, London & Portland, Oregon: Frank Cass Publishers, ISBN 0-415-35015-8
Kellner, Douglas (1989): Ernesto 'Che' Guevara (World Leaders Past & Present). Chelsea House Publishers (Library Binding edition). ISBN 1-55546-835-7.
Holland, Max (2005): Private Sources of U.S. Foreign Policy. William Pawley and the 1954 Coup d'État in Guatemala i Journal of Cold War Studies 7.4
James, Daniel (2001): Che Guevara, Cooper Square Press, ISBN 0-8154-1144-8
Matos, Huber (2002): Como llegó la Noche, Barcelona: Tusquet Editores, SA. ISBN 84-8310-944-1.
McLaren, Peter (2000): Che Guevara, Paulo Freire, and the Pedagogy of Revolution. Rowman & Littlefield. ISBN 0-8476-9533-6.
Morán Arce, Lucas (1980): La revolución cubana, 1953-1959: Una versión rebelde. Ponce, Puerto Rico: Imprenta Universitaria, Universidad Católica, ISBN B0000EDAW9.
Oppslag i Pax Leksikon, bind 2. (1979), Pax forlag, Oslo
Peña, Emilio Herasme (2004): La Expedición Armada de junio de 1959 i Listín Diario (Den dominikanske republikk), 14 June 2004
Rodriguez, Felix I. and John Weisman (1989): Shadow Warrior/the CIA Hero of a Hundred Unknown Battles, Simon&Schuster, ISBN 0-671-66721-1
Rojo del Río, Manuell (1981): La Historia Cambió En La Sierra. San José, Costa Rica: Editorial Texto.
Ros, Enrique (2003): Fidel Castro y El Gatillo Alegre: Sus Años Universitarios, Miami, Ediciones Universal, ISBN 1-59388-006-5
Sinclair, Andrew (2006) [1968]: Viva Che!: The Strange Death and Life of Che Guevara. Sutton publishing.
Sinclair, Andrew (2002): Che Guevara, Damms biografiserie, ISBN 82-496-0165-3
Taibo, Paco Ignacio II (1999): Ernesto Guevara, también conocido como el Che, Editorial Planeta. ISBN 84-08-02280-6
Waters, Mary Alice (1996): Episodes of the Cuban Revolutionary War 1956-1958. New York: Pathfinder. ISBN 0-87348-824-5
== Eksterne lenker ==
(en) Che Guevara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Che Guevara – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Che Guevara på Internet Movie Database
(sv) Che Guevara i Svensk Filmdatabas
(da) Che Guevara på Scope
(fr) Che Guevara på Allociné
(en) Che Guevara på AllMovie
(en) Che Guevara hos The Movie Database
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches nedtegnelser om kampene ved Alegria de Pío (engelsk) Besøkt 25. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches nedtegnelser om geriljaens første lille seier, erobringen av militærleiren La Plata (engelsk) Besøkt 25. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Che Guevaras tale til FNs Generalforsamling 11. desember 1964 (engelsk) Besøkt 24. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Che Guevaras tale i plenumsmøte på FNs handels- og utviklingskonferanse UNCTAD i Genève 25. mars 1964 (engelsk) Besøkt 24. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches artikkel «Message to the Tricontinental», trolig skrevet i 1966, men først utgitt i 1967 Besøkt 25. mai 2014
(es) Biblioteca Virtual de Filosofia - Kubansk internettbibliotek (søk på Guevara de la Serna, Ernesto) (spansk) Besøkt 25. mai 2014
(en) historyofcuba.com: Invasion at Bay of Pigs (engelsk) Besøkt 25. mai 2014 Wikiquote: Ernesto Guevara – sitater
|
Che Guevara (døpenavn Ernesto Guevara, født 14. juni 1928, død 9.
| 9,172 | 9,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grafteori
|
2023-02-04
|
Grafteori
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grafteori', 'Kategori:Informatikk']
|
Grafteori er en gren i matematikk og informatikk der man studerer egenskapene til grafer. Grafer er matematiske strukturer som brukes til å lage modeller for parvise relasjoner mellom objekter. I informatikken regnes graf som en abstrakt datastruktur, en teoretisk struktur som kan implementeres på ulike måter. Studier av algoritmer som behandler grafer er en viktig disiplin med mange praktiske anvendelser, i dag er dette i stor grad knyttet mot moderne datateknikk, men slike algoritmer var også utviklet før den digitale tidsalderen. Grafer og behandling av grafer er viktige verktøy i mange hverdagslige problemstillinger som f.eks. ruteplanlegging, datanettverk og design av mikrobrikker.
Opprinnelsen til grafteori ansees for å være en artikkel publisert av Leonhard Euler i 1736, som tok for seg problemet Broene i Königsberg.
|
Grafteori er en gren i matematikk og informatikk der man studerer egenskapene til grafer. Grafer er matematiske strukturer som brukes til å lage modeller for parvise relasjoner mellom objekter. I informatikken regnes graf som en abstrakt datastruktur, en teoretisk struktur som kan implementeres på ulike måter. Studier av algoritmer som behandler grafer er en viktig disiplin med mange praktiske anvendelser, i dag er dette i stor grad knyttet mot moderne datateknikk, men slike algoritmer var også utviklet før den digitale tidsalderen. Grafer og behandling av grafer er viktige verktøy i mange hverdagslige problemstillinger som f.eks. ruteplanlegging, datanettverk og design av mikrobrikker.
Opprinnelsen til grafteori ansees for å være en artikkel publisert av Leonhard Euler i 1736, som tok for seg problemet Broene i Königsberg.
== Grafteoretiske begreper ==
En graf består av en mengde noder (også kalt hjørner), og en mengde kanter, der hver kant forbinder to noder med hverandre. Figuren ovenfor viser et eksempel på en graf med ti noder og femten kanter, kjent som Petersen-grafen.
Formelt defineres en graf
G
{\displaystyle G}
som et par
(
V
,
E
)
{\displaystyle (V,E)}
, der
V
{\displaystyle V}
er en ikke-tom mengde med noder og
E
{\displaystyle E}
er en mengde med nodepar
{
u
,
v
}
,
u
,
v
∈
V
{\displaystyle \{u,v\},u,v\in V}
der
{
u
,
v
}
{\displaystyle \{u,v\}}
angir at grafen inneholder en kant mellom nodene u og v. Dette er en urettet graf. I en rettet graf går kantene bare en vei. Hvis en rettet graf inneholder kanten
(
u
,
v
)
{\displaystyle (u,v)}
angir at det er en kant fra node u til node v, men ikke nødvendigvis den andre veien. Slike grafer blir gjerne tegnet med piler mellom nodene.
En graf er simpel, hvis det aldri er mer enn én kant mellom to gitte noder, og hvis ingen kanter forbinder en node med seg selv. En slik kant kalles en løkke (loop). En graf som inneholder en løkke, eller noder som er forbundet med mer enn en kant, kalles en multigraf.
En planar graf er en graf som kan tegnes i planet (eller ekvivalent, på en kuleoverflate) slik at ingen kanter krysser hverandre. Grafer som ikke er planare, er
K
3
,
3
{\displaystyle K_{3,3}}
og
K
5
{\displaystyle K_{5}}
.
To noder er naboer hvis de er forbundet med en kant. En kant er insident til nodene den forbinder.
En vei i en graf består av en mengde kanter i rekkefølge, slik at to på hverandre følgende kanter alltid har en node felles. En sti er en vei hvor hver node besøkes høyst én gang. En sykel er en vei hvor det første og det siste noden er det samme, men hvor alle andre noder opptrer høyst én gang.
En graf er sammenhengende hvis ethvert par av noder er forbundet til hverandre av en sti.
To grafer er isomorfe hvis det finnes en avbildning fra nodene til den ene grafen til nodene i den andre grafen, slik at to noder er naboer i den første grafen hvis og bare hvis de korresponderende nodene er naboer i den andre grafen.
Graden til en node er antall kanter som starter eller slutter i denne noden. Vanligvis er dette antall naboer til denne noden, men en løkke øker graden med 2. For rettede grafer skiller vi mellom inngrad, som er antall kanter som går til denne noden, og utgrad, som er antall kanter som går fra denne noden.
I en regulær graf av grad n, har alle nodene grad n.
I en komplett graf, er alle nodene direkte forbundet med hverandre. Hvis grafen har N noder, er dette en regulær graf av grad N-1.
== Korteste vei ==
Å finne korteste vei i en graf er en grunnleggende operasjon som trengs i mange sammenhenger f.eks. for å planlegge en reiserute.
I en uvektet graf kan man finne korteste vei fra en bestemt node ved å merke alle nodene avstand 1. Deretter tar man alle de umerkede nodene som har avstand 2 og så videre. Alle nodene blir da merket med korteste tilgjengelige rute. Tidsbruken til denne algoritmen øker eksponensielt med antall noder. En mer effektiv metode er å bruke en "kø" der man først setter inn den noden man starter på. Så lenge køen ikke er tom tar man ut første node og legger nodene som kommer etter denne sist i køen. Nodene kommer da i riktig rekkefølge med en lineær tidsbruk.Dijkstras algoritme er en grådig algoritme som kan brukes for å finne korteste vei i en vektet graf uten negative kanter. Algoritmen er mye brukt i transport-, tele- og datanettverk.
Fremgangsmåten er at alle noder merkes med en avstand og en peker til noden man kom fra for å få denne avstanden. I tillegg merkes hver node med kjent eller ukjent. Man begynner med å sette alle nodene til avstand uendelig og "ukjent". Noden man begynner med får avstand 0. Først merkes alle nodene rundt startnoden med avstand og deretter tar man utgangspunkt i den noden med lavest avstand til start. Denne merkes som kjent og kan deretter ikke endres. Man merker så avstand til start på nodene rundt den nye kjente og det merkes hvilken node man kom fra. Hvis algoritmen finner en ny og kortere vei til en node må den merkes om med ny avstand og ny bakoverpeker. Når alle nodene er merket kjent er hele grafen kartlagt.Dijkstras algoritme øker eksponensielt med antall noder. Dette gir god ytelse for grafer med mange kanter og få noder. I grafer med få kanter og mange noder kan ytelsen økes ved å legger noder under behandling i en prioritetskø.Algoritmen kan håndtere negative kanter hvis man håndterer noder som oppdateres med en kø istedenfor å merke noder med kjent og ukjent. Dette minker imidlertid algoritmens effektivitet vesentlig. Man må også gardere seg mot negative sykler i grafen (som fører til evige løkker).
== Minimalt spenntre ==
Et minimalt spenntre er en sammenbinding av alle nodene i en graf med minimal lengde på kantene. Et praktisk eksempel kan være å legge kabel mellom hus i et boligområde – hvor skal kablene gå for at den samlede strekningen skal bli så kort som mulig?
Prims algoritme er en grådig algoritme som begynner i en tilfeldig node og fortsetter med å velge veien til den noden som er nærmest en valgt node helt til alle noder er valgt.Kruskals algoritme er en grådig algoritme som tar utgangspunkt i de kantene i grafen som har lavest vekt. Først knytter den sammen nodene som det er kortest mellom, deretter nodene som er nest kortest og så videre. Algoritmen må hele tiden sjekke at det ikke oppstår sykler, hvis det allerede finnes en vei fra en node til en annen skal den ikke knyttes sammen på flere måter.
== Fargelegging av grafer ==
Man fargelegger en graf når man tilegner hver node i grafen en farge slik at ingen nabonoder har samme farge. Gitt en graf er det et mål å bruke så få farger totalt som mulig slik at det fortsatt går an å fargelegge grafen. Det er enkelt å vise at det alltid går an å fargelegge en planar graf med maksimalt 5 farger totalt. Et kjent problem kalt 4-fargeteoremet sier at det alltid går an å fargelegge en planar graf med maksimalt 4 farger totalt. Dette er blitt bevist ved hjelp av datamaskiner som har tatt for seg alle mulige typer planare grafer, men er aldri blitt bevist med enklere metoder og regnes derfor idag fortsatt av noen som et uløst problem.
== Topologisk sortering ==
Topologisk sortering vil si å lage en lovlig rekkefølge av alle elementer i en graf med rettede kanter. En svært enkel algoritme for å gjøre dette er å finne en node med null inn-kanter, føre den opp i lista/utskriften, fjerne den og oppdatere inngraden til nodene den peker mot for så å gjenta til det ikke er flere noder igjen. Dette er imidlertid svært lite effektivt, man risikerer eksponensiell økning i tidsbruken med økende datamengde. En forbedret algoritme tar ut alle nodene med inngrad null og setter dem i en "boks". Den tar så en node fra boksen, registrerer noden i utskriften, fjerner den fra grafen og oppdaterer inngraden til nodene rundt. Den sjekker så om noen av nodene rundt har fått inngrad null, og hvis de har det settes de inn i boksen. Så tar den for seg neste node i boksen.
== Referanser ==
|
Grafteori er en gren i matematikk og informatikk der man studerer egenskapene til grafer. Grafer er matematiske strukturer som brukes til å lage modeller for parvise relasjoner mellom objekter.
| 9,173 | 9,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Jackson
|
2023-02-04
|
Michael Jackson
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 25. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Michael Jackson', 'Kategori:Musikere tilknyttet Motown Records', 'Kategori:Personer fra Gary', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']
|
Michael Joseph Jackson (1958–2009) var en amerikansk artist, danser, låtskriver og filantrop. Jackson er anerkjent som den mest suksessrike artisten gjennom tidene av Guinness World Records og er blitt betegnet som «kongen av pop». Hans bidrag til musikk, dans og mote, sammen med et mye omtalt privatliv, gjorde ham til en global figur i populærkulturen i over fire tiår. Som det åttende barnet i Jackson-familien, debuterte han på den profesjonelle musikkfronten sammen med sine brødre som medlem av The Jackson 5 i midten av 1960-årene, og han begynte sin solokarriere i 1971.
I begynnelsen av 1980-årene ble Jackson en dominerende skikkelse i populærmusikken. Musikkvideoene for hans sanger, inkludert «Beat It», «Billie Jean» og «Thriller», ble kreditert med å ha forvandlet mediet til en kunstform og et salgsfremmende verktøy, og populariteten til disse videoene bidro til å bringe den relativt nye tv-kanalen MTV til berømmelse. Videoer som «Black or White» og «Scream» gjorde ham til en «magnet» på MTV i 1990-årene. Gjennom liveopptredener og musikkvideoer populariserte han en rekke danseteknikker, slik som robotdans og moonwalk. Hans særegne musikalske lyd- og vokalstil har påvirket mange hiphop-, pop-, moderne R&B- og rockartister.
Jacksons Thriller-album fra 1982 er verdens mest solgte album gjennom tidene. Hans andre plater, blant annet Off the Wall (1979), Bad (1987), Dangerous (1991) og HIStory (1995), er også rangert blant verdens mest solgte album. Jackson er en av få artister som har blitt innsatt i Rock and Roll Hall of Fame to ganger. Noen av hans andre utmerkelser inkluderer flere Guinness World Records, 13 Grammy Awards (i tillegg til Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award), 26 American Music Awards (mer enn noen annen artist, inkludert «Århundrets artist»), 13 nummer én-singler i USA i sin solokarriere (mer enn noen annen mannlig artist på Hot 100-hitlisten) og et beregnet salg på over 750 millioner plater verden over. Jackson vant hundrevis av priser, noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner.
Aspekter ved Jacksons personlige liv, inkludert hans endrede utseende, personlige relasjoner og adferd, har skapt kontrovers. I 1993 ble han anklaget for overgrep mot barn, men saken ble henlagt, og samtlige formelle anklager ble avvist. I 2005 ble han stilt for retten og frikjent for ytterligere anklager om seksuell mishandling av barn og flere andre anklager etter at juryen fant ham ikke skyldig på alle punkter. Jackson døde etter å ha fått hjertestans 25. juni 2009 under forberedelsene til sin konsertserie This Is It. Han hadde før sin død angivelig blitt gitt stoffer som propofol og lorazepam. Los Angeles County Coroner forklarte hans død som et drap, men hans personlige lege erklærte seg ikke skyldig i anklagene om uaktsomt drap. Jacksons død satte fans verden over i dyp sorg, og så mange som en milliard mennesker verden rundt fulgte angivelig med på hans offentlige minnestund på direktesendt fjernsyn. I mars 2010 inngikk Sony Music Entertainment en avtale med Jacksons bo verdt 250 millioner amerikanske dollar for å beholde distribusjonsrettigheter for hans musikk frem til 2017 og for å utgi syv posthume album over tiåret etter hans død. Hans første posthume album med nytt materiale, simpelthen kalt Michael, ble utgitt 10. desember 2010.
|
Michael Joseph Jackson (1958–2009) var en amerikansk artist, danser, låtskriver og filantrop. Jackson er anerkjent som den mest suksessrike artisten gjennom tidene av Guinness World Records og er blitt betegnet som «kongen av pop». Hans bidrag til musikk, dans og mote, sammen med et mye omtalt privatliv, gjorde ham til en global figur i populærkulturen i over fire tiår. Som det åttende barnet i Jackson-familien, debuterte han på den profesjonelle musikkfronten sammen med sine brødre som medlem av The Jackson 5 i midten av 1960-årene, og han begynte sin solokarriere i 1971.
I begynnelsen av 1980-årene ble Jackson en dominerende skikkelse i populærmusikken. Musikkvideoene for hans sanger, inkludert «Beat It», «Billie Jean» og «Thriller», ble kreditert med å ha forvandlet mediet til en kunstform og et salgsfremmende verktøy, og populariteten til disse videoene bidro til å bringe den relativt nye tv-kanalen MTV til berømmelse. Videoer som «Black or White» og «Scream» gjorde ham til en «magnet» på MTV i 1990-årene. Gjennom liveopptredener og musikkvideoer populariserte han en rekke danseteknikker, slik som robotdans og moonwalk. Hans særegne musikalske lyd- og vokalstil har påvirket mange hiphop-, pop-, moderne R&B- og rockartister.
Jacksons Thriller-album fra 1982 er verdens mest solgte album gjennom tidene. Hans andre plater, blant annet Off the Wall (1979), Bad (1987), Dangerous (1991) og HIStory (1995), er også rangert blant verdens mest solgte album. Jackson er en av få artister som har blitt innsatt i Rock and Roll Hall of Fame to ganger. Noen av hans andre utmerkelser inkluderer flere Guinness World Records, 13 Grammy Awards (i tillegg til Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award), 26 American Music Awards (mer enn noen annen artist, inkludert «Århundrets artist»), 13 nummer én-singler i USA i sin solokarriere (mer enn noen annen mannlig artist på Hot 100-hitlisten) og et beregnet salg på over 750 millioner plater verden over. Jackson vant hundrevis av priser, noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner.
Aspekter ved Jacksons personlige liv, inkludert hans endrede utseende, personlige relasjoner og adferd, har skapt kontrovers. I 1993 ble han anklaget for overgrep mot barn, men saken ble henlagt, og samtlige formelle anklager ble avvist. I 2005 ble han stilt for retten og frikjent for ytterligere anklager om seksuell mishandling av barn og flere andre anklager etter at juryen fant ham ikke skyldig på alle punkter. Jackson døde etter å ha fått hjertestans 25. juni 2009 under forberedelsene til sin konsertserie This Is It. Han hadde før sin død angivelig blitt gitt stoffer som propofol og lorazepam. Los Angeles County Coroner forklarte hans død som et drap, men hans personlige lege erklærte seg ikke skyldig i anklagene om uaktsomt drap. Jacksons død satte fans verden over i dyp sorg, og så mange som en milliard mennesker verden rundt fulgte angivelig med på hans offentlige minnestund på direktesendt fjernsyn. I mars 2010 inngikk Sony Music Entertainment en avtale med Jacksons bo verdt 250 millioner amerikanske dollar for å beholde distribusjonsrettigheter for hans musikk frem til 2017 og for å utgi syv posthume album over tiåret etter hans død. Hans første posthume album med nytt materiale, simpelthen kalt Michael, ble utgitt 10. desember 2010.
== Oppvekst ==
Michael Joseph Jackson ble født den 29. august 1958 i Gary i Indiana i USA.
Det hevdes at Jackson hadde en veldig tøff oppvekst med en far som ofte var hard mot ham. Det har også blitt sagt at faren til Michael Jackson var medlem av Jehovas vitner, men det var gjennom moren han hadde tilknytning til denne religionen da han var barn. Han ble intervjuet av Oprah Winfrey i 1993, der han fortalte at han og brødrene ble tvunget av faren til å øve. Gjorde de et feil dansetrinn ble de straffet med belter og andre verktøy. De fikk ikke lov til å være ute med andre barn og leke.
== Jackson 5 ==
Faren, Joseph Jackson, ville at barna skulle bli popstjerner og startet The Jackson 5. Bandet besto av Michael og fire av hans åtte søsken. Michael var bare fem år da bandet ble startet. Joseph kjørte dem hardt i årevis, og etter mye slit og hardt arbeid ble de til slutt stjerner som han ønsket. Etter å ha vunnet flere lokale talentkonkurranser fikk de kontrakt med Motown, og de fire første singlene ble alle nummer en på Billboard. I 1974 signerte de en ny kontrakt med Epic Records, men de kunne ikke beholde navnet The Jackson 5 ettersom Motown eide rettighetene til det navnet. De skiftet derfor navn til The Jacksons.
Mange var kritiske til at Michael var mye med barn på fritiden sin. Han selv begrunnet det med at han ikke hadde noen barndom hvor han kunne leke og være sammen med andre barn. Michael og brødrene hadde enten opptredener, intervjuer, foto-sessions osv og fikk ikke lov til å leke. Så da Michael var voksen sa han at når han var med barn og så hvordan de lekte, så følte han at han opplevde det han ikke fikk oppleve i sin egen barndom.
== Begynnelsen på en solokarriere ==
Tidlig i 1970-årene startet Michael sin solokarriere. Plateselskapet ønsket at han skulle spille inn eget materiale, og i 1972 kom hans første solosingel ut: «Got to be There». Michael fortsatte allikevel i The Jacksons. I 1977 spilte Michael i filmen The Wiz sammen med Diana Ross. I forbindelse med innspillingen kom Michael i kontakt med plateprodusenten Quincy Jones, som skulle få stor betydning for hans videre karriere. I 1979 lagde de albumet Off the Wall, som solgte hele 20 millioner (8. mai 2006) eksemplarer og hadde fire topp 10-hits. Dette ble hans store gjennombrudd.
== Suksess ==
Michael fikk en Grammy for låten «Don't Stop 'Til You Get Enough», men han syntes platen fortjente mer honnør og var ikke fornøyd med responsen. Derfor bestemte han seg for å gjøre en oppfølger som var mye bedre, og det var selvsagt at Quincy Jones skulle produsere den også. De fleste trodde nok det var vanskelig å gjøre en etterfølger til Off the Wall, men da Michael Jackson ga ut platen Thriller i 1982 tok det helt av. Thriller slo alle rekorder og solgte et sted mellom 51-65 millioner på verdensbasis. Platen lå på listen i hele 37 uker i strekk. Jackson mottok imponerende åtte Grammyer for platen. Thriller er den eneste platen som har ligget på førsteplass både ved inngangen og utgangen av samme år. Sju av de ni låtene nådde topp 10 på Billboard listene, noe som slo nok en rekord (som ble holdt av ham selv med fire).
I så måte var trolig Michael Jackson også verdens nest mestselgende soloartist. Han solgte over 750 millioner plater, Michael Jacksons «Moonwalk» ble hans signatur etter at han avslørte sine nyskapende dansetrinn på NBC-TV foran 50 millioner seere under låten «Billie Jean» 12. mai 1983. Med sorte bukser til anklene, sølvglitrende sokker, fedorahatt og én hanske, laget av rhinstein, skapte han både ny mote og en ny dansetrend.
I 1985 skrev Michael «We Are The World» sammen med Lionel Richie. Platen ble belønnet med fire Grammypriser. Jacksons følgende album fikk navnet «Bad» (1987). Michael fikk nok en rekord med å være den første artisten med hele seks #1 singler fra ett og samme album. I tillegg fikk han fem Grammy-nominasjoner, men vant bare en. Bad var det siste albumet som ble produsert av Quincy Jones. I 1991 slapp han albumet Dangerous, som toppet Billboard-listen. På Dangerous fikk Michael Jackson Guns N' Roses-gitaristen Slash til å spille gitar på to av sporene; («Black or White» og «Give in to Me»). Albumene solgte henholdsvis 35 og 30 millioner eksemplarer. I 1992 la Michael ut på en omfattende verdensturne; The Dangerous Tour, hvor Norge sto på listen med konsert på Valle Hovin stadion for 35 000 tilskuere. Kritikerne var enige om at konserten ikke bydde på noen musikalske overraskelser, men showet hadde utrolige effekter og illusjoner. Konserten hadde et strømforbruk på 250 000 watt og varte i 2,4 timer. Michaels Dangerous tour var den største turneen noen artist har gjort i historien, og han slo dermed sin egen rekord fra Bad Tour. Den utrolige scenen tok nesten tre dager å sette opp. 20 lastebiler med utstyr ble fraktet med lastefly. Dangerous tour inkluderte 69 konserter, som brakte sammenlagt et publikum på 3,5 millioner mennesker. 1. oktober ble konserten Live in Bucharest vist på TV og radio i over 60 land og senere utgitt på DVD.
Uansett hvor Jackson befant seg, så var det som om en kongelig skulle komme. Det var politisperringer i gatene og en hel haug med mennesker. Dette gjorde at Michael ikke kunne oppleve hvordan normaliteten er. Det var grunnen til at han bygde Neverland. Ettersom han sjelden gjorde intervjuer og lignende, så folk på ham som rar. Han ble da et offer for mediarykter. Uansett hvor han gikk ble han fulgt av paparazzi, og det ble skrevet en del falske rykter om han, for eksempel at han hadde operert inn elefantmannens ben i kroppen.
== Anklager og nedtur ==
I 1990-årene skrev Michael Jackson under ny platekontrakt med Sony. Kontrakten var verdt hele 890 millioner USD (6,7 milliarder norske kroner). Men i 1993 ble Michael Jackson anklaget for å ha antastet den 13 år gamle gutten Jordy Chandler. Dette førte til at Pepsi, som han hadde sponsoravtale med, sa opp kontrakten. Men Jackson hevdet hele tiden sin uskyld og ble aldri dømt for utuktig omgang med barn. Juryen trodde ikke på Jordy Chandler på grunn av hans forskjellige versjoner som ikke stemte. Ifølge en dokumentar der et lydklipp ble lekket ut av faren til Chandler, ble det avslørt at Jordy Chandler aldri ble misbrukt av Michael Jackson.Forfatteren Geraldine Hughes skrev en bok med tittelen Redemption: The Truth Behind the Michael Jackson Child Molestation Allegations. Hughes avslørte i boken fakta som aldri har vært kjent for offentligheten, og konkluderer med at Jackson må ha vært uskyldig i anklagene som ble rettet mot ham i 1993. I 1994 stilte han til intervju hos Oprah Winfrey, hvor han snakket om sin karriere som musikkartist. Ifølge nettstedet Mjoai.com ble programmet sett av over 100 millioner mennesker over hele verden. Samme år ble det bekreftet at Michael hadde giftet seg med Lisa Marie Presley, rockelegenden Elvis Presleys eneste barn. Ekteskapet varte bare i 18 måneder. Lisa Marie dukket også opp i Michael Jackson-videoen «You Are Not Alone».
== Helse, hudsykdom og endret utseende ==
Uansett hvor Michael Jackson gikk, så ble han omringet med masse folk. Hans popularitet gjorde at det var mye rykter om ham. Fra 1980-årene ble det hevdet og alminnelig antatt at Jackson bleket huden sin hvit. I 1993 hevdet Michael Jackson at han hadde hudsykdommen Vitiligo, noe som ble bekreftet av hudlegen hans i et intervju med Larry King i 2009. Legen sa dessuten at han også led av Lupus. Vitiligo er en hudsykdom som 1–2 % av verdens befolkning lider av. Den gjør at pigmentene i huden flekkevis forsvinner og at huden der får en lys farge. Jackson sa i et intervju med Oprah Winfrey i 1993 at han fikk denne sykdommen litt før innspillingen av Thriller, men at han dekket til den lyse fargen med brun sminke. Med årene ble sykdommen verre, ifølge Jackson, og 85 % av kroppen hans skal angivelig ha vært dekket av lys hud. Han sa at han sminket seg heller hvit enn å bruke tid på å sminke seg brun.I boken Moonwalk innrømmet Michael å ha operert nesen to ganger og ha laget en liten grop på haken. Men han nektet for at alt det andre som var skrevet om hans utseende. Det er imidlertid kjent at Jackson hadde minst fire neseoperasjoner innen 1990. Ansiktsstrukturen hans har blitt betydelig endret, og plastiske kirurger har antatt at Jackson har gjennomgått et stort antall plastiske operasjoner.Jackson og noen av hans søsken sa de hadde blitt fysisk og emosjonelt misbrukt av faren, og i 2003 innrømmet faren å ha pisket Michael Jackson som barn. Jackson snakket sjelden om barndommen, men når han gjorde det ble han svært preget av det og sa han kastet opp før han skulle møtte faren sin. Eksperter på mental helse sa at Jackson mentalt var som et ti år gammelt barn og led av regresjon. Andre leger har ment at Jackson hadde dysmorfofobi. Dr. Deepak Chopra, en venn av Jackson gjennom tyve år, sa: «Det som utviklet seg til hans sykelige opptatthet av kosmetisk kirurgi, var et uttrykk for selv-lemlestelse, en total mangel på respekt for seg selv»Som andre pionerer, ble Jackson et offer for metoder og teknologi som var på et tidlig utviklingsstadium, og mange spekulerte på om nesen hans holdt på å falle av på grunn av den omfattende kosmetiske kirurgien. Jacksons hudlege Arnold Klein uttalte at han hadde bygget opp Jacksons nese helt på nytt etter at andre leger hadde skrapt den helt bort.
I løpet av 1990-årene skal Jackson ha blitt avhengig av reseptbelagte medisiner, hovedsakelig smertestillende og sterke sedativer, og hans helse ble stadig dårligere.
Andre personlige plager, som smerter i rygg, ben o.l, og stort press på grunn av anklagene mot ham i 1993, skal også være grunner til avhengigheten av reseptbelagte medikamenter.
== Tilbakekomst ==
I 1995 kom Michael Jackson med albumet HIStory - Past, Present and Future, Book I, et dobbeltalbum som inneholdt 15 nye sanger og en greatest hits-CD. Den første singelen, «Scream», var en duett med søsteren Janet Jackson. Han fikk sin 13. #1 hit i 1995 med «You Are Not Alone», skrevet og produsert av R&B-stjernen R. Kelly. Albumet startet helt øverst på hitlistene og solgte 20 millioner på verdensbasis. Samme år la han ut på en omfattende turne, The History Tour. I 1996 skapte han overskrifter ved å skille seg fra Lise Marie Presley. I 1997 skapte han nye overskrifter, ettersom han angivelig fikk barn med sykepleieren Debbie Rowe, og det ble mange spekulasjoner om hvorvidt Michael var faren, hvor mye han hadde betalt Debbie for å føde, og om hun ville se barnet sitt igjen. Det har siden blitt klart at barna er hvite og at Jackson derfor er helt usannsynlig som far. Kritikerne kalte Michael for en «Pudret Frelser» på grunn av hans humanitære arbeid for å redde verden. Temaet dukket opp mange ganger i løpet av konsertene.
The History Tour gikk for fulle hus. De tre scenene som ble brukt, veide hver 750 tonn. Etter at han var ferdig med konserten i København, stod scenen klar i Göteborg. Samtidig ble scenen som sto i Tyskland, demonterte for så å bli sendt til Norge, hvor han skulle opptre på Valle Hovin stadion for 32 000 fans. I løpet av konserten i København ble han overrasket med en 2 meter høy kake, ettersom det var hans 39-årsdag. The History Tour ble avsluttet på Valladolid i Spania. Etter denne turnéen hadde fem millioner mennesker sett ham opptre.
I oktober 2001 utkom et nytt album fra Michael Jackson – Invincible. Det nye albumet inneholdt 16 sanger, deriblant singlen «You Rock My World» og radiohiten «Butterflies». I produksjonen av albumet hadde Michael Jackson jobbet med navn som Rodney Jerkins, Teddy Riley, Dr Freeze og R. Kelly. Carlos Santana bidro også på albumet. «Speechless» er en av mange sanger som Jackson ikke fikk gitt ut på single fordi Sony satte foten ned. Kritikerne var ikke sene med å si at albumet ikke holdt mål, selv om det solgte bra. Invincible har siden 2001 solgt tolv millioner eksemplarer på verdensbasis (desember 2006).
Michael ble offisielt erklært legende og har betydd mye for dagens musikk.Michael var den første som fikk to stjerner på Hollywood Walk of Fame; først i 1979 som medlem av The Jackson Five, så i 1984 som soloartist. Siden en filmpremiere på samme tid som Michaels dødsfall hadde lagt beslag på fortauet med stjernen hans, samlet fans seg isteden ved stjernen til hans navnebror, radioverten Michael Jackson.
== Beskyldninger om pedofili ==
13. juni 2005 ble Michael Jackson frikjent i en straffesak anlagt i Santa Barbara, hvor han var anklaget for seksuelle overgrep mot barn og servering av alkohol til mindreårige. Han var anklaget for å ha misbrukt en gutt. Moren til gutten hadde gjeldsbrev og fortalte forskjellige versjoner i retten. Det samme gjorde gutten. De hadde ingen beviser på at Michael Jackson hadde misbrukt gutten, og han ble frikjent. Ifølge VG ble det avslørt en telefonsamtale mellom faren til offeret og offerets advokat der det sies at moren kun ville ha pengene til Michael Jackson. I november 2003 utgav Michael Jackson og Sony en samleplate med hans nummer 1 hits på CD og DVD med tittelen Number Ones. Albumet inneholdt en ny sang av Michael, «One More Chance». Samme dag som platen ble lansert ble det utlevert en ordre om arrestasjon av Jackson. Michael var da i gang med innspillingen av musikkvideoen til «One More Chance», som til dags dato ikke er utgitt på grunn av rettssaken. Jackson hevdet alltid sin uskyld. Han uttalte etter arrestasjonen at han ikke kunne tenke seg å bo i Neverland lenger. På grunn av politirazziaen var det ikke lenger et hjem for ham, og fra da av ville han bare besøke Neverland. 13. juni 2005 ble han frifunnet på alle ti tiltalepunkter.
I 2009, rett etter hans død, kom dokumentarfilmen The Untold Story of Neverland. Filmen inneholder intervjuer av familien som anklaget Jackson, politiets film av ransakelsen av Neverland og opptak fra politiets avhør av gutten.I dokumentarfilmnen Leaving Neverland fra mars 2019 fremsetter flere av Jacksons tidligere omgangsvenner beskyldninger om at de i ung alder var blitt seksuelt misbrukt av musikeren. Filmen vakten betydelig oppsikt, og førte blant annet til at Jacksons musikk og andre innslag ble fjernet fra en lang rekke radiospillelister.
== Betydning for dagens artister og musikk- og mote-industrien ==
Chris Brown, Beyonce, Ne-Yo, Lil Wayne, P. Diddy, The Game, 50 Cent, Snoop Dogg, R. Kelly, Chris Tucker, Michael Jordan, Akon, Justin Timberlake, Slash, Evan Ross og flere andre artister er fans av Michael Jackson. Han påvirket også moderne dansemiljøer med blant annet «Jackson-trinn» som «moonwalk».
Michael Jackson har i tillegg inspirert mange av dagens moteprodusenter.Etter hans død kom USAs president Barack Obama med en uttalelse der han beskriver Jackson som det største mennesket innen musikkbransjen, og at han har vært til inspirasjon for andre innen bransjen.
== This is it! ==
5. mars 2009 kunngjorde Sony Music og Michael Jackson at han skulle avholde 50 farvel-konserter i Londons The O2 fra juli 2009 til mars 2010. Konsert-serien fikk tittelen «This is it!».
Men disse konsertene rakk han ikke, da han døde 18 dager før han skulle avholde den første konserten.
AEG Live (Anschutz Entertainment Group Live) opplyste tidlig i september samme år at Michael Jackson's This Is It skulle komme på kino. Det er en us-amerikansk dokumentar- og konsert-film regissert av Kenny Ortega, og den dokumenterer Michael Jacksons forberedelser og repetisjoner før den planlagte serien med konserter.
Filmen hadde verdenspremiere i 99 land den 28. oktober 2009 og gikk også i Norge. Adressa rapporterte om rekordsalg av kinobilletter og utsolgte forestillinger over hele verden en måned før filmen hadde premiere.Filmen viste klipp der Jackson gjorde dansetrinn, sang, lærte, fortalte og lo med de andre. Han stod bak mesteparten av ideene og styrte alt fra kommandoer til gitaristene til andre tekniske ting.
Michael Jackson og hans team hadde et prosjekt kalt «The Dome Project». Scener ble filmet foran «green screen», og skulle vises under konsertene, og Jacksons musikkvideo Thriller ble spilt inn på nytt, mens de laget en kortfilm der han spilte en spion som skulle være introen til «Smooth Criminal».
Filmen fikk blandet kritikk fra terningkast 3 til 5, og generelt ble det sagt at filmen var mest for fans, dansere og musikkinteresserte. Helt i begynnelsen av filmen introduseres den da også som en film «For the fans...».
== Diskografi ==
Utdypende artikkel: Michael Jacksons diskografi
== Filmer ==
The Wiz (1977)
Moonwalker (1988)
Men in Black II (2002)
Miss Cast Away and the Island Girls (2004)
This Is It (2009)
== Turnéhistorie ==
Bad World Tour (1987–1989)
Dangerous World Tour (1992–1993)
HIStory World Tour (1996–1997)
== I Norge ==
15. juli 1992, Valle Hovin stadion
19. august 1997, Valle Hovin stadion
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Michael Jackson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michael Jackson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michael Jackson på Internet Movie Database
(sv) Michael Jackson i Svensk Filmdatabas
(da) Michael Jackson på Filmdatabasen
(da) Michael Jackson på Scope
(fr) Michael Jackson på Allociné
(en) Michael Jackson på AllMovie
(en) Michael Jackson hos Rotten Tomatoes
(en) Michael Jackson hos TV Guide
(en) Michael Jackson hos The Movie Database
(en) Michael Jackson hos Internet Broadway Database
(en) Michael Jackson på Apple Music
(en) Michael Jackson på Boomplay
(en) Michael Jackson på Discogs
(en) Michael Jackson på MusicBrainz
(en) Michael Jackson på SoundCloud
(en) Michael Jackson på Spotify
(en) Michael Jackson på Songkick
(en) Michael Jackson på Last.fm
(en) Michael Jackson på Genius — sangtekster
(en) Michael Jackson på AllMusic
|
Michael Joseph Jackson (født 29. august 1958 i Gary i Indiana i USA, død 25.
| 9,175 | 9,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gyro
|
2023-02-04
|
Gyro
|
['Kategori:Pekere']
|
Gyro kan sikte til:
|
Gyro kan sikte til:
== Biologi ==
Gyrodactylus, fiskeparasitter
Gyrodactylus salaris, lakseparasitt
== Mat ==
Gyros, gresk matrett
== Teknologi ==
Gyroskop, innretning som utnytter treghet
Autogyro, luftfartøy
Gyrokompass, flyinstrument
Kunstig horisont, flyinstrument
|
Gyro kan sikte til:
| 9,176 | 9,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bomring
|
2023-02-04
|
Bomring
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bomveier', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Skatt', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Transportpolitikk']
|
En bomring består av flere bomveier inn mot et avgrenset område, som oftest et bysentrum og er et bilistfinansiert betalingssystem for samferdsel. Verdens eldste bomring befinner seg i øy- og bystaten Singapore og ble åpnet i 1975. Innføringen av bompenger medførte omkring 45% redusert biltrafikk inn i byen. Europas tre eldste bomringer er norske.
|
En bomring består av flere bomveier inn mot et avgrenset område, som oftest et bysentrum og er et bilistfinansiert betalingssystem for samferdsel. Verdens eldste bomring befinner seg i øy- og bystaten Singapore og ble åpnet i 1975. Innføringen av bompenger medførte omkring 45% redusert biltrafikk inn i byen. Europas tre eldste bomringer er norske.
== Bomringer i Norge ==
Bergen åpnet bomring i 1986, Oslo i 1990 og Trondheim i 1991. Etter år 2000 er det etablert en rekke bomringer rundt i landet, og det kommer stadig nye. En del områder har rushtidsavgift på bomringene, blant annet Trondheim (innført i 2010), Kristiansand (innført i 2013), Bergen (innført i 2016), Grenland og Oslo (innført i 2017). Den 16. juni 2017 vedtok Stortinget lovendringer til fordel for miljødifferensierte bomsatser. Lovendringene trådte i kraft 1. oktober 2017. Miljøfifferensierte bomsatser ble umiddelbart innført i Oslo. I bomringen i Bergen ble miljødifferensierte bomsatser innført 1. juni 2018.Formålet med bomringene har i utgangspunktet vært kronerulling til ymse samferdselsprosjekter. Den positive bieffekten er redusert biltrafikk og bedret luftmiljø. I senere år er redusert biltrafikk og positive miljøkonsekvenser løftet fram som stadig viktigere argumenter; argumentet om behov for inntekter er nedtonet. Bompenger og bomringer har vært (og er) omdiskutert, men aksepteres av stadig flere. Viktige suksessfaktorer er de mange veg- og kollektivutbygginger som bomringene har vært (og skal være) delaktige i å finansiere, samt de heldige konsekvensene for miljøet. I Norge har nedlegging av bomringer skjedd i Trondheim i 2006 og i Tønsberg i 2016. I Trondheim ble bomringen gjenåpnet i 2010 og i Tønsberg er den så kalte Bypakke Tønsberg-regionen nå i en planleggingsfase.
=== Askøy ===
==== Askøypakken ====
Askøypakken har til sammen sju delprosjekt
Fv. 563 Strømsnes–Hop.
Fv. 562 Lavik–Haugland.
Fv. 562 Fromreide–Kjerrgarden x fv.222.
Fv. 562 Fauskanger sør.
Fv. 212 Lindhaugen–Slettebrekka.
Fv. 212 Slettebrekka-Hetlevik.
Fv. 213 Skiftesvik-Marikoven.Den 1. januar 2019 blir det i Askøypakken innført bompengeavgift for nullutsleppskjøretøy i takstgruppe 1, som tilsvarer 50 pst. av ordinær bompengetakst etter rabatt. Nullutsleppskjøretøy i takstgruppe 2 skal inntil videre ikke betale bompenger.
=== Bergen ===
Bergen har lange tradisjoner for bompengeinnkreving. Før dagens bomring ble etablert var det bompengeinnkreving på Puddefjordsbroen (åpnet 1956), Eidsvågtunnelen (åpnet 1956) og Løvstakktunnelen (åpnet 1968). Bommen på sistnevnte ble inkludert i bomringen da den ble satt i drift 2. januar 1986.Ringen bestod opprinnelig av 8 bomstasjoner: Sandviken, Nygårdsbroen, Florida, Gyldenpris, Straume, Kalfaret, Gravdal og Fyllingsdalen. Den ble utvidet med 5 bomstasjoner 11. juli 2007: Damsgårdsveien, Michael Krohns gate, Storetveitvegen, Nattlandsveien og Fjøsanger.
Den 2. februar 2004 gikk Bergen over til automatisk driftsløsning bestående av blant annet AutoPASS. Dermed ble de manuelle bomstasjonene nedlagt og fjernet.
I 2016, under opptakten til forhandlingene om ny bymiljøavtale (bymiljøpakke), ble ideen om en ny ytre bomring i tillegg til den gamle løftet fram. Bakgrunnen er behovet for finansiering av nye tiltak, blant annet ytterligere utbygging av Bybanen.I bomringen i Bergen innføres miljødifferensierte bomsatser 1. juni 2018. Samtidig endres takstene og rabattsystemet. Rabattstrukturen endres til ny standard rabattordning som gir 20 % rabatt for passeringer i takstgruppe 1 med gyldig brikke. Det gis ingen rabatt for kjøretøy i takstgruppe 2.Det skal bygges 15 nye bomstasjoner i Bergen, og med de 14 eksisterende bomstasjonene vil det til sammen være 29 bomstasjoner i Bergen. Statens vegvesen startet bygging av de nye bomstasjonene sommeren 2018. De skulle etter planen starte innkreving 01.01.2019, men ble forsinket til 06.04.2019. Bompengetakstene i Bergen ble indeksregulert 1. januar 2019 i tråd med veksten i konsumprisindeksen. Batterielektriske kjøretøy skal betale bomavgift når nullutslippskjøretøyene utgjør mer enn 20 prosent av kjøretøyene som passerer i bomringen i Bergen. Det antas at elbil-andelen vil nå 20 prosent innen utgangen av 2018 og 06.04.2019 ble det innført bompenger for nullutslippskjøretøy i bomringen.
Ferde AS utfører den daglige driften av bomringen i Bergen.
==== Bergensprogrammet ====
I utgangspunktet gikk alle inntektene fra bomringen til utbygging av vegnett. Ingen ressurser ble avsatt av til kollektivtransport, sykkel eller fotgjengere. I Bergensprogrammet (vedtatt av Stortinget i 2002), som finansieres av blant annet inntektene fra bomringen, er både kollektivtrafikk og myke trafikanter ivaretatt. Det mest omfattende enkeltprosjektet innen Bergensprogrammet er utviklingen av Bybanen.
==== Miljøløftet ====
Ved årsskiftet 2017-2018 ble Bergensprogrammet avløst av Miljøløftet. Miljøløftet er samlebetegnelsen på den nye byvekstavtalen i Bergen og bypakke Bergen, og er i praksis en videreføring av Bergensprogrammet. Byvekstavtalen for Bergen ble inngått mellom Staten, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune i juni 2017. Bypakke Bergen sikrer finansieringen av Miljøløftet, og ble vedtatt i stortinget i desember 2017. De neste 20 årene skal Miljøløftet investere for drøye 29 milliarder.
=== Bodø ===
Bomringen har 7 bomstasjoner rundt Bodø sentrum, med innkreving i begge retninger, hele døgnet.
==== Bypakke Bodø ====
Bypakke Bodø er den største samferdselssatsingen i regionen noensinne. Pakken har mer enn hundre tiltak og inneholder blant annet ny riksvei 80, bedre kollektivtilbud og nye gang- og sykkelveier. Dette løftet skal betales i et spleiselag mellom det offentlige og bilistene.
=== Fredrikstad og Sarpsborg ===
I november 2019 ble bomringen i Fredrikstad tatt i bruk. Det ble i februar 2022 vedtatt å innføre bomring i Sarpsborg.
=== Førde ===
I Førde er det fem bomstasjoner langs alle innfartsveiene til sentrum.
==== Førdepakken ====
Bomstasjonene er del av Førdepakken som skal finansiere veitiltak i Førde for 1650 millioner kroner.
=== Grenland ===
Innkrevingen i Grenlands-bomringen starter 3. oktober 2016. Totalt er det 13 automatiske bomstasjoner. Det er forhøyete takster i rushtidene (7-9 og 15-17).
==== Bypakke Grenland ====
Bypakken inkluderer to vegprosjekter, Rv36 Skyggestein – Skjelbredstrand og Fv32 Gimleveien – Augestadveien, i tillegg til tiltak for trafikksikkerhet, bymiljø, kollektivtransport, gåing og sykling. Målet for Bypakke Grenland fase 1 er at veksten i persontransporten skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange samt at forholdene for næringslivets transporter skal forbedres.
=== Harstad ===
Bomringen i Harstad består av i alt 8 bomstasjoner. Trafikantene skal betale bompenger for passeringer i begge retninger, hele døgnet.
==== Harstadpakken ====
Harstadpakken skal løse trafikale utfordringer gjennom tiltak for alle trafikanter, og skal sikre at Harstad i fremtiden har et transportsystem som gir god og sikker fremkommelighet.
=== Haugesund ===
Bompengeinnkreving i den såkalte Haugalandspakken startet 1. juli 2008. Det var stor lokal motstand mot Haugalandspakken. Ca. 30 000 Haugalendinger protesterte mot planene om å finansiere prosjektene med bompenger. Kommunestyret i Karmøy sa først nei, men ombestemte seg senere.
==== Haugalandspakken ====
Haugalandspakken omfatter prosjekter på E39, E134 og frem til 2013 Rv47 (i dag del av E134). Karmøy ble innlemmet i pakken i juni 2008. Innkrevingen skal skje fra 13 automatiske bomstasjoner (AutoPass). Bomstasjonene er plasserte sentralt på vegene i Haugesund og Karmøy og på E39 og E134. Innkrevingen vil foregå i 15 år. Det skal kreves inn 1940 millioner kroner. Av disse går 485 millioner med til å bygge og drifte bomstasjonene. Satsen er 14 kr for liten bil og 28 kr for stor bil. Ved å inngå avtale med bomselskapet og kjøpe bombrikke kan man få opptil 50% rabatt. Man må da forskuddsbetale 700 passeringer. Driften av bomringen foretas av Ferde AS.
=== Kristiansand ===
Det er bomring rundt Kristiansand. Opprinnelig bygget for å finansiere den nye Varoddbroa. Siden er flere nye prosjekter finansiert av bomringen.
1. juli 2010 ble bommene helautomatiske og taksten gikk opp til 21 kroner for personbiler. Det er også lagt inn et rushtidselement. Bomringen i Kristiansand har følgende fem bomstasjoner(2021):
E18 Bjørndalssletta
E39 Vesterveien
Rv.9 Grim
Presteheia
Fv.482 SødalNord: 58°09′43″N 008°01′19″Ø (kun sørvestfeltet).
==== Samferdselspakke for Kristiansandsregionen ====
Pengene går til Samferdselspakke for Kristiansandsregionen, som blant annet skal finansiere ny Fv456. Bompengeinnkrevingen i Samferdselspakke for Kristiansandsregionen fase 1 gjaldt ut året 2020. Bompengeinnkrevingen ble stanset midlertidig fra 1. januar 2021 mens det ble arbeidet med Samferdselspakke fase 2, men gjeninnført 1. september 2021.
=== Namsos ===
Namsos, verdens minste bomring, ble åpnet i januar 2003. Den ble avsluttet i 31. mars 2019.
==== Namdalsprosjektet ====
Bomringen rundt Namsos finansiererte Namdalsprosjektet, en vegpakke for å forbedre innfartsvegene til Namsos. Det største prosjektet er Namsosbrua, som sto ferdig i 2005. Se [1] Arkivert 26. oktober 2005 hos Wayback Machine.
=== Nord-Jæren ===
Bomringen på Nord-Jæren åpnet 20. april 2001. Det er en bomring rundt Stavanger og nordgående rundt Sandnes, Klepp og Sola. Se [2] Det skal settes opp 38 nye bomstasjoner i området, for å hindre trafikkøkning, bedre luftmiljøet og for å finansiere nye samferdselsprosjekter. Til sammen seks områder omringes av bommer.
==== Bypakke Nord-Jæren ====
Bomringen finansierer Bypakke Nord-Jæren. Kollektivtrafikk og vegnett skal utvikles. Det skal bli enklere å ta seg fram med sykkel og til fots.
==== Bymiljøpakken ====
Innkrevingen av bompenger i Bymiljøpakken startet klokken 00.00 natt til mandag 1. oktober 2018, og på samme tidspunkt stoppet innkrevingen av bompenger i de gamle bomstasjonene. Bymiljøpakken skal bidra til bedre framkommelighet og bymiljø på Nord-Jæren, målet er at flere skal reise kollektivt, sykle og gå.
Det skal bygges for over 30 milliarder kroner de neste 15 årene, og de største prosjektene er Bussveien, Sykkelstamvegen, Transportkorridor vest, firefelts E39 fra Tasta til Harestad, og Hove til Ålgård.
=== Oslo ===
I 1986 ble bomringen vedtatt av bystyret i Oslo og fylkestinget i Akershus. I 1988 godkjente Stortinget innkreving av penger i en Oslo-bomring; inntekten skulle gå til utbygging av veger og kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Bomringen åpnet i 1990 og skulle etter planen avvikles i 2007. Avviklingen ble imidlertid avviklet. En undersøkelse i 2006 viste at to tredeler av hovedstadens innbyggere var positive til bomringen. Dessuten var det behov for ordningen til finansiering av nye samferdselsprosjekter.
Den 2. februar 2008 ble bomringen helautomatisert. Automatiseringen innebærer at bilen fotograferes og registreres ved passering og faktura sendes i etterkant. Brukere med abonnement og AutoPASS-brikke belastes som vanlig. For utgående trafikk fra byen betales ingen avgift.
Fra 1. oktober 2017 økte avgiften i Oslo-ringen, samtidig som det ble innført tids- og miljødifferensierte bomsatser.
Fra 1. mars 2019 blir det etter planen en kraftig økning i antall bommer i Oslo: 1) En ytre bomring, det vil si bommer langs grensa mot Akershus, næmere bestemt på grensesnittene mot Follo, Romerike og Bærum (Bærums-snittet er stort sett dekket allerede). 2) En midtre bomring, det vil i prinsippet si en videreføring av dagens bomring. 3) En indre bomring med armer, det vil si bommer langs hele Ring 2 samt på to armer via Grefsen og Bryn. Bommenes plassering er på høring sommeren 2017. Argumentasjonen for den kraftige økningen av antall bomstasjoner, er behov for redusert biltrafikk inklusive omsorg for miljøet, samt at bompengebyrden fordeles på flere (økt inntektsgrunnlag).Innføringen av flere bomstasjoner og endret takstsystem i Oslo og Akershus er blitt utsatt i inntil tre måneder. Fra 1. juni 2019 blir det lavere pris per passering, men det blir flere passeringer per biltur. Det blir innført rushtidsavgift og miljødifferensierte takster i alle tre bomringer, og elbiler begynner å betale i bomringen. Rabatten med AutoPASS-avtale økes fra 10 til 20 % og faller bort for tunge kjøretøy.Selskapet Fjellinjen er ansvarlig for bomringen i Oslo.
==== Oslopakkene ====
Oslopakke 1 ble helfinansiert av bominntekter. Pakkens hovedagenda var utbedring/utbygging av hovedveisystemet i Oslo. Her nevnes Europavei 18 (inklusive Ekebergtunnelen med mer) og ringveisystemet (inklusive Tåsentunnelen med mer). 20 % av inntekten gikk til kollektivtrafikk og myke trafikanter.
Oslopakke 2 ble delfiansiert av bompenger. Pakken hadde utbedring av kollektivnettet som hovedfokus. Her nevnes T-baneringen, Sinsen-Storo og dobbeltspor på jernbanestrekningen Asker–Lillestrøm.
Oslopakke 3 finansieres også for en stor del av bominntekter. I sær kollektivtrafikk, men også veier skal utvikles og utbedres. Mellom prosjektene som ligger inne er Fornebubanen, Romeriksbanen (Ahusbanen) og forlenging av Sinsenlinjen til Tonsenhagen (Tonsenhagen-trikken).
=== Tromsø ===
I januar 2023 åpner den første bomringen i Tromsø. Det blir 15 stasjoner på Tromsøya. Det blir rushtidsvagift med 36 kr i rushtiden og 12 kr ellers. Dette skal finansiere en ny veitunnel Breivika–Langnes og en bybussterminal.
=== Trondheim ===
I oktober 1991 åpnet den første bomringen i Trondheim, for å finansiere Trondheimspakken. Ved åpningen bestod ringen av 12 bomstasjoner rundt det sentrale Trondheim. Innkrevingen foregikk gjennom elektroniske bomstasjoner, det vil si at det ikke var bemannede bomstasjoner; man betalte enten ved å skaffe seg en «køfri-brikke» eller man betalte til en automat. Systemet var svært likt dagens AutoPASS-system. Allerede ved åpningen hadde 80 % av bilistene som passerte bomringen skaffet seg køfri-brikke. Med denne kunne de passere bomstasjonene uten å stoppe for å betale. Andelen bilister som hadde køfri-brikke steg senere til nærmere 95 %. Innkrevingen av bompenger foregikk fra starten av mandag-fredag 06-17, og basisavgiften var 10 kroner. I 1998 innførte man avgiftssoner, og antallet bomstasjoner ble økt til 22. Basisavgiften gikk opp til 15 kroner, og innkrevingen ble utvidet med en time, slik at innkrevingen foregikk mandag-fredag 06-18. I 2001 og 2002 økte man takstene ytterligere. I november 2003 innførte man i tillegg en sentrumssone, med 5 nye bomstasjoner. Bomringen ble avviklet 31. desember 2005, men startet opp igjen i 2010 som Miljøpakke Trondheim.
==== Miljøpakke Trondheim ====
De første bomstasjonene i Miljøpakken, det man kan omtale som «den andre bomringen», åpnet 31. mars 2010. Bompengesystemet er utformet med tre snitt: Sør (Klett, to bomstasjoner), midt (Sluppen-området, fire bomstasjoner) og øst (Være, en bomstasjon). I tillegg er det etablert en bomstasjon i Fossestuveien for å hindre uheldig gjennomkjøring. Disse bomstasjonene er helautomatiske og faktura blir sendt i etterkant. Det innebærer at bilen fotograferes og registreres ved passering. Brukere med abonnement og AutoPASS-brikke belastes som vanlig. Innkrevingen foregår hele døgnet, syv dager i uken. Prisen dobles i periodene 07-09 og 15-17 mandag til fredag. Dette gjelder ikke ved bomstasjonen E6 Kroppanbrua, der prisen er lavere både i og utenfor rushtid i forhold til de andre bomstasjonene. Dette gir følgende priser:
Ordinær pris: 11 kr
Hverdager kl 07-09 og 15-17: 22 kr
E6 Kroppanbrua: 5 kr
Dobbel pris for kjøretøy over 3,5 tonn.
I 2014 er ytterligere 14 bomstasjoner satt i drift i og rundt sentrum av Trondheim, som gir tilsammen 22 bomstasjoner i Miljøpakken. I tillegg kommer to bomstasjoner på veiene mot nabokommunen Klæbu, én på fylkesvei 704 ved Torgård og en på fylkesvei 885 i Bratsbergveien sør for Tillerbrua. Midlene fra disse to bomstasjonene skal finansiere ny fylkesvei 704 til Klæbu.
=== Tønsberg ===
Bomringen rundt Tønsberg kom i drift 2. februar 2004 Bomringen hadde, som den første i Norge, helautomatisk drift og ordinær pris var 15 kr for hver passering.
Motstanden mot bomringen var stor, noe som blant annet manifisterte seg i Folkeaksjonen for Tønsberg uten bomring. Det ble gjennomført folkeavstemning om bomringen 12. juni 2005 i kommunene Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. Avstemningen ga nei-resultat i alle kommunene. Dette medførte at bomingen ble nedlagt 20. november 2016. Det er imidlertid mye som tyder på at det igjen vil bli bomring i Tønsberg innen overskuelig framtid.Driften av bomringen ble foretatt av Tønsbeg Hovedvegfinans.
==== Tønsbergpakken ====
Tønsbergbakken ble planlagt i to faser. Første fase ble gjennomført som planlagt. Andre fase ble stanset av folkeavstemningen i 2016. Dermed ble den planlagte byggingen av ny bru mellom Tønsberg og Nøtterøy, kansellert.
==== Bypakke Tønsberg-regionen ====
Bypakke Tønsberg-regionen er i planleggingsfasen. Dersom bompengeinnkreving starter når alle anlegg og tiltak er åpnet tilsier det en oppstart omkring 2024-2025. Bomsatsen er beregnet til 25 kroner.
=== Ålesund ===
I august 2022 ble bomringen i Ålesund tatt i bruk. Det 12 stasjoner i sentrum og ved E39.
== Bomringer i Norden utenfor Norge ==
=== Stockholm ===
I Stockholm ble det i januar 2006 innført en forsøksordning med bomring. Bomringen ble permanent fra 1. august 2007. Avgiften kalles «trängselskatt» og er utformet som en rushtidsavgift; prisen varierer på forskjellige tider av døgnet, og høyest er avgiften i rushtiden. Det er gratis på kveld og natt, mellom klokken 18 og 06 påfølgende morgen. Passeringer i helgene fra fredag klokken 18 til mandag klokken 06 er gratis.
Løsningen er lik bomringene i Norge, uten fysiske skiller mellom kjørebanene. Alt utstyr for å detektere kjøretøyene, kommunisere med kjøretøyenes brikker og for å identifisere kjøretøy uten brikke (video) er montert i portaler over veibanen. Det er ikke noen bommer eller betalingsmulighet ved ringgrensen, all betaling skjer på etterskudd. Etter forsøksperioden gikk man bort fra å bruke brikker, og systemet baserer seg nå på automatisk skiltgjenkjennelse. Fra 2015 må også utenlandske kjøretøy betale. E4 er inkludert fra 2016 (kun én betaling).
=== Göteborg ===
I Göteborg ble det innført en bomring/trängselsskatt i januar 2013. Passeringer forbi byen på E6 (Tingstadstunnelen), E20, Älvsborgsbron, og veien langs nordsiden av elva ved sentrum, der det er stor trengsel, har også avgift. En del veier som potensielt kunne få mye trafikk på grunn av bilister som ønsker å unngå passering av de nevnte strekningene er også avgiftsbelagt. Pengene brukes til ny Tingstadstunnel og til ny togtunnel under sentrum (Västlänken).
Kjøring gjennom bomringen er gratis mellom klokken 18 og klokken 06 påfølgende morgen, samt fri hele helgen fra fredag klokken 18 til mandag klokken 06.
== Bomringer i Europa utenfor Norden ==
=== London ===
I London har man siden 2003 betalt «Congestion charges» (rushtidsavgift, for å kjøre inn i sentrum av byen mellom 7 og 18 mandag til fredag. Satsen er i dag minimum 9 pund (ca. 100 kroner) per dag. En forskjell fra de norske bomringene, foruten at satsen er langt høyere, er at man må betale også for å kjøre internt i sentrum. Alle biler som befinner seg innenfor området må ha et bevis på at avgiften er betalt. Se artikkelen Londons rushtrafikkavgift. Det er mange unntak og rabattordninger for biler med lavt- eller nullutslipp (for eksempel hybridbiler og elbiler). Avgiften er også sterkt rabattert for de som bor innenfor sonen.
=== Bologna ===
I Bologna i Italia er det avgift for å kjøre inn i sentrum av byen.
=== Riga ===
Latvias hovedstad Riga har i mange år hatt en avgift på 5 lati (ca. 50 kroner) for å kjøre inn i Gamlebyen.
== Bomringer utenfor Europa ==
=== Singapore ===
Singapore har hatt avgift for å kjøre inn i sentrum siden 1975, gjennom et system kjent som ERP. Denne forkortelsen står for "Electronic road pricing". Ellers finnes og et mer tradisjonelt system som omfatter manuelle bomstasjoner, der oppgjør skjer på stedet.
=== Dubai ===
I Dubai er det flere "tollgates" på hovedveien i byen, Sheikh Zayed Road. Tollgates er plassert i området mellom Burj Khalifa og Dubai Marina, og på denne 15 minutts rette strekningen er det fire automatiserte bommer, og hver bompassering koster 5 Dhs (ca. 8 kroner) hver vei.
== Fremtidlige bomringer ==
Det vurderes å innføre avgiftsring i:
Budapest
Hanoi
Praha
Wien
== Se også ==
Bompengefinansierte veier i Norge
== Referanser ==
|
En bomring består av flere bomveier inn mot et avgrenset område, som oftest et bysentrum og er et bilistfinansiert betalingssystem for samferdsel. Verdens eldste bomring befinner seg i øy- og bystaten Singapore og ble åpnet i 1975.
| 9,177 | 9,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nilen
|
2023-02-04
|
Nilen
|
['Kategori:0°N', 'Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:31°N', 'Kategori:31°Ø', 'Kategori:33°Ø', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Elver i Egypt', 'Kategori:Elver i Etiopia', 'Kategori:Elver i Sudan', 'Kategori:Elver i Sør-Sudan', 'Kategori:Elver i Uganda', 'Kategori:Nilen', 'Kategori:Nilens vassdragsområde', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Nilen (arabisk: النيل) er ei stor elv i den nordøstlige delen av Afrika, og anses i alminnelighet som verdens lengste elv, selv om noen hevder at Amazonas er lengre. Fra Victoriasjøens utløp er Nilen 5 760 km,. Nilens fulle lengde har vært oppgitt til mellom 6 300 og 7 200 km, avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. En ekspedisjon i 2006 målte Nilens lengde til 6 719 km, basert på det de mente var den lengste tilløpselva, Kagera, som har utspring i fjellene i Rwanda. Nilen flommer ofte over sine bredder i lavlandet, noe som ble utnyttet allerede i oldtidens Egypt. De sådde korn der, og når det regnet ble sidene gjødslet og det vokste raskere enn vanlig. Mesteparten av Egypts befolkning, og alle Egypts byer bortsett fra de nær kysten, ligger ved Nilen nord for Aswan, og nesten alle kulturelle og historiske områder fra oldtidens Egypt ligger ved Nilens elvebredd. Fra Victoriasjøen flyter Nilen gjennom Uganda Sør-Sudan, Sudan og Egypt før den sprer seg i Nildeltaet og munner ut i Middelhavet. På sin ferd nordover rekker den å motta tilsig fra en rekke sideelver, hvorav den viktigste er Den blå Nil, som har sitt utspring i Etiopia og som forener seg med Den hvite Nil nær Sudans hovedstad Khartoum. Vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet.
|
Nilen (arabisk: النيل) er ei stor elv i den nordøstlige delen av Afrika, og anses i alminnelighet som verdens lengste elv, selv om noen hevder at Amazonas er lengre. Fra Victoriasjøens utløp er Nilen 5 760 km,. Nilens fulle lengde har vært oppgitt til mellom 6 300 og 7 200 km, avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. En ekspedisjon i 2006 målte Nilens lengde til 6 719 km, basert på det de mente var den lengste tilløpselva, Kagera, som har utspring i fjellene i Rwanda. Nilen flommer ofte over sine bredder i lavlandet, noe som ble utnyttet allerede i oldtidens Egypt. De sådde korn der, og når det regnet ble sidene gjødslet og det vokste raskere enn vanlig. Mesteparten av Egypts befolkning, og alle Egypts byer bortsett fra de nær kysten, ligger ved Nilen nord for Aswan, og nesten alle kulturelle og historiske områder fra oldtidens Egypt ligger ved Nilens elvebredd. Fra Victoriasjøen flyter Nilen gjennom Uganda Sør-Sudan, Sudan og Egypt før den sprer seg i Nildeltaet og munner ut i Middelhavet. På sin ferd nordover rekker den å motta tilsig fra en rekke sideelver, hvorav den viktigste er Den blå Nil, som har sitt utspring i Etiopia og som forener seg med Den hvite Nil nær Sudans hovedstad Khartoum. Vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet.
== Etymologi ==
På egyptisk het Nilen Ḥ'pī eller iteru, som betyr «mektig elv», representert ved hieroglyfene på bildet til venstre. På koptisk kommer ordene piaro eller phiaro, som betyr «elva», fra det samme egyptiske navnet fra oldtiden.
Navnet «Nilen» kommer av det greske ordet Neilos (Νεῖλος), som betyr elvedal, og det latinske Nīlos med samme betydning. Opprinnelsen til disse er omstridt, en mulig kilde er det semittiske Nahal i betydningen elv.
== Elveløpet ==
Fram til Khartoum er Nilen også kjent som Den hvite Nil, et begrep som i enkelte sammenhenger også brukes for å beskrive strekningen mellom Nosjøen og Khartoum. Ved Khartoum renner elven sammen med Den blå Nil Den hvite Nil starter i ekvatorialt Øst-Afrika, og Den blå Nil har sin kilde i Etiopia.
Nilens nedbørfelt dekker 3 254 555 km², omtrent 10% av Afrikas samlede areal. Nilbassenget er sammensatt, og på grunn av dette avhenger tilstrømningen på et gitt punkt langs elvens hovedløp av mange faktorer som vær, fordampning og evapotranspirasjon og grunnvannsflyt.
=== Kilder ===
Nilens kilde regnes ofte for å være Victoriasjøen, men denne sjøen har flere tilløpselver av betydelig størrelse. Kageraelven, som renner ut i Lake Victoria nær den tanzanianske byen Bukoba, er den lengste tilløpselven, selv om det ikke er enighet om hva som er den lengste sideelven til Kagera og dermed den fjerneste kilden til Nilen. Det er enten Ruvyironzaelven, som starter i Bururiprovinsen i Burundi, eller Nyabarongoelven, som renner fra Nyungweskogen i Rwanda. De to tilløpselvene møtes nær Rusumofossen på grensen mellom Rwanda og Tanzania.
En nylig oppdagelsesreise i 2011 gikk til et sted beskrevet som kilden til Nyabarongo, og ved å hogge en sti opp bratte jungeldekte fjellsider i Nyungweskogen fant de (i den tørre årstiden) en merkbar strøm av overflatevann i mange kilometer oppstrøms. De hevdet med dette å ha funnet en ny kilde til Nilen og at elvens lengde nå måtte oppgis å være 6758 km.
==== En tapt kilde ====
Tidligere ble Tanganyikasjøen drenert mot nord langs Riftdalen ut i Den hvite Nil, og Nilen var på denne tiden 1400 km lengre. Dette løpet ble blokkert i miocen av Virungavulkanene.
=== I Uganda ===
Nilen forlater Victoriasjøen i Riponfossen nær Jinja i Uganda under navnet Victorianilen. Det renner omtrent 500 km, blant annet gjennom Kyogasjøen, til den når Albertsjøen. Når den så renner ut av Albertsjøen er elva kjent som Albertnilen.
=== I Sør-Sudan ===
Elven renner så inn i Sør-Sudan, hvor den er kjent som Bahr al Jabal («Fjellets sjø», muligens fra Nahr al Jabal, «Fjellets elv»). Elven Bahr el Ghazal, som er 716 km lang, renner sammen med Bahr al Jabal i en liten lagune kalt Nosjøen, hvoretter Nilen blir kjent som Bahr al Abyad, eller Den hvite Nil, etter den hvitaktige leiren som flyter med i vannet. Når Nilen flommer over sine bredder etterlater den et rikt siltlag som beriker jordsmonnet.
Vannføringen i Bahr al Jabal ved Mongalla er nesten konstant gjennom hele året og er i gjennomsnitt på 1048 m³/s. Etter Mongalla renner Bahr Al Jabal gjennom de enorme sumpområdene i Suddregionen i Sør-Sudan. Mer enn halvparten av Nilens vann går tapt i denne sumpen gjennom fordampning og transpirasjon. Gjennomsnittlig vannføring i Den hvite Nil i enden av sumpen er på om lag 510 m³/s. Herfra renner den videre til den møter elven Sobat ved Malakal. På årsbasis bidrar Den hvite Nil før Malakal med omtrent femten prosent av den totale vannføringen i Nilen.Den gjennomsnittlige vannføringen i Den hvite Nil ved Malakal, like nedenfor Sobatelven, er 924 m³/s, mens den på sitt største kan komme opp i 1218 m³/s i oktober og minimumsgjennomstrømning er rundt 609 m³/s i april. Denne svingningen er på grunn av den betydelige variasjonen i vannføringen til Sobat, som har en minste gjennomstrømning på omtrent 99 m³/s i mars og en topp i vannføringen på over 680 m³/s i oktober. I den tørre årstiden (januar - juni) bidrar Den hvite Nil mellom 70 prosent og 90 prosent av det totale utslippet fra Nilen.
=== I Sudan ===
Rett sør for Renk i Sør-Sudan renner Den hvite Nil inn i Sudan, hvor den renner nordover til Khartoum og møter Den blå Nil.
Elveløpet gjennom Sudan er særegent. Det renner gjennom seks katarakter (stryk), fra den første ved Aswan til den sjette på Sabaloka like nord for Khartoum, og snur deretter til å renne sørover før den igjen snur tilbake til å renne nordover.
Nord i Sudan går elva inn i Nassersjøen (kjent i Sudan som Nubiasjøen), en stor kunstig innsjø som krysser grensen mot Egypt.
=== I Egypt ===
Nedenfor Aswandammen, ved den nordlige bredden av Nassersjøen, fortsetter Nilen sin historiske kurs.
Nord for Kairo deler Nilen seg i to grener som tømmes i Middelhavet, Rosetta i vest og Damietta i øst, som sammen danner danner Nildeltaet.
== Historie ==
=== Oldtidens Egypt ===
Nilen har vært livslinjen i egyptisk kultur siden steinalderen. I en periode 11 000 – 8 000 f.Kr. var det et nesten fullstendig opphold i bosettingen, på grunn av vanskelige flom- og klimaforhold knyttet til ustabilitet i klimasystemene i Det indiske hav. Denne såkalte «ville» perioden medførte at Egypt ikke gjennomgikk den samme urbaniserings- og jordbruksutvikling som man samtidig så i fruktbare halvmåne. Derimot var fiske og nomadisk fedrift utbredt i Øvre Nilen, det vil si lengst sør i dagens Egypt.Klimaendring eller overbeiting kanskje så tidlig som 8000 f.Kr. førte deretter til at beitemarkene tørket ut og dannet Sahara. Det antas at befolkingen da flyttet til elva, hvor de utviklet et mer sentralisert jordbrukssamfunn. Mesteparten av byene i oldtidens Egypt befant seg i Nildalen nord for Aswan.
Nilen flommet over årlig, og gjorde jorden i nærheten svært fruktbar. I oldtidens Egypt ble vannstanden i Nilen grundig dokumentert, nettopp fordi den dannet grunnlaget for all økonomisk vekst og nedgang i området. Dersom vannstanden økte, kunne faraoen kreve høy skatt, og omvendt.
Religionen ble også påvirket av Nilen, og man trodde at både faraoen og gudene sørget for den årlige flommen. Alle gravstedene fra oldtidens Egypt, blant annet pyramidene, befinner seg på vestsiden av Nilen. Fordi solen går ned i vest, antas det at Nilens vestbredde ble et symbol på livet etter døden.
Nilens rolle og betydning for Egypt og alle de 10 andre landene i regionen er beskrevet i mange bøker, også på norsk. Etter 2000-tallet har spørsmålet om hvordan elven skal brukes mellom de 11 landene blitt stadig viktigere.
== Bilder og media ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nile – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nile – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
| fjerneste_kilde = Fjellet Luvironza i Burundi
| 9,180 | 9,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alytus_fylke
|
2023-02-04
|
Alytus fylke
|
['Kategori:24°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Alytus (fylke)', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Alytus fylke er et av ti fylker i Litauen. Det er det sørligste, og grenser til Belarus i sør og Polen i sørvest. I nordvest grenser Alytus fylke til Marijampole fylke, i nord til Kaunas fylke og i nordøst til Vilnius fylke. Fylket har 149 879 innbyggere (2014).Fylket ligger i landskapet Dzukija, og store deler ligger i furuskoger. Elva Nemunas kommer inn fra Belarus like sørvest for kurbyen Druskininkai.
I fylket ligger Grutas' museumspark ved Druskininkai som beskriver hvordan det var å leve i Sovjetunionen. Parken er blitt en av landets best besøkte turistattraksjoner. Parken har samlet mange av de mest kjente sovjetiske skulpturene i Litauen.
|
Alytus fylke er et av ti fylker i Litauen. Det er det sørligste, og grenser til Belarus i sør og Polen i sørvest. I nordvest grenser Alytus fylke til Marijampole fylke, i nord til Kaunas fylke og i nordøst til Vilnius fylke. Fylket har 149 879 innbyggere (2014).Fylket ligger i landskapet Dzukija, og store deler ligger i furuskoger. Elva Nemunas kommer inn fra Belarus like sørvest for kurbyen Druskininkai.
I fylket ligger Grutas' museumspark ved Druskininkai som beskriver hvordan det var å leve i Sovjetunionen. Parken er blitt en av landets best besøkte turistattraksjoner. Parken har samlet mange av de mest kjente sovjetiske skulpturene i Litauen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alytus County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Alytus fylke er et av ti fylker i Litauen. Det er det sørligste, og grenser til Belarus i sør og Polen i sørvest.
| 9,181 | 9,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaip%C4%97da
|
2023-02-04
|
Klaipėda
|
['Kategori:21°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Litauen', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Klaipėda (fylke)', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider med kart']
|
Klaipėda (tysk Memel eller Memelburg, samogitisk Klaipieda) er Litauens eneste havneby, den ligger ved Østersjøen ved munningen av Nemunas-elven. Byen var tidligere tysk. I 2002 hadde byen 194 400 innbyggere (i 1989 hadde den 202 900 innbyggere). Dagens Klaipėda er en viktig fergehavn med forbindelser til Sverige, Danmark og Tyskland. Utenfor byen ligger det to populære badebyer Nida og Palanga.
I Klaipėda finner man flere bindingsverkhus, slik som i Tyskland, Danmark og England.
|
Klaipėda (tysk Memel eller Memelburg, samogitisk Klaipieda) er Litauens eneste havneby, den ligger ved Østersjøen ved munningen av Nemunas-elven. Byen var tidligere tysk. I 2002 hadde byen 194 400 innbyggere (i 1989 hadde den 202 900 innbyggere). Dagens Klaipėda er en viktig fergehavn med forbindelser til Sverige, Danmark og Tyskland. Utenfor byen ligger det to populære badebyer Nida og Palanga.
I Klaipėda finner man flere bindingsverkhus, slik som i Tyskland, Danmark og England.
== Historie ==
Det var baltiske stammer som først bodde i området, og balterne anla en borg ved navn Klaipėda der tidlig på 1200-tallet. Men den lå slik til at den lå i veien for en sammenhengende forbindelse mellom Den tyske ordens områder i sør og Sverdbrødrenes i nord. Dette var katolske ridderordener som i Baltikum hadde til formål å kristne de baltiske folkene. Dermed gikk Den tyske orden til angrep og erobret den i 1252. Samme år ble selve byen grunnlagt, av denne tyske ridderordenen, som stod for kristningen av store deler av det baltiske område på denne tiden. Den tyske orden overdro straks borg og by til den livlandske Sverdbroderordenen. I 1254 ble den hansestad, og i 1257 fikk den bystatus etter lybekker-rett. Byen ble da kalt Castrum Memele (tysk Memelburg eller Mimmelburg).
I 1348 ble borg og by del formelt overdratt til Den tyske orden.
I 1422 ble Litauen og Preussen enige om en grense som gjorde at Memelland tilfalt Øst-Preussen og gjorde Den kuriske bukten til en tysk innlandsbukt, denne grensen ble ikke endret før i 1919 og er kanskje en av Europas mest lengstlevende grenser.
Albrecht av Brandenburg-Ansbach var den første verdslige hertug av Preussen, i 1525 erklærte han landet og byen protestantisk. Dette ble begynnelsen på byens storhetstid; det var beliggenheten ved en elvemunning i nærheten av grensen til Litauen som gjorde dette mulig. Byen ble angrepet og okkupert av Sverige mellom 1629 og 1635 og den måtte bygges opp flere ganger. 75 år senere døde et stort antall innbyggere av pest.
Da Tyskland ble samlet i 1871 ble Memel den nordøstligste byen i det tyske riket. Etter første verdenskrig ble byen og området rundt skilt ut fra Tyskland og satt under fransk og japansk okkupasjon under Folkeforbundets administrasjon. Byen Memel var hovedsakelig tysk, mens området omkring hadde hovedsakelig litauiske innvandrere fra Samogitia og senere fra det øvrige Litauen. Den lokale dialekten skilte seg ut fra det øvrige litauiske, da den var sterkt preget av både kurlandsk, gammelprøyssisk, samogitisk og latvisk.
10. januar 1923 gikk litauiske styrker i ly av Ruhrokkupasjonen til angrep i det såkalte Klaipėdaopprøret og tok byen. På 20- og 30-tallet var den et viktig stridstema mellom Tyskland og Litauen. Seiersmaktene garanterte at tyskerne i Memelland skulle få autonomi under litauisk forvaltning, men det ble forhindret. Valgresultater viste klart tysk flertall. Da Litauen tok initiativ til forhandlinger, ble det holdt en folkeavstemning i 1938, hvor 88 % stemte for å bli en del av Tyskland og 12 % for Litauen. 22. mars 1939 reannekterte Tyskland Memelland, etter en avtale med den litauiske regjeringen, der de lovet litauerne hjelp mot Polen, som holdt den litauiske hovedstaden Vilnius okkupert.
Ved slutten av andre verdenskrig flyktet en stor del innbyggere fra krigshandlingene, byen ble inntatt av Den røde armé i januar 1945 og overført til den litauiske sovjetrepublikken. Mange av de gjenværende innbyggerne ble deportert til Sibir eller Tyskland vest for Oder- og Neisse-elvene. I 1947 ble bynavnet Memel strøket og Klaipėda byens offisielle navn.
Etter at Litauen ble uavhengig igjen i 1990 har det blant annet blitt opprettet en tospråklig litauisk-tysk skole i byen.
== Transport i Klaipėda ==
Klaipeda by lokal kollektivtransport myndighet er ansvarlig for kollektivtrafikken i Klaipėda.
Gasstankskipet FSRU «Independence» blir operativt i havnen fra høsten 2014 og vil da åpne for import av naturgass fra andre land, så Litauen ikke lenger er bundet til import fra Russland.
Nermeste internasjonal flyplass er Palanga internasjonale lufthavn som ligger ca 30 km nord fra Klaipeda.
== Sport ==
Basketballklubben Neptūnas Klaipėda debuterte i Euroleague i 2014.
== Kjente folk fra Klaipėda/Memel ==
Simon Dach (1605–1659), dikter
Michael Wohlfahrt (1687–1741), amerikansk kirkeleder
Johan Daniel Berlin (1714–1787) tysk-dansk barokkmusiker
Friedrich Wilhelm Argelander (1799–1875), astronom
George Adomeit (1879–1967), amerikansk maler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Klaipėda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klaipėda – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Klaipėda fylke er et av ti fylker i Litauen. Det ligger i den vestligste delen av landet som er den eneste med en kystlinje.
| 9,182 | 9,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A6rsk
|
2023-02-04
|
Jærsk
|
['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jæren', 'Kategori:Norske dialekter', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04']
|
Jærsk er navnet på talemålet eller dialekten på Jæren. Det hører til de sørvestlandske dialektene. Jærsk tales i kommunene Klepp, Time, Hå, Gjesdal og Bjerkreim. I tillegg består Sandnes-dialekten (Gaugamål) av betydelige særtrekk felles med Jærsk.
Jærsk kan deles i et nordlig og et sørlig område. Den største forskjellen er pronomenet «oss», som nord for Hå-elva er «osse», mens det sør for elva er «okke».
Skarre-r er et trekk ved med jærsk. Personlig pronomen entall (eg/jeg) er påvirka av vokalsenkning og er derfor ikke «eg» som på Stavanger-dialekten og Sandnes-dialekten, men «æg».Andre særtrekk er sammentrekning av flere ord når de skal uttrykkes muntlig. "det er ikke mange" ville blitt "dæ æ'kje'mange".
Å ta (å ta – tar – tok – har tatt) bøyes slik på jærsk: å ta – tæge – tog – he toge.
|
Jærsk er navnet på talemålet eller dialekten på Jæren. Det hører til de sørvestlandske dialektene. Jærsk tales i kommunene Klepp, Time, Hå, Gjesdal og Bjerkreim. I tillegg består Sandnes-dialekten (Gaugamål) av betydelige særtrekk felles med Jærsk.
Jærsk kan deles i et nordlig og et sørlig område. Den største forskjellen er pronomenet «oss», som nord for Hå-elva er «osse», mens det sør for elva er «okke».
Skarre-r er et trekk ved med jærsk. Personlig pronomen entall (eg/jeg) er påvirka av vokalsenkning og er derfor ikke «eg» som på Stavanger-dialekten og Sandnes-dialekten, men «æg».Andre særtrekk er sammentrekning av flere ord når de skal uttrykkes muntlig. "det er ikke mange" ville blitt "dæ æ'kje'mange".
Å ta (å ta – tar – tok – har tatt) bøyes slik på jærsk: å ta – tæge – tog – he toge.
== Kjente brukere av dialekten ==
Kaizers Orchestra er et jærsk rockeband som bruker jærsk når de synger. 11. desember 2007 mottok de Rogaland fylkeskommune sin Bragdpris 2007. I begrunnelsen heter det: Kaizers Orchestra har opparbeidet seg et renommé som et av Norges beste konsertband. De er kjent både nasjonalt og internasjonalt, og har markedsført Rogaland og jærdialekten på en god måte.
Arne Garborg skrev et landsmål med sterkt innslag av jærsk.
== Grammatikk ==
=== Substantiv ===
==== Hankjønn ====
Hovedregel:
En gutt – gutten – fleire gutta – adle guttane
==== Hunkjønn ====
Hovedregel:
Ei jenta – jentå – fleire jente – adle jentene
Ei dør – dørå – fleire døre – adle dørene
==== Intetkjønn ====
Hovedregel:
Ett hus – huse – fleire hus – adle huså
Ett eple – eple – fleire eple – adle eplene
=== Verb ===
Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå».
==== Sterke verb ====
A-verb:
Å hiva - hive - heiv - he heve
Å snofla – snofle – snofla – he snofla (å snofla = å snuble)
E-verb:
Å spæla – spæle – spælte – he spælt
Å prøva – prøve – prøvde/-te – he prøvd-/t
Nå-verb:
Å nå – når – nådde – he nådd
Å spy – spyr – spudde – he spudd
Å slida – slide – sleid – he slede
Å kryba – krybe – kraob/krøyb – he krøbe
=== Pronomen ===
==== Personlige pronomen ====
Subjektsformer:
Entall: Æg, du, han, hu, dæ
Flertall: Me, de/dåkke, dei
Objektsformer:
Entall: Mæg, dæg, (h)an, (hen)na, det
Flertall: Osse/Okke, dåkke, dei
==== Eiendomspronomen ====
Entall:
Hankjønn: Min, din, (h)ans, (hen)nas
Hunkjønn: Mi, di, (h)ans, (hen)nas
Intetkjønn: Mitt, ditt, (h)ans, (hen)nas
Flertall:
Vår(t)/Okka, dåkka/as, deira/as
=== Spørreord ===
Bokmål – jærsk
Hva – kæ
Hvor – kor
Hvem – kem/kenn
Hvorfor – keffår/koffår
Hvordan – koss/kossen
Når – korti/koti/kæ ti
Hvilken/hvilke/hvilket – kæ for ein/kæ for nogen/kæ for et/kæ for ei
|
Jærsk er navnet på talemålet eller dialekten på Jæren. Det hører til de sørvestlandske dialektene.
| 9,183 | 9,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rlandet
|
2023-02-04
|
Sørlandet
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Agder', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sørlandet', 'Kategori:Undernasjonale områder i Norge']
|
Sørlandet er en landsdel og en region som omfatter Agder fylke. Det er den sørligste og minste av Norges fem landsdeler. Agder ble historisk regnet som en del av Vestlandet.
|
Sørlandet er en landsdel og en region som omfatter Agder fylke. Det er den sørligste og minste av Norges fem landsdeler. Agder ble historisk regnet som en del av Vestlandet.
== Navnet Sørlandet ==
Agder er et eldre navn på omtrent det samme området, men Agder var aldri en landsdel, det var et grenseland mellom Østlandet og Vestlandet. Vestlandet begynte ved Telemarks grense, ved Rygjarbit. Spesielt var det kyststripa og skipsleia med rekken av uthavner og små fjordarmer som var viktige. Navnet Agder er ca. 1 500 år gammelt, og betyr noe tilsvarende det engelske edge (= kant), altså kanten på landet mot sjøen, jfr Agde og Cap d'Agde på Frankrikes middelhavskyst.
På folkemunne kan navnet Sørlandet ha vært i bruk langt tilbake i tid. I forbindelse med «Fiskeriudstillingen i Bergen» i 1865 omtaler avisen Den Norske Rigstidende i en artikkel 1. september 1865 regattaen og bruker betegnelsen «Sørlands Baadeform» og «Sørlandsform» som en av de østlandske båttyper. I postlister trykket i Bergens Tidende lenge før 1900 var navnet Sørlandet brukt. I forbindelse med jernbaneutbyggingen skrev Dagbladet 18. juni 1889 at med den nye jernbanen vil Gudbrandsdalen «kunde forsyne hele Sørlandet» med skiferstein. På 1800-tallet ble nemlig «Sørlandet» brukt som motsetning til «Nordlandet», dvs. betegnelser for Sør-Norge og Nord-Norge.
Omkring 1900 ble ikke Sørlandet oppfattet som en egen landsdel, men som en del av Vestlandet. Avisen Vestlandske Tidende kom ut i Arendal, den gamle hovedveien gjennom landsdelen het Vestlandske hovedvei, og jernbanen som var planlagt fra Oslo via Kristiansand til Stavanger skulle kalles Vestlandsbanen. Det kystnære området langs Skagerrak ble gjerne kalt Agdesiden.
Vilhelm Krags forslag i Morgenbladet 16. mars 1902 gikk ut på at det området som dekket Agder, skulle bli kalt Sørlandet, gå ut av Vestlandet og bli en selvstendig landsdel.I kronikken skrev Krag: «Men om de unge Mennesker kaldte sig Sørlændinger? Og om de kaldte sin Hjemstavn Sørlandet? Blev først Navnet brugt, og fik først Vanen slidt bort den uvante Smag, der altid hænger ved Ord, der laves og ikke laver sig selv, da vilde sikkerlig Navnet vise sig praktisk, og Sørlandet vilde ligesaalidt forvexles med Syden, som Østlandet nu forvexles med Østerland.» I et intervju trykt i Verdens Gang 17. mai 1903, uttalte han: «Vi har jo Nordlandet, Vestlandet og Østlandet, hvorfor skulde vi ikke da have Sørlandet?»Da han utga Vestlandsviser i 1898, innledet han med verslinjen «O, Vestland, du min Moderjord -». Denne verslinjen endret han straks han kunne til «O, Sørland -», og dermed var Vestlandets grense flyttet fra rundt Arendal til nord for Lista.Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet. Dette er ifølge Scott «den bløde kyststribe», hvor dialekten særpreges av bruken av stemte konsonanter. Området han refererer til, het fra gammelt av Agdesiden. I nord går grensen for Agdesiden ifølge Scott mot området som i gammel tid hadde navnet Råbyggelaget. I dag omfatter Sørlandet et område som er betraktelig større enn Gabriel Scotts betegnelse. Sørlandslaget i Oslo hadde stor betydning for hvordan navnet etterhvert fikk øket utbredelse.«Sørlandet» som oppslagsord dukket første gang op i Illustreret norsk konversationsleksikon i 1913. Samme år vedtok Stortinget med 83 mot 40 stemmer å omdøpe den planlagte jernbanestrekningen Oslo–Kongsberg–Kristiansand–Stavanger fra Vestlands- til Sørlandsbanen. Folk i Stavanger - som var endestasjon - hisset seg opp over dette, og ville «afstaa den Ære der er os tiltænkt, at bli en Provins under den digterisk anløbne Skjærgaard, som Vilhelm Krag har døpt Sørlandet».I 1925 vedtok Rogaland fylkeskommune offisielt at de fortsatt ikke var noen del av Sørlandet. Innlandsbygdene identifiserte seg ikke med kystidyllen som var skapt. Befolkningen der foretrakk navnet Agder, ikke Sørlandet. De sjablongaktige sørlandsvisene kom ikke fra noen gammel kultur.
== Landets yngste landsdel ==
Landsdel er i dag ikke et anerkjent nivå i norsk offentlig administrasjon og statistikk. Inndelingen av Norge i landsdeler er derfor hverken statisk eller strengt objektivt begrunnet og fundamentert. Men de såkalte landsdelshovedstedene er å sammenlikne med et nest øverste nivå for tjenesteyting der hovedstaden er det øverste nivå. Landsdelene defineres i stor grad av sine landsdelshovedsteder. Avstander, kommunikasjonsforhold, utbygging av veier, og overgang fra sjøtransport til veitransport avgjør i stor grad tilhørigheten til landsdelshovedstedene: Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kristiansand. Historisk har disse byene vært stiftsstader.
Sørlandet er Norges yngste landsdel, og den fremkom som begrep kort tid etter Nord-Norge. Trolig er det her en sammenheng. Betegnelsen Sørlandet passer språklig godt sammen med andre norske landsdeler i nord, øst og vest.I 2002 feiret Sørlandet hundre år som landsdel. De to tidligere Agder-fylkene en omfattende markering av sitt 100-årsjubilum som landsdel, ni måneder til ende, med en rekke kulturarrangement og mye festivitas. Arrangementet ble kalt Sørlandet i 100.
== Natur ==
Sørlandet er den sørligste landsdel i Norge. Om sommeren kommer lavtrykkene som regel inn over Norge lenger vest og lenger nord. Nærheten til kysten gjør likevel at vintrene blir relativt milde, mens somrene heller ikke blir veldig varme, landsdelen har et typisk kystklima. Sørlandet er en populær landsdel om sommeren. Mange fra hovedstadsområdet og fra nabofylket i vest, Rogaland, har fritidseiendommer i landsdelen.
Landsdelen Sørlandet dekker 16 435 kvadratkilometer, med til sammen 285 184 innbyggere (1. oktober 2011) fordelt på 30 kommuner. Dette gjør også Sørlandet til den desidert minste landsdelen, med 5,7 % av befolkningen og 5,1 % av fastlandsarealet i Norge. Befolkningstettheten er 17,4/km².
Arendal (ladested fra 1500-tallet), Risør (ladested fra 1630) og Mandal (ladested fra 1632) er landsdelens eldste bysamfunn, mens Kristiansand har vært den viktigste og største byen siden den ble opprettet i 1641. Sørlandet har tilsammen ti byer.
De andre landsdelene i Norge er Østlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.
=== Befolkning ===
Sørlandets andel av Norges befolkning var på sitt historisk høyeste nivå i 1769 med 8,8 %, og på sitt laveste nivå i 1950 med 5,3 %. Sørlandet hadde 5,4 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009.
9,0 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 24 709 mennesker. Disse utgjør 4,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 5,8 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen.
== Landsdelshovedstaden ==
Det viktigste var at Christian IV hadde ambisjoner om å gjøre Kristiansand til landsdelshovedstad, på linje med Bergen, Trondheim og Tromsø. Etter flere befaringer i området bestemte kongen hvor byen skulle ligge i 1641. I 1682 ble Christiansand stift opprettet da bispesetet ble flyttet fra Stavanger til Kristiansand. Byen ble da stiftsstad. Forut for dette hadde handels- og borgerprivilegiene vært todelt siden høymiddelalderen: Handelsborgerne i Tønsberg hadde generelt enerettigheter til eksport i store deler av Agder, mens byborgerne i Landskrona siden 1300-tallet hadde hatt tilsvarende rettigheter i deler av Vest-Agder. Arendal hadde ikke bystatus, men med grunnleggelsen av Kristiansand fikk Agder sin egen privilegieby som alle eksportører og byborgere måtte bosette seg i.
Kristiansand og Arendal er i nyere tid landsdelens eneste større byer. De er begge administrasjonsbyer for Agder fylke, og oppfatter seg tidvis som rivaler i ulike sammenhenger. Da kongen i 1641 bestemte at alle borgere i landsdelen skulle flytte til byen Kristiansand, nektet kjøpmennene i ladestedet Arendal å flytte, og slapp unna med å betale en årlig avgift til den nye byen ved Otra. Selv etter at Arendal i 1723 fikk egen bystatus måtte denne avgiften betales. Det området som i dag er storkommunen Arendal hadde helt fram til ca. 1950 et større folketall enn Kristiansand. Fylkessammenslåing, plassering av sykehus og kulturell rivalisering knyttet til musikkfestivaler har vært aktuelle temaer for striden i perioden 2005 – 2010.
== Ett eller to fylker på Sørlandet ==
Agder fylke ble opprettet da Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen 1. januar 2020 etter vedtak i Stortinget 8.juni 2017. Spørsmålet har vært debattert heftig i mange år.
Ved kommunevalget i 2011 ble det arrangert en spesiell rådgivende folkeavstemning i Aust-Agder. Befolkningen i fylket ble bedt om å stemme ja eller nei til å slå sammen fylkene Aust-Agder og Vest-Agder. Avstemningen var en foreløpig kulminasjon i en lang debatt om hva regionen og de enkelte kommunene er best tjent med: Ett eller to fylker. Noen hevder – og mange av dem er fra Vest-Agder – at de to fylkene er for svake til å tale landsdelens sak utad og hevde Sørlandets plass i det norske samfunn. Dessuten er det tilfeller der en ikke har de samme interesser. Vest-Agder fylkesting har med klart flertall gått inn for at de to fylkene slåes sammen. Andre hevder at to fylker veier mer i debatten enn ett, og at særlig den østlige del av regionen trenger Arendal som fylkeshovedstad. I god tid før valgkampen i 2011 ble det organisert to frivillige organisasjoner, en for og en mot sammenslåing. Etter at mer enn 60% av befolkningen i Aust-Agder stemte nei til sammenslåing er dette uaktuelt for fylkespolitikerne fram til 2015.
I Lillesand kommune ble det i tillegg arrangert en kommunal rådgivende folkeavstemning, der befolkningen ble spurt: Dersom flertallet i Aust-Agder stemmer nei til fylkessammenslåing, skal da Lillesand søke om overflytting fra Aust-Agder til Vest-Agder? Flertallet i Lillesand ønsket at det skulle sendes en slik søknad. I oktober 2011 søkte fire grensekommuner i Aust-Agder: Lillesand, Iveland, Birkenes og Evje og Hornnes, om å bli overflyttet fra Aust-Agder til Vest-Agder som et resultat av denne problemstillingen. Disse kommunene har ca. 19 000 av Aust-Agders 110 000 innbyggere. For ytterligere å understreke problematikken for ett Agder-fylke vil møte har Gjerstad kommune søkt om overflytting til Telemark fylke.
== Aviser og handelsomland ==
Avisenes abonnementsdekning er et kriterium på hvor langt byenes handelsomland strekker seg. Kristiansands største avis, Fædrelandsvennen, dekker på ingen måte hele Sørlandet, slik f.eks. Adresseavisen dekker Trøndelag, Bergens Tidene dekker Vestlandet eller Aftenposten Østlandet. Fædrelandsvennens grense mot øst går mellom Lillesand og Grimstad, ved Kaldvellfjorden i Lillesand, der Agderposten overtar som største regionavis, og hvor Aftenposten har en større andel av markedet enn avisen fra Kristiansand. I vest er Fædrelandsvennen den dominerende avis i kommunene til og med Farsund. De vestligste kommuner i Vest-Agder har nær kontakt med Rogaland.Det finnes også lokalaviser i de fleste kommuner, f.eks. Lillesands-Posten, Setesdølen og Grimstad Adressetidende
== Sørlandet og levekårstatistikken ==
Deler av Sørlandet var fra slutten av 1800-tallet en tung industriregion, spesielt innenfor prosessindustri. De senere årene har omstilling og effektivisering ført til store nedbemanninger. Dette er en av årsakene til at landsdelen i dag har store utfordringer på en rekke ulike områder, og at man ikke bare kan tegne et glansbilde av Sørlandet.
Levekårsstatistikken til Helsedirektoratet og Statistisk sentralbyrå (SSB) som kom ut høsten 2008, viser at levekårsutfordringene er store i Aust- og Vest-Agder. 25 av de 30 kommunene i de to fylkene ligger over landsgjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet, uføretrygd og attføring. 21 av kommunene er blant de 20 prosent kommunene i landet med høyest antall personer på uføretrygd. I Tvedestrand er hele 31 prosent av den yrkesaktive befolkningen på ulike stønader.De to sørlandsfylkene hadde en verdiskapning på 66 mrd kroner i 2006, 4,8% av Norges totale verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i landsdelen er 278 815 kroner, litt under landsgjennomsnittet på 336 667 kroner (2006).
== Kunstnere fra Sørlandet ==
En del kunstmalere født i landsdelen kom stadig tilbake til naturen og lysforholdene, kanskje spesielt i skjærgården. Mest kjent som sørlandskunstner er kanskje Amaldus Nielsen fra Mandal. Hans Morgen i Ny-Hellesund hører til blant de mest populære malerier fra «gullalderen» i norsk malekunst. Hans noe eldre kollega Johan Martin Nielssen fra Kristiansand var den første som skildret sørlandskysten i norsk kunsthistorie. Gustav Vigeland og broren Emmanuel stammet fra flinke treskjærere, og tok gjerne opp motiver fra sørlandshistorien. Det meste av det de laget er av mer universell karakter. Av nyere dato er kristiansanderen Kjell Nupen som har skildret sørlandsnaturen i karakteristiske nyanser av blått.
Få har beskrevet sørlandsnaturen mer inngående enn Gabriel Scott gjorde i Kilden eller «Evangeliet om fiskeren Markus». En annen kjent skikkelse i Gabriel Scotts forfatterskap er fantasifiguren Pider Ro. Flere andre sørlandsforfattere har knyttet sine bøker til lokale myter, sagn og historiske hendelser. Henrik Ibsen startet sitt forfatterskap som apotekerlærling i Grimstad, og han har gjort den stridbare og hardt arbeidende sørlendingen udødelig gjennom diktet «Terje Vigen».
== Politikk ==
=== Stortingsvalget 2013 ===
Regionale valgresultater ved stortingsvalget i 2013:
Fylkesvise valgresultater og resultat for landsdelen samlet:
Agders 10 stortingsrepresentanter ble for perioden 2013–2017 fordelt slik på partiene:
=== Lokalpolitikk ===
Etter kommunestyrevalget i 2011 bor 64,6 % av innbyggerne på Sørlandet i en kommune med ordfører fra Høyre (jfr. tabelloversikten Norges kommuner).
Vest-Agder fylkeskommune styres i perioden 2011-2015 av en koalisjon av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Aust-Agder fylkeskommune styres av en koalisjon av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Pensjonistpartiet.
== Sørlandsdialekt ==
=== Aust-Agder ===
=== Vest-Agder ===
== Se også ==
Tettsteder i Agder
Lister
Lindesnesregionen
Kristiansandregionen
Setesdal
Østre Agder
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jostein Andreassen: Begrepet Sørlandet; En historisk oversikt. Kristiansand 1994. Begrepet Sørlandet. Bokhylla.no
Bjørg Seland (red.): Regionen. Historiske perspektiver, aktuelle utfordringer. Agderseminaret 2008. Kristiansand 2009. ISBN 978-82-7634-836-1.May-Brith Ohman Nielsen: Mennesker, makt og mikrober – epidemibekjempelse og hygiene på Sørlandet 1830-1880 i Europeisk perspektiv. Bergen 2008.
== Eksterne lenker ==
Sørlandets offisielle reiselivsportal
Reiselivsportal til Kristiansand
|
| befolkning = 300 452Statistisk sentralbyrå: Kvartalsvise befolkningsendringer 1. oktober 2016
| 9,184 | 9,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hovedkort
|
2023-02-04
|
Hovedkort
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Hovedkort']
|
Hovedkort er det viktigste kretskortet i en datamaskin. Alle større komponenter i datamaskinen må kobles til hovedkortet. Den viktigste enheten som kobles til er prosessoren. Det finnes flere fabrikanter av prosessorer, hvorav AMD og Intel regnes som de største for bruk i IBM-kompatible PC-er, dog VIA begynner å tre inn på markedet med laveffektsprosessorer for tynnklienter. Andre typer komponenter kan være minne, skjermkort, lydkort, USBkontroller, harddiskkontroller, osv., etter som maskinvare utvikles. På hovedkortet finnes BIOS-en som er ansvarlig for oppstart av datamaskinen, og generell konfigurasjon maskinvaresmessig.
|
Hovedkort er det viktigste kretskortet i en datamaskin. Alle større komponenter i datamaskinen må kobles til hovedkortet. Den viktigste enheten som kobles til er prosessoren. Det finnes flere fabrikanter av prosessorer, hvorav AMD og Intel regnes som de største for bruk i IBM-kompatible PC-er, dog VIA begynner å tre inn på markedet med laveffektsprosessorer for tynnklienter. Andre typer komponenter kan være minne, skjermkort, lydkort, USBkontroller, harddiskkontroller, osv., etter som maskinvare utvikles. På hovedkortet finnes BIOS-en som er ansvarlig for oppstart av datamaskinen, og generell konfigurasjon maskinvaresmessig.
== Formfaktorer ==
Hovedkort fås i flere formfaktorer. For stasjonære datamaskiner er de mest vanlige per 2020:
ATX (305 × 244 mm)
Mikro-ATX (244 × 244 mm) – Basert på ATX, men mindre. Dagens mest populære formfaktor.
Mini-ITX (maksimalt 170 × 170 mm) – Hovedkortet skal ikke være større enn 170 × 170 mm.Det har de siste årene vært en trend å gå mot mindre hovedkort (ATX til mikro-ATX, og nå til mini-ITX), men PC-er i de mindre formfaktorene kan være vanskeligere å bygge ettersom det kan være utfordrende å få plass til alle delene i kabinettet.
Eksempler på andre notable formfaktorer er:
AT – Den første populære størrelsen på hovedkortet. Var en de facto standard fra 1984 til 1995 da ATX ble innført.
BTX – Forslag til ny standard på 2000-tallet, men som ikke slo gjennom.
== Prosessorsokkel ==
Alle hovedkort benytter en prosessor for å utføre arbeid. Sokkelen denne sitter i (engelsk “socket”) varierer mellom hver prosessorprodusent og hvilken generasjon eller type benyttes, f.eks., ZIF PGA 370 typen (zero insertion force pin-grid array – null innsettingspress bensmatrise – 370 ben). Hver enkelt prosessor passer kun inn i sin sokkeltype, og kan ikke benyttes i andre. Noen få hovedkort har plass til flere prosessorer, og har derfor flere prosessorsokler. Disse er da av samme type. Praktisk talt alle hovedkort som har plass til to prosessorer, er til tjenerbruk (også kalt servere). I den siste tiden har slike hovedkort blitt utdanket ettersom flerkjernesprosessorer har trådt inn på markedet og fjernet slike hovedkort fra det vanlige tjenermarkedet.
== North/Southbridge ==
Det er brikkesett som behandler inn/ut data.
== Skjermbrikke eller -kort ==
De fleste hovedkort har dedikert (integrert) brikke for skjerm. Ellers brukes tilleggskort for det, eller kan man skru av kortets brikke og bruke erstatningtilleggskort for bedre ytelse, osv. I den tidligere dataalder kunne prosessoren takle oppgaver for bildevisning, men I den nyere dataalder har dette blitt umulig for prosessoren, ettersom oppgavene blir for store. Dermed har datamaskiner fått skjermprosessorer montert i egen brikke (engelsk GPU, for “graphical processor unit” – grafisk prosessorenhet), eller man bruker separat tilleggskort som har denne. Nesten alle hovedkort utenom de til tjenerbruk har et slik, dersom det ikke har integrert GPU.
For skjermkort er de mest vanlige tilkoblingsstandardene
PCI-Express – det mest vanlige nå, finnes i 1,0 og 2,0 versjoner
AGP – Finnes i eldre PC-er. Standarden dør ut nå til fordel for PCI-Express, slik CGA, EGA, og XGA ble foreldet av AGP.
== Tilleggkortskontakter ==
Flere andre kortstasjoner er tilgjengelig for å utvide datamaskinens maskinvare.
== BIOS ==
Én til viktig brikke er BIOS-brikken, som har hovedkortets lavt-nivås oppstartsprogramvare. Nær brikken er et mynt-batteri som gir støttende spenning til brikken for å opprettholde innstillingene når strømmen er avskrudd.
== Minnestasjonen ==
Dette er et område som holder minnemodulene i kantstasjoner med klyper.
== Strømkontakter ==
Ledninger fra strømforsyningsanlegg plugges inn i riktige kontakter på hovedkortet for å forsyne det med strøm. Feil plugging kan føre til at hovedkortet brenner opp og blir ødelagt. Men de fleste er designet slik at kun riktig plugging er mulig.
== Eksterne lenker ==
Hovedkort – en praktisk guide
Hvordan fungerer hovedkortet
|
Hovedkort er det viktigste kretskortet i en datamaskin. Alle større komponenter i datamaskinen må kobles til hovedkortet.
| 9,185 | 9,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverd_i_fjell
|
2023-02-04
|
Sverd i fjell
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Stavanger', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Minnesmerker i Norge', 'Kategori:Norske skulpturer', 'Kategori:Severdigheter i Rogaland']
|
«Sverd i fjell» er et monument innerst i Hafrsfjord i Stavanger kommune. Monumentet er laget av skulptøren Fritz Røed fra Bryne og ble avduket av Kong Olav i 1983. Det er tre store sverd som er satt ned i svaberget til minne om slaget i Hafrsfjord i 872, da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Neset der sverdene er reist heter Mølleberget.
Det største sverdet representerer den seirende kongen, mens de to andre symboliserer de tapende småkongene. Minnesmerket er også et fredssymbol, sverdene er satt ned i fjellet for at de aldri mer skal brukes. Sverdene er opptil 9,2 m høye, og er utformet over tre typer vikingtidssverd som er temmelig vanlige å finne over hele landet.I forbindelse med Stavanger2008, Stavanger som europeisk kulturhovedstad, ble et utsnitt fra kunstverket gjengitt på et norsk frimerke.
|
«Sverd i fjell» er et monument innerst i Hafrsfjord i Stavanger kommune. Monumentet er laget av skulptøren Fritz Røed fra Bryne og ble avduket av Kong Olav i 1983. Det er tre store sverd som er satt ned i svaberget til minne om slaget i Hafrsfjord i 872, da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Neset der sverdene er reist heter Mølleberget.
Det største sverdet representerer den seirende kongen, mens de to andre symboliserer de tapende småkongene. Minnesmerket er også et fredssymbol, sverdene er satt ned i fjellet for at de aldri mer skal brukes. Sverdene er opptil 9,2 m høye, og er utformet over tre typer vikingtidssverd som er temmelig vanlige å finne over hele landet.I forbindelse med Stavanger2008, Stavanger som europeisk kulturhovedstad, ble et utsnitt fra kunstverket gjengitt på et norsk frimerke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sverd i fjell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
«Sverd i fjell» er et monument innerst i Hafrsfjord i Stavanger kommune. Monumentet er laget av skulptøren Fritz Røed fra Bryne og ble avduket av Kong Olav i 1983.
| 9,187 | 9,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gottfried_Ignatius_Montz
|
2023-02-04
|
Gottfried Ignatius Montz
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1868', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kreis Heinsberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske katolske prester']
|
Gottfried Ignatius Montz (i Norge også kalt Gudfred Johan Montz, født 22. mai 1813 i Randerath nær Heinsberg i den napoleoniske franske satelittstat Grand-Duché de Berg et de Clèves, død 19. januar 1868 i Lay nær Koblenz i kongedømmet Preussen) var den første katolske sognepresten i Norge etter reformasjonen.
|
Gottfried Ignatius Montz (i Norge også kalt Gudfred Johan Montz, født 22. mai 1813 i Randerath nær Heinsberg i den napoleoniske franske satelittstat Grand-Duché de Berg et de Clèves, død 19. januar 1868 i Lay nær Koblenz i kongedømmet Preussen) var den første katolske sognepresten i Norge etter reformasjonen.
== Biografi ==
Han ble født i 1813, i en tid da europakartet var preget av omveltninger. Etter Napoleons endelige fall var fødebyen Randerath en tysk landsby som lå like ved grensen til Nederland.
Etter studier i Louvain ble Montz presteviet i 1839, og like etter reiste han til Stockholm for å virke der.
Den 7. juli 1842 kom han til Christiania for å døpe datteren til den franske generalkonsulen. Det var på dette tidspunkt ikke tillatt med noen religionsutøvelse utenfor statskirken, men kong Karl Johan av Sverige og Norge hadde gitt tillatelse av diplomatiske hensyn. De 60 katolikkene som var til stede ved dåpen søkte kongen om tillatelse til å opprette en menighet i Christiania, og den 12. september 1842 flyttet Montz dit. Tillatelsen var enda ikke gitt, men signalene var gode, og han ønsket å begynne å få praktiske ting på plass.
I april 1843 hadde kongen gitt tillatelse til etablering av en katolsk menighet i Norge, og Montz ble første sogneprest for St. Olav menighet (da St. Olaf, nå St. Olav domkirkes menighet). Han feiret menighetens første messe i et provisorisk kapell viet til St. Olav, som lå i en bygård på hjørnet av Youngs gate og Storgaten. Tomten som menighetens nye, permanente kirke skulle oppføres på, ble ikke innkjøpt før etter at Montz hadde forlatt Norge.
I 1846 ga Montz ut den første norskspråklige, katolske katekismen, med tittelen Religionsunderviisning for den katholske Ungdom : efter Canisii Katechismus.
Han vendte tilbake til det som nå var Rhinprovinsen i kongedømmet Preussen i april 1848, og gjorde tjeneste som sogneprest først i Aachen, og senere i Prümm (nær Trier) og Lay (nær Koblenz). Embetet i Lay hadde han til sin død 19. januar 1868.
== Referanser ==
|
Gottfried Ignatius Montz (i Norge også kalt Gudfred Johan Montz, født 22. mai 1813 i Randerath nær Heinsberg i den napoleoniske franske satelittstat Grand-Duché de Berg et de Clèves, død 19.
| 9,188 | 9,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storhaug
|
2023-02-04
|
Storhaug
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bydeler i Stavanger', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
For storhaug som et gravsted av jord, grus og stein, se GravhaugStorhaug er en kommunedel som ligger nordøst i Stavanger kommune. Storhaug kommunedel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bru- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt kommunedelen sitt navn.
|
For storhaug som et gravsted av jord, grus og stein, se GravhaugStorhaug er en kommunedel som ligger nordøst i Stavanger kommune. Storhaug kommunedel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bru- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt kommunedelen sitt navn.
== Geografi ==
Kommunedelens landareal er 6,436 km² (landareal øyene unntatt er 3,04 km²). Vassøy er 0,73 km² stor, Kalvøy 0,648 km², Langøy 0,412 km², Hellesøy 0,405 km² og Lindøy 0,295 km². De største ubebodde øyene er Store Marøy, Litla Marøy, Sandøy, Egerøy og Tunsøy. Kommunedelen består av tre valgkretser: Vassøy, Storhaug og Varden.
Varden er kommunedelens høyeste punkt (57 meter over havet). En del av Stavanger sentrum ligger innenfor kommunedelens grenser. I sentrum rager Valberget høyest, med sine 21 meter over havet. Her finner vi Valbergtårnet. Langøys høyeste punkt er 23 moh., mens Sandøy kun stikker 15 meter over havflaten på det meste. Lindøy når 30 meter på Høgstahaug.
=== Grenser ===
To av grunnkretsene i sentrumskjernen ligger innenfor grensene til Storhaug kommunedel (Sentrum øst og Sentrum vest 1). I nordvest går grensen fra Skagenkaien over Domkirkeplassen til Klubbgata og videre langs Kongsgata og riksvei 444. Den krysser deretter Kirkegårdsveien. I sørvest ligger den østlige delen av Hillevågsvatnet innenfor det territorium som tilhører kommunedelen.
== Historie ==
Storhaug har fått sitt navn fra to gravhauger som ligger på Storhaugmarkå. Den ene stammer sannsynligvis fra 700-tallet, og den andre fra bronsealderen. Dette antyder at det en gang var en stor gård på dette området.
Det det var en stor gård som omfattet Hetland, Eikanes eller Eiganes. Man vet at denne gården ble delt i minst to, en vestlig og en østlig del - Eikanes og Eiganes. Noen mener at tunet lå nært Stavanger sentrum, mens andre mener den lå nærmere Paradis, eller i nærheten av gravhaugen på Storhaugmarkå.Gården grenset til Lagård, som gikk langs vestsiden av Hillevågsvatnet, fra Breiavatnet til Hillevåg.
Den eldste betegnelsen man har funnet for halvøya er Hetland. Navnet kommer fra det gammelnorske ordet hesli, som betyr hassel. Ut fra navnet på gården kan man dømme at den var til rundt 1500 år siden, ettersom at gårder på den tiden ofte endte på -land. I middelalderen var denne gården eid av kirken.
De første skriftlige spor etter Hetlandsgården stammer fra like etter reformasjonen. Omtrent hundre år senere ble den omtalt i sammenheng med en tvist mellom amtmann og sokneprest.Under Hetlandsgården ble det bygd en rekke husmannsplasser.
Store endringer kom først i 1848, da Hetland ble et eget prestegjeld, og presten fikk tillatelse til å selge deler av den gamle gården, fra Kirkedepartementet.
== Befolkning ==
Det bor 17597 mennesker i kommunedelen (2021), inklusive de bebodde øyene Vassøy (642 innbyggere), Langøy (27) og grunnkretsen Lindøy, Hellesøy og Kalvøy med 30 personer. Folketallet i kommunedelen har økt med 10,5 % siden år 2000 (1 176 personer). Folketettheten i kommunedelens fastlandsdel er høyest i Stavanger, med 3832 innbyggere per km² (2006). Storhaug kommunedel hadde 1. januar 2017 et innbyggertall på 16 789. Folkevekts per år i 2016 var på 1,5 prosent.
== Samferdsel ==
En 705 meter lang tunnel under Bergeland åpnet i 1989 (Bergelandstunnelen). Den, sammen med Storhaugtunnelen som åpnet den 22. mai 2001, har minsket biltrafikken gjennom sentrum og Storhaug.
== Delområder og grunnkretser ==
Grensene for delområdene i Stavanger følger ikke helt grensene for kommunedelene. Storhaug er inndelt i disse fem delområdene :
Johannes
Nylund
Varden
Bergjeland
ØyaneDet er 29 grunnkretser i kommunedelen..
== Kommunedelsutvalg ==
Storhaug kommunedelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom kommunedelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder kommunedelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i kommunedelen.
Utvalget består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret.
Sammensetning 2015 – 2019Ap 3, V 2, KrF 1, H 2, FrP 2, Rødt 1
Leder: Roar Houen (V)
Nestleder: Erlend Jordal (H)
== Referanser ==
|
Storhaug er en kommunedel som ligger nordøst i Stavanger kommune. Storhaug kommunedel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bru- eller tunneltilknytning til fastlandet.
| 9,190 | 9,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rn_H._Sv%C3%A6ren
|
2023-02-04
|
Jørn H. Sværen
|
['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ulver-medlemmer']
|
Jørn Henrik Sværen (født 12. november 1974) er en norsk forfatter, forlegger, oversetter og musiker. Han drev forlaget H Press i perioden 2004-2009, og han har utgitt egne bøker på England Forlag siden 2007. Han har vært medlem av bandet Ulver siden 2000.
Sværen debuterte på et etablert forlag med samlingen Dronning av England (Kolon Forlag 2011), et utvalg av hans tidligere utgitte tekster. Sværen var også redaktør for den årlige poesiantologien Den engelske kanal, utgitt av Kolon Forlag i perioden 2013-2019. I 2020 startet han et nytt utgivelsesprosjekt, Gresshoppene har ingen konge, et poesitidsskrift som utgis med ujevne mellomrom i forskjellige nordiske tidsskrifter.
|
Jørn Henrik Sværen (født 12. november 1974) er en norsk forfatter, forlegger, oversetter og musiker. Han drev forlaget H Press i perioden 2004-2009, og han har utgitt egne bøker på England Forlag siden 2007. Han har vært medlem av bandet Ulver siden 2000.
Sværen debuterte på et etablert forlag med samlingen Dronning av England (Kolon Forlag 2011), et utvalg av hans tidligere utgitte tekster. Sværen var også redaktør for den årlige poesiantologien Den engelske kanal, utgitt av Kolon Forlag i perioden 2013-2019. I 2020 startet han et nytt utgivelsesprosjekt, Gresshoppene har ingen konge, et poesitidsskrift som utgis med ujevne mellomrom i forskjellige nordiske tidsskrifter.
== Bibliografi ==
En kirke (England Forlag, Oslo, 2007)
Et barn eller en bok (England Forlag, Oslo, 2008)
London (England Forlag, Oslo, 2009)
Tre bøker (England Forlag, Oslo, 2010)
Dronning av England (Kolon Forlag, Oslo, 2011; ISBN 9788205411937)
Det ferdige verkets skjønnhet (Chateaux, Stockholm, 2013)
Vi er tiggere (England Forlag, Oslo, 2014)
Håndtak (England Forlag, Oslo, 2015)
Bordkort (England Forlag, Oslo, 2016)
Et barn bærer (England Forlag, Oslo, 2016)
Dronningburet (England Forlag, Oslo, 2018)
Klokkene (England Forlag, Oslo, 2019)
Britisk museum (Kolon Forlag, Oslo, 2020; ISBN 9788205538948)
To bøker (England Forlag, Oslo, 2021; ISBN 9788293511021)
Heraldisk nøkkel (England Typografisk Verksted, Oslo, 2022; ISBN 9788269291704)
== Oversatt til andre språk ==
As figuras (overs. Øyunn Rishøi Hedemann og Emilio Araúxo, Amastra-n-Gallar, Santiago de Compostela, Spania, 2011)
Trois livres (overs. Jørn H. Sværen, à la Pension Victoria, Corbières, Frankrike, 2011)
Dronning af England (overs. Andreas Vermehren Holm, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2013)
Ord og handling (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2013)
La Beauté de l’œuvre finie (overs. Jørn. H. Sværen, supplement, L'usage 5, Corbières, Frankrike, 2013)
Vi er tiggere (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2015)
Det færdige værks skønhed (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2016)
Bordkort (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2016)
Håndtag (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2016)
Queen of England (overs. Jørn H. Sværen, Black Square Editions, New York, USA, 2017; ISBN 9780989810333)
Dronningeburet (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2018)
Hvidt og sort (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2018)
Fyra väggar (overs. Jørn H. Sværen, Chateaux, Stockholm, Sverige, 2019; ISBN 9789198429336)
Drottning av England (overs. Oscar Rossi, Bokförlaget Faethon, Stockholm, Sverige, 2019; ISBN 9789198514858)
Blanc et noir (overs. Emmanuel Reymond, Vies Parallèles, Brussel, Belgia, 2020; ISBN 9782931057032)
Reine d'Angleterre (overs. Emmanuel Reymond, Éric Pesty Éditeur, Marseille, Frankrike, 2020; ISBN 9782917786628)
Britisk museum (overs. Andreas Vermehren Holm, Rue Lord Byron, København, Danmark, 2021; ISBN 9788793499645)
== Gjendiktninger til norsk ==
Emmanuel Hocquard: En prøve på ensomhet (H Press, Oslo, 2006)
Claude Royet-Journoud: Omveltningen; Begrepet hindring; Objektene inneholder det uendelige; De udelelige naturer (H Press, Oslo, 2009)
Emmanuel Hocquard: Lysforhold (Forlaget Oktober, Oslo, 2012)
Keith Waldrop: Vitruvius' lodd (Kolon Forlag, Oslo, 2013)
Claude Royet-Journoud: De enkle legemers endelighet (Kolon Forlag, Oslo, 2018)
Andreas Vermehren Holm: Alle tegn i samme natt (H//O//F, Moss, 2018)
Mei-mei Berssenbrugge: Hallo, rosene (Kolon Forlag, Oslo, 2019)
Claude Royet-Journoud: Preposisjonenes teori (Kolon Forlag, Oslo, 2021)
Andreas Vermehren Holm: Metanoia-trilogien (H//O//F, Moss, 2022; ISBN 9788284170237)
Claude Royet-Journoud: Hjertets attributter og bruk (Kolon Forlag, Oslo, 2022; ISBN 9788205578050)
== Tidsskrifter ==
Mazdak Shafieian og Jørn H. Sværen (red.): Teologi (Sola scriptura, Oslo, 2012)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2013; ISBN 9788205452756)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2014; ISBN 9788205468030)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2015; ISBN 9788205484023)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2016; ISBN 9788205494596)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2017; ISBN 9788205505155)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2018; ISBN 9788205515222)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2019; ISBN 9788205526136)
Jørn H. Sværen (red.): Gresshoppene har ingen konge (2020–)
== Diskografi ==
Silence teaches you how to sing (Jester Records 2001)
Silencing the singing (Jester Records 2001)
Teachings in Silence (Black Apple 2002 / Jester Records 2003)
Lyckantropen Themes (Jester Records 2002)
A Quick Fix of Melancholy (Jester Records 2003)
Svidd Neger (Jester Records 2003)
Blood Inside (Jester Records 2005)
Shadows of the Sun (Jester Records 2007)
Wars of the roses (Jester Records / Kscope 2011)
The Norwegian National Opera (Jester Records / Kscope 2011)
Childhood's end (Jester Records / Kscope 2012)
Messe I.X-VI.X (Jester Records 2013)
Terrestrials (med Sunn O))), Southern Lord 2014)
ATGCLVLSSCAP (House of Mythology 2016)
Riverhead (House of Mythology 2016)
The Assassination of Julius Caesar (House of Mythology 2017)
Sic transit gloria mundi ep (House of Mythology 2017)
Drone Activity (House of Mythology 2019)
Flowers of Evil (House of Mythology 2020)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jørn H. Sværen på Discogs
(en) Jørn H. Sværen på MusicBrainz
(en) Jørn H. Sværen på Encyclopaedia Metallum
H Press
England Forlag
Kolon Forlag - forfatterside for Jørn H. Sværen
Kolon Forlag - presentasjon av Dronning av England
Kolon Forlag - presentasjon av Britisk museum
Kolon Forlag - presentasjon av Den engelske kanal
Chateaux - presentasjon av Det ferdige verkets skjønnhet
"Punk og Platon" - samtale mellom Audun Lindholm og Jørn H. Sværen i Vinduet 4/2008
|
Jørn Henrik Sværen (født ) er en norsk forfatter, forlegger, oversetter og musiker. Han drev forlaget H Press i perioden 2004-2009, og han har utgitt egne bøker på England Forlag siden 2007.
| 9,191 | 9,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sv%C3%A6ren
|
2023-02-04
|
Sværen
|
['Kategori:Pekere']
|
Sværen kan vise til:
|
Sværen kan vise til:
== Stedsnavn ==
Sværen (Sogndal) – ei grend i Sogndal kommune i Vestland fylke.
== Personer ==
Jørn H. Sværen – en norsk musiker og forfatter
|
Sværen kan vise til:
| 9,192 | 9,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8re_og_Romsdal
|
2023-02-04
|
Møre og Romsdal
|
['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek', 'Kategori:Møre og Romsdal', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']
|
Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
|
Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
== Geografi ==
Fylket består tradisjonelt av tre deler som svarer til historiske fogderier: Sunnmøre (fra Stad til Romsdalsfjorden), Romsdal (landet omkring Moldefjorden/Romsdalsfjorden med forgreninger og dalfører) og Nordmøre (kystområdet fra Hustadvika til og med Smøla, og landet omkring Halsafjorden og Tingvollfjorden med forgreninger og dalfører innenfor). Store dalfører er blant annet Sunndal (med elven Driva) og Surnadal på Nordmøre, og Romsdalen (med elven Rauma) og Eikesdalen (med Eira-Aura-vassdraget) i Romsdal. Drivas øvre del er i Oppdal kommune i Trøndelag. Rauma har utspring i Lesjaskogsvatnet i Innlandet fylke. Aura har utspring i Aursjøen som ligger delvis i Lesja kommune i Innlandet. Surna flyter fra Rindal kommune (i Trøndelag fylke siden 2019) til Surnadal. Deler av Tafjordvassdraget ligger i Skjåk og i tillegg overføres noe vann fra østsiden av vannskillet til kraftverkene i Tafjord.En stor del av bosetningen, særlig på Sunnmøre og Nordmøre, er på øyer. Nordøyane, øyene nord for Ålesund by og utenfor munningen av Romsdalsfjorden, regnes som del av Sunnmøre, sammen med Sørøyane Hareidlandet og Gurskøya. I Romsdal er Otrøya og Gossa store øyer, mens Smøla er fylkets største øy.
=== Klima ===
Klimatisk ligner fylket på de andre vestlandsfylkene og Trøndelag. Nærheten til Atlanterhavet og Golfstrømmen fører til relativt liten forskjell mellom temperaturene sommer og vinter. Vekstsesongen er lang, men temperaturen er ikke spesielt høy. Middeltemperaturen for sommersesongen er 1–2 ℃ høyere i indre strøk sammenlignet med ytre. Det faller mest nedbør i ytre strøk med 1200–2500 mm i gjennomsnitt, mens det i indre strøk ligger rundt 1000 mm eller lavere. Det er minst nedbør om sommeren særlig mai–juli. De ytterste øyene (som Ona) har mindre nedbør enn «midtre» strøk som Skodje og Ørsta, dette skyldes at mest nedbør faller der den fuktige lufta fra havet presses opp av fjellene. Det er litt mindre nedbør i Møre og Romsdal enn lenger sør på Vestlandet. På grunn av vekslende temperatur og mange lavtrykk er det lite stabilt vintervær. På indre og høyere strøk kan det bli store snømengder.De fleste målestasjoner ved sjønivå har middeltemperatur over 0°C også om vinteren. Ved kysten er middeltemperaturen om vinteren 10-20°C høyere enn det som er vanlig på denne breddegraden noe som særlig skyldes Golfstrømmen. På øyene er middeltemperaturen i januar omkring 3 ℃. Et særtrekk for enkelte fjordbygder i Møre og Romsdal er perioder med svært høye temperaturer i vinterhalvåret, noe som skyldes kombinasjonen av høye fjell og fønvind. Dette forholdet har resultert i at de høyeste temperaturene som er målt i Norge i månedene fra oktober til februar alle er målt i Møre og Romsdal. Høyeste oktober-temperatur i Norge er målt i Molde (25,6 ℃), høyeste november-temperatur er målt i Tafjord (21,8 ℃), tilsvarende for desember Sunndalsøra (18,3 ℃), januar Sunndalsøra (19,0 ℃ i 2020) og februar Sunndalsøra (18,9 ℃). I månedene september til januar har Tafjord den høyest registrerte døgnmiddeltemperaturen for et enkeltdøgn. I 2005 var det 10 «nordiske sommerdager» i oktober (der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 20,0 ℃). Høyeste temperatur i Tafjord er 33,8°C målt 16. juli 1945 og er den høyeste temperaturen målt i Møre og Romsdal.Møre og Romsdal ligger nord for værskillet Stad og særlig ved lavtrykk fra sørvest kan det være vanskelig å varsle været. Fjell og fjorder skaper store lokale forskjeller i vær og klima. Stad og Hustadvika er lite skjermet mot vind og bølger fra havet. Ved nordlig vind kan det av og til danne seg små sterke lavtrykk som er vanskelig å varsle og som er særlig farlig for fiskere. På 1950-tallet ble det derfor opprettet et en egen stasjon i Ålesund med varslingstjeneste for fiskefeltene. Været varsles ofte separat for indre og ytre strøk, for eksempel om sommeren kan det være surt vær med tåke på kysten og varmt vær med sol på indre fjordstrøk. Linge i Valldal dyrker frukt og har et høyt antall soltimer. Solgangsvind om sommeren, kalt «utrøne» i Romsdal, fører ofte med seg fuktig og kjølig luft fra havet. Tafjordfjella er på grensen til det svært tørre innlandsklimaet i Skjåk og det fuktige vestlandsklimaet. På varme sommerdager med stor forskjell på temperaturen i sjøen og på land forekommer kraftige tordenvær med regnbyger om ettermiddagen på indre strøk. Om sommeren kan temperaturen på Svinøy fyr noen dager ligge 10 ℃ under temperaturen i de indre bygdene. For månedene mai til juli ligger Svinøy 2 ℃ under Tafjord i gjennomsnitt, mens for desember–februar ligger Svinøy 2°C over Tafjord. Variasjonen mellom natt og dag, og mellom sommer og vinter er størst på indre strøk.Det er mest vind i vinterhalvåret. Svinøy har omkring halvparten av dagene i vinterhalvåret med minst liten kuling, tre ganger så ofte som Tafjord, Svinøy har vind av storm styrke 3–4 ganger hver måned om vinteren. Om sommeren har indre strøk sjelden vind over bris styrke. Daler med utløp mot vest (særlig i fra sørøst mot nordvest) for eksempel Romsdalen eller Tafjord er i kaldt vintervær utsatt for østavinden «skjelle» - «… en skarp, kold Vind, som jævnlig blæser frå Dalstrøgene mod søen i Frostveir» ifølge Ivar Aasens ordbog. Innerst i Romsdalsfjorden kan denne østavinden komme opp til storms styrke.
=== Geologi og landformer ===
Ytterst mot Atlanterhavet er landformene preget av småknudrete berg med vide torvmyrer og en rad lave øyer, den såkalte strandflaten. Øyene Smøla, Gossa og Vigra hører til denne bremmen. Etter den postglasiale landhevingen har store sandhjeller eller sandflater kommet mange meter eller titalls meter over havflaten, og gir opphav til flyvesand som på Sandblåst i Farstad. Under istiden strakk trolig innlandsisen seg et stykke ut på kontinentalsokkelen, og bare de høyeste tindene inne i landet stakk opp som nunataker. Samtidig kan deler av kysten i ha vært helt isfri slik funn av lapprosen (Norges eneste ville rhododendron) i Tafjord og Lesja tyder på. Lapprose finnes ellers bare på Grønland og i Nord-Amerika.Under den store israndavsetningen for vel 10 000 år siden, da raene ved Oslofjorden ble avsatt, nådde isbreen i Møre og Romsdal trolig bare de indre fjordstrøkene der det finnes store morener og sandrygger. Den marine grensen er omkring 50 meter ved kysten og 150 meter på indre strøk. På indre Nordmøre er det leire opp til 100 meter over havnivå, mens ut ved kysten når leiren opp til bare et par meter. På Gjermundnes mer enn 50 meter over havet er det funnet et stort antall steiner av flint og hornfels som ikke finnes i den lokale berggrunnen og har trolig vært fraktet med isfjell som har fulgt havstrømmer nordover fra Oslofeltet og fra Danmark. Også langs kysten finnes flint og andre steiner fra Oslofeltet. Store elvesletter, dannet før landhevingen, er synlige i dag som grus- og sandterrasser i dalene og langs fjordene. Særlig store og synlige terrasser finnes der Romsdalen og Isterdalen munner ut i fjorden ved Åndalsnes. Sandflatene i Grødalen ble trolig dannet i en bredemmet innsjø. Da breen i Sunndalen minket brøt innsjøen gjennom og grov ut dype gjel ved Jenstad.På Sunnmøre og i Romsdal har botnbreer gravd seg inn i fjellsidene og dannet et stort antall egger og spisse tinder. De lange fjordene skjærer dypt inn i landet. Geirangerfjordens ende ved Geiranger er bare 6 km fra vannskillet til Østlandet og Glommavassdraget. Alle kommunene i fylket har kontakt med havet. Generelt er det lite høytliggende vidder. Det er noe mindre nedbør enn områdene lenger sør på Vestlandet. Ålesund, Molde og Kristiansund har 1200-1400 millimeter årlig nedbør i gjennomsnitt, mens indre strøk som Sunndal og Tafjord har 700-800 millimeter. Ålesund har 7°C i årlig middeltemperatur.
De store fjordene og dalene som dominerer landskapet ble trolig gravd ut av elver og breer i svakhetssoner i berggrunnen. Fjorder med retning vest/sydvest-øst/nordøst går på langs av skifrighet og bånd i bergartene. På indre strøk går noen landformer rett nord-sør blant annet Sunnylvsfjorden, Eikesdalsvatnet og Litledalen. De mest tydelige landformene er spor av isbreenes arbeid i nyere geologisk tid, for eksempel de bratte fjellsidene, u-formede daler, botner og hengende daler. De høye fossene på indre strøk kommer nesten alltid fra hengende daler eller botner. Noen hundre små isbreer i botner gnager fortsatt på berggrunnen. Disse botnbreene finnes på indre strøk og særlig i nord- og østvendte hellinger og holdes ved like av snøfall og vindtransportert snø. De eksisterende breene ble dannet noen hundre år før vår tidsregning og har variert med klimaet, særlig i en periode rundt 1750 rykket de frem og gjorde stor skade på gårder og dyrket mark. Myrene er blant de yngste geologiske fenomen i Møre og Romsdal, og særlig på strandflaten er det store og dype myrer. Myrene langs havet kan være flere meter dype og inneholder rester av trestubber som viser at strandflaten en gang har vært dekket av stor skog. Disse myrene langs havet kan ha et rikt fugleliv. Noen områder langs kysten fikk innlagt elektrisk strøm etter andre verdenskrig og torv ble lenge brukt til brensel. De store myrene er bare delvis oppdyrket.
Kjell Steinsvik og hans «Ytre Romsdalshalvøyas Jorddyrkings- og Jernbanekomite» arbeidet omkring 1950 for å dyrke opp de store myrene ute ved havet. De mente at 200 000 dekar myr i Hustad-området (i Fræna) kunne dreneres til åkerjord (fylket er i alt omkring 500 000 dekar jordbruksareal hvorav omkring 5 % er åker). Kalkforekomsten i området skulle brukes til å gjøre den sure myrjorda grøderik. Dette var bakgrunnen for Hustadmarmor der Hustad Bruk ble stiftet i 1948 med datterselskapene Hustadjord AS og Hustad Kalk og Marmor AS.En av de største naturkatastrofene i landet skjedde i 1934 da et fjellparti raste ut i Tafjorden og flodbølgen tok livet av 40 personer. Tjelle-skredet skapte i 1756 en flodbølge i Langfjorden og 32 personer omkom. Et ustabilt fjellparti ved Åkerneset ventes å rase ut i Sunnylvsfjorden og skape en flodbølge. Myndighetene har der utviklet et system for overvåkning og varsling. Ved Mannen (fjell i Romsdal) overvåkes også et fjellparti som ventes å falle ned i dalbunnen.
==== Berggrunn ====
Fjellgrunnen i fylket er dominert av hard gneisbergarter, med til dels næringsfattig sammensetning. Strukturen i berggrunnen skaper de mange sørvest/nordøstgående landskapsformene. I Eide og Fræna finnes den kalkrike bergarten marmor. Denne marmoren består et enkelt mineral, kalkspat. Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging. Giske kirke og Borgund kirke ble oppført med marmor fra området.
På Sunnmøre er det forekomster av eklogitt og olivin. Peridot, en variant av olivin, er den mest verdifulle edelstein i Norge. Olivinstein er et verdifullt materiale og den knuses til sand til bruk i stålstøperier og til varmemagasinering. Stein utvinnes i Åheim og i Norddal, den eksporteres og utgjør størstedelen av den olivinproduksjonen i Europa. Synlig olivinstein omdannes til serpentinitt som har en rød-brun farge og er ofte opphav til stedsnavn med «raud» eller «rød». I Bjørkedal finnes asbest sammen med olivinstein og i Åheim var det en periode kommersiell drift av asbestgruver. Kleberstein finnes ofte i tilknytning til de mest omdannede olivinforekomstene. Kleber har vært brukt blant annet til gryter og mange forekomster har vært utnyttet fra forhistorisk tid. Eklogitt finnes blant annet ved Ulsteinvik. I tilknytning til olivin finnes også bergarten anorthositt (som er nesten ren kalknatron-feltspat), blant annet ved Åheim. Det har vært drevet utvinning av jerntitan i liten skala flere steder, blant på Fiskå, på Rødsand og i Tafjord. Rødsand Gruber har vært i drift fra før 1900 og malmen er relativt fattig på jern, men med stort innslag av vanadium som er nyttig i visse legeringer. På Sjøholt ble det i 1873 brutt 1500 tonn jernmalm, og på Solnør antas det å være en reserve på 6 millioner tonn malm. På Averøya og Smøla ble kobber forsøkt utvunnet på 1700-tallet. Holmene i Moldefjorden består i stor grad av en skiferaktig bergart som ellers finnes i mest i Trondheimsfeltet og forekomsten ved Molde antas å henge sammen med Trondheimsfeltet gjennom folding. Surnadal er dominert av næringsrik grønnstein og glimmerskifer.
=== Verneområder ===
Ved årsskiftet 2012/13 var 215 områder vernet i Møre og Romsdal. 15 områder har artsfredning av dyr eller planter og 4 enkeltrær er vernet som naturminner. To nasjonalparker ligger delvis i Møre og Romsdal og fylket har 13 landskapsvernområder, noen av disse er tilknyttet nasjonalparkene.
Trollheimen landskapsvernområde (opprettet 1987) og Innerdalen landskapsvernområde (1967)
Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. På Gjøra ligget Sunndal Nasjonalparksenter.
Reinheimen nasjonalpark. I vest ligger Trollstigen landskapsvernområde. Den nasjonale turistvegen Geiranger-Trollstigen går gjennom dette verneområdet.
Geiranger – Herdalen. Sammen med Nærøyfjorden utgjør dette landskapsvernområdet verdensarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. I Geiranger ligger Norsk Fjordsenter med utstilling og informasjon om verdensarvområdet.
Raudøya. En forekomst med kristtorn er verna som reservat.
Veøy. Et historisk kulturlandskap med særpreget naturmiljø rundt Veøy kyrkje
Sør-Smøla et egenartet, vakkert og internasjonalt verneverdig natur- og kulturlandskap. Kystlynghei.
Haverøya
=== Areal ===
Produktiv skog 2.800 km² (19 % av totalarealet)
Skrapskog 800 km² (5 % av arealet)
Myr 800 km² (5 % av arealet)Jordbruksarealet utgjør 4,3 % av fylkets areal, mot 3,5 % for Norge samlet (Trøndelag og Innlandet har 4,2 % og Vestland fylke 3 %), og 2,2 % av arealet er bebygd. Skog dekker 31 % av fylket og åpen fastmark utgjør 41 %. Bart fjell og blokkmark dekker 13,5 % av arealet mot 7,4 % for hele landet. Det er 3,8 % myr, mot 10,8 % i Trøndelag. Andelen produktivt land (jordbruksareal og produktiv skog) er det høyeste på Vestlandet. De indre strøkene består for en stor del av fjell. Av arealet ligger 42 % mellom 600 og 2000 meter over havet. Øyene i havet utgjør 12 % av det fylkets areal. Eikesdalsvatnet er største innsjø.
=== Største tettsteder ===
De største tettstedene i fylket er, rangert etter innbyggertall 1. januar 2019 (kommune i parentes):
Ålesund – 54 983 (Sula, Ålesund)
Molde – 21 417 (Molde)
Kristiansund – 18 047 (Kristiansund)
Ørsta – 7 252 (Ørsta)
Volda – 6 891 (Volda)
Ulsteinvik – 5 936 (Ulstein)
Sykkylven – 4 314 (Sykkylven)
Nordstrand – 4 083 (Giske)
Sunndalsøra – 3 907 (Sunndal)
Fosnavåg – 3 466 (Herøy)
Hareid – 3 467 (Hareid)
Stranda – 2 898 (Stranda)
Surnadalsøra – 2 809 (Surnadal)
Rensvik – 2 484 (Kristiansund)
Elnesvågen – 2 625 (Fræna)
Skodje – 2 491 (Skodje)
Brattvåg – 2 450 (Haram)
Vestnes – 2 471 (Vestnes)
Åndalsnes – 2 388 (Rauma)
Vatne – 2 457 (Haram)Ålesund, Molde, Kristiansund, Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes har bystatus. For en oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Møre og Romsdal.
== Kommuner ==
Møre og Romsdal er fra 1. januar 2020 inndelt i 26 kommuner:
=== Endringer i 2020 ===
Ålesund, Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog ble slått sammen til nye Ålesund kommune med virkning fra 1. januar 2020.
Norddal og Stordal ble slått sammen til Fjord kommune.
Hornindal i Nordfjord (Sogn og Fjordane) ble slått sammen med Volda til Volda kommune.
Molde, Midsund og Nesset ble slått sammen til nye Molde kommune.
Eide og Fræna ble slått sammen til Hustadvika kommune.
Halsa ble overført til Trøndelag og inngår i Heim kommune
=== Tidligere endringer ===
Rindal kommune ble 1. januar 2019 overført til Trøndelag fylke.
== Administrative inndelinger ==
Møre og Romsdal svarer til Møre bispedømme, Sunnmøre politidistrikt og Nordmøre og Romsdal politidistrikt samt Sunnmøre domssogn, Romsdal domssogn og Nordmøre domssogn. Regionalt er fylket en del av Frostating lagdømme, Helse Midt-Norge, Statens vegvesen region Midt, og møter i Vestlandsrådet.
Regionråd:
Sunnmøre regionråd: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal regionråd: Aukra, Eide, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Ordfører- og Rådmannskollegiet for Nordmøre (ORKidé): Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Næringsregioner:
Søre Sunnmøre næringsregion: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Storfjord næringsregion: Norddal, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Ålesund næringsregion: Giske, Haram, Sandøy, Skodje, Sula, Ålesund.
Romsdal næringsregion: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Nordmøre næringsregion: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Prostier, under Møre bispedømme i Den norske kirke:
Søre Sunnmøre prosti: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Austre Sunnmøre prosti: Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Nordre Sunnmøre prosti: Giske, Haram, Sula, Ålesund.
Molde domprosti: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Sandøy.
Indre Romsdal prosti: Nesset, Rauma, Vestnes.
Ytre Nordmøre prosti: Aure, Averøy, Eide, Halsa, Kristiansund, Smøla.
Indre Nordmøre prosti: Gjemnes, Rindal, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Tingretter, under Frostating lagdømme:Møre og Romsdal tingrett med rettssted i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda dekker hele fylket. Inntil 26. april 2021 var det fire tingretter:
Søre Sunnmøre tingrett: Herøy, Sande, Vanylven, Volda, Ørsta.
Sunnmøre tingrett: Giske, Haram, Hareid, Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Ørskog, Ålesund.
Romsdal tingrett: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmøre tingrett: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Politidistrikter:
Sunnmøre politidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal politidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Helsedistrikter, under Helseregion Midt-Norge:
Helse Møre og Romsdal: Alle kommuner i fylket.Veidistrikter, under Veiregion Midt-Norge:
Sunnmøre veidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal veidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Vestnes.Tidligere Fogderier:
Søndmør fogderi: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal fogderi: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmør fogderi: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Økonomiske regioner:
Molde: Aukra, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes
Kristiansund: Aure, Averøy, Kristiansund, Smøla
Ålesund: Giske, Haram, Norddal, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ørskog, Ålesund
Ulsteinvik: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven
Ørsta/Volda: Volda, Ørsta
Sunndalsøra: Sunndal, Tingvoll
Surnadal: Halsa, Rindal, Surnadal
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015–2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 47 representanter.Jon Aasen (Ap) er fylkesordfører og Gunn Berit Gjerde (V) er fylkesvaraordfører.
Se også Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 i Møre og Romsdal.
=== Stortingsrepresentanter ===
Møre og Romsdal har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2021-2025:
Se også Stortingsvalget 2017 i Møre og Romsdal. For tidligere representanter se Stortingsvalget 2013 i Møre og Romsdal.
Historisk representasjon på Stortinget fra Møre og Romsdal siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Møre og Romsdal siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
=== Sittende statsråder fra fylket ===
=== Ungdomspolitikk ===
Ungdommen i Møre og Romsdal har sitt eget politiske organ som er partipolitisk nøytralt; Ungdomspanelet i Møre og Romsdal.
== Samferdsel ==
Møre og Romsdal har fire flyplasser med sivil rutetrafikk. Langs kysten og i fjordene går det en rekke båtruter. Fylket har også jernbane.
Joakim Anderssen fra Ålesund satt i juryen ved verdensutstillingen i Philadelphia der Alexander Graham Bell viste frem oppfinnelsen sin. Anderssen kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sin 16 år gamle sønn Jens. Norges første telefonsamtale ble trolig gjennomført i Ålesund i 1876. Jens Anderssen tok telegrafkurs i juli 1877 og startet telefonsentral i Ålesund i 1883. Anlegget i Ålesund ble solgt til telegrafbestyrer Edv. Endresen i 1885 da Jens Anderssen reiste til England for å studere. Det er usikkert om telefoner ble brukt eller vist offentlig i Ålesund før 1884.
=== Flyplasser ===
På øya Gossa anla okkupasjonsmakten under andre verdenskrig en flyplass. En av tre planlagte rullebaner ble ferdige. Okkupasjonsmakten hadde opprinnelig sett seg ut området Moa ved Spjelkavik i Borgund øst for Ålesund. Lokale myndigheter hadde før krigen prosjektert en flyplass på Moa, også Vigra ble på 1930-tallet vurdert som egnet sted. Etter krigen ble det vurdert å satse på videre utbygging av Gossa, men i stedet ble det utbygging på Vigra. Utbyggingen på Vigra var dels et resultat av at næringslivet raskt stilte kapital til rådighet. Senere ble det anlagt flyplasser på Kvernberget ved Kristiansund og på Årø i Molde.
Kristiansund lufthavn, Kvernberget
Molde lufthavn, Årø
Ørsta/Volda lufthavn, Hovden
Ålesund lufthavn, Vigra
=== Jernbane ===
Raumabanen åpnet i 1924 er fylkets eneste jernbanestrekning, Den går mellom Dovrebanen ved Dombås og endestasjonen på Åndalsnes. Forlengelse av Raumabanen til kysten og byene var lenge et politisk stridstema. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo. Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værhard Hustadvika. Post og passasjerer fra Ålesund kom med båt til Hjelset og ble der kjørt med over Fursetfjellet. Da Raumabanen i 1921 var ferdig til Bjorli ble det satt inn større båt Ålesund-Molde-Åndalsnes og mer av trafikken gikk gjennom Romsdalen.Politikerne vurderte også «Sunndalslinjen» med tilknytning til Dovrebanen på Oppdal og forbindelse til Molde. Etter mange års diskusjon valgte Stortinget i 1908 Raumalinjen med mulighet til forlengelse til Ålesund. På Nordmøre var det også ønske om linje Meldal-Surnadal.
=== Vei ===
Europaveiene E39 og E136 går gjennom fylket, som ikke har noen motorveistrekninger. Da tunnelene mellom Innfjorden og Veblungsnes ble tatt i bruk etter andre verdenskrig (dagens E136) fikk Ålesund og omland sammenhengende veiforbindelse til Østlandet og til jernbanestasjonen på Åndalsnes. Åpningen av Geirangervegen 1889 ga kjørevei fra Geiranger til Skjåk, Otta og Stryn. I 1822 ble det opprettet postvei mellom Tofte (Dovre) og Veblungsnes (samme trase som E136), og i 1825 klassifisert som hovedvei. Omkring 1850 skal veien ha vært fullt kjørbare gjennom hele Romsdalen, var da sammen med veien over Filefjell til Lærdalsøra de eneste kjøreveiene mellom Østlandet og Vestlandet.
=== Båt og ferje ===
Da jernbane og biltrafikk kom i første halvdel av 1900-tallet ble det investert i nye båter for å betjene nye strekninger. Møre og Romsdal fylkesbåtar hadde tre såkalte sjøbusser der den ene gikk i rute helt fra Syvde til Åndalsnes, en annen gikk ruten Ålesund-Molde-Åndalsnes og den tredje gikk fra Kristiansund til Trondheim. Dampskipene ble etterhvert erstattet av motorfartøyer. På 1950-tallet kom den store utbyggingen av bilferjer.Sjøen er stadig viktig for kommunikasjonen i Møre og Romsdal. Fylkets tre store byer, Ålesund, Molde og Kristiansund er viktige havnebyer, med anløp av Hurtigruten to ganger daglig. Hurtigruten anløper også Torvik i Herøy. Fylket er stadig et stort fergefylke.
Tre av landets ti mest trafikkerte ferjestrekninger er i fylket: Sykkylven–Magerholm, Molde–Vestnes og Ferjesambandet Hareid–Sulesund. I 2012 var det 24 ferjesamband i drift, bare Nordland med 28 har flere. MF «Glutra» ble i 2000 satt inn på Sølsnes-Åfarnes som den første gassdreven bilferjen i verden.
Etter Vardøtunnelen som den første i Norge kom Valderøytunnelen i 1987 og den inngikk i ferjeavløsning for Vigra og Valderøya. Sambandet ble videreført til Giske og Godøya i 1989. Eiksundtunnelen avløste ferja mellom Volda/Ørsta og øyene utenfor, det er verdens dypeste undersjøiske tunnel. Atlanterhavsvegen går over en rekke øyer og skjær, den åpnet i 1989 og avløste ferjesamband Ørjan-Tøvik (mellom Averøya og Eide). Fannefjordtunnelen og Bolsøybrua avløste ferjesambandet Lønset–Grønnes. Krifast består av en tunnel og to broer, ga fastlandsforbindelse til Kristiansund og Frei, og avløste flere ferjer. Krifast er et av de mest kompliserte veiprosjektene gjennomført i fylket. Bergsøysundbrua var den første flytebroen i Norge.
=== Busstrafikk ===
Fylkeskommunen har ansvar for busstrafikken i fylket som organiseres under navnet Fram. Fram selger billetter. All operativ drift blir utført av ulike operatørselskap som kjører på kontrakt for Fram innenfor samme billett- og prissystem.
== Næringsliv ==
=== Jordbruk ===
Møre og Romsdal har 548 806 dekar jordbruksareal av dette er 449 438 fulldyrket (tall for 2012). Omkring 22 000 dekar brukes til åker og resten til slått og beite. Surnadal er den største jordbrukskommunen i fylket og med de beste forholdene for korndyrking. En god del av jordbruket foregår på øyene og på land helt ute ved kysten.
=== Kraftverk ===
Av Norges samlede kraftproduksjon på 144000 GWh (2015) ble 6200 GWh produsert innenfor fylket. Av dette kom omkring 5600 GWh fra vannkraft og 400 GWh fra vindkraft (Norge hadde i 2015 en samlet vindkraftproduksjon på 2500 GWh).
Ålesund fikk sin første elektriske strøm fra dampkraftverk (1896). O.A. Devold fikk strøm fra eget vannkraft til sin fabrikk i Langevåg i 1883. Hovednak stolfabrikk satte opp et eget verk i 1903 utenfor daværende Moldes grenser. De først vannkraftverkene var små og leverte strøm lokalt. Molde by anla vannkraftverk i Molde-elva med en effekt på 200 kW. Hotelleier Karl Mjelva i Geiranger satte i 1906 opp vannkraftverk for å forsyne Hotel Union. Mjelva begynte deretter lage elektriske varmeovner og komfyrer, denne virksomheten havnet etter hvert i Ørsta under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker under ledelse av Havtor Hovden. I Ørsta ble det bygget kraftverk i 1908 i tilknytning til ullvarefabrikken og i 1914 sto et kommunalt verk på 340 hestekrefter klart, mens nabobygda fikk kommunalt verk på 800 kW i 1917. Stranda fikk et lite vannkraftverk i 1912 og en liten tønnefabrikk ble satt i gang i tilknytning til verket. På Dyrkorn ble det satt opp et lite vannkraftverk for redskapsfabrikken på stedet. Den første store utbyggingen var det A/S Aura (med britisk kapital i ryggen) som sto for, firmaet kjøpte fallretter i Romsdal og på Nordmøre, og fikk konsesjon til å bygge ut 200 000 hestekrefter på Sunndalsøra. I forbindelse med utbyggingen økte folketallet på Sunndalsøra fra 1500 til 5000. Første byggetrinn, Dalen 1, ble satt i drift i 1914 og i 1916 stanset utbyggingen opp. Den neste store utbyggingen var i Tafjord der Ålesund og landkommunene rundt kjøpte fallretter og fikk i gang kraftproduksjon i 1923. Samtidig var det satt opp overføringslinjer over fjellet helt til Ålesund.Aura kraftverk ble satt i produksjon i 1953 og leverer omkring 1600 GWh av fylkets samlede produksjon på 5600 GWh. Den elektriske kraften går særlig til Norsk Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra (tidligere Årdal og Sunndal Verk).
Senere store vannkraftverk er blant annet Tussa i Ørsta/Volda, Driva kraftverk i Sunndal og elven Bøvra og Surna er også utnyttet. Utbyggingen Grytten kraftverk med overføring av vann fra Mardalsfossen utløste en av de første store naturvernaksjonene i Norge.
=== Olje og gass ===
Ormen Lange-feltet er den nest største gassforekomsten i drift på norsk sokkel. Feltet ligger utenfor kysten av Nordmøre og gassen føres i land og prosesseres i Nyhamna i Aukra.
Gass fra Heidrunfeltet føres i land og prosesseres på Tjeldbergodden i Aure på Nordmøre.
=== Industri ===
Etter Rogaland og Hordaland hadde Møre og Romsdal i 2013 flest sysselsatte i tradisjonell industri i Norge.Møre og Romsdal er Norges største fiskerifylke målt i eksportverdi. I 2016 ble det eksportert fisk for rundt 17 milliarder kroner. Oppdrettsnæringen sto i 2016 for omkring 4,8 milliarder kroner i salgsverdi for slaktet fisk. Innenfor oppdrett har Hordaland og Nordland hver minst dobbel så stor produksjon. I 1950 gikk 37 % av landets fiskeeksport gjennom fylkets tre tollstasjoner, og størstedelen av eksporten (målt i verdi) fra fylket var da fisk. Fylket hadde da 90 % av landets eksport av klippfisk og saltet fisk.Møre og Romsdal er et betydelig industrifylke, særlig innen maritime industrier og møbelproduksjon. Petroleumsindustrien har også etterhvert fått et fotfeste i fylket, og Kristiansund er baseby for operasjonene i Norskehavet. Sunndalsøra har Nord-Europas største aluminiumsverk. Okkupasjonsmakten hadde arbeidet med utbyggingen av Aura kraftverk under krigen og den ble vedtatt av Stortinget i 1947. Olav Oksvik var en pådriver for det store prosjektet. Aluminiumsverket begynte produksjonen i 1954 og verket med de store hallene dominerer Sunndalsøra. Stedet har blitt en liten industriby med 5000 innbyggere.Deler av industrien hadde i naturlige forutsetninger, for eksempel møbelindustrien på Sunnmøre eller konfeksjonsindustrien i indre Romsdal. P.I. Langlo på Stranda var en foregangsmann i møbelindustrien. I 1947 var det omkring 1300 årsverk i møbelindustrien i fylket, av i alt 8000 årsverk i hele landet. I 1940 var det 120 møbelprodusenter på Sunnmøre. Mange av disse hadde lært faget av Langlo og etablerte møbelbedrifter i Sykkylven, Ørsta, Stordal og Borgund. I 1950 var møbel- og innredningsproduksjon konsentrert i Sykkylven (omkring 600 årsverk) samt Stranda, Ørsta og Borgund med omkring 300 årsverk hver; ialt hadde fylket 26 % av landets sysselsetting i bransjen. Møbelbedriften var stort sett små og omkring halvparten av sysselsettingen var i bedrifter med under 20 ansatte.I 1950 var sysselsettingen i skotøy- og bekledningsbransjen konsentrert i Hen, Grytten, Vestnes og Molde i Romsdal. Kristiansund, Ålesund, Borgund og Stranda hadde også en del sysselsetting i bransjen. I 1950 sto bedriftene i fylket for 30 % av landets produksjon av herreklær og arbeidsklær. Tekstilindustrien sysselsatte mange i Borgund (10 bedrifter med omkring 1000 ansatte til sammen, Borgund omfattet på den tiden Sula) og Ørsta. 25 % av landets fiskevegn ble produsert i fylket. På den tiden var næringsmiddelindustrien (inkludert sildeoljefabrikker og trandamperier) konsentrert i Ålesund (som på den tiden ikke omfattet Borgund), Kristiansund og Herøy. Fylket sto for 30 % av landets produksjon av tran og av frossen fisk. Verftsindustrien var konsentrert i Ålesund, i tillegg var det en del virksomhet i Bolsøy, Kristiansund og Ulstein.
=== Turisme ===
I 1820-1830 ble kystrøkene med Molde beskrevet i engelske reiseskildringer, mens indre strøk av Romsdal første gang ble beskrevet av den engelske marineoffiseren W. Breton etter en reise i 1834 (Scandinvian Sketches, or a Tour in Norway). Breton ble svært imponert og brukte en tegning av Vengetindene på tittelbladet. Den tyske forfatteren Theodor Mügge besøkte Romsdal omkring 1840 og skrev poetiske beskrivelser av opplevelsen. Thomas Bennett ga i 1858 ut en engelsk reisehåndbok for Norge og han opprettet ruter med vognskyss blant annet Oslo-Lillehammer-Gudbrandsdalen-Romsdalen der trafikken begynte i 1868 eller tidligere.
Den tidlig turisttrafikken besto blant annet av velstående engelske laksefiskere særlig i elven Rauma på 1800-tallet. Vinprodusenten Sandeman fisket i Surnadal og var fast gjest på Gulla gård. Arne Mjelva på Åndalsnes hadde vært i USA og lært seg engelsk, han ble agent for Thomas Cook. Norges første golfbane skal ha blitt anlagt i 1905 ved Hølgenes hotel (senere Park hotel) ved Åndalsnes av den daværende engelske innehaveren. Keiser Wilhelm besøkte Romsdalen åtte ganger. Keiseren bidro til å gjøre Romsdalen kjent og hans besøkt alene var et stor bidrog til turisttrafikken. Særlig Romsdalen har tiltrukket fjellturister. William Cecil Slingsby besøkt Romsdalen rundt 1875 og senere. Fra slutten av 1800-tallet var Molde en viktig destinasjon for utenlandske cruiseskip og yachter. De første turistskipene til Veblungsnes var «Ceylon» og «Chimborazo» i 1883. Cruiseturistene ble fraktet opp Romsdalen med hest og vogn til Flatmark og Ormem.Fylket har noen av landets mest kjente turistmål med Trollstigvegen og Atlanterhavsveien. Geiranger er en av landets største cruiseskipdestinasjoner og Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen. I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300 000 passasjerer) til Oslo mot 206 anløp til Geiranger. I 1906 var det totalt 12 600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel besøkte Geiranger. Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). De besøkte blant annet Ålesund og Geiranger, i tillegg til Stavanger og Ryfylke.I 1953 hadde Sunnylven (inkludert Geiranger) med 260 senger størst hotellkapasitet i fylket, dernest Molde, Grytten og Ålesund. I alt var det 1150 senger ved hotellene og like mange ved andre overnattingssteder.Hjørundfjorden er omkranset av fjellene som regnes som Sunnmørsalpenes kjerneområde, hvor nesten urørt natur innbyr til
toppturer både til fots og på ski, så vel som aktiviteter på fjorden. Her finner du også Hotel Union Øye, bygget i 1881, som blant annet har hatt besøk av Dronning Wilhelmina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII.
== Fylkets navn ==
Navnet Møre kommer av den gammelnorske dativsformen Mǿri av et ikke belagt *Mǿrr. Substantivet mǿrr er kjent fra skaldediktingen, i betydningen «(flatt) land», og har trolig sammenheng med marr, som betyr «hav». Mǿrr er antatt å kunne bety «myr» eller «bløtland». Dette har gitt to ulike tolkninger av navnet Møre – «landet ved havet» og «myrlandet» (kan hende etter myrlendte områder som Hustad og Smøla). Navnet var brukt om hele kyststrekningen fra Stad nesten til Namdalen i tidlig middelalder, men kan være så mye som 2000 år gammelt. Den sørlige delen av området gikk under navnet Sunnmǿri (gjengitt i kildene som Sunnmœri) og hørte til Gulatinget, mens den nordlige delen gikk under navnet Norðmǿri og hørte til Trøndelag. Innbyggernavnet er møring (på gammalnorsk mǿrir, flertall) og preposisjonen er på («på Møre»).Hans Strøm mente at navnet kunne komme av gården Muri i Valldal. Han viste til at gården ifølge Snorres saga om Olav den hellige tidligere ble kalt Møre. Den ligger ved munningen av den største elven på Sunnmøre, og Strøm holdt det derfor ikke urimelig at navnet Møre for distriktet kunne ha oppstått av denne slik navnet Romsdalen for nabofogderiet gjorde av Rauma.Området som stort sett utgjør dagens Møre og Romsdal fylke gikk under navnet Romsdals amt fra 1689, oppkalt etter Romsdalen, det største dalføret i området, og delt inn i de tre fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Ved innføringen av fylkene i 1919 ble Romsdals amt videreført som Møre fylke, og i 1935 fikk det sitt nåværende navn, Møre og Romsdal fylke.
== Heraldikk ==
Møre og Romsdal fylkesvåpen består av tre stiliserte vikingskip, ett for hvert fogderi. Våpenet er imidlertid ikke formelt godkjent av Kongen, da skipene ses forfra og dette er i strid med heraldikkens regelverk.
== Kultur ==
Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske og dels det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. Nordmøre kan regnes til den trønderske hovedgruppen av dialekter, mens sunnmørsdialekt regnes som til den vestnorske hovedgruppen. Romsdalsdialekt har trekk av både østnorsk og vestnorsk. På søre Sunnmøre finnes fortsatt rest av gammelnorsk stungen d som i «sauð», mens det lenger nord på Sunnmøre heter «saud» og i Romsdal og på Nordmøre «sau» som ellers i landet. En øy som Midøy har en dialektgrense tvers over. Historisk falt disse grensene sammen med bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete.
Tradisjonell byggeskikk på Nordmøre og indre Romsdal minner om den trønderske lån, mens våningshusene på Sunnmøre tradisjonelt er lavere som en røykstove også etter at skorstein ble tatt i bruk.Fylket har tre bevarte stavkirker: Grip, Kvernes og Rødven. Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Ifølge Lorentz Dietrichson var de yngste stavkirkene av «Møretypen» de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes stavkirke. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer.
Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer/grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at stavkirker med forhøyet midtrom er avhengig av sideskipene for avstiving til forskjell fra grindløene der midtrommet står av seg selv.Fra middelalderen er det bevart steinkirker: Borgund, Giske, Veøy, Edøy og Tingvoll. Sankt Jetmund kirke ble revet og gjenreist etter 100 år. Ulstein gamle kirke var i stein og ble revet. I Borgundkaupangen var det flere steinkirker som er forsvunnet. Steinkirkene var i de regionale sentra eller ute ved kysten, ingen inne i fjordbygdene.Den oktogonale kirkeformen som ble vanlig på 1700-tallet fikk størst utbredelse i Møre og Romsdal. Av de 20 åttekantede kirkene som ble reist står 16 fortsatt.
== Historie ==
=== Møre og Romsdal som administrativ enhet ===
I 1671 ble Norge inndelt i fire stiftamt med åtte underamt og 56 fogderi (fogdene ble også kalt futer). Romsdals amt bestående av de tre fogderiene ble da opprettet under Trondhjems stiftamt. Samtidig var Sunnmøre fogderi under Bergen stiftamt og futen på Sunnmøre forholdt seg til stiftamtskontoret i Bergen. Fra 1774 forholdt futen på Sunnmøre seg til Trondheim i økonomiske saker, mens på det rettslige, geistlige og militære området var Sunnmøre fortsatt knyttet til Bergen. Fra 1815 var Sunnmøres infanteri sammen med Nordfjord en del av infanteribrigaden for Bergensområdet, mens Nordmøre og Romsdal militært var knyttet til infanteriregimentet i Trøndelag. Fra 1910 var Sunnmøre militært administrert av Trondheim. Den siste futen for Sunnmøre døde i 1914 og embetet ble avskaffet i 1917. Fra og med 1918 var Sunnmøre del av Romsdals amt på alle saksområder (politimesteren i Ålesund hadde fortsatt ansvar som svarte til det gamle Sunnmøre fogderi).Med formannskapslovene i 1837 ble fylkeskommunen opprettet i form av amtsformannskap som omfattet landkommunene i amtet. Til 1940 hadde fylkeskommunen begrenset betydning. Etter andre verdenskrig fikk fylkeskommunen flere oppgaver og i I 1964 kom bykommunene med i fylkeskommunen.
=== Forhistorie ===
Den første spor av Fosnakulturen i Norge ble funnet i Kristiansund i 1909. I Sunndal og i Rauma (Holm, Sandnes og Seljevold) er det påvist boplasser nær den marine grense (havets nivå like etter istiden) og disse antas derfor å være svært gamle. Det er påvist fangstboplasser fra steinalderen i fjellet i blant annet i Ulvådalen og Sandgrovbotnen. I Kvalsund i Herøy kommune er det funnet deler av en båt fra 600-700-tallet. Dette «Kvalsundskipet» ble rekonstruert og en kopi i full størrelse på 1970-tallet. Kvalsundskipet er trolig eksempel på første trinn mot havgående fartøyer.
=== Middelalder ===
Navn på noen som utvandret til Island før år 1000 er kjent, blant andre Torbjørn Sur sønn av Torkjell Skjerauke i Surnadal. Det var utvandring også fra Romsdal og Sunnmøre.I middelalderen var Borgundkaupangen og Veøya de eneste bydannelsene mellom Bergen og Trondheim. Disse forsvant senere som handelssteder og Veøya er nå ubebodd. Byen Ålesund vokste frem i nærheten av Borgund et par hundre år senere. Bud var etter middelalderen et vesentlig handelssted mellom Bergen og Trondheim. Ålesund fikk fulle byretter i 1848 og er den yngste av tre hovedbyene i fylket. Molde og Kristiansund fikk full bystatus i 1742. Hele Ålesund brant ned i 1904 og byen ble gjenreist i karakteristisk murbebyggelse, vesentlige deler av Molde sentrum ved elven brant ned i 1916 (Molde brant på nytt under krigshandlingen i april 1940).Et par år på 1600-tallet var dette grensa også riksgrense. Det ble da bygd et solid steingjerde tvers over Midøy.
=== Andre verdenskrig ===
==== Invasjonen ====
Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 ble Oslo, Bergen og Trondheim raskt besatt. Ingen byer eller havner i Møre og Romsdal ble besatt (til tross for at det ikke var noen befestninger og stående styrker) og fylket forble fritt område mens kamper pågikk i Trøndelag og på Østlandet. Falkenhorst forklarte etter krigen at mangel på skip var grunnen til Åndalsnes og Møre-byene ikke ble besatt umiddelbart (i likhet med Bodø og Namsos). Falkenhorst anså dette som viktige havnebyer, men de ble ikke prioritert ved invasjonen på grunn av for få skip til å transportere soldater og materiell. Dagen før invasjonen kunngjorde britiske myndigheter at Stad og Hustadvika (ved Bud) var minelagt. Mineleggingen på Mørekysten viste seg å være en bløff eller avledningsmanøver.Infanteriregiment nummer 11 mobiliserte uhindret på Setnesmoen ved Åndalsnes, og soldater fra fylket deltok i slaget ved Dombås og i kamper nedover i Gudbrandsdalen. KNM «Sleipner» (1936) kom til Molde 11. april og opererte på Romsdalsfjorden før den gikk til Shetland 26. april. Britiske krigsskip kom til Molde 13. april og 15. april ble havnen bombet av tyske fly første gang (målet for bombingen var særlig torpedobåten Trygg). Frivillig evakuering av byen hadde begynt 11. april og da bombingen tiltok ble det tvungen evakuering av barn, syke og gamle. Den britiske marine satt opp en marinekommando i Molde 18. april og det norske sjøforsvarets overkommando kom til byen 21. april. Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 18. april og sendt østover med tog. Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes og Veblungsnes 20. april. Jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom på denne tiden til Åndalsnes. Martin Linge ble såret ved Åndalsnes og ble evakuert til Storbritannia der han senere medvirket til oppbygging av en norsk styrke under britisk kommando. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og tyske styrker inntok Åndalsnes straks. Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, mens resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde. Den norske regjeringen, den militære overkommandoen, kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen via Åndalsnes og videre til Molde 23. april. Da deler av sentraladministrasjonen også var på plass var Molde i realiteten landets hovedstad. En hektisk aktivitet kom igang for å sikre kommunikasjonslinjer for den sivile og militære ledelsen.Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly. Britene sendte noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator som opererte fra Lesjaskogsvatnet. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister. Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes.Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim.Statsrådene, kongen og kronprinsen oppholdt seg noen dager i Molde der det også franske og britiske diplomater. Byen fungerte da som landets hovedstad. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt. Forsvaret av Sør-Norge ble oppgitt i slutten av april og britiske styrker ble trukket ut via Åndalsnes og Molde. Halvdan Koht kommenterte etter krigen at bombingen var folkerettslig akseptabel i og med at den norsk sjøkommandoen og andre militære myndigheter holdt til i byen. De utenlandske diplomatene som holdt til i byen kritiserte den omfattende bombingen som de mente bare delvis var militært begrunnet. Den mest omfattende bombingen skjedde 29. april da spreng- og brannbomber ble droppet over byen og det brant overalt. En brannbombe traff kirketårnet som brant ned og tok kirken med seg (en del av inventaret ble reddet ut). Kongen og regjeringen ble informert om at britiske styrker skulle evakueres fra Romsdalen. Den britiske sendemannen Cecil F. J. Dormer inviterte kongen, kronprinsen, regjeringen og andre det var plass til ombord i krysseren «Glasgow» og frakte dem til det frie Nord-Norge. Siste statsråd ble holdt på «Knausen» klokken 21:00 den 29. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet om bord. Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen, og utenlandsk diplomater ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø. Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig. Deler av gullbeholdningen og en del tjenestemenn reiste med dampbåten «Driva» under ledelse av Einar Gerhardsen.Åndalsnes, Molde og Kristiansund ble ødelagt av bombing og brann i slutten av april 1940. Molde ble bombet første gang 15. april og hardt bombet fra 25. april, hele sentrum og noen boligstrøk ble ødelagt. Ingen omkom under bombingen av Kristiansund etter at 12000 innbyggere ble evakuert. Innbyggerne flyttet tilbake og bodde i brakker, kjeller og provisoriske bosteder resten av krigen. Byen var offisielt gjenreist i 1964. Sunndalsøra ble bombet og 60 eiendommer rasert. Kringkasteren på Vigra ble bombet og ødelagt fra 14. april. Ålesund ble bombet fra 21. april uten brannbombene gjorde særlig skade på murbebyggelsen, mens Kristiansund i stor grad var bygget i treverk. Da den britiske marinen forlot Molde med konge og regjering var krigshandlingene over i Møre og Romsdal stort sett over. Fra 15. til 29. april falt rundt 300 sprengbomber over Molde, seks personer omkom og 217 bygninger ble helt ødelagt (over 90 % av Molde sentrum). I Molde ellers ble 34 bolighus totalskadet. Nesten samtlige av øvrige bygninger hadde mindre skader. Byen ble bombet på nytt 30. april og 1. mai og traff særlig Confectionsfabrikken, Solemdals Møbelfabrikk og Brunvolls Motorfabrikk. Mange av de norske soldatene evakuert fra Åndalsnes kom til Molde. De britiske skipene forlot Åndalsnes 2. mai og ble forsøkt bombet av tyske fly.Fylkesforsyningsnemnda hadde satt i verk rasjonering av mel og brød i april. Evakueringen fra Kristiansund, Molde og Åndalsnes hadde doblet folketallet i bygdene rundt og forsyningssituasjonen var vanskelig fordi forsyningslinjen over både land og sjø lenge var sperret. Sjøveien til Bergen var sperret til ut på sommeren 1940. Forsyningene av mel ble bedre da krigshandlingene tok slutt, men mangel på transportmidler hemmet tilførsel. I april trykket Romsdals fellesbank pengesedler, «nødsedler», etter ordre fra fylkesmann Trygve Utheim. En tysk styrke kom til Molde 14. mai for å besette byen. Molde ble tildelt 53 ferdighus fra Sverige som et bidrag til gjenreisingen, husene ble reist og står i «Svenskebyen». Kristiansund fikk 70 hus, mens Åndalsnes og Sunndalsøra fikk 50 hus til sammen.
==== Krigsårene ====
I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot englandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum. Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte, var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken. I alt ble 30 jøder fra Møre og Romsdal deportert til Auschwitz og de fleste drept der. Blant de overlevende fra Norge var Otto Eisler, Leo Eitinger, og brødrene Fritz og Hans Lustig som oppholdt seg på Nesjestranda etter å ha flyktet fra Tsjekkoslovakia. Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordi Rinnanbanden skulle ha huset. Moren og barna, blant dem den senere SV-lederen Theo Koritzinsky, overlevde krigen. De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Riisnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.Joachim Rønneberg og en gruppe sabotører lå i skjul i Tafjordfjella i forbindelse med Operasjon Fieldfare. Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge Stuguflåtbrua i januar 1945 for å hemme tysk jernbanetransport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.Størstedelen av øya Gossa ble brukt til flyplass av tyske styrker og det var opp mot 2000 soldater, 850 krigsfanger, 1500 utskrevne nordmenn og 600 sivile i tillegg til 1200 fastboende. Flyplassen skulle etter planen ha tre rullebaner i stjerneform og bli en av de største i landet. Der ble Sven Sømme i august 1941 vervet som fylkesleder for etterretningsorganisasjonen XU. Samtidig som Sven Sømme begynte oppbygging av et omfattende agentnett på deler av Nordmøre og Sunnmøre samt alle kommuner i Romsdal startet han utgivelse av den hemmelige avisen Q-posten Mot slutten av 1941 hadde Sømme fått et agentnett på vel 60 personer på Møre-kysten og i Romsdalen, For å beskytte innseilingen til Molde og Åndalsnes anla okkupasjonsmakten stillinger på hver side av Otrøya, først ved Julsundet (mai 1940) og deretter på Klauset ved Midjforden. Ved Julsundet var det både kanoner (fra den tyske båten «Albatros» som ble skadet ved Horten i aprildagene) og torpedobatteri. Sømme ble i juni 1944 avslørt da han fotograftet torpedobatteriet ved Klauset på Otrøya. Han fryktet dødsom og unnslapp på Åndalsnes fangetransporten. Med hjelp fra blant Arne Randers Heen kom Sømme seg over fjellet til Eikesdal og Aursjøen og derifra videre til Sverige etter 40 dager på flukt.Stasjonen Frey II var bemannet av brødrene Ole Snefjellå og Tore Snefjellå. Det var en alliert observasjonspost og radiostasjon på Gurskøya fra april 1944 til januar 1945. De to agentene opererte for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. Deres lokale medhjelpere ble avslørt, torturert og internert på Falstad.
==== Gjenreising ====
Skadene på bebyggelsen etter krigshandlingene fordelte seg slik etter areal:
Kristiansund 290000 m2
Molde 80600 m2
Åndalsnes 32900 m2
Veblungsnes 11800 m2
Bud 6180 m2Til 1953 var det bygget 700 000 m2 bolighus og en del av dette var rene nybygg. Gjenreisingen innebar en del standardheving. I 1953 var det fortsatt noen som bodde i brakker i Kristiansund og på Åndalsnes, og en del næringsvirksomhet holdt til i brakker lenge etter krigen. Samtidig pågikk det stort anleggsarbeid i Sunndal med kraftverk og aluminiumsfabrikk, dette arbeidet sysselsatte opp mot 2000 personer omkring 1950.
== Lydopptak av dialekter i Møre og Romsdal ==
==== Sunnmøre ====
==== Romsdal ====
==== Nordmøre ====
== Se også ==
Distrikter i Norge
Statsforvalteren i Møre og Romsdal
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borøchstein, Ove (2000). J: historien om kristiansundsjødene. Kristiansund: Ibs forl. ISBN 8299574404.
Pio Larsen, red. (1977). Møre og Romsdal. Gyldendal. ISBN 8205091617 utgivelsessted = Oslo. CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek (link)
Torvik, Arne Inge (2000). Om samferdsel i Møre og Romsdal: Møre og Romsdal fylkesbåtar 1920-1995. [Molde]: Møre og Romsdal fylkesbåtar. ISBN 8279550208.
== Eksterne lenker ==
Møre og Romsdal fylke
Om enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal
Om Ungdomspanelet i Møre og Romsdal
Turistinformasjon for Møre og Romsdal
https://www.fylkesmannen.no/nb/More-og-Romsdal/Nyheter/2019/02/Rigmor-Broste-ny-fylkesmann-i-More-og-Romsdal/ Arkivert 27. mars 2019 hos Wayback Machine.
|
thumb|upright=1.9|Panorama over nedre del av Romsdalen med [[Trolltindan|Trolltindmassivet i mot og Rauma i forgrunnen.
| 9,193 | 9,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linda_B._Buck
|
2023-02-04
|
Linda B. Buck
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biologer fra USA', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Seattle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Linda B. Buck (født 29. januar 1947) er en amerikansk biolog. Hun fikk i 2004 Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Richard Axel.
|
Linda B. Buck (født 29. januar 1947) er en amerikansk biolog. Hun fikk i 2004 Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Richard Axel.
== Biografi ==
Buck tok bachelorgrad i psykologi og mikrobiologi i 1975 ved University of Washington i Seattle og tok doktorgrad i mikrobiologi ved University of Texas i Dallas i 198. Deretter arbeidet hun for Richard Axel ved Columbia University i New York City. Hun begynte senere ved Fred Hutchinson Cancer Research Center med tilknytning til University of Washington og Howard Hughes Medical Institute.
Buck og Axel skrev det banebrytende arbeidet som åpnet veien for å analysere luktemekanismene på genetisk og molekylært nivå i 1991. De påviste at luktreseptorer tilhørte de G-proteinkoblede reseptorer. Ved å analysere rotte-DNA slo de fast at det finnes rundt tusen forskjellige gener for luktreseptorer i pattedyrenes genom.Hennes forskningsinteresse er hvordan nesen oppfatter lukter og feromoner, og hvordan hjernen tolker dem. Hun ser også på mekanismene bak aldring ved å studere puberteten hos mus og livsløpet til rundormen Caenorhabditis elegans.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2004 hos Nobelprize.org
(en) Linda B. Buck hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2004
(en) Kort biografi på Howard Hughes Medical Institute
|
Linda B. Buck (født 29.
| 9,194 | 9,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Axel
|
2023-02-04
|
Richard Axel
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Leger fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nevrologer fra USA', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10']
|
Richard Axel (født 2. juli 1946 i New York) er en amerikansk lege og nevrolog som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Linda B. Buck i 2004.
|
Richard Axel (født 2. juli 1946 i New York) er en amerikansk lege og nevrolog som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Linda B. Buck i 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2004 hos Nobelprize.org
(en) Richard Axel hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2004
Homepage of Axel's research group at Columbia University
Webpage at Howard Hughes Medical Institute
|
Richard Axel (født 2. juli 1946 i New York) er en amerikansk lege og nevrolog som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Linda B.
| 9,195 | 9,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aaron_Ciechanover
|
2023-02-04
|
Aaron Ciechanover
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Israelske leger', 'Kategori:Israelske nobelprisvinnere', 'Kategori:Medlemmer av Academia Europaea', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra Haifa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']
|
Prof. Aaron Ciechanover (født 1. oktober 1947 i Haifa, Palestinamandatet) er en israelsk biolog og lege som fikk Nobelprisen i kjemi i 2004 sammen med Avram Hershko og Irwin Rose.
|
Prof. Aaron Ciechanover (født 1. oktober 1947 i Haifa, Palestinamandatet) er en israelsk biolog og lege som fikk Nobelprisen i kjemi i 2004 sammen med Avram Hershko og Irwin Rose.
== Priser (utvalg) ==
2000 – Albert Lasker Basic Medical Research Award
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i kjemi 2004 hos Nobelprize.org
(en) Aaron Ciechanover hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 2004
|
Prof. Aaron Ciechanover (født 1.
| 9,196 | 9,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irwin_Rose
|
2023-02-04
|
Irwin Rose
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Kjemikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Irwin Rose (født 16. juli 1926 i Brooklyn i New York i USA, død 2. juni 2015 i Deerfield, Massachusetts) var en amerikansk biokjemiker. Med Aaron Ciechanover og Avram Hershko fikk han Nobelprisen i kjemi i 2004.
|
Irwin Rose (født 16. juli 1926 i Brooklyn i New York i USA, død 2. juni 2015 i Deerfield, Massachusetts) var en amerikansk biokjemiker. Med Aaron Ciechanover og Avram Hershko fikk han Nobelprisen i kjemi i 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i kjemi 2004 hos Nobelprize.org
(en) Irwin Rose hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 2004
|
Irwin Rose (født 16. juli 1926 i Brooklyn i New York i USA, død 2.
| 9,199 | 9,199 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Wilczek
|
2023-02-04
|
Frank Wilczek
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fysikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Mineola i New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Frank Wilczek (født 15. mai 1951 i Mineola, Nassau County, New York) er en amerikansk fysiker. Med H. David Politzer og David Gross fikk han Nobelprisen i fysikk i 2004 for deres oppdagelse av asymptotisk frihet i teorien for fargekraft.
|
Frank Wilczek (født 15. mai 1951 i Mineola, Nassau County, New York) er en amerikansk fysiker. Med H. David Politzer og David Gross fikk han Nobelprisen i fysikk i 2004 for deres oppdagelse av asymptotisk frihet i teorien for fargekraft.
== Publikasjoner ==
Quark Description of Hadronic Phases [PDF]
Continuity of Quark and Hadron Matter [PDF]
High Density Quark Matter and the Renormalization Group in QCD with Two and Three Flavors [PDF]
Color-Flavor Locking and Chiral Symmetry Breaking in High Density QCD [PDF]
Fermion Masses, Neutrino Oscillations, and Proton Decay in the Light of SuperKamiokande [PDF]
Quantum Field Theory [PDF]
Riemann-Einstein Structure from Volume and Gauge Symmetry [PDF]
A Chern-Simons Effective Field Theory for the Pfaffian Quantum Hall State [PDF]
== Bøker ==
Fractional Statistics and Anyon Superconductivity, December 1990
Geometric Phases in Physics, December 1988
Longing for the Harmonies, April 1989
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysikk 2004 hos Nobelprize.org
(en) Frank Wilczek hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 2004
http://web.mit.edu/physics/facultyandstaff/faculty/frank_wilczek.html
https://web.archive.org/web/20030824073148/http://mitworld.mit.edu/video/78/
http://inspirehep.net/author/profile/F.A.Wilczek.1
|
| alma_mater = University of ChicagoPrinceton University
| 9,200 | 9,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Adolf_von_Behring
|
2023-02-04
|
Emil Adolf von Behring
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 31. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1854', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Personer fra Iława fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske leger', 'Kategori:Tyske nobelprisvinnere']
|
Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. mars 1917 i Marburg i Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri.
|
Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. mars 1917 i Marburg i Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Behring var sønn av læreren Georg August Behring (1819–1886) og hans annen hustru Augustine Zech (1828–1892). Han gymnasskolegang ble muliggjort av en prøyssisk statsstipend. Behring studerte mellom 1874 og 1878 medisin ved Akademie für das militärärztliche Bildungswesen i Berlin.
=== Karriere ===
Han var hovedsakelig militærlege. Etter å ha jobbet som assistent under Robert Koch fikk Behring tittelen professor i 1893 og ble kort tid etter utnevnt til professor i hygiene i Halle. Han ble deretter professor for hygienelære på det medisinske fakultet ved Universitetet i Marburg. I denne stillingen arbeidet han resten av sitt yrkesliv.
Behring og farmakologen Hans Horst Meyer hadde sine respektive laboratorier i samme bygning, og Behring stimulerte Meyers interesse for hvordan tetanustoksinet fungerte.Behring oppdaget at organismen kan danne motgift mot bakteriegifter. Hans oppdagelser var grunnlaget for immunitetslæren og de i dag viktige behandlingene med vaksine og antiserum. De ledet også til fremstillingen av antidifteriserum, der de første forsøkene på mennesker fant sted mot slutten av 1891.Hans Nobelpris befinner seg nå i Genève der den er på utstilling hos Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen.
== Privatliv ==
I desember 1896 giftet Behring seg med en 18-årige Else Spinola, datter av Bernhard Spinola, direktøren ved Charitésykehuset i Berlin, og en jødiskfødt mor som konverterte til kristendommen da hun giftet seg.. Behring og Spinola fikk seks sønner. De hadde bryllupsferien sin på Capri i 1897, hvor Behring eide et feriehus. I 1909 til 1911 bodde den russiske forfatteren Maksim Gorkij i feriehuset.
Behring døde i Marburg i Hessen-Nassau den 31. mars 1917.
== Publikasjoner ==
Behring skrev og ga ut en rekke publikasjoner.
Die praktischen Ziele der Blutserumtherapie (1892)
Das Tetanusheilserum (1892)
Die Geschichte der Diphtherie (1893)
Bekämpfung der Infektionskrankheiten (1894)
Allgemeine Therapie der Infektionskrankheiten (1900).
Beiträge zur experimentellen Therapie (1906)
E. v. Behring's Gesammelte Abhandlungen (1915) Digital versjon hos University and State Library Düsseldorf
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901 hos Nobelprize.org
(en) Emil Adolf von Behring hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901
|
Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31.
| 9,201 | 9,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaus_von_Klitzing
|
2023-02-04
|
Klaus von Klitzing
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Personer fra Środa Wielkopolska fylke', 'Kategori:Tyske fysikere']
|
Klaus von Klitzing (født 28. juni 1943 i Schroda, Posen) er en tysk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1985 for oppdagelsen av den kvantiserte Hall-effekten.
|
Klaus von Klitzing (født 28. juni 1943 i Schroda, Posen) er en tysk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1985 for oppdagelsen av den kvantiserte Hall-effekten.
== Liv ==
Som barn av en flyktningfamilie kom han i 1945 til Lutten, og fra 1948 til 1951 bodde familien i Oldenburg. De flyttet til Essen i Oldenburg i 1951, hvor de frem til 1968 bodde på loftet over rådhuset. Han tok abitur (artium) i februar 1962 og studerte fysikk ved det tekniske universitetet i Braunschweig. Han fullførte hovedfaget i mars 1969.
Frem til november 1980 arbeidet han under Gottfried Landwehr ved Julius-Maximilians-Universität Würzburg, hvor han i 1972 skrev sin doktorgradsavhandling Galvanomagnetische Eigenschaften von Tellur in starken Magnetfeldern. I 1978 habiliterte han seg.
Han var også involvert i forskningsprosjekter ved Clarendon Laboratory i Oxford fra 1975 til 1978 og fra 1979 til 1980 i Grenoble, hvor han gjorde oppdagelsen som skulle gi ham Nobelprisen.
I 1980 ble han professor ved det tekniske universitetet i München, og våren 1985 ble han medlem av direktørkollegiet ved
Max-Planck-Institut für Festkörperforschung i Stuttgart. Samme år ble han honorærprofessor i Stuttgart.
Klitzing er jurymedlem for Deutsche Zukunftspreis og Innovationspreis
der deutschen Wirtschaft. Oppkalt etter ham er Klaus-von-Klitzing-Preis. Kitzinger engasjerer seg særlig for grunnforskningen og for å vekke nysgjerrighet og begeistring for fysikk. Han er medlem av tallrike vitenskapelige akademier og er æresdoktor ved universiteter i flere land.
I 2019 ble Klitzing opptatt i ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysikk 1985 hos Nobelprize.org
(en) Klaus von Klitzing hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1985
Nobel e-museum, Klaus von Klitzing – hos Nobelprize.org
Klaus von Klitzing – Biografi
|
|fødested = Schroda, Reichsgau Wartheland, Tyskland (dagens Polen)
| 9,202 | 9,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Bergvoll
|
2023-02-04
|
Ove Bergvoll
|
['Kategori:Ap-ordførere i Troms', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Ordførere i Ibestad', 'Kategori:Personer fra Ibestad kommune']
|
Ove Valdemar Kristian Olsen Bergvoll (født 3. juni 1909 på Rollnes i Ibestad, død 21. februar 1979) var en norsk disponent, småbruker og politiker (Ap). Han var blant initiativtakerne til dannelsen av trålselskapet Ytre Rolløya Fiskarsamvirke (YRF), som ble stiftet 2. februar 1946. Bergvoll var disponent i YRF fra 1. juli 1950 til 31. desember 1976. Han var Ibestads ordfører fra 1. januar 1962 til 31. desember 1963.
|
Ove Valdemar Kristian Olsen Bergvoll (født 3. juni 1909 på Rollnes i Ibestad, død 21. februar 1979) var en norsk disponent, småbruker og politiker (Ap). Han var blant initiativtakerne til dannelsen av trålselskapet Ytre Rolløya Fiskarsamvirke (YRF), som ble stiftet 2. februar 1946. Bergvoll var disponent i YRF fra 1. juli 1950 til 31. desember 1976. Han var Ibestads ordfører fra 1. januar 1962 til 31. desember 1963.
== Referanser ==
|
Ove Valdemar Kristian Olsen Bergvoll (født 3. juni 1909 på Rollnes i Ibestad, død 21.
| 9,203 | 9,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_arap_Moi
|
2023-02-04
|
Daniel arap Moi
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 4. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kenyanske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Baringo County i Kenya', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-12']
|
Daniel Toroitich arap Moi (født 2. september 1924, død 4. februar 2020 i Nairobi) var Kenyas president fra 1978 til 2002.
Moi var en meget kontroversiell president og var utsatt for mye kritikk for brudd på menneskerettigheter, og korrupsjon. Moi var en populær leder. Ifølge The New York Times sikret han et stabilt Kenya i en urolig region og hans styre var autokratisk og demokratisk bare i navnet. Moi var utdannet skolelærer og etterfulgte Jomo Kenyatta som hadde ledet landet etter frigjøring fra Storbritannia. Moi ble populær i Vesten for sin antikommunistiske politikk. Han vant fem valg. I 1979, 1983 og 1988 stilte Kenya African National Union til valg uten motstandere. Etter et kuppforsøk tidlig på 1980-tallet strammet han inn styret.
|
Daniel Toroitich arap Moi (født 2. september 1924, død 4. februar 2020 i Nairobi) var Kenyas president fra 1978 til 2002.
Moi var en meget kontroversiell president og var utsatt for mye kritikk for brudd på menneskerettigheter, og korrupsjon. Moi var en populær leder. Ifølge The New York Times sikret han et stabilt Kenya i en urolig region og hans styre var autokratisk og demokratisk bare i navnet. Moi var utdannet skolelærer og etterfulgte Jomo Kenyatta som hadde ledet landet etter frigjøring fra Storbritannia. Moi ble populær i Vesten for sin antikommunistiske politikk. Han vant fem valg. I 1979, 1983 og 1988 stilte Kenya African National Union til valg uten motstandere. Etter et kuppforsøk tidlig på 1980-tallet strammet han inn styret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Daniel arap Moi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Daniel Arap Moi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Daniel Toroitich arap Moi (født 2. september 1924, død 4.
| 9,204 | 9,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Michelsen
|
2023-02-04
|
Christian Michelsen
|
['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 29. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Fedrelandslaget', 'Kategori:Frisinnede Venstre-politikere', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Høyre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Ordførere i Bergen', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sankta Annas orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1904–1906', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hordaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Samlingspartiet', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Æreslegionen']
|
Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29. juni 1925 på Gamlehaugen i Fana ved Bergen) var en norsk politiker (Høyre, Venstre, Samlingspartiet og Frisinnede Venstre), statsminister og skipsreder. I to perioder, først for Høyre, siden for Venstre, var Michelsen borgermester i Bergen, før han gikk inn i rikspolitikken.
|
Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29. juni 1925 på Gamlehaugen i Fana ved Bergen) var en norsk politiker (Høyre, Venstre, Samlingspartiet og Frisinnede Venstre), statsminister og skipsreder. I to perioder, først for Høyre, siden for Venstre, var Michelsen borgermester i Bergen, før han gikk inn i rikspolitikken.
== Arbeid ==
=== Politikk ===
I 1909 var Christian Michelsen en av stifterne til partiet Frisinnede Venstre. Før dette representerte Michelsen Samlingspartiet. Han var stortingsrepresentant for Bergen fra 1892 til 1894 og for Søndre Bergenhus amt (Hordaland) fra 1904 til 1906.
Michelsen fikk sin første statsrådspost – i Francis Hagerups andre regjering, som tiltrådte høsten 1903. Her var han først ved statsrådsavdelingen i Stockholm. Fra 1. september 1904 ledet han Finansdepartementet.
Han var norsk statsminister fra 13. mars 1905 til 23. oktober 1907 (Christian Michelsens regjering). I tillegg til statsministerposten var han fra 25. november 1905 også sjef for Revisjonsdepartementet, fra 31. oktober 1905 til 27. november 1906 sjef for Finansdepartementet og fra 25. mai 1907 sjef for Forsvarsdepartementet.
Statsminister Michelsen var svært sentral i prosessen rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Michelsen representerte Norge ved forhandlingene med Sverige i den svenske byen Karlstad, hans motpart var den svenske statsministeren Lundeberg og forhandlingene løste krisen ved undertegningen av Karlstadkonvensjonen.
I 1925 var han med på å stifte det konservative og antikommunistiske Fedrelandslaget.
=== Chr. Michelsens Institutt ===
Personlig rikdom var for Michelsen mer et middel enn et mål – et middel han kunne bruke i sin egen levetid, men som deretter burde gå tilbake til samfunnsfellesskapet. Det var tidlig klart at Michelsen tenkte i retning av forskning, og mange prøvde å få ham til å støtte opprettelsen av et universitet i Bergen, noe som imidlertid stred mot Michelsens tanker om betingelsene for «åndsfrihet». Michelsens ide var å skape et institutt hvor spesielt talentfulle enkeltpersoner kunne konsentrere seg om sin forskning i full frihet og ubundet av økonomiske bekymringer og pedagogiske plikter. Han testamenterte hoveddelen (5,5 mill. kr eller 120 mill. kr i dagens kurs) av sin store formue til Chr. Michelsens fond. Avkastningen skulle gå til opprettelse og drift av Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet. Instituttet skulle «virke for kulturelt eller vitenskapelig arbeid til fremme av fordragelighet i religiøs, sosial, økonomisk og politisk henseende mellom de forskjellige nasjoner og raser». Instituttet ble en realitet i 1930, fem år etter Michelsens død.
=== Gamlehaugen ===
I 1900 fikk Michelsen bygget Gamlehaugen, et stort praktbygg med et tilhørende parkanlegg. Etter Michelsens død i 1925 ble det organisert en nasjonal innsamlingsaksjon for å støtte en offentlig overtagelse av Gamlehaugen. Staten godtok å overta eiendommen mot at det samtidig ble opprettet et fond som kunne sørge for fremtidig drift og vedlikehold. Anlegget er i dag en offentlig park, og det slottslignende hovedbygget er offisiell kongebolig for Vestlandet.
=== Utmerkelser ===
Michelsen ble 25. november 1905 tildelt storkors av St. Olavs Orden og var fra samme dato kansler for de kongelige norske ridderordener. Han hadde da steget i gradene fra ridder av 1. klasse (1896) over kommandør av 2. klasse (1898) og til kommandør av 1. klasse fra 21. januar 1905. Michelsen var også innehaver av Borgerdådsmedaljen i gull, 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen 1906.
Michelsen mottok også en rekke utenlandske ordener. Han bar storkors av Dannebrogordenen, av Æreslegionen og av Den røde ørns orden (Preussen), var innehaver av 2. klasse av Sankta Annas orden (Russland), kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen, og var innehaver av Den hellige skatts orden (Japan) og Den dobbelte drageorden (Kina).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Michelsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Christian Michelsen hos Norsk senter for forskningsdata
Politiske taler av Christian Michelsen, virksommeord.uib.no
Christian Michelsen, artikkel i Store norske leksikon
|
Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29.
| 9,205 | 9,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motpave
|
2023-02-04
|
Motpave
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pavedømmet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Motpave (latin: antipapa) er en person som på ureglementert vis er valgt til pave, det vil si overhode for den katolske kirke, normalt i opposisjon til en eksisterende pave. Ved ulike perioder mellom 200- og midten av 1400-tallet ble antipaver støttet politisk av en større fraksjon av kardinaler på den ene siden, og av sekulære konger og kongedømmer på den andre siden. Personer som krevde eller hevdet å være paver, men som hadde liten støtte, slike som moderne konklavistiske antipaver, er ikke klassifisert som historiske antipaver.
|
Motpave (latin: antipapa) er en person som på ureglementert vis er valgt til pave, det vil si overhode for den katolske kirke, normalt i opposisjon til en eksisterende pave. Ved ulike perioder mellom 200- og midten av 1400-tallet ble antipaver støttet politisk av en større fraksjon av kardinaler på den ene siden, og av sekulære konger og kongedømmer på den andre siden. Personer som krevde eller hevdet å være paver, men som hadde liten støtte, slike som moderne konklavistiske antipaver, er ikke klassifisert som historiske antipaver.
== Historie ==
Den første motpave, Hippolyt, ble valgt av en skismatisk gruppe i Roma i 217, i opposisjon til Callistus I. Enkelte av motpavene ble forsont med kirken, og Hippolyt er en av dem. Ettersom han døde i eksil på Sardinia, der han var satt til tvangsarbeid i gruvene av romerske myndigheter, blir han regnet som martyr og er derfor helgenkåret. En av de han var sammen med på Sardinia, som også døde der i 235, var pave Pontian.
Perioden hvor antipaver var mest tallrike var i under striden mellom paver og keisere fra det tysk-romerske rike på 1000- og 1100-tallet. De tysk-romerske keisere ble kronet av paven og fikk således autoritet fra Gud (via paven). Tittelen keiser (Imperator) innebar følgelig at man hadde en viktig rolle som beskytter av den katolske kirke. Keiserne fremmet jevnlig sine egne kandidater til Den hellige stol, for å sikre seg at paven fungerte i henhold til deres egen politikk. Pavene på sin side ga jevnlig støtte til en rivaliserende fordringshaver til den tysk-romerske tronen («anti-konge»; tysk: Gegenkönig) i Tyskland, for å bekjempe en særskilt keiser.
Det vestlige skismaet (splittelsen) begynte i 1378, da de franske kardinalene hevdet at valget av pave Urban VI ikke var gyldig. De valgte derfor i stedet Klements VII som pave. Det førte til at to, og til sist tre, rivaliserende linjer med fordringshavere til den hellige stol: Roma, Avignon (Klements VII hadde sete i franske Avignon) og Pisa. Pavesetet i Pisa ble dannet etter at kirkerådet i Pisa hadde valgt Alexander V som tredje fordringshaver og motpave. For å få en avslutning på skismaet avsatte konsilet i Konstanz i mai 1415 motpave Johannes XXIII fra Pisa. Pave Gregor XII i Roma gikk av i juli 1415. I 1417 avsatte rådet også formelt Benedictus XIII av Avignon, men han nektet å trekke seg. Pave Martin V ble valgt og ble akseptert overalt, unntatt i et lite og raskt minskende område som forble trofaste mot Benedictus XIII. Skandalen forbundet med det vestlige skismaet skapte en motstand og negative følelser mot pavedømmet som til sist bidro til den protestantiske reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet.
Den siste egentlige motpaven ble valgt i 1439. Senere har det dog vært andre som har tatt pavetittel, flere ganger etter å ha blitt valgt av skismatiske grupper. Dette er de såkalte sedevakantistene, også kalt konklavister, som mener at pavestolen står tom og at de dermed må velge en av sine egne til å fylle den. Vatikanet inkluderer i sine offisielle lister over paver også motpavene fram til Felix (V), som døde i 1449, men tar ikke med sedevakantistene. Årsaken til dette er at motpavene som er oppført på Vatikanets lister ble valgt av personer som befant seg innenfor den katolske kirke, mens sedevakantistenes paver er valgt av personer som befinner seg utenfor og har dannet egne kirkesamfunn. De anses derfor av Vatikanet som ledere av konkurrerende katolske eller katolskinspirerte grupper.
I katolsk kirkerett er det å la seg velge til motpave en skismatisk handling, som automatisk fører til ekskommunikasjon.
== Liste over motpaver ==
Se Liste over paver, der motpaver er satt i kursiv.
== Konklavistiske motpaver ==
De konklavistiske motpavene viser særlig til at pavene i Roma har forlatt den tridentinske (etter Konsilet i Trent) messe på latin til fordel for Novus Ordo-messen på folkespråkene.
Blant de meste fremtredende av dem er:
== Litteratur ==
Kelly, J.N.D. (1986): The Oxford Dictionary of Popes, Oxford University Press, USA, ISBN 0-19-213964-9.
Raspail, Jean (1994): 'L'Anneau du pêcheur, Paris: Albin Michel, ISBN 2-226-07590-9.
Bavoux, Gérard (1996): Le Porteur de lumière, Paris: Pygmalion, ISBN 2-85704-488-7.
== Eksterne lenker ==
«Antipope», Catholic Encyclopedia
«Antipope», The Pope Encyclopaedia:
|
Motpave (latin: antipapa) er en person som på ureglementert vis er valgt til pave, det vil si overhode for den katolske kirke, normalt i opposisjon til en eksisterende pave. Ved ulike perioder mellom 200- og midten av 1400-tallet ble antipaver støttet politisk av en større fraksjon av kardinaler på den ene siden, og av sekulære konger og kongedømmer på den andre siden.
| 9,206 | 9,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auvergne
|
2023-02-04
|
Auvergne
|
['Kategori:3°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Auvergne', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10']
|
Auvergne er en historisk provins og en tidligere administrativ region som ligger sentralt i Frankrike.
Regionen besto av departementene Puy-de-Dôme, Cantal, Haute-Loire og Allier. Den hadde i 2010 i overkant av 1,3 millioner innbyggere. Regionene Auvergne og Rhône-Alpes ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med navnet Auvergne-Rhône-Alpes.Auvergnes hovedstad er Clermont-Ferrand, og den er delt inn i 14 arrondissementer, 150 kantoner og 1310 kommuner.
|
Auvergne er en historisk provins og en tidligere administrativ region som ligger sentralt i Frankrike.
Regionen besto av departementene Puy-de-Dôme, Cantal, Haute-Loire og Allier. Den hadde i 2010 i overkant av 1,3 millioner innbyggere. Regionene Auvergne og Rhône-Alpes ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med navnet Auvergne-Rhône-Alpes.Auvergnes hovedstad er Clermont-Ferrand, og den er delt inn i 14 arrondissementer, 150 kantoner og 1310 kommuner.
== Geografi ==
Auvergne ligger sentralt i Frankrike, og grenser i nord mot regionene Centre og Bourgogne, i øst mot Rhône-Alpes, i sør mot Languedoc-Roussillon og Midi-Pyrénées og i vest mot Limousin.
Arealet er 26 013 km², noe som tilsvarer 4,8% av Frankrikes totale areal. Auvergne er en av de mindre regionene i Frankrike.
Auvergne er kjent for sine fjellkjeder og sovende vulkaner. Tilsammen har Monts Dore og Chaîne des Puys omkring 80 vulkaner. Puy de Dôme er den høyeste vulkanen i regionen med sine 1465 moh. Puy de Sancy er det høyeste punktet i Auvergne med 1885 moh.Det er to hovedelver i Auvergne. Loire renner gjennom regionen i sørøst og danner grensen i nordøst, og Allier som renner fra sør til nord gjennom regionen og senere løper sammen med Loire. Gjennom mange år har Allier gravd ut dype kløfter. Auvergne har omkring 50 innsjøer, noen av dem i høyfjellet med vulkansk opphav. Lac de Guéry er den høyest beliggende innsjøen i Auvergne, den ligger 1243 moh.
== Se også ==
Auvergne (provins), den historiske provinsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Auvergne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Auvergne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Auvergne er en historisk provins og en tidligere administrativ region som ligger sentralt i Frankrike.
| 9,208 | 9,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Te
|
2023-02-04
|
Te
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Te']
|
Te er en drikk som lages ved å trekke blader, skudd og knopper fra tebusken Camellia sinensis i kokvarmt eller varmt vann. Mesteparten av te lages av denne planten. De fire basiskvalitene kalles hvit te, grønn te, oolong og sort te.
|
Te er en drikk som lages ved å trekke blader, skudd og knopper fra tebusken Camellia sinensis i kokvarmt eller varmt vann. Mesteparten av te lages av denne planten. De fire basiskvalitene kalles hvit te, grønn te, oolong og sort te.
== Navnet ==
På vestlige språk er det gjennomgående to (eller tre) navnevarianter som går igjen, begge avledet av kinesiske ord/uttaler. På standardkinesisk heter det (kinesisk: 茶; pinyin: chá, [tʂʰɑ˧˥], og på Minnan-dialekt er uttalen «tê»). De primære handelsveiene til vesten, over land til Russland, eller utskipningshavnene i det sørlige Kina til andre vestlige land, forklarer langt på vei hvilken navnevariant som har slått gjennom i de respektive land.
Tsjai (som i tyrkisk çay og russisk чай) tyder på handelsveier via det nordlige Kina.
Derimot tyder te (norsk, fransk thé, spansk té, tysk Tee) og ti (engelsk Tea) på handelsruter fra havner i sør, særlig fra Fujian.
Formen tsja, med litt annet tonelag enn det nordkinesiske, er samtidig mer typisk for handelsvarens navn når den ble utskipet fra Guangzhou.
== Beskrivelse ==
Råvaren blir dampet, tørket og/eller fermentert etter plukking og kan smaksettes med urter, blomster som sjasmin, krydder eller frukt. Egentlig betegner «te» bare blader eller knopper fra tebusken, som tørkes og trekkes i vann.
Begrepet brukes utvidet for andre drikker som er laget ved å trekke tørkede frukter eller blader i kokende vann, som f.eks. kamillete, nypete, balsampærete o.l.
Te er en naturlig kilde på koffein. Te ble tidligere sett på som vanndrivende selv om nyere forskning viser at dette ikke er tilfelle . Hvit og grønn te har svært høyt innhold av antioksidanter, og brukes også i forbindelse med slanking. Det produseres årlig om lag tre millioner tonn te verden over. Bortsett fra vann er ingen drikk mer utbredt i verden enn te. Jordens befolkning drikker mer te enn de drikker kaffe, brus, kakao og alkohol til sammen.Den eldste boken som helt og holdent tar for seg kvaliteten av vannet som brukes ved tilberedelsen av te, ble skrevet av Zhang Youxin i 814 under tittelen Rapport om vann for å brygge te.
== Dyrking ==
Te lages av blader og knopper fra teplanten Camellia sinensis, en hardfør eviggrønn busk som trives under tropiske og subtropiske forhold opp til en høyde av 7000 fot. Planten trenger minst 1700 mm jevnt regn i året og en grunn som lett dreneres. Den gror godt i de fleste jordsmonn selv om de største avlingene kommer fra områder med sur jord slik som Assam. I høyereliggende områder vokser teen langsommere og blir derfor av en finere kvalitet. Tebuskene må være tre år gamle før de kan høstes, men de beskjæres fra de er to år for å sikre at de frembringer rikelig med blader samt at de skal få den rette formen og høyden for kommersiell plukking.
Plukking utføres for det meste av kvinner og krever stor dyktighet for å få frem den beste kvaliteten. Som regel blir de to første bladene og en knopp plukket samtidig og lagt i kurver som plukkerne bærer med seg på ryggen. Det endelige produkt er en fjerdedel av vekten av de nyplukkede bladene.
Produksjonen av sort te, som representerer størstedelen av forbruket i den vestlige verden, følger en rekke klart avgrensede trinn:
Bladene blir spredd utover hyller hvor de mister omtrent halvparten av sin fuktighet. Dette kalles tørking og tar fra tolv til 24 timer alt etter temperatur.
De grønne bladene blir så rullet for å bryte ned bladcellene og for å få dem til å krølle seg.
Deretter blir de plassert i gjæringsrommet for tørking, og her spres de ut ved en temperatur på ca 26 grader celsius.
Når bladene er blitt kobberbrune, blir de varmetørket for ytterligere tørking. Dette skjer på et transportbånd som går gjennom ovner hvor bladene utsettes for en varm luftstrøm slik at de forandrer farge til sort. Dette kontrolleres meget nøye da for høy eller for lav temperatur kan forringe kvaliteten.
Teen er nå klar for blanding, men først blir den sortert etter bladstørrelse ved at den går gjennom en sikt før den pakkes i de tradisjonelle tekassene for salg på auksjoner.Alle varianter av te, slik som grønn, oolong eller sort, kommer fra denne arten, men bearbeides forskjellig.
I naturen kan tebusken bli mellom fem og femten meter høy, men tebusker som plantes, klippes vanligvis ned på under to meter for å stimulere til bladvekst, og for å lette innhøsting.
Smittebærende insekter som tusenben og termitter er teplantens naturlige fiender.
== Blanding ==
Te er som vin - dens aroma er i høy grad avhengig av det jordsmonn og det klima den vokser i, selv klimatiske endringer mellom hver innhøsting. For å kunne oppnå jevn kvalitet må teen derfor blandes.
De små prøvene som agentene sender inn blir testet med hensyn til kvalitet, aroma og farge. En mann kan teste opp til 500 sorter på en dag. Deretter blir teen kjøpt inn fra de forskjellige markedene rundt om i verden.
Det kan bli kjøpt inn flere tusen kilo av en tesort på basis av en prøve som veier bare 60 gram.
Resultatet av hver blanding kontrolleres kontinuerlig for å sikre jevn kvalitet.
Blandingen av de store partiene skjer mekanisk, og den korrekte mengde av hver tesort helles ned i en langsomt roterende trommel. Etter nøyaktig blanding blir det tatt smaksprøver som må godkjennes før teblandingen sendes ut.
== Trekking ==
Når man skal trekke te på den tradisjonelle engelske måten gjøres følgende:
Kjelen fylles med kaldt friskt vann
Mens vannet koker opp, varmes kannen med varmt vann som slås ut igjen. Bruk ikke aluminiumskanner eller emaljekanner med skår da metallet kan ødelegge teen.
Ta så mye te at den blir passe sterk etter egen smak. En vanlig regel er en teskje pr person og en for kannen.
Så snart vannet når kokepunktet, helles det over tebladene i kannen.
Sett lokket på kannen og la teen trekke i tre til fem minutter alt etter størrelse på tebladene som brukes.
Rør rundt i kannen før teen skjenkes opp.
Bruk aldri tevarmer. Det forringer teen.De samme reglene gjelder ved bruk av teposer, men da legges ofte teen direkte i en kopp eller et glass.
== Se også ==
Tekannevarmer
Samovar
Infusjon
Kaffe
Mate
Matcha
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Forskjellen mellom de forskjellige tetypene
|
Te er en drikk som lages ved å trekke blader, skudd og knopper fra tebusken Camellia sinensis i kokvarmt eller varmt vann. Mesteparten av te lages av denne planten.
| 9,209 | 9,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normandie
|
2023-02-04
|
Normandie
|
['Kategori:0°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Normandie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
|
Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
== Navnet ==
Normandies navn er fra bosetningen i dette området av hovedsakelig danske og norske nordboere, eller vikinger, fra 800-tallet og bekreftet ved avtale på 900-tallet mellom kong Karl III av Frankrike og den norrøne jarl Rollo. I det halvannet hundreåret som fulgte den normanniske erobringen av England i 1066, var Normandie og England knyttet sammen av anglo-normanniske herskere. Normannere er den betegnelse som er gitt til innbyggerne i Normandie, og regionen er hjemland til normannisk språk. Normandie på normannisk er Normaundie, avledet fra gammelfransk Normanz, bokstavelig nordboer.
== Historie ==
=== Før det franske herredømme ===
Normandie og Frankrike forøvrig ble i vikingtiden herjet av vikinger som med tiden helt overtok området, fordi Frankrike var svekket av borgerkrig. I 841 gikk det meste av landets krigsmakt til i et internt oppgjør, og landet kom ikke på full styrke før omkring 940. Allerede i 858 fikk Berno (Bjørn Jernside? (en sønn av Ragnar Lodbrok)) et len ved Seinens munning, imot at han holdt de andre vikinger unna, noe han ikke kunne klare særlig lenge, ettersom hans egne folk deserterte.
Senere fikk de en formell overdragelse av hele området mot å holde de andre vikinger vekk. Det skjedde da Rollo ble hertug av Normandie i 911. Det oppstod et nytt folkeferd, normannerne, som vikingerne kalte seg selv etter at de var blitt franske og kristne.
Rollos bakgrunn er sterkt omdiskutert. Den ikke spesielt etterrettelige normanniske historieskriveren Dudo av Saint-Quentin, som er hovedkilden, mener at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik»Skriftlige kilder i kristne Europa skilte ikke mellom de nordiske rikene slik at denne påstanden om opprinnelsessted bør kanskje betviles. Uansett har den ikke spesielt etterrettelige norske og islandske sagaoverlevering knyttet ham til Ragnvald Mørejarls sønn Gange-Rolv. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal forskere genteste to av hans etterkommere for å slå fast hvor han har sitt opphav.Rollo døde omkring 932 og ble etterfulgt av sin sønn og medregent Vilhelm Langsverd, som imidlertid ble myrdet i 942.
Rollos oldebarn, hertug Richard II av Normandie, tilbød kong Æthelred av England sin søster som hustru. Dette ekteskap dannet senere bakgrunnen for det krav som en senere etterkommer, Vilhelm Erobreren, reiste på den engelske trone. Han var blitt hertug av Normandie i 1035 og i 1066 inntok han England derfra.
For et og et halvt århundre etter den normanniske erobringen av England i 1066 var England og Normandie knyttet sammen over Den engelske kanal.
==== Tidlige regenter ====
Rollo, død cirka 932
Rollos sønn Vilhelm Langsverd, død 942
hans sønn Richard I av Normandie, født 933, død 996
hans sønn: Richard II av Normandie, død 1027
hans sønn: Richard III av Normandie, død 1027
hans yngre bror: Robert I av Normandie, død 1035
hans sønn: Vilhelm II av Normandie, Vilhelm Erobreren
=== Under Frankrike ===
Etter 1204 ble Normandie del av Frankrike, men ikke uomstridt. Senere kjempet Frankrike og England meget om området, inntil ca. 1450, da Frankrike slo England ut af området. (Kanaløyene var og er imidlertid fortsatt len under den engelske krone.)
Normandie hadde også en selvstendig lovgivning frem til den franske revolusjon.
I løpet av slaget om Normandie under den andre verdenskrig ble Normandie landingssted for invasjonen og frigjøringen av Frankrike og siden Europa fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Dette har blitt anerkjent som et vendepunkt i krigen i Vest-Europa.
Gjenoppbyggingen i departementet Calvados skjedde delvis med svensk bistand i form av «les suédoises», trehus i byggeelementer.
== Beskrivelse ==
Det kontinentale området som er under fransk overherredømme dekker 30 627 km² og danner overveiende andelen av Normandie og bortimot fem prosent av Frankrikes totale landområde. Normandie var tidligere delt i to regioner: Basse-Normandie (vest) og Haute-Normandie (øst). Kanaløyene (kalt Îles Anglo-Normandes på fransk) dekker 194 km² og består av to juridiske områder, Guernsey og Jersey, som begge er underlagt den britiske kronen.
Befolkningsandelen i Normandie består av rundt 3,45 millioner mennesker. Den kontinentale befolkningen på rundt 3,26 millioner utgjør rundt 5,5 prosent av Frankrikes totale befolkning (i 2005).
Basse-Normandie er et overveiende jordbruksområde med avl av kyr som den viktigste sektoren (skjønt med en nedgang fra 1970- og 1980-tallets høydepunkt). Bocage (småskogen) er et lappeteppe av mindre marker med høye hekker som er typisk for områdene i vest.
Haute-Normandie består av en høyere konsentrasjon av industri. Normandie er et område som framstiller betydelige mengder av sider (en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra eple), og produserer også Calvados, en destillert eplebrennevin. Andre aktiviteter av økonomisk betydning er meieriprodukter, lin (60 prosent av den franske produksjonen), hesteavl (inkludert to franske nasjonale avlsgårder), fisking, sjømat og turisme.
Normandie er også kjent for osten Camembert.
Regionen har også tre franske kjernekraftstasjoner.
== Bilder fra Normandie ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Normandie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Normandie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Normandie Héritage, kulturarven i Normandie (fransk)
The Norman Worlds, de normanniske verdener
Gallery of photos of Normandy, galleri av foto fra Normandie
New Normandy Commemorative Project Cauquigny, nye Normandies jubileumsprosjekt Cauquigny
Normandy official tourism board Arkivert 6. mars 2010 hos Wayback Machine., Normandies offisielle turistsenter
A History of Normandy, Normandies historie, – inneholder en nyttig liste og detaljer av de historiske herskerne i Normandie.
Western France Tourist Board, turistinformasjon for Normandie
|
Basse-Normandie var en region i Frankrike. Den ble opprettet i 1956, da den tradisjonelle regionen Normandie ble delt opp i Haute-Normandie og Basse-Normandie.
| 9,210 | 9,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bourgogne
|
2023-02-04
|
Bourgogne
|
['Kategori:47°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bourgogne', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike']
|
Bourgogne er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrikes innland.
Historisk besto regionen av provinsen Burgund, som dog var mindre enn den administrative regionen. Regionhovedstaden var Dijon. Regionen hadde i 2010 noe over 1,6 millioner innbyggere. Regionene Bourgogne og Franche-Comté ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med navnet Bourgogne-Franche-Comté.
|
Bourgogne er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrikes innland.
Historisk besto regionen av provinsen Burgund, som dog var mindre enn den administrative regionen. Regionhovedstaden var Dijon. Regionen hadde i 2010 noe over 1,6 millioner innbyggere. Regionene Bourgogne og Franche-Comté ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med navnet Bourgogne-Franche-Comté.
== Geografi ==
Den tidligere administrative regionen lå sentralt i det franske innlandet med de tidligere regionene Champagne-Ardenne og Île-de-France i nord, Centre i vest, Auvergne i sørvest, Rhône-Alpes i sør og Franche-Comté i øst. Den besto av departementene Yonne, Côte-d'Or, Nièvre og Saône-et-Loire. Regionens sentrum var elven Saône.
Høydeforskjellene i landskapet er ganske store med høyplatåer i øst og elvedaler langs Saône. Gjennom Dijon går Canal de Bourgogne. Større byer i Bourgogne er Autun, Auxerre, Dijon, Macon, Chalon-sur-Saône, Sens, og Nevers.
== Historie ==
Se hovedartikkel: Burgund
Riket Burgund ble grunnlagt av burgunderne på 400-tallet og strakte seg da fra Dijon og til Middelhavet. Frankerne erobret landet og delte det opp på 800-tallet i øvre og nedre Burgund. I 933 ble Burgund underlagt kongedømmet Arles (Arelat), og hundre år senere det tysk-romerske riket. Senere ble hertugdømmet Burgund opprettet under huset Capet og siden under huset Valois.
Hertug Filip II av Burgund grunnla på 1300-tallet et burgundisk rike med Flandern hvor selve Burgund utgjorde et frigrevskap. Den tiden var en gullalder for Burgund som ble et sentrum for kultur, blant annet innom musikk og billedkunst, klosterinstitusjoner som Cluny og Cîteaux, og handel.
Riket Burgund ble oppløst i 1477 da Karl I av Burgund ble beseiret og drept av sveitserne i slaget ved Morgarten. Det området som i dag utgjør Bourgogne tilfalt da Frankrike mens Franche-Comté ble gitt til Maximilian I. Bourgogne fikk stor militærstrategisk betydning da det lå nær den tyske grensen.
== Økonomi ==
I Bourgogne produseres bl.a. bourgogneviner, sennep og kjøtt. Kjøttproduksjonen drives først og fremst i høylandene og vitikulturen i dalene. Industrialiseringen har påvirket den demografiske situasjonen i regionen på negativt vis, og Bourgogne er ett av de områder i Frankrike som blitt avbefolket.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bourgogne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bourgogne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Tourisme Bourgogne
Les Vins de Bourgogne
Ecran de veille bourgogne
Photographies "partageables" de Bourgogne
Centre d'histoire de la vigne et du vin
Netbourgogne Arkivert 15. september 2014 hos Wayback Machine.
|
Bourgogne er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrikes innland.
| 9,211 | 9,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burgund
|
2023-02-04
|
Burgund
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Burgund', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa']
|
Burgund er en historisk region, først et kongedømme og senere hertugdømme, i dagens Frankrike og Sveits. Den omfatter delvis dagens Bourgogne, bestående av departementene Côte-d'Or, Nièvre, Saône-et-Loire og Yonne. Som hertugdømme ble Burgund i senmiddelalderen en mektig aktør på den europeiske scene i direkte konkurranse med den franske konge i Paris.
I regionen produseres burgundervin, sennep, korn og kjøtt.
|
Burgund er en historisk region, først et kongedømme og senere hertugdømme, i dagens Frankrike og Sveits. Den omfatter delvis dagens Bourgogne, bestående av departementene Côte-d'Or, Nièvre, Saône-et-Loire og Yonne. Som hertugdømme ble Burgund i senmiddelalderen en mektig aktør på den europeiske scene i direkte konkurranse med den franske konge i Paris.
I regionen produseres burgundervin, sennep, korn og kjøtt.
== Historie ==
Burgund ble først bosatt av gallere, deretter av romere (gallo-romere), og da den germanske stammen burgunderne befant seg på 200-tallet ved elven Main og i det maktvakuumet som oppsto etter at Romerriket kollapset krysset de Rhinen i år 411 og slo seg ned i området mellom Genfersjøen og Middelhavet. Her dannet de et kongedomme i Worms. Til tross for gjentatt strider med romerne og hunere dannet kongedømmet til slutt det området som i dag er grenselandet mellom Sveits, Frankrike og Italia, og området fikk etterhvert navn etter dem. I år 534 ble Godmar, den siste burgundiske kongen, beseiret av frankerne og Burgund ble absorbert i frankernes voksende rike.
Burgunds moderne eksistens har røtter i oppløsningen av frankernes rike. Da den dynastiske etterfølgen ble avgjort på 880-tallet var det fire burgundiske områder:
Det øvre kongedømmet, Transjuranske Burgund rundt Genfersjøen
Det nedre kongedømmet, Nedre Burgund i Provence
Hertugdømmet Burgund vest for Saône
Grevskapet Burgund øst for SaôneDe to kongedømmene Burgund, øvre og nedre, ble forent i 937 og ble deretter opptatt i tysk-romerske riket under Konrad II av det tysk-romerske rike i 1032 som kongedømmet Arles. Hertugdømmet Burgund ble annektert av den franske tronen i 1477. Grevskapet Burgund forble løslig tilknyttet det tysk-romerske riket (periodisk uavhengig, derav navnet «Franche-Comté»), og endelig opptatt i Frankrike i 1678 med traktatene i Nijmegen.
I løpet av middelalderen var Burgund sete for flere av de viktigste kirker og klostre i Vest-Europa, blant annet Cluny, Cîteaux, og Vézelay.
På 1300- og 1400-tallet ble Burgund igjen samlet til ett stort rike som i tillegg til hertugdømmet Burgund blant annet omfattet Lorraine, Luxembourg, Brabant og Holland. Dette skjedde ved at hertug Filip II av Burgund, kalt for «den dristige» (fransk Philippe Le Hardi) i 1369 giftet seg med grevinnen av den mektige franske lenet Flandern. Han og hans etterfølgere fikk samlet de nederlandske provinser til et sammenhengende område som grovt sett tilsvarer dagens nåværende Benelux. Hoffet ble flyttet fra Dijon til Brugge og senere til Brussel, hvor det gjorde seg bemerket over hele Europa for sin kunst og kultur, blant annet da brødrene Hubert van Eyck og Jan van Eyck markerte realismen innenfor malerkunsten.
Hertug Karl I av Burgund (fransk Charles le Téméraire) forsøkte å skape et sammenhengende rike, noe som utfordret den franske kongen Ludvig XI. Etter flere seirer ble han drept i et slag ved Nancy i 1477, og Frankrikes konge overtok hertugdømmet. Da trusselen fra Frankrike også omfattet de nederlandske provinsene ble hertug Karl Is datter, Maria av Burgund, nødtvunget til å gifte seg med den mektige østerrikske erkehertug, senere Maximilian I, som kom i besittelse av den burgundiske arven etter hennes død. Hans sønnesønn Karl V tok tilbake hertugdømmet i 1526, men måtte oppgi det tre år senere. Han fortsatte likevel å bruke tittelen Hertugen av Burgund. Det samme var tilfellet med hans søster, den danske dronning Elizabeth av Habsburg som var gift med kong Christian II av Danmark, Norge og Sverige.
Etter den franske revolusjon ble hertugdømmet oppløst og delt opp i fire departementer. I 1956 ble regionen Bourgogne som i dag består av fire departementer.
== Eksterne lenker ==
FWP – Internet Gateway to France
|
Burgund er en historisk region, først et kongedømme og senere hertugdømme, i dagens Frankrike og Sveits. Den omfatter delvis dagens Bourgogne, bestående av departementene Côte-d'Or, Nièvre, Saône-et-Loire og Yonne.
| 9,212 | 9,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bretagne
|
2023-02-04
|
Bretagne
|
['Kategori:3°V', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bretagne', 'Kategori:Halvøyer i Frankrike', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Se også: Bretagnes historie
Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør i alt 27 208 km² og har (2010) om lag 3,2 millioner innbyggere. Hovedby er Rennes. Landskapet har et mildt klima.
Området het opprinnelig Armorica, av keltisk ar (= på) og môr (= hav), for øvrig samme konstruksjon som navnet Pommern. På 400-tallet kom mange briter til området på flukt fra invaderende og bosettende anglere og saksere fra nordlige Europa. Etter hvert bodde så mange briter i regionen at den fikk navnet Bretagne etter dem.
Religionen har og har hatt stor innflytelse på bretonerne. Bretagne er også et historisk landskap, se Bretagne (historisk region), der det keltiske språket bretonsk brukes av 260 000 personer (1999). Mange av disse lever av fiske og sommerturisme.
Regionen ble kalt «Lillebritannia» da folk fra Storbritannia kom og bosatte seg der. Det var ikke før den franske revolusjon at Bretagne ble en del av det franske riket.
|
Se også: Bretagnes historie
Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør i alt 27 208 km² og har (2010) om lag 3,2 millioner innbyggere. Hovedby er Rennes. Landskapet har et mildt klima.
Området het opprinnelig Armorica, av keltisk ar (= på) og môr (= hav), for øvrig samme konstruksjon som navnet Pommern. På 400-tallet kom mange briter til området på flukt fra invaderende og bosettende anglere og saksere fra nordlige Europa. Etter hvert bodde så mange briter i regionen at den fikk navnet Bretagne etter dem.
Religionen har og har hatt stor innflytelse på bretonerne. Bretagne er også et historisk landskap, se Bretagne (historisk region), der det keltiske språket bretonsk brukes av 260 000 personer (1999). Mange av disse lever av fiske og sommerturisme.
Regionen ble kalt «Lillebritannia» da folk fra Storbritannia kom og bosatte seg der. Det var ikke før den franske revolusjon at Bretagne ble en del av det franske riket.
== Geografi ==
Bretagne ligger på en stor halvøy nordvest i Frankrike. I nord ligger Den engelske kanal og i sør ligger Biscayabukta. Regionen har grense mot Normandie i øst og Pays de la Loire i sørøst. De største byene er Rennes, Brest, Quimper, Lorient, Vannes, Saint-Malo og Saint-Brieuc.
== Området ==
Bretagne utgjør 80 prosent av det tidlige hertugdømmet og provinsen Bretagne. De gjenværende 20 prosent er departementet Loire-Atlantique som ligger innenfor regionen Pays de la Loire med hovedstaden Nantes som også var den historiske hovedstaden av hertugdømmet Bretagne.
En grunn til at Bretagne ble delt mellom de to moderne regionene var for å unngå rivalisering mellom byene Rennes og Nantes. Selv om Nantes hadde vært hovedstaden under hertugdømmet fram til 1500-tallet var Rennes setet for høyesterett i Bretagne mellom 1560 og 1789. Rennes hadde også vært den administrative hovedstaden av Bretagnes intendant mellom 1689 og 1789. Disse var de mest betydningsfulle administrative enheter i kongedømmet Frankrike på 1600- og 1700-tallet.
De provinsielle statene Bretagne som opprinnelige møttes hvert andre år i ulike byer i Bretagne. De møttes kun i Rennes i tiden mellom 1728 og 1789, skjønt med unntakene i 1730, 1758, og 1760. Til tross for dette forble «Chambre des comptes» i Nantes fram til 1789. Merk at Vannes (Gwened på bretonsk) pleide å være den fremste administrative hovedstaden i hertugdømmet fra 1381 og fram til slutten av 1400-tallet og holdt setet til «Chambre des comptes» fram til årene 1491/1499, og var «parlament» fram til 1553 og mellom 1675 og 1689.
Da de franske regioner ble dannet ble det besluttet i 1941 da det meste av Frankrike var okkupert av Tyskland, og det gjenværende under marionettstyret Vichy-regimet til å skape en region av Bretagne med Rennes som hovedstad og en annen region skapt spesifikt for Nantes og som ble kalt Pays de la Loire (= «landene til Loire»). Sistnevnte var dannet av en del av Bretagne, men også av flere andre historiske provinser (Anjou, Maine, og videre).
En del mennesker i Bretagne har klaget på den nåværende inndelingen av Bretagne og vil heller se Loire-Atlantique bli slått sammen med regionen av Bretagne for å forene Bretagne. Imidlertid skaper en slik forening flere spørsmål: først, hva skal man gjøre med resten av regionen Pays de la Loire, og for det andre, hvilken by skal bli valgt til hovedstad for denne gjenforente regionen Bretagne.
== Språk og kultur ==
I motsetningen til resten av Frankrike har Bretagne beholdt en særskilt keltisk identitet. Navnet er avledet fra det faktum at store deler av områdets befolkning er etterkommere av bosettere fra Storbritannia som flyktet til kontinentet da angelsaksere erobret og innvandret til England i tiden mellom 400- og 600-tallet. Bretonsk, et keltisk språk på lik linje med kornisk og walisisk, var det dominerende språket i den vestlige delen av Bretagne (grovt sett vest går grensen fra St Brieuc til Vannes) inntil midten av 1900-tallet. Språket har blitt gitt regional språkstatus.
I den østlige delen av Bretagne har det tradisjonelle språket vært gallo, et av språkene innenfor Langues d'oïl, det vil si et gallisk-romansk språk slik fransk er det. Det er noe uenighet om gallo er en dialekt eller et eget språk, men tilhengerne kjemper for språklig anerkjennelse og fornyelse.
De franske myndighetene tillater i dag at en del bretonsk og gallo blir brukt i regionen og i dens kommuner på trafikkskilt og bynavn, ved siden av de offisielle franske versjonene. De to språkene blir også delvis undervist i enkelte skoler, og mange foreninger tilknyttet folkeminne kjemper for dem.
Bretagne har historisk sett vært et sterkt område for den katolske kirke, og andelen kirkegjengere har hatt en tendens til å være langt større enn det nasjonale gjennomsnittet. Imidlertid har kirkens innflytelse i de siste år vært dalende.
== Økonomi ==
Bretagne har en meget stor IT-industri, særlig konsentrert til Rennes. Mer enn 50 000 mennesker jobber i IKT-sektoren i Bretagne. I alt 59 utenlandske og 800 franske IT-selskaper er lokalisert med utviklingsavdelinger eller hovedkvarter i Bretagne. Tilsammen 25 høyere utdanningsinstitusjoner forsker og underviser innen teknologi og IKT, deriblant de nasjonale universitetene for hhv telekommunikasjon (ENSTB) og forsvarsindustri (ENSIETA). Selskapet Bretagne-International arbeider for å tiltrekke utenlandske investeringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr-gallo) Offisielt nettsted
(en) Région Bretagne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bretagne - Breizh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bretagne-International hjemmeside
Bretagne turistinformasjon
|
Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør i alt 27 208 km² og har (2010) om lag 3,2 millioner innbyggere.
| 9,213 | 9,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normandie
|
2023-02-04
|
Normandie
|
['Kategori:0°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Normandie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
|
Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
== Navnet ==
Normandies navn er fra bosetningen i dette området av hovedsakelig danske og norske nordboere, eller vikinger, fra 800-tallet og bekreftet ved avtale på 900-tallet mellom kong Karl III av Frankrike og den norrøne jarl Rollo. I det halvannet hundreåret som fulgte den normanniske erobringen av England i 1066, var Normandie og England knyttet sammen av anglo-normanniske herskere. Normannere er den betegnelse som er gitt til innbyggerne i Normandie, og regionen er hjemland til normannisk språk. Normandie på normannisk er Normaundie, avledet fra gammelfransk Normanz, bokstavelig nordboer.
== Historie ==
=== Før det franske herredømme ===
Normandie og Frankrike forøvrig ble i vikingtiden herjet av vikinger som med tiden helt overtok området, fordi Frankrike var svekket av borgerkrig. I 841 gikk det meste av landets krigsmakt til i et internt oppgjør, og landet kom ikke på full styrke før omkring 940. Allerede i 858 fikk Berno (Bjørn Jernside? (en sønn av Ragnar Lodbrok)) et len ved Seinens munning, imot at han holdt de andre vikinger unna, noe han ikke kunne klare særlig lenge, ettersom hans egne folk deserterte.
Senere fikk de en formell overdragelse av hele området mot å holde de andre vikinger vekk. Det skjedde da Rollo ble hertug av Normandie i 911. Det oppstod et nytt folkeferd, normannerne, som vikingerne kalte seg selv etter at de var blitt franske og kristne.
Rollos bakgrunn er sterkt omdiskutert. Den ikke spesielt etterrettelige normanniske historieskriveren Dudo av Saint-Quentin, som er hovedkilden, mener at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik»Skriftlige kilder i kristne Europa skilte ikke mellom de nordiske rikene slik at denne påstanden om opprinnelsessted bør kanskje betviles. Uansett har den ikke spesielt etterrettelige norske og islandske sagaoverlevering knyttet ham til Ragnvald Mørejarls sønn Gange-Rolv. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal forskere genteste to av hans etterkommere for å slå fast hvor han har sitt opphav.Rollo døde omkring 932 og ble etterfulgt av sin sønn og medregent Vilhelm Langsverd, som imidlertid ble myrdet i 942.
Rollos oldebarn, hertug Richard II av Normandie, tilbød kong Æthelred av England sin søster som hustru. Dette ekteskap dannet senere bakgrunnen for det krav som en senere etterkommer, Vilhelm Erobreren, reiste på den engelske trone. Han var blitt hertug av Normandie i 1035 og i 1066 inntok han England derfra.
For et og et halvt århundre etter den normanniske erobringen av England i 1066 var England og Normandie knyttet sammen over Den engelske kanal.
==== Tidlige regenter ====
Rollo, død cirka 932
Rollos sønn Vilhelm Langsverd, død 942
hans sønn Richard I av Normandie, født 933, død 996
hans sønn: Richard II av Normandie, død 1027
hans sønn: Richard III av Normandie, død 1027
hans yngre bror: Robert I av Normandie, død 1035
hans sønn: Vilhelm II av Normandie, Vilhelm Erobreren
=== Under Frankrike ===
Etter 1204 ble Normandie del av Frankrike, men ikke uomstridt. Senere kjempet Frankrike og England meget om området, inntil ca. 1450, da Frankrike slo England ut af området. (Kanaløyene var og er imidlertid fortsatt len under den engelske krone.)
Normandie hadde også en selvstendig lovgivning frem til den franske revolusjon.
I løpet av slaget om Normandie under den andre verdenskrig ble Normandie landingssted for invasjonen og frigjøringen av Frankrike og siden Europa fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Dette har blitt anerkjent som et vendepunkt i krigen i Vest-Europa.
Gjenoppbyggingen i departementet Calvados skjedde delvis med svensk bistand i form av «les suédoises», trehus i byggeelementer.
== Beskrivelse ==
Det kontinentale området som er under fransk overherredømme dekker 30 627 km² og danner overveiende andelen av Normandie og bortimot fem prosent av Frankrikes totale landområde. Normandie var tidligere delt i to regioner: Basse-Normandie (vest) og Haute-Normandie (øst). Kanaløyene (kalt Îles Anglo-Normandes på fransk) dekker 194 km² og består av to juridiske områder, Guernsey og Jersey, som begge er underlagt den britiske kronen.
Befolkningsandelen i Normandie består av rundt 3,45 millioner mennesker. Den kontinentale befolkningen på rundt 3,26 millioner utgjør rundt 5,5 prosent av Frankrikes totale befolkning (i 2005).
Basse-Normandie er et overveiende jordbruksområde med avl av kyr som den viktigste sektoren (skjønt med en nedgang fra 1970- og 1980-tallets høydepunkt). Bocage (småskogen) er et lappeteppe av mindre marker med høye hekker som er typisk for områdene i vest.
Haute-Normandie består av en høyere konsentrasjon av industri. Normandie er et område som framstiller betydelige mengder av sider (en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra eple), og produserer også Calvados, en destillert eplebrennevin. Andre aktiviteter av økonomisk betydning er meieriprodukter, lin (60 prosent av den franske produksjonen), hesteavl (inkludert to franske nasjonale avlsgårder), fisking, sjømat og turisme.
Normandie er også kjent for osten Camembert.
Regionen har også tre franske kjernekraftstasjoner.
== Bilder fra Normandie ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Normandie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Normandie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Normandie Héritage, kulturarven i Normandie (fransk)
The Norman Worlds, de normanniske verdener
Gallery of photos of Normandy, galleri av foto fra Normandie
New Normandy Commemorative Project Cauquigny, nye Normandies jubileumsprosjekt Cauquigny
Normandy official tourism board Arkivert 6. mars 2010 hos Wayback Machine., Normandies offisielle turistsenter
A History of Normandy, Normandies historie, – inneholder en nyttig liste og detaljer av de historiske herskerne i Normandie.
Western France Tourist Board, turistinformasjon for Normandie
|
Haute-Normandie var en region i Frankrike. Regionen besto av departementene Eure og Seine-Maritime.
| 9,216 | 9,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%8Ele-de-France
|
2023-02-04
|
Île-de-France
|
['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike', 'Kategori:Île-de-France']
|
Île-de-France er både en historisk provins og siden 1961 en av de franske administrative regionene. Den er med sine nesten 12 millioner innbyggere landets økonomiske og befolkningsmessige sentrum, og her ligger Frankrikes hovedstad Paris. Regionen består av de fire indre departementene Hauts-de-Seine, Paris, Seine-Saint-Denis og Val-de-Marne, samt de fire ytre departementene Val-d'Oise, Essonne, Seine-et-Marne og Yvelines.
Navnet betyr direkte oversatt «Frankrikes øy» og henspiller på hvordan området ligger omgitt som en øy av vannet i fire elver: Seine, Marne, Oise, og Beuvronne. Île-de-France ble som region opprettet i 1961. På folkemunne kalles området oftest Région Parisienne – «Paris-regionen».
Geografisk er Île-de-France en topografisk forsenkning rundt elven Seine der denne møtes av sideelven Marne. Nede i forsenkningen brer Paris og dens forsteder utover, og på slettelandet ligger byens tre hovedflyplasser.
|
Île-de-France er både en historisk provins og siden 1961 en av de franske administrative regionene. Den er med sine nesten 12 millioner innbyggere landets økonomiske og befolkningsmessige sentrum, og her ligger Frankrikes hovedstad Paris. Regionen består av de fire indre departementene Hauts-de-Seine, Paris, Seine-Saint-Denis og Val-de-Marne, samt de fire ytre departementene Val-d'Oise, Essonne, Seine-et-Marne og Yvelines.
Navnet betyr direkte oversatt «Frankrikes øy» og henspiller på hvordan området ligger omgitt som en øy av vannet i fire elver: Seine, Marne, Oise, og Beuvronne. Île-de-France ble som region opprettet i 1961. På folkemunne kalles området oftest Région Parisienne – «Paris-regionen».
Geografisk er Île-de-France en topografisk forsenkning rundt elven Seine der denne møtes av sideelven Marne. Nede i forsenkningen brer Paris og dens forsteder utover, og på slettelandet ligger byens tre hovedflyplasser.
== Historie ==
Navnet Île-de-France er kjent siden 1387, som en videreutvikling av det eldre navnet Pays-de-France. Historisk har dette området vært direkte len under kongen, i motsetning til andre franske områder som i middelalderen var len under andre føydalherrer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Île-de-France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Île-de-France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Île-de-France er både en historisk provins og siden 1961 en av de franske administrative regionene. Den er med sine nesten 12 millioner innbyggere landets økonomiske og befolkningsmessige sentrum, og her ligger Frankrikes hovedstad Paris.
| 9,217 | 9,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5ndalen
|
2023-02-04
|
Måndalen
|
['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger i Rauma', 'Kategori:Daler i Møre og Romsdal', 'Kategori:Raumas geografi', 'Kategori:Sider med kart']
|
Måndalen er ei bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Bygda har om lag 900 innbyggere og er senteret på sørsiden av Romsdalsfjorden i kommunen.
Bygda omfatter Voll, Samset, Bruaset, Skare, Venås, Bø, Moen, Raknem, Skeide, Sæbø, Sauset, Oterholm, Søvika og Hovde. Sentrum i bygda ligger på Voll som har en frisørsalong, dagligvarebutikk med post, småbåthamn, kai med stupetårn, campingplass, badeplass og bensinstasjon. Hadde tidligere flere kolonialer et bakeri, kaffer, bank og postkontor.
|
Måndalen er ei bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Bygda har om lag 900 innbyggere og er senteret på sørsiden av Romsdalsfjorden i kommunen.
Bygda omfatter Voll, Samset, Bruaset, Skare, Venås, Bø, Moen, Raknem, Skeide, Sæbø, Sauset, Oterholm, Søvika og Hovde. Sentrum i bygda ligger på Voll som har en frisørsalong, dagligvarebutikk med post, småbåthamn, kai med stupetårn, campingplass, badeplass og bensinstasjon. Hadde tidligere flere kolonialer et bakeri, kaffer, bank og postkontor.
== Samfunn ==
I tillegg til tradisjonelt jordbruk har bygda lang tradisjon med konfeksjon og trevare. Mest kjent er Wenaas og Måndalen trevare.
Bygda har flere bygg- og anleggsfirma i tillegg til transportfirma. Investeringsselskapet Wenaasgruppen har sitt hovedkontor på Voll. Det er et av Norges største innafor hotelleiendom.
Tidligere hadde bygda en sportsfiskeredskapsindustri. De mest kjente produktene var Møre-Silda, Søvik-svivel og Oterlinen Record.
Bygda har en skole Måndalen skule med skoletrinna 1 - 10 og barnehage, aldersheim med 22 plasser, et bakeri og en frisørsalong, dagligvarebutikk med post, småbåthavn, kai med stupetårn, kafe, campingplass, badeplass og bensinstasjon.
Nede ved fjorden ligger Voll kyrkje, en trekirke fra 1896.
== Sport ==
Måndalen Idrettslag (MIL) har ei aktiv fotballgruppe. Laget spilte i 3. divisjon i sesongene 2007-2009.
Laget bygde i 2009 Måndalshallen som er en idrettshall med kunstgress.
For den som er tur/fjell-interesserte, er det mange muligheter for flotte turer både sommer og vinter.
Turgruppa i Måndalen idrettslag selger turorienteringskart på den lokale butikken(mai-oktober). Den viser kartreferanser til aktuelle fjellvann, fjelltopper og setrer. Stier er merket i kartet.
== Forsamlingslokaler: ==
- Måndalen ungdomshus – Råkjè,
- Måndalen bedehus,
- Idrettshuset (tidl. Go`bit`n kafe)
Måndalen har egen brannstasjon underlagt Rauma Brannvesen.
== Elver ==
Elva Måna renn gjennom bygda og ut i Vollabukta ved Måna camping. Den viktigste sideelva er Vemora. Det går laks både i Måna og til tider i nedereste del av Vemora.
Tørla vassverk er det lokale vassverket. Drikkevannet kommer fra Svartevatnet og inntaket er i elva Tørla. Det blir distribuert i nesten heile bygda inklusive Hovde og Søvika.
== Historie ==
Voll var en tidligere kommune. Fra 1837 var Voll del av Eid og Voll formannskapsdistrikt.
Herredsstyret (kommunestyret) i Eid og Voll vedtok 11. desember 1865 enstemming at kommunen skulle deles, slik at de to delene skulle bli egne herreder (kommuner). Men delingen ble endelig fastsatt først ved kongelig resolusjon 11. januar 1873, slik at Voll og Eid ble egne kommuner 1. januar 1874. Ved delingen hadde Voll 695 innbyggere og et areal på 260 km². 1. januar 1964 ble Voll slått sammen med Eid, Grytten, Hen og det meste av Veøy kommuner til den nye Rauma kommune. Ved sammenslåingen hadde Voll 1163 innbyggere.
Ved unionsoppløsningen i 1905 stemte alle for oppløsing av unionen med Sverige og 171 for at prins Carl skulle bli Noregs konge og 60 imot. Europavei 136 krysser bygda og i mai 1993 åpnet Måndalstunnelen den er 2 080 meter lang. 19. februar 2006 mistet fire ungdommer, to jenter og to gutter, livet i en kollisjon mellom en trailer og en personbil på Europavei 136 mellom Tresfjord og Daugstad i Møre og Romsdal. Alle ungdommen var tilhørerne Måndalen.
== Kjente personer ==
Bygda har fostret flere nasjonalt kjente personer:
Knut Samset (1879-1937), misjonær
Ingvald Raknem (1910-1980), professor
Oddgeir Bruaset (f. 1944), programleder (NRK)
Nils Harald Nikolaisen (f. 1949), programleder og redaktør
Lars Wenaas (f. 1951), hotelleier og investor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Måndalen vel
|
Måndalen er ei bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Bygda har om lag 900 innbyggere og er senteret på sørsiden av Romsdalsfjorden i kommunen.
| 9,220 | 9,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veblungsnes
|
2023-02-04
|
Veblungsnes
|
['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Rauma', 'Kategori:Sider med kart']
|
Veblungsnes (Rauma kommune, Møre og Romsdal) ligger innerst i Romsdalsfjorden ved utløpet av elva Rauma og var tidligere et viktig handelssted og trafikknutepunkt i indre Romsdal.
Grytten kirke på Veblungsnes er sognekirke for nedre del av Romsdalen med Åndalsnes. Det bor per 2014 rundt 400 personer på stedet som omfatter gard nr 1-5, som er naturlig å regne med til Veblungsnes, fra Grytten til Innholmen. Europavei 136, hovedveien mellom Dombås og Ålesund, går gjennom stedet.
|
Veblungsnes (Rauma kommune, Møre og Romsdal) ligger innerst i Romsdalsfjorden ved utløpet av elva Rauma og var tidligere et viktig handelssted og trafikknutepunkt i indre Romsdal.
Grytten kirke på Veblungsnes er sognekirke for nedre del av Romsdalen med Åndalsnes. Det bor per 2014 rundt 400 personer på stedet som omfatter gard nr 1-5, som er naturlig å regne med til Veblungsnes, fra Grytten til Innholmen. Europavei 136, hovedveien mellom Dombås og Ålesund, går gjennom stedet.
== Historie ==
Gården Veblung tok navn etter en moreneåsrygg som lener seg mot et lite fjell lokalt kjent som Nuken, som igjen lener seg mot Setnesfjellet. Gårdsbrukere hadde på 1700-tallet sjøboder nede ved stranden, som senere ble konvertert til boliger, i tillegg til flere bosteder som ble oppført på vestsiden mot fjorden og på begge sider av kongeveien. Den første dokumenterte bruken av bygdenavnet er fra et dokument signert av Amtmannen i Romsdal med "Weblungsnesset 18. juni 1763 Niels Collin".
De skotske leiesoldatene som kom inn Romsdalsfjorden i 1612 gikk ifølge sagnet i land på nordsiden av fjorden og marsjerte rundt Isfjorden, i stedet for å gå i land på Veblungsnes. Skottene skal på denne måten ha blitt en dag forsinket og folk på nordsiden rodde over til Veblungsnes og varslet at landet var invadert. Gården Setnes ved Veblungsnes skal ha blitt plyndret av de skotske soldatene.
Strandstedet Veblungsnes vokste særlig da Romsdalsmarkedet ble flyttet dit fra Devold i 1820 (forslaget om å flytte markedet til Veblungsnes kom opp i 1707 da markedsbodene på Devold brant). Devold var ikke lenger egnet som marked fordi elven Rauma var blitt for grunn at større fartøy kunne gå helt opp til Devold. Veblungsnes var på 1800-tallet det største ladestedet i distriktet, og var blant annet vertskap for det store Romsdalsmarkedet. Veblungsnes var nærmeste havn for øvre Gudbrandsdal og varer fra Lesja jernverk ble skipet ut her.Etableringen av jernverket på Lesja i 1660 var en medvirkende grunn til at Veblungsnes vokste frem. Jernverket satte opp lagerhus på Neset og ansatte etterhvert egen gjestgiver. Frakten fra Lesja foregikk lenge bare på vinterføre. I 1710 ble det avholdt ting på Veblungsnes, og fra 1717 skal det vært gjestgiveri på stedet. I 1809 ble Onsums gjestgiveri etablert og dette regnes gjerne som opphavet til tettstedet. Veblungsnes fikk poståpneri i 1822 samtidig med Lesja og posten til Molde gikk fra da av gjennom Romsdalen i stedet for over Trondheim. Det er spor etter bosetning fra de tidligste tider. Veblungsnes ligger nederst i Romsdalen like ved Åndalsnes som er det nåværende sentrum i distriktet. Navnet «Veblungsnes» er trolig svært gammelt og kan komme av en fjellformasjon eller høyde på stedet. Verbet «vevle» og substantivet «vevl» (et mangletre) kan være opphav til stammen i navnet. Lokalt ble stedet lenge bare omtalt som «Nes» eller «Neset», muntlig aller helst «Næsa» som motstykke til «Næs», som var Åndalsnes.Stedet utviklet seg med vekst til 1940, da ble stedet sammen med Åndalsnes brukt som landgangshavn for britiske styrker som deltok i felttoget i Norge etter det tyske angrepet på Norge. Tyske fly bombet britiske skip på fjorden og selve stedet, og store deler av bebyggelsen brant ned. Etter krigen ble ikke stedet helt bygd opp igjen, og fikk aldri den betydning det hadde tidligere. Selv om større boligfelt kom i 1970, 1980 og 1990-årene, har utviklingen vært negativ med nedleggelse av skole, butikk og postkontor.
== Næringsliv ==
Bedrifter på stedet er blant annet Rauma Ullvarefabrikk, Veblungsnes Sandtak med ferdigbetong, HV11 på den gamle ekserserplassen Setnesmoen, Norgestribunen AS og Åndalsnes Vandrerhjem (tidligere Setnes Undomsherberge) på Setnes.
== Bilder ==
== Kjente personer fra Veblungsnes ==
Eli Rygg, barnebokforfatter, sanger og programleder i NRK
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
home.weblung.org Lokalhistorie for Veblungsnes
www.veblungsnes.no
|
Veblungsnes (Rauma kommune, Møre og Romsdal) ligger innerst i Romsdalsfjorden ved utløpet av elva Rauma og var tidligere et viktig handelssted og trafikknutepunkt i indre Romsdal.
| 9,221 | 9,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorraine
|
2023-02-04
|
Lorraine
|
['Kategori:48°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Lorraine', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10']
|
Lorraine (fransk uttale: [lɔʁɛn], tysk Lothringen) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i det nordøstre Frankrike. Språklig og historisk er området et bufferområde mellom fransk og tysk språk og statlig innflytelse.
Regionen besto av departementene Meurthe-et-Moselle, Meuse, Moselle og Vosges. Regionen hadde i 2010 i overkant av 2,35 millioner innbyggere. Byen Metz var hovedstad. Regionene Alsace, Champagne-Ardenne og Lorraine ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Grand Est, et navn som også ble offisielt vedtatt.
|
Lorraine (fransk uttale: [lɔʁɛn], tysk Lothringen) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i det nordøstre Frankrike. Språklig og historisk er området et bufferområde mellom fransk og tysk språk og statlig innflytelse.
Regionen besto av departementene Meurthe-et-Moselle, Meuse, Moselle og Vosges. Regionen hadde i 2010 i overkant av 2,35 millioner innbyggere. Byen Metz var hovedstad. Regionene Alsace, Champagne-Ardenne og Lorraine ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Grand Est, et navn som også ble offisielt vedtatt.
== Geografi ==
Lorraine var den eneste regionen i Frankrike som har grense mot tre andre land; i nord grenset den mot Belgia, Luxembourg og Tyskland, i øst mot regionen Alsace, i sør mot Franche-Comté og i vest mot Champagne-Ardenne.
== Historie ==
843 etter keiser Ludwig Is død blir frankerriket ved traktaten i Verdun delt mellom keiserens sønner. Midtriket kommer med keiserverdigheten under Lothar I og får dermed det nye navnet Lotharii Regnun (Lotharingien). Det strekker seg fra Nederlandene over Burgund til keiserbyen Roma i Italia.
855 blir riket delt på nytt. Lothar II. får delen mellom Maas og Rhinen, nordsjøkysten og Besançon, eller Lotharingia. Innenfor dette riket oppstår langs Rhinen og Maas hertugdømmet Lothringen.
Under kong Heinrich I. blir hertugdømmet Lothringen som femte stamhertugdømme en del av Østfrankerriket (det senere Tyskland).
959 blir hertugdømmet inndelt i de to hertugdømmene Nieder- og Oberlothringen; bare Oberlothringen beholder navnet, det nordligere Niederlothringen blir i tiden som følger underlagt andre herskere og er idag del av det nåværende Luxembourg, Belgia, Nederland og Frankrike.
6. januar 1412 Jeanne d’Arc blir født i Lorraine.
1542 blir Lothringen tilknytning til det tysk-romerske riket løsnet gjennom traktaten i Nürnberg av hertug Anton den gode, som årene før hadde klart å forhindre at reformasjon spredte seg til Lothringen.
Som følge av den franske borgerkrigen, Fronde, på midten av 1600-tallet, blir Lothringen okkupert av Richelieu.
Ved freden i Westfalen i 1648 blir det uavklart og først ved freden i Vincennes i 1661 blir byen avstått til franskmennene.
Den tyskspråklige delen av Lothringen er på 1700-tallet slik som de tilgrensende tyske områdene utgangspunkt for utvandring til Øst-Europa. I Batsch-Sentiwan ble det frem til fordrivelsen av folketyskerne fra Jugoslavia etter annen verdenskrig talt en dialekt beslektet med lothringsk.
1871 blir de tyskspråklige områdene i det nordøstlige Lothringen og Metz sammen med Alsace erobret av Preussen og hennes forbundsfeller og innlemmet i det tyske riket. De blir til Reichsland Elsass-Lothringen.
1914–1918 i den «store krigen» (første verdenskrig) er Lothringen skueplass for fryktelige slag, bl.a. slaget ved Verdun.
1918 Etter den tapte krigen blir den nordøstlige delen av Lothringen i Versaillestraktaten avstått til Frankrike. Det franske språket blir deretter det eneste offisielle- og skolespråket for den overveiende tyskspråklige befolkningen.
1940 Etter den franske kapitulasjonen blir Lothringen tysk igjen.
1944–1945 Lothringen blir besatt av de vestallierte
1945 Lothringen blir med Elsass overført til Frankrike igjen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lorraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lorraine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Lorraine (fransk uttale: , tysk Lothringen) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i det nordøstre Frankrike. Språklig og historisk er området et bufferområde mellom fransk og tysk språk og statlig innflytelse.
| 9,222 | 9,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Randers_Heen
|
2023-02-04
|
Arne Randers Heen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Medaljen for edel dåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Personer fra Rauma kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Arne Randers Heen (født 4. april 1905 på Hen i Isfjorden, død 7. februar 1991 på Åndalsnes i Romsdal) var en norsk skredder, fjellklatrer og motstandsmann under andre verdenskrig. Han besteg 1 555 meter høye Romsdalshorn hele 233 ganger og fikk tilnavnet «Kongen av Romsdalshorn». Han var landets ledende fjellklatrer fra 1920-tallet til omkring 1960, men en outsider i forhold til miljøet i Norsk Tindeklub på Kolsås og Turtagrø.Hans mor Sofie Heen kom fra Isfjorden i Romsdal. Faren var ingeniøren Gunnar Randers (1877–1963) som også var far til Gunnar Randers. Kristofer Randers var en slektning. Heen vokste opp i Isfjorden og bodde senere på Åndalsnes der han arbeidet som skredder. Moren Sofie arbeidet en tid som stuepike i Ålesund og ble der kjent med ingeniøren Gunnar Randers som arbeidet gjennoppbygging av byen etter brannen i 1904. Sofie Heen var også skredder og sydde blant annet til nordlandshandlere. Arne Randers Heen gikk på gymnas (latinartium) i Volda.Han var gift med Bodil Roland (1917–2007), også hun en ivrig tindebestiger. Isfjorden blir kalt «konfeksjonens vugge» i Norge og Heen lærte seg tidlig skredderfaget. Senere deltok han i den årlige Nordlandshandelen til Lofoten, der skreddere fra Romsdal solgte sko og klær til fiskere .
|
Arne Randers Heen (født 4. april 1905 på Hen i Isfjorden, død 7. februar 1991 på Åndalsnes i Romsdal) var en norsk skredder, fjellklatrer og motstandsmann under andre verdenskrig. Han besteg 1 555 meter høye Romsdalshorn hele 233 ganger og fikk tilnavnet «Kongen av Romsdalshorn». Han var landets ledende fjellklatrer fra 1920-tallet til omkring 1960, men en outsider i forhold til miljøet i Norsk Tindeklub på Kolsås og Turtagrø.Hans mor Sofie Heen kom fra Isfjorden i Romsdal. Faren var ingeniøren Gunnar Randers (1877–1963) som også var far til Gunnar Randers. Kristofer Randers var en slektning. Heen vokste opp i Isfjorden og bodde senere på Åndalsnes der han arbeidet som skredder. Moren Sofie arbeidet en tid som stuepike i Ålesund og ble der kjent med ingeniøren Gunnar Randers som arbeidet gjennoppbygging av byen etter brannen i 1904. Sofie Heen var også skredder og sydde blant annet til nordlandshandlere. Arne Randers Heen gikk på gymnas (latinartium) i Volda.Han var gift med Bodil Roland (1917–2007), også hun en ivrig tindebestiger. Isfjorden blir kalt «konfeksjonens vugge» i Norge og Heen lærte seg tidlig skredderfaget. Senere deltok han i den årlige Nordlandshandelen til Lofoten, der skreddere fra Romsdal solgte sko og klær til fiskere .
== Andre verdenskrig ==
Heen og andre nordlandsfarere var i Lofoten under invasjonen 9. april. Da han kom hjem var huset nedbrent etter bombingen og av isøksen forært av Carl Hall var bare metallet uskadet. Under krigen var Heen aktiv i heimefronten. På eget initiativ laget han kart over tyske militære anlegg i Romsdalen og da han fikk kontakt med motstandsbevegelsen ble det overlevert til rette vedkommende. Heen fikk usynlig blekk slik at han kunne sende beskjeder kamuflert i annen korrespondanse. Han tok også bilder av de tyske anleggene. Blant annet fotograferte han fra toppen av Romsdalshorn og i London ble de imponert over det de antok var flyfoto. Heen hjalp rømte russiske fanger å holde seg i skjul og senere komme seg over fjellet til Valldal der de ble skjult av lokalbefolkningen til krigen var over. Heen hjalp også Sven Sømme, som var på flukt, over fjellet til Eikesdalen og der Sømme tok seg videre til Sverige. Våren 1944 var Heen arrestert i fire uker fordi han hadde hatt kontakt med en rømt polsk fange. Han fikk opplæring i våpenbruk og sabotasje, og lagret en del utstyr. Heen bisto også Joachim Rønneberg og de andre som lå i dekning i Tafjordfjella med mat og andre forsyninger.Etter frigjøringen 8. mai var han sjef for hjemmestyrkene på Åndalsnes og omegn. Heen ville bidra til forbrødring 3. juni og inviterte personer fra alle nasjoner som var representert på Åndalsnes den dagen (Frankrike, Polen, Tsjekkoslovakia, Belgia, Nederland, Italia, Sovjetunionen, Østerrike og Tyskland) til fjelltur. De tyske soldatene gikk i uniform og en av dem noterte i boken på toppen av Romsdalshorn: «Mögen sich Nationen Europas in Zukunft genau so friedlich zusammenfinden wie wir bei dieser Bergtour.» (Måtte alle de europeiske nasjonene i fremtiden leve i fred akkurat som vi på denne fjellturen.)
=== Harry Wood ===
På Åndalsnes arbeidet kartingeniøren Harry Wood fra Estland for Organisation Todts hovedkontor. Wood stjal detaljerte kart og 130 foto over tyske befestninger mellom Stad og Trondheim, og Heen formidlet dette til XU. XU tvilte på om kartene var ekte og om Wood kunne være dobbeltagent. John M. Turner tvilte på om materialet fra Wood var ekte og om han var til å stole på. Wood var redd for hva som ville skje med ham når krigen var over og ville komme seg til Sverige eller et alliert land og bestemte seg i 1944 for å skifte side. Etterretningsmateriellet byttet Wood mot hjelp til å flykte til Sverige. Med hjelp fra Heen og kurerer kom han seg over til Sverige. Mistanken mot Wood hadde ikke gitt seg og britiske etterretning vurderte å likvidere ham i Stockholm for sikkerhets skyld. Dersom Wood virkelig var dobbeltagent ville Heen og andre motstandsfolk i området være i livsfare. Heen ble advart, men trodde ikke noe på advarslene. Wood hadde gitt sin private dagbok til Heen før han flyktet til Sverige og dagboken viste at Wood hadde arbeidet for tyskerne mens Sovjetunionen okkuperte landet på begynnelsen av krigen. Materiellet fra Wood beskrives som et kupp og en sensasjon for etterretningen. Fra Wood fikk XU blant annet detaljert kart over flyplassen på Gossa med omliggende befestninger.
== Tindebestiger ==
Heen begynte å klatre på slutten av 1920-årene. Han ble spesielt kjent for sine vinterbestigninger av blant annet Romsdalshorn (1930), Juratind, Kongen og Store Vengetind (1931), Bispen (1932), Kvanndalstind (sammen med Torbjørn Krohn, 1933) og Lille Vengetind (1933). Påsken 1956 gikk han sammen med Alf Bækkelund og Bjarne Ugelvik til topps på Store Styggedalstind. Trolig hadde han i sin tid flere førstebestigninger vinterstid enn noen annen i Norge.Han klatret i 1931 som den første opp til Trolltindene fra selve Romsdalen («Fivaruta» sammen med fetteren Eirik Heen, Fivaruta går til høyre for selve Trollveggen sett fra dalbunnen). Sammen med Ralph Høibakk klatret han som den første opp «Trollryggen» i 1958 (ved Trollveggen). Trollryggen er den lengste (78 taulengder og over 3000 meter klatring), bratteste og vanskeligste av de tre store pilarene i Romsdalen, og er trolig en av de lengste klatrerutene i Europa. I 1958 var det også den klart vanskeligste klatringen som var gjennomført i Romsdalen. Klatringen ble utført med enkelt klatreutstyr og en overnatting. Han hadde 233 bestigninger av Romsdalshorn i perioden 1928–1985, siste gang da han var 80 år gammel. På grunn av dette fikk han tilnavnet «Kongen av Romsdalshornet». Mange av turene til toppen av «Hornet» var som fører for turister. På toppen av Romsdalshorn bygde han en steinhytte. Han gikk i 1964 den første ruten fra Romsdalen til Breitinden.Arne Randers Heen var også på Svalbard, Grønland, i Alpene, og i Himalaya, der han rekognoserte Tirich Mir (med Arne Næss i 1949). Heen tålte ikke de store høydene særlig godt. Han var opptatt som medlem i Norsk Tindeklub. Heen var med på flere førstebestigninger. Andrebestiger av Reka i Vesterålen (1930).
I 1939 ble Heen tildelt Medaljen for edel dåd for å ha reddet en fjellklatrer som satt fast i fjellet Dronninga.Han ble aldri skadet på sine mange turer.
== Arne Randers Heen sine samlingar ==
I 1990 åpnet Norsk Tindemuseum – Arne Randers Heen sine samlingar på Åndalsnes, her er også en samling krigsminner. Museet er en stiftelse og utgjør, sammen med selve huset, en gave fra Arne og Bodil. Museet var kombinert museum og bolighus for familien Heen. Etter Arne Randers Heens død i 1991, bodde fortsatte Bodil i huset, hun døde i 2007.
I 2007 besluttet styret for Norsk Tindemuseum å selge museumsbygget. Salget ble godkjent av Stiftelsetilsynet og huset ble omgjort til barnehage. Samlingens skjebne var uviss noen år . Den 13. mai 2016 åpnet Norsk Tindemuseum en helt ny og moderne utstilling i Norsk Tindesenter i sentrum av Åndalsnes .
== Priser og utmerkelser ==
1963 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnemedalje
1973: Kongens fortjenstmedalje i gull som «fjellkonsulent».
Æresmedlem i Norsk Tindeklub
1980: Rauma kommunes kulturpris
1990: Sparebanken Møres ærespris
== Skribent ==
Heen var skribent og bidrog blant annet med
Romsdalshorn (historikk), Norsk Tindeklub, bok 6, 1933
Nyklatring i Romsdalen i de siste femten år, artikkel i Norsk Tindeklub, bok 7, 1948.
Fører for fjellklatringer i Romsdalen, Norsk Tindeklub, 1949
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gjelstenli, Iver (1988). Arne Randers Heen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252132723.
Bryhn, R. og Tvedt, K. A. (hovedred.) Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
Grimeland, G. Vor sport. Klatring i Norge 1900–2000 (hovedoppgave ved Norges idrettshøgskole), 2000
Goksøyr, Matti. Arne Randers Heen. I Norsk biografisk leksikon. 2009.
Nebell, Anne Grete og Bjarte Bø (1999). Klatring i Romsdal. Sogge fjellsport.
|
Arne Randers Heen (født 4. april 1905 på Hen i Isfjorden, død 7.
| 9,223 | 9,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Pas-de-Calais
|
2023-02-04
|
Nord-Pas-de-Calais
|
['Kategori:2°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Nord-Pas-de-Calais', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10']
|
Nord-Pas-de-Calais var en administrativ region i Nord-Frankrike. Regionen besto av departementene Nord og Pas-de-Calais.
Regionsentret Lille er et senter for fransk kullindustri, og regionen slet på 1980- og 1990-tallet med fraflytting og store økonomiske problemer. Dagens næringsliv sentrerer rundt industri, havnevirksomhet og handel knyttet til ferje- og tunneltrafikken over Den engelske kanal.Regionene Nord-Pas-de-Calais og Picardie ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Nord-Pas-de-Calais-Picardie. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Hauts-de-France, et navn som også ble vedtatt.
|
Nord-Pas-de-Calais var en administrativ region i Nord-Frankrike. Regionen besto av departementene Nord og Pas-de-Calais.
Regionsentret Lille er et senter for fransk kullindustri, og regionen slet på 1980- og 1990-tallet med fraflytting og store økonomiske problemer. Dagens næringsliv sentrerer rundt industri, havnevirksomhet og handel knyttet til ferje- og tunneltrafikken over Den engelske kanal.Regionene Nord-Pas-de-Calais og Picardie ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Nord-Pas-de-Calais-Picardie. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Hauts-de-France, et navn som også ble vedtatt.
== Byer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nord-Pas-de-Calais – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nord-Pas-de-Calais – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Nord-Pas-de-Calais var en administrativ region i Nord-Frankrike. Regionen besto av departementene Nord og Pas-de-Calais.
| 9,224 | 9,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poitou-Charentes
|
2023-02-04
|
Poitou-Charentes
|
['Kategori:0°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Poitou-Charentes', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2023-01']
|
Poitou-Charentes er en tidligere administrativ region i det vestlige Frankrike. Hovedby var Poitiers. Regionen besto av departementene Charente, Charente-Maritime, Deux-Sèvres og Vienne.
I regionen lå den eldgamle byen og regionhovedstaden Poitiers, samt havnebyen La Rochelle som var et viktig senter for fransk fiskeri og saltproduksjon i middelalderen. Regionen hadde i 2010 i underkant av 1,8 millioner innbyggere.Regionene Aquitaine, Limousin og Poitou-Charentes ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Nouvelle-Aquitaine, et regionnavnet som også ble offisielt vedatatt.
|
Poitou-Charentes er en tidligere administrativ region i det vestlige Frankrike. Hovedby var Poitiers. Regionen besto av departementene Charente, Charente-Maritime, Deux-Sèvres og Vienne.
I regionen lå den eldgamle byen og regionhovedstaden Poitiers, samt havnebyen La Rochelle som var et viktig senter for fransk fiskeri og saltproduksjon i middelalderen. Regionen hadde i 2010 i underkant av 1,8 millioner innbyggere.Regionene Aquitaine, Limousin og Poitou-Charentes ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Nouvelle-Aquitaine, et regionnavnet som også ble offisielt vedatatt.
== Geografi ==
Poitou-Charentes ligger vest i Frankrike, med kystlinje mot Biscayabukta. I nord grenser regionen mot Pays de la Loire, i øst mot Centre og Limousin og i sør mot Aquitaine.
== Økonomi ==
Et kjent produkt fra området er Cognac, ved kysten foregår produksjon av østers. Tjenesteyting og turisme er også viktige næringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Poitou-Charentes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Poitou-Charentes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Poitou-Charentes er en tidligere administrativ region i det vestlige Frankrike. Hovedby var Poitiers.
| 9,225 | 9,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpene
|
2023-02-04
|
Alpene
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alpene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste']
|
Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
|
Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
== Avgrensning og geografi ==
Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:
Geologisk er Alpene kjennetegnet ved bergarter som i større eller mindre grad har gjennomgått en metamorfose under orogenesen (fjelldannelsen).
Topografisk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.
=== Tilstøtende landskap ===
Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:
Helt i syd går De liguriske Alpene over i De liguriske Appenninene, slik at Appenninene kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved Cadibonapasset mellom Mondovi og Savona, som er det laveste punktet (459 moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200 moh. høye Posletta er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen Cuneo–Pinerolo–Ivrea–Verbania–Como–Bergamo–Brescia–Verona–Vittorio Veneto–Gemona.
De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot Rhônedalen. Kalksteinsfjellene i Provence regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
I nordvest skilles Alpene gjennom Rhône, Genèvesjøen og Sveits' Mittelland fra Jurafjellene. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
I nord går Alpene over i For-Alpene, som er et 400–600 moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen Lindau–Füssen–Bad Tölz–Salzburg–Steyr–St. Pölten.
I sydøst danner de såkalte Dinariske alper fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra Gorizia i Italia via de slovenske byene Ajdovšcina, Postojna og Vrhnika til Ljubljana.
Helt i øst kan Karpatene ses på som Alpenes fortsettelse østover (via Leithafjellene). Det såkalte Wiener Becken («Wien-bekkenet») med Donau utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:
Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den alpine og nivale høyderegionen over tregrensen).
Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I så fall går grensen omtrent langs elvene Po i syd, Rhône i vest og Donau i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være geologiske (sedimenter som stammer fra Alpene), geomorfologiske (morener fra Alpenes istidsbreer), hydrologiske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller klimatiske (f.eks. fønvind).I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.
=== Stater i Alpene ===
Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:
I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen.
=== Statsgrenser i Alpene ===
I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største. Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene.
Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia.
=== Byer i Alpene ===
De største byene som ligger i Alpene, er
Grenoble (158 000 innbyggere, mer enn 400 000 i byregionen, dvs. inkl. forsteder; Rhône-Alpes, Frankrike),
Innsbruck (118 000 innbyggere, ca. 250 000 inkl. forsteder; Tirol, Østerrike),
Trento (112 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Trentino, Italia),
Bolzano (101 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Syd-Tirol, Italia).I tillegg kommer flere storbyer som grenser til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er:
Graz (253 000 innbyggere, 320 000 inkl. forsteder; Steiermark, Østerrike),
Brescia (190 000 innbyggere, 400 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
Genève (186 000 innbyggere, 780 000 inkl. forsteder; Genève, Sveits),
Salzburg (150 000 innbyggere, 300 000 inkl. forsteder; Salzburg, Østerrike).Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:
Wien (1 680 000 innbyggere, 2 300 000 inkl. forsteder; Østerrike),
Milano (1 304 000 innbyggere, 7 500 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
München (1 295 000 innbyggere, 3 000 000 inkl. forsteder; Bayern, Tyskland).Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.
=== Elver, innsjøer og vannskiller ===
Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216 km³ per år. Dette vannet fordeler seg på de følgende tilsigsfeltene:
Donau (og dermed Svartehavet) mottar 73 km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er Inn, Drau (Drava), Mur, Salzach og Enns.
Rhône (Middelhavet) mottar 49 km³ per år. Viktigste bielver: Isère og Durance.
Po (Adriaterhavet) mottar 39 km³ per år. Viktigste bielver: Adda, Ticino og Dora Baltea.
Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31 km³ per år. De viktigste er Adige (Etsch) og Piave.
Rhinen (Nordsjøen) mottar 24 km³ per år. Viktigste bielver: Reuss og Aare.De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.
Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech).
Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:
Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass eller endemorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.
Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.
Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.
=== Isbreer ===
Nest etter Island og Norge har Alpene Europas største isbreer. De største av disse er:
Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000. Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.
=== De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor ===
Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i Øst-Alpene, mens fire ligger i Vest-Alpene.
=== Toppgalleri ===
Et lite utvalg av kjente alpetopper:
== Fjellkjeder og inndeling ==
Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.
=== Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.) ===
En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alper, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alper. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.
Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genèvesjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes sydalpin om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene).
=== Fininndelingen i fjellkjeder ===
Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig.
Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.
Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene).
== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold.
=== Alpenes orogenese ===
Alpenes fjelldannelse (orogenese) var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: helvetikum, penninikum, østalpin og sydalpin). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt).
For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.
For 20 millioner år siden (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker. De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.
Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser). De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa.
Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.
Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.
Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
=== Geologisk inndeling ===
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
Helvetikum ligger i dagen i store deler av Sveits (latin Helvetia).
Penninikum utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk Alpi Pennine for Wallis-Alpene).
Østalpin ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
Sydalpin ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.
Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.
Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene (Tauern-vinduet, Unterengadin-vinduet, tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige kalkalper, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene.
For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn.
Noen steder har magmatiske bergarter (plutonitter) trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor.
De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geologiske grensene til både Appenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geografiske grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno.
=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her Biber- (for rundt to millioner år siden), Donau- (770–680 tusen år siden), Günz- (640–540 tusen år siden), Haslach- (500–400 tusen år siden), Mindel- (480–370 tusen år siden), Riß- (230–130 tusen år siden) og Würm-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.
Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.
=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.
Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark.
Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.
Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
=== Jordsmonn ===
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de jordsmonnsdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at råjordtyper med mindre enn 2 cm humus (syrosem) er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:
På kalkbunn oppstår rendzina (uten B-horisont, og med en få centimeter opptil én meter tykk A-horisont bestående av mold). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til brunjord.
På silikatisk bunn heter det første stadiet ranker (uten B-horisont, ofte med råhumus som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den subalpine høyderegionen) – vil denne videreutvikle seg til podsol.
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket.
Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter jordpyramider. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol).
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.
Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.
Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence.
De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener.
=== Naturkatastrofer ===
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.
Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli.
== Klima og værforhold ==
Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire gradienter:
Høyde over havet. – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker temperaturen (ca. 1 °C per 200 m), mens nedbøren stiger.
Syd–nord. – Alpene danner skillet mellom mediterrant og temperert klima. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
Perifer–sentral. – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre skyer, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
Vest–øst. – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra oseanisk klima i vest til mer kontinentalt klima i øst.De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.
I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.
=== Spesielle værforhold i Alpene ===
Det fins flere værfenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:
Orografisk regn. – Det er et kjent fenomen at losiden av fjell er fuktigere enn lesiden. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt orografisk regn. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I bl.a. Bern-, Uri-, Glarus-Alpene og Rätikon er årsnedbøren på over 2000 mm.
Føn. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige For-Alpene ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
Inversjon. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet temperaturinversjon. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets topografi stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
Berg- og dalvind. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for solgangsvind og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.
== Plante- og dyreliv ==
Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.
Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter.
Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under).
Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik (Quercus cerris) lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene.
En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis (Geronticus eremita). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen.
=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik (Quercus ilex) og oliventrær.
Regionen over dette, som heter supramediterran og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik (Quercus pubescens) i (syd)vest og europahumlebøk (Ostrya carpinifolia) i (syd)øst.
Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp.
=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk.
Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.
Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter.
=== Den subalpine regionen ===
De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.
Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og cembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata) vest for Gotthard-massivet og buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) øst for dette. Store kratt med grønnor er også vanlig ved tregrensen.
I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus (Sorex alpinus), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik (Carduelis cabaret) og sitronirisk (Serinus citrinella).
=== Den alpine regionen ===
Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen.
Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser (Rhododendron ferrugineum på gneis- og granittbunn; Rhododendron hirsutum på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Soldanella vokser ofte i snøleier.
Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus (Chionomys nivalis).
Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka (Pyrrhocorax pyrrhocorax, nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie (Pyrrhocorax graculus), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv (Montifringilla nivalis). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen.
Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, Salamandra atra) eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, Vipera aspis; sandviper, Vipera ammodytes).
Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge (Pontia callidice), den gule Colias phicomone, svalestjerten Parnassius phoebus og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger.
=== Den nivale regionen ===
Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora).
Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, Isotoma saltans, og snøloppe, Isotoma nivalis) og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).
=== Store rovdyr ===
Store rovdyr streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
Brunbjørn har overlevd i de slovenske Alpene og i Adamello (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til Steiermark og Niederösterreich (Østerrike), fra Adamello til Tirol (Italia/Østerrike) og Val Müstair (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
Ulven har på 1980-tallet gjeninnvandret fra Appenninene via De liguriske Alpene, og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til Sveits. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
Gaupen ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i Sveits og Østerrike.
Lammegribben ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i Hohe Tauern, Sesvenna, Vanoise og De maritime Alpene.
Gåsegribben gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
Kongeørnen var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.
== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et naturlandskap, er det mer korrekt å betegne dem som et kulturlandskap. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato.
De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor.
=== Historie ===
Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede neandertalmenneskene tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; steinalderen) har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter.
Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i bronsealderen, siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
Golasecca-kulturen i den nordvestlige Posletta og angrensende fjellpartier;
Este-kulturen øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket veneterne);
Laugen-Melaun-kulturen i Graubünden/Tirol (identifisert med reterne).Med jernalderen sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (Gallia Cisalpina) og så langt øst som Niederösterreich (Noricum). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav.
Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i Romerriket. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene.
I folkevandringstiden trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
Burgunderne kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet 457 et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i Genève og Lyon. Selv om de var et germansk folk, overtok de snart det latinske språk, som i tidens løp ble til frankoprovençalsk. Burgund, som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet Savoie.
Alemannerne var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk (alemannisk).
Langobardene var et germansk folk som kom fra Den pannonske slette og erobret i 568 Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet Lombardia.
Slaverne innvandret østfra og bosatte seg i løpet av 500-tallet i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i Pustertal, der de rundt 610 ble stoppet av bajuvarene.
Bajuvarerne i dagens Bayern nevnes for første gang i 551. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs Donau og sydover via Brennerpasset, der de rundt 680 nådde Bozen, som inntil da hadde vært langobardisk.
Frankerne innlemmet etter hvert alle disse områdene i riket sitt. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under Karl den store (806–814) og igjen under de første tysk-romerske keiserne (1033–1349).Gjennom middelalderen var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater. De større områdene var:
Savoie oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass (store og lille St. Bernhard samt Mont Cenis) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Chambéry til Torino i 1560, forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den italienske statsdannelsen.
Det sveitsiske edsforbund oppstod på 1200-tallet etter at Schwabens herskerhus Zähringerne hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom kantonene Schwyz, Uri og Unterwalden mot habsburgerne. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med Gotthardpasset et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i freden i Westfalen (1648).
Tirol løsrev seg fra Bayerns herredømme i løpet av 1200-tallet. Fyrstegrevskapets sterke posisjon var begrunnet i at det med Brenner- og Reschenpasset kontrollerte Det tysk-romerske rikets to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse Margrete, som til slutt overlot landet til habsburgerne.
Habsburgerne stammet fra Aargau i Sveits, men ble i 1276 hertuger av (Nedre) Østerrike og Steiermark. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg Kärnten, Krain (1335), Tirol (1363), Vorarlberg (1363–1814) og Salzburg (1805). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.
I middelalderens varmeperiode opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.
Befolkningen hadde i mange alpestater større friheter enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.
Under Napoleonskrigene ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter første verdenskrig kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh.
Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (montes horribiles – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som belle epoque («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse.
=== Språk i Alpene ===
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene.
Romanske språk tales i syd og vest. Disse går tilbake på folkelatinen som ble talt i Alperommet.
De retoromanske språkene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
retoromansk i Graubünden,
ladinsk i Dolomittene,
friulisk i Friuli.
Frankoprovençalsk ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen Fribourg–Ivrea, mens sydgrensen var linjen Grenoble–Torino. I Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom italieniseringen på 1900-tallet. I Aostadalen og Valais taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
Fransk var opprinnelig representert ved (dialekten/språket) oksitansk, som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i Piemonte og Aostadalen.
Italiensk oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
ligurisk mellom De maritime/liguriske Alpene og middelhavskysten;
piemontesisk rundt Torino;
lombardisk mellom Maggioresjøen og Gardasjøen, inkludert Ticino og enkelte daler i Graubünden;
venetiansk øst for Gardasjøen.
Av de germanske språkene tales:
tysk i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det første årtusenskiftet. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
alemannisk i vest (Sveits, Liechtenstein, Vorarlberg, Allgäu) med enkelte walsertyske språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
bairisk i øst (mesteparten av Østerrike, Bayern og Syd-Tirol) med enkelte zimbriske språkøyer i Italia.
Av de slaviske språkene tales:
slovensk i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet. Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i Slovenia, de østlige delene av Friuli-Venezia Giulia og de sydlige delene av Kärnten og Steiermark.Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater).
=== Bosetning ===
Mens befolkningstallet i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11 millioner mennesker (57 %). Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:
I seks områder har bosetningen nådd 2000 moh.:
Queyras (De cottiske Alpene, Hautes-Alpes, Frankrike)
Oisans (De grajiske Alpene, Hautes-Alpes/Isère, Frankrike)
Val d'Anniviers (Valais-Alpene, Valais, Sveits)
Avers (Platta-Alpene, Graubünden, Sveits)
Trepalle (Livigno-Alpene, Lombardia, Italia)
Ötztal/Schnalstal (Ötztal-Alpene, Nord-Tirol/Syd-Tirol, Østerrike/Italia)
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en befolkningsnedgang, mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.
De tradisjonelle bosetningsformene har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.
Bosetningsstedene kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
De kjegleformede sedimentene ved munningen av bekker i større daler og
naturlige terrasser utgjorde ofte førstevalget;
skråninger var noe sjeldnere;
dalbunnene ble generelt unngått på grunn av flomfare;
høyder (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten borgaktige tettsteder (såkalte villages perchés) i De liguriske og maritime Alpene, men blir gradvis sjeldnere mot nord.Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje for stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk (se eget avsnitt under). I løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen (se eget avsnitt under). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:
Tertiærnæringer har i dag størst betydning i Alpene.
Handel hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer (Bolzano, Chur, Bellinzona, Aosta, Grenoble, Susa).
Transport er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren (se under). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten gjennom Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold i Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter Wienkongressen i 1815) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
Forskning og utvikling.
Banker og forsikringer.
Turisme (se under).
Sekundærnæringer har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
Industri spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
tekstilindustri, som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
tungindustri ved malmforekomster;
energikrevende industri (bl.a. aluminiumproduksjon, elektrokjemi) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
Energiforsyning er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder (se over) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av vannkraft. Den totale installerte effekten av vannkraftverkene i Alpene er rundt 40 GW, derav 10 GW i Sveits, 9,5 GW i Italia, 9 GW i Østerrike, 7,5 GW i Frankrike og 4 GW i Slovenia.
Vannforsyning av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
Byggenæringen har ikke minst profittert på turismens gode kår.
Håndverk er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
steinprodukter (kar, tavler);
stråhatter, kurver;
treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
tøy (toving, veving, strikking, brodering);
metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
Primærnæringene har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
Landbruk er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer (se under).
Jakt og sanking har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
Gruvedriften har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet (se over), men de fleste gruvene er nå nedlagt.
=== Landbruk ===
Siden den tidligere middelalderen har landbruk preget Alpene helt opp til den alpine vegetasjonssonen, dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert seterbruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av kulturkretsene. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
Eng/seter-drift er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens åkre bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier enger. Terrasselandbruk forekommer ikke. I større høyder (vårsetre og setre) fins bare beiter og slåtter. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren kjøttproduksjon eller ren melkeproduksjon.
Åker/seter-drift har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest rug), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man transhumans i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også vinberg i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og Ticino, mens noe er igjen i Italia, Valais og Graubünden.
Åker/kastanje-drift er en variant av åker/seter-drift som suppleres av kastanjer. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900 moh. Etter at kastanjekreften ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
Eng/skog-drift kombinerer storfehold med skogdrift. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av De nordlige og sydlige Kalk-Alpene. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
«Flatmarksjordbruk», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, se over) ty til utstrakt vanning. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt coltura mista, dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: grønnsaker i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene frukttrær. I dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er epleplantasjene i Vinschgau, vinbergene i Valtellina eller grønnsaksåkerne i Unterinntal.
Ekstensiv sauehold er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene (transhumans). I dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for allmenningens tragedie.
Reproduksjon var like viktig som produksjon, dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som dugnadsarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.
=== Turisme ===
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (Belle Epoque-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.
Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.
=== Transport ===
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset.
I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom EUs indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var Mont Cenis-tunnelen i 1871, Gotthard- og Tendatunnelen i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport gjennom Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:
Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene).
=== Kultur og tradisjoner ===
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning.
Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.).
Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.
=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. historie), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
Sentrumsregioner (S) er byer og bynære områder i de større dalene (Isère, Rhône, Inn, Mur, Adige) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
I pendlerregioner (P) dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
Landlige regioner (L) driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
I avfolkningsregioner (A) har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, U står for ubebodd):
At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig.
Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for økologisk reproduksjon (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.
=== Alpepolitikk ===
Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
== Navnet ==
Alpenes navn (slovensk Alpe; tysk Alpen; fransk, ladinsk og latin Alpes; italiensk Alpi; friulisk, oksitansk og retoromansk Alps; frankoprovençalsk Arpes; bairisk Oipm) går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *alp, som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet Alpen fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene.
Teorien om at Alpene er beslektet med den indoeuropeiske roten *albhos = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold.
== Se også ==
alpin
alpinisme
For-Alpene
Vest-Alpene
Øst-Alpene
Lister:
viktige fjelltopper i Alpene
fjellkjeder i Alpene
fjellpass i Alpene
daler i Alpene
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
Denne artikkelen står i stor gjeld til Werner Bätzings bøker:
Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.
== Eksterne lenker ==
(en) Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alpevernkommisjonen
Alpekonvensjonen Arkivert 10. juni 2004 hos Wayback Machine.
Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner (tysk)
|
Rhône–Alpes var en av Frankrikes 27 regioner. Den lå sørøst i landet.
| 9,226 | 9,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrikes_departementer
|
2023-02-04
|
Frankrikes departementer
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrike-relaterte lister', 'Kategori:Frankrikes departementer']
|
Frankrikes departementer (fransk: département) er en administrativt inndeling av territorielle enheter (collectivité territoriale) i Frankrike. Frankrike er inndelt i 101 departementer. Et departement ledes av en folkevalgt forsamling (conseil général). En prefekt representerer sentralstaten i hvert departement.
Departementene er gruppert i 18 regioner hvorav fem er oversjøiske regioner. Departementene er oppdelt i 334 arrondissementer og 35 971 kommuner (2016).
|
Frankrikes departementer (fransk: département) er en administrativt inndeling av territorielle enheter (collectivité territoriale) i Frankrike. Frankrike er inndelt i 101 departementer. Et departement ledes av en folkevalgt forsamling (conseil général). En prefekt representerer sentralstaten i hvert departement.
Departementene er gruppert i 18 regioner hvorav fem er oversjøiske regioner. Departementene er oppdelt i 334 arrondissementer og 35 971 kommuner (2016).
== Historikk ==
Departementene oppsto som forvaltningsenhet ved vedtak i den grunnlovgivende forsamlingen 9. desember 1789. Forsamlinga vedtok en helt ny forvaltningsorganisasjon, der landet ble delt i 83 departementer, som skulle ledes av en valgt generalkonsul. På det lokale nivået ble kommunen ny administrativ enhet.
== Liste over departementene ==
Av Frankrikes 101 departementer ligger 96 i Europa og 5 i andre verdensdeler (markert med 1 i tabellen under). Estimert folkemengde 1. januar 2019 er totalt 66 992 699 innbyggere, herav 64 812 052 i Europa.
1Oversjøiske departementer (fransk: département d'outre-mer eller DOM) er gjenværende franske besittelser i andre verdensdeler som i dag har status som både departement og region, og som utgjør deler av både Frankrike og EU.
== Tidligere departementer ==
=== Departementer nedlagt etter 1790 ===
Rhone-et-Loire (fra 1793 delt opp i nåværende Rhone og Loire)
Meurthe (fra 1871 del av Meurthe-et-Moselle og Moselle)
Seine (fra 1968 delt opp i nåværende Paris, Hauts-de-Seine, Seine-Saint-Denis og Val-de-Marne)
Seine-et-Oise (fra 1968 delt opp i nåværende Essonne, Hauts-de-Seine, Yvelines og Val-d'Oise)
Corse (fra 1976 delt opp i nåværende Haute-Corse og Corse-du-Sud)
=== Departementer opprettet etter 1790 ===
1793: Rhone
1793: Loire
1793: Vaucluse
1808: Tarn-et-Garonne
1860: Alpes-Maritimes
1860: Haute-Savoie
1860: Savoie
1871: Meurthe-et-Moselle
1922: Territoire de Belfort
1946: Guadeloupe
1946: Guyane
1946: Martinique
1946: Réunion
1968: Paris
1968: Seine-Saint-Denis
1968: Val-de-Marne
1968: Essonne
1968: Hauts-de-Seine
1968: Yvelines
1968: Val-d'Oise
1976: Corse-du-Sud
1976: Haute-Corse
1976: Saint-Pierre og Miquelon (ikke lenger departement fra 1985)
2011: MayotteNapoléon Bonapartes departementer i annekterte områder (1792–1815) og departementer opprettet i Algerie (1848–1962) er utelatt, da disse områdene ikke er franske i dag og heller ikke var det i 1790.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Departments of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Départements de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Frankrikes departementer (fransk: département) er en administrativt inndeling av territorielle enheter (collectivité territoriale) i Frankrike. Frankrike er inndelt i 101 departementer.
| 9,227 | 9,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moulins
|
2023-02-04
|
Moulins
|
['Kategori:Pekere']
|
Moulins eller Moulin (fransk for mølle) kan vise til:
|
Moulins eller Moulin (fransk for mølle) kan vise til:
== Steder ==
Frankrike
Moulin-Mage, i Tarn département
Moulin-Neuf, Ariège, i Ariège département
Moulin-Neuf, Dordogne, i Dordogne département
Moulin-sous-Touvent, i Oise département
Moulins bispedømme
Moulins (Allier), i Allier département (the largest Moulins)
Moulins, Ille-et-Vilaine, i Ille-et-Vilaine département
Moulins (Aisne), i Aisne département
Moulins-Engilbert, i Nièvre département
Moulins-en-Tonnerrois, i Yonne département
Moulins-la-Marche, i Orne département
Moulins-le-Carbonnel, i Sarthe département
Moulins-lès-Metz, i Moselle département
Moulins-Saint-Hubert, i Meuse département
Moulins-sur-Céphons, i Indre département
Moulins-sur-Orne, i Orne département
Moulins-sur-Ouanne, i Yonne département
Moulins-sur-Yèvre, i Cher départementSkottlandMoulin (Skottland), et tettsted utenfor PitlochryOppdiktete stederMoulinsart, et oppdiktet sted i Tintin-universet.
== Andre ==
Moulin (geologi)
Moulin Rouge, et kabaretteater i Paris.
|
Moulins eller Moulin (fransk for mølle) kan vise til:
| 9,230 | 9,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Digne-les-Bains
|
2023-02-04
|
Digne-les-Bains
|
['Kategori:44°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', "Kategori:Byer i Provence-Alpes-Côte d'Azur", 'Kategori:Kommuner i Alpes-de-Haute-Provence', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Digne-les-Bains, eller bare Digne er en kommune i departementet Alpes-de-Haute-Provence i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Digne er hovedstad i departementet. Handlingen i Victor Hugos De elendige begynner i Digne.
|
Digne-les-Bains, eller bare Digne er en kommune i departementet Alpes-de-Haute-Provence i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Digne er hovedstad i departementet. Handlingen i Victor Hugos De elendige begynner i Digne.
== Vennskapsbyer ==
Bad Mergentheim, Tyskland
Borgomanero, Italia
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Digne
== Se også ==
Germanwings Flight 9525
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Digne-les-Bains – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Digne-les-Bains, eller bare Digne er en kommune i departementet Alpes-de-Haute-Provence i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Digne er hovedstad i departementet.
| 9,231 | 9,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gap_(Hautes-Alpes)
|
2023-02-04
|
Gap (Hautes-Alpes)
|
['Kategori:44°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', "Kategori:Byer i Provence-Alpes-Côte d'Azur", 'Kategori:Kommuner i Hautes-Alpes', 'Kategori:Sider med kart']
|
Gap er en kommune i departementet Hautes-Alpes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur i det sørøstlige Frankrike. Den ligger ca. 100 km sør for Grenoble og 150 km nord for Aix-en-Provence. Gap er hovedstad i departementet Hautes-Alpes, og har ca. 39 000 innbyggere. Byen er kjent for sin ost, le gapençais.
I romertiden ble Gap kalt Vapincum.
Utvikling i folketallet:
1990 – 33 444
1999 – 36 262
2006 – 39 557
|
Gap er en kommune i departementet Hautes-Alpes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur i det sørøstlige Frankrike. Den ligger ca. 100 km sør for Grenoble og 150 km nord for Aix-en-Provence. Gap er hovedstad i departementet Hautes-Alpes, og har ca. 39 000 innbyggere. Byen er kjent for sin ost, le gapençais.
I romertiden ble Gap kalt Vapincum.
Utvikling i folketallet:
1990 – 33 444
1999 – 36 262
2006 – 39 557
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Gap
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Gap (Hautes-Alpes) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gap – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Gap er en kommune i departementet Hautes-Alpes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur i det sørøstlige Frankrike. Den ligger ca.
| 9,232 | 9,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Privas
|
2023-02-04
|
Privas
|
['Kategori:44°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Auvergne-Rhône-Alpes', 'Kategori:Kommuner i Ardèche', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Privas er en kommune i departementet Ardèche i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sør i Frankrike. Privas er hovedstad i departementet.
|
Privas er en kommune i departementet Ardèche i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sør i Frankrike. Privas er hovedstad i departementet.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Privas
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Privas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Privas er en kommune i departementet Ardèche i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sør i Frankrike. Privas er hovedstad i departementet.
| 9,233 | 9,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charleville-M%C3%A9zi%C3%A8res
|
2023-02-04
|
Charleville-Mézières
|
['Kategori:1966 i Frankrike', 'Kategori:49°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Grand Est', 'Kategori:Dukketeater i Frankrike', 'Kategori:Figurteater', 'Kategori:Kommuner etablert i 1966', 'Kategori:Kommuner i Ardennes', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Charleville-Mézières er en kommune i departementet Ardennes i regionen Grand Est nord i Frankrike. Charleville-Mézières er hovedstad i departementet, og ligger ved elven Meuse.
|
Charleville-Mézières er en kommune i departementet Ardennes i regionen Grand Est nord i Frankrike. Charleville-Mézières er hovedstad i departementet, og ligger ved elven Meuse.
== Historie ==
Kommunen Charleville-Mézières ble dannet i 1966 ved administrativ sammenslåing av fem tidligere kommuner som allerede hadde et samarbeid. Disse kommunene var: Charleville, Étion, Mézières (tidligere préfecture), Mohon og Montcy-Saint-Pierre. En annen kommune, Le Theux, hadde allerede blitt innlemmet i Mézières i 1965. Totalt folketall i kommunen er ca. 51 000.
== Kultur ==
=== «Figurteaterbyen» ===
Myndighetene i Charlevile-Mézières kaller stolt byen sin for «La capitale de la marionnette» – «Figurteaterbyen». En rekke organisasjoner og institusjoner innen scenekunstfeltet figurteater ligger i byen.
==== Figurteaterskolen ESNAM ====
Utdanningsinstitusjonen Ecole Nationale Supérieure des Arts de la Marionette (ESNAM), som ble opprettet i 1987 av Jacques Félix og Margareta Niculescu, ligger i Charleville-Mézières. Elevene ved denne skolen får en treårig utdannelse i figurteater. Yngvild Aspeli er en norsk figurteaterkunstner som har studert ved ESNAM.
ESNAM er samlokalisert med Institut Internationale de la Marionette (IIM).
==== UNIMAs hovedkontor ====
Den internasjonale interesseorganisasjonen for figurteater, Union Internationale de la Marionette (UNIMA), har siden 1981 hatt sitt hovedkontor i Charleville-Mézières.
==== Internasjonal figurteaterfestival ====
Annethvert år arrangeres en stor, internasjonal figurteaterfestival i byen. Festivalen kalles på fransk Le Festival Mondial des Théâtres de Marionnettes, og arrangeres av en sammenslutning som kaller seg Les Petits Comédiens de Chiffons (PCC). Også denne organisasjonen holder til i Charleville-Mézières, og den har hatt ansvaret for festivalen siden 1961.
=== Musée Rimbaud ===
I Charleville-Mézières ligger også et museum viet poeten Arthur Rimbaud, som ble født i denne byen. Museet holder til i en gammel mølle i sentrum.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Charleville-Mézières
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Charleville-Mézières – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Charleville-Mézières er en kommune i departementet Ardennes i regionen Grand Est nord i Frankrike. Charleville-Mézières er hovedstad i departementet, og ligger ved elven Meuse.
| 9,234 | 9,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foix
|
2023-02-04
|
Foix
|
['Kategori:1°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Midi-Pyrénées', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Frankrike', 'Kategori:Kommuner i Ariège', 'Kategori:Sider med kart']
|
Foix er en kommune i departementet Ariège i regionen Occitanie sør i Frankrike. Foix er hovedstad i departementet.
Foix ligger ved foten av Pyreneene. Den er den nest største byen i departementet Ariège, etter Pamiers.
De fremste severdighetene er den lokale grevens borg, den tidligere abbedikirken Saint Volusien, og de pittoreske smale gatene Rue de Labistour og Rue des Marchands.
Antagelig vokste Foix frem rundt et kapell bygd under Karl den store og som senere utviklet seg til et kloster. Opprinnelig tilhørte området (pays de Foix) hertugdømmet Aquitania. Senere ble det del av grevskapet Carcassonne. På 1000-tallet ble Foix selv et grevskap. Pays de Foix utgjorde sammen med Couserans og Donézan et kathar-område. Foix' murer kunne motstå angrep fra kortsridderne. I dette område raste albigenserkrigene særlig kraftig. I 1229 var krigen over, og greven av Foix ble vasall under den franske krone. Ved arv ble imidlertid byen del av Béarn, som varvasall under Navarra. Men i 1607 ble også Béarn igjen understilt den franske konge.
Greven av Foix utøvet sammen med den katolske biskop av Urgell myndighet som fyrster av Andorra. Men Foix måtte så overdra sin del av dobbeltmyndigheten til den franske konge (senere videre overdratt til den franske president).
|
Foix er en kommune i departementet Ariège i regionen Occitanie sør i Frankrike. Foix er hovedstad i departementet.
Foix ligger ved foten av Pyreneene. Den er den nest største byen i departementet Ariège, etter Pamiers.
De fremste severdighetene er den lokale grevens borg, den tidligere abbedikirken Saint Volusien, og de pittoreske smale gatene Rue de Labistour og Rue des Marchands.
Antagelig vokste Foix frem rundt et kapell bygd under Karl den store og som senere utviklet seg til et kloster. Opprinnelig tilhørte området (pays de Foix) hertugdømmet Aquitania. Senere ble det del av grevskapet Carcassonne. På 1000-tallet ble Foix selv et grevskap. Pays de Foix utgjorde sammen med Couserans og Donézan et kathar-område. Foix' murer kunne motstå angrep fra kortsridderne. I dette område raste albigenserkrigene særlig kraftig. I 1229 var krigen over, og greven av Foix ble vasall under den franske krone. Ved arv ble imidlertid byen del av Béarn, som varvasall under Navarra. Men i 1607 ble også Béarn igjen understilt den franske konge.
Greven av Foix utøvet sammen med den katolske biskop av Urgell myndighet som fyrster av Andorra. Men Foix måtte så overdra sin del av dobbeltmyndigheten til den franske konge (senere videre overdratt til den franske president).
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Foix
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Foix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Foix er en kommune i departementet Ariège i regionen Occitanie sør i Frankrike. Foix er hovedstad i departementet.
| 9,235 | 9,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troyes
|
2023-02-04
|
Troyes
|
['Kategori:48°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Grand Est', 'Kategori:Kommuner i Aube', 'Kategori:Sider med kart']
|
Troyes er en kommune i departementet Aube i regionen Grand Est nord i Frankrike. Troyes er hovedstad i departementet. Byen er naboby til Pont-Sainte-Marie og ligger ved elven Seine.
|
Troyes er en kommune i departementet Aube i regionen Grand Est nord i Frankrike. Troyes er hovedstad i departementet. Byen er naboby til Pont-Sainte-Marie og ligger ved elven Seine.
== Historie ==
Troyes har eksistert siden romertiden. I middelalderen vant byen seg et navn som sentrum for handel og det er den fremdeles. Ludvig den stamme ble kronet i byen i 878 av pave Johannes VII. Fyrsten i Champagne valgte Troyes som sete. I 1285, da Filip den smukke forente Champagne med kongeriket, hadde byen en rekke privilegier.
Johan den fryktløse, hertug av Burgund og alliert med England, ville gjøre byen til hovedstad i Frankrike i 1417. Han kom til enighet med Isabella av Bayern, kona til Karl VI av Frankrike, om at byen skulle ha hoff, råd og folkeforsamling med kontrollerende organer. I Troyes ble Henrik V av England 21. mai 1420 forlovet med Catherine, datter til Karl VI. Hun skulle etterfølge ham som dauphin. Fredsavtalen i Troyes fra 1420 skulle få slutt på hundreårskrigen. I 1429 vant Jeanne d’Arc byen tilbake fra engelsk herredømme.
== Næringsliv ==
Lacoste har sitt hovedkontor i byen. Det er også annen tekstil- og gummiindustri i byen. Ettersom den er en del av Champagne-distriktet, er det stor vinproduksjon her.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Troyes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Troyes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Troyes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Bilder fra Troyes
|
Troyes er en kommune i departementet Aube i regionen Grand Est nord i Frankrike. Troyes er hovedstad i departementet.
| 9,236 | 9,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carcassonne
|
2023-02-04
|
Carcassonne
|
['Kategori:2°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Languedoc-Roussillon', 'Kategori:Festninger i Frankrike', 'Kategori:Kommuner i Aude', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Verdensarven i Frankrike']
|
Carcassonne (oksitansk: Carcassona) er en befestet by i den sydfranske regionen Occitanie og er administrasjonssentrum (préfecture) i departementet Aude. Carcassonne tilhørte tidligere den historiske provinsen Languedoc. Byen er delt i to av elven Aude. På elvens høyre bredd ligger den øvre befestede Cité de Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine dobbelte bymurer, som gir et bilde av befestningskunsten helt fra 500-tallet til 1300-tallet. Den nedre bydelen på venstre bredd, Bastide Saint-Louis eller Ville Basse (nedre by), er sterkest befolket og ekspanderende. De to bydelene er forbundet med to broer, Pont vieux og Pont neuf.
Festningsbyen i Carcassonne ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1997.
|
Carcassonne (oksitansk: Carcassona) er en befestet by i den sydfranske regionen Occitanie og er administrasjonssentrum (préfecture) i departementet Aude. Carcassonne tilhørte tidligere den historiske provinsen Languedoc. Byen er delt i to av elven Aude. På elvens høyre bredd ligger den øvre befestede Cité de Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine dobbelte bymurer, som gir et bilde av befestningskunsten helt fra 500-tallet til 1300-tallet. Den nedre bydelen på venstre bredd, Bastide Saint-Louis eller Ville Basse (nedre by), er sterkest befolket og ekspanderende. De to bydelene er forbundet med to broer, Pont vieux og Pont neuf.
Festningsbyen i Carcassonne ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1997.
== Geografi ==
Carcassonne ligger nord for Pyreneene, 53 km vest for Narbonne, 90 km sydøst for Toulouse og 800 km syd for Paris. Byen ligger på sletten mellom Pyreneene og det franske Sentralmassivet, og to store trafikkruter har krysset Carcassonne siden antikken: Den historiske veien mellom Garonnedalen ved Atlanterhavet og Middelhavet, og ruten mellom Sentralmassivet og Spania langs kanten av Pyreneene. Canal du Midi, som forbinder Middelhavet og Atlanterhavet, går igjennom den nedre bydelen i Carcassonne. Kanalen ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1996.
=== Klima ===
Carcassonne har middelhavsklima med tørr, varm sommer, mild høst og vinter og vår uten mye regn. Nedbør i form av snø er sjeldent, det snør i gjennomsnitt kun sju dager per år, mellom desember og mars. Dager med frost er også sjeldne. Sterkest nedbør kommer i oktober om høsten og i april om våren. Om sommeren kommer nedbøren stort sett under tordenvær. Uværet kan bli ganske voldsomt, med nedbør i form av hagl, noe som kan være ødeleggende for vingårdene. Carcassonne har også en del vind, gjennomsnittlig mer enn 117 dager per år med vindstyrke over 55 km/h.
Byen ble rammet av flom fra elven Aude flere ganger i 1872 og 1875. En av de kraftigste flommene var i 1891, da økte vannstanden med 8 m og de lavere områdene av byen ble oversvømt. I august 1912 ble byen rammet av en tornado som forårsaket store skader.
== Historie ==
Første tegn på bosetting i området er datert til rundt 3500 f.Kr. På 500-tallet f.Kr. ble en befestet by (oppidum) med det keltiske stedsnavnet Carsac etablert to kilometer syd for dagens Carcassonne. Den hadde trolig en iberisk befolkning. Byen ble et viktig handelssted for områdene fra Aude til Middelhavet.
=== Gallo-romersk periode ===
Det galliske folket Volcae Tectosages fra Sentral-Europa tok over byen rundt 300 f.Kr. De bekjempet byens befolkning, og slo seg ned der Carcassonne ligger i dag.
Rundt 120 f.Kr. ble byen en del av den romerske provinsen Gallia Transalpina, senere omdøpt til Gallia Narbonensis. Byens strategiske beliggenhet førte til at romerne befestet bakketoppen og gjorde byen til colonia av Julia Carsaco, senere Carcasum. De eldste murene i Carcassonne og mesteparten av de nederste steinrekkene på bymuren mot nord dateres til galloromersk tid.
Denne perioden karakteriseres av murer som strekker seg mellom ganske tett plasserte runde eller kvadratiske tårn. Begge deler er laget for å motstå angrep. Murene mellom tårnene går i «sikksakk», fordi rette murer var mer sårbare. Av over 30 gallo-romerske tårn, er kun tre bevart: Moulin du Connétable, Moulin du Vieulas og Marquière. Disse tårnene dominerer nordfasaden. Marquière-tårnet er mest autentisk, de to andre tårnene fikk de øverste delene ombygd på 1200-tallet.
=== Vestgotisk periode ===
I 462 overga romerne offisielt den vestre delen av Gallia Narbonensis, Septimania, til den vestgotiske kong Teoderik II, som hadde beleiret Carcasum siden 453. Han fortsatte utbyggingen av festningsverkene i byen, nå kalt Carcasona, som forble en grenseby mot nord. Vestgoterne kopierte den gallo-romerske arkitekturen, og det er vanskelig å skille deres byggearbeider fra de eldre konstruksjonene. Mye av det de bygde står fremdeles. Teoderik skal også ha påbegynt byggingen av basilikaen som nå er viet til St. Nazarius. Tidlig på 500-tallet, antagelig i 533 eller kort tid etter, ble Carcasona bispesete sammen med Agde og Maguelone. Det skal ha blitt bygget en vestgotisk katedral, men den fins det ikke spor etter i dag. Den første biskopen hvis navn er bevart kjent for ettertiden, var Sergius (kildebelagt 589).
=== Sarasensk og frankisk periode ===
I 508 slo vestgoterne tilbake angrep fra den frankiske kong Klodvig I. I 725 inntok imidlertid muslimske sarasenere fra Barcelona Carcassonne, og byen fikk navnet Carchachouna. Den frankiske kong Pipin den yngre drev sarasenerne bort i 759. I 760 hadde Pipin tatt mesteparten av Syd-Frankrike, men han var ikke i stand til å innta den ugjennomtrengelige festningen i Carcassonne.
Legenden om Dame Carcas oppsto under disse begivenhetene: Enken etter saraseneren Balaak brukte krigslist for å forsvare Carcasona mot Karl den stores tropper. Hun ga ordre om å kaste en velfødd gris ut fra ringmuren, for å gi inntrykk av at byen hadde masse mat og velfylte lagre. Det sies at angriperne skal ha gitt opp og forlatt byen umiddelbart etter dette. For å kunngjøre og spre disse gode nyhetene, ringte (fransk: sonner) Dame Carcas med byklokkene. Legenden sier at det er slik bynavnet Carcas sonne har oppstått. Legenden har imidlertid en kronologisk feil, siden Karl den store (Pipins sønn) overtok tronen lenge etter disse begivenhetene.
=== Middelalderen ===
==== Trencaveldynastiet ====
Etter Karl den stores død tok føydalsystemet over i det oppstykkede landet. I 1067 ble eiendommen Carcassonne overført til Ermengard, vicomtesse av Agde og Béziers. Hun var gift med Raimond Bernard Trencavel, vicomte av Albi og Nîmes (vicomt er egentlig vicecomte, det vil si visegreve på norsk, også kalt borggreve). I 1082 ble Trencavel myrdet, og sønnen, Bernard Aton Trencavel, utropte seg selv til vicomte av Carcassonne i tillegg til Albi, Nîmes og Béziers. Carcassonne var underlagt Trencaveldynastiet fram til 1209, og denne perioden var fylt med velstand og stor innflytelse. Skatter fra handel førte med seg gode inntekter for byen og vicomten. Byen ble delt inn i 16 châtellenies med hver sin vasall som hadde ansvar for forsvar av sin del av byen. Trencavelfamilien var hele tiden utsatt for rivalisering mellom de to mektige naboene, Barcelona og Toulouse, og inngikk allianser med hver av dem etter tur.
Denne perioden ble det satt opp flere nye bygninger og mange av de eldre konstruksjonene ble restaurert. Grunnsteinene til katedralen St. Nazarius ble velsignet av Pave Urban II i 1096. Paven hadde da reist til Carcassonne for å overbevise Bernard de Trencavel om å slutte seg til det korstog som på den tid ble organisert.
Katedralen skulle være en bastion mot byens mange kjettere (ordet kjetter kommer fra ordet kathar av gresk katharos, som betyr ren). Trencavelfamilien bygde også slottet Château Comtal, som ble påbegynt i 1130. De vestgotiske tårnene og de gallo-romerske murene, som var i dårlig forfatning etter mange angrep opp igjennom århundrene, ble restaurert og tårnene ble forhøyet.
==== Den katolske kirke og katarene ====
På 1100-tallet ble katarismen sterkt utbredt i områdene i og rundt Carcassonne. Katarismen var en religiøs bevegelse basert på dualistisk kristen tro. På begynnelsen av 1200-tallet var Carcassonne preget av velstand og var sterkt befolket, den hadde rundt 4000 innbyggere. Det var flere forsteder utenfor murene, St. Vincent og St. Michel, med sitt jødiske samfunn. Den unge vicomte Raymond Roger Trencavel (1185 – 10. november 1209) beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som albigensere, etter byen Albi.
Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I 1204 utnevnte pave Innocens III tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud Amaury av Cîteaux. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire, cisterciensermunken Pierre de Castelnau tok denne delen av oppgaven så alvorlig at han var fryktet og hatet i sør. Men den spanske prest Dominikus (dominikanerordenens grunnlegger) overtalte legatene til heller å ta i bruk kjetternes metoder, som var langt mer effektive. Ved å gi avkall på all pomp og prakt som hittil hadde omgitt dem og heller være et eksempel på evangelisk fattigdom, oppnådde de straks langt større resultater.
Carcassonne ble kjent for sin skjebne under albigenserkorstoget, beordret av pave Innocens III. Det kom i stand foranlediget av at en tjener av grev Raymond VI av Toulouse (Raymond Trencavels onkel) på grevens ordre skal ha drept legaten Pierre de Castelnau den 15. januar 1208.
Innocens III beordret militær makt satt inn mot albigenserne og deres fører, grev Raymond, og erklærte i juli 1209 hellig krig eller kjetterkorstog mot dem etter å ha erklært katarene som satanister. Etter å ha inntatt Béziers og massakrert de 20 000 innbyggerne der, tvang korstogshæren til Simon de Montfort innbyggerne i Carcassonne til å overgi seg 15. august 1209, etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, «kun medbringende sine synders last», og de øvrige 400 ble brent eller hengt.
Etter å ha tatt Trencavel til fange og latt ham dø i sitt eget fengsel kort tid etter, tok Montfort selv over byen og vicomtetittelen. Han forsterket festningsverkene og Carcassonne ble nå en grenseby mellom Frankrike og Aragón.
==== Underlagt den franske kronen ====
I 1240 forsøkte Trencavels sønn å gjenerobre sine eiendommer, men det var nytteløst. Han ble tvunget til å gi avkall på sin rett til eiendommen i 1246. Året etter ble Trencavels eiendommer, deriblant Carcassonne, konfiskert og underlagt den franske kongen, Ludvig IX. Han og etterfølgeren Filip III forsterket festningen kraftig, sammen med fem andre festninger langs grensen mot Aragón (i dagens Spania). Disse festningene kalles Cascassonnes fem sønner. Byggingen av en ytre ringmur med tårn ble igangsatt i 1248. Filip fikk laget en hovedport i den indre muren i Cité, Narbonnaiseporten, i tillegg til St. Nazariusporten med innhegning, Trésautårnet og et vakttårn på slottet som ikke finnes i dag. Han fikk også restaurert flere av de gallo-romerske tårnene.
Et opprør mot kronen i 1262 ble straffet med at en del av Carcassonnes innbyggere ble drevet ut av byen. Disse fikk etterpå lov til å bosette seg på Audes venstre bredd, og kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen «Bastide Saint-Louis», som nå er en del av Ville Basse.
Festningen ble på denne tiden ansett som uangripelig. I 1355, under hundreårskrigen mislyktes Edward, den svarte prinsen, å ta byen, selv om troppene hans ødela og brente den lavereliggende bydelen. Den ble gjenoppbygget etter hvert.
=== 1500–1800 ===
I 1531 spredte den kalvinistiske protestantisme seg i området. Cité forble katolsk, mens den nedre bydelen konverterte til protestantismen, noe som førte til en blodig konflikt mellom de to bydelene i Carcassonne. I 1582 ble den nedre bydelen tildelt tittelen «Ville» av Languedocstatene. Den sterke rivaliseringen fortsatte, med åndelig og politisk makt (biskopen og kongens representanter) i Cité på bakketoppen, og økonomisk makt og velstand i den nedre bydelen.
Ved Pyreneene-traktaten i 1659 ble grenseprovinsen Roussillon overført til Frankrike, og Carcassonnes militære betydning ble redusert. Dette var begynnelsen på slutten for det stolte Cité. Festningsverkene ble forlatt på 1700-tallet og stein ble tatt fra festningen til bygging av nye konstruksjoner og reparasjoner av gamle. Takene raste sammen, og festningen forfalt kraftig.
Den nedre bydelen blomstret imidlertid, på grunn av tekstilindustri med produksjon av ull. En kongelig fabrikk ble etablert i 1694 på «la Trivalle», denne kan fremdeles ses i dag. Byen ble et økonomisk sentrum og velstanden kan ses på bygårdene som ble oppført på 1700-tallet. Etter hvert foretrakk borgerne og autoritetene bydelen Ville Basse i stedet for Cité. Tekstilindustrien gjennomgikk imidlertid sin første krise i 1783.
I 1800 ble bydelene slått sammen, og året etter ble det religiøse setet flyttet fra St. Nazariuskatedralen til St.Michelkirken i den nedre bydelen. Napoleon I nedgraderte festningen tre år etter. Etter dette fikk festningen minimalt med vedlikehold av krigsministeriet.
I 1810 ble Canal du Midi lagt om og endelig fløt den gjennom sentrum av den nedre bydelen. Gjennom første halvdel av 1800-tallet gikk det bedre for tekstilindustrien igjen, men den nådde ikke det høye nivået den hadde før 1780-tallet. Ville Basse utviklet seg videre, mens Cité sank sakte ned i vanstell, med en fattig og arbeidsløs befolkning og forfall av den gamle festningen. Forfallet var så stort at den franske regjeringen besluttet at alt skulle rives i 1849. Denne beslutningen satte i gang en reaksjon som reddet Cité fra total utslettelse. Byen ble klassifisert som et historisk monument, og et omfattende restaureringsarbeid ble påbegynt, ledet av arkitekten Eugene Viollet-le-Duc.
I 1857 fikk Carcassonne jernbane, og fra 1870 ble tekstilindustrien sterkt redusert. Vindyrking ble mer og mer vanlig i Carcassonne og omegn, og vingårder vokste opp over alt rundt byen.
== Restaurering ==
Da den franske regjeringens beslutning om riving ble offentliggjort i 1849, førte det til rabalder. Carcassonnes antikvar og borgermester, Jean-Pierre Cros-Mayrevieille, og forfatteren Prosper Mérimée, som var oppsynsmann for historiske monumenter, ledet en kampanje for å bevare festningsverkene som et historisk monument. Senere samme år fikk arkitekten Eugene Viollet-le-Duc oppdraget med å renovere festningen. Han hadde da allerede jobbet med restaureringen av St. Nazariusbasilikaen siden 1844,
I 1853 startet restaureringsarbeidene på murene mot vest og sydvest, etterfulgt av tvillingtårnene på Narbonnaiseporten på østsiden, som er hovedinngang til cité. Festningsbygningene ble slått sammen her og der, og hovedvekten av arbeidet ble lagt på å restaurere takene på tårnene og ringmurene. Arkitekten, Viollet-le-Duc, beordret riving av strukturer som stod inn mot ringmurene, noen av dem var betydelig gamle. Arkitekten etterlot seg rikelig med notater og tegninger da han døde i 1879. Eleven hans, Paul Boeswillwald, fortsatte restaureringsarbeidet på Carcassonne, og senere fortsatte arkitekten Nodet. Restaureringen var først ferdig på 1960-tallet.
Restaureringen ble sterkt kritisert da Viollet-le-Duc levde. Han hadde tidligere jobbet i Nord-Frankrike, og gjorde den feilen at han brukte skifer og ga tårntakene kjegleform, når den lokale byggeskikken tradisjonelt hadde benyttet takstein og lave skråtak. Men til tross for at ikke strukturene er autentiske etter restaureringen, er det enighet om at Viollet-le-Duc har utført et genialt restaureringsarbeid på Carcassonne.
== Festningsbyen ==
De mest severdige bygningene i Cité de Carcassonne foruten ringmuren, er slottet fra 1100-tallet og St. Nazariusbasilikaen fra 1000-tallet. Kirken har interessante glassmalerier og gravmæler. I den nedre bydelen utmerker kirkene St. Michel og St.Vincent fra 1300-tallet, samt rådhuset, justispalasset og torvhallene seg.
=== Ringmuren ===
Festningsanlegget i Carcassonne har en dobbel ringmur og 53 tårn. Den indre muren har bygningsdeler fra gallo-romersk tid (200- og 300-tallet) og løper mer enn 1000 meter rundt bakken. Mesteparten av dagens indre mur er imidlertid resultat av rekonstruksjon, derav to tredjedeler på slutten av 1200-tallet og i begynnelsen av 1300-tallet. To hovedseksjoner står igjen fra gallo-romersk periode: det sydøstre hjørnet og muren til Marquièretårnet, Vieulastårnet og Connétabletårnet i nordfasaden. Disse gallo-romerske tårnene har hesteskoformet grunnflate. Marquièretårnet, som er det mest autentiske av dem, har romanske buede vindusåpninger. På østfasaden er det også rester av et tårn fra denne perioden, St.Sernintårnet. Dette ble delvis gjenoppbygget på 1200- og 1400-tallet.
Den 1600 meter lange ytre ringmuren følger den indre muren og er bygget mellom 1228 og 1245. 5 vakttårn og 14 runde tårn deler muren inn i seksjoner. Ett av tårnene, Vadetårnet, er et av festningsverkets største, og inneholder både brønn, ildsted, brødovn og latriner. Dette sirkelformede tårnet sto ferdig i 1245, og er det eneste tårnet i den ytre muren som har skulpturell dekorasjon. Mellom den ytre og indre muren er en ryddet gang, smal mot vest og videre mot nord, syd og øst.
=== Narbonnaiseporten ===
Narbonnaiseporten, eller Narbonneporten, er den mest imponerende konstruksjonen fra 1200-tallet. Porten er festningens inngang mot øst, og er flankert av to svære tårn med spisse tak og et dobbelt vakttårn. Portbygningene er godt utstyrt med monumentale ildsteder, saltkar og vanntanker, og kunne huse mange soldater i lengre perioder under beleiring. Porten var også utformet med tanke på prestisje i tillegg til sin militære funksjon. Rommene er plassert over hverandre på forskjellige nivåer, og bygningen er et elegant eksempel på gotisk arkitektur. Inngangen var stengt av en kjetting, og porten hadde doble lås. I krigssituasjoner kunne trebjelker monteres over porten og på toppen av tårnene for å forsterke forsvaret. I dag er porten den eneste inngangen til Cité med bilvei.
=== St. Nazariusbasilikaen ===
St. Nazariusbasilikaen ble først nevnt som kirke i 925. 12. juni 1096 kom pave Urban II til Carcassonne der han velsignet bygningssteinene til en katedral viet de hellige Nazarius og Celsus, to martyrer fra Milano-området under det første århundre e.Kr. Katedralen ble bygget som en korskirke, med et bredt romansk hovedskip der hvelvingen støttes av to sideganger med romanske buer. Byggearbeidene skal ha vært ferdig i første halvdel av 1100-tallet. Av den romanske katedralen, er kun hovedskipet og sideskipene intakt i dag. Apsiden ble ødelagt under den gotiske rekonstruksjonen mellom 1269 og 1320. Den nye gotiske apsiden er polygonisk, og den har glassmalerier med Kristus som tema. Katedralen fikk også tverrskip under rekonstruksjonen, og et kor med seks kapeller ble satt opp på tuftene etter det romanske koret. Kapellene på nord- og sydsiden har glassmalerier med «Jesse tre» (Jesu stamtre) og «Livets tre» som motiv. På hovedskipet erstattet 22 vinduer veggene mellom de smale hvelvribbene for å hylle lysets åndelighet. Deriblant er to store rosevinduer, med jomfru Maria og Kristus som tema. Katedralen ble også dekorert med mange skulpturer. Inngangen til hovedskipet i katedralen er på nordsiden. Den består av et våpenhus med skulpturelle dekorasjoner.
St. Nazarius mistet katedralverdigheten til St. Michelkirken i den nedre bydelen i 1801, men den fremstår fremdeles som en katedral. I 1898 innvilget Pave Leo XIII kirken tittelen basilika og den fikk i tillegg navnet Pave Leo XIIIs basilika.
=== Slottet Château Comtal ===
Vicomte Bernard Aton Trencavel av Carcassonne startet byggingen av slottet, det såkalte «palatium», inn mot østsiden av muren på 1100-tallet. Det skulle erstatte et eldre primitivt slott som skal ha stått der tårnene på Narbonnaiseporten er i dag. Det romanske slottet besto av to hovedgrupper enetasjes bygninger plassert vinkelrett mot hverandre, dominert av et kvadratisk midttårn. Taket på bygningene var krenelert (brystvern med skyteskår). Nordsiden av bygningene sto ferdig i 1150, sammen med et slottskapell viet til jomfru Maria. Det eneste som finnes av kapellet i dag er apsiden. Bygningene og kapellet dannet da en U-form rundt en gårdsplass.
Etter Trencavels fall fikk slottet nye forsvarsverk. I perioden 1228–1239 ble det bygget en mur med brystvern og runde tårn med skyteskår rundt hovedbygningene. Etter 1242 ble det bygget en ekstra etasje på de romanske bygningene, og en ny bygning til ble satt opp mot den søndre muren. Rester av dette kan ses på søndre gårdsplass («cour du midi»). Rundt 1300 ble det hvelvede kammeret i midttårnet dekorert med veggmalerier med dyre- og slagmotiver.
Slottets befestning er blant Europas best bevarte strukturer fra middelalderen. Slottet er ombygd flere ganger opp igjennom århundrene, og det er vanskelig å se for seg hvordan det kan ha sett ut da det var bolig for vicomtefamilien.
== Ville Basse ==
Den nyere delen av Carcassonne kalles også Bastide St. Louis, som var navnet på bydelen da den ble grunnlagt i 1262. Den eldste delen av byen var omgitt av en 2 800 meter lang ringmur bygget mellom 1355 og 1359 av greven av Armagnac. Muren hadde en bastion i hvert hjørne, St.Martial i nordvest, la Figuières i nordøst, Montmorency i sydøst og la Tour Grosse eller les Moulins i sydvest (denne kalles nå du Calvaire). På slutten av 1700-tallet hadde byen fire porter. Muren ble revet sammen med tårn og bastioner i 1806. Den eldste delen av Ville Basse er i dag rammet inn av boulevarder som ble bygget på 1700- og 1800-tallet over de gamle vollgravene. Byplanen har en stram form, som et sjakkbrett rundt et hovedtorg, Place Carnot, med en Neptunfontene fra 1770. Hver tirsdag, torsdag og lørdag er det marked rundt fontenen på Place Carnot.
=== St. Michelkatedralen ===
Da kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen i 1247, ga han ordre om å bygge to kirker, en på hver side av den nye byen. De skulle vies til St. Michel og St. Vincent. St. Michel har et bredt skip og en stor apside og apsidekapeller i østenden. Det romanske tverrskipet og koret ble senere erstattet med gotiske strukturer, men hovedskipet består. Kirkens glassmalerier er fra 1300-tallet fram til 1500-tallet. Kirken fikk hvelvtak på 1700-tallet. St. Michel fikk katedralstatus i 1803. Kirken ble rammet av brann i 1849, og restaureringsarbeidene etter brannen varte nesten 20 år.
=== St. Vincentkirken ===
St. Vincentkirken har et bredt hovedskip og hvelvtak, og er et godt eksempel på den gotiske arkitekturen som utviklet seg i Languedoc. Kirken har et oktogonisk klokketårn med 47 klokker, rosevindu og glassmalerier fra 1400-tallet. Inne i kirken står fire statuer av St. Vincent, St. Louis og to apostler fra 1300-tallet som tidligere har stått i nisjer ved inngangen.
=== Pont Vieux ===
Broen Pont Vieux over elven Aude har knyttet Cité og Ville Basse sammen siden 1300-tallet. Steinbroen var trolig ferdigbygget i 1320, og har 12 halvsirkelformede buer som varierer i størrelse med en diameter fra 10 til 14 meter. Omtrent midt på broen er et medtatt metallkrusifiks som markerer punktet der den gamle og nye byen møtes. Broen ble endret noe under restaurering i 1820.
=== Canal du Midi og Pont Marengo ===
Kanalen som forbinder Atlanterhavet med Middelhavet, Canal du Midi, løper gjennom Carcassonne like nord Bastide St. Louis. Kanalen er byens andre verdensarvsted. Den ble bygget på 1600-tallet av Pierre-Paul Riquet, men ble ikke anlagt gjennom Carcassonne før på slutten av 1700-tallet. Da den opprinnelige kanalen var ferdig i 1681, var løpet lagt to kilometer fra byen. Dette ble fort sett som en stor ulempe for Carcassonne, og forskjellige planer ble lagt den neste tiårene for å endre løpet på kanalen. Arbeidet med å legge om løpet av kanalen ble påbegynt i 1787, og hele anlegget ble åpnet 31. mai 1810 sammen med havnebassenget, Pont Marengo, Pont de la Paix og Pont D'Iéna.
Pont Marengo («Marengo bro») krysser Canal du Midi og forbinder Carcassonne med den lokale jernbanestasjonen. Det er stor trafikk i slusene her, og kanalbåtene som ferdes på kanalen er blitt en turistattraksjon. Broen er oppkalt etter slaget i Marengo, der Napoleon beseiret Østerrike i 1800.
== Økonomi ==
Ville Basse har fremdeles tekstilindustri, i tillegg til produksjon av sko og gummi. Bydelen er også blitt et sentrum for vinproduksjon. Men store deler av Carcassonnes inntekter kommer fra turismen knyttet til middelalderbyen og båter som seiler på Canal du Midi. Rundt 3 millioner turister besøker Carcassonne hvert år. På slutten av 1990-tallet startet flyplassen i Carcassonne å betjene økonomireiser til og fra andre europeiske flyplasser, for eksempel fra Dublin, London (Stansted) og Brussel.
I juli hvert år arrangeres to av Carcassonnes mest populære festivaler av stabelen, «Festival de La Cite» og «Festival de la Bastide». Festival de La Cite foregår i Cité og ble første gang arrangert i 1957, men festivalens kulturelle røtter går tilbake til 1908. Festivalen har både konserter, opera, dans- og teaterforestillinger, med nasjonale og internasjonalt kjente artister. De historiske omgivelsene gir festivalen en unik stemning. Festival de la Bastide foregår i den nedre bydelen, og er en musikk- og teaterfestival med rundt 70 gratis arrangementer bestående av moderne musikk, worldmusic og jazz.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Engelsk ===
Catlos, Brian: The Rough Guide to Languedoc Roussillon. Rough Guides, first edition (engelsk)
Graham-Leigh, Elaine: The Southern French Nobility and the Albigensian Crusade: The Trencavel Viscounts of Carcassonne and Beziers. The Boydell Press 2005. ISBN 1-84383-129-5 (engelsk)
McConnell, Jean: The legend of Carcassonne. University of London P 1962. ASIN: B0000CLEPA (engelsk)
Panouillé, Jean-Pierre: Carcassonne, History & Architecture. Ouest France 1999. ISBN 2-7373-2497-1. (engelsk)
Paterson, Linda: The world of the Troubadours, medieval occitan society. Cambridge University Press, 1995 (engelsk)
=== Fransk ===
Bruand, Yves: La cité de Carcassonne: les enceintes fortifiées. I Congrès archéologique de la France, Paris, 1973, pp. 496– 515. (fransk)
Bruand, Yves: La cité de Carcassonne: la citadelle ou château comtal. I Congrès archéologique de la France, Paris, 1973,pp. 516– 532. (fransk)
Débax, Hélène: La féodalité languedocienne: XIe – XIIe siècles: serments, hommages et fiefs dans le Languedoc des Trencavel. Presses Universitaires du Mirail 2003. ISBN 2-85816-651-X (fransk)
Dovetto, J.: Carcassonne. Éditions APA-POUX 1996. ISBN 2-907380-68-0. (fransk)
Girou, Jean: La cité de Carcassonne. Challamel 1948. (fransk)
Panouillé, Jean-Pierre: Carcassonne. Le temps des sièges. Paris, CNMHS/Presses du CNRS, 1992. ISBN 2-87682-067-6. (fransk)
Quilaine, Jean & Fabre, Daniel: Histoire de Carcassonne. Toulouse, Privat, 1984, 323 p. ISBN 2-7089-8234-6. (fransk)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Carcassonne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carcassonne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Cité de Carcassonne. Historie, restaurering, virtuell tur.
Artikkel om Carcassonne i Salmonsens konversationsleksikon (Prosjekt Runeberg).
Carcassonnes sider på virtualtourist.com. Arkivert 16. juli 2006 hos Wayback Machine.
Visiting Carcassonne – Guide på engelsk med fotogalleri.
Uoffisielt nettsted for Carcassonne.
Videoklipp med presentasjon av Carcassonne
|
Carcassonne (oksitansk: Carcassona) er en befestet by i den sydfranske regionen Occitanie og er administrasjonssentrum (préfecture) i departementet Aude. Carcassonne tilhørte tidligere den historiske provinsen Languedoc.
| 9,237 | 9,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rodez
|
2023-02-04
|
Rodez
|
['Kategori:2°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Midi-Pyrénées', 'Kategori:Kommuner i Aveyron', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Rodez er en kommune i departementet Aveyron i regionen Occitanie sør i Frankrike. Rodez er hovedstad i departementet, og innbyggerne kalles for ruthénois.
|
Rodez er en kommune i departementet Aveyron i regionen Occitanie sør i Frankrike. Rodez er hovedstad i departementet, og innbyggerne kalles for ruthénois.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Rodez
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rodez – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rodez – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Rodez er en kommune i departementet Aveyron i regionen Occitanie sør i Frankrike. Rodez er hovedstad i departementet, og innbyggerne kalles for ruthénois.
| 9,238 | 9,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marseille
|
2023-02-04
|
Marseille
|
['Kategori:43°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', "Kategori:Byer i Provence-Alpes-Côte d'Azur", 'Kategori:Kolonier i antikkens Hellas', 'Kategori:Marseille', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
For fotballaget, se Olympique de MarseilleMarseille er en by ved Frankrikes middelhavskyst. Den er landets nest største med 855 393 innbyggere (2013). I nærområdet bor over 1,5 millioner mennesker. Marseille er Frankrikes viktigste havn og hovedstad i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur og i departementet Bouches-du-Rhône. Med sitt greske opphav regnes Marseille som Frankrikes eldste by.
|
For fotballaget, se Olympique de MarseilleMarseille er en by ved Frankrikes middelhavskyst. Den er landets nest største med 855 393 innbyggere (2013). I nærområdet bor over 1,5 millioner mennesker. Marseille er Frankrikes viktigste havn og hovedstad i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur og i departementet Bouches-du-Rhône. Med sitt greske opphav regnes Marseille som Frankrikes eldste by.
== Geografi ==
Marseille ligger i en stor bukt med en uregelmessig, steinete kystlinje med miniatyrfjorder, og er derfor en naturlig plass for en havn. Munningen til elven Rhône ligger cirka 20 km vest for byen. I bukten ligger fire mindre øyer. En av dem er øya If, der det gamle fengselet Château d'If ligger; fengselet og øya er kjent fra Alexandre Dumas roman Greven av Monte Cristo. Mot nord og øst stiger terrenget og når en høyde på 1,147 m ved fjellet Sainte-Baume litt øst for byen. Mot nordvest ligger den store brakkvannssjøen Étang de Berre, der også flyplassen, Marseille Provence lufthavn, ligger. Byen har et typisk middelhavsklima.
== Historie ==
Det var greske kolonisatorer fra Phokaia som grunnla byen Massalia (gresk: Μασσαλία) omkring 600 f.Kr. Da moderbyen Fokaia ble ødelagt av perserne i 545 f.Kr., kom det ytterligere grekere til Massalia, og av den grunn snakker man om «byens andre grunnleggelse». Historisk kilde for dette er boken Peloponneserkrigen av Thukydides (rundt 400 f.Kr.).
Marseille ble en gresk koloni og en av de største og rikeste greske byer utenfor Hellas. Denne rikdommen og økende makt gjorde byen utsatt for angrep fra lokale keltiske stammer, men også av etruskere og karthagere. Problemene med de lokale keltiske stammene førte til at man trengte hjelp fra romerne rundt 125 f.Kr. Dette førte til at hele dagens Sør-Frankrike ble til den romerske provinsen Gallia Narbonensis, men det var først under borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Gnaeus Pompeius 49 f.Kr. at også Marseille mistet sin uavhengighet og ble del av Romerriket. Etter tradisjonen var det Maria Magdalena og hennes bror Lasarus som først misjonerte for kristendommen i Marseille, der det ble etablert biskopsete i det første århundre.
Etter Romerrikets fall på 400-tallet ble Marseille erobret gjentatte ganger av vestgoterne, østgoterne, frankere og Kongeriket Burgund. Etter at karolingerne gav byrettigheter til det nedkjørte Marseille, begynte den å ta seg opp igjen. Erobring gjennom maurerne og normannerne på 800-tallet var tilbakeslag. Da byen kom under greven av Provence på 900-tallet fortsatte oppgangen, selv om Marseille alltid bevarte sin trang til uavhengighet. Marseilles strategiske posisjon gjorde den ofte til utgangspunkt og mål for militæraksjoner utover århundrene. Pesten rammet havnebyen hardt, særlig i 1348-1361 og 1720/1721.
Marseille støttet den franske revolusjon entusiastisk og sendte 500 soldater til Paris i 1792. Deres sang under marsjen til Paris, Marseillaisen, ble fransk nasjonalsang i 1795.
Den franske kolonialiseringen av Nord-Afrika og Indokina økte Marseilles betydning på 1800-tallet, særlig etter at Suezkanalen ble åpnet i 1869. Under den andre verdenskrig ble byen bombet gjentatte ganger, av tyske og italienske fly i 1940 og av allierte i 1944 etter at byen hadde kommet under tysk okkupasjon 1942.
Etter stor fremgang etter den andre verdenskrig fikk Marseille betydelige problemer med kriminalitet, forurensning og integrasjon av store antall innvandre, spesielt fra Nord-Afrika. Det førte til nedgangstider der byen mistet 10% av sine innbyggere på 1990-tallet. Etter store anstrengelser ser det ut som om denne trenden har snudd.
== Kultur ==
=== Museer ===
Per 2020 har byen 21 museer av ulike slag.
=== Film ===
Filmskaperen Robert Guédiguian er født i Marseille. De mange filmene han selv har regissert, har handling som utspiller seg i og omkring Marseille. Guédiguian er gift med skuespilleren Ariane Ascaride, som også er født i Marseille. Hun spiller som regel en av hovedrollene i filmene hans.
== Utdanning ==
EPITECH
IPSA, école d’ingénieurs de l’air et de l’espace
Kedge Business School
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Marseille – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marseille – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
(en) Marseille hos Wikivoyage
Turistbyrå Marseille
|
Marseille er en by ved Frankrikes middelhavskyst. Den er landets nest største med 855 393 innbyggere (2013).
| 9,239 | 9,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caen
|
2023-02-04
|
Caen
|
['Kategori:0°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Normandie', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Kommuner i Calvados', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02']
|
Caen (fransk uttale: [kɑ̃]) er hovedstad i det franske departementet Calvados.
Caen har rundt 120 000 innbyggere og er hjembyen til Vilhelm Erobreren. Byen opplevde en stor økonomisk oppgang under hans erobring av England. Få bygninger har overlevd fra denne tiden på grunn av bombingen under andre verdenskrig. I sentrum av byen finner man tre markante monumenter fra Vilhelm erobrerens tid, restene av borgen hans og de to katedralene Abbaye aux Hommes og Abbaye aux Dames.
Under andre verdenskrig ble Caen kraftig nedbombet av amerikanske og britiske bombefly, da byen var sentral i de alliertes strategi for Operasjon Overlord, og det tyske forsvaret ble langt sterkere enn hva som var forventet.
|
Caen (fransk uttale: [kɑ̃]) er hovedstad i det franske departementet Calvados.
Caen har rundt 120 000 innbyggere og er hjembyen til Vilhelm Erobreren. Byen opplevde en stor økonomisk oppgang under hans erobring av England. Få bygninger har overlevd fra denne tiden på grunn av bombingen under andre verdenskrig. I sentrum av byen finner man tre markante monumenter fra Vilhelm erobrerens tid, restene av borgen hans og de to katedralene Abbaye aux Hommes og Abbaye aux Dames.
Under andre verdenskrig ble Caen kraftig nedbombet av amerikanske og britiske bombefly, da byen var sentral i de alliertes strategi for Operasjon Overlord, og det tyske forsvaret ble langt sterkere enn hva som var forventet.
== Historie ==
Vilhelm Erobreren var hertug av Normandie i 1035–1087 og konge av England i 1066–1087. Han regnes som grunnleggeren av Caen og bidro til å bygge slottet Château de Caen rundt år 1060. Dette var sentralt i forsvaret av Caen mot danske og skotske invasjonsforsøk, samt mot opprør fra normanniske aristokrater. Byen ble likevel erobret av Filip III av Frankrike i 1204, sammen med resten av Normandie. Ved starten av Hundreårskrigen inntok den engelske kongen Edvard III Frankrike via Den engelske kanal, hvor Caen var ett av de første målene. Byen ble erobret i 1346.Etter en kamp mellom Bretagne og Normandie fra 1449-1450, dro Arthur de Richemont, militærkommandant og hertug av Bretagne, mot Caen sammen med franske tropper under ordre av Jean de Dunois. Angrepet på Caen i 1450 var del av den fjerde fasen av hundreårskrigen, da dets territorier ble gjenerobret av det franske kongeriket.Under den franske revolusjon (1789-1799) var Caen et viktig støttepunkt for girondinerene.Caen ble en viktig havneby efter at det på 1800-tallet ble konstruert en 14 km lang skipskanal som forbandt byen med Den engelske kanal. Den største delen av havnetrafikken besto av brenselsimport og ståleksport, ettersom byens stålindustri fikk store forsyninger fra jernmalmgruvene i Orne-dalen.Mange fra Caen deltok i den første verdenskrig, og 1427 soldater fra Caen omkom fra 1914-1918.
Caen spilte en viktig rolle under andre verdenskrig. Slaget om Caen varte fra juni til august 1944. Dette var et slag mellom vestallierte, hovedsakelig briter, canadiere og tyske tropper under Operation Overlord. Caen var et avgjørende mål av flere årsaker. For det første ligger byen langs Orne-elven og Caen-kanalen. De to vannhindrene kunne styrke en tysk forsvarsstilling om de ikke ble krysset. For det andre var Caen et veiknutepunkt. om tyskerne fikk kontroll ville det gi fienden mulighet for å flytte styrker langt vekke fra et punkt til et annet. For det tredje var området omkring Caen forholdsvis åpent. Dette området var et ettertraktet område fordi det kunne brukes til flyplasser, grunnet at det er så flatt.
Arbeidet etter andre verdenskrig omfattet gjenoppbyggingen av alle distriktene i Caen og universitetsområdet. Det tok 14 år (1948-1962) og førte til den nåværende urbaniseringen av Caen. Byen mistet mange av sine historiske kvartaler og universitetsområdet i krigen.
Den 6. juni 1988 innviet François Mitterrand Mémorial de Caen, et stort museum om krigene og viktige hendelser i det 20. århundre. Det fungerer som et observatorium for fred og menneskerettigheter.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Caen
Referens: INSEE
Caen har en negativ befolkningsvekst, hovedsakelig grunnet høye huskostnader. Det er stort sett familier som reiser fra byen, og flytter til forstaden. I byens sentrum bor folk tett og det er få ledige tomter. Når en tomt blir ledig, er det private investorer som er først ute, for å bruke tomten til egen vinning.
== Utdanning ==
École de management de Normandie
== Kultur og serverdigheter ==
Cháteau de Caen er et av de største fortene fra middelalderen i vest-Europa. Borgen ble brukt som brakker under 2. verdenskrig, men ble bombet i 1944 og ble alvorlig skadet. I dag huser borgen et kunst- og historiemuseum, samt kirke og botanisk hage med planter dyrket under middelalderen.SM Caen er den lokale fotballklubben, hvor blant annet N'golo Kante spilte 75 kamper fra 2013 til 2015.
== Se også ==
Kommuner i departementet Calvados
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Caen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Caen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Caen (fransk uttale: ) er hovedstad i det franske departementet Calvados.
| 9,240 | 9,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aurillac
|
2023-02-04
|
Aurillac
|
['Kategori:2°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Cantal', 'Kategori:Sider med kart']
|
Aurillac er en kommune i departementet Cantal i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sentralt i det sørlige Frankrike. Aurillac er hovedstad i departementet Cantal.
|
Aurillac er en kommune i departementet Cantal i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sentralt i det sørlige Frankrike. Aurillac er hovedstad i departementet Cantal.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Aurillac
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aurillac – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aurillac – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Aurillac er en kommune i departementet Cantal i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sentralt i det sørlige Frankrike. Aurillac er hovedstad i departementet Cantal.
| 9,241 | 9,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Rochelle
|
2023-02-04
|
La Rochelle
|
['Kategori:1°V', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Kommuner i Charente-Maritime', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
La Rochelle er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike. La Rochelle er hovedstad i departementet Charente-Maritime. Den har omkring 125 000 innbyggere, og er en viktig handelsby.
Byen er en havneby ved Biscayabukta, og ligger rett ved øya Île de Ré. Verftsindustri, fiskeindustri og kjemisk industri er hovednæringsveiene.
La Rochelle var et av hugenottenes viktigste støttepunkter; i kong Ludvig XIIIs tid ble byen beleiret av Kardinal Richelieu og inntatt (1628).
I 1844 skrev Alexandre Dumas romanen «De tre musketerer», der en del av handlingen er lagt til La Rochelle.
Under den annen verdenskrig var byen en av basene for den tyske ubåtflåte.
|
La Rochelle er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike. La Rochelle er hovedstad i departementet Charente-Maritime. Den har omkring 125 000 innbyggere, og er en viktig handelsby.
Byen er en havneby ved Biscayabukta, og ligger rett ved øya Île de Ré. Verftsindustri, fiskeindustri og kjemisk industri er hovednæringsveiene.
La Rochelle var et av hugenottenes viktigste støttepunkter; i kong Ludvig XIIIs tid ble byen beleiret av Kardinal Richelieu og inntatt (1628).
I 1844 skrev Alexandre Dumas romanen «De tre musketerer», der en del av handlingen er lagt til La Rochelle.
Under den annen verdenskrig var byen en av basene for den tyske ubåtflåte.
== Vennskapsbyer ==
Essaouira (Marokko)
Lübeck (Tyskland)
New Rochelle (USA)
Petrozavodsk (Russland)
Santiago de Figueiró (Portugal)
== Utdanning ==
La Rochelle Business School
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen La Rochelle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) La Rochelle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) La Rochelle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
La Rochelle er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike. La Rochelle er hovedstad i departementet Charente-Maritime.
| 9,243 | 9,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tulle
|
2023-02-04
|
Tulle
|
['Kategori:1°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Corrèze', 'Kategori:Sider med kart']
|
Tulle er en kommune i departementet Corrèze i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Tulle er hovedstad i departementet.
François Hollande var ordfører i Tulle fra 2001 til 2008.
|
Tulle er en kommune i departementet Corrèze i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Tulle er hovedstad i departementet.
François Hollande var ordfører i Tulle fra 2001 til 2008.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Tulle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tulle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Tulle er en kommune i departementet Corrèze i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Tulle er hovedstad i departementet.
| 9,245 | 9,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ajaccio
|
2023-02-04
|
Ajaccio
|
['Kategori:41°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer på Korsika', 'Kategori:Kommuner i Corse-du-Sud', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Havnebyen Ajaccio (korsikansk: Aiacciu) ligger på Korsika og er hovedstad i det franske departementet Corse-du-Sud. Byen hadde i 1999 52 880 innbyggere.
Ajaccio ble grunnlagt i 1492 av genoveserne. Den fikk ingen større betydning før på 1600- og 1700-tallet. Etter at Korsika ble fransk i 1768, ble Ajaccio i 1793 hovedstaden for departementet Liamone og i 1811 departementet Corse (Korsika). Den korsikanske nasjonalforsamling, Assemblée nationale corse, som er det korsikanske regionalparlament, har holdt til her helt siden det ble opprettet i 1982.
Napoléon Bonaparte ble født i Ajaccio i 1769.
|
Havnebyen Ajaccio (korsikansk: Aiacciu) ligger på Korsika og er hovedstad i det franske departementet Corse-du-Sud. Byen hadde i 1999 52 880 innbyggere.
Ajaccio ble grunnlagt i 1492 av genoveserne. Den fikk ingen større betydning før på 1600- og 1700-tallet. Etter at Korsika ble fransk i 1768, ble Ajaccio i 1793 hovedstaden for departementet Liamone og i 1811 departementet Corse (Korsika). Den korsikanske nasjonalforsamling, Assemblée nationale corse, som er det korsikanske regionalparlament, har holdt til her helt siden det ble opprettet i 1982.
Napoléon Bonaparte ble født i Ajaccio i 1769.
== Turisme ==
Ajaccio har en lang historie som turistmål. Allerede tidlig på 1900-tallet var Ajaccio og hele Korsika generelt et ettertraktet turistmål for rike franskmenn. Derimot ble denne turismen bremset ned av både første og andre verdenskrig, samt en del motstand mot frank administrasjon av øya som oppstod på 70-tallet og varte de neste tretti årene. Derimot oppstod en stor strøm av italienske turister på slutten av 1990-tallet og franske turister tok opp igjen sine besøk på øya tidlig på 2000-tallet. Utover på 2000-tallet ble også Korsika og Ajaccio sett på som en bortglemt europeisk perle og flere nasjoner viste interesse for Ajaccio som reisemål. Ajaccio har i mange år hatt forbindelse med både båt og fly til Italia og Frankrike, og fra sommeren 2012 har man også direkte forbindelse med fly til Oslo lufthavn. Denne flyruten har oppstått ettersom skandinaviske turister har besøkt byen mer og mer som følge av den hyppige cruise-turismen har lagt til kai i det nye havnebassenget siden det stod ferdig på slutten 90-tallet.
== Transport ==
Ajaccio – Napoléon Bonaparte Airport er flyplassen for Ajaccio og behandler 13 flyselskaper som forbinder Ajaccio med 6 nasjoner og over 15 destinasjoner, hvorav de fleste av disse destinasjonene er sesongbasert. Flyplassen har også forbindelse til Oslo med flyselskapet Norwegian (oppstart juni 2012).Ajaccio er også forbundet med Spania, Frankrike og Italia gjennom ferger som holder til i Ajaccio sitt havnebasseng. Ajaccio har avganger til Porto Torres, Nice, Marseille, Toulon daglig. Havnen er også brukt til hyppige besøk av criuse-skip.
== Severdigheter i Ajaccio ==
Casa Buonaparte, barndomshjemmet til Napoleon
Musėe Fesch, museum med et større antall malerier samt eiendeler fra Napoleon og hans familie
Saint-Roch-katedralen
Place Foch, fontene/statue av Napoleon midt i gamlebyen
Place d'Austerlitz, byens største hyllest til Napoleon i form av en flere meter høy statue rett ved Napoleons grotte
Museè A Bandera, miniatyrmuseum nord i byen
Citadelle Ajaccio, ligger vest i gamlebyen og brukes av den franske Fremmedlegionen
== Personer fra Ajaccio ==
Napoléon Bonaparte (1769-1821),
Irène Bordoni (1895-1953), sanger
Jean-Michel Cavalli (1959-), fotballtrener
Joseph Fesch (1763-1839), kardinal
Alizée Jacotey (1984-), sangerinne
Achille Peretti (1911-1983), politiker
Tino Rossi (1907-1983), sanger og skuespiller
== Galleri ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Fondation Napoléon: The history of Ajaccio Besøkt 25. mai 2014
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ajaccio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ajaccio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Havnebyen Ajaccio (korsikansk: Aiacciu) ligger på Korsika og er hovedstad i det franske departementet Corse-du-Sud. Byen hadde i 1999 52 880 innbyggere.
| 9,246 | 9,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SC_Bastia
|
2023-02-04
|
SC Bastia
|
['Kategori:1905 i Frankrike', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1905', 'Kategori:Fotballag i Frankrike', 'Kategori:Haute-Corse']
|
Sporting Club bastiais, også kjent som bare SC Bastia, er en fransk fotballklubb basert i byen Bastia på øya Korsika. Klubben ble grunnlagt i 1905, og lagets draktfarger er mørkeblå med hvite detaljer, mens bortedraktene er helhvite med blå detaljer. Bastia spiller sine hjemmekamper på Stade Armand Cesari.
|
Sporting Club bastiais, også kjent som bare SC Bastia, er en fransk fotballklubb basert i byen Bastia på øya Korsika. Klubben ble grunnlagt i 1905, og lagets draktfarger er mørkeblå med hvite detaljer, mens bortedraktene er helhvite med blå detaljer. Bastia spiller sine hjemmekamper på Stade Armand Cesari.
== Historie ==
Klubbens største sportslige suksess kom da Bastia nådde finalen under UEFA-cupen 1977/78, hvor de til slutt tapte 3–0 sammenlagt mot den nederlandske storklubben PSV Eindhoven. I hjemlandet har klubben blant annet vunnet Ligue 2 i 1967/1968-sesongen, samt Coupe de France i 1981.
Klubben spilte seg frem til finalen i UEFA Intertoto Cup 1997, som de vant sammen med AJ Auxerre og Olympique lyonnais. Bastias største rival er for øvrig den lokale klubben AC Ajaccio.
På slutten av 2016-2017 sesongen, klarte klubben sist i Ligue 1 og ble henvist til Ligue 2. Men på grunn av økonomiske problemer blir korsikanerne først demotert til National 1, tredje divisjon, før må filen for konkurs og gå tilbake til National 3, den femte divisjonen.
== Meritter ==
Ligue 2: (2) 1968, 2012
Coupe de France: (1) 1981
UEFA Intertoto Cup: (1) 1997
UEFA-cupen: Andreplass 1977/1978
== Kjente spillere med tilknytting til klubben ==
Pascal Chimbonda
Christian Karembeu
Alexandre Song
Roger Milla
Bjørn Tore Kvarme
Michael Essien
Johnny Rep
== Trenere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(co) Offisielt nettsted
(en) SC Bastia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Bastia er en by på Korsika. Den er hovedstad i det franske departementet Haute-Corse.
| 9,247 | 9,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gu%C3%A9ret
|
2023-02-04
|
Guéret
|
['Kategori:1°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Kommuner i Creuse', 'Kategori:Sider med kart']
|
Guéret er en kommune i departementet Creuse i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Guéret er hovedstad i departementet Creuse. Byen, som er den største i departementet, ligger om lag 72 km nordøst for Limoges hvor veiene D942, D940 og N145 krysser hverandre. I Guéret drives småindustri, i utkanten av den er det skog og bondegårder. Byen omfatter 26,21 kvadratkilometer, og ved inngangen til 2006 bodde det 14 729 mennesker i byen. Befolkningen har vært økende, i 1962 hadde byen 11 384 innbyggere.
|
Guéret er en kommune i departementet Creuse i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Guéret er hovedstad i departementet Creuse. Byen, som er den største i departementet, ligger om lag 72 km nordøst for Limoges hvor veiene D942, D940 og N145 krysser hverandre. I Guéret drives småindustri, i utkanten av den er det skog og bondegårder. Byen omfatter 26,21 kvadratkilometer, og ved inngangen til 2006 bodde det 14 729 mennesker i byen. Befolkningen har vært økende, i 1962 hadde byen 11 384 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Guéret – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Guéret er en kommune i departementet Creuse i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Guéret er hovedstad i departementet Creuse.
| 9,250 | 9,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A9rigueux
|
2023-02-04
|
Périgueux
|
['Kategori:0°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Kommuner i Dordogne', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Périgueux er en kommune i departementet Dordogne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Périgueux er hovedstad i departementet.
|
Périgueux er en kommune i departementet Dordogne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Périgueux er hovedstad i departementet.
== Historie ==
Périgueux' historie begynner med grunnleggelsen av den gallisk-romerske byen Vesunna. Fra denne tid er misjonæren, helgenet og biskopen Fronto (Front de Périgueux) som kristnet Périgord på 100-tallet. Stedet var omgitt av en bymur og det hadde blant annet et amfiteater. De fleste av Vesunnas bygninger ble revet på 200-tallet, men enkelte rester finnes forsatt.
Omkring 900 ble det bygd en kirke på en høyde utenfor Vesunna ved elven Isle til den hellige Frontos ære. Rundt kirken oppstod en bosetning, Puy-Saint-Front, som vokste i betydning, ikke minst ettersom denne bosetningen lå langs pilegrimsveien, Jakobsleden, til apostelen Jakobs grav i Santiago de Compostela.
På 1100-tallet begynte den store Saint Front-katedralen å reise seg i Puy-Saint-Front. På samme tid fikk byen en bymur med 28 tårn. I 1240 ble Vesunna og Puy-Saint-Front sammenslått til Périgueux som samtidig ble hovedstad i grevskapet Périgord. Det gamle Vesunna ble en bydel som kom til å bli kalt La Cité og middelalderens Puy-Saint-Front kom til å bli kalt Le Bourg. Dette ble en blomstringstid for byen, ikke minst med båttrafikken på Isle og handelen med Bordeaux. Under hundreårskrigen ble Périgueux militært viktig, ikke minst ettersom grensen mellom engelsk og fransk territorium gikk 50 kilometer sør for byen, ved elven Dordogne. På 1400-tallet fikk byen nye bymurer.
En andre blomstringsperiode kom i samband med at handelen over Atlanterhavet ble utviklet etter oppdagelsen av Amerika i 1492. Bordeaux var atter blitt fransk, og fikk en særstilling i handelen med blant annet slaver mellom Europa, Afrika og Amerika. Périgueux fikk prektige hus i renessansestil, som fortsatte preger byens eldre deler.
Deretter fulgte en periode med stagnasjon og nedgang. Religionskrigen ledet til at mange forlot Périgord, og i Ludvig XIVs regjeringstid mistet den regionale adelen sin politiske betydning. Dette bidro til regionens minskende økonomiske og militære betydning.
Mot slutten av 1700-tallet ble departementet Dordogne opprettet. En økonomisk oppgang inntraff i 1800-tallets andre halvdel da Périgueux ble knyttet til jernbanenettet. På denne tiden rev man bymurene, og de ble erstattet av en boulevard mellom den gamle bykjernen og de bydeler som ble bygd ved jernbanestasjonen. Den romanske Saint Front-katedralen gjennomgikk en svært omfattende restaurering. Arkitekten Paul Abadie anla blant annet kupler på katedralen for å forsterke dens bysantinske karakter. Senere ble Saint Front-katedralen inspirasjon for byggingen av kirken Sacré-Cœur i Paris.
Ved århundreskiftet 1900 ble regionen rammet av vinlusen og en krise for jordbruksproduksjonen i Périgord.
På 1900-tallet falt befolkningstallet. På 1970-tallet ble Périgueux' bykjerne kulturminnesmerke og en omfattende sanering ble påbegynt. I dag er Périgueux en av Frankrikes best bevarte byer og Saint Front-katedralen en del av Unescos verdensarv, Jakobsleden.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Périgueux
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Périgueux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Périgueux – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Périgueux er en kommune i departementet Dordogne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Périgueux er hovedstad i departementet.
| 9,251 | 9,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Besan%C3%A7on
|
2023-02-04
|
Besançon
|
['Kategori:47°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Besançon', 'Kategori:Kommuner i Doubs', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Besançon er en kommune i departementet Doubs i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Besançon er hovedstad både i regionen Franche-Comté og i departementet Doubs.
|
Besançon er en kommune i departementet Doubs i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Besançon er hovedstad både i regionen Franche-Comté og i departementet Doubs.
== Kjente personer fra Besançon ==
Charles Fourier
Pierre-Joseph Proudhon
Brødrene Lumière
Victor Hugo
== Utdanning ==
École nationale supérieure de mécanique et des microtechniques
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Besançon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Besançon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Besançon er en kommune i departementet Doubs i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Besançon er hovedstad både i regionen Franche-Comté og i departementet Doubs.
| 9,252 | 9,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89vreux
|
2023-02-04
|
Évreux
|
['Kategori:1°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Normandie', 'Kategori:Kommuner i Eure', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Évreux er en kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Évreux er hovedstad i departementet.
Navnet er avledet av navnet på den galliske stammen Eburovices. Tidligere var byen sete for en greve. Eveux har vært et katolsk bispesete i uminnelige tider, muligens helt siden 200-tallet.
Under annen verdenskrig ble byen hardt rammet og sterkt ødelagt.
|
Évreux er en kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Évreux er hovedstad i departementet.
Navnet er avledet av navnet på den galliske stammen Eburovices. Tidligere var byen sete for en greve. Eveux har vært et katolsk bispesete i uminnelige tider, muligens helt siden 200-tallet.
Under annen verdenskrig ble byen hardt rammet og sterkt ødelagt.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Évreux
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Évreux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Évreux er en kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Évreux er hovedstad i departementet.
| 9,254 | 9,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%AEmes_Olympique
|
2023-02-04
|
Nîmes Olympique
|
['Kategori:1937 i Frankrike', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1937', 'Kategori:Fotballag i Frankrike']
|
Nîmes Olympique (også kalt Nîmes) er en fransk fotballklubb som holder til i byen Nîmes.
|
Nîmes Olympique (også kalt Nîmes) er en fransk fotballklubb som holder til i byen Nîmes.
== Spillerstall ==
Oppdatert 31. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Nîmes Olympique – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Nîmes er en by og kommune i departementet Gard i regionen Occitanie sør i Frankrike. Nîmes er hovedstad i departementet.
| 9,257 | 9,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auch
|
2023-02-04
|
Auch
|
['Kategori:0°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Midi-Pyrénées', 'Kategori:Kommuner i Gers', 'Kategori:Sider med kart']
|
Auch er en kommune i departementet Gers i regionen Occitanie sør i Frankrike. Auch er hovedstad i departementet.
|
Auch er en kommune i departementet Gers i regionen Occitanie sør i Frankrike. Auch er hovedstad i departementet.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Auch
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Auch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Auch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Auch er en kommune i departementet Gers i regionen Occitanie sør i Frankrike. Auch er hovedstad i departementet.
| 9,259 | 9,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bordeaux
|
2023-02-04
|
Bordeaux
|
['Kategori:0°V', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-05', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bordeaux', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sørvest i Frankrike.
Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1,2 million innbyggere, og er det sjette største storbyområdet i Frankrike. Bordeaux er hovedstad i regionen Nouvelle-Aquitaine, samt prefektur i departementet Gironde. Innbyggerne kalles bordelais.
Bordeaux er hovedstad for verdens største vinindustri. Verdens viktigste vinmesse, Vinexpo, arrangeres her, mens vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året. Bordeaux-vin har blitt produsert i regionen siden det 8. århundre.
Havneområdet, Port de la Lune, er siden 2007 et verdensarvminne. Havnebygningene skriver seg fra opplysningstiden på 1700-tallet, og utgjør sammen med byplanen et godt bevart eksempel på nyklassisistisk arkitektur. I alt finnes det 347 fredede bygninger i byen. Havneområdet ble fredet i 1988.
|
Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sørvest i Frankrike.
Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1,2 million innbyggere, og er det sjette største storbyområdet i Frankrike. Bordeaux er hovedstad i regionen Nouvelle-Aquitaine, samt prefektur i departementet Gironde. Innbyggerne kalles bordelais.
Bordeaux er hovedstad for verdens største vinindustri. Verdens viktigste vinmesse, Vinexpo, arrangeres her, mens vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året. Bordeaux-vin har blitt produsert i regionen siden det 8. århundre.
Havneområdet, Port de la Lune, er siden 2007 et verdensarvminne. Havnebygningene skriver seg fra opplysningstiden på 1700-tallet, og utgjør sammen med byplanen et godt bevart eksempel på nyklassisistisk arkitektur. I alt finnes det 347 fredede bygninger i byen. Havneområdet ble fredet i 1988.
== Historie ==
Allerede rundt 300 f.Kr. var det en bosetting av keltere (gallere) på stedet. Byen Bordeaux ble først grunnlagt som Burdigala av romerne, som var dem som tok med vindruene til Sørvest-Frankrike. Byen ble grunnlagt på grunn av sin strategiske beliggenhet, området rundt besto på denne tiden av pestbefengte sumper. På 400-tallet ble byen plyndret av vandaler, vestgotere og frankere, i 732 av araberne (maurerne) og på 800-tallet av vikingene.
I perioden 1154-1453 hørte Bordeaux til England, og var en rik havneby med store markeder for sin vin i England. Byen var også et utgangspunkt for engelske militære felttog nord- og østover i Frankrike, spesielt under Den Svarte Prinsens (The Black Prince) styre på slutten av 1300-tallet. I 1441 ble universitetet i Bordeaux grunnlagt. Bordeaux-borgerne var slett ikke glad for å bli franske i 1453, fordi de mistet markedene sine i England. Derfor ble det bygd sterke befestninger etter den franske overtakelsen.
På 1700-tallet var Bordeaux involvert i handelen med de franske koloniene, inkludert slavehandelen. Etter nedgangen som følge av Napoleonskrigene kom det til ny oppgang på grunn av oppdyrkingen av myrer og sumper i Les Landes-området rett sør for byen på 1800-tallet.
Under første verdenskrig ble Bordeaux en viktig «frukt» for torpederte mannskaper som kom inn fra Den engelske kanal og Biscayabukta.
== Språk ==
Byens opprinnelige språk er gascon, en dialekt av det sørfranske språket langue d'oc. På gascon heter byen Bordeu. Imidlertid går språkgrensen mellom langue d'oc og langue d'oeil, altså dialekter av fransk, like nord for byen. I løpet av 1800-tallet gikk imidlertid bruken av gascon tilbake, og i dag er dette språket ukjent for de fleste. De fleste snakker dermed fransk med en sørvestfransk dialektfarge, hvor man blant annet utelater nasallydene.
== Attraksjoner ==
Place des Quinconces, stor, åpen plass på ca. 126 000 m2 brukt til parader og lignende.
Grand Théâtre de Bordeaux ligger ved Place de la Comédie, innviet 17. april 1780. Huser i dag blant annet l’Opéra National de Bordeaux.
Place de la Bourse, symmetrisk bebygd plass ved bredden av Garonne.
Miroir d'eau, vannspeilet, åpen plass ved Place de la Bourse som har en vannflate på 3850 m2 oppå steinheller og varierende dybde på bare få cm. Vannstanden endres i sykluser på få minutter.
Pont de pierre, bro over Garonne, bygd 1819-1822.
Rue Sainte-Catherine, 1,2 km lang gågate med butikker, restauranter og kafeer.
== Viner fra Bordeaux ==
Helt siden romertiden har vin fra Bordeaux hatt godt rykte på seg. Men det var først på 1300-tallet at Bordeaux fikk sin storhetstid. Det var alliansen med engelskmennene som fikk handelen i gang, noe som også gjorde godt for Bordeaux' viner.
På den tiden kom vinene fra Bordeaux fra et område lenger syd, som i dag heter Sud-Ouest. Médoc som vi kjenner til i dag, var ikke en gang kultivert. I godt over 300 år dominerte engelskmennene handelen av vin i Bordeaux. Selv kalte de vinene for «clariet» – senere kom termen «claret», en term som brukes den dag i dag.
Bordeaux er spesielt kjent for sine røde viner som har en unik lagringsdyktighet. Røde viner fra Bordeaux skiller seg grovt sett i to, hvor «rive gauche» («venstre elvebredd») er viner fra vestsiden av elven Garonne og «rive droite» («høyre elvebredd») er viner fra områdene til øst. Viner fra områder eller kommuner på vestsiden av elven er hovedsakelig basert på Cabernet sauvignon i tillegg til Merlot, Cabernet franc og Petit verdot. På østsiden av elven finner vi noe mer elegante viner, med hovedvekt på Merlot-druen. Kommunene St. Emilion og Pomerol regnes å være de som produserer de beste vinene øst for Gironde, mens vest preges av Margaux, St. Julien, Pauillac og St-Estèhe.
== Utdanning ==
E-Artsup
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
ESME Sudria
Kedge Business School
Universitetet Bordeaux I
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Bordeaux
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Bordeaux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bordeaux – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
arkitekturhistorie.no Arkitektur i Bordeaux
|
Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sørvest i Frankrike.
| 9,260 | 9,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montpellier
|
2023-02-04
|
Montpellier
|
['Kategori:3°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Hérault', 'Kategori:Montpellier', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Montpellier er hovedstad (fransk: préfecture) i det franske departementet Hérault. Den ligger i regionen Occitanie. Byen ble grunnlagt i 985 e.Kr. og er en kontrastfylt universitetsby med gammel og ny arkitektur om hverandre. Den er den åttende største byen i Frankrike og den tredje største middelhavsbyen, etter Marseille og Nice.
|
Montpellier er hovedstad (fransk: préfecture) i det franske departementet Hérault. Den ligger i regionen Occitanie. Byen ble grunnlagt i 985 e.Kr. og er en kontrastfylt universitetsby med gammel og ny arkitektur om hverandre. Den er den åttende største byen i Frankrike og den tredje største middelhavsbyen, etter Marseille og Nice.
== Geografiske forhold ==
Montpellier ligger omtrent ti kilometer fra kysten av Middelhavet. Byen ligger mellom to elver, Lez (le Lez), som forsyner byen med vann, og Mosson (la Mosson). Landskapet består av mange høyder, som også kan ha gitt sitt navn til byen. De største nabobyene er i vestlig retning Toulouse (ca. 244 km), mot øst Nîmes (ca. 55 km) og Marseille (ca. 170 km), og mot nord Lyon (ca. 302 km) og Paris (ca. 760 km). Det nærmeste fjellet er Le Mont Aigoual som ligger 75 km fra Montpellier.
== Klima ==
Gjennomsnittstemperatur: 15,2 °C (Frankrike: 12,2 °C)
Antall soltimer per dag: 7 timer og 22 minutter (Frankrike: 4 timer og 46 minutter)
Antall soldager i året: 300
== Historie ==
I år 985 dukket navnet Montpellier opp i et dokument. Fra 1204 til 1349 lå byen under Kong Aragóns krone. Etter dette ble den en del av kongeriket Frankrike.
Produksjon og salg av vin på 1800-tallet akselererte byens vekst, hvor det ble konstruert bygninger i haussmansk stil. Men vinen var ikke nok til å holde byen i vekst, og fra begynnelsen av 1900-tallet og 50 år videre stagnerte den som en liten provinsby uten særlig omfang...
Men med 60-årene kom store bedrifter som skulle transformere Montpellier til en europeisk teknopol.
=== Kirker og katedraler ===
Katedral Saint Pierre ble opprinnelig bygget som en kirke i gotisk stil, ved siden av klosteret Saint-Benoît. Det var først i 1536 at kirken ble en katedral. (Klosteret ble omgjort til det kjente medisinfakultetet etter den franske revolusjonen.)
Église Sainte Anne ligger midt i écusson og har huset et galleri for samtidskunst, le carré Sainte Anne, siden 1991.
Église Saint Roch ble bygget til ære for Saint Roch, pilegrimenes skytshelgen, og er en etappe på pilegrimsruta mot katedralen Santiago de Compostela, nordvest i Spania.
=== Toponymi/etymologi ===
Ingen vet med sikkerhet hva navnet Montpellier betyr. Dette har ledet til mange forskjellige teorier, men etter den mest anerkjente hypotesen betyr stedsnavnet «pastellblåhøyden» («mont» betyr høyde eller ås, og «pellier» er et gammelt ord for pastellblå). Bykjernen Écusson, som har eksistert siden middelalderen, ligger på en høyde hvor den den korsblomstrede planten Isatis tinctoria (vaid) vokste før byen ble til. Denne planten trives i høyereliggende strøk og ble før i tiden brukt for å lage blått fargestoff.
Ifølge andre teorier kommer navnet fra den strategiske posisjonen til høyden kalt Mont du verrou («verrou» betyr lås eller bolt). Det originale navnet er Monspessulanus. Ut fra dette navnet kommer teoriene om mont pelé som betyr «den nakne høyden», på grunn av den sparsomme vegetasjonen, eller le mont de la colline som betyr «høyden av haugen».
== Bydeler, plasser og parker ==
Montpellier er som alle andre franske byer delt opp i kvarterer/bydeler. Det er 23 av dem, og de ligger i tre ringer rundt bysenteret Écusson. Lengst inn mot midten ligger Les Beaux Arts, La Pompignane, Antigone, Gares, Gambetta og Les Arceaux. Utenfor disse ligger Aiguelongue, Millénaire, Port Marianne, Prés d'Arènes, Croix d'Argent, Pas du Loup, La Chamberte, Les Cevennes og Hôpitaux Facultés. Helt i ytterkant av byen finner man Parc Agropolis, Odysseum, La Martelle, Celleneuve, Mosson, Hauts de Massane, Malbosc og Parc Euromédicine.
=== Écusson ===
Écusson er det historiske bysenteret i Montpellier. Det har eksistert siden middelalderen, og navnet har det fått etter formen på området sett fra lufta, og at byen før var omringet av en festning. ”Écusson” kommer nemlig av det gammelfranske ordet for femkant, og betyr våpenskjold. Av festningen står svært lite igjen. Bare to av de 25 tårnene: la tour des pins og la tour de la Babotte, samt noen porter og små rester av selve festningen.
=== Antigone ===
Antigone er et kvarter i Montpellier bygget etter ønske fra den daværende ordføreren av Montpellier, Georges Frêche. Byggingen ble påbegynt i 1978, og avsluttet i 2000. De fleste av bygningene er bygget i neo-gresk stil og hovedarkitekten er spanske Ricardo Bofill.
Kvarteret befinner seg sørøst for Montpelliers middelaldersentrum Écusson, i området ”polygone” som i sin tid var militærbase. I dag er Polygone et kjøpesenter som markerer begynnelsen av kvarteret som strekker seg 900 meter, helt til elven le Lez. På den andre siden av elven finnes rådhuset for den tidligere regionen Languedoc-Roussillon som også er tegnet av Ricardo Bofill i samme stil som Antigone.
Området omfatter tre store bygninger; la Piscine Olympique (det olympiske svømmebasseng), la médiathèque centrale Émile Zola (bibliotek), og krysses av både trikkelinje nummer 1 og 2. Bygningene i Antigone er boliger (bl.a. trygdeboliger), butikker og diverse firmaer som lege, tannlege osv. Sett fra lufta har kvarteret form som en nøkkel, fulgt av et stort amfiteater, en halvsirkelformet bygning som tilsvarer Bofills båge ved Medborgarplatsen på Södermalm i Stockholm.
=== Place de la Comédie ===
Place de la Comédie er den største og mest sentrale plassen i Montpellier, faktisk en av de største fotgjengerplassene i hele Europa. Plassen er lokalisert sørøst for middelalderbyens sentrum, Écusson. Esplanaden Charles de Gaulle er forlengelsen av plassen på nordsiden og strekker seg til Corum, en stor bygning som er konstruert av Claude Vasconi og som brukes til konferanser, opera med videre.
Plassen nevnes først i 1755 og er oppkalt etter teateret som ligger der. På midten av 1900-tallet ble hovedjernbanestasjonen Gare Saint Roch bygget ca. 200 meter sør for Place de la Comédie, og det nå nedlagte lille toget Le Petit Train, som gikk til stranden (Palavas-les-Flots), hadde endeholdeplass på plassen, noe som gjorde Place de la Comédie til den mest sentrale plassen i byen.
På plassen finnes fontenen Les Trois Grâces (de tre gratier) som forestiller Aglaé, Euphrosyne og Thalie. Den ble konstruert i 1790 av skulptøren Étienne d’Antoine. Originalen ble satt på Fabre-museet i 1989, men ble under oppussingsarbeidet flyttet til operaen Comédie som også befinner seg på plassen.
=== Le Parc du Peyrou ===
”Grunnlagt” i 1689 og ligger midt i hjertet av Montpelliers historiske sentrum. Før inngangen til parken står en triumfbue, bygget på slutten av 1600-tallet på byens høyeste punkt til ære for Ludvig XIV. Midt i parken står en statue av ham, reist på 1700-tallet.
I den andre enden, også fra det 18. århundre, ligger et ”vannslott” (Château d’eau) og ut fra dette strekker det seg en lang akvedukt, akvedukt Saint Clément, gjennom kvarteret Les Arceaux (”buene”, etter buene i akvedukten).
=== Jardin des plantes ===
Ligger ikke langt fra medisinfakultetet og katedralen, på boulevard du Peyrou. Det er den eldste botaniske hagen i Frankrike, opprettet i 1593 etter lovbestemmelse fra Henrik IV, i forbindelse med medisinstudiet. Her fantes planter for bruk i medisiner og undervisning av leger og farmasøyter.
=== Zoo du Lunaret ===
Nord i Montpellier ligger dyrehagen Zoo du Lunaret. Parken har gratis inngang, og 52 forskjellige innhengninger langs til sammen 11 km med sti. Der finner man over 400 dyr av 90 forskjellige arter fra hele verden.
== Utdanning i Montpellier ==
Montpellier er en studentby med tre store universiteter. Universitetet i Montpellier ble formelt grunnlagt av pave Nikolas IV i 1289, men dets historie strekker seg lenger tilbake i tid enn som så, uten at man vet eksakt når universitetet oppsto. Det regnes for å være et av de eldste universitetene i Frankrike. Blant dem som har studert ved universitetet er Nostradamus og François Rabelais. Montpellier er kjent for å ha særlig mange internasjonale studenter. Det totale studenttallet, rundt 70 000, utgjør ¼ av byens befolkning, og av disse er 10-12% utenlandske.
E-Artsup
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
École nationale de l'aviation civile
Montpellier Business School
Université Montpellier 1 er fakultetet for jus, økonomi, farmasi, medisin og odontologi, som huser 21 226 studenter.
Université Montpellier 2 er det tekniske og naturvitenskapelige fakultetet som har et studenttall på 12 190.
Université Paul Valéry, Montpellier 3 er fakultetet for språk og litteratur, humaniora og kunst og har 18 501 studenter.
=== Medisinfakultetet ===
Medisinfakultetet (Faculté de Médecine) har eksistert siden 1220 og er det eldste medisinske fakultetet i verden som fremdeles eksisterer. I 1340 åpnet et anatomistudium som gjorde universitetet kjent over hele Europa. Dette var viktig for byen da det førte til at mange studenter fra hele Europa bosatte seg i Montpellier. I tilknytning til universitetet var det en botanisk hage med planter til medisinsk bruk og forskning. Denne hagen, Jardin de Plantes, eksisterer den dag i dag. Mange kjente leger og kirurger har sin utdanning fra dette universitetet, som også i dag er et svært anerkjent medisinfakultet.
== Kultur ==
=== Musée Fabre ===
Bygget i 1828 etter ønske fra den neoklassissistiske maleren François-Xavier Fabre. Museet var stengt på grunn av oppussing, utbygging og reorganisering fra 2003 til 2007. Arbeidene kostet 62,7 millioner euro. Det er 9200 kvadratmeter stort, over 3 etasjer, og regnes som et av de vakreste i Frankrike og resten av Europa. Museets samling består av nærmere 1800 malerier, 4000 tegninger, 1500 graveringer og flere hundre skulpturer. Etter gjenåpningen er utstillingskapasiteten på rundt 800 verker; 300 mer enn før.
=== Operaen ===
Det første teateret Opéra Comédie i Montpellier stod ferdig i 1755, men brant ned i 1785. Det samme gjaldt for dets etterfølger som stod fra 1787 til 1881, før det ble totalskadd i brann. Bygningen som i dag står på Place de la Comédie stod ferdig i 1888. I 2001 ble Operaen i Montpellier også Opéra National.
Corum huser både et konferansesenter med 6000 kvadratmeter plass, og den andre operaen, Opéra Berlioz som har plass til 2010 personer. Bygningen er designet av Claude Vasconi, dekket av rosa marmor og åpnet i 1988.
=== Festivaler ===
Festival International du Cinéma Méditerrannéen – kinofestival 10 dager i slutten av oktober/begynnelsen av november.
Festival Attitude – festival dedikert til hiphop-kulturen, med graffiti, dans og musikk. I midten av mai.
Festival des sports extrêmes FISE – femdagers festival med de beste utøverne innen wake board, ski, snow board, roller, skate og BMX.
Festival international Montpellier Danse – 15 dager med alle former for dans på forskjellige steder i Montpellier.
Montpellier Swing Festival – 4 dager i begynnelsen av februar. Konserter, helaftener og demonstrasjoner med swing, lindy-hop, boogie-woogie osv.
Festival de Radio France et Montpellier – ca. 2 uker midt i juli. Et hundretall konserter med all mulig forskjellig musikk.
Festival international de musique sacrée – i april. Musikk i forbindelse med de store religionene som har sine utspring rundt Middelhavet: kristendommen, jødedommen og islam.
Les Internationales de la Guitare – et par uker i oktober, med forskjellig gitarmusikk. Jazz, flamenco, klassisk gitar, tango, chanson francaise osv.
Printemps des Comédiens – teaterfestival i juni.
Saperlipopette, voila enfantillages! – i mai. Teater, musikk, danse, sirkus og gateartister – alt for barn.
=== Idrett ===
Fotballklubben Montpellier Hérault Sport Club ble dannet i 1919 og spiller i Ligue 1, det øverste nivå i fransk fotball. Hjemmekampene spilles på Stade de la Mosson, som har plass til 32 939 tilskuere. Klubbens mest meritterte spiller er Laurent Blanc som spilte 251 kamper for klubben mellom 1983 og 1991.
== Transport ==
=== Trikken ===
Montpellier fikk sin første trikkelinje (eller tramway) i slutten av 1897, og allerede i begynnelsen av 1898 var ytterligere fire linjer på plass. Men bilens utvikling og opprettelsen av rutebusser utkonkurrerte disse første trikkene som ble lagt ned 31. januar 1949.
I juli 2000 åpnet den første av de nye trikkelinjene, linje 1, som går mellom Mosson i nordvest og Oddysseum i sørøst. Linjen er 15,2 km lang og har 27 stasjoner, med en gjennomsnittsavstand på 560 meter mellom hver stasjon. Trikkene går fra klokken fem om morgenen til klokken ett om natten, og transporterer mer enn 100 000 reisende hver dag.
Linje 2 åpnet i desember 2006. Den strekker seg fra Jacou i nordøst til Saint Jean de Védas i sørvest. Linjen er 19 km lang og har 33 stasjoner.
Planene er allerede klare for en tredje trikkelinje som skal gå fra Juvignac i vest til kysten (Lattes og Pérols) i sørøst. Den skal etter planen åpnes i 2010, og vognene er designet av moteskaperen Christian Lacroix.
Alle tre linjene vil møtes utenfor togstasjonen Gare Saint Roch.
Se også : Trikken i Montpellier
== Vennskapsbyer ==
Montpellier har per i dag (2007) seks vennskapsbyer fordelt over hele verden:
Louisville (Kentucky, USA), siden 1955.
Heidelberg (Baden-Württemberg, Tyskland), siden 1961.
Barcelona, Spania), siden 1963.
Chengdu (Sichuan, Kina), siden 1981.
Tiberias (Israel), siden 1983.
Fez (Marokko), siden 2003.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Montpellier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Montpellier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Montpellier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Montpellier er hovedstad (fransk: préfecture) i det franske departementet Hérault. Den ligger i regionen Occitanie.
| 9,261 | 9,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rennes
|
2023-02-04
|
Rennes
|
['Kategori:1°V', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Kommuner i Ille-et-Vilaine', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Rennes', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-01']
|
Rennes er hovedstad i det franske departementet Ille-et-Vilaine og regionen Bretagne. Byen hadde ca 210 000 innbyggere (2012), og 690 000 innbyggere i det utvidede byområdet. Rennes opprinnelse går tilbake til Romertiden og det latinske navnet på byen var Condate. Byen ligger der de to elvene Ille og Vilaine møtes. Den eldste bebyggelsen ligger nordsiden på høyre bredd av elven på en ås som strekker seg en par kilometer østover fra den tidligste bebyggelsen. På denne åsen ligger også en stor park, Thabor-parken med utendørs scener og der er stor aktivitet i sommerhalvåret. Universitetet i Rennes er fra 1735.
|
Rennes er hovedstad i det franske departementet Ille-et-Vilaine og regionen Bretagne. Byen hadde ca 210 000 innbyggere (2012), og 690 000 innbyggere i det utvidede byområdet. Rennes opprinnelse går tilbake til Romertiden og det latinske navnet på byen var Condate. Byen ligger der de to elvene Ille og Vilaine møtes. Den eldste bebyggelsen ligger nordsiden på høyre bredd av elven på en ås som strekker seg en par kilometer østover fra den tidligste bebyggelsen. På denne åsen ligger også en stor park, Thabor-parken med utendørs scener og der er stor aktivitet i sommerhalvåret. Universitetet i Rennes er fra 1735.
== Økonomi ==
Rennes har en meget stor IT-industri, og forskningsparken Rennes-Atalante rommer laboratorier og forskningsavdelinger for en rekke franske og globale teknologiselskaper. Byen har også en viktig bilindustri. (Citroën Peugeot)
== Sport ==
Fotballaget Stade Rennais FC er den viktigste klubben i Rennes.
== Universiteter ==
Rennes er den åttende franske universitetsbyen med over 63.000 studenter i 2012, fordelt på flere skoler og to universiteter :
CentraleSupélec
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
École pour l'informatique et les techniques avancées
École supérieure d'électricité
E-Artsup
Paris School of Business
Rennes School of Business
Universitetet i Rennes 1 : 26 000 studenter (2012)
Universitetet i Rennes 2 : 22 000 studenter (2012)
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rennes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rennes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Rennes er hovedstad i det franske departementet Ille-et-Vilaine og regionen Bretagne. Byen hadde ca innbyggere (2012), og innbyggere i det utvidede byområdethttp://www.
| 9,262 | 9,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ch%C3%A2teauroux
|
2023-02-04
|
Châteauroux
|
['Kategori:1°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Centre-Val de Loire', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Kommuner i Indre', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2020-02']
|
Châteauroux er hovedstad i det franske departementet Indre.
|
Châteauroux er hovedstad i det franske departementet Indre.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Châteauroux
Referens:INSEE
== Referanser ==
== Se også ==
Kommuner i departementet Indre
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Châteauroux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Châteauroux – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Châteauroux er hovedstad i det franske departementet Indre.
| 9,263 | 9,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gassturbin
|
2023-02-04
|
Gassturbin
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Energiteknologi', 'Kategori:Gassturbiner', 'Kategori:Naturgass', 'Kategori:Norske oppfinnelser']
|
En gassturbin er en forbrenningsmotor med kontinuerlig forbrenning. Den består av tre deler: kompressor, forbrenningskammer og turbin.
Et lukket gassturbinsystem kan gi større gassturbinytelser. Her benyttes trykkluft, eller andre egnede gasser under trykk. Gassen oppvarmes og avkjøles i en lukket prosess. Maskiner av denne typen kan yte opp til 1000 MW. Variasjon av gasstrykket i systemet gir gode reguleringsforhold (trykket senkes ved lavere belastning). Det lukkede gassturbinsystemet er velegnet for høytemperatur gasskjølte atomreaktorer.
Effekten og den termiske virkningsgraden til gassturbinen er avhengig av hvor høy temperatur arbeidsmediet (gassen) har. Men temperaturen kan ikke velges høyere enn det turbinhjulet tåler, og utviklingen har derfor vært avhengig av materialteknologien. Dagens høytemperaturlegeringer muliggjør temperaturer på 850-900 ℃ i industri-gassturbiner og betydelig høyere temperaturer for jetmotorer. Med luft-, damp- eller vannkjølte skovler kan temperaturer opptil 1150-1200 ℃ tillates. Dette forutsetter at brenselet er gass, for eksempel naturgass.
|
En gassturbin er en forbrenningsmotor med kontinuerlig forbrenning. Den består av tre deler: kompressor, forbrenningskammer og turbin.
Et lukket gassturbinsystem kan gi større gassturbinytelser. Her benyttes trykkluft, eller andre egnede gasser under trykk. Gassen oppvarmes og avkjøles i en lukket prosess. Maskiner av denne typen kan yte opp til 1000 MW. Variasjon av gasstrykket i systemet gir gode reguleringsforhold (trykket senkes ved lavere belastning). Det lukkede gassturbinsystemet er velegnet for høytemperatur gasskjølte atomreaktorer.
Effekten og den termiske virkningsgraden til gassturbinen er avhengig av hvor høy temperatur arbeidsmediet (gassen) har. Men temperaturen kan ikke velges høyere enn det turbinhjulet tåler, og utviklingen har derfor vært avhengig av materialteknologien. Dagens høytemperaturlegeringer muliggjør temperaturer på 850-900 ℃ i industri-gassturbiner og betydelig høyere temperaturer for jetmotorer. Med luft-, damp- eller vannkjølte skovler kan temperaturer opptil 1150-1200 ℃ tillates. Dette forutsetter at brenselet er gass, for eksempel naturgass.
== Virkemåte ==
Kompressor og turbin er forbundet med en aksling. Drivstoff tilføres i forbrenningskammeret og blandes med luft under trykk fra kompressoren. De varme avgassene som har høyt trykk føres forbi turbinbladene og driver både turbinen og kompressoren. I flymaskiner supplerer også gassturbinen elektrisk kraft, hydraulisk kraft og lufttilførsel.
== Turbintyper ==
Det er fire forskjellige gassturbiner i bruk. Avhengig av bruksområdet så benyttes disse forskjellige gassturbinene til hvert sitt formål. Hovedsakelig i flyindustrien brukes det turbofan turbiner fordi disse er mest effektive mot de store vektene som skal akselereres. For mindre formål i flyindustrien som propellfly benytter vi oss av turboprop turbiner. Turbojet turbiner brukes ikke så mye lengre fordi deres effektivitet, levetid og vekt er store negativer og benyttes dermed lite i flyindustrien. Den minste turbinen som kalles for Auxilary Power Unit, forkortet APU, er den mest brukte turbinen på platform, mens i flymaskiner brukes den for å frigjøre maskinen mer og mer fra nødvendig bakkeutstyr.
== Historie ==
Jens William Ægidius Elling gjennomførte verdens første, vellykkede testen av sin egenkonstruerte gassturbin på verkstedet i Kristiania i en liten halvtime på formiddagen den 27. juni 1903.Imidlertid var Elling for tidlig ute; materialteknologien var ikke kommet langt nok til at turbinen kunne kommersialiseres. Behovet for anvendelser var heller ikke så stort. Det skulle gå tre tiår før sir Frank Whittle videreutviklet gassturbinen og oppfant jetmotoren, mens den første industrialiserte gassturbinen kom så sent som i 1939. Ellings turbin, som han selvsagt patenterte, var en aksialtype. Den første radialturbinen ble patentert av en tysk konstruktør på førtitallet.
I sin aller første gassturbin brukte Elling ulegert støpestål i turbinskiven. Allerede da brukte han vanndamp for å avkjøle gasstrømmen, en metode som er vanlig i turbinaggregater i dag. Temperaturen på Ellings turbinblader kom derfor aldri over 500 grader celsius. I dag er temperaturene på gasstrømmene i gassturbiner og jetmotorer opp mot 800 grader celsius.
Dokumentene fra forsøkene viser at Ellings turbin ga et netto overskudd ved 17 000 o/min på 11 hk. Turbinhjulet var kun 27 centimeter i diameter.
Ideen om gassturbiner er gammel. De eldste opptegnelsene på en maskin som drives av en gasstrøm stammer fra begynnelsen av 1700-tallet, og i 1791 leverte engelskmannen John Barber inn den første patentsøknaden på en gassturbin. Turbinen forble imidlertid en teori i lang tid. Opp gjennom 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet (lenge etter Elling) gjorde mange konstruktører en rekke mislykkede forsøk på å konstruere et aggregat som produserte mer kraft enn hva kompressoren slukte.
I 1924 patenterte Elling en ny genistrek: En flertrinns kompressor med dampavkjøling mellom trinnene. Dette prinsippet er i dag vanlig i de fleste turbinaggregater.
Sir Frank Whittle – som oppfant jetmotoren på grunnlag av gassturbinen – skal ha hedret Elling ved å omtale Ægidius Elling som «gassturbinens far».
== Referanser ==
|
En gassturbin er en forbrenningsmotor med kontinuerlig forbrenning. Den består av tre deler: kompressor, forbrenningskammer og turbin.
| 9,267 | 9,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannturbin
|
2023-02-04
|
Vannturbin
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Turbiner', 'Kategori:Vannkraft']
|
En vannturbin er en maskin som omformer energien i strømmende vann til roterende kinetisk energi. Vannturbiner ble utviklet på 1800-tallet, og ble mye brukt til industriell energiforsyning før elektriske kraftsystemer ble oppfunnet. Nå brukes turbiner praktisk talt kun for å generere elektrisk energi via en generator. Vannturbiner installeres som regel i kraftstasjoner med tilknytning til en demning. Termen vannkraftmaskin brukes akademisk i Norge.
Turbinen i et vannkraftverk transformerer energien i vannets strømning over til rotasjonsenergi, og generatorens rotor som turbinen driver, induserer et varierende magnetfelt som gir elektrisk energi. Enkelt sagt har alle turbiner et løpehjul (eller skovl) som vannet strømmer mot, og det skapes dermed en resulterende kraft på hjulets periferi. Ordet turbin henspiller på at maskinene er konstruert for å gi vannet en rotasjonsbevegelse. Selve energioverføringen skjer på grunn av vannets bevegelse og kraft på løpehjulet når det dreier rundt.
Turbintype og ytelse er begge bestemt av vannmengde og fallhøyde. Karakteristiske størrelser for en vannturbin er effekt [MW], vannmengde (slukeevne) [m3/s], turtall [rpm] og fallhøyde [m]. Flere andre parametre finnes også, og tilpasning av turbin og kraftverk til vassdraget er en kompleks teknisk-økonomisk optimalisering.
Det er opp gjennom tidene utviklet mange forskjellige turbintyper, men bare noen få av disse har blitt utviklet til å oppnå en virkningsgrad over 90 %. Det er tre turbintyper som i dag er nesten enerådende, og hver av disse dekker hvert sitt intervall for fallhøyde. Disse tre turbintypene er kaplanturbin (lave fall og stor vannmengde), francisturbin (mellomstore fall) og peltonturbin (store fall og lav vannmengde). Med disse tre typene dekkes en variasjon i fallhøyde fra noen få meter til godt over 1000 meter. Men her er det også store overlappinger i begge ender av intervallene. Det er spesielt for småkraftverk og minikraftverk at noen av de andre turbintypene som er utviklet brukes.
Vannturbiner utmerker seg ved å kreve lite vedlikehold og ha meget lang driftstid. Imidlertid er suspendert materiale (finkornet sand) i vannet en trussel for vannturbinen. Dette fordi selv stål av høy kvalitet slipes av en konstant strøm av små partikler, og en turbin kan bli fullstendig ødelagt av dette. I Norge er det spesielt vann fra isbreer som kan slite turbinene hurtig, men i andre land der elevene har med seg mye mer oppløst stoff kan dette være et enda større problem.
Et vannkraftverk utnytter en del av vannets kretsløp som igjen drives av solen. Vannkraft er dermed en evigvarende energikilde.
|
En vannturbin er en maskin som omformer energien i strømmende vann til roterende kinetisk energi. Vannturbiner ble utviklet på 1800-tallet, og ble mye brukt til industriell energiforsyning før elektriske kraftsystemer ble oppfunnet. Nå brukes turbiner praktisk talt kun for å generere elektrisk energi via en generator. Vannturbiner installeres som regel i kraftstasjoner med tilknytning til en demning. Termen vannkraftmaskin brukes akademisk i Norge.
Turbinen i et vannkraftverk transformerer energien i vannets strømning over til rotasjonsenergi, og generatorens rotor som turbinen driver, induserer et varierende magnetfelt som gir elektrisk energi. Enkelt sagt har alle turbiner et løpehjul (eller skovl) som vannet strømmer mot, og det skapes dermed en resulterende kraft på hjulets periferi. Ordet turbin henspiller på at maskinene er konstruert for å gi vannet en rotasjonsbevegelse. Selve energioverføringen skjer på grunn av vannets bevegelse og kraft på løpehjulet når det dreier rundt.
Turbintype og ytelse er begge bestemt av vannmengde og fallhøyde. Karakteristiske størrelser for en vannturbin er effekt [MW], vannmengde (slukeevne) [m3/s], turtall [rpm] og fallhøyde [m]. Flere andre parametre finnes også, og tilpasning av turbin og kraftverk til vassdraget er en kompleks teknisk-økonomisk optimalisering.
Det er opp gjennom tidene utviklet mange forskjellige turbintyper, men bare noen få av disse har blitt utviklet til å oppnå en virkningsgrad over 90 %. Det er tre turbintyper som i dag er nesten enerådende, og hver av disse dekker hvert sitt intervall for fallhøyde. Disse tre turbintypene er kaplanturbin (lave fall og stor vannmengde), francisturbin (mellomstore fall) og peltonturbin (store fall og lav vannmengde). Med disse tre typene dekkes en variasjon i fallhøyde fra noen få meter til godt over 1000 meter. Men her er det også store overlappinger i begge ender av intervallene. Det er spesielt for småkraftverk og minikraftverk at noen av de andre turbintypene som er utviklet brukes.
Vannturbiner utmerker seg ved å kreve lite vedlikehold og ha meget lang driftstid. Imidlertid er suspendert materiale (finkornet sand) i vannet en trussel for vannturbinen. Dette fordi selv stål av høy kvalitet slipes av en konstant strøm av små partikler, og en turbin kan bli fullstendig ødelagt av dette. I Norge er det spesielt vann fra isbreer som kan slite turbinene hurtig, men i andre land der elevene har med seg mye mer oppløst stoff kan dette være et enda større problem.
Et vannkraftverk utnytter en del av vannets kretsløp som igjen drives av solen. Vannkraft er dermed en evigvarende energikilde.
== Historie ==
Vannhjul har blitt brukt i hundrevis av år som drivkraft i industrien. Deres største ulempe er størrelsen, som begrenser både nyttbar vannmengde og fallhøyden. Overgangen fra vannhjul til moderne turbiner tok om lag hundre år. Utviklingen skjedde under den industrielle revolusjon, ved hjelp av vitenskapelige oppdagelser og metoder. De har også gjort utstrakt bruk av nye materialer og produksjonsmetoder som ble utviklet på den tiden.
=== Forskjellen på en turbin og et vannhjul ===
Ordet turbin ble introdusert av den franske ingeniøren Claude Burdin tidlig på 1800-tallet og er avledet fra det latinske ordet for «hvirvlende» eller «strømning». Hovedforskjellen mellom tidlig vannturbiner og vannhjul, er at en virvelkomponent (i matematikken brukes det engelske ordet «curl», som også brukes på norsk) av det strømmende vannet overfører energi til en rotor. På grunn av denne ekstra bevegelseskomponent tillates turbinen å være betydelig mindre enn et vannhjul med samme ytelse. Da turbinene ble introdusert kunne de utnytte en større vannmengde ved å rotere raskere, samt at de kunne utnytte mye større fallhøyder. (Senere ble impulsturbiner utviklet som ikke benytter seg av virvel-prinsippet).
=== Tidslinje ===
De tidligste kjente vannturbiner som er funnet stammer fra Romerriket. To møller med helix-turbin av nesten identisk konstruksjon ble funnet på Chemtou og Testour, i dagens Tunisia, datert til slutten av 300-tall eller tidlig 400-tall eKr. Et horisontalstilt vannhjulet med skråstilte blader ble installert på bunnen av en vannfylt sirkulær formet sjakt. Det strømmende vannet kom inn i sjakten tangentielt via en kanal, og skapte dermed en virvlende vannmasse som fikk det helt nedsenket hjulet til å opptre som en virkelig turbin Johann Segner utviklet en reaktiv vannturbin (Segner hjul) i midten av det 1700-tallet i Kongedømmet Ungarn. Den hadde en vannrett akse, og var en forløper til dagens moderne vannturbiner. Dette er en veldig enkel maskin som fortsatt produseres i dag for bruk i minikraftverk. Segner jobbet sammen med Euler på noen av de tidligste matematiske teorier om turbindesign. På 1700-tallet hadde en viss Dr. Barker oppfunnet en lignende reaksjonshydraulisk turbin som ble brukt under demonstrasjoner i forelesninger. Den eneste kjente overlevende eksempel på denne type maskin som brukes i kraftproduksjon stammer fra 1851,og er funnet på Hacienda Buena Vista i Ponce, Puerto Rico.I 1820 utvikler Jean-Victor Poncelet en turbin for innoverstrøm.
I 1826 utvikler Benoit Fourneyron en turbin for utoverstrøm. Dette var en maskin med høy virkningsgrad (omtrent 80%) som sendte vann gjennom et løpehjul med bladene buet i samme plan som hjulet. De stasjonære utløpetsskovlene var også buede.
I 1844 utviklet Uriah A. Boyden en turbin for utoverstrøm som forbedret ytelsen til Fourneyronturbinen. Løpehjulet til denne var formet som en francisturbin.
I 1849, James B. Francis forbedret reaksjonsturbinen med innoverstrøm med en virkningsgrad over 90 %. Han gjennomførte også avanserte tester og utviklet tekniske metoder for konstruksjon av vannturbiner. Francisturbinen er oppkalt etter ham, og er den første moderne vannturbin. Dette er fortsatt det mest brukte vannturbin i verden i dag. Francisturbin kalles også en radialstrømnings turbin, ettersom vannet strømmer fra den ytre omkretsen mot sentrum av løpehjulet.
Vannturbiner med innoverstrøm har en bedre mekanisk arrangement og alle moderne reaksjon vannturbiner er konstruert på denne måten. Fordi vannet virvler innover, akselererer det, og overfører energi til løpehjulet. Vannets trykk reduseres til atmosfærisk trykk, eller i noen tilfeller under atmosfærisk trykk, når vannet passerer gjennom bladene og mister sin energi.
Rundt 1890 ble det moderne glidelager (lager med oljefilm mellom de bevegelig og faste deler av stål) oppfunnet, nå brukes disse til å holde oppe tunge løpehjul i vannturbiner. Per 2002, ser det ut til et glidelager har en MTBF på mer enn 1300 år.
Rundt 1913 oppfant Viktor Kaplan turbinen som bærer hans navn, nemlig kaplanturbinen, som er en propell-lignende maskin. Det var en videreutvikling av francisturbinen, men revolusjonert muligheten til å utvikle vannfall med liten fallhøyde.
Forbedring av turbiners virkeområde og virkningsgrad har vært av stor viktighet helt frem til nå. Det er ønskelig at turbintypene skal kunne tilpasses innenfor størst mulige variasjonsområder både når det gjelder fallhøyde og vannmengde. Her er det både design og materialvalg (stållegeringer) som byr på utfordringer. Ved vannkraftlaboratoriet ved Norges tekniske høyskole i Trondheim greide professor Gudmund Sundby på tidlig 1920-tall, sammen med Kværner Brug, å utvikle en francisturbin med en virkningsgrad på nesten 95 %. Dette var flere prosentpoeng over hva som på denne tiden var vanlig. Selv i dag er dette omtrent det høyeste som kan oppnås for en vannturbin av denne typen. Dette mener historikere er starten på norsk turbinindustris verdensledende posisjon.
=== Nytt konsept ===
Alle vanlige vannkraftmaskiner inntil slutten av 1800-tallet (inkludert vannhjulet) var i utgangspunktet reaksjonsmaskiner; vanntrykket skapt av fallhøyden virket på maskinen og produsert mekanisk arbeid. En reaksjonsturbin har behov for å fullt ut å inneholde vann for at energioverføringen skal kunne skje.
I California i I 1866 hadde mølleren Samuel Knight oppfunnet en maskin som tok impulssystem til et nytt nivå. Inspirert av høytrykks vannspylesystemer som ble bruket i såkalt hydraulisk gruvedrift for gullutvinning, utviklet Knight et hjul med påmonterte skåler som fanget energien som en fri vannstråle dannet. Vannstrålen hadde han fått fra et vertikalt rør (eller rørgate) som var flere hundre meter høyt og som omdannet potensiell energi til kinetisk energi. Dette kalles en impuls- eller tangentialturbin. Vannet kommer inn med en hastighet som er omtrent det dobbelte av hastigheten til skålene på periferien av hjulet, tar en «u-sving» i skålene og faller ut med lav hastighet.
Lester Pelton (1829-1908) eksperimentere i 1879 med et hjul av samme typen som Knight hadde utviklet, men han utviklet et hjul påmontert en type doble skåler, som sendte vannet ut til sidene. Disse doble skålene hadde i midten en kvass egg som kløyver vannstrålen. Dermed ble virkningsgraden høyere fordi noe av energitapet som hjulet til Knight hadde, ble eliminert. Knights hjul hadde nemmelig den svakheten at noe av vannet som ble sent ut av skålene havnet tilbake mot midten av hjulet. William Doble forbedret rundt 1895 Peltons turbinhjul med halvsylindriske skåler, med å bytte disse ut med elliptisk skåler. Denne nye elliptiske skålene ga han i tillegg et kutt, slik at vannstrålen skulle få et bedre innløp. Forbedringen innebærer at strålen får anledning til å treffe rett på eggen i midten av skålen, uten at noe av strålen blir avskåret av skålen rett foran. Dette er den moderne form av en peltonturbin, og disse oppnår i dag over 90 % virkningsgrad. Pelton hadde vært en ganske effektiv formidler av sitt design, og selv om Doble overtok Peltons selskap, endre han ikke navnet på selskapet til Doble fordi dette merkenavnet allerede var anerkjent.
Turgoturbinen (med halve skåler og vannstråle inn fra siden) og Bankiturbinen (vannstråle gjennom en rottor av vertikalt stilte lameller) var senere oppfinnelser basert på impulsturbin-typen.
== Teori for virkemåten ==
Meget enkelt sagt er prinsippet for en vannturbin at strømmende vann ledes til bladene på et løpehjul, og det strømmende vannet resulterer i en kraft på bladene. Siden løpehjulet roterer, virker kraften over en distanse. Kraft som virker over en distanse er selve definisjonen av arbeid, W= F·s, der F er kraft og s er distanse. På denne måte blir energien overført fra vannstrømmen til turbinen. Vannet ledes gjennom et rør fra en dam til turbinen, og den vertikale høydeforskjellen mellom dammen og turbinen kalles for fallhøyden. En turbin omformer vannets potensielle energi til kinetisk energi.
Vannturbiner er delt inn i to grupper; reaksjonsturbiner og impulsturbiner.
Formen på vannturbinbladene er avhengig av trykket til vannet, og den type løpehjul som blir valgt. Derfor kan det være et stort variasjonsområdet for utformingen innenfor hver av turbintypene.
=== Reaksjonsturbiner ===
I reaksjonsturbiner skjer hele energioverføringen når vannet strømmer gjennom turbinen, noe som gjør at trykket endrer seg etter som vannet beveger seg gjennom turbinen og gir fra seg sin energi. Disse må være innkapslet for å motstå vanntrykket (eller sug), eller de må være fullstendig neddykket i vannstrømmen. Newtons tredje lov beskriver overføring av energi for reaksjonsturbiner.
De mye bruket turbintypene francisturbin og kaplanturbin er konstruert ved at løpehjulet er plassert i senter av en spiraltromme. Spiraltrommen har form lik et sneglehus, altså med jevnt nedtrappende diameter. Vannet ledes inn der diameteren er størst. I senter av spiraltrommen er det en åpning der løpehjulet plasseres. Selve sirkelformen og ledeskovlene skaper vannets rotasjonsbevegelse. Vannet forsvinner ut av et rør i senter spiraltrommen som står normalt på spiraltrommens plan. På den motsatte siden er det satt inn en aksling som holder løpehjulet i posisjon. Akslingen dras rund av løpehjulet og er tilkoblet generatoren. Ledeskovlene nevnt over kan reguleres, og med det kan vannstrømmen inn på løpehjulet reguleres og dette igjen bestemmer ytelsen som generatoren gir.
Kaplanturbinen og francisturbinene har altså det til felles at spiraltrommen for begge typene har veldig lik utforming. Derimot er løpehjulene vesentlig ulike. Kaplanturbinens løpehjul likner en skipspropell, mens fransisturbinen har løpehjul som best kan forstås av å se på illustrasjonene på siden. Kaplanturbinen er konstruert for små fall og svært store vannmengder, mens francisturbinen er vanlig for medium fallhøyde og vannmengde.
De fleste vannturbiner i bruk er reaksjonsturbiner, og brukes ved lave (< 30 m) og medium (30-600 m) fallhøyder. I en reaksjonsturbin oppstår trykkfall i både faste og bevegelige skovler. De er i stor grad brukt i forbindelse med demninger og store kraftverk.
=== Impulsturbiner ===
Impulsturbiner endrer hastigheten (her må en være klar over at i fysikken gjøres det forskjell på fart og hastighet, da hastighet beskrives både av fart og retning) av en vannstråle. Strålen virker med en kraft på turbinens krumme skovler (skåler i en peltonturbin) noe som endrer retningen på strømningen. Den resulterende endring i fart (impuls) fører til en kraft på turbinbladene. Ettersom turbinen roterer, vil kraften virker over en distanse (arbeid) og vannstrømmen ut har redusert energi. I en impulsturbin er trykket i vannet som strømmer over rotorbladene konstant, og alt arbeidet skjer på grunn av forandring i den kinetisk energi til vannet. Vannet er i kontakt med skovlene til løpehjulet i svært kort tid.
Før vannet treffer turbinskovlene på løpehjulet, er vanntrykket (potensiell energi) konvertert til kinetisk energi av en (eller flere) dyser som er rettet inn mot hjulet. Ingen trykkendring skjer på turbinbladene, og turbinen krever egentlig ikke å stå i en kapsling for å fungere. Likevel brukes alltid en kapsling over løpehjulet fordi vannspruten fra turbinen ikke kan tillates å fare fritt omkring. Vannet faller mer eller mindre dødt ut av turbinen og ledes ut av kraftverket i en kanal.
Endring av pådraget og derved effekten som turbinen yter, reguleres ved at vannstrålen(e) som går inn på løpehjulet kan reguleres. I dysen(e)s senter er det en nål, og ved å justere denne inn eller ut kan diameteren på vannstrålen varieres. Justeres nålen helt inn mot dyseåpningen stenger nålen helt for vannet.
Newtons andre lov beskriver overføring av energi til impulsturbiner. Impulsturbiner brukes ofte for svært høye trykk (fallhøyde over 1000 m) og mindre vannmengde enn francis- og kaplanturbinen.
=== Effekt og driftsforhold ===
==== Sammenheng mellom fallhøye vannmengde og effekt ====
Den effekt som er tilgjengelig i en strøm av vann til en vannturbin er:
P
=
η
⋅
ρ
⋅
g
⋅
h
⋅
q
{\displaystyle P=\eta \cdot \rho \cdot g\cdot h\cdot \ q}
der:
P
=
{\displaystyle P=}
effekt [J/s] eller [W]
η
=
{\displaystyle \eta =}
turbinvirkningsgraden (ønskes elektrisk effekt må også virkningsgraden for generator og eventuelt transformator også inkluderes)
ρ
=
{\displaystyle \rho =}
konstant for tettheten av vann [1000 kg/m3]
g
=
{\displaystyle g=}
konstant for tyngdeakselerasjonen [9,81 m/s2]
h
=
{\displaystyle h=}
fallhøyde [m]. Her menes netto fallhøyde og falltap på grunn av rørfriksjon må trekkes fra.
q
{\displaystyle q}
= strømningshastighet [m3/s], for turbiner brukes ofte termen slukeevne.For et gitt anlegg med turbin og kraftverk er det bare strømningshastigheten som kan endres. Fallhøyden vil riktig nok variere med fyllingsgraden i dammen, men alle de andre størrelsene vil være konstante. Dermed kan effekten som en turbin yter, som forklart over, kun reguleres med vanngjennomstrømningen. Dette på forskjellige måter alt etter turbintypen. Dette kan i motsetning til for eksempel i et dampkraftverk, gjøres hurtig.
==== Sammenheng mellom turtall moment og vannhastighet ====
Den basale sammenhengen mellom effekt P [W], turtall n [radianer/sek] og dreiemoment T [Nm] er slik:
P
=
T
⋅
ω
{\displaystyle P=T\cdot \omega }
der
ω
=
2
π
n
60
{\displaystyle \omega ={2\pi n \over 60}}
, der igjen n er omdreiningstallet [rpm]
Om en tenker seg at rotoren holdes helt fast og turbinen har fullt pådrag, vil vannet strømme gjennom turbinen, men uten at det utvikles effekt. Vannstrålen vil i for eksempel en peltonturbin kastes tilbake i en 180°-kurve, men omtrent med samme hastighet som det hadde inn på skålene. Turtallet er null, og selv om det virker er vridemoment blir P lik null i formelen over. Den andre ytterligheten er at turbinen får løpe helt fritt. Vannstrålen i en peltonturbin går da bare rett frem, og løpehjulets periferihastighet blir nesten identisk med vannstrålens hastighet. Nå er det dreiemomentet i formelen over som blir lik null, og det utvikles ingen effekt nå heller. Dette kalles rusehastighet.
Det som gir optimal effekt ut av en peltonturbin er at periferihastigheten er halvparten av vannstrålens hastighet. Peltonturbiner er konstruert med dette for øye, og vannet vil ideelt falle ned fra løpehjulet med svært redusert hastighet. De andre turbintypene vil prinsipielt oppføre seg på samme måte ved disse ytterpunktene, og må også ha en bestemt hastighet i forhold til vannhastigheten for å gi full effekt.
Når en turbin tilknyttes en trefaset synkrongenerator for vekselstrømsnett vil en kreve at frekvensen i nettet er tilnærmet konstant. Da gjelder følgende formel for turtallene som kan oppstå og som er bestemt av generatorkonstruksjonen:
n
=
120
f
p
{\displaystyle n={120f \over p}}
der:
n [rpm] er turtallet
f [Hz] som er bestemt av kraftsystemet og er konstant lik 50 Hz
p er poltallet og er et heltall fra 1 og oppover.Ved å sette inn i denne formelen finner en at generatorens turtall kan være 3000, 1500, 1000, 750, 600, 500,... rpm. Imidlertid er det vanlige for vannturbiner et turtall mellom 1000 og 100 rpm. I et kraftsystem er praktisk talt alle generatorer av typen synkrongenerator. Dermed blir forholdet mellom frekvens i kraftsystemet, generatorens og turbinens omdreiningstall, helt eksakt korrelerte.
==== Turbinregulatoren ====
Det er viktig at summen av effekten levert fra alle generatorene i kraftsystemet er nøyaktig lik summen av forbruket (i husholdninger og industri). Samtidig må turtallet til turbin og generator, og dermed frekvensen i kraftsystemet være noenlunde konstant. Turbinregulatoren sørger for at dette skjer automatisk ved å måle turbinens turtall og sørge for at dette holdes konstant ved å regulere pådraget (vannstrømmen) til turbinen. I et kraftsystem med mange tilknyttede generatorer skjer denne reguleringen samtidig for alle turbiner ved forbruksendringer.
Om det i kraftsystemet skjer en lastreduksjon (forbrukerne reduserer sitt energiforbruk) vil ikke turbinenes regulatorer respondere momentant, dessuten kan ikke vannet i en tilførselstunnel som kanskje er flere kilometer lang kunne redusere hastighet momentant. Dette blir analogt med et stort godstog, det kan veie mange tusen tonn og selv om det har stor bremsekraft tar det lang tid å redusere hastigheten. Det samme er tilfelle med lastøkning i kraftsystemet, vannet kan ikke plutselig øke hastighet. Dermed vil en lastreduksjon føre til at hastigheten til aggregatene øker og frekvensen i nettet går opp. Dette fordi alle de tilknyttede generatorene har konstant dreiemoment (T) gitt av turbinene, samtidig som effekten (P) reduseres. Dermed må turtallet (n) og frekvensen (f) gå opp. De to formlene rett over viser sammenhengen matematisk. Motsatt vil en lastøkning føre til redusert omdreiningstall og frekvens. Dette fordi dreiemomentet i første omgang er konstant, effekten øker og turtallet må da gå ned. I aller første omgang er det turbinene og generatorenes samlede opplagrede kinetiske energi i de roterende masser (treghetsmoment) som tar opp eller leverer ut energi. Siden disse tilsammen i et stort kraftsystem veier mange hundretusen tonn vil en liten hastighetsendring kunne bety mye opptatt eller frigjort energi.
I gamle dager da turbinregulatorene ikke var særlig raske, og kanskje bare en eller noen få kraftverk var tilknyttet samme kraftnett, ble det gjerne behov for å sette på store svinghjul på turbinene for å stabilisere turtallet og frekvensen i nettet.
==== Turbinens motsatte reaksjon på turbinregulatorens pådragsendring ====
En spesiell egenskap med vannturbiner er at de i første omgang responderer motsatt på turbinregulatorens hensikt med endring av pådraget. Igjen kan peltonturbinen analyseres. Dysen (eller dysene) gir ut en vannstråle med en gitt diameter som øver et visst moment på løpehjulet. Ved lastreduksjon vil regulatoren sørge for at pådraget reduseres ved at dysen minker åpningen og strålen får mindre diameter. I første omgang vil ikke vannet i tilførselstunnelen endre hastigheten, som forklart over. Vannstrømmen i tilførselstunnelen er altså konstant, mens dysen reduserer åpningen. Dette resulterer i større vannhastighet ut av dysen. Turbinens løpehjul får dermed økt turtall og effekt, selv om kraftsystemet etterspurte det motsatte. Motsatt respons skjer ved en lastøkning i nettet, turbinene responderer med lavere turtall og effekt. Disse forløpene har gjerne kort varighet, bare noen sekunder. De roterende masser i generatorene demper ut virkningene, samtidig som turbinregulatorene har dempefunksjoner. Likevel vil frekvensen variere noe opp og ned med lastendringer i den tiden dette tar.
Vannvei, turbin, generator, turbinregulator og kraftsystem danner til sammen et kompleks dynamisk system, der responsen på en endring gjerne er avhengig av endringens hurtighet. En kaller kunnskapen om slike systemer for teknisk kybernetikk, og en definerer et kraftsystem som et dynamisk elektromekanisk system.
Ikke alle turbiner trenger turbinregulator, er generatoren liten og tilknyttet et stort kraftsystem er det vanlig å la turbinen gå med et fast pådrag som kan justeres manuelt.
=== Pumpekraftverk ===
Noen vannturbiner er designet for å brukes i pumpekraftverk. Disse kan reversere vannstrømmen og fungere som en pumpe for å fylle en høyereliggende reservoar, deretter kan de gå tilbake til turbin-modus for kraftgenerering. Fyllingen av reservoaret skjer gjerne når kraftbehovet er lite, og kraftverket genererer strøm når etterspørsel er stor. Denne typen turbin er vanligvis en deriazturbin eller francisturbin. I seg selv er en francisturbin ikke så ulik en sentrifugalpumpe, men trykkendringen og energiretningen er motsatt.
=== Virkningsgrad ===
Store moderne vannturbiner operere med virkningsgrad større enn 90 %. Peltonturbinen kan ha en virkningsgrad på 92–93 %, Francisturbinen 95–96 % og Kaplanturbinen kan oppnå 92–93 %.Francisturbinen utmerker seg altså med en høy virkningsgrad, men virkningsgraden er ikke like høy over hele pådragsområdet. Peltontubinen har en virkningsgradskurve (kurve som viser virkningsgrad som funksjon av pådrag) som holder seg flatere enn francisturbinen, og den er dermed godt egnet for varierende belastning. En flerstrålet peltonturbin kan ha en virkningsgrad over 90 % med pådrag varierende fra 25 til 150 % av nominell effekt. Det som er gunstig med en flerstrålet peltonturbin er at antallet stråler som benyttes kan varieres fra bare én og oppover. Kaplanturbinen har både ledeskovler og løpehjulskolver som kan reguleres, det gjør at denne turbintypen også har stor virkningsgrad over et stort pådragsområde og ved varierende fallhøyde.
== Typer av vannturbiner ==
Reaksjonsturbiner:
VLH-turbin Turbin for meget små fall (Very Low Head)
Francisturbin
Kaplan-, propell-, rørturbin-, straflo-turbin
Tysonturbin
GorlovspiralturbinImpulsturbiner:
Vannhjul
Peltonturbin
Turgoturbin
Crossflow (også kjent som Michell-Banki eller Ossberger-turbin)
Jonvalturbin
Omvendt overfallsvannhjul
Arkimedes' skrueturbin
Barkhturbin
== Design og anvendelse ==
Turbinvalg er hovedsakelig basert på den tilgjengelige fallhøyde, og i mindre grad vannmengde (slukeevne). Generelt brukes impulsturbiner for høy fallhøyder, og reaksjonsturbiner brukes til små fallhøyder. Kaplanturbiner med regulerbar bladstigning (vinkel på bladene) er godt tilpasset til store variasjonsområder av vannmengde- eller fallforhold, siden deres maksimale virkningsgrad kan oppnås over et vidt område av vannmengde.
Små turbiner (for det meste under 10 MW) kan ha horisontal aksling, og unntaksvis kan store rørturbiner opp til 100 MW eller så være horisontale. Svært store francis- og kaplanmaskiner har vanligvis vertikal aksling fordi dette gjør best mulig bruk av tilgjengelige fallhøyde, og gjør installasjon av generatoren mer økonomisk. Peltonturbiner kan ha vertikal eller horisontal aksel helt uavhengig av fallhøyden, på grunn av at størrelsen på maskinen uansett er så mye mindre enn det tilgjengelige fallet. Noen impulsturbiner bruke som nevnt flere vannstråler per løpehjul for å øke spesifikk vannhastighet og for å balansere kreftene på akselen.
=== Typisk variasjonsområde for fallhøyde ===
Fallhøyden som en turbin kan benyttes for er blant annet avhengig av renheten av vannet. Suspendert sand sliter turbinen og betyr at den må repareres hyppigere, eller at deler må skiftes ut. Utviklingen av turbiner har derfor dreid seg mye om materialvalg som kan motstå erosjonen som vannet kan gi. En francisturbin kan brukes til fallhøyder i området 700–800 m uten problemer med slitasje og kavitasjon om den dykkes (turbinen plasseres under vannspeilet til bassenget der vannet løper ut) og vannet er stor renthetsgrad. Peltonturbiner brukes til de aller største fallene.
=== Hovedligningen for turbiner ===
Hovedligningen for en vannturbin uttrykker sammenheng mellom netto (effektiv) fallhøyde og vannets hastighet ved innløp og utløp av turbinens løpehjul:
H
n
g
η
=
(
u
1
c
1
u
−
u
2
c
2
u
)
{\displaystyle H_{n}g\eta =(u_{1}c_{1u}-u_{2}c_{2u})}
der:
Hn = netto fallhøyde [m]
g = tyngdens akselerasjon 9,81 m/s2
η
{\displaystyle \eta }
= virkningsgraden (tall fra 0 til 1)
u = rotores periferihastighet ved innløp u1 og u2 ved utløp [m/s].
c = projeksjoner av vannets hastighetskomponenter normalt på radius til løpehjulet ved innløp c1u og utløp c2u [m/s].Denne lignignen er vesentlig ved konstruksjon av såvel vannturbiner som andre typer turbiner.
=== Spesifikk hastighet ===
Den spesifikke hastigheten
n
s
{\displaystyle n_{s}}
for en turbin karakteriserer dens form på en måte som ikke er relatert til størrelsen. Dette gjør at et nytt turbindesign som kan skaleres opp fra en eksisterende design av kjente ytelse. Den spesifikke hastigheten er også det viktigste kriteriene for å tilpasse et bestemt vannfall til riktig turbintype. Den spesifikke hastighet er den hastighet som turbinen roterer med for en bestemt vannmengde, q, for én enhet fallhøyde og derved er i stand til å produsere én enhet effekt.
=== Affinitetslovene ===
Skaleringslovene, som også kalles affinitetslovene, gjør at ytelsen til en turbin kan bli estimert basert på modellforsøk. En miniatyrmodell av en foreslått turbin, som kan være omtrent 0,3 m i diameter, kan testes i et laboratorium. Målingene kan anvendes til den endelige konstruksjonen med høy grad av sikkerhet. Affiniteslovene er utledet ved å kreve formlikhet mellom testmodell og den virkelige turbinen.
Strømningen gjennom turbinen styres enten av en stor ventil, eller ved at ledeskovler er anordnet rundt periferien på utsiden av løpehjulet. Trykkforskjellen og gjennomstrømning for turbinen kan plottes for forskjellige verdier av ledeskovelåpning for derved å lage et diagram som viser virkningsgraden for turbinen under varierende forhold.
=== Rusehastighet ===
Rusehastigheten for en vannturbin er dens hastighet ved full gjennomstrømnig av vann når den ikke har noen belastning. Turbinen må utformes til å overleve de mekaniske krefter som oppstår ved denne hastighet. Produsenten skal dokumentere rusehastighetsklasse.
== Vedlikehold ==
Turbiner er laget for å kjøre i flere tiår med svært lite vedlikehold av hoveddelene, og overhalingsintervaller er i størrelsesorden av flere år. Vedlikehold av løpehjulet og deler som utsettes for vann omfatter utskifting, inspeksjon og reparasjon av slitte deler.
Normal slitasje omfatter groper fra kavitasjon, utmattingssprekker, og slitasje fra suspendert stoff i vannet. Stålelementer kan repareres ved sveising, vanligvis med rustfritt stål. Skadede områder kuttes eller gravdes ut, deretter sveiset det over slik at opprinnelig form oppnås, eller eventuelt en forbedret profil. Gamle turbiner kan ha en betydelig mengde av rustfritt stål lagt på ved slutten av sin levetid. Omfattende sveiseprosedyrer må gjerne brukes til å oppnå høy nok kvalitet etter utført reparasjon.Andre elementer som krever inspeksjon og reparasjon under overhalinger inkluderer lagre, tettinger og akselhylser, servomotorer, kjølesystem for lagrene og generatorviklinger, tetningsringer, ledeskovler og alle overflater
== Se også ==
Francisturbin
Kaplanturbin
Peltonturbin
Vannkraft
Vannkraftverk
Vannhjul
== Referanser ==
== Kilder ==
Donners, K.; Waelkens, M.; Deckers, J. (2002), «Water Mills in the Area of Sagalassos: A Disappearing Ancient Technology», Anatolian Studies 52: 1–17
Wikander, Örjan (2000), «The Water-Mill», i: Wikander, Örjan, Handbook of Ancient Water Technology, Technology and Change in History, 2, Leiden: Brill, ss. 371–400,
Wilson, Andrew (1995), «Water-Power in North Africa and the Development of the Horizontal Water-Wheel», Journal of Roman Archaeology 8: 499–510
== Eksterne lenker ==
(en) Water turbines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Introductory turbine math
"Selecting Hydraulic Reaction Turbines", US Bureau of Reclamation publication, 48 MB pdf
"Vannkraftlaboratoriet", NTNU (Trondheim)
|
En vannturbin er en maskin som omformer energien i strømmende vann til roterende kinetisk energi. Vannturbiner ble utviklet på 1800-tallet, og ble mye brukt til industriell energiforsyning før elektriske kraftsystemer ble oppfunnet.
| 9,269 | 9,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fristr%C3%A5leturbin
|
2023-02-04
|
Fristråleturbin
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Energistubber', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Turbiner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
En fristråleturbin, eller partialturbin og impulsturbin, har skovler. Vann blir ledet i flere stråler (1 til 6) mot skovlene i turbinen. Peltonturbinen er den typen fristråleturbin som er mest brukt i norske vannkraftverk.
|
En fristråleturbin, eller partialturbin og impulsturbin, har skovler. Vann blir ledet i flere stråler (1 til 6) mot skovlene i turbinen. Peltonturbinen er den typen fristråleturbin som er mest brukt i norske vannkraftverk.
|
En fristråleturbin, eller partialturbin og impulsturbin, har skovler. Vann blir ledet i flere stråler (1 til 6) mot skovlene i turbinen.
| 9,270 | 9,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Bernhoft_Osa
|
2023-02-04
|
Liv Bernhoft Osa
|
['Kategori:Amanda for beste kvinnelige hovedrolle', 'Kategori:Amandaprisen 2016', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Osa (slekt)', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Vinnere av Heddaprisen', 'Kategori:Vinnere av Kanonprisen']
|
Liv Bernhoft Osa (født 3. mars 1957 på Voss) er en norsk skuespiller.
Hun er utdannet ved Statens teaterhøgskole, og har vært tilknyttet Nationaltheatret fra 1979. Hun har også jobbet for Det norske teatret og Torshovteatret. Hun har også spilt i flere filmer og er en mye benyttet oppleser av lydbøker. Hun har lest inn bl.a. Kjærlighet av Toni Morrison og Is-slottet av Tarjei Vesaas for Lydbokforlaget.
I 2011 vant hun Heddaprisen for beste kvinnelige birolle for for rollen som Fru Fåttnok i Uskyld, regissert av Victoria Meirik på Nationaltheatret. For sin rolle i filmen Pyromanen fra 2016 vant hun både Amandaprisen 2016 og Kanonprisen 2016 i klassen beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle. Hun var også nominert til Amandaprisen 1991 i klassen beste kvinnelige hovedrolle film/fjernsyn for TV-serien Fedrelandet.
|
Liv Bernhoft Osa (født 3. mars 1957 på Voss) er en norsk skuespiller.
Hun er utdannet ved Statens teaterhøgskole, og har vært tilknyttet Nationaltheatret fra 1979. Hun har også jobbet for Det norske teatret og Torshovteatret. Hun har også spilt i flere filmer og er en mye benyttet oppleser av lydbøker. Hun har lest inn bl.a. Kjærlighet av Toni Morrison og Is-slottet av Tarjei Vesaas for Lydbokforlaget.
I 2011 vant hun Heddaprisen for beste kvinnelige birolle for for rollen som Fru Fåttnok i Uskyld, regissert av Victoria Meirik på Nationaltheatret. For sin rolle i filmen Pyromanen fra 2016 vant hun både Amandaprisen 2016 og Kanonprisen 2016 i klassen beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle. Hun var også nominert til Amandaprisen 1991 i klassen beste kvinnelige hovedrolle film/fjernsyn for TV-serien Fedrelandet.
== Familie ==
Hun er datter av Sigbjørn Bernhoft Osa (1910–90) og Anne Heggtveit (1920–2011). Hun var først gift med regissøren Pål Løkkeberg (1934–98). Hun ble siden gift med skuespiller Per Gørvell. Hun er mor til skuespiller Gina Bernhoft Gørvell (f. 1996)
== Filmer ==
1983: Hockeyfeber .... Vera
1984: Snart 17 .... Ekspeditrise
1994: Trollsyn .... Mor
1998: Madeline (amerikansk)
2004: Uno .... Mona
2007: Svein og Rotta og UFO-mysteriet .... Dora
2013: Detektiv Downs .... Rita Stjernen
2016: Pyromanen .... Alma
2021: HAN
== Tv-serier ==
1977: Lykkespill .... Unge Wenche Foss
1987: Pilen flyttebyrå .... Anita
1990: Den svarta cirkeln (svensk)
1991: Fedrelandet .... Rakel
1994: Vestavind .... Emma Engan Nedrebø
1996: Familiesagaen de syv søstre .... Charlotte Zimmermann
2002: Tiden før Tim .... Ninas mor
2002: Jul på Månetoppen .... Nissemamma
2008-2009: Honningfellen .... Åsa Nymann
2011: Taxi .... Annes mor
2014: Mammon .... Advokat Runa Torgersen
2015: Kampen for tilværelsen .... Fastlege Schreiner
== Kortfilm ==
2000: Fly
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liv Bernhoft Osa på Internet Movie Database
(sv) Liv Bernhoft Osa i Svensk Filmdatabas
(fr) Liv Bernhoft Osa på Allociné
(en) Liv Bernhoft Osa på AllMovie
(en) Liv Bernhoft Osa hos The Movie Database
Biografi hos Nationaltheatret
|
Sigbjørn Bernhoft Osa (født 3. mai 1910 i Ulvik i Hardanger, død 2.
| 9,271 | 9,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fullturbin
|
2023-02-04
|
Fullturbin
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Turbiner']
|
En fullturbin kjennetegnes ved at hele vannveien er fylt med vann. Flere turbintyper kan være aktuelle, og valget av turbin avgjøres blant annet av fallhøyde og vannmengde;
Francisturbinen brukes ofte ved lave og middels fallhøyder, dvs. fra 30–50 til 600–650 meter. Francisturbinen har skovler på samme måte som peltonturbinen, men i francisturbinen går alt vannet samlet inn på skovlene og ikke via strålerør.
Kaplanturbinen blir ofte brukt ved fallhøyder opp til 30 meter, og ved store vannmengder som i elvekraftverk. Kaplanturbinen har ikke skovler, men en «propell» som blir drevet rundt av vannføringen.
|
En fullturbin kjennetegnes ved at hele vannveien er fylt med vann. Flere turbintyper kan være aktuelle, og valget av turbin avgjøres blant annet av fallhøyde og vannmengde;
Francisturbinen brukes ofte ved lave og middels fallhøyder, dvs. fra 30–50 til 600–650 meter. Francisturbinen har skovler på samme måte som peltonturbinen, men i francisturbinen går alt vannet samlet inn på skovlene og ikke via strålerør.
Kaplanturbinen blir ofte brukt ved fallhøyder opp til 30 meter, og ved store vannmengder som i elvekraftverk. Kaplanturbinen har ikke skovler, men en «propell» som blir drevet rundt av vannføringen.
|
En fullturbin kjennetegnes ved at hele vannveien er fylt med vann. Flere turbintyper kan være aktuelle, og valget av turbin avgjøres blant annet av fallhøyde og vannmengde;
| 9,272 | 9,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turbo
|
2023-02-04
|
Turbo
|
['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Motordeler']
|
Kan også være: musikkalbumet Turbo av Judas Priest
Turbo, kortord for turbolader, er et system for å øke effekten i en forbrenningsmotor. Den består av kompressorhjul og turbin: Turbinen sitter i eksosanlegget og er avgassdrevet. Turbinen driver et kompressorhjul i innsuget som presser luft under trykk inn i motoren, såkalt ladeluft. Når sylinderen mates med mer luft, kan den også tilføres mer drivstoff, og dermed blir effekten høyere enn i en motor uten turbo. Turbo er et akronym dannet av de engelske ordene turbine og booster («turbinforsterker»).
|
Kan også være: musikkalbumet Turbo av Judas Priest
Turbo, kortord for turbolader, er et system for å øke effekten i en forbrenningsmotor. Den består av kompressorhjul og turbin: Turbinen sitter i eksosanlegget og er avgassdrevet. Turbinen driver et kompressorhjul i innsuget som presser luft under trykk inn i motoren, såkalt ladeluft. Når sylinderen mates med mer luft, kan den også tilføres mer drivstoff, og dermed blir effekten høyere enn i en motor uten turbo. Turbo er et akronym dannet av de engelske ordene turbine og booster («turbinforsterker»).
== Kompressorlading ==
Man skiller gjerne mellom turbolading og kompressorlading. På norsk er det vanlig å si at turboladede motorer har turbo og kompressorladede motorer har kompressor (engelsk supercharger). En kompressor drives direkte av veivakselen via en kompressorreim/viftereim, i motsetning til turboen, som blir drevet av trykket på eksosen fra motoren.
== Bruk ==
Turboer brukes både på fly, båt, motorsykler og biler, særlig europeiske, moderne biler.
Kompressorlading finnes på alle Mercedes-biler med betegnelsen «Kompressor» på bakluka. Volkswagen har sin firesylindrede G60-motor med kompressor, i eldre Golf- og Passat-modeller.
Kombinasjonen turbo og diesel er spesielt vanlig, blant annet fordi dieselmotorer har dårlig dreiemoment på høye turtall, mens turboer har tendenser til å gi motorer motsatt karakteristikk; dermed kan man lage motorer med godt dreiemoment over et bredere turtallsområde.
Mange biler har en naturlig aspirert motor (NA), men når bilprodusentene ønsker å få mer effekt av en forbrenningsmotor, har man to alternativer: Turbo eller kompressor.
Mest utbredt er turbo, fordi en da utnytter trykk i avgassen som ellers bare vil gå tapt. Ved kompressordrift vil en stjele litt effekt fra veivaksel, og drivstofforbruket vil være litt høyere enn tilsvarende med turbo.
En turbolader eller kompressor gir økt effekt uten at det er nødvendig å øke slagvolum eller foreta omfattende modifiseringer av motoren, og med lite ekstra motorvekt. Audi er en bilprodusent som har hatt stor suksess med sine turboladede motorer, nettopp fordi en motor med samme motorvolum kan ha ulik effekt uten å måtte modifisere motoren, men kun justere ladetrykket til turboen. Dette gjør at en motor med 1,8 l motorvolum kan ha fra 150 – 225 hestekrefter originalt fra fabrikk.
== Størrelsebenevning ==
For å beskrive størrelsen og karakteristikken på en turbo brukes ofte AR-mål og trim.
AR-mål (fra engelsk: Area/Radius) beskriver den geometriske karakteristikken for alle turbinhus og kompressorhus. AR-målet er definert som arealet ved innløpet (utløpet på kompressorhus) dividert på radiusen fra turboens senterlinje. En kan ut fra dette bedømme størrelsen på et hus, men det sier ingenting uten at en har kunnskap om størrelsen på kompressorhjulet eventuelt turbinhjulet for det aktuelle huset.
Trim er forholdet mellom den minste diameteren på kompressorhjulet/turbinhjulet og den største diamenteren. Regnes ut slik:
T
r
i
m
=
(
L
i
l
l
e
d
i
a
m
e
t
e
r
2
S
t
o
r
e
d
i
a
m
e
t
e
r
2
)
∗
100
{\displaystyle Trim=\left({\frac {Lillediameter^{2}}{Storediameter^{2}}}\right)*100}
To turbinhjul/kompresorhjul av helt forskjellig geometrisk størrelse kan da ha samme trim.
F.eks vil både forholdet mellom 37,6mm og 52,2mm, i likhet med 48,3mm og 67,0mm gi svaret 52-Trim.
Mange turbofabrikanter bytter gjerne ut svaret en får med bokstaver. 52-Trim kan da gjerne kalles P-trim i stedet.
== Historie ==
Den første eksosdrevne turbolader ble utviklet av dr. Alfred J. Buchi fra Sveits. Buchi jobbet som overingeniør ved Sulzer Brothers forskningsavdeling, og i 1915 lanserte han idéen om en turbo-diesel, men dette konseptet ble ikke umiddelbart godt mottatt.
Under andre verdenskrig ble turboer brukt i stor utstrekning på propellfly, for eksempel amerikanske B-17. Porsche var den første bilfabrikanten som brukte turbo på en sportsbil i masseproduksjon. Den første personbilen med turbolader var en A-Body Chevrolet Corvair sammen med Oldsmobile Cutclass Jetfire i 1962 med en 6-sylindret boxer. Saab i Sverige var også blant de første til å lansere en vanlig personbil med turbolader på bilutstillingen i Frankfurt i 1977. En Saab 99 ble vist med 23% høyere effekt og 45% høyere dreiemoment enn motoren normalt hadde. Produksjonsmodellene av Saab 99 Turbo ble solgt fra 1978. Samme år ble Saab 900 lansert, og ble tilbudt med en betydelig mer raffinert turbomotor fra 1980. Innen racing ble for eksempel Formel 1-biler utstyrt med turbo. BMW M12/13 tc fra 1986 var en 4-sylindret motor på 1,5 liter med hele 850 hestekrefter. Etter hvert ble det forbud mot turbo i denne sporten på grunn av for høy ytelse på motorene. (BMW utviklet en motor på 1500cc, kalt M12B15 som produserte rundt 1350 hestekrefter.)
== Turbotilbehør ==
Noen ganger skiller man mellom lavtrykksturbo og høytrykksturbo. Lavtrykksturbo innebærer omtrent bare de to ovennevnte turbinene, mens høytrykk, betydelig høyere enn atmosfæretrykket, krever eller gjør det gunstig med visse tilpasninger, først og fremst ved hjelp av ladeluftkjøler og wastegate.
=== Ladeluftkjøler ===
En ladeluftkjøler (engelsk intercooler) kan være en luft/luft-radiator eller luft/vann (vannavkjølt) som har til oppgave å senke temperaturen på motorens inntaksluft, for igjen å oppnå høyere motoreffekt. Kjøleren plasseres etter kompressorturbinen og før gasspjeldet. Når man forandrer volumet til en gass, er temperaturen proporsjonal med trykket. Når man ved hjelp av en turbolader øker trykket på inntaksluften, øker lufttemperaturen betraktelig. Ved å kjøle ned luften, tar den mindre plass, slik at man får mer luft per romenhet inn i motoren. Det er også vanlig å montere en til to elektriske vifter på ladeluftkjøleren.
=== Wastegate ===
En wastegate er en trinnløs ventil som slipper eksos forbi turboladeren. Denne ventilen blir åpnet og lukket avhengig av turbotrykket i innsugsmanifolden, og blir vanligvis styrt av en trykkfjær eller motorens styringsenhet. Dersom man fjerner wastegate-ventilen blir ikke overtrykket turboen lenger begrenset. Dette vil føre til veldig høy motoreffekt, men vil mest sannsynlig skade både motoren og turboladeren etter veldig kort tid.
=== Dumpventil ===
Også kjent som "Pop-off" (selv om dette egentlig er noe helt annet. En sikkerhetsventil som åpner seg når trykket stiger til det den er satt til som man som regel bare finner på løpsbiler) eller "Blow-off" (BOV). Denne ventilen slipper ut ladeluft når gasspjeldet lukkes etter at turboen har ladet, og gir ofte en karakteristisk blåselyd. Hensikten med dette er å unngå "Surging" (ustabilt flow-område for kompressordelen). "Surging" oppstår når luft som kompressordelen pumper ut blir blokkert og lufta må returnere igjennom kompressordelen for å komme ut. Dette fører til trykksvingninger som vil bremse kompressorhjulet og virke på kompressorhjulet med store aksialkrefter frem og tilbake, som kan føre til tidlig havari av turboladeren. Man vil også oppnå raskere respons ved neste gasspådrag da turboen bremses mindre når dumpventilen åpner, og vil i stor grad opprettholde sin hastighet. Dumpventilen åpnes av vakuumet som oppstår bak gasspjeldet når det lukkes. Det er ikke mulig å montere dumpventil på denne måten på turbodieselmotorer da de ikke har noe gasspjeld som det kan oppstå vakuum bak. Derimot kan man for eksempel benytte en elektrisk dumpventil som ikke styres av vakuum, men av en bryter på gasspedalen som registrerer at denne beveger seg utover. Det kan også være mulig å koble opp dumpventilen på det elektroniske motorstyresystemet på biler som har slike. En mer avansert form for dumpventil kalles synkronisk BOV. Denne står åpen når turboen ikke lader, og tilfører luft direkte til innsuget. Dette gir noe bedre gassrespons og motoren vil puste bedre når det ikke er noe særlig ladetrykk fordi luften ikke må gå den lange veien via turbosystemet med den motstand det medfører, men tas direkte fra luftfilteret.
=== Turbotimer ===
En turbotimer brukes til å kjøle ned turboen etter kjøring, slik at den ikke kokser olja i senterdelen av turboen, eller materialet sprekker/bøyer seg grunnet for rask nedkjøling. Etter kjøring kan turboen være så varm at den er rødglødende, og når man stopper bilen, ligger olja inni turboen og «koker». Dette kan føre til avleiringer og at olja må skiftes hurtigere. Turbotimeren lar bilen gå noen minutter på tomgang etter kjøring, selv om man har slått av tenningen. Saab løste i sin tid dette problemet med en sylinder som inneholdt et fjærbelastet stempel som ble presset ned i sylinderen av oljetrykket. Når trykket opphørte fortsatte sylinderen å levere oljetrykk til turboen en liten stund.
== Eksterne lenker ==
How Turbochargers Work (engelsk)
|
Turbo, kortord for turbolader, er et system for å øke effekten i en forbrenningsmotor. Den består av kompressorhjul og turbin: Turbinen sitter i eksosanlegget og er avgassdrevet.
| 9,273 | 9,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torben_Lund
|
2023-02-04
|
Torben Lund
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danske helseministre', 'Kategori:Danske jurister', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Socialdemokratiet', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vejle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Socialdemokratiet-ministre']
|
Torben Lund (født 6. november 1950 i Vejle) er en dansk fjernsynsjournalist og tidligere sosialdemokratisk politiker.
Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Vejle på Jylland, og ble leder for DSU i byen som 17-åring. Lund har juridisk embedseksamen fra Aarhus Universitet fra 1976, og var advokatfullmektig 1976–1979 og advokat 1979–1982 i hjembyen.Lund var medlem av Vejle kommunestyre 1978–1981, hvoretter han ble valgt til Folketinget for Socialdemokraterne. Han var medlem av Folketinget frem til 1998. I mellomtiden satt han i blant annet Folketingets helseutvalg og som partiets politiske ordfører 1994–1998. Fra 1986 var han medlem av Socialdemokratiets hovedstyre, i periodene 1987–1992 og 1994–1998 som medlem av forretningsutvalget. Han tilhørte partiets venstrefløy og kretsen rundt partilederen Svend Auken.Lund var helseminister i Poul Nyrup Rasmussens første regjering 1993–1994. Han prioriterte å redusere ventetidene i helsevesenet og øke kapasiteten for hjertekirurgi og psykiatri, tillegg til informasjonsarbeid om hiv og aids. I 1996 ble han kritisert av overlege Palle Juul-Jensen for angivelig å ha latt sin homofile legning styre prioriteringene som minister. Lunds seksualitet hadde ikke vært offentlig kjent før dette, og han hadde barn fra to tidligere ekteskap. Kritikken fikk hans etterfølger, Yvonne Herløv Andersen, til også å stå frem som homofil.
Etter å ha avsluttet sin tid i Folketinget i 1998, var Lund valgt til Europaparlamentet med 84 208 personlige stemmer for perioden 1999–2004. Han har vært programleder på fjernsynskanalen dk4 siden 2003 og politisk redaktør siden 2004. Lund har også vært kritisk til Helle Thorning-Schmidt og den øvrige ledelsen i Socialdemokraterne, og meldte seg ut av partiet ved årsskiftet 2006/2007.
|
Torben Lund (født 6. november 1950 i Vejle) er en dansk fjernsynsjournalist og tidligere sosialdemokratisk politiker.
Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Vejle på Jylland, og ble leder for DSU i byen som 17-åring. Lund har juridisk embedseksamen fra Aarhus Universitet fra 1976, og var advokatfullmektig 1976–1979 og advokat 1979–1982 i hjembyen.Lund var medlem av Vejle kommunestyre 1978–1981, hvoretter han ble valgt til Folketinget for Socialdemokraterne. Han var medlem av Folketinget frem til 1998. I mellomtiden satt han i blant annet Folketingets helseutvalg og som partiets politiske ordfører 1994–1998. Fra 1986 var han medlem av Socialdemokratiets hovedstyre, i periodene 1987–1992 og 1994–1998 som medlem av forretningsutvalget. Han tilhørte partiets venstrefløy og kretsen rundt partilederen Svend Auken.Lund var helseminister i Poul Nyrup Rasmussens første regjering 1993–1994. Han prioriterte å redusere ventetidene i helsevesenet og øke kapasiteten for hjertekirurgi og psykiatri, tillegg til informasjonsarbeid om hiv og aids. I 1996 ble han kritisert av overlege Palle Juul-Jensen for angivelig å ha latt sin homofile legning styre prioriteringene som minister. Lunds seksualitet hadde ikke vært offentlig kjent før dette, og han hadde barn fra to tidligere ekteskap. Kritikken fikk hans etterfølger, Yvonne Herløv Andersen, til også å stå frem som homofil.
Etter å ha avsluttet sin tid i Folketinget i 1998, var Lund valgt til Europaparlamentet med 84 208 personlige stemmer for perioden 1999–2004. Han har vært programleder på fjernsynskanalen dk4 siden 2003 og politisk redaktør siden 2004. Lund har også vært kritisk til Helle Thorning-Schmidt og den øvrige ledelsen i Socialdemokraterne, og meldte seg ut av partiet ved årsskiftet 2006/2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Torben Lund hos Europaparlamentet
(en) Torben Lund hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(da) Torben Lund hos Folketinget
«Torben Lund». Den Store Danske Encyklopædi.
|
Torben Lund (født 6. november 1950 i Vejle) er en dansk fjernsynsjournalist og tidligere sosialdemokratisk politiker.
| 9,274 | 9,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_E._Kydland
|
2023-02-04
|
Finn E. Kydland
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske professorer i økonomi', 'Kategori:Personer fra Gjesdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel']
|
Finn Erling Kydland (født 1. desember 1943 i Gjesdal) er en norsk økonom. Han er professor ved University of California, Santa Barbara. Han er også professor II ved Norges handelshøyskole og forsker tilknyttet Federal Reserve Bank of Dallas. Han har også vært professor ved Carnegie Mellon University, forsker tilknyttet Federal Reserve Bank of Cleveland og professor II ved Universitetet i Stavanger.Sammen med Edward C. Prescott ble Kydland i 2004 tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel for «sine bidrag til dynamisk makroøkonomisk teori: den økonomiske politikkens tidskonsistens og konjunkturenes drivkrefter».Forskningen til Kydland har blant annet dreid seg om hvordan politikerne og byråkrater bør handle på en forutsigbar og etterrettelig måte. Om politikere og byråkrater opptrer på måte som er forutsigbar og etterrettelig, vil folk få større tillit til de politiske institusjonene, samhandling og samarbeid blir enklere, og de økonomiske utfallene vil bli bedre.
|
Finn Erling Kydland (født 1. desember 1943 i Gjesdal) er en norsk økonom. Han er professor ved University of California, Santa Barbara. Han er også professor II ved Norges handelshøyskole og forsker tilknyttet Federal Reserve Bank of Dallas. Han har også vært professor ved Carnegie Mellon University, forsker tilknyttet Federal Reserve Bank of Cleveland og professor II ved Universitetet i Stavanger.Sammen med Edward C. Prescott ble Kydland i 2004 tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel for «sine bidrag til dynamisk makroøkonomisk teori: den økonomiske politikkens tidskonsistens og konjunkturenes drivkrefter».Forskningen til Kydland har blant annet dreid seg om hvordan politikerne og byråkrater bør handle på en forutsigbar og etterrettelig måte. Om politikere og byråkrater opptrer på måte som er forutsigbar og etterrettelig, vil folk få større tillit til de politiske institusjonene, samhandling og samarbeid blir enklere, og de økonomiske utfallene vil bli bedre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 2004 hos Nobelprize.org
(en) Finn E. Kydland hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 2004
(no) Publikasjoner av Finn E. Kydland i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Finn E. Kydland i BIBSYS
Biografiske opplysninger på hjemmesiden til Carnegie Mellon School of Business
|
Finn Erling Kydland (født 1. desember 1943 i Gjesdal) er en norsk økonom.
| 9,275 | 9,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turboprop
|
2023-02-04
|
Turboprop
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flymotorer', 'Kategori:Gassturbiner', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01']
|
Turboprop betegner en turbinmotor hvor den produserte energien tas ut i form av dreiemoment til en propell i stedet for som skyvekraft. Dreiemomentet tas enten ut direkte fra gassturbinen som i tillegg til kompressoren også driver en girboks som igjen driver en propell. Senere turbopropmotorer tar ut dreiemomentet via en friturbin som sitter rett bak gassturbinen. Kraftoverføringen til propellen skjer på tilsvarende måte. Girboksen sitter som en integrert del av motorinstallasjonen og bidrar til at propellen roterer med optimal hastighet.
Fly som har slike motorer betegnes ofte som turbopropfly, og er i alminnelig bruk i passasjerflyging og militær luftfart.
Eksempler på fly med turboprop er:
Twin Otter,Bombardier Dash 8, ATR 42, ATR 72, BAe Jetstream 31, Embraer EMB-120 Brasilia, Saab 340, Lockheed P-3 Orion og Lockheed Martin C-130 Hercules
|
Turboprop betegner en turbinmotor hvor den produserte energien tas ut i form av dreiemoment til en propell i stedet for som skyvekraft. Dreiemomentet tas enten ut direkte fra gassturbinen som i tillegg til kompressoren også driver en girboks som igjen driver en propell. Senere turbopropmotorer tar ut dreiemomentet via en friturbin som sitter rett bak gassturbinen. Kraftoverføringen til propellen skjer på tilsvarende måte. Girboksen sitter som en integrert del av motorinstallasjonen og bidrar til at propellen roterer med optimal hastighet.
Fly som har slike motorer betegnes ofte som turbopropfly, og er i alminnelig bruk i passasjerflyging og militær luftfart.
Eksempler på fly med turboprop er:
Twin Otter,Bombardier Dash 8, ATR 42, ATR 72, BAe Jetstream 31, Embraer EMB-120 Brasilia, Saab 340, Lockheed P-3 Orion og Lockheed Martin C-130 Hercules
== Eksterne lenker ==
Skjematisk fremstilling av turboprops virkemåte
|
Turboprop betegner en turbinmotor hvor den produserte energien tas ut i form av dreiemoment til en propell i stedet for som skyvekraft. Dreiemomentet tas enten ut direkte fra gassturbinen som i tillegg til kompressoren også driver en girboks som igjen driver en propell.
| 9,276 | 9,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oktoberfest
|
2023-02-04
|
Oktoberfest
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Høytider og helligdager', 'Kategori:Kultur i München', 'Kategori:Oktober']
|
Oktoberfest, lokalt også kalt Wiesn, er en stor ølfestival som holdes over 16 dager sist i september og først i oktober hvert år i den tyske byen München i Bayern. Den regnes for å være verdens største folkefest.
|
Oktoberfest, lokalt også kalt Wiesn, er en stor ølfestival som holdes over 16 dager sist i september og først i oktober hvert år i den tyske byen München i Bayern. Den regnes for å være verdens største folkefest.
== Historikk ==
Den ble arrangert første gang 12. oktober 1810 til ære for ekteskapet mellom Bayerns kronprins Ludwig og prinsesse Therese, da Bayerns kongelige innbød Münchens borgere til hesteløp, øl og andre fornøyelser, og ble raskt gjort til en årlig foreteelse. I dag er den verdens største folkefest.
Festivalen pågår i 16 dager før den første søndagen i oktober på et område som heter Theresienwiese, oppkalt etter prinsesse Therese. I anledningen festen brygges et eget Oktoberfestøl. Det serveres i en type énliterskanner som kalles «Maß», og er alkoholsterkt og smakrikt. Det får bare produseres av lokale bryggerier. Ølserveringen skjer i store telt som rommer 3-10 000 mennesker og tar inntil to måneder å reise.
I de senere år har Oktoberfesten spredt seg til andre deler av verden, spesielt til byer i USA og Canada med stor tysk befolkning.
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oktoberfest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oktoberfest – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Oktoberfest, lokalt også kalt Wiesn, er en stor ølfestival som holdes over 16 dager sist i september og først i oktober hvert år i den tyske byen München i Bayern. Den regnes for å være verdens største folkefest.
| 9,280 | 9,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langerhanske_%C3%B8yer
|
2023-02-04
|
Langerhanske øyer
|
['Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Det endokrine systemet', 'Kategori:Histologi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12']
|
De langerhanske øyer er en gruppe av celler i pankreas, (bukspyttkjertelen), som er ansvarlig for at hormoner utsondrer i blodet. De består av 50 mosjonelle celler, og de består av tre celletyper: alfaceller, som produserer glukagon, betaceller ( de cellene det er flest av), som utsondrer insulin, og deltaceller, som utsondrer somatostatin. De ble beskrevet i 1869 av den tyske patologen Paul Langerhans.
|
De langerhanske øyer er en gruppe av celler i pankreas, (bukspyttkjertelen), som er ansvarlig for at hormoner utsondrer i blodet. De består av 50 mosjonelle celler, og de består av tre celletyper: alfaceller, som produserer glukagon, betaceller ( de cellene det er flest av), som utsondrer insulin, og deltaceller, som utsondrer somatostatin. De ble beskrevet i 1869 av den tyske patologen Paul Langerhans.
|
De langerhanske øyer er en gruppe av celler i pankreas, (bukspyttkjertelen), som er ansvarlig for at hormoner utsondrer i blodet. De består av 50 mosjonelle celler, og de består av tre celletyper: alfaceller, som produserer glukagon, betaceller ( de cellene det er flest av), som utsondrer insulin, og deltaceller, som utsondrer somatostatin.
| 9,281 | 9,281 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.