url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergensavisen | 2023-02-04 | Bergensavisen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 1927', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Bergen', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Ufullstendige lister', 'Kategori:Veldig store stubber'] | Bergensavisen (BA) er en norsk dagsavis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Den kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet Bergens Arbeiderblad. BA har som formål å drive uavhengig og saklig journalistikk forankret i arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd.
Som lokalavis i Berge konkurrerer BA med Bergens Tidende. For at avisen skal kunne opprettholde driften mottar den årlig pressestøtte.
| Bergensavisen (BA) er en norsk dagsavis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Den kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet Bergens Arbeiderblad. BA har som formål å drive uavhengig og saklig journalistikk forankret i arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd.
Som lokalavis i Berge konkurrerer BA med Bergens Tidende. For at avisen skal kunne opprettholde driften mottar den årlig pressestøtte.
== Historie ==
=== Byens arbeiderpresse ===
Den første sosialdemokratiske avisen i Bergen var Arbeidervennen, som ble startet av arbeiderbevegelsens grunnlegger i Bergen, Sophus Pihl. Han var dansk fagforeningsmann, hadde bodd i eksil i Sør-Afrika i sju år da han kom tilbake til Bergen i 1885 og umiddelbart startet avis. Han døde i 1888, men hadde etablert en avistradisjon, som ble videreført under skiftende navn.
I desember 1893 ble Arbeidet etablert, og ble den første røde dagsavisen i landet. I 1905 overtok Arbeiderpartiet i Bergen avisen. I 1911 ble Arbeidet og Bergens Arbeiderparti sentrale i organiseringen av Fagopposisjonen, som fikk flertall på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1918.
Ved splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 fulgte partiet i byen og avisen det nye Norges Kommunistiske Parti, og Arbeidet ble NKPs sentrale avis på Vestlandet.
Avisens posisjon i byen var så sterk at Arbeiderpartiets første forsøk på å opprette en ny, konkurrerende avis strandet.
=== Bergens Arbeiderblad ===
Mot slutten av 1920-tallet var NKP svekket og AP styrket. I 1927 ble derfor Bergens Arbeiderblad startet som konkurretn til Arbeidet. Mange av leserne og nøkkelfolkene forlot snart Arbeidet og sluttet opp om den nye avisen, blant annet den kjente og sentrale kulturskribenten Andreas Paulson. Første nummer forelå 23. mars 1927, og avisen kom daglig.
Bergens Arbeiderblad ble fra starten av finansiert av LO. Da Arbeidet ble utkonkurrert i 1930, tok avisen navnet BA, og vokste voldsomt, såpass at BA truet med å utkonkurrere Bergens Tidende mot slutten av 1930-årene.
Den første redaktøren var Gunnar Ousland, som ukependlet til Oslo. Den neste var Oscar Ihlebæk (1900-45). Han var redaksjonssekretær fra starten i 1927, ble redaktør i 1938 og var redaktør fram til BA ble stanset av nazistene i februar 1941.
Både Arbeidet og BA ble stanset under andre verdenskrig. Under okkupasjonen var avishuset i Christian Michelsens gate 4 hovedkvarter for Nasjonal Samling i Bergen. Ihlebæk ble sendt til fangeleir i Tyskland, og var fange i Sachsenhausen konsentrasjonsleir fra desember 1943, og fra julen 1944 i underleiren Gross-Rosen. Han døde i Bergen-Belsen.Bergens Arbeiderblad startet opp igjen i fredsdagene i mai 1945, men manglet penger, utstyr, avispapir og kompetanse. Så lenge avisen hadde penger og avispapir, var den byens største avis, noen måneder i 1945. Men så tok både pengene, avispapiret og kreftene slutt høsten 1945.
Fra 1959 til 1969 var Per Hovdenakk avisens kulturredaktør. «Bergen er den eneste virkelig kulturbyen i Norge. Faktisk Norges eneste by, spør du meg,» sa han i et intervju med avisen til sin 80-årsdag i 2015. I Bergens Arbeiderblad hjalp han frem en hel generasjon av kunstnere som Stig Holmås, Oddvar Torsheim, Erling Gjelsvik, Bård Breivik, Svein Tang Wa, Gerhard Stoltz, Kristian Blystad, Hans Sande, Arvid Pettersen, Heikki Gröhn og Cecilie Løveid. Gunnar Staalesen hadde sin BA-debut høsten 1969 med en artikkel om John Lennon. Løveid debuterte i BA i november 1968. Hovdenakk slapp dem til med penn og pensel på avisens kultur- og ungdomssider, og det var i Bergens Arbeiderblad de fikk prøve seg frem under vignetter som «Ung grafikk» og «Ung lyrikk». Blant spaltistene han engasjerte var Peter Anker og Øivind Bolstad. Med artikler og anmeldelser holdt Hovdenakk BA-leserne grundig orientert om det som rørte seg i samtidens kulturliv, både nasjonalt og internasjonalt. På et tidspunkt forsøkte Bergens Tidende å kapre den allsidige Hovdenakk, men han takket nei. I Bergens Arbeiderblad kunne han tilby en arena og alburom for de unge kunstnerne han var fadder for. Avisens «Vi unge»-side ble lansert tidlig på 1960-tallet med presentasjoner av popmusikk og skoledemokrati, seksualopplysning og russefeiring, hippier og ungdomsmoter. Ingen annen norsk avis hadde noe lignende.I mange år var det sterk strid både om avisens journalistikk og om eiendomsretten til avishuset mellom avisen og LO på den ene siden, og Arbeiderpartiet på den andre. Både Per Bratland og Egil Helle sluttet etter strid med de lokale eierne. Mot slutten av 1970-årene var avisen nær konkurs.
=== Bergensavis i tabloid ===
I 1981 la Bergens Arbeiderblad om fra å være en helformat ettermiddagsavis for hele Vestlandet, til å bli en halvformat morgenavis for Bergen. I 1984 brøt avisen med partijournalistikken og endret linje til å drive fri og uavhengig journalistikk, forankret i et sosialdemokratisk grunnsyn. Avisen hadde sterk fremgang, og fordoblet opplaget fra 1981 til 1994. I 2004 hadde avisen sitt høyeste netto-opplag, 32 130 eksemplarer. Siden er opplaget kraftig redusert og lå i 2016 på om lag 16 000 eksemplarer i netto-opplag.
2. september 1990 begynte BA å utgi søndagsavis, bare en uke etter Dagbladet og Trondheimsavisa, og på samme søndag som VG. Søndagsavisen ble lagt ned 20. mars 2016, samme dag som Bergens Tidende sluttet med sin søndagsutgave.Et offisielt navnebytte skjedde 10. august 1991 da navnet ble endret fra Bergens Arbeiderblad til Bergensavisen. Utad het avisen fremdeles bare BA. 8. mars 1994 endret BA formatet fra halvformat til tabloid, samtidig som trykkingen ble flyttet fra Fyllingsdalen til nytt trykkeri på Minde.
BA lanserte nettavis 19. januar 1996 som den første dagsavisen i Bergen og en av landets første aviser.1. september 2014 etablerte BA nettstedet Vest24 sammen med Kvinnheringen, Hardanger Folkeblad, Nordhordland, Firda, Firdaposten og Tidens Krav. Vest24 hadde hovedfokus på økonominyheter og skulle dekke næringslivet på vestlandet. Nettstedet ble lagt ned 8. juli 2016.I 1998 måtte Trond Mohn redde avisen i 1998 ved å kjøpe seg inn. Men i 2000 var BA fortsatt i krise, så redaktør Bergos julegave til de ansatte ble ikke som ellers en flaske vin, men en flaske tran.I 2002 snudde tallene omsider, så avisen gikk med overskudd. Opplaget økte gradvis fra 16.000 til 32.000 solgte aviser daglig. To ganger i Bergos sjefstid er BA blitt kåret til årets avis i Norge. I 2008 solgte avisen både avishus og avispressen på Minde.Bergensavisen er blant de avisene som mottar mest statsstøtte i Norge. For 2015 var produksjonstilskuddet 27,7 millioner, for 2016 25,7 og for 2017 vel 27,6 millioner kroner. I 2021 var tilskuddet 35 millioner.
== Ansvarlig redaktør ==
Gunnar Ousland 1927–1938
Oscar Ihlebæk 1938–1941
Torstein Selvik 1945–1958 (stortingsrepresentant fra 1950–69)
Jørgen Hustad 1950–1958
Per Bratland 1958–1962
Egil Helle 1962–1964
Odd Ragnar Torvik 1964–1983
Alf Hildrum 1981–1983
Olav Terje Bergo 1984–2009
Anders Nyland 2009–2016
Sigvald Sveinbjørnsson 2016–2021
Tor Asmund Godal 2021–2022
Rune Ulvik 2022–2023
Guro Valland 2023–
== Opplag ==
Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947–1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen.
Forholdet til Bergens Tidende
== Se også ==
Årets bergenser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Mate-URL
(en) Bergensavisen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bergen byleksikon på nett, om Bergens Arbeiderblad | (2017)Hvorav papirandel | 8,430 | 8,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reuters | 2023-02-04 | Reuters | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nyhetsbyråer', 'Kategori:Selskaper etablert i 1851'] | Reuters er et internasjonalt nyhetsbyrå grunnlagt i 1851 av Paul Julius Reuter. Foretaket fikk sin begynnelse med å sende kursnoteringer over den nye telegraflinjen mellom børsene i London og Paris. Reuters fikk etterhvert renommé for å være den første til å meddele nyheter fra utlandet.
Byrået utviklet etterhvert stor kompetanse innen nyhetsformidling, samtidig som finansnyhetene ble stadig viktigere. I dag abonnerer nesten alle nyhetsorganisasjoner på tjenester fra Reuters. Byrået er etablert i 200 byer og 94 land, og formidler nyhetsstoff på 19 språk.
Reuters har sitt hovedkontor i London og har 14 700 ansatte.
| Reuters er et internasjonalt nyhetsbyrå grunnlagt i 1851 av Paul Julius Reuter. Foretaket fikk sin begynnelse med å sende kursnoteringer over den nye telegraflinjen mellom børsene i London og Paris. Reuters fikk etterhvert renommé for å være den første til å meddele nyheter fra utlandet.
Byrået utviklet etterhvert stor kompetanse innen nyhetsformidling, samtidig som finansnyhetene ble stadig viktigere. I dag abonnerer nesten alle nyhetsorganisasjoner på tjenester fra Reuters. Byrået er etablert i 200 byer og 94 land, og formidler nyhetsstoff på 19 språk.
Reuters har sitt hovedkontor i London og har 14 700 ansatte.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Reuters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Reuters er et internasjonalt nyhetsbyrå grunnlagt i 1851 av Paul Julius Reuter. Foretaket fikk sin begynnelse med å sende kursnoteringer over den nye telegraflinjen mellom børsene i London og Paris. | 8,431 | 8,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bygdanytt | 2023-02-04 | Bygdanytt | ['Kategori:Arna', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1951', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kultur i Bergen', 'Kategori:Kultur i Osterøy', 'Kategori:Næringsliv i Bergen', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Bygdanytt er en lokalavis som har sitt nedslagsfelt i Arna bydel i Bergen og Osterøy kommune i Vestland. Bygdanytt.no er avisens hovedpublikasjon. Avisen kommer også ut to dager i uken på papir; tirsdag og fredag.
Avisen ble etablert i 1951, og er den eldste lokalavisen i bergensområdet. Avisen ble i 2005 kjøpt opp av Bergens Tidende, men eierskapet er senere overført til Bergens Tidenens eier; konsernet Schibsted.. Avisens ansvarlige redaktør er Eirik Langeland Fjeld som har vært redaktør siden 2015.
I 2012 ble Bygdanytt tildelt prisen for beste lokalavis i designkonkurransen European Newspaper Awards.Avisen hadde i andre halvår 2019 et opplag på 5164, og har de siste årene opplev kraftig, digital vekst.
| Bygdanytt er en lokalavis som har sitt nedslagsfelt i Arna bydel i Bergen og Osterøy kommune i Vestland. Bygdanytt.no er avisens hovedpublikasjon. Avisen kommer også ut to dager i uken på papir; tirsdag og fredag.
Avisen ble etablert i 1951, og er den eldste lokalavisen i bergensområdet. Avisen ble i 2005 kjøpt opp av Bergens Tidende, men eierskapet er senere overført til Bergens Tidenens eier; konsernet Schibsted.. Avisens ansvarlige redaktør er Eirik Langeland Fjeld som har vært redaktør siden 2015.
I 2012 ble Bygdanytt tildelt prisen for beste lokalavis i designkonkurransen European Newspaper Awards.Avisen hadde i andre halvår 2019 et opplag på 5164, og har de siste årene opplev kraftig, digital vekst.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Bergen byleksikon på nett, om Bygdanytt | (netto andre halvår 2019)Hvorav papirandel | 8,432 | 8,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8mlo | 2023-02-04 | Bømlo | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bømlo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bømlo er en kommune i Sunnhordland i Vestland fylke med nær 12 000 innbyggere, og omfatter siden 1. januar 1963 de tidligere kommunene Moster, Bremnes og Bømlo. Kommunen består av flere øyer og holmer. Øyene i kommunen er bundet sammen av flere broer, f.eks. Bømlabrua. Øyene i nord og i øst tilhører kommunene Austevoll, Fitjar og Stord. Fastlandsområdene på andre siden av Bømlafjorden i sørøst tilhører Sveio kommune.
| Bømlo er en kommune i Sunnhordland i Vestland fylke med nær 12 000 innbyggere, og omfatter siden 1. januar 1963 de tidligere kommunene Moster, Bremnes og Bømlo. Kommunen består av flere øyer og holmer. Øyene i kommunen er bundet sammen av flere broer, f.eks. Bømlabrua. Øyene i nord og i øst tilhører kommunene Austevoll, Fitjar og Stord. Fastlandsområdene på andre siden av Bømlafjorden i sørøst tilhører Sveio kommune.
== Geografi ==
=== Areal og landformer ===
.
=== Øyene ===
Den største øya i Bømlo kommune er Bømlo. Den er 171 km² stor. Kulleseidkanalen deler øya i en nordlig del med store nakne myrer og en sørlig del som er frodigere. På Bømlo ligger tettstedene Svortland, Rubbestadneset, Foldrøyhamn, Langevåg og Melandsvågen og den nedlagte fergekaien Siggjarvåg. Broer knytter øya sammen med andre øyer i kommunen, som Moster, Goddo, Hiskjo, Aga og Spyssøya.
=== Tettsteder ===
De største tettstedene i kommunen er Svortland (tidligere kalt Bremnes), Langevåg, Mosterhamn og Rubbestadneset. Bremnes er fellesbetegnelsen på midtre Bømlo. Svortland er administrasjons- og handelssentret i kommunen og ligger ved Storavatnet. Her finnes et svært godt utvalg i butikker og service, bensin og flere kafeterier.
== Attraksjoner og utfartsområder ==
Øysamfunnet er gjennomskåret av to kanaler: Røyksundkanalen og Kulleseidkanalen, begge bygd midt på 1800-tallet for å gjøre det lettere for dem som drev med vårsildfisket. Begge kanalene benyttes av småbåttrafikken og i Røyksundkanalen ligger et badeland og feriesenter.
Det høyeste fjellet på Bømlo er Siggjo (474 moh), hvor det går sti helt til toppen.
Andre attraksjoner er Mosterhamn med Moster gamle kirke, Moster amfi og Mostraparken, Rubbestadneset med Wichmannsmia, veistrekningen med en rekke broer til Goddo og Brandasund, Katla skulemuseum på Skinnhueneset, det gamle handelsstedet Brandasund med Såto, Skjeret Landhandel og Slåtterøy fyr, Finnås og Kulleseidkanalen, Gullgruvene på Lykling, øysamfunnet Espevær med Baadehuset, kabelferge, Hummerparken og UFO-ring. Vest på øyen går veien forbi de gamle handelsstedene Øklandsvågen, Sønstabøvågen med Hiskjo på enden av veien. Bømlafjordtunnelen som er Europas lengste og nest dypeste undersjøiske tunnel.
== Samfunn ==
=== Samferdsel ===
Trekantsambandet (åpnet 30. april 2001) gir Bømlo vegforbindelse til øya Stord og Sveio på fastlandet. Langevåg på sørspissen av Bømlo har ferjeforbindelse til Buavåg i Sveio. Det er Hurtigbåtforbindelse til Bergen fra Rubbestadneset.
=== Politikk ===
Ved kommunevalget i 2019 var det 9033 stemmeberettigede i kommunen. Avgitte stemmer var 6222, d.v.s. 69,2 prosent. Kommunestyret har 27 representanter. I perioden 2019–2023 er ni partier representert:
Høyre - 7 mandater (25,0 prosent)
Arbeiderpartiet - 5 mandater (19,8 prosent)
Kristelig Folkeparti - 5 mandater (16,3 prosent)
Senterpartiet - 3 mandater (10,4 prosent)
Fremskrittspartiet - 3 mandater (10,2 prosent)
Venstre - 1 mandater (5,0 prosent)
Dei Kristne - 1 mandat (4,2 prosent)
Sosialistisk Venstreparti - 1 mandat (4,0 prosent)
Miljøpartiet De Grønne- 1 mandat (2,7 prosent)Etter kommunevalget i 2019 ble Sammy Olsen (Sp) valgt til ordfører i Bømlo kommune og Ragnfrid Sønstabø (H) er varaordfører.
=== Brann og beredskap ===
Brann og beredskap utfører brann- og redningstjenester og har viktige oppgaver i samarbeid med tilsyn og kontroll, og driv også med opplæring og informasjon. Fire brannstasjoner er tilknytta brann- og redningstjeneste, på Svortland, Moster, Søre Bømlo og Espevær.
== Kultur ==
Bømlo har et rikt kulturliv med teater, dans, sang og musikk.
Mostraspelet er trivialnavnet på «Kristkongane på Moster», et sagaspill i 3 akter, skrevet av Johannes Heggland, med musikk av Kjell Habbestad. Mostraspelet hadde urpremiere i Moster Amfi i 1984.
Handlingen foregår i Mosterhamn på øyen Moster i årene 995, 997 og 1024 og omhandler innføringen av kristendommen i Norge.
Spillet har tradisjonelt blitt satt opp opp hvert år siste helgen i mai eller første helgen i juni, men fra 2013 vil det bli satt opp annethvert år (neste gang 2015). De fleste medvirkende er amatører og kun i de største rollene blir profesjonelle skuespillere brukt. Deler av sagaspillet er også gitt ut som tegneseriehefte, med deler av Hegglands tekst og tegninger av Jarl Hugo Låstad, som også har laget noen malerier med emner derfra.
Gjennom Bømlo Musikallaug har Moster Amfi vært scene for musikaler som Jesus Christ Superstar, Les Misérables, Chess og Miss Saigon.
I 2011 slo de to største kulturaktørene i kommunen, Bømloteateret og Bømlo Musikallaug, seg sammen og dannet Bømlo Teater, som i 2014 planla å sette opp West Side Story i Moster Amfi.
Bømlo kulturskule driver musikalsk opplæring på strykeinstrumenter, gitar og piano. Gjennom skolekorpsene driver de opplæring på messing- og treblåsinstrumenter. I tillegg har de undervisning/grupper i dans, kunst og teater, og egne tilrettelagte kunst- og musikkgrupper. Kulturskolen har flere oppsetninger i året med konserter, danse- og teaterfremstillinger og kunstutstillinger.
Det er 7 skolekorps og ett amatørkorps på øya. Rubbestadneset skulekorps, Steinsbø skulekorps, Svortland skulekorps og Bømlo Janitsjar har janitsjarbesetning, mens Moster skulekorps, Våge skulemusikklag, Meling skulekorps og Hillestveit skulekorps er brassband med ren messingbesetning.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Moster Amfi og kyrkjehistoriske senter. Amfiet er en gammel kalkgruve fra middelalderen og ble drevet som gruve frem til slutten av 1960-tallet. I 1984 ble Moster Amfi åpnet som teater- og konsertarena.
Det statlige tilskuddet kommunene fikk i forbindelse med tusenårsstedene ble brukt på oppgradering av disse stedene.
== Historikk ==
I 1706 ble Lillienscholdske Marmorverk etablert ved Mosterhavn for levering av blokkstein til Bergen etter bybrannen i 1702. Marmorbruddet leverte stein til Christiansborg slott i København.
=== Kirker ===
Brandasund kapell
Bremnes kirke
Bømlo gamle kirke
Bømlo nye kirke (Hillestveit)
Espevær kapell
Lykling kapell
Moster gamle kirke
Moster kirke
=== Gravplasser ===
Espevær gamle kirkegård
Fagervoll gravplass
Folderøy gamle kirkegård
Folderøy nye kirkegård
Gåsland kirkegård
Vika kirkegård
=== Aviser ===
Lokalavis for Bømlo er Bømlo-nytt og Sunnhordland. Regionavisene Haugesunds Avis og til tider Bergens Tidende har også nyheter fra Bømlo. På nittitalet ble det etablert en annen avis i direkte konkurranse med Bømlo Nytt som het «Bømlo i tekst og bilete», forkortet til BTB. Denne avisen klarte ikke å konkurrere mer enn i noen få år, et arkiv av utgivelsene finnes på Bømlo Bibliotek.
== Kjente personer fra Bømlo ==
Se Kategori:Personer fra Bømlo kommune.
Tora Mosterstong (ca. 921–961), frille og kongemor
Pernille Waage (1898–1992), Nillo på skjæret, landhandler
Ivar Fonnes (f. 1944), riksarkivar 2006–2014
Solfrid Sivertsen (f. 1947), forfatter, lyriker
Tore Nordtun (f. 1949), politiker (Ap), stortingsrepresentant 1993–2013
Arne Larsen Økland (f. 1954), fotballspiller
Atle Hansen (f. 1954), forfatter
Kjell Habbestad (f. 1955), komponist
Marit Elisebet Høines Totland (f. 1957), KrF-politiker, ordfører, direktør, forfatter
Kenneth Sivertsen (1961–2006), musiker, komponist og revyartist
Kjersti Sortland (f. 1968), redaktør
Bjørn Sortland (f. 1968), forfatter
Heine Totland (f. 1970), musiker
Geirmund Brendesæter (f. 1970), fotballspiller
Knut Arild Hareide (f. 1972), leder av Kristelig Folkeparti 2011-2019, stortingsrepresentant fra 2009, samferdselsminister fra 2020
Sigurd Sele (f. 1976), artist og skuespiller
Eirik Mæland (f. 1989), fotballspiller, fotballtrener
== Se også ==
Grunnkretser i Bømlo kommune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Bømlo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bømlo i Store norske leksikon
(no) Bømlo kommunes arkiver
(no) «Bømlo» - Kommunefakta fra Statistisk sentralbyrå | Bømlo-nytt er en lokalavis som blir utgitt i Bømlo i Hordaland. Bømlo-nytt tar sikte på å være lokalavis for Bømlo kommune og gis ut hver mandag, onsdag og fredag. | 8,433 | 8,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dagen | 2023-02-04 | Dagen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1919', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Norske kristne tidsskrifter', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Dagen er en avis som kommer ut i Bergen i Hordaland. Avisen kom ut med sin første utgave i 1919. Avisen utkommer seks dager i uken. Avisen har en tydelig kristen profil, samtidig som den har vært tydelig i samfunnsdebatten.
Den hadde navnet Dagen Magazinet i tre år mellom 2008 og 2011 som følge av en fusjon mellom Dagen og Magazinet i 2008. De to avisene startet samarbeidet i 2007 med helgesatsningen Velsignet Helg, et prisvinnende magasin. I februar 2007 kjøpte Dagen 34 prosent av aksjene i Magazinet, og avisene etablerte et felles annonseselskap. I mai etablerte avisene det felles lørdagsbilaget Velsignet Helg.Ansvarlig redaktør er siden 2010 Vebjørn Selbekk. Da han ble permanent ansatt i stillingen, ble det også kjent at avisen gikk tilbake til bare å hete Dagen fra 2011. Ellers har speselt Arthur Berg og Finn Jarle Sæle vært markerte redaktører.
Dagen er blant de avisene som mottar mest statsstøtte. For 2015 var produksjonstilskuddet 18,7 millioner, for 2016 vel 16,5 millioner.Avisen er av Pressens faglige utvalg felt to ganger for brudd på god presseskikk.
| Dagen er en avis som kommer ut i Bergen i Hordaland. Avisen kom ut med sin første utgave i 1919. Avisen utkommer seks dager i uken. Avisen har en tydelig kristen profil, samtidig som den har vært tydelig i samfunnsdebatten.
Den hadde navnet Dagen Magazinet i tre år mellom 2008 og 2011 som følge av en fusjon mellom Dagen og Magazinet i 2008. De to avisene startet samarbeidet i 2007 med helgesatsningen Velsignet Helg, et prisvinnende magasin. I februar 2007 kjøpte Dagen 34 prosent av aksjene i Magazinet, og avisene etablerte et felles annonseselskap. I mai etablerte avisene det felles lørdagsbilaget Velsignet Helg.Ansvarlig redaktør er siden 2010 Vebjørn Selbekk. Da han ble permanent ansatt i stillingen, ble det også kjent at avisen gikk tilbake til bare å hete Dagen fra 2011. Ellers har speselt Arthur Berg og Finn Jarle Sæle vært markerte redaktører.
Dagen er blant de avisene som mottar mest statsstøtte. For 2015 var produksjonstilskuddet 18,7 millioner, for 2016 vel 16,5 millioner.Avisen er av Pressens faglige utvalg felt to ganger for brudd på god presseskikk.
== Historie ==
Dagen er en av Norges eldste kristne dagsaviser og ble etablert i 1919. Den blir utgitt i Bergen. Dagen hadde sitt utspring i bedehusmiljøet, og Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet (med forgjengere) har gjennom historien vært store eiere. Indremisjonsselskapet ønsket i 1925 å flytte utgivelsessted til Oslo, men dette ble avvist av avisen.
Dagen opparbeidet seg en stadig sterkere posisjon i 1930-årene, og mot slutten av tiåret var opplaget på 13 000 eksemplarer. Andre verdenskrig skulle imidlertid føre til at opplaget falt kraftig. Avisen ble stoppet i 1942 på grunn av at den ikke passet den tyske okkupasjonsmakten. Først ble utgivelsesfrekvensen redusert til en utgave i uken, men i mai dette året stoppet utgivelsen helt opp.
9. mai 1945 kom Dagen ut med en stor tittel: «No er det i Noreg atter dag». Det stod videre «tyskerne kapitulerte i natt». I årene etter krigen fikk avisen et voldsomt oppsving og hadde på det meste et opplag på 18 000 på slutten av 1940-årene, det høyeste Dagen har hatt.
I 1956 sa både Odd Strand og Arthur Berg opp som redaktører som følge av en konflikt om rollefordelingen dem imellom. Berg kom imidlertid tilbake til avisen i 1957, da som redaktør sammen med Finn Wiig Sjursen.
Berg ble en markant redaktør i Dagen og ble spesielt synlig i den norske samfunnsdebatten i 1970-årene som følge av striden om Norges tilknytning til EF og diskusjonene om selvbestemt abort.
I 1999 ble Finn Jarle Sæle oppsagt som sjefredaktør etter en maktkamp med avisens styre. Etter dette brøt Sæle med Dagen og startet Norge IDAG. Odd Sverre Hove overtok som ansvarlig redaktør etter Sæle. Også da Hove trakk seg som redaktør i 2010 og ble avløst av Vebjørn Selbekk, var det som følge av uenighet mellom redaktør og styre.
== Ansvarlige redaktører ==
Johannes Lavik (1883–1952) 1919-1952
Odd Strand 1952–1955
Odd Strand og Arthur Berg 1955–1956
Finn Wiig Sjursen 1956–1957
Arthur Berg og Finn Wiig Sjursen 1957–1971
Arthur Berg 1971–1985
Finn Jarle Sæle 1985–1999
Odd Sverre Hove 1999–2010
Vebjørn Selbekk 2010–
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Se også ==
Dagen, dansk avis 1803–1843, landets største fra 1820-årene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(no) Bergen byleksikon på nett, om DagenMagazinet | Dagen er en avis som kommer ut i Bergen i Hordaland. Avisen kom ut med sin første utgave i 1919. | 8,434 | 8,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samsara | 2023-02-04 | Samsara | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Begreper i buddhismen', 'Kategori:Hinduisme'] | 'Saṃsāra' (sanskrit; også kalt «Livshjulet») betyr å flyte eller strømme, men oversettes med gjenfødelse. Saṃsāra er innen hinduisme, buddhisme og jainisme den gjenfødelsessyklus som man gjennomgår. En som gjennomgår samsara kalles samsari.
Uttrykket beskriver sjelens vandring gjennom ulike tilblivelsesprosess som begynner ved fødselen, endres til lidelse og død for deretter å bli gjenfødt på nytt. Denne sirkulære tenkningen adskiller seg fra den lineære tenkningen med fødsel/død og skapelse/dommedag i de tre store monoteistiske religionene kristendom, jødedom og islam.
I hinduismen og buddhismen er frelsesmålet å unngå denne vandringen i gjenfødelser (hinduismen: moksha, buddhismen nirvana). Som universet ellers har denne sirkelen av gjenfødsler ingen begynnelse eller slutt. Hinduene tror at når man dør vandrer sjelen (atman) inn i nye vesener som fødes. Atman dør ikke. Denne sirkelen av tusener av gjenfødelser kaller hinduene samsara. | 'Saṃsāra' (sanskrit; også kalt «Livshjulet») betyr å flyte eller strømme, men oversettes med gjenfødelse. Saṃsāra er innen hinduisme, buddhisme og jainisme den gjenfødelsessyklus som man gjennomgår. En som gjennomgår samsara kalles samsari.
Uttrykket beskriver sjelens vandring gjennom ulike tilblivelsesprosess som begynner ved fødselen, endres til lidelse og død for deretter å bli gjenfødt på nytt. Denne sirkulære tenkningen adskiller seg fra den lineære tenkningen med fødsel/død og skapelse/dommedag i de tre store monoteistiske religionene kristendom, jødedom og islam.
I hinduismen og buddhismen er frelsesmålet å unngå denne vandringen i gjenfødelser (hinduismen: moksha, buddhismen nirvana). Som universet ellers har denne sirkelen av gjenfødsler ingen begynnelse eller slutt. Hinduene tror at når man dør vandrer sjelen (atman) inn i nye vesener som fødes. Atman dør ikke. Denne sirkelen av tusener av gjenfødelser kaller hinduene samsara. | Saṃsāra (sanskrit; også kalt «Livshjulet») betyr å flyte eller strømme, men oversettes med gjenfødelse. Saṃsāra er innen hinduisme, buddhisme og jainisme den gjenfødelsessyklus som man gjennomgår. | 8,438 | 8,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8benhavns_slott | 2023-02-04 | Københavns slott | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Arkitektur på 1300-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i København', 'Kategori:Slotsholmen', 'Kategori:Tidligere danske slott'] | Københavns slott var et slott på øyen Slotsholmen i det sentrale København.
| Københavns slott var et slott på øyen Slotsholmen i det sentrale København.
== Historie ==
Det ble oppført på samme sted i København som Absalons borg hadde stått, kort tid etter at denne hadde blitt ødelagt.
Det store inngangstårnet, kjent som Blåtårn, ble brukt som fengsel. Christian IVs datter Leonora Christina Ulfeldt, gift med Corfitz Ulfeldt, satt fengslet der i 21 år.
Slottet ble bygget om en rekke ganger og på begynnelsen av 1700-tallet endret Frederik IV det fullstendig. Ombyggingen var ikke vellykket, da vekten var for stor og for dårlig fordelt, slik at murene begynte å revne. Rundt 1730 besluttet Christian VI å rive det ned samt å bygge det første Christiansborg.
== Ruinene ==
Ruinene av Københavns slott ligger under Christiansborg slott, nærmere bestemt under slottsplassen. Ruinene ble funnet av arkeologer i 1902.
De ble gravet ut i 1917 og det har vært offentlig adgang til dem siden 1924.
== Eksterne lenker ==
Eremit.dk
Om ruinene hos Slots- og Ejendomsstyrelsen | Københavns slott var et slott på øyen Slotsholmen i det sentrale København. | 8,440 | 8,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abwehr | 2023-02-04 | Abwehr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etterretningsorganisasjoner', 'Kategori:Militær etterretning', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Tysk etterretning', 'Kategori:Tysklands forsvar', 'Kategori:Tysklands historie (1918–1933)', 'Kategori:Tysklands historie (1933–1945)'] | Abwehr var Tysklands militære etterretningstjeneste fra 1921 til 1944.
| Abwehr var Tysklands militære etterretningstjeneste fra 1921 til 1944.
== Historie ==
Etter første verdenskrig fantes det først ingen militær etterretningstjeneste. Først våren 1920 begynte enkelte tidligere medarbeidere i den keiserlige hærens etterretningstjeneste under ledelse av major Friedrich Gempp å organisere en avdeling som ble kalt Abteilung Abwehr innenfor Det foreløbige Riksvernet, som forsvaret da ble kalt. 1. januar 1921 ble Riksvernministeriet, det føderale forsvarsdepartementet, grunnlagt. Denne datoen kan også regnes som grunnleggelsesdato for Abwehr, som organisatorisk ble organisert som en gruppe i ministeriet.
1. april 1928 ble Abwehr etter ordre fra forsvarsminister Wilhelm Groener slått sammen med marinens hemmelige tjenester. Under Weimarrepublikken var Abwehr likevel for liten til å kunne oppfylle sine oppgaver. Etter 1933 fikk Abwehr betydelig mer penger og personale. Likevel vokste oppgavene raskere enn tilgangen på ressurser.
1. januar 1935 ble Wilhelm Canaris sjef for Abwehr. Under hans ledelse ble Abwehr ledende innenfor det tyske offiserskorpsets konspirasjoner imot Adolf Hitler og det nasjonalsosialistiske partiet. Abwehr hadde kontakt med blant annet britisk etterretning, blant annet fikk britene informasjon om tyske bevegelser og invasjonsplaner. I 1943 ble Abwehr satt under overvåkning av Schutzstaffels (SS) etterretningstjeneste Sicherheitsdienst (SD). Det hadde da i lengre tid pågått en maktkamp mellom de to, parallelt med maktkampen mellom moderorganisasjonene Wehrmacht og SS. Canaris ble avsatt i februar 1944, og etter 20. juli-attentatet, hvor flere ledende personer i Abwehr var involvert, fikk Heinrich Himmler ham fengslet. Abwehr ble oppløst etter attentatet, og SD var dermed den eneste etterretningsorganisasjonen i Det tredje rike.
== Abwehr i Norge ==
Abwehr var i virksomhet i Norge allerede før utbruddet av den andre verdenskrig. Fra 1938 ble arbeidet i Norge ledet av den tyske handelsattachéen major Berthold Benecke. Under seg hadde han tyske konsuler og fiskeoppkjøpere som spionerte på virksomheten langs kysten og norske agenter som ga verdifull etterretning under felttoget i 1940.
I det okkuperte Norge etablerte Abwehr hovedkontor (Abwehrstelle) i Oslo, distriktskontor (Nebenstelle) i Bergen, Trondheim og Tromsø og flere underkontor (Aussenstelle) rundt om i landet, blant annet i Stavanger, Førde, Lillehammer og Kirkenes. Organisasjonen var delt i tre arbeidsområder:
Gruppe I – Operativ etterretning mot fiendtlige styrker (Feindaufklärung). Disponerte mange fiskefartøy ført av norske skippere. Rundt 100 kjente agenter.
Gruppe II – Sabotasje bak fiendens linjer. Agenter ble landsatt i Storbritannia ved hjelp av sjøfly eller båt. Tyve kjente agenter.
Gruppe III – Kontraspionasje. Den delen som involverte flest nordmenn, flere hundre agenter som arbeidet i motstandsbevegelsen og blant de allierte.Etter oppløsningen av Abwehr i 1944, ble gruppe II oppløst mens gruppe I og III ble omorganisert og lagt under SD. Gestapo tok over og bygde opp et nett av agenter kalt Silberfuchs (sølvrever) som opererte bak de sovjetiske linjene i Finnmark, og i Finland og Sverige.
== Litteratur ==
Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 14. ISBN 8202141389. | Abwehr var Tysklands militære etterretningstjeneste fra 1921 til 1944. | 8,441 | 8,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonifatius_VI | 2023-02-04 | Bonifatius VI | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 896', 'Kategori:Fødsler på 800-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver'] | Bonifatius VI (ukjent fødselsdato, fra Roma) ble valgt til pave 11. april 896, og døde allerede den 26. i samme måned.
| Bonifatius VI (ukjent fødselsdato, fra Roma) ble valgt til pave 11. april 896, og døde allerede den 26. i samme måned.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bonifatius var romer, og var sønn av en biskop ved navn Hadrianus. Bonifatius var to ganger blitt dømt til å frakjennes sin verdighet som viet til kirken, både som subdiakon og senere, etter at han var blitt gjenopptatt i det kirkelige fellesskap, som prest. Det forefaller som at han ikke skulle ha blitt gjeninnsatt i presteembetet etter den andre degraderingen.
=== Pave ===
Han ble valgt til pave Formosus ettertreder på pavestol av det romerske parti den 11. april 896, under et folkelig opprør som utbrøt straks etter Formosus' død, et upprør som framtvang folkets vilje.
Han døde ette bare 15 dagers pontifikat av urinsyregikt. Andre kilder gjør gjeldende at han ble tvunget til å avgå for å gi plass for ettertrederen Stefan VI, som ble støttet av Spoletopartiet. Ved en synode i Roma som pave Johannes IX holdt i år 898 ble det erklært at hans krav på pontifikat var ugyldig.
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Bonifatius VI» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 689. | Bonifatius VI (ukjent fødselsdato, fra Roma) ble valgt til pave 11. april 896, og døde allerede den 26. | 8,442 | 8,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CVS | 2023-02-04 | CVS | ['Kategori:Pekere'] | CVS eller cvs har flere betydninger:
Concurrent Versions System, en videreføring av versjonskontrollsystemet Revision Control System (RCS)
Sykliske brekninger (av eng. cyclic vomiting syndrome), en lidelse som gir anfall av brekninger/oppkast i serie. | CVS eller cvs har flere betydninger:
Concurrent Versions System, en videreføring av versjonskontrollsystemet Revision Control System (RCS)
Sykliske brekninger (av eng. cyclic vomiting syndrome), en lidelse som gir anfall av brekninger/oppkast i serie. | CVS eller cvs har flere betydninger: | 8,444 | 8,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sachsenhausen | 2023-02-04 | Sachsenhausen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brandenburgs historie', 'Kategori:Byggverk i Brandenburg', 'Kategori:Holocaust', 'Kategori:Konsentrasjonsleirer i Nazi-Tyskland', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.
| Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.
== Sachsenhausen 1936–1945 ==
Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av dårlig hygiene. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, og det totale dødstallet er derfor ukjent.
De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble belegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romer, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Også jøder ble satt i leiren i Sachsenhausen. Antallet jødiske fanger økte etter krystallnatten i 1938, da 6 000 jøder ble sendt til Sachsenhausen. Jødiske fanger ble sendt videre til andre leirer, inkludert utryddelsesleiren Auschwitz. Tidlig i 1945 var 11 000 jøder fanger i leiren.
Etter anschluss i 1938 begynte tilstrømmingen av utenlandske politiske fanger, i første omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger også fra andre tyskokkuperte land.
Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleirer for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av dem som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907–43). Han var utdannet som ingeniør og tjenestegjorde som løytnant og batterikommandør i 14. Haubitzregiment tilknyttet 14. Stridsvogndivisjon. Han ble tatt til fange under mystiske omstendigheter. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling.
=== Utnyttelse av fangene ===
Rundt store deler av leiren, langs leirgjerdet, ble det anlagt et tråkk med forskjellig underlag. Her ble fanger tvunget til å marsjere i grupper i timevis med 30 kilos oppakning, for å teste ut støvler for Wehrmacht og andre deler av de tyske styrkene. Denne gruppen ble av vokterne kalt Schuhlaufkommando.
Utenfor gjerdet lå Klinkerwerk, hvor SS drev forretningsvirksomhet ved hjelp av fangene, med produksjon av murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Arbeidet var usedvanlig tungt for underernærte fanger.
I leiren foregikk historiens største forfalskningprosjekt av penger. Britiske pund, og senere også amerikanske dollar, ble meget troverdig forfalsket av jødiske spesialister under kommando av tysk politi. En gruppe kjente falskmyntnere, typografer, grafikere og andre ble holdt strengt isolert, men under gode boforhold, i blokk 19. De fikk tilgjengelig tidens mest avanserte verktøy og utstyr for jobben. Den norske typografen Moritz Nachtstern (1902–1969) var blant 142 jøder som greide å lage en troverdig forfalskning av britiske 5- og 10-pund-sedler som ble trykt og patinert, anslagsvis et totalbeløp på 150 millioner pund. Hensikten med prosjektet var å svekke pundets stilling som valuta, men de falske sedlene ble også i en viss grad brukt av nazistene til å betale for seg.
Leirledelsen trykket opp interne «nødpenger» som arbeidsdyktige fanger fikk utdelt for å skape inntrykk av at de etterhvert kunne få flere goder. Blant annet fikk fangene vite at det skulle settes opp en kiosk der pengene kunne brukes (kiosken ble ikke noe av).
=== Henrettelser og medisinske eksperimenter ===
Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg», med portable krematorieovner. Anlegget ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø – resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet i hjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også et eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser.
Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter, der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer.
=== Norske fanger i Sachsenhausen ===
Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet i en egen brakke. Det fortsatte å komme nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg om lag 100 km syd for Sachsenhausen.
3 240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt i leiren i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. I januar 1945 ble en del av de gjenlevende norske fangene i Auschwitz-komplekset drevet til konsentrasjonsleirer lenger vest. Til sammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen.
Norske Sachsenhausen-fanger var blant andre:
Harald Midttveit
Osvald Abrahamsen
Max Ekeberg
Kristian Bakken
Josef Berg
Hans Bovim
Trygve Bratteli
Trygve Bull
Olav Dalgard
Georg von Erpecom
Oscar Esplund
Leif O. Foss
Pavel Fraenkl
Elias Gabrielsen
Jens Galåen
Einar Gerhardsen
Boris Hansen
Kåre Hansen
Knut M. Hansson
Mons Haukeland
Erling Heiestad
Ole Hermandsen
Einar Haarr
Johan Strand Johansen
Eugen Keil
Sverre Kolltveit
August Lange
Halvard Lange
Olav Larssen
Bernt Henrik Lund
Sverre Løberg
Karl Maier
Frank Meidell Falch
Ole Henrik Moe
Hans Moen
Per Viktor Mostad
Kristian Mugaas
Moritz Nachtstern
Odd Nansen
Rolf Oddvar Nilsborg
Sven Oftedal
Kristian Ottosen
Carl Emil Petersen
Barly Devold Paul Pettersen
Eiler Hagerup Krog Prytz
Moritz Rabinowitz
Georg Rechenberg
Frode Rinnan
Per Roth
Arthur Samsing
Didrik Arup Seip
Johannes Stubberud
Thorstein Sæthermoen
Halvor Sørum
Leo Tallaksen
Alv Torbjørnsen
Ruben Ullmann
Stig Vanberg
Leiv Vidar
Viggo Widerøe
Leif Wolfberg
Arnulf Øverland
Rolf Aakervik
Henry Aas
Carsten Oliver Aasebøe
Thorger Stahl
Brynjulf Dillan
Birger Opsahl
=== Krigsslutt og befrielse ===
I mars ble en del norske fanger reddet ut med Bernadottes hvite busser. Leiradministrasjonen tillot ikke jødiske fanger å bli med bussene. Josef Berg og Leif Wolfberg lykkes som omtrent de eneste jødene å komme seg ut med de hvite bussene.Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem om bord i skip som skulle senkes. Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende.
Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé.
== Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945–1950 ==
Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etterretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleirer i de okkuperte områdene. Spesialleir Nr. 7 ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til Spesialleir nr. 1, og leiren var i drift inntil mars 1950. I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000 omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver.
== Sachsenhausen i dag ==
I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd eller er blitt rekonstruert. Dette gjelder blant annet inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karin Kinge Lindboe: Far og Sachsenhausen, Liv Forlag, 2016.
Øystein Ø. Bentsen: Samhold og svik, Forlaget Oktober 2010
Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Scahsenhausen-fangene, Aschehoug 1990.
Moritz Nachtstern: Falskmyntner i Sachsenhausen, Spartacus 2006.
Bengt Calmeyer: Skomakeren fra Sachsenhausen, Dreyer, 1990
Günter Morsch: Von der Erinnerung zum Monument. Die Entstehungsgeschichte der nationalen Mahn- und Gedenkstätte Sachsenhausen. Edition Hentrich, Berlin 2001.
Günter Morsch, Alfred Reckendrees: Befreiung des KZ Sachsenhausen 1945. Edition Hentrich, Berlin. 1996,
Günter Morsch: Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen. Metropol, 2005.
Günter Morsch / Susanne zur Nieden: Jüdische Häftlinge im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936 bis 1945. Edition Hentrich, Berlin 2004.
Bundeszentrale für politische Bildung: Gedenkstätten für die Opfer des Nationalsozialismus: Eine Dokumentation. Berlin 1999.
Sepp Hahn, Helle Carola Gaertner-Scholle: Außenstelle Heinkelwerk. Verlag Neues Leben, Berlin 1963.
Wanda Heger (1984, 1995, 2005). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 82-05-34093-5.
Carl Jakhelln, August Lange, Olav Larssen og Waclaw Winiarski:3 fra Sachsenhausen. Tanum, Oslo 1945. 204 s.
Stephan Jegielka: Das KZ-Außenlager Genshagen. Struktur und Wahrnehmung der Zwangsarbeit in einem Rüstungsbetrieb 1944/45. Tectum, Struktur, Marburg 2005. (Studie av en av Sachsenhausens uteleire)
Gegen das Vergessen: Häftlingsalltag im KZ-Sachsenhausen 1936–1945. CD-ROM, Oranienburg/München 2002/2003.
Günter Morsch, Ines Reich: Sowjetisches Speziallager Nr. 7/Nr.1 in Sachsenhausen (1945–1950). Katalog der Ausstellung in der Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Berlin 2005.
Jan von Flocken, Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945–1950: Dokumentation Zeugenberichte. Ullstein, Berlin 1991.
Adolf Burger: Des Teufels Werkstatt: Die Geldfälscherwerkstatt im KZ Sachsenhausen. Hentrich & Hentrich, 2004.
Gerhard Finn: Die politischen Häftlinge in der Sowjetzone. Berlin 1958
Gerhard Finn: Sachsenhausen 1936–1950: Geschichte eines Lagers. Westkreuz-Verlag, Berlin/Bonn 1988.
Wolfgang Benz & Barbara Distel (Hg): Der Ort des Terrors. Sachsenhausen, Buchenwald (bind 3) München: Beck, 2006
Hermann Kaienburg: Der Militär- und Wirtschaftskomplex der SS im KZ-Standort Sachsenhausen-Oranienburg. Metropol Verlag, Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Bd. 16, Berlin 2006.
Sven Egil Omdal (2022). Nordmennene i Sachsenhausen. Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2969-7.
== Eksterne lenker ==
United States Holocaust Memorial Museum: Sachsenhausen
University of Minnesota: Sachsenhausen
Brandenburg Memorial Foundation
Sachsenhausen memorial site Arkivert 10. mai 2008 hos Wayback Machine.
Jewishgen.org – Sachsenhausen KZ
Om militærtribunalet over 15 ansvarlige fra Sachsenhausen KZ i 1947 Arkivert 10. september 2011 hos Wayback Machine. | Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. | 8,445 | 8,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sachsenhausen | 2023-02-04 | Sachsenhausen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brandenburgs historie', 'Kategori:Byggverk i Brandenburg', 'Kategori:Holocaust', 'Kategori:Konsentrasjonsleirer i Nazi-Tyskland', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.
| Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.
== Sachsenhausen 1936–1945 ==
Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av dårlig hygiene. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, og det totale dødstallet er derfor ukjent.
De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble belegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romer, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Også jøder ble satt i leiren i Sachsenhausen. Antallet jødiske fanger økte etter krystallnatten i 1938, da 6 000 jøder ble sendt til Sachsenhausen. Jødiske fanger ble sendt videre til andre leirer, inkludert utryddelsesleiren Auschwitz. Tidlig i 1945 var 11 000 jøder fanger i leiren.
Etter anschluss i 1938 begynte tilstrømmingen av utenlandske politiske fanger, i første omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger også fra andre tyskokkuperte land.
Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleirer for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av dem som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907–43). Han var utdannet som ingeniør og tjenestegjorde som løytnant og batterikommandør i 14. Haubitzregiment tilknyttet 14. Stridsvogndivisjon. Han ble tatt til fange under mystiske omstendigheter. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling.
=== Utnyttelse av fangene ===
Rundt store deler av leiren, langs leirgjerdet, ble det anlagt et tråkk med forskjellig underlag. Her ble fanger tvunget til å marsjere i grupper i timevis med 30 kilos oppakning, for å teste ut støvler for Wehrmacht og andre deler av de tyske styrkene. Denne gruppen ble av vokterne kalt Schuhlaufkommando.
Utenfor gjerdet lå Klinkerwerk, hvor SS drev forretningsvirksomhet ved hjelp av fangene, med produksjon av murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Arbeidet var usedvanlig tungt for underernærte fanger.
I leiren foregikk historiens største forfalskningprosjekt av penger. Britiske pund, og senere også amerikanske dollar, ble meget troverdig forfalsket av jødiske spesialister under kommando av tysk politi. En gruppe kjente falskmyntnere, typografer, grafikere og andre ble holdt strengt isolert, men under gode boforhold, i blokk 19. De fikk tilgjengelig tidens mest avanserte verktøy og utstyr for jobben. Den norske typografen Moritz Nachtstern (1902–1969) var blant 142 jøder som greide å lage en troverdig forfalskning av britiske 5- og 10-pund-sedler som ble trykt og patinert, anslagsvis et totalbeløp på 150 millioner pund. Hensikten med prosjektet var å svekke pundets stilling som valuta, men de falske sedlene ble også i en viss grad brukt av nazistene til å betale for seg.
Leirledelsen trykket opp interne «nødpenger» som arbeidsdyktige fanger fikk utdelt for å skape inntrykk av at de etterhvert kunne få flere goder. Blant annet fikk fangene vite at det skulle settes opp en kiosk der pengene kunne brukes (kiosken ble ikke noe av).
=== Henrettelser og medisinske eksperimenter ===
Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg», med portable krematorieovner. Anlegget ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø – resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet i hjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også et eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser.
Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter, der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer.
=== Norske fanger i Sachsenhausen ===
Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet i en egen brakke. Det fortsatte å komme nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg om lag 100 km syd for Sachsenhausen.
3 240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt i leiren i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. I januar 1945 ble en del av de gjenlevende norske fangene i Auschwitz-komplekset drevet til konsentrasjonsleirer lenger vest. Til sammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen.
Norske Sachsenhausen-fanger var blant andre:
Harald Midttveit
Osvald Abrahamsen
Max Ekeberg
Kristian Bakken
Josef Berg
Hans Bovim
Trygve Bratteli
Trygve Bull
Olav Dalgard
Georg von Erpecom
Oscar Esplund
Leif O. Foss
Pavel Fraenkl
Elias Gabrielsen
Jens Galåen
Einar Gerhardsen
Boris Hansen
Kåre Hansen
Knut M. Hansson
Mons Haukeland
Erling Heiestad
Ole Hermandsen
Einar Haarr
Johan Strand Johansen
Eugen Keil
Sverre Kolltveit
August Lange
Halvard Lange
Olav Larssen
Bernt Henrik Lund
Sverre Løberg
Karl Maier
Frank Meidell Falch
Ole Henrik Moe
Hans Moen
Per Viktor Mostad
Kristian Mugaas
Moritz Nachtstern
Odd Nansen
Rolf Oddvar Nilsborg
Sven Oftedal
Kristian Ottosen
Carl Emil Petersen
Barly Devold Paul Pettersen
Eiler Hagerup Krog Prytz
Moritz Rabinowitz
Georg Rechenberg
Frode Rinnan
Per Roth
Arthur Samsing
Didrik Arup Seip
Johannes Stubberud
Thorstein Sæthermoen
Halvor Sørum
Leo Tallaksen
Alv Torbjørnsen
Ruben Ullmann
Stig Vanberg
Leiv Vidar
Viggo Widerøe
Leif Wolfberg
Arnulf Øverland
Rolf Aakervik
Henry Aas
Carsten Oliver Aasebøe
Thorger Stahl
Brynjulf Dillan
Birger Opsahl
=== Krigsslutt og befrielse ===
I mars ble en del norske fanger reddet ut med Bernadottes hvite busser. Leiradministrasjonen tillot ikke jødiske fanger å bli med bussene. Josef Berg og Leif Wolfberg lykkes som omtrent de eneste jødene å komme seg ut med de hvite bussene.Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem om bord i skip som skulle senkes. Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende.
Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé.
== Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945–1950 ==
Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etterretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleirer i de okkuperte områdene. Spesialleir Nr. 7 ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til Spesialleir nr. 1, og leiren var i drift inntil mars 1950. I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000 omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver.
== Sachsenhausen i dag ==
I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd eller er blitt rekonstruert. Dette gjelder blant annet inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karin Kinge Lindboe: Far og Sachsenhausen, Liv Forlag, 2016.
Øystein Ø. Bentsen: Samhold og svik, Forlaget Oktober 2010
Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Scahsenhausen-fangene, Aschehoug 1990.
Moritz Nachtstern: Falskmyntner i Sachsenhausen, Spartacus 2006.
Bengt Calmeyer: Skomakeren fra Sachsenhausen, Dreyer, 1990
Günter Morsch: Von der Erinnerung zum Monument. Die Entstehungsgeschichte der nationalen Mahn- und Gedenkstätte Sachsenhausen. Edition Hentrich, Berlin 2001.
Günter Morsch, Alfred Reckendrees: Befreiung des KZ Sachsenhausen 1945. Edition Hentrich, Berlin. 1996,
Günter Morsch: Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen. Metropol, 2005.
Günter Morsch / Susanne zur Nieden: Jüdische Häftlinge im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936 bis 1945. Edition Hentrich, Berlin 2004.
Bundeszentrale für politische Bildung: Gedenkstätten für die Opfer des Nationalsozialismus: Eine Dokumentation. Berlin 1999.
Sepp Hahn, Helle Carola Gaertner-Scholle: Außenstelle Heinkelwerk. Verlag Neues Leben, Berlin 1963.
Wanda Heger (1984, 1995, 2005). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 82-05-34093-5.
Carl Jakhelln, August Lange, Olav Larssen og Waclaw Winiarski:3 fra Sachsenhausen. Tanum, Oslo 1945. 204 s.
Stephan Jegielka: Das KZ-Außenlager Genshagen. Struktur und Wahrnehmung der Zwangsarbeit in einem Rüstungsbetrieb 1944/45. Tectum, Struktur, Marburg 2005. (Studie av en av Sachsenhausens uteleire)
Gegen das Vergessen: Häftlingsalltag im KZ-Sachsenhausen 1936–1945. CD-ROM, Oranienburg/München 2002/2003.
Günter Morsch, Ines Reich: Sowjetisches Speziallager Nr. 7/Nr.1 in Sachsenhausen (1945–1950). Katalog der Ausstellung in der Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Berlin 2005.
Jan von Flocken, Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945–1950: Dokumentation Zeugenberichte. Ullstein, Berlin 1991.
Adolf Burger: Des Teufels Werkstatt: Die Geldfälscherwerkstatt im KZ Sachsenhausen. Hentrich & Hentrich, 2004.
Gerhard Finn: Die politischen Häftlinge in der Sowjetzone. Berlin 1958
Gerhard Finn: Sachsenhausen 1936–1950: Geschichte eines Lagers. Westkreuz-Verlag, Berlin/Bonn 1988.
Wolfgang Benz & Barbara Distel (Hg): Der Ort des Terrors. Sachsenhausen, Buchenwald (bind 3) München: Beck, 2006
Hermann Kaienburg: Der Militär- und Wirtschaftskomplex der SS im KZ-Standort Sachsenhausen-Oranienburg. Metropol Verlag, Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Bd. 16, Berlin 2006.
Sven Egil Omdal (2022). Nordmennene i Sachsenhausen. Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2969-7.
== Eksterne lenker ==
United States Holocaust Memorial Museum: Sachsenhausen
University of Minnesota: Sachsenhausen
Brandenburg Memorial Foundation
Sachsenhausen memorial site Arkivert 10. mai 2008 hos Wayback Machine.
Jewishgen.org – Sachsenhausen KZ
Om militærtribunalet over 15 ansvarlige fra Sachsenhausen KZ i 1947 Arkivert 10. september 2011 hos Wayback Machine. | Sachsenhausen kan referere til | 8,447 | 8,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksandr_Solzjenitsyn | 2023-02-04 | Aleksandr Solzjenitsyn | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Kosakker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Templetonprisen', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Stavropol kraj', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Russiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Sovjetiske aktivister'] | Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918 i Kislovodsk, død 3. august 2008) var en russisk forfatter og historiker. Han gjorde verden oppmerksom på Stalins slave- og konsentrasjonsleirer (Gulag) gjennom sine verdensberømte bøker En dag i Ivan Denisovitsj' liv og Gulag-arkipelet. En dag i Ivan Denisovitsj' liv er basert på forfatterens egne erfaringer fra straffeleirene. Det var for øvrig hans eneste bok som ble utgitt i Solzjenitsyns hjemland i sovjettiden.
Solzjenitsyn tjenestegjorde som kaptein i artilleriet under andre verdenskrig. Etter å ha sett sovjetiske soldaters brutale fremferd i Polen og Tyskland, skrev han diktet Prøyssiske netter. Han ble arrestert i februar 1945 for å ha kalt landets leder Josef Stalin «han med barten» i et brev til en venn. I juli 1945 ble Solzjenitsyn dømt til ti år i fangeleir, også kalt Gulag. Han hadde vært positiv til Sovjet-systemet og kommunismen før erfaringene fra Gulag.
Kjente verker som for eksempel I første krets og Kreftavdelingen gjorde at han oppnådde stor anseelse, han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1970. Solzjenitsyn ble fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fra 1974, først i Tyskland, hvor han bodde hos vennen Heinrich Böll, deretter Sveits og til sist i Vermont i USA. Før han hadde tatt stilling til bosted var han i Norge, og vurderte å slå seg ned der. Etter Sovjetunionens sammenbrudd vendte han tilbake til Russland i 1994. Han holdt frem med sitt virke som regimekritiker også av det nye styret i Russland. Under Putins styre ga han uttrykk for russisk nasjonalisme og avfeide holodomor som oppdiktet.
| Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918 i Kislovodsk, død 3. august 2008) var en russisk forfatter og historiker. Han gjorde verden oppmerksom på Stalins slave- og konsentrasjonsleirer (Gulag) gjennom sine verdensberømte bøker En dag i Ivan Denisovitsj' liv og Gulag-arkipelet. En dag i Ivan Denisovitsj' liv er basert på forfatterens egne erfaringer fra straffeleirene. Det var for øvrig hans eneste bok som ble utgitt i Solzjenitsyns hjemland i sovjettiden.
Solzjenitsyn tjenestegjorde som kaptein i artilleriet under andre verdenskrig. Etter å ha sett sovjetiske soldaters brutale fremferd i Polen og Tyskland, skrev han diktet Prøyssiske netter. Han ble arrestert i februar 1945 for å ha kalt landets leder Josef Stalin «han med barten» i et brev til en venn. I juli 1945 ble Solzjenitsyn dømt til ti år i fangeleir, også kalt Gulag. Han hadde vært positiv til Sovjet-systemet og kommunismen før erfaringene fra Gulag.
Kjente verker som for eksempel I første krets og Kreftavdelingen gjorde at han oppnådde stor anseelse, han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1970. Solzjenitsyn ble fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fra 1974, først i Tyskland, hvor han bodde hos vennen Heinrich Böll, deretter Sveits og til sist i Vermont i USA. Før han hadde tatt stilling til bosted var han i Norge, og vurderte å slå seg ned der. Etter Sovjetunionens sammenbrudd vendte han tilbake til Russland i 1994. Han holdt frem med sitt virke som regimekritiker også av det nye styret i Russland. Under Putins styre ga han uttrykk for russisk nasjonalisme og avfeide holodomor som oppdiktet.
== Biografi ==
Solzjenitsyn ble født i Kislovodsk (som nå heter Stavropol kraj) i Russland. Hans mor, Taisija Solzjenitsyn, var ukrainsk. Faren hans eide en del land, blant annet en herregård i Kuban i Nord-Kaukasus. Under første verdenskrig dro Solzjenitsyns mor til Moskva for å studere, der møtte han Solzjenitsyns far, mens han var en offiser i Den røde armé. Solzjenitsyns familiebakgrunn ble skrevet ned i en bok kalt August 1914, og senere i noen noveller med navnet Красное колесо (på norsk: Røde hjul).Under andre verdenskrig var Solzjenitsyn kommanderende i et batteri i Den røde armé. Han var mye involvert ved frontlinjen, og ble skadd to ganger. En serie med verk ble publisert senere i livet hans, blant annet novellen Люби революцию! (på norsk: Elsk revolusjonen!), som går over hans opplevelser i krigen og hans voksende tvil overfor sovjetregimet.Mens han var en offiser i artilleriet i Øst-Preussen, så han flere andre russiske soldater som drev med krigsforbrytelser mot de lokale innbyggerne. For det meste var det soldater som voldtok unge jenter til de døde. Noen tiår senere ga han ut et dikt som het «Prøyssiske netter», som fortalte om disse hendelsene.Tobindsverket To hundre år sammen (2001/2002) handler om jøders rolle, liv og virke i Russland fra 1795 til 1995, der forfatteren beskylder jødene for ansvar for blant annet revolusjonen, noe som skapte raseri blant mange jøder og historikere. Verket er tilgjengelig på tysk og fransk, og en engelsk oversettelse er under utarbeidelse. Etter utgivelse av boken «August 1914» (1985) ble han også kritisert for antisemittisme.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Björkegren, Hans (1971). Aleksander Solsjenitsyn: en biografi. Oversatt av Helena Krag. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-00004-7.
Guardian (London). 3 August 2008. [1]
Scammell, Michael Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin, 1986. ISBN 0-586-08538-6.
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Aleksandr Solzhenitsyn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aleksandr Solzhenitsyn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Aleksandr Solzjenitsyn – sitater
(en) Nobelprisen i litteratur 1970 hos Nobelprize.org
(en) Aleksandr Solzjenitsyn hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1970
(en) The Nobel Prize Internet Archive's page on Solzhenitsyn
(en) A World Split Apart Arkivert 7. august 2008 hos Wayback Machine.: Solzhenitsyn's 1978 Commencement Address to the graduating class at Harvard University
(en) Audio and textual version of speech
(en) Aleksandr Solzhenitsyn: "Saving the Nation Is the Utmost Priority for the State" "Moscow News" (2. mai 2006)
(en) Der Spiegel interviews Alexander Solzhenitsyn: 'I Am Not Afraid of Death' "Der Spiegel" July 23, 2007
(en) Vermont Recluse Aleksandr Solzhenitsyn
(en) Solzhenitsyn’s autobiography from his non-official site
(en) Introduksjon til boka Gulag av Anne Applebaum
(en) Russian Memorial website to Human Rights victims Arkivert 24. juli 2009 hos Wayback Machine.
(ru) Solzhenitsyn: biografi, foto, prosa, intervjuer, kritiske essay | Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918 i Kislovodsk, død 3. | 8,449 | 8,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konsentrasjonsleir | 2023-02-04 | Konsentrasjonsleir | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsentrasjonsleirer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Noen konsentrasjonsleirer er bygget for utryddelse av de internerte, eller som slaveleire, mens hensikten med andre kan være kun internering. Begrepet brukes mest i forbindelse med leire hvor de internerte er sivile som holdes fanget uten lov eller dom.
| Konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Noen konsentrasjonsleirer er bygget for utryddelse av de internerte, eller som slaveleire, mens hensikten med andre kan være kun internering. Begrepet brukes mest i forbindelse med leire hvor de internerte er sivile som holdes fanget uten lov eller dom.
== Bakgrunn ==
Konsentrasjonsleirer benytter moderne teknologi som piggtråd og jernbanetransport, for å samle et stort antall sivile på avgrensede områder. Hensikten er å ha de under kontroll, adskilt fra menn som f.eks kjemper i et opprør. Det var spanjolene som begynte å samle sivile i leire, under opprøret på Cuba i 1890-årene. Deretter benyttet britene konsentrasjonsleirer under boerkrigen i Sør-Afrika. Titusener av boere og deres svarte landarbeidere ble sperret inne i leire hvor de døde av sult, tørst og sykdommer. Britenes hensikt med interneringen var å kvele boernes geriljakrig ved å sperre sivilbefolkningen inne. Disse leirene fikk stor mediedekning og fikk sterk kritikk internasjonalt.Det tyske keiserrike tok i bruk konsentrasjonsleirer i Tysk Sydvest-Afrika i 1905. I det tyvende århundre ble konsentrasjonsleirer tatt i bruk i stor skala først av Sovjetunionen, som med sitt nettverk av GULag-leirer hadde historiens mest omfattende konsentrasjonsleirsystem. De sovjetiske leirene var også forbilde for de senere konsentrasjonsleirene som det nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland opprettet. De tyske nazistene dro i 1930-årene nytte av erfaringene Sovjetunionen hadde gjort med konsentrasjonsleirsystemet der.I perioden 1933–1945 opprettet Tyskland 22 leirer med betegnelsen «Konzentrationslager». Under okkupasjonen ble norske statsborgere deportert til 14 av disse. Hver leir hadde en rekke utekommandoeer, hver av dem en leir i seg selv. De 14 nevnte, hadde alene ca 870 utekommandoer.I både de sovjetiske og tyske leirene døde flere millioner mennesker. Derfor assosieres ordet «konsentrasjonsleir» i dag av mange med de sovjetiske eller tyske leirene, selv om begrepet konsentrasjonsleir strengt tatt kun betyr en leir hvor sivile interneres. Konsentrasjonsleir er ikke det samme som tilintetgjørelsesleir, der nazistene hadde som mål å avlive mennesker så effektivt som mulig.
I Nord-Korea drives seks konsentrasjonsleirer under navnet Kwalliso, trolig med mellom 150 000 og 200 000 fanger. Mange av disse er familiene til de som er anklaget for forbrytelser i tre generasjoner, uten mulighet for å bli satt fri.
== Konsentrasjonsleirer i Norge ==
Under den andre verdenskrig var følgende leirer opprettet av nazistene:
Fra juni 1941: Grini fangeleir ble til en Polizeihaftlingslager. Hegland Kåre Preben; Polizeihaftlingslager Grini 1941–1945. Hovedfag i historie, Universitetet i Oslo,1989.
: Berg fangeleir
August 1941: Falstad fangeleir ble tatt i bruk av SS
Juni-oktober 1942: «Serber-leiren» i Beisfjord var i drift. (Sovjetiske fanger utgjorde fangepopulasjonen, fra fangeleiren gjenåpnet i 1943, fram til krigens slutt)
== Se også ==
Oversikt over gruppene i tyske konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig
SS Vaktbataljon (SS Wachbataillon Norwegen)
== Referanser ==
== Kilder ==
Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
== Eksterne lenker ==
(no) Konsentrasjonsleir i Store norske leksikon
(da) Koncentrationslejr, Leksikon.org (dansk)
(no) Den tidligere konsentrasjonsleirfangen Arnstein Brekke, Hvite busser
(no) Tidsvitner, Hvite busser | Konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Noen konsentrasjonsleirer er bygget for utryddelse av de internerte, eller som slaveleire, mens hensikten med andre kan være kun internering. | 8,450 | 8,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pius_XII | 2023-02-04 | Pius XII | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Italienere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Italienske katolske biskoper', 'Kategori:Kanonister', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ærverdig'] | Pius XII (født Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli 2. mars 1876 i Roma i Italia, død 9. oktober 1958 i Castel Gandolfo) var pave fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.
| Pius XII (født Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli 2. mars 1876 i Roma i Italia, død 9. oktober 1958 i Castel Gandolfo) var pave fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.
== Bakgrunn ==
Han var sønn av advokaten Filippo Pacelli og Virginia Graziosi. Familien var en del av det italienske aristokratiet som gjennom hele 1800-tallet hadde nære forbindelser med Den hellige stol, kalt «Det sorte aristokrati» (italiensk: aristocrazìa nera). Hans farfar Marcantonio Pacelli hadde hatt høye stillinger innen den ikke-prestelige delen av Vatikanets administrasjon og var sentral i etableringen av avisen L'Osservatore Romano i 1861; og hans fetter Ernesto Pacelli var en sentral økonomisk rådgiver for pavene Leo XIII, Pius X og Benedikt XV. Faren Filippo var med i Fransiskanerordenens tredjeorden, såkalt tertiær og broren Francesco Pacelli var juridisk rådgiver for pave Pius XI og sentral i forhandlingene som ledet fram til Lateranoverenskomsten i 1929.
== Utdannelse ==
Sammen med broren og sine to søstre, vokste han opp i sentrum av Roma, og bestemte seg allerede som 12-åring at han skulle bli prest i stedet for å følge familiens tradisjonelle juridiske løpebane. Han begynte på presteseminar som 18-åring, og på denne tiden måtte han få dispensasjon til å kunne bo hjemme på grunn av helseproblemer. Senere gikk han på det pavelige universitetet Gregoriana. I årene 1895–1896 studerte han filosofi ved Romas universitet La Sapienza. I 1899 tok han den juridiske doktorgraden i kontinental lov og kirkerett.
== Kirkelig karriere ==
Han ble ordinert til prest første påskedag, 2. april 1899 av biskop og familievennen Francesco di Paola Cassetta. Hans første kirkelige stilling var som prest i Santa Maria in Vallicella, hvor han tidligere hadde tjenestegjort som ministrant. I 1901 fikk han etter anbefaling fra familievennen Vincenzo Vannutelli sin første stilling innen Statssekretariatet i Den romerske kurie, hvor han senere gjorde karriere. I årene 1904 til 1914 bisto han kardinal Pietro Gasparri i arbeidet med kanonisk rett, og da Gasparri ble kardinalstatssekretær i 1914, overtok Pacelli dette ansvarsområdet. I 1905 fikk han tittelen monsignore og hadde i disse årene også en rekke internasjonale representative oppgaver på vegne av Vatikanet.
I 1908 og 1911 avslo han tilbud om professorater fra henholdsvis et romersk universitet og Catholic University of America. Han var professor ved det pavelige instituttet Apollinaire og fra 1909 til 1914 professor i kirkelig diplomati ved det pavelige diplomatakademiet.
=== Tyskland ===
23. april 1917 ble han, 41 år gammel, utnevnt til nuntius i Bayern og 13. mai samme år ble han utnevnt til erkebiskop i en seremoni i Det sixtinske kapell. Siden det ikke var noen nuntius til Preussen eller til Det tyske keiserriket, fungerte Pacelli i realiteten som det nærmeste Pavestolen hadde til en ambassadør til den tyske regjering. Han gikk umiddelbart i gang med arbeidet overfor tyske myndigheter for å få avsluttet første verdenskrig, og hadde samtaler både med kong Ludwig III av Bayern, keiser Vilhelm II av Tyskland og rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg om dette. Hans framskritt i dette arbeidet ble imidlertid hemmet da Bethmann Hollweg måtte gå av 13. juli samme år. Under Den bayerske sovjetrepublikken i 1919 var Pacelli en av de få utenlandske representantene som ble igjen i München.
I 1920 ble han også formelt sett pavelig nuntius for hele Tyskland, som den første i sitt slag. Han forhandlet frem konkordatene mellom Vatikanet og Bayern i 1924 og Preussen i 1929. Som følge av disse flyttet han til Berlin. Han holdt relasjoner til en rekke ulike politiske miljøer, blant andre sosialistiske politikere som Philipp Scheidemann og Friedrich Ebert. Han hadde helt siden tiden i München også hemmelige kontrakter med sovjetiske myndigheter i årene 1925 til 1927. Dette kom som følge av at Vatikanet ikke hadde noen offisiell representasjon i Moskva og denne kontakten ble slik ivaretatt av Pacelli. Tema for kontakten dreide seg om en rekke ulike forhold, fra matforsendelser til kirkens og religionens stilling i Sovjetunionen.
Pacelli støttet Weimarkoalisjonen mellom sosialdemokratiske og liberale partier. Videre støtte han de tyske bestrebelsene for å slippe noe bedre unna de straffemessige tiltakene fra Versaillestraktaten. Han var imidlertid kritisk til den tyske finanspolitikken og beklaget Wilhelm av Preussens retur til Tyskland, noe han anså for å være en destabiliserende faktor.Videre var han meget kritisk til den tyske sabotasjen mot de franske okkupasjonsstyrkene under Ruhrokkupasjonen av Ruhrområdet i 1923 og tyske medier meldte om at det var konflikt mellom Pacelli og tyske myndigheter. Etter dette fordømte Vatikanet denne sabotasjen mot franskmennene i Ruhr.Mens han var i Tyskland, fikk han også praktisert prestegjerningen. Han besøkte alle de tyske regionene, deltok på store nasjonale kirkelige samlinger («Katholikentag») og avholdt rundt 50 offentlige taler og opptredener. Da han forlot Tyskland, var han den mest kjente katolske representant og overskygget de lokale biskoper og kardinaler. Disse hadde han heller ikke trukket med i forhandlingene og kontakten med de tyske myndighetene.
=== Kardinal ===
Etter 12 år i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til kardinal i 1929, med Santi Giovanni e Paolo som tittelkirke. Pacelli innehadde deretter stillinger som kardinalstatssekretær og kardinalkammerherre. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave Pius XI, og han viste seg som en dyktig diplomat. Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje Lateranoverenskomsten fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange områder anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til å drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til å ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver å bygge opp en diplomatisk tjeneste.
I de følgende årene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han pavelig legat ved to store kirkelige konferanser.
==== Rikskonkordatet ====
Pacelli deltok i rikskonkordatet fra juli 1933 mellom Tyskland og Den hellige stol. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige på grunn av det selvstyret Weimarforfatningen ga delstatene, blant annet på kultur- og utdannelsesområdet, som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet er fortsatt folkerettslig gyldig. Da Adolf Hitler tiltrådte som rikskansler 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske Deutsche Zentrumspartei. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler Franz von Papen til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, Ludwig Kaas, som sin forhandlingsleder.
==== Mit brennender Sorge ====
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de nasjonalsosialistiske styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig encyklikaen Mit brennender Sorge fra 1937 var den sterkeste. Pacelli var, sammen med blant andre kardinal Michael von Faulhaber, sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand fra det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker palmesøndag 1937.
==== Anschluss ====
Da erkebiskopen av Wien, kardinal Theodor Innitzer innledningsvis arbeidet for å få en forståelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i Østerrike etter Anschluss, undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og Vatikanradioen kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende, og krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det blant annet het at «De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov» (6. april 1938). Vatikanets avis L'Osservatore Romano gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.
== Pave ==
=== Valg ===
Pave Pius XI døde 10. februar 1939 og konklavet ble satt 1. mars. Allerede dagen etter var Pacelli valgt til ny pave, ifølge historikere fikk han 61 av tilsammen 62 stemmer (uten hans egen) i tredje valgomgang, på hans 63. fødselsdag. Han skal ha blitt valgt allerede i andre valgomgang, med nøyaktig det kvalifiserte flertallet 2/3 av stemmene, men hadde da bedt om en ny valgomgang for å bekrefte flertallet. Den hvite røyken som viste at det var valgt en ny pave, viste seg kl 17.30.
Han ble innsatt 12. mars og tok det pavelige navnet Pius XII. Blant de faktorer som konklavet skal ha lagt vekt på, var Pacellis diplomatiske erfaring.
=== Embetsutnevnelser ===
Han utnevnte en annen erfaren diplomat, kardinal Luigi Maglione, som sin etterfølger som kardinalstatssekretær. Arbeidsformen ble noe annerledes enn tidligere, da han som pave opprettholdt de nære arbeidsmessige forbindelsene med monsignorene Giovanni Montini (senere pave Paul VI) og Domenico Tardini.I sine øvrige embetsutnevnelser reduserte han etter hvert den italienske dominansen av kurien, da særlige nederlandske, tyske jesuitter, som Robert Leiber, Augustin Bea og Sebastian Tromp. Etter hvert ble også amerikanske prelater som Francis Joseph Spellman og Aloisius Joseph Muench utnevnt til høye embeter. Dette ble særlig sterkere etter andre verdenskrig.Også på lavere nivåer kom det inn en rekke yngre prelater fra andre europeiske land, asiater og amerikanere som fikk en videre kirkelig skolering før de senere fikk høye stillinger i sine hjemland, og slik skapte en sterkere lokal forankring for kirken der.Bare to ganger i sin paveperiode avholdt han konsistorier i forbindelse med kardinalutnevnelser, i motsetning til sin forgjenger som avholdt dette 17 ganger i sin 17 år lange embetsperiode. Dette har også sammenheng med at han valgte å ikke utnevnte noen nye kardinaler under andre verdenskrig, noe som førte til at det bare var 38 kardinaler ved krigens slutt, og Denis Joseph Dougherty den eneste amerikanske. Det første konsistoriet ble avsluttet 18. februar 1946 ved at det ble utnevnt 32 nye kardinaler, slik at man kom opp i den bestemte maksimalgrensen på 70. Også her var innslaget av ikke-italienere stort, med nye kardinaler fra andre europeiske land, Kina, India og Midtøsten, i tillegg til USA. Det andre konsistoriet ble avholdt 12. januar 1953, og med utnevnelsene etter dette ble det over fem hundre år lange italienske flertallet og dominansen i Kardinalkollegiet brutt. Med få unntak ble dette akseptert av de italienske prelatene som støttet denne internasjonaliseringen av kirken.
=== Lærespørsmål ===
Pius XII forklarte den katolske tro i 41 encyklikaer og nesten 1000 meldinger og taler i løpet av sitt pontifikat.
Encyklikaen Mediator Dei fra 1947 forklarer tilhørigheten og deltakelsen i kirken og encyklikaen Divino Afflante Spiritu fra 1943 åpnet for mer forskning i Bibelen. I sin store produksjon omtalte han en rekke forhold i menneskenes liv, alt fra utdannelse, sosiale spørsmål, politikk, krig og fred. Videre omtales helgenenes liv og Jomfru Maria. Teologisk sett presiserte Pius XII kirkens læremessige autoritet og ga en større anledning til teologiske undersøkelser. Dette kommer blant annet fram i encyklikaene Mystici corporis Christi fra 1943 og Humani generis fra 1950.I det hellige året 1950 proklamerte han dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen, i encyklikaen Munificentissimus Deus. Det var eneste gang i det tyvende århundre en pave gjorde bruk av sin rett til å uttale seg ex cathedra.
== Ettermæle ==
Pave Puis XII døde av hjertesvikt etter å ha fått et hjerteinfarkt mens han oppholdt seg i den pavelige sommerresidensen i Castel Gandolfo. Begravelsesprosesjonen gjennom Roma var en av de største folkeansamlinger i byens historie, etter som paven var et bysbarn og på grunn av hans posisjon som pave gjennom andre verdenskrig.
=== Saligkåringsprosess ===
Pave Paul VI åpnet saligkåringsprosess 18. november 1965. I mars 2007 ble han erklært venerabilis (ærverdig), et tidlig stadium i helligkåringsprosessen.
=== Forholdet til nazismen og jødeforfølgelsene ===
Pave Pius XII har av blitt beskyldt for passivitet i forhold til Nazi-Tysklands jødeforfølgelser under andre verdenskrig. Han har blitt kritisert for å ikke ha brukt sin moralske autoritet mot holocaust. Dette er av teologisk relevans fordi paven innenfor den katolske kirke hevdes å være ufeilbarlig. Pius' passivitet skyldes ikke nødvendigvis fra antisemittisme (som paven imidlertid tidlig erklærte som uforenlig med kristen tro), men at pave Pius XII, helt siden han var nuntius i Tyskland, hadde arbeidet for å styrke Den katolske kirkens makt og innflytelse, og at kritikk av de tyske makthaverne ble underordnet denne målsettingen. Pius har ikke blitt beskyldt for å medvirke til eller støtte Holocaust, og paven nevnes knapt i autoritative verk av Raul Hilberg og Leni Yahil. Mens de allierte forberedte rettsoppgjør i Nürnberg og avnazifisering av Tyskland, forsvarte Pius Tyskland og landets katolske borgere og omtalte dem som helter og martyrer. I slutten av 1945 hevdet Pius at katolikkene i Tyskland helhjertet hadde motsatt seg nazismen. Pius var overbevist om at kommunismen var den største trusselen mot vestlig kristenhet og mente at et sterkt Tyskland sentralt i Europa ville være et bolverk mot Sovjetunionen. Forgjengeren Pius XI anså rasismen som den største trusselen og uttalte seg offentlig mot antisemittisme og rasisme. I forbindelse med Hitlers offisielle besøk i Italia i 1938 trykket Vatikanets avis en forside som fordømte nazistenes rasistiske ideer og forbød katolikker å forfekte slike ideer. I 1941 var Ante Pavelić, leder for de kroatiske fascistene, i audiens hos paven. Den britiske ambassadøren til Vatikanet advarte om at slikt ville undergrav pavens moralske autoritet.Pius' forsvarere peker på at Den katolske kirke tidlig markerte avstand til det nasjonalsosialistiske styret, blant annet gjennom Mit brennender Sorge, at kirken ble forfulgt både i Tyskland og i okkuperte områder, samt at kirken skjulte jøder blant annet både i Vatikanet og i Castel Gandolfo. I ettertid kan paven bli oppfattet som passiv og taus, men blant annet erfaringene fra kirkens protester overfor jødeforfølgelsene i Nederland, satte paven i dilemmaet mellom «store ord og kloke handlinger», mellom høylytte protester og stille diplomati. Pius har blitt forsvart av blant andre jesuittene Burkhart Schneider og Robert Graham.Kritikken begynte kort tid etter at han døde i 1958. Den første kritikken kom fra tyske katolske biskoper omtrent samtidig med saken mot Adolf Eichmann og før det andre vatikankonsil i 1960. Julian Döpfner, kardinal fra München, omtalte beklagelige handlinger begått av kirkens ledere under nazismen og de tyske biskopene ba sammen om unnskyldning for holocaust. Den amerikanske historikeren Michael Phayer tror at Pius taushet om holocaust skyldes at han anså Tyskland som et vern mot de sovjetiske kommunistene. Pius ønsket et sterkt Tyskland uten Hitler og ville ha Tyskland slik det var før Verailles-traktaten. Pius var skuffet over at USA gikk inn i krigen mot Tyskland fordi han håpet støtte fra president Roosevelt i fredsforhandlinger. Konrad Preysing, katolsk biskop i Berlin, skrev 13 bekymrede brev til Pius i løpet av de 15 mest intense månedene under holocaust. I sitt svar til Preysing uttrykte Pius bekymring for kristenheten og den katolske kirke. Pius var opptatt av Roma ikke skulle bli ødelagt av bombing og av å holde Vatikanet nøytralt. I 1943 var det intens debatt blant tyske biskoper om de skulle ta til motmæle mot holocaust, Pius antydet at de ikke burde utfordre Hitler. Angelo Roncalli, Pius etterfølger, argumenterte for at redning av jødene var et viktiger tema enn å avgjøre hvem som hadde rett til det hellige land. Roncalli var utsending til Tyrkia og bidro til redning av jøder i Kroatia, Bulgaria og Ungarn; han kan ha opptrådt i direkte strid med ordrer fra Vatikanet da han hjalp jøder å flykte til Palestina. Pius forsøkte å bidra til å redde italienske jøder. Pius foretrakk et katolsk, anti-kommunistisk Kroatia og protesterte aldri mot folkemord utført av Ustasja og Ante Pavelić fikk audiens hos paven. Flere bevarte dokumenter tyder på at Pavelić og den fascistiske presten Krunoslav Draganović fikk hjelp av Vatikanet til å unnslippe rettsoppgjør i Jugoslavia. Betydelig pengemidler tilført Vatikanet ble sendt til Spania og Argentina til støtte for rømte fascister og nazister.Gertrud Luckner i Freiburg-kretsen mente at det ikke var teologisk grunnlag for å mot etablering av en jødisk stat i Palestina. Luckners syn var i strid med Vatikanet som både under og etter holocaust hevdet at kristne hadde rett til de hellige stedene i Palestina. Vatikanets posisjon var det tradisjonelle katolske synet at jøder ikke hadde rett til det hellige land. Vatikanets syn medvirket til at 250.000 holocaustoverlevende var strandet i Tyskland og Østerrike. Pius foretrakk at jødene utvandret til USA heller enn til Palestina. Pius satte i 1948 i gang en gransking av Luckner og hennes krets. Da en ny synagoge i München (til erstatning for den ødelagte i 1938) ble innviet i 1947 møtte general Lucius D. Clay og den amerikanske diplomaten Robert Daniel Murphy opp. Clay var misfornøyd med at kardinal Michael von Faulhaber ikke møtte.De allierte la til grunn kollektivt ansvar hos tyskerne for andre verdenskrig og holocaust. Pius tok motsatt standpunkt og fremholdt, blant annet i en radiotale i juni 1945 om «gode tyskere», at tyskerne ikke hadde kollektivt ansvar. Pavens standpunkt og uttalelser hadde stor betydning i Tyskland der det store flertallet kunne hevde at de var uskyldige. Pius hadde det på det tidspunktet et intakt omdømme. De tyske biskopene i avviste kollektivt ansvar i sin uttalse i Fulda i 1945. Pius hevdet upresist at tyske katolikker «helhjertet» motarbeidet Hitler. Clemens August von Galen, biskop av Münster, kritiserte, i forståelse med Pius, Nürnbergprosessen som han mente ikke handlet om lov og rett, men om de alliertes ødeleggelse av tyskernes gode navn og rykte. De tyske biskopene fulgte etter og argumenterte for at rettsoppgjøret manglet legitimitet og drev lobbyvirksomhet overfor general Lucius D. Clay og høykommissær John J. McCloy for å få frigitt alle dømte krigsforbrytere. Hjelpebiskop Johann Neuhäusler i München ville også at Oswald Pohl og Otto Ohlendorf skulle benådes. Vatikanet forsøkte i 1948 å få Clay til å oppheve alle dødsdommer. Aloisius Joseph Muench, pavens utsending i Tyskland, advarte Vatikanet om paven med denne lobbyvirksomheten havnet i partnerskap med krigsforbrytere og gamle nazister.Flere hundre jøder ble drept i massakrer i Polen, Ungarn og Slovakia etter andre verdenskrig. I juli 1946 massakrerte polakker 41 jøder i Kielce. Rabbineren Phililp Bernstein ba i den forbindelse Pius sørge for at den katolske kirken i Polen motarbeidet antisemittisme. Pius svarte med å skylde på kommunistene og russiske nasjonalisme.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
Pave Pius X (1835-1914) *1884
Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
Pave Pius XII (1835-1958) *1917
== Referanser ==
== Litteratur ==
Biografier
(de) Hugo Altmann: «Pius XII., Papst» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 682–699.
Konstantin Prinz von Bayern: Papst Pius XII. – Ein Lebensbild. Christiana, Stein am Rhein 1980, ISBN 3-7171-0780-1.
Philippe Chenaux: Pie XII, diplomate et pasteur. Cerf, Paris 2003, ISBN 2-204-07197-8 (fransk).
Wilhelm Sandfuchs: Papst Pius XII. (= Karlsruher Hefte, Biographische Reihe. Bd. 1). 1. Auflage. Badenia Verlag, Karlsruhe 1946.
Johanna Schmid: Papst Pius XII. begegnen. Sankt Ulrich, Augsburg 2001, ISBN 3-929246-62-7.
Burkhart Schneider: Pius XII. – Friede, das Werk der Gerechtigkeit (= Persönlichkeit und Geschichte. Bd. 47). Musterschmidt, Göttingen 1968.
Robert Serrou: Pie XII, le pape-roi. Perrin, Paris 1992, ISBN 2-262-00683-0 (französisch).
Domenico Tardini, Franz Johna: Pius XII. als Oberhirte, Priester und Mensch. 2. Auflage. Herder, Freiburg im Breisgau u. a. 1961.
Otto Walter: Pius XII – Leben und Persönlichkeit. Otto Walter, Olten (CH) 1939.
Michael F. Feldkamp: Pius XII. – Ein Papst für Deutschland, Europa und die Welt. Patrimonium, Aachen 2018, ISBN 978-3-86417-114-7.Samtidsvitner
Ilse-Lore Konopatzki: Eugenio Pacelli, Pius XII.: Kindheit und Jugend in Dokumenten. Canisius-Werk, Ruppichteroth 2001, ISBN 3-934692-04-4.
Pascalina Lehnert: Ich durfte ihm dienen. Erinnerungen an Papst Pius XII. Naumann, Würzburg 1983, ISBN 3-88567-041-0.
Markus Schmitt: Das „Schweigen“ Pius’ XII. zur Judenverfolgung im Spiegel von Selbstzeugnissen und Äußerungen seiner Mitarbeiter und Vertrauten. Benedetto, Aadorf 2008, ISBN 978-3-9523314-7-7.Holdning under Annen verdenskrig
Lutz Klinkhammer: Pius XII., Rom und der Holocaust. In: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken. Bd. 80, 2000, S. 668–678 (online).
Gabriele Rigano: Jenseits von „schwarzer und weißer Legende“. Eine Diskussion über Pius XII. und die Deportation der römischen Juden. In: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken. Bd. 94, 2014, S. 311–337 (online).
Thomas Brechenmacher: Die "unterschlagene Enzyklika" Societatis Unio und Pius XII. In: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte. Band 109/1, 2014, S. 119–133.
Dieter Albrecht: Der Heilige Stuhl und das Dritte Reich. In: Klaus Gotto, Konrad Repgen: Die Katholiken und das Dritte Reich. 3. erweiterte und überarbeitete Auflage, Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1990, ISBN 3-7867-1498-3, S. 25–48.
Gerhard Besier: Der Heilige Stuhl und Hitlerdeutschland. Die Faszination des Totalitären. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2004, ISBN 3-421-05814-8.
Pierre Blet: Papst Pius XII. und der Zweite Weltkrieg. Aus den Akten des Vatikans. Aus dem Französischen von Birgit Martens-Schöne. Schöningh, Paderborn 2000, ISBN 3-506-71903-3.
Leonardo Ciampa: Pope Pius XII. A Dialogue. AuthorHouse, 2007, ISBN 978-1-4670-8539-7.
John Cornwell: Pius XII. – Der Papst, der geschwiegen hat. Beck, München 1999, ISBN 3-406-45472-0.
David G. Dalin: The myth of Hitler’s Pope. How Pope Pius XII rescued Jews from the Nazis. Regnery Publishers, Washington 2005, ISBN 0-89526-034-4.
Michael F. Feldkamp: Pius XII. und Deutschland. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2000, ISBN 3-525-34026-5.
Peter Godman: Der Vatikan und Hitler. Die geheimen Archive. Knaur Taschenbuch, München 2005, ISBN 3-426-77810-6.
Daniel Goldhagen: Die katholische Kirche und der Holocaust. Siedler, Berlin 2004, ISBN 3-88680-770-3.
hierzu: Michael F. Feldkamp: Goldhagens unwillige Kirche. Alte und neue Fälschungen über Kirche und Papst während der NS-Herrschaft. Olzog, München 2003, ISBN 3-7892-8127-1.
Robert A. Graham: The Vatican and Communism during World War II. What Really Happened? Ignatius Press, San Francisco 1996, ISBN 0-89870-549-5 (englisch).
Michael Hesemann: Der Papst, der Hitler trotzte – Die Wahrheit über Pius XII. Sankt-Ulrich-Verlag, Augsburg 2008, ISBN 978-3-86744-064-6.
Jobst Knigge: Der Botschafter und der Papst. Weizsäcker und Pius XII. Die deutsche Vatikanbotschaft 1943–1945. Kovac, Hamburg 2008, ISBN 978-3-8300-3467-4.
Klaus Kühlwein: „Die armen Juden“ – als Papst Pius XII. weinte. In: T. D. Wabbel (Hrsg.): Das Heilige Nichts. Gott nach dem Holocaust. Patmos, Düsseldorf 2007, ISBN 978-3-491-72510-2, S. 122–135.
Klaus Kühlwein: Warum der Papst schwieg. Pius XII. und der Holocaust. Patmos, Düsseldorf 2008, ISBN 978-3-491-72527-0.
Klaus Kühlwein: Pius XII. und die Judenrazzia in Rom. 2. Auflage, epubli, Berlin 2013, ISBN 978-3-8442-7035-8.
Pinchas Lapide: Rom und die Juden. Herder, Freiburg i. Br. u. a. 1967 (dritte, verbesserte und überarbeitete Auflage, Hess, Ulm 2005, ISBN 3-87336-241-4).
Hanspeter Oschwald: Pius XII. – Der letzte Stellvertreter: Der Papst, der Kirche und Gesellschaft spaltet. Gütersloher Verlagshaus, Gütersloh 2008, ISBN 978-3-579-06986-9.
Ronald J. Rychlak: Hitler, the War, and the Pope. Our Sunday Visitor, Huntington IND 2000, ISBN 0-87973-217-2 (englisch).
José Sánchez: Pius XII. und der Holocaust. Schöningh, Paderborn 2002, ISBN 3-506-77553-7.
Hubert Wolf: Papst und Teufel. Die Archive des Vatikan und das Dritte Reich. 2. Auflage, Beck, München 2009, ISBN 978-3-86744-016-5.
Jean Chelini: L’Église sous Pie XII. Fayard, Paris 1983, ISBN 2-213-01595-3 (französisch).
Philippe Chenaux, Giovanni Morello, Massimiliano Malente; im Auftrag des Päpstlichen Komitees für Geschichtswissenschaften (Hrsg.): Opus Iustitiae Pax: Eugenio Pacelli – Pius XII. (1876–1958). 2. Auflage. Regensburg 2009, ISBN 978-3-7954-2197-7.
Henri Fabre: L’Église catholique face au fascisme et au nazisme, Les outrages à la vérité. EPO, Bruxelles 1995 (französisch).
Uki Goñi: The Real Odessa: how Perón brought the Nazi war criminals to Argentina. Granta Books, London 2002, ISBN 1-86207-403-8 (englisch; zur „Rattenlinie“).
J. R. Grigulevic: Die Päpste des XX. Jahrhunderts. Urania-Verlag, Leipzig/ Jena/ Berlin 1984.
Robert Katz: Rom 1943–1944: Besatzer, Befreier, Partisanen und der Papst. Magnus, Essen 2006, ISBN 3-88400-438-7.
David I. Kertzer: Die Päpste gegen die Juden. Der Vatikan und die Entstehung des modernen Antisemitismus. List, München 2004, ISBN 3-548-60386-6.
Annie Lacroix-Riz: Le Vatican, l’Europe et le Reich de la Première Guerre Mondiale à la Guerre Froide (1914–1955). Armand Colin, Paris 1996, ISBN 2-200-21641-6 (französisch).
Guenter Lewy: Die katholische Kirche und das Dritte Reich. [Aus d. Amerikan. von Hildegard Schulz] Piper, München 1965.
Yves Marchasson: Les Papes du XXe siècle. Desclée, Paris 1990, ISBN 2-7189-0525-5 (französisch).
John Francis Morley: Vatican Diplomacy and the Jews during the Holocaust, 1939–1943. (= The Historical Journal. Bd. 23, Nr. 04) Ktav Publishing House, New York 1980 (englisch).
Michael Phayer: „Helping the Jews is not an easy thing to do.“ Vatican Holocaust Policy: Continuity or Change? In: Holocaust and Genocide Studies. Bd. 21, Nr. 3, 2007, ISSN 8756-6583, S. 421–453.
Carol Rittner, Stephen D. Smith, Irena Steinfeldt (Hrsg.): The Holocaust and the Christian World: Reflections on the Past, Challenges for the Future. Continuum, New York 2000, ISBN 0-8264-1299-8 (englisch).
Georges Roche, Philippe Saint Germain: Pie XII devant l’Histoire. R. Laffont, Paris 1972 (französisch).
Jean Mathieu-Rosay: Die Päpste im 20. Jahrhundert. Primus-Verlag, Darmstadt 2005, ISBN 3-89678-531-1.
Georg Schwaiger: Papsttum und Päpste im 20. Jahrhundert. Beck, München 1999, ISBN 3-406-44892-5.
Ludwig Volk: Katholische Kirche und Nationalsozialismus (ausgewählte Aufsätze, hrsg. von Dieter Albrecht). Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1987, ISBN 3-7867-1297-2.Minneord
Karl Braun: Pius XII. Begegnung in Wort und Bild. Fe-Medien, Kisslegg 2008, ISBN 978-3-939684-37-4.
Herbert Schambeck (Hrsg.): Pius XII. zum Gedächtnis. Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-04050-3 (Sammelband anlässlich des 100. Geburtstags).
Herbert Schambeck (Hrsg.): Pius XII. – Friede durch Gerechtigkeit. Butzon & Bercker, Kevelaer 1986, ISBN 3-7666-9473-1.Annet
José Antonio Almeida: Das Menschheitsproblem des Atomkrieges: Pius XII. und die Atomwaffen. Driewer, Essen 1961.
Thomas Brechenmacher: Joahnnes XXIII., Pacem in Terris und das Erbe Pius’ XII. In: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte. Band 112/3–4, 2017, S. 230–244.
== Eksterne lenker ==
(en) Pius XII – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pius XII på Internet Movie Database
(en) Pius XII hos The Movie Database
(en) Pius XII på Discogs
(en) Pius XII på MusicBrainz
(no) Aftenposten om Pius XII under andre verdenskrig: 1, 2, 3, 4
(no) Nyhetskategori om Pius XII på katolsk.no | Pius I (ukjent fødselsdato, antagelig fra Aquileia) var pave fra ca. 140 til ca. | 8,451 | 8,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Bank | 2023-02-04 | Norges Bank | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1816 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Etableringer i 1816', 'Kategori:Norges Bank', 'Kategori:Norske sentralbanksjefer', 'Kategori:Sentralbanker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816, og har som hovedoppgave å sikre økonomisk stabilitet i Norge ved hjelp av pengepolitiske virkemidler.
| Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816, og har som hovedoppgave å sikre økonomisk stabilitet i Norge ved hjelp av pengepolitiske virkemidler.
== Bankens historie ==
=== Etableringen av Norges Bank ===
Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 overlot til en egen komité å utarbeide en plan for en ny norsk bank. Det norske pengevesenet hadde inntil da vært felles med Danmark, og hadde blitt styrt fra København. Komiteens forslag ble behandlet av det første ordentlige Storting 1815-16. Stortingsmennene fant det vanskelig å bli enige om forslaget, og nye komiteer ble utnevnt. Ikke før 14. juni 1816 ble loven om penge- og bankvesenet sanksjonert av kongen. Det ble da besluttet å opprette en bank ved navn Norges Bank med hovedkontor i Trondheim og avdelinger i Christiania, Bergen og Christianssand. Myntenheten skulle være speciedaler. Banken skulle eies av private aksjonærer og fungere som en bank hvor nordmenn kunne sette inn og låne penger.Den skulle også ha et offentlig ansvar gjennom å være landets seddelbank – dvs. at den hadde etter Stortingets beslutning i 1818 monopol på å lage papirpengesedler. Dette ga Norges Bank et hovedansvar for å forsyne landets økonomi med betalingsmidler, og for at pengesedlene beholdt en stabil verdi. Banken skulle etter hvert komme til å bli statens bankforbindelse, men dette var ikke en intensjon ved grunnleggingen. Styret skulle oppnevnes av Stortinget, som også skulle ha innsyn i bankens virksomhet og regnskap.Norges Bank skulle opprinnelig baseres på frivillige aksjekjøp fra befolkningen. Da dette mislyktes, ble banken i stedet etablert på grunnlag av tvungne aksjekjøp, utliknet på formue, den såkalte sølvskatten. Sølvfondet skulle garantere de utstedte sedlenes verdi ved at en seddel kunne veksles i en bestemt sum sølvmynt i banken. De sedlene banken begynte å utstede fikk imidlertid en mye lavere markedskurs enn det den lovbestemte vekslingskursen var satt til, siden Stortinget allerede i 1818 utsatte bankens sølvutvekslingsplikt på ubestemt tid. Fra 1822 fant veksling sted, men til midlertidige kurser satt av Norges Bank. I stedet for å skrive ned vekslingskursen ventet Norges Bank til sedlene hadde steget tilstrekkelig i verdi.
Ikke før 1842 sto sedlene i det lovbestemte forholdet til sølv, og Norges Bank kunne starte med sølvveksling til «pari» kurs, dvs. den lovfestede sølvkursen. Norges Bank fungerte som en lånebank fra 1818. Mesteparten av lånene var i den første tiden langsiktige lån mot sikkerhet i fast eiendom. Banken tilbød også diskonteringslån mot veksler, men disse utgjorde lenge bare en marginal del av virksomheten. Ole Høiland ranet i 1836 Norges Bank for 64 000 speciedaler. Tyveriet førte til at han ble dømt til slaveri på Akershus festning.
=== 1800-tallet ===
1873-75 tiltrådte Norge gullstandard-systemet og Den skandinaviske myntunion. Dette innebar at krone ble den nye myntenheten, basert på gull i stedet for sølv, og at kroner fra Norge, Sverige og Danmark var gyldige betalingsmidler i alle tre land.
Frem til 1850 var det bare Norges Bank som ytet bøndene langsiktige lån mot pant i fast eiendom, ved siden av offentlige fond, hvorav Oplysningsvæsenets Fond var størst. Dette var lån over 20-40 år med 4 % rente. Pantelånene i Norges bank nådde en topp i 1846 med 6,5 millioner speciedaler, mot bare halvannen million i kortsiktige lån. Til gjengjeld var det ikke renter på kortsiktige innskudd - faktisk forlangte banken gebyr. Men i årene 1842-46 ga den 2,5 % rente på innskudd. På 1840-tallet utvidet Norges Bank derfor seddelmengden i forhold til sølvmengden fra 2:1 til 5:2 slik at det ble mer til utlån, selv om dette førte til at antall pengesedler kom over lovfestet mengde i forhold til sølv. I 1847 ble det uansett bråstans i utlån, da den europeiske krisen slo til som både kreditt- og eksportkrise. Særlig trelasthandelen stagnerte, og Norges Bank opplevde «struping» fordi sølvfondet hadde krympet, men ikke verre enn at pengesedlene beholdt sin verdi og fortsatt kunne innveksles mot sølv. Av hensyn til aksjonærene var Norges Bank varsom i krisetider, og så det heller ikke som sin oppgave å hjelpe næringslivet, noe som uansett falt vanskelig med så store utlånsmidler låst i hypotekslån.I Lov om Norges Bank fra 1892 ble det bestemt at banken skulle ha en fast ansatt direksjonsformann, utnevnt av regjeringen. I 1896 ble det bestemt at hovedkontoret skulle flyttes fra Trondheim til Christiania. I 1906 flyttet banken inn i nytt hovedkontor på Bankplassen. I 1820-årene fikk Norge sine første sparebanker, og fra 1848 sine første private forretningsbanker. Fra 1890-årene påtok Norges Bank seg oppgaven med å tilføre privatbankene likviditetslån i krisesituasjoner. Norges Bank ble dermed såkalt «Lender of Last Resort».
I august 1914 suspenderte regjeringen Norges Bank gullveksling i likhet med de fleste andre land, på grunn av krigsutbruddet.
=== Mellomkrigstiden ===
I 1920-årene fikk Norges Bank, under ledelse av sin nye sjefdirektør Nicolai Rygg, to store utfordringer. For det første var den internasjonale valutasituasjonen svært ustabil som følge av at gullstandarden var suspendert. For det andre slo det inn en kraftig internasjonal lavkonjunktur i løpet av 1920. Den norske banknæringen hadde ekspandert kraftig under første verdenskrig og konjunkturomslaget førte raskt til at mange banker kom i vanskeligheter. Norges Bank ledet an både i bestrebelsene på å redde banker i likviditetskrise og i forsøket på å gjenskape stabile valutaforhold.
Rygg kom til å søke å knytte Norge til den gjenreiste gullstandarden til gammel vekslingskurs (pari). Dette ble kjent som paripolitikken, og den kom til å vare fra 1925 til 1928. Politikken bidro til å gjøre både Rygg og Norges Bank svært upopulære i brede lag av befolkningen. I 1931 besluttet Norges Bank, i følge med blant andre Storbritannia og Sverige, atter å forlate gullstandarden som følge av depresjonen. Fra 1933 sluttet Norge seg til den såkalte Sterling-blokken. Norges Bank søkte nå gjennom markedsoperasjoner å opprettholde en fast vekslingskurs mot britiske pund. Fra 1932 tok bankproblemene slutt i Norge. Mellomkrigstidens kriser bidro til en sterkt økende motstand mot Norges Banks selvstendige rolle innenfor myndighetsapparatet og den økonomiske politikken.
=== Tysk okkupasjon ===
Norges Bank var under andre verdenskrig to institusjoner; Norges Bank i Norge, og regjeringen Nygaardsvolds Norges Bank i London, opprettet 22. april 1940. Under det tyske angrepet, natt til 9. april 1940, ble Norges Banks gullreserve evakuert fra Oslo. Den såkalte gulltransporten førte gullet i trygghet i Storbritannia. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo løst fra sine verv. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef. Stortingsmann Ole Colbjørnsen var blant de nye medlemmene av direksjonen. Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød Oslo-direksjonen seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, Reichskredittkassenscheine (= rikskredittkasse-sedler), mot en fordring på det såkalte Hauptverwaltung der Reichskredittkassen (= hovedforvaltning av rikskredittkassene) i Tyskland. Dette ga grunnlaget for tyskernes «okkupasjonskonto» i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner.1. mai 1940 ble Rudolf Sattler oppnevnt som Rikskommissariatets tilsynsmann i Norges Bank. Tyskerne ønsket å betale for seg med Reichkreditkassenscheine (RKKS, «rikskredittkvitteringer») som også ble brukt i andre okkuperte land. Dermed tiltok okkupasjonsmakten seg i praksis seddelutstedelsesrett i de okkuperte landene. Administrasjonsrådet fikk overtalt Norges Bank til å godta RKKS som lovlig betalingsmiddel, men i juli 1940 opphørte tyskerne med å sende slike til Norge, og tok i stedet i bruk «grønne sjekker» som fungerte som kvitteringer for hevet beløp. Ialt tappet tyskerne Norges bank for 11,7 milliarder, noe som tilsvarte nesten to ganger Norges BNP i 1939. De største uttakene skjedde imidlertid det første året, fra høsten 1941 ble uttakene fra okkupasjonskontoen stabilisert. Like fullt var det, sett i forhold til befolkningens størrelse, ingen andre tyskokkuperte land som måtte ut med større finansielle bidrag til den tyske krigsøkonomien enn Norge.
=== Etterkrigstiden (1945–71) ===
Etter frigjøringen kom Norges Bank til å bli marginalisert i den økonomiske politikken. Både valutakurs og rentenivå ble fra 1945 bestemt av regjeringen og Finansdepartementet. Fra 1950 ble bankens aksjonærer frikjøpt av staten og Norges Bank slik formelt nasjonalisert. I 1950-årene ble det også igangsatt arbeid med en ny sentralbanklov som hadde til hensikt å underordne banken også formelt. Denne ble imidlertid aldri vedtatt. Perioden fra 1945 til 1971 var preget av stabile valutaforhold gjennom Bretton Woods-systemet, og en forholdsvis høy grad av politisk regulering og kontroll med den innenlandske økonomien. Under slike forhold var det relativt lite spillerom for Norges Bank.
=== 1971–2001 ===
Etter sammenbruddet av Bretton Woods-systemet i 1971 gikk valutaforholdene inn i en ny turbulent periode. Frem til 1992 søkte Norge ulike tilknytninger for kroneverdien og foretok også flere devalueringer. I 1992 ble kronen løst fra ECU-samarbeidet og fikk flyte fritt. I 2001 ble det ved lov bestemt at Norges Bank skal sette styringsrenta med sikte på en gjennomsnittlig prisvekst på 2,5 prosent (inflasjonsmålet). Det styres med andre ord ikke lenger etter en mer eller mindre spesifikk kurs i forhold til annen valuta, slik tilfellet var tidligere. Innføringen av inflasjonsmålet, og tilføringen av ansvaret for Statens pensjonsfond-Utland (oljefondet) fra 1997, har særlig bidratt til å styrke Norges Banks posisjon innenfor myndighetsapparatet.
Norges Bank flyttet inn i nytt hovedkontor i 1986, med adresse Bankplassen 2. Bygningen, tegnet av arkitektene Lund og Slaatto, fyller et helt kvartal i Kvadraturen og omslutter eldre bygårder fra 1600-årene og 1850-årene. Fra 1980-tallet og frem til 2001 ble distriktsavdelingene avviklet. Fra 1985 har Norges Bank formelt vært et forvaltningsorgan.
== Oppgaver ==
Norges Banks oppgaver er
Makroøkonomisk styring gjennom fastsettelse av styringsrenten som er bankenes rente i Norges Bank. Regjeringen har fastsatt at Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst.
Bidra til effektive finansmarkeder og betalingssystemer.
Utstede kontanter.
Forvalte Statens pensjonsfond utland og noen andre mindre fond. Det er Norges Bank Investment Management, en avdeling i Norges Bank, som utøver forvaltningen.
== Regjeringens instruksjonsmyndighet ==
I henhold til Sentralbankloven § 1-4 er det Kongen i statsråd, det vil si Norges regjering, som kan vedta mål for sentralbankvirksomheten. Regjeringen har ikke rett til å instruere sentralbanken, unntatt i ekstraordinære situasjoner.
I slik tilfell har banken rett til å uttale seg før vedtak treffes, og slike vedtak skal også meddeles til Stortinget.
== Norges Banks representantskap ==
Norges Banks representantskap oppnevnes av Stortinget for å føre tilsyn med driften av Norges Bank og med at reglene for virksomheten blir fulgt. Det velger ekstern revisor, godkjenner bankens årsregnskap, vedtar budsjettet, og gir årlig rapport til Stortinget om tilsynet med banken. Representantskapet har rett til innsyn i alle bankens saker og kan foreta de undersøkelser som det finner nødvendig.Representantskapet har 15 medlemmer, valgt av Stortinget for fire år. Representantskapet har sitt eget tilsynssekretariat som utfører sekretariats- og tilsynsoppgaver.
== Norges Banks organisasjon ==
Norges Bank har hovedkontor i Oslo. Det var 701 ansatte i banken ved utgangen av 2013, hvorav 370 i Norges Bank Investment Management.
=== Ledelse ===
Norges Bank ledes av Hovedstyret, som er oppnevnt av Kongen i statsråd. Hovedstyret består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og seks eksterne styremedlemmer. To styremedlemmer velges i tillegg av og blant de ansatte til å delta i behandlingen av administrative saker. Representantskapet fører tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt, vedtar bankens budsjett og godkjenner dens regnskaper. Det består av femten medlemmer, som velges av Stortinget. Den daglige virksomheten ledes av sentralbanksjef Ida Wolden Bache, som overtok etter Øystein Olsen 1. mars 2022. Øystein Børsum ble utnevnt som visesentralbanksjef 28. mai 2021, for perioden 2. august 2021 til 1. august 2027, med særskilt ansvar for Norges Banks oppgave med å forvalte Statens pensjonsfond utland. Børsum satt som eneste visesentralbanksjef fra 1. mars 2022 til 22. juni 2022. 22. juni 2022 ble også Pål Longva utnevnt som visesentralbanksjef, for perioden 29. august 2022 til august 2028, med særskilt ansvar for sentralbankvirksomheten.
=== Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet ===
Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet, som ble opprettet fra 1. januar 2020, består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og to eksterne medlemmer (professor Ingvild Almås, til 31. desember 2021 og makroøkonom Jeanette Strøm Fjære til 31. desember 2023). De eksterne medlemmene oppnevnes av regjeringen for fire år av gangen hver seg med rullering halvveis i perioden. I henhold til sentralbankloven har komiteen «ansvaret for Norges Banks utøvende og rådgivende myndighet i pengepolitikken og har ansvar for bruken av virkemidler for å nå målene i pengepolitikken». Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet fastsetter styringsrenten i Norge.
=== Sikkerhet ===
Fra 1969 til 2013 var Sikkerhetsavdelingen i Norges Bank den eneste ikke-militære vaktstyrken i Norge som var permanent bevæpnet. Avdelingen har ansvar for sikring av områder i og rundt banken, samt de transporttjenestene som utføres av banken. I bankens hovedbygning i Oslo hadde Sikkerhetsavdelingen egen innendørs skytebane, som ofte ble lånt av politiet til skytetrening. Ordningen med bevæpnede vakter ble avsluttet 19. juni 2013.
== Sentralbanksjefer ==
Ordningen med permanent direksjonsformann ble innført i 1892. I 1985 endret man direksjon til hovedstyre, og samtidig ble tittelen sentralbanksjef innført.
Dette er en liste over Norges sentralbanksjefer, dvs. innehavere av sjefsstillingen i Norges Bank.
Karl Gether Bomhoff (1893–1920)
Nicolai Rygg (1920–1940; fristilt av regjeringen 22. april 1940)
Arnold Christopher Ræstad (1940–1945; utnevnt av regjeringen 22. april 1940 og fulgte med til London)
Nicolai Rygg (1945–1946; gjeninnsatt etter frigjøringen)
Gunnar Jahn (1946–1954)
Erik Brofoss (1954–1970)
Knut Getz Wold (1970–1985)
Hermod Skånland (1985–1993)
Torstein Moland (1994–1995)
Kjell Storvik (1996–1998)
Svein Gjedrem (1999–2010)
Øystein Olsen (2011–2022)
Ida Wolden Bache (2022–)
== Se også ==
Basispengemengden
Foliokonto
Markedsoperasjoner
Valutareserver
Norske mynter
Norske pengesedler
Liste over verdens sentralbanker
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Norges Bank – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lovdata.no – Sentralbankloven
Lovdata.no - Forskrift om pengepolitikken
Sølvskatten på Digitalarkivet | | ledertittel = Sentralbanksjef | 8,452 | 8,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_von_Stahl | 2023-02-04 | Alexander von Stahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske jurister'] | Alexander von Stahl (født 10. juni 1938 i Berlin) er en tysk jurist og nasjonalliberal politiker. Han var riksadvokat fra 1. juli 1990 til 6. juli 1993.
| Alexander von Stahl (født 10. juni 1938 i Berlin) er en tysk jurist og nasjonalliberal politiker. Han var riksadvokat fra 1. juli 1990 til 6. juli 1993.
== Karrière ==
Stahl begynte sin karrière i 1967 som embedsmann i delstaten Berlins indreforvaltning. Fra 1970 til 1975 var han forretningsfører for FDP-fraksjonen i Berlins parlament. I mai 1975 ble han så utnevnt til statssekretær i Berlins justisforvaltning. Da Walter Momper dannet en ny rød-grønn regjering i februar 1989 gikk han av som statssekretær.
=== Riksadvokat ===
Fra 1. juni 1990 til 7. juli 1993 var Stahl Tysklands riksadvokat. Bekjempelse av venstreekstrem terrorisme var et av områdene som var hans ansvar. Den 26. juni 1993 ble RAF-terroristen Wolfgang Grams skutt av politiet under en arrestasjon i Bad Kleinen, etter at Grams hadde skutt og drept politimannen Michael Newrzella. Etter at to vitner hadde hevdet at politiet forsettlig hadde henrettet Grams på kloss hold mens han lå på bakken, og at politiets versjon av hendelsesforløpet, at Grams hadde begått selvmord, var løgn, gikk innenriksministeren, Rudolf Seiters, av. Stahl måtte gå av av samme grunn, selv om han ikke hadde noe direkte ansvar for politiinnsatsen. Mistanken om at politiet skulle ha drept terroristen ble ikke bekreftet i den påfølgende straffesaken og i en sivil sak. Etter at Stahl gikk av som riksadvokat arbeidet han som advokat i Berlin. Fra slutten av sin embedstid vendte han seg også til nasjonalliberale og høyrekonservative prosjekter.
=== FDP ===
Stahl var medlem av styret i FDP i Berlin, og forsøkte å bli valgt til partiets delstatsleder. Med støtte fra blant andre Klaus Rainer Röhl forsøkte han å gjenopplive partiets nasjonalliberale tradisjon. Ved ledervalget i 1998 ble han knapt slått av venstrefløyens kandidat Martin Matz, som senere meldte overgang til SPD og tok med seg sitt parlamentsmandat. Ved forbundsdagsvalget i 1998 stilte Stahl til valg som direktekandidat uten å være sikret på delstatslisten. Han oppnådde det relativt beste valgresultatet for alle FDPs direktekandidater i Berlin, men ble ikke innvalgt. Deretter trakk han seg fra aktiv politikk.
=== Junge Freiheit ===
Stahl hører til den liberal-konservative avisen Junge Freiheit mest kjente forsvarere. Som advokat har han representert avisen i en årelang kamp i rettsvesenet mot å bli nevnt i delstaten Nordrhein-Westfalens Verfassungsschutzbericht. Kampen ble kronet med seier i Tysklands føderale høyesterett i 2005, da høyesterett slo fast at delstatens overvåkning av avisen var et brudd på pressefriheten (Junge Freiheit-dommen). Stahl har skrevet boken Kampf um die Pressefreiheit om saken.
== Referanser == | Alexander von Stahl (født 10. juni 1938 i Berlin) er en tysk jurist og nasjonalliberal politiker. | 8,453 | 8,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christer_Pettersson | 2023-02-04 | Christer Pettersson | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. september', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Palme-mordet', 'Kategori:Personer fra Solna kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christer Pettersson (født 23. april 1947 i Solna kommune nær Stockholm, død 29. september 2004 samme sted) var en svensk alkohol- og narkotikamisbruker og til sin død mistenkt for Palme-mordet, drapet på Sveriges statsminister Olof Palme den 28. februar 1986.
| Christer Pettersson (født 23. april 1947 i Solna kommune nær Stockholm, død 29. september 2004 samme sted) var en svensk alkohol- og narkotikamisbruker og til sin død mistenkt for Palme-mordet, drapet på Sveriges statsminister Olof Palme den 28. februar 1986.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Christer Petterson var sønn av Roland Pettersson (1916–1977) og hans hustru Inga Maria Hansson (1918–1973). Han vokste opp i Solna. Familien var relativt vel stilt, faren arbeidet som kasserer først på Fortifikationsförvaltningen og senere i et rørfirma. Han var imidlertid alkoholisert og var i 1957 innlagt på Albyhemmet. Foreldrene var separerte en tid i Petterssons oppvekst men ble gjenforent. Pettersson hadde to yngre søstre (født 1953 og 1960).
=== Kriminalitet ===
Han begynte i ganske ung alder med kriminalitet. Allerede som 13-årig hadde han begått butikktyveri, og som 19-årig endte han i ungdomsfengsel. I midten av 1960-årene forsøkte han å få en utdannelse som skuespiller og gikk sammen med Ulf Brunnberg på Calle Flygares teaterskole i Stockholm. Pettersson og Brunnberg gjennomgikk sammen en prøvemåned før den endelige opptagelse, og Brunnberg, som ble opptatt, erindret Pettersson som litt småvill men ellers uten å være påfallende. Pettersson ble imidlertid ikke endelig antatt og måtte forlate teaterskolen.To menn hadde i juletrengselen veltet Petterssons innkjøpspose, hvorpå han gikk amok, jaktet en av dem opp i et smug og stakk den ubevæpnede mannen brutalt ned. Drapet foregikk tett på Tunnelgatans trapp som Palmemordets gjerningsmann flyktet via over 15 år senere.
Pettersson fikk bare seks måneders opphold på en psykiatrisk avdeling for det hensynsløse drapet, og etter sin løslatelse flyttet han inn hos en av avdelingens kvinnelige psykologer, som han mishandlet.Pettersson vendte tilbake til en tilværelse som vaneforbryter. Med tilnavnet bajonettmorderen kunne andre forbrytere bruke ham som gorilla. Med en venn stjal han fra narkopushere ved at vennen avtalte en handel med en pusher, og ved møtet trådte Pettersson frem med sin bajonett og truet til seg pusherens penger og narkotika. Pettersson anslo at de ranet over 300 pushere på den måten.I 1970-årene var Pettersson ytterligere innblandet i en rekke voldsforbrytelser. I 1974 slo han ned en mann med en jernstang. Samme år fikk han seks måneders fengsel for at ha stukket ned en mann, og året etter fikk han igjen en fengselsdom, denne gang for å ha stukket ned en pusher med bajonetten. Han ble imidlertid løslatt etter ett år.
I 1977 begikk Pettersson også en hel rekke voldsforbrytelser, og ble mistenkt for mord på sin egen far. Pettersson ble ikke dømt i den saken, men umiddelbart etter løslatelsen stakk han ned en narkohandler og for den forbrytelsen ble han idømt fem års fengsel.Da Pettersson ble løslatt i 1983 fikk han jobb i en ungdomsklubb i Stockholm, en jobb han bare var i stand til å holde på kortvarig. På denne tiden hadde han høyt alkohol- og amfetamin-misbruk og fortsatte sin kriminelle løpebane med tyveri og vold. En av hans kriminelle metoder som han skulle ha brukt over hundre ganger, var å stjele fra Systembolaget ved å bestille en flaske vodka og deretter be om en dyr flaske vin. Når ekspeditøren gikk etter den dyre vinen på lageret snappet Petersson til seg vodkaflasken på disken og sprintet avsted. Dette gav ham nok et tilnavn: «Sprinteren».I midten av 1980-årene levde han av pensjon og fikk stilt en leilighet til rådighet av staten. Han drakk øl, vodka og billig vin i den lokale parken eller hjemme hos seg selv. Ved tyveri kunne han skaffe ekstra midler som han benyttet til å kjøpe amfetamin hos Sigge Cedergreen på spilleklubben Oxen i det sentrale Stockholm.
I de to første månedene av 1986, før Palmemordet, ble han dømt for å ha urinert på et butikkvindu og for å ha stjålet to dåser spaghetti. På dette tidspunkt bodde Pettersson i den belastede Stockholmsforstaden Rotebro.
=== Palmesaken ===
Den 14. desember 1988 ble Pettersson anholdt for mordet på Olof Palme. Den 27. juli 1989 ble han i Stockholm tingsrätt funnet skyldig og dømt til livsvarig fengsel. Dommen ble avsagt under dissens hvor lekdommerne stemte for domsfellelse mens de to juridiske dommerne ønsket Pettersson frikjent. Den 2. november samme år ble han frifunnet av en enstemmig Svea hovrätt på grunn av manglende bevis og feil begått under vitnekonfrontasjon.
Pettersson var med varierende grad av sannsynlighet blitt identifisert av blant andre Olof Palmes hustru Lisbet, og hans utseende stemte med enkelte signalementer av gjerningsmannen. Begge rettsinstansene fant det bevist at Pettersson hadde vært utenfor Grand kino mordkvelden, hvilket han selv benektet. Hans forklaring har stort sett vært at det godt kan ha vært han som gjorde det, men at han ikke husker noen ting fra tidsrommet drapet skjedde.
I 1997 innleverte riksåklagaren en gjenopptagelsesbegjæring til Högsta domstolen, men på grunn av manglende bevis ble begjæringen avvist.
Han døde i 2004 på Karolinska Universitetssjukhuset like nord for Stockholm etter at han ble lagt inn med brudd på hjerneskallen, samtidig som han hadde dårlig allmenntilstand etter lengre tids rusmisbruk og perioder hvor han i praksis levde på gaten i Stockholm.
I 2020 ble Palemeetterforskningen etter 34 år nedlagt; på pressekonferansen da dette ble kunngjort redegjorde politiet grundig for sin mistanke om å ha identifisert gjerningsmannen, nemlig Stig Engström (1934-2000), som tok sitt eget liv tyve år tidligere og ikke kunne tiltales.
== Referanser == | Christer Pettersson (født 23. april 1947 i Solna kommune nær Stockholm, død 29. | 8,454 | 8,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiskaren | 2023-02-04 | Fiskaren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1923', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2008', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Nedlagte aviser i Hordaland', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Fiskaren var en riksdekkende avis for kystnæringene i Norge. Fiskaren ble utgitt i Bergen i Hordaland og drevet som et datterselskap av IntraFish Media AS, som igjen var eid av NHST (mediekonsernet Norges Handels og Sjøfartstidende) og A-pressen. Redaktør ved nedleggelsen Nils Torsvik. Avisa kom første gang ut i april 1923.
Fra og med 2. mai 2008 kom den nye avisa Fiskeribladet Fiskaren ut etter en fusjon mellom Fiskeribladet og Fiskaren. Denne avisa skiftet i 2017 navn til Fiskeribladet.
| Fiskaren var en riksdekkende avis for kystnæringene i Norge. Fiskaren ble utgitt i Bergen i Hordaland og drevet som et datterselskap av IntraFish Media AS, som igjen var eid av NHST (mediekonsernet Norges Handels og Sjøfartstidende) og A-pressen. Redaktør ved nedleggelsen Nils Torsvik. Avisa kom første gang ut i april 1923.
Fra og med 2. mai 2008 kom den nye avisa Fiskeribladet Fiskaren ut etter en fusjon mellom Fiskeribladet og Fiskaren. Denne avisa skiftet i 2017 navn til Fiskeribladet.
== Opplag ==
2006: 8 852
2007: 8 455
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fiskaren
Bergen byleksikon på nett, om Fiskaren | Fiskaren var en riksdekkende avis for kystnæringene i Norge. Fiskaren ble utgitt i Bergen i Hordaland og drevet som et datterselskap av IntraFish Media AS, som igjen var eid av NHST (mediekonsernet Norges Handels og Sjøfartstidende) og A-pressen. | 8,455 | 8,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grannar | 2023-02-04 | Grannar | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1973', 'Kategori:Aviser i Vestland'] | Grannar er en politisk uavhengig lokalavis for kommunene Etne i Hordaland og Vindafjord i Rogaland. Lokalavisen kommer ut to ganger i uken, mandag og torsdag. Avisen har 12 ansatte. Avisen blir redigert på nynorsk. Kontorsted er Etne sentrum.
Opprinnelig ble Grannar etablert som en lokalavis for kommunene Ølen (nå sammenslått med Vindafjord) og Etne, men avisen fusjonerte med den tidligere lokalavisen Vindafjordingen og har etter den tid også dekket Vindafjord kommune.
Ansvarlig redaktør er Arne Frøkedal.
| Grannar er en politisk uavhengig lokalavis for kommunene Etne i Hordaland og Vindafjord i Rogaland. Lokalavisen kommer ut to ganger i uken, mandag og torsdag. Avisen har 12 ansatte. Avisen blir redigert på nynorsk. Kontorsted er Etne sentrum.
Opprinnelig ble Grannar etablert som en lokalavis for kommunene Ølen (nå sammenslått med Vindafjord) og Etne, men avisen fusjonerte med den tidligere lokalavisen Vindafjordingen og har etter den tid også dekket Vindafjord kommune.
Ansvarlig redaktør er Arne Frøkedal.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 3 893
2005: 3 858
2006: 3 875
2007: 3 929
2008: 3 889
2009: 3 852
2010: 3 816
2011: 3 682
2012: 3 548
2013: 3 548
2014: 3 575
2015: 3 582
2016: 3 534
2017: 3 527
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grannar | Grannar er en politisk uavhengig lokalavis for kommunene Etne i Hordaland og Vindafjord i Rogaland. Lokalavisen kommer ut to ganger i uken, mandag og torsdag. | 8,456 | 8,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grenda | 2023-02-04 | Grenda | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1951', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kvinnherads historie', 'Kategori:Næringsliv i Kvinnherad'] | Grenda er lokalavis for Kvinnherad i Hordaland. Avisen utgis på nynorsk.
Redaksjonen holder til i Rosendal og bestod i 2005 av syv redaksjonsmedlemmer. Bladet Sunnhordland trykker avisen på Stord. Bladet har lokaler i Skålagato.
Gründer var Olav Aurvold, senere overtok Knut Hass som eier og redaktør. Han solgte den videre i 2000.
| Grenda er lokalavis for Kvinnherad i Hordaland. Avisen utgis på nynorsk.
Redaksjonen holder til i Rosendal og bestod i 2005 av syv redaksjonsmedlemmer. Bladet Sunnhordland trykker avisen på Stord. Bladet har lokaler i Skålagato.
Gründer var Olav Aurvold, senere overtok Knut Hass som eier og redaktør. Han solgte den videre i 2000.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 2 912
2005: 2 758
2006: 2 733
2007: 2 622
2008: 2 550
2009: 2 415
2010: 2 376
2011: 2 364
2012: 2 334
2013: 2 308
2014: 2 318
2015: 2 325
2016: 2 387
2017: 2 255
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grenda | Grenda er lokalavis for Kvinnherad i Hordaland. Avisen utgis på nynorsk. | 8,457 | 8,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hardanger | 2023-02-04 | Hardanger | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Hordalands historie', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Politikk i Vestland', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingsvalget 1906', 'Kategori:Stortingsvalget 1909', 'Kategori:Stortingsvalget 1912', 'Kategori:Stortingsvalget 1915', 'Kategori:Stortingsvalget 1918', 'Kategori:Tusenårssteder', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vestlands geografi'] | Hardanger er landskapet langs og omkring Hardangerfjorden i Vestland. Området starter i Kvam og Jondal i vest og følger fjorden helt inn til tettstedet Eidfjord i øst og sørover langs Sørfjorden til Odda, samt omliggende fjellområder som blant annet inkluderer Kvamskogen og deler av Hardangervidda og Folgefonna (Norges tredje største isbre).
Distriktet omfatter de fire kommunene Kvam, Ulvik, Eidfjord og Ullensvang, med et samlet areal på 6 303 km² og 22 860 innbyggere. 94 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. De sørlige delene av Voss herad, tidligere Granvin herad, hører også naturlig med i Hardanger, både geografisk og historisk sett. Det er også vanlig å medta deler av Kvinnherad kommune. Den eneste byen i området er Odda, andre tettsteder er Norheimsund, Øystese, Ålvik, Granvin, Ulvik, Eidfjord, Kinsarvik, Lofthus, Tyssedal og Jondal.
Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området.
| Hardanger er landskapet langs og omkring Hardangerfjorden i Vestland. Området starter i Kvam og Jondal i vest og følger fjorden helt inn til tettstedet Eidfjord i øst og sørover langs Sørfjorden til Odda, samt omliggende fjellområder som blant annet inkluderer Kvamskogen og deler av Hardangervidda og Folgefonna (Norges tredje største isbre).
Distriktet omfatter de fire kommunene Kvam, Ulvik, Eidfjord og Ullensvang, med et samlet areal på 6 303 km² og 22 860 innbyggere. 94 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. De sørlige delene av Voss herad, tidligere Granvin herad, hører også naturlig med i Hardanger, både geografisk og historisk sett. Det er også vanlig å medta deler av Kvinnherad kommune. Den eneste byen i området er Odda, andre tettsteder er Norheimsund, Øystese, Ålvik, Granvin, Ulvik, Eidfjord, Kinsarvik, Lofthus, Tyssedal og Jondal.
Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området.
== Navn ==
Harðangr var det norrøne ordet for hungersnød, og Snorre tolket da navnet Hardanger slik at det hadde vært stedet for en stor hungersnød, «og då fekk fjorden der kongane tidast satt, namnet Hardanger». Mer rimelig er det at stedet er oppkalt etter hǫrðar (hordene som Hordaland har navn etter, slik Rogaland har navn etter rygene) og angr (fjord), og betyr «hordenes fjord». Men Oddvar Nes skriver at Hardanger på den tiden ikke ble regnet som del av Hordaland, og at «hordenes fjord» ikke er en tilfredsstillende forklaring. Per Hovda har foreslått av navnet betyr «Hard-fjorden», fjorden med vanskelige værforhold, og sopprinnelig siktet til Granvinsfjorden. I norrønt, trolig fra før vikingtiden, ble angr brukt som fellesnavn på fjorder og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger og Mauranger, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder og bygder. Angr kan være relatert til norrønt ǫngr som betyr «trang» eller «smal».Folk fra Hardanger kalles for hardinger (uttales uten d) og snakker hardangermål, som hører til gruppen sørvestlandsk a-mål som også snakkes i resten av Hordaland, i Sogn og i Rogaland. Hardangerbunad, Hardangerbåt, Hardingfele, Hardangersøm og Hardangerbestikk kommer fra distriktet.
== Kommuner ==
Hardanger er inndelt i 5 kommuner:
=== Kommunehistorikk ===
I 1838 ble Hardanger inndelt i kommunene Ullensvang, Ulvik, Vikør, Strandebarm og Røldal. I 1864 ble Jondal kommune utskilt fra Strandebarm. I 1891 ble Eidfjord og Granvin kommuner utskilt fra Ulvik. I 1901 ble Varaldsøy kommune utskilt fra Strandebarm. I 1911 endret Vikør kommune navn til Kvam. I 1913 ble Odda og Kinsarvik kommuner utskilt fra Ullensvang. (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963).
I 1964 ble Granvin utvidet med en liten del av Kinsarvik, mens resten av Kinsarvik, Eidfjord og en liten del av Kvam ble innlemmet i Ullensvang kommune. Strandebarm og deler av Varaldsøy kommuner ble innlemmet i Kvam. Resten av Varaldsøy kommune ble innlemmet i Kvinnherad kommune, og Røldal ble innlemmet i Odda kommune. I 1977 ble Eidfjord utskilt fra Ullensvang kommune.
I 2020 ble Odda og Jondal slått sammen med Ullensvang. Granvin ble innlemmet i Voss kommune.
== Administrative inndelinger ==
Distriktet utgjorde sammen med Voss det tidligere fogderiet Hardanger og Voss fogderi.
Kommunene er tilsluttet regionrådet Hardangerrådet, som frem til 2001 også inkluderte Voss.
Distriktet inngår i virkeområdet for Hardanger og Voss prosti under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke.
Distriktet utgjør domsmyndighetsområdet til Hardanger tingrett under Gulating lagdømme.
Distriktet hører til Vest politidistrikt.
Eidfjord, Ulvik, Granvin og Kvam hører til Helse Bergen, Jondal, Odda og Ullensvang til Helse Fonna.
== Tusenårssted ==
Hardanger ble av Hordaland fylkeskommune valgt til fylkets tusenårssted. I Øystese er det nå bygget et kunst- og kultursenter som uttrykk for dette. Senteret har fått navnet Kabuso. Fylket har tidligere ikke hatt et senter av dette formatet for kunst, forutenom i Bergen.
== Aviser ==
Ulike deler av Hardanger dekkes av lokalavisene Hardanger Folkeblad (utkommer i Odda), Hordaland (utkommer på Voss) og Hordaland Folkeblad (utkommer i Norheimsund). I tillegg har regionavisen Bergens Tidende (utkommer i Bergen) en viss dekning av området.
== Sykehus ==
Odda sjukehus i Odda er et somatisk lokalsykehus for kommunene på sørsiden av Hardangerfjorden (Eidfjord, Jondal, Odda og Ullensvang). Kommunene på nordsiden av fjorden (Granvin, Kvam og Ulvik) hører under Voss sjukehus på Vossevangen.
== Utdanning ==
I Hardanger er det fem videregående skoler. Det er Odda vidaregåande skule i Odda, Hjeltnes vidaregåande skule (tidligere Hjeltnes gartnerskole) i Ulvik, Øystese gymnas i Øystese, og Norheimsund vidaregåande skule og Framnes kristne vidaregåande skule (privat) i Norheimsund. Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund fungerer dels som attføringssenter for vanskeligstilt ungdom.
Hardanger Folkehøgskule ligger i Lofthus i Ullensvang.
== Kommunikasjon ==
Riksvei 13 går fra sør til nord gjennom Hardanger og følger Hardangerbrua over Eidfjorden fra Bu til Vallavik. Riksvei 7 over Hardangervidda følger Sysendalen ned til de imponerende veianleggene i Måbødalen med Vøringsfossen og kommer så ned til tettstedet Eidfjord. Den møter Riksvei 13 på Bu.
I 50 år gikk det også an å reise med tog til Hardanger. Hardangerbana var en 27,5 km lang elektrisk jernbane som gikk fra Voss til Granvin stasjon ved Granvinfjorden. Banen ble åpnet 1934. Persontrafikken ble nedlagt i 1985, godstrafikken i 1989.
== Nasjonale turistveier ==
== Befolkningsutvikling ==
Tabellen viser befolkningsutviklingen i Hardanger og Voss i årene 1769-2001 basert på kommunegrensene fra 2002.
== Tettsteder ==
Tettsteder i Hardanger, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022 (kommune i parentes):
Odda – 4 731 (Odda)
Norheimsund – 4 566 (Kvam) - Inkluderer også Øystese.
Tyssedal – 596 (Odda)
Kinsarvik – 581 (Ullensvang)
Eidfjord – 545 (Eidfjord)
Lofthus – 586 (Ullensvang)
Ulvik – 514 (Ulvik)
Ålvik – 434 (Kvam)
Granvin – 501 (Granvin)
Jondal – 395 (Jondal)
Røldal – 324 (Odda)
Skarde – 323 (Odda)
Oma – 223 (Kvam)
=== Byer ===
Odda fikk bystatus av kommunen i 2004.
== Politikk ==
=== Stortingsvalg 2021 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2021 i Hardanger og Voss:
Granvin og de nordligste delene av Ullensvang ble i 2020 innlemmet i Voss. Jondal og Odda ble innlemmet i Ullensvang.
=== Stortingsvalg 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 i Hardanger og Voss:
=== Stortingsvalg 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 i Hardanger og Voss:
=== Stortingsvalgene 1906-1918 ===
Hardanger var en valgkrets i Søndre Bergenhus amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser. Hardanger valgte således én representant og én personlig vararepresentant.
Valgkretsen Hardanger bestod av herredene Strandebarm, Varaldsøy, Røldal, Ullensvang, Kinsarvik fra 1915, Odda fra 1915, Eidfjord, Ulvik, Granvin, Vikør/Kvam og Jondal med rundt 19 000 innbyggere og 11 000 stemmeberettigede etter innføringen av kvinnelig stemmerett.
==== Valgresultat ====
==== Stortingsrepresentanter ====
== Hardangerdialekt ==
== Blomstring i Hardanger ==
Blomstringen i Hardanger har tiltrukket turister fra hele Verden i over hundre år. Mange turistskip, turistbusser og turister på egen hånd har besøkt Hardanger i mange år for å oppleve tusenvis av frukttrær som blomstrer mens snøen ennå ligger på fjellene.
=== Bilder av blomstringen i Hardanger ===
== Noen kjente hardinger ==
Geirr Tveitt, komponist, nasjonalromantikker.
Leif Einar Lothe, TV-personlighet, entreprenør og sanger.
Torbjørn Mork, helsedirektør
Herborg Kråkevik, sanger og skuespiller
Lauritz Galtung, adelsmann, admiral og lensherre
Arnoldus von Westen Sylow Koren, sorenskriver, politiker og eidsvollsmann
Bergfrid Fjose, politiker
Olav H. Hauge, forfatter og lyriker
Lars Sponheim, politiker og fylkesmann
Sigbjørn Bernhoft Osa, folkemusiker
Olav Medås, skytterkonge
Jon Fosse, forfatter og dramatiker
Per Øyvind Heradstveit, journalist
Per Sverre Opedal, generalmajor, tidl. generalinspektør for Hæren
Valgerd Svarstad Haugland, politiker og fylkesmann
Arne Johannessen, fagforeningsleder og politimann
Nils Gunnar Lie, journalist og programleder
Ingebrigt Vik, billedhugger
Johannes Nilsson Skaar, biskop og hymnolog
Håkon Opdal, fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hardangerrådet
Tusenårsstedets offisielle hjemmeside
Turistinformasjon for Hardanger
Nasjonal Turistveg Hardanger
Hardanger Historielag | Hardanger Folkeblad er en lokalavis som blir utgitt i Odda i Vestland. | 8,458 | 8,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avis | 2023-02-04 | Avis | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Avis er tradisjonelt en trykt publikasjon på papir med varierende format, bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har lagt vekt på nyhetsformidling.
Papiraviser utgis i stor grad som publikasjoner trykket på avispapir, men selges også over internett som nettaviser.
| Avis er tradisjonelt en trykt publikasjon på papir med varierende format, bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har lagt vekt på nyhetsformidling.
Papiraviser utgis i stor grad som publikasjoner trykket på avispapir, men selges også over internett som nettaviser.
== Etymologi ==
Ordet «avis» kommer fra fransk avis (= kunngjøring, meddelelse, oppslag), en substantivering av perfektum partisippen til verbet aviser (= tenke over; underrette), avledet av latin ad og visum (= syn; tanke). Norsk og dansk er de eneste vestlige språkene som i dag bruker ordet «avis» i denne betydningen; men også på svensk ble ordet brukt i en kortere periode på 1700- og 1800-tallet, før landet gikk over til å bruke ordet tidning.I enkelte sammenhenger kan ordet «blad» bli brukt synonymt med «avis», som i avistitlene Dagbladet, Morgenbladet og Stavanger Aftenblad. På islandsk og færøysk er ordet for avis blað.
== Innhold ==
Innholdet i en avis utarbeides av en redaksjon som består av journalister. Redaksjonen ledes av en ansvarlig redaktør som er ansvarlig for innholdet, i Norge er dette nedfelt i straffeloven. Det kan i tillegg være flere redaktører i redaksjonen, med ansvar for hver sin del av redaksjonens arbeid, for eksempel desk, politikk, sport eller foto. Redaksjonen vil normalt foreta vurderinger på selvstendig journalistisk grunnlag, samt de presseetiske normene, blant annet nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, foruten avisens egne interne etiske regler.
Innholdet i aviser er i varierende grad aktualitetspreget, avhengig av hvor ofte avisen kommer ut. Redaksjonelt innhold deles gjerne i ulike sjangre. Blant dem er lederartikkelen, nyhetsartikler, reportasjer, kronikker, kommentarer, petit'er, leserbrev, notiser, intervjuer, enquêter, anmeldelser og artikler i gjentagende navngitt spalte. De fleste aviser inneholder også et betydelig antall bilder og grafiske fremstillinger som skal illustrere og supplere teksten.
En avis består dessuten av betalt spalteplass som kalles for annonser eller kunngjøringer. Annonser er for de fleste aviser den viktigste inntektskilden.
I flere land kan aviser i konkurranseutsatte posisjoner motta statlige bidrag som i Norge kalles for pressestøtte. Foruten den direkte pressestøtten nyter alle aviser i Norge godt av fritak for merverdiavgift.
== Historie ==
Nyheter hadde både kommersiell og underholdningsmessig verdi, og de store handelshusene sendte ut detaljerte beskrivelser av nye varer som kom i omløp, av aktuelle politiske spørsmål og årets avlinger. På 1500-tallet avkrevde styret i Venezia borgerne en liten avgift for å få høre offisielle kunngjøringer om kamper mot erkefienden, tyrkerne. Denne avgiften ble kalt gazetta (= lille skjære), egentlig den lokale mynten (verd to soldi) som tjenesten ble betalt med, og opphav til gazette som navn på mange aviser rundt om i verden. I England først brukt i 1665 om en avis utgitt i Oxford, dit hoffet hadde flyktet fra pestutbruddet i London. En av Europas store aviser var den franskspråklige la Gazette, utgitt i Leiden. Dette minsket sensurens makt over befolkningslag som hadde lært fremmedspråk og kunne betale for å få tilsendt utenlandske aviser.På 1700-tallet økte behovet for nyhetsoppdateringer, etter hvert som europeiske handelsruter strakte seg over det meste av kloden. Men selve avisene var beskjedne - vanligvis på fire sider, illustrasjoner var sjeldne, og overskrifter ennå ikke oppfunnet. Viktige nyvinninger var leserbrev som ble satt på trykk, og annonser som skaffet avisene inntekter og gjorde annonsørene kjent for en større kundekrets.
== Avis i Norge ==
=== Historie ===
Se utdypende artikkel om Norsk avishistorie
I Danmark-Norge var det forbudt å produsere aviser med nyheter utenfor København. De første norske avisene var derfor nærmest annonseaviser. Norges eldste avis er Norske Intelligenz-Seddeler fra 1763, utgitt av boktrykker S. C. Schwach. Den eldste norske avisen som fortsatt utgis, er Adresseavisen, startet 3. juli 1767 som Kongelig allene privilegerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger.De første adresseavisene hadde utgangspunkt i de såkalte adressekontorene, en type opplysningskontor med privilegium til å formidle kunngjøringer og annonser fra folk og bedrifter. Disse fikk ikke lov til å trykke nyheter, men formidlet annonser og kunngjøringer ispedd litterære tekster som fortellinger og dikt.Fra starten skulle norske avisutgivelser ha et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København, gjeldende for distribusjon av adresseaviser med innhold som nyere tids annonseaviser. Norges første nyhetsavis kom først i august 1807, da kongen mistet kontrollen etter bombardementet av København som la store deler av byen i aske. I mangel av danske aviser nådde bare rykter om bombingen og flåteranet til Norge, så Niels Wulfsberg ved Vår Frelsers kirke sørget for at Norges første nyhetsavis - Efterretninger og Opmuntringer angaaende de Nærværende Krigsbegivenheder - kom i omløp. Wulfsberg hadde trosset bestemmelsen om det københavnske nyhetsmonopolet i den hensikt å forebygge rykteskapt panikk; men da han i januar 1808 begynte å utgi bladet Tiden, advarte kong Frederik ham med ordene: «Pass jer, jeg liker ikke jeres Blad.» Wulfsberg måtte dermed stanse utgivelsen, men gjenopptok den i 1813. Og året etter var dansketiden over.Grunnloven av 1814 gjorde slutt på pressesensuren i Norge, § 100 sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette muliggjorde en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, til dels i folkeopplysningens navn. Dermed kunne Wulfsberg i 1819 utgi Morgenbladet, som dermed var Norges første dagsavis, og i dag en ukeavis.
Innføring av ny teknikk i trykkeriene, sylinderpressen første gang tatt i bruk hos Grøndahl i 1840, rotasjonspressen første gang tatt i bruk av Aftenposten i 1886, og settemaskinen tatt i bruk i flere avistrykkerier i 1898, representerte teknologiske fremskritt. Teknologien var kostnadssparende, men først og fremst gjorde den produksjonen mer effektiv.
Industrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, bedret lesekyndighet og økt politisk bevissthet bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser i Norge, i 1918 var antall titler 250. På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen.
==== Andre verdenskrig ====
Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn.Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, med nedstenging av aviser som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset, senere også de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine.
Gula Tidend i Bergen som var målbevegelsens avis, stengte straks okkupasjonen var et faktum.Pressedirektoratet hadde som hovedoppgave å nyordne avisene i Norge, og kunne etter lov av 26. februar 1942 legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. De gjenværende avisene måtte derfor akseptere å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk også lov til å legge ned frivillig. I tillegg ble flere aviser slått sammen.Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen. Mens direktoratet sørget for organiseringen av avisene, hadde Presseabteilung i oppgave å forsyne avisene med innhold som tjente som nasjonalsosialistisk propaganda.
I 1943 var antallet aviser nede i 118. Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet kraftig grunnet den strenge papirrasjoneringen. Avisene som fikk komme ut, økte inntektene betydelig, noe som fikk følger for debatten om avisenes lojalitet da krigen var slutt.
===== Illegale aviser =====
Se egen artikkel: den illegale pressen. De illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger, og ble et viktig korrektiv til nyhetene i de offisielle avisene som alle måtte gjennom tyskvennlig sensur.
==== Avisoppgjøret ====
Se egen artikkel: Avisoppgjøret
==== Endringer i avisstruktur ====
Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen.
I Trondheim var Dagsposten byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig nazifisering måtte avisen legge ned da freden kom. Adresseavisen som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa Nidaros og Arbeider-Avisen (DnA). Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder, og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom, klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter.
==== Avisstruktur og avisdød ====
En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper, store byaviser med solid økonomi til å skape redaksjonelt innhold og opprette et finmasket distribusjonsnett, og aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft, og tredje gruppen, små lokalaviser som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet.
=== Pressestøtte ===
Se utdypende artikkel om pressestøtte
Pressestøtte er en form for statsstøtte som aviser kan motta. På grunn av avisdøden bestemte Stortinget i 1969 seg for å etablere den direkte pressestøtten. Pressestøtte begrunnes først og fremst med viktigheten av å ha et bredt medieperspektiv som skal sikre pressens jobb som samfunnsvokter. Innunder dette ligger blant annet å sikre et samfunn der ytringsfriheten står sentralt.
Den direkte pressestøtten gis til aviser etter gitte kriterier knyttet til papirforbruk og størrelse, men gis ikke lenger bare til nummer to-aviser, men også til små lokalaviser. I statsbudsjettet for 2007 var den foreslått satt til 308 millioner kroner.
Den indirekte pressestøtten er noe alle aviser nyter godt av og innebærer at aviser er fritatt for merverdiavgift. Dette er den i verdi største av støtteordningene og gir alle aviser inntekter til en verdi av over en milliard kroner årlig.
=== Dagens avisstruktur ===
Norske aviser har opplevd en kontinuerlig vekst etter andre verdenskrig fram til internettalderen. Økt sentralisering og informasjonsbehov har vært drivkreftene i det norske avisforbruket, som i dag er verdens største. Nye medier som radio, fjernsyn og videospilleren ble alle spådd å skulle sette en stopper for opplagsveksten, men bidro heller med det motsatte. Det nye mediet Internett ser imidlertid ut til å ha stanset opplagsveksten, i det minste midlertidig.
Det er flere andre utviklingstrekk blant de norske avisene. Det mest klare er konsernkonsentrasjonen. De fleste norske avisene eies i dag av tre aviskonsern. Schibsted er størst, men med bare to avistitler (VG og Aftenposten), men med en betydelig investering i andre medier, A-pressen er også størst, men da målt i antall titler og geografisk spredning, mens Orkla Media bygde seg særlig opp i Møre og Romsdal, Grenland og Østfold, samt Oslo-området.
Tradisjonelt ble mange aviser etablert av et avistrykkeri, slik at en skulle få arbeid til pressa. I dag er det svært uvanlig at en avis eier et eget trykkeri. Bare noen få gjør det, og der trykkes det som oftest mange aviser. Orkla Media og A-pressen er eksempler på konsern som har sentralisert sin trykkerivirksomhet på Østlandet til to steder, henholdsvis Stokke og Lillestrøm.
Avpolitiseringen av avisene kom som en følge av at stadig flere aviser ble alene på utgiverstedet. Dermed kom behovet for å slipe vekk de politiske kantene og inkludere alle avisleserne. Avpolitiseringen var med andre ord et konkurransefortrinn stadig flere aviser så seg tjent med for å øke sitt nedslagsfelt mest mulig.Avisformatene har også endret seg. Tradisjonelt ble alle aviser utgitt i fullformat. Etter hvert økte etterspørselen etter mindre avisformat. Berlinerformatet, eller halv fullformat, slo aldri gjennom i Norge, men var i mange år Arbeiderbladets kjente mellomformat. «Tabloid» er et ord som oftest forbindes med en bestemt type avisinnhold, men er egentlig betegnelsen på et avisformat. Det var først og fremst VG som introduserte dette formatet til de brede leserkretser i Norge. Da avisen gikk over til tabloid i 1963 ble dette en umiddelbar suksess. I 1981 ble avisen landets største da den passerte Aftenposten i opplag. Dagbladet fulgte etter med formatendring, også det med en viss grad av suksess, men avisen kunne ikke måle seg med VGs. Etter at Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad la om til tabloidformat 16. september 2006 var Møre-Nytt den eneste dagsavisen i Norge som kom ut i fullformat. Høsten 2007 ble Møre-Nytt tvangsomlagt til tabloid, på grunn av avisens nye eier Edda Trykkeri (Sunnmørsposten). Dette markerte slutten for både fullformat og totalt «svart/hvitt» for dagsaviser i Norge.
Den 30. august 1987 utkom Morgenbladet som første norske dagsavis siden 1919 med en søndagsutgave. Mange aviser har siden utgitt søndagsaviser.
== Avisproduksjon ==
Avisproduksjonen i Norge har endret seg de siste 10 årene. Avisproduksjonen samles i mediehus hvor det produseres journalistisk stoff til flere medier som tv, avis, radio osv.Den enkelte avis har journalister og pressefotografer til å levere stoff som bedømmes av ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør eller ansvarshavende redaktør) er den vanlige betegnelsen i Norge for den redaktør som har det øverste og endelige ansvar for det publiserte innhold i henhold til straffelovens § 269-270 . Redaktøren er etter loven ansvarlig enten som forfatter eller ved å medvirke til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Øvrige redaksjonelle medarbeidere har tilsvarende ansvar.
Ansvarlig redaktør kan velge å delegere ansvar til underordnede redaktører som har ansvar for ulike avdelinger i bedriften. I et nyhetsmedie kan dette være avdelinger for sport, politikk, innen- og utenriks, desk, foto, kultur o.l. Redaktøren(e) kan på selvstendig grunnlag endre alt innhold som blir produsert.
== Definisjon av begrepet «avis» ==
Tidligere var det vanlig å definere en avis etter innhold, format og papirkvalitet. Innholdet bestod av allmenne dagsaktuelle nyheter og annonser, formatet var i hovedsak fullformat og papirkvaliteten heller dårlig.
I dag er dette vanskeligere, både fordi avisformatene har endret seg, men også fordi definisjonen av hva som er innhold endrer seg. I 2003 søkte Se og Hør om momsfritak da bladet økte utgivelsesfrekvensen fra én til to ganger ukentlig, og mente det kom inn under avisbegrepet. Aviser er fritatt for å kreve inn moms på salg av bladet, noe ukeblader ikke er. Fylkesskattekontoret i Oslo avviste dette. I vedtaket het det at alle aviser må «gjennom nyheter og kommentarer orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle anliggender» og refererte også til UNESCOs avis-definisjon, som sier at avisen skal fungere som lesernes «primære ressurs for skrevne nyheter».Institutt for Journalistikk definerer en avis som «publikasjoner som kommer ut minst én gang per uke, og som fyller de opprinnelige reglene for listeføring som avis, det vil si de skal «orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål», ta reell betaling for abonnement og løssalg og ha mindre enn 50 prosent annonser».
== Antatt minkende bruk av ordet «avis» ==
I 2015 hevdet Sylfest Lomheim at ordet «avis» stadig sjeldnere er å se: «... etter to hundre år. No er det «papiravis» og «nettavis» som gjeld. Fordi det er behov for å skilja mellom to typar av aviser».
== Norske aviser med størst daglig opplagstall (2012) ==
(Endring i opplag fra 2010)
1. Aftenposten (morgenutgaven), Oslo, 225 981 (-13 850)
2. VG (Verdens Gang), Oslo, 188 354 (-44 941)
3. Aften, Oslo, 96 100 (-8 912)
4. Dagbladet, Oslo, 88 593 (-9 537)
5. Dagens Næringsliv, Oslo, 82 889 (2 330)
6. Bergens Tidende, Bergen, 76 817 (-5 615)
7. Adresseavisen, Trondheim, 70 089 (-3 345)
8. Stavanger Aftenblad, Stavanger, 61 636 (-2 352)
9. Fædrelandsvennen, Kristiansand, 35 441 (-2 493)
10. Drammens Tidende, Drammen, 31 026 (-5 083)
== Aviser med størst opplagstall 2005 ==
Se også Liste over aviser
1. Yomiuri Shimbun, Japan, 14.067.000
2. The Asahi Shimbun', Japan, 12.121.000
3. Mainichi Shimbun, Japan, 5.587.000
4. Nihon Keizai Shimbun, Japan, 4.635.000
5. Chunichi Shimbun, Japan, 4.512.000
6. Bild, Tyskland, 3.867.000
7. Sankei Shimbun, Japan, 2.757.000
8. Canako Xiaoxi (Beijing), Kina, 2.627.000
9. Renmin Ribao, Kina, 2.509.000
10. Tokyo Sports, Japan, 2.425.000
11. The Sun, Storbritannia, 2.419.000
13. USA Today, USA, 2.310.000
14. The Wall Street Journal, USA, 2.107.000
15. Daily Mail, Storbritannia, 2.093.000
26. The Mirror, Storbritannia, 1.597.000
37. The New York Times, USA, 1 121 000
45. Kronen Zeitung, Østerrike, 1.009.000
63. Komsomolskaya Pravda, Russland, 817 000
71. De Telegraaf, Nederland, 753.000
80. The Washington Post, USA, 708.000
== Avisbegreper ==
Som beskriver utgivelsesfrekvensenDagsavis
Ukeavis
Ukeblad
MånedsavisSom beskriver dekningsområdetLokalavis
Områdespesifikk utgave av riksavis (som utgis med særskilt navn)
Regionavis
RiksavisSom beskriver innholdetPartiavis (flertall: Partipresse)
Temaavis
Gratisavis
Leiravis
Studentavis
Tabloid
Underholdningspresse
VittighetsbladMer om avisinnholdAvistegning
Pressefoto
AnnonserSom beskriver formatetFullformat
Berlinerformat
TabloidformatSom beskriver ansatteAnsvarlig redaktør
Redaktør
Journalist
Avistegner
Pressefotograf
TrykkerAvisuttrykkAvisand
Agurktid
Veggavis
Riksdekkende meningsbærende avis (pressestøttebegrep)
Faksjon
Telefaks historisk
Setter historisk
Linotypist
Korrekturleser snart historisk
Desk
Petit
LederAvisrelaterte priser og utmerkelserDen store journalistprisen
SKUP-prisen
Årets lokalavis
Årets avistegning
Årets Bilde
Pulitzerprisen
Gullpennen
== Se også ==
Liste over norske aviser
Liste over nedlagte norske aviser
Liste over norske studentaviser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Newspapers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Newspapers – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oppslagsordet «avis» i Ordbog over det danske sprog (på dansk)
Oppslagsordet «avis» i Pax leksikon 1976–1982
Aviser fra Hordaland, Rogaland og Agder 1763–1969
Norske aviser i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv
List of Newspapers – Online Newspapers Directory
De største nettaviser i alle lande
Avis i skolen om avisproduksjon m.m.
Norske og internasjonale nettaviser | Hordaland er en avis som blir utgitt på Voss i Vestland. | 8,459 | 8,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hordaland_Folkeblad | 2023-02-04 | Hordaland Folkeblad | ['Kategori:1901 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1901', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kultur i Kvam', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Kvam', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Hordaland Folkeblad er en avis som blir utgitt i Norheimsund i Vestland. Hordaland Folkeblad ble etablert i 1873 og er en av de eldste lokalavisene i Norge.
Avisen er lokalavis for kommunene Kvam og Jondal. Hordaland Folkeblad kommer ut to ganger i uka, tirsdag og fredag, og blir skrevet på nynorsk. På folkemunne blir avisa ofte kalt «Skaaralappen», etter stifteren, som het Skaar. Avisen eies fremdeles av slekten Skaar, nå ved Camilla Skaar. Redaktør er Sigbjørn Linga.
| Hordaland Folkeblad er en avis som blir utgitt i Norheimsund i Vestland. Hordaland Folkeblad ble etablert i 1873 og er en av de eldste lokalavisene i Norge.
Avisen er lokalavis for kommunene Kvam og Jondal. Hordaland Folkeblad kommer ut to ganger i uka, tirsdag og fredag, og blir skrevet på nynorsk. På folkemunne blir avisa ofte kalt «Skaaralappen», etter stifteren, som het Skaar. Avisen eies fremdeles av slekten Skaar, nå ved Camilla Skaar. Redaktør er Sigbjørn Linga.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 5 733
2007: 5 790
2008: 5 799
2009: 5 762
2010: 5 680
2011: 5 620
2012: 5 633
2013: 5 608
2014: 5 520
2015: 5 482
2016: 5 299
2017: 5 109
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nettsidene til Hordaland Folkeblad | Hordaland Folkeblad er en avis som blir utgitt i Norheimsund i Vestland. Hordaland Folkeblad ble etablert i 1873 og er en av de eldste lokalavisene i Norge. | 8,460 | 8,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvinnheringen | 2023-02-04 | Kvinnheringen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 1973', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Kvinnherad', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Kvinnherad', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Kvinnheringen er en lokalavis som blir utgitt i Vestland. Avisen er lokalavis for Kvinnherad og har hovedkontor på Husnes. Avisen redigeres på nynorsk.
| Kvinnheringen er en lokalavis som blir utgitt i Vestland. Avisen er lokalavis for Kvinnherad og har hovedkontor på Husnes. Avisen redigeres på nynorsk.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Kvinnheringen Arkivert 24. oktober 2019 hos Wayback Machine., Amedia | Kvinnheringen er en lokalavis som blir utgitt i Vestland. Avisen er lokalavis for Kvinnherad og har hovedkontor på Husnes. | 8,461 | 8,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marsteinen | 2023-02-04 | Marsteinen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1993', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Næringsliv i Austevoll'] | Marsteinen er en norsk lokalavis som utgis i Austevoll kommune i Vestland. Den utgis ukentlig på torsdag. Redaktør er Trond Hagenes, per 2022.
Marsteinen ble først utgitt som en prøveutgave i mai 1978. Den første utgaven av avisen utkom i august samme år. Avisen er oppkalt etter Marstein fyr. Marsteinen er tilknyttet Landslaget for lokalaviser.
| Marsteinen er en norsk lokalavis som utgis i Austevoll kommune i Vestland. Den utgis ukentlig på torsdag. Redaktør er Trond Hagenes, per 2022.
Marsteinen ble først utgitt som en prøveutgave i mai 1978. Den første utgaven av avisen utkom i august samme år. Avisen er oppkalt etter Marstein fyr. Marsteinen er tilknyttet Landslaget for lokalaviser.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for lokalaviser.
2004: 2 373
2005: 2 468
2006: 2 286
2007: 2 402
2008: 2 307
2009: 2 344
2010: 2 365
2011: 2 368
2012: 2 367
2013: 2 349
2014: 2 329
2015: 2 261
2016: 2 271
2017: 2 272
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Marsteinen er en norsk lokalavis som utgis i Austevoll kommune i Vestland. Den utgis ukentlig på torsdag. | 8,462 | 8,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_IDAG | 2023-02-04 | Norge IDAG | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1999', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Norske kristne tidsskrifter', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser'] | Norge IDAG er en kristen, riksdekkende ukeavis som blir utgitt i Bergen. Avisen ble etablert i 1999 av Finn Jarle Sæle (født 1947) etter at han mistet jobben som redaktør i avisen Dagen. Han ble da redaktør i sin nye avis.
Grunnleggeren er tidligere prest og har samarbeidet med blant annet pentekostale miljøer i Norge og utlandet. Avisen representerer et kristenkonservativt verdisyn med sterk støtte til tradisjonell familiepolitikk, strengere abortlovgivning, israelske myndigheter, amerikansk evangelikalisme og Det republikanske partiet i USA, og med en tydelig liberalistisk opposisjon til den politiske venstresiden i Norge.Sammen med TV-kanalen Visjon Norge kjøpte Norge IDAG gamle Forum kino på Danmarksplass i Bergen i 2007. Der fikk avisen sitt hovedkontor etter å ha holdt til i Temahuset på Straume i Øygarden kommune fra etableringen av.
Bjarte Ystebø (født 1979), konservativ lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti og medstifter av Oslo Symposium, var assisterende redaktør i Norge IDAG fra starten i 1999 til 2022, da han trakk seg etter en intern maktkamp.Trine Overå Hansen (født 1977), tidligere politiker for Partiet De Kristne, ble i 2022 sideordnet sjefredaktør sammen med Finn Jarle Sæle, og Finn Jarle Sæles sønn Runar Sæle (født 1980) ble daglig leder.Norge IDAG har i tillegg til sin utgivelse av ukeavis, investert i en rekke eiendomsprosjekter.
| Norge IDAG er en kristen, riksdekkende ukeavis som blir utgitt i Bergen. Avisen ble etablert i 1999 av Finn Jarle Sæle (født 1947) etter at han mistet jobben som redaktør i avisen Dagen. Han ble da redaktør i sin nye avis.
Grunnleggeren er tidligere prest og har samarbeidet med blant annet pentekostale miljøer i Norge og utlandet. Avisen representerer et kristenkonservativt verdisyn med sterk støtte til tradisjonell familiepolitikk, strengere abortlovgivning, israelske myndigheter, amerikansk evangelikalisme og Det republikanske partiet i USA, og med en tydelig liberalistisk opposisjon til den politiske venstresiden i Norge.Sammen med TV-kanalen Visjon Norge kjøpte Norge IDAG gamle Forum kino på Danmarksplass i Bergen i 2007. Der fikk avisen sitt hovedkontor etter å ha holdt til i Temahuset på Straume i Øygarden kommune fra etableringen av.
Bjarte Ystebø (født 1979), konservativ lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti og medstifter av Oslo Symposium, var assisterende redaktør i Norge IDAG fra starten i 1999 til 2022, da han trakk seg etter en intern maktkamp.Trine Overå Hansen (født 1977), tidligere politiker for Partiet De Kristne, ble i 2022 sideordnet sjefredaktør sammen med Finn Jarle Sæle, og Finn Jarle Sæles sønn Runar Sæle (født 1980) ble daglig leder.Norge IDAG har i tillegg til sin utgivelse av ukeavis, investert i en rekke eiendomsprosjekter.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2000: 9 452
2001: 12 275
2002: 12 222
2003: 11 329
2004: 10 442
2005: 10 231
2006: 10 154
2007: 10 167
2008: 10 293
2009: 10 493
2010: 10 691
2011: 11 034
2012: 11 052
2013: 11 202
2014: 11 322
2015: 11 447
2016: 11 465
2017: 11 574
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norge IDAG
Bergen byleksikon på nett, om Norge IDAG | Norge IDAG er en kristen, riksdekkende ukeavis som blir utgitt i Bergen. Avisen ble etablert i 1999 av Finn Jarle Sæle (født 1947) etter at han mistet jobben som redaktør i avisen Dagen. | 8,464 | 8,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Os_(Hordaland) | 2023-02-04 | Os (Hordaland) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-12', 'Kategori:Os i Hordaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Os var en kommune i tidligere Hordaland (Vestland) fylke med Osøyro som kommunesenter. Kommunen grenset i nord til Bergen og Samnanger. I øst, på den andre siden av Fusafjorden, Fusa kommune, og sør for Bjørnafjorden var Tysnes kommune. Mot vest lå øykommunen Austevoll. Kommunens nest høyeste topp var Sveningen (842,6 moh.), som også var kommunens nordligste punkt. Toppen dannet grensepunkt mot Bergen og Samnanger kommuner. Den høyeste toppen var søre Gullfjell med en høyde på 946 meter.Os kommune ble opprettet i 1838. Fra Os ble Fusa skilt ut som egen kommune i 1856, Samnanger i 1906. 1. januar 2020 ble Os og Fusa slått sammen til Bjørnafjorden kommune.
Folketallet steg jevnt gjennom hele 1900-tallet, liksom i de andre av Bergens nabokommuner. Over halvparten bodde i Osøyro, og ellers lå de største bostedene på Søfteland, Søre Neset, Nore Neset, Søre Øyane og i Lysefjorden.
Kommunevåpenet for Os framstilte en oselvar i gull. Over den én stor rose og ni mindre roser. Det symboliserer de gamle håndverkene båtbygging og rosemaling. De ni små rosene representerer de skolekretsene som var i bygden da kommunevåpenet ble til. Kommunemerket ble laget av tegneren Trygve Eriksen til Osmønstringa i 1949. Robåttypen oselvar har fått navn etter båtbyggeriene som det i eldre tider var svært mange av i kommunen, deriblant ved utløpet av Oselva, på Osøyro.
| Os var en kommune i tidligere Hordaland (Vestland) fylke med Osøyro som kommunesenter. Kommunen grenset i nord til Bergen og Samnanger. I øst, på den andre siden av Fusafjorden, Fusa kommune, og sør for Bjørnafjorden var Tysnes kommune. Mot vest lå øykommunen Austevoll. Kommunens nest høyeste topp var Sveningen (842,6 moh.), som også var kommunens nordligste punkt. Toppen dannet grensepunkt mot Bergen og Samnanger kommuner. Den høyeste toppen var søre Gullfjell med en høyde på 946 meter.Os kommune ble opprettet i 1838. Fra Os ble Fusa skilt ut som egen kommune i 1856, Samnanger i 1906. 1. januar 2020 ble Os og Fusa slått sammen til Bjørnafjorden kommune.
Folketallet steg jevnt gjennom hele 1900-tallet, liksom i de andre av Bergens nabokommuner. Over halvparten bodde i Osøyro, og ellers lå de største bostedene på Søfteland, Søre Neset, Nore Neset, Søre Øyane og i Lysefjorden.
Kommunevåpenet for Os framstilte en oselvar i gull. Over den én stor rose og ni mindre roser. Det symboliserer de gamle håndverkene båtbygging og rosemaling. De ni små rosene representerer de skolekretsene som var i bygden da kommunevåpenet ble til. Kommunemerket ble laget av tegneren Trygve Eriksen til Osmønstringa i 1949. Robåttypen oselvar har fått navn etter båtbyggeriene som det i eldre tider var svært mange av i kommunen, deriblant ved utløpet av Oselva, på Osøyro.
== Geografi ==
Øst-Os er den østlige siden av Os kommune. Befolkningen er på 3000 innbyggere. Øst-Os består mest av fjell og skog, men helt i sør ligger nabolag. Høyeste topp er Svinningen (842 moh). Kystlinjen består av noen få strender og mest berg.
== Kultur ==
Lyse kloster lå i Os kommune. Oselva renner gjennom Os kommune og sørlige deler av Bergen kommune. Ole Bulls villa på Lysøen lå også i Os. Kommunesangen het Os-sangen. Os kommune og Fusa kommune hadde en felles lokalavis som het Os og Fusaposten. Det fantes også nettbaserte lokalaviser; den største av dem het Midtsiden. En annen lokal nettavis bar navnet NyttiOs.
Os har hatt flere musikkfestivaler. Osøren Blues- og jazzfestival er den eldste av dem. Den ble startet i 1999 og ble avviklet i 2013. I 2007 startet et brødrepar fra Søfteland festivalen Rock 'n lol. Festivalen ble arrangert i 7 år. I 2013 startet en ny festival i Os, kalt Osfest.
I 2008 stod Oseana kunst og kultursenter ferdig. Dette kultursenteret kostet nesten 200 millioner kroner å bygge. I Oseana arrangerte det bygdekino, konserter, stand-up, forestillinger, etc. I tillegg huset Oseana deler av Griegsamlingen i en egen kunstavdeling.
Den 22. november 2015 stod «Knutabruo» ferdig. Denne broen bandt turveiene på øst- og vestsiden av Os-marken sammen. Broen er 50 meter lang og 14 meter høg, og kostet i overkant av 1,5 millioner kroner. Mesteparten av utgiftene ble dekket av veldedighet.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted var Kyrkjeflaten, folkeparken i Os sentrum. Flaten var opprinnelig åker og beiteområde og var tidligere mye brukt til fesjå. Det var lenge et ønske i kommunen om å etablere noe på denne tomten ved siden av kirken som innbyggerne kunne ha glede av. På slutten av 1990-tallet ble det derfor anlagt en folkepark på stedet, blant annet takket være en stor donasjon fra Per og Elna Grieg.
Parken har blant annet blitt det nye stedet der kommunen har den sentrale 17. mai-feiringen sin.
== Os i dag og i framtiden ==
Os var den tredje hurtigst voksende kommunen i Hordaland, og blant de hurtigst voksende i Norge. I 2007 økte befolkningen med 460 personer, noe som tilsvarer en økning på 2,5 % og 3 % hvert år. I 2008 var veksten på 2,3 %.1. oktober 2016 var det registrert 20031 innbyggere i Os kommune. Os var også blant de tre kommunene i Hordaland som innbyggerne tjener minst i, men likevel har kommunen høye skatteinntekter. I Os kommune lå badelandet Osbadet og treningsanlegget Oshallen. Veiprosjektet Svegatjørn-Rådal, som skal etablere veiforbindelse mellom Rådal i Bergen og Svegatjørn ved Osøyro, er planlagt ferdigstilt i 2022.
=== Demografisk utvikling ===
Innbyggere i Os (i 1000)
Mer om demografi i Os
Folkemengde per 1. januar, etter fylke og kommune. Registrert 2009. Framskrevet 2010–2030.
== Politikk ==
Ved kommunevalget i 2015 var det 14 250 stemmeberettigede i kommunen. Av disse stemte 9513, d.v.s. 66,9 prosent. Kommunestyret har 35 representanter. I perioden 2015–2019 er åtte partier representert:
Fremskrittspartiet - 14 mandater (39,5 prosent)
Arbeiderpartiet - 7 mandater (19,4 prosent)
Høyre - 4 mandater (12,2 prosent)
Tverrpolitisk samlingsliste for Os - 2 mandater (6,9 posent)
Venstre - 2 mandater (6,0 prosent)
Miljøpartiet De Grønne - 2 mandater (5,1 prosent)
Kristelig Folkeparti - 2 mandater (4,4 prosent)
Senterpartiet - 2 mandater (4,3 prosent)
Sosialistisk Venstreparti - 0 mandater (1,7 prosent)Kilde: Regjeringen.no - kommunevalget 2015Terje Søviknes (Frp) var ordfører og Marie Lunde Bruarøy (H) var varaordfører. Fra desember 2016 fungerte Bruarøy som ordfører mens Søviknes var statsråd.
== Grunnkretser ==
Delområder og grunnkretser i Os kommune med folketall 1. januar 2015:Delområde Lysekloster/Søfteland: 3 277 innb.
Gåssand 105 innb.
Røykenes 225 innb.
Søfteland 1434 innb.
Lysekloster 375 innb.
Søvik 782 innb.
Drange 356 innb.Delområde Neset/Øyane: 7 132 innb.
Nore Øyane 536 innb.
Søre Øyane 1054 innb.
Askvik 240 innb.
Hovland 320 innb.
Skeie 1460 innb.
Grindevold 603 innb.
Lunde 1130 innb.
Haugland 429 innb.
Halhjem 1360 innb.Delområde Osøyro: 5 555 innb.
Tøsdal 866 innb.
Hetleflåten 167 innb.
Ulven 45 innb.
Varåsen 1199 innb.
Kuven 532 innb.
Osøyro 491 innb.
Moberg indre 753 innb.
Moberg ytre 1502 innb.Delområde Hegglandsdalen: 3 078 innb.
Lønningdal 55 innb.
Bogstrand 86 innb.
Hegglandsdalen 387 innb.
Hjelle 828 innb.
Lyssand 505 innb.
Hatvik 183 innb.
Hauge 1034 innb.Uoppgitt: 55 innb.
== Kjente personer fra Os ==
Haldor Midthus (1841–1906), grunnleggeren av den norske esperantobevegelen
Johannes Sundvor (1871–1941), tambur og folkemusikksamler
Nils D. Drange (1872–1947), skytterkonge i 1898
Ingebrigt Bjørø (1879–1944), stifter av og første formann i KrF
Ragnvald Indrebø (1891–1984), biskop i Bjørgvin 1948–1961
Mons Haukeland (1892–1983), Milorg-leder i Bergen, generalinspektør for Heimevernet
Ingebjørg Skoghaug (1912–2008), sykepleier og offiser, eneste kvinne i Kompani Linge
Margit Tøsdal (1918–1993), stortingsrepresentant (Ap) 1961–1981
Sigmund Søfteland (1923–1993), skøyteløper
Olav Søfteland (1937–), vegdirektør 1992–2007
Jimmy Øvredal (1940-) poet, forfatter og lærer
Alfred Lunde (1942–1996), romfartsingeniør
Bente Bratlund (1952–), barnebokforfatter
Morten Haga Lunde (1960-), generalløytnant, sjef for Etterretningstjenesten 2016-2020
Erling Andersen (1960–), kappgjenger
Terje Søviknes (1969–), politiker (FrP), ordfører, statsråd 2016-2018
Tor Arve Røssland (1971–), forfatter
Atle Hansson (1971–), illustratør og avistegner
Kjersti Tysse Plätzer (1972–), kappgjenger
Olve «Abbath» Eikemo (1973–), black-metal musiker
Elin Austevoll (1974–), svømmer
André Øvredal (1973–), regissør for langfilmen Trolljegeren
Bjørn Dahl (1978–), fotballspiller
Ole Reinert Berg-Olsen (1982-) , musiker og låtskriver
Marius Neset (1985-) , jazzmusiker
Eirik Strønen Søfteland (1988-), Artist
Sverre Lunde Pedersen (1992-) , skøyteløper, junior verdensmester
Aurora Aksnes (1996-), musiker og låtskriver
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Os kommunes nettsider Arkivert 12. desember 2006 hos Wayback Machine.
Bergen byleksikon på nett, om Os
Midtsiden, en side fra Os
NyttiOs, lokale nyheter fra Os Arkivert 7. august 2020 hos Wayback Machine.
Lokalradioen i Os som dekker Os, Fusa, Samnanger, Tysnes, Austevoll og Bergen sør
Os inspirerer!
Osfest
Oseana kunst og kultursenter | Os & Fusaposten er en lokalavis som blir utgitt i Bjørnafjorden kommune i Vestland siden 1987. Avisen kommer ut hver tirsdag og fredag, og tar mål av seg å dekke kommunen Bjørnafjorden. | 8,465 | 8,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strilen | 2023-02-04 | Strilen | ['Kategori:1961 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1961', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Strilen er en avis som har sitt hovedkontor i Knarvik i Alver kommune i Vestland. Den dekker kommunene Alver, Fedje, Austrheim, Masfjorden, Gulen, Modalen og Solund. Avisen er i konkurranse med avisa Nordhordland. Ansvarlig redaktør er Eirik Langeland Fjeld. I januar 2015 ble antall ukentlige utgivelser redusert fra tre til to.Navnet «Strilen» kommer av stril, et navn på folket i Nordhordland og Midthordland utenom Bergen. Disse regionene blir ofte samlet omtalt som «Strilelandet».
En av grunnleggerne av Strilen var Olav L. Hannisdal som også var redaktør for avisen fra 1961 til 1977.I 2008 kjøpte Bergens Tidende aksjemajoriteten i Strilen og VestNytt. Siden har konsernet som eier Bergens Tidende, Schibsted, overtatt eierskapet i Strilen.
Strilen sin konkurrent lokalt er Avisa Nordhordland, som driver sammen med blant andre Bergensavisen. Strilen samarbeider med Bygdanytt, Vestnytt, Askøyværingen og er eid av samme konsern som Bergens Tidende, VG og Aftenposten.
| Strilen er en avis som har sitt hovedkontor i Knarvik i Alver kommune i Vestland. Den dekker kommunene Alver, Fedje, Austrheim, Masfjorden, Gulen, Modalen og Solund. Avisen er i konkurranse med avisa Nordhordland. Ansvarlig redaktør er Eirik Langeland Fjeld. I januar 2015 ble antall ukentlige utgivelser redusert fra tre til to.Navnet «Strilen» kommer av stril, et navn på folket i Nordhordland og Midthordland utenom Bergen. Disse regionene blir ofte samlet omtalt som «Strilelandet».
En av grunnleggerne av Strilen var Olav L. Hannisdal som også var redaktør for avisen fra 1961 til 1977.I 2008 kjøpte Bergens Tidende aksjemajoriteten i Strilen og VestNytt. Siden har konsernet som eier Bergens Tidende, Schibsted, overtatt eierskapet i Strilen.
Strilen sin konkurrent lokalt er Avisa Nordhordland, som driver sammen med blant andre Bergensavisen. Strilen samarbeider med Bygdanytt, Vestnytt, Askøyværingen og er eid av samme konsern som Bergens Tidende, VG og Aftenposten.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | (netto 2017)Hvorav papirandel | 8,468 | 8,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydvest | 2023-02-04 | Sydvest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Maritime klær', 'Kategori:Regntøy', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Se også himmelretningen sørvest
Sydvest er et tettsittende hodeplagg som skal beskytte hode, ansikt, nakke og hals mot vann i regnvær og på sjøen. Sydvestene er laget av oljelerret eller annet vanntett materiale og har en bred brem som henger ned i nakken og som danner en skygge foran. Sydvesten brukes gjerne sammen med oljehyre eller annet regntøy.
Sydvestene ble opprinnelig fremstilt av bomullslerret innsatt med rå eller kokt linolje. Med vulkanisering på midten av 1800-tallet kom gummierte stoffer på banen, og i dag framstilles sydvester ofte av vinyl. Navnet betyr opprinnelig «beskyttelse mot sydvestvind», og er det samme på flere språk: «Südwester» på tysk, «Sou'wester» på engelsk, «Sydväst» på svensk og «Zuidwester» på nederlandsk.
Allerede i 1801 var det en sydvestfabrikk i Stavanger.
| Se også himmelretningen sørvest
Sydvest er et tettsittende hodeplagg som skal beskytte hode, ansikt, nakke og hals mot vann i regnvær og på sjøen. Sydvestene er laget av oljelerret eller annet vanntett materiale og har en bred brem som henger ned i nakken og som danner en skygge foran. Sydvesten brukes gjerne sammen med oljehyre eller annet regntøy.
Sydvestene ble opprinnelig fremstilt av bomullslerret innsatt med rå eller kokt linolje. Med vulkanisering på midten av 1800-tallet kom gummierte stoffer på banen, og i dag framstilles sydvester ofte av vinyl. Navnet betyr opprinnelig «beskyttelse mot sydvestvind», og er det samme på flere språk: «Südwester» på tysk, «Sou'wester» på engelsk, «Sydväst» på svensk og «Zuidwester» på nederlandsk.
Allerede i 1801 var det en sydvestfabrikk i Stavanger.
== Sydvesten i kunst og reklame ==
Maleren Christian Krohg brukte sydvesten som typemarkør i mer en femten av sine malerier av norske sjøfolk, i en tredveårsperiode fra «Babord litt» (1879) til «Mann overbord» (1907-08), noen ganger i kombinasjon med oljehyre. Krohg avbilder nesten alltid okergul sydvest og oljehyre.Sydvesten har også blitt brukt som typemarkør innen reklame. Firma Chr. Bjelland & Co registrerte varemerket «Mannen med fisken» i 1905, etter en tegning av Theodor Kittelsen hvor en lubben mann i sydvest, oljehyre og sjøstøvler løfter en fisk større enn seg selv. Både dette motivet og andre varianter av sjøfolk ble brukt som motiv på «Iddisar», etikettene på fiskehermetikk. Ved siden av Kittelsens variant er den andre arketypen i reklamen en eldre, hvitskjegget mann med fast blikk, gjerne også med snadde. Dette motivet ble etablert av Angus Watson i 1906, da han tok i bruk et fotografi av den pensjonerte britiske sjømannen William Duncan Anderson som motiv på sine skippers-etiketter.Motivet «furet, værbitt sjømann med sydvest» er også brukt i tobakksreklame: Otto Valstad laget «Fiskeren» for Tiedemanns Tobaksfabrik på 1890-tallet, med trondhjemmeren Hans Peter Wiggen (1830–1896) som modell.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sou'westers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'sydvest'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012.
Søkbar digitalkopi av Skinnhyre og sjøklær : fiskerbondens utrustning på 1700- og 1800-tallet av Gunvor Ingstad Trætteberg | Sydvesten er en avis som blir utgitt i Bergen i Vestland. Den er lokalavis for bydelene Laksevåg og Fyllingsdalen. | 8,470 | 8,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysnes | 2023-02-04 | Tysnes | ['Kategori:59,9°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tysnes'] | Tysnes er en øykommune i Sunnhordland i Vestland fylke. Tysnes har et samlet areal på 255 km². Innbyggertallet er ca. 2800.
| Tysnes er en øykommune i Sunnhordland i Vestland fylke. Tysnes har et samlet areal på 255 km². Innbyggertallet er ca. 2800.
== Navnet «Tysnes» ==
Det ser ut til at Tysnesøya i førkristen tid og utover i middelalderen ble kalt Njarðarlǫg, som trolig betyr guden Njords lovdømme (parallelt til Þrǿndalǫg). Njord var blant annet var gud for jakt, fiske og sjøfart. I seinmiddelalderen falt n-en fremst i ordet bort, og i tidlig moderne tid var uttaleformen trolig blitt Jarlo. Hvor lenge dette navnet var i bruk før det ble fortrengt av Tysnes er uvisst, men på et kart fra 1776 er formen Iarløe brukt (altså fordansket form). Tysnes var tidligere navnet på gården og grenda der kirka lå fram til begynnelsen av 1900-tallet, trolig opprinnelig Todneset (neset som peker mot Våge), som blir markert av sola på en spesiell måte ved alle de fire solvendepunktene i året. Konsentrasjonen av sakrale stedsnavn i området har trolig bakgrunn i solfenomenet. Tysnes har navn etter guden Tyr.
== Geografi ==
Tysnes kommune består av en samling øyer som ligger ytterst i Hardangerfjorden. Den største er Tysnesøya, andre større øyer er Reksteren og Skorpo, i tillegg er Godøyene bebodde øyer. I tillegg er det et utall mindre øyer, som Seløya, Ånuglo og Vernøya.
Tysnes kommune grenser mot nord til Bjørnafjorden, mot øst til Kvinnherad, mot sydvest til Stord og Fitjar, og mot vest til Austevoll. Tysnes er den nordligste kommunen som regnes til Sunnhordland og har derfor bundet seg sterkere sammen med kommunene rundt Bjørnefjorden, slik som Bjørnafjorden, der Lukksund bru binder Tysnes til fastlandet.
=== Areal og landformer ===
Tysnes har et totalt areal på 482,48 km², hvorav 255,17 km² består av fastland og øyer. Kommunen har 0,03 km² elver, 9,16 km² myr, 173,10 km² skog, 8,36 km² dyrket mark, 0,11 km² tettbebyggelse og 0,03 annet (veier etc.). Tysnes var tidligere først og fremst en jordbrukskommune, men har nå små og mellomstore industrivirksomheter, bygg- og anleggsfirmaer, håndverkere, handel, og offentlige og private tjenestenæringer som viktigste næringsgrunnlag. Landskapet skifter fra blankskurte svaberg i vest til frodige og særegne skoger i øst. Og midt i mellom ligger fjellområder med topper opp i over 750 meters høyde.
=== Tettsteder ===
Det er to tettsteder på Tysnes. Våge er kommunens eneste tettsted med over 500 innbyggere (839 innbyggere 1. januar 2022). Det er lett å tro at dette er kommunens adm. senter, men noen kilometer sør ligger Uggdal, (288 innbyggere (Uggdalseidet)) hvor kommunens adm. senter ligger. Fra Våge går det ferge til Halhjem i Bjørnafjorden. Dette gjør at Våge er en sentral plass.
=== Øyene ===
Tysnes er en øykommune med mange små og noen store øyer. I tillegg til Tysnesøya og Reksteren er Skorpo og Godøyene bebodde øyer.
==== Tysnesøya ====
Tysnesøya er den største øya i Tysnes kommune. Arealet er 199 km². Det største tettstedet er Våge med litt over 700 innbyggere. Det høyeste punktet på øya er Tysnessåto, som strekker seg til 753 meter over havet
Lukksund bru går til fastlandet i Fusa kommune. Øya har ferjesamband fra Våge til Halhjem i Os, og fra Hodnanes til Huglo og Jektevik på Stord.Langenuen går langs vestsiden av øya, i nord ligger Bjørnefjorden og i øst ligger Onarheimsfjorden.
==== Reksteren ====
Reksteren er en øy i Tysnes kommune. Arealet er 37 km². Høyeste punkt er Dalstuva med sine 336 meter. Øya har omtrent 250 innbyggere i vinterhalvåret. Det er broforbindelse til Tysnesøya over Bårdsund syd på øyen. På Flygansvær på Reksteren ligger det et kystfort fra 2. verdenskrig. Nord for Reksteren ligger Bjørnafjorden mens Langenuen ligger i vest. Mellom Reksteren og Tysnesøya ligger Søreidsvika.
== Grender ==
Uggdal
Lundegrend
Våge
Onarheim
Reksteren
== Historie ==
Tysnes ble egen kommune i 1838. Med unntak av et mindre område på fastlandet (67 innbyggere) som ble overført til Kvinnherad i 1907, har kommunen ikke endret sine grenser.
I middelalderen ble Olavsgildet holdt på Onarheim i Tysnes. Det var en brorskap som samlet folk fra store deler av Sunnhordland og Hardanger. Etter dette Olavsgildet fant man et segl – to kryssede økser med ei krone over, og dette seglet ble senere symbolet i Hordaland fylkeskommunes våpen. Sparrer over øksene i Tysnes' merke symboliserer at Tysnes holdt Olavsgildet.
=== Kommunevåpenet ===
Tysnes kommune har ikke godkjent kommunevåpen, men kommunen har brukt merket med to kryssede økser med sparre over fra midt på syttitallet.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Olavsgildet på Onarheim. Asplan Viak har laget en modell og en prosjektskildring til utforming av området, men prosjektet er ikke gjennomført på grunn av den økonomiske situasjonen i kommunen. Tusenårstreet er planta ved skolene i kommunen og ved Årbakka Handelsstad.
=== Tysnes som kultsted ===
Magnus Olsen påviste i 1905 at Tysnesøya har et enestående antall stedsnavn som vitner om førkristen kultus. Under Dallandsfjellet ligger en gård med navnet Ve (= helligstedet), og en med navnet Lunde, som mange steder knyttes til offerlunder. Lenger sør ligger enda en gård kalt Lunde, og Vevatnet (= det hellige vannet), samt Hovland, «gudehovsgården». Svein Ove Agdestein har påvist hvordan solen fire ganger i året peker på den store røysa på selve Tysneset. Tjue minutter etter solnedgang ved vintersolhverv kommer solen tilbake i en smal sprekk og skinner så i 7-8 minutter rett på røysa, og kun på den, mens resten av stedet ligger i skygge. Ved sommersolhverv går solen ned bak et fjell i Os, men titter frem igjen på nordøstsiden, og skinner noen få minutter på Tysneset, før den går ned for godt. Ved vår- og høstjevndøgn skjer det samme, men da ved Dallandsfjellet. Solen skinner på Tysneset med et påfølgende «gjensyn» ved alle de fire solvendepunktene i året. Dermed er Tysneset opplyst av solen mens resten av opplandet ligger i skygge. (Se filmopptak av landskapet med forklaring) Dette særlige naturfenomenet kan være årsaken til at stedet ble regnet som hellig, og at det senere ble reist en kirke nettopp der. Røysa på solsenterpunktet ble utgravd av Eyvind de Lange i 1915 og Jacob Kvalvaag i 1965, men hovedutgravningen i 1915 var dårlig også for sin tid. Røysa er 20 meter i diameter og rundt halvannen meter høy, tilgrodd med gress, men noen steinblokker stikker frem. Det ble funnet kull og brente bein. Man fant ingen grav, men ruiner etter en liten bygning av jord og stein.
== Kommunikasjon ==
Øya har ferjesamband sør- og vestover fra Hodnanes til Jektevik og Huglo i Stord kommune. Nordover går det ferje fra Våge til Halhjem i Os kommune. Lukksund bru knytter kommunen til Kvinnherad kommune på fastlandet og videre mot Fusa. Hordfast vil sannsynligvis gå gjennom Tysnes. 49Fylkesvei 49 går tvers gjennom Tysnes, fra Hodnanes i sør til Lukksund bru i nord. Våge som er kommunens største og eneste tettsted ligger vel 40 minutter fra Halhjem i Os. Godøyene, nord på Tysnes har fastlandsforbindelse via den lille øya Bleika. I tillegg har både Reksteren og Skorpo veiforbindelse til fastlandet.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Kilde: og
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
Ved kommunestyrevalget i 2015 var det 2 207 stemmeberettigede i kommunen. Av dem stemte 1 517 (68,7% oppslutning). Kommunestyret hadde 21 representanter. I perioden 2015-2019 var seks partier representert:
Arbeiderpartiet - 7 mandater (32,2 prosent)
Høyre - 5 mandater (24,4 prosent)
Senterpartiet - 4 mandater (19,5 prosent)
Fremskrittspartiet - 2 mandater (9,0 prosent)
Kristelig Folkeparti - 2 mandater (4,3 prosent)
Venstre - 1 mandat (4,3 prosent)
Miljøpartiet De Grønne - 0 mandater (3,3 prosent)Kåre Martin Kleppe (H) var ordfører og Kristin Teigland Gjerstad Kleppe (Sp) var varaordfører i et samarbeid mellom H, Sp og Frp. Kåre Martin Kleppe (23) var landets yngste ordfører. Han overtok etter Kjetil Hestad i 2015.
=== Ordførere ===
Tysnes kommune har hatt følgende ordførere etter 1838:
== Utdanning ==
Det er tre grunnskoler på Tysnes. Disse heter Onarheim skule, Tysnes skule og Uggdal skule. Tysnes har ingen videregående skoler, så her må elevene dra ut av kommunen til skoler som for eksempel Fusa vidaregåande skule, Stord vidaregåande skule eller Os vidaregåande skule.
== Kultur og idrett ==
=== Kirkene på Tysnes ===
Tysnes har mange kirker i forhold til antall innbyggere. Det er i dag fire kirker i Tysnes kommune. Til sammenligning har Stord kommune bare to. Reksteren kyrkje på Reksteren, Uggdal kyrkje i Uggdal, Onarheim kyrkje på Onarheim og Tysnes kyrkje i Våge er kirkene på Tysnes.
=== Tysneshallen ===
Tysneshallen er en flerbrukshall som ble åpnet 14. august 2004. Hallen inneholder blant annet Tysnes folkebibliotek, klatrevegg, nedsenkbar scene i selve hovedhallen og
bowlinghall med 3 baner.
=== Tysnesfest ===
Tysnesfest har vokse seg til en av vestlandets største festivaler. Festivalen ble startet i 2007 av en kompisgjeng som ønska å skape stolthet, identitet og samhold i kommunen. Første året ble det solgt 4500 billetter, og har vokse enormt til fjorårets rekord på 26000 solgte billetter.
Tysnesfest ønsker å vise frem hele øyen og har konserter fra mange området på Tysnes, den mest spesielle er Lars Vaular konserten som ble holdt på Tysnessåto med sine 753 meter over havet, heile 1350 personar tok turen opp.
I 2016 markerer Tysnesfest sitt 10-årsjubileum, som skal markerast visuelt og i form av at artist programmet skal bli enda mer solid en årene før. Tysnesfest har artister å se tilbake på som Tom Jones, DDE, A1, Matoma, Hellbillies, Ylvis, Karpe Diem og Kaizers Orchestra.
== Næringsliv ==
En av de eldste næringsveiene i Tysnes er kalkbrenning. Sør på øya har det blitt brent kalk siden 1300-tallet. Det var munkene på Halsnøy kloster som startet å brenne kalk på disse kanter. Etter som veden ble for dyr på slutten av 1800-tallet ble det bygget en kullfyrt kalkovn på Flakka. Skogen har alltid vært viktig for Tysnes. I forbindelse med «skottehandelen» fra 1500-tallet solgte en tre, båter og «ferdighus» og kjøpte tøy og redskap.
=== Turisme ===
I Tysnes er det nærmere 1 400 feriehus, og i forhold til antallet fastboende er Tysnes den største hyttekommunen i Sunnhordland. Ved Godøysund var Jacob Snekker registrert som gjestgiver allerede i 1660. I 1883 fikk bergenseren Gerhardius P. Gullaksen oppført «Godøysund hotel» som raskt trakk til seg adelige gjester fra både inn- og utland. De første turistene var først og fremst fra Storbritannia. Solstråleøya ved Godøysund ble gitt til det norske kongehuset i 1906 etter å ha vært eid av briten John Musgrove. Prinsehytten, kronprins Olavs hytte på Solstråleøya, ble i 1949 flyttet nær hotellet i Godøysund. Etter kong Olav Vs død gav arvingene i 1991 øyen til Tysnes kommune som et friluftsområde for allmenheten.
Ut på 1900-tallet ble Godøysund oppdaget av den bergenske borgerklassen. Tidligere statsminister Christian Michelsen eide stedet en kort periode rundt 1920. Arkitekt Frederik Konow Lund tegnet i 1919-1920 et sommerhus for skipsreder W. Giertsen ved Godøysund. Bygningen er et tidlig eksempel på Konow Lunds karakteristiske arkitektur inspirert av Arts and Crafts, Frank Lloyd Wright og regionale forbilder. Feriestedet «Sara Tufte» er bygget opp som et vestlandsk rekketun, delt opp i volumer på forskjellige nivåer og individuelle tak. Huset er også variert med ulike vindus- og dørtyper som refererer til ulike deler av byggeskikkens historie. Sommerhuset har en ukonvensjonell planløsning hvor stuene bl.a. ligger på tre ulike nivåer. Til anlegget hører også et badehus oppført i gråstein.
== Aviser ==
TysnesbladetSunnhordland har også mye stoff fra kommunen.
== Kjente tysnesinger ==
Werner Christie (1746–1822), lagmann og industrigründer
Claus Pavels Riis (1826–1886), forfatter
Johannes Heggland (1919–2008), forfatter
Magnus Aarbakke (f. 1934), høyesterettsdommer, professor i skatterett
Helge Hauge (f.1944), ordfører i tilsammen 20 år, 1983-1995 og 2003-2011
Sigbjørn Heie (f. 1945), forfatter
Knut Rage (f. 1952), forfatter og lokalhistoriker
Britt Kjellesvik Rage (f. 1955), dukkemaker og tekstilkunstner
Vidar Austvik (f. 1956). musiker (fløytist)
Ingelin Røssland (f. 1976), forfatter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Tysnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kultur i Tysnes på kart fra Kulturnett.no
(no) Tysnes sogelag
(no) Nytt frå Tysnes
(no) Bladet Tysnes
(no) Sunnhordland.no
(no) Videoreportasje om solfenomenet som knytter seg til Tysnes / Todnesest, førkristen kult og de sakrale stedsnavnene i området | Tysnes er ei avis som blir utgitt i Tysnes i Vestland. Avisa ble stiftet i 1953, og kommer ut hver torsdag. | 8,471 | 8,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaksdal_Posten | 2023-02-04 | Vaksdal Posten | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1987', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Vaksdal', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | VaksdalPosten er en ukesavis som dekker Vaksdal og Modalen kommuner i Vestland.
| VaksdalPosten er en ukesavis som dekker Vaksdal og Modalen kommuner i Vestland.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 2 401
2005: 2 397
2006: 2 395
2007: 2 405
2008: 2 339
2009: 2 326
2010: 2 306
2011: 2 270
2012: 2 250
2013: 2 253
2014: 2 295
2015: 2 273
2016: 2 183
2017: 2 200
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
VaksdalPosten | VaksdalPosten er en ukesavis som dekker Vaksdal og Modalen kommuner i Vestland. | 8,472 | 8,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestavind_(TV-serie) | 2023-02-04 | Vestavind (TV-serie) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Sauda', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Vestavind var en norsk dramaserie som gikk på NRK i 1994 og 1995. De fleste scenene ble spilt inn i Sauda, som var scene for det tenkte stedet Lovranger, og i Oslo. Serien fulgte forskjellige familier i forskjellige samfunnsklasser fra annen verdenskrig og frem til 1972. Vestavind ble beskrevet som Norges svar på den danske serien Matador.Serien ble en suksess på NRK, og gjorde skuespillere som Sven Nordin, Bjarte Hjelmeland, Kim Haugen, Dennis Storhøi, Iren Reppen og Henrik Mestad til kjente navn i hele landet. Serien har blitt sendt i reprise i primetime høsten 1999. 1. januar 2014 ble alle episodene av serien tilgjengelige på NRKs Nett-TV.
| Vestavind var en norsk dramaserie som gikk på NRK i 1994 og 1995. De fleste scenene ble spilt inn i Sauda, som var scene for det tenkte stedet Lovranger, og i Oslo. Serien fulgte forskjellige familier i forskjellige samfunnsklasser fra annen verdenskrig og frem til 1972. Vestavind ble beskrevet som Norges svar på den danske serien Matador.Serien ble en suksess på NRK, og gjorde skuespillere som Sven Nordin, Bjarte Hjelmeland, Kim Haugen, Dennis Storhøi, Iren Reppen og Henrik Mestad til kjente navn i hele landet. Serien har blitt sendt i reprise i primetime høsten 1999. 1. januar 2014 ble alle episodene av serien tilgjengelige på NRKs Nett-TV.
== Familier ==
BondefamilienNorvald Tveit skapte historien om familien på gården Nedrebø i nærheten av det fiktive tettstedet Lovranger på Vestlandet. Sivert Nedrebø (Per Jansen) er gift med Anna (Anne Marit Jacobsen), og sammen har de to barn, sønnen Hallvard (Lasse Lindtner) og Agnes (Hildegun Riise). I tillegg bor Siverts’ aldrende og allvitende mor, Marie (Wenche Foss), på gården, samt gårdskaren Bellest (Nils Sletta). I starten av serien jobber Hallvard i industrien i Lovranger, men utover i serien klatrer han oppover og sitter til slutt som utviklingssjef. Han gifter seg med Emma Engan (Liv Bernhoft Osa) og får barna Svein-Arne (Bjarte Hjelmeland) og Annie (Kjersti Elvik). Agnes har en romanse med den velstående Georg Ahlsen (Bjørn Skagestad) ved krigens slutt, og dette resulterer i at hun blir mor til Joakim (Henrik Mestad). Da hun senere velger å flytte til Oslo for å søke arbeid og for å konfrontere Georg, blir Joakim igjen hos besteforeldrene på Nedrebø. Agnes møter etter hvert Ivar Torgersen (Sven Nordin), som hun gifter seg med. Hun ønsker å hente Joakim til Oslo, men foreldrene hennes nekter. Agnes og Ivar får to tvillingdøtre, Gun (Iren Reppen) og Ann-Karin (Nina Woxholtt), og bosetter seg på Lambertseter. Mot slutten av serien skranter ekteskapet til Agnes og Ivar, og Agnes søker tilbake til Georg Ahlsen. Deres sønn Joakim gifter seg med nordlandsjenta Elna (Kjersti Holmen), og tar til seg hennes datter som sitt eget barn. I siste episode blir det dessuten kjent at Joakim og Elna skal ha barn.
IndustriarbeiderfamilienKjartan Fløgstad skrev om familien Engan, som var knyttet til industrivirksomheten i Lovranger. Algot Engan (Espen Skjønberg) har jobbet og slitt på fabrikken i hele sitt yrkesaktive liv, og har respekt som tillitsvalgt for arbeiderne. Han er enkemann og når serien starter bor han sammen med sin datter Emma (Liv Bernhoft Osa). Hennes romanse og senere ekteskap med ”oppkomlingen” Hallvard Nedrebø (Lasse Lindtner) faller ikke i god jord hos Algot. At Hallvard er sønn av Algots rival Sivert Nedrebø (Per Jansen) gjør ikke ting stort bedre.
RikmannsfamilienHistorien om den velstående familien Ahlsen på Frogner i Oslo ble skrevet av Lars Saabye Christensen. Alfred Ahlsen (Henrik Scheele) driver familiebedriften, en manufakturforretning. Han er sønn av Christine Ahlsen (Mona Hofland), som etter ektemannens død bor sammen med sønnen og hans familie. Alfred er gift med Monica (Liv Steen), og har sønnene Wilhelm (Håkon Høst Brunsell og Dennis Storhøi) og Christian (Sverre Solberg). Nå og da bor også Alfreds yngre bror, Georg (Bjørn Skagestad), hos dem, men han er en omflakkende sjel. Når Agnes Nedrebø (Hildegun Riise) en dag står på døren og forteller at Georg er far til hennes barn, tar Christine Ahlsen henne til seg og sørger for at Alfred gir henne på husrom og arbeid. Utover i serien møter Ahlsen økonomiske utfordringer, og forretningen blir nedlagt. Eldstesønnen Wilhelm slår seg imidlertid opp, om enn på noe spekulative måter. Han blir gift med Turid (Agnete Haaland) og de bygger seg villa i Holmenkollåsen. Ekteskapet er ikke det aller beste, og Turid har en affære med en bilmekaniker, Ivar Torgersens lillebror (Kim Haugen). Da hun blir gravid kommer dette for en dag, da Wilhelm forteller henne at han ikke kan få barn.
Arbeiderklassefamilien i OsloTorill Thorstad Hauger skrev om familien Torgersen i Vika i Oslo. Den bestod av Alf Torgersen (Joachim Calmeyer) og hans kone (Sidsel Sellæg), samt deres sønner (Sven Nordin og Kim Haugen). Yngstesønnen startet etter hvert et bilverksted, og moren, som med tiden ble enke, var vaskedame hos han.
== Produksjon ==
Stein Ørnhøi var opprinnelig prosjektleder for Vestavind, men han trakk seg i 1991 etter uenighet om ledelse, økonomi og kunstnerisk profil. Han ble erstattet av Magne Bleness og Bitte Monn-Iversen. Samtidig som Ørnhøi trakk også de fire manusforfatterne Norvald Tveit, Lars Saabye Christensen, Kjartan Fløgstad og Torill Thorstad Hauger seg i solidaritet fra samarbeidet, dog etter at manus var ferdigstilt. Justeringer av manus under opptak skjedde da uten forfatterne. Hovedårsaken til at de trakk seg fra samarbeidet var fordi de ønsket Ørnhøi som produsent, og da han forsvant fikk de ikke være med å bestemme detaljer som scenografi, opptakssteder, etc. Produsent Magne Bleness døde midt i produksjonen i desember 1992, og produsent Bitte Monn-Iversen måtte forsette alene. Hun hentet da inn teatersjef og dramaturg Otto Homlung som kunstnerisk rådgiver.Regi
Knut Andersen, Per Bronken, Svein Scharffenberg
Manus
Lars Saabye Christensen, Kjartan Fløgstad, Torill Thorstad Hauger og Norvald Tveit
Manusbearbeidelse
Per Bronken
Kunstnerisk rådgiver
Otto Homlung
Musikk
Egil Monn-Iversen
Produsenter
Magne Bleness og Bitte Monn-Iversen
Scenografi
Grethe Hejer og Kristin Sundt-Hansen
Foto
Leiv Ove Bergundhaugen og Arne Borsheim
Bilderegi
Otto Valsø
Redigering
Knut Hansen, Arne Johnny Karlsson og Trond Nystedt
Innspillingsledelse
Simen Bang-Hansen, Nikolai Bleness, Ole Martin Bryn, Dorte Wormdal
Script
Brit Flatland, Randi Katrine Olsen, Ingrid Wiese
Lydansvarlige
Frank Hanssen og Hans Brubak
Lysdesign
Bjørn Wilberg
Kostymedesigner
Gerd Johnsrud
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vestavind på Internet Movie Database
(no) Vestavind hos Filmfront
(no) Vestavind på NRK TV | Vestavind har flere betydninger: | 8,473 | 8,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VestNytt | 2023-02-04 | VestNytt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1988', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kultur i Øygarden', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | VestNytt er en lokalavis for Sotra og Øygarden i Vestland. Avisen dekker kommunen Øygarden som ble etablert 1. januar 2020 og hadde tidligere utgivelser hver tirsdag, torsdag og lørdag. Per 2021 hver tirsdag og fredag. I fellesferien om sommeren kun på onsdager.
VestNytt ble etablert i 1988 på restene av avisene Sotra Nytt og Vest Gula. I dag har avisen redaksjon i lokaler på Sartorgården på Straume, kommunesenteret i Øygarden.
Avisens første redaktør var Geir Magnus Nyborg, så fulgte Øyvind Risnes. Pr. 2018 er Terje Olsen ansvarlig redaktør.
| VestNytt er en lokalavis for Sotra og Øygarden i Vestland. Avisen dekker kommunen Øygarden som ble etablert 1. januar 2020 og hadde tidligere utgivelser hver tirsdag, torsdag og lørdag. Per 2021 hver tirsdag og fredag. I fellesferien om sommeren kun på onsdager.
VestNytt ble etablert i 1988 på restene av avisene Sotra Nytt og Vest Gula. I dag har avisen redaksjon i lokaler på Sartorgården på Straume, kommunesenteret i Øygarden.
Avisens første redaktør var Geir Magnus Nyborg, så fulgte Øyvind Risnes. Pr. 2018 er Terje Olsen ansvarlig redaktør.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | (netto 2017)Hvorav papirandel | 8,474 | 8,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Televerket_(Norge) | 2023-02-04 | Televerket (Norge) | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper etablert i 1969', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1995', 'Kategori:Telenor', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter'] | Televerket var et norsk statlig verk som ble etablert i 1855 og hadde til oppgave å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge. Televerket ble avløst av Telenor. Den første tiden var preget av nasjonalisering av private teleselskaper. Dette ble først avsluttet i 1974, da det siste privateide telefonselskapet i Andebu i Vestfold ble overtatt av Televerket.
Verket var først underlagt Telegrafstyret som i 1967 gikk over til å hete Teledirektoratet, og som i dag er videreført som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.
Under konferansen «Arbeidsmiljø 1980» i Kristiansand i september 1980 diskuterte man et utslett som plaget noen av Televerkets ansatte i Bergen. Utslettet ble antatt å skyldes arbeid med dataskjermer, men man kjente ikke til noe lignende i Norge ellers. Lidelsen ble omtalt som Norwegian disease.
| Televerket var et norsk statlig verk som ble etablert i 1855 og hadde til oppgave å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge. Televerket ble avløst av Telenor. Den første tiden var preget av nasjonalisering av private teleselskaper. Dette ble først avsluttet i 1974, da det siste privateide telefonselskapet i Andebu i Vestfold ble overtatt av Televerket.
Verket var først underlagt Telegrafstyret som i 1967 gikk over til å hete Teledirektoratet, og som i dag er videreført som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.
Under konferansen «Arbeidsmiljø 1980» i Kristiansand i september 1980 diskuterte man et utslett som plaget noen av Televerkets ansatte i Bergen. Utslettet ble antatt å skyldes arbeid med dataskjermer, men man kjente ikke til noe lignende i Norge ellers. Lidelsen ble omtalt som Norwegian disease.
== Navnevarianter ==
1855 – Den Norske Statstelegraf blir opprettet 1. januar – Den første norske telegrafforbindelse åpnet mellom Drammen og Christiania.
1967 – Telegrafverket overtar det siste private bytelefonanlegg, i Mandal.
1969 – Telegrafverket skifter navn til Televerket.
1995 – 1. januar skifter Televerket navn til Telenor AS, nå Telenor ASA.
== Referanser ==
== Se også ==
Telegrafverket | Televerket var et norsk statlig verk som ble etablert i 1855 og hadde til oppgave å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge. Televerket ble avløst av Telenor. | 8,475 | 8,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harvey_Pekar | 2023-02-04 | Harvey Pekar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA'] | Harvey Pekar (født 8. oktober 1939, død 12. juli 2010) var en amerikansk tegneserieforfatter. Hans vennskap med Robert Crumb gav ham ideen til undergrunnsserien American Splendor der han forteller om sitt eget hverdagsliv. Serien utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008. Pekar var også en profilert jazz- og litteraturkritiker, og mottok priser for sine radiokåserier. Han var gift med forfatteren Jayce Brabner som han samarbeidet med på Our Cancer Year, en tegneseriebok om Harveys kamp mot prostatakreft, tegnet av Frank Stack.
| Harvey Pekar (født 8. oktober 1939, død 12. juli 2010) var en amerikansk tegneserieforfatter. Hans vennskap med Robert Crumb gav ham ideen til undergrunnsserien American Splendor der han forteller om sitt eget hverdagsliv. Serien utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008. Pekar var også en profilert jazz- og litteraturkritiker, og mottok priser for sine radiokåserier. Han var gift med forfatteren Jayce Brabner som han samarbeidet med på Our Cancer Year, en tegneseriebok om Harveys kamp mot prostatakreft, tegnet av Frank Stack.
== American Splendor ==
Se egen artikkel om American SplendorTegneserien American Splendor («amerikansk storslagenhet») handler om Pekars enkle og mistrøstelige liv, eller kanskje mangelen på liv. Pekar skrev og skisserte fortellingene, men tegnet dem ikke selv. Isteden fikk han, hovedsakelig via sitt vennskap med Robert Crumb, en rekke tegnere til å illustrere dem, blant annet Gary Dumm, Greg Budgett, Spain Rodriguez, Joe Zabel, Gerry Shamray, Frank Stack og andre. Hverdagsrealismen og bruken av ulike tegnere og stilarter har gjort tegneserien annerledes og visuelt spennende.
Serien førte til at Pekar ble hentet inn som gjest på Late Night with David Letterman åtte ganger sent i 1980-årene. Men hans konfronterende måte å snakke på og hans direktesendte kritikk av General Electric, som eide Tv-selskapet NBC, gjorde at han ble bannlyst fra showet helt frem til tidlig på 1990-tallet.
Flere av historiene i American Splendor ble filmatisert i 2003 under samme tittel. Filmen ble regissert av Robert Pulcini og Shari Springer Berman. Den dysfunksjonelle Pekar ble spilt av Paul Giamatti, mens den virkelige Pekar hadde en mindre rolle.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harvey Pekar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harvey Pekar på Internet Movie Database
(da) Harvey Pekar på Filmdatabasen
(en) Harvey Pekar hos The Movie Database
(en) Harvey Pekar på Discogs
(en) Harvey Pekar på MusicBrainz | Harvey Pekar (født 8. oktober 1939, død 12. | 8,477 | 8,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_idrettsforbund_og_olympiske_og_paralympiske_komit%C3%A9 | 2023-02-04 | Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité | ['Kategori:1861 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonale olympiske komiteer', 'Kategori:Nasjonale paralympiske komiteer', 'Kategori:Norske idrettsforbund', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1861', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (forkortet NIF eller forenklet til Idrettsforbundet) er norsk idretts øverste organ. NIFs visjon er å være fremste bidragsyter for å oppnå idrettsglede for alle.
Idrettsforbundet har kontorer i Idrettens Hus på Ullevaal Stadion og har omtrent 220 fast ansatte fordelt på idrettskretser, Olympiatoppen og Idrettsforbundet sentralt.
Organisasjonen ble stiftet 15. mars 1861 som Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug. Så kom en rekke navneendringer: I 1893 til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, i 1910 til Norges Riksforbund for Idræt, i 1919 Norges landsforbund for Idrett. Deretter var det sammenslutning med Arbeidernes Idrettsforbund i 1940, før organisasjonen tok navnet Norges Idrettsforbund (NIF) i 1946. I 1996 ble NIF og Norges olympiske komité (NOK) slått sammen, etter at Arne Myhrvold ble valgt til felles president for NIF og NOK i 1994. Navnet ble i 2007 igjen endret, denne gangen for å legge til paralympisk i det offisielle navnet etter at Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund ble oppløst og integrert med NIF fra 1. januar 2008. For å bistå de 55 særforbundene i arbeidet med å inkludere funksjonshemmede idrettsutøvere har NIF etablert en egen enhet; Paraidrett. Denne enheten har til sammen 12 ansatte.I dag er NIF Norges nest største frivillige organisasjon (etter Den norske kirke) med over 2 millioner medlemskap og ca. 12 000 idrettslag i 19 idrettskretser og 55 særforbund. Idrettstinget er NIFs høyeste myndighet og holdes hvert andre år. Nils Einar Aas er generalsekretær siden 15. september 2021.
| Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (forkortet NIF eller forenklet til Idrettsforbundet) er norsk idretts øverste organ. NIFs visjon er å være fremste bidragsyter for å oppnå idrettsglede for alle.
Idrettsforbundet har kontorer i Idrettens Hus på Ullevaal Stadion og har omtrent 220 fast ansatte fordelt på idrettskretser, Olympiatoppen og Idrettsforbundet sentralt.
Organisasjonen ble stiftet 15. mars 1861 som Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug. Så kom en rekke navneendringer: I 1893 til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, i 1910 til Norges Riksforbund for Idræt, i 1919 Norges landsforbund for Idrett. Deretter var det sammenslutning med Arbeidernes Idrettsforbund i 1940, før organisasjonen tok navnet Norges Idrettsforbund (NIF) i 1946. I 1996 ble NIF og Norges olympiske komité (NOK) slått sammen, etter at Arne Myhrvold ble valgt til felles president for NIF og NOK i 1994. Navnet ble i 2007 igjen endret, denne gangen for å legge til paralympisk i det offisielle navnet etter at Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund ble oppløst og integrert med NIF fra 1. januar 2008. For å bistå de 55 særforbundene i arbeidet med å inkludere funksjonshemmede idrettsutøvere har NIF etablert en egen enhet; Paraidrett. Denne enheten har til sammen 12 ansatte.I dag er NIF Norges nest største frivillige organisasjon (etter Den norske kirke) med over 2 millioner medlemskap og ca. 12 000 idrettslag i 19 idrettskretser og 55 særforbund. Idrettstinget er NIFs høyeste myndighet og holdes hvert andre år. Nils Einar Aas er generalsekretær siden 15. september 2021.
== Historie ==
=== Centralforeningen for utbredelse av legemøvelser og vaabenbrug (1861) ===
15. mars 1861 ble Centralforeningen for utbredelse av legemøvelser og vaabenbrug grunnlagt og det er i denne organisasjonen at Norges Idrettsforbund har sine røtter. Bakgrunnen for opprettelsen av organisasjonen var en oppblomstring av skytterlag opp mot 1861. Det hadde tidligere eksistert skytterlag, men nytt for denne perioden var at idretten, det vil si selve skytingen ble tillagt større verdi enn det sosiale aspektet ved å samles i lag. Bakgrunnen for denne oppblomstringen kan ha vært den utenrikspolitiske usikkerheten og utbredelse av en nasjonalpolitisk bevissthet. Skyting hadde dessuten fått en bred tilslutning i folket, noe som kom til uttrykk i skolens læreplaner. Det var også rundt midten av 1800-tallet at den allmenne verneplikten ble gjort gjeldende, det betydde at staten så en verdi i at folket ble oppøvd i rifleskyting. Medlemmer av skytterlag kunne få redusert tjenestetiden, noe som av mange ble brukt som et lokkemiddel for å trekke medlemmer.
=== Splittelse i Centralforeningen for ubredelse av legemøvelser og vaabenbrug ===
I 1880-årene begynte en splittelse i centralforeningen å gjøre seg synlig, noe som skulle prege den norske idretten i de neste tiårene. I fylkene samlet medlemmer av Centralforeningen seg i folkevæpningssamlag som var mer opptatt av det idrettslige aspektet ved skytingen, mens centralforeningen og Stortingets militærkomite ville at skytingen skulle ha militær nytte. Folkevæpningssamlagene samlet seg i starten av 1880-årene i et eget styre og brøt offisielt med Centralforeningen i 1883.
I 1881 hadde Stortinget vedtatt å skjære ned statsstøtten til Centralforeningen til fordel for folkevæpningssamlagene som nå skulle få mer av støtten. Regjeringen nektet å utbetale statsstøtten, noe som førte til at Stortinget fikk regjeringen Selmer dømt for riksretten i 1884 for ikke å ha fullbyrdet Stortingets beslutning. Etter dommen fortsatte begge organisasjonene å motta statsstøtte, men det var ikke klart hvem som skulle organisere skytterbevegelsen og idretten. Uenigheten fortsatte i ti år til, før forsvarsdepartementet i 1893 bestemte at folkevæpningssamlagene, som fikk navnet Det frivillige skyttervesen, skulle organisere skytingen og Centralforeningen, nå under navnet Centralforeningen for utbredelse av idræt, skulle organisere annen idrett. Dette var første gang staten grep inn for å løse en konflikt i den organiserte idretten.
== Tidligere presidenter ==
=== Centralforeningen 1861–1919 ===
Foreningens fulle navn med periode.
Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug (1861–1893)
Centralforeningen for Udbredelse af Idræt (1893–1919)1861–1864 Otto Richard Kierulf
1864–1867 Nils Christian Irgens
1867–1869 Otto Richard Kierulf
1869–1878 Lars Broch
1878–1881 Lars Christian Dahll
1881–1885 Edvard Eriksen
1885–1887 Olaf Petersen
1887–1892 Andreas Løwlie
1892–1902 Carl Sylow
1902–1904 Thorvald Prydz
1904–1906 Frithjof Jacobsen
1906–1916 Oscar S.J. Strugstad
1916–1919 Hans Daae
=== Norges Riksforbund for Idræt 1910–1919 ===
1910–1914 Johan Martens
1914–1918 Johan Sverre
1918–1919 Leif S. Rode
=== Norges Landsforbund for Idræt (NLF) 1919–1940 ===
1919–1925 Hjalmar Krag
1925–1930 Leif S. Rode
1930–1932 Jørgen Martinius Jensen
1932–1936 Daniel Eie
1936–1940 Carl Christiansen
=== Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) 1924–1941 ===
1924–1926 Harald Liljedahl
1926–1927 Oscar Hansen
1927–1928 Thor Jørgensen
1928–1931 Thorvald Olsen
1931–1935 Trygve Lie
1935–1939 Arthur Ruud
1939–1940 Rolf Hofmo
1940–1941 Olaf Helset (formann i interimsstyret, arrestert i 1941)
=== Krigsårene 1940–1946 ===
Høsten 1939 var en sammenslutning vedtatt i prinsippet av begge forbund (NLF og AIF), men den tyske invasjon av Norge den 9. april 1940 satte en midlertidig stopp for dette arbeidet. Stoppen ble kortvarig. På fellesmøte den 13. september 1940 ble et interimsstyre for det samlede Norges Idrettsforbund opprettet. Men den organisasjonen ble oppløst ved forordning fra det nazistiske idrettsdepartement av 22. november 1940 under okkupasjonen av Norge. Forbund, kretser og klubber gikk til idrettsstreik. I 1942 gav nazistene opp forsøket på å organisere idretten, og tyskerne mistet interessen for Norges Idrettsforbund. Det meste av den organiserte idretten i Norge opphørte fram til krigens slutt i 1945.
1940–1940 Olaf Helset (avsatt)
1940–1942 Egil Reichborn-Kjennerud
1942–1944 Charles Hoff
=== Norges Idrettsforbund (NIF) 1946–1996 ===
1946–1948 Olaf Helset
1948–1961 Arthur Ruud
1961–1965 Axel Proet Høst
1965–1967 Johan Chr. Schønheyder
1967–1963 Torfinn Bentzen
1973–1984 Ole Jacob Bangstad
1984–1990 Hans B. Skaset
1990–1994 William Engseth
1994–1996 Arne Myhrvold
=== Norges olympiske komite (NOK) 1965–1996 ===
1965–1969 Jørgen Jahre
1969–1985 Arne B. Mollén
1985–1989 Jan Gulbrandsen
1989–1996 Arne Myhrvold
=== Norges idrettsforbund og olympiske komite (NIF) 1996–2007 ===
1996–1999 Arne Myhrvold
1999–2004 Kjell O. Kran
2004–2004 Grethe Fossli (fungerende)
2004–2007 Karl-Arne Johannessen
2007–2007 Odd-Roar Thorsen (fungerende)
2007–2007 Tove Paule
=== Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF) 2007– ===
2007–2011 Tove Paule
2011–2015 Børre Rognlien
2015–2019 Tom Tvedt
2019–Nåv.0 Berit Kjøll
== Særforbund under NIF ==
Tabellen under viser antall aktive i idrettslagene som er medlem i særforbundene i 2010:
Aktivitetstallene viser antall personer som er rapportert som aktive medlemmer (tidligere rapportert som konkurransedeltakere, mosjonister og ledere/andre) i de enkelte særidrettsgruppene i idrettslagene. Aktivitetstallene er ikke sammenlignbare med medlemstall.
== Priser og utmerkelser ==
Idrettsforbundet deler ut priser på Idrettsgallaen.
== Se også ==
Idrettens fredskorps
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lundquist, Karl Albert Zelow (1914). Beretning fra Norges riksforbund for idræt (Norsk (Bokmål)). Bergen. s. 414 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Arbeidernes idrettsforbund, red. (1939). Arbeidernes idrettsforbund : beretning : 15. mai 1935 – 15. mai 1939 (Norsk (Bokmål)). Oslo. s. 201 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Faugli, Johs. (1946). Norges idrettsforbunds oppbygging, oppgaver og mål (Norsk (Bokmål)). Oslo. s. 12 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Norges idrettsforbund (1957). Organisasjonsoversikt. Oslo: Norges idrettsforbund. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Nordahl, Gunnar (1961). Tyrihjell, Odd, red. Norsk idrett gjennom hundre år : 1861–1961 (Norsk (Bokmål)). Oslo: Aschehoug. s. 245 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Hauge-Moe, Per, red. (1962). Jubileumsåret i norsk idrett (Norsk (Bokmål)). Oslo. s. 163 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Larsen, Petter, red. (1979). Med AIF-stjerna på brystet : glimt fra norsk arbeideridrett (Norsk (Bokmål)). Oslo: Tiden. s. 273 sider. ISBN 8210018523. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Eide, Ove (1988). Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug 1861-1894/95. Centralforeningen for udbredelse av idræt 1895/96-1919/20 : årbøker-register (Norsk (Bokmål)). Oslo. s. 108 sider. ISBN 8250202279. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Norges Idrettsforbund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | undergrupper = 55 særforbund | 8,478 | 8,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strilelandet | 2023-02-04 | Strilelandet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Nordhordland', 'Kategori:Vestlands geografi'] | Strilelandet (nynorsk: Strilalandet) er en populær betegnelse på den delen av Bergens omland som befant seg nordvest i det tidligere Hordaland fylke (nå Vestland fylke).
| Strilelandet (nynorsk: Strilalandet) er en populær betegnelse på den delen av Bergens omland som befant seg nordvest i det tidligere Hordaland fylke (nå Vestland fylke).
== Definisjon ==
Fra gammelt av ble Strilelandet regnet som de bygdene i Nord- og Midthordland, ifølge en definisjon at man kunne ro til byen (Bergen) i løpet av en dag. Strilelandet omfatter ikke de indre fjordstrøkene og dalene innenfor. Betegnelsen har vært brukt om Austrheim, Lindås, Radøy, Øygarden, Meland, Fedje, Osterøy, Askøy og Sotra, til dels også om Os og Austevoll sør for Bergen. Striler har vært betegnelsen for bonde- og fiskerbefolkningen omkring Bergen, særlig på øyene. Områder tidligere regnet til Strilelandet har blitt innlemmet i Bergen kommune og den voksende byen, blant annet Åsane, Arna, Fyllingsdalen og Fana. Sjø-, havstrilene eller fiskestrilene bodde hovedsakelig vest for byen, mens fjord- eller kipestrilene bodde øst for byen. Det er heller ikke noe entydig definert geografisk område, men ut fra felles næringsgrunnlag, dialekt (strilemål) og kulturtrekk er en ofte benyttet geografisk avgrensing at Strilelandet omfatter kyst- og fjorddistriktene i Hordaland fra Selbjørnsfjorden og Bjørnefjorden i syd til grensen mot Ytre Sogn i nord, og ytterst fra skjærgården mot vest til de indre bygdene i fjordene mot øst. Slik sett definert omfatter Strilelandet distriktene Nordhordland og Midthordland, som historisk sett omfattet Nordhordland fogderi.
== Begrep ==
Stril var historisk sett en nedsettende betegnelse på befolkningen i Bergens omland og brukt særlig av Bergens byborgere eller øvrighetspersoner. Betegnelsen ble særlig brukt om fiskere og fiskerbønder som kom roende til byen for å selge sine naturalia. Opphavet til begrepet stril er ukjent, og det er flere teorier omkring opphavet til dette begrepet. Betegnelsen var i vanlig bruk fra 1700- og 1800-tallet. En teori er at befolkningen var særlig stridbar og ofte gjorde opprør mot skattlegging og annen myndighetsutøvelse. En annen teori er at navnet skriver seg fra et tradisjonelt antrekk med bukse og strømper i ett stykke, kalt strilebrok. En teori er at betegnelsen kommer av et verb å strila med betydningen «streve og ro». En teori er at stril skriver seg fra et gammelnorsk ord som betyr grå eller blankslitt, med henvisning til det nakne grå værbitte berget som er vanlig i området. En tekst fra 1723 delte Bergenshuus lens innbyggere inn i tre deler: vossinger, hardinger og «haarder». Haardene bodde ifølge denne teksten i Nordhordlands fogderi bestående seks prestegjeld og kalles striler, særlig de som bodde i Osterfjorden. Johan Sebastian Welhaven skrev i 1842 at strilene bebodde et uklart avgrenset område på vestkystene (fra Stad og sørover) eller i Bergens omegn (Welhaven var oppvokst i Bergen og hans søster Maren var gift med Michael Sars som var prest i Lindås). Ivar Aasen skrev at stril er betegnelse på innbyggere i Bergens omegn og ble ansett som et økenavn. En teori knytter betegnelsen til en Steingrim Stryl omtalt i Håkon Håkonssons saga. Den eldste kjente bruken av begrepet var omtalen av omlandsbefolkningen ved signingen til Håkon Håkonsson på Bergenhus festning i 1217, og mye senere gir Amalie Skram på slutten av 1800-tallet en samtidsbeskrivelse av strilene sett med bergenske øyne i Hellemyrsfolket, ingen av dem i særlig flatterende ordelag.
Stranden var proppfull av lørdagseftermiddagstrafikken. Strilene kom i rekker, halveis sperrende gaten, menn og kvinner med armene om hverandres skuldrer og tiner i hendene. De stabbet ivei med de korte, stive ben i de veldige sjøstøvler, mens det brune sneslaps sprøitet op og til sidene, og strilelukten stod som en os omkring dem. Kom det noen i veien for dem, slapp de ikke taket for å gi plass, folk fikk hytte seg så godt de kunde. Kjerringer og småbarn som ikke hurtig nok sprang til side, veltet de over ende og skrevde urokkelig videre, uten så meget som å verdige de falne et øiekast. Efternølerne av Fana- og Nattlands-bøndene travet avsted foroverbøid med rømmebøtter i hendene og på ryggen tomme surmelksbøtter, som nådde dem fra nakken helt ned på de hvite vadmelskofteskjøter. ... Tjenestepiker med kurver på armen, som skulde efter varmt brød til søndagen, da bakerne holdt hviledag, stod i klynger og sendte slagord og vittigheter efter sine arvefiender, strilene, som i uforstyrrelig ro hverken så eller hørte.I verket Medisinalberetninger fra Nordhordland (1881) gis denne beskrivelsen:
Levemåden er over hele distriktet yderst tarvelig. Ja, der findes vel ikke i det ganske land et distrikt der i denne henseende kan stilles ved siden af strilelandet. [..] Religiøs vækkelse finder sjelden sted her, men vel politisk, thi på grund af de medfødte charakterfeil, misundelse og mistro, ere de ellers godtroende striler altfor tilbøilige til uden kritik at lytte til omreisende eller hjemmeværende agitatorers republikanske taler, der gå ud på at rive ned på styrelsen og mistænkeliggjøre de bedre stillede.Fra omkring 1960 ble begrepet stril mindre belastet og benyttes nå gjerne av lokalbefolkningen som identitetsbærer på samme måte som harding, og en lokalavis i distriktet heter fra 1961 Strilen.
Gjennom massiv utbygging av veinettet har Bergen og Strilelandet blitt knyttet stadig nærmere sammen, med den følge at mange bergensere har bosatt seg på Strilelandet.
== Målstrid og dialekt ==
Dialekten i Bergen og i omlandet skiller seg tydelig fra hverandre.På grunn av nærheten til Bergen har Strilelandet blitt åsted for målstrid mellom nynorskbrukere og bokmålsbrukere. Bokmål har tradisjonelt blitt benyttet av bergensere, mens nynorsk tradisjonelt har stått sterkest i mer rurale strøk. Målstriden har utspilt seg blant annet innen skolesektoren, hvor nynorsk- og bokmålselever har vært delt i egne skoleklasser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kulturhistorisk vegbok: Byen og Strilelandet
Store norske leksikon | Strilelandet (nynorsk: Strilalandet) er en populær betegnelse på den delen av Bergens omland som befant seg nordvest i det tidligere Hordaland fylke (nå Vestland fylke). | 8,480 | 8,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%BCnchen-massakren | 2023-02-04 | München-massakren | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gisselaksjoner', 'Kategori:Hendelser i 1972', 'Kategori:München', 'Kategori:Politikk i 1972', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sommer-OL 1972', 'Kategori:Sport og politikk', 'Kategori:Terroraksjoner i 1972', 'Kategori:Terroraksjoner i Tyskland'] | München-massakren var en fatal gisselsituasjon og massakre som fant sted under De olympiske sommerlekene i München i 1972. Aksjonen ble utført av medlemmer fra den paramilitære gruppen Sort September og var rettet mot israelske idrettsutøvere som skulle delta i lekene. Målet til gisseltakerne var å presse Israel til å frigi palestinske geriljasoldater som satt i israelsk fangenskap. Alle gislene og fem av gisseltakere ble drept da tysk politi iverksatte en frigivelsesaksjon.
Svart September kalte aksjonen for «operasjon Iqrit og Biram», etter to kristne landsbyer i det nordlige Palestina hvis befolkning ble drevet på flukt av den israelske gruppen Haganah i 1948. Landsbyene ble ødelagt i 1951.
| München-massakren var en fatal gisselsituasjon og massakre som fant sted under De olympiske sommerlekene i München i 1972. Aksjonen ble utført av medlemmer fra den paramilitære gruppen Sort September og var rettet mot israelske idrettsutøvere som skulle delta i lekene. Målet til gisseltakerne var å presse Israel til å frigi palestinske geriljasoldater som satt i israelsk fangenskap. Alle gislene og fem av gisseltakere ble drept da tysk politi iverksatte en frigivelsesaksjon.
Svart September kalte aksjonen for «operasjon Iqrit og Biram», etter to kristne landsbyer i det nordlige Palestina hvis befolkning ble drevet på flukt av den israelske gruppen Haganah i 1948. Landsbyene ble ødelagt i 1951.
== Forløp ==
Den 5. september 1972 klarte åtte palestinere fra Sort September å ta seg inn i OL-byen. To israelske idrettsutøvere ble drept under selve gisseltakingen og ytterligere ni ble tatt til fange. Gisseltakerne krevde at over 200 geriljasoldater som satt i israelske fengsler, skulle slippes løs.
Shaul Ladany flyktet og fikk varslet Bill Bowerman i den amerikanske leiren. Bowerman varslet politiet og det amerikanske konsulatet om hendelsen. Ladany, som konkurrerte i kappgang, var den første som varslet om hendelsen. Gisseltakerne så at Ladany flyktet og konkluderte med at de var for sent ute til å ta gisler i leilighet nr 2 som planlagt. Bowerman informerte konsulatet om at det var jødiske utøvere på det amerikanske laget (blant andre Bill Schmidt og Mark Spitz) og ba om ekstra sikkerhet, etter kort tid ble marineinfanterister utplassert ved den amerikanske leiren. Lederne i IOC var opprørt over at Bowerman hadde sørget for amerikanske militært nærvær i leiren og kalte ham inn til et møte samme dag. Bowerman møtte opp sammen med Jesse Owens og Bowerman avfeide kritikken.
På flyplassen i München gikk tysk politi til aksjon mot gisseltakerne og alle gislene, samt fem gisseltakere, ble drept. En tysk politimann ble også drept i aksjonen.Senere klarte tyske myndigheter å fange tre overlevende kidnappere. Denne begrensede suksessen ble overskygget av kapringen av et Lufthansa-jetfly to måneder senere. Kaprerne krevde at de tre fengslede palestinerne skulle løslates, og dette ble gjort.
== Følger ==
Bare to dager etter hendelsen gikk store israelske flystyrker til angrep på landsbyer i Syria og Libanon. Angrepene var de kraftigste som det israelske flyvåpen hadde gjennomført på to år og var rettet mot det som israelerne mente var tilholdssted for palestinske geriljasoldater. Landsbyene ble bombet og beskutt med raketter. Angrepet ble ansett som en hevnaksjon for hendelsen i München.Kort etter hendelsen ble antiterrorenheten GSG9 opprettet, for bedre å kunne håndtere gisselsituasjoner i fremtiden.
Den hemmelige Operasjon Guds Vrede ble iverksatt mot personene som sto bak München. Som hevn drepte israelske agenter 11 sentrale personer i PLO, og som den siste aksjonen under «Guds Vrede» ble den marokkanskfødte kelneren Ahmed Bouchikhi drept på Lillehammer i Norge. Bouchikhi ble forvekslet med Ali Hassan Salameh som var en av det antatte hovedmennene bak München-massakren (se Lillehammer-saken).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Munich massacre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | München-massakren var en fatal gisselsituasjon og massakre som fant sted under De olympiske sommerlekene i München i 1972. Aksjonen ble utført av medlemmer fra den paramilitære gruppen Sort September og var rettet mot israelske idrettsutøvere som skulle delta i lekene. | 8,481 | 8,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lillehammer-saken | 2023-02-04 | Lillehammer-saken | ['Kategori:1973 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Israel og Norge', 'Kategori:Konflikter i 1973', 'Kategori:Lillehammers historie', 'Kategori:Mossad', 'Kategori:Rettssaker i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Terroraksjoner i Norge'] | Lillehammer-saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchikhi (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Drapet ble i 2007 regnet som det til da mest alvorlige attentatet i norsk historie.
| Lillehammer-saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchikhi (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Drapet ble i 2007 regnet som det til da mest alvorlige attentatet i norsk historie.
== Drapet ==
Mossad trodde at Bouchiki egentlig var Ali Hassan Salameh, en av lederne av Svart september, som hadde vært involvert i München-massakren året før.
Bouchiki arbeidet da som servitør ved Skogli Badesanatorium. De israelske agentene holdt algireren Karim Benamane under oppsikt og fulgte etter da han reiste til Lillehammer. Benamane traff Bouchiki i svømmehallen i Lillehammer og møttes igjen dagen etter på en uterestaurant i Lillehammer mens flere agenter satt ved bordene rundt. Agentene så at Benamane ga Bouchiki noen papirer, det var trolig på dette tidspunktet agentene konkluderte med at Bouchiki planla terroraksjoner mot israelske mål i Norge eller Norden. Bouchiki ble skutt og drept mens han var på vei hjem fra kino sammen med sin gravide norske kone.
== Arrestasjon og rettssak ==
To av Mossad-agentene ble arrestert neste dag, mens de brukte en fluktbil de tidligere hadde brukt, for å komme til lufthavnen. Etter deres arrestasjon ble deler av agentnettverket arrestert, og avslørende dokumenter og adresser til et nettverk av «trygge hus» ble funnet. Dagbladet avslørte få dager senere at den israelske ambassaden var involvert noe som førte til at Korvald-regjeringen utviste attache Yigal Eyal.Av de muligens 15 Mossad-agentene som deltok (Michael Harari, Dan Ærbel, Ethel Marianne Gladnikoff, Abraham Gehmer alias Leslie Orbaum, Sylvia Rafael alias Patricia Lesley Roxburgh; Victor Zipstein alias Zwi Steinberg, Michael Dorf, Gustav Pistauer, Jean-Luc Sevenier, Jonathan Isaac Englesberg alias Jonathan Ingleby, «Tamara» alias «Tamar» alias «Marie», Rolf Baehr, Gerard Lafond, Raoul Cousin, Nora Heffner), ble seks pågrepet av norske myndigheter og fem dømt av Eidsivating lagmannsrett den 1. februar 1974; fire for delaktighet til drap. Zwi Steinberg ble frifunnet for drap, men dømt for andre forhold, og Dorf ble frifunnet for alle forhold. Mike Harari, som var leder for aksjonen, klarte å flykte og er ikke blitt utlevert til Norge fra Israel.
Det er ikke klarlagt hvem som skjøt Bouchikhi, men det er på det rene at ingen av de domfelte var med på selve drapshandlingen eller var til stede på åstedet.
De fire som ble domfelt for drap anket til Høyesterett; alle fire over straffutmålingen; alle unntatt Ærbel også over lovanvendelsen. Påtalemyndigheten anket ikke, selv om straffene lå under aktors påstander og også under lovens minimumsstraffer.Høyesterett forkastet ankene, men forlenget heller ikke straffene, noe Schjødt skriver han var bekymret for. I kjennelsen uttales det: «De har handlet etter ordre og med oppgaver etter sine forutsetninger. Men det må på den annen side også gjøres aldeles klart at den norske stat ikke kan akseptere at slik virksomhet drives på norsk territorium. Ut fra dette syn må etter mitt skjønn lagmannsrettens straffutmålingsnivå anses som lempelig. Noen grunn til å senke det kan jeg ikke se.» (Rt. 1974 s. 382).
=== De domfelte ===
Ethel Marianne Gladnikoff
Medvirkning til uaktsomt drap og ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i to år og seks måneder.
Sylvia Rafael alias Patricia Lesley Roxburgh
Medvirkning til forsettlig drap, ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat og dokumentforfalskning, til en straff av fengsel i fem år og seks måneder.
Abraham Gehmer alias Leslie Orbaum
Medvirkning til forsettlig drap, ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat og dokumentforfalskning, til en straff av fengsel i fem år og seks måneder.
Dan Ærbel
Medvirkning til forsettlig drap og ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i fem år.
Zwi Steinberg (Zvika)
Frifunnet for drap, men domfelt for ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i ett år.
== Løslatelse og benådning ==
Dorf ble løslatt i og med frifinnelsen i lagmannsretten og forlot landet umiddelbart. Steinberg og Gladnikoff ble prøveløslatt etter å ha sonet halve straffen. Ærbel ble tilstått permisjon 4. februar 1975 og umiddelbart ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner og ble benådet 7. februar 1975. Gehmer og Rafael ble ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner 21. mai 1975 og ble benådet 23. mai 1975.
== Ansvar og erstatning ==
Israelske myndigheter har aldri offisielt erkjent at Israel sto bak drapet på Lillehammer i 1973. De israelske regjeringers politikk har vært å ikke kommentere forhold knyttet til landets hemmelige tjeneste.
Norske myndigheter ble i begynnelsen av 1994 gjort oppmerksom på at enken etter Bouchikhi ikke hadde mottatt noen form for erstatning fra Norge eller noe annet land. Dette førte til norsk diplomatisk kontakt med Israel om spørsmålet. Arbeidet førte til at datteren og enken etter Bouchikhi fikk erstatning fra Israel i januar 1996. I tillegg fikk Bouchikhis sønn fra et tidligere ekteskap en erstatning på 118 000 dollar.De etterlatte søkte også om, og fikk, billighetserstatning fra norske myndigheter. Enken fikk 150 000 kroner og datteren 100 000 kroner i 1996. Ved utmålingen av erstatningene ble det blant annet lagt vekt på at medias fokusering på saken hadde medført en belastning for de etterlatte.I april 2014 skrev Dagsavisen at den tidligere Mossad-sjefen Mike Harari i et intervju i den israelske avisen Yedioth Aharonoth bekreftet at Israel sto bak drapet.
== Annet ==
Det har versert spekulasjonene om at den norske E-tjenesten var involvert i aksjonen. Den israelske gruppen som utførte attentatet hadde tolv hemmelige telefonnummer tilhørende nordmenn, det var imidlertid ikke bevist at noen av de hadde bistått israelerne. Den offentlige utredningen (NOU 2000:6) og Lundkommisjonen fant ingen bevis for dette. Ifølge den israelske journalisten og forfatteren Yossi Melman hadde Mossads gruppe kontaktet en lokal hjelper.I september 2004 publiserte Annæus Schjødt, som forsvarte Steinberg og Dorf for lagmannsretten og Rafael og Gehmer for Høyesterett, boken Mange liv, hvor han hevder at en av de arresterte israelske agentene, Dan Ærbel, lekket informasjon om Israels masseødeleggelsesvåpenprogram til norske myndigheter. Myndighetene valgte imidlertid å tie med denne informasjonen. Først i oktober 1986 ble det offentlig kjent at Israel hadde slike våpen, da atomteknikeren Mordechai Vanunu avslørte dette.
Artisten Ole Paus publiserte den satiriske sangen «Balladen om Sylvia Rafael og Herr Annæus Schjødt» på albumet Paus-posten i 1977.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karl Emil Haglund: Israel – elsket og hatet. Gyldendal Oslo 1983.
Odd Karsten Tveit: De skyldige : Israel og Palestina - krigen, menneskene, spillet, Kagge forlag, 2015 ISBN 9788248916871
Heradstveit, Per Øyvind (1932-2004) (1974). De medskyldige: israelsk etterretning og mordet på Lillehammer. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203063454.
Elvik, Halvor (1974). Da "Mossad" kom til Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205063974.
Lillehammer-saken — Omstendigheter rundt drapet på Ahmed Bouchikhi den 21. juli 1973 og sakens senere håndtering av norske myndigheter. NOU 2000. 6. Oslo: Statens forvaltningstjeneste — Informasjonsforvaltning (utgitt 1. mars 2000). 2000. ISBN 8258305174.
== Eksterne lenker ==
«- Lillehammer-drapet min største profesjonelle tabbe». dagbladet.no. 5. april 2013. Besøkt 13. desember 2015.
«Da Mossad møtte lensmannsbetjenten». nrk.no. 15. januar 2019. | Lillehammer-saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchikhi (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. | 8,482 | 8,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ahmed_Bouchikhi | 2023-02-04 | Ahmed Bouchikhi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Marokkanere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske drapsofre', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer fra provinsen Tlemcen', 'Kategori:Terrorofre'] | Ahmed Bouchikhi (født 13. april 1943 i Algerie, drept 21. juli 1973 på Lillehammer) var en marokkansk statsborger, opprinnelig fra Algerie, som arbeidet som kelner i Lillehammer i Norge.
Bouchiki var født i Algerie og flyttet fire år gammel til Marseille i Frankrike, sammen med foreldrene. 17 år gammel deltok han i Algeries frigjøringskrig mot Frankrike. Han kom til Norge første gang i 1965 med algerisk pass. Året etter kom han til Norge med marokkansk pass og bodde deretter i landet.Den 21. juli 1973 ble han skutt av israelske etterretningsagenter fra Mossad på åpen gate i Lillehammer. Israelerne trodde han egentlig var Ali Hassan Salameh, operasjonssjef og etterretningssjef i Fatah – og som angivelig hadde en forbindelse til planleggingen av München-massakren i 1972. Drapet på Bouchikhi ble kjent som Lillehammer-saken, og seks israelere ble arrestert og fem av dem dømt for drapet.Bouchikhi var gift med en norsk kvinne, og etterlot seg en sønn og en datter. Han ble gravlagt i Marokko.22 år senere, i 1996, betalte Israel erstatning til de etterlatte, men påtok seg ikke ansvar for drapet.Bouchikhis bror, Chico Bouchikhi er kjent som medgrunnlegger av pop-gruppen Gipsy Kings og har etter drapet på broren engasjert seg i fredsarbeid blant annet i Midtøsten og blitt utnevnt til UNESCO special envoy for peace. Ved feiringen av Oslo-avtalen spilte Chico for og hilste på Yassir Arafat og Shimon Peres. Peres, Arafat og arrangørene visste ikke at Bouchikis bror var et offer i striden mellom Israel og palestinerne. Chico har argumentert mot boikott av Israel og mener det ikke er produktivt.
| Ahmed Bouchikhi (født 13. april 1943 i Algerie, drept 21. juli 1973 på Lillehammer) var en marokkansk statsborger, opprinnelig fra Algerie, som arbeidet som kelner i Lillehammer i Norge.
Bouchiki var født i Algerie og flyttet fire år gammel til Marseille i Frankrike, sammen med foreldrene. 17 år gammel deltok han i Algeries frigjøringskrig mot Frankrike. Han kom til Norge første gang i 1965 med algerisk pass. Året etter kom han til Norge med marokkansk pass og bodde deretter i landet.Den 21. juli 1973 ble han skutt av israelske etterretningsagenter fra Mossad på åpen gate i Lillehammer. Israelerne trodde han egentlig var Ali Hassan Salameh, operasjonssjef og etterretningssjef i Fatah – og som angivelig hadde en forbindelse til planleggingen av München-massakren i 1972. Drapet på Bouchikhi ble kjent som Lillehammer-saken, og seks israelere ble arrestert og fem av dem dømt for drapet.Bouchikhi var gift med en norsk kvinne, og etterlot seg en sønn og en datter. Han ble gravlagt i Marokko.22 år senere, i 1996, betalte Israel erstatning til de etterlatte, men påtok seg ikke ansvar for drapet.Bouchikhis bror, Chico Bouchikhi er kjent som medgrunnlegger av pop-gruppen Gipsy Kings og har etter drapet på broren engasjert seg i fredsarbeid blant annet i Midtøsten og blitt utnevnt til UNESCO special envoy for peace. Ved feiringen av Oslo-avtalen spilte Chico for og hilste på Yassir Arafat og Shimon Peres. Peres, Arafat og arrangørene visste ikke at Bouchikis bror var et offer i striden mellom Israel og palestinerne. Chico har argumentert mot boikott av Israel og mener det ikke er produktivt.
== Referanser == | Ahmed Bouchikhi (født 13. april 1943 i Algerie, drept 21. | 8,483 | 8,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sivil_ulydighet | 2023-02-04 | Sivil ulydighet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Sivil ulydighet'] | Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte utvalgte lover på bakgrunn av samvittighet og moralske overbevisninger. Det er vanlig å hevde at handlingen må gjøres i full åpenhet og være ikke-voldelig for å kunne regnes som sivil ulydighet . Det benyttes som hovedregel når andre legitime forsøk på endring ikke når frem eller anses som nytteløse. Gjennom sivil ulydighet forsøker individet eller gruppen å være et moralsk eksempel og sette fokus på urettferdighet eller etiske problemstillinger. Sivil ulydighet har en lang politisk og filosofisk tradisjon.
I Norge har sivil ulydighet vært vanlig i miljøsaker, men ble også brukt organisert i motstanden mot nazistene under andre verdenskrig. For eksempel ville okkupasjonsmakten nazifisere skolen, men måtte delvis gi opp på grunn av utstrakt motstand blant lærerne. Tidlig i okkupasjonen ble ansatte i Oslo kommune avkrevd en erklæring om lydighet til den nye ordning, men bare 300 av om lag 10 000 skrev under. Og man kunne jo ikke arrestere eller avskjedige alle de ansatte.
Mardøla-aksjonen var den første store miljøsaken der sivil ulydighet ble brukt i større skala. Aksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1978 er antagelig det mest kjente på bruk av dette. I nyere tid er Greenpeace, Bellona, Natur og Ungdom og Nettverk for dyrs frihet tre av organisasjonene som har brukt virkemidlet mest.
Arne Viste er en av dem som er mest kjent for å ha brukt sivil ulydighet den senere tid. Han startet firmaet Plog AS som ansatte "ureturnerbare", lengeværende asylsøkere med endelig avslag i protest mot at denne gruppen nektes arbeidstillatelse og utsettes for nedverdigende forhold. Arne Viste begrunner sine handlinger ut ifra Grunnlovens §110 og Menneskerettighetene. I oktober 2019 ble han dømt til ett års betinget fengsel og fikk en bot på 1,5 millioner kroner og inndragning av 1,4 millioner kroner.
Den indiske Mahatma Gandhi er kanskje en av de mest kjente internasjonale tilhengerne av sivil ulydighet. Han brukte dette virkemiddelet imot den britiske koloniadministrasjonen både i Sør-Afrika og senere også i sitt hjemland India. Han var verdenskjent for sin ikkevoldslinje og sin bruk av sivil ulydighet.
I USA var Henry David Thoreau en tidlig ulydig (mot Mexico-krigen og slaveriet), som sies å ha inspirert Martin Luther King, kjent for sin linje av sivil ulydlighet for å gjøre slutt på åpen rasisme i USAs Sørstater.
| Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte utvalgte lover på bakgrunn av samvittighet og moralske overbevisninger. Det er vanlig å hevde at handlingen må gjøres i full åpenhet og være ikke-voldelig for å kunne regnes som sivil ulydighet . Det benyttes som hovedregel når andre legitime forsøk på endring ikke når frem eller anses som nytteløse. Gjennom sivil ulydighet forsøker individet eller gruppen å være et moralsk eksempel og sette fokus på urettferdighet eller etiske problemstillinger. Sivil ulydighet har en lang politisk og filosofisk tradisjon.
I Norge har sivil ulydighet vært vanlig i miljøsaker, men ble også brukt organisert i motstanden mot nazistene under andre verdenskrig. For eksempel ville okkupasjonsmakten nazifisere skolen, men måtte delvis gi opp på grunn av utstrakt motstand blant lærerne. Tidlig i okkupasjonen ble ansatte i Oslo kommune avkrevd en erklæring om lydighet til den nye ordning, men bare 300 av om lag 10 000 skrev under. Og man kunne jo ikke arrestere eller avskjedige alle de ansatte.
Mardøla-aksjonen var den første store miljøsaken der sivil ulydighet ble brukt i større skala. Aksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1978 er antagelig det mest kjente på bruk av dette. I nyere tid er Greenpeace, Bellona, Natur og Ungdom og Nettverk for dyrs frihet tre av organisasjonene som har brukt virkemidlet mest.
Arne Viste er en av dem som er mest kjent for å ha brukt sivil ulydighet den senere tid. Han startet firmaet Plog AS som ansatte "ureturnerbare", lengeværende asylsøkere med endelig avslag i protest mot at denne gruppen nektes arbeidstillatelse og utsettes for nedverdigende forhold. Arne Viste begrunner sine handlinger ut ifra Grunnlovens §110 og Menneskerettighetene. I oktober 2019 ble han dømt til ett års betinget fengsel og fikk en bot på 1,5 millioner kroner og inndragning av 1,4 millioner kroner.
Den indiske Mahatma Gandhi er kanskje en av de mest kjente internasjonale tilhengerne av sivil ulydighet. Han brukte dette virkemiddelet imot den britiske koloniadministrasjonen både i Sør-Afrika og senere også i sitt hjemland India. Han var verdenskjent for sin ikkevoldslinje og sin bruk av sivil ulydighet.
I USA var Henry David Thoreau en tidlig ulydig (mot Mexico-krigen og slaveriet), som sies å ha inspirert Martin Luther King, kjent for sin linje av sivil ulydlighet for å gjøre slutt på åpen rasisme i USAs Sørstater.
== Se også ==
Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
Ikkevold
Aksjonisme
Sivilmotstand
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om «sivil ulydighet» i Pax Leksikon fra 1976-1982
Karlsøy bygdebok (Avsnittet Lærerstriden) Sjekket 2006-06-05 | Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte utvalgte lover på bakgrunn av samvittighet og moralske overbevisninger. Det er vanlig å hevde at handlingen må gjøres i full åpenhet og være ikke-voldelig for å kunne regnes som sivil ulydighet . | 8,484 | 8,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svart_september_(organisasjon) | 2023-02-04 | Svart september (organisasjon) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opphør i 1973', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1970', 'Kategori:Palestina', 'Kategori:Terrorisme'] | Svart september, eller Sort september, var en palestinsk, paramilitær organisasjon, grunnlagt i 1970. Den hadde forbindelser til forskjellige grupper innenfor Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), særlig Fatah og PFLP.
| Svart september, eller Sort september, var en palestinsk, paramilitær organisasjon, grunnlagt i 1970. Den hadde forbindelser til forskjellige grupper innenfor Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), særlig Fatah og PFLP.
== Bakgrunn ==
Navnet Svart september kommer fra sorte september i Jordan, kampene mellom palestinere og jordanere i september 1970. Denne måneden ble kalt «den svarte september» fordi araberne kjempet mot sine egne i stedet for mot israelerne. Ifølge NRK ble organisasjonen opprettet som en reaksjon på at kong Hussain innførte militærstyre i Jordan og utvisning av flere tusen palestinere. Palestinske grupper hadde frem til dette opparbeidet seg en sterk posisjon i Jordan. PLO hadde blitt etablert i 1964 og palestinske flyktninger utgjorde omkring halvparten av befolkningen i Jordan. Kong Hussein følte sin posisjon truet og hans elitestyrker angrep i november 1968 to flyktningleirer i Amman (28 ble drept i kampene). Konflikten mellom kongen og de mest radikale palestinske gruppene ble trappet opp. I 1970 ble Hussein forsøkt drept og 6. september kapret palestinere tre passasjerfly. Ett av flyene ble sprengt i luften. I september 1970 slo kongen hardt til mot disse gruppene i det som var rene krigshandlinger. Trolig ble flere tusen drept i det som var et kraftig tilbakeslag for de palestinske flyktningene i landet. For mange palestinere ble etter dette "de reaksjonære arabiske regimene" en ny fiende i tillegg til Israel.
== Historie ==
Blant de mange geriljabevegelsene som vokste frem i Midtøsten var dette en av de mest hemmelighetsfulle og hadde preg av en undergrunnsorganisasjon. Den rekrutterte særlig velutrustede og velutdannede unge menn med evne til å være diskrete. Ifølge Heradstveit var trolig Svart september en del av Al-Fatah eller de hadde tett samarbeid. Muhammed Dawud, et sentral medlem i organisasjonen, hevdet at Svart september var en spesialgruppe innenfor Al-Fatah og at Svart september til dels ble styrt direkte av Yassir Arafat. Organisasjonens mål var å slå til mot Israel, "Israels venner" (særlig USA og Vest-Tyskland), jøder utenfor Israel og "arabiske forrædere". Svart september lå ideologisk nær Folkefronten og dets leder George Habbash. Organisasjonen hadde omkring 100 medlemmer, men tallet er usikkert. Hovedkvarteret var først i Beirut, deretter i Damaskus. Salah Khalaf var ifølge Heradstveit en sentral person eller leder i Svart september, mens Ali Hassan Salameh var leder eller nestleder og trolig den som planla München-aksjonen. Oberst Khadafi, Libyas leder, antas å bidratt til finansiering av Svart september med flere millioner pund.
Svart septembers første aksjon var drapet på den jordanske statsministeren, Wasfi Tel, den 28. november 1971. Wasfi Tel var ansvarlig for utvisningen av den palestinske geriljaen fra Jordan i 1970-71.
I mai 1972 organiserte George Habash et symposium i flyktningleiren Baddawi i Libanon. Salameh deltok sammen med Andreas Baader, Fusako Shigenobu (Den japanske røde arme), representanter fra IRA og fra ulike søramerikanske geriljagrupper. Kort tid etter gjennomførte Den japanske røde arme et terrorangrep på flyplassen i Tel Aviv.Den mest kjente aksjon var Münchenmassakren, kidnappingen og drapene av 11 israelske deltagere under OL i München i 1972. Etter Münchenmassakren innledet Mossad hevnaksjoner og blant annet Ahmed Bouchiki på Lillehammer ble drept. Bouchikhi ble forvekslet med Salameh en av lederne i Svart september og antatt hovedmann bak aksjonen i München.Andre aksjoner knyttet til Svart september inkluderer:
November 1971: Jordans statsminister Wasfi al-Tal ble drept utenfor Sheraton-hotellet i Kairo. Drapsmennene ble sluppet fri av egyptiske myndigheter.
Desember 1971: Drapsforsøk på Jordans ambassadør til Storbritannia, Zeid Al Rifai.
Februar 1972: Sabotasje av tyske, elektriske installasjoner og en nederlandsk gassinstallasjon
8. mai 1972: Kapring av et belgisk Sabena-fly på vei fra Wien til Tel Aviv. To kaprere og en passasjer ble drept da israelske spesialstyrker stormet flyet på flyplassen i Tel Aviv.
2. mars 1973: Angrep på den saudiarabiske ambassaden i Khartoum. Svart september inntok USAs ambassade i Khartoum og forlangte Sirhan Sirhan satt fri samt flere andre. Aksjonen endte med at den amerikanske chargé d'affaires George Curtis Moore, den amerikanske ambassadøren, Cleo A. Noel, og den belgiske chargé d'affaires, Guy Eid ble drept av Svart september. Sudans president, Niemeiri, mente at Al-Fatahs kontor i Sudan sto bak, og la frem bevis for dette. Terroristene ble ett år etter dømt til livsvarig fengsel og sluppet fri samme dag.Etter angrepet i mars 1973, ble virksomheten innstilt, trolig etter press fra Arafat som anså at aksjonene skadet den palestinske saken. Tre medlemmer av Svart september ble drept i et israelsk raid i Beirut i april 1973. Salameh skal ved en tilfeldighet ikke ha vært til stede.I februar 1973 ble 16 medlemmer arrestert av jordansk politi etter at de hadde planlagt et attentat mot og kidnappinger av jordanske regjeringsmedlemmer. Den siste kjente aksjonen var i 1976 ifølge NRK.Etter 1974, da Abu Nidal-organisasjonen brøt med PLO, begynte Abu Nidal-gruppen å bruke navnet Svart september. Også PFLP brukte navnet Svart september i forbindelse med noen av sine aksjoner. Antagelig har disse gruppene lite eller ingenting å gjøre med den opprinnelige Sort September-gruppen.
== Referanser == | Svart september, eller Sort september, var en palestinsk, paramilitær organisasjon, grunnlagt i 1970. Den hadde forbindelser til forskjellige grupper innenfor Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), særlig Fatah og PFLP. | 8,485 | 8,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/American_Splendor | 2023-02-04 | American Splendor | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tegneserier fra USA', 'Kategori:Undergrunnstegneserier'] | American Splendor er en selvbiografiske tegneserie skrevet av den amerikanske undergrunnsforfatteren Harvey Pekar. Den utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008.
| American Splendor er en selvbiografiske tegneserie skrevet av den amerikanske undergrunnsforfatteren Harvey Pekar. Den utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008.
== Bakgrunn og innhold ==
Harvey Pekar gikk lei av hverdagslivet i Cleveland, Ohio, hvor han arbeidet som arkivar på et lokalt sykehus. Han rekrutterte kompisen Robert Crumb, som var en kjent undergrunntegneserietegner, til å hjelpe ham lage sin egen tegneserie basert på sitt eget liv. Historiene er realistiske og nesten sanne, og tar for seg problemer og frustrasjoner i dagliglivet.
Mens historiene i American Splendor er skrevet av Pekar, er tegningene gjort av en rekke kjente tegneserietegnere.
== Berømmelse og filmatisering ==
Serien gjorde Pekar berømt, spesielt som gjest på The Late Show with David Letterman. I 2003 kom en film med Paul Giamatti i hovedrollen som Pekar (i tillegg dukker Pekar selv opp i filmen). Filmen ble kritikerrost og ble hyllet på Sundance Film Festival.
== Bøker ==
American Splendor: The Life and Times of Harvey Pekar (2003) ISBN 0-345-46830-9
== Eksterne lenker ==
From Off the Streets of Cleveland… Comes Harvey Pekar’s Official Blog | American Splendor er en selvbiografiske tegneserie skrevet av den amerikanske undergrunnsforfatteren Harvey Pekar. Den utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008. | 8,486 | 8,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japansk | 2023-02-04 | Japansk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japansk', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Japansk» kan også referere til Japan.Japansk (日本語, nihongo) er et språk som først og fremst tales i Japan. På japansk heter det nihongo (日本語), fra ordene Japan (nihon – 日本) og språk (go – 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.
| «Japansk» kan også referere til Japan.Japansk (日本語, nihongo) er et språk som først og fremst tales i Japan. På japansk heter det nihongo (日本語), fra ordene Japan (nihon – 日本) og språk (go – 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.
== Slektskap ==
Japansk er et vanskelig språk å klassifisere, ettersom dets slektskap og historie i stor grad er ukjent.
Dialektene på Ryūkyūøyene anses ikke sjeldent som egne språk. Disse er også det eneste man har klart vitenskapelig å bevise er beslektet med japansk. Det er også tegn på at japansk kan ha blitt påvirket av austronesiske språk, og det kan heller ikke ses bort ifra at japansk er et isolert språk.Betraktelige likheter kan spores mellom japansk og koreansk, uten at man med sikkerhet kan si om dette er grunnet slektskap eller kontakt. Japansk som et medlem av den altaiske språkfamilien har likevel mange tilhengere. Noen steder utenfor språkforskernes diskusjoner er det til og med allerede hevdet:
Japansk språk er beslektet med koreansk, men ubeslektet med kinesisk.[...]
Det utdødde språket koguryo, et språk som ble snakket i Korea, er ment å kunne være beslektet med japansk. Koguryo er også hevdet å være fjernt i slekt med koreansk, noe som derfor støtter teorien om at japansk er medlem av den altaiske språkfamilien.En stor del av ordforrådet er lånord fra kinesisk; det har oppstått et betraktelig sino-japansk vokabular som har fylt en rolle tilsvarende gresk og latin i europeiske språk. Fortsatt bruk av kinesiske skrifttegn har muliggjort en gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk. Ellers består en stadig økende del av vokabulæret av lånord fra europeiske språk som portugisisk og nederlandsk, men i nyere tid er det utvilsomt engelsk som har tatt over den viktigste rollen der.
== Historie ==
Språkhistorien kan inndeles i følgende perioder:
Gammeljapansk (omkring 700-800 e.Kr., Nara)
Tidlig middeljapansk (800-1100, Heian)
Sen middeljapansk (1100-1500 , Kamakura, Muromachi)
Tidlig moderne japansk (1600-tallet – midten på 1900-tallet, Edo)
Moderne japansk (fra midten av 1900-tallet, Meiji – dagens, Heisei).De første antydninger til skrevne japanske ord finnes i det kinesiske historieverket Wei Chih fra slutten av det tredje århundre og dessuten på diverse sverd og speil fra de femte og sjette århundrer. De tidligste dokumenter av betydelig lengde er Kojiki fra år 712, Nihon Shoki fra 720 og Man'yōshū fra 759. Altså innen Nara-perioden.
== Struktur ==
Japansk klassifiseres gjerne som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Imidlertid har japansk et setningsledd kalt tema som kommer før subjekt, men som ofte sløyfes når begge parter i samtalen ventes å være klar over hva temaet er.
Språket er relativt agglutinerende, med en rekke grammatiske endelser og partikler som kan påvirke et ords funksjon i en setning.
== Skriftsystemer ==
Det japanske skriftspråket bruker tre skriftsystemer:
Katakana
Hiragana
KanjiHiragana- og Katakana-tegn, til sammen benevnt som kana, er to tegnsett der hvert tegn representerer en enkelt stavelse. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant etterfulgt av en vokal eller n, samt at man i Katakana, som ellers dekker de samme stavelsene som Hiragana, også kan uttrykke v. Mens Katakana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn enkeltvis, ble Hiragana videreutviklet fra kalligrafiske former av kinesiske tegn. Hiragana og Katakana har i dag forskjellig bruksområde: Katakana-tegnene brukes i moderne japansk primært til å stave fremmedord og lydmalende ord, mens Hiragana har mer generell bruk. Tidligere hadde Katakana-tegnene også mer vidstrakt bruk.
Kanji er japanske varianter av kinesiske tegn. De fleste tegnene er hentet fra tradisjonell og forenklet kinesisk, men enkelte tegn og forenklinger av tegn er særegent japanske. Tegnene brukes både til å representere ord og morfemer lånt fra kinesisk, samt til å representere særegent japanske ordrøtter, og kan derfor leses med en eller flere uttaler derivert fra kinesisk (on-yomi), eller en særegen japansk lesning (kun-yomi).
Det finnes flerfoldige tusen kanji-tegn, hvorav 1945 tegn, de såkalte Jōyō kanji har blitt definert som spesielt viktige for bruk i moderne japansk.
Japans undervisningsdepartament har anbefalt at offisielle skrifter, som aviser og statlige meldinger, ikke bør bruke mer uvanligere tegn enn de 1945 Jōyō kanji, og i motsatt fall bør uttalen bli markeret med små kana-tegn ovenfor eller ved siden av kanji-tegnet, kalt furigana.
== Feminint språk ==
Feminint språk (女性語, joseigo eller 女言葉, onnakotoba) karakteriseres generelt sett av et mer intenst fleksjonert språk og hyppig bruk av høflighetsformer og karakteristiske interjeksjoner og pronomen.
=== Feminine pronomen ===
atashi, atai («jeg»)
=== Feminine partikler ===
wa (brukt i slutten av setninger): Hidoi wa! («Så slem du/han/hun/de er!» eller «Noe så forferdelig!»)
mā (brukt i begynnelsen av setninger): Mā, kono hon takai nē? («Så dyr denne boken er?»). Forkortet til ma er det brukt av menn.
ara (brukt i begynnelsen av setninger): Ara! Mō kita no? («Å, er du//han/hun/de her allerede?»)
aramā sau arama (brukt i begynnelsen av setninger): Aramā! Sonna ni jikan ga tatta no? («Neimen, som tiden flyr!»)
no (brukt i slutten av utsagnsetninger): Watashi mo ikitai no («Jeg har også lyst til å bli med!»)
koto (brukt i slutten av eksklamasjonsetninger): Kirei da koto! («Så pent det er!»)
==== Asobase kotoba ====
Asobase kotoba (遊ばせ言葉) er overdrevne høflighetsformer som bare blir brukt av kvinner. Man lager dem ved å tilføre asobase etter en høflighetsfleksjon i annen eller tredje person. For eksempel, mens Sensei ga oide ni naru («Læreren kommer») er en vanlig høflig form brukt av både menn og kvinner, bruker bare kvinner Sensei ga oide asobase. Disse overdrevne høflighetsformer ble ofte brukt av kvinner fra høyere samfunnsklasser or av høyklassekurtisaner ved det keiserlige hoff før i tiden.
==== Kuruwa kotoba ====
Dette var språket brukt av de prostituerte i fornøyesleskvarterene (kuruwa) før i tiden. Fordi mange av dem kom fra landsbyen, ble de bedt om å ikke snakke dialekt, så nye ord ble laget. For eksempel, watashi («jeg») ble til wachiki og de arimasu/desu («er») ble til de arinsu.
==== Nyōbō kotoba ====
Nyōbō kotoba (女房言葉) er navnet på en type feminint språk brukt i Muromachi-perioden (1333-1568) av kvinner fra det keiserlige hoff som prøvde å føre seg med en eufemistisk eleganse da de snakket seg imellom om mat eller om andre personlige eidendeler.
Ca. 1000 slike ord er blitt identifisert.
Tiltrukket av det keiserlige hoffets kulturelle prestisje, begynte kvinner fra de høyere samfunnsklassene utenfor det keiserlige hoff å bruke disse ordene i Edo-perioden (1603-1868), og de ble en del av kulturen og allmenndannelsen til kvinner fra disse samfunnsklassene.
Bruken av høflighetsprefiksene o-, go- eller mi- og av sufikset -moji i moderne japansk kan tilskrives nyōbō kotoba sin påvirkning.
=== Maskulint språk ===
Det maskuline språket (男性語, danseigo) er, generelt sett, grovere, råere, mer direkte enn det feminine språket. En mann kan for eksempel si Hara ga hetta («Jeg er sulten»), mens en kvinne vil antakelig si O-naka ga sukimashita (samme betydning, men høfligere).
==== Maskuline pronomen ====
boku, ore, washi («jeg», brukt avhengig av alder og situasjon)
kimi, omae, kisama («du»)
==== Makuline partikler ====
zo (brukt på slutten av en setning): Atsui zo! («Så varmt det er!»)
ze: Ikō ze! («La oss dra!»)
kai, dai (endepartikler for spørsmål; kai for ja/nei-spørsmål, dai for andre spørsmål): Tsukareta no kai? («Er du sliten?»), Itsu kara koko ni iru n dai? («Når kom du hit?»)
==== Barnespråk ====
Japansk har også et barnespråk (kalt akachan kotoba). Ordforrådet karakteriseres av følgende fonetiske former:
ord satt sammen av tre mora, men en spesiell mora i midten: maNma (i standardjapansk gohan, «mat»), aNyo (i standardjapansk ashi, «fot/føtter»)
ord sammensatt av fire mora, med spesielle moraer i anne og fjerde posisjon: waNwaN (i standardjapansk inu, «hund»)Andre ord brukt av barn er: o-toto (i standardjapansk sakana, «fisk»), bachii (i standardjapansk kitanai, «skitten»), būbū (i standardjapansk kuruma, «bil»).
=== Diskriminerende ord ===
knyttet til den sosiale minoriteten burakumin: selve ordet burakumin blir ansett for å være diskriminerende i dagens Japan. Andre diskriminerende ord som beskriver denne gruppen er eta («ytterlig skitten»), hinin («umennesker») og yotsu. I stedet for disse ordene brukes i dag dōwa.
knyttet til psykiske og fysiske sykdomer: i 1981, Det internasjonale handikappåret, bestemte Japans regjering at noen ord som ble ansett for å være diskriminerende skulle bli erstattet av mer nøytrale ord. For eksempek: mekura («blind»)→ me no mienai hito eller me no fujiyū na hito («person som ikke kan se»; tsunbo («døv»)→ chōryokushōgaisha («person med hørselshandikapp«); akimekura («analfabet«)→ hi-shikijisha («person som ikke kan tyde ord»); oshi («stum»)→ kuchi no fujiyūna hito («person hvis munn er handikappet»); kichigai («gal»)→ seishin shōgaisha («psykisk handikappet person»).
knyttet til yrker: hyakushō, inakappe, tagosaku (alle betyr «bonde»)→ nōmin («gårdbruker»); bōzu («munk»)→ o-bōsan; dokata («dagarbeider»)→ kensetsu rōdōsha («byggearbeider»)
knyttet til eldre og kvinneri: babā («gammel kjerring»)→ o-bā-san («bestemor»); jijii («gamling»)→ o-jii-san («bestefar»); toshima («kvinne mellom to aldre»)→ jukujo («moden kvinne»)
knyttet til rase: koreanere, kinesere og andre nasjonaliteter ble latterliggjort på denne måten. For eksempel, asakō («koreaner»)→ kankokujin; shinajin («kineser»)→ chūgokujin; ketō («hårete utlending», med andre ord vesterlender)→ seiyōjin
== Slang ==
Som også er tilfelle med andre språk, forandres japansk slang (kalt zokugo, 俗語) stadig. En spesiell gruppe som i den siste tiden har oppfunnet nye ord er kvinnelige gymnaselever. Den japanske mafiaen, yakuza, og tyver bruker mange særegne ord. For at politifolkene skal kunne forstå dem, utgir Tokyos politieetat fra tid til annen en brosjyre med slangord og -uttrykk. Den kalles ingo-shū, og har ca. 700 ord og uttrykk.
== Romanisering ==
Det eksisterer flere systemer for å uttrykke japanske ord i latinske tegn, hvorav det mest brukte systemet i dag synes å være Hepburn, utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Det offisielt sanksjonerte systemet er Kunrei, som er mindre lydnært enn Hepburnsystemet, men bedre viser koblingerne til det japanske kanasystemet. Et annet mindre brukt romaniseringssystem er Nihon-shiki.
For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må man kjenne til et slikt system, og man taster dermed inn latinske tegn som tilsvarer uttalen av det tegnet man vil skrive.
Hovedforskjellene mellom de eksisterende systemene består i hvorvidt de har som hovedmål å reflektere uttalen av japanske ord i forhold til utenlandske staveregler, eller å være så tro til den japanske stavingen som mulig. Dette har blant annet gitt seg utslag i flere måter å angi lange vokaler på, noe som kan skape forvirring for lesere som ikke forstår japansk. En lang o kan for eksempel skrives «oo», «ou», «oh» eller «ō».
== Referanser ==
== Se også ==
Klassisk japansk
== Litteratur ==
Beckwith, Christopher I. 2007. Koguryo, the language of Japan's continental relatives: an introduction to the historical-comparative study of the Japanese-Koguryoic languages with a preliminary description of Archaic northeastern Middle Chinese. BRILL. ISBN 9789004160255
Grønning, Terje, red. 2005. Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir. ISBN 82-519-2046-9.
Hadamitzky, Wolfgang og Spahn, Mark. 1997 [1981]. Kanji and Kana. Tokyo: Tuttle Publishing. ISBN 0-8048-2077-5.
Hansen, Tomoko O. 2005. «Japansk skriftspråk». I: Grønning (2005, 263–277).
Heisig, James W. og Sienko, Tanya. 2008 [1995]. Remembering the Kanji 3. Hawaii: University of Hawaii Press. ISBN 978-0-8248-3165-3.
Irgens, Benedicte M. 2005. ««Djevelens Tungemål» – Det japanske språket i språkvitenskapelig forstand». I: Grønning (2005, 255–261).
–––. 2005. «Innsyn: Utfordringer i tilegnelsen av Japansk». I: Grønning (2005, 279–282).
Iwasaki, Shōichi. 2002. Japanese. John Benjamins Publishing Company ISBN 9789027238054
Kindaichi, Haruhiko og Hirano, Umeyo . 1989.The Japanese language. Tuttle Publishing. ISBN 9780804815796
Rygg, Kristin. 2005. «Kommunikasjon med japanere: Reele eller tillærte forskjeller». I: Grønning (2005, 241–252).
Solvang, Harry. 2005. «Fremmedordene: en kilde til forvirring?». I: Grønning (2005, 285–293).
Tveterås, Egil, red. 1991. Bokklubbens tobinds leksikon , A–L. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-525-2046-4.
Anne Kasschau, Susumu Eguchi, Using Japanese Slang- A Comprehensive Guide, Tuttle Language Library, 1995, ISBN 4-900737-36-4
Peter Constantine, Japanese Slang Uncensored, Yenbooks, Tokyo, 1994, ISBN 4-9007-3703-8
P. G. O'Neill, A Programmed Course on Respect Language in Modern Japanese, The English Universities Press Limited, 1966, ISBN 0 340 04863 8
Peter Constantine, Japanese Street Slang, Tengu Books, 1992, ISBN 0-8348-0250-3
== Eksterne lenker ==
Japanese - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | |antall=122 433 899Ethnologues tall fra 1985 | 8,487 | 8,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siemens | 2023-02-04 | Siemens | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronikkselskaper', 'Kategori:Linderud', 'Kategori:München', 'Kategori:Selskaper etablert i 1847', 'Kategori:Selskaper notert på Frankfurt-børsen', 'Kategori:Selskaper notert på New York Stock Exchange', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Siemens', 'Kategori:Tyske IT-selskaper'] | Siemens AG er et verdensomspennende tysk industrikonsern, særlig kjent som produsent av elektronikkprodukter og forbruksvarer. Det ble grunnlagt i 1847 i Berlin av Werner von Siemens, og har idag hovedsete i München. Selskapet omsatte i 2004 for over 75 milliarder euro, og har ca. 480 000 ansatte over hele verden. Med sine mange datterselskaper er Siemens AG et av Tysklands største selskaper, og produserer nesten alt innen elektroteknikk, fra lyspærer og mobiltelefoner til kraftverk og lyntog. Omsetningen i 2007 var på nesten 72,4 milliarder euro, noe som tilsvarer 579 milliarder kroner.
Siemens er i dag kjent som en global aktør som utvikler høyteknologiske og innovative løsninger for industri, energi, byer og helse. Selskapet er verdens største leverandør av bærekraftige og miljøvennlige løsninger, og over 40 prosent av omsetningen på 78 milliarder euro kommer fra virksomhetens grønne portefølje.
Siemens ble etablert i Norge i 1898, men hadde allerede levert elektrisk belysning og installasjoner ved flere fabrikker, tresliperier og telefonsentraler. Det første elektriske lysanlegget i Norge ble forøvrig installert av Siemens ved Lisleby Brug ved Fredrikstad allerede i 1877. Den norske virksomheten til Siemens har om lag 2000 medarbeidere fordelt på 18 lokasjoner og omsetter for om lag 5 milliarder kroner. I Norge hadde selskapet sitt hovedkontor på Linderud i Oslo, plassert i store markante røde bygg tegnet av arkitekten Odd Nansen. I dag har Siemens et nyere bygg noen meter vest for det tidligere hovedkontoret.
Selskapet omfatter også Siemens Business Services (SBS), som leverer IT-systemer og -applikasjoner for bedrifter og offentlige organisasjoner.
| Siemens AG er et verdensomspennende tysk industrikonsern, særlig kjent som produsent av elektronikkprodukter og forbruksvarer. Det ble grunnlagt i 1847 i Berlin av Werner von Siemens, og har idag hovedsete i München. Selskapet omsatte i 2004 for over 75 milliarder euro, og har ca. 480 000 ansatte over hele verden. Med sine mange datterselskaper er Siemens AG et av Tysklands største selskaper, og produserer nesten alt innen elektroteknikk, fra lyspærer og mobiltelefoner til kraftverk og lyntog. Omsetningen i 2007 var på nesten 72,4 milliarder euro, noe som tilsvarer 579 milliarder kroner.
Siemens er i dag kjent som en global aktør som utvikler høyteknologiske og innovative løsninger for industri, energi, byer og helse. Selskapet er verdens største leverandør av bærekraftige og miljøvennlige løsninger, og over 40 prosent av omsetningen på 78 milliarder euro kommer fra virksomhetens grønne portefølje.
Siemens ble etablert i Norge i 1898, men hadde allerede levert elektrisk belysning og installasjoner ved flere fabrikker, tresliperier og telefonsentraler. Det første elektriske lysanlegget i Norge ble forøvrig installert av Siemens ved Lisleby Brug ved Fredrikstad allerede i 1877. Den norske virksomheten til Siemens har om lag 2000 medarbeidere fordelt på 18 lokasjoner og omsetter for om lag 5 milliarder kroner. I Norge hadde selskapet sitt hovedkontor på Linderud i Oslo, plassert i store markante røde bygg tegnet av arkitekten Odd Nansen. I dag har Siemens et nyere bygg noen meter vest for det tidligere hovedkontoret.
Selskapet omfatter også Siemens Business Services (SBS), som leverer IT-systemer og -applikasjoner for bedrifter og offentlige organisasjoner.
== Produksjon av mobiltelefoner ==
Siemens Mobile var lenge en stor produsent av mobiltelefoner. Produksjonen gikk imidlertid med store underskudd utover i 2000-årene, og i 2005 tok det taiwanske selskapet BenQ over mobiltelefonproduksjonen til Siemens AG. Mobiltelefonene gikk under navnet BenQ-Siemens, se for eksempel Benq-Siemens EF81.
== Rammet av skandaler ==
I tidsrommet 2004–2008 ble Siemens-konsernet rammet av en rekke korrupsjons- og bedrageriskandaler. I Norge avslørte den tidligere Siemens-økonomen Per-Yngve Monsen at selskapet urettmessig hadde tatt seg for godt betalt fra Det norske forsvaret. Selskapet hadde fakturert over 60 millioner kroner for mye i forbindelse med en dataleveranse. For dette ble selskapet ilagt en bot på 9 millioner av Økokrim. I Tyskland ble flere ledere dømt for omfattende korrupsjon over hele verden. Dette er den største korrupsjonsskandalen noensinne i Tyskland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Siemens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Siemens – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Siemens.no
NRK Brennpunkt om bedrageriet mot det norske forsvaret
Der Spiegels omtale av de internasjonale bestikkelsene | Ernst Werner von Siemens (født 13. desember 1816, død 6. | 8,488 | 8,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B6ln | 2023-02-04 | Köln | ['Kategori:50°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Byer i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Katolske valfartsmål', 'Kategori:Köln', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Köln (til 1919 også Cöln eller Cölln, fransk og engelsk Cologne) er den største byen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og den fjerde største i Tyskland. Den 2 000 år gamle, velstående og tradisjonelt katolske byen ligger ved Rhinen og hadde 1 073 096 innbyggere per 30. september 2022, med forsteder nærmere to millioner. Det er den 16. største byen i EU. Byen er en av de viktigste tyske innlandshavner, og anses som den økonomiske, kulturelle og historiske hovedstad i Rhinlandet.
| Köln (til 1919 også Cöln eller Cölln, fransk og engelsk Cologne) er den største byen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og den fjerde største i Tyskland. Den 2 000 år gamle, velstående og tradisjonelt katolske byen ligger ved Rhinen og hadde 1 073 096 innbyggere per 30. september 2022, med forsteder nærmere to millioner. Det er den 16. største byen i EU. Byen er en av de viktigste tyske innlandshavner, og anses som den økonomiske, kulturelle og historiske hovedstad i Rhinlandet.
== Geografi og klima ==
Köln ligger på begge sidene av elven Rhinen. Kommunen har et areal på 405,15 km² (hvorav den vestre Rhinen består av en grunnflate på 230,25 km², den østre siden har et areal på 174,87km²). Den årlige gjennomsnittstemperaturen lå i 2005 på 11,9 °C, noe som gjør den til Tysklands varmeste by.
== Historie ==
=== Romertiden ===
Byen ble grunnlagt sannsynligvis 38 f. Kr. som Oppidum, det vil si en romersk administrasjonsby, efter at romerne hadde beseiret en lokal stamme kalt Ubiere. Den fremvoksende byen ble etter hvert kalt Colonia Claudia Ara Agrippinensis/Agrippinensium (CCAA), der Colonia er opphav til dagens bynavn, Köln, og betød at byen ved grunnleggelsen fikk status som «romersk» by, det vil si at innbyggerne hadde fulle romerske borgerrettigheter. Claudia viser til at det var keiser Claudius som opprettet byens statutter i år 50. Ara som betyr «alter», forekom sjelden i et bynavn, og viste til alteret som var opprettet til ære for avdøde keiser Augustus og Roma. Status som colonia og alteret fremhevet byens betydning foran alle andre steder i regionen. Et tilsvarende alter, ara Romae et Augusti, fantes også i Lyon, der tre galliske provinser satte hverandre stevne for å hylle keisermakten og ellers diskutere saker av felles interesse. Agrippinensis betød at Claudius kalte opp byen etter sin siste kone og niese, Agrippina den yngre (Neros mor), som ble født i byen under ett av de felttogene som hennes far Germanicus ble oppkalt etter. Allerede i antikken var Köln en storby på 98 hektar med minst 25.000 innbyggere.
Vannforsyning fikk byen rundt 80 e. Kr. fra fjellkjeden Eifel rundt 60 km sørvest for byen. Eifelakvedukten er en av de lengste kjente romerske akvedukter og slynget seg over 95 km gjennom kupert terreng. I 89 ble Köln provinshovedstad for provinsen Germania Inferior. I 260 ble Colonia Agrippiniensis hovedstad for det kortvarige galliske utbryterriket. Etter det begynte man å bygge en fast bro over Rhinen, castellum, og på den andre siden et kastell kalt Castellum Divitia, dagens bydel Deutz. Fra 355 ble byen gjentatte ganger erobret av invaderende germanere og gjenerobret av romerske tropper frem til 454, da romerne måtte gi opp byen for godt og overlate området til frankere.
Over tre km av den antikke bymuren er stadig synlig. Man kan fremdeles stige ned i antikkens underjordiske kloakkanlegg, og besøke muséet med de mange gjenstandene fra romertiden.
=== Middelalderen ===
Etter romerrikets opphør forble Köln en betydelig by og Frankerkonger benyttet for eksempel det romerske Praetorium, militærkommandantes store borglignende bygg (fundamentene kan sees i dag under det middelalderske rådhuset). Kölns beliggenhet der Rhinen krysser en av de store handelsrutene mellom det østlige og vestlige Europa, var grunnleggende for byens videre kommersielle betydning.
Kristendommen er tidligst påvist fra rundt 313 i Köln, byen ble tidlig bispesete kort tid etter det. I middelalderen ble denne betydnigen økt med at byen ble erkebispesete i 795. Det var (og er) et av Europas store kirkelige sentre, og ble også et senter for kunst og vitenskap. Universitetet ble grunnlagt i 1388.
Erkebiskopen av Köln var en av de syv tyske kurfyrster, som valgte den romerske keiseren og kongen av Tyskland (siden 953). På 1200-tallet ble den store bymuren bygget, som økte byens areal til litt over 400 hektar. Muren hadde 52 tårn og 12 porter og var et av de største forsvarsverk i middelalderen. I 1259 fikk byen rett som ladested (Stapelrecht) som medførte at alle tilreisende eller passerende handelsmenn måtte tilby sine varer til salg i byen. Erkebiskopen styrte et stort område som verdslig fyrste i middelalderen, men i 1288 ble han slått av Kölns borgere og tvunget til å flytte til Bonn. I høymiddelalderen var den Tysklands største by med om lag 50 000 innbyggere. Köln var medlem av Hansaforbundet, men ble først fri stad i 1475.
=== Frem til 1900 ===
I 1794, under den franske revolusjon ble Rhinlandet besatt av franske tropper. Under det franske styret mistet byen sin status som fri by og fikk tilbake erkebiskopen, og ved Wienerkongressen i 1815 ble den en del av kongeriket Preussen. Den ble en viktig industriby, og Kölnerdomen, påbegynt i 1248, men gitt opp på midten av 1500-tallet, ble omsider ferdigstilt i 1880. Den er det største gotiske kirkebygg i Nord-Europa, finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv og er et viktig landemerke i byen. I 1850 hadde Köln over 100 000 innbyggere.
=== Etter 1900 ===
Som viktig tysk industriby ble Köln hardt angrepet av allierte bombefly under andre verdenskrig. Det aller første angrep med over 1000 fly ble utført mot Köln på 31. mai 1942. Over 90% av byens sentrum ble ødelagt i 262 bombeangrep og det meste av middelalderbebyggelsen gikk tapt. De tolv romanske kirker ble gjenoppbygget, midt i den nærmest totale ødeleggelsen fikk domen kun mindre skader.
=== Universitetet ===
Byen er idag sete for et av de største universiteter i Tyskland, Universität zu Köln, som er særlig anerkjent for sitt økonomiske fakultet. Universitetet ble grunnlagt av borgerskapet i 1388 og bekreftet av pave Urban VI. For tiden er det i overkant av 85 000 studenter i Köln, noe som utgjør ca. 8,5 % av byens totale befolkning.
=== Kultur og religion ===
Köln er dessuten sete for en romersk-katolsk erkebiskop (og kardinal). Den er tradisjonelt en overveiende katolsk-preget by. Ved slutten av annen verdenskrig kom det et større antall flyktninger fra de tyske østområdene. Idag er 43 % av innbyggerne katolikker, 18 % protestanter og 39 % sekulære eller tilhengere av andre religioner (hovedsakelig islam og jødedom). Kölns jødiske samfunn er det eldste jødiske samfunn nord for Alpene, og nevnes tidligst i år 321. De katolske verdensungdomsdagene i 2005 ble arrangert i Köln, og det kom da rundt 1 million katolske ungdommer fra hele verden til byen.
Köln har 31 museer, bl.a. det kjente Römisch-Germanisches Museum (romersk-germansk museum). I tillegg til universitetet er det 3 høyskoler i byen. Det totale studenttallet er 65 000.
17,2 % (175 515 innbyggere) av Kölns innbyggere er innvandrere, av disse er 40 % tyrkere. Andre større grupper inkluderer polakker, italienere, eks-jugoslaver og franskmenn.
Köln er velkjent for ølet sitt, kölsch. Kölsch er også navnet på byens dialekt.
Byen var vert for G8-toppmøtet i 1999.
=== Bydeler ===
Köln er delt inn i 85 administrative bydeler (Stadtteile) og ni bydeler (Stadtbezirke):
Innenstadt (Stadtbezirk 1): Altstadt-Nord, Altstadt-Süd, Neustadt-Nord, Neustadt-Süd, Deutz
Rodenkirchen (Stadtbezirk 2): Bayenthal, Godorf, Hahnwald, Immendorf, Marienburg, Meschenich, Raderberg, Raderthal, Rodenkirchen, Rondorf, Sürth, Weiß, Zollstock
Lindenthal (Stadtbezirk 3): Braunsfeld, Junkersdorf, Klettenberg, Lindenthal, Lövenich, Marsdorf, Müngersdorf, Sülz, Weiden, Widdersdorf
Ehrenfeld (Stadtbezirk 4): Bickendorf, Bocklemünd, Ehrenfeld, Mengenich, Neuehrenfeld, Ossendorf, Vogelsang
Nippes (Stadtbezirk 5): Bilderstöckchen, Longerich, Mauenheim, Niehl, Nippes, Riehl, Weidenpesch
Chorweiler (Stadtbezirk 6): Blumenberg, Chorweiler, Esch/Auweiler, Fühlingen, Heimersdorf, Lindweiler, Merkenich, Pesch, Roggendorf/Thenhoven, Seeberg, Volkhoven/Weiler, Worringen
Porz (Stadtbezirk 7): Eil, Elsdorf, Ensen, Gremberghoven, Grengel, Langel, Libur, Lind, Poll, Porz, Urbach, Wahn, Wahnheide, Westhoven, Zündorf
Kalk (Stadtbezirk 8): Brück, Höhenberg, Humboldt/Gremberg, Kalk, Merheim, Neubrück, Ostheim, Rath/Heumar, Vingst
Mülheim (Stadtbezirk 9): Buchforst, Buchheim, Dellbrück, Dünnwald, Flittard, Höhenhaus, Holweide, Mülheim, Stammheim
== Samferdsel ==
=== Lokaltransport ===
Köln har en godt utbygd bybane med bybanen både over og under jorden. Inn mot sentrum går det meste av bybanetrafikken under jorden.
Byen har også et S-Bahn-nett. Togene går blant annet ut til flyplassen.
Hovedstasjonen kalles Köln Hauptbahnhof og her møtes alle togene. Togene frakter hver dag 250 000 passasjerer.
Hohenzollernbrücke er en jernbane-, gang- og sykkelbro som går over Rhinen, fra bydelen Deutz til elvens venstre side.
=== Fly ===
Den internasjonale flyplassen Köln Bonn Airport er den femte største flyplassen i Tyskland med rundt 10 millioner passasjerer i året.
== Næringsliv ==
De fremste næringsveiene i Köln er media, forskning, IT, industri, forsikring og bankvesen samt turisme. Rundt 2,5 millioner turister overnattet i 2005 i Köln. Flere nasjonale og internasjonale selskaper har hovedsete i byen, blant annet Kaufhof, REWE, Lufthansa og Germanwings.
=== Utvikling ===
Köln har de siste tiårene utviklet seg fra å være en industriby til å bli Tysklands mest utpregede mediaby. Da industrien gradvis ble lagt ned i løpet 1980-årene satset byen på å bli en medie- og teknologiby. Resultatet av denne utviklingen er at det er opprettet flere høgskoler; Fachhochschule Köln med ca. 17 000 studenter, Sporthochschule Köln samt kunstakademieene Kunsthochschule Köln og Internationale Filmschule Köln. Det nyeste tilskuddet er Tysklands første i sitt slag; mediehøgskolen Kunsthochschule für audiovisuelle Medien / Academy for Media Arts. I tillegg kommer Kölns universitet, Tysklands største og nest eldste, med vel 62.000 studenter. Vel 10 prosent av byens befolkning er studenter.
Kölns posisjon som kunnskaps- og medieby har gjort byen attraktiv for bioteknologiselskaper og media-bransjen. Disse selskapene etableres rundt hele byen, f.eks. den sentralt beliggende MediaPark med den 148m høye skyskraperen Kölnturm (tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel).
=== Koelnmesse ===
Koelnmesse, eller Köln Messe, er verdens fjerde største messeområde med et flateareal på 284 000 m². Messeområdet ligger i bydelen Deutz, ved jernbanestasjonen Bahnhof Köln Köln Messe/Deutz. Koelnmessen huser årlig et 50-talls messer med 42 000 utstillere og 2 millioner besøkere.
Den tidligere hovedbygningen ble bygget om og tatt i bruk i 2008 som hovedsete for fjernsynsselskapet RTL.
=== Medier ===
Köln har en dominerende posisjon innen den tyske medieindustrien. I Köln lages over 30% av all tysk tv-produksjon. Köln er også hjemmebyen til flere av de største film- og tv-selskapene i Tyskland, bl.a. RTL, WDR, VOX, Terra Nova og nyhetskanalen N24.
Westdeutscher Rundfunk har hatt hovedsete i Köln siden 1926.
== Sport ==
=== VM i fotball 2006 ===
RheinEnergieStadion i Köln var en av arenaene som ble brukt under VM i fotball 2006. For eksempel ble gruppespillskampen England-Sverige spilt her. Arenaen har plass til 51 000 tilskuere. RheinEnergieStadion er også hjemmebanen for byens største fotballklubb, 1. FC Köln.
=== 1. FC Köln ===
1. FC Köln var på 60-,70- og 80-tallet en av Tysklands beste fotballklubber.
Og pendler i dag mellom 1. og 2. divisjon.
=== Kölnarena (nå LANXESS arena) ===
Kölnarena som er Tysklands største innenhusarena, ligger i bydelen Deutz og har plass til 20 000 tilskuere. Her ble blant annet VM i ishockey 2010 og Håndball-VM 2007 for menn arrangert.
=== ESL One Cologne (eSport) ===
Verdens største eSport-turnering for videospillet Counter-Strike: Global Offensive fant sted i Köln. Her spiller lag fra hele verden om premiepotten, som ligger på om lag 250 000 dollar, som tilsvarer 2 millioner norske kroner.
== Severdigheter ==
Som en av Europas mest betydnigsfulle byer gjennom 2000 år har Köln svært mange severdigheter.
=== Kölnerdomen ===
Byens mest markante byggverk, den 157 meter høye Kölnerdomen, er en av Tysklands mest besøkte turistattraksjoner. I skyggen av domen ligger Römisch-Germanisches Museum som viser byens rolle som en viktig handelsby i det romerske riket.
=== Romanske kirker ===
Innenfor den middelalderske gamlebyen ligger tolv større kirker fra den romanske perioden: St. Severin, St. Maria Lyskirchen, Basilika St. Andreas, St. Aposteln, St. Gereon, St. Ursula, St. Pantaleon, St. Maria im Kapitol, Groß St. Martin, St. Georg, St. Kunibert und St. Cäcilien
=== Rådhuset ===
Rådhuset fra 1569 er bygget i renessansestil. Under den kan man se grunnmurene av den romerske prefektura. Rundt rådhuset den befandt seg i perioder byens jødiske kvarter.
=== Altstadt ===
Den eldste delen av Kölns sentrum, selv om få gamle bygninger er igjen etter bombingene under andre verdenskrig.
=== Museer ===
== Kjente mennesker fra byen ==
Michael Stausberg
Konrad Adenauer
Heinrich Böll
Jacques Offenbach
Karlheinz Stockhausen
Gerhard Richter
Günter Wallraff
Udo Kier
Wolfgang Overath
Lukas Podolski
Nikolaus Otto
Willy Millowitsch
== Vennskapsbyer ==
- Liverpool, Storbritannia, siden 1952
- Lille, Frankrike, siden 1958
- Liège, Belgia, siden 1958
- Rotterdam, Nederland, siden 1958
- Torino, Italia, siden 1958
- Esch-sur-Alzette, Luxembourg, siden 1958
- Kyoto, Japan, siden 1963
- Tunis, Tunisia, siden 1964
- Åbo, Finland, siden 1967
- Neukölln, Berlin, siden 1967
- Tel Aviv-Jaffa, Israel, siden 1979
- Barcelona, Spania, siden 1984
- Beijing, Kina, siden 1987
- Thessaloniki, Hellas, siden 1988
- Cork, Irland, siden 1988
- Islamabad, Pakistan
- Corinto / El Realejo, Nicaragua, siden 1988
- Indianapolis, Indiana, USA, siden 1988
- Volgograd, Russland, siden 1988
- Treptow-Köpenick, Berlin, siden 1990
- Islamabad, Pakistan
- Katowice, Polen, siden 1991
- Bethlehem, Palestina, since 1996
- Istanbul, Tyrkia, siden 1997
- Cluj-Napoca, Romania, siden 1999
- Dunstable, Storbritannia (only borough of Porz)
- Benfleet, Storbritannia (only borough of Rodenkirchen)
- Igny, Frankrike
- Brive-la-Gaillarde, Frankrike
- Hazebrouck, Frankrike
- Saskatoon, Saskatchewan, Canada
- Eygelshoven, Nederland
== Se også ==
Köln erkebispedømme
Eau de Cologne
Synagogen i Köln
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Cologne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Köln – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bypanoramaer
Cologne-In - alternativ byguide med bykart
(en) Köln hos Wikivoyage | Köln (til 1919 også Cöln eller Cölln, fransk og engelsk Cologne) er den største byen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og den fjerde største i Tyskland. Den år gamle, velstående og tradisjonelt katolske byen ligger ved Rhinen og hadde innbyggere per , med forsteder nærmere to millioner. | 8,489 | 8,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Informasjonskompetanse | 2023-02-04 | Informasjonskompetanse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Medievitenskap', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-11', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Informasjonskompetanse (engelsk Information literacy) er et uttrykk for evnen til å innhente og bearbeide informasjon og kunnskap. Det er uenighet om definisjoner og hva som skal omfattes av begrepet.
| Informasjonskompetanse (engelsk Information literacy) er et uttrykk for evnen til å innhente og bearbeide informasjon og kunnskap. Det er uenighet om definisjoner og hva som skal omfattes av begrepet.
== Definisjoner ==
Informasjonskompetanse defineres på ulike vis, men de fleste definisjonene har fire gjennomgående komponenter om informasjon: gjenkjenne, finne, vurdere og bruke.
CILIP Information Literacy Group (2018): "Informasjonskompetanse er evnen til å tenke kritisk og foreta balanserte beslutninger om informasjon vi finner og bruker. Det gir oss som borgere evnen til å finne frem til og uttrykke informerte synspunkter og engasjere oss i samfunnet."
== Historie ==
Begrepet information literacy ble først brukt av Paul G. Zurkowski i 1974 i en rapport, skrevet på vegne av National Commission on Libraries and Information Science. Zurkowski brukte begrepet for å beskrive teknikker og ferdigheter som den informasjonskompetente person skulle kunne for å bruke informasjonsverktøy og kilder for å løse sine problemer. Etter at Internett ble allment tilgjengelig har selvfølgelig informasjonsinnhenting, kildekritikk, og bruk av informasjon endret seg i stor grad.
I 2003 sponset National Forum on Information Literacy, UNESCO og National Commission on Libraries and Information Science en internasjonal konferanse i Praha hvor representanter fra 23 land deltok for å diskutere informasjonskompetanse. Dette resulterte i Praha deklarasjonen som beskriver informasjonkompetanse som «nøkkelen til sosialt, kulturelt og økonomisk utvikling i det 21 århundre».Alexandriaproklamasjonen fra 2005 knyttet informasjonskompetanse til livslang læring og fastslår konseptet som en grunnleggende menneskerettighet som promoterer «sosial inkludering av alle nasjoner».
== Diskusjon ==
Det hersker stor uenighet om bruken av begrepet Informasjonskompetanse. Det har vært vanskelig å finne et norsk begrep som på en god måte oversetter information literacy. Kritikerne av begrepet Informasjonskompetanse som norsk oversettelse mener at "kompetanse" er et for vanskelig begrep, og at dette bare dekker den rent tekniske biten av informasjonssøkingen. Noen mener at oversettelsen heller burde være "digital danning" eller informasjonsdannelse da dette bedre dekker "literacy".
En annen kritikk mot begrepet kompetanse ikke er godt nok definert og at det vanskeliggjør jobben for dem som skal undervise i det og dem som skal lære seg det. Informasjonsferdigheter (som den norske ekvivalenten til engelske "skills") kan brukes for de rent tekniske ferdighetene det undervises i. Typiske informasjonsferdigheter kan være å finne en bestemt artikkel i en database eller å lage en litteraturliste i henhold til en bestemt standard.
Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) beskriver kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse som elever og studenter på ulike nivåer i utdanningen skal tilegne seg.Informasjonskompetanse forekommer ikke som begrep i NKR, men mange av de grunnleggende kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse som er beskrevet har relevans for informasjonskompetanse. For eksempel: "Kandidaten [...] kan finne, vurdere og henvise til informasjon og fagstoff og knytte dette til en problemstilling" (s. 22), "kan analysere og forholde seg kritisk til ulike informasjonskilder og anvende disse til å strukturere og formulere faglige resonnementer" (s. 24). En utfordring er likevel at informasjonskompetanse kan oppleves som et ekstra lag av ferdigheter og kunnskap utenpå fagkunnskapen i stedet for en integrert del av faget. Flere påpeker at informasjonskompetanse blir oppfattet som "bibliotekarenes oppgave" og at det meste av litteraturen om informasjonskompetanse er skrevet av og rettet mot bibliotekarer. Flere studier viser at studenter er mer motiverte for å lære seg informasjonsferdigheter når undervisningen kommer til rett tid og det innføres sømløst i et faglig kontekst, hvor tett samarbeid mellom lærere og bibliotekarer er avgjørende.
Ulike, og til dels overlappende begreper, er utfordrende innen dette feltet. Informasjonskompetanse, digital kompetanse, digital dannelse, mediekompetanse og datakompetanse er begreper som brukes delvis om hverandre. Digital kompetanse grenser mot informasjonskompetanse når det gjelder å finne, vurdere og produsere informasjon digitalt. Overlapping med digital dannelse foregår i sammenheng med etiske vurderinger av digital informasjonsbruk. Begrepet "nettvett" er delvis dekkende her. Informasjonskompetanse overlapper med digital dannelse når det gjelder bruk av informasjon i samfunnet offentligheten. Informasjonskompetanse, og særlig den delen som handler om kildekritikk, er blitt fremhevet de siste årene på grunn av den stadig økende tendensen med falske nyheter .
Birgitta Hansson og Anna Lyngfeldts bok "Pedagogiskt arbete i teori og praktik" gir en oversikt over de vanligste måtene å se informasjonskompetanse på. blant annet sier de at det er tre hovedmåter å se informasjonskompetanse på:
1. Behaviouristisk: informasjonskompetanse er generelle, målbare ferdigheter som er uavhengig av kontekst. Enhetelig og universell.
2. Fenomenografisk: informasjonskompetanse er noe du lærer individuelt og gjennom å erfare det i forskjellige situasjoner. Helt avhengig av kontekst.
3. Sosiokulturelt: informasjonskompetanse som noe du lærer i kontekst, både individuelt og kollektivt, både i utdanning og i arbeidsliv gjennom aktiv deltakelse i sosiale praksiser.
== Informasjonskompetanse og bibliotek ==
Begrepet informasjonskompetanse og innhold i informasjonskompetansekurs er mye diskutert i fagbibliotek. I de fleste utdanningsinstitusjoner i Norge underviser bibliotekarene i informasjonskompetanse. Innholdet i disse kursene varierer, men elementer som ofte er med er: søking i bibliotekkataloger og andre databaser, kildekritikk, kildehenvisninger og etisk bruk av informasjon.
== Anbefalt litteratur ==
American Library Association and Association for Educational Communications and Technology. (1998). Information power: Building partnerships for learning. Chicago: ALA.
American Library Association Presidential Committee on Information Literacy. (1989).Final report. Chicago: ALA
American Association of School Librarians and Association for Educational Communications and Technology. (1988). Information power: Guidelines for school library media programs. Chicago: Author. (ED 315 028)
Barner, R. (1996, March/April). Seven changes that will challenge managers-and workers. The Futurist, 30(2), 14-18.
Boon, S., Johnston, B., & Webber, S. (2007). A phenomenographic study of English faculty's conceptions of information literacy. Journal of Documentation, 63(2), 204 – 228.
Breivik. P. S. & Senn, J. A. (1998). Information literacy: Educating children for the 21st century. (2nd ed.). Washington, DC: National Education Association.
Bårnes, V. & Løkse, M. (2011) Informasjonskompetanse: Håndbok i kildebruk og referanseteknikker. Kristiansand, Høyskoleforlaget.
Cameron, L., Wise, S. L., & Lottridge, S. M. (2007). The Development and Validation of the Information Literacy Test. College & Research Libraries, 68(3), 229-237.
Carpenter, J. P. (1989). Using the new technologies to create links between schools throughout the world: Colloquy on computerized school links. (Exeter, Devon, United Kingdom, 17-20 Oct. 1988).
Doyle, C.S. (1992). Outcome Measures for Information Literacy Within the National Education Goals of 1990. Final Report to National Forum on Information Literacy. Summary of Findings.
Hansson, B., & Lyngfelt, A. (2009). Pedagogiskt arbete i teori och praktik: om bibliotekens roll för studenters och doktoranders lärande.
Hashim, E. (1986). Educating students to think: The role of the school library media program, an introduction. In Information literacy: Learning how to learn. A collection of articles from School Library Media Quarterly, (15)1, 17-18.
Kuhlthau, C. C. (1987). Information skills for an information society: A review of research. Syracuse, NY: ERIC Clearinghouse on Information Resources. (ED 297 740).
Limberg, L., Mikael Alexandersson, Annika Lantz-Andersson, Lena Folkesson. (2008). What matters? Shaping meaningful Learning through Teaching Information Literacy [1]. Libri, 58(2), 82-91.
Lundh, A. & Hedman, J. (2009) Informationskompetenser : om lärande i informationspraktiker och informationssökning i lärandepraktiker. Stockholm, Carlsson
National Commission of Excellence in Education. (1983). A Nation at risk: The imperative for educational reform. Washington, DC: U.S. Government Printing Office. (ED 226 006)
Nierenberg, E. & Fjeldbu, Ø. G. (2015). How much do first-year undergraduate students in Norway know about information literacy? Journal of Information Literacy, 9(1),15-33.
Secretary's Commission on Achieving Necessary Skills. (1991). What work requires of schools: A SCANS report for America 2000. Washington, DC: U.S. Government Printing Office. (ED 332 054)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
VIKO: Veien til informasjonskompetanse
Big 6 skills
Søk & Skriv
Andersen, Jack (2003). "Information literacy: Hvad skal man vide for at søge efter information?" i: Biblioteksarbejde, årg. 23, nr. 66, 59-68 (Tema: Vinkler på informationskompetence) – ISBN 87-88524-74-4 – ISSN 0106-2514
Ingvill Dahl (2003). Informasjonskompetanse i dokumentasjonsvitenskapelig perspektiv (pdf-fil) | Informasjonskompetanse (engelsk Information literacy) er et uttrykk for evnen til å innhente og bearbeide informasjon og kunnskap. Det er uenighet om definisjoner og hva som skal omfattes av begrepet. | 8,490 | 8,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%BCsseldorf | 2023-02-04 | Düsseldorf | ['Kategori:51°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1288', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Düsseldorf', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Düsseldorf er hovedstaden i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og ligger i Rhinland, øst for Rhinen i den sørlige enden av det tettbefolkede byområdet Ruhrgebiet. Tidligere var Düsseldorf hovedstad i landskapet Bergisches Land.
Düsseldorf har nærmere 600 000 innbyggere (2012), og er en velstående by som har bl.a. en stor messe- og utstillingsindustri, foruten å være et av Tysklands viktigste kunstsentre. I byen finnes et berømt operahus, Deutsche Oper am Rhein (= den tyske opera ved Rhinen); tallrike museer og teatre, musikkskoler og et stort universitet, Heinrich-Heine-Universität Düsseldorf.
Den gamle bydelen i Düsseldorfs nordlige utkant heter Kaiserswerth. Her ble det i 1836 åpnet et protestantisk sykehus der Florence Nightingale i 1851 tok eksamen i sykepleie.
| Düsseldorf er hovedstaden i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og ligger i Rhinland, øst for Rhinen i den sørlige enden av det tettbefolkede byområdet Ruhrgebiet. Tidligere var Düsseldorf hovedstad i landskapet Bergisches Land.
Düsseldorf har nærmere 600 000 innbyggere (2012), og er en velstående by som har bl.a. en stor messe- og utstillingsindustri, foruten å være et av Tysklands viktigste kunstsentre. I byen finnes et berømt operahus, Deutsche Oper am Rhein (= den tyske opera ved Rhinen); tallrike museer og teatre, musikkskoler og et stort universitet, Heinrich-Heine-Universität Düsseldorf.
Den gamle bydelen i Düsseldorfs nordlige utkant heter Kaiserswerth. Her ble det i 1836 åpnet et protestantisk sykehus der Florence Nightingale i 1851 tok eksamen i sykepleie.
== Næringsliv ==
Düsseldorfs nærhet til Köln og Ruhr-området sammen med rollen som delstatshovedstad har gjort byen til et sentrum for næringslivet. Flere store bedrifter har sine hovedkontorer i Düsseldorf: energikonsernet E.ON, stålbedriften ThyssenKrupp, kjemibedriften Henkel og Degussa og flere andre. Det norske energiselskapet Statkraft har lagt hovedkontoret for sin tyske virksomhet til Düsseldorf.
== Kunstakademiet ==
Byen har spilt en viktig rolle i norsk kunsthistorie. Kunstakademiet i Düsseldorf og den såkalte Düsseldorfskolen i perioden 1830-1870 ga avgjørende bidrag til utviklingen av norsk nasjonalromantisk malerkunst. Flere kunstnere oppholdt seg i byen for kortere eller lengre perioder: Adolph Tidemand, Hans Gude, Eilert Adelsteen Normann, August Cappelen, Peter Nicolai Arbo, Lars Hertervig, Erik Bodom, Johan Martin Nielssen og Sophus Jacobsen.
== Eurovision Song Contest i 2011 ==
Esprit Arena i Düsseldorf huset Eurovision Song Contest 2011 etter at Lena Meyer-Landrut vant Eurovision Song Contest 2010 i Norge.
== Døtre og sønner av byen ==
Anna av Kleve, f. 22. september 1515 i Düsseldorf, dronning av England
Peter von Cornelius, f. 23. september 1783, d. 6. mars 1867 i Berlin, maler
Heinrich Heine, f. 13. desember 1797, d. 17. februar 1856 i Paris, dikter ("Die Loreley")
Gustaf Gründgens, f. 22. desember 1899, d. 7. oktober 1963 i Manila, Filippinene, skuespiller, regissør, intendant
Jürgen Habermas, f. 18. juni 1929, filosof, sosiolog
Wim Wenders, f. 14. august 1945, regissør
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Düsseldorf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Düsseldorf – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bypanoramaer
Fotografier av Düsseldorf | | delstat = | 8,491 | 8,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blue_Beret | 2023-02-04 | Blue Beret | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1978', 'Kategori:Norske leiraviser', 'Kategori:UNIFIL'] | Blue Beret var organet for Den norske FN-styrken i Libanon (UNIFIL). Den ble utgitt i tidsskriftsform, tilnærmet A4-format, firefargers omslag samt fra 16 til 32 siders innmat i sort-hvitt. Ansvarlig utgiver var den norske kontingentsjefen i Naqoura. Redaktør var presse- og informasjonssjefen ved Den norske kontingentsjefen i UNIFIL (Norco).
Innholdet spente ganske vidt: fra reportasjer fra forskjellige avdelinger og posisjoner, bakgrunnsinformasjon om Libanon, de forskjellige militære elementene, våpentyper, sportsarrangementer, medaljeparader til intervjuer med enkeltpersoner, sivile libanesiske ansatte og norske besøkende. Humanitære prosjekter fikk god omtale. Skarpe trefninger ble alltid gjennomgått i detalj i Blue Beret, som et ledd i gjennomgangen av hendelsesforløpet i etterkant. Minneord ble ofte trykket over norske soldater som hadde gått bort under FN-tjenesten.
De første numrene av Blue Berets første årgang i 1978 ble trykket i Libanon, blant annet ved Pagi, i Achrafieh i Øst-Beirut (med unntak av nr. 2 som ble trykket i Adresseavisen i Trondheim). Senere ble årgangene av Blue Beret og minnebøkene produsert på trykkerier på Kypros, i Israel, Norge og Libanon. De første årene ble alle bladene samlet i en minnebok som ble solgt ved avslutningen av kontingenten. Fra og med kontingent 27 ble det utgitt minnebøker som ikke var basert på Blue Beret.
Blue Beret var også navnet på «repøvelseaviser» for Norges beredskapsstyrke for FN. Oppsettende avdeling for FN-beredskapsstyrken var Jegerkorpset/Akershus Infanteriregiment nr. 4. På rep-øvelser mellom 1968 og 1978 var det alltid vanlig å gi ut en øvelsesavis.
| Blue Beret var organet for Den norske FN-styrken i Libanon (UNIFIL). Den ble utgitt i tidsskriftsform, tilnærmet A4-format, firefargers omslag samt fra 16 til 32 siders innmat i sort-hvitt. Ansvarlig utgiver var den norske kontingentsjefen i Naqoura. Redaktør var presse- og informasjonssjefen ved Den norske kontingentsjefen i UNIFIL (Norco).
Innholdet spente ganske vidt: fra reportasjer fra forskjellige avdelinger og posisjoner, bakgrunnsinformasjon om Libanon, de forskjellige militære elementene, våpentyper, sportsarrangementer, medaljeparader til intervjuer med enkeltpersoner, sivile libanesiske ansatte og norske besøkende. Humanitære prosjekter fikk god omtale. Skarpe trefninger ble alltid gjennomgått i detalj i Blue Beret, som et ledd i gjennomgangen av hendelsesforløpet i etterkant. Minneord ble ofte trykket over norske soldater som hadde gått bort under FN-tjenesten.
De første numrene av Blue Berets første årgang i 1978 ble trykket i Libanon, blant annet ved Pagi, i Achrafieh i Øst-Beirut (med unntak av nr. 2 som ble trykket i Adresseavisen i Trondheim). Senere ble årgangene av Blue Beret og minnebøkene produsert på trykkerier på Kypros, i Israel, Norge og Libanon. De første årene ble alle bladene samlet i en minnebok som ble solgt ved avslutningen av kontingenten. Fra og med kontingent 27 ble det utgitt minnebøker som ikke var basert på Blue Beret.
Blue Beret var også navnet på «repøvelseaviser» for Norges beredskapsstyrke for FN. Oppsettende avdeling for FN-beredskapsstyrken var Jegerkorpset/Akershus Infanteriregiment nr. 4. På rep-øvelser mellom 1968 og 1978 var det alltid vanlig å gi ut en øvelsesavis.
== Eksterne lenker ==
PDF-utgaver av Blue Beret fra Unifil | Blue Beret var organet for Den norske FN-styrken i Libanon (UNIFIL). Den ble utgitt i tidsskriftsform, tilnærmet A4-format, firefargers omslag samt fra 16 til 32 siders innmat i sort-hvitt. | 8,492 | 8,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organ | 2023-02-04 | Organ | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata'] | Organ (til norsk via latin, fra gresk organon, opprinnelig betydning «redskap») er en kroppsdel som har en spesiell funksjon. Man skiller mellom ytre organer og indre organer. Eksempelvis er hud, lemmer, ører, nese med mer, det vil si ytre organer, mens hjerte, blodårer, lever, nyrer og lignende er indre organer, det vil si organer som er dekket av kroppens ytre lag (huden).
| Organ (til norsk via latin, fra gresk organon, opprinnelig betydning «redskap») er en kroppsdel som har en spesiell funksjon. Man skiller mellom ytre organer og indre organer. Eksempelvis er hud, lemmer, ører, nese med mer, det vil si ytre organer, mens hjerte, blodårer, lever, nyrer og lignende er indre organer, det vil si organer som er dekket av kroppens ytre lag (huden).
== Organsystemer ==
Kroppen er bygd opp av flere organsystemer. De forskjellige organene og systemene er nødvendige for at kroppen skal fungere.
Fordøyelsessystemet – spalter molekyler og tar opp næring.
Kjønnsorganene – produserer kjønnsceller som kan bli til avkom.
Lymfesystemet – er kroppens renseanlegg.
Muskelsystemet – regulerer bevegelsene.
Nervesystemet – formidler signaler ut i kroppen.
Ekskresjonssystemet – er renser blod og kroppsvæske og er kroppens vannlatingssystem.
Sirkulasjonssystemet – transporterer blod.
Skjelettet – er kroppens «stativ».
Respirasjonssystemet – skaffer oksygen.
Endokrine systemet - signalering og regulering av endringer i kroppen.
Muskelsystem - gjør bevegelse mulig.
Huden/cutis - Skiller organismen fra det ytre miljø.
== Referanser ==
== Kilder ==
https://omhelse.no/menneskekroppen/organer/
== Eksterne lenker ==
(en) Organ systems – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Organ (til norsk via latin, fra gresk organon, opprinnelig betydning «redskap»)«organ», Bokmåls- og nynorskordlista er en kroppsdel som har en spesiell funksjon. Man skiller mellom ytre organer og indre organer. | 8,493 | 8,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_av_Sachsen-Coburg-Gotha | 2023-02-04 | Albert av Sachsen-Coburg-Gotha | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske prinser', 'Kategori:Dødsfall 14. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 26. august', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Sachsen-Coburg-Gotha', 'Kategori:Kongelige briter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Coburg', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æresmedlemmer av Royal Society of Edinburgh'] | Albert av Sachsen-Coburg-Gotha (døpt Francis Albert Augustus Charles Emmanuel; født 26. august 1819, død 14. desember 1861) var en tyskfødt prins som var gift med dronning Victoria av Storbritannia.
Han ble født i det saksiske hertugdømmet Sachsen-Coburg-Gotha i en familie knyttet til mange av Europas herskende monarker. Da han var 20 år giftet han seg med sin kusine, dronning Victoria. De fikk ni barn. I begynnelsen følte han seg forlegen av sin rolle som prinsgemal, noe som ikke ga ham makt eller ansvar. Han utviklet gradvis et omdømme for å støtte offentlige saker, slik som utdanningsreform og avskaffelse av slaveri verden over, og ble betrodd ansvaret å administrere dronningens husholdning, kontor og eiendommer. Han var sterkt involvert i organiseringen av Verdensutstillingen i London i 1851 som ble en strålende suksess.
Victoria kom til å bli mer og mer avhengig av hans støtte og veiledning. Han bisto utviklingen av Storbritannias konstitusjonelle monarki ved å overtale sin hustru til å bli mindre partipolitisk i samtaler hun hadde med parlamentet — selv om han var direkte uenig i den pågående og intervensjonistiske utenrikspolitikken som fulgte lord Palmerstons embedsperiode som utenriksminister. I 1857 ble Albert gitt den formelle tittelen som prinsgemal.
Albert døde i den relativt unge alder av 42 år. Victoria var fullstendig knust over tapet av sin ektemann, gikk inn i en dyp tilstand av sorg og var kledt i svart resten av livet. Ved sin død i 1901 ble hun etterfulgt av sin eldste sønn som Edvard VII, den første britiske monark av huset Sachsen-Coburg-Gotha som Albert tilhørte.
| Albert av Sachsen-Coburg-Gotha (døpt Francis Albert Augustus Charles Emmanuel; født 26. august 1819, død 14. desember 1861) var en tyskfødt prins som var gift med dronning Victoria av Storbritannia.
Han ble født i det saksiske hertugdømmet Sachsen-Coburg-Gotha i en familie knyttet til mange av Europas herskende monarker. Da han var 20 år giftet han seg med sin kusine, dronning Victoria. De fikk ni barn. I begynnelsen følte han seg forlegen av sin rolle som prinsgemal, noe som ikke ga ham makt eller ansvar. Han utviklet gradvis et omdømme for å støtte offentlige saker, slik som utdanningsreform og avskaffelse av slaveri verden over, og ble betrodd ansvaret å administrere dronningens husholdning, kontor og eiendommer. Han var sterkt involvert i organiseringen av Verdensutstillingen i London i 1851 som ble en strålende suksess.
Victoria kom til å bli mer og mer avhengig av hans støtte og veiledning. Han bisto utviklingen av Storbritannias konstitusjonelle monarki ved å overtale sin hustru til å bli mindre partipolitisk i samtaler hun hadde med parlamentet — selv om han var direkte uenig i den pågående og intervensjonistiske utenrikspolitikken som fulgte lord Palmerstons embedsperiode som utenriksminister. I 1857 ble Albert gitt den formelle tittelen som prinsgemal.
Albert døde i den relativt unge alder av 42 år. Victoria var fullstendig knust over tapet av sin ektemann, gikk inn i en dyp tilstand av sorg og var kledt i svart resten av livet. Ved sin død i 1901 ble hun etterfulgt av sin eldste sønn som Edvard VII, den første britiske monark av huset Sachsen-Coburg-Gotha som Albert tilhørte.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Albert var sønn av hertug Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha og Louise av Gotha. Albert og hans eldre bror Ernst tilbrakte ungdommen i nær kontakt grunnet foreldrenes turbulente ekteskap med påfølgende separasjon og skilsmisse. Etter at deres mor ble forvist fra hoffet i 1824 giftet hun seg på nytt med sin elsker, Alexander von Hanstein, greve av Pölzig og Beiersdorf. Hun så antagelig aldri sine barn igjen og døde av kreft 30 år gammel i 1831. Det påfølgende året giftet deres far seg med sin niese, hans sønns kusine Marie av Württemberg. Deres ekteskap var ikke varmt, og Marie hadde antagelig ingen innvirkning på livene til Ernst og Albert.Brødrene ble utdannet privat i sitt hjem av Christoph Florschütz og senere studerte de i Brussel hvor Adolphe Quetelet var en av deres lærere. Som mange andre tyske fyrster begynte Albert på Universitetet i Bonn hvor han studerte juss, politisk økonomi, filosofi og kunsthistorie. Han spilte musikk og utmerket seg i sport, særlig fekting og riding. Hans lærere i Bonn var blant annet filosofen Fichte og poeten Schlegel.
=== Ekteskap ===
Ideen om et ekteskap mellom Albert og hans kusine Victoria er første gang dokumentert til 1821 i et brev fra deres bestemor på farssiden, enkehertuginne av Sachsen-Coburg-Gotha, som skrev at han var «motstykke til den vakre kusinen.» Ved 1836 hadde denne tanken også festet seg i sinnet til deres ambisiøse onkel Leopold, som hadde vært konge over belgierne siden 1831.Etter at familien hadde arrangert kontakten, forlovet han seg den 8. desember 1839 med sin da 20 år gamle kusine, dronning Victoria av Storbritannia. De giftet seg den 10. februar 1840 i London. Dronningens husholdning ble drevet av hennes tidligere guvernante, baronesse Louise Lehzen. Albert refererte til som «husdragen», men han ønsket å være mer enn ektemann, og manøvrerte for å få fjernet baronessen fra hennes posisjon. Innen to måneder av ekteskapet ble Victoria gravid, og Albert begynte å ta på seg offentlige roller, og hjalp Victoria med papirarbeid.Albert fremmet mange offentlige utdanningsinstitusjoner. En samling av hans taler ble utgitt i 1857. Anerkjent som en tilhenger av utdannelse og teknologisk framgran ble han invitert til å tale ved vitenskapelige møter, blant annet en tale han holdt som president for British Association for the Advancement of Science («Den britiske forening for fremme av vitenskapen») da det holdt møte i Aberdeen i 1859. Hans fremme av vitenskap ble møtt med motstand fra kirken. Sammen med Palmerston forsøkte de få anbefalt et adelskap i anerkjennelse av Charles Darwin og utgivelsen av Artenes opprinnelse (1859), men det ble slått ned av Samuel Wilberforce, biskopen av Oxford.
=== Død ===
Prins Albert døde bare 42 år gammel. Han er begravet i mausoleet i Windsor Castle.
Victoria elsket sin mann meget høyt og bar etter hans død sørgeklær resten av livet.
Royal Albert Hall er oppkalt etter prinsgemal Albert og Victoria and Albert Museum er oppkalt etter ham og hans ektefelle, dronning Victoria. Begge disse minnesmerkene over ham ble reist på det store arealet syd for Hyde Park i South Kensington som ble innkjøpt til offentlig bruk ved det store overskuddet som Verdensutstillingen hadde innbrakt. Her ble også the Natural History Museum, the Royal College of Art og the Royal College of Music reist.
== Barn ==
Albert og Victoria fikk ni barn
Victoria Adelheid («Vicky») (født 21. november 1840, død 5. august 1901), dronning av Preussen og keiserinne av Tyskland, gift med keiser og konge Fredrik III.
Albert Edward («Bertie») (født 9. november 1841, død 6. mai 1910), fyrste av Wales, konge av Storbritannia
Alice Mathilde (født 25. april 1843, død 14. desember 1878), storhertuginne av Hessen og ved Rhinen, gift med storhertug Ludvig IV av Hessen
Alfred Ernst (født 6. august 1844, død 30. juli 1900), hertug av Edinburgh og av Sachsen-Coburg-Gotha
Helena Augusta («Lenchen») (født 25. mai 1846, død 9. juni 1923), gift med Christian av Schleswig-Holstein
Louise Caroline (født 18. mars 1848, død 3. desember 1939), gift med hertug John Campbell av Argyll
Arthur Vilhelm (født 1. mai 1850, død 16. januar 1942), hertug av Connaught
Leopold Georg (født 7. april 1853, død 28. mars 1884), hertug av Albany
Beatrice Maria (født 14. april 1857, død 26. oktober 1944), gift med Heinrich av Battenberg
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ames, Winslow (1968): Prince Albert and Victorian Taste. London: Chapman and Hall.
Darby, Elizabeth; Smith, Nicola (1983): The Cult of the Prince Consort. New Haven and London: Yale University Press. ISBN 0-300-03015-0.
Hobhouse, Hermione (1983): Prince Albert: His Life and Work. London: Hamish Hamilton. ISBN 0-241-11142-0.
Fulford, Roger (1949): The Prince Consort. London: Macmillan Publishers.
Weintraub, Stanley (1997): Albert: Uncrowned King. London: John Murray. ISBN 0-7195-5756-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Albert, Prince Consort – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Prinz Albert von Sachsen-Coburg und Gotha – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert av Sachsen-Coburg-Gotha på Discogs
(en) Albert av Sachsen-Coburg-Gotha på MusicBrainz
(en) Albert av Sachsen-Coburg-Gotha hos The Peerage
(en) «Archival material relating to Albert, Prince Consort », UK National Archives.
(en) «Portraits of Prince Albert of Saxe-Coburg-Gotha », National Portrait Gallery, London | {{Infoboks tidligere land2 | 8,494 | 8,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organ_(medium) | 2023-02-04 | Organ (medium) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Aviser', 'Kategori:Medier'] | Organ (fra «taleorgan») er ofte brukt som betegnelse på et medium – det vil si en avis, radiostasjon eller lignende – som presenterte et budskap som var i tråd med det som oftest eieren støttet. Begrepet ble benyttet om mediets politisk retning, men også om medlemsblader med videre, som representerte organisasjonens synspunkter. Tradisjonelt var de fleste aviser organer for et politisk parti eller en politisk retning fram til 1970-tallet og 1980-tallet da avpolitiseringen av pressen startet. | Organ (fra «taleorgan») er ofte brukt som betegnelse på et medium – det vil si en avis, radiostasjon eller lignende – som presenterte et budskap som var i tråd med det som oftest eieren støttet. Begrepet ble benyttet om mediets politisk retning, men også om medlemsblader med videre, som representerte organisasjonens synspunkter. Tradisjonelt var de fleste aviser organer for et politisk parti eller en politisk retning fram til 1970-tallet og 1980-tallet da avpolitiseringen av pressen startet. | Organ (fra «taleorgan») er ofte brukt som betegnelse på et medium – det vil si en avis, radiostasjon eller lignende – som presenterte et budskap som var i tråd med det som oftest eieren støttet. Begrepet ble benyttet om mediets politisk retning, men også om medlemsblader med videre, som representerte organisasjonens synspunkter. | 8,495 | 8,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A6rbladet | 2023-02-04 | Jærbladet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1949', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Kultur i Time', 'Kategori:Næringsliv i Time'] | Jærbladet er en lokalavis på Jæren som har hovedkontor på Bryne i Time kommune på Jæren. Avisen kommer ut på papir tre ganger i uka (tirsdag, onsdag og fredag). Den dekker jærkommunene Hå, Time og Klepp.
Avisen ble stiftet i 1949 av Jon Fatnes. Han var redaktør fram til han døde i 1979. Jostein Fylling tok over som redaktør i 1980 og fram til 1995. Ivar Rusdal, som også er en av tre eiere av avisen, var sjefredaktør fra 1995 og fram til 2008. Kjell Olav Stangeland var redaktør fra 2008 til 2013. Nåværende redaktør er Kirsten Myklebust.
Fra starten i 1949 var Jærbladet en avis med mye nynorsk. Etter hvert er det også blitt en del bokmål i avisen.
Avisen har i nyere tid gått fra å være en allmennyttig lokalavis til å publisere fordelsfremmende artikler fra næringslivaktører, bloggere og kulturprofiler mot betaling eller andre ytelser
Jærbladet blir eid og utgitt av Jærbladet AS. Jærbladet AS er igjen eid av Amedia. Den 30. april 2004 gikk Jærbladet over til tabloidformat.
| Jærbladet er en lokalavis på Jæren som har hovedkontor på Bryne i Time kommune på Jæren. Avisen kommer ut på papir tre ganger i uka (tirsdag, onsdag og fredag). Den dekker jærkommunene Hå, Time og Klepp.
Avisen ble stiftet i 1949 av Jon Fatnes. Han var redaktør fram til han døde i 1979. Jostein Fylling tok over som redaktør i 1980 og fram til 1995. Ivar Rusdal, som også er en av tre eiere av avisen, var sjefredaktør fra 1995 og fram til 2008. Kjell Olav Stangeland var redaktør fra 2008 til 2013. Nåværende redaktør er Kirsten Myklebust.
Fra starten i 1949 var Jærbladet en avis med mye nynorsk. Etter hvert er det også blitt en del bokmål i avisen.
Avisen har i nyere tid gått fra å være en allmennyttig lokalavis til å publisere fordelsfremmende artikler fra næringslivaktører, bloggere og kulturprofiler mot betaling eller andre ytelser
Jærbladet blir eid og utgitt av Jærbladet AS. Jærbladet AS er igjen eid av Amedia. Den 30. april 2004 gikk Jærbladet over til tabloidformat.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 12 763
2007: 13 064
2008: 13 264
2009: 13 266
2010: 13 305
2011: 13 209
2012: 13 116
2013: 12 963
2014: 12 930
2015: 12 903
2016: 12 549
2017: 12 553
== Litteratur ==
Jostein Fylling: Avisa på Jæren: Jærbladet 50 år: 1949–1999
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jærbladet på nettet
Eierskapstilsynet om eierskap og opplagstall (Medieregisteret) Arkivert 25. juni 2004 hos Wayback Machine. | Jærbladet er en lokalavis på Jæren som har hovedkontor på Bryne i Time kommune på Jæren. Avisen kommer ut på papir tre ganger i uka (tirsdag, onsdag og fredag). | 8,496 | 8,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark-Norge | 2023-02-04 | Danmark-Norge | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-04', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmark-Norge', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1814', 'Kategori:Tidligere monarki i Europa'] | Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne. Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid.
| Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne. Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid.
== Epoker ==
De to skandinaviske kongerikene var på ulikt vis forent mellom 1380 og 1814, hvilket gjorde at unionen mellom Danmark og Norge ytre sett bestod over en periode på 434 år. Forfatningsmessig var det imidlertid en mangeartet epoke med hensyn til styresett og Norges formelle og reelle posisjon i riksfellesskapet med partneren Danmark.
=== Personalunion mellom Danmark og Norge ===
Ved Håkon VI Magnusson død i 1380 regnes det som slutten på det gammelnorske kongedømmet, som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden borgerkrigstiden. Håkon var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag, som var konge av Danmark. Deres eneste barn, Olav (1370-87), ble valgt til dansk konge i 1376, og han arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet derved en personalunion mellom Norge og Danmark, som skulle vare i 434 år. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, Margrethe I, som i spissen av formynderrådet regjerte de to rikene.
=== Kalmarunionen ===
Den meget ambisiøse dronning Margrete maktet i 1397 å samle de tre nordiske rikene under en felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mange stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge var en mer stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden bli arvefienden til Tvillingrigerne Danmark-Norge.
=== Unionen Danmark-Norge ===
Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450 ble en bilateral unionsavtale, den senere omtalte Bergenstraktaten, inngått mellom Norge og Danmark samme år, og den første valgte konge var Christian I. Ifølge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, slik at Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. I ettertiden var de fleste (danske) unionskongene lite opptatt av norske anliggender, så Norge ble etter hvert den svake og avhengige part i unionen - og fra 1660 redusert til en provins under Danmark.
Noe som kompliserte statsanliggender ytterligere, var at Danmark-Norge også var i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble kalt henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt orknøyinger og shetlendinger til 1468-9)
=== Reformasjonen ===
Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet under Christian III, som måtte love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og i stedet bli en dansk provins. Således ble det norske riksstyret med et pennestrøk opphevet og underlagt det danske riksrådet. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner. Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for den nordlige riksdelen Norge. Et unntak var imidlertid Christian IVs sjøreise til Finnmark i 1599, som ble avgjørende for å stagge svenske pretensjoner om en arktisk kyst for sitt rike. Uten denne ekspedisjonen er det trolig at Norge ville hatt sin nordgrense ved Lyngenfjorden.
=== Eneveldet ===
Frederik III innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele helstaten. Ved dette ble Norge og dets besittelser underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.
Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Inntil denne tid hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».
Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk, og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for hele området den oldenburgske kongen hersket over. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen.
=== Avslutning av unionen ===
Unionen Danmark-Norge vedvarte til Frederik VI ved Kielerfreden i 1814 måtte gi avkall på den delen av sitt rike som omfattet det historiske kongeriket Norge, i realiteten provinsen Norge, ettersom han var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Det vi kan kalle Fastlands-Norge ble ved denne freden avstått til Sverige, mens danskekongen på kløktig vis klarte å beholde de gjenværende norske skattlandene i Vesterhavet, det vil si Grønland, Island og Færøyene.
I en protokoll fra Kielfreden ble det også enighet om at Laurvig Grevskab skulle forbli den danske kronens eiendom, også etter Sveriges maktovertakelse. Det som i dag er Larvik, Sandefjord og Tjøme ble dermed ikke med i unionen med Sverige slik som resten av Fastlands-Norge med det første, men fortsatte å være en del av Danmark. Som følge av dette kunne man lese i lokalavisene at det var særlig uro i det lokale næringslivet, da det ble en maktkamp om hvem som skulle eie og drive hjørnesteinsbedrifter i grevskapet. I 1817, etter tre år med dansk uro, fulgte grevskapet til slutt resten av Norge inn i unionen med Sverige. Det skjedde ved at fire lokale kjøpmenn i Larvik gikk sammen og kjøpte grevskapet fra Danmark.Kielerfreden utgjorde slutten på et dansk-norsk riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som har satt varige kulturelle og språklige spor i Norge.
== 400-årsnatten ==
Unionen mellom Danmark og Norge bestod gjennom ulike perioder fra 1380 til 1814, altså 434 år. Dette gav i ettertiden grobunn for begrepet 400-årsnatten, som stammer fra Henrik Ibsens Peer Gynt: mens Peer oppholder seg i dårekisten i Kairo uttaler Huhu, «en Maalstræver fra Malebarkysten»: «Firehundredaarig Natten/ruged over Abekatten».Det er omstridt om hvorvidt foreningstiden med Danmark stod for en ren utbytting av Norge til fordel for den sterkere partneren Danmark. Enkelte historikere omtaler Norge som en dansk koloni, og det er et faktum at unionen med Danmark medførte at store verdier i form av tømmer, jern, kobber og sølv ble brakt fra riksdelen Norge til Danmark, og bidro bl.a. til å finansiere de mange krigene mot arvefienden Sverige. Denne råvareeksporten fra Norge ble til en viss grad balansert av kornimport fra Danmark, hvilket brødfødte den norske befolkning spesielt i hjemlige uår.
På den annen side er det en vanlig oppfatning at om Norge hadde blitt et selvstendig rike, gjerne ved Kalmarunionens oppløsning 1523, så hadde det vært et tidsspørsmål før Norge hadde blitt underlagt det etter hvert sterkere og ekspansive Sverige i løpet av 16- eller 1700-tallet. For å forstå hvilken skjebne Norge antakelig hadde lidt, så kan man se til følgene for de av svenskene erobrede landskapene Jemtland, Herjedalen og Båhuslen, samt Skåneland tatt fra Danmark led: innlemmelse i Sverige og så intens svenskifisering. Spesielt i Skåne ble dette gjennomført særdeles brutalt, svenskekongen vurderte sågar å omplassere hele befolkningen til Baltikum. Det er således en rimelig antakelse at Norge, om det ikke hadde vært for foreningstiden med Danmark, ikke hadde vært et selvstendig land, men vært hvilken som helst landsdel i Sverige.
I stedet maktet unionen Danmark-Norge i hovedsak å holde begge unionsdelene utenfor Sveriges grep. Dette muliggjorde at en danske provinsen Norge etter Riksforsamlingen i 1814 ble et relativt selvstendig kongerike i personalunionen med Sverige, noe som under hundre år senere la grunnlaget for et helt selvstendig Norge i 1905. En annen viktig del av arven fra foreningstiden med Danmark er at det norske skriftspråket bokmål er basert på dansk skriftspråk. Denne situasjonen danner grunnlaget for den norske språkstriden som kom i kjølvannet av oppbruddet av unionen med Danmark.
== Geografi ==
Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etter hvert preget av unionens tap av de østlige landsdeler til Sverige.
Norge brakte med seg inn i Kalmarunionen de fleste besittelser fra Norgesveldet som hadde bestått uendret siden 1266, og omfattet i tillegg til det som i dag er Norge, de følgende landskapene Båhuslen, Jemtland, Herjedalen og finnebygdene Idre og Særna, samt såkalte skattland i Vesterhavet: Island, Grønland, Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene.
Danmark på sin side hadde gjennomlevd en tidsepoke hvor store deler av landet var pantsatt, men i årene 1340-65 var Valdemar Atterdag (1321-75) i stand til å innløse pantene og samle det som tilsvarer dagens Danmark, og de neste årene erobret han tilbake Skåne, Halland og Blekinge fra den svenske kongen Magnus Eriksson. I tillegg også besittelsene i Slesvig-Holstein, samt Øland og Gotland, men disse områdene gikk igjen tapt mot slutten av hans regjeringstid.
Under Kalmarunionen 1397-1523 ble hele Norden underlagt unionskongenes herredømme, og hverken før eller siden har et større territorium i Norden vært samlet under samme konge (eller dronning), men alle tre landene var selvstendige riker. Christian I arvet i 1460 Slesvig-Holstein og ble henholdsvis greve og hertug over disse områdene, som også bestod som uavhengige enheter inntil 1864, da prøysserne påførte danskene et nådeløst nederlag i den annen slesvigske krig og de sydlige riksdelene ble tapt.
De første dansk-norske besittelsene som gikk tapt, var imidlertid Orknøyene og Shetland, som ble pantsatt av Christian I i 1468-9 som medgift da hans datter prinsesse Margrete ble bortgiftet til Jakob III av Skottland. Dette pantet ble senere aldri innfridd til tross for iherdige forsøk på innløsning. Sverige brøt ut av unionen i 1523, mens Danmark-Norge beholdt alle besittelser fra før Kalmarunionen. Gjennom utallige kriger de neste par hundrede årene skulle dette endre seg ved at Sverige styrket sin territorielle posisjon på bekostning av Danmark-Norge. Det var særlig etter freden i Roskilde i 1658 at grensene på Skandinaviakartet ble forflyttet. I nord ble imidlertid Danmark-Norges stilling styrket ved freden i Knærød i 1613, hvor de svenske krav over Nord-Norge og en atlanterhavskyst for alltid ble oppgitt.
Grensen mellom Norge og Sverige mellom Kornsjø i Østfold og Nesseby i Finnmark ble ikke endelig fastlagt før i 1751.
== Økonomi ==
Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og foreningstiden med Danmark har senere blitt omtalt som 400-årsnatten.
Nyere forskning har nyansert bildet av epoken. Riksdelen Danmark (dvs. hovedstaden i imperiet, København) tjente trolig godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, hvor det var statuert at alt sølv som ble utvunnet, skulle gå til (kongen i) Danmark. Unionen med Danmark var stort sett en økonomisk oppgangstid for Norge, samtidig var det Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.
== Kultur og språk ==
Det gamle norske (norrøne) språket var ikke spesielt truet i den første delen av unionstiden, men etter reformasjonen i 1537 ble det gamle norske språket ganske raskt fortrengt som skriftspråk til fordel for dansk. Dette skjedde først i kirkene, og etter hvert ble dansk benyttet også i landets administrasjon. Dette medførte etter hvert at det norske talemålet ble sterkt påvirket av dansk. Det er betegnende at den første Bibelen på norsk ble utgitt i 1858. Den norske språkstriden har sitt opphav i dansketiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Esben Albrectsen, Øystein Rian, Ståle Dyrvik & Ole Feldbæk, Danmark-Norge – 1380-1814 (4 bind), Universitetsforlaget, Akademisk Forlag, 1997-1998. ISBN 87-500-3517-7.
Jørgen P. Barfod: "Danmark-Norges handelsflåde 1650-1700"; Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg: Søhistoriske Skrifter VI; 1967
Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Frugtbar Herlighed; Kiøbenhavn 1656 (Reprografisk genudgivet og forlagt af Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie, København 1971). ISBN 87-7500-700-2
Rolf Fladby: Hvordan Nord-Norge ble styrt. Nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660; Universitetsforlaget, Tromsø – Oslo – Bergen 1978; ISBN 82-00-01792-3
Ole Feldbæk: "Den lange fred" (Bind 9 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-11-4
Edvard Holm: Danmark-Norges Historie fra den store nordiske Krigs Slutning til Rigernes Adskillelse (1891-1912)
Hans Chr. Johansen: "København-Norge en handels- og skibsfartsakse i slutningen af 1700-tallet" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 295-303)
Anders Monrad Møller: Fra galeoth til galease. Studier i de kongerigske provinsers søfart i det 18. århundrede. Fiskeri- og Søfartsmuseet – Saltvandsakvariet i Esbjerg 1981; ISBN 87-87453-48-7
Albert Olsen: Danmark-Norge i Det 18. Aarhundrede; Nyt Nordisk Forlag, København 1936
Øystein Rian: "Norsk utenrikshandel i krigenes Europa i 1600-årene" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 117-126)
Benito Scocozza: "Ved afgrundens rand" (Bind 8 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-10-6
Mette Skougaard, Norgesbilleder – dansk-norske forbindelser 1700-1905, Gad, 2004. ISBN 87-12-04117-3.
Bjørn Sogner: "De "anlagte" byer i Norge" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, Del 2: De anlagte steder på 1600-1700-tallet; Universitetsforlaget 1977; ISBN 82-00-01664-1
Uffe Østergård: Europa. Identitet og identitetspolitik, 1998.
== Eksterne lenker ==
Norge under dansk styre 1537-1814, artikkel hos Store norske leksikon
Norge blir et lydrike, artikkel hos Norgeshistorie.no
Maktbalanse i dansketiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
Norsk nasjonal identitet i dansketida, artikkel hos Norgeshistorie.no
Kong Christian IV.s Norske Lovbog af 1604
Forsidebillede af Christian IVs norske lov 1604
Christian V.s Norske Lov 1687
Schous forordninger
Da eneveldet kom til Norge. Nettutstilling fra Riksarkivet
C.O.Bøggild Andersen: Apropos Norgesartikelen i Kong Christian III's Haandfæstning (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 3; 1934-36)
Jørgen H. Barfod (anmeldelse af): "Dagny førgensen: Danmark-Norge mellom stormaktene 1688-1697. Dansk-norsk sjøfart og utenrikspolitikk under den phalziske arvefølgekrig. Oslo-Bergen-Tromsø, Universitetsforlaget 1976. 350 s. N.kr. 113,75." (Historisk Tidsskrift, 13. række, Bind 6; 1979)
L. V. Birck (anmeldelse af): "E. Bosse: Norwegens Volkswirthschaft vom Ausgang der Hansaperiode bis zur Gegenwart I—II. Jena, Gustav Fischei 1916." (Nationaløkonomisk Tidsskrift, 3. række, Bind 28; 1920)
Aage Fasmer Blomberg: "Bidrag til Belysning af Aalborgs Handel i 2. Halvdel af det 17 Aarhundrede" (Historie/Jyske Samlinger, 5. række, Bind 1; 1932)
Chr. Christensen: "Tilstanden i Thy og paa Mors ved Aar 1735" (Historie/Jyske Samlinger, 4. række, Bind 3; 1917)
Søren Bitsch Christensen: "Helstaten og kornmonopolet 1735-1788" (Historie/Jyske Samlinger, Bind 2001; 2001)
J. A. Fridericia: "Statistiske Notitser fra Aarhus Raadstue-Arkiv" (Historisk Tidsskrift, 6. række, Bind 2; 1889)
Astrid Friis (anmeldelse af): Johan Scheiner: Hanseaterne og Norge i det 16. Århundre; Oslo 1941 (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 6; 1942)
Arthur G. Hassø: Den danske Regering og Koffardifarten Nord om Norge i det 16. Aarhundrede (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 2; 1932)
E. Holm: Styrelsen af Danmark-Norges Udenrigspolitik under Struensee (Historisk Tidsskrift, Bd. 4, rk. 2; 1870-1872)
C. Klitgaard: "Nordjylland og det norske Sørland. Skudehandelens Indvirken paa Befolkningsforholdene" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Helge Kongsrud: En karakteristikk av Danmark-Norges historie på 1600-tallet (Historie/Jyske Samlinger, Ny rk 16; 1985-1987)
Joakim Larsen: "Skoleforhold i de danske og norske Købstæder i Midten af det 18. Aarhundrede" (Historie/Jyske Samlinger, 4. række, Bind 3; 1917)
Gunner Lind: Den dansk-norske hær i det 18. århundrede (Historisk Tidsskrift, Bd. 15, rk. 1; 1980)
Axel Linvald: Bidrag til Oplysning om Danmark-Norges Handel og Skibsfart 1800-1807 (Historisk Tidsskrift, Bd. 8, rk. 6; 1915-1917)
Knut Mykland: "Firehundreaaeig natten" (Historisk Tidsskrift, 15. række, Bind 1; 1986)
Erik Møller: England og Danmark-Norge 1807 (Historisk Tidsskrift, Bd. 8, rk. 3; 1910-1912)
Maria Nielsen (anmeldelse af): "Danmark-Norges Traktater 1523—1750. Paa Carlsbergfondets Bekostning udg. af L. Laursen. I—II. Kbhvn. 1905—1912" (Historisk Tidsskrift, 8. række, Bind 4; 1912)
Torben Nielsen: "Prams rejser i Norge 1804-06" (Fund og Forskning, Bind 10; 1963)
Albert Olsen (anmeldelse af): "Oscar Albert Johnsen: Norwegische Wirtschaftsgeschichte. (Jena 1939)" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Erling Ladewig Petersen: Henrik Krummedige og Norge. Studier over Danmarks forhold til Norge 1523-1533 (Historisk Tidsskrift, Bd. 12, rk. 3; 1968)
Erling Ladewig Petersen: Norgesparagraffen i Christian IIIs håndfæstning 1536 (Historisk Tidsskrift, Bd. 12, rk. 6; 1973)
E. Ladewig Petersen: "Christian IV's skånske og norske fæstningsanlæg 1596-1622" (Historisk Tidsskrift, 16. række, Bind 4; 1995)
P. Hertel Rasmussen: Danmarks Udenrigspolitik 1812-1813 (Historisk Tidsskrift, Bd. 13, rk. 4; 1977)
Øystein Rian: "Christian IV. Et norsk syn pa den dansk-norske konge og den nye danske litteratur om ham" (Historisk Tidsskrift, 15. række, Bind 4; 1989)
Johan Schreiner: "Gammelt og nytt syn på norsk middelalderhistorie" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Bjarne Stoklund: "Tømmerskuderne fra Læsø" (Handels- og Søfartsmuseets årbog 1972; s. 153-198)
Mikael Venge: "To studier over problemer fra Christian II's tid" (Historisk Tidsskrift, 14. række, Bind 2; 1981)
CHRISTIAN 4.s DRISTIGE SJØREISE TIL DET YTTERSTE NORD I 1599 | Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne. | 8,497 | 8,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordingermanland | 2023-02-04 | Nordingermanland | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Russlands historie', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1919', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1920', 'Kategori:Sveriges historie'] | Nordingermanland er en betegnelse for den nordre delen av Ingermanland, området mellom Ladogasjøen og Neva-elven som under navnet Pohjois-Inkeri søkte tilslutning til Finland rundt 1919/20. I perioden 21. mars–2. august 1920 ble det utgitt egne frimerker for området. Ved freden i Tartu tilfalt Nordingermanland Sovjet-Russland.
| Nordingermanland er en betegnelse for den nordre delen av Ingermanland, området mellom Ladogasjøen og Neva-elven som under navnet Pohjois-Inkeri søkte tilslutning til Finland rundt 1919/20. I perioden 21. mars–2. august 1920 ble det utgitt egne frimerker for området. Ved freden i Tartu tilfalt Nordingermanland Sovjet-Russland.
== Se også ==
Liste over historiske stater | Nordingermanland er en betegnelse for den nordre delen av Ingermanland, området mellom Ladogasjøen og Neva-elven som under navnet Pohjois-Inkeri søkte tilslutning til Finland rundt 1919/20. I perioden 21. | 8,498 | 8,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Potet | 2023-02-04 | Potet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Giftige planter', 'Kategori:Ord og uttrykk fra indianske språk', 'Kategori:Poteter', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Søtvierfamilien'] | Potet (Solanum tuberosum) kommer fra Sør-Amerika og er mest kjent for stengelknollen, en hardfør rotfrukt. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle som basismatvare for store deler av verdens befolkning. I 2017 var de største potetproduserende landene i verden Kina, India og Russland.
FN valgte 2008 til å være det internasjonale potetåret.
| Potet (Solanum tuberosum) kommer fra Sør-Amerika og er mest kjent for stengelknollen, en hardfør rotfrukt. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle som basismatvare for store deler av verdens befolkning. I 2017 var de største potetproduserende landene i verden Kina, India og Russland.
FN valgte 2008 til å være det internasjonale potetåret.
== Etymologi ==
Ordet «potet» kom til norsk via det engelske potato, fra spansk patata, som igjen fikk ordet fra taino batata. Ordet betyr opprinnelig «søtpotet», som likner poteten av utseende, selv om smaken er forskjellig, og de to heller ikke er i slekt.
Poteten blir av og til kalt «jordeple» eller bare «eple» i norsk dialekt, som i det franske pomme de terre og nederlandsk aardappel. Den kalles jordpäron (jordpære) i Sverige og jørðeplir eller eplir på Færøyene. Det danske og tyske ordet kartoffel kommer fra italiensk tartufolo som betyr «trøffel». Dette skal ha kommet fra misforståelsen til en tunghørt pave som smakte potet for første gang.
== Beskrivelse ==
Potetplanten har lange, lysegrønne stengler som kan nå en høyde på over en meter, med stengelskudd som kan bli flere meter lange. Bladene er mørkere, hjerteformede og dekket av små hår. Planten har klokkeformede blomster som kan være hvite, lilla, gule eller rosa. Frukten minner om en liten grønn tomat og inneholder rundt tre hundre frø.
Selve potetene er stengelknoller som vokser under jorden. En rot har gjerne mellom tre og tyve slike knoller i ulike størrelser. Hver knoll har et tynt skall der mange av næringsstoffene er lagret, og et stivelsesrikt indre som lagrer energi.
Poteten er en flerårig art. I kalde områder som Norge fryser den på vinteren og blir aldri mer enn ettårig.
Poteten er blitt foredlet til ulike sorter, og finnes i mange former, farger og konsistenser. Det finnes ovale og runde poteter, typer som blir store og klumpete og andre som er lange og tynne. Man kan få poteter som har brunt, gult, rødt og lilla skall, og som har samme farge, eller er hvite, inni. Noen potettyper beholder formen sin når de blir kokt eller bakt, mens andre løser seg lett opp. Det er også forskjell på hvor store potetknollene normalt blir, hvor fort de vokser, og hvor lang koketid de krever.
Søtpotet er ikke en potetsort. Den tilhører søsterfamilien til potetvekstfamilien, vindelfamilien.
=== Giftighet ===
Alt som vokser over jorden, særlig frukten, inneholder alkaloider, særlig solanin, men også chakonin, og er dermed giftig. Også rotknollen inneholder mindre mengder av slike stoffer, men de er mest konsentrert i – og like under – skallet. Å skrelle poteten reduserer mengden av glykoalkaloider ytterligere. Det ser også ut til at høye temperaturer som oppnås ved fritering av potet bidrar til en vesentlig reduksjon av innholdet av glykoalkloider.Poteter bør lagres mørkt for å unngå at de reagerer med lys og derved blir giftige. Når poteten blir utsatt for sollys, produserer den giften solanin. Når poteten er grønn, enten på eller under skallet, er dette en indikasjon på at den har vært utsatt for lys og kan inneholde solanin. Den grønne fargen skyldes klorofyll som også dannes når potetene utsettes for lys. En kan derfor ikke fjerne solaninet helt ved å skjære bort de grønne områdene. Grønne poteter bør ikke benyttes til mat eller fôr for dyr. Potetens groer kan inneholde til dels store mengder solanin, og må fjernes før poteten gis som dyrefôr.
Det skal imidlertid ikke være rapportert alvorlige tilfeller av forgiftninger i USA de siste 50 årene. Tidligere tilfeller har vært relatert til spising av grønne poteter, og drikking av te, trukket på potetblader.
== Historie ==
Villpotet vokser i Chile og i Andesfjellene i Peru. Det finnes mer enn 225 ulike arter. Urfolket som bodde i disse områdene har dyrket og spist denne grønnsaken fra omkring 2000 år f.Kr. De videreforedlet den til ulike typer, blant andre en som tålte frost. Siden det var den eneste veksten de kunne dyrke så høyt i fjellene, tilba inkaene poteten som en gud.
Da spanjolene invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten. De første potetene som ble eksportert fra den nye verden, landet på Kanariøyene i 1567, noe som gjør disse øyene til det første stedet for poteter utenfor Mellom- og Sør-Amerika. Disse potetene minner imidlertid ikke mye om de potetene vi kjenner i dag. Noen var krokete og forvridde og hadde en fingerlignende form, mens andre var knudrete og mer runde i formen. Smaken var bitter og ufyselig. En ny genetisk studie viser at poteter som finnes på Kanariøyene i dag, er etterkommere av både chilenske og peruanske poteter. David Spooner, som er gartner ved U.S. Department of Agriculture, gjorde undersøkelsen sammen med en forsker fra University of Wisconsin, i Madison USA. Han var overrasket over resultatet, og hadde forventet at det var chilenske poteter han ville finne. Han spekulerer i om forskjellige varianter kan ha blitt ført ut av Sør-Amerika til ulike tider. Spooner konkluderer imidlertid med at den moderne poteten er en kombinasjon av begge de to opprinnelige typene.I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med tomaten mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden, måtte være djevelskapt.
I 1664 utgav John Forster en bok med tittelen England's Happiness Increased: A Sure and Easie Remedy against the Succeeding Dearth Years, der han anbefalte poteten som en god hjelp i kampen mot matmangel, og gjenga en tysk oppskrift på en potet-rett helt tilbake fra 1581. Men i Burgund fikk bøndene forbud mot å dyrke poteter, da man mente de forårsaket spedalskhet, rett og slett fordi knollene minnet om spedalskes deformerte hender og føtter. Denis Diderot skrev i sin encyklopedi at «denne roten er, hvordan man enn tilbereder den, smakløs og stivelsesrik», og at den forårsaket tarmgass, men tilføyde: «Hvilken rolle spiller tarmgass for bønders og arbeideres organer?» Selv da Napoli var ramt av hungersnød i 1770, nektet lokalbefolkningen å røre en skipslast med poteter sendt som gave. Fredrik den store måtte regelrett beordre de prøyssiske bøndene til å dyrke poteter før de gjorde det. De fryktet for at poteter ville fremkalle rakitt og tuberkulose.Men med ulike midler – Antoine-Augustin Parmentier som dyrket den i Versailles, «potetprester» som prekte om hvor god den var, og dens betydning som botemiddel mot datidens sultproblemer, eller kongelige påbud til bønder om å dyrke den – spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som Irland og Norge. I starten ble den brukt som prydplante, og botaniske hager i Sverige og Danmark presenterte den som en amerikansk kuriositet i 1658. Fra den danske prosten Hans Carsten Atke på Ullensvang prestegård fikk Peder Harboe Hertzberg sine første poteter i 1758. Folk i Bergen, som var vant til importvarer, var de som først godtok den nye veksten. Ellers i landet hjalp det på populariteten at poteten egnet seg til å lage brennevin av. I 1833 var det registrert rundt 10.000 brennerier i Norge. Poteten satte også spor i norsk arkitektur. For å kunne lagre dem, ble det gravd jordkjellere i stort omfang.På Hove gård på Tromøy er den første kjente dokumentasjonen i Norge på at det ble dyrket poteter, hvor det står skrevet i toldskriver Nils Aalholms hagedagbok for 31. mai 1757 at det er: «observeret Potatoes at opkomme». I 1773 ble det satt 5.015 poteter på gården.På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.
Spesielt viktig for spredningen av poteten i Norge ble prestene, som talte potetens sak i sine prekener.
En potetprest sa i en preken: «Haver I et Støkke Jord, der vender mot Sønden, da siger jeg Eder: Sett Potatos. Atter vil jeg sige: Sett Potatos!» På den tiden ble poteten også kalt «potato», «kartoffel» og «jordeple». Lars Eskildsen var prest i Gjerstad i årene 1750-83, og opptatt av å lære folk både å dyrke og spise poteter. Når det var tid for høyonn, når «Sognets Huusmandskoner indfandt sig for at forrette det pligtige Høstdagsarbeide, lod han fremsætte et Fad kogte Poteter, gik selv i Kjøkkenet, bad Konerne forsøge den ny Frugt, men det faldt dem for modbydeligt».Peder Harboe Hertzberg skrev om bruk og dyrking av «Potatos». Han forteller at han selv ble kjent med poteten for første gang i 1758, på Ullensvang prestegård i Hardanger, og at han hadde skrevet om den allerede i 1763. Boken ble veldig populær og trykt i tre opplag som alle ble utsolgt. Potetdyrking var populært lesestoff på 1700-tallet.
Høsten 1814 utbrakte en stortingsmann en skål for poteten, fordi den var «årsak til at nordmennene, der ellers var sultet ut av de svenske, hadde kunnet gi seg sin fri forvaltning».Poteten er nå en av de viktigste grønnsakene i både Europa og Amerika.
== Sykdommer ==
Som alle andre storavlinger er potetplanten utsatt for skadedyr og sykdom. Særlig kjent er potetpesten, en tørråte som spredte seg gjennom Europa i 1840-årene. Den ødela avlingene i flere land, men slo verst ut i Irland, der den førte til hungersnød i landet. Inkaene hadde dyrket flere hundre ulike potetsorter, så selv om én av dem ble rammet av sykdom, gav det lite utslag for den samlede potethøsten. Irene dyrket bare ett slag. I juni 1845 – en av flere kalde, våte somre – brøt potetpesten ut på Isle of Wight, muligvis overført fra potetskall som var kastet over bord fra et amerikansk skip. Phytophthora infestans er det latinske navnet på denne plantesykdommen. Sykdommen gjorde stor skade i hele Europa, men verst rammet ble Irland, der minst en million døde av sult eller underernæring. Halvannen million emigrerte til Amerika like etter, hovedsakelig de unge og arbeidsføre, som hjemlandet dårligst kunne unnvære.
== Bruk av potet ==
Potet er mest brukt til mat for mennesker, men kan også bli til dyrefôr, potetmel, stivelse, dextrin eller alkohol.
Ukokt potet er lite fordøyelig, men dersom den varmes opp, blir stivelsen mer tilgjengelig som næring.
Poteter kan stekes, bakes og kokes, med eller uten skallet. Velkjente potetretter er potetstappe, raspeballer, frityrstekte potetstrimler (pommes frites) og flak (potetgull). Man kan også bruke den i potetpannekaker, fløtegratinerte poteter og potetsalat. Annapoteter er en arbeidskrevende fransk potetrett. Ettersom poteten har en svært mild smak, kan en tilsette de fleste typer urter og krydder til potetretter.
== Næringsinnhold ==
NæringsverdiPer 100 gram, for poteter kokt uten skinn:
Energi 307 kJ (72 kcal)
Vann 75 g
Protein 1,9 g
Karbohydrater 15,2 g
Fett 0,1 g
Kostfiber 1,6 g
Kalium 370 mg
C-vitamin 11 mg
Størstedelen av potetene er vann, men de inneholder også karbohydrater, protein og mineral, som jern, kalsium og kalium. Det meste av disse nyttige næringsstoffene sitter i skallet. Rotfrukten har også flere vitaminer, som B- og C-vitamin. Nyhøstede poteter inneholder mer C-vitamin enn de som er blitt lagret.
== Potetsorter ==
Som beskrevet over, er poteten blir foredlet til en lang rekke sorter. Noen av disse er Ostara, som er den vanligste nypotet-sorten, Laila som er en halvtidlig potet. Beate er den største sorten, og en høst- og vinterpotet, Mandelpotet har en avlang og mandelformet fasong med hvitt skall og gul kjøttfarge og regnes som delikatesse-poteten, mens Ottar er spesielt egnet for nordnorsk klima og jordsmonn. Andre potetsorter er:
== Den norske potetsesongen ==
Først ute er nypoteten som dyrkes over hele landet og er i butikkene ved Sankthans-tider. Da må alle potetene fra Kypros, Italia og resten av Europa vike for denne populære og velsmakende helnorske poteten. Den mest vanlige nypoteten heter Ostara og er hvit. Senere kommer alle de halvtidlige potetene som tas opp etter nypotetene er høstet og frem til hovedinnrykket av høstpotetene. Den vanligste halvtidlige poteten er Laila og er rød. I august og september kommer alle potetene som lagres og spises utover høsten og vinteren. Beate, Kerrs Pink og Pimpernel er de tre viktigste sortene. Mandel og Ringerik er poteter av spesielt høy matkvalitet.
== Oppbevaring ==
Poteter lagres best mørkt og ved temperatur 4–6 °C for å senke livsaktiviteten i cellene slik at potetene dermed holder seg lenger. Luftfuktigheten bør være 80–90 prosent for å
hindre at potetene tørker ut. Hvis temperaturen er lavere enn 3 °C, blir en del av stivelsen omdannet til sukker, og poteten får søtsmak. Ved lagring for varmt eller lyst,
får poteter groer som må fjernes, og poteten blir vissen og dermed ubrukelig.
== Annen bruk av ordet potet i norsk språk ==
Potet nyttes i norsk språk gjerne som beskrivelse av en allsidig person som kan brukes til en rekke ulike oppgaver. Innen noen miljøer brukes potet som slang, uttalt med trykk på første stavelse, «pottet» for en lyshudet, etnisk norsk, eller skandinavisk person, eller en som spiser poteter. Ordet kan være både nøytralt og nedsettende, men brukes ikke av målgruppen, «potetene» selv.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fagforum potet
Side om poteter hos Opplysningskontoret for frukt og grønt
(en) potet i Encyclopedia of Life
(en) potet i Global Biodiversity Information Facility
(no) potet hos Artsdatabanken
(sv) potet hos Dyntaxa
(en) potet hos ITIS
(en) potet hos NCBI
(en) potet hos The International Plant Names Index
(en) potet hos Tropicos
(en) Kategori:Solanum tuberosum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Solanum tuberosum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Solanum tuberosum – detaljert informasjon på Wikispecies FNs internasjonale potetår
Da poteten kom til Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no | Potet (Solanum tuberosum) kommer fra Sør-Amerika og er mest kjent for stengelknollen, en hardfør rotfrukt. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle som basismatvare for store deler av verdens befolkning. | 8,499 | 8,499 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Midt-Litauen | 2023-02-04 | Republikken Midt-Litauen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Lister over regjeringssjefer', 'Kategori:Litauens historie', 'Kategori:Polens historie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sovjetunionen', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1920', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1922'] | Midt-Litauen oppstod etter at den polske general Lucjan Żeligowski den 9. oktober 1920 under den polsk-litauiske krig besatte det sørøstligste Litauen, en tredjedel av landet med hovedstaden Vilnius. Inntil den polske okkupasjonen den 18. april 1923 hadde dette området navnet Srodkowa Litwa, Midt-Litauen. Landet ble deretter innlemmet i Polen frem til andre verdenskrig. Etter krigen tilbakeførte Stalin deler av det som hadde vært Midt-Litauen til Litauen.
| Midt-Litauen oppstod etter at den polske general Lucjan Żeligowski den 9. oktober 1920 under den polsk-litauiske krig besatte det sørøstligste Litauen, en tredjedel av landet med hovedstaden Vilnius. Inntil den polske okkupasjonen den 18. april 1923 hadde dette området navnet Srodkowa Litwa, Midt-Litauen. Landet ble deretter innlemmet i Polen frem til andre verdenskrig. Etter krigen tilbakeførte Stalin deler av det som hadde vært Midt-Litauen til Litauen.
== Militærguvernør ==
== Regjeringssjefer ==
== Se også ==
Liste over historiske stater
== Referanser == | Midt-Litauen oppstod etter at den polske general Lucjan Żeligowski den 9. oktober 1920 under den polsk-litauiske krig besatte det sørøstligste Litauen, en tredjedel av landet med hovedstaden Vilnius. | 8,500 | 8,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Randaberg | 2023-02-04 | Randaberg | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Randaberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Randaberg er en kommune i Rogaland. Kommunen ligger som Jærens nordre spiss, med byen Stavanger som nærmeste nabo. Kommunen grenser også mot Sola kommune i sørvest (i sjø), Rennesøy i nordøst og Kvitsøy kommune i nordvest. Ellers grenser Randaberg mot Nordsjøen og Boknafjorden. 1. juli 1922 ble Randaberg utskilt fra Hetland som egen kommune. Randaberg er Norges minste fastlandskommune.
| Randaberg er en kommune i Rogaland. Kommunen ligger som Jærens nordre spiss, med byen Stavanger som nærmeste nabo. Kommunen grenser også mot Sola kommune i sørvest (i sjø), Rennesøy i nordøst og Kvitsøy kommune i nordvest. Ellers grenser Randaberg mot Nordsjøen og Boknafjorden. 1. juli 1922 ble Randaberg utskilt fra Hetland som egen kommune. Randaberg er Norges minste fastlandskommune.
== Natur ==
=== Geologi ===
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt vest i Randaberg.
== Samfunn ==
=== Politikk ===
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Skole ===
Det er tre grunnskoler i kommunen: Harestad skole, Grødem skole og Goa skole. De er alle fra 1. til 10. klassetrinn. Det er en skolefaglig ansvarlig i kommunen, Petter Andreas Hagen, ellers er skolene selvdrevet. Harestad skole hadde lenge et driftsstyre, men fra og med skoleåret 2019/2020 fikk også Harestad skole samarbeidsutvalg (SU), slik Goa og Grødem skole har.
Randaberg har også en videregående skole, Randaberg videregående skole, som ligger på østsiden av Randaberg, rett ved grensen til Stavanger. Skolen har studiespesialisering og yrkesfag.
== Kultur ==
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er sentrum, med torget og området rundt. Kommunen valgte også et tusenårsbygg, som er Grødem kirke. Der ble også tusenårstrærne plantet.
== Historie ==
Historien til Randaberg strekker seg 13 000 år tilbake i tid.
== Kjente personer fra Randaberg ==
Jon Torbergsson (født 1153), lendemann og adelsmann
Ragnhild Jonsdatter (født 1178), gift med Skule Bårdsson, mormor til Magnus Lagabøte
Reidar Goa (1942–2018), fotballspiller
Asgaut Viste (født 1947), professor i kirurgi
Fred Anton Ingebrigtsen (født 1964), investor
Bjarte Tjøstheim (født 1967), underholder og komiker
Tom Tvedt (født 1968), politiker (Ap), tidligere president i Norges Idrettsforbund 2015–2019
Kjersti Ertresvaag Andersen (født 1969), ambassadør
Stein Bjelland (født 1970), musiker
Bent Høie (født 1971), stortingsrepresentant (H), helse- og omsorgsminister 2013–2021
Hans-Peter Lindstrøm (født 1973), musiker
Rune Holta (født 1973), verdensmester i Speedway
Erik Fuglestad (født 1974), fotballspiller
Børge Fjordheim (født 1975), musiker
Iven Austbø, (født 1985), fotballspiller
Alexander Gabrielsen (født 1985), fotballspiller
Iselin Nybø (født 1981), stortingsrepresentant (V) 2013–2017, statsråd 2018–2021
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Randaberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Randaberg i Store norske leksikon
(no) Randaberg VGS og Randaberg VGS
(no) Bygdebladet for Randaberg, Rennesøy, Kvitsøy og Finnøy | Bygdebladet Randaberg og Rennesøy er ei avis som utgis i Randaberg i Rogaland. Avisa utgis én gang i uken i kommunene Randaberg, Rennesøy og Kvitsøy. | 8,501 | 8,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalane_Tidende | 2023-02-04 | Dalane Tidende | ['Kategori:1885 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1885', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Kultur i Eigersund', 'Kategori:Næringsliv i Eigersund'] | Dalane Tidende er en lokalavis for Dalane-regionen som utgis i Egersund. Avisen kommer ut hver dag som nettavis, og som papiravis på tirsdager, onsdager og fredager. I 2011 ble den kåret til Årets lokalavis.
| Dalane Tidende er en lokalavis for Dalane-regionen som utgis i Egersund. Avisen kommer ut hver dag som nettavis, og som papiravis på tirsdager, onsdager og fredager. I 2011 ble den kåret til Årets lokalavis.
== Historie ==
Avisen ble grunnlagt 1885 av typograf Johan A. Bergh fra Stavanger som var den første redaktøren. Det begynte som et organ for Venstre-politiske tanker, fordi Egersundsposten på den tiden nektet å trykke artikler Egersund Venstreparti hadde sendt inn. Dette hadde bakgrunn i at Egersund Venstreparti hadde vært særdeles pågående i debatter, og redaktøren ble til slutt lei av Venstres mas den 24. november 1883. Egersund Venstreparti måtte etter dette gå om aviser i Stavanger for å nå sine meningsfeller i Egersundsdistriktet. Egersund Venstreparti ville nå ha sitt eget Venstre-blad i Egersund. Etter noen få prøvenummer i desember 1884 kom endelig det første nummer av Dalernes Tidende ut den 3. januar 1885. Dalernes Tidende kom ut to ganger i uka, på onsdag og lørdag, og årsabonnementet kostet det samme som Egersundsposten, 4 kroner. Avisen ble straks populær, allerede i januar 1885 hadde den til sammen 301 abonnenter.
Johan A. Bergh ble syk og døde våren 1886. Det ble startet et aksjeselskap for å få nok kapital til å overta Berghs trykkeri, og avisen fikk Anton Lorentzen fra Bergen til redaktør. Lorentzen overtok 31. mars 1887 hele aksjeselskapet, og stod som ansvarlig redaktør i 47 år før han døde 30. november 1933. Sønnen Olaf Lorentzen tok nå over som redaktør, og avisen forandret sitt navn til Dalane Tidende.
Under krigen ble det store vanskeligheter for Dalane Tidende, det siste nummer kom ut 9. april 1941 på grunn av dårlig økonomi som følge av krigen, ett år etter at tyskerne hadde inntatt Norge. Etter krigen kom det første nummer ut 15. mai 1945. Avisen fikk også et redaktørskifte, og den nye redaktøren Halvdan Slettebøe, som tidligere var redaktør i Egersundsposten før den ble nedlagt, gjorde i sitt første nummer (64-1945) oppmerksom på at avisen ikke lenger representerte noe politisk parti.
Den 14. april 1955 bestemte Dalane Tidende seg for at de hadde behov for noen større lokaler, og sa opp leieavtalen de hadde hatt hos Lorentzen i Årstadgaten siden 2. verdenskrig. De flyttet nå opp til Eie, hvor de stadig forsøkte å forbedre avisens tekniske avdeling. De byttet ut den gamle trykkpressen med en ny som gjorde det mulig å ha opptil 8 sider i avisen.
Halvdan Slettebøe fortsatte i sin jobb som redaktør fram til sin død i november 1972. Da overtok Alf L. Barstad som ny redaktør. Barstad var innehaver av stillingen fram til årsskiftet 1984/1985. På den tiden han var redaktør, skiftet trykketeknikken drastisk. De gikk over fra bly til fotosats. I 1979 fikk de tre nye trykkverk, i 1980 ytterligere ett.
I 1982 utvidet man avisbygget på Eie, slik at man skulle få nok plass til alle ansatte og trykkeri. Den tekniske fremgangen har fulgt avisen fremover i tiden, slik at den i dag har et moderne databasert samarbeid internt. I 1986 ble Gunnar Kvassheim redaktør. Da han i 1997 ble valgt inn på Stortinget, måtte man få seg en ny fungerende redaktør. Det ble Geir Jan Johansen. Som de fleste har fått med seg har de nylig utvidet igjen, og bygget fremstår nå som moderne og estetisk tiltrekkende. Også avisens trykkeri har blitt forbedret. Alt foregår på data, og på trykkeriet trykker man ikke bare sin egen, men også mange andre aviser. Ernst A. Eik satt som redaktør fra 2006 til 2009, Kjetil Stormark fra 2009 til 2010, Gunnar Kvassheim kom tilbake som redaktør i 2010 og gikk av med pensjon i 2020. Alise Lea Tiller var redaktør for avisen i en kortere periode før hun sa opp stillingen i 2022. Nåværende redaktør er Erik Thime, som gikk over til å bli fast redaktør etter å ha fungert som vikar i stillingen i en periode fram til 2022.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 8 335
2007: 8 418
2008: 8 418
2009: 8 240
2010: 8 223
2011: 8 160
2012: 8 084
2013: 7 901
2014: 7 928
2015: 7 611
2016: 7 432
2017: 7 297
2018: 7 220
2019: 7 385
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dalane Tidende | Dalane Tidende er en lokalavis for Dalane-regionen som utgis i Egersund. Avisen kommer ut hver dag som nettavis, og som papiravis på tirsdager, onsdager og fredager. | 8,502 | 8,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjesdalbuen | 2023-02-04 | Gjesdalbuen | ['Kategori:Aviser etablert i 1990', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Gjesdal', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Gjesdal', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Gjesdalbuen er en avis som blir utgitt i Gjesdal i Rogaland. Avisen er for folk i Gjesdal kommune i tillegg til Figgjo. Gjesdalbuen er eid av Amedia, som i 2018 kjøpte Gjesdalbuens forrige eier, Nordsjø Media. Gjesdalbuen ble stiftet i 1990. Fram til 2004 var det to privatpersoner som eide avisen. Da ble den kjøpt opp av Jæren Avis, senere Nordsjø Media. Hovedkontoret til Gjesdalbuen ligger på Ålgård. Gjesdalbuen kommer ut på papir hver torsdag.
| Gjesdalbuen er en avis som blir utgitt i Gjesdal i Rogaland. Avisen er for folk i Gjesdal kommune i tillegg til Figgjo. Gjesdalbuen er eid av Amedia, som i 2018 kjøpte Gjesdalbuens forrige eier, Nordsjø Media. Gjesdalbuen ble stiftet i 1990. Fram til 2004 var det to privatpersoner som eide avisen. Da ble den kjøpt opp av Jæren Avis, senere Nordsjø Media. Hovedkontoret til Gjesdalbuen ligger på Ålgård. Gjesdalbuen kommer ut på papir hver torsdag.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 3 260
2007: 3 420
2008: 3 422
2009: 3 306
2010: 3 239
2011: 3 195
2012: 3 124
2013: 3 043
2014: 3 294
2015: 3 268
2016: 3 177
2017: 3 151
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Gjesdalbuen | Gjesdalbuen er en avis som blir utgitt i Gjesdal i Rogaland. Avisen er for folk i Gjesdal kommune i tillegg til Figgjo. | 8,503 | 8,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haugesund | 2023-02-04 | Haugesund | ['Kategori:59,4°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Haugesund', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Haugesund er en by og en kommune i Nord-Rogaland på vestkysten av Norge. Kommunen grenser til Tysvær kommune i øst, til Karmøy i sørvest, til Sveio i Vestland i nord og strekker seg vest i havet. Øygruppen Røvær er en del av kommunen.Tettstedet Haugesund hadde 45 686 innbyggere (hvorav 9 089 tilhører Karmøy) per 1. januar 2022, og er med det det 12. største tettstedet i landet. Byen fungerer som regionsenter for Haugalandet samt Sveio og Etne i Sunnhordland, et område med til sammen rundt 110 000 innbyggere.
Haugesund er en by som vokste frem fra midten av 1800-tallet som følge av rike sildeforekomster i havområdene utenfor. Den fikk status som ladested i 1854 og kjøpstadsrettigheter i 1866. Selv om silda etter hvert forsvant, har byen fremdeles tilknytning til maritime næringer gjennom verftsindustri og shipping. Sjøfartsdirektoratet er siden 2006 lokalisert i Haugesund. I dag er imidlertid handels- og servicenæringen dominerende, og Haugesund hadde i 2014 landets 8. største omsetningstall per innbygger innen detaljhandel (133 897 kr per innbygger).
| Haugesund er en by og en kommune i Nord-Rogaland på vestkysten av Norge. Kommunen grenser til Tysvær kommune i øst, til Karmøy i sørvest, til Sveio i Vestland i nord og strekker seg vest i havet. Øygruppen Røvær er en del av kommunen.Tettstedet Haugesund hadde 45 686 innbyggere (hvorav 9 089 tilhører Karmøy) per 1. januar 2022, og er med det det 12. største tettstedet i landet. Byen fungerer som regionsenter for Haugalandet samt Sveio og Etne i Sunnhordland, et område med til sammen rundt 110 000 innbyggere.
Haugesund er en by som vokste frem fra midten av 1800-tallet som følge av rike sildeforekomster i havområdene utenfor. Den fikk status som ladested i 1854 og kjøpstadsrettigheter i 1866. Selv om silda etter hvert forsvant, har byen fremdeles tilknytning til maritime næringer gjennom verftsindustri og shipping. Sjøfartsdirektoratet er siden 2006 lokalisert i Haugesund. I dag er imidlertid handels- og servicenæringen dominerende, og Haugesund hadde i 2014 landets 8. største omsetningstall per innbygger innen detaljhandel (133 897 kr per innbygger).
== Byen ==
Haugesund er en kommune med lite areal, kun 72 km². Selve byen (tettstedsbebyggelsen) ligger øst for Smedasundet samt på øyene Hasseløy, Risøy og deler av Karmøy, dvs. på fastlandssiden av Karmøy (Vormedal, Norheim, Spanne og Skre) samt på nordre del av øyen Karmøy (Avaldsnes og Storasund). Den sammenhengende tettstedsbebyggelsen i de to kommunene Haugesund og Karmøy defineres av Statistisk sentralbyrå som Norges 12. største tettsted per 2014. Tettstedet Haugesund har 45 686 innbyggere per 1. januar 2022, og 9 089 av disse tilhører Karmøy. Byen fungerer som regionsenter for i overkant av 111 000 mennesker på Haugalandet.
Byen ligger åpent til ved Nordsjøen, men mesteparten ligger skjermet av øya Karmøy (Karmøy kommune), samt øysamfunnet Røvær (Haugesund kommune) i vest. Mellom Karmøy og Haugesund går skipsleden Karmsundet. Mellom Karmsundet og søre deler av Bømlo (Bømlo kommune) ligger det værharde havstykket Sletta.
Haugesund sentrum er preget av sitt kvadratur (rutenett), basert på reguleringsplan som ble utarbeidet ifm byens etablering i 1854. Sentrum strekker seg langs Smedasundet, og over Smedasundet går broer til øyene Risøy (Risøynå) og Hasseløy (Bakarøynå), som har det samme rutenettet av gater.
Byen har et meget variert tilbud av utesteder som kafeer, diskotek og restauranter.
Haugesund er en by for store arrangement. Siden 1973 har Haugesund vært vert for Filmfestivalen, vurdert som en av de to viktigste i Skandinavia. Filmfestivalen avholdes ultimo august. Den mest populære festivalen er utvilsomt Sildajazzen, som kan betegnes som en folkefest. Sildajazzen avholdes medio august. Foruten tusener av haugesundere trekker festivalen til seg mange tilreisende, spesielt fra Rogaland og Hordaland. Mange tilreisende kommer i fritidsbåter, som legger til ved Indre kai, så de opptar halve Smedasundet, slik sildebåtene gjorde da sildefisket var en viktig næring for byen. Byen er også vertskap for ulike musikkfestivaler og landsmøter.
Nord for sentrum finner vi riksmonumentet Haraldshaugen som ble reist i 1872 til minne om Harald Hårfagres samling av Norge i år 872. Navnet Harald finnes også i Haraldsgata (byens hovedgate) og Haraldshallen (idretts- og svømmehall).
Som det naturlige sentrum for et omland på rundt 100 000 mennesker blir det sagt at Haugesund er småbyen med storbyens kvaliteter og utfordringer. Byen har gjennom flere tiår hatt et tungt rusmiljø og har flere år toppet statistikken over overdosedødsfall i forhold til innbyggertallet. I toppåret 2000 opplevde byen 14 overdosedødsfall.Også trafikkmessig har byen utfordringer. Pressområdene i veinettet gjelder både tilførselsveier og gjennomfartsveier i byen, men også veiene sørover over Karmøy og østover gjennom Tysvær. På hovedgjennomfartsåren Karmsundsgata, som er en vanlig tofeltsvei, passerte det ved uoffisielle tellinger i 2005 nær 28 000 biler per døgn.
== Historie ==
Haugesund ble skilt ut fra Torvastad kommune og gitt status som ladested i 1854, og hadde 1066 innbyggere. Byen kunne således feire sitt 150-årsjubileum i 2004. Haugesunds status ble oppgradert til kjøpstad i 1866, og vokste kraftig som følge av rike forekomster av sild i havområdene utenfor. Frem til dette var det liten bebyggelse i området, og de viktigste tettstedene mellom Stavanger og Bergen var Skudeneshavn på sydspissen av Karmøy og Karmøys nåværende administrasjonssenter Kopervik. Haugesund har en relativt kort historie som by, men en sterk tilknytning til vikingtiden. Harald Hårfagres kongsgård på Avaldsnes ligger på Karmøysiden av Karmsundet litt sør for byen. Harald Hårfagre ble etter sin død hauglagt på Haug ved Karmsund, et område som senere gav navn til byen og kommunen Haugesund. Litt nord for byen står riksmonumentet Haraldsstøtten på det stedet man tror at Harald ligger begravd.
Den såkalte bondeparagrafen i Grunnloven medførte på 1800-tallet at nye kjøpsteder hadde vanskelig for å få egne stortingsrepresentanter, stortingsvalgene måtte for Haugesunds del gjøres i valgkrets sammen med Stavanger, og det ble i flere tiår valgt representanter bare fra Stavanger. Dette førte til valgstreikene i Haugesund som startet i 1888, og som endte med at Haugesund fikk første representant til stortinget innvalgt i 1902.Byens værmessig beskyttede beliggenhet på innsiden av Karmøy, samt de gode havneforholdene i Smedasundet mellom fastlandet og øyene Risøy og Hasseløy, ga byen fortrinn som voksende fiskerihavn. Skipsfartsmessig lå byen sentralt til, all den tid det meste av skipstrafikken langs Vestlandet valgte den beskyttede leia gjennom Karmsundet fremfor å gå på utsiden av Karmøy. Den dag i dag er Karmsundet en av landets mest trafikkerte skipsleder.
Sammen med sildefisket (og i en viss grad hvalfangst) fulgte flere andre næringer i Haugesund. Byen har tradisjon som viktig verfts-, skipsbyggings- og rederby, og hadde på et tidspunkt den tredje største handelsflåten i Norge. Haugesund, Karmøy og Bømlo (i Sunnhordland) har tradisjonelt hatt mye sjøfolk, som dro på fiske, i kystfart eller i utenriksfart. De viktigste skipsbyggeriene var Haugesund Mekaniske Verksted AS (HMV), AS Haugesund Slip og Brødrene Lothe AS Flytedokken. I dag eksisterer kun førstnevnte, som nå heter Aibel. Det er samtidig byens største arbeidsplass. Av rederier kan nevnes Knut Knutsen O.A.S., H.M. Wrangell, Chr. Haaland og Stolt-Nielsen. Knutsen OAS er fremdeles blant byens rederier.
Byens særpregede rosa rådhus ble skjenket byen av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. og hans frue Elisabeth, og innviet i 1931. Samme år var ekteparet Knutsen blant de første mottagerne av byens nyinnstiftede ærespris «De Fykende Måker».
Den kraftige veksten gjorde at byen ble utvidet i flere omganger. 1. januar 1911 ble byen utvidet med deler av den omkringliggende Skåre kommune, deler som i noen grad allerede var en del av den bymessige bebyggelsen. 1. januar 1958 fulgte resten av Skåre med, og ble en del av Haugesund kommune. Byen vokser geografisk kraftig også i dag, om enn folketallet har vokst mer forsiktig de siste tiårene. I dag vokser byen østover med store boligområder i Skåredalen, og det er i 1970-, 1980- og 1990-årene også bygget ut store områder nordover, blant annet er Bleikemyr tettbygd. Sørover strekker tettstedet Haugesund seg inn i fastlandsdelen av Karmøy kommune, og det har ved flere anledninger vært forsøkt reist forslag om flytting av kommunegrensen.
Gradvis overtok industri og handel for fiskeriene. Da silda ble borte – først i perioder og så for godt – hadde byen så stor næringsvirksomhet og så mange innbyggere at byen fortsatte å vokse. Byen hadde flere skipsbyggerier og annen mekanisk industri. Byens største industriarbeidsplass er Aibel (tidl. Haugesund Mekaniske Verksted, Umoe, ABB og Vetco Aibel), i en årrekke engasjert med skipsbygging, i dag engasjert med bygging og vedlikehold innen oljerelatert industri. I dag er den viktigste næringen i byen servicenæringen, først og fremst handel og service/helse/utdanning for resten av Haugalandet.
Haugesund ble i liten grad påvirket av andre verdenskrig. Byen var ikke strategisk viktig, utover at området har sin del av festningsverk og bunkere som ble bygget langs hele kysten. Det var få allierte bombeangrep på byen, noe som gjør at en vakker, eldre trehusbebyggelse fremdeles er intakt.
== Haugesund og Haugsund ==
På begynnelsen av forrige århundre skapte navnelikheten mellom Haugesund og Haugsund (dagens Hokksund) på Østlandet problemer blant annet for posten.
Egentlig ble stedsnavnet Hokksund skrevet Haugsund, av gårdsnavnet Haug og sund, «fergested», (andre skrivemåter som var i bruk var Hougsund, Hochsund, Hoxssund og Høgssund). Haugsund skapte mange forviklinger at navnet lignet på Haugesund, spesielt for postvesenet. Det ble derfor i 1920 vedtatt i departementet at stedet skulle skrives Hokksund. Denne skrivemåten ble valgt fordi den lå nærmere uttalen av stedsnavnet, som er høkksunn eller håkksunn, tross sterke protester fra herredsstyre og lokalbefolkning som heller ville ha navnet Eiker.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
Se også egen Liste over ordførere i Haugesund.
== Næringsliv ==
Mange arbeidsplasser i Haugesund er tilknyttet den maritime sektoren innen skipsbygging, rederi og utdanning. Eksempler på viktige aktører i bransjen er Høgskolen Stord/Haugesund, Aibel, Sjøfartsdirektoratet og Kystverket. Kystverket i Haugesund er også vert for North Atlantic Information Management Centre som er 1 av 5 informasjonssentra i EU. Senteret overvåker og koordinerer all skipstrafikk i Norge, Island, Danmark, Grønland, Færøyene og Storbritannia. I 2011 ble Haugesundskonferansen, en av Norges viktigste maritime konferanser, arrangert for 18. gang.Varehandel er også en viktig næring i Haugesund, og det store utvalget av butikker og varehus tiltrekker kunder fra store deler av Haugalandet. Byen var i 2009 Rogalands største og Norges fjerde største handelsby med en gjennomsnittlig omsetning på 126 443 kr pr. innbybgger. Til sammenligning var den gjennomsnittlige omsetningen i norske kommuner på 51 992 kroner per innbygger.
Tabellen viser omsetning (detaljhandel) per innbygger eksklusiv motorvogner og drivstoff (i 2009 kroner).
== Kommunikasjon ==
Haugesund lufthavn, Karmøy har forbindelse til Oslo, (SAS og Norwegian), Bergen,(Widerøe) Gdańsk, Alicante og Málaga (Ryanair). Det har også vært satt opp direkteflygninger til en rekke såkalte Syden-desitinasjoner. Før Ryanair startet flygninger fra Haugesund ble rullebanen forlenget til 2000 meter (2.150 meter om man også regner med de asfalterte sikkerhetsonene)..
Fra Haugesund går det ferge til Utsira, rutebåt til Røvær og til Feøy. Fra Arsvågen på Bokn går det ferje til Mortavik på Rennesøy.
Dersom en reiser med buss, går Kystbussen til Bergen og Stavanger, og vil en østover, går Haukeliekspressen, med endestasjon Oslo. Den lokale busstransporten på Haugalandet utføres av det fylkeskommunale busselskapet Kolumbus.
Jernbane finnes ikke i Haugesund. Nærmeste stasjoner er i Stavanger og Bergen.
Avstander fra Haugesund (med bil) til:
Stavanger: 80 km (pluss ferje Mortavika–Arsvågen)
Sauda: 113 km
Bergen: 115 km (pluss ferje Halhjem–Sandvikvåg)
Odda: 135 km
Kristiansand: 312 km
Oslo: 458 km
Ålesund: 485 km (inkl. 5 ferjer)
Trondheim: 955 km (via Oslo), 800 km (via Sognefjellet eller Hardangervidda/Valdresflya)
== Idrett ==
Haugesund har mange idrettsklubber. De mest kjente er:
FK Haugesund (fotball)
Haugesund Triathlon Klubb
Haugesund Turnforening
Haugesund Seagulls (ishockey)
Haugesund Hurricanes (amerikansk fotball)
SK Vard Haugesund (fotball)
Haugaland håndballklubb
Djerv 1919 (fotball)
IL Rival (håndball)
Haugesund Basketballklubb HABA
Sportsklubben Haugar (fotball)
Haugesund Idrettslag (friidrett og orientering)
Plogen Skiklubb (ski og snowboard)
Haugesund Rideklubb
Haugesund Seilforening
Haugesund Jujutsu Klubb
Haugesund Golfklubb
Haugesund Bowling Klubb
Haugesund Pistolklubb
Haugesund Innebandyklubb
== Kultur ==
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er riksmonumentet Haraldshaugen, som ble reist i 1872 til minne om Harald Hårfagres samling av Norge i 872. Dette er stedet hvor man mener Harald Hårfagre ble gravlagt.
== De fykende måker ==
Ærestegnet «De fykende måker» er en hedersbevisning som siden 1931 har blitt delt ut til personer som har gjort noe for Haugesund by. Betegnelsen henspiller på Haugesunds byvåpen, som viser tre måker i flukt mot en blå bakgrunn. Det er ikke noe krav om at en person må være født i Haugesund for å kunne motta ærestegnet. Hedersbevisningen blir ikke utdelt hvert år. Bystyret i Haugesund utpeker en komité som velger ut mottagere av ærestegnet. Publikum har muligheten til å nominere kandidater til ærestegnet. Når komiteen har truffet et valg, blir navnet på mottageren eller mottagerne offentliggjort på arrangementet «Ordførerens nyttårsmottagelse», som er åpent for alle og siden 2018 finner sted i Festiviteten. Frem til 2018 ble arrangementet gjennomført på rådhuset.
=== Tildelinger i 1931 ===
Skipsreder Knut Knutsen O.A.S.
Fru Elisabeth Bakke Knutsen O.A.S.
Arkitekt Gudolf Blakstad
Arkitekt Herman Munthe-Kaas
Banksjef Peder Haugen
Bestyrer Carl J. Westerlund
Borgermester Eystein Jensen
Disponent Olaf Risøen
Skipsreder Christian Haaland
Arkitekt Einar Halleland
Rådmann Thv. Klaveness
Banksjef Knut Jacobsen
=== Tildelinger i 1949 ===
Skipsreder Knut Knutsen O.A.S. og fru Anna Knutsen
Hagearkitekt Eyvind Strøm
Billedhugger Nils Flakstad
Stenhugger Sigvart Sivertsen
Overrettssakfører Sigurd Lie
Rådmann B. Gundersen
Underfogd Nils E. Nilsen
Redaktør Einar Osland
=== Tildelinger i 1950-årene ===
1951: Direktør Fr. Sinding Larsen
1956: Ordfører Karl Sørensen
1957: Stadsfysikus C. Magne Rønnevig – fru Gudrun Krosby – fru Lilly Meling
1958: Fru Elisabeth Stange Nygård – direktør Rasmus Bakkevig – fghv. underfogd Ingvald Førre – maskinmester Andreas Gull Haugen – kjøpmann Peder Bjordal
=== Tildelinger i 1960-årene ===
1960: Soussjef Gunnar Helljesen – skipsreder Thomas Christian Haaland
1964: Disponent Stener Askedal
1965: Sokneprest Hans Steensnæs – skipsreder J. Odland S.S.
1966: Høyesterettsadvokat Jens Edv. Haugland – lektor Reidar Østensjø
1967: Skipsreder Trygve Eriksen – kjøpmann Sjur Lothe
1968: Formannskapssekretær Aslaug Monclair – bokhandler Georg Skogland – teknisk direktør Olav Torp
1969: Sunniva Hakestad Møller – Karl J. Brommeland
=== Tildelinger i 1970-årene ===
1972: Disponent Olle J. Eriksen – skolestyrer Peder Sætre – disponent Adolf Sirnes – adm.dir. Sven Sandve
1973: Museumsbest. N. H. Thuestad – advokat Svein Steinsnes – overformann Karl Lien
1975: Direktør Nic. Erlandsen – kontorsjef Johan Møksvold – stortingsmann Geirmund Ihle – skolestyrer Anders Velde
1977: Telekontrollør Ole Samuelsen – disponent Johan Vikse
1978: Lektor Ola Foldøy – apoteker Leif Bendix Jørgensen
1979: Øyelege Odd M. Vallersnes
=== Tildelinger i 1980-årene ===
1980: Lege Brynjulf Østensjø
1982: Sorenskriver Kåre Gåsvatn – avdelingssjef Magne Løvvik
1983: Banksjef Ivar Folgerø – branninspektør Harry Risanger
1984: Skipsreder Sverre Meling – advokat Arne Lothe
1985: Disponent Hilmar Bastholm – lege Ole Andreas Sydnes
1986: Stortingsrepresentant Marit Løvvig – fru Jenny Strøm – disponent Johannes Østensjø
1987: Gabriel Lund Valen – Gunnar Johan Løvvik
1988: Edvard Ringen jr.
=== Tildelinger i 1990-årene ===
1990: Einar Steensnæs
1991: Lars Wegner Housken
1992: Jens Ulltveit-Moe – Nils J. Storesund
1993: Torbjørn Nervik jr
1994: Gunnar Jæger
1995: Haugesund og omland Krigsinvalideforening – Haugesund og omland Krigsseilerforening
1996: Turid Dalland
1997: Hanne Haugland
1998: Kolbein Falkeid
1999: Knut Morland
=== Tildelinger i 2000-årene ===
2001: Vamp v/Øyvind Staveland, Carl Øyvind Apeland og Torbjørn Økland
2002: Magnar Sætre – Inger Stolt-Nielsen – Finn Martin Vallersnes
2004: Johannes Østensjø d.y. – Frelsesarmeen, Haugesund korps
2005: Trygve Goa – Haugesund Røde Kors
2006: Kirsten Lindås – Leif Johnny Johannessen – Erling Matland – Erik Brinchmann
2007: Leif Ove Andsnes – Hanne Krogh – Tor Aanensen – Pål Bang-Hansen
2008: Vardmodellen (Sportsklubben Vard Haugesund) – Kjell Jamne - Kristian Eidesvik
2009: Trygve Seglem - Anne Lise Rossebø
=== Tildelinger i 2010-årene ===
2010: Kristian Magnus Vikse – Jakob Hatteland
2011: Gro Steensnæs Håvåg – Lasse Skjoldal – John Erik Hagen
2012: Inger Birkeland – Bjørn M. Toft
2013: Herdis Stokka
2014: Harald Dale – Osmund Hamre
2015: Bjarne Housken d.y.
2016: Petter Steen jr.
2017: Biskop Erling Pettersen og rektor ved Høgskulen Stord/Haugesund Liv Reidun Grimstvedt
2018: Arve Kambe – Tordis Rasmussen – Terje Emil Johannessen
=== Tildelinger i 2020-årene ===
2020: Haugesund Sanitetsforening
2021: Martin Laurhammer – Ivar «Pøyken» Glette
2022: Tor Kyvik – Astri Furemo
== Kjente haugesundere ==
Fredrik Kolstø (1860–1945), kunstmaler
Eivind Nielsen (1864–1939), kunstmaler, tegner og illustratør
Egil Eide (1868–1946), skuespiller
Knut Knutsen O.A.S. (1871–1941), skipsreder, investor og mesen
Ole Frøvig (1877–1951), kunstmaler
Moritz Rabinowitz (1887–1942), grunnlegger av Haugesunds første klesfabrikk
David Sandved (1912–2001), arkitekt
Jacob Stolt-Nielsen (1931–2015), skipsreder
Kolbein Falkeid (1933–2021), lyriker
Geirmund Ihle (1934–2016), politiker (Ap), stortingsrepresentant 1969–1981
Einar Steensnæs (født 1942), politiker (KrF), ordfører, stortingsrepresentant og statsråd
Einar Smedsvig (født 1942), generalløytnant,, generalinspektør for Luftforsvaret 1991–1997
Finn Martin Vallersnes (født 1945), stortingsrepresentant (H) og tidligere ordfører
Trygve Seglem (født 1951), skipsreder
Hanne Krogh (født 1956), sanger og tekstforfatter
Anne Grete Preus (1957–2019), artist
Jon Fosse (født 1959), norsk forfatter og dramatiker
Turid Birkeland (1962–2015), politiker (Ap), statsråd, direktør for Rikskonsertene
Steffen Kverneland (født 1963), tegneserieskaper og illustratør
Hanne Haugland (født 1967), friidrettsutøver
Morten Knutsen (brettseiler) (født 1968)
Øyvind Fjeldheim (født 1969), programleder (TV Haugaland og TV 2)
Sveinung Stensland (født 1972), stortingsrepresentant (H)
Arve Kambe (født 1974), stortingsrepresentant (H)
Elsa Aanensen (født 1975), skuespiller
Reinert Olsen (født 1978), filmregissør og fotograf
Susanne Wigene (født 1978), friidrettsutøver
Svein Oddvar Moen (født 1979), fotballdommer
Christian Grindheim (født 1983), fotballspiller
Susanne Sundfør (født 1986), artist
Sven Erik Bystrøm (født 1992), landeveissyklist
=== Band ===
Vamp, band
The Low Frequency in Stereo, band
Brighton (band), indie-pop band
Einherjer, Viking metal band
Enslaved, progressive black/viking metal band
Galaxee, dance-prosjekt
Årabrot, band
Vesterled, folkemusikkgruppe
The Colors Turned Red, pop-rock band
== Skoler i Haugesund ==
Haugesund kommune har ti kommunale barneskoler og fem kommunale ungdomsskoler. Tre av skolene er kombinerte barne- og ungdomsskoler.
=== Barneskoler ===
Saltveit skole
Gard skole
Austrheim skole
Røvær skole
Hauge skole
Solvang skole
Skåredalen skole
Lillesund skole
Rossabø skole
Brakahaug skole
=== Ungdomsskoler ===
Haraldsvang skole
Hauge skole
Håvåsen skole
Røvær skole
Skåredalen skole
=== Private skoler ===
Steinerskolen (barne- og ungdomstrinn)
Danielsen ungdomsskole Haugesund
== Dialekt ==
== Vennskapsbyer ==
Ystad
Emden
Søllerød
EkenäsVennskapsbyene, med unntak av Emden, har gater oppkalt etter seg i søndre bydel.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Haugesund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Haugesund hos Wikivoyage
(no) Haugesund på Twitter
(no) Haugesund på Facebook
(no) Haugesund på Instagram
(no) Haugesund på YouTube
(no) SSB om Haugesund
=== Historie ===
(no) Fotografier fra Haugesund 1902–1945 i Nasjonalbibliotekets arkiv | Haugesunds Avis er en dagsavis som blir gitt ut i Haugesund i Rogaland og dekker kommunene på Haugalandet og i Sunnhordland. Ansvarlig redaktør er Einar Tho. | 8,504 | 8,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rogalands_Avis | 2023-02-04 | Rogalands Avis | ['Kategori:1899 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 1899', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Kultur i Haugesund', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Næringsliv i Haugesund', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Rogalands Avis er en avis utgitt i Stavanger i Rogaland. I uke 3 2023 ble antall papirutgaver i uken redusert fra seks til tre. Avisa kom ut første gang 30. september 1899 under navnet 1ste Mai som organ for Arbeiderpartiet. Dagens navn er fra 1955. Fra starten var det en ukentlig utgivelse, fra 1902 to ganger i uken, og fra 1906 kom den ut alle dager. Siden 2013 har den kommet ut tre ganger i uken (mandag, onsdag og fredag).
Som et resultat av at Mentor Medier kjøpte Rogalands Avis 1. oktober 2014, kommer RA fra januar 2015 igjen ut seks dager i uken i tett samarbeid med Dagsavisen. Halvparten av stoffet, nasjonalt og internasjonalt, kommer fra Dagsavisen, mens det lokale innholdet fra Rogalands-Avis-redaksjonen utgjør 50 prosent av den nye avisen.
| Rogalands Avis er en avis utgitt i Stavanger i Rogaland. I uke 3 2023 ble antall papirutgaver i uken redusert fra seks til tre. Avisa kom ut første gang 30. september 1899 under navnet 1ste Mai som organ for Arbeiderpartiet. Dagens navn er fra 1955. Fra starten var det en ukentlig utgivelse, fra 1902 to ganger i uken, og fra 1906 kom den ut alle dager. Siden 2013 har den kommet ut tre ganger i uken (mandag, onsdag og fredag).
Som et resultat av at Mentor Medier kjøpte Rogalands Avis 1. oktober 2014, kommer RA fra januar 2015 igjen ut seks dager i uken i tett samarbeid med Dagsavisen. Halvparten av stoffet, nasjonalt og internasjonalt, kommer fra Dagsavisen, mens det lokale innholdet fra Rogalands-Avis-redaksjonen utgjør 50 prosent av den nye avisen.
== Historie ==
Den første redaktøren og drivende kraft i mange år var den senere skoledirektør Johan Gjøstein. 1ste Mai ble en sterk kraft i framveksten av arbeiderbevegelsen i Stavanger og Rogaland.
En annen av de betydelige redaktører avisen har hatt er Trond Hegna, som startet som redaktør i juni 1940. Som en direkte reaksjon på Josef Terbovens tale 25. september 1940 skrev Hegna en leder med tittelen «Ingen nordmann til salgs!» tre dager etter. Denne avisen ble raskt et svartebørsobjekt og kopier av lederen ble spredt rundt om i landet samt til Sverige og London.
Som en følge av denne lederen ble avisa stanset og redaktør Hegna arrestert. Han satt på Grini til desember 1943.
Da fredsdagene i mai 1945 kom og Hegna igjen skulle utgi avis stod folk i Stavanger i kjempekøer for å tegne seg som abonnenter. Men avisa startet på bar bakke. Alle maskinene var borte, det samme med alt skriftlig materiell, abonnementskartotek, regnskapsbøker og inventar. Noe kom til rette etter hvert. Personalet var også svunnet inn, men en rekke kom tilbake til avisa fra konsentrasjonsleirer i Tyskland og Norge. Avisa ble senere tilkjent et av de høyeste erstatningsbeløpene i avisoppgjøret etter krigen.
I 1955 ble det bestemt at de to arbeideravisene i Rogaland skulle fusjonere. Ettersom 1ste Mai var størst overtok denne avisa Haugaland Arbeiderblad i Haugesund og endret samtidig navn til dagens Rogalands Avis. Første utgave av den sammenslåtte fylkesavisen kom lørdag 10. september 1955.Avisa har etter andre verdenskrig alltid vært en nummer to avis. Like etter krigen konkurrerte avisa mot tre andre Stavanger-aviser, den største var Stavanger Aftenblad, samt de to mindre avisene Dagbladet Rogaland og Stavangeren. Mot slutten på 1960-tallet og gjennom 1970-tallet opplevde avisa en blomstringsperiode under redaktørene Einar Olsen og Per Brunvand. Opplaget økte og nådde sitt høyeste mot slutten av 1970-tallet på over 22 000 eksemplarer. Siden har opplaget falt. Avisa er i dag en av de avisene som mottar mest i pressestøtte.I dag kommer Rogalands Avis ut som morgenavis. Det ble utgitt søndagsavis mellom 2004 og 2008 uten særlig suksess. Den forble Norges minste. Sjefredaktør siden 2008 er Bjørn G. Sæbø. Rogalands Avis var en del av konsernet A-pressen.
Den 18. november 2011 ble Rogalands Avis solgt av A-pressen Lokale Medier til Tanke Media. Tanke Media er et nyopprettet selskap der administrerende direktør Raymond Lind og sjefredaktør Bjørn G. Sæbø i Rogalands Avis sitter med hver sin halvdel av aksjene.1. oktober 2014 overtok Mentor Medier AS alle aksjer i Rogalands Avis. Bjørn Sæbø fortsatte som sjefredaktør, men avisen ble ledet administrativt av Dagsavisens sjefredaktør og administrerende direktør Eirik Hoff Lysholm, som gikk inn som administrerende direktør i Rogalands Avis. Mentor Mediers konsernsjef Helge Simonnes tok samtidig over som styreleder i Rogalands Avis AS. I det nye styret sitter også Dagsavisens tidligere sjefredaktør Arne Strand. Fra januar 2015 ble RA relansert som seksdagersavis basert på innhold fra både Dagsavisen og RAs lokale redaksjon. Målet var å lage et fyldigere avisprodukt, basert på internasjonale forretningsmodeller, der Dagsavisen produserte 50 prosent av innholdet, nasjonalt og internasjonalt, mens RAs eksisterende redaksjon stod for 50 prosent lokalt innhold.
== Opplag ==
Kilder: 1936 og 1946: Guri Hjeltnes: Avisoppgjøret etter 1945 (ISBN 82-03-16122-7). Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen.
== Sjefredaktør ==
Følgende personer har vært ansvarlig redaktør i Rogalands Avis. Avisa benytter tittelen sjefredaktør for avisas øverste redaksjonelle stilling.
Bjørn G. Sæbø 2008 – ?
Harald Minge 2000–2008
Lars Helle 1996–2000
Norulv Øvrebotten 1990–1996
Engwall Pahr-Iversen 1978–1990
Per Brunvand 1971–1975
Einar Olsen 1965–1970Trond Hegna 1940–1958
Tjøl Oftedal 1928–1940
Rolf Gerhardsen
Børge Olsen-Hagen 1921–1934
Einar Li 1909–1916
Johan Gjøstein 1902 -
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rogalands avis: fra Hillevåg til Klubbgata 1. Stavanger, 2002.
«1ste mai» gjennom 50 år: fra Johan Gjøstein til Trond Hegna. Stavanger, 1949.
== Eksterne lenker ==
Rogalands Avis
Rogalands Avis gjennom 103 år | | type = Dagsavis | 8,505 | 8,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryfylke_(avis) | 2023-02-04 | Ryfylke (avis) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1926', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Sauda', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Sauda', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Ryfylke er en avis som blir utgitt i Sauda kommune i Rogaland fylke. Avisen kom ut første gang i juni 1926. «Målsak», «fråhaldssak» og «ungdomslagssak» stod sentralt i vedtektene, i tillegg til «heimleg vokster». At de samme vedtektene fremdeles gjelder, kommer best frem ved at avisa blir utgitt på nynorsk. Fra å være et blad med en utgave i uken, ble «Ryfylke» avis i 1979 da en bestemte seg for to utgaver i uken. I dag kommer avisa ut tirsdag og fredag.
Avisa er eid av LL Ryfylke, (LL=Lutlaget = Aksjeselskapet). Lutene er i dag, som ved oppstarten i 1926, på private hender. Ingen eier større del av aksjene enn drøyt 5 prosent.
Avisa har totalt syv ansatte og omsatte for rundt syv og en halv million kroner i 2013.Avisa sitt hovedkontor er lokalisert ved hurtigbåtkaien like utenfor Sauda sentrum. Avisa dekker nyheter hovedsakelig fra Sauda og noe fra omlandet Ryfylke. Dekningsgraden i Sauda er nesten 100 prosent.
| Ryfylke er en avis som blir utgitt i Sauda kommune i Rogaland fylke. Avisen kom ut første gang i juni 1926. «Målsak», «fråhaldssak» og «ungdomslagssak» stod sentralt i vedtektene, i tillegg til «heimleg vokster». At de samme vedtektene fremdeles gjelder, kommer best frem ved at avisa blir utgitt på nynorsk. Fra å være et blad med en utgave i uken, ble «Ryfylke» avis i 1979 da en bestemte seg for to utgaver i uken. I dag kommer avisa ut tirsdag og fredag.
Avisa er eid av LL Ryfylke, (LL=Lutlaget = Aksjeselskapet). Lutene er i dag, som ved oppstarten i 1926, på private hender. Ingen eier større del av aksjene enn drøyt 5 prosent.
Avisa har totalt syv ansatte og omsatte for rundt syv og en halv million kroner i 2013.Avisa sitt hovedkontor er lokalisert ved hurtigbåtkaien like utenfor Sauda sentrum. Avisa dekker nyheter hovedsakelig fra Sauda og noe fra omlandet Ryfylke. Dekningsgraden i Sauda er nesten 100 prosent.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 2 804
2005: 2 799
2006: 2 814
2007: 2 765
2008: 2 659
2009: 2 665
2010: 2 700
2011: 2 656
2012: 2 559
2013: 2 662
2014: 2 564
2015: 2 538
2016: 2 444
2017: 2 402
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Avisa Ryfylke | Ryfylke er en avis som blir utgitt i Sauda kommune i Rogaland fylke. Avisen kom ut første gang i juni 1926. | 8,506 | 8,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solabladet | 2023-02-04 | Solabladet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1991', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Kultur i Sola', 'Kategori:Næringsliv i Sola'] | Solabladet er en avis som blir utgitt i Sola kommune i Rogaland. Solabladet er eid av Amedia og er politisk uavhengig.
Avisen ble etablert 24. januar 1991. Avisen kommer ut torsdager på papir og hver dag på solabladet.no.
Redaktør (2017) er Helene Pahr-Iversen.
| Solabladet er en avis som blir utgitt i Sola kommune i Rogaland. Solabladet er eid av Amedia og er politisk uavhengig.
Avisen ble etablert 24. januar 1991. Avisen kommer ut torsdager på papir og hver dag på solabladet.no.
Redaktør (2017) er Helene Pahr-Iversen.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 3 870
2007: 4 057
2008: 4 249
2009: 3 930
2010: 3 972
2011: 3 926
2012: 3 812
2013: 3 783
2014: 3 663
2015: 3 678
2016: 3 605
2017: 3 556
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Solabladet er en avis som blir utgitt i Sola kommune i Rogaland. Solabladet er eid av Amedia og er politisk uavhengig. | 8,507 | 8,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strandbuen | 2023-02-04 | Strandbuen | ['Kategori:1964 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1964', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Strand', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Strand', 'Kategori:Ryfylke', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Strandbuen (eller Strandbuen AS) er en avis som blir utgitt i Ytre Ryfylke i Rogaland. De fleste abonnentene befinner seg i Strand kommune. Avisen kommer ut onsdager og fredager hver uke og ble etablert i 1964. Strandbuen har 11 fast ansatte og har kontorer på Jørpeland. Avisen skrives på bokmål og delvis på nynorsk.
Avisen ble startet i 1964 av Jørpeland handelsforening. Strandbuen ble aksjeselskap i 1975 og kom inn under pressestøtteordningen i 1979. I januar 2001 ble avisen overtatt av Jæren Avis AS som overtok samtlige aksjer. Ivar Rusdal er styreleder for Strandbuen AS (daglig leder og ansvarlig redaktør for Jærbladet AS.
Strandbuen blir trykket hos Dalane Tidende (en av eierne bak Jæren Avis). Avisen er også tilgjengelig i elektronisk format (PDF-fil).
Høsten 2009 ble lokalavisen Bygdaposten for Hjelmeland, utgitt i Hjelmeland kommune, fusjonert inn i Strandbuen.
| Strandbuen (eller Strandbuen AS) er en avis som blir utgitt i Ytre Ryfylke i Rogaland. De fleste abonnentene befinner seg i Strand kommune. Avisen kommer ut onsdager og fredager hver uke og ble etablert i 1964. Strandbuen har 11 fast ansatte og har kontorer på Jørpeland. Avisen skrives på bokmål og delvis på nynorsk.
Avisen ble startet i 1964 av Jørpeland handelsforening. Strandbuen ble aksjeselskap i 1975 og kom inn under pressestøtteordningen i 1979. I januar 2001 ble avisen overtatt av Jæren Avis AS som overtok samtlige aksjer. Ivar Rusdal er styreleder for Strandbuen AS (daglig leder og ansvarlig redaktør for Jærbladet AS.
Strandbuen blir trykket hos Dalane Tidende (en av eierne bak Jæren Avis). Avisen er også tilgjengelig i elektronisk format (PDF-fil).
Høsten 2009 ble lokalavisen Bygdaposten for Hjelmeland, utgitt i Hjelmeland kommune, fusjonert inn i Strandbuen.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 4 217
2007: 4 354
2008: 4 458
2009: 4 410
2010: 5 248
2011: 5 261
2012: 5 295
2013: 5 118
2014: 5 069
2015: 5 021
2016: 4 829
2017: 4 759
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Strandbuen | Strandbuen (eller Strandbuen AS) er en avis som blir utgitt i Ytre Ryfylke i Rogaland. De fleste abonnentene befinner seg i Strand kommune. | 8,508 | 8,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suldalsposten | 2023-02-04 | Suldalsposten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1975', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Suldal', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Suldal', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Suldalsposten er en avis som blir utgitt i Suldal kommune i Rogaland. Dekningsområdet er Suldal kommune, og redaksjonen holder til i kommunesenteret Sand. Avisa ble etablert med kommunal støtte i 1975. I 1998 og 2014 ble Suldalsposten kåret til «årets lokalavis» av Landslaget for lokalaviser. I dag sendes den blant annet gratis ut til alle utflyttede ungdommer med tilhørighet til kommunen. Utgivelsesfrekvensen er to ganger ukentlig; onsdag og lørdag.
| Suldalsposten er en avis som blir utgitt i Suldal kommune i Rogaland. Dekningsområdet er Suldal kommune, og redaksjonen holder til i kommunesenteret Sand. Avisa ble etablert med kommunal støtte i 1975. I 1998 og 2014 ble Suldalsposten kåret til «årets lokalavis» av Landslaget for lokalaviser. I dag sendes den blant annet gratis ut til alle utflyttede ungdommer med tilhørighet til kommunen. Utgivelsesfrekvensen er to ganger ukentlig; onsdag og lørdag.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 2 221
2005: 2 295
2006: 2 348
2007: 2 419
2008: 2 437
2009: 2 423
2010: 2 375
2011: 2 371
2012: 2 311
2013: 2 337
2014: 2 392
2015: 2 347
2016: 2 288
2017: 2 274
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Suldalsposten | Suldalsposten er en avis som blir utgitt i Suldal kommune i Rogaland. Dekningsområdet er Suldal kommune, og redaksjonen holder til i kommunesenteret Sand. | 8,509 | 8,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysv%C3%A6r_Bygdeblad | 2023-02-04 | Tysvær Bygdeblad | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1975', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Tysvær', 'Kategori:Næringsliv i Tysvær', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Tysvær Bygdeblad er en avis som blir utgitt i Tysvær i Rogaland.
Ansvarlig redaktør er Alf-Einar Kvalavåg.
| Tysvær Bygdeblad er en avis som blir utgitt i Tysvær i Rogaland.
Ansvarlig redaktør er Alf-Einar Kvalavåg.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 1 779
2005: 1 789
2006: 1 868
2007: 1 862
2008: 1 828
2009: 1 964
2010: 2 012
2011: 2 079
2012: 2 078
2013: 2 180
2014: 2 215
2015: 2 213
2016: 2 146
2017: 2 133
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tysvær Bygdeblad | Tysvær Bygdeblad er en avis som blir utgitt i Tysvær i Rogaland. | 8,510 | 8,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yposten | 2023-02-04 | Øyposten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1999', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12'] | Øyposten er en avis som blir utgitt i Finnøy og Rennesøy i Rogaland. Redaktør er Rune Nedrebø.
Avisen har kontor på Judaberg på Finnøy. Avisa kommer ut en gang i uken (torsdag), totalt 48 ganger i året.
| Øyposten er en avis som blir utgitt i Finnøy og Rennesøy i Rogaland. Redaktør er Rune Nedrebø.
Avisen har kontor på Judaberg på Finnøy. Avisa kommer ut en gang i uken (torsdag), totalt 48 ganger i året.
== Historie ==
Avisa startet som kommunalt informasjonsblad i 1970. I 1999 ble Øyposten aksjeselskap. I dag har avisa fem ansatte. Rune Nedrebø ble ansatt som ny redaktør i september 2019. Tidligare redaktører er blant annet Edd Meby og Jon Asgaut Flesjå. Etter kommunesammenslåing i 2020, hvor Finnøy og Rennesøy ble en del av Stavanger kommune, ble også Rennesøy med som en del av dekningsområdet til avisa.
Oppkjøp: I juni 2021 ble 80 prosent av Øyposten AS kjøpt opp av Schibsted, noe som innebar både Øyposten og nettavisa Randaberg24. I ettertid kjøpte konsernet også opp de siste 20 prosentene, og avisa er dermed heleid av Schibsted.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 1 157
2005: 1 157
2006: 1 191
2007: 1 254
2008: 1 312
2009: 1 390
2010: 1 458
2011: 1 430
2012: 1 462
2013: 1 429
2014: 1 391
2015: 1 381
2016: 1 340
2017: 1 318
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Øyposten | Øyposten er en avis som blir utgitt i Finnøy og Rennesøy i Rogaland. Redaktør er Rune Nedrebø. | 8,511 | 8,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Max_Tau | 2023-02-04 | Max Tau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Friedenspreis des Deutschen Buchhandels', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske humanister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Bytom', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske humanister', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyske migranter til Norge', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Max Tau (født 19. januar 1897 i Beuthen, død 13. mars 1976 i Oslo) var en tyskfødt norsk forlagsredaktør, litteraturkritiker, humanist, filosof og dikter.Etter avlagt doktorgrad i filosofi var han virksom som forlagsredaktør i Berlin, og hadde en sentral rolle i utgivelse av verk av norske forfattere på tysk. Tau, som var av jødisk bakgrunn, emigrerte i 1938 til Norge, og måtte i 1942 flykte til Sverige, der han fikk norsk statsborgerskap av den norske ambassaden. Han flyttet tilbake til Norge i 1945, og arbeidet frem til sin død som forlagsredaktør i Tanum og Aschehoug. Han gjorde et stort arbeid med å fremme forståelse mellom Vest-Tyskland og Norge, og grunnla Norsk-Tysk Selskap, og hadde en viktig rolle i å gjøre nyere tysk litteratur kjent i Skandinavia.
Taus egne bøker og andre verk var preget av hans humanistiske syn og vennskap med Albert Schweitzer, og tematiserte jødisk-kristen forsoning, fred mellom nasjoner og forståelsen mellom generasjoner. Tau var den første mottageren av De tyske bokhandleres fredspris i 1950 og har fått en rekke andre utmerkelser.
| Max Tau (født 19. januar 1897 i Beuthen, død 13. mars 1976 i Oslo) var en tyskfødt norsk forlagsredaktør, litteraturkritiker, humanist, filosof og dikter.Etter avlagt doktorgrad i filosofi var han virksom som forlagsredaktør i Berlin, og hadde en sentral rolle i utgivelse av verk av norske forfattere på tysk. Tau, som var av jødisk bakgrunn, emigrerte i 1938 til Norge, og måtte i 1942 flykte til Sverige, der han fikk norsk statsborgerskap av den norske ambassaden. Han flyttet tilbake til Norge i 1945, og arbeidet frem til sin død som forlagsredaktør i Tanum og Aschehoug. Han gjorde et stort arbeid med å fremme forståelse mellom Vest-Tyskland og Norge, og grunnla Norsk-Tysk Selskap, og hadde en viktig rolle i å gjøre nyere tysk litteratur kjent i Skandinavia.
Taus egne bøker og andre verk var preget av hans humanistiske syn og vennskap med Albert Schweitzer, og tematiserte jødisk-kristen forsoning, fred mellom nasjoner og forståelsen mellom generasjoner. Tau var den første mottageren av De tyske bokhandleres fredspris i 1950 og har fått en rekke andre utmerkelser.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Tau ble født i Beuthen i Schlesien i Tyskland, der faren Nathan Tau var forretningsmann. Han var av jødisk herkomst og vokste opp i et miljø sterkt preget av det han kalte den tysk-jødiske symbiose, som var påvirket av den jødiske opplysningsbevegelsen Haskalá.
Han tok doktorgraden i filosofi i 1927, og flyttet deretter til Berlin, der han var virksom som forlagsredaktør i Bruno Cassirer-forlaget. Han oppdaget og fremmet forfattere som Walter Bauer, Marie-Luise Kaschnitz, Wolfgang Koeppen, Horst Lange og August Scholtis. Han introduserte også Karel Čapek til et tysk publikum. Han hadde også en viktig rolle i utgivelsen av norsk litteratur på tysk, herunder verk av Olav Duun, Johan Falkberget, Sigrid Undset, Tarjei Vesaas og Herman Wildenvey.
=== Til Norge ===
Max Tau emigrerte med hjelp fra Tore Hamsun til Norge i 1938, og var her virksom som litteraturkritiker og forfatter. I 1942 flyktet han videre til Sverige. Tau lå først i dekning hos advokat Gjerdrum, før han med Johan Grundt Tanums hjelp kom seg over grensen. Tanum eide et hus i Rømskog nær grensen, der mange flyktninger hadde overnattet underveis til Sverige. På veien fra Oslo måtte de krysse Glomma ved Fetsund, noe som var risikabelt fordi broen som regel ble bevoktet av tyske styrker. Akkurat den dagen var broen ikke bevoktet. I Sverige ble han i 1944 innvilget norsk statsborgerskap av den norske eksilregjeringen, på initiativ fra blant andre Sigrid Undset. Tau var en av de få som fikk innvilget statsborgerskap under krigen. I 1945 flyttet han tilbake til Norge.Mange av bøkene har et sterkt selvbiografisk tilsnitt, og gir levende bilder fra en bevegende livshistorie og talende uttrykk for Taus humanistiske livssyn.
I 1960 grunnla han Norsk-Tysk Selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft).
Tau gjorde en stor innsats for å gjøre nyere norsk litteratur kjent i Tyskland. Han var den første mottageren av de tyske bokhandleres fredspris i 1950.
To skoler ble oppkalt etter ham: Max-Tau-Schule Kiel (1967) og den Tyske Skole i Oslo, på tysk Deutsche Schule Oslo – Max Tau (1998).
== Utmerkelser ==
Max Tau ble tildelt en rekke utmerkelser for sitt arbeide, deriblant Friedenspreis des Deutschen Buchhandels (1950), Nelly Sachs-prisen (1965), Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden med stjerne (1967), Sonningprisen (1970) og St. Olavs Orden (1972).Han var medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.
== Se også ==
Den Tyske Skole i Oslo (Deutsche Schule Oslo – Max Tau)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk biografisk leksikon om Max Tau
Max Tau biografi på hjemmesiden til De tyske bokhandleres fredspris Arkivert 18. oktober 2014 hos Wayback Machine.
Fjernsynsprogrammet «Max Tau og forsoningen» sendt i NRK 1968 | Max Tau (født 19. januar 1897 i Beuthen, død 13. | 8,512 | 8,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agder | 2023-02-04 | Agder | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Agder', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sørlandet', 'Kategori:Utgått eller ugyldig tettstedsnummer'] | Agder er et fylke i landsdelen Sørlandet, som ble opprettet da Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen 1. januar 2020 etter vedtak i Stortinget 8. juni 2017. Agder grenser mot Rogaland i vest og mot Vestfold og Telemark i nord og øst. Agder fylke har et areal på 16 434 km² med 307 233 innbyggere per 1. januar 2020.
| Agder er et fylke i landsdelen Sørlandet, som ble opprettet da Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen 1. januar 2020 etter vedtak i Stortinget 8. juni 2017. Agder grenser mot Rogaland i vest og mot Vestfold og Telemark i nord og øst. Agder fylke har et areal på 16 434 km² med 307 233 innbyggere per 1. januar 2020.
== Etymologi ==
Ordet «Agder» er historisk brukt om kyststrekningen mellom munningen av elva Sira i vest og Gjernestangen i øst. Navnet er minst 1.500 år gammelt, men det hersker usikkerhet om den opprinnelige betydningen av ordet. Det kan tilsvare det engelske ordet edge («kant»), altså «kanten på landet mot sjøen» (jfr navn som Karmøy og Jæren med samme betydning). «Agder» kan også være avledet av norrønt ǫgd («spiss», «landet som stikker spisst ut i havet», jfr Agde og Cap d'Agde på Frankrikes middelhavskyst). Det kan også være avledet av norrønt agi («sjøgang», «landet ved urolig sjø»).Jordanes skriver i sitt verk De origine actibusque Getarum («Om goternes opprinnelse og gjerninger») om et folk han navngir augandzi. Disse har trolig gitt området navnet. Augandzi kan være avledet av urgermansk agwjō («øy») – altså «øyboere» – ettersom Jordanes mente at «Scandza» (Skandinavia) var en øy.En annen teori er at augandzi har med vekst og høyde å gjøre, og er av samme betydning som norrønt auka («øke», «vokse»). Kan hende navnet passet til et folk med kroppshøyde over gjennomsnittet, slik det fortsatt er tilfelle.Personer fra Agder fylke kalles «egder» (entall: «egd» eller «egde»), og det kan skilles mellom aust- og vestegder. Bruk av preposisjonen «på» (på Agder) har tradisjonelt stort sett vært brukt om Agders historiske utstrekning langs kysten, mens «i» Agder brukes om fylket (regionen).
== Historie ==
Området var opprinnelig et småkongedømme (Agðir) og senere et fylke (Egða fylki) under Gulatingsloven.
Administrativt ble Egdafylki til Agdesiden len, og var ett av ni hovedlen i Norge på 1600-tallet. Agdesiden bestod av smålenene: Lister, Mandal (også kalt Midtsyssel len), Nedenes og Råbyggelaget.
Inntil 1400-tallet var det ingen byer mellom Skien og Stavanger. Agder var et rent landdistrikt. Det tidligste urbane samfunn en kjenner på Agder var Arendal, som trolig var ladested under Tønsberg fra omkring år 1500.
Frem til rundt 1902 tilhørte Agder landsdelen Vestlandet. Avisen Vestlandske Tidende kom ut i Arendal. Det var tidligere vanlig å dele inn Agder i kystområdet, Agdesiden og Raabyggelaget (innlandet). Raabyggelaget omfattet indre Aust-Agder fylke, samt Åseral i daværende Vest-Agder fylke.
Fra 1902 fikk Agder konkurranse med et rivaliserende navn, Sørlandet. Dette navnet ble i utgangspunktet brukt om kystområdene i Agder, men ble senere utvidet til å omfatte hele Agder.Agder kan i dag deles inn i følgende områder (distrikter): Lister, Kristiansandregionen, Setesdal og Østre Agder.
== Natur og geografi ==
Agder har varierte landskap, med en glidende overgang mellom landskapstypene på Vestlandet og Østlandet. Fylket har jevnt over skrint jordsmonn, særlig i indre strøk. Områder egnet for jordbruk finnes først og fremst langs kysten og i dalførene, men et kupert terreng med lite sammenhengende dyrkbare områder begrenser jordbruket også her. Et mildt klima har skapt områder med eik og andre varmekjære løvtrær rundt fjordene og i moreneavsetningene helt ute ved kysten, og har også skapt gunstige forhold for hagebruk med grønnsaker og bær, særlig i områdene rundt Grimstad. Utover dette er fylket preget av surt jordsmonn med mye barskog dominert av furu og einer, og mange steder når barskogen helt ut mot havet. Fruktbare, kalkrike jordbruksområder er sjeldne.
En utløper av Golfstrømmen går inn i Skagerrak langs Jylland før den avbøyes ved å blande seg med strømmer fra Østersjøen for å gå vestover langs kysten av Agder. Dette gir en havtemperatur som er en medvirkende årsak til at fylket har landets varmeste og mest solrike klima.
Høyeste punkt i fylket er Sæbyggjenuten (1 507 moh.) på grensen mot Telemark. Den største innsjøen er den oppdemmede Blåsjø på 80,53 km². Den lengste elva i Agder er Otra på 246 kilometer. Andre store elver er Tovdalselva,Mandalselva, Audna (Audnedalselva), Lygna, Nidelva, Kvina, Fedaelva og Sira.
=== Geologi ===
Fylket består nesten utelukkende av grunnfjell, den kaledonske fjellkjedefoldingens skyvedekker nådde ikke så langt sørøst. Vanlige bergarter er gneis, granitt og marmor. Hele fylket er den del av det svekonorvegiske grunnfjellsskjold, som er 1 milliard år gammelt eller noe mer. Grunnfjellet har sprekke- og svakhets-soner som strekker seg som rutenett nordøst-sørvest, og mange av de store innsjøene i Setesdalsheiene ligger orientert etter disse sonene. Det er også noen nord-sørgående sprekksoner som gjennom nyere tid har blitt gravd ut av isbreer og smeltevann, og disse sprekksonene har gitt opphav til Sirdalen og de andre større elvedalene i fylket.
For rundt 600 millioner år siden sank grunnfjellet i havet og ble gjennom millioner av år dekket av noen tusen meter tykke sedimenter hvor det nederst ble dannet fyllitt. Under den kaledonske fjellkjedefolding 200 millioner år senere ble dette sedimentære dekket hevet opp, og noen steder førte fjellfoldingen til at eldre gneis ble lagt som en kappe over de nå hevede sedimentmassene. I kvartær-tiden ble sediment- og fyllitt-dekket slitt bort, og man finner i dag bare de nederste (eldste) lagene av dette fyllitt-dekket nord og vest for Blåsjø, og på enkelte topper helt nord i fylket.
Siste istid avsatte både flyttblokker og bunnmorene, og noen steder finner man dødisgroper. Det er også noen steder avsatt eskere, fra Setesdalsheiene i nord til Lista i sør. Det store norske raet krysser fylket fra øst til vest. Den østre delen ligger delvis under vann og kommer opp i Raet nasjonalpark.
=== Flora og fauna ===
Mange steder i fylket er fjellet svært blankskurt, med noe flyttblokker og et beskjedent jorddekke med en sparsom vegetasjon. Den sure grunnfjellsbunnen gir mest grobunn for hardføre arter av gress og lyng i nord, og mye furu over hele fylket.
Agder er det fylket i landet som har flest treslag i vegetasjonen. Langs kysten, under den marine grensen, har fylket store innslag av varmekjær løvskog. Den naturlige vegetasjonen preges også av forvillede arter fra hager og parker. I kystlandskapet er det et betydelig innslag av ballastplanter. Gimle gård har fylkets eneste arboret.
Dyrelivet omfatter blant annet elg, rådyr, rødrev, hare, lemen, fjellrype, villrein og gaupe. I Setesdalsheiene i nord finnes en villreinstamme, men kraft- og hytteutbyggingen har redusert beitemarkene og presset denne reinstammen. Sur nedbør har også redusert mange ørretstammer i området. De kalkrike fyllitt-områdene i nord og vest har noe ørret, mens bekkerøye er satt ut i de surere vannene som dominerer i Agder.
== Kommuner ==
Det er 25 kommuner i Agder fylke fra 1. januar 2020:
Kommunene Kristiansand, Arendal, Farsund, Flekkefjord, Grimstad, Lillesand, Lindesnes, Lyngdal, Risør og Tvedestrand har bystatus, enten ved en historisk status som kjøpstad, eller ved at kommunene har vedtatt at kommunesenteret skal kalles by.
== Politikk ==
=== Fylkestinget ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 49 representanter.
Arne Thomassen (H) er fylkesordfører og Bjørn Ropstad (KrF) er fylkesvaraordfører
== Tettsteder ==
Hovedartikkel: Tettsteder i Agder.
De største tettstedene i Agder, rangert etter innbyggertall per 1. januar 2022. Totalt var det i 2022 55 tettsteder i fylket.
Kristiansand – 65 506 (Kristiansand)
Arendal – 44 352 (Arendal 38 154, Grimstad 6 198)
Korsvik – 18 802 (Kristiansand)
Grimstad – 13 956 (Grimstad)
Vennesla – 13 617 (Vennesla 11 223, Kristiansand 2 394)
Mandal – 11 122 (Lindesnes)
Søgne – 10 661 (Kristiansand)
Lillesand – 8 148 (Lillesand)
Flekkefjord – 6 049 (Flekkefjord)
Fevik – (Grimstad)
Lyngdal – 5 271 (Lyngdal)
Risør – 4 497 (Risør)
Nodeland og Brennåsen – 4 572 (Kristiansand)
Skålevik – 3 598 (Kristiansand)
Farsund – 3 422 (Farsund)
Blakstad – 3 306 (Froland)
Birkeland – 2 980 (Birkenes)
Tvedestrand – 2 633 (Tvedestrand)
Liknes – 2 399 (Kvinesdal)
Evje – 2 506 (Evje og Hornnes)
Vanse – 2 016 (Farsund)
== Se også ==
Tettsteder i Agder
== Media ==
=== Avis ===
Avisen Fædrelandsvennen kommer ut i Kristiansandsområde, mens Kristiansands avis er lokalavisa for byen Kristiansand. Agderposten kommer ut i Arendal. Arendals Tidende og Geita er kommunens lokalaviser. Aust-Agder Blad i Risør, Frolendingen, Lillesands-Posten, Tvedestrandsposten og Setesdølen er andre lokalaviser i tidligere Aust-Agder. Lindesnes i Mandal, Lister i Lister-regionen og Agder Flekkefjords Tidende i Flekkefjord.
Søgne og Songdalen Budstikke i Søgne og Songdalen.
=== Radio ===
Radio Sør 100% eid av Fædrelandsvennen
Radio Søgne i Søgne
=== Fjernsyn ===
TV Sør 100% eid av Fædrelandsvennen.
TVAgder i Arendal, selvstendig
== Næringsliv ==
Kristiansand Dyrepark er blant landets største fornøyelsesparker.
Agderparken er en større næringspark i Arendal.
Sørlandsparken er et betydelig næringsområde, som inkluderer Sørlandssenteret, i Kristiansand.
== Kultur og samfunn ==
Agder bispedømme er et tidligere navn på Agder og Telemark bispedømme. Agder lagmannsrett omfatter Agderfylkene, Telemark og Vestfold.
== Se også ==
Sørlandet
Aust-Agder
Vest-Agder
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Agder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Avisen Agder (Flekkefjords Tidende) er en avis som blir utgitt i Flekkefjord i Vest-Agder. Avisen ble første gang utgitt i 1877, og er gitt ut sammenhengende siden – hvis en ser bort fra krigsårene. | 8,513 | 8,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6drelandsvennen | 2023-02-04 | Fædrelandsvennen | ['Kategori:1875 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1875', 'Kategori:Aviser i Agder', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Fædrelandsvennen', 'Kategori:Kultur i Kristiansand', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Fædrelandsvennen (kalles lokalt også for Fevennen) er en dagsavis som blir utgitt av Polaris Media i Kristiansand i Vest-Agder. Regionavis for Sørlandet. Avisen har 235 ansatte, og papirversjonen har 116 000 lesere hver dag. Ansvarlig redaktør Finn Holmer-Hoven fratrådte 1. oktober 2007 og han ble etterfulgt av Hans-Christian Vadseth. Fra juni 2010 er Eivind Ljøstad sjefredaktør.
Lørdag 16. september 2006 gikk avisen over fra fullformat til tabloid. Avisen ble grunnlagt i 1875.
| Fædrelandsvennen (kalles lokalt også for Fevennen) er en dagsavis som blir utgitt av Polaris Media i Kristiansand i Vest-Agder. Regionavis for Sørlandet. Avisen har 235 ansatte, og papirversjonen har 116 000 lesere hver dag. Ansvarlig redaktør Finn Holmer-Hoven fratrådte 1. oktober 2007 og han ble etterfulgt av Hans-Christian Vadseth. Fra juni 2010 er Eivind Ljøstad sjefredaktør.
Lørdag 16. september 2006 gikk avisen over fra fullformat til tabloid. Avisen ble grunnlagt i 1875.
== Eierinteresser ==
Fædrelandsvennen har direkte eierinteresser i en rekke andre aviser og medier.
Fædrelandsvennen har eierskap i følgende bedrifter:
Aust-Agder Lokal-TV AS (5,8 %)
AS Farsunds Aktieboktrykkeri (86,2 %)
Lindesnes (100 %)
Lindesnes Nærradio A/L (20,8 %)
Radio Kristiansand AS (40 %)
Radio Søgne BA (56 %)
Radio Sør SUS (100 %)
TV Sør (nå FvnTV (100 %))
Søgne og Songdalen Budstikke AS (57,6 %)
Tvedestrand Risør Holding AS (25 %)
== Historie ==
Petrus Emilius Johanssen og Ole Christian Tangen startet avisen Fædrelandsvennen i 1875.
Den 27. februar 1972 ble Fædrelandsvennens avishus på torvet i Kristiansand sprengt i luften og brant ned til grunnen (se Bombeangrepet mot Fædrelandsvennen).
Fædrelandsvennen har siden 1, januar 2020 vært eid av Polaris Media, som overtok avisen fra Schibsted-konsernet.
== Redaktører ==
Finn Holmer-Hoven 1995 - 2007
Hans-Christian Vadseth 2007 - 2010
Eivind Ljøstad 2010 -
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fædrelandsvennens nettutgave, fvn.no
Finn Holmer-Hoven intervjuet i Magasinet | | nedlagt = | 8,514 | 8,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lindesnes | 2023-02-04 | Lindesnes | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Lindesnes', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For andre betydninger, se Lindesnes (andre betydninger).Lindesnes er en kommune i Agder, bestående av de tidligere kommunene Lindesnes, Mandal og Marnardal. Lindesnes er Norges sørligste kommune, og administrasjonssenteret Mandal (11 122 innbyggere) er Norges sørligste by. Kommunen grenser til Lyngdal i vest, Evje og Hornnes i nord, Vennesla i nordøst og Kristiansand i øst. Grensa mot vest går i Grønsfjorden og Lenefjorden. Kommunen har en utstrekning på ca. 53 km fra sør til nord, og ca. 69 km i øst-vest-retning.
| For andre betydninger, se Lindesnes (andre betydninger).Lindesnes er en kommune i Agder, bestående av de tidligere kommunene Lindesnes, Mandal og Marnardal. Lindesnes er Norges sørligste kommune, og administrasjonssenteret Mandal (11 122 innbyggere) er Norges sørligste by. Kommunen grenser til Lyngdal i vest, Evje og Hornnes i nord, Vennesla i nordøst og Kristiansand i øst. Grensa mot vest går i Grønsfjorden og Lenefjorden. Kommunen har en utstrekning på ca. 53 km fra sør til nord, og ca. 69 km i øst-vest-retning.
== Natur og geografi ==
=== Topografi ===
Lindesnes er Norges sørligste kommune, med skvalpeskjæret Pysen rett øst for Ryvingen som Norges sørligste punkt, mens Lindesnes-halvøya er Norges sørligste punkt på fastlandet. Skjernøy er Norges sørligste bebodde øy, og slik Norges sørligste punkt med fast bosetting.
Kommunen er kupert, med typisk sørlandske knauser og berg. Landskapet stiger i høyde fra sjøen mot fjellet, der de høyeste partiene i grensetraktene mot Lyngdal kommune når ca. 500 m.o.h.
Godt, flatt jordbruksland finner vi på Ime i øst, og langs elva nord i Holum.
=== Fjell ===
=== Elver ===
De største elvene er Mandalselva og Audna. De renner begge fra nord mot sør og har omfattende system av mindre sideelver, med innsjøer og vann. Kosåni er en sideelv til Mandalselva.
=== Skjærgården ===
Kommunen har en flott skjærgård med en stor mengde hytter og er godt tilrettelagt for båtturister.
=== Geologi ===
Den vestlige delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning.
=== Planteliv ===
Kommunen ligger i grunnfjell-skjoldet og har derfor ganske sur jord med begrenset flora og moderat godt jordbruk. Derimot vokser noen varmekjære arter langs kysten her, blant annet kristtorn og eik, men neppe bøk. En del arter har også kommet med ballastjord direkte eller via andre havner, eksempelvis kjempehøymol og grønnamarant. Det er rikere løvskog i Sånum i sørvest mot Lundevik, i områdene mellom Skogsfjorden og havet.
=== Dyreliv ===
== Samfunn ==
=== Tidligere kommuneinndeling og -sammenslåing ===
Lindesnes kommune ble opprettet 1. januar 2020 ved at den tidligere Lindesnes kommune ble slått sammen med Marnardal og Mandal til en kommune. Alle de tre kommunene var tidligere blitt til ved liknende sammenslåinger i 1964, dette som et resultat av Schei-komiteens arbeid. Gamle Lindesnes ble til ved sammenslåing av de tidligere kommunene Spangereid, Vigmostad og Sør-Audnedal. Man valgte da det nye navnet Lindesnes kommune fordi Lindesnes med sitt fyr var kommunens best kjente lokalitet. Marnardal kommune omfattet områder fra de tidligere kommunene Bjelland, Grindheim, Laudal og Øyslebø. Bykommunen Mandal ble slått sammen med omlandskommunen Halse og Harkmark og innlandskommunen Holum litt lenger nord.
=== Bebyggelse ===
Gårdsbebyggelsen er knyttet til dyrkbar mark. Denne er lokalisert til marine avsetninger i lavlandet, under den marine grense, og elveavsetninger i de to hoveddalførene, langs Mandalselva og Audna. Gårdsbebyggelsen er ellers knyttet til sjøfart og fiske langs kysten; med tilleggsinntekter fra maritime næringer ble gårdene i større grad oppdelt her.
Uthavna Svinør er bebyggelse som er nært knyttet til seilskutetida. Seilskuter måtte vente på vind fra riktig retning for å passere Lindesnes, og Svinør ligger på østsiden og ganske nær Lindesnes.
Ved utløpet av Mandalselva oppsto et av de første (kanskje det første), urbane samfunnene i Agder, ladestedet Vester-Risør, som seinere fikk navnet Mandal.
=== Tettsteder i Lindesnes kommune ===
=== Befolkning ===
Folketallet i kommunen var 23 055 per 1. januar 2021.
=== Skoler ===
==== Barne- og ungdomsskoler ====
Bjelland barneskole
Frøysland barneskole
Furulunden barneskole
Holum barneskole
Ime skole (barneskole)
Laudal barneskole
Lindesnes læringssenter
Nyplass barneskole
Spangereid barneskole
Vigmostad skole var tidligere kommunal, men er nå en privat barneskoleØyslebø barne- og ungdomsskole
Blomdalen ungdomsskole
Vassmyra ungdomsskole
Vigeland ungdomsskole het tidligere Lindesnes ungdomsskole
Oasen skole (kristen friskole for barne- og ungdomstrinnet)
==== Videregående skoler ====
Mandal videregående skole
==== Fagskoler ====
Hald internasjonale skole
=== Samferdsel ===
==== Veier ====
Europavei 39 går gjennom kommunen, og kommunesenteret Mandal, i øst/vest retning. Veien forbinder søndre del av kommunen med Kristiansand og Stavanger. Veien var i 2021 under utbygging til fire-felts motorvei med en helt ny og kortere trasé innenfor Mandal by. Lenge het europaveien Sørlandske hovedvei, og før det Vestlandske hovedvei.
Fylkesveiene 455 og 460 er hovedaksene gjennom kommunen i retning sør-nord. Fylkesvei 455 forbinder byen Mandal med bygdene langs Mandalselva, nord til Bjelland. Veien fortsetter til Sveindal, nordligst i Lyngdal kommune, der veien treffer fylkesvei 42 som gir forbindelse til Evje i øst og Eiken i vest.
Fylkesvei 460 starter ytterst på Lindesnes-halvøya, går gjennom tettstedet Vigeland hvor den krysser europavei 39 og fortsetter langs elva Audna gjennom bygda Hægbostad til Tryland ved kommunegrensa. Veien fortsetter gjennom bygda Konsmo i Lyngdal og fortsetter til fylkesvei 42.
Fylkesvei 461 forbinder de indre bygder i tre kommuner: Bygda Laudal i Lindesnes kommune forbindes med henholdsvis Konsmo i Lyngdal i vest og Hortemo og Kristiansand i øst. Ut over dette har kommunen en rekke veier som forbinder de mange bygdene.
==== Jernbane ====
Sørlandsbanen går i retning øst - vest gjennom nordre del av kommunen og toget stopper ved stasjonene Breland og Marnardal.
==== Fly og ferger til utlandet ====
Det er fly- og bilferger til kontinentet fra nabokommunen Kristiansand.
==== Sjøveis ferdsel ====
Sjøen har tidligere vært kommunens viktigste ferdselsåre. Kystruta Oslo – Bergen anløp Mandal.
For å unngå åpent hav rundt Lindesnes kan fritidsflåten i dag gå gjennom Spangereidkanalen, som går igjennom eidet på Spangereid, fra Båly til Lenefjorden. Kanalen ble åpnet sommeren 2007, men utgravninger viser at så tidlig som i år 700 gikk det kanal igjennom Spangereid.
=== Nærings- og arbeidsliv ===
Det var mye handel i seilskutetiden, hvor den naturlige havnen i Kleven ved Gismerøya ble benyttet.
Mandal er kjent for sin skipsindustri og verkstedsindustri. Store verft har levert skip og skipsutstyr i Norge og utlandet: Westermoen Hydrofoil, Båtservice Verft ved Skogsfjorden, det senere Umoe Mandal sørøst for utløpet av Mandalselva. I byen produsertes også de legendariske Marna båtmotorer fra 1930 til 1984.
Kommunen har også vært et sentrum for utvikling og bygging av hurtigbåter i Norge fra tidlig på 1950-tallet. Det var Toralf Westermoen som startet dette arbeidet. Siden er det bygd og utviklet nye hurtigbåtkonsepter kontinuerlig i byen. For tiden er Sjøforsvarets nye missiltorpedobåter av Skjold-klassen under bygging i Mandal på verftet Umoe Mandal.
Videre har tekstilindustrien vært betydelig, med fire industribedrifter i glansperioden på 1930- til 60-tallet – Sjølingstad Uldvarefabrik, Buøy Veveri, Mandal Kokosveveri og Mandal Veveri. I forrige århundre arbeidet tidvis 2-300 mennesker ved tekstilbedriftene i byen.
Produksjon av tønnestav har vært en viktig del av næringslivet i deler av kommunen. Bergstølsaga er et viktig kulturminne.
=== Kirkebygg ===
Bjelland kirke
Harkmark kirke
Holum kirke
Laudal kirke
Mandal kirke
Skjernøy kapell
Spangereid kirke
Valle kirke (Lindesnes)
Vigmostad kirke
Øyslebø kirke
== Historie ==
Historiske funn i kommunen viser at det lenge har bodd folk langs elvas utløp og ved tilstøtende fjorder. De eldste funnene av våpen og redskap av flint som er gjort, skriver seg fra ca 3000 år f. Kr. Spangereid har mye fortidsminner fra Jernalderen i Norge.
Produksjon av tønnestav har vært en viktig del av næringslivet i deler av kommunen. Bergstølsaga er et viktig kulturminne.
=== Kulturminner i Lindesnes (utvalg) ===
Se også: Liste over kulturminner i Lindesnes
Andorsengården i Mandal
Gjengesti bru
Hatholmen fyrstasjon
Hogganviksteinen
Lindesnes fyr
Lindesnes fyrmuseum
Mandal sykehus
Risøbank
Ryvingen fyrstasjon
== Kultur ==
=== Museer ===
Mandal museum
Sjølingstad Uldvarefabrik
Lindesnes bygdemuseum
Marnardal museum
Lindesnes fyrmuseum
Lindesnes kystkultursenter
=== Kulturhus og kino ===
Buen kulturhus
Kulturtorvet på Vigeland
Bygdekinoen Øyslebø
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalgresultat 2019 ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Lindesnes har flere betydninger: | 8,515 | 8,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lindesnes_(avis) | 2023-02-04 | Lindesnes (avis) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1889', 'Kategori:Aviser i Agder', 'Kategori:Mandal', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som inneholder lenker som krever abonnement'] | Lindesnes er en lokalavis som blir utgitt i Mandal i Agder. Avisen dekker Lindesnes kommune og omkringliggende Åseral kommune, og Audnedal i Lyngdal.
Avisen ble første gang utgitt 24. juli 1889. Tidlig på 1960-tallet ble den en dagsavis som kommer ut hver dag unntatt søndag. I 2014 gikk avisen over til fire utgivelser i uken og kom ikke ut tirsdag og fredag. Fra nyttår 2020 gikk avisen ytterligere ned til tre dager i uken, henholdsvis tirsdag, torsdag og lørdag.Avisen er lokalisert i Mandal sentrum i tidligere «Bondeheimen» som i 1998 ble omdøpt til «Lindesnes-gården» da avisen kjøpte bygget, rustet det opp og flyttet virksomheten dit.
Avisen er en del av Polaris Media.
| Lindesnes er en lokalavis som blir utgitt i Mandal i Agder. Avisen dekker Lindesnes kommune og omkringliggende Åseral kommune, og Audnedal i Lyngdal.
Avisen ble første gang utgitt 24. juli 1889. Tidlig på 1960-tallet ble den en dagsavis som kommer ut hver dag unntatt søndag. I 2014 gikk avisen over til fire utgivelser i uken og kom ikke ut tirsdag og fredag. Fra nyttår 2020 gikk avisen ytterligere ned til tre dager i uken, henholdsvis tirsdag, torsdag og lørdag.Avisen er lokalisert i Mandal sentrum i tidligere «Bondeheimen» som i 1998 ble omdøpt til «Lindesnes-gården» da avisen kjøpte bygget, rustet det opp og flyttet virksomheten dit.
Avisen er en del av Polaris Media.
== Ledelse ==
Siri Wichne Pedersen er ansvarlig redaktør og daglig leder.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Lindesnes er en lokalavis som blir utgitt i Mandal i Agder. Avisen dekker Lindesnes kommune og omkringliggende Åseral kommune, og Audnedal i Lyngdal. | 8,516 | 8,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8gne | 2023-02-04 | Søgne | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Søgne'] | Søgne (uttales Søŋne) er et område vest i Kristiansand kommune, og var tidligere en selvstendig kystkommune i Vest-Agder fylke. Den grenset mot kommunene Mandal i vest og Kristiansand i øst, samt mot Songdalen i nord og Marnardal i nordvest. Kommunesenteret lå på Tangvall. Søgne hadde 11 582 innbyggere per 1. januar 2020. Kommunen ble slått sammen med kommunene Kristiansand og Songdalen den 1. januar 2020. I 2023 skal det holdes folkeavtemning om Søgne kommune skal gjenoppstå (fra 2028).Det meste av arealet benyttes til skogbruk. Nærmere 40 % av befolkningen sysselsettes innen privat og offentlig tjenesteyting, og 20 % innen varehandel. Sysselsettingen innen jord- og skogbruk og fisking, begrenser seg til ca. 2 % av befolkningen.
Søgne er kjent for sin skjærgård og den relaterte turismen til bl.a. Olavsundet og kystfortet i Ny-Hellesund.
Fra Høllen havn, sør for Tangvall, går det rutebåt til de bebodde øygruppene Ny-Hellesund og Borøya.
| Søgne (uttales Søŋne) er et område vest i Kristiansand kommune, og var tidligere en selvstendig kystkommune i Vest-Agder fylke. Den grenset mot kommunene Mandal i vest og Kristiansand i øst, samt mot Songdalen i nord og Marnardal i nordvest. Kommunesenteret lå på Tangvall. Søgne hadde 11 582 innbyggere per 1. januar 2020. Kommunen ble slått sammen med kommunene Kristiansand og Songdalen den 1. januar 2020. I 2023 skal det holdes folkeavtemning om Søgne kommune skal gjenoppstå (fra 2028).Det meste av arealet benyttes til skogbruk. Nærmere 40 % av befolkningen sysselsettes innen privat og offentlig tjenesteyting, og 20 % innen varehandel. Sysselsettingen innen jord- og skogbruk og fisking, begrenser seg til ca. 2 % av befolkningen.
Søgne er kjent for sin skjærgård og den relaterte turismen til bl.a. Olavsundet og kystfortet i Ny-Hellesund.
Fra Høllen havn, sør for Tangvall, går det rutebåt til de bebodde øygruppene Ny-Hellesund og Borøya.
== Natur og geografi ==
Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.
== Historikk ==
Søgne har vært eget formannskapsdistrikt/kommune fra 1837. Opprinnelig omfattet området også Greipstad som ble skilt ut som egen kommune med 822 innbyggere 1. juli 1913. Søgne hadde 2 609 innbyggere etter at Greipstad var fradelt.
1. januar 1964 ble Stubstadområdet i Holum med ni innbyggere og Brunvatne krets i Øyslebø med 44 innbyggere tillagt Søgne kommune. 1. januar 1965 ble Svalemyren, en ubebodd del av Mandal kommune, overført til Søgne.
Søgnes administrasjonssentrum fra ca. 1775 til 1974 lå på Lunde (Søgne), som ligger noe lenger vest i forhold til dagens sentrum beliggende på Tangvall.
Ved en brygge på Hummervikholmen utenfor Søgne ble det i 1996-97 funnet skjelettrester av en kvinne, som er datert tilbake til om lag 6500 f Kr. Skjelettet ble avdekket ved rydding av sjøbunnen på én meters dyp i et tynt mudder- og skjellag. Dette er de eldste levninger etter mennesker som er funnet i Norge. Hun har fått navnet Sol, og omtales ofte som Søgnekvinnen.
I Høllen og i Ny-Hellesund lå det tidligere båtbyggerier/verft.
De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller.
== Areal og sysselsetting ==
Ca. 2/3 av kommunens areal er produktiv skog. Bygging av boligfelt og næringsområder reduserer dette, da Søgne samtidig med utbyggingen har ført en politikk for å bevare jordbruksområdene (ca. 3 %) til jordbruk.
Sysselsettingen preges av nærhet til bysentrum og ca. 40 % av befolkningen jobbpendlet til Kristiansand kommune.
== Politikk ==
Det var 8 440 stemmeberettigede ved kommunevalget 2015 i Søgne, og fremmøteprosenten var 60,5 %. Ved kommunevalget ble det talt opp 5 095 avgitte stemmer hvorav 26 var blanke og 9 ble forkastet.
== Søgne gamle kirke ==
Søgne gamle kirke, «Gamlekjerka», fra 1640 regnes som severdighet. Sannsynligvis har det vært en kirke her også tidligere. Prest og prestegård omtales i skriftlige kilder fra 1344 og Søgne prestegjeld fikk egen sogneprest 10. juli 1604.
Kirken er en langskipskirke i bindingsverk. Den har 350 sitteplasser. Kirkeskipet har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600- til 1700-årene. Disse ble overmalt med blågrå og hvit oljemaling i to omganger, først i 1833. Fra 1954 til 1957 ble overmalingen fjernet og dekorasjonene restaurert.
Koret er bygd i 1643. Altertavlen er fra 1665. Kirken fikk galleri i 1726 og sakristi i 1743. Våpenhus og tårn er bygd 1760.
Bak kirka er det reist et minne om Syvert Amundsen Eeg som var fra Søgne og representerte Mandal Amt under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
== Kultur ==
Genius Loci er et kunstprosjekt som ble gjennomført både i 2000 og 2002. I 2002 ble det oppført kunstverk innen en rekke sjangere i Ny-Hellesund. Flere av disse er fortsatt mulig å se.
Bjørnstjerne Bjørnson var på besøk på prestegården i Søgne noen ganger i de 16 årene faren var sogneprest. Vilhelm Krag hadde en eiendom i Ny-Hellesund fra 1904 til 1906. I 1917 fikk han en annen eiendom i gave av venner og bodde her store deler av året frem til sin død i 1933.
Punkrockbandet Honningbarna er herfra.
== Bjørnsonfamilien i Søgne ==
Peder Bjørnson (f. 1798) (faren til Bjørnstjerne Bjørnson) ble utnevnt til sogneprest i Søgne 18. september 1852 og flyttet til prestegården i juni 1853. Han var prest i bygda frem til 1869.
Prestens datter, Mathilde Bjørnson, døde i Søgne 26. juni 1865. Broren skrev da disse ordene som står å lese på gravstøtten: «Hun holdt den lange uge i sygdoms trængsel ud, gik saa en søndags morgen sin kirkegang til Gud.»
I de årene faren var sogneprest i Søgne oppholdt Bjørnstjerne Bjørnson seg flere ganger på prestegården. Fra mai til september 1855 var han formannskapssekretær for faren. Han oppholdt seg her også i 1856. Han forlovet seg med Karoline Reimers den 16. mai 1858 og faren viet dem i sin sognekirke den 11. september 1858. Bjørnson var tilbake i Søgne i 1859, 1860, 1863 og 1867.
Skuespillet «Mellem Slagene», deler av skuespillet «Halte-Hulda» og novellen «Faderen» er skrevet i Søgne, og motiver til bl.a. bondefortellingen «Arne» er hentet herfra.
== Kjente søgnesokninger ==
Søgnekvinnen, steinalderkvinne fra ca. 6500 f.Kr.
Syvert Amundsen Eeg (1757-1838), eidsvollsmann
Ingvar Kristensen (1865-1947), direktør for Vassdragsvesenet 1907-1920
Ole Tjomsland (1895-1961), oppfinner av Tjomslands-dieselmotoren på 1930-tallet
Sturla Ertzeid (1927-2013), lærer og lokalhistoriker
Anne Marie Rasmussen (f. 1938), giftet seg med Steven C. Rockefeller i 1959
Kristen Fløgstad (f. 1947), norgesmester i tresteg
Tor Harald Lund (f. 1968), skytterkonge i 1987
Mette Elisabeth Finnestad (f. 1970), Norges første skytterdronning, 2006
Karin Bredland (f. 1978), norgesmester fotball med Røa i 2004, 2006 og 2008 og seriemester i 2004, 2007 og 2008
Inge André Olsen (f. 1978), fotballspiller
Edvard Valberg (f. 1992), vokalist i Honningbarna
== Dialekt ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Søgne kommune
N247.no - Nettavis for Søgne og Songdalen
Nettavisen for Søgne og Songdalen Budstikke | Søgne og Songdalen Budstikke var ei lokalavis som ble utgitt i Søgne og Songdalen i Vest-Agder mellom 1999 og 2020. Avisa ble etablert under navnet Budstikka for Søgne og Songdalen, og var i de siste utgivelsesårene en del av Schibsted-konsernet. | 8,517 | 8,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vennesla | 2023-02-04 | Vennesla | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Personer fra Vennesla kommune', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vennesla'] | Vennesla er en innlandskommune i Agder. Den grenser til Kristiansand i sør, Lindesnes i vest, Evje og Hornnes i nord og Iveland og Birkenes i øst.
| Vennesla er en innlandskommune i Agder. Den grenser til Kristiansand i sør, Lindesnes i vest, Evje og Hornnes i nord og Iveland og Birkenes i øst.
== Befolkning ==
Vennesla kommune har 14 935 innbyggere, hvorav ca. 75 % er bosatt i kommunens to tettsteder, Vennesla og Skarpengland. Tettstedet Vennesla, kommunens administrasjonssentrum, har 13 617 innbyggere per 1. januar 2022, og er med dette det fjerde største tettstedet i Agder, etter Kristiansand, Arendal og Grimstad. Vennesla er også det nest største tettstedet i landet som ikke har bystatus, etter Askøy. Tettstedet Skarpengland hadde på samme tidspunkt 587 innbyggere.
Innbyggertallet i kommunen økte sterkt i årene etter 1. verdenskrig som følge av at kommunens industribedrifter hadde et stort behov for arbeidskraft. I de senere årene har veksten avtatt. I perioden 1995-2005 økte folkemengden med 6,0 %.
== Natur og geografi ==
Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600–1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250–1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550–1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.
== Historie ==
De første venndølene bosatte seg på Kvarstein, den sydligste bygda i kommunen, allerede i steinalderen. Siden bosatte det seg også mennesker lenger nord i kommunen. Fram til industrialiseringen på slutten av 1800-tallet, livnærte venndølene seg av jordbruk, skogbruk og laksefisking. Otra, elva som renner gjennom de sentrale delene av Vennesla på sin vei fra Hovden til Kristiansand, var grunnlaget for den etter hvert ganske betydelige tømmereksporten fra Vennesla, ved at man fra 1500-tallet tok i bruk oppgangssager til å sage opp tømmeret til planker, for deretter å fløte det langs elva til ladesteder på Lund og Kristiansand, for utskipning, i hovedsak til Holland.
Venneslas bønder levde av trelasthandelen fram til 1800-tallet, hvor den moderne industrien etter hvert tok over som viktigste næringsvei, ved siden av jordbruket. Industrien omfattet i første rekke Hunsfos Fabrikker, og senere også aluminiumfabrikken på det tidligere sagbruket Vikeland Brug. Setesdalsbanen, anlagt i 1896 mellom Kristiansand og Byglandsfjord, gikk gjennom Vennesla, med stasjoner på Vikeland (nå Vennesla stasjon) og Grovane, og banen medførte økt handel. Den største vekst i trafikk kom likevel med Sørlandsbanen som ble framført til Vennesla og Kristiansand i 1938. Jernbanen ga mulighet for å frakte papir østover i landet, eller ned til Kristiansand havn hvor det fortsatt utskipes.
Laksen har også hatt betydning for Vennesla, og den trakk tidlig utlendinger til bygda for å fiske, noe den også gjør i dag. De mest kjente utenlandske laksefiskerne fra tidligere tider er den engelske adelsfamilien Hawkshaw som overtok Vikeland Hovedgård fra den sveitsiske Wild-slekten som tidligere hadde eid storgården ved Vikelandsfossen (hovedbygningen på eiendommen er en fredet sveitservilla oppført av Wild-familien en gang på 1800-tallet). Hawkshaw-familien brukte gården som sommerhus, og engelskmennene tilbrakte mang en sommer her, fram til laksen forsvant på begynnelsen av 1960-tallet som følge av at elva ble forurenset av utslipp fra Hunsfos Fabrikker. Elva ble imidlertid renset på begynnelsen av 90-tallet, og man kan nå igjen fiske laks ved Vikeland Hovedgård, men kun ved kjøp av fiskekort.
Vennesla ble «storkommune» i 1964 da de tre kommunene Vennesla, Hægeland og Øvrebø ble slått sammen til én. Denne sammenslåingen er i kommunevåpenet symbolisert med en gullfarget krone over det opprinnelige våpenskjoldet.
De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de sammenslåtte kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Næringsliv ==
Elva Otra renner gjennom Vennesla og har gitt naturlige forutsetninger for en rekke industribedrifter i kommunen. Noen var opprinnelig basert på tømmeret som ble fløtet på elva, andre på elektrisk kraft. Hovednæringene i kommunen er skogbruk og industri. 77 % av arealet er dekket av skog.
Huntonit (Byggma ASA) er den største arbeidsplassen i kommunen. Ellers er Reber Schindler Heis A/S, VEF Entreprenør AS, Vigeland Metal Refinery AS, CG Glass, Norgesplaster og Scan Trade AS viktige arbeidsplasser. Hunsfos fabrikker har vært en av de største arbeidsplassene i Vennesla, men september 2011 ble fabrikken begjært konkurs etter 125 års drift.
== Kommunikasjon ==
Vennesla har to jernbanestasjoner tilknyttet Sørlandsbanen. Vennesla stasjon på Vikeland har fortsatt togstopp med avganger til og fra Stavanger, Kristiansand, Arendal og Oslo, men stasjonen er fjernstyrt og har ikke billettsalg. I tillegg ligger den nå nedlagte Grovane stasjon (utgangsstasjon for Setesdalsbanen) ca. 2 km nord for kommunesenteret. Stasjonene ble opprinnelig bygd til Setesdalsbanen og stod ferdige i 1895. Vennesla stasjon er kilometrert til 350,1 km fra Oslo V.
Riksvei 9 (Setesdalsvegen) som forbinder Kristiansand med Setesdal går gjennom kommunen. I tillegg er det gode veiforbindelser til Kristiansand – de mest brukte er 405Fylkesvei 405 (Venneslavegen) og fylkesvei 1 (Torridalsvegen). Østover er det forbindelse til Europavei 18 over 453Fylkesvei 453 (Ålefjærveien).
Den smalsporede museumsjernbanen Setesdalsbanen er en turistattraksjon i Vennesla. Det kjøres båre ordinære tog og chartertog på den gamle traseen fra Grovane til Røyknes stasjon fra april til desember.
== Miljø ==
Mens Otra i en årrekke var sterkt forurenset og «livløs», pga. av kloakk, utslipp fra industrien oa., er elvevannet renset og elva er igjen lakseførende helt opp til Vikeland Brug i Vennesla, en strekning på ca. 15 km.
== Kjente venndøler ==
Gabriel Moseid (1882–1961), gårdbruker og politiker (Bondepartiet), stortingsrepresentant 1922–1953
Ole Jørgensen (1897–1966), ordfører 1945–1955, stortingsrepresentant (Ap) 1954–1965
Engly Lie (1919–2011), ordfører 1959–1973, stortingsrepresentant (Ap) 1973–1985
Stein Tveite (1930–), professor i økonomisk historie
Børre Knudsen (1937–2014), prest og abortmotstander
Jon Lilletun (1945–2006), stortingsrepresentant (KrF) 1989–2006, statsråd 1997–2000
Erling Kittelsen (1946–), forfatter, lyriker, dramatiker
Jan A. Oksum (1950–), tidl. konsernsjef i Norske Skog
Kristen Gislefoss (1954–), statsmeteorolog
Torhild Bransdal (1956–2022), ordfører (KrF) 1999–2015, stortingsrepresentant (KrF) 2017–2021
Erlend Ropstad (1974–), artist
Jorun Stiansen (1984–), vinner av Idol i 2005
Maria Arredondo (1985–), sanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vennesla – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vennesla – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Vennesla i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Vennesla - Statistisk sentralbyrå
(no) Visit Vennesla | Vennesla Tidende er en avis som blir utgitt i Vennesla i Vest-Agder. Avisa utkom for første gang i 1989, og blir nå utgitt to ganger i uken. | 8,518 | 8,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk-Tysk_Selskap | 2023-02-04 | Norsk-Tysk Selskap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1934', 'Kategori:Norske organisasjoner', 'Kategori:Tyske organisasjoner'] | Norsk-Tysk Selskap, forkortet NTS, på tysk Deutsch-Norwegische Gesellschaft, forkortet DNG, er en forening som arbeider for å fremme kontakt mellom Norge og den tyske verden og kulturkrets. Det ble grunnlagt på 1950-tallet av den tysk-jødiske humanisten og forfatteren Max Tau. Til kjente medlemmer hører tidligere statsminister Kåre Willoch, tidligere forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen, diplomaten Sverre Jervell, industrimannen Harald Norvik, Aftenpostens utenriksredaktør professor Nils Morten Udgaard samt Lagtingspresident og teologiprofessor Inge Lønning, som var foreningens president frem til sin død 24. mars 2013.
| Norsk-Tysk Selskap, forkortet NTS, på tysk Deutsch-Norwegische Gesellschaft, forkortet DNG, er en forening som arbeider for å fremme kontakt mellom Norge og den tyske verden og kulturkrets. Det ble grunnlagt på 1950-tallet av den tysk-jødiske humanisten og forfatteren Max Tau. Til kjente medlemmer hører tidligere statsminister Kåre Willoch, tidligere forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen, diplomaten Sverre Jervell, industrimannen Harald Norvik, Aftenpostens utenriksredaktør professor Nils Morten Udgaard samt Lagtingspresident og teologiprofessor Inge Lønning, som var foreningens president frem til sin død 24. mars 2013.
== Historikk ==
Norsk-Tysk Selskap ble opprinnelig stiftet i 1934 da Norsk-Tysk-Østerriksk Forening ble oppløst på grunn av strid om synet på Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske politikk i Tyskland. NTS arbeidet for kulturutveksling og informasjon mellom landene. Den første formannen var billedhuggeren Wilhelm Rasmussen, men den faktiske drivkraften bak foreningen var professor Klaus Hansen. Klaus Hansen var formann i foreningen fra 1936. I denne perioden var foreningen meget aktiv og arrangerte kulturkvelder og foredrag. Fra 1942 utgav NTS dessuten månedsbladet Norsk-Tysk Tidsskrift. Mot slutten av krigen nærmet medlemstallet seg 10 000. På den annen side var det konflikter med NS, blant annet i synet på pangermanismen og forholdet til de tyske okkupasjonsmyndighetene, og Klaus Hansen ble i november 1944 avsatt som leder for organisasjonen. Etter dette lå organisasjonen nede og ble formelt oppløst ved krigens slutt i mai 1945.
Selskapet ble grunnlagt på nytt på 1950-tallet av Max Tau som hadde kommet som flyktning til Norge i 1938. Foreningen skulle fremme forsoning etter krigen og forståelsen mellom Vest-Tyskland og Norge. Etter Max Taus død i 1976 var det i noen år stille rundt Norsk-Tysk Selskap, men på 1980-tallet kom det ny aktivitet da den tyske presten og journalisten Hans-Joachim Schilde blåste liv i foreningen med Kåre Willoch som første president.
== Presidenter ==
Statsminister Kåre Willoch (1986–1992)
Forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen (1992–2001)
Professor Inge Lønning (2001–til sin død 24. mars 2013)
General Harald Sunde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Norsk-Tysk Selskaps tidligere hjemmesider
Norsk krigsleksikon om Norsk-Tysk Selskap før og under andre verdenskrig
Norsk-Tysk Handelskammer | Norsk-Tysk Selskap, forkortet NTS, på tysk Deutsch-Norwegische Gesellschaft, forkortet DNG, er en forening som arbeider for å fremme kontakt mellom Norge og den tyske verden og kulturkrets. Det ble grunnlagt på 1950-tallet av den tysk-jødiske humanisten og forfatteren Max Tau. | 8,519 | 8,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Norvik | 2023-02-04 | Harald Norvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den nasjonale fortjenstorden (Frankrike)', 'Kategori:Finlands løves orden', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Norske styregrossister', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Personer fra Vadsø kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Statoil', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Arbeiderpartiet', 'Kategori:Statssekretærer fra Ap'] | Harald Johan Norvik (født 21. juni 1946 i Vadsø) er en norsk næringslivsleder.
Han er sønn av tannlege Harald Norvik, og vokste opp i Snertingdal. Han er fetter av den avdøde Høyre-politikeren Erling Norvik.
Norvik er utdannet siviløkonom fra Norges handelshøyskole fra 1971. Han var industri- og finanspolitisk sekretær for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1973–1976, personlig sekretær for statsminister Odvar Nordli 1976–1978 og statssekretær i Olje- og energidepartementet 1979–1981.Norvik var direktør i Akergruppen 1981–1988. Han gikk i 1988 fra stillingen som administrerende direktør i Astrup Høyer AS og divisjonsdirektør i Akergruppen for å bli konsernsjef i Statoil ASA. I 1999 gikk han av som konsernsjef etter økonomiske overskridelser ved Åsgardfeltet. Han har vært styreleder i SAS 1992–1993, Telenor ASA 2007–2012, Umoe ASA 2000–2003, H. Aschehoug & Co. AS fra 2002, TV 2 ASA 2000–2005 og Oslo Børs 2000–2006, leder i representantskapet i DnB NOR ASA 1997–2006, styremedlem i E.ON Ruhrgas AG 2003–2005, Petroleum Geo-Services ASA og ConocoPhillips Inc. fra 2005. Han har vært styreleder, partner og strategisk rådgiver i rådgivningsselskapet Econ Pöyry AS.Han er medlem av rådet i Norsk-Tysk Selskap og medlem av Den trilaterale kommisjon.
Norvik har mottatt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1994 utnevnt til kommandør av 1. klasse av Finlands løves orden. I 1995 ble Nordvik tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Han ble i 1999 utnevnt til kommandør av Den nasjonale fortjenstorden i Frankrike.
| Harald Johan Norvik (født 21. juni 1946 i Vadsø) er en norsk næringslivsleder.
Han er sønn av tannlege Harald Norvik, og vokste opp i Snertingdal. Han er fetter av den avdøde Høyre-politikeren Erling Norvik.
Norvik er utdannet siviløkonom fra Norges handelshøyskole fra 1971. Han var industri- og finanspolitisk sekretær for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1973–1976, personlig sekretær for statsminister Odvar Nordli 1976–1978 og statssekretær i Olje- og energidepartementet 1979–1981.Norvik var direktør i Akergruppen 1981–1988. Han gikk i 1988 fra stillingen som administrerende direktør i Astrup Høyer AS og divisjonsdirektør i Akergruppen for å bli konsernsjef i Statoil ASA. I 1999 gikk han av som konsernsjef etter økonomiske overskridelser ved Åsgardfeltet. Han har vært styreleder i SAS 1992–1993, Telenor ASA 2007–2012, Umoe ASA 2000–2003, H. Aschehoug & Co. AS fra 2002, TV 2 ASA 2000–2005 og Oslo Børs 2000–2006, leder i representantskapet i DnB NOR ASA 1997–2006, styremedlem i E.ON Ruhrgas AG 2003–2005, Petroleum Geo-Services ASA og ConocoPhillips Inc. fra 2005. Han har vært styreleder, partner og strategisk rådgiver i rådgivningsselskapet Econ Pöyry AS.Han er medlem av rådet i Norsk-Tysk Selskap og medlem av Den trilaterale kommisjon.
Norvik har mottatt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1994 utnevnt til kommandør av 1. klasse av Finlands løves orden. I 1995 ble Nordvik tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Han ble i 1999 utnevnt til kommandør av Den nasjonale fortjenstorden i Frankrike.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harald Norvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Harald Norvik hos Norsk senter for forskningsdata | Harald Johan Norvik (født 21. juni 1946 i Vadsø) er en norsk næringslivsleder. | 8,520 | 8,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scandinavian_Airlines | 2023-02-04 | Scandinavian Airlines | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1946', 'Kategori:SAS Group', 'Kategori:Selskaper notert på Københavns Fondsbørs', 'Kategori:Selskaper notert på Oslo Børs', 'Kategori:Selskaper notert på Stockholmsbørsen', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Star Alliance', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Scandinavian Airlines (vanligvis kjent under forkortelsen SAS, som opprinnelig stod for Scandinavian Airlines System; formelt Scandinavian Airlines System Denmark–Norway–Sweden) (OSE: SAS NOK) er et skandinavisk flyselskap som driver multinasjonalt i de tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark. Det ble dannet som et nasjonalflyselskap for disse landene i 1946. Siden den norske staten solgte seg ut 27. juni 2018, har selskapet vært eid av den svenske og den danske stat sammen med ulike private investorer.Flyselskapet ble stiftet i 1946 ved samordning av driften til Det Danske Luftfartselskab ⅍ (DDL), Det Norske Luftfartselskap (DNL) og Svensk Interkontinental Lufttrafik AB (SILA). Selskapet hadde opprinnelig en aksjefordeling med 2/7 dansk, 2/7 norsk og 3/7 svensk. Opprinnelig eide den svenske staten 21,4 %, mens Danmark og Norge eide 14,3 % hver. De øvrige 50 % av aksjene var da eid av en lang rekke private- og institusjonelle investorer. I 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. I 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS. Per 1. juli 2012 ble SAS priset i aksjemarkedet til om lag 1,5 milliarder kroner.SAS opererer flyvninger innenriks i de skandinaviske landene, til de fleste større byer i Europa, og til enkelte destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia fra sine tre baser ved Københavns lufthavn, Arlanda lufthavn og Oslo lufthavn. Førstnevnte er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutenett, mens basene i Stockholm og Oslo er noe mindre. Selskapet trafikkerer de fleste stamlufthavnene i Norge, med utgangspunkt i Oslo-basen.
| Scandinavian Airlines (vanligvis kjent under forkortelsen SAS, som opprinnelig stod for Scandinavian Airlines System; formelt Scandinavian Airlines System Denmark–Norway–Sweden) (OSE: SAS NOK) er et skandinavisk flyselskap som driver multinasjonalt i de tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark. Det ble dannet som et nasjonalflyselskap for disse landene i 1946. Siden den norske staten solgte seg ut 27. juni 2018, har selskapet vært eid av den svenske og den danske stat sammen med ulike private investorer.Flyselskapet ble stiftet i 1946 ved samordning av driften til Det Danske Luftfartselskab ⅍ (DDL), Det Norske Luftfartselskap (DNL) og Svensk Interkontinental Lufttrafik AB (SILA). Selskapet hadde opprinnelig en aksjefordeling med 2/7 dansk, 2/7 norsk og 3/7 svensk. Opprinnelig eide den svenske staten 21,4 %, mens Danmark og Norge eide 14,3 % hver. De øvrige 50 % av aksjene var da eid av en lang rekke private- og institusjonelle investorer. I 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. I 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS. Per 1. juli 2012 ble SAS priset i aksjemarkedet til om lag 1,5 milliarder kroner.SAS opererer flyvninger innenriks i de skandinaviske landene, til de fleste større byer i Europa, og til enkelte destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia fra sine tre baser ved Københavns lufthavn, Arlanda lufthavn og Oslo lufthavn. Førstnevnte er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutenett, mens basene i Stockholm og Oslo er noe mindre. Selskapet trafikkerer de fleste stamlufthavnene i Norge, med utgangspunkt i Oslo-basen.
== Historie ==
=== Grunnleggelse ===
SAS ble grunnlagt den 1. august 1946 som et resultat av en samarbeidsavtale mellom de tre skandinaviske flyselskapene Svensk Interkontinental Lufttrafik AB, Det Danske Luftfartselskab og Det Norske Luftfartselskap. Hensikten var å samle ressurser for bedre å håndtere interkontinental flytrafikk til og fra Skandinavia. Disse operasjonene startet den 17. september 1946 under navnet Overseas SAS (OSAS). Innledningsvis ble det flydd to ruteslynger: en til Nord-Amerika med New York som endedestinasjon, og en til Sør-Amerika med Montevideo og Buenos Aires som endestasjoner. I tiden fra starten til 31. desember 1947 fraktet SAS over 18 000 passasjerer. I 1948 gikk det svenske nasjonalflyselskapet AB Aerotransport – som hovedsakelig fokuserte på europeiske operasjoner, inn i samarbeidet. Dette førte til at SAS' virksomhet ble utvidet til å omfatte intraeuropeiske operasjoner. Disse ble operert under navnet European SAS (ESAS).SAS møtte på problemer i 1949, da det norske Samferdselsdepartementet kunngjorde at DNL så seg tvunget til å forlate ESAS-samarbeidet på grunn av manglende tilgang på; og koordinering av ressurser og kompetanse. ESAS' hovedkontor lå i København og OSAS' i Stockholm, mens det ikke fantes noen liknende infrastruktur for koordinering av nødvendig kompetanse i Norge. For å hindre at operasjonene stoppet, ble det satt ned en komité som kom fram til at en full sammenslåing av de involverte flyselskapene var den beste løsningen for å sikre videre drift. Det ble derfor bestemt at SAS skulle etableres som et multinasjonalt konsortium, mens de tre nasjonale flyselskapene skulle fortsette som morselskaper, og eie flyene som i sin tur skulle leases til SAS. Det ble videre bestemt at hovedkontoret skulle legges til Sverige, hovedbasen for drift til Danmark, og vedlikeholdet av flyparken til Norge. Avtalen om å opprette et felles nasjonalt flyselskap for Skandinavia ble signert i Oslo den 8. februar 1951, og ble gjort gyldig retroaktivt fra 1. oktober 1950. Eierskapet ble delt i tre – SAS Sverige (42,8 %), SAS Danmark (28,6 %) og SAS Norge (28,6 %). De tre enhetene var hver eid 50-50 av de respektive statene og private aktører.Rutenettet ble utvidet i 1949 da SAS introduserte flygninger til Østen. SAS fikk kun konsesjon til å fly med utgangspunkt i, og med personell fra Sverige og Danmark, da Braathens S.A.F.E. fra 1949 vant en femårig konsesjon på flygninger fra Norge til asiatiske destinasjoner. Ruten gikk derfor fra København og Stockholm via Frankfurt am Main, Zürich, Roma, Kairo og Tel Aviv til Karachi, Calcutta, Rangoon og Bangkok med fly eid av DDL og SILA. Fra 1951 ble ruten utvidet til Tokyo, samtidig som det ble introdusert en forgreningsrute til Midtøsten, som fra Roma gikk videre til Beirut, Damaskus og Teheran.Det ble i 1951 også etablert en rute til Øst-Afrika, som gikk fra København og Stockholm via Amsterdam, Zürich, Roma og Athen til Kairo, Khartoum og Nairobi. Ruten hadde tilslutningsfly fra Oslo.
=== Transpolare operasjoner og ytterligere ruteutviding ===
SAS satset kraftig på sin interkontinentale rutedrift på den nordlige halvkule fra 1950. De tre skandinaviske hovedstedenes beliggenhet gjorde det mulig å korte ned flytiden betraktelig ved å fly nordlige traseer. Selskapet gjennomførte verdens første kommersielle flygning over polare områder den 19. november 1952, som gikk fra Los Angeles via Thule til København. I 1954 ble selskapet det første i verden som ble gitt konsesjon til å fly over Nordpolen mellom Europa og Nord-Amerika. Den første transpolare ruten ble flydd med Douglas DC-6B-fly, og gikk fra København til Los Angeles via Kangerlussuaq og Winnipeg. Ruten gav SAS en stor fordel fremfor konkurrentene på markedet mellom Europa og Nord-Amerika. SAS tilbød gratis overgang på sine ruter til andre europeiske destinasjoner, og ved å fly en så nordlig rute forkortet man flytiden betraktelig. I 1957 ble det dessuten startet transpolare operasjoner til Tokyo. Også denne ruten gikk i en vestlig retning, via Grønland og Alaska, da SAS ikke fikk tillatelse til å fly over Sibir, og kinesisk luftrom var stengt for overflygninger.
Operasjonene til Los Angeles og Tokyo ble av SAS markedsført som «snarveien over Nordpolen». Ruten til Tokyo ble også den første direkteruten «verden rundt», da den ble flydd uten flybytte fra København via Grønland til Anchorage, Tokyo og tilbake til København igjen.SAS ble fra 1956 det første skandinaviske flyselskapet som fikk konsesjon til å starte faste ruteflygninger fra Skandinavia til Sovjetunionen. De to første rutene åpnet den 2. april 1956 til Moskva og Riga. Året etter startet SAS dessuten å fly til Warszawa og Praha. Utover dette ble Øst-Afrika-ruten forlenget til Johannesburg i 1953, og i 1958 ble Asia-operasjonene utvidet til også å omfatte Djakarta og Kuala Lumpur.
=== Jet-alderen ===
SAS satt i 1959 det fransk-produserte jetflyet Sud Aviation Caravelle i ordinær rutetrafikk. Flytypen ble først satt inn på ruten mellom København og Beirut. Året etter – i 1960 ble også jetfly satt inn på selskapets langdistanseoperasjoner, da SAS gikk til innkjøp av flytypen Douglas DC-8. Den første interkontinentale destinasjonen som ble trafikkert av selskapets jetfly var New York, deretter Los Angeles og Tokyo, og senere også Montréal og Chicago. I 1971 mottok SAS sitt første av typen Boeing 747, som ble satt inn på de travleste langdistanserutene, mens flytypen Douglas DC-10 fra 1974 ble introdusert på mindre trafikkerte langdistanseruter.Også på kort- og mellomdistanseruter ble propellfly erstattet med jetfly. Douglas DC-9 i ulike konfigurasjoner ble fra 1966 selve bærebjelken i selskapets innenriks- og europeiske rutenett, og flytypen ble værende i produksjon helt frem til 2002. To varianter av denne flytypen, DC-9-20 og DC-9-40, ble begge bygget etter kravspesifikasjoner fra SAS. Totalt 81 DC-9-fly var i selskapets flåte i denne perioden. SAS ble med tiden en viktig kunde for McDonnell Douglas, og bestilte siden store serier innenfor flere varianter av MD-80-serien.
=== «The Businessman's Airline» ===
I 1981 kom Jan Carlzon inn som direktør i SAS. Selskapet hadde gjennom 1970-tallet slitt med dårlige resultater, dels grunnet manglende betalingsvilje på europeiske ruter og innkjøp av for store fly som var kostbare å operere. I Carlzon-årene ble SAS relansert som «The Businessman's Airline», ved at selskapet skiftet fokus over på å møte forretningsreisende sine behov. Førsteklasse ble fjernet på europeiske ruter i 1981, og erstattet med SAS EuroClass. Året etter ble businessklasse introdusert på alle interkontinentale ruter. Omleggingen gav en positiv utvikling i SAS' økonomiske situasjon, og selskapet ble utnevnt til årets flyselskap i 1983 av tidsskriftet Air Transport World.I 1992 etablerte SAS fordelsprogrammet EuroBonus som gav mulighet til å opptjene bonuspoeng på SAS' og dets partneres ruter, så vel som hos andre samarbeidende aktører.
=== Fra regional- og europeisk satsing til storsamarbeid ===
I 1988 ble SAS Commuter dannet som et frittstående konsortium eid av SAS-gruppen for regionaltrafikk på innenriksmarkedet. Selskapet opererte under fire merkenavn: Eurolink (kortdistanse til og fra Danmark), Norlink (regionalruter i Nord-Norge), Swelink (regionalruter i Sverige) og Westlink (regionalruter på Vestlandet). Selskapet matet trafikk fra regionale lufthavner til mer sentrale SAS-baser, og fokuserte sin rutetabell på å lette transitt videre på SAS' europeiske rutenettverk. Opprettelsen av selskapet kom som et ledd i SAS' forsøk på å kunne tilby et mer allsidig produkt for reisende til og fra destinasjoner som var for små for store jet-operasjoner.For å sikre sin posisjon på det svenske innenriksmarkedet kjøpte SAS dessuten Linjeflyg i 1993. Dette gav selskapet monopol på innenriksruter i Sverige frem til Skyways etablerte seg året etter. I 1998 kjøpte SAS også finske Air Botnia, og styrket sin posisjon i Finland.Det europeiske markedet, så vel som det regionale, ble gjennom 1990-tallet et stadig viktigere satsingsområde for SAS. Markedet var på den tiden dominert av store nasjonale aktører. Det var imidlertid satt i gang et politisk arbeid om å deregulere europeisk luftfart, noe som potensielt kunne true de nasjonale flyselskapenes posisjon. SAS tok på slutten av 1980-tallet initiativ til å danne et europeisk konglomerat av nasjonale flyselskaper, for å befeste nettverkselskapenes posisjon på de lukrative rutene mellom større europeiske byer og finanssentra. Forslaget innebar å samle SAS, KLM, Swissair og Austrian Airlines i et konsortium etter samme modell som SAS var bygget på. Forhandlingene strandet imidlertid i 1993.
Et annet forsøk på å styrke posisjonen på det europeiske markedet var å etablere flyalliansen European Quality Alliance (EQA) sammen med Swissair, Austrian Airlines og Finnair. Samarbeidet skulle omfatte rutesamarbeidsavtaler og felles markedsføring, så vel som teknisk koordinering og promoteringen av alliansepartnerne som «kvalitetsselskaper». Også dette forsøket strandet, og endte i stedet i at Swissair og Austrian Airlines gikk sammen om å etablere fordelsprogrammet Qualiflyer.Disse to feilede forsøkene førte til at SAS i stedet valgte å fokusere på egen vekst på det europeiske markedet, og gikk til innkjøp av 35 mellomdistansefly av typen Boeing 737-600 – en ordre som senere ble utvidet flere ganger til også å omfatte andre Boeing 737-varianter. Året etter gikk imidlertid SAS inn i et omfattende samarbeid med tyske Lufthansa med en rekke interline- og rutesamarbeidsavtaler på europeiske ruter. I 1997 var SAS med på å opprette den første globale flyalliansen Star Alliance sammen med Lufthansa, United Airlines, Air Canada og Thai Airways.
=== Luftfartskrise og Braathens-oppkjøp ===
Den 6. juli 2001 ble SAS omorganisert til ett felles morselskap, SAS AB.En allerede svekket internasjonal flytrafikk opplevde en kraftig passasjernedgang i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001. Få dager senere varslet SAS kraftige nedbemanninger og kutt i sine operasjoner. Den hittil alvorligste ulykken i selskapets historie ved Linate-lufthavnen i Milano den 8. oktober 2001 krevde totalt 118 menneskeliv.
SAS gikk gjennom store omstillinger etter årtusenskiftet som en respons på lavprisselskapenes sterke vekst på det europeiske markedet, og etablerte i 2003 lavpriskonseptet Snowflake. Også på selskapets ordinære ruter ble prisene kuttet, og serveringstilbudet på interskandinaviske operasjoner ble forenklet. Året etter innførte selskapet nytt lavpriskonsept på det norske innenriksmarkedet. I 2005 ble SAS det første europeiske nettverksselskapet til å tilby enveisbilletter i Europa, og senket dessuten prisene ytterligere.
I 2002 kjøpte SAS sterkt gjeldstyngede Braathens, og fikk dermed i realiteten monopol på det norske innenriksmarkedet frem til Norwegian etablerte seg som selvstendig aktør i 2003. SAS ervervet også 49 % av aksjene i estiske Estonian Air, og året etter fusjonerte den norske delen av SAS med Braathens og formet SAS Braathens. Virksomheten ble så delt i fire selvstendige selskaper innenfor SAS-gruppen: SAS Sverige, SAS Danmark, SAS Braathens og SAS International. SAS Braathens skiftet deretter navn til SAS Norge i 2007.
=== Nye strategier ===
Til tross for kuttene og omstruktureringen som ble gjennomført tidlig på 2000-tallet slet SAS fortsatt med negative resultater. Dette førte til ytterligere nedskjæringer i antall ansatte og reforhandlinger om lønnsvilkår. Flere ganger gjennom 2000-tallet gikk de statlige eierne, så vel som de private, inn med emisjoner i milliardklassen for å sikre videre drift.
I 2008 ble SAS-strategien «Core SAS» introdusert, og spisset inn selskapets drift. Det nordiske markedet ble nytt hovedfokus, og selskapet satte seg som mål å selge sine interesseandeler i eksterne flyselskap og å redusere bredden i egne tjenester som bakkehåndtering og vedlikehold. Som et ledd i å effektivisere driften ble dessuten SAS igjen samlet i ett selskap, da de tre nasjonale- og den internasjonale delen av selskapet gikk sammen som én enhet.I tillegg til at hovedpunktene i «Core SAS»-programmet ble videreført introduserte selskapet ytterligere kutt med sin neste strategi - «4EXCELLENCE» i 2011. Også i denne strategien skapte et sterkere fokus på hjemmemarkedet, så vel som en forenkling av servicetilbudet, effektivisering av salgskanaler og fokus på fleksibilitet og punktlighet.SAS befant seg i en krisesituasjon høsten 2012, da forhandlinger mellom ledelsen og dets ansattes fagforeninger om en spareplan, som inneholdt ytterligere lønnskutt og lengre arbeidstid, gikk i stampe. I forbindelse med denne spareplanen ble en ny strategi lagt frem - «4EXCELLENCE Next Generation». Den omfatter blant annet utkontraktering av bakkehåndteringsvirksomhet, sentralisering av administrasjonen, endring av lønns- og pensjonsvilkår, ytterligere nedskjæringer i bemanning, utvidelse av rutenettet og flyflåten, og avhending av Widerøe. Alle punktene i strategiplanen er planlagt gjennomført innen 2015.I 2013 ble det gjennomført en forenkling av selskapets serviceklasser om bord. Tidligere economy-, economy extra -og business-klasse ble erstattet med konseptene «Go» og «Plus». Sistnevnte erstattet business-klasse på alle europeiske ruter, og business-klasse tilbys i dag kun på interkontinentale flyvninger.Strategiene innebærer også en harmonisering og modernisering av selskapets flyflåte. I 2013 ble det siste McDonnell Douglas MD-80-flyet («Nora Viking», registrert SE-DIR) pensjonert. Flytypen utgjorde gjennom 1980- og 1990-tallet kjernen i SAS' europeiske rutedrift, og på det meste var det 82 maskiner i aktiv tjeneste. Dagens flåte brukt på innenriks- og intereuropeiske flygninger består hovedsakelig av Airbus A319/A320/A321- og Boeing 737-fly av ulike konfigurasjoner. De eldre Boeing 737-flyene (hovedsakelig de som ble overført til SAS gjennom fusjonen med Braathens i 2004) skal også etter planen fases ut, og erstattes av tilsvarende «Next Generation»-maskiner. I 2015 solgte SAS Blue1 til CityJet og inngikk en seks års leieavtale med selskapet. I 2017 ble også danske Cimber solgt til CityJet.I oktober 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. Den 27. juni 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS, med unntak av Oljefondets aksjer på ca. én prosent eierandel. I 2019 solgte SAS sin eierandel på 37,5 % i Air Greenland etter å ha vært inne på eiersiden i 50 år.I likhet med luftfarten ellers ble SAS hardt rammet av koronapandemien i 2020. SAS fikk et lån på til sammen 3,3 mrd svenske kroner med garanti fra den danske og svenske staten og 1,5 mrd kroner med statsgaranti fra den norske staten. Den norske staten måtte overta det usikrede lånet 23. juni 2022.I 2020 ble bemanningen redusert med ca. 5000. Det utgjorde nærmere en halvering av abeidsstokken. Ca. 500 flygere ble sagt opp. Disse fikk ikke tilbake jobbene i SAS, men ble tilbudt å søke jobber i datterselskapene SAS Connect og SAS Link. Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Flygerforbund stevnet SAS inn for Arbeidsretten for brudd på arbeidslivets bestemmelser, og de stevnet også SAS inn for tingretten for ulovlig virksomhetsoverdragelse. Om flygerne skulle få komme tilbake i arbeid igjen når trafikken tok seg opp, var også et stridsspørsmål i tarifforhandlingene i 2021–22, og den 4. juli 2022 gikk 900 flygere fra alle tre skandinaviske land til streik.Den 5. juli 2022 ba SAS om konkursbeskyttelse i henhold til USAs konkurslovgivning.
== Selskapsprofil ==
=== Operasjoner ===
SAS er det største flyselskapet i Skandinavia, og et av de stiftende medlemmene av flyalliansen Star Alliance. Selskapet fraktet 22,9 millioner passasjerer i 2011. SAS trafikkerer til enhver tid i underkant av hundre destinasjoner. Selskapet har en flåte bestående av 141 fly, og per juni 2013 hadde selskapet ytterligere 55 fly i bestilling. Flåten består av en rekke ulike flytyper, som disponeres ut ifra størrelse og rekkevidde på selskapets kort-, mellom- og langdistansenett. SAS er verdens største operatør av flytypen Boeing 737–600, og opererer 28 av de totalt 69 som er bygd.De fleste flyvningene til SAS har utgangspunkt i selskapets tre huber. Den største er ved Københavns lufthavn, som er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutetrafikk. Noe mindre baser finnes ved Stockholm- og Oslo lufthavn, hvorfra SAS har omfattende innenrikstrafikk, samt tilbyr en rekke destinasjoner i Europa og enkelte interkontinentale destinasjoner. Selskapet flyr i høy frekvens på «hovedstadstriangelet», og mater passasjerer mellom de tre hubene.Rutenettet i sin helhet har hovedtyngde på skandinaviske og europeiske destinasjoner. De fleste hovedsteder i Europa og øvrige større finanssentra og turistdestinasjoner i Vest-Europa trafikkeres av SAS. I tillegg trafikkerer selskapet enkelte interkontinentale destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia.
=== Drift ===
Selskapet har sitt hovedkontor i Frösundavik utenfor Stockholm. Det ble bygget fra 1985 til 1987, og består av sju separate blokker som er dekket over med et glasstak, og ligger ved en innsjø i nærheten av Brunnsviken. Komplekset utgjør totalt 54 000 kvadratmeter, og ble tegnet av den norske arkitekten Niels Torp. I 2010 flyttet SAS sin administrasjon fra hovedkontoret til innleide lokaler ved Arlanda lufthavn, men annonserte i mai 2013 at selskapet innen 2014 ville flytte driften tilbake til Frösundavik.De ansatte i SAS er organisert i en rekke fagforeninger ut ifra land og posisjon innenfor selskapet. Totalt var 13 479 personer ansatt i SAS i 2011, og samme år hadde selskapet en omsetning på SEK 36,7 milliarder.
=== Konsernstruktur ===
SAS AB har et antall datterselskaper. SAS Norge, SAS Danmark og SAS Sverige er de største.
=== Eierskap ===
Eierskapet i SAS er fordelt mellom den svenske og den danske stat og private aktører, og fram til oktober 2016 var fordelingen på 50 prosent av morselskapet SAS-gruppens aksjer. Den 27. juni 2018 solgte den norske staten alle sine aksjer i selskapet.Følgende aksjonærer hadde mer enn én prosent eierandel i SAS-gruppen per 31. oktober 2021:
=== Nøkkeltall ===
Selskapets nøkkeltall vises nedenfor. Tallene omfatter Scandinavian Airlines og SAS-gruppens underselskaper SAS Cargo, SAS Ground Handling og SAS Technical Services, men ikke selskaper i SAS-gruppen som ikke markedsføres under SAS-navnet (for eksempel Widerøe).
Tallene er for kalenderår, unntatt oversikten for 2012 som omfatter perioden 1. januar til 31. oktober. Selskapet har besluttet at dets fiskale år vil gå fra 1. november til 31. oktober, i stedet for kalenderår. Det inneværende fiskalåret startet derfor 1. november 2013, og slutter 31. oktober 2014. Netto inntjening i tabellen nedenfor inkluderer ikke netto resultat for SAS, som i perioden 2008–2010 var et underskudd på 11,3 mrd. svenske kroner.
=== Partnere ===
Utover samarbeidet SAS har med sine alliansepartnere i Star Alliance og øvrige flyselskap i SAS-gruppen har selskapet også en rekke avtaler med andre aktører. SAS har inngått strategiske samarbeid med blant andre Lufthansa, Swiss og Austrian Airlines, som omfatter rutesamarbeid og rutekoordinering for å effektivisere transitt mellom SAS' og partnernes nettverk.
SAS har også partnere i andre bransjer – mange av dem gjennom sitt fordelsprogram EuroBonus, hvor kjøp av tjenester blant annet hos utvalgte bilutleiefirma, hoteller, kredittkortselskaper og butikkjeder gir poengopptjening.
=== Logo og fargeskjema ===
SAS’ fly har, med unntak av de operert av SAS Braathens og SAS Norge fra 2004 til 2011, SAS Commuter fra 1988 til 2004 og SAS Snowflake fra 2003 til 2004 hatt en universell utformet logo og et helhetlig fargeskjema på hele flåten siden starten. Et element som har gått igjen i de tre fargeskjemaene er stiliserte utgaver av de tre skandinaviske flaggene. Fonten brukt i logoen er også tilnærmet uforandret siden starten.
Dagens fargeskjema ble introdusert i forbindelse med at SAS gikk til innkjøp av en rekke nye kort- og mellomdistansefly. Det ble presentert den 20. august 1998, og det første flyet som ble malt i de nye fargene var en Boeing 737–600 som stod klar for levering fra Boeing-fabrikken i Seattle samme dato. Flykroppen er i en svak beigefarge, mens tittelen «Scandinavian Airlines» ved nesen er skrevet i hvitt. Halefinnen er blå med SAS-logoen i hvitt. Motordekslene er røde, mens bremsekraftreversererne er hvite.
== Serviceprofil ==
SAS drives som et fullservice nettverkselskap i alle sine operasjoner. I det ligger det at selskapet tilbyr en rekke tjenester for sine kunder både på bakken og i luften utover selve flytransporten, at selskapet har utstrakt samarbeid med andre aktører og at det opereres med ulike klasser om bord.
=== Klasser om bord ===
Fra 2013 ble economy-, economy extra- og business-klasse på skandinaviske og europeiske flyvninger erstattet med bookingklassene Go og Plus. På interkontinentale flygninger tilbys fortsatt business-klasse. De ulike bookingklassene gir følgende fordeler: Alle tre har SAS app, mobilinnsjekk, kaffe og te og SAS Credits.
=== Lounger ===
SAS tilbyr tilgang til egne og eksterne lounger for enkelte av sine passasjerer. Adgang avhenger av billettype, EuroBonus- eller Star Alliance-nivåstatus.
Passasjerer med dagsaktuell Plus-billett med SAS på selskapets europeiske rutenett har automatisk adgang til selskapets lounger. På interkontinentale flyvninger har passasjerer med business-klassebillett tilgang til alle SAS' lounger, i tillegg til partnerlounger. Passasjerer med Plus-billett på interkontinentale flyvninger har tilgang til SAS' egne lounger og utvalgte partnerlounger. Passasjerer med Gold-status i EuroBonus, eller tilsvarende status hos andre fordelsprogram i Star Alliance har automatisk tilgang til SAS' lounger dersom passasjeren har en dagsaktuell billett med SAS eller andre Star Alliance-medlemmer.
Selskapet har fire forskjellige loungekonsept: SAS Business Lounge, SAS Scandinavian Lounge og SAS Domestic Lounge, som finnes på følgende lufthavner:
=== EuroBonus ===
EuroBonus er SAS' fordelsprogram, og ble lansert i 1992. Fordelsprogrammet gjør det mulig for selskapets kunder å samle opp bonuspoeng ved flyreiser og ved kjøp av tjenester av partnerselskaper. Bonuspoengene kan i sin tur benyttes til kjøp av flyreiser, oppgradering av billetter om bord eller kjøp av andre varer hos SAS. EuroBonus fungerer dessuten som fordelsprogram for de øvrige flyselskapene i SAS-gruppen.
Fordelsprogrammet har fire medlemsnivå: Basic, Silver, Gold og Diamond. Basic-status er det laveste nivået, og gir ingen fordeler utover muligheten til å samle poeng. Silver-status nås ved å enten fly 20 flyvninger hos SAS eller Widerøe innenfor en gitt kvalifiseringsperiode, eller ved å tjene 20 000 grunnpoeng i samme periode. Silver-kunder får blant annet tilgang på business-innsjekk uavhengig av billettype, økt bonusopptjening og mulighet til å sjekke inn ekstra bagasje uten tilleggsbetaling. Det nest høyeste nivået – Gold nås ved å fly 45 flyvninger hos SAS eller Widerøe, eller ved å tjene 45 000 grunnpoeng i løpet av kvalifiseringsperioden. Blant fordelene for Gold-kunder er fri adgang til selskapets lounger, Fast Track-sikkerhetskontroll og prioritert ombordstigning og bagasje. Det høyeste nivået – Diamond nås ved å fly 90 flyvninger hos SAS eller Widerøe, eller ved å tjene 90 000 grunnpoeng i løpet av kvalifiseringsperioden. I tillegg til de samme fordelene som gjelder for Gold-kunder, har disse også fordelen av at opptjente poeng ikke forfaller så lenge en er Diamond-medlem, ingen gebyrer ved bestilling av bonusreiser, bud på oppgradering teller 30% mer, gratis drikke i SAS Go på ruter der det tilbys salg om bord, samt velge en «goodie bag» Det finnes også et femte «uoffisielt» medlemsnivå kalt Pandion. Nivået tildeles personlig av SAS' administrerende direktør til selskapets 1 500 beste kunder. Medlemslisten revalueres årlig, og avhenger av hvor mye penger kunden legger igjen i SAS fremfor antall flyvninger. Blant Pandion-kunders fordeler er garantert plass ombord selv ved overbooking og «eksklusiv service».I kjølvannet av SAS' oppkjøp av Braathens i 2002 ble det lagt ned et forbud om å tilby bonuspoeng på flyreiser innenriks i Norge for å hindre at SAS ble satt i en monopolsituasjon. I 2013 klaget SAS forbudet inn til EFTAs overvåkingsorgan med det grunnlag at forbudet var i strid med EØS-avtalen. Forbudet ble hevet den 16. mai 2013.
=== Fast Track ===
Fast Track-sikkerhetskontroll er egne sluser i sikkerhetskontrollene ved utvalgte lufthavner SAS trafikkerer, som skal gi raskere passering. Tilgang gis til passasjerer med Plus- eller business-klassebillett, samt til passasjerer med EuroBonus Gold-status.
== Destinasjoner ==
SAS' rutenett dekker de fleste større- og mellomstore lufthavner i Norge, Sverige og Danmark, samt større lufthavner i Europa. Selskapet har også et lite antall ruter til destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia. De fleste høyfrekvensrutene trafikkeres fra selskapets tre hovedbaser i København, Oslo og Stockholm, og populære ferieruter trafikkeres dessuten også fra større regionale lufthavner.Noen av de mest kjente destinasjonene utenfor Europa SAS operer:
Tokyo
Beijing
Shanghai
New York
Chicago
Los Angeles
Boston
Miami
San FranciscoI tillegg har SAS avtaler med mange av partnerne, som tilbyr "connection-flight".
=== Partner- og rutesamarbeidsavtaler ===
Utover samarbeidet med selskaper i Star Alliance har SAS partner- eller rutesamarbeidsavtaler med følgende flyselskaper:
== Flåte ==
SAS' flåte har per juni 2020 en snittalder på 9,4 år, og består av følgende fly:
=== Kabin ===
==== Business ====
Business-klasse tilbys kun på selskapets langdistanseflygninger, som opereres med Airbus A330- og A350-fly. Disse flyene er utstyrt med henholdsvis 32 og 40 businessklasseseter. Seteradene er plassert med et mellomrom på 77 tommer (196 cm), og de er såkalte «Flat Beds» som kan lenes 180 grader tilbake. Setene er også utstyrt med personlig TV-skjerm med video on demand og strømuttak.
==== Plus ====
På det fleste av SAS' flygninger er det ingen forskjell på setene i Plus og Go, da det i brorparten av selskapets flåte er installert samme seter i hele flyet. Unntaket er på langdistanseflygninger, der Plus-passasjerer plasseres i den delen av kabinen som tidligere var forbeholdt reisende på economy extra-klasse. Setene om bord i selskapets Airbus A330- og A350-fly har 38 tommers mellomrom (97 cm), og kan lenes 105 grader tilbake. På langdistanseflygningene er setene også utstyrt med personlig TV-skjerm med video on demand og strømuttak.Om bord i selskapets øvrige fly reserveres fremre del av kabinen for Plus-passasjerer. Disse passasjerene har også muligheten til å reservere sete ved nødutgang eller helt foran i kabinen, hvor det er større benplass. SAS' Boeing 737-800-fly har 30 tommer (76 cm) mellom seteradene. Airbus A319 og A321, Boeing 737-600 og 737-700, Canadair CRJ-200 og CRJ-900 har alle 31 tommer (79 cm) mellom seteradene. Selskapets McDonnell Douglas MD-80-fly hadde 32 tommer (81 cm) mellom seteradene.
==== Go ====
På SAS' langdistanseflygninger er det 32 tommer mellom seteradene i Go. Selskapets Airbus A330- og A350-fly er utstyrt med henholdsvis 174 og 228 standard økonomiklasseseter. Disse har også personlig TV-skjerm med video on demand. På øvrige flyvninger reserveres bakre del av flyet for Go-passasjerer. Hvor langt frem billettklassen starter avhenger av antallet passasjerer i Plus. Mellomrommet mellom setene er det samme som i Plus om bord resten av flåten.
=== Flåtefornyelse ===
SAS' flåte består av en rekke ulike flytyper fra forskjellige fabrikanter, og er levert i ulike konfigurasjoner. Selskapet har derfor igangsatt et flåtefornyelsesprogram for å få en mer moderne, klimavennlig og strømlinjeformet flypark med en mer uniform setekonfigurasjon om bord. Selskapets siste McDonnell Douglas MD-80-fly – som hovedsakelig gikk i dansk og svensk produksjon ble faset ut i oktober 2013, og ble erstattet neste generasjons Boeing 737- og Airbus A320-fly. De eldre Boeing 737-flyene som SAS tok over etter Braathens-emisjonen i 2004 ble faset ut i desember 2013 og er erstattet av neste generasjons Boeing 737-fly.
I 2013 bestilte SAS 8 Airbus A350-900- og 4 Airbus A330-fly, som skal erstatte deler av dagens langdistanseflåte. De første A330-flyene leveres fra 2015, mens A350-flyene leveres fra 2018. Inntil syv av flyene i dagens langdistanseflåte som ikke umiddelbart skal erstattes vil få oppgraderte kabiner innen 2015.
== Tidligere fly ==
Oversikten omfatter fly operert av; eller på vegne av ESAS, OSAS, SAS og de øvrige SAS-markedsførte flyselskapene, men ekskluderer fly operert av individuelle selskaper i SAS-gruppen. Listen er i kronologisk rekkefølge fra når første fly ble satt i trafikk.
== Underselskap markedsført under SAS-navnet ==
=== SAS Braathens og SAS Norge ===
SAS Braathens ble etablert da den norske delen av SAS og Braathens fusjonerte til ett selskap i 2004. Selskapet var heleid av SAS-gruppen, men opererte med et eget driftssertifikat og med egne flyselskapskoder. Selskapet hadde sin hovedbase ved Oslo lufthavn, og var Norges største flyselskap. Hovedkontoret lå på Fornebu. Flåten utgjorde i underkant av 60 Boeing 737-fly tidligere tilhørende den norske delen av SAS og Braathens, og selskapet trafikkerte de fleste stamlufthavner i Norge og større lufthavner i Vest-Europa.I 2007 skiftet selskapet navn til SAS Norge, og ble knyttet tettere sammen med resten av SAS-konsernet da det sammen med SAS Sverige, SAS Danmark og SAS International ble en av de fire SAS-enhetene innenfor SAS-gruppen. I 2009 fusjonerte alle de nasjonale enhetene i ett SAS, og driften av SAS Norge som egen enhet ble avviklet.
=== SAS Commuter ===
SAS Commuter var et datterselskap av SAS-gruppen som ble opprettet den 1. desember 1988. Selskapet trafikkerte kortdistanseruter innenriks i Skandinavia, og fra Sverige og Danmark til enkelte europeiske destinasjoner. Driften var delt i fire merkenavn: Eurolink fra og i Danmark, Norlink i Nord-Norge, Swelink fra og i Sverige og Westlink på Vestlandet. Selskapet opererte en flåte bestående av ulike turboprop-fly, og matet passasjerer fra regionale lufthavner til SAS' baser, med sikte på transitt videre på selskapets europeiske rutenett.
Selskapet ble avviklet som egen enhet i 2004. Operasjonene i Norge ble implementert i SAS Braathens, mens den svenske og danske driften ble implementert som en del av SAS Sverige og SAS Danmark.
=== SAS Snowflake ===
SAS Snowflake var et datterselskap i SAS-gruppen som ble opprettet den 13. mars 2003 og som tilbød punkt-til-punkt-lavprisflygninger. Produktet var modellert etter europeiske lavprisselskaper som Ryanair og EasyJet. SAS Snowflake fløy hovedsakelig fra København og Stockholm til populære feriedestinasjoner i Sør-Europa. Selskapet opererte som en del av SAS, og fløy derfor med fly eid av morselskapet og med SAS-personell om bord. Enkelte av flyene i deres produksjon ble imidlertid malt i SAS Snowflake-farger.Selskapet ble nedlagt som egen enhet i 2004 etter drøyt et års drift, og Snowflake-produktet ble i stedet delvis implementert på de billigste billettklassene på utvalgte kortdistanseruter fra København.
=== Scanair ===
Scanair var et dansk, senere skandinavisk, flyselskap opprettet som et konsortium med SAS og en rekke andre investorer som deltagere i 1961. Selskapet fokuserte på pakkereiser fra Skandinavia til destinasjoner i Sør-Europa, og var i så måte det første virkelige skandinaviske charterselskapet. I 1966 ble Scanair omstrukturert til et syndikat, og ble innlemmet som et heleid datterselskap av SAS-gruppen med 3/7 svensk-, 2/7 dansk- og 2/7 norsk eierskap. En rekke av SAS' større jetfly ble brukt i selskapets produksjon, blant andre Douglas DC-8, DC-10 og Boeing 747–200 som åpnet for flyvninger til mer eksotiske destinasjoner.Tross sterke passasjertall slet Scanair på hele 1980-tallet med store underskudd. Den 1. januar 1994 gikk selskapet ut av SAS-gruppen da det slo seg sammen med danske Conair, og etablerte det nye flyselskapet Premiair.
== Ulykker ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Björnelid, Richard (2011). SAS – om konsten att sänka ett flygbolag (svensk). Stockholm: Atlas. ISBN 978-91-7389-396-1.
Buraas, Anders (1972). Fly over fly: Historien om SAS. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-00891-4.
Hall, Åke (2002). Luftens Vikingar – en bok om SAS alla flygplan (svensk). Nässjö: Air Historic Research. ISBN 91-973892-3-4.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) SAS Scandinavian Airlines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) SAS Scandinavian Airlines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
SAS' norske nettsider
SAS-gruppen
SAS Ground Handling
SAS Cargo
SAS-museet
Liste over hendelser med SAS-fly | SAS kan vise til: | 8,521 | 8,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Debian | 2023-02-04 | Debian | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Debian', 'Kategori:Fri kryssplattform programvare', 'Kategori:Linuxdistribusjoner lansert i 1993'] | Debian (IPA: /ˈdɛbiən/, et teleskopord som er dannet av navnene Debra Lynn og Ian Murdock) er en fellesbetegnelse på en rekke frie og åpne Unix-liknende operativsystemer. Betegnelsen omfatter Debian GNU/Linux (en Linuxdistribusjon som er basert på Linuxkjernen), Debian GNU/kFreeBSD (basert på FreeBSD), Debian GNU/NetBSD (basert på NetBSD) og Debian GNU/Hurd som er basert på mikrokjernen GNU Mach/GNU Hurd. I tillegg er Linuxdistribusjonen blitt portert til en rekke datamaskinarkitekturer, nåværende så vel som tidligere. Operativsystemene benytter GNU-brukerprogrammer og er utviklet ved hjelp av GNU C Compiler og GNU C Library.
Debian er et amerikansk prosjekt, og første betautgave (Debian 0.01) ble lansert den 16. august 1993. Prosjektet ble opprinnelig startet av den tyskfødte programvareutvikleren Ian Murdock (1973–2015), som på det daværende tidspunkt var student ved Land-grant-universitetet Purdue University i delstaten Indiana. Selve navnet Debian er et teleskopord, som ble dannet som en kombinasjon av opphavsmannens fornavn og fornavnet til Debra Lynn, som på det daværende tidspunkt var hans kjæreste. Debian 1.1 «Buzz» var første offisielle versjon, og ble lansert den 17. juni 1996.
Debian er stort sett lisensiert under GNU General Public License (GPL) versjonene 2 og 3. Deler av programvaren er også lisensiert under BSD-lisensen og andre frie programvarelisenser som følger veiledningene i Debian Free Software Guidelines (DFSG). Debian blir utviklet av Debian Project – et brukernettverk av frivillige over hele verden.
Prosjektet utvikles over internett under ledelse av Debians prosjektleder. Siden april 2017 er dette den britiske freelanceren Chris Lamb. Debian blir utviklet med basis i tre grunnleggende dokumenter: Debian Social Contract (som inneholder en moralsk agenda), Debian Constitution (som beskriver prosjektets organisatoriske struktur) og Debian Free Software Guidelines (lisensveiledninger). Nye distribusjoner blir oppdatert kontinuerlig, og den neste kandidat blir lansert etter en tidsbasert kodefrysing. Den stabile utviklingsgreinen av Debian GNU/Linux for personlige datamaskiner og nettverkstjenere, har blitt brukt som basis for en familie av andre Linuxdistribusjoner, deriblant Ubuntu, Linux Mint, elementary OS, Zorin OS og Linux Deepin.
Debian GNU/Linux er en av de eldre Linuxdistribusjonene, og det ble tidlig avgjort at Debian skulle utvikles fritt og åpent i tråd med ånden i GNU-prosjektet. Denne beslutningen tiltrakk seg oppmerksomhet og støtte fra Free Software Foundation, som sponset prosjektet fra november 1994 til november 1995. Etter at deres økonomiske støtte opphørte, ble den ideelle organisasjonen Software in the Public Interest dannet den 16. juni 1997 av Debian Project.
| Debian (IPA: /ˈdɛbiən/, et teleskopord som er dannet av navnene Debra Lynn og Ian Murdock) er en fellesbetegnelse på en rekke frie og åpne Unix-liknende operativsystemer. Betegnelsen omfatter Debian GNU/Linux (en Linuxdistribusjon som er basert på Linuxkjernen), Debian GNU/kFreeBSD (basert på FreeBSD), Debian GNU/NetBSD (basert på NetBSD) og Debian GNU/Hurd som er basert på mikrokjernen GNU Mach/GNU Hurd. I tillegg er Linuxdistribusjonen blitt portert til en rekke datamaskinarkitekturer, nåværende så vel som tidligere. Operativsystemene benytter GNU-brukerprogrammer og er utviklet ved hjelp av GNU C Compiler og GNU C Library.
Debian er et amerikansk prosjekt, og første betautgave (Debian 0.01) ble lansert den 16. august 1993. Prosjektet ble opprinnelig startet av den tyskfødte programvareutvikleren Ian Murdock (1973–2015), som på det daværende tidspunkt var student ved Land-grant-universitetet Purdue University i delstaten Indiana. Selve navnet Debian er et teleskopord, som ble dannet som en kombinasjon av opphavsmannens fornavn og fornavnet til Debra Lynn, som på det daværende tidspunkt var hans kjæreste. Debian 1.1 «Buzz» var første offisielle versjon, og ble lansert den 17. juni 1996.
Debian er stort sett lisensiert under GNU General Public License (GPL) versjonene 2 og 3. Deler av programvaren er også lisensiert under BSD-lisensen og andre frie programvarelisenser som følger veiledningene i Debian Free Software Guidelines (DFSG). Debian blir utviklet av Debian Project – et brukernettverk av frivillige over hele verden.
Prosjektet utvikles over internett under ledelse av Debians prosjektleder. Siden april 2017 er dette den britiske freelanceren Chris Lamb. Debian blir utviklet med basis i tre grunnleggende dokumenter: Debian Social Contract (som inneholder en moralsk agenda), Debian Constitution (som beskriver prosjektets organisatoriske struktur) og Debian Free Software Guidelines (lisensveiledninger). Nye distribusjoner blir oppdatert kontinuerlig, og den neste kandidat blir lansert etter en tidsbasert kodefrysing. Den stabile utviklingsgreinen av Debian GNU/Linux for personlige datamaskiner og nettverkstjenere, har blitt brukt som basis for en familie av andre Linuxdistribusjoner, deriblant Ubuntu, Linux Mint, elementary OS, Zorin OS og Linux Deepin.
Debian GNU/Linux er en av de eldre Linuxdistribusjonene, og det ble tidlig avgjort at Debian skulle utvikles fritt og åpent i tråd med ånden i GNU-prosjektet. Denne beslutningen tiltrakk seg oppmerksomhet og støtte fra Free Software Foundation, som sponset prosjektet fra november 1994 til november 1995. Etter at deres økonomiske støtte opphørte, ble den ideelle organisasjonen Software in the Public Interest dannet den 16. juni 1997 av Debian Project.
== Utgaver ==
Debian finnes til en hver tid i tre forskjellige utgaver, «stable», «testing» og «unstable». «stable»-utgaven er den som anbefales for sluttbrukere, «testing» er utgaven som kommer til å bli neste stabile versjon, «unstable» er hvor utviklingen foregår. Hver utgave har i tillegg et kodenavn som er hentet fra figurer i filmen Toy Story.
Pr. oktober 2017 er den siste «stable»-utgaven (versjon 9.0) kalt «stretch», og «testing»-versjonen (versjon 10.0) kalt «buster». Navnet «sid» blir aldri tildelt en utgivelse, men representerer alltid «unstable»-utgaven hvor utviklingen foregår.
Grunnet en uoffisiell utgivelse merket «1.0» ble den første offisielle utgivelsen kalt «1.1».
== Pakkesystemet ==
Pakkesystemet til debian heter dpkg. .deb filer blir tatt hånd om av Debians pakkeverktøy dpkg og apt (advanced package tool). Pakker hentes av apt fra et av Debians speil og installeres av dpkg.
== Sosial kontrakt med fri-programvarefellesskapet ==
Debian vil forbli 100 prosent fri programvare
Debian vil gi noe tilbake til fri programvare-fellesskapet
Debian vil ikke skjule problemer
Debian priorieterer sine brukere og fri programvare høyest
Verk som ikke lever opp til DFSG ("Debian Free Software Guidelines"), støttes ikke av Debian, men er tilgjengelig via contrib og non-free.
== Debians retningslinjer for fri programvare (DFSG) ==
Programmet skal kunne gis videre uten restriksjoner.
Programmet skal inkludere kildekode og tillate at både kildekode og kompilert program kan distribueres videre.
Lisensen skal tillate endringer og verk basert på programmet, og at disse distribueres under de samme betingelsene som det originale programmet.
Lisensen må kun begrense distribusjon av kildekoden i endret form, hvis lisensen tillater distribusjon av "patch-filer" sammen med kildekoden. Lisensen skal uttryksvis tillate distribusjon av programmer basert på endret kildekode. Lisensen kan kreve at baserte verk har et endret navn eller versjonsnummer. (Dette er et kompromiss. Debian-gruppen oppfordrer alle forfattere til å ikke begrense endring av noen filer, hverken i kildekode- eller kompilert form).
Lisensen må ikke diskriminere noen personer eller grupper.
Lisensen må ikke forhindre noen i å bruke programmet innenfor et spesifikt bruksområde. Den må for eksempel ikke forhindre at programmet brukes kommersielt eller i forbindelse med genetisk forskning.
Rettighetene knyttet til programmet skal gjelde alle som programmet er videresendt til, uten å kreve ytterligere lisensiering.
Hvis programmet tas fra Debian og anvendes eller distribueres uten Debian, men ellers innenfor lisensbetingelsene, skal alle parter som programmet er videredistribuert til ha de samme rettighetene som lisensen gir i forbindelse med Debian.
Lisensen må ikke legge restriksjoner på annen programvare som distribueres sammen med den lisensierte programvaren.
Eksempler på lisenser: GPL-, BSD-, og Artistic-lisensene er eksempler på lisenser som Debian anser som frie.
== Distribusjoner basert på Debian ==
Debian danner grunnlaget for flere andre Linux-distribusjoner. Noen av de mer kjente er listet under.
Knoppix – LiveCD-distribusjon, kan kjøres rett fra CD-ROM uten behov for installering.
MEPIS
Linspire
Lycoris
Progeny
Skolelinux – Norsk distribusjon laget med tanke på bruk i skolen.
Ubuntu – Med GNOME som standard skrivebordsmiljø.
Kubuntu – En versjon av Ubuntu med KDE som standard skrivebordsmiljø.
Xubuntu – En versjon av Ubuntu med Xfce som standard skrivebordsmiljø.
Edubuntu – En versjon av Ubuntu som er tilpasset bruk i skolen.
Xandros
Raspbian
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
Offisiell blogg
Mate-URL
Mate-URL
(en) Debian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Debian – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.debianguiden.dk – Dansk guide.
http://www.debianforum.dk – Et forum om og for Debian.
https://web.archive.org/web/20170425210150/http://www.debianplanet.org/ – Nyheter med henhold til Debian.
https://www.debian.org/News/weekly/ – Ukentlig nyheter om Debian.
https://web.archive.org/web/20161222132134/http://www.debianhelp.org/ – En hjelpeside om og for Debian.
https://web.archive.org/web/20040929082356/http://planet.debian.net/ – Bloggene til flere av utviklerne av Debian.
Debian på openhub.net | Debian (IPA: /ˈdɛbiən/, et teleskopord som er dannet av navnene Debra Lynn og Ian Murdock) er en fellesbetegnelse på en rekke frie og åpne Unix-liknende operativsystemer. Betegnelsen omfatter Debian GNU/Linux (en Linuxdistribusjon som er basert på Linuxkjernen), Debian GNU/kFreeBSD (basert på FreeBSD), Debian GNU/NetBSD (basert på NetBSD) og Debian GNU/Hurd som er basert på mikrokjernen GNU Mach/GNU Hurd. | 8,522 | 8,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luger | 2023-02-04 | Luger | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Introduksjoner i 1900', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Tyske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpen fra første verdenskrig'] | Parabellum-Pistole er en tysk halvautomatisk pistol, best kjent utenfor Tyskland som Luger, etter designeren. Våpenet ble tatt opp av det tyske forsvar som standardvåpen i 1908 som Pistole 08. Våpenet opererer etter «kort-rekyl»-prinsippet og har en karakteristisk utforming med et «kne» som slår opp ved omlading. Navnet fikk den etter det latinske sitatet: Si vis pacem, para bellum («Forbered deg på krig om du ønsker fred»).
| Parabellum-Pistole er en tysk halvautomatisk pistol, best kjent utenfor Tyskland som Luger, etter designeren. Våpenet ble tatt opp av det tyske forsvar som standardvåpen i 1908 som Pistole 08. Våpenet opererer etter «kort-rekyl»-prinsippet og har en karakteristisk utforming med et «kne» som slår opp ved omlading. Navnet fikk den etter det latinske sitatet: Si vis pacem, para bellum («Forbered deg på krig om du ønsker fred»).
== Historie ==
Lugeren er en videreutvikling av Hugo Borchardts pistol C93. Begge har det karakteristiske «kneet» som slår opp under rekylen. Denne mekanismen ble først patentert av Maxim til bruk i maskingevær. I Maxims løsning slo kneet ned etter skuddløning. Lugeren var en videreutvikling av C93 det skjeftet ble vinklet markant bakover og rekylfjæra flyttet inn i skjeftet.
Den ble konstruert av Georg Luger ved Deutsche Waffen und Munitionsfabriken og introdusert i 1898. Pistolen har blitt produsert med strenge kvalitetsstandarder, og dette har gitt pistolene lang tjenestetid. 9 x 19 mm Parabellum er standard kaliber, men den ble produsert opprinnelig i 7,65 x 21 mm Luger, som også ble levert til andre land (Finland og Sveits). I dag er Lugerpistolene populære samlerobjekter.
== Tjeneste ==
TysklandI 1908 ble Lugeren gjort til standardpistol i det tyske forsvar som Pistole 08 (etter årstallet) og forble i tysk tjeneste frem til 1942 da den ble byttet ut med Pistole 38 (Walther P38). Dette var primært fordi Lugeren var dyr i produksjon og at den har lav terskel for hvor mye støv og skitt den tåler før den slutter å fungere, noe som gjør den lite egnet i feltoperasjoner. Men den ble allikevel brukt frem til andre verdenskrigs slutt grunnet mangler på håndvåpen.
NorgeLugerpistolene var i mindre utstrakt bruk i den norske hæren mellom 1945 og 1987, og finnes fremdeles på enkelte av forsvarets lagre.
SveitsBle approbert som standard pistol i det sveitsiske forsvar i 1900, i 7,65 mm
FinlandI 1923 approberte Finland Lugerpistolen i 7,65 mm og 4 toms løp som standard militærvåpen. De kjøpte ca. 8 000 pistoler mellom 1923 og 1935
== Produsenter ==
Pistolen ble produsert ved en rekke fabrikker:
Deutsche Waffen und Munitionsfabriken (DWM), 1900-1930
Erfurt, 1911-1918
Berne, 1918-1949
Vickers, 1921
Simson, 1922-1933
Mauser, 1930-1942
Krieghoff, 1935-1945
== Modeller ==
Lugeren ble laget i flere modeller:
1900
1900 Lang
1902
1902 Karabin
P08
Artilleri
Marine
== Eksterne lenker ==
(en) Parabellum pistol – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) P08 Parabellum – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Målsatte tegninger Pistole 08 og lang Pistole 08 (tysk) | Tyskland | 8,523 | 8,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Walther_Sportwaffen | 2023-02-04 | Carl Walther Sportwaffen | ['Kategori:1886 i Europa', 'Kategori:48°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Carl Walther Sportwaffen', 'Kategori:Etableringer i 1886', 'Kategori:Sider med kart'] | Carl Walther GmbH Sportwaffen (tidligere Walther Waffenfabrik) er en tysk våpenfabrikant.
I mer enn 100 år har Walther gjort store gjennombrudd i utviklingen av pistoler. Mange av bedriftens pistoler har blitt legendariske, blant annet PPK og P99, som begge er favorittvåpnene til den fiktive agenten James Bond og vår egen mesterdetektiv Knut Gribb. Walther produserer både våpen for sport og militære formål, med hovedvekt på teknisk avanserte produkter for sportsskytteren.
| Carl Walther GmbH Sportwaffen (tidligere Walther Waffenfabrik) er en tysk våpenfabrikant.
I mer enn 100 år har Walther gjort store gjennombrudd i utviklingen av pistoler. Mange av bedriftens pistoler har blitt legendariske, blant annet PPK og P99, som begge er favorittvåpnene til den fiktive agenten James Bond og vår egen mesterdetektiv Knut Gribb. Walther produserer både våpen for sport og militære formål, med hovedvekt på teknisk avanserte produkter for sportsskytteren.
== Skytevåpen ==
Pistoler
Walther PP / PPK
Walther P38
Walther SSP
Walther P99
Walther P22
Walther GSPRifler
Walther WA2000Maskinpistoler
Walther MP
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Walther – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Carl Walther GmbH Sportwaffen (tidligere Walther Waffenfabrik) er en tysk våpenfabrikant. | 8,524 | 8,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amberg | 2023-02-04 | Amberg | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Amberg er en by i Oberpfalz i den tyske delstaten Bayern, og ligger rundt 60 km øst for Nürnberg, ikke langt fra grensen til Tsjekkia. Gamlebyen i Amberg er blant de best bevarte middelalderbyene i Europa.
Byen har et areal på 50,04 km², og har 41 592innbyggere (2013).
| Amberg er en by i Oberpfalz i den tyske delstaten Bayern, og ligger rundt 60 km øst for Nürnberg, ikke langt fra grensen til Tsjekkia. Gamlebyen i Amberg er blant de best bevarte middelalderbyene i Europa.
Byen har et areal på 50,04 km², og har 41 592innbyggere (2013).
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Amberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Amberg er en by i Oberpfalz i den tyske delstaten Bayern, og ligger rundt 60 km øst for Nürnberg, ikke langt fra grensen til Tsjekkia. Gamlebyen i Amberg er blant de best bevarte middelalderbyene i Europa. | 8,525 | 8,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caroline_av_Ansbach | 2023-02-04 | Caroline av Ansbach | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske dronninger', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 1737', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1683', 'Kategori:Huset Hannover', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Ansbach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Wilhelmine Charlotte Caroline av Brandenburg-Ansbach (født 1. marsjul./ 11. mars 1683greg. i Ansbach i Tyskland; død 20. novemberjul./ 1. desember 1737greg. i London) var dronning av Storbritannia og Irland og hertuginne av Braunschweig-Lüneburg gjennom sitt ekteskap med kong Georg II av Storbritannia.
| Wilhelmine Charlotte Caroline av Brandenburg-Ansbach (født 1. marsjul./ 11. mars 1683greg. i Ansbach i Tyskland; død 20. novemberjul./ 1. desember 1737greg. i London) var dronning av Storbritannia og Irland og hertuginne av Braunschweig-Lüneburg gjennom sitt ekteskap med kong Georg II av Storbritannia.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun ble født i Ansbach i Tyskland som datter av markgreve Johann Friedrich av Brandenburg-Ansbach. Hun var en vakker, intelligent og kultivert kvinne som fikk mange ekteskapstilbud. Hun avviste bl.a. muligheten til å bli dronning av Spania fordi hun ikke ville oppgi sin protestantiske tro. Kort tid senere giftet hun seg med Georg, sønn av kurfyrsten av Hannover, som senere ble britisk konge. Bryllupet fant sted i Hannover i 1705, og deres første barn, prins Fredrik Ludvig, ble født i 1707.
=== Prinsesse av Wales ===
Da ektemannens far ble britisk konge som Georg I ble Caroline fyrstinne av Wales. Fordi svigerfaren hadde skilt seg fra sin kone noen år tidligere, var det ingen dronning, og Caroline fungerte som Storbritannias førstedame. Hun innledet snart et vennskap med Robert Walpole, som i realiteten fungerte som statsminister, og hans innflytelse sikret at fyrsten av Wales og hans kone kunne opprettholde sin posisjon selv etter at det kom til brudd mellom kongen og hans sønn tronarvingen.Georgs ekteskap med Caroline var stort sett lykkelig, selv om han hadde elskerinner. Han var aldri hennes intellektuelle likemann. Et satirisk vers fra perioden lød:
You may strut, dapper George, but 'twill all be in vain,
We all know 'tis Queen Caroline, not you, that reign.
=== Dronning ===
Caroline ble dronning da svigerfaren døde i 1727. I de følgende årene førte hun og ektemannen en konstant strid med sin eldste sønn, tronarvingen Fredrik, fyrste av Wales. Han hadde blitt værende i Tyskland, og flyttet først til Storbritannia i 1728 da han var voksen. Fredrik delte ikke farens politiske overbevisninger. Straks han hadde giftet seg ba han parlamentet om en økning av sine inntekter som faren hadde nektet ham. Caroline hadde personlig valgt sønnens brud, Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha, men ble snart overbevist om at ekteskapet ikke ville bli lykkelig, noe som imidlertid ikke later til å være riktig. En merkelig episode fulgte, da fyrsten av Wales smuglet sin kone ut av huset midt på natten da hun skulle føde deres første barn, for å sikre at hans mor ikke var til stede ved fødselen.Caroline fikk ti barn og døde i 1737. Hun ble begravet på Westminster Abbey. Hun og hennes ektemann hadde arrangert to matchende sarkofager med avtagbare sider, slik at de kunne hvile ved siden av hverandre da han døde 23 år senere.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henry William Wilkins: Caroline The Illustrious Queen Consort of George II and Sometime Queen-Regent. A Study of her Life and Time. London 1901.
Alice Drayton Greenwood: Lives of the Hanoverian Queens of England. George Bell and Sons, London 1909.
Ruby L. Arkell: Caroline of Ansbach. George The Second’s Queen. Oxford University Press, London/ New York/ Toronto 1939.
(de) Hermann Dallhammer: «Karoline, Kurfürstin von Hannover, Königin von Großbritannien, geborene Markgräfin zu Brandenburg-Ansbach.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-00192-3, s. 282 f. (digitalisering).
Günther Schuhmann: Die Markgrafen von Brandenburg-Ansbach. Eine Bilddokumentation zur Geschichte der Hohenzollern in Franken. Ansbach 1980.
Domenico Bertoloni Meli: Caroline, Leibniz and Clark. In: Journal of the History of Ideas. 60, Nr.3, 1999, ISSN 0022-5037, S. 469–486.
Joanna Marschner: Queen Caroline of Anspach and the European princely museum tradition. In: Clarissa Campbell Orr (Hrsg.): Queenship in Britain 1660-1837. Manchester University Press, Manchester/ New York 2002, ISBN 0-7190-5769-8, S. 130–142.
Christine Gerrard: Queens-in-waiting: Caroline of Anspach and Augusta of Saxe-Gotha as Princesses of Wales. In: Clarissa Campbell Orr (Hrsg.): Queenship in Britain 1660-1837. Manchester University Press, Manchester/ New York 2002, S. 143–161.
Andrew Hanham: Caroline of Brandenburg-Ansbach and the Anglicisation of the House of Hanover. In: Clarissa Campbell Orr (Hrsg.): Queenship in Europe 1660-1815. The Role of the Consort. Cambridge University Press, Cambridge 2004, ISBN 0-521-81422-7, S. 276–299.
Marita A. Panzer: Englands Königinnen. Von den Tudors zu den Windsors. Piper, München 2003, ISBN 3-492-23682-0.
Karin Schrader: She scorn'd an Empire for Religion’s sake. Zu einem Jugendbildnis der Caroline von Ansbach, Königin von England. In: Simone Roggendorf, Sigrid Ruby (Hrsg.): (En)gendered. Frühneuzeitlicher Kunstdiskurs und weibliche Porträtkultur nördlich der Alpen. Jonas Verlag, Marburg 2004, ISBN 3-89445-338-9, S. 136–152.
Karin Schrader: The Queen-in-waiting. Zur Genese der Ikonographie Wilhelmine Carolines von Brandenburg-Ansbach (1683–1737). In: Niedersächsisches Jahrbuch für Landesgeschichte. 82, 2010, ISSN 0078-0561, S. 289–310.
The Universal magazine, 1760, Band 27, S. 256 (englisch)
The Monthly Chronologer, November 1737, Band 6, S. 644 (englisch)
Edward Kimber: The Peerage of England. London 1766, S. XIX (englisch) | Ansbach er en by i Mittelfranken i den tyske delstaten Bayern, og ligger rundt 40 km sørvest for Nürnberg. Byen er forvaltningssentrum for Regierungsbezirk Mittelfranken. | 8,526 | 8,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aschaffenburg | 2023-02-04 | Aschaffenburg | ['Kategori:49°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-03', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Aschaffenburg er en by i Regierungsbezirk Unterfranken i det nordvestre hjørnet av den tyske delstaten Bayern, nær grensen til Hessen.
Byen ligger på den høyre bredden av elven Main og dens trange bielv Aschaff nær foten av Spessart. Som «kretsfri by» hører Aschaffenburg ikke til distriktet Aschaffenburg, men er dets administrasjonssentrum. Byen er også kjent som Tor zum Spessart eller «porten til fjellrekken Spessart».
| Aschaffenburg er en by i Regierungsbezirk Unterfranken i det nordvestre hjørnet av den tyske delstaten Bayern, nær grensen til Hessen.
Byen ligger på den høyre bredden av elven Main og dens trange bielv Aschaff nær foten av Spessart. Som «kretsfri by» hører Aschaffenburg ikke til distriktet Aschaffenburg, men er dets administrasjonssentrum. Byen er også kjent som Tor zum Spessart eller «porten til fjellrekken Spessart».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Aschaffenburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aschaffenburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Unterfranken | 8,527 | 8,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bamberg | 2023-02-04 | Bamberg | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland'] | Bamberg er en kretsfri by i Oberfranken i den tyske delstaten Bayern. Byen er universitets-, skole og forvaltningsby. I Bamberg finnes et katolsk erkebispedømme med samme navn. Bambergs indre by ble i 1993 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Byen er kjent for ølproduksjon og -tradisjon.
| Bamberg er en kretsfri by i Oberfranken i den tyske delstaten Bayern. Byen er universitets-, skole og forvaltningsby. I Bamberg finnes et katolsk erkebispedømme med samme navn. Bambergs indre by ble i 1993 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Byen er kjent for ølproduksjon og -tradisjon.
== Geografi ==
Bamberg indre by ligger mellom de to elveløpene til Regnitz. Elven munner ut i Main ca. 6,8 kilometer nord for bysentret.
== Historie ==
Byen nevnes først i 902. Keiser Henrik II gjorde Bamberg til bispesete i 1007 for å fremme konverteringen av folkene øst for Bamberg til kristendommen. For et kort tidsrom var byen senteret i det tysk-romerske rike. Henrik og hans hustru Kunigunde er begge begravet i katedralen.
I 1647 ble byens universitet grunnlagt, som Academia Bambergensis. Universitetets navn er idag Otto-Friedrich-Universität.
I de følgende århundrene var Bamberg styrt av fyrstbiskoper, som oppførte en rekke monumentale byggverker. Bamberg mistet sin uavhengighet i 1802 og ble del av kurfyrstedømmet, det senere kongeriket Bayern.
Etter første verdenskrig, da kommunister grep makten i deler av Bayern, flyktet den bayerske regjeringen til Bamberg hvor den holdt til i nesten to år, inntil frikorps hadde gjenerobret hovedstaden München.
== Severdigheter ==
Bamberg domkirke (1004–1237), med Bambergrytteren, gravene til keiser Henrik II og keiserinne Kunigunde og pave Klemens II.
Alte Hofhaltung, biskopresidensen på 15- og 1600-tallet
Neue Residenz, residens for biskopene fra 1600-tallet, med Staatsgalerie
Det gamle rådhuset (1386), bygget midt i elven Regnitz, tilgjengelig fra to broer
Klein-Venedig (Lille Venezia), en koloni av pittoreske fiskerboliger langs Regnitz
== Teatre og museer ==
E.T.A.-Hoffmann-Theater
Historisches Museum, Domplatz 7
Stadtgalerie Villa Dessauer, Hainstraße 4a
Sammlung Ludwig, Obere Brücke 4
Bamberger Krippenmuseum
Brauerei-Museum (bryggeri-museum)
Diözesanmuseum
E.T.A.-Hoffmann-Haus
Feuerwehrmuseum
Gärtner- und Häckermuseum
Missionsmuseum, Missionshaus Bug
Museum der Kommunikations- und Bürogeschichte
Museum für Frühislamische Kunst
Naturkunde-Museum
Polizeigeschichtliche Sammlung Bayern
== Kulinariske spesialiteter ==
I den tradisjonsrike ølbyen Bamberg finnes det stadig ni privatbryggerier, som sørger for et ganske enestående utvalg av øl. En særlig spesialitet er den bambergske Rauchbier (røkøl).
=== Bryggerier ===
Fässla (www.faessla.de)
Greifenklau (www.greifenklau.de)
Kaiserdom (www.kaiserdom.de)
Keesmann (www.keesmann-braeu.de)
Klosterbräu (www.klosterbraeu.de)
Mahrs Bräu (www.mahrs-braeu.de)
Maisel Bräu (www.maisel-braeu-bamberg.de)
Schlenkerla (www.schlenkerla.de)
Spezial (www.brauerei-spezial.de)Dessuten finnes det et gjestgiveri som brygger sin egen øl:
Ambräusianum (www.haus-mahr.de
== Biblioteker ==
Staatsbibliothek Bamberg med en samling av over 1 000 middelalderhåndskrifter, bl.a. Bamberger Apokalypse
Universitätsbibliothek Bamberg Arkivert 4. desember 2004 hos Wayback Machine.
Stadtbücherei Bamberg
== Personligheter ==
Hegel arbeidet som avisredaktør i Bamberg og skrev her Phänomenologie des Geistes,
Willy Lessing, industrimann
E. T. A. Hoffmann var på 1800-tallet kapellmester ved Hoftheater
Hans Wollschläger levet og arbeidet mange år i Bamberg
Wilhelm Emil Messerschmitt, industrimann og flykonstruktør
Thomas Dehler, liberal politiker og justisminister
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Bamberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bamberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Erzbistum Bamberg
Prosjektide fra Kaiser-Heinrich-Gymnasium (Lateinische Inschriften, Chronogramme, Gedenktafeln, Epithaphe)
Denkmalseite des Kaiser-Heinrich-Gymnasiums | Bamberg er en kretsfri by i Oberfranken i den tyske delstaten Bayern. Byen er universitets-, skole og forvaltningsby. | 8,528 | 8,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sachsen-Coburg-Gotha | 2023-02-04 | Sachsen-Coburg-Gotha | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:De ernestinske hertugdømmer', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Huset Sachsen-Coburg-Gotha', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1826', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1918', 'Kategori:Tidligere fyrstedømmer', 'Kategori:Tidligere monarki i Europa', 'Kategori:Tidligere tyske forbundsstater'] | Sachsen-Coburg-Gotha (Sachsen-Coburg und Gotha) var navnet på de to tyske hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha, i de nåværende delstatene Bayern og Thüringen, da de var i personalunion mellom 1826 og 1918.
Begge hertugdømmene tilhørte de saksiske hertugdømmene styrt av den ernestinske linje av Wettin-dynastiet.
Det er også navnet på et fyrstehus som stammer fra hertugdømmet, og som nå regjerer Belgia og Storbritannia, og tidligere regjerte Portugal og Bulgaria.
| Sachsen-Coburg-Gotha (Sachsen-Coburg und Gotha) var navnet på de to tyske hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha, i de nåværende delstatene Bayern og Thüringen, da de var i personalunion mellom 1826 og 1918.
Begge hertugdømmene tilhørte de saksiske hertugdømmene styrt av den ernestinske linje av Wettin-dynastiet.
Det er også navnet på et fyrstehus som stammer fra hertugdømmet, og som nå regjerer Belgia og Storbritannia, og tidligere regjerte Portugal og Bulgaria.
== Historie ==
Hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha kom i personalunion i 1826, da den siste hertug av Sachsen-Gotha-Altenburg døde uten mannlige arvinger. Hans slektninger delte hans landområder, og svigersønnen, hertug Ernst I av Sachsen-Coburg-Saalfeld mottok Gotha, og endret sin tittel til hertug av Sachsen-Coburg og Gotha. Hertugdømmene forble imidlertid formelt separate.
Ernst I døde i 1844, og hans eldste sønn Ernst II overtok styret og regjerte til sin død i 1893. En yngre prins, Albert av Sachsen-Coburg-Gotha ble i 1840 gift med den britiske dronning Victoria. Ettersom Ernst II var barnløs, var den nærmeste arveberettigede i 1893 prinsen av Wales, den senere kong Edward VII av Storbritannia. Men Edward hadde gitt avkall på hertugdømmene til fordel for sin yngre bror, Alfred. Alfreds eneste sønn, som også het Alfred, begikk selvmord i 1899, så da Alfred døde ble han etterfulgt av sin nevø, Carl Eduard, hertugen av Albany, sønn av dronning Victorias yngste sønn.
Carl Eduard regjerte inntil 18. november 1918 da det revolusjonære arbeider- og soldatrådet i Gotha avsatte ham som hertug i forbindelse med den tyske revolusjon. De to hertugdømmene, kun bundet sammen av sin felles hersker, ble adskilt, og opphørte å eksistere i 1920, da Sachsen-Coburg ble innlemmet i Bayern, og Sachsen-Gotha ble slått sammen med en rekke andre småstater til staten Thüringen.
Hovedstedene i Sachsen-Coburg og Gotha var Coburg og Gotha. Hertugdømmene hadde tilsammen et areal på 1 977 km² og en befolkning på 242 000 (1905).
Hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha var de eneste stater i verden som anerkjente Den amerikanske konføderasjons (sørstatenes) uavhengighet.
== Huset Sachsen-Coburg-Gotha ==
=== Hertuger av Sachsen-Coburg og Gotha, 1826 - 1918 ===
Ernst I 1826–1844
Ernst II 1844–1893
Alfred 1893–1900
Carl Eduard 1900–1918
=== Overhoder for huset Sachsen-Coburg og Gotha siden 1918 ===
Carl Eduard 1918–1954
Prins Friedrich Josias 1954–1998
Prins Andreas 1998-
=== Belgiernes konger av huset Sachsen-Coburg og Gotha ===
Leopold I (1831–1865)
Leopold II (1865-1909)
Albert I (1909-1934)
Leopold III (1934-1951)
Baudouin I (1951-1993)
Albert II (1993- )
=== Konger av Portugal av huset Sachsen-Coburg og Gotha ===
Pedro V (1853–1861)
Louis (1861–1889)
Carlos (1889–1908)
Manuel II (1908–1910) (d.1932)
=== Tsarer av Bulgaria av huset Sachsen-Coburg og Gotha ===
Ferdinand (1887–1918)
Boris III (1918–1943)
Simeon II (1943–1946) – senere statsminister i Bulgaria (2001–2005)
=== Konger og dronninger av Storbritannia og Irland (til 1927) og Storbritannia og Nord-Irland av huset Sachsen-Coburg og Gotha ===
Edward VII (1901–1910)
George V (1910–1936)
Edward VIII (1936)
Georg VI (1936–1952)
Elisabeth II (1952–2022)
Charles III av Storbritannia (2022–)Den britiske linjen har siden 1917 gått under navnet Windsor. Dronning Elizabeth er det siste medlemmet av dette huset på den britiske tronen, da tronarvingen tilhører hennes manns, prins Philips, slekt, nemlig huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
== Eksterne lenker ==
http://www.deutsche-schutzgebiete.de/herzogtum_sachsen-coburg-gotha.htm | | provins = Oberfranken | 8,529 | 8,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlangen | 2023-02-04 | Erlangen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Erlangen er en by i Regierungsbezirk Mittelfranken i den tyske delstaten Bayern. Med i overkant av 100 000 innbyggere kvalifiserer Erlangen i henhold til offisielle tyske kriterier med knapp margin til betegnelsen storby, den minste av åtte slike i Bayern. Men den relativt anonyme tilværelsen i skyggen av den nærmeste naboen Nürnberg, Bayerns nest-største by, innebærer i praksis at Erlangen snarere både bærer preg av, og har status som småby. De to byene ligger bare 17 km fra hverandre i luftlinje (sentrum til sentrum), og danner sammen med Fürth, som for lengst har vokst fysisk sammen med Nürnberg, metropol-området Nürnberg-Fürth-Erlangen.
| Erlangen er en by i Regierungsbezirk Mittelfranken i den tyske delstaten Bayern. Med i overkant av 100 000 innbyggere kvalifiserer Erlangen i henhold til offisielle tyske kriterier med knapp margin til betegnelsen storby, den minste av åtte slike i Bayern. Men den relativt anonyme tilværelsen i skyggen av den nærmeste naboen Nürnberg, Bayerns nest-største by, innebærer i praksis at Erlangen snarere både bærer preg av, og har status som småby. De to byene ligger bare 17 km fra hverandre i luftlinje (sentrum til sentrum), og danner sammen med Fürth, som for lengst har vokst fysisk sammen med Nürnberg, metropol-området Nürnberg-Fürth-Erlangen.
== Historie ==
Erlangens historie er nært knyttet til de franske hugenottene.
Etter ødeleggelsene under trettiårskrigen gikk Erlangen, som til da ikke hadde vært for stort mer enn et tettsted å regne, nærmest fullstendig til grunne. I nærmere 20 år var både byen og omlandet praktisk talt ubebodd. Denne situasjonen endret seg først i 1685, da den franske kongen Ludvig XIV tilbakekalte Ediktet i Nantes. Betydningen av dette var at kongens kalvinistiske undersåtter, av sine motstandere kalt hugenotter, ikke lenger fikk nyte godt av den religionsfriheten de inntil da hadde vært sikret i det katolsk-dominerte Frankrike. Dermed oppsto en flyktningbølge på ca. 400 000 mennesker som orienterte seg mot Sveits, Tyskland og Storbritannia, samt Nord-Amerika.
Denne situasjonen utnyttet markgreve Christian Ernst av Brandenburg-Bayreuth ved å tilby flyktningene retten til å slå seg ned i Erlangen, for på denne måten å blåse nytt liv i en region som ikke så ut til å komme seg på beina igjen av egen kraft. De første seks hugenottene nådde Erlangen 17. mai 1686, deretter fulgte til sammen ca. 1500 mennesker i flere puljer. Det ble snart åpenbart at den lille landsbyen Erlangen ikke uten videre hadde kapasitet til å huse et slikt antall mennesker, slik at det derfor måtte anlegges en ny bosetning. Dette ga støtet til «nybyen» (Neustadt) Erlangen, der bykjernen i dagens Erlangen ligger, sør for det opprinnelige, gamle Erlangen.
== Næringsliv ==
Næringslivet i Erlangen er i det alt vesentlige dominert av aktivitetene til Europas største elektrokonsern, Siemens AG, samt Friedrich-Alexander-universitetet. Disse to setter begge sitt tydelige preg på byen, og spiller sentrale roller for Erlangen som store arbeidsplasser og lokomotiver for den lokale økonomien. Spesielt kan nevnes at Universitetet og Siemens driver et utstrakt samarbeid på fagområdet medisinsk teknologi, og har som erklært målsetning å fremme Erlangens posisjon som «Tysklands medisinsk-teknologiske hovedstad».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Erlangen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erlangen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Erlangen City Guide | Erlangen er en by i Regierungsbezirk Mittelfranken i den tyske delstaten Bayern. Med i overkant av innbyggere kvalifiserer Erlangen i henhold til offisielle tyske kriterier med knapp margin til betegnelsen storby, den minste av åtte slike i Bayern. | 8,530 | 8,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SpVgg_Greuther_F%C3%BCrth | 2023-02-04 | SpVgg Greuther Fürth | ['Kategori:1903 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1903', 'Kategori:Fotballag i Tyskland', 'Kategori:Sport i Bayern'] | Spielvereinigung Greuther Fürth er en tysk sportsklubb fra byen Fürth. Før 1995 het klubben SpVgg Fürth.
| Spielvereinigung Greuther Fürth er en tysk sportsklubb fra byen Fürth. Før 1995 het klubben SpVgg Fürth.
== Spillerstall ==
Oppdatert 4. oktober 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Meritter ==
Tysk mester: 1914, 1926, 1929
== Plasseringer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside | Fürth er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. | 8,531 | 8,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bayern | 2023-02-04 | Bayern | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For fotballaget se FC Bayern München
«Bavaria» omdirigerer hit; for det costaricanske ølet, se Bavaria (øl).Fristaten Bayern (latin Bavaria) er den sørøstligste av de tyske delstatene. Den har et landområde på 70 553 km² og 12,5 millioner innbyggere. Hovedstaden er München.
Bayern oppstod som hertugdømme i midten av det første årtusen, og på 1600-tallet ble hertugen av Bayern kurfyrste i det tysk-romerske rike. Fra 1806 til 1918 var Bayern et monarki (Kongeriket Bayern), og har siden 1918 vært en fristat, som betyr republikk. Selv om Bayern fortsatte å være et eget kongerike til 1918, inngikk landet fra 1871 som en forbundsstat i nasjonalstaten Tyskland og kongen av Bayern var en av hele fire forbundsfyrster med tittelen konge. Statsrettslig er Bayern i dag en delsuveren stat. Før 1871 var Bayern en fullt suveren stat.
Bayern grenser mot tre suverene stater, Tsjekkia, Østerrike, Sveits, og mot de tyske delstatene Baden-Württemberg, Hessen, Thüringen og Sachsen. Mot Sveits har Bayern ingen grense over land, den går gjennom Bodensjøen. Elvene Donau og Main renner gjennom delstaten.
Øvrige viktige byer foruten hovedstaden inkluderer Nürnberg, Augsburg, Würzburg, Ingolstadt, Regensburg, Fürth og Erlangen. En av Europas best bevarte og kjente middelalderbyer er den bayerske byen Rothenburg ob der Tauber.
I delstaten lever det tradisjonelt tre folkestammer: Bayrere («gammelbayrere»), schwabere og frankere.
| For fotballaget se FC Bayern München
«Bavaria» omdirigerer hit; for det costaricanske ølet, se Bavaria (øl).Fristaten Bayern (latin Bavaria) er den sørøstligste av de tyske delstatene. Den har et landområde på 70 553 km² og 12,5 millioner innbyggere. Hovedstaden er München.
Bayern oppstod som hertugdømme i midten av det første årtusen, og på 1600-tallet ble hertugen av Bayern kurfyrste i det tysk-romerske rike. Fra 1806 til 1918 var Bayern et monarki (Kongeriket Bayern), og har siden 1918 vært en fristat, som betyr republikk. Selv om Bayern fortsatte å være et eget kongerike til 1918, inngikk landet fra 1871 som en forbundsstat i nasjonalstaten Tyskland og kongen av Bayern var en av hele fire forbundsfyrster med tittelen konge. Statsrettslig er Bayern i dag en delsuveren stat. Før 1871 var Bayern en fullt suveren stat.
Bayern grenser mot tre suverene stater, Tsjekkia, Østerrike, Sveits, og mot de tyske delstatene Baden-Württemberg, Hessen, Thüringen og Sachsen. Mot Sveits har Bayern ingen grense over land, den går gjennom Bodensjøen. Elvene Donau og Main renner gjennom delstaten.
Øvrige viktige byer foruten hovedstaden inkluderer Nürnberg, Augsburg, Würzburg, Ingolstadt, Regensburg, Fürth og Erlangen. En av Europas best bevarte og kjente middelalderbyer er den bayerske byen Rothenburg ob der Tauber.
I delstaten lever det tradisjonelt tre folkestammer: Bayrere («gammelbayrere»), schwabere og frankere.
== Historie ==
Navnet Bayern brukes tidligst av frankerne i år 520. St. Bonifatius fullførte kristningen av landet i begynnelsen av det 8. århundre.
Fra 550 til 788 hersket adelsslekten Agilulfingerne i hertugdømmet Bayern. Dynastiet endte med Tassilo III som ble avsatt av Karl den store. I de neste 400 årene hersket en rekke familier over hertugdømmet, men sjelden for mer enn tre generasjoner. Den siste, og en av de viktigste, av disse hertugene var Henrik Løve av Welferslekten, grunnlegger av München.
Da Henrik Løve ble avsatt som hertug av Sachsen og Bayern av sin fetter, keiser Fredrik Barbarossa, i 1180, ble Bayern gitt som len til Wittelsbachfamilien, som styrte Bayern som hertuger, kurfyrster og konger sammenhengende fra 1180 til 1918.
Bayern motstod reformasjonen og er sterkt romersk-katolsk.
Under Napoleonskrigene kom Bayern under fransk innflytelse og ble tvunget til å bli med i Rhinkonføderasjonen. Bayern ble kongerike i 1806 etter det tysk-romerske rikes undergang. Ved Wienerkongressen kunne Bayern annektere Rhin-Pfalz. Det klarte å bevare sin uavhengighet takket være rivaliseringen mellom Preussen og Østerrike, men etter nederlaget i den østerriksk-prøyssiske krig, hvor Bayern deltok på Østerrikes side, valgte Bayern å slutte seg til det prøyssiskledede tyske keiserriket i 1871.
Kongeriket Bayerns mest folkekjære, og i dag også den mest kjente, konge er Ludwig II som var konge mellom 1864 og 1886. En av Wittelsbacherne, Christopher av Bayern, var norsk og skandinavisk konge på 1400-tallet, og slekten har også senere hersket over Sverige.
Monarkiet tok slutt i 1918 da sosialister grep makten, og Bayern ble republikk under navnet Fristaten Bayern. Drapet på den sosialistiske ministerpresidenten Kurt Eisner førte til et kommunistisk opprør og etableringen av den bayerske sovjetrepublikken, som ble voldelig slått ned av konservative frikorpsstyrker.
Etter annen verdenskrig opplevde, den tidligere svært landbruksbaserte staten, Bayern en rask industrialisering. München arrangerte olympiske sommerleker i 1972. Fristatens ministerpresident Edmund Stoiber forsøkte å bli tysk kansler i 2002, men tapte valget. I 2005 ble bayreren Joseph Ratzinger valgt til pave.
== Politikk ==
Bayern har et eget parlament, Bayerns landdag, som velges ved delstatsvalget. Delstaten regnes som den mest konservative i hele Tyskland, og det konservative partiet CSU hatt flertallet i det meste av tiden etter den andre verdenskrigen.
Lederen av regjeringen kalles ministerpresident.
Inntil desember 2000 var der også et senat, men etter et referendum i 1998 ble det avskaffet.
== Økonomi ==
Kilde: Tyske Statistikkbyrå, www.destatis.de.
== Geografi ==
Bayern er inndelt i syv Regierungsbezirke:
Unterfranken (Würzburg)
Oberfranken (Bayreuth)
Mittelfranken (Ansbach)
Schwaben (Augsburg)
Oberpfalz (Regensburg)
Oberbayern (München)
Niederbayern (Landshut).Disse består av 71 Kreise:
Videre inkluderer Bayern 25 uavhengige byer, som ikke tilhører noe distrikt.
== Religion, «stammer» og språk ==
Kultur og språk varierer meget i regionene (gammel-)Bayern, Franken og Schwaben.
Av befolkningen er totalt 50,5 % romersk-katolsk, 18,8 % protestantisk (hovedsakelig i Franken) og 4 % tilhører andre konfesjoner og religioner.
Folket i Bayern består av fire statlig anerkjente «stammer». Til de tre opprinnelige stammene hører gammelbayrere, frankere og schwabere. I tillegg kommer flyktninger og fordrevne. I Bayern gjelder dette særlig sudettyskere, som det kom ca. to millioner av i 1945.
Dialektene deler seg i tre hovedfamilier: Bairisk tales i den største delen av landet (nord- og mellombairisch, og ved grensen til Tirol sydbairisch). Frankisk tales av ca. tre millioner i den nordlige og vestlige delen. Alemannisk tales av to millioner i Schwaben i den vestlige delen av landet. Enkelte mindre steder tales også sydøstthüringske og hessiske dialekter. Sudettyske dialekter har kun overlevet enkelte steder hvor større antall sudettyskere har slått seg ned.
== Kultur ==
Bayern er i henhold til sin forfatning en «kulturstat» og kan se tilbake på over tusens års kultur- og åndshistorie. Delstaten bruker årlig et større beløp på kunst og kultur.
=== Museer ===
Bayern har mer enn 1 150 museer inkludert samlinger, slott, haveanlegg og private samlinger, og er dermed den stat med flest museer i Tyskland. Til de største og mest kjente museer hører
Alte Pinakothek, München
Neue Pinakothek, München
Bayerisches Nationalmuseum, München
Deutsches Museum, München
Germanisches Nationalmuseum, Nürnberg
Deutsche Bahn Museum, Nürnberg
Fränkisches Freilandmuseum, Bad Windsheim
Pinakothek der Moderne, München
Neues Museum, Nürnberg
Museum der Phantasie, Bernried
Museum Georg Schäfer, Schweinfurt
Museum Brandhorst, München
Museum Villa Stuck, München
Archäeologisches Staatssamlung, München
Glyptothek, München
Residenzmuseum,München
Staatliches Antikksammlung, München
=== Teater og opera ===
Bayern har fire statlige og 18 kommunale teatre med eget ensemble. I tillegg kommer et stort antall private scener og teatertrupper. Tilsammen finnes det 35 skuespill-, opera- og operettescener, 41 frilufts- og festspillarrangementer og 17 dukketeatre med mer enn 14 000 forestillinger og over 4,8 millioner besøkere årlig. Til disse scenene hører renommerte hus som:
Bayerische Staatsoper i Nationaltheater München
Bayerisches Staatsschauspiel i Residenztheater München
Bayerisches Staatsballett i Nationaltheater München
Staatstheater am Gärtnerplatz, München
Landestheater Coburg
Staatstheater Nürnberg
Stadttheater Fürth
Markgrafentheater Erlangen
Mainfrankentheater Würzburg
Stadttheater Augsburg
Stadttheater Regensburg
=== Musikk ===
Bayern er velkjent for sin folkemusikk. Kjente bayerske klassiske komponister inkluderer
Max Reger
Carl Orff
Richard Strauss
Christoph Willibald GluckTil berømte bayerske orkestre hører
Münchner Philharmoniker
Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks
Bamberger Symphoniker, Bayerische Staatsphilharmonie
Bayerisches Staatsorchester i Nationaltheater
Münchner Symphoniker
Münchener Kammerorchester
Nürnberger Philharmoniker i Staatstheater Nürnberg
Nürnberger Symphoniker
Hofer Symphoniker
Philharmonisches Orchester Bad Reichenhall
Kammerorchester Schloss WerneckBlant musikkfestspillene utmerker seg Festspillene i Bayreuth og Münchner Opernfestspiele.
== Berømte bayrere ==
Alois Alzheimer (lege)
Pave Benedikt XVI
Bertolt Brecht (forfatter og dramatiker)
Lukas Cranach (maler)
Albrecht Dürer (maler)
Rainer Werner Fassbinder (filmregissør)
Hans Holbein d.e. (maler)
Franz Marc (maler)
Richard Strauss (komponist)
Levi Strauss (klesprodusent)
Nikolaus von Maillot de la Treille, krigsminister
Karl Valentin (satirisk dramatiker)
Werner Herzog (filmskaper)
Claus von Stauffenberg (oberst og motstandsmann)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Bavaria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bayern – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oktoberfest
Bayern tourist info | | provins = Oberfranken | 8,532 | 8,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingolstadt | 2023-02-04 | Ingolstadt | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 806', 'Kategori:Byer grunnlagt på 1200-tallet', 'Kategori:Byer ved Donau', 'Kategori:Ingolstadt', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Ingolstadt er en by langs Donau ca. 80 kilometer nord for München, i den tyske delstaten Bayern.
I den gamle bykjernen, som delvis er omgitt av bymurer og tårn, finnes mange bevarte byggverk fra middelalderen, bl.a. kirken Liebfrauenmünster fra 1425–1500.
| Ingolstadt er en by langs Donau ca. 80 kilometer nord for München, i den tyske delstaten Bayern.
I den gamle bykjernen, som delvis er omgitt av bymurer og tårn, finnes mange bevarte byggverk fra middelalderen, bl.a. kirken Liebfrauenmünster fra 1425–1500.
== Historie ==
Ingolstadt er først nevnt 806 som festning, og fikk byrettigheter 1250. Det bayerske universitet lå i Ingolstadt fra 1472 og 1802, for deretter å bli flyttet til München og gitt navnet Ludwig-Maximilians-Universität. Ingolstadt var lenge en viktig festningsby. Byen fikk store ødeleggelser under den annen verdenskrig.
== Økonomi og næringsliv ==
Ingolstadt er et betydelig industrisenter med store oljeraffinerier som forsynes med olje i ledninger fra Genova og Trieste i Italia og Marseille i Frankrike. Bilmerket Audi produseres i Ingolstadt. Videre finnes metall- og møbelindustri.
== Galleri ==
== Se også ==
Fra litteraturens verden er Ingolstadt kjent som byen der Victor Frankenstein skapte sitt monster i boka Frankenstein av Mary Shelley.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Ingolstadt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ingolstadt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Oberbayern | 8,533 | 8,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaufbeuren | 2023-02-04 | Kaufbeuren | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Kaufbeuren er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Elven Wertach renner igjennom Kaufbeuren. I Det tysk-romerske rike var Kaufbeuren en riksstad.
| Kaufbeuren er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Elven Wertach renner igjennom Kaufbeuren. I Det tysk-romerske rike var Kaufbeuren en riksstad.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kaufbeuren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kaufbeuren – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kaufbeuren er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Elven Wertach renner igjennom Kaufbeuren. | 8,534 | 8,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kempten_(Allg%C3%A4u) | 2023-02-04 | Kempten (Allgäu) | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Kempten er en by i den tyske delstaten Bayern i det sydlige Tyskland. Det bor ca. 68 000 innbyggere i byen, som ligger ved elven Iller i landskapet Allgäu.
De nærmeste nabolandene er Østerrike, Liechtenstein og Sveits, bare en times tid unna. Dette gjelder også storbyen München.
Området i sør tiltrekker seg mange turister hvert år. Spesielt populært er det å sykle, gå turer, svømme, spille golf og stå på ski.
Ved at byen ble nevnt av den greske geografen Strabo, har denne byen det eldste skrevne bevis fra en tysk by.
I Det tysk-romerske rike, nærmere bestemt fra 1289 til 1803, var Kempten en riksby. Den var dessuten sete for ett av rikets fire fyrsteabbedier (se Kempten fyrsteabbedi).
I 1978 ble byen en universitetsby.
En uke i månedskiftet april-mai finner man den årlige jazz-festivalen som huser internasjonale band og solo-artister. Ellers tilbyr byen teater, festivaler, konserter og utendørs kino (i sommermånedene). Hele året er det store konserter i bigBOX, og rundt juletider er det – som i mange tyske byer – julemarked.
| Kempten er en by i den tyske delstaten Bayern i det sydlige Tyskland. Det bor ca. 68 000 innbyggere i byen, som ligger ved elven Iller i landskapet Allgäu.
De nærmeste nabolandene er Østerrike, Liechtenstein og Sveits, bare en times tid unna. Dette gjelder også storbyen München.
Området i sør tiltrekker seg mange turister hvert år. Spesielt populært er det å sykle, gå turer, svømme, spille golf og stå på ski.
Ved at byen ble nevnt av den greske geografen Strabo, har denne byen det eldste skrevne bevis fra en tysk by.
I Det tysk-romerske rike, nærmere bestemt fra 1289 til 1803, var Kempten en riksby. Den var dessuten sete for ett av rikets fire fyrsteabbedier (se Kempten fyrsteabbedi).
I 1978 ble byen en universitetsby.
En uke i månedskiftet april-mai finner man den årlige jazz-festivalen som huser internasjonale band og solo-artister. Ellers tilbyr byen teater, festivaler, konserter og utendørs kino (i sommermånedene). Hele året er det store konserter i bigBOX, og rundt juletider er det – som i mange tyske byer – julemarked.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kempten (Allgäu) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kempten (Allgäu) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kempten er en by i den tyske delstaten Bayern i det sydlige Tyskland. Det bor ca. | 8,535 | 8,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landshut | 2023-02-04 | Landshut | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1204', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Landshut var også navnet på et Lufthansa-fly som ble kapret i 1977.Landshut er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Landshut er forvaltningssentrum i Regierungsbezirk Niederbayern.
| Landshut var også navnet på et Lufthansa-fly som ble kapret i 1977.Landshut er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Landshut er forvaltningssentrum i Regierungsbezirk Niederbayern.
== Kjente personer fra Landshut ==
Ludwig Andreas Feuerbach (filosof)
Max Slevogt (maler)
Konrad von Preysing (biskop)
Roman Herzog (forbundspresident)
Wolfgang Stark (fotballdommer)
Jessica Hammerl (ishockeyspiller)
Sophie Kratzer (ishockeyspiller)
Martin Nörl (snowboarder)
Tobias Rieder (ishockeyspiller)
Marin Pongračić (fotballspiller)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Landshut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Landshut – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Niederbayern | 8,536 | 8,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Memmingen | 2023-02-04 | Memmingen | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Tysklandstubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Memmingen er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland.
| Memmingen er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Memmingen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Memmingen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Memmingen er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. | 8,537 | 8,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%BCrnberg | 2023-02-04 | Nürnberg | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Nürnberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Nürnberg er en by i Regierungsbezirk Mittelfranken i delstaten Bayern i Tyskland. Byen er det økonomiske og kulturelle sentrum i regionen Franken. Beregnet folketall for 2018 er 519 200. Nürnberg er den nest største byen i Bayern etter München. Sammen med Fürth, som for lengst har vokst fysisk sammen med Nürnberg, og Erlangen, danner byen storbyregionen Nürnberg-Fürth-Erlangen.
Gamlebyen i Nürnberg, med «Keiserborgen» (Die Kaiserburg) som byens historiske symbol, og med bymuren så godt som komplett i behold, er en av de mest kjente og karakteristiske i Tyskland. Den ble nærmest jevnet med jorden da Nürnberg på slutten av andre verdenskrig ble pekt ut som et prioritert mål for de allierte bombeangrepene, men ble senere delvis bygget opp igjen.
Gjennom gamlebyen renner elven Pegnitz. Litt lenger vest, ved nabobyen Fürth, møter den Rednitz slik at de to til sammen danner Regnitz, en sideelv til Main.
| Nürnberg er en by i Regierungsbezirk Mittelfranken i delstaten Bayern i Tyskland. Byen er det økonomiske og kulturelle sentrum i regionen Franken. Beregnet folketall for 2018 er 519 200. Nürnberg er den nest største byen i Bayern etter München. Sammen med Fürth, som for lengst har vokst fysisk sammen med Nürnberg, og Erlangen, danner byen storbyregionen Nürnberg-Fürth-Erlangen.
Gamlebyen i Nürnberg, med «Keiserborgen» (Die Kaiserburg) som byens historiske symbol, og med bymuren så godt som komplett i behold, er en av de mest kjente og karakteristiske i Tyskland. Den ble nærmest jevnet med jorden da Nürnberg på slutten av andre verdenskrig ble pekt ut som et prioritert mål for de allierte bombeangrepene, men ble senere delvis bygget opp igjen.
Gjennom gamlebyen renner elven Pegnitz. Litt lenger vest, ved nabobyen Fürth, møter den Rednitz slik at de to til sammen danner Regnitz, en sideelv til Main.
== Historie ==
Det nøyaktige tidspunktet for Nürnbergs grunnleggelse er uklart, men den kan ha funnet sted mellom 1000 og 1040 i etterkant av sikringen av grensene mellom hertugdømmene Sachsen og Bayern, samt Østfranken og Böhmen, i krysningspunktet mellom viktige ferdselsårer. I hvert fall er det på det rene at Nürnberg hadde byrettigheter (markedsrett) allerede fra starten av. Byen ble første gang omtalt i 1050 som Nuorenberc, i en kunngjøring utstedt av keiser Henrik III.Som støttepunkt for keiseren oppnådde borgen i Nürnberg raskt en betydningfull posisjon i Det tysk-romerske riket.
Med det Store Frihetsbrevet gjorde keiser Fredrik II Nürnberg i 1219 til fri riksstad.
=== Annet ===
Krysseren «Nürnberg», med navn etter byen.
== Se også ==
Nürnbergprosessen (om rettsoppgjøret mot de tyske nazilederne etter 2. verdenskrig)
Rikspartidagene (om NSDAPs partidager som på 30-tallet ble arrangert i den sydøstlige delen av Nürnberg)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Nuremberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nuremberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Nürnberg er en by i Regierungsbezirk Mittelfranken i delstaten Bayern i Tyskland. Byen er det økonomiske og kulturelle sentrum i regionen Franken. | 8,538 | 8,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Passau | 2023-02-04 | Passau | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Byer ved Donau', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Passau er en by i Regierungsbezirk Niederbayern i det sørøstre hjørne av den tyske delstaten Bayern på grensen til Østerrike.
Byen ligger i elvekrysset der grenseelven Inn munner ut i Donau. I vårflommen har Inn ca. 5% større vannføring enn Donau, men Donaus vannføring er mer stabil og gjennomsnittlig høyere.Den mindre elven Ilz munner ut i Donau rett før Donau og Inns elvemøte, slik at byen gjerne omtales som «byen ved de tre elver» (tysk: Dreiflüssestadt).
| Passau er en by i Regierungsbezirk Niederbayern i det sørøstre hjørne av den tyske delstaten Bayern på grensen til Østerrike.
Byen ligger i elvekrysset der grenseelven Inn munner ut i Donau. I vårflommen har Inn ca. 5% større vannføring enn Donau, men Donaus vannføring er mer stabil og gjennomsnittlig høyere.Den mindre elven Ilz munner ut i Donau rett før Donau og Inns elvemøte, slik at byen gjerne omtales som «byen ved de tre elver» (tysk: Dreiflüssestadt).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Passau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Passau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Passau-Wiki | | provins = Niederbayern | 8,539 | 8,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosenheim | 2023-02-04 | Rosenheim | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Rosenheim er en by ved elva Inn i Oberbayern i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen er ikke ulik de andre byene i syd-Bayern. Byen ble grunnlagt på 1300-tallet og har 59 820 innbyggere (2003).
Den tyske landslagsfotballspilleren Bastian Schweinsteiger, ble født i nabobyen Kolbermoor, og spilte en periode for TSV 1860 Rosenheim som guttespiller. Den tyske nazisten og flyveresset Hermann Göring ble født her i år 1893. De tyske fotballspillerne og tvillingene Lars Bender og Sven Bender er også født i Rosenheim.
Produksjonen av sykkelmerket Corratec foregår i Rosenheim.
| Rosenheim er en by ved elva Inn i Oberbayern i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen er ikke ulik de andre byene i syd-Bayern. Byen ble grunnlagt på 1300-tallet og har 59 820 innbyggere (2003).
Den tyske landslagsfotballspilleren Bastian Schweinsteiger, ble født i nabobyen Kolbermoor, og spilte en periode for TSV 1860 Rosenheim som guttespiller. Den tyske nazisten og flyveresset Hermann Göring ble født her i år 1893. De tyske fotballspillerne og tvillingene Lars Bender og Sven Bender er også født i Rosenheim.
Produksjonen av sykkelmerket Corratec foregår i Rosenheim.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rosenheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rosenheim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Rosenheim er en by ved elva Inn i Oberbayern i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen er ikke ulik de andre byene i syd-Bayern. | 8,540 | 8,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schwabach | 2023-02-04 | Schwabach | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Schwabach er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland.
Byens omgivelser er preget av skoger og i nord er den sammenvokst med noen forsteder av Nürnberg. Det gamle bysenteret innenfor den delvis bestående ringmuren skiller seg tydelig fra området utenfor. Schwabach nevnes i 1117 for første gang i en urkunde. Etter at området falt under Hohenzollernes innflytelse, betegnes den i 1371 som by.
Byens mest kjente eksportartikkel er bladgull. Gullet ble benyttet i Buckingham Palace, kirker i Ukraina og palasser i Arabia.
| Schwabach er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland.
Byens omgivelser er preget av skoger og i nord er den sammenvokst med noen forsteder av Nürnberg. Det gamle bysenteret innenfor den delvis bestående ringmuren skiller seg tydelig fra området utenfor. Schwabach nevnes i 1117 for første gang i en urkunde. Etter at området falt under Hohenzollernes innflytelse, betegnes den i 1371 som by.
Byens mest kjente eksportartikkel er bladgull. Gullet ble benyttet i Buckingham Palace, kirker i Ukraina og palasser i Arabia.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Goldschlägerstadt Schwabach. 500 Jahre Blattgold, 1504–2004. CD-ROM. imbiss-media, Nürnberg 2004, ISBN 3-938451-01-7.
Kurt Pilz: Die Stadtkirche St. Johannes und St. Martinus in Schwabach. Ihre Geschichte und ihre Kunstwerke. Evangelisch-Lutherisches Pfarramt St. Martin u. a., Schwabach 1979, ISBN 3-922575-00-5.
Karl Dehm, Gottlob Heckel: Häusergeschichte der Altstadt Schwabach. Mit einem Verzeichnis der Hausbesitzer. Geschichts- und Heimatverein e. V., Schwabach 1979
Eugen Schöler, Sabine Weigand, Wolfgang Dippert: Historisches Stadtlexikon Schwabach Schmidt, Neustadt a.d. Aisch 2008, ISBN 978-3-87707-714-6.
Heinrich Schlüpfinger: 600 Jahre Stadt Schwabach : 1371 - 1971; Festschrift z. 600-Jahr-Feier. Im Auftrag der Stadt Schwabach. 1971.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Schwabach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Schwabach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Schwabach er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. | 8,541 | 8,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schweinfurt | 2023-02-04 | Schweinfurt | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1254', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1803', 'Kategori:Stubber 2017-03', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Schweinfurt er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland.
| Schweinfurt er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Schweinfurt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Schweinfurt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Unterfranken | 8,542 | 8,542 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.