url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Dante_Alighieri | 2023-02-04 | Dante Alighieri | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. september', 'Kategori:Dødsfall i 1321', 'Kategori:Fødsler i 1265', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienskspråklige forfattere', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dante Alighieri, fullstendig navn Durante di Alighiero degli Alighieri (født mai/juni 1265, død 14. september 1321), var en italiensk forfatter og poet i middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), det fremste litterære verk på italiensk språk og et av verdenslitteraturens høydepunkter.I Italia er Dante kalt for il Sommo Poeta («Den høyeste poeten») eller ganske enkelt il Poeta («Poeten»). Sammen med Petrarca og Boccaccio utgjør Dante «de tre kilder» og «de tre kroner». Han er også blitt kalt for «det italienske språks far». Den guddommelige komedie ble starten på fortrengelsen av latin til fordel for folkespråket italiensk som litterært språk, og dens handling fornyet fortellerkunsten. For ettertiden gir verket også innblikk i datidens verdensbilde. Dante Alighieri regnes som den opprinnelige inspirasjonskilden for Auguste Rodin da han lagde sin berømte skulptur «Tenkeren».
| Dante Alighieri, fullstendig navn Durante di Alighiero degli Alighieri (født mai/juni 1265, død 14. september 1321), var en italiensk forfatter og poet i middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), det fremste litterære verk på italiensk språk og et av verdenslitteraturens høydepunkter.I Italia er Dante kalt for il Sommo Poeta («Den høyeste poeten») eller ganske enkelt il Poeta («Poeten»). Sammen med Petrarca og Boccaccio utgjør Dante «de tre kilder» og «de tre kroner». Han er også blitt kalt for «det italienske språks far». Den guddommelige komedie ble starten på fortrengelsen av latin til fordel for folkespråket italiensk som litterært språk, og dens handling fornyet fortellerkunsten. For ettertiden gir verket også innblikk i datidens verdensbilde. Dante Alighieri regnes som den opprinnelige inspirasjonskilden for Auguste Rodin da han lagde sin berømte skulptur «Tenkeren».
== Liv og virke ==
=== Tidligste år og bakgrunn ===
Dante Alighieri ble født i bydelen San Pier Maggiore i Firenze i 1265. Fødselsdatoen er usikker, men det er antatt å ha skjedd en gang rundt 1265. Det kan utledes av selvbiografiske hentydninger i Den guddommelige komedie. I dens første seksjon, i Inferno, som begynner Nel mezzo del cammin di nostra vita («Halvveis gjennom livets reise»), noe som antyder at Dante var rundt 35 år gammel ettersom det gjennomsnittlige livsløp i Bibelen (Salmenes bok, 89:10, Vulgata) er 70 år gammel; og ettersom han imaginære reise til underverdenen skjer i 1300, var han mest sannsynlig født rundt 1265. En del vers i seksjonen Paradiso (XXII 151–154) gir også mulige hentydninger om at han var født i tvillingenes tegn. I 1265 var solen i tvillingenes tegn omtrentlig 11. mai og 11. juni.Faren var notar. Begge foreldre døde tidlig, mens stemoren overlevde Dante. Hans ene søster ble gift med en offentlig utroper, en annen søster med en pengeutlåner, et yrke Dante ikke hadde noe til overs for. I Paradiso, XV, 135 forteller han om sin tippoldefar som ble slått til ridder av keiseren og falt i andre korstog, Cacciaguida degli Elisei (ca 1098 - ca 1148 i Palestina). Dante hevdet at hans familie nedstammet fra antikkens romere (Inferno, XV, 76). Hans far, Alaghiero eller Alighiero di Bellincione, var en hvit guelfer som ikke opplevde represalier etter at ghibellinerne vant slaget ved Montaperti på midten av 1200-tallet. Det tyder på at Alighiero og hans familie har hatt en prestisje og status som beskyttet dem.
Dantes familie var lojal mot guelferne, en politisk allianse som støttet pavedømmet og var involvert i et komplekst motsetningsforhold til ghibellinerne, som var støttet av den tysk-romerske keiser. Hans mor var Berta eller Bella, antagelig et medlem av Abati-familien. Hun døde før Dante var fylt ti, og Alighiero giftet seg snart på nytt, ettersom en enkemann var sosialt begrenset. Den nye hustruen fødte ham to barn, Dantes halvbror Francesco og halvsøsteren Tana (Gaetana). Han ble døpt Durante etter sin morfar, Durante degli Abati, Dante var et kallenavn han selv antok. Som tolvåring ble han lovt bort i ekteskap til Gemma di Manetto Donati, datteren av Manetto Donati, et medlem av den mektige Donati-familien. Kontraktekteskap ved tidlig alder var svært vanlig og involverte en formell seremoni, inkludert kontrakter som ble signert hos en notar. Men på denne tiden var Dante blitt forelsket i annen, Beatrice Portinari (også kjent som Bice), som han første gang hadde møtt da han var kun ni år gammel. Året etter at han var blitt gift med Gemma, hevdet han å ha møtt Beatrice igjen; han skrev flere sonetter til Beatrice, men nevnte aldri Gemma i noen av sine dikt. Den nøyaktige datoen for hans ekteskap er ikke kjent; den eneste sikre informasjonen er at han før sin landflyktighet i 1301 hadde tre barn: Pietro, Jacopo og Antonia.Dante kjempet med guelfernes kavaleri i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289. Denne seieren medførte en reform av republikken Firenzes grunnlov. På 1200-tallet hadde Firenze rundt 100 000 innbyggere, og var den største i Italia, større enn Roma og Milano. Byens vekst skyldtes håndverksindustri og handel. Næringslivets vekst og organisering hadde skapt sosiale motsetninger og konflikter. Håndverkslaugene hadde blitt så mektig at alle som ville delta i politikken måtte tilhøre et laug. Dante gikk inn apotekerlauget. I de påfølgende årene er hans navn tidvis nedtegnet for at han har stemt eller talt i ulike råd i republikken. En betydelig del av møtereferatenen for årene 1298–1300 gikk tapt under andre verdenskrig, slik at Dantes deltagelse i byrådene er i dag vanskelig å bedømme.
Gemma fødte flere barn. Skjønt flere andre er siden hevdet å være hans avkom, er det sannsynlig at kun Jacopo, Pietro, Giovanni og Antonia var hans faktiske barn. Antonia ble senere en nonne i Ravenna som tok navnet søster Beatrice. To av sønnene, Jacopo og Pietro, skulle senere oppnå en viss berømmelse for sine kommentarer til farens verk.
=== Utdannelse og poesi ===
Ikke mye er kjent om Dantes utdannelse; han studerte antagelig hjemme eller i en friskole tilknyttet en kirke eller kloster i Firenze. Det er kjent at han studerte toskansk poesi på en tid da «den sicilianske skole» (Scuola poetica Siciliana), en kulturell gruppe fra Sicilia, var blitt kjent i Toscana. Han oppdaget den oksitanske poesi fremført av trubadurene i Provence, slike som Arnaut Daniel, og de latinske forfatterne fra antikken, inkludert Cicero, Ovid og særlig Vergil, som den gang nøt en enorm prestisje. Ved å tolke hans Fjerde ekloge som en forutsigelse av Messias, ble Vergil regnet blant profetene, og hans visdom ansett som uendelig. I Inferno kaller Dante ham «mitt visdomshav». For Dante var Vergil et symbol på at fornuft og filosofi kan hjelpe sjelen til frelse.Dante beskrev seg selv om «lettrørt og omskiftelig på alle måter». Da den franske prinsen Karl Martel av Anjou oppholdt seg i Firenze en stund i 1294, ble de to venner. Det er bevart rundt 130 dikt fra Dantes ungdom. 30 av disse, til og om Beatrice, samlet han siden i en diktsamling og utga med tittelen Vita Nuova (Nytt liv), dedisert til vennen Guido Cavalcanti, som en gang hadde bebreidet ham for å ha endret seg og føre et liv i «rått og simpelt selskap». Kommentarene på prosa er fylt av omskrivninger, allegorier, tallsymbolikk og astronomi. I Paradiso møter Dante siden igjen den franske prinsen og Piccarda, søsteren til Corso Donati som fikk Piccarda bortført fra Santa Chiara nonnekloster der hun hadde bosatt seg, slik at han kunne gifte henne bort til sin venn, den velstående Rossellino della Tosa.Dante har selv sagt at han møtte Beatrice Portinari, datter av Folco Portinari, da han var ni år gammel og hun åtte. Han hevdet at han forelsket seg i henne «ved første øyekast», tilsynelatende uten noen gang å ha snakket med henne. Han så henne jevnlig etter at han fylte atten år, utvekslet hilsener når han møtte henne på gaten, men kjente henne aldri godt. Han var således et godt eksempel på høvisk kjærlighet, et fenomen utviklet i Frankrike og i provençalsk poesi i århundret forut. Dantes erfaring med denne kjærligheten var typisk, men hans uttrykk for den var særegen. Det var i denne kjærlighetens navn at Dante forlot dolce stil novo («den søte nye stil», et begrep som han selv oppfant), og i stedet fulgte samtidige poeter og forfattere i behandlingen av emnet kjærlighet (amore). I den provençalske elskovslyrikk skulle dikteren velge en høytstående, gjerne gift kvinne, og synge om henne under et oppdiktet navn. I hvilken grad Beatrice allerede i Vita Nuova, Dantes ungdomsverk, foruten å være en kvinne, var et symbol, er diskutabelt, men i Den guddommelige komedie er hun en hovedperson mens Vergil er et redskap. Hun kommer til Vergil i Limbo: «Jeg er Beatrice, som sender deg. Kjærligheten driver meg. Hjelp ham med din vise tale, til trøst for meg.»
Kjærligheten til Beatrice (slik Petrarca viste for Laura, om enn noe annerledes) ble - sammen med hans politiske interesse - kilden til Dantes forfatterskap. Den kjærligheten han følte for henne, forble åndelig, av typen som Thomas Aquinas kalte amor amicitiae, kjærlighet for kjærlighetens egen skyld; ren, enkel og opphøyd. I mange av hans dikt er hun avbildet som en halvgud, hans muse, som vokter jevnlig over ham og gir ham åndelig inspirasjon eller instruksjon, tidvis strengt. Beatrice ble giftet bort til en bankfunksjonær ved navn Simone dei Bardi, og da hun døde i 1290, søkte den 25 år gamle Dante tilflukt og trøst i latinsk litteratur. Convivio nevner at han leste Boëthius' Consolatio Philosophiæ og Ciceros Laelius de Amicitia. Han viet seg deretter til filosofiske studier ved religiøse skoler, som dominikanerordenens i Santa Maria Novella. Han deltok i diskusjonene om de to fremste klosterordenene (fransiskanerne og dominikanerne) offentlig eller indirekte holdt i Firenze, den førstnevnte forklarte Bonaventuras lære og mystikk, og den sistnevnte Thomas Aquinas' lære.
Da Dante var atten år gammel, møtte han Guido Cavalcanti, Lapo Gianni, Cino da Pistoia og snart etter også Brunetto Latini; i fellesskap ble de ledere av dolce stil novo. Brunetto nevnes særskilt i Den guddommelige komedie (Inferno, XV, 28) for det han hadde lært Dante. Rundt femti poetiske kommentarer av Dante er kjent, de såkalte Le Rime, aldri samlet av ham selv, men ordnet av litteraturforskere senere. Det var dikt av ulik stil og innhold som han skrev livet igjennom. En del ble senere inkludert i den senere Vita Nuova og Convivio. En del viser overgangen mellom den høviske kjærlighetspoesien til Vita Nuova og det religiøse temaet i Den guddommelige komedie.
=== Firenze og politikk ===
Dante, som de fleste florentinere i hans tid, var involvert i konflikten mellom ghibellinerne og guelferne. Han kjempet i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289 med florentinske guelferne mot ghibellinerne fra Arezzo; deretter i 1294 da han var blant de som støttet Karl Martel av Anjou (sønnesønn av Karl I av Napoli) mens han var i Firenze. For å fremme sin politiske karriere ble Dante apoteker, ikke for å praktisere, men en lov fra 1295 krevde tilslutning til et laug, Corporazioni delle Arti e dei Mestieri, for å kunne inneha et offentlig verv. Dante stod i apotekernes laug. Denne profesjonen var ikke upassende ettersom på denne tiden ble bøker solgt fra apotekernes butikker. Som politiker oppnådde han lite, men hadde ulike verv i flere år i en by plaget av politisk uro.
Etter å ha beseiret ghibellinerne, delte guelferne seg i to fraksjoner: «de hvite guelfere» (Guelfi Bianchi), som Dante tilhørte, og ledet av Vieri dei Cerchi, — og «de svarte guelfere» (Guelfi Neri), ledet av Corso Donati. De hvite styrte svakt og vaklende uten en sterk og hensynsløs leder som Donati. Selv om skillet først og fremst fulgte familielinjer, ble striden ideologisk etter hvert, basert på motstående oppfatninger av synet på pavens rolle i Firenzes affærer, hvor de svarte støttet paven og de hvite ønsket å frigjøre seg fra Roma. De hvite tok makten først og forviste de svarte. Som reaksjon planla pave Bonifatius VIII å okkupere Firenze militært. I 1301 ble Karl av Valois, bror av kong Filip IV av Frankrike, forventet til byen ettersom paven hadde utnevnt ham til fredsmegler for hele Toscana. Men byens myndigheter hadde behandlet pavens sendebud svært dårlig noen tidligere da de aktet å frigjøre seg fra pavens innflytelse. Det er antatt at Karl av Valois hadde mottatt egne instruksjoner under bordet, og rådet sendte en delegasjon til Roma for å klargjøre pavens intensjoner. Dante var en av delegatene.
=== Landflyktighet og død ===
Pave Bonifatius lot de andre delegatene gå og ba Dante alene om å bli igjen i Roma. På samme tid, den 1. november 1301, gikk Karl av Valois inn Firenze med de svarte guelfere. I løpet av de neste seks dagene ble det meste av byen herjet og mange av deres fiender ble myrdet. En ny, «svart» regjering ble opprettet, og Cante de' Gabrielli da Gubbio ble utnevnt som podestà av byen. Dante var dømt til landsforvisning for to år og beordret til å betale en stor bot. Poeten var fortsatt i Roma hvor paven hadde «foreslått» at han holdt seg, og ble derfor betraktet som en overløper av sine egne. Han fikk erfare det som han siden lot en sjel i paradiset uttrykke i form av en spådom: «Du skal få kjenne hvor tung vei det er å vandre opp og ned ad andres trapper.» Han betalte ikke boten, delvis ettersom han mente at han ikke var skyldig, og delvis ettersom de svarte guelfere hadde tatt alle hans eiendeler i Firenze. Han ble dømt til evig landflyktighet, og han vendte tilbake til Firenze uten først å ha betalt boten ville han bli brent på bålet. (Firenzes byråd vedtok i juni 2008 å trekke tilbake dommen over Dante).Dante deltok i flere av de hvite guelfernes forsøk på gjenerobre makten, men alle mislyktes grunnet indre strid og forræderi. Dante, bitter på behandlingen han fikk fra sine fiender, følte også vemmelse over intrigene og mangelen på effektivitet hos sine tidligere allierte, og trakk seg ut. Han dro til Verona som gjest hos Bartolomeo della Scala, og dro deretter til Sarzana i Liguria. Senere er det antatt at han bodde i Lucca sammen med en kvinne ved navn Gentucca som gjorde hans opphold behagelig (og ble senere nevnt med takknemlighet i Purgatorio, XXIV, 37). Hos della Scala og andre fyrstehus han besøkte, betalte Dante for seg ved sekretærarbeid, deltok i diplomatiske reiser og annen konsulentvirksomhet. En del spekulative kilder hevder at han besøkte Paris mellom 1308 og 1310, og andre kilder har faktisk sendt ham helt til Oxford: disse påstandene som først dukket opp i Boccaccios bok om Dante flere tiår senere, synes å være inspirert av poetens omfattende lesning og kunnskap. Antagelig kunne Dante fordype seg i lesningen og egenstudier i en tid hvor han ikke hadde store daglige gjøremål, men det er ingen bevis på at noen gang reiste ut av Italia. Dantes Immensa Dei dilectione testante til Henrik VII av Luxembourg bekrefter hos opphold «nedenunder kildene til Arno, i nærheten av Toscana» i mars 1311.
I 1310 marsjerte Henrik VII, som tysk-romersk keiser, inn i Italia i spissen for 5000 soldater. Dante så i ham en ny Karl den store som kunne gjenopprette Romerrikets storhet og fravriste de svarte guelferne deres makt i Firenze. Han skrev til Henrik VII og flere italienske fyrster med krav om at de svarte guelferne måtte bekjempes. Ved å blande religion og private anliggender i skrifter, manet han fram Guds verste raseri mot sin hjemby og foreslo flere særskilte mål på sine personlige fiender. Det var i løpet av den samme tiden hvor han skrev De Monarchia, som fremmet et universalt monarki under Henrik VII. Her vil Dante først bevise at verden trenger å stå under en hersker som skaffer fred, deretter vil han påvise at da Romerriket vant over alle sine fiender, var det for at Gud ville i keiseren skaffe verden en slik hersker.Ved et tidspunkt under hans landflyktighet, avlet han Den guddommelige komedie, nøyaktig når er uklart. Verket er langt mer selvsikkert utført og i en langt større skala enn noen annet han hadd skrevet i Firenze; det er sannsynlig at han begynte med slikt omfattende diktverk etter at han innså at hans politiske ambisjoner, som hadde vært sentralt for ham fram til forvisningen, hadde stoppet opp, muligens for alltid. Det er også bemerkelsesverdig at han vendte tilbake til sin lengsler etter Beatrice med fornyet kraft og med en langt større mening enn i Vita Nuova; i Convivio (skrevet ca.1304–1307) hadde han erklært at minnet om denne ungdommelige romansen tilhørte fortiden.
En tidlig ytre indikasjon på at diktverket var underveis er en notis av Francesco da Barberino, stukket unna i hans Documenti d'Amore («Kjærlighetens lekse»), skrevet antagelig i 1314 eller tidlig i 1315. I omtale av Vergil, bemerker Francesco i anerkjennende ord at Dante fulgte de romerske klassikerne i et dikt kalt «Komedie» og at lokaliseringen av diktet (eller deler av det) var i underverden, det vil si i helvete. Dette korte notatet gir intet ubestridelige indikasjon om han selv hadde sett eller lest Inferno, eller om deler av det hadde blitt utgitt, men det indikerer at diktverket er underveis og at skissene til diktverket må ha skjedd en del år i forveien. Det har blitt foreslått at kunnskapen om Dantes verk også ligger under en del av illustrasjonene i Francesco da Barberinos tidligere Officiolum, ca. 1305–1308, et manuskript som ble gjenfunnet først i 2003. Inferno ble publisert i 1317, det er etablert ved siterte linjer innfelt i margene på samtidige daterte nedtegnelser fra Bologna, men det er ingen sikkerhet om alle de tre delene av diktverket ble publisert i helhet eller utgitt som en del cantoer om gangen. Paradiso synes å ha blitt utgitt posthumt.
I Firenze benådet Baldo d'Aguglione de fleste av de landflyktige hvite guelferne og lot dem å komme tilbake til byen. Imidlertid hadde Dante gått altfor langt i sine hatske brev til Arrigo (Henrik VII), så benådningen omfattet ikke ham.
I 1312 angrep Henrik VII byen og beseiret de svarte guelfere, men det er ingen bevis for at Dante var involvert. En del sier at han nektet å delta i angrepet på sin hjemby av en utlending, andre antyder at han hadde blitt upopulær også hos de hvite guelfere, og at ethvert spor av hans ankomst var blitt fjernet. Henrik VII døde fra feber allerede i 1313, og med ham død ethvert håp om at Dante kunne se Firenze igjen. Han reiste til Verona hvor Alberto Canfrancesco «Cangrande» della Scala lot ham leve i en viss sikkerhet, og antagelig også i en rimelig grad av velstand. della Scala slapp iallfall inn i Dantes paradis (Paradiso, XVII, 76).
I 1315 ble Firenze tvunget av Uguccione della Faggiuola (militæroffiseren som kontrollerte byen) å gi amnesti til de landflyktige, inkludert Dante, men for dette krevde byen en offentlig botsøving i form av en stor bot. Dante nektet og foretrakk å forbli i eksil. Da Uguccione beseiret Firenze, ble Dantes dødsdom bekreftet og utvidet til hans sønner. Han håpet fortsatt sent i livet at han kunne bli invitert tilbake til Firenze under betingelser som var ærverdige. For Dante var landsforvisning så nært opp til døden som han kunne komme, og fjernet det meste av hans identitet og hans arv. Han skrev om sin smerte og sin forvisning i Paradiso, XVII (55–60), hvor Cacciaguida, hans tippoldefar, advarte ham om hva han kunne forvente.
Fyrst Guido Novello da Polenta inviterte ham til Ravenna i 1318, og Dante aksepterte. Han gjorde ferdig Paradiso og døde i 1321, 56 år gammel. Det skjedde på tilbakereise til Ravenna fra en diplomatisk tur til Venezia, muligens var han blitt smittet av malaria der. Han ble gravlagt i Ravenna ved kirken San Pier Maggiore (senere kalt for San Francesco). Bernardo Bembo, pretor av Venezia, reiste en grav for ham i 1483. På graven står en del vers av Bernardo Canaccio, en venn av Dante, dedisert til Firenze:
parvi Florentia mater amoris
«Florence, mother of little love»Firenze kom til sist til å angre på Dantes forvisning, og byen gjorde gjentatte forespørsler om å få utlevert dikterens levninger. Ravenna nektet og ved et tidspunkt gikk de så langt som å skjule hans levninger bak en falsk vegg i klosteret. Uansett ble en grav reiste for ham i Firenze i 1829 i basilikaen til Santa Croce. Graven har stått tom siden da ettersom hans levninger fortsatt er i Ravenna, langt fra det land som han elsket. Fronten på graven i Firenze har følgende tekst: Onorate l'altissimo poeta, hvilket betyr «Æres den mest opphøyde poet», et sitat fra fjerde canto av Inferno, om Vergils velkomst da han gjenforenes med de store antikke dikterne som tilbringer evigheten i limbo. Den påfølgende linjen, L'ombra sua torna, ch'era dipartita («hans ånd, som hadde forlatt oss, er tilbake»), er påfallende nok ikke gjentatt på den tomme graven.
I 2007 ble Dantes ansiktstrekk rekonstruert som et fellesprosjekt. Kunstnere fra universitetet i Pisa og ingeniører fra universitetet i Bologna ved Forli konturerte en modell som framstilte Dantes trekk som noe annerledes enn man tidligere forestilte seg.
== Forfatterskap ==
Den guddommelige komedie (La Divina Commedia) beskriver Dantes reise gjennom helvete (Inferno), skjærsilden (Purgatorio), og paradiset (Paradiso), ledet av den romerske poeten Vergil, og deretter av Beatrice, målet for hans kjærlighet og i et annet av hans verker, La Vita Nuova. Mens visjonen av helvete (Inferno) er levende for moderne lesere, krever de teologiske spissfindigheter presentert i de andre delene en større andel tålmodighet og kunnskap for å komme til sin rett. Mens skjærsilden (Purgatorio) er den mest lyriske og menneskelige av de tre delene, er paradiset (Paradiso) den mest tyngste teologiske delen, men samtidig også de vakreste og mest ekstatisk-mystisk avsnitt hvor Dante forsøker å beskrive hva han bekjenner er hva han ikke kan videreformidle; det vil si når Dante ser ansiktet til Gud: «all'alta fantasia qui mancò possa» — «ved dette storslåtte øyeblikk, evnen til å beskrive sviktet meg».Den guddommelige komedie ble snart en hjørnestein i utviklingen av italiensk som et etablert litterært språk. Dante var mer oppmerksom enn de fleste tidlige italienske forfattere på Italias dialektmangfold og behovet for å skape en litteratur og et forent litterært språk hinsides begrensningene i latin. Slik sitt er han en forløper for renessansen med dens anstrengelser for å skape en litteratur på folkespråket som kunne hevde seg overfor tidligere klassiske forfattere. Dante hadde en grundig og dyptgående kunnskap (innenfor begrensningen av sin tid) av den romerske antikken, og hans åpenbare beundring for en del aspekter av det førkristne Roma, noe som også peker framover mot 1400-tallet. Ironisk nok, mens han ble omfattende beundret i århundrene etter sin død, gikk Den guddommelige komedie ut av moten blant litteratene: for middelaldersk, for grovt og tragisk, og ikke stilistisk forfinet nok i henhold til de krav som høyrenessansen og senrenessansen krevde av litteraturen.
=== Morsmålets diktning ===
Dante skrev Den guddommelige komedie i et språk han kalte for «italiensk», i en betydning var det et sammenslått litterært språk som hovedsakelig basert på den regionale dialekten i Toscana, men med en del elementer fra latin og fra andre regionale dialekter. Han forsøkte bevisst å nå et mulig publikum over hele Italia, inkludert legmenn, prester og andre poeter. Ved å frambringe et dikt med episk struktur og filosofisk hensikt, etablerte han italiensk som velegnet for det fremste skjønnlitterære uttrykk. På fransk er italiensk tidvis omtalt som «la langue de Dante», «Dantes språk». Både Dante og hans samtid kalte latin for grammatica, i motsetningen til folkespråket eller dialektene som ble kalt for latium vulgare. En sammenligning med innledningsverset av Komedien:
Nel mezzo del cammin di nostra vita/ mi ritrovai per una selva oscuraOm Dante hadde skrevet det samme på latin ville det ha vært:
In medio cursu vitae nostrae/ eram in silva obscuraVed å skrive på morsmålet markerte Dante seg som en av de aller første (blant andre som Chaucer og Boccaccio) som brøt fri fra den gjengse standarden om å publisere på bare latin (språket for liturgi, historie og vitenskapelige avhandlinger generelt, men ofte også lyrisk poesi). Dette bruddet satte en presedens og gjorde det mulig at mer litteratur ble publisert for et bredere publikum, og satte scenen for framtidens større litterære nivåer.
Å dikte på morsmålet framfor latin var såpass nytt i Italia at Dante stadig kretset om emnet. I Vita nuova (Nytt liv) går tilegnelsen til Cavalcanti ut på at begge er enige om å dikte på morsmålet. Nesten hele første del av Convivio (Gjestebudet) er et forsvar for denne posisjonen. Samtidig skrev han nær samtidig et lærd verk, paradoksalt på latin, om det samme, De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket). Sistnevnte begynte som en språkhistorie: Språket er Guds gave til menneskene, først til Adam. Mennesker kan snakke, dyr ikke. Alle språk er like bra, «skjønt det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Firenze». Språkforvirringen i Babel ble reddet av latinen, men som er et uforanderlig kunstspråk. Ettersom latinen ikke er et folkelig språk, er det ikke et direkte opphav til de romanske språkene. Av dem kjente Dante til tre som han innovativt inndelte etter ordet for «ja», si-språket var italiensk, oc-språket provençalsk, oil-språket fransk. Resten av de europeiske språkene slo han sammen til en språkgruppe: «Slavere, ungarere, tyskere, saksere, englendere, og mange andre folk.» Deretter diskuterte Dante hvilke av de italienske dialektene som egnet seg best for diktning. Det rene toskanske, som sto latinen nærmest, eget seg godt for de lavere sjangre, som sonetten og ballataen som hos Dante og Petrarca innebar et lyrisk, erotisk dikt. For den høyeste stilen som canzonen krevde var det ingen dialekt som dekket kravet. Til det var det behov for et foredlet kunstspråk, et italiensk bygd på toskansk med innslag fra latin, provençalsk, fransk og siciliansk. Det var i realiteten en beskrivelse av Dantes eget litterære språk, og hans betydning førte til at språkutviklingen fulgte den linjen han selv trakk opp. Verket avsluttes med en poetikk. Poesi står over prosa, og canzonen er den edleste diktform. Det er tre sjangre eller stiler: tragedie (høy stil), komedie (mellomstil), og elegi (lav stil).
=== Allegorier ===
Visjonsdiktning var velkjent i middelalderen. Apostelen Paulus' syn i Apostlenes gjerninger og Gregor den stores Dialoger til den hellige Birgitta er eksempler. Norske Draumkvedet er et annet eksempel. Dante var innforstått med mye av denne diktningen og lot seg blant annet inspirere av Albrekt av Monte Cassinos visjoner av is og kulde som straffemidler i helvete. Men Dantes Komedie er ingen egentlig visjonsdiktning der han faller i søvn og avsluttes ved at han våkner. Den er ikke mystisk diktning, men en intellektuell konstruksjon. Et episk forbilde har han hatt i Æneas' nedstigning til underverdenen i Vergils Æneiden. Nettopp Vergil valgte han som en av sine veivisere til samme sted. Den andre var Beatrice. Symbolsk sett var han selv, Dante, å oppfatte som symbol på menneskeheten, Vergil som fornuften og Beatrice som troen.Tallmystikk er en del av Dantes intellektuelle konstruksjon. I skjærsilden skal de som lutres tre ganger tre, derfra svever Dante og Beatrice opp i paradiset med dets tre ganger tre gjennomsiktige himmelsfærer. Vandringen varer i 3 + 3 + 3 døgn. Underveis treffer Dante over tusen personer, hvorav over 200 italienere. Verket er oppdelt i 100 sanger (33 + 33 + 33): en prolog pluss 33 sanger om helvete, 33 om skjærsilden, 33 om paradis. Hver sang er på ca 150 verslinjer, og formen er hans egen litterære konstruksjon, terziner med rim som forbinder den ene trelinjete strofen med den neste.At tallet tre har noe med treenigheten å gjøre, er nokså sikkert. Tallet går igjen i mange sammenhenger; Lucifers tre ansikter er treenighetens antitese. I hans erotisk-religiøse Vita nuova (Nytt liv) er det særlig tallet ni som gis mystisk kraft: han møtte Beatrice da de var ni år, ni år senere møtte han henne igjen. Hun døde den niende dagen i den niende måneden i det niende tiåret (1290), og hennes 9-tall svarer til de ni himlene og til tre ganger treenigheten: «Hun var et nitall, det vil si et under.»
=== Tilgjengelighet ===
I motsetningen til Boccaccio, Milton eller Ariosto ble ikke Dante en anerkjent forfatter før i romantikken. For romantikerne var Dante, i likhet med Homer og Shakespeare, det fremste eksempelet på de «originale genier» som satte sine egne regler, skapte figurer av overveldende statur og dybde, og gikk langt utover noen etterligning av tidligere mesteres mønstre, og av samme grunn aldri selv kan bli etterlignet. Gjennom hele 1800-tallet vokste Dantes omdømme. Ved jubileet for hans fødsel i 1865 hadde han etablert som en av de aller største litterære ikoner i Vesten.
Dantes første store verk, Vita nuova, som består av rundt tretti ungdomsdikt, som foruten en ballade og fire canzoner, er utelukkende sonetter, knyttet sammen med kommenterende prosatekst. Mange av diktene er ytterst vanskelige å tolke, og dikterens egne analyserende kommentarer gjør det ikke lettere. Dantes skolastiske spissfindigheter er anstrengende for moderne lesere. Deres tilgjengelighet hindrer ikke å oppleve dem som kunstverk av usedvanlig styrke og skjønnhet som knapt noen oversettelse klarer å formidle.Leserne av i dag blir forvirret over at et slikt alvorlig verk kan bli kalt for en «komedie». I Dantes tid ble alle seriøse og lærde verker skrevet på latin, en tradisjon som vedvarte i flere hundre år inntil opplysningstiden, og verker på andre språk ble lett forbigått. I tillegg refererte begrepet «komedie» i klassisk forståelse til verker som reflekterte tro på et ordnet univers hvor hendelser søker mot en lykkelig eller underholdende avslutning, men også påvirkes av en skjebnebestemt vilje som ordnet alle ting til det beste. I samtiden kunne både komedie og tragedie benyttes på fortellende diktning, og ikke nødvendigvis drama. Komedier kunne ende godt, tragedier ille. Ved denne meningen av ordet, som Dante selv skrev om i et brev til Cangrande della Scala, var utviklingen av pilegrimsreisen fra helvete til paradiset komediens uttrykk i form av et paradigme ettersom verket begynner med pilegrimens moralske forvirring og ender med visjonen om Gud. «For hvis vi ser på emnet,» skrev Dante, «så er det i begynnelsen avskyelig og fælt, nemlig helvete, men slutten er det lykkelige, ettertraktelsesverdige og vennlig, nemlig paradiset.» Tillegget med komediens «guddommelige» stammer imidlertid ikke fra Dante selv, men ble lansert først ved den trykte utgaven fra Venezia i 1555, og har siden vært alminnelig i bruk.
=== Andre verker ===
Blant Dantes andre verker er Convivio (Gjestebudet), en samling av hans lengste dikt med (uferdige) allegoriske kommentarer; Monarchia, en kortfattet avhandling av politisk filosofi på latin som ble fordømt og offentlig brent etter Dantes død av pavens legat Bertrando del Poggetto. Verket argumenterte for nødvendigheten av en universalt eller globalt monarki for å sikre universal fred i verden, med den romersk-katolske kirke som veileder; De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket), om diktning på morsmålet, delvis inspirert av katalanske trubaduren Raimon Vidal de Bezauduns verk Razos de trobar, en poetisk avhandling om det romanske språket oksitansk; og La Vita Nuova (Nytt liv), fortellingen om hans kjærlighet til Beatrice, som også tjente som hans endelige symbol på frelse i Komedien. Ved hennes død bekjenner han at han kun vil dikte om henne:
«Til høye himlers endeløse sfærer
nå stiger sukket fra mitt tunge sinn.» Vita Nuova inneholdt også mange av Dantes kjærlighetsdikt på toskansk dialekt. Morsmål var også tidligere blitt benyttet i lyrikk. Imidlertid er Dantes kommentarer i sitt eget verk også på morsmålet, både i Vita Nuova og i Convivio, framfor latin.
== Ettermæle ==
Petrarca var ikke begeistret for Dantes verk, og humanistene syntes Komedien var uklar og smakløs, «passende lesning for skomakere og bakere». For den katolske kirken var Komedien kjettersk og ble omgående plassert i Index librorum prohibitorum. Horace Walpole skrev at Dante var «absurd» og «motbydelig», og fremstod som en «metodistprest i dårekiste». Først med romantikerne endret synet seg. William Blake og Chateaubriand, Rilke og T.S. Eliot fant noe hos Dante, og Liszt og Tsjaikovskij skapte orkesterverk med stemninger hentet fra florentineren. Tordenskjold som ellers var lite lesende, hadde Komedien i bokhyllen sin. Andreas Munch skrev et hyllingsdikt til Dante ved 600-årsjubileet, og Hans E. Kinck anså Dante for selve kraften bak det folkelige gjennombruddet, tvers gjennom den døde klassiske arven. Bjørnstjerne Bjørnson bruker et sted «Dantes helved'» som bilde på Romsdalsfjellene, og Arne Garborg lar Komedien smelte sammen med Draumkvedet i I Helheim, mens A.O. Vinje opplevde Dante som «tilskapad og unaturleg». Helge Krog lar i skuespillet Opbrudd en revolverkule smadre en byste av Dante, mannen som er selve symbolet på hvordan «kristendommen skjendet erotikken»: «Ingen har elsket en kvinne mindre enn Dante elsket Beatrice!»Olaf Bull skriver likevel om Dante at han hvisket «Bice» i Firenzes vårvind,
inntil hans skjelvende sinn, vendt vekk,
angst for å blindes i ve og vekhet,
fant under hvelvene Herrens trekk
bakom en kvinne strålende blekhet!
== Bibliografi ==
Vita nuova (Nytt liv), ca. 1295
Convivio (Gjestebudet), 1304-07
De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket), ca. 1305
De Monarchia libri tres (Tre bøker om monarkiet)
La Divina commedia (Den guddommelige komedie), 1307-21
Eclogae, 1319-20
Quaestio de situ et forma aquae et terrae (Undersøkelse om jordas og vannets stilling og form), 1320
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gardner, Edmund Garratt (1921): Dante. London: Oxford University Press. OCLC 690699123.
Hede, Jesper (2007): Reading Dante: The Pursuit of Meaning. Lanham: Lexington Books. ISBN 9780739121962.
Lagercrantz, Olof (1964): Från helvetet till paradiset : en bok om Dante och hans komedi, Wahlström & Widstrand
Miles, Thomas (2008): «Dante: Tours of Hell: Mapping the Landscape of Sin and Despair» i: Stewart, Jon: Kierkegaard and the Patristic and Medieval Traditions. Ashgate. ISBN 9780754663911. s. 223–236.
Raffa, Guy P. (2009): The Complete Danteworlds: A Reader's Guide to the Divine Comedy. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 9780226702704.
Scartazzini, Giovanni Andrea (1874–1890): La Divina Commedia riveduta e commentata (4 bind). OCLC 558999245.
Scartazzini, Giovanni Andrea (1896–1898): Enciclopedia dantesca: dizionario critico e ragionato di quanto concerne la vita e le opere di Dante Alighieri (2 bind). OCLC 12202483.
Scott, John A. (1996): Dante's Political Purgatory. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 9780585127248.
Seung, T. K. (1962): The Fragile Leaves of the Sibyl: Dante's Master Plan. Westminster, MD: Newman Press. OCLC 1426455.
Toynbee, Paget (1898): A Dictionary of the Proper Names and Notable Matters in the Works of Dante. London: The Clarendon Press. OCLC 343895.
Whiting, Mary Bradford (1922): Dante the Man and the Poet. Cambridge: W. Heffer & Sons. OCLC 224789.
== Eksterne lenker ==
(en) Dante Alighieri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dante Alighieri – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dante Alighieri på Internet Movie Database
(en) Dante Alighieri hos The Movie Database
(en) Dante Alighieri på Discogs
(en) Dante Alighieri på MusicBrainz
(en) Dante Alighieri på Last.fm
(en) Dante Alighieri på AllMusic
(no) Sørensen, Irene Berg (4. februar 2011): «Filosofien bak språket», Forskning.no
(en) World of Dante, multimedia, tekster, kart, billedgalleri, søkbar database, musikk, ressurser, tidslinje
(en) Dartmouth Dante Project, søkbar database med kommentarer
(en) Lenkesamling hos The Guardian | Dante Alighieri, fullstendig navn Durante di Alighiero degli Alighieri (født mai/juni 1265, død 14. september 1321), var en italiensk forfatter og poet i middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), det fremste litterære verk på italiensk språk og et av verdenslitteraturens høydepunkter. | 7,466 | 7,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liturgi | 2023-02-04 | Liturgi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske ord og uttrykk', 'Kategori:Liturgi', 'Kategori:Praktisk teologi'] | Liturgi, fra gresk leitourgia (λειτουργία), «offentlig arbeid», er den i vestlige språk vanligste betegnelse for gudstjeneste og religiøse seremonier.
| Liturgi, fra gresk leitourgia (λειτουργία), «offentlig arbeid», er den i vestlige språk vanligste betegnelse for gudstjeneste og religiøse seremonier.
== Ordets opprinnelse ==
Ordet er en kombinasjon av leitos (offentlig) og ergo (å gjøre). Den tidligste bruken av ordet var i forbindelse med en særskatt som ble pålagt de rikeste borgerne i Athen, og som måtte finansiere et prosjekt til beste for hele byen.
== Gudstjenesteliturgi ==
I Septuaginta har ordet fått dagens betydning, rituelle religiøse handlinger, både i jødisk og kristen kontekst. Den eldre betydningen falt bort i senantikken eller tidlig middelalder.
Liturgi brukes også for å betegne spesielle former for religiøse handlinger, for eksempel «ortodoks liturgi» som betegnelse på ritualene i Den ortodokse kirke.
Forskrifter for liturgien i Den norske kirke finnes i Gudstjenestebok for Den norske kirke.
== Litteratur ==
Baldovin, John F., SJ (2008) Reforming the Liturgy: a Response to the Critics. The Liturgical Press
Bowker, John, ed. (1997) Oxford Dictionary of World Religions. Oxford University Press. ISBN 0-19-213965-7.
Bugnini, Annibale, (1990) The Reform of the Liturgy 1948–1975. The Liturgical Press
Dix, Dom Gregory (1945) The Shape of the Liturgy
Donghi, Antonio, (2009) Words and Gestures in the Liturgy. The Liturgical Press
Johnson, Lawrence J., (2009) Worship in the Early Church: an Anthology of Historical Sources. The Liturgical Press
Jones, Cheslyn, Geoffrey Wainwright, and Edward Yarnold, eds. (1978) The Study of Liturgy. London: SPCK.
Marini, Piero, (2007) A Challenging Reform: Realizing the Vision of the Liturgical Renewal. The Liturgical Press
Scotland, N. A. D. (1989). Eucharistic Consecration in the First Four Centuries and Its Implications for Liturgical Reform, in series, Latimer Studies, 31. Latimer House. ISBN 0-946307-30-X
"What Do Quakers Believe?". Quaker Information Center, Philadelphia, PA, 2004.
== Eksterne lenker ==
Den katolske messe og liturgiske ritualer | Liturgi, fra gresk leitourgia (λειτουργία), «offentlig arbeid», er den i vestlige språk vanligste betegnelse for gudstjeneste og religiøse seremonier. | 7,468 | 7,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madchester | 2023-02-04 | Madchester | ['Kategori:Alternativ musikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikksjangre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Madchester er en musikksjanger innen rock og kulturelt fenomen på slutten av 1980-tallet. Som navnet indikerer oppsto den i Manchester, England, da musikere smeltet sammen alternativ rock med acid house-kulturen og andre kilder, inkludert psykedelisk musikk og pop fra 1960-tallet.Betegnelsen «Madchester» ble popularisert av den britiske musikkpressen tidlig på 1990-tallet, og omfattet grupper som Happy Mondays, The Stone Roses, The Inspiral Carpets, Northside, 808 State, James og The Charlatans, og andre.
Madchester oppstod mot slutten av 1980-tallet og var en trend i britisk musikkliv til et stykke ut på 1990-tallet. Musikken var en blanding av veldig fengende indie pop, psykedelisk musikk og dance/acid house. Den var sterkt preget av være egnet til å danse til. Tidsepoken var også preget av rave-/house-partyer, og ecstasy var «det nye store». Den rave-påvirkede musikken er tungt påvirket av narkotiske stoffer, særlig ecstasy (MDMA). På denne tiden var nattklubben Haçienda i Manchester, medeid av medlemmer av New Order, en katalysator for den særskilte musikalske etos i byen som ble kalt for «Second Summer of Love» (Den andre kjærlighetssommeren), en referanse til hippienes flowerpower-periode i California på 1960-tallet. Madchester var også en inspirasjon for mange britpop-band.
| Madchester er en musikksjanger innen rock og kulturelt fenomen på slutten av 1980-tallet. Som navnet indikerer oppsto den i Manchester, England, da musikere smeltet sammen alternativ rock med acid house-kulturen og andre kilder, inkludert psykedelisk musikk og pop fra 1960-tallet.Betegnelsen «Madchester» ble popularisert av den britiske musikkpressen tidlig på 1990-tallet, og omfattet grupper som Happy Mondays, The Stone Roses, The Inspiral Carpets, Northside, 808 State, James og The Charlatans, og andre.
Madchester oppstod mot slutten av 1980-tallet og var en trend i britisk musikkliv til et stykke ut på 1990-tallet. Musikken var en blanding av veldig fengende indie pop, psykedelisk musikk og dance/acid house. Den var sterkt preget av være egnet til å danse til. Tidsepoken var også preget av rave-/house-partyer, og ecstasy var «det nye store». Den rave-påvirkede musikken er tungt påvirket av narkotiske stoffer, særlig ecstasy (MDMA). På denne tiden var nattklubben Haçienda i Manchester, medeid av medlemmer av New Order, en katalysator for den særskilte musikalske etos i byen som ble kalt for «Second Summer of Love» (Den andre kjærlighetssommeren), en referanse til hippienes flowerpower-periode i California på 1960-tallet. Madchester var også en inspirasjon for mange britpop-band.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Luck, Richard (2002): The Madchester Scene, Pocket Essentials, London, ISBN 1-903047-80-3
Wilson, Tony (2002): 24-hour Party People, Channel 4 Books, London, ISBN 0-7522-2025-X
McNichols, Conor, red. (2003): NME Originals: Madchester, IPC, London
Robb, John (2009): The North Will Rise Again: Manchester Music City 1976–1996, Aurum Press, London
== Eksterne lenker ==
Madchester, Pride of Manchester
Madchester Arkivert 4. juni 2016 hos Wayback Machine., av Jonathan Schofield | Madchester er en musikksjanger innen rock og kulturelt fenomen på slutten av 1980-tallet. Som navnet indikerer oppsto den i Manchester, England, da musikere smeltet sammen alternativ rock med acid house-kulturen og andre kilder, inkludert psykedelisk musikk og pop fra 1960-tallet. | 7,470 | 7,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mosj%C3%B8en | 2023-02-04 | Mosjøen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vefsn', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Mosjøen', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 794 innbyggere pr. 1. januar 2022.
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
| Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 794 innbyggere pr. 1. januar 2022.
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
== Historie ==
=== Eierforhold før og nå ===
Storgården Mo, og herunder Mosjøen, var i hovedsak eid av St. Olavs Stol, det vil si erkestolen i Nidaros. Gården nevnes i erkebiskop Aslak Bolts (r. 1428–50) jordebok, der det fremgår at en mann med navn Jon Einarsson hadde betalt åtte spann til erkestolen da Trond (r. 1371–81) var erkebiskop.
Ved Reformasjonen i 1536 ble kirkens eiendommer krongods og underlagt kongen i København. Dermed også Mo-gården. Slik forble det frem til 1666, da kong Frederik III overdro all offentlig eiendom i Nord-Norge til Joachim Irgens.. Dette var den største samlede eiendomstransaksjonen og -privatiseringen i Norden noensinne, og med på kjøpet var Mo-gården, som deretter var del av Irgensgodset. Etter Irgens' død i 1675 ble storgodset stykket opp i flere små. Mo-gården gikk over til Angellgodset, som tilhørte rådmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim. Gården ble i 1690 overtatt av fogd og senere lagmann Peter Lorentzen Angell, som selv hadde opphold der.
Utover 1800-tallet ble Mo-gården stykket opp og solgt, særlig på strandstedet og senere ladestedet Mosjøen, der grunnen ble delt opp i hundrevis av gater og tomter. Kirken (Opplysningsvesenets fond) er fortsatt en stor jordeier i byen. Blant annet eier de grunnen som aluminiumsverket står på.
=== Frem til 1866 ===
Storgården Mo er kjent siden etter svartedauden. Fra sent på 1500-tallet til 1820-årene var det Mo-ætta, etterkommere av Ingebrigt skipper på Mo, som styrte og stelte der. De var jordeiende bønder (i en fjerding der 95 prosent var leilendinger), og de drev også handel, jektefart og sagbruk.
Mosjøen var opprinnelig navnet på noen husmannsplasser som lå under Mo. I begynnelsen hadde dette strandstedet bare et lite antall husstander, samt naust og kirkeboder som tilhørte bønder i soknet. Med sin beliggenhet på en flat landtunge innerst i Vefsnfjorden, som dessuten er isfri, var stedet velegnet for å sjøsette båter, noe som særlig synte seg i forbindelse med den årlige utfarten til Lofotfisket, da hundrevis var samlet der. Andre forhold som gjorde Mosjøen sentralt var kirkestedet Dolstad og uttaket av tømmer fra skogene i Vefsn, og vår og høst kom øyværinger innover fjorden med fisk for å bytte til seg blant annet båter, tømmer og kornvarer.
Det vites at Mosjøen var bebygd allerede omkring 1600. Den tidligste kjente innbyggeren var Svein strandsitter, som sammen med kone og to døtre bodde der i 1660. I den andre halvdelen av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet bodde det mange jemter på Mosjøen. På denne tiden opplevde Stor-Vefsn, det vil si dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal, nemlig stor tilflytting av folk fra Jemtland, særlig etter at dette landskapet i 1645 ble avstått til Sverige.
Mosjøen hadde på midten av 1700-tallet flere handelsknaper (nordnorske frihandlere), blant andre Sjur Bentsson fra Mo-ætta. Foruten handel hadde knapene ofte jekt, som de seilte til Bergen med. Stedet fikk sin første handelsmann (handelsmann med kongelig bevilling) med knapesønnen Erik Jørgen Sjursson fra Mo-ætta, som fra 1794 drev handel og gjestgiveri sør på strandstedet. Dessuten hadde stedet tolv år tidligere, i 1782, fått en handelsborger (handelsmann med borgerskap i Trondheim) med Peder Christian Bech fra det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen, som begynte med handel nord på strandstedet.
På 1800-tallet vokste Mosjøen til å bli et lite bysamfunn. De fleste som bodde der, var husfolk. De som ikke hadde et jordstykke å dyrke, måtte ofte gå i dagleie eller begynne som håndverkere. Slik ble det til at stedet fikk smeder, skomakere og andre yrkesutøvere. Stedet vokste sakte og jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse med det nødvendigste av handel og håndverk. Frem til midten av 1800-tallet hadde stedet befestet sin stilling som distriktssentrum.
=== Den første industriperioden ===
Mosjøens utvikling fikk en brå oppgang i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt av tilflyttede engelskmenn som hadde kjøpt Vefsngodset, det vil si det meste av skogen i Stor-Vefsn. Etter noen år oppsto også Nes Trælastbrug, som hadde lokale eiere. Engelskbrukets tømmer- og sagbruksvirksomhet skapte det som betegnes som Klondyke-tilstander. Både folk fra Stor-Vefsn og søringer kom i flokk til strandstedet. Det var stort behov for arbeidskraft, og lønningene var etter datidens forhold meget gode.Innbyggertallet og bebyggelsen vokste. Sagbrukstiden var hovedårsaken til at Mosjøen, etter et knapt tiår, den 1. januar 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter. Den 1. januar 1876 ble Mosjøen utskilt fra Vefsn som egen bykommune. Dermed ble Mosjøen den første byen på Helgeland og etter Bodø. Med ladestedsrettigheter kunne Mosjøen blant annet eksportere varer direkte til utlandet.
I de første tiårene som ladested gikk Mosjøen gjennom store forandringer. Fra å være et strandsted med handelsmenn og håndverkere ble byen omformet til en moderne handels- og embetsby, til slutt også garnisonby. En rekke kommunale og statlige embeter ble lagt dit, blant andre fogd, magistrat, kommunekasserer og distriktslege.Fra denne tiden begynte også utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen i dag har. Byen fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og spisesteder. På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blant andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker.Samtidig som byen hadde vokst i velstand og størrelse hadde sagbrukstiden skyggesider. Skogene i Stor-Vefsn bar tydelig preg av rovhugst og ødeleggelser av miljøet. Tømmeruttaket gjorde også at flere bønder valgte å oppgi eller lot seg friste til å selge sitt gårdsbruk og flyttet nedover til Mosjøen. Sagbrukstiden endte omkring 1899. Da lå Vefsn utarmet, men Mosjøen hadde vokst seg rikt på høykonjunkturen.
=== Utvikling av infrastruktur og kommunikasjon ===
På slutten av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet sto utbygging av kommunal infrastruktur på dagsordenen. Blant annet ble det bygget elektrisitetsverk og vannforsyning. På det sosialpolitiske området var Mosjøen en nattvekterkommune. Enhver måtte klare seg selv, og kun noen eldre og syke fikk understøttelse fra kommunen.Kommunikasjon var et like viktig spørsmål. Mosjøen var opprinnelig et avsideliggende sted på Helgeland. Båt var det eneste motortransportmiddelet som kunne nå byen. Nordlandsveien sto ferdig i 1924. Da fikk Mosjøen veiforbindelse med ladestedet Steinkjer i Nord-Trøndelag og videre sørover til Trondheim og Oslo. Deretter fulgte Nordlandsbanen i 1940. I 1940-årene fikk byen også ny havn på Nervollan. Byens gamle havn ved Sjøgata var grunn og derfor vanskelig å anløpe etter hvert som dampskip erstattet seilskip, og frem til nyhavnen stod ferdig hadde dampskip måttet legge til på Halsøya nord for byen.
Telefon- og telegrafstasjonen i Mosjøen var et av de viktigste kommunikasjonsleddene mellom Nord- og Sør-Norge, og statsjonen hadde direkte forbindelse med Trondheim. Stasjonen hadde på det meste ca. 58 underordnede stasjoner.
Mosjøen postkontor hadde på det meste ca. tjue poståpnerier under seg.
=== Under krigen ===
Etter kamper sør for byen ble Mosjøen den 11. mai 1940 inntatt av tyske tropper, litt over en måned etter invasjonen den 9. april.
Tyskerne var opptatt av å sikre personell- og godstransporten for krigføring videre nordover. På kort tid ble søndersprengte broer i og utenfor byen satt i stand. Mosjøen stasjon, som Nordlandsbanen hadde nådd frem til lenge før tyskernes ankomst, ble den 5. juli åpnet av tyskerne med generaloberst von Falkenhorst til stede.
Som den største og viktigste byen på Helgeland ble Mosjøen tyskernes hovedkvarter. De bygget flere anlegg, blant annet en større militærleir på Olderskog, som da lå sør for byen. Mosjøen hadde en sentral rolle under evakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. De evakuerende kom med skip til byen, hvor noen ble fraktet videre og andre fikk opphold. Mosjøen var evakueringskontor, samt koordinerende samlested for den frivillige nødhjelpen.Mosjøen var en av de få byene i Nord-Norge som ikke ble utsatt for luftangrep.
=== Den andre industriperioden ===
Rett etter krigen kom den andre store bølgen av industrietablering. Nord-Norges Salgslag ble åpnet i 1946, og i 1953 startet Mosjøen Veveri og dagens Midt-Norsk Betong sine produksjoner. I 1950-årene var det klart at Elkem ønsket å bygge aluminiumsverk i Mosjøen. I sin industrifokuserte samtid var det planlagte verket noe som opptok hele landet og ikke minst riksavisene. Politisk var saken oppe på regjeringsnivå. Anleggsarbeidet begynte i 1956, og bare da var 1 100 mann sysselsatt. Da produksjonen gikk i gang hadde nesten like mange mennesker arbeid ved verket. Mosjøen Aluminiumsverk stod ferdig i 1958. Verket var den største industrietableringen noensinne i byen, samt en av de største i Norge.
Etter 2000 har Mosjøen mistet svært mye industri. Nord-Norges Salgslag ble flyttet ut av byen, og Mosjøen Veveri og Nes Trelastbruk ble avviklet. På den andre siden ble Mosjøen Anode opprettet i 2007. Denne fabrikken ble etablert for å produsere karbonanoder til aluminiumsindustrien i Norge og på Island.
=== Offisiell status ===
Mosjøen fikk den 1. januar 1875 losse- og ladestedsrettigheter. Allerede i 1868 henvendte Vefsn-ordfører Anders Persson Alsgaard seg til kongen, som da var Karl IV. Behandlingen av Lov om Losse- og Ladestedsrettigheder for Strandstedet Mosjøen i Nordlands Amt begynte tidlig i 1870-årene. Den 11. april 1874 ble loven undertegnet av Oscar II etter å ha blitt vedtatt av Lagtinget.Frem til kommunalreformen i 1960-årene var Mosjøen en av vel tjue ladestedskommuner i Norge. Med en grunnlovsforandring i 1952 forsvant det siste juridiske skillet mellom kjøp- og ladestedene på den ene siden og landherredene på den andre, og dermed gikk ordet ladested gradvis ut av praktisk bruk. Først i 1990-årene opphørte Mosjøen å være ladested, da loven fra 1874 ble opphevet.
Mosjøen gikk den 1. januar 1876 ut fra Vefsn som egen bykommune. Grunnen til at kommunestatusen kom ett år etter ladestedsrettighetene var at det først måtte avholdes valg. Mosjøen var da den første byen på Helgeland, og enestillingen som by kom den til å beholde i nesten et halvt hundreår inntil Brønnøysund og Mo i Rana i 1923 ble ladesteder. Mosjøens tid som bykommune endte den 31. desember 1961.Den 1. januar 1962 gikk byen tilbake til Vefsn kommune, som også kommunene Drevja og Elsfjord senere ble innlemmet i. Ved kongelig resolusjon av den 24. mai 1961 ble det fastsatt at «Mosjøen bykommune og Vefsn, Drevja og Elsfjord herredskommuner» skulle sammensluttes. Likevel beholdt Mosjøen noe av sitt særlige lovverk som by, nemlig håndverksloven av 1913, lærlingeloven av 1950, ildsfarlighetsloven av 1871 og brannloven av 1954.Siden 1998 har Mosjøen bystatus. Vedtaket fant sted den 10. mars i Vefsn kommunestyre.
=== Politikk ===
Som bykommune hadde Mosjøen borgerlig styre. I begynnelsen var byens ordførere partiuavhengige, men som handels- og embetsmenn hadde de likevel borgerlig samfunnsbakgrunn. Fra 1920-årene begynte Arbeiderpartiet gradvis å få innpass, men først i 1937-valget fikk de flertall.
=== Media ===
Gjennom tiden har byen hatt en rekke aviser. Byens første avis var Helgelands Tidende (1875–1936), et nyhets- og advertissementsblad som utviklet seg til å bli en Høyre-vennlig avis. Som motsvar oppstod Nordlands Folkeblad (1880–1955), som var en Venstre-vennlig avis. Andre aviser på denne tiden var Fjeldblomsten (kun i 1897) og Ansgar (1905). Langt senere kom Vefsna Arbeiderblad (1929), som i 1931 fikk navnet Helgeland Arbeiderblad, og i 2014 ble omdøpt til Helgelendingen. Andre aviser var Flodbølgen (kun i 1931) og Helgelandsposten (1930–1934). Under okkupasjonen gav tyskerne ut Helgeland Folkeblad (1942–1945). Som reaksjon mot Helgeland Arbeiderblads dominans kom Vefsn Tidende (kun i 1963), som var Høyre-vennlig. Det seneste tilskuddet var gratisavisen Avisa Mosjøen (2004–2006).
=== Samer ===
Sørsamer utgjør en del av Mosjøens historie. Årlig kom norske og svenske sørsamer nedover til strandstedet. De var kjent for sitt håndverk, duodji, og sine attraktive naturprodukter, som de omsatte på markedet. De kom også til Dolstad kirke for å døpe barn og inngå ekteskap. I tillegg til det sørsamiske navnet Mussere, har byen også et nordsamisk navn; Mussir.
En sameskole ble rundt 1720 opprettet i Mosjøen. Etter noen år ble skolen flyttet oppover til Hattfjelldal, for samene var mer tallrike der og i fjellområdene ved svenskegrensen.
== Demografi ==
=== Innbyggertall ===
Mosjøen har i nyere tid ikke opplevd betydelig tilflytting. I eldre dager vokste innbyggertallet jevnt. Mosjøens stilling gjorde byen aktuell som fylkeshovedstad i Helgeland fylke, som ble foreslått og drøftet i 1930-årene. Noen begivenheter som har ført til tilflytting er industrietableringene i 1860- og 1870-årene, bygrunnleggelsen i 1875, Nordlandsbanen i 1940 og industrietableringene i 1940- og 1950-årene. Også generell urbanisering og sentralisering av administrative funksjoner spiller inn.
=== Geografiske variasjoner ===
Innbyggerne i Mosjøen har forskjellig geografisk opphav. Mens mange mosjøværinger nedstammer fra bondefolk, samer eller begge deler i Stor-Vefsn, har byen alltid hatt vesentlig tilflytting av folk utenfra. På 1600-tallet og 1700-tallet kom mange mennesker flyttende fra Jemtland.
I senere tider er flere mosjøværinger etterkommere av folk som en gang kom til byen fra andre steder på Helgeland, samt fra Trøndelag, Bergen, Hertugdømmene og videre.
=== Sosiale variasjoner ===
Allerede før Mosjøen ble by hadde byen sosioøkonomiske variasjoner og klasseskiller. På den ene siden sto velstående handels- og embetsmenn, hvorav en stor del var trøndere. På den andre siden sto en bred gruppe av husmenn, arbeidere og håndverkere. Dette borgerskapet var ledende gjennom 1800-tallet og store deler av 1900-tallet, og de samarbeidet og inngikk ofte ekteskap med hverandre.
Det heter seg, halvt på skjemt og halvt alvorlig, at Mosjøen ble bygd av trøndere. Mange trøndere kom i den siste halvdelen av 1800-tallet nordover for å ta del i byveksten. Foruten de som slo seg opp som handelsmenn eller inntok embeter, kom også utøvere av teknisk avanserte profesjoner, blant andre byens første fotograf. Trøndere utgjorde dermed en betydelig del av byens borgerskap og øverste samfunnslag. Av byens handelsmenn i 1900 var de aller fleste fra Trøndelagsfylkene med Møre og Romsdal, og av samtlige var kun én født i Vefsn.Da Mosjøen Aluminiumsverk ble åpnet i 1958 inntok verksdirektøren stillingen som en av byens viktigste menn.Frem til 1980-årene var de fleste i Mosjøen arbeidstakere som tjente lite. Slik var forskjellene betraktelige mellom vanlige arbeidstakere og ledende personer og familier i byens næringsliv. Også dagens forskjeller går i stor grad på økonomi.
=== Politiske variasjoner ===
Mosjøen utgjør tre av Vefsn kommunes valgkretser: Mosjøen (krets 1), Olderskog (krets 2) og Halsøya (krets 4).
Ifølge resultatet av 2011-valget stemmer nærmere en av to velgere på Arbeiderpartiet (46 prosent), og deretter følger Fremskrittspartiet (14,5 prosent) på andreplass og Høyre (13 prosent) på tredjeplass.
=== Religiøse variasjoner ===
Mange kristne trosretninger er til stede i Mosjøen. Fremst er Den norske kirke, som etterfølges av blant andre Adventkirken, Frelsesarmeen (Mosjøen Korps), Normisjon, Misjonsforbundet, Pinsevennene og Den hellige Ånds kirke som tilhører den katolske kirke.
Av livssynsforeninger finnes Human-Etisk Forbund.
Den Norske Frimurerorden er representert med logene St. Johanneslogen St. Michael til den gyldne Stjerne og Kapittelogen Helgeland Stewardsloge, samt Helgeland kapittel broderforening. Begge er underlagt Trondhjems Provincialloge. Likeledes finnes Odd Fellow-losjen Øyfjell og rebekkalosjen Kilden.
=== Etniske variasjoner ===
Sørsamer og finner har lang tilstedeværelse i Mosjøen og utenfor.
Mange av dagens mosjøværinger levde opprinnelig i Vefsn, som tidligere også omfattet Grane og Hattfjelldal. Forsiktige anslag foreslår at hver 28. vefsning, og således litt færre mosjøværinger, har samisk opphav i en eller annen form. Det gjelder særlig de som har aner i skogene og fjellstrøkene på Helgeland.
== Samfunn ==
=== Offentlighet ===
Vefsn kommune har sin administrasjon i Mosjøen. En rekke fylkeskommunale og statlige etater har kontor i byen, blant annet Fylkesmannen i Nordland, Arbeidstilsynet, Mattilsynet, Statskog, Statens naturoppsyn, Statens vegvesen og Tolletaten.
Politimesteren på Helgeland hadde sete i Mosjøen fra 1910 frem til 2016. Alstahaug tingrett i Sandnessjøen og Hålogaland lagmannsrett i Tromsø gjennomfører rettsforhandlinger i byen. I byen sitter også Helgeland jordskifterett. Mosjøen fengsel ligger på Nyrud.
=== Samferdsel ===
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum og et geografisk midtpunkt på Helgeland. Europavei 6 (tidligere Riksvei 50) går gjennom byen. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Det er 271 kilometer til Steinkjer og 389 kilometer til Trondheim sørover og 325 kilometer til Bodø nordover. Byen ligger omtrent midt mellom Oslo og Tromsø, da avstanden er henholdsvis 881 og 754 kilometer. For den som på kortest mulig tid skal kjøre til Finnmark er det vanligst å kjøre gjennom Sverige og Finland via Hattfjelldal sørøst for byen.
Bybussen har fire linjer: Mosjøen–Kulstadlia (nord), Mosjøen–Olderskog (sør), Mosjøen–Skjervengan (øst) og Mosjøen–Åsbyen (nordøst). Fra Mosjøen rutebilstasjon er det bussforbindelse med nabobyene Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana, samt med distriktskommuner.
Mosjøen stasjon, åpnet i 1940, har daglige avganger på Nordlandsbanen sørover til Trondheim og nordover til Bodø.
Mosjøen lufthavn, Kjærstad, åpnet i 1987, ligger fem kilometer sør for byen. Denne kortbaneflyplassen betjenes daglig av Widerøe.
Fra Mosjøen havn er det fergeforbindelse med flere bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er også anløpssted for gods- og frakteskip. Den har både offentlige og privateide kaier. Havnen er Nord-Norges største containerhavn, i tonnasje nesten dobbelt så stor som Bodøs, og derfra sendes skip til Island, kontinentale Europa og Sør-Amerika. Mosjøen Aluminiumsverk har egen havn. På Baustein finnes også småbåthavn med gjestebrygge. En flytebrygge for korttidsanløp ligger ved Sjøgata. Fru Haugans Hotel har egen brygge for sine gjester.
=== Barnehager og skoler ===
Mosjøen har pr. 2012 ti private og fire kommunale barnehager spredt over hele byen.Mosjøen har tre barneskoler: Mosjøen skole, som ligger på Byflata, Kulstad skole nord i byen og Olderskog skole sør i byen. Byen har også en ungdomsskole, Kippermoen ungdomsskole.
Mosjøen videregående skole omfatter tre avdelinger som tilbyr henholdsvis allmennfag og musikk, yrkesfag og landbruksfag. Disse avdelingene var opprinnelig egne skoler, nemlig Mosjøen videregående skole (Gymnaset) på Byflata og Vefsn videregående skole (Yrkesskolen) på Kippermoen, samt Vefsn landbruksskole i Marka, omtrent en mil øst for byen.
Frilynte Vefsn folkehøgskole ligger på Halsøytoppen. Folkeuniversitetet har avdeling i Mosjøen, som omfatter større deler av Helgeland. Byen har en kommunal musikkskole.
== Byområder ==
Mosjøens byområder har oppstått som følge av mange års vekst og utvidelser i byen. Mosjøen har ingen bydeler i storbyforstand.
Den første byutvidelsen skjedde i 1939. Da ble Vollan innlemmet. Senere fulgte blant andre Halsøya i nord og Olderskog i sør. Opprinnelig var det bare Byflata som var Mosjøen by.
=== Byflata ===
Byflata er selve hjertet av Mosjøen og svarer grovt sett til området som utgjorde Mosjøen bykommune i 1876. Byflata ligger på en flat landtunge mellom elvene Vefsna og Skjerva. De to elvene utgjør også Byflatas grenser i vest, nord og øst. Mathias Bruuns gate regnes tradisjonelt som grensen i sør.
Som tidligere by som har vokst uavbrutt siden 1800-tallet og som dessuten unngikk å bli bombet i 1940, har Byflata et bredt arkitektonisk spekter i sin bebyggelse. Ytterst på vestsiden av flaten finnes landskjente Sjøgata, som har Nord-Norges lengste sammenhengende bebyggelse av trehus og brygger fra 1800-tallet. Sentrum har en rekke bygg fra tiårene etter krigen, men også eldre hus. Videre østover er det hovedsakelig boligområder, hvor bebyggelsen varierer når det gjelder alder, størrelse og arkitektonisk stilart. Nordøst på flaten finnes Mosjøens villastrøk med byhus fra sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Flere av disse er rikt utsmykket med detaljer. Sørøst på flaten består bebyggelsen av blokker og rekkehus som opprinnelig ble bygget for å huse arbeidstakere. Byflata har dermed synlige spor etter fordums samfunnsforskjeller i byen.
=== Halsøya, Breimoen og Kulstadlia ===
Nord i byen ligger Halsøya. Dette området var tidligere en forstad til Mosjøen. Som følge av utvidet og tettere bebyggelse etter 1980-årene er Halsøya i dag en sammenhengende del av byen. Området har nesten bare dagligvareforretninger og forskjellige tjeneste- og håndverksbedrifter, herunder møbelforretning, ovnsforretning, frisør, kro, apotek og dyrlege. Halsøya betjener boligområdene Kulstadlia og Breimoen, samt folk som bor utenfor byen.
Halsøya var i sin tid et livlig handelssted, og der lå dessuten borgerleiet Kulstadsjøen, som ble drevet fra 1600-tallet og frem til etter 1900. Halsøya ligger ved storgårdene Kulstad og Hals og dessuten ikke langt fra den tidligere lensmannsgården Rynes. Før den store boligutbyggingen i 1970- og 1980-årene var det regnet som finere å bo på Halsøya, hvor godseier Brodtkorb, verftseier Skandfer, direktører, funksjonærer, handelsmenn og flere storbønder hadde sine hjem. Slik sto Halsøya i motsetningsforhold til blant annet Olderskog i sør, som etter krigen ble befolket av arbeidstakere.
Halsøya har sitt navn fra halvøya med det samme navnet. Denne halvøya har litt boligbebyggelse, og på dens topp, som heter Halsøytoppen (Toppen), ligger Vefsn folkehøgskole.
Ved Halsøya ligger boligområdene Kulstadlia (Lia) og Breimoen, hvor utbyggingen av boliger skjøt fart i 1970- og 1980-årene. Særegent ved Kulstadlia er det at nesten alle veier har navn etter fugler, herunder Falkvegen, Hubrovegen, Måsevegen, Svanevegen og Tjeldstia.
Bybussen har linje til Halsøya og Kulstadlia.
=== Mo, Nyrud, Kippermoen og Trudvang ===
Mo ligger sør for Byflata, og der finnes Helgelandssykehuset, avdeling Mosjøen og Elveparken.
Nyrud ligger sørøst for Byflata hvor det finnes nesten bare tyngre næringer og lettindustri.
Kippermoen ligger sørøst for Mo og Nyrud. Området er for det meste et boligområde, og der ligger Kippermoen ungdomsskole, Mosjøen videregående skole, avdeling Kippermoen og Kippermoen Idrettspark med Mosjøhallen.
Trudvang/Helvete ligger mellom Kippermoen og Olderskog.
=== Olderskog og Aspåsen ===
Sør i byen ligger Olderskog, som også kjennes som Gildevangen. Området var under den andre verdenskrig tilholdssted for en større tysk militærbase (hvorav områdets tilnavn Lille Berlin). Området ble deretter satt av til boligformål. Arbeidet med å reise boliger begynte, og det ble fart utbyggingen i forbindelse med anleggelsen av Mosjøen Aluminiumsverk i 1956. Arbeidstakere strømmet da til byen for å få ansettelse ved verket, og Olderskog, hvor det var blitt oppført rimelige og til dels dårlige boliger og rekkehus, ble raskt et arbeiderområde sør for Mosjøen.
Bybussen har linje til Olderskog.
=== Skjervengan ===
Skjervengan, som ligger på østsiden av elven Skjerva, er for det meste et boligområde. Også Skjervengan var opprinnelig et arbeiderstrøk. Bebyggelsen omfatter mange mindre hus og rekkehus, samt noen blokker. Vefsn Sanatorium ligger i området, og dette bygget huser i dag Helgelandssykehusets psykiatriske avdeling.
Bybussen har linje til Skjervengan.
=== Vollan, Nervollan og Baustein ===
Nord for Byflata, atskilt av elven Skjerva, ligger Vollan på østsiden og Nervollan på vestsiden av Nordlandsbanen.
På Vollan ligger Mosjøen stasjon, og derfra tar det omkring ti minutter å gå inn til sentrum. I området ligger også Dolstad kirke og Dolstad prestegård, samt kro, hoteller og en håndfull næringsvirksomheter. Utenom det er Vollan et boligområde.
Store deler av bebyggelsen på Nervollan ble i 1950-årene jevnet med jorden og flere gater forsvant for å gi plass til Mosjøen Aluminiumsverk. Verket dekker betydelige deler av området. Utenom det er Nervollan et boligområde. Mellom Nervollan og Baustein ligger Mosjøen havn.
På Baustein er det næringstomter, samt småbåthavn med gjestebrygge.
=== Øya ===
I motsetning til resten av byen ligger Øya på vestsiden av elven Vefsna. Som følge av politisk regulering har området nesten bare tyngre næringer og lettindustri. Området er tilknyttet resten av byen med to broer, som er Gamle Øybrua (i dag stengt for biltrafikk) og Nye Øybrua.
=== Åsbyen og Hals ===
I åssiden ovenfor Vollan ligger Åsbyen, som noen ganger bare kalles Åsen. Dette boligområdet ble utbygget med hus for direktører og funksjonærer ved Mosjøen Aluminiumsverk. Senere flyttet også arbeidstakere dit. Videre nordover og over en åskam kommer man over til Hals eller Halsåsen, som fra 1960-årene ble utbygget som boligområde. På Hals ser man ned mot Halsøya og utover Vefsnfjorden.
Bybussen har linje til Åsbyen og Hals.
=== Boligområder utenfor byen ===
De siste årene har det blitt populært å bo litt utenfor byen. Det gjelder først og fremst de bynære boligområdene Andås (en kilometer) og Søfting–Skaland (fem kilometer).
== Næringsliv og industri ==
Næringslivet i Mosjøen har et bredt utvalg av handel, kunst- og industrihåndverk, tjenester, fritidstilbud, finans, transport og turisme. Byen har det eldste bymessige næringslivet i landsdelen. Som handelsby tiltrekker Mosjøen seg forbrukere fra store deler av Helgeland, særlig ved Tiendebytte og juletider.
Mosjøen-regionen, det vil si Mosjøen, Vefsn, Grane og Hattfjelldal, er en av de mest lønnsomme regionene i Norge. Av Næringslivets Hovedorganisasjon rangeres regionen som den sjette mest lønnsomme i landet, rett bak oljebyen Stavanger, og i nærings-NM står regionen på 18.-plass av landets 83 regioner, noe som gjør Mosjøen til den ledende på Helgeland. Til sammenligning ligger Rana på 53.-plass.
Byen er kjent for å ha et større antall familier som i generasjoner har eid og drevet næringsforetak, såkalte familiebedrifter. Disse står bak vanlige kjøpmannsforretninger så vel som hoteller, industribedrifter og liknende. Flere har holdt på i over hundre år. Kanskje eldst er Fru Haugans Hotel, som er Nord-Norges eldste hotell og som har røtter tilbake til 1794.
Mosjøens bedrifter har ingen betydelig omsetning sammenlignet med næringslivet i større byer. De fleste omsetter fra én til tjue millioner kroner. Det er uvanlig at en bedrift omsetter for mer enn femti millioner kroner årlig, og disse har ofte regional utstrekning. I omsetning er Helgelandskraft overlegen med ca. 1,3 milliarder kroner. Alcoa Norway, som omsetter for ca. 5,7 milliarder kroner, har ikke forretningsadresse i Mosjøen, men en betydelig del av konsernets omsetning stammer fra aluminiums- og anodeproduksjonen i byen.
Regionalavisen Helgeland Arbeiderblad har sitt hovedkontor i Mosjøen. Avisen var tidligere et organ for Arbeiderpartiet og eies av A-pressen. En kjent og omtalt mosjøbedrift er Widerøe Internet.
Næringslivet, og særlig større bedrifter og industri, står for en stor andel av gavene til veldedighet, kultur og idrett i byen. Et kjent tilfelle er oppføringen av Mosjøhallen, som var avhengig av næringslivets støtte og som fikk pengebidrag på flere millioner kroner hovedsakelig fra et femtitalls større bedrifter. Storselskaper og industri gir mest, og ofte er de generalsponsorer for idrettslag. Likeledes har lokale prosjekter fått både små og store beløp fra Alcoa Foundation fordi byen har aluminiumsverket, blant annet 400.000 kroner til anleggelse av Marsøra-promenaden.Mosjøen Næringsforening, grunnlagt i 1882, er en interesseorganisasjon for over 150 medlemsbedrifter innenfor en rekke næringsgrener. Flere næringer, blant andre bilbransjen, har egne organisasjoner på lokalt og regionalt nivå.
Tidligere hadde Mosjøen ølmonopol i tillegg til vanlig vinmonopol. Det vil si at øl ble omsatt i egne forretninger som hadde slik tillatelse. Disse var kjent som ølutsalg eller ølagenturer. Etter vedtak i 2012 opphørte monopolet å eksistere den 1. januar 2013.
=== Finans ===
En rekke banker finnes i Mosjøen, og fremst er Helgeland Sparebank. Andre banker er DNB (tidligere Nordlandsbanken) og Sparebank1.
=== Industri ===
Tungindustrien i Mosjøen består i hovedsak av Mosjøen Aluminiumsverk og den tilhørende anodefabrikken Mosjøen Anode. Byen har også betongrørfabrikken Midt-Norsk Betong. Aluminiumsverket er vært avgjørende for Mosjøens utvikling etter den andre verdenskrig. Byen er fremdeles meget avhengig av verket, som direkte og indirekte sysselsetter flere hundre mennesker og som årlig overfører millioner til andre deler av samfunnet gjennom bestillinger, oppdrag, skatter og så videre. I tillegg har byen noe lettindustri.
Helgelandskraft har sitt hovedkontor i Mosjøen. ISS har base for industrielt vedlikehold i byen.
== Kultur ==
=== Navn ===
Mosjøen har sitt navn fra storgården Mo. Navnets betydning er «sjøen som ligger under Mo». Navnet er hankjønn. Det heter vanligvis på Mosjøen når det vises til det historiske strandstedet før 1875 og i Mosjøen om dagens by. Eldre stavemåter er Mosøen (1800-tallet) og Moesøen (1700-tallet). Nyere uttale er /'mo:sjøn/.
Mosjøens navn på sørsamisk er Mussere hvor u uttales kontinentalt, det vil si som norsk o.
=== Byvåpen ===
Mosjøens byvåpen er på sort bakgrunn en sølvfarget hane. Denne tegnes vanligvis med rødt nebb, skjegg, kam og klør. Hanen står for årvåkenhet og kamplyst. Dette våpenet har gitt navn til blant annet Haneprisen og Hanedagene, og øverst i Øyfjellet, som ruver over byen, er en større hanefigur malt på bergveggen.
Med 24 av 26 stemmer vedtok Mosjøens bystyre å anta hanevåpenet, og ved kongelig resolusjon av den 25. mars 1960 ble det godkjent. Da Mosjøen bykommune og senere kommunene Drevja og Elsfjord ble slått sammen med Vefsn overtok den nye storkommunen hanevåpenet i uforandret form. Det ble som sådant godkjent ved kronprinsregent Haralds resolusjon av den 13. september 1974. Våpenet var komponert av bildehugger Arthur Gustavsson.
=== Bysang ===
Mosjøens bysang er Mosjøsangen, som ble skrevet av Agathe Wibe og opprinnelig tonesatt av Johan Bech-Remnes.
=== Kino ===
Mosjøen Kino er en populær kulturinstitusjon. Den kommunale kinoen var opprinnelig eid og drevet av private. Forløperen til den permanente kinoen kom sent på 1800-tallet med omreisende lysbildefremvisere. En var tyskeren Paul Kräusslich.
=== Litteratur ===
Forfatteren Andreas Haukland (1873–1933) var fra byen. Det samme var Ragnhild Knagenhjelm (1916–1975), barnebokforfatter og vertinne i NRKs barnetime.
=== Musikk ===
Musikklivet i Mosjøen blir i hovedsak drevet av privat engasjement. På grunn av byens musikkliv ble Vefsn kommune i 2013 kåret til en av de beste musikkommunene i Norge.Helgeland Sinfonietta og distriktsmusikerne i Vefsn-ensemblet, samt ansatte ved Musikklinja ved Mosjøen videregående skole, er viktige pådrivere innenfor musikklivet. Hver sommer arrangeres Toppen Internasjonale Sommermusikkskole av Vefsn Unge Strykere, som er et ledende sommersymfonikurs for unge musikere fra hele landet.
Byen har fostret flere landskjente musikere. Mosjøens første popstjerne var Lise Botts, som hadde sin storhetstid i 1960-årene. Komponisten David Monrad Johansen (1888–1974) var født og oppvokst i byen.
Tremor er en svartmetallgruppe i byen.
=== Kunst ===
Byen har en kunstforening, Mosjøen Kunstforening. Foreningen regnes som konservativ.Frivillige står bak Galleria Kunstfestival, som er et utstillingstilbud med lav terskel og hvor både profesjonelle og amatørkunstnere viser frem sine arbeider i Sjøgata. Under Galleria arrangeres også filmfestivalen Filmeria.
Malerbrødrene Thorolf Holmboe (1866–1935) og Othar Holmboe (1868–1928) var tilknyttet byen. Maleren Nils Hyld Krantz (1886–1956) var født og oppvokst der.
I Elveparken finnes kunstverket Tre Éldar, del av Skulpturlandskap Nordland. I Byparken finnes en 22. juli-minnestein etter en byjente som mistet livet på Utøya.
Mosjøen er den første byen i Nord-Norge som får snublesteiner. Disse skal hedre minnet etter skinnhandler Moses Schapiro, arbeider Abraham Feidelmann og kjøpmann Isak Shotland, tre mosjøborgere som ble arrestert og deportert i 1942.
=== Arkitektur ===
Mosjøen er særlig kjent for den gamle og maleriske trehusbebyggelsen i Sjøgata. Dette er den lengste sammenhengende bebyggelsen av eldre trehus og -brygger i Nord-Norge. Arkitektonisk strekker byens bebyggelse seg ubrutt fra 1800-tallet og frem til i dag. En vesentlig grunn er at Mosjøen var en av få nordlandsbyer som ikke ble bombet under den andre verdenskrig. Dermed unngikk bebyggelse fra 1800-tallet og 1900-tallet å gå tapt.
Byparken ble anlagt i årene 1900–1905. Forandringer fulgte i 1925 og 1948. I årene etter 2000 er parken blitt restaurert slik at den viser elementer fra stilarten til hver av disse fire tidsepokene, og i 2010 ble den kåret til Årets grønne park.
Statusen som bykommune i 1876 og den forventede veksten i innbyggertall og bebyggelse gjorde det nødvendig med en reguleringsplan. Kontoret for private Opmaalinger i det Nordenfjeldske ble satt til å utarbeide denne. Reguleringsplanen fastsatte et gatenett som kan beskrives som et nett av rettvinklede ruter eller en kvadratur. Dette kom til å skape de velordnede gatene som byen er kjent for. Reguleringsplanen ble både i 1920-årene og senere forandret for å imøtekomme byens fortsatte vekst, men hadde likevel rukket å legge sterke føringer som har sørget for at bykjernen også i dag fremstår som velordnet.
=== Arrangementer ===
I februar hvert år arrangeres musikkfestivalen Sjøgata Live. Den arrangeres på serveringsstedene i vakre Sjøgata. Lokale musikere og band får vist seg frem for folket og her dukker stadig nye navn opp.
I mars arrangerer kinoen "Filmfråtsing", Nord-Norges største filmfest for barn og ungdom.
I april hvert år arrangeres Bysprinten. Norske og utenlandske profesjonelle langrennsutøvere deltar i skiløpet, som går gjennom bygatene. I tillegg er det barneskirenn og ungdomssprint for alle.
I juni hvert år arrangeres Hanedagene, som med torghandel, langåpne forretninger, en rekke musikk- og kulturarrangementer og andre festligheter tiltrekker seg nærmere 10 000 besøkende. Samtidig deltar rundt 5 000 på Kippermocupen.
I juli hvert år arrangeres Galleria Kunstfestival, hvor både amatører og profesjonelle stiller ut og selger kunst og håndverk. Dette skjer parallelt med Utflytterstevnet. Omtrent samtidig avholdes Toppen Internasjonale Sommermusikkskole, og filmfestivalen Filmeria. Festivaluka avsluttes med Byfesten der hele gata stenges og folket vandrer mellom serveringstedene og får med seg mange forskjellige band.
I september hvert år arrangeres Tiendebytte, som er et gammelt handelsmarked. Tiendebytte er en stor begivenhet både i byen og for folk som bor utenbys, og mange besøker byen mens markedet pågår. Tiendebytte byr på handel, kultur og tivoli. Sirkus Møller foregår i et stort sirkustelt hvor en kan oppleve nasjonale og internasjonale storheter innen musikk. Ofte arrangeres det andre arrangementer i tilslutning til Tiendebytte.
I samspill mellom kultur og næringsliv arrangeres hvert år Lydiadagen, som er et lokalt forankret samarbeidsarrangement med blant annet kjente foredragsholdere. Arrangementet har fått sitt navn etter forretningskvinnen og den kjente byprofilen Lydia Olsrud.
== Idrett og friluftsliv ==
=== Idrett ===
Mosjøen har tre idrettslag – Mosjøen IL, Halsøy IL nord i byen og Olderskog IL sør i byen – og en rekke foreninger, som blant annet omfatter boksing, golf, hundekjøring, håndball, kampidretter, klatring, petanque, ski, skyting, slalåm, sykling, tennis og volleyball.
Mosjøen IL spiller i 3. divisjon i herrefotball. Idrettslaget arrangerer årlig Kippermocupen for aldersbestemte lag. Rundt 5 000 spillere og trenere deltar.
I byen finnes en rekke parker og grønne områder, samt Kippermoen Idrettspark, som foruten Mosjøhallen rommer fotballbaner med både naturlig og kunstig gress, tennisbaner, løpebane og videre.
=== Friluftsliv ===
Byen har to offentlige parker, Elveparken og Byparken, og to promenader, Elvepromenaden langs Vefsna og Skjerva-promenaden. Ved bygrensen i vest begynner promenaden til Marsøra. Av private rekreasjonsområder nevnes Hotellhagen.
Byen har en rekke bynære friluftstilbud. Ved sørgrensen begynner det vidstrakte friluftsområdet Mosåsen. Ved østgrensen ligger Dolstadåsen med utsiktsposten Panorama, hvor man kan skue ut over store deler av byen. For erfarne folk er det mulig å gå opp Trongskardet og videre til Øyfjellet, som ligger vest for byen.
I tillegg finnes det tilbud et stykke utenfor byen, blant andre Helgeland Alpinsenter. Vefsn, Grane og Hattfjelldal, som er større enn Østfold og Vestfold fylker til sammen, har en rekke muligheter knyttet til fjell, skog og vann, herunder snøscooter, ski, tur, jakt og fiske. Vefsnfjorden åpner for båtliv.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Mosjøens areal er i dag 6,40 km². Opprinnelig var arealet 0,83 km² og etter byutvidelsen i 1939 noe større.
Mosjøens byflate og de vestlige, sørlige, østlige og nordøstlige byområdene ligger i enden av Vefsndalføret. Elvene Vefsna og Skjerva løper gjennom byen, som ligger i bunnen av Vefsnfjorden. Fjorden er isfri. I øst reiser Øyfjellet seg rakt 818 meter over havet. Fjellet skjermer byen mot havvinder, men samtidig skaper det bratte fallet fare for sneskred, som flere ganger har rammet byen – med påfølgende tap av menneskeliv og ødeleggelse av bygg og båter. I sør ligger byen åpen for det skogrike dalføret i Vefsn. I øst ligger skogkledte Dolstadåsen og Andåsen. Denne åsen er kjent for sin rike flora og gråorskogen. Se Andås naturreservat.
Mosjøen var tidligere kjent som Norges flateste by og byen med to solnedganger, det sistnevnte fordi solen på ettermiddagen forsvinner bak Øyfjellet i vest for om kvelden å dukke opp igjen over Vefsnfjorden før den til slutt går ned bak Toven i nord. Med henvisning til byens geografiske plassering markedsføres Mosjøen i dag som byen midt i Norge.
=== Klima ===
Som innlandsby har Mosjøen kaldere vintre enn kyststrøk på Helgeland. Sommeren har mild temperatur. Sensommeren og høsten preges av nedbør.
== Vennskapsbyer ==
== Kjente personer født eller bosatt i Mosjøen ==
Se utfyllende artikkel: Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
Christian Møinichen Havig (1825-1912), stortingsrepresentant (V) og ordfører
Andreas Bech Jürgensen (1840-1895), handelsmann, Mosjøens første ordfører
Thorolf Holmboe (1866-1935), kunstmaler og illustratør
Andreas Haukland (1879-1933), forfatter
Carl Gustav Fleischer (1883-1942), generalmajor
David Monrad Johansen (1885-1974). komponist
Kjell Eliassen (f. 1929), ambassadør, utenriksråd
Anette Sagen (f. 1985), skihopperSe også:
Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
Kjente vefsninger
Personer fra Vefsn kommune
== Referanser ==
== Lenkesamling ==
OffentlighetVefsn kommuneMedia og guiderHelgeland Arbeiderblad
mosjoen.com - lokal portal for Mosjøen og Vefsn
Lokalhistoriewiki.no
Lokalmagasinet.no Arkivert 16. desember 2009 hos Wayback Machine.NæringslivMosjøen Næringsforening – Mosjøen og Omegn NæringsselskapSkole og utdannelseMosjøen skole – Kulstad skole – Olderskog skole
Kippermoen ungdomsskole Arkivert 6. mai 2021 hos Wayback Machine.
Mosjøen videregående skoleIdrettMosjøen IL – Halsøy IL – Olderskog ILKultur og lokalhistorieMosjøen Kino
SjøgataDemografi og genealogiske ressurserVefsn Slektshistorielag
Folketellinger: 1875 – 1885 – 1891 – 1900 – 1910 Folketellinger før 1875 hører under Vefsn.
Kirkebøker: 1880–1903 – 1917–1952 Kirkebøker før 1880 hører under Vefsn.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mosjøen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vefsn kommunes hjemmeside
Mosjøen - Store norske leksikon
Mosjøen - turistinformasjon - visithelgeland.com | | innbyggernavn = Mosjøværing | 7,471 | 7,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stokmarknes | 2023-02-04 | Stokmarknes | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Hadsel', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Nordland'] | Stokmarknes (nordsamisk: Njárga) er en by og administrasjonssenteret i Hadsel kommune i Nordland. Tettstedet Stokmarknes har 3 451 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger på Hadseløya. Stokmarknes fikk bystatus ved nyttår 2000. Byen er en av de to eneste byer i Vesterålen (sammen med Sortland). Noen ganger regnes også Myre, Andenes og Lødingen med.
Byen er hurtigrutas hjemsted, og ved hurtigrutekaia ligger Hurtigrutemuseet. I tilknytning til museet ligger den gamle hurtigruta MS «Finnmarken» på land og utgjør et av flere landemerker
| Stokmarknes (nordsamisk: Njárga) er en by og administrasjonssenteret i Hadsel kommune i Nordland. Tettstedet Stokmarknes har 3 451 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger på Hadseløya. Stokmarknes fikk bystatus ved nyttår 2000. Byen er en av de to eneste byer i Vesterålen (sammen med Sortland). Noen ganger regnes også Myre, Andenes og Lødingen med.
Byen er hurtigrutas hjemsted, og ved hurtigrutekaia ligger Hurtigrutemuseet. I tilknytning til museet ligger den gamle hurtigruta MS «Finnmarken» på land og utgjør et av flere landemerker
== Stedet ==
Fylkesvei 82 går forbi Stokmarknes mellom Melbu og Sortland. Den lille øya Børøya med boligområder og industri er knyttet til Stokmarknes med Børøybrua. Der har Nordlaks hovedkontor og oppdrettsanlegg. Vesterålen Hotel & Kongressenter (også kalt Vesterålen Kysthotell) holder også til her. Fra Børøya går fylkesveien videre over Hadselbrua til Langøya og mot Sortland.
Kommunens viktigste industriområde ligger på Børøya som henger sammen med Stokmarknes sentrum. Her arbeider om lag 500 mennesker fra 25 nasjoner. Hovednæringsvei er fiskeoppdrett og foredling av fisk. Det er også betydelig fiskeri-industri (Aker Seafoods) på Melbu, som ligger ca. 15 kilometer sør for Stokmarknes.
Folketallet har økt siden 2005. I Hadsel kommune har folketallet tidvis blitt redusert, men Stokmarknes inkl. Sandnes (som har samme postnummer 8450) har økt markert ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå våren 2007. Folketallet har ifølge SSB økt også i 2008. Denne økningen er tildels markert forskjellig fra liknende kystkommuner.
Hadsel kommune ledes politisk av ordfører Siv Dagny Aasvik (Ap) helt siden kommunevalget i 2015, da Kjell Børge Freiberg (FrP) gikk av.
På Stokmarknes utgis Vesteraalens Avis, den eldste avisa i Vesterålen og Nordland.
Hadsel er en av kommunene i regionen som har høyest andel innvandrere og i tillegg positiv befolkningsutvikling (Siste data 3 kvartal 2008). Sysselsettingsraten blant innvandrerbefolkningen var ifølge SSB 4. kvartal 2007 74 %. Dette er 4% høyere enn den øvrige befolkningen.
Stokmarknes lufthavn, Skagen ligger på Langøya, ca. 5 km nord for Stokmarknes. Dette er en av Norges mest brukte regionale lufthavner med om lag 100 000 passasjerer årlig.
Stokmarknes er delt inn i 5 deler, Tømmervika, Nesset (Sentrum), Søndre, Hauan (noen ganger Haugen) og Børøya. Fylkesvei 7634 går igjennom Nesset, litt av Hauan og Tømmervika. Der Tømmervika møter Bergvika, ligger det en pinsekirke. På sørsiden av veien finnes det en tursti som går fra en liten fotballbane til Bergvikvatnet og så ned til Bergvika. Her er det også en avstikker til Nilssvensktinden, som er et godt utgangspunkt for en Hadseløya-fjelltur. På Søndre har det tidligere vært dagligvarebutikk, men den har blitt lagt ned pga. lite nyttighet. Hovedsykehuset i Vesterålen ligger også på Søndre. Her finnes to idrettshaller og en stor fotballbane, samt en lysløype med tursti opp til Storheia og Ørnheia med Ørnheihytta. Herfra er det asfaltert vei ned til Melbu.
== Kjente personer fra Stokmarknes ==
Banana Airlines, showband
Trym Ivar Bergsmo, fotograf, bildekunstner
Guro Fjellanger, politiker
Dag Jostein Fjærvoll, politiker
Teresa Grøtan, forfatter
Olav Hoaas, lektor
Frode Jacobsen, bassist i Madrugada
Kai Kiil, musiker
Madrugada, rockeband
Richard With, hurtigrutens grunnlegger
Zoo, popgruppe
Børge Lund, tegneserieskaper
Kjell Børge Freiberg, politiker
Siv Dagny Aasvik, politiker
Tor-Håkon Gabriel Håvardsen, forfatter
== Se også ==
Hurtigrutemuseet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
turliv.no - informasjon og bilder fra gjestehavna
Stokmarknes @ 1 gigapiksel | |befolkning = | 7,472 | 7,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svolv%C3%A6r | 2023-02-04 | Svolvær | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vågan', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Fiskevær i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Nordlandsekspressens anløpssteder', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1918', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nordland'] | Svolvær (lulesamisk: Spálavuolle, nordsamisk: Suolvearra = «Øy-været») er administrasjonssenteret i Vågan kommune i Nordland. Tettstedet Svolvær har 4 751 innbyggere per 1. januar 2022.
Svolvær var tidligere en bykommune, men ble slått sammen med Vågan og Gimsøy kommuner til Vågan kommune i 1964. Svolvær fikk tilbake sin bystatus 17. mai 1996.
| Svolvær (lulesamisk: Spálavuolle, nordsamisk: Suolvearra = «Øy-været») er administrasjonssenteret i Vågan kommune i Nordland. Tettstedet Svolvær har 4 751 innbyggere per 1. januar 2022.
Svolvær var tidligere en bykommune, men ble slått sammen med Vågan og Gimsøy kommuner til Vågan kommune i 1964. Svolvær fikk tilbake sin bystatus 17. mai 1996.
== Stedet ==
Byen har daglig anløp av Hurtigruten, og daglig avgang med hurtigbåt til Bodø og Hamarøy, tidligere også til Narvik. Den er nå erstattet av buss langs en ny vei som ble åpnet 1. desember 2007. Byen har også anløp til Hamarøy på sommeren.
Svolvær lufthavn, Helle har flere daglige avganger til Bodø og Oslo. Fra Bodø er det korresponderende flyavganger til resten av landet.
Svolvær er Lofotens største befolkningssted. Svolvær huser Lofoten tingrett. Samtidig er hele kommunen en av Nord-Norges viktigste kunstnerkommuner. I Kabelvåg finner vi Nordland kunst- og filmfagskole og flere gallerier og museer. Nordnorsk Kunstnersenter finner vi i Svolvær. Verkstedindustrien er den største i Nord-Norge. Vågan kommune er også en av Norges store oppdrettskommuner. Eksportverdi var på 550 millioner kroner i 1994.
En av de mest kjente fjelltoppene ved Svolvær er Svolværgeita, som er Svolværs kjennemerke og første gang ble besteget i 1910. Et annet fjell er Vågakallen, som ligger mellom Kabelvåg og Henningsvær, som med sine 942 moh. skuer ut over sitt rike, Lofoten og Lofothavet. Ifølge gamle sagn er Vågakallen den tidligere kongen i Lofoten, som ble til stein i møte med sola.
== Historie ==
Opphavet til stedsnavnet er ukjent. Etterstavelsen -vær betyr fangststed ved sjøen, mens det har vært fremsatt ulike forklaringer på forstavelsen svol-.Den eldste boplassen i Svolvær, Øvreværet, ligger ved foten av Svolværgeita og er fra tidlig bronsealderen. Boplasser i huler og hellere er typisk for området hvor jakt og fangst har vært hovednæring.
I skriftlige kilder er Svolvær omtalt første gang på midten av 1500-tallet, som en gård i Kongens eiendom. Tidlig på 1900-tallet gikk Svolvær fra å være et av mange fiskevær i Lofoten til å bli et tettsted med stor befolkningsvekst og sterk økonomisk vekst. I 1918 fikk Svolvær bystatus.
Svolvær ble skilt ut som egen kommune fra Vågan herred 1. juli 1918. Svolvær hadde da 2 429 innbyggere. 1. juli 1964 ble Svolvær igjen en del av en større kommune med navnet Vågan. Svolvær hadde da 3 952 innbyggere.
== Kjente personer fra Svolvær ==
Gunnar Berg (1863–1893), kunstmaler
Håkon Kyllingmark (1915–2002), politiker (H) og statsråd
Dagfinn Bakke (1933–2019), billedkunstner og illustratør var bosatt i Svolvær
Hans Chr. Alsvik (1936–2011), programleder (NRK) og filolog
Thor Listau (1938–2014), politiker (H) og statsråd
Jack Berntsen (1940–2010), visesanger
William Hakvaag (1948–), musiker og museumsgrunnlegger
Terje Nilsen (1951–2019), visesanger
Ola Bremnes (1955–), sanger og låtskriver
Kari Bremnes (1956–), sanger og låtskriver
Lars Bremnes (1964–), sanger og låtskriver
Marit Andreassen (1966–), skuespiller
Kriss Rokkan Iversen (1977–), Miljøpartiet De Grønne-politiker
Mathias Normann (1996–), fotballspiller
== Se også ==
Svolvær lufthavn, Helle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SvolværPortalen | |kommune = Vågan | 7,473 | 7,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leknes | 2023-02-04 | Leknes | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vestvågøy', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Denne artikkelen er om Leknes i Vestvågøy kommune. For Leknes i Leka kommune, se: Leknes (Leka). For Leknes i Lindås se: Leknes (Lindås)Leknes (samisk: Liehkke) er en by og administrasjonssenteret i Vestvågøy kommune i Nordland. Leknes fikk bystatus etter vedtak i kommunestyret 14. september 2002, og er nå sammen med Svolvær en av to byer i Lofoten. Tettstedet Leknes har 3 722 innbyggere per 1. januar 2022, og er tettstedet med størst befolkningsvekst i Lofoten og Vesterålen i perioden 2000 til 2008.
| Denne artikkelen er om Leknes i Vestvågøy kommune. For Leknes i Leka kommune, se: Leknes (Leka). For Leknes i Lindås se: Leknes (Lindås)Leknes (samisk: Liehkke) er en by og administrasjonssenteret i Vestvågøy kommune i Nordland. Leknes fikk bystatus etter vedtak i kommunestyret 14. september 2002, og er nå sammen med Svolvær en av to byer i Lofoten. Tettstedet Leknes har 3 722 innbyggere per 1. januar 2022, og er tettstedet med størst befolkningsvekst i Lofoten og Vesterålen i perioden 2000 til 2008.
== Geografi ==
Leknes ligger i et småkupert myrområde dypt inne i Buksnesfjorden i Vestvågøy kommune. Leknes er avgrenset i nordøst av Leknes lufthavn og store myrlandskaper, og i sør/sørøst av Europavei 10 og Buksnesfjorden. Men Leknes vokser stadig utover sine grenser (særlig mot øst og sør), og E10 er ikke lenger en like klar grense som den var tidligere.
Sammen med nabotettstedet Gravdal og stedet Fygle utgjør Leknes en nesten sammenhengende bebyggelse på 4 220 innbyggere per 1. januar 2009. Leknes og Fygle vokste sammen tidlig på 1980-tallet.
Berggrunnen tilhører Lofoten-eruptivene. På Leknes finnes også en suprakrustal serie som tilhører Leknes-gruppen og består av kvartsitt, glimmerskifer, amfibolitt og marmor.
Sola over horisonten og mulighet for midnattssol på Leknes fra soloppgang 26. mai til solnedgang 18. juli. Siste soloppgang før mørketida er 7. desember og første soloppgang etter mørketida er 5. januar.
== Samfunn ==
Leknes har mange sentrale funksjoner for Vestvågøy kommune og for Vest-Lofoten, som idretts- og svømmehall, videregående skole og lensmannskontor.
Leknes lufthavn er blant de mest trafikkerte kortbaneflyplassene i Norge med daglige avganger til Oslo, Bodø, Svolvær og Røst. Leknes fungerer også som et knutepunkt for bussruter i Lofoten. Havna ved Leknes er mye besøkt av cruiseskip, med over 60 anløp i 2008. E10, som er hovedferdselsåren i Lofoten, går like utenfor Leknes sentrum og knytter Leknes til resten av Lofoten og videre til det norske fastlandet.
Lokalavisa for Vest-Lofoten, Lofot-Tidende, holder til på Leknes. I tillegg har regionsavisene Avisa Nordland og Lofotposten kontor på Leknes.
Leknes har en adventistkirke, et forsamlingshus som tilhører den lokale pinsemenigheten, et forsamlingshus som tilhører den Læstadianske forsamlingen, og et menighetshus som tilhører Den norske kirke.
== Næringsliv ==
Leknes har et veldig bredt utvalg av butikker i forhold til innbyggertallet, og fungerer som handelssentrum for Vest-Lofoten. Lofotsenteret, som er et av Nord-Norges største kjøpesentre, ligger i Leknes sentrum.Viktige bedrifter i Leknes:
Lofotprodukt AS som produserer fiskemat.
Poseidon Simulation AS som spesialiserer seg på simulatorer for undervisning i maritime fag, brosimulator
Europharma AS og Nordly Holding AS som begge tilbyr tjenester og produkter internasjonalt.
== Historie ==
Leknes vokste fram som sentrum for Vestvågøys jordbruksbygder. Utviklingen skjøt fart først etter kommunesammenslåingen i 1963, der øyas daværende fire kommuner Buksnes, Hol, Valberg og Borge ble slått sammen til kommunen Vestvågøy. Leknes er dermed et av de få steder i Lofoten som ikke er basert på fiske, og som ikke har sentrum ved havet. På grunn av dette, og fordi stedet har opplevd sterk vekst de siste årene, har Leknes ikke den tradisjonelle arkitekturen med rorbuer som andre tettsteder i Lofoten.
På 60- og 70-tallet ble det bygd en del trebyginger med butikk i første etasje og bolig i andre etasje i Leknes sentrum. Disse bygningene blir nå gradvis erstattet av moderne næringsbygg, og Leknes er i ferd med å anta en mer bymessig struktur, med handel og forretninger i sentrum og boligområder utenfor sentrum.
== Kulturminner ==
Ved Leknes finnes restene av et stort hustuftanlegg, bebodd ca. 100-200 e.Kr. På Holsøya sør for Leknes er det funnet 60 jernaldergravrøyser av ulike typer, mange med bautasteiner. På Holsneset like ved finnes Nord-Norges største nausttuft, 44 m langt, fra vikingtiden.
== Kultur ==
I Lofothallen arrangeres det konserter med kjente norske og utenlandske artister. Årlige arrangement i Leknes er Lofoten Countryfestival og Høstvekka som arrangeres på høsten. I Leknes sentrum ligger Meieriet Kino og Meieriet Bibliotek. På Fygle, like utenfor Leknes, ligger bygdemuseet Vestvågøy museum.
Innbyggere fra Leknes kalles gjerne for Leknesværinger, og stedsnavnet uttales lokalt som "Lækk-nes".
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Webkamera fra Lofotposten
Oversiktsbilde over Leknes fra Guratinden - fra Vestvågøy "Ti på topp"
Underskriftskampanje fra 1913 om at Leknes skal få apotek – fra Riksarkivet.no | |befolkning = | 7,474 | 7,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandnessj%C3%B8en | 2023-02-04 | Sandnessjøen | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Alstahaug', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Nordlandsekspressens anløpssteder', 'Kategori:Sandnessjøen', 'Kategori:Sider med kart'] | Sandnessjøen er en by i Nordland fylke. Byen er også Alstahaug kommunes administrasjonssenter. Per 1. januar 2022 har Sandnessjøen 5 956 innbyggere.
Foruten handel og tjenester består Sandnessjøens næringsliv av maritim virksomhet, verftsvirksomhet og i senere år oljevirksomhet. Sandnessjøen er ett viktig knutepunkt og handelssted for skipstrafikk og næringsliv for det tallrike øysamfunnet rundt Sandnessjøen by. Viktige bedrifter er hovedsykehuset Helgelandssykehuset, Helgelandske, og Slipen Mekaniske.
Sandnessjøens nabobyer er Mosjøen i sørøst og Brønnøysund i sør.
| Sandnessjøen er en by i Nordland fylke. Byen er også Alstahaug kommunes administrasjonssenter. Per 1. januar 2022 har Sandnessjøen 5 956 innbyggere.
Foruten handel og tjenester består Sandnessjøens næringsliv av maritim virksomhet, verftsvirksomhet og i senere år oljevirksomhet. Sandnessjøen er ett viktig knutepunkt og handelssted for skipstrafikk og næringsliv for det tallrike øysamfunnet rundt Sandnessjøen by. Viktige bedrifter er hovedsykehuset Helgelandssykehuset, Helgelandske, og Slipen Mekaniske.
Sandnessjøens nabobyer er Mosjøen i sørøst og Brønnøysund i sør.
== Historie ==
Sandnes var opprinnelig en av storgårdene i Nord-Norge. Gården er blant annet kjent fra Egils saga som høvdingen Torolv Kveldulvssons bosted.
Med sin beliggenhet var Sandnessjøen fra gammel tid sete for skippere. På 1600-tallet trer Sandnessjøen frem som borgerleie, som det fantes mange av langs Nord-Norges kyst. Den første kjente borgeren på Sandnessjøen var bergensborgeren og senere trondhjemsborgeren Peder Nielsen Aars, opprinnelig fra Århus i Danmark. Han ble etterfulgt av sin sønn, trondhjemsborgeren Hans Pedersen Aars, som straks gav borgerleiet videre til sin bror, Peder Pedersen Aars. Etter slekten Aars overtok omkring 1713 slekten Walnum på Sandnessjøen. I de kommende årene fulgte flere personer og familier, og etter 1875 også firmaer, som eiere av borgerleiet.
Fra 1850-årene hadde Sandnessjøen anløp av dampskip, og i 1867 begynte Det Helgelandske Dambskibsselskabs båter å legge til der.
Mellom 1899 og 1965 var Sandnessjøen egen kommune som bestod delvis av by og delvis av land. Stamnes kommune ble den 1. juli i 1899 utskilt fra Alstahaug kommune. Den 1. juli 1915 ble dagens Leirfjord kommune skilt ut fra Stamnes. Stamnes kommune endret i 1948 navn til Sandnessjøen kommune. Denne kommunen ble i 1965 sammen med Alstahaug og Tjøtta kommuner slått sammen til storkommunen Alstahaug. Sandnessjøen hadde aldri formell status som by/ladested, i motsetning til nabobyene Mosjøen og Brønnøysund. På den andre siden fikk Sandnessjøen i 1999 moderne bystatus etter vedtak i kommunestyret.
== Næringsliv og industri ==
Sandnessjøen betjenes av Stokka lufthavn. Med godt utbygget havn og lange kaier er byen et trafikknutepunkt for Ytre Helgeland. Sandnessjøen anløpes av Hurtigruten og er endeanløpssted for hurtigbåttjenesten Nordlandsekspressen. Det går båter sørover, til øyene og til Bodø. Det går buss til Mosjøen. Derfra går det tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen.
Transportselskapet Helgelandske har sin hovedadministrasjon i Sandnessjøen. Sandnessjøens sykehus er del av Helgelandssykehuset. Med sine om lag 300 ansatte er sykehuset byens største arbeidsgiver. Ellers utgjør industrien en viktig del av byens sysselsetting. Sandnessjøen er den nærmeste byen og handelsstedet for kommuner som Herøy, Dønna og Leirfjord.
Lokalavisen Helgelands Blad har sete i Sandnessjøen.
== Kjente sandnessjøværinger ==
Torolv Kveldulvsson, høvding
Petter Dass (1647–1707), sogneprest, dikter
Mathias Bonsach Krogh (1754–1828), Nord-Norges første biskop
Andreas Christian Bech Jürgensen (1840–1895), handelsmann
Anton Jakhelln Prytz (1853–1937), prest, forfatter
Torolf Prytz (1858–1938), statsråd, president i Norges Røde Kors 1922-1930, gullsmed og innehaver av Oslo-firmaet J. Tostrup
Birger Brodtkorb (1891–1935), friidrettsutøver
Torvald A. Kibsgaard (1918–2012), krigsfange, politiker (Ap), ordfører i Alstahaug
Leif Lillegaard (1918–1994), journalist og forfatter
Per Øystein Grimstad (1934-2021), næringlivsleder, direktør for Norad og ambassadør
Gunnar Breimo (f. 1939), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2001, ordfører i Alstahaug
Bjørn Jens (f. 1958), sanger
Bjørn Jacobsen (f. 1960), stortingsrepresentant (SV) 2001-2009
Arve Moen Bergset (f. 1972), sanger
Stian Lyngheim Theting (f. 1976), fotballspiller
Se ellers Personer fra Alstahaug kommune.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Alstahaug kommunes hjemmesie
Sandnessjøen - Store norske leksikon
Kommunefakta Alstahaug - Statistisk sentralbyrå
sandnessjoen.com - lokal portal for Sandnessjøen og Alstahaug
Alstahaug Næringsforening
Sandnessjøen - visithelgeland.com
Historiske opplevelser i Sandnessjøen - visithelgeland.com
Turliv.no: Båthavna i Sandnessjøen | |befolkning = | 7,475 | 7,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8nn%C3%B8ysund | 2023-02-04 | Brønnøysund | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Brønnøy', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1923', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nordland'] | Brønnøysund er en by og administrasjonssenteret i Brønnøy kommune i Nordland. Byen ligger ved kysten og profileres som «Kystbyen midt i Norge». Brønnøysund er også regionsenter for Sør-Helgeland. Tettstedet Brønnøysund har 4 995 innbyggere per 1. januar 2022.
Brønnøysund fikk ladestedstatus i 1923 og var egen kommune fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963. Fra 1. januar 1964 ble byen administrasjonssenter i den nye Brønnøy kommune, og mistet samtidig sin bystatus. Fra år 2000 har Brønnøysund igjen bystatus etter vedtak i kommunestyret.
Byen kan feire 100-årsjubileum i 2023.
Fra Brønnøysund sees byens kjente landemerke Torghatten. Byen er forøvrig kjent for å huse størsteparten av den statlige registeretaten Brønnøysundregistrene.
| Brønnøysund er en by og administrasjonssenteret i Brønnøy kommune i Nordland. Byen ligger ved kysten og profileres som «Kystbyen midt i Norge». Brønnøysund er også regionsenter for Sør-Helgeland. Tettstedet Brønnøysund har 4 995 innbyggere per 1. januar 2022.
Brønnøysund fikk ladestedstatus i 1923 og var egen kommune fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963. Fra 1. januar 1964 ble byen administrasjonssenter i den nye Brønnøy kommune, og mistet samtidig sin bystatus. Fra år 2000 har Brønnøysund igjen bystatus etter vedtak i kommunestyret.
Byen kan feire 100-årsjubileum i 2023.
Fra Brønnøysund sees byens kjente landemerke Torghatten. Byen er forøvrig kjent for å huse størsteparten av den statlige registeretaten Brønnøysundregistrene.
== Etymologi ==
Brønnøysund er oppkalt etter øya Brønnøy, uttalt [brønn'øye] og [bryŋŋ'øya]. Navneformen Brunney er nedtegnet 1334, av gammelnorsk brunnr som betyr «oppkomme», «kilde». Navnet sikter til at sjøfarende kunne finne drikkevann på disse øyene. Det var altså opprinnelig navn på øya, hvor gården og kirkestedet Brønnøy senere ble lagt. Navneformene Brønnø og Brønnøy har blitt brukt uavbrutt fra formannskapslovens ikrafttreden i 1838 og fram til i dag. I en fortegnelse fra 1808 brukte postverket navnet Brønøe. Det var endret til Brønnø i portofortegnelsen fra 1889, og Brønnøy den 15. desember 1908.
== Beliggenhet ==
Brønnøysund ligger på strandflata vest i Brønnøy kommune på Sør-Helgeland i Nordland fylke. Midt i leia, midt i Norge, og med Norskehavet og Nord-Atlanteren rett utenfor døra, kan byen med rette kalles en kystby. Brønnøysund ligger på en langstrakt, smal og kronglete halvøy, med bukter, oser og viker. Beskyttet mot storhavet av utallige øyer, holmer og skjær, som danner større og mindre sund. Halvøya er til dels ganske lav, foruten enkelte høyder og åser slike som Flaggstanghaugen, Høgåsen, Flatåsen, Kirkhaugen, Schrøderhaugen, Babylonåsen og Valåsen.
Fra Brønnøysund går det en 550 meter lang bro, Brønnøysund bru, over til Hestøya med vei videre til Kvaløya og Torget. Kjører man videre langs fylkesvei 54 kommer man til fjellet Torghatten, som også kan ses fra selve byen.
Brønnøysund deles i tre ledd; «Brønn-øy-sund». Første ledd; «Brønn», kommer fra gamle dager da sjøfarende visste at her var det ferskvann. Øya med brønn fikk navnet Brønnøy; sundet ved øya fikk navn etter øya. Andre og tredje ledd; «øy-sund» kommer naturlig nok av stedets beliggenhet.
Brønnøysund er den sørligste byen i Nord-Norge.
== Kommunikasjoner ==
Byen har tre veiforbindelser til E6
Nordover langs fylkesvei 17 til Sandnessjøen via to fergesamband Horn – Andalsvåg og Forvik – Tjøtta og derfra østover, via fylkesvei 78 til Mosjøen.
Østover langs fylkesvei 76; langs Velfjorden og Tosenfjorden, gjennom Tosentunnelen, til Brenna i Grane kommune.
Sørover langs fylkesvei 17 til Høylandet via fergesambandet Vennesund – Holm og derfra østover over Gartland til Grong.Brønnøysund lufthavn betjenes av flyselskapet Widerøe med direkteavganger til Oslo, Trondheim, Bodø og Sandnessjøen.
Byen anløpes av Hurtigruten to ganger i døgnet, sørgående om ettermiddagen kl. 1600 og nordgående rett over midnatt.
Det er bussruter fra Brønnøysund til Grong jernbanestasjon, fra Høylandet bussforbindelse til Namsos. I tillegg er det også bussruter til Mosjøen og Sandnessjøen.
Det er hurtigbåtforbindelse fra Brønnøysund til Ylvingen og Vega samt ukentlig tur til Sandnessjøen.
Torghatten Midt opererer også mer lokale buss- og båtruter i distriktet med Brønnøysund som utgangspunkt.
== Tettstedet Brønnøysund ==
Tettbyggelsen i og omkring det tidligere ladestedet Brønnøysund er definert som et tettsted av Statistisk sentralbyrå. Tettstedet har 4 955 innbyggere ifølge Statistisk sentralbyrå. Tettstedet er et av de største i Nordland fylke.
== Områder og strøk i Brønnøysund ==
Sentrum
Frøkenosen
Flatåsen
Thomaslenninga
Flaggstanghaugen
Buneset
Salhus
Gårdsøya
Kløvermarka (tidligere Klauvmarka)
Mosheim (tidligere Mossem)
Sørbyen
Høgåsen
Stranda
Farmen
Svarthopen
Tautra
Laukholmen
Hestøya
Tverrøya
Nordhus
Toft
Hestvadet
== Opplevelser og turisme ==
=== Friluftsliv ===
For friluftsinteresserte er det mange muligheter. Brønnøysund og omegn byr på en vakker og spennende skjærgård med hundrevis av små og store øyer, holmer og skjær som er attraktive for småbåtfolk. Strandlinjen strekker seg kilometervis langs sjøen, inn bukter og viker, og her er det store muligheter for grilling og bading.
Brønnøysund og området rundt har flere muligheter for bading i sjø. I gangavstand fra sentrum, mot flyplassen, ligger Svarthopen friluftsområde. Svarthopen ligner på en liten innsjø, men gjennom en strøm fra osen Hestvadet blir det forbindelse med havet. Området byr blant annet på et stupetårn med 3 og 6 m høyde, flytebrygge, skille mellom dypt og grunt vann oppmerket med kabel og livredningsring. Ellers er det også benker og mulighet for grilling. Rundt Svarthopen er det opparbeidet en grussti for gåturer, jogging og sykling. Hvis man har bil, kan man ta turen ut til Torghatten for å bade. Torghatten Camping har opparbeidet en kunstig dam som fylles med saltvann gjennom en sluse. Her kan det bli behagelig badetemperatur. Ellers er det også andre strender rundt Torghatten. Det er også fint å sykle ut til Torghatten.
I grei kjøreavstand fra byen ligger det mange spennende fjelltopper med merkede løyper fra veien. Hvert år blir ti fjell valgt som mål i den såkalte «Fjelltrimmen».
Fjell som er enkle å komme seg til er for eksempel Tilremshatten, Mofjellet, Ramntind, Vikerfjellet og Torghatten. Disse toppene bruker man ikke mer enn en til to timer på å bestige. Om man vil ha lengre turer må man kjøre lengre inn i landet.
=== Attraksjoner ===
Rett utenfor byen ligger Skarsåsen, et gammelt kystfort fra andre verdenskrig, med blant annet en kanonstilling, lyskaster, løpegraver og tunneler. Området passer bra for den som vil oppleve både historie og friluftsliv.
På Tilrem, 7 km nord for sentrum ligger Hildurs Urterarium. Urterariet tilbyr gourmetmat med vekt på lokale råvarer. Kjøkkenet fokuserer på smaksopplevelser der råvaren står i sentrum. I tillegg serveres det egenprodusert vin basert på bær og urter. Senteret har en stor urtehage og tilbyr omvisning og servering for grupper. I sommersesongen har de også åpen kafé/ lunsj for individuelt besøkende og salgsutstilling med ulike kunstarter.Norsk Havbrukssenter er et besøks- og utviklingssenter for norsk havbruksnæring som ligger på Toft. På senteret kan man se et moderne oppdrettsanlegg med foringssystem, kontrollrom, undervannskameraer, lakseoppdrett og torskeoppdrett. Senteret tar imot turister, skoleklasser og fagpersoner. Flere vitenskapelige feltforsøk har vært gjort, og pågår, i anlegget i samarbeid med blant annet Norwegian Center of Expertise Aquaculture, Plastsveis AS og Teknologisk Institutt.Steinar Breiflabb av Erik Dietman er en skulptur som tilhører samlingen Skulpturlandskap Nordland. Skulpturen er sentralt plassert på ei lita øy midt i Brønnøysundet.
Brønnøy kirke, som står i Sørbyen, ble innviet i 1870, men stedets første kirke ble bygd på så tidlig som på slutten av 1100-tallet.
== Utdanning, kultur og idrett ==
=== Skoler ===
Byen har tre grunnskoler og en videregående skole:
Brønnøysund barne- og ungdomsskole (410 elever)
Salhus skole (454 elever)
Nordhus skole (98 elever)
Brønnøysund videregående skole.
=== Sang og musikk ===
Konsertlokaler er først og fremst Forsamlingslokalet og Samfunnshuset, men Tørrfiskbrygga og Brønnøyhallen benyttes også.
Kulturskolen i Brønnøy
Brønnøysund mannskor
Kor i øyan
Kor i lainnvind
Brønnøysund Musikkorps (BMK)
Publiners (band)
Canti Musika (barnekor)
=== Festivaler ===
Rootsfestivalen
Torghattfestivalen
=== Idrett ===
Brønnøysund Idrettslag
Tjalg Idrettslag
Brønnøysund Darts Club
Brønnøy Klatregruppe
Brønnøy Motorsportklubb
Brønnøysund Bowlingklubb
Brønnøysund Golfklubb
Brønnøysund Pistolklubb
Brønnøysund Skytterlag
Brønnøysund Styrkeløftklubb
Sør-Helgeland Modellflyklubb
Sport Torghatten
Brønnøy Innebandyklubb
Brønnøy sykkelklubb
== Virksomheter ==
Brønnøysundregistrene har om lag 575 ansatte og er en hjørnesteinsbedrift i området.
Torghatten ASA har også sin hovedadministrasjon i byen.
Brønnøysunds Avis er lokalavisen for byen og resten av kommunene på Sør-Helgeland.
I mer enn femti år har Gilde hatt virksomhet i Brønnøysund. Det tidligere Nord-Norges Salgslag holdt opprinnelig til på kaia. Men i 1963 flyttet virksomheten inn i nye lokaler utenfor sentrum. I 2008 ble mesteparten av virksomheten flyttet til en ny fabrikk på Bjerka i Hemnes kommune i Nordland.
== Tidligere kommune ==
Brønnøysund ble skilt ut som egen bykommune, med status som ladested, fra Brønnøy 1. januar 1923. 1. januar 1964 ble Brønnøysund, Brønnøy, Sømna, Velfjord og en del av Bindal slått sammen til nye Brønnøy kommune.
== Kjente brønnøyværinger ==
Sivert Andreas Nielsen (1823-1904), politiker (V) og stortingspresident
Kyrre Grepp (1879-1922), leder av Arbeiderpartiet 1918-1922
Skule Storheill (1907-1992), krigshelt og viseadmiral
Bodil Aakre (1922-2008), jurist og politiker (H)
Dag Skogheim (1928-2015), forfatter og kulturarbeider
Steinar Bastesen (1945), politiker, tidl. leder av Kystpartiet
Gunnar Pedersen (1950), musiker, mest kjent som gitarist i Sambandet
Ole Morten Vågan (1979), jazzmusiker
Publiners, rockeband fra Brønnøysund
Ulrik Saltnes, fotballspiller for fotballklubben Bodø/Glimt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Brønnøysund turistinformasjon
Brønnøy kommune
bronnoysund.com - lokal portal for Brønnøysund og Brønnøy
Brønnøy Guiden Arkivert 4. februar 2013 hos Wayback Machine.
Biltur gjennom Brønnøysund sentrum (YouTube) | |befolkning = | 7,476 | 7,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Sigurdsson | 2023-02-04 | Sverre Sigurdsson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Birkebeinere', 'Kategori:Birkebeinerkrigene', 'Kategori:Borgerkrigstiden', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1202', 'Kategori:Fødsler i 1150-årene', 'Kategori:Fødsler i 1151', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer bannlyst av pavekirken', 'Kategori:Personer fra Kirkjubøur', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For fartøyet med samme navn, se «Kong Sverre» (fregatt)Sverre Sigurdsson eller kong Sverre (født ca. 1151, død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.
| For fartøyet med samme navn, se «Kong Sverre» (fregatt)Sverre Sigurdsson eller kong Sverre (født ca. 1151, død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.
== Biografi ==
Sverre ble født i Norge, men vokste opp i Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik siden Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge Sverres saga skal Sverre ha fått høre av sin mor, Gunnhild, at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette regnes i dag som lite troverdig. Statusen som «kongssønn» ga imidlertid Sverre legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, birkebeinerne. Disse stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.
I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. De første årene var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble sett på som uromakere av allmuen og det var få som trodde de hadde noen sjanse til seier.
Motstanderen var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare og ble støttet av kirken, som ønsket en kontrollert arvefølge bygd på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite stod biskopene Nikolas Arnesson (Oslo) og Eirik Ivarsson (Stavanger, senere erkebiskop av Nidaros) fram som Sverres argeste motstandere. De reiste sin egen krigerflokk (baglerne) og greide å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.
Striden med baglerne varte til Sverre døde på sotteseng i Bjørgvin (i dag Bergen) i 1202. Med en alder på om lag 50 år var han en av de norske kongene som levde lengst fram til da.
En minnestein er reist på stedet der Sverre først tok kongsnavn, i Munkedal kommune i Båhuslen. Den ble avduket i 1929.
== Sverres konflikt med paven og kirken ==
Allerede like etter at Sverre overtok som konge, begynte konfliktene med kirken. Erkebiskop Øystein hadde vært alliert med Sverres motstander Erling Skakke, og Sverre sørget for å oppheve mange av de rettighetene Erling hadde gitt kirken. Konflikten utartet såpass at Øystein til slutt måtte forlate landet.Da Eirik Ivarsson ble ny erkebiskop i 1188 brøt striden ut igjen. Sverre godkjente ikke Eiriks etterfølger som ny biskop i Stavanger, og Eirik nektet på sin side å krone kongen. I 1190 forlot Eirik Norge, mens de andre biskopene bøyde av for kong Sverre. I 1194 lot Sverre seg salve og krone til Norges konge, men til samme tid lyste Eirik med pave Innocens IIIs velsignelse kongen i bann. Senere bannlyste paven selv de biskopene som støttet Sverre, noe som gjorde at flere og flere av biskopene fulgte Eirik i landflyktighet.Sentralt i striden mellom Sverre og kirken var den såkalte jus patronatus (patronatsretten) de norske bøndene hadde over sine kirker. I Sverres saga heter det at:
Det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av.
I Sverres kampskrift En tale mot biskopene argumenteres det for at kongen måtte ha en tilsvarende patronatsrett over kirker som kongemakten hadde bygget, og at biskoper dermed måtte anses som embedsmenn som skulle ansettes av kongen og tjene ham. Kirken selv ønsket imidlertid å være selvstyrt, og mente at de selv skulle forvalte kirker og tilhørende eiendommer samt ansette prester. Sistnevnte syn var også i tråd med hvordan ordningen var i ferd med å utvikle seg i Europa, ikke minst under Innocens III.Mot slutten av livet innså Sverre at det var nytteløst å kjempe mot den mektige pave Innocens III, og han rådet sønnen Håkon til å forsone seg med kirken. Etter Sverres død i 1202 klarte Håkon å komme til forlik med erkebiskopen og kirken, selv om striden mellom baglerne og birkebeinerne langt fra tok slutt med forliket. Striden om kirkelige ansettelser endte med at kirken selv fikk styre over eiendommene sine og fikk ansettelsesrett til kirkelige embeder, selv om aristokratiet og bøndene som et kompromiss fikk beholde patronatsretten sin.
== Varig innvirkning på norsk historie ==
Det kan hevdes at det militære talentet til Sverre bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenrasket krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes at dette forlenget borgerkrigene med en mannsalder.
Sverre blir helst husket for å ha «talt Roma midt imot» (1194), slik det er fremstilt i andre verset av Ja vi elsker. Konflikten med pavekirken var imidlertid rent personlig og førte ikke til noen varig endring av maktforholdet mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator.
Størst virkning hadde kanskje utslettingen av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter at Sverre hadde nedkjempet de gamle stormannsættene, hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpnet dette landet for senere dominans av dansk og svensk adel, men samtidig kan det ha bidratt til å skape den relativt egalitære norske kulturen.For å gi legitimitet til sitt eget kongedømme, måtte Sverre påstå at han hørte til Hårfagreætten. I virkeligheten grunnla han en ny kongeætt, Sverreætten, og det var den som regjerte i Norge fram til unionen med Sverige drøyt 100 år senere.
== Kilder til kong Sverres liv og historie ==
Kong Sverres liv og historie kjennes først og fremst fra den samtidige Sverresagaen som han selv delvis var med og dikterte. Denne finnes i flere sagaverk, deriblant Flatøybok. Bevart er også hans forsvarsskrift i striden mot pavekirken, En tale mot biskopene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Torgrim Titlestad og Sverre Bagge (2018). Roma midt imot. Sagabok.
Claus Krag Sverre : Norges største middelalderkonge 2003 ISBN 978-82-03-23201-5
Kåre Lunden (1976). Norge under Sverreætten, 1177-1319. Cappelen.
Knut Helle (1974). Norge blir en stat. Universitetsforl.
== Eksterne lenker ==
Digitalt fortalt: «Kong Sverre Sigursson» (manus og idé Tove Søreide, NDR) (besøkt 16. februar 2012) | Sverre Sigurdsson eller kong Sverre (født ca. 1151, død 9. | 7,477 | 7,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5f%C3%B8rstef%C3%B8dte | 2023-02-04 | Småførstefødte | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Læstadianisme'] | Småførstefødte (eller Alta-retningen) er en gren av den konservative kristne retningen læstadianerne; denne grenen står sterkt særlig i Alta-området.
| Småførstefødte (eller Alta-retningen) er en gren av den konservative kristne retningen læstadianerne; denne grenen står sterkt særlig i Alta-området.
== Historikk ==
Denne grenen av læstadianerne oppstod som følge av en konflikt på 1930-tallet om hvordan de læstadianske menighetene i USA burde organiseres, og hva slags forhold det skulle være mellom dem og menighetene på Nordkalotten. Konflikten endte med at mindretallet ble utstøtt på et møte i Finland i 1934, og det var flertallet som deretter betegnet de utstøtte som «De småførstefødte». Flertallet ble kjent som «gammellæstadianerne».
== Forholdet til Den norske kirke ==
Medlemmene av denne grenen av læstadianerne er ofte kritiske til den liberale teologien som er kommet inn hos mange prester i Den norske kirke («statskirken»). Likevel får prestene stå for alt fra dåp til begravelse av de småførstefødte, som da deltar under vanlige gudstjenester sammen med resten av statskirkemenigheten.
Læstadianerne har vært trofaste mot statskirken og ikke ønsket å etablere seg som en frikirke. Med sin sterke lojalitet mot Luther og luthersk tro har de ansett seg som hjemmehørende i de lutherske kirkene på Nordkalotten.
For øvrig arrangerer de småførstefødte regelmessig større og mindre møter eller forsamlinger i Alta, Kvitfors, i Evenes, og andre steder i Finnmark. De småførstefødte har ingen egne prester eller hierarkisk ledelse, og møtene ledes gjerne av egne legpredikanter. Man har nær kontakt med trosbrødre og trossøstre i Nord-Sverige og Finland.
== Forholdet til syndsforlatelse ==
Det er meget viktig for de småførstefødte å regelmessig bekjenne sine synder for minst ett annet trosmedlem. Oppgjøret med synden (boten) har fått sin spesielle utforming i læstadianismen gjennom skriftemål og «bevegelse». Frelse formidles ved først å bekjenne sin synd. Deretter følger tilsigelsen av syndenes forlatelse fra en medkristen: «tro at dine synder er deg forlatt i Jesu navn og blod». Erfaringen av å ha fått sine synder tilgitt ble særlig i vekkelsens første tid så intens at en sterk uro bredte seg i forsamlingen når de troende bekjente sine synder for hverandre og fikk tilgivelse. På grunn av den nære forbindelse i luthersk teologi mellom syndstilgivelse og nattverd, førte vekkelsen til at antall nattverdgjester økte sterkt.
== Misjonsvirksomhet ==
De siste årene har de småførstefødte drevet misjon på Kolahalvøya og i Ingermanland i Russland. Retningen har også medlemmer i Amerikas forente stater.
== Tidsskrift ==
Den Læstadianske menighet har siden 1932 utgitt Sions Blad, som har redaksjon i Alta.
== Litteratur ==
Læstadianske prekensamlinger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
troms.kulturnett: Nordnorsk læstadianisme
Apostolic Lutheran Church of America | Småførstefødte (eller Alta-retningen) er en gren av den konservative kristne retningen læstadianerne; denne grenen står sterkt særlig i Alta-området. | 7,478 | 7,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotosyntese | 2023-02-04 | Fotosyntese | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologiske prosesser', 'Kategori:Fotosyntese', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fotosyntesen (fra gresk, φῶς [phōs], «lys», og σύνθεσις [syntese], «sette sammen») er en kjemisk prosess som bruker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid til organiske forbindelser som for eksempel karbohydrater. Planter, alger og blågrønnbakterier kan fotosyntetisere. Hos disse organismene bruker fotosyntesen vann og karbondioksid, og avgir oksygen som et avfallsprodukt. Det finnes enkelte andre bakteriearter som ikke avgir oksygen i fotosyntesen (anoksygenisk fotosyntese). Samtidig er nesten alle organismer avhengige av fotosyntesen som en kilde til mat og energi, samt karbonet i organiske forbindelser. En organisme som kan utføre fotosyntese kalles fotoautotrof, i motsetning til kjemotrofe organismer, som er avhengige av å oksidere kjemiske forbindelser som energikilde. Det finnes også enkelte organismer som bruker organiske forbindelser istedenfor karbondioksid som karbonkilde i fotosyntesen. Disse sies å være fotohetrotrofe.
Det finnes mange varianter av fotosyntetiske prosesser, som varierer mellom ulike arter. Likevel er det en del elementer som går igjen. Lys absorberes i klorofyllholdige proteiner, fotosyntetiske reaksjonsentere. Hos planter finner man disse i kloroplasten, og hos bakterier finner man disse i cellemembranen. Lysenergien blir brukt til å redusere vann, og utnytte den frigjorte energien til å syntetisere ulike organiske forbindelser, som for eksempel adenosintrifosfat (fotofosforylering) og glyseraldehyd 3-fosfat (calvinsyklus).
| Fotosyntesen (fra gresk, φῶς [phōs], «lys», og σύνθεσις [syntese], «sette sammen») er en kjemisk prosess som bruker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid til organiske forbindelser som for eksempel karbohydrater. Planter, alger og blågrønnbakterier kan fotosyntetisere. Hos disse organismene bruker fotosyntesen vann og karbondioksid, og avgir oksygen som et avfallsprodukt. Det finnes enkelte andre bakteriearter som ikke avgir oksygen i fotosyntesen (anoksygenisk fotosyntese). Samtidig er nesten alle organismer avhengige av fotosyntesen som en kilde til mat og energi, samt karbonet i organiske forbindelser. En organisme som kan utføre fotosyntese kalles fotoautotrof, i motsetning til kjemotrofe organismer, som er avhengige av å oksidere kjemiske forbindelser som energikilde. Det finnes også enkelte organismer som bruker organiske forbindelser istedenfor karbondioksid som karbonkilde i fotosyntesen. Disse sies å være fotohetrotrofe.
Det finnes mange varianter av fotosyntetiske prosesser, som varierer mellom ulike arter. Likevel er det en del elementer som går igjen. Lys absorberes i klorofyllholdige proteiner, fotosyntetiske reaksjonsentere. Hos planter finner man disse i kloroplasten, og hos bakterier finner man disse i cellemembranen. Lysenergien blir brukt til å redusere vann, og utnytte den frigjorte energien til å syntetisere ulike organiske forbindelser, som for eksempel adenosintrifosfat (fotofosforylering) og glyseraldehyd 3-fosfat (calvinsyklus).
== Oversikt ==
Fotosyntesen i planter, alger og blågrønnbakterier varierer noe, men det er mange elementer som går igjen. Reaksjonen kan deles inn i to deler, den lysavhengige reaksjonen og den lysuavhengige reaksjonen (mørkereaksjonen). Lysreaksjonen er avhengig av lys, mens mørkereaksjonen kan foregå i fravær av lys.
I lysreaksjonen blir vann oksidert til oksygen og protoner (hydrogenioner). Oksygen er et biprodukt og diffunderer ut av cellen. Elektronene fra det oksiderte vannmolekylet blir overført til et reaksjonssenter bestående av klorofyll og ulike proteiner (fotosystem II) som blir eksitert av lys. Elektronene blir så sendt videre til en rekke av proteiner (elektrontransportkjede) før de blir overført til enda et klorofyllholdig reaksjonsenter (fotosystem I). I dette reaksjonssenteret blir klorofyllet eksitert av lys og elektronene ført videre til diverse proteiner før de ender opp på ferredoksin. Ferredoksin kan gi elektronene videre til NADP reduktaase som katalyserer reaksjonen 2NADP+ + 2H ⇒ 2NADPH. Ferrodoksin kan også gi elektronene til elektrontransportkjeden mellom de to fotosystemene dersom det er et overskudd av NADPH i cellen (syklisk elektronflyt). ATP blir også dannet i lysreaksjonen ved at proteinene i elektrontransportkjeden danner en protongradient over membranen hvor reaksjonssentrene sitter. Denne gradienten blir brukt av enzymet ATP Synthease for å syntetisere ATP.
ATP og NADPH blir brukt i syntesedelen (Calvinsyklusen), som også blir referert til som mørkereaksjonene. I Calvinsyklusen katalyserer enzymet rubisco en reaksjon mellom karbondioksid og ribulose-1,5-bifosfat. Produktene fra kalvinsyklusen er viktige substrater i syntese av mange viktige forbindelser, som for eksempel glukose.
== Fotodelen (den lysavhengige delen) ==
Fotodelen foregår i kloroplastene i tylakoidmembranen som skiller stroma fra innsiden av tylakoiden ([lumen]). Prosessen starter når fotoner absorberes av fotosystem II som er et proteinkompleks forankret i thylakoidmembranen. Et fotosystem består av pigmenter, som klorofyll og betakaroten, organisert i en antennestruktur for bedre å kunne absorbere det innkommende lyset. Når fotoner treffer pigmentmolekylene slår de elektroner ut i et høyere energinivå, elektronene blir eksitert. Når elektronene vender tilbake til grunntilstanden avgis det energi som fanges opp av et annet pigment i nærheten. Denne energien går fra pigmenter som absorberer lys med korte bølgelengder til pigmenter som absorberer lys med lengre bølgelengder, inntil fotosystemets reaksjonssenter nås. Fotosystemets reaksjonssenter er en samling av klorofyll a. Det sentrale klorofyll a-molekylet absorberer lys med bølgelengde opptil 680 nm (i fotosystem II), og reaksjonssenteret kalles derfor P680. Klorofyll a-molekylet blir oksidert og ett elektron blir sendt gjennom en elektrontransportkjede. Fotosystem II, som nå mangler ett elektron, får tilført elektroner kontinuerlig fra vann (så lenge det er sollys til stedet), som oksideres av et vannsplittingskompleks:
H2O → 2e- + 2H+ + ½ O2Elektronet i det sentrale klorofyllmolekylet i P680 blir eksitert, og før det rekker å falle tilbake i sitt opprinnelige skall, blir elektronet overført til en elektronmottager (A)
Klorofyll-a + A → Klorofyll-a+ + A-Elektrontransporten skyldes en rekke redoksreaksjoner. Når elektronene fraktes til et protein i tylakoidmembranen, kalt Plastokinon (PQ), blir H+ bundet til PQ, og mens elektronene fraktes til Cytokromkomplekset blir H+ fraktet inn i lumen. Dette bidrar til en protongradient som forårsaker produksjon av ATP (se nedenfor). Elektrontransporten fortsetter til PC (Plastocyanin) og videre til Fotosystem I. Nå fungerer disse elektronene som en etterfyller av elektroner som blir eksitert av det sentrale klorofyll-a-molekylet i fotosystem I (FS I). Fotosystem I sitt reaksjonssenter eksiterer elektroner ved en bølgelengde opptil 700 nm, og blir derfor kalt P700.
Nå blir elektroner sendt til Fd (ferredoksin) og deretter til et enzym som katalyserer dannelsen av NADPH (NADH+-reduktase)
NADP+ + 2H+ → NADPH + H+Ved en overbelastning av elektrontransportkjeden i kloroplasten kan man få skader i proteinene i membranen, dette kalles fotoinhibering.
Energien fra elektronene som beveger seg mellom fotosystem II og I blir brukt til å pumpe H+ inn i thylakoiden. Dette, sammen med spaltingen av vann, skaper en kjemiosmotisk gradient over membranen. Det vil derfor være et overskudd av H+ i Lumen i forhold til Stroma.
Denne protongradienten gjør at H+ kan diffundere ut av thylakoiden gjennom et proteinkompleks, kalt ATP syntase. ATP syntase utnytter strømmen av H+ til å omdanne ADP + Pi til ATP og vil fortsette så lenge det er en protongradient over thylakoidmembranen.
ATP syntase er et stort proteinkompleks som ligger i membranen. På den delen som stikker ut mot stroma er det en topp bestående av 3 α-proteiner og 3 β-proteiner (enzymer). Det er på β-enzymene selve syntesen av ATP skjer.
For hver H+ som diffunderer ut av thylakoiden vil β-enzymene alternere mellom 3 former:
L-form(Loose): Her binder ADP + Pi seg løst til enzymet
T-form(Tight): Her skjer sammenkoblingen. ADP + Pi → ATP
O-form(Open): ATP slippes ut
(For hvert ATP molekyl som dannes, kreves det minst 3 H+)
== Syntesedelen (også kalt Calvin-syklusen) ==
NADPH og ATP som ble dannet av lysreaksjonene går videre til mørkereaksjonene som foregår i stroma inne i kloroplasten. I de fleste plantecellene blir disse reaksjonene samlet i calvinsyklusen. Det er calvinsyklusen som omdanner karbonet i CO2 til større organiske molekyler ved bruk av energien lagret i ATP og NADPH som ble dannet i lysreaksjonen. Selv om mørkereaksjonen (lysuavhengige reaksjonen) ikke direkte er avhengig av lys, er den likevel avhengig av produktene (ATP og NADPH) fra lysreaksjonene.
== Økologi og utvikling ==
De første fotosyntetiserende organismene utviklet seg sannsynligvis for 3500 millioner år siden, i en periode hvor atmosfæren inneholdt mye karbondioksid. Disse mikroorganismene brukte sannsynligvis hydrogen og hydrogensulfid som elektronkilde i stedet for vann. Blågrønnbakterier utviklet seg senere, for omtrent 3000 millioner år siden. For omtrent 2400 millioner år siden sørget fotosyntetiserende organismer for at jordens atmosfære ble veldig oksygenrik. Dette gjorde det mulig å utvikle mer komplekse former for liv (protister). Senere formet noen protister et symbiotisk forhold med blågrønnbakterier, som senere utviklet seg til planter og alger. Kloroplasten i moderne planter er etterkommere av disse symbiotiske blågrønnbakteriene.
== Se også ==
CAM-fotosyntese
== Litteratur ==
Purves, William K.; Sadava, David; Orians, Gordon H. og Heller, H. Craig (2006): Life, the Science of Biology, 8. utg., bind 1 ISBN 978-0-7167-7673-4
== Eksterne lenker ==
Textbook Reference – 8.1 What Is Photosynthesis?
Textbook Reference – 8.3 How Is Chemical Energy Used to Synthesize Carbohydrates? | Fotosyntesen (fra gresk, φῶς [phōs], «lys», og σύνθεσις [syntese], «sette sammen») er en kjemisk prosess som bruker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid til organiske forbindelser som for eksempel karbohydrater. Planter, alger og blågrønnbakterier kan fotosyntetisere. | 7,479 | 7,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shoegaze | 2023-02-04 | Shoegaze | ['Kategori:Alternativ rock', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Shoegaze, eller shoegazing, er en musikksjanger innen alternativ rock som oppsto i Storbritannia på 1980-tallet. Navnet kommer rett og slett av å stirre sjenert på skoene sine – noe mange av shoegaze-bandene gjorde på scenen (begrepet ble opprinnelig brukt om country-shoegaze bandet Moose).
Shoegaze kjennetegnes av drivende, drømmende gitarer og trance-preget musikk. Shoegaze ble etter manges mening funnet opp av britisk-irske My Bloody Valentine i 1987, og hadde sin storhetstid i perioden 1988-1991. Andre store navn var Ride, Moose, Curve, Pale Saints, Lush, Chapterhouse, The Boo Radleys, Spacemen 3, Slowdive og Loop, og til en viss grad også tidlig Stereolab. The Jesus & Mary Chain og The Cocteau Twins, samt eksperimentelle 1960- og 1970-tallsgrupper som Velvet Underground og Neu!, kan ses på som forløpere til shoegazemusikken.
Ellers fikk shoegaze aldri den samme pressedekningen (og de samme salgstallene) som samtidige sjangere som grunge, hiphop, britpop og madchester, så de fleste gruppene forble kultband. Mange hadde også hengivne tilhengere i britisk musikkpresse. | Shoegaze, eller shoegazing, er en musikksjanger innen alternativ rock som oppsto i Storbritannia på 1980-tallet. Navnet kommer rett og slett av å stirre sjenert på skoene sine – noe mange av shoegaze-bandene gjorde på scenen (begrepet ble opprinnelig brukt om country-shoegaze bandet Moose).
Shoegaze kjennetegnes av drivende, drømmende gitarer og trance-preget musikk. Shoegaze ble etter manges mening funnet opp av britisk-irske My Bloody Valentine i 1987, og hadde sin storhetstid i perioden 1988-1991. Andre store navn var Ride, Moose, Curve, Pale Saints, Lush, Chapterhouse, The Boo Radleys, Spacemen 3, Slowdive og Loop, og til en viss grad også tidlig Stereolab. The Jesus & Mary Chain og The Cocteau Twins, samt eksperimentelle 1960- og 1970-tallsgrupper som Velvet Underground og Neu!, kan ses på som forløpere til shoegazemusikken.
Ellers fikk shoegaze aldri den samme pressedekningen (og de samme salgstallene) som samtidige sjangere som grunge, hiphop, britpop og madchester, så de fleste gruppene forble kultband. Mange hadde også hengivne tilhengere i britisk musikkpresse. | Shoegaze, eller shoegazing, er en musikksjanger innen alternativ rock som oppsto i Storbritannia på 1980-tallet. Navnet kommer rett og slett av å stirre sjenert på skoene sine – noe mange av shoegaze-bandene gjorde på scenen (begrepet ble opprinnelig brukt om country-shoegaze bandet Moose). | 7,480 | 7,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/My_Bloody_Valentine_(band) | 2023-02-04 | My Bloody Valentine (band) | ['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Irske rockegrupper'] | For den kanadiske skrekkfilmen fra 1981 med samme tittel, se My Bloody Valentine (film)
My Bloody Valentine er et irsk-britisk rockeband, pionérer innen shoegaze-sjangeren. De ble startet i 1984 i Dublin av Kevin Shields (gitar, vokal og samples) og Colm O'Ciosoig (trommer og samples), samt vokalisten Dave Conway og en keyboardist ved navn Tina. I 1986 dro de til London og fikk med seg Debbie Googie (bass) og fra 1987 Bilinda Butcher (vokal og gitar). Conway og Tina forsvant snart ut av bandet.
De hadde debutert i 1985 med EP-en This is your Bloody Valentine, og ga ut flere EP-er de kommende årene. En av dem, Ecstacy fra 1987, regnes av mange som den første shoegaze-utgivelsen. I 1988 ga de ut albumet Isn't Anything til gode kritikker, og i 1991 albumet Loveless.
De dro i studio for å spille inn et nytt album i 1992, men opptakene ble forkastet. Bortsett fra noen sanger på noen samleplater har ikke My Bloody Valentine utgitt noe siden 1991, og har fra 1997 vært en duo med Shields og Butcher. Shields har spilt med Primal Scream siden 1997, og lagde litt originalmusikk til Sofia Coppola-filmen Lost in Translation i 2003.
| For den kanadiske skrekkfilmen fra 1981 med samme tittel, se My Bloody Valentine (film)
My Bloody Valentine er et irsk-britisk rockeband, pionérer innen shoegaze-sjangeren. De ble startet i 1984 i Dublin av Kevin Shields (gitar, vokal og samples) og Colm O'Ciosoig (trommer og samples), samt vokalisten Dave Conway og en keyboardist ved navn Tina. I 1986 dro de til London og fikk med seg Debbie Googie (bass) og fra 1987 Bilinda Butcher (vokal og gitar). Conway og Tina forsvant snart ut av bandet.
De hadde debutert i 1985 med EP-en This is your Bloody Valentine, og ga ut flere EP-er de kommende årene. En av dem, Ecstacy fra 1987, regnes av mange som den første shoegaze-utgivelsen. I 1988 ga de ut albumet Isn't Anything til gode kritikker, og i 1991 albumet Loveless.
De dro i studio for å spille inn et nytt album i 1992, men opptakene ble forkastet. Bortsett fra noen sanger på noen samleplater har ikke My Bloody Valentine utgitt noe siden 1991, og har fra 1997 vært en duo med Shields og Butcher. Shields har spilt med Primal Scream siden 1997, og lagde litt originalmusikk til Sofia Coppola-filmen Lost in Translation i 2003.
== Studioalbum ==
Isn't Anything (1988)
Loveless (1991)
m b v (2013)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) My Bloody Valentine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) My Bloody Valentine på Apple Music
(en) My Bloody Valentine på Discogs
(en) My Bloody Valentine på MusicBrainz
(en) My Bloody Valentine på SoundCloud
(en) My Bloody Valentine på Spotify
(en) My Bloody Valentine på Songkick
(en) My Bloody Valentine på Last.fm
(en) My Bloody Valentine på AllMusic | thumb|Bilinda Butcher under en My Bloody Valentine-konsert i 1989. | 7,481 | 7,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koullouna_lilouataan_lil_oula_lil_alam | 2023-02-04 | Koullouna lilouataan lil oula lil alam | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Libanon', 'Kategori:Nasjonalsanger'] | «Koullouna lilouataan lil oula lil alam» er den libanesiske nasjonalsangen. Den er skrevet av Rachid Nakhlé og musikken er komponert av Wadih Sabra.
| «Koullouna lilouataan lil oula lil alam» er den libanesiske nasjonalsangen. Den er skrevet av Rachid Nakhlé og musikken er komponert av Wadih Sabra.
== Referanser == | «Koullouna lilouataan lil oula lil alam» er den libanesiske nasjonalsangen. Den er skrevet av Rachid Nakhlé og musikken er komponert av Wadih Sabra. | 7,482 | 7,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Septuaginta | 2023-02-04 | Septuaginta | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibeloversettelser', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Septuaginta'] | Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. I teologisk litteratur forkortes tittelen ofte til romertallet LXX. Den nevnes først i «Aristeasbrevet». Brevet er en pseudepigraf, dvs. ikke skrevet av Aristeas selv eller på hans tid, og dateres ofte til andre århundret f. Kr.
| Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. I teologisk litteratur forkortes tittelen ofte til romertallet LXX. Den nevnes først i «Aristeasbrevet». Brevet er en pseudepigraf, dvs. ikke skrevet av Aristeas selv eller på hans tid, og dateres ofte til andre århundret f. Kr.
== Historie ==
Navnet LXX skyldes en helt uhistorisk tradisjon i Aristeasbrevet, som forteller at den jødiske menigheten i Aleksandria henvendte sig til presteskapet i Jerusalem med anmodning om å få skriftlærde til Aleksandria for å oversette lovbøkene til gresk. Slik skulle 72 - seks fra hver av de tolv israelittiske stammene - palestinske skriftlærde i Aleksandria ha utarbeidet en oversettelse, der autoriteten fremgikk av at selv om så mange hadde arbeidet uavhengig av hverandre, viste det seg at de enkelte oversettelser stemte overens til punkt og prikke. Antallet 72 ble for enkelhets skyld forkortet til 70. Beretningen er et påfunn for å gi LXX autoritet blant jøder. Det er utenkelig at palestinske jøder ville medvirke til en gresk oversettelse. Ujevnheten i innholdet gjør det sannsynlig at den ble til gjennom et par hundre år. Det korrekte i opplysningene er trolig at oversettelsen i første omgang la vekt på Moseloven. Språkforskere finner også innslag fra egyptisk som ville høres fremmed for Palestina-jøder.Samlingen inneholder 46 gammeltestamentlige skriftene, dvs. de 39 bøkene i den jødiske kanon (i jødisk tradisjon deles disse opp i bare 24 bøker), samt de deuterokanoniske bøker. De sistnevnte, som det er syv av, utgjør en del av den katolske og den ortodokse Bibelen. I motsetning til en del moderne bibelutgaver der de deuterokanoniske bøker er tatt med, er disse ikke plassert i en egen del, men er satt mellom de andre bøkene i en forsøksvis kronologisk/tematisk orden. I tillegg til disse kommer fire skrifter og en salme som kun regnes som kanoniske i enkelte kirkesamfunn. Septuaginta er den offisielle versjonen av Det gamle testamente i Den ortodokse kirke, selv om enkelte bøker ikke regnes som kanoniske.
Der finnes en del ulikheter mellom Septuaginta og den masoretiske teksten (= den hebraiske teksten som er blitt overlevert gjennom den jødiske sekten masoretene). Den mest omtalte forskjellen er nok Esaias' bok 7:14, der i Septuaginta heter: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel», hvilket i Matteus 1:23 tolkes som en profeti om Jesu fødsel. LXX mistet raskt autoritet blant jødene, som kunne vise til at den var en dårlig og feilaktig oversettelse av den hebraiske teksten som sier: «Se, den unge kvinnen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel», der det hebraiske ordet som er brukt, er alma (עַלְמָה) med betydningen «ung kvinne», enten hun er gift eller ei - og ikke betula (בְּתוּלָ֕ה), som er hebraisk for «jomfru».LXX, mer enn den hebraiske kanon, ble kirkens hellige skrift i de første hundreårene. I Det Nye Testamente er sitatene fra GT i stor udstrekning tatt fra LXX fremfor masoretenes tekst. Derfor dannet LXX i starten også grunnlaget for andre oversettelser. De er årsak til at vi kjenner LXX i dag, for de eldste jødisk-greske håndskriftene er gått tapt. Vulgata, Hieronymus' senere latinske oversettelse av den masoretiske teksten, fortrengte med tiden Septuaginta i Vesteuropa, men Septuaginta brukes ennå i stort omfang i den gresk-ortodokse kirke.
== Den greske kanon ==
Første Mosebok
Andre Mosebok
Tredje Mosebok
Fjerde Mosebok
Femte Mosebok
Josva
Dommerne
Rut
Første Samuelsbok
Andre Samuelsbok
Første Kongebok
Andre Kongebok
Første Krønikebok
Andre Krønikebok
Esra
Nehemja
Ester
Job
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesaja
Jeremia
Klagesangene
Esekiel
Daniel
Hosea
Joel
Amos
Obadja
Jona
Mika
Nahum
Habakkuk
Sefanja
Haggai
Sakarja
Malaki
== De deuterokanoniske bøker ==
Tobit
Judit
Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Esters bok)
Visdommens bok
Sirak
Baruk
Jeremias brev
Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniels bok)
Første Makkabeerbok
Andre Makkabeerbok
== Tillegg ==
Manasses bønn
Tredje Esra (Første Esdras)
Fjerde Esra (Andre Esdras)
Salme 151
== Referanser == | Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. | 7,483 | 7,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apokryfer | 2023-02-04 | Apokryfer | ['Kategori:Apokryfene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kristendom'] | Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom brukes uttrykket Apokryfer oftest om de gammeltestamentlige apokryfer, bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.
| Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom brukes uttrykket Apokryfer oftest om de gammeltestamentlige apokryfer, bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.
== Gammeltestamentlige apokryfer ==
De mest kjente av de gammeltestamentlige apokryfene er syv bøker og to tillegg til bøker som var med i den greske oversettelsen Septuaginta. Disse kalles i katolsk terminologi De deuterokanoniske bøker. De ble skrevet etter at den hebraiske kanon var fastlagt og blir dermed ikke regnet som autentiske av langt de fleste jøder. I oldkirken ble de etter hvert regnet med til Bibelens kanon, men ved reformasjonen definerte Martin Luther dem som ikke-inspirerte. De er fortsatt en del av den katolske og den den ortodokse kirkes utgaver av Bibelen.
I tillegg de deuterokanoniske bøkene fins det noen flere verk som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Disse kalles gjerne pseudepigrafiske bøker. Enoks bøker og Boken om Jubelårene hører til disse.
== Nytestamentlige apokryfer ==
De nytestamentlige apokryfer er bøker som foregir seg å ha tilknytning til Jesu og de første kristnes gjerninger. De inkluderer flere evangelier og skrifter om apostlene. Flere av dem ble skrevet av gnostikere og av andre grupper som sto utenfor den etablerte kirke. De aksepteres verken av ortodokse, katolske eller protestantiske kristne. Flere av skriftene ble oppdaget først i det 19. og 20. århundre og har skapt mye debatt. Spesielt Tomasevangeliet har fått stor utbredelse.
Flere kristne legender, som opplysningen om at apostelen Peter ble korsfestet oppned, er basert på opplysninger fra apokryfe skrifter. Det er ulike forståelser av apokryfenes funksjon; kritikere oppfatter dem som falske argumenter i en diskusjon om kirkens lære, mens andre oppfatter tekstene som «fan fiction» med færre teologiske ambisjoner.
Blant de oldkirkelige tekstene finnes også andre tidlige kirkelige skrifter, som i perioder ble regnet som inspirerte. Disse inkluderer Klemensbrevene, Hermas' hyrde og Didakhe. Disse har uansett blitt regnet som viktige skrifter av kirken og regnes gjerne som rettroende, men ikke inspirerte. Noen få kirkesamfunn, som den etiopiske ortodokse kirke, anerkjenner Klemensbrevene og Hermas' hyrde som autentiske, inspirerte skrifter og dermed som en del av kanon.
Martin Luther brukte også begrepet «apokryfer» om enkelte skrifter i Det nye testamente, spesielt Jakobs brev, men også Hebreerbrevet, Judas' brev og Åpenbaringen. Han flyttet dem til et tillegg etter de andre bøkene, og fortsatt er enkelte lutherske bibelutgaver satt opp med denne rekkefølgen.
== Norske utgaver ==
I Norge ble de gammeltestamentlige apokryfene først utgitt i 1891 i forbindelse med den første oversettelsen til norsk av hele Bibelen. De ble gjenutgitt på moderne norsk i 1988. Det Norske Bibelselskap utga i 1994 en utgave av Bibelen med de apokryfiske bøker.
Et utvalg av ni apokryfe evangelier og tre evangeliefragment ble utgitt i antologien Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen og har en innledning av Halvor Moxnes. Utvalget omfatter flere typer apokryfe evangelier: samlinger av Jesus-ord, dialog-evangelier og skildringer av Jesu barndom og av Jesu nedfart til dødsriket.
Et utvalg av seks apostelgjerninger, fem brev og to åpenbaringer ble utgitt i antologien Tidligkristne apokryfer i serien Verdens Hellige Skrifter i 2011. Tekstene er utvalgt og med innledninger av Reidar Aasgaard.
== Andre betydninger ==
Apokryf brukes i andre sammenhenger ofte om enhver historie som er av usikkert opphav, spesielt om anekdoter om kjente personer.
Uttrykket kan også brukes om historier som ikke regnes som fiktiv kanon.
== Eksterne lenker ==
NT Apocrypha
Major collection of pseudepigrapha
Deuterocanonical books
«Gamle skrifter med alternative historier om Jesus», forskning.no, 11.9.2013
Hva er en apokryf? Religionsoraklene | De gammeltestamentlige apokryfer eller Deuterokanoniske bøker er en løst definert gruppe religiøse skrifter som er skrevet innenfor Det gamle testamentes tros- og tekstunivers, samt noen tillegg til gammeltestamentlige bøker som ble tatt med i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Verkene finnes ikke i Den hebraiske Bibelen, som er jødedommens standardutvalg av hellige tekster, eller i den delen av Bibelens kanon som det er allmenn enighet om mellom de ulike kirkesamfunnene. | 7,484 | 7,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Falkeh%C3%B8yden | 2023-02-04 | Falkehøyden | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Libanon', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:UNIFIL'] | Falkehøyden (arabisk: جبل قلعة جبّور – Jabal Qalaat Jabbour; «Festningsfjellet») ligger i Sør-Libanon. Den norske FN-bataljonen flyttet sitt hovedkvarter dit fra Ebel es-Saqi i 1991.
UNIFIL-ledelsen mente at sikkerheten for Norbatt-personellet ble bedre ivaretatt når de ble samlet innenfor et begrenset område. Bataljonsstaben og en del av stabskompaniet bodde i hus midt blant sivilbefolkningen i Ebel es-Saqi.
Dessuten flyttet et stort antall sivile tilbake til Ebel es-Saqi etter at situasjonen i Norbatt roet seg ned. De kom både fra Beirut og siden også fra Persiagulfen etter Gulfkrigen. De ville selvsagt ha tilbake husene sine. Norbatt disponerte tilsammen 34 sivile hus i byen, men etter ordre fra UNIFIL ble disse husene levert tilbake til de sivile.
| Falkehøyden (arabisk: جبل قلعة جبّور – Jabal Qalaat Jabbour; «Festningsfjellet») ligger i Sør-Libanon. Den norske FN-bataljonen flyttet sitt hovedkvarter dit fra Ebel es-Saqi i 1991.
UNIFIL-ledelsen mente at sikkerheten for Norbatt-personellet ble bedre ivaretatt når de ble samlet innenfor et begrenset område. Bataljonsstaben og en del av stabskompaniet bodde i hus midt blant sivilbefolkningen i Ebel es-Saqi.
Dessuten flyttet et stort antall sivile tilbake til Ebel es-Saqi etter at situasjonen i Norbatt roet seg ned. De kom både fra Beirut og siden også fra Persiagulfen etter Gulfkrigen. De ville selvsagt ha tilbake husene sine. Norbatt disponerte tilsammen 34 sivile hus i byen, men etter ordre fra UNIFIL ble disse husene levert tilbake til de sivile.
== Referanser == | جبل قلعة جبّور | 7,485 | 7,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_III_Johan | 2023-02-04 | Karl III Johan | ['Kategori:Adopterte', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1844', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Franske generaler', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1763', 'Kategori:Huset Bernadotte', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Norske frimurere', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Personer fra Pau', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske monarker', 'Kategori:Æreslegionen'] | Karl III Johan i Norge, Karl XIV Johan i Sverige, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763–1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død.
Bernadotte vervet seg som menig soldat i den franske hæren i 1780. Etter en lengre periode som underoffiser avanserte han raskt under den franske revolusjonen og ble general i 1794. Han utmerket seg ved flere slag og felttog og var i en kort periode også Frankrikes krigsminister. Etter flere års opposisjon mot Napoléon Bonaparte ble de i 1804 forsonet og Bernadotte ble utnevnt til marskalk, landets høyeste offiserstittel.
Bernadotte ble i 1810 valgt av Sveriges riksdag som svensk tronfølger, og under navnet Karl Johan tok han raskt over som reelt statsoverhode, da den regjerende kongen Karl XIIIs helse var dårlig. Karl Johan var valgt i håp om at han kunne styrke forbindelsene med Frankrike og gjenerobre Finland, som var avstått til Russland i 1809. Han la om den svenske utenrikspolitikken og ledet Sverige inn i allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Som belønning for å gå imot Napoléon Bonaparte fikk Sverige løfte om å få Norge som kompensasjon for tapet av Finland. I 1813 ledet Karl Johan koalisjonens nordarmé i den sjette koalisjonskrigen. Etter seier mot franske styrker i slaget ved Leipzig tvang han Danmark til å avstå Norge ved Kielfreden. Til tross for sin stilling som svensk tronarving arbeidet Karl Johan for og håpet på en rolle i Frankrike etter Napoléon Bonaparte, noe hverken det franske folk eller koalisjonspartnerne ønsket. Etter invasjon i Norge sensommeren 1814 inngikk partene våpenstillstand. I Mossekonvensjonen anerkjente Karl Johan den norske 17. mai-grunnloven, mens kong Christian Frederik godtok å abdisere og la landet gå inn i en personalunion med Sverige.
Ved Karl XIIIs død i februar 1818 ble Karl Johan konge av både Sverige og Norge. I Sverige arbeidet han for å bedre landets økonomi. Den ble fundert ved balansering av budsjett og nedbetaling av statens utenlandsgjeld, samtidig som store infrastrukturprosjekter som Göta kanal ble gjennomført. Overfor Norge forsøkte Karl Johan gjennom amalgamasjonspolitikken å få landet tettere knyttet til Sverige, men hans utspill ble i stor grad avvist av det norske Stortinget. Utenrikspolitisk forlot han «1812-års politikk» og sørget for at Sverige og Norge skulle være alliansefrie i fred og nøytrale i krig. Karl Johan styrte ganske egenrådig i Sverige, og utover i 1830-årene ble han sterkt kritisert av en liberal opposisjon. Mot slutten av sitt liv ga han mer etter for opposisjonens krav, og ved hans død ble det sørget både i Sverige og Norge.
| Karl III Johan i Norge, Karl XIV Johan i Sverige, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763–1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død.
Bernadotte vervet seg som menig soldat i den franske hæren i 1780. Etter en lengre periode som underoffiser avanserte han raskt under den franske revolusjonen og ble general i 1794. Han utmerket seg ved flere slag og felttog og var i en kort periode også Frankrikes krigsminister. Etter flere års opposisjon mot Napoléon Bonaparte ble de i 1804 forsonet og Bernadotte ble utnevnt til marskalk, landets høyeste offiserstittel.
Bernadotte ble i 1810 valgt av Sveriges riksdag som svensk tronfølger, og under navnet Karl Johan tok han raskt over som reelt statsoverhode, da den regjerende kongen Karl XIIIs helse var dårlig. Karl Johan var valgt i håp om at han kunne styrke forbindelsene med Frankrike og gjenerobre Finland, som var avstått til Russland i 1809. Han la om den svenske utenrikspolitikken og ledet Sverige inn i allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Som belønning for å gå imot Napoléon Bonaparte fikk Sverige løfte om å få Norge som kompensasjon for tapet av Finland. I 1813 ledet Karl Johan koalisjonens nordarmé i den sjette koalisjonskrigen. Etter seier mot franske styrker i slaget ved Leipzig tvang han Danmark til å avstå Norge ved Kielfreden. Til tross for sin stilling som svensk tronarving arbeidet Karl Johan for og håpet på en rolle i Frankrike etter Napoléon Bonaparte, noe hverken det franske folk eller koalisjonspartnerne ønsket. Etter invasjon i Norge sensommeren 1814 inngikk partene våpenstillstand. I Mossekonvensjonen anerkjente Karl Johan den norske 17. mai-grunnloven, mens kong Christian Frederik godtok å abdisere og la landet gå inn i en personalunion med Sverige.
Ved Karl XIIIs død i februar 1818 ble Karl Johan konge av både Sverige og Norge. I Sverige arbeidet han for å bedre landets økonomi. Den ble fundert ved balansering av budsjett og nedbetaling av statens utenlandsgjeld, samtidig som store infrastrukturprosjekter som Göta kanal ble gjennomført. Overfor Norge forsøkte Karl Johan gjennom amalgamasjonspolitikken å få landet tettere knyttet til Sverige, men hans utspill ble i stor grad avvist av det norske Stortinget. Utenrikspolitisk forlot han «1812-års politikk» og sørget for at Sverige og Norge skulle være alliansefrie i fred og nøytrale i krig. Karl Johan styrte ganske egenrådig i Sverige, og utover i 1830-årene ble han sterkt kritisert av en liberal opposisjon. Mot slutten av sitt liv ga han mer etter for opposisjonens krav, og ved hans død ble det sørget både i Sverige og Norge.
== Bakgrunn og oppvekst ==
Jean-Baptiste Bernadotte ble født 26. januar 1763 i Pau, provinshovedstaden i den tidligere provinsen Béarn i den sydvestlige delen av Kongeriket Frankrike som yngst av fem søsken. Foreldrene var Jean Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean. Han ble født for tidlig, og foreldrene fikk ham derfor døpt allerede dagen etter. Han het opprinnelig Jean Bernadotte, men ble også kalt Baptiste siden han var oppkalt etter Johannes Døperen. Kort etter fødselen ble han sendt til en amme noen kilometer fra Pau og ble der i ett år. Bernadotte skal ha hatt et kjølig forhold til sin mor, og etter at han forlot barndomshjemmet for å bli soldat, besøkte han hjemstedet kun én gang.Faren Jean Henri Bernadotte var sakfører (fransk: procureur au sénéchal, anklager) ved en av domstolene i Béarn. Han hadde så dårlig betalt at han muligens ikke fikk råd til å gifte seg før han var 43 år gammel, og han døde rett etter Jean Baptiste hadde fylt 17 år.Jean Baptiste Bernadotte fikk antakelig undervisning i et lokalt benediktinerkloster, men en del av utdannelsen kan han også ha fått hjemme, noe som ikke var uvanlig på den tiden. Han begynte i 15-årsalderen som lærling med arbeid som skriver hos en ansett lokal jurist, Jean Pierre de Batsalle.
== Tidlig karrière ==
=== Menig og underoffiser ===
Jean Henri Bernadotte døde den 31. mars 1780 og etterlot familien i en anstrengt økonomisk situasjon. Den 3. september 1780 vervet Bernadotte seg som menig i regimentet Royal-La Marine. Styrken var spesielt beregnet for bruk i koloniene og ved havner. Grunnutdannelsen fikk han i Collioure i Roussillon, og han tilbrakte deretter halvannet år i tjeneste på Korsika. Etter et lengre opphold hjemme av helsemessige grunner fra høsten 1782 til våren 1784 fulgte han regimentet til nye garnisonsbyer – blant andre Besançon, Grenoble, Vienne, Marseille og Saint-Martin-de-Ré.Jean Baptiste Bernadotte avanserte fra grenader til korporal den 16. juni 1785 og ble sersjant samme høst. I 1784 fikk regimentet en ny oberst og øverstkommanderende, som merket seg Bernadotte og ga ham flere oppgaver. Han fikk blant annet ansvar for drilling av nye rekrutter, utlevering av uniformer og instruksjon i fekting.I 1788 var Bernadottes regiment stasjonert i Grenoble. Det ble utkommandert for å hindre protester på den såkalte taksteinsdagen 7. juni 1788. Bernadotte var nettopp blitt utnevnt til sergent-major (høyere underoffisersgrad), og dette var første gang han ledet en styrke i angrep. Opptøyene han befant seg i ble i ettertid vurdert som en av gnistene som førte til den franske revolusjon. Hans bataljon ble våren 1789 forflyttet først til Avignon, deretter sommeren 1789 til det urolige Marseille, landets tredje største by, som var preget av revolusjonær stemning.Bernadotte ble adjudant 7. februar 1790, på den tiden den høyeste underoffisersgraden i den franske hær. Der hadde hans videre avansement stoppet – han kunne maksimalt ha blitt kaptein – om ikke den franske revolusjonen hadde brutt ned skillet som i 1783 ble satt mellom underoffisers- og offisersgradene.I løpet av sin tjeneste som underoffiser hadde Jean Baptiste Bernadotte ved adskillige anledninger vist initiativ. Etter i 1790 å ha blitt stasjonert i Marseille, støttet han sin sjef, Louis de Merle, marki d'Ambert, i en konflikt med lokale myndigheter. Bernadotte reddet ham muligens fra en mobb. Under regimentets opphold i den lille byen Lambesc nær Marseille skal Bernadotte takket være sin veltalenhet ha klart å forhindre at soldatene gjorde mytteri. Hendelsen skal ha funnet sted i en nedlagt kirke, der noen kompanier hadde sitt losji; Bernadotte skal ha gått opp på prekestolen og holdt en straffepreken for oppviglerne, som deretter avbrøt mytteriforsøket. Episoden er uklar og omstridt, men det synes som Bernadottes regiment var mindre utsatt for desertering enn andre tilsvarende enheter i denne perioden.Sommeren 1790 ble Bernadottes regiment flyttet til Île d'Oléron utenfor byen Rochefort. I april 1791 ble bataljonen sendt videre til Île de Ré, hvor han tjenestegjorde ett år.
=== Offiserstiden ===
Jeg ropte til dem, forbannet dem, bønnfalt dem, befalte dem... Det ble hørt tusentalls geværskudd, av hvilke en del unngår meg kun gjennom at jeg slår unna geværpipene med min sabel. Min hest snublet, men jeg holdt meg fast i sadelen... 'Soldater, samles her. Trekk dere ikke lenger tilbake... Deres bajonetter og deres mot, hva mer behøver dere til forsvar. Om døden kommer til oss, la oss da dø med ropet «Leve republikken! Leve nasjonen!» på leppene. Om vi sammen rykker frem mot disse leiesoldatene, blir det ikke lett for dem å beseire oss.' Jeg stilte dem opp til strid. Jeg stoppet en panikk som kunne ha spredd seg til seks bataljoner... Alle offiserene berømmet min pliktfølelse og gratulerte meg med min triumf. Soldatene snakker om meg med henførelse.
I slutten av mars 1792, etter 12 års tjeneste i regimentet Royal-La Marine, ble Bernadotte utnevnt til løytnant og beordret til 36. regiment, stasjonert i Saint-Servan i Bretagne. Kort etter ble hans regiment beordret til den franske Rhin-arméen ved fronten i øst. Mens regimentet marsjerte østover gikk revolusjonen over i en ny fase, og politiske kommissærer ble utnevnt for å kontrollere armeen. Etter den franske seieren i slaget ved Valmy ble Bernadottes regiment stasjonert vinteren over i Bingen am Rhein. Våren 1793 gikk prøyssiske styrker på offensiven og krysset Rhinen, og de franske styrkene var hardt presset. Med Spanias inntreden i krigen fryktet Bernadotte for Pau og prøvde forgjeves gjennom broren å bli overflyttet til den franske Pyrené-armeen. I et brev til broren beskriver Bernadotte hvordan han avverget panikk blant frivillige ved et østerriksk motangrep ved Rülzheim, sør for Speyer i mai 1793.
Dette var den første av en rekke situasjoner hvor Bernadotte klarte å hindre panikk og oppildne troppene. Han utmerket seg i kampene og steg raskt i gradene. Etter kampene ved Speyer og Mainz ble han i juli 1793 utnevnt til kaptein, og i august tre uker senere ble han av soldatene i regimentet stemt frem til graden oberstløytnant. Avansementet ble først bekreftet av krigsministeriet året etter, og den 8. februar 1794 ble han bataljonssjef. Forfremmelsen skjedde mens Bernadottes 36. regiment var på marsj fra Rhinen mot kysten av Belgia. De kjempet mot britiske styrker ved Wervik og Menen og truet med å avskjære britene fra deres base ved Oostende.Bernadotte avanserte til oberst den 4. april 1794 og fikk kommando over 71. halvbrigade (fransk: demibrigade, en sammensatt brigade hvor halvparten var profesjonelle og halvparten frivillige), et resultat av krigsminister Lazare Carnots reformer. Bernadottes styrke ble overført til Sambre- og Meuse-arméen. De første trefningene gikk dårlig, og Bernadotte måtte oppildne sine menn da de begynte å flykte for fienden.
Bernadottes styrker utmerket seg særlig ved det avgjørende slaget ved Fleurus den 26. juni 1794, hvorpå han «for tapperhet og lysende bragder» på general Jean-Baptiste Klébers begjæring ble utnevnt til brigadegeneral. Etter beleiringen av Maastricht i oktober samme år og slaget ved Aldenhoven ble Bernadotte den 22. oktober 1794 utnevnt til divisjonsgeneral, den høyeste permanente grad i revolusjonsarméen. I motsetning til de fleste av datidens hærførere utmerket Bernadotte seg ved sin respekt og omtanke for sivilbefolkningen. Han holdt streng disiplin med sine styrker for å hindre plyndring.
Bernadottes korrespondanse fra felttoget i 1795 viser hans omsorg for soldatenes velferd, spesielt for matforsyningen, som tidvis var problematisk, men også for pleien av syke og sårede. Han ga blant annet detaljerte anvisninger for hvordan militærsykehusene skulle drives og hvordan pasientene skulle pleies – noe som var svært uvanlig for den tidens generaler.I 1795 deltok han i fortsatte operasjoner med Sambre- og Meuse-arméen. I desember 1795 inntok hans styrker Bad Kreuznach. Noen av soldatene forsøkte å plyndre, men Bernadotte holdt streng justis og sørget for at skyldige ble straffet og at hushold som ble plyndret fikk erstatning.Etter vinteropphold i Boppard gikk Bernadottes styrker den 11. juni 1796 over Rhinen ved Neuwied. Etter innledende østerriksk motstand rykket han frem til Darmstadt og Nürnberg. Ordren fra Jean-Baptiste Jourdan var å innta Regensburg. Styrkene befant seg ved Deining i Landkreis Neumarkt i Oberpfalz da de 22. august 1796 ble angrepet av overlegne østerrikske styrker og måtte trekke seg tilbake. Retretten med en opptil fire ganger så stor østerriksk styrke i hælene var Bernadottes første store strategiske utfordring, og han løste den med ubetydelige tap. Sammen med andre generaler var Bernadotte oppgitt over Jourdans mislykkede strategi. Da Jourdan presset frem et slag mot østerrikske styrker ved Würzburg 3. september 1796, meldte Bernadotte seg syk.
=== Italia ===
Etter retretten fra Bayern befant de franske styrkene seg på vestsiden av Rhinen. Mens Bernadotte høsten 1796 var guvernør i Koblenz, ble han av en fransk avis anklaget for å ha tillatt plyndring i Nürnberg under felttoget. Bernadotte ble rasende. Han var stolt av sin strenge disiplin og forlangte å bli fristilt så han kunne reise til Paris og møte anklagerne. Krigsminister Carnot ønsket ingen ilsk general i Paris, og samtidig trengte de franske styrkene i Italia forsterkning. Carnot løste derfor i begynnelsen av 1797 to problemer ved å beordre Bernadotte til å føre en armé mot Lombardia for å støtte Napoléon Bonaparte i felttoget mot østerrikerne.Med to divisjoner, totalt rundt 20 tusen mann, marsjerte Bernadottes styrke via Dijon, Lyon og Chambéry mot passet ved Mont Cenis, derfra til Susa i Piemonte og videre til Torino. Den store styrkens marsj gjennom Alpene midt på vinteren, i snøstorm, ble i ettertid ansett som en bemerkelsesverdig prestasjon. Den 22. februar 1797 nådde styrkene Milano, hvor de ble kjølig mottatt. Bernadotte ble så forarget over byens militærkommandant, oberst Dominique Dupuy, at han lot mannen arrestere for uforskammethet og ordrenekt. Det var et forståelig men uheldig trekk av Bernadotte, da Dupuy var en nær venn av Bonapartes stabssjef general Berthier.Napoléon Bonaparte tok allikevel vel imot Bernadotte og var imponert over troppenes holdning etter den lange og slitsomme marsjen. Bernadotte fikk kommando over 4. divisjon, som utgjorde arméens høyre flanke i fremrykkingen mot østerrikerne. Første ildprøve var krysning av elven Tagliamento, hvor Bernadotte ved en krigslist overrasket østerrikerne og imponerte Bonapartes adjutant. Den neste seieren i erobringen av grevskapet Görz og Gradisca kostet Bernadottes styrker dyrt. Ved et frontalangrep på Gradisca d'Isonzo mistet han 500 mann. Bonaparte anså tapet som unødvendig, mens Bernadotte mente at grunnen var uklare ordrer fra Bonaparte.Bernadotte forfulgte en kroatisk divisjon og inntok Postojna, hvor hans styrker nok en gang fikk heder fra innbyggerne for svært korrekt opptreden. Ved okkupasjonen av Krain fikk Bernadottes styrker kontroll over kvikksølvgruven i Idrija, som han konfiskerte etter ordre fra Bonaparte. Det gav Bonaparte en fjerdedel av 3 millioner franc, mens Bernadotte fikk 50 000 franc, begynnelsen på hans store private formue. Fra Laibach (dagens Ljubljana) via Klagenfurt fulgte Bernadotte etter Bonaparte inn i Steiermark. De møttes på Eggenberg slott ved Graz, hvor Bonaparte drev fredsforhandlinger. Bernadotte fikk der en første innføring i europeisk maktpolitikk. Etter en våpenhvile undertegnet 18. april 1797 begynte de franske styrkene å trekke seg ut av Steiermark, og Bernadotte ble utnevnt til guvernør i provinsen Friuli med hovedkvarter i Udine. Denne stillingen ga ham for første gang et utstrakt administrativt ansvar over både militære og sivile.
Min oppfatning stemmer ikke med deres. Republikaner både av prinsipp og overbevisning, vil jeg til min dødsstund bekjempe alle rojalister og fiender av direktoriet.
I august 1797 beordret Bonaparte Bernadotte til Paris. Den offisielle grunnen var å overlevere erobrede faner til direktoriet. Reelt var hensikten dels å smigre Bernadotte, dels å få en alt for selvstendig kommandant vekk fra sine tropper, men også å få rapporter om den politiske utviklingen. Støtte til det såkalte fructidorkuppet 4. september 1797 kan også ha vært en faktor. Bernadotte forholdt seg imidlertid avventende og støttet ikke kuppmakerne. Under sitt opphold i Paris ble Bernadotte introdusert for den politiske og sosiale eliten, blant dem Germaine de Staël, som han senere holdt tett kontakt med.Napoléon Bonaparte intrigerte for å unngå å få Bernadotte tilbake til Italia. Bernadotte ble utnevnt til øverstkommanderende i Sør-Frankrike, men han frasa seg stillingen og vendte i oktober tilbake til Udine. For å rådføre seg med Bernadotte inviterte Bonaparte ham og hans høyeste stabsoffiser, general Sarrazin, til middag i sitt hovedkvarter i Villa Manin 14. oktober 1797. Et utbrudd fra Bernadotte førte til at Bonaparte ydmyket ham i gjestenes påhør ved å beskylde ham for manglende klassisk militærkunnskap. Fornedrelsen gjorde et dypt inntrykk på Bernadotte og førte til at han utover vinteren leste mengder av bøker om krigsteori og historie. Hendelsen kan også ha bidratt til det varig anspente forholdet mellom Bernadotte og Bonaparte.Freden i Campo Formio 18. oktober 1797 avsluttet den første koalisjonskrigen, og Napoléon Bonaparte forlot Italia. Frankrike planla en invasjon av Storbritannia, og i den forbindelse ble styrken i Italia redusert. Bernadotte mistet deler av sin divisjon, noe han reagerte sterkt mot. Derfor forlangte han overføring til koloniene eller til en invasjon av India. Ved årsskiftet ble han av direktoriet utnevnt til øverstkommanderende på Korfu. Bernadotte begynte straks å forberede seg, men som følge av intrigene rundt Bonaparte ble beslutningen omgjort, og han ble i stedet utnevnt til øverstkommanderende i Italia. Bernadotte var selv meget fornøyd, men Bonaparte så seg ikke tjent med ham som sin etterfølger. Derfor rådet han utenriksminister Talleyrand til heller å utnevne Bernadotte til fransk ambassadør i Wien.
=== Diplomat eller provokatør? ===
Den 11. januar 1798 ble Bernadotte utnevnt til Frankrikes ambassadør i Wien, på den tiden det franske diplomatiets viktigste og høyest ansette post. Bernadotte anså utnevnelsen som en besynderlighet, grensende til en fornærmelse, men den bitre pille ble sukret med en høy lønn. Han fikk 144 tusen franc i årslønn og rundelig dekket reisen, med et slag ble formuen hans tredoblet. I Østerrike var bestyrtelsen over Bernadottes utnevnelse stor, og den franske utenriksminister Talleyrand mottok et protestbrev, men Bernadotte med følge var allerede ankommet Wien. Det var vanskelig å få leid et hus for ambassaden, men til sist fikk de Palais Caprara-Geymüller i Wallner Strasse 8. Den 2. mars 1798 var Bernadotte i audiens hos keiser Frans II og gjorde et godt inntrykk på det østerrikske hoffet.Østerrike hadde etter den franske revolusjonen vært Frankrikes bitreste fiende, og styresmaktene i Wien anså fredstilstanden kun som midlertidig. Den franske ambassadøren ble derfor nøye overvåket av Wiens politi. Bernadottes omgang var svært begrenset, det var mange franske rojalister i eksil som han ikke ønsket å møte, og bortsett fra rideturer i parken Prater holdt han seg stort sett i ambassaden. I sin stab hadde han fiolinisten Rodolphe Kreutzer; blant de få lokale besøkende var komponisten Johann Nepomuk Hummel og dennes venn, komponisten Ludwig van Beethoven.I tillegg til et fiendtlig vertsland var flere i ambassadens stab fanatiske republikanere, noe som begrenset Bernadottes handlingsrom. En i staben var også polsk, noe som var svært delikat og tildels utfordrende for vertslandet på grunn av Østerrikes medvirkning til delingen av Polen. Wienerpressen spekulerte også over at ambassadøren forbød personalet å bruke kokarde offentlig for å unngå å provosere, noe som kom direktoriet i Paris for øre. Utenriksminister Talleyrand sendte et brev som Bernadotte sannsynligvis tolket som en korreks. I tiden etter fruktidorkuppet med dens økte republikanske fanatisme kunne en mistanke om manglende revolusjonær glød være farlig, og Bernadotte svarte med et brev hvor han ba seg frabeordret fra posten som ambassadør.Sannsynligvis som følge av Talleyrands brev lot Bernadotte den 13. april 1798 heise det franske flagget fra ambassaden. Reaksjonen kom raskt, en mobb samlet seg og knuste ruter. Situasjonen utviklet seg til det verre da Bernadotte selv kom ut på gaten og på et for folkemassen uforståelig språk truet dem med sabel. Mobben ødela vogner, rev ned og brente flagget, og forsøkte også å trenge inn i ambassadebygningen. Det tok over 5 timer før østerrikske tropper ankom og orden kunne opprettes.Bernadotte avviste østerrikernes beklagelser og forlot byen to dager etter. Hans opphold i Wien og avreise ble ivrig kommentert, både av østerrikerne og deres allierte, spesielt britene. Den østerrikske diplomaten Franz Maria von Thugut så Bernadottes handling som en provokasjon for å innlede en ny krig. Bernadotte derimot anså Wien som en forvisning, samtidig som han var pålagt å gjennomføre en strikt iakttagelse av respekt for republikken og dens symboler. Det viktigste resultatet av Bernadottes flaggheising var kanskje den britiske ambassadørens rapport hjem. Den medførte at en britisk marinestyrke oppgav blokaden av Cádiz og seilte inn i Middelhavet, noe som i sin tur ledet til slaget på Nilen, som endte med britisk seier.
=== Administrasjon og politikk ===
Etter å ha kommet tilbake til Frankrike ble Bernadotte tilbudt en ny diplomatisk stilling som minister (sendemann) i Holland. Det var en svært viktig post, men Bernadotte avslo fordi han hadde fått nok av diplomatiet. Uten noen militær kommando holdt han seg en tid i ro. Han leide et hus i Sceaux om lag en mil sør for Paris, og med en liten stab fortsatte han å utdanne seg ved flittig lesing. Han tok turer inn til Paris og besøkte gjerne Joseph Bonaparte, som han var blitt kjent med i Italia. Han var også i kontakt hos direktoriet i Palais du Luxembourg.Hos Joseph Bonaparte møtte han Désirée Clary, en kjøpmannsdatter fra Marseille; hennes eldre søster Julie var gift med Joseph Bonaparte. Den 17. august 1798 giftet han seg med Désirée. Giftermålet skapte til en viss grad bånd mellom slektene Bonaparte og Bernadotte. I tillegg til å være politisk gunstig for Bernadotte hadde Désirée også en betydelig medgift. Désirée flyttet først inn i huset i Sceaux, men fant raskt ut at det var for langt fra sosietetslivet i Paris. Et par måneder etter flyttet paret Bonaparte til et lite hus på rue Cisalpine (i dag rue de Monceau), nær Josephs og Julies hus.Ved utløpet av Bernadottes permisjon i oktober 1798 ble han beordret til å ta kommando over en divisjon ved Gießen øst for Rhinen, hvor han igjen var nøye med å ikke pålegge sivilbefolkningen unødige byrder. Han viste også stor interesse for byens universitet og ble i takknemlighet tildelt et æresdoktorat fra Justus-Liebig-Universität Gießen. Bernadotte satte stor pris på denne for en general uvanlige utmerkelse, spesielt fordi han hele livet var svært interessert i vitenskapelige og kunstneriske institusjoner.Désirée var gravid og ble igjen i Paris, hvor hun fødte sønnen François-Joseph-Oscar. I november 1798 ble Bernadotte innkalt til Paris og tilbudt kommandoen over styrkene i Italia. Året før ville han ha takket ja, men nå var han mer forsiktig og satte opp en liste med de ekstra tropper og administrative rammer han mente var nødvendig for å løse oppgaven. Det endte med at krigsminister Schérer selv tok kommandoen, og Bernadotte ble sendt tilbake til Rhinområdet. Den 5. februar ble han sjef for observasjonsarméen, en styrke som skulle støtte Mainzarméen (senere kalt Donauarméen) under Jourdan og Helvetiaarméen under André Masséna.I mars 1799 brøt krigen igjen ut mellom Frankrike og den andre koalisjonen ved Rhinen. Med mangel på tropper og dårlig organisering fra direktoriet gikk krigen dårlig for Bernadotte, tillike ble han syk i begynnelsen av april. Etter noen ukers rekonvalesens i Tyskland returnerte han til Paris i juni 1799 midt i de politiske intrigene rundt direktoriet. Han ble av Paul Barras tilbudt kommando over alle væpnede styrker i Paris. På tross av at han ble rådet av sine adjutanter og Joseph Bonaparte til å støtte statsomveltningen, holdt Bernadotte seg utenfor kuppet 18. juni 1799, som han hadde gjort ved kuppet 4. september 1797.Etter kuppet kom Bernadottes grundige gjennomgang av styrkene i Italia til sin rett. Felttoget der under Schérer hadde gått elendig, og brødrene Bonaparte overtalte Emmanuel-Joseph Sieyès til å utnevne Bernadotte til krigsminister (minister for landstridskreftene). Etter sterke innledende protester aksepterte han og tiltrådte den 2. juli 1799. I praksis ble Bernadotte med denne stillingen øverstkommanderende for de franske styrkene. Bernadotte arbeidet energisk med å omorganisere arméen, som da hadde lidd flere nederlag. Blant tiltakene var utnevnelsen av generaler som var blitt avsatt som følge av politiske intriger. For å styrke stridsmoralen arbeidet han for at styrkene skulle få bedre mat og klær og regelmessig betaling av lønn, tiltak som han var vel kjent med fra sin egen tid som soldat. Han skrev entusiastiske innlegg i avisene, noe som også bidro til at mange veteraner meldte seg til ny tjeneste. Bernadotte viste også stor interesse for sanitetstjenesten og innførte en rekke tiltak for å forbedre den, som jevnlige inspeksjoner av militærsykehusene.Bernadotte hadde ofte et anstrengt forhold til de andre ministrene. En gang truet han finansministeren med sabel da han fikk høre at det ikke var penger til å betale lønninger og leverandører. Samtidig var flere av kollegene imponert over hvordan han behersket detaljer, og hvordan han fikk frem forsterkninger som gjorde at en britisk-russisk landstigning i Nederlandene ble slått tilbake. På denne tiden var det stor misnøye med det franske styret under direktoriet. Bernadotte var blant de skarpeste kritikerne, med sympati for de venstreekstreme nyjakobinerne. I det pågående politiske intrigespillet ble han avsatt fra embetet den 14. september samme år gjennom et listig trekk av Sieyès, som fryktet at Bernadotte var med og planla et nytt statskupp.
== Under Napoléon Bonaparte ==
=== 18 brumaire-kuppet ===
I oktober 1799 vendte Napoléon Bonaparte tilbake fra Egypt og ble entusiastisk mottatt av de fleste i Frankrike. Men Bernadotte var opprørt over at han hadde forlatt sin styrke uten en ordnet kommandooverføring til general Jean Baptiste Kléber. Han anså det som så klanderverdig at Bonaparte burde stilles for krigsrett og tok det opp med Barras, men ble avvist. Først ti dager etter Bonapartes ankomst dro Bernadotte, etter påtrykk fra Joseph og Désirée, til Bonapartes losji for et første treff etter leksjonen i Campo Formio. Møtet gikk dårlig, og i dagene fremover avviste Bernadotte følere fra Bonaparte om støtte ved et statskupp.I ettertid hevdet Germaine de Staël at den eneste som kunne ha reddet republikken var Bernadotte. Hverken fra direktoriet eller nasjonalforsamlingen fikk han noen oppfordring om å stoppe kuppmakerne. Han forholdt seg passiv da Bonaparte iverksatte kuppet den 18 brumaire år VIII (9. november 1799) og i praksis innsatte seg selv som diktator. Etter Bonapartes kupp fryktet Bernadotte for represalier, og sammen med Désirée søkte han derfor noen dager tilflukt hos general Sarrazin. Brumairekuppet markerte slutten på Bernadottes rolle som en faktor i fransk politikk, som fra da frem til 1814 ble kontrollert av Napoléon Bonaparte.
Det ser ut som om Bernadotte aldri i sitt hjerte kunne tilgi Bonaparte hans suksess. Og under konsulatet ble han en av de misnøyde som mukket over det som ble gjort, fordi han følte at han ikke hadde tordet gjøre det selv.
På tross av manglende støtte til kuppet lå det i Bonapartes interesse å stå på god fot med ledende menn fra ulike deler av landet, og Bernadottes militære og administrative kunnskaper ble derfor benyttet. Bernadotte ble i januar 1800 medlem av det nyskapte statsrådet (fransk: Conseil d'état), en stilling han aktivt fulgte opp i tre måneders tid. Før Bonapartes avreise i mai 1800 til det italienske felttoget ble Bernadotte 18. april 1800 utnevnt til sjef for vestarméen. Med hovedkvarter i Rennes var oppgaven å slå ned opprøret i Vendée og møte eventuelle britiske landstigninger. Bernadotte trodde ved utnevnelsen at oppdraget var viktig. Men selv om britene rett etter ankomsten faktisk forsøkte en landstigning, kom den daglige tjenesten til å bestå i å jage lokale rojalistiske opprørere, kalt «les Chouans». Sentralt sto brødrene Cottereau, og lederen Jean Cottereau fikk tilnavnet «Chouan», avledet av det bretonske ordet for nattugle. Bonaparte instruerte ved avreisen Bernadotte om å overta makten om han skulle falle under felttoget i Italia.
=== Vestarméen og fristilt ===
Formelt var Bernadotte kommandant over vestarméen til langt ut på våren 1802, men han tilbrakte lange perioder i Paris, der han fremdeles satt i statsrådet. I denne tiden ble det avdekket flere komplotter mot Bonaparte, som kunne synes å involvere Bernadotte. Han ble frikjent for mistanker, men mistanken og hans kritiske omtale av Napoléons styre bidro til at forholdet mellom dem tidvis var svært anstrengt. Den 30. oktober 1800 solgte paret Bernadotte huset i rue Cisalpine og kjøpte i stedet La Grange la Prévôte, 35 km sørøst for Paris, ved Savigny-le-Temple. Mens Désirée ofte foretrakk å bo hos sin mor eller søster i Paris, var herregården Bernadottes foretrukne oppholdssted når han var i Frankrike.Mot slutten av november 1800 blusset krigen igjen opp, og Bernadotte håpet å få en kommando. Men etter general Jean Victor Marie Moreaus seier den 3. desember 1800 i slaget ved Hohenlinden ble den andre koalisjonskrigen avsluttet med Freden i Lunéville. Blant de litterære salonger Bernadotte søkte når han var i Paris, var Juliette Récamiers. Da hennes far urettmessig ble anklaget for å spre rojalistpropaganda, bisto han ved å gå i forbønn hos Napoléon Bonaparte. I slutten av april 1801 var han endelig tilbake ved vestarméen; han håpet å lede en fransk invasjon av Storbritannia. Ryktene om det hadde også nådd London.Høsten 1801 ble det imidlertid klart at det ikke ble noen fransk invasjon av Storbritannia. I stedet fikk han tilbud om å bli ambassadør i Konstantinopel eller generalguvernør på Guadeloupe (De vestindiske øyer), noe han avviste. Misnøyen blant mange offiserer og politikere over Napoléon Bonapartes stadig mer dominerende stilling ble ikke mindre med hans forsoning med den katolske kirken ved konkordatet i 1801.Våren 1802 bodde han mye på herregården La Grange og reiste ofte inn til Paris. Det var en periode med politisk uro, og Bonaparte og hans støttespillere var usikre på Bernadottes lojalitet. Sammen med flere andre offiserer ble han nøye overvåket av det hemmelige politiet. Med andre høyere offiserer og politikere diskuterte Bernadotte mulige lovlige fremgangsmåter for å avsette Bonaparte. At Bernadotte ble knyttet til et komplott mot Bonaparte med utgangspunkt i Rennes (fransk: complot des libelles), satte ham i en vanskelig stilling. Bonaparte anså seg best tjent med å få Bernadotte vekk og tilbød han å bli generalguvernør i Fransk Louisiana. Etter å ha rådført seg med La Fayette, stilte Bernadotte som betingelse at han skulle få med tre tusen gode nybyggere og tilsvarende soldater, hvilket Bonaparte avviste.
I desember 1802 begynte Bonapartes irritasjon over Bernadotte å nå en grense, men utenriksminister Talleyrand tilbød Bernadotte å bli Frankrikes sendemann (ambassadør) i USA. Den offisielle utnevnelsen kom 21. januar 1803 med ordre om snarest å begi seg dit, men Bernadotte drøyde, noe som førte til at en rasende Bonaparte den 1. april instruerte Bernadotte om å avreise neste dag. Det drøyde imidlertid til begynnelsen av mai før paret Bernadotte var i havnebyen La Rochelle, og første skip med plass avseilte først to uker senere. I mellomtiden ble freden i Amiens brutt, og landet var igjen i krig med Storbritannia. Bernadotte skrev til Bonaparte at han i lys av omstendighetene ikke kunne reise og stilte seg til tjeneste for felttog.Bernadotte var deretter uten oppdrag på La Grange i nær et år. Bonaparte var forbitret over hva han anså som nonchalant håndtering av ambassadørposten i Washington. Da Lucien Bonaparte ble beordret i eksil, avla han Bernadotte et langt besøk før avreisen, så i april 1804 var Bernadotte fremdeles blant generalene som var kritiske til Bonaparte. I begynnelsen av mai 1804 ble imidlertid Bernadotte innkalt til Bonaparte. Han ankom med bange anelser, men Bonaparte ønsket å ha ham på sin side, noe Bernadotte gikk med på.Bernadotte aksepterte Bonapartes tilbud og underkastet seg. I et brev til Lucien skrev han at «noen annen ære enn hos ham, med ham, gjennom ham, og dessverre, for ham» ikke fantes. Bernadotte ble den 14. mai 1804 utnevnt til guvernør og øverstkommanderende i kurfyrstedømmet Hannover. Etter at Napoléon Bonaparte utnevnte seg selv til keiser, ble Bernadotte sammen med ni andre generaler utnevnt til marskalk av Frankrike.
=== Guvernør i Hannover ===
Bernadotte ankom Hannover den 17. juni 1804 og ble vel mottatt; ryktene hadde gått om ham og hans soldaters disiplinerte opptreden ved Rhinen. I løpet av få uker ga Bernadotte både lokal administrasjon og Universitetet i Göttingen klare tegn på en mer rettferdig forvaltning enn hva forgjengerne hadde stått for. Bernadottes gode omdømme må sees i lys av hans offiserskollegers fremferd, det var på denne tiden vanlig for franske generaler å berike seg på flere måter i okkuperte områder.
...men ved en samtale den 15. mars ble Patje av marskalkens utsagn overbevist om at han ventet en gave for sine anstrengelser for reduksjon av okkupasjonstroppene. Man besluttet også denne gangen å gi 100 000 franc (mellom 1,5-2 millioner norske kroner i 2014). Overleveringen skjedde på en svært taktfull måte. Bernadotte takket nei av hensyn til Hannovers fattigdom. Deputasjonen (Patje, Bremer og Brandes) la da vekslene på et bord og begynte å snakke om stendenes ønsker i visse spørsmål. Marskalken bifalt alt. Da deputasjonen tok avskjed, vegret han igjen å motta gaven, men hannoveranerne sto på sitt og tok avskjed med vekslene liggende igjen på bordet.
Den britiske kongen Georg III var også konge over Hannover. Britene fulgte derfor nøye med fra det nøytrale Hamburg, ved diplomaten George Rumbold. Bernadotte fikk ordre fra Napoléons politiminister Joseph Fouché om å pågripe Rumbold, da han var mistenkt for å være britenes spionleder i Tyskland. Det var en enkel operasjon for de franske styrkene, men vakte stor oppstandelse, og Rumbold ble senere satt fri etter prøyssisk påvirkning. I sin propaganda gikk britene hardt ut mot Bernadotte, men underhånden erkjente de at Rumbold var blitt behandlet hensynsfullt.I desember 1804 var Bernadotte i Paris for å delta ved kroningen av Napoléon som keiser. Bernadottes forsoning med Napoléon ga et rikt utbytte. I tillegg til økt lønn fikk paret Bernadotte overta huset til general Moreau i rue ďAnjou 28, etter at Moreau ble sendt i eksil. Bernadotte returnerte til Hannover i midten av februar 1805. Vinteren 1804 og våren 1805 lindret han en hungersnød ved organisering av kornimport. På forsommeren 1805 kom Désirée til sin mann i Hannover, hun likte seg der, men oppholdet ble kortvarig. I 1805 ansatte Bernadotte barndomsvennen Louis Marie de Camps som sin sekretær og fortrolige. Tiden i Hannover var en milepæl for Bernadotte, det var første gang han over lengre tid virket selvstendig for en større enhet og administrerte både militære og sivile.
=== Nye innsatser på slagmarken ===
I august 1805 oppgav Napoléon planene om invasjon av Storbritannia og sendte sin Grande Armée østover mot den tredje koalisjonen. Bernadotte ble den 29. august beordret til å føre 15 000 av sine soldater fra Hannover til Würzburg. Der skulle han møte hovedstyrken fra Frankrikes bayerske allierte med 20 000 soldater, og de to styrkene skulle danne I. korps med Bernadotte som sjef. I den franske fremrykkingen skulle Bernadottes I. korps danne venstre fløy og avskjære mulig retrett for den østerrikske hovedstyrken under general Mack, i det som senere ble kjent som Ulm-felttoget.Bernadottes styrker holdt god disiplin tross den slitsomme marsjen, 350 km på ti dager. Fra Würzburg gikk ferden via Ansbach til Eichstätt og Ingolstadt. Ansbach tilhørte det nøytrale Preussen, og den franske nøytralitetskrenkelsen ble av Bernadotte gjennomført med så lite belastning for lokalbefolkningen som mulig. Den 12. oktober gikk Bernadottes styrke inn i München, tok 1500 fanger og avventet et mulig angrep fra Mikhail Kutuzovs styrke for å unnsette Mack.Etter den franske seieren ved Ulm-felttoget ble Bernadottes styrker fra den 26. oktober 1805 sendt mot general Kutuzovs russiske armé. Den 30. oktober inntok de Salzburg. Hans korps ble deretter beordret nordover mot Melk, for der å krysse Donau og kjempe mot Mikhail Kutuzovs styrke. Det var umulig for Bernadotte å krysse Donau så raskt som Bonaparte forlangte, og Kutuzovs armé unnslapp. Det gjorde Bonaparte rasende. I et brev til broren Joseph skrev han: «Bernadotte har klart å miste en dag for meg, og på én dag henger verdens skjebne.»
Etter kryssingen av Donau drev Bernadotte sitt korps nordover og etablerte kvarter i Iglau, da det var klart at et avgjørende slag kom til å bli utkjempet i Mähren. Den 29. november 1805 ble den franske delen av hans korps beordret mot den lille byen Austerlitz. Bonapartes plan var å lokke fienden til å angripe noe de trodde var en mindre styrke. Bernadottes I. korps ble holdt tilbaketrukket, men gjorde en viktig innsats da de 2. desember 1805 ble satt inn i slaget ved Austerlitz. Napoléon var svært fornøyd med Bernadottes bidrag til seieren, og etter den fransk-østerrikske fredsavtalen i Pressburg ble han utnevnt til guvernør i Ansbach.I Ansbach gjorde Bernadotte igjen et bra inntrykk som rettferdig administrator. På denne tiden begynte Napoléon å dele ut landområder til slektninger og nære medarbeidere, og mange forventet at Bernadote skulle bli utnevnt til hertug av Ansbach. I stedet ble han den 6. juli 1806 utnevnt til fyrste av Pontecorvo i Italia. Paret Bernadotte besøkte aldri Pontecorvo, og inntektene derfra var såpass sparsomme at Bonaparte garanterte et visst tilskudd. Utnevnelsen vakte likevel misunnelse blant mange av Napoléons marskalker og generaler.Høsten 1806 brøt krigen igjen ut, og Bernadotte fikk på ny kommando over I. korps i felttoget mot Preussen. Han skulle samle sine 21 000 mann ved Nürnberg og derfra være fortropp i fremrykkingen mot Leipzig i Sachsen (Preussens allierte) og til sist Berlin. I midten av oktober 1806 tilbakela Bernadottes I. korps 120 km i vanskelig skogsterreng og var langt foran de andre styrkene, noe som ga ham en dårlig utgangsposisjon da Napoléon endret stridsplan. Det ble ikke bedre av at Napoléons stabssjef Berthier ga uklare ordrer og at forholdet mellom marskalkene Davout og Bernadotte, som opererte nær hverandre, ikke var det beste.Da kampene begynte den 14. oktober, valgte Bernadotte å forsøke å nå Napoléons styrke ved Jena i stedet for å støtte marskalk Louis Nicolas Davouts kamp mot overlegne prøyssiske styrker ved Auerstedt. Det førte til at Bernadottes I. korps uteble fra det som senere ble kjent som slaget ved Jena-Auerstedt eller «dobbeltslaget». Ifølge Napoléons memoarer undertegnet han rett etter slaget en ordre om krigsrett mot Bernadotte, men lot den ligge ved tanke på familiens, dvs Joseph, Julie og Désirées reaksjon, Bernadottes innsats de følgende dagene var også formildende. Mye tyder på at feilen lå hos Napoléon selv, planleggingen var svært sentralisert, og marskalkene hadde ikke selv oversikt over strategien. Når så Napoléon og hans stabssjef Berthiér hadde gjort en så alvorlig feil, var det viktig å finne en syndebukk, i dette tilfelle Bernadotte, så myten om Napoléons ufeilbarlighet kunne vedlikeholdes.Bernadotte opptok forfølgelsen av fienden, og tre dager senere lyktes det ham å overrumple de prøyssiske styrkene ved Halle. Den første uken etter dobbeltslaget tilbakela hans styrker 150 km i ilmarsj over slettene i Nord-Tyskland. Bernadottes I. korps gikk over Elben den 22. oktober, inntok Brandenburg tre dager etter, og stormet den 6. november Lübeck, der Gebhard Leberecht von Blücher dagen etter ble tvunget til å kapitulere og overga seg. De franske soldatenes herjing i det de antok var en fiendtlig by var fryktelig. Bernadotte tok grep om de styrker som var underlagt ham og beordret dødsstraff for plyndring, noe han i ettertid både ble takket og belønnet for av byens senat.Den 6. november 1806 kom Bernadotte for første gang i kontakt med svenske tropper. På elven Trave overrasket og tok han til fange en liten svensk styrke på rundt 1 000 mann, som etter retrett fra Lauenburg befant seg på vei hjem.
Ville det ikke vært mer naturlig for Norge å forenes med Sverige enn med Danmark?
Fangene ble behandlet vel og ble siden på den franske marskalkens ordre sendt videre til hjemlandet. De svenske soldatenes sjef, oberst Gustaf Fredrik Mörner, ble innkvartert hos Bernadotte i påvente av hjemsendelse, og marskalken var nysgjerrig på skandinaviske forhold. Den svenske styrken ble imponert av Bernadotte, etter god forpleining ble de hjemsendt til Östergötland. Ved hjemkomsten fortalte de hvor fornøyd de selv og innbyggerne av Lübeck var med fyrsten av Pontecorvo.Selv om Preussen var slått fortsatte Russland krigen, og Bernadotte fikk ordre om å forlate Lübeck med I. korps mot Thorn via Posen så snart som mulig. På tross av kraftig sludd marsjerte styrken 200 km på 35 timer. Ved ankomst til Thorn ble han velvillig mottatt av Napoléon og fikk kommando over den venstre flanken av la Grande Armée, med marskalkene Michel Ney og Jean-Baptiste Bessières under seg. I over to måneder kjempet Bernadottes styrker mot den tyske generalen Levin August von Bennigsen, som ledet de russiske styrkene, i et område som Bernadotte beskrev for sin svoger Joseph Bonaparte som «det verste i verden».Bernadottes styrker utmerket seg i stridigheter i desember 1806 langs veien mellom Thorn og Grodno, men det var dårlig med proviant, og Bernadotte presset på Napoléon for å få tillatelse til å gå i vinterkvarter. Bennigsens styrker fortsatte å kjempe tross vinteren og angrep overraskende ved Osterode. Kun en rask reaksjon fra Bernadotte gjorde det mulig for ham å slå Bennigsen i slaget ved Mohrungen den 25. januar 1807.I januar 1807 forsøkte Napoléon å lure Bennigsen i en felle, men de russiske styrkene fanget en rekke av de franske kurérene, og han trakk seg i stedet tilbake mot nordøst i retning Königsberg. Det førte til at Bernadottes I. korps var uten ordrer i en uke og derfor ikke ble satt inn i slaget ved Eylau. I ettertid ble Bernadotte klandret av Napoléon for at hans styrker ikke deltok. Under selve felttoget innså staben ved hovedkvarteret at Bernadotte ikke kunne lastes; feilen lå hos Berthier, som var uforsiktig med utsendelse av ordrer. Et par uker etter Eylau skrev Napoléon til Bernadotte og omtalte respektfullt hans omtanke for I. korps, og senere på vinteren ble Bernadotte meddelt at hans bror i Pau hadde fått en pensjon og blitt tildelt æreslegionen.
=== Guvernør i Hamburg ===
Bernadotte etablerte hovedkvarter på slottet Schlobitten i mars 1807, og uventet kom Désirée på besøk, en reise på 1300 km på dårlige vinterveier. I begynnelsen av juni angrep Bennigsens styrker Bernadottes I. korps ved Elbląg. Bernadotte skyndte seg til Spanden, hvor korpset 4. juni slo tilbake en rekke angrep fra prøyssiske tropper. Dagen etter, mens han oppildnet forsvarerne av det franske brohodet ved Spanden, ble han truffet av en kule i halsen og alvorlig såret. Han ble ført tilbake til Marienburg, og med pleie av leger og Désirée kom han på bedringens vei. Grunnet skaden var Bernadotte fremdeles syk under det avgjørende slaget ved Friedland, men ved festlighetene rundt markeringen av freden i Tilsit var Bernadotte såpass frisk at han kunne delta.Etter freden i Tilsit i juli 1807 ble han samme måned utnevnt til guvernør over hansabyene Hamburg, Bremen og Lübeck, med hovedkvarter i Hamburg. Napoléons ordre var å innordne Nord-Tyskland i kontinentalblokaden ved å sperre havnene for handel med Storbritannia og oppmuntre til handel med Frankrike. Bernadotte skulle hindre britene i å få fotfeste i Danmark og forberede en invasjon av Sverige om landet fikk ytterligere subsidier fra Storbritannia. Han forsto snart at en streng håndheving av blokaden ville bety økonomisk ruin for byene, og innbyggerne var svært takknemlige for hans fleksible praktisering av handelsforbudet. Danmark var et like følsomt spørsmål, det overraskende britiske angrepet på København og konfiskeringen av flåten fant sted knapt en måned etter Bernadottes ankomst til Hamburg. Han hadde hverken disponible tropper eller planer for assistanse til danskene. Etter Danmark-Norges allianse med Frankrike flyttet Bernadotte i oktober 1807 hollandske soldater til Jylland og spanske soldater til Fyn.I begynnelsen av februar 1808 var Bernadotte i posisjon for å invadere Skåne i Sverige med en kombinert spansk, hollandsk, dansk og fransk styrke. På tross av Napoléons løfte til tsar Alexander om støtte i Finskekrigen forholdt Napoléon seg passiv, han ønsket ikke en rask russisk seier. I brev til Napoléons stabssjef Berthier skrev Bernadotte at han var overbevist at han kunne ta seg over Øresund, erobre det sørlige Sverige og «kanskje til og med innta Stockholm». Samtidig var han lettet over å slippe, han var ikke sikker på de spanske styrkenes lojalitet, og byrden ved å okkupere nok et land med franske styrker var heller ikke fristende.
I tiden i Hamburg holdt Bernadotte seg godt orientert om svenske forhold, og han meldte til Napoléon at det var en innflytelsesrik gruppe innen den svenske adelen som var positive til Frankrike, men hatet Danmark. Han anså det derfor som en alvorlig feilbedømming å blande seg inn i skandinavisk politikk som danskenes beskyttere. Da troppene hans ble stasjonert i Danmark, bodde Bernadotte en periode i Odense og fikk besøk der i mars 1808 av Désirée og sønnen Oscar. Hun ble ikke lenge, da hun fant Odense kjedelig, men høsten 1808 besøkte hun og sønnen sammen Bernadotte i Hamburg og ble der vinteren over.Bernadotte selv var mismodig, på tross av inntekter fra gods han hadde fått av Napoléon i Polen, Westfalen og Hannover følte han seg tilsidesatt. Da over 9 tusen av hans spanske soldater i Danmark i august 1808 rømte med britiske skip for å slutte seg til den spanske selvstendighetskrigen, mistenkte han at det ble brukt av hans motstandere. De spanske troppenes flukt ble muliggjort ved Bonapartes direktiv om utplassering på de danske øyene. Bernadotte bar også et ansvar, siden han viste en svært stor tillit til styrkene og deres kommandant, general Pedro Caro y Sureda, marki av Romana.I februar 1809 ble Bernadotte igjen syk. Han spyttet blod, og Désirée fikk etterhvert overtalt ham til å holde sengen. Samtidig var det nye trusler om krig med Østerrike. Bernadotte fikk ordre om å marsjere til Hannover med general Dupas franske divisjon. Deretter skulle de rykke raskt frem til Dresden, hvor Bernadotte skulle ta kommando over den saksiske arméen. Sammen med Dupas' divisjon skulle det utgjøre IX. korps av la Grande Armée i Tyskland. Bernadotte protesterte, dels var helsen dårlig, og dels var han negativ til å ha ansvar for en tysk styrke etter misforståelsene som hadde hindret ham fire år tidligere.
=== Wagram og Antwerpen ===
Bernadottes innvendinger fikk ingen aksept i Paris, og i midten av mars 1809 hadde han frisknet såpass til at han begynte på reisen til Hannover og Sachsen. Da han ankom Sachsens hovedstad Dresden i slutten av mars, viste det seg at han ikke var ventet, og han ble rasende da han fant ut at ordre til han ble sendt via Davouts hovedkvarter. Bernadotte truet igjen med å trekke seg tilbake, men det ble ikke godtatt. Mer sårende enn intrigene rettet mot Bernadotte, var det at han ble mistenkt for å være en del av inkompetansen i den franske generalstaben. Et av mange eksempler var hvordan Dresden ble uten forsvar etter Bernadottes avmarsj med de saksiske troppene. En østerriksk styrke plyndret byen to uker senere. Da Bernadottes saksiske tropper fikk vite at deres hjemland ble plyndret, mens de var i felt for Frankrike, sank stridsmoralen.Bernadottes to saksiske divisjoner marsjerte fra Dresden den 16. april 1809. Etter stadig skiftende ordre fra Berthier var styrken ved Linz den 17. mai, og sammen med en annen tysk styrke under fransk kommando slo de tilbake et østerriksk angrep i slaget om Linz-Urfahr. Etter et par uker i Linz forflyttet styrken seg og hadde i tre uker før slaget hovedkvarter ved Sankt Pölten. Bernadottes klager ble etterhvert delvis fulgt opp, han ble tildelt general Dupas' divisjon som strategisk reserve og ble invitert til Napoléon som da residerte i slottet Schönbrunn.
Etter å ha ankommet Wien og tatt seg over pongtongbroen over Donau, nådde Bernadottes styrke den lille byen Aderklaa på ettermiddagen 5. juli 1809. Ved videre angrep mot de østerrikske stillingene ble de slått tilbake, og da Bernadotte ba om sin reserve, fikk han vite at den var avgitt til andre, noe han sterkt beklaget overfor en stabsoffiser. Han kritiserte også Napoléon for et hensiktsløst frontalangrep med tilsvarende store tap. Om morgenen den 6. juli forkortet Bernadotte frontlinjen ved en retrett fra Aderklaa, da han etter mange års erfaring med kamp mot østerrikerne regnet med at de ville gå til motangrep, noe som viste seg å stemme. Napoléons stab fikk imidlertid ikke beskjed om retretten, og Napoléon tolket det som at Bernadotte ikke fulgte ordre, noe som gjorde at forholdet dem imellom igjen ble forverret.Bernadottes saksiske styrker betalte en høy pris for den franske seieren i slaget om Wagram. Over en tredjedel av dem ble skadet eller drept, og han forsøkte i flere dager å få bedre pleie for de sårede. Ettersom Bernadotte anså at hans styrker urettmessig ble utelatt i Napoléons bulletin om slaget, skrev han en egen dagsordre hvor han hyllet deres innsats. Da Napoléon fikk kjennskap til dette, ble han så misfornøyd at Bernadotte uken etter ble gitt tillatelse til å vende hjem «grunnet helsen». I virkeligheten var han i dyp unåde hos keiseren.Han var tilbake hos Désirée og Oscar den 25. juli, uten oppdrag. Tre dager etter begynte britene et invasjonsforsøk av Walcheren med Antwerpen som første mål. Den 12. august fikk Bernadotte av politi- og innenriksminister Joseph Fouché, etter ordre fra Napoléon, oppdraget å lede forsvaret av keiserdømmet mot invasjonsstyrken. Situasjonen i den strategiske havnebyen Antwerpen var kaotisk ved Bernadottes ankomst den 15. august, og han organiserte omfattende forsvarsstillinger. Byen ble imidlertid aldri angrepet fordi invasjonsforsøket løp ut i sanden.Etterpå utstedte Bernadotte en ny dagsordre hvor han priset forsvarernes mot og patriotisme. Da Napoléon fikk høre om det, mistenkte han Bernadotte og Fouché for å konspirere mot seg, og han kalte Bernadotte til seg i Wien. Etter å ha brukt 9 dager på den 1350 km lange reisen var Bernadotte den 9. oktober 1809 igjen i Wien og hos Napoléon på Schönbrunn. En meget kjølig keiser utba seg forklaring, noe Bernadotte turnerte ved elskverdige og imøtekommende svar. Napoléon ønsket ham imidlertid vekk fra Paris og tilbød ham å bli generalguvernør i Roma. Bernadotte avviste ikke tilbudet, men ba om og fikk innvilget en tids sykepermisjon, som han ønsket å tilbringe ved et kursted. I åtte måneder etter tilbakekomsten fra Wien var han uten offisielle oppgaver og i halvveis unåde. Hans modus vivendi med Bonaparte fra 1804 hadde nådd sin grense.
== Bernadotte som svensk kronprins ==
=== Et overraskende valg ===
I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong Gustav IV Adolf etter nederlaget mot Russland i finskekrigen og tapet av Finland. Den avsatte kongens barnløse onkel, Karl XIII, ble valgt til ny svensk konge, og svensk utenrikspolitikk ble diametralt endret. Fra å være motstandere av Frankrike under Napoléon ble målet vennskapelige forbindelser med Europas dominerende hersker og makt. Tronfølgen ble sikret i 1810 ved at kongen adopterte en dansk prins, Christian August av Augustenborg. Christian August tok navnet Carl August som svensk kronprins, men døde brått i mai 1810, samme år som han kom til Sverige som tronarving.
Enskilda byrået og propagandaGrunnet Karl Johans manglende kunnskaper i svensk ble det kort etter hans ankomst til Sverige opprettet en egen organisasjon som eksisterte i hele hans levetid, benevnt som enskilda byrået (Konungens enskilda byrå). I tillegg til en omfattende oversettelsesvirksomhet av dokumenter mellom fransk og svensk drev Karl Johan gjennom enskilda byrået, men også gjennom andre kanaler, et bredt anlagt arbeide for å påvirke opinionen både innenlands og utenlands, da særlig i Frankrike.Karl Johans ungdomsvenn Louis Marie De Camps var etter ankomst til Sverige blant de sentrale tjenestemenn i enskilda byrået. På grunn av uregelmessig livsførsel ble han etterhvert mer perifer, og den norskfødte offiseren Johan Hübner von Holst ble sentral som Karl Johans adjutant og sekretær. Enskilda byrået holdt kontakt med og koordinerte Karl Johans kontakter innen pressen og blant forleggere, som Carl August Grevesmöhlen, Per Adam Wallmark og i Frankrike særlig Joseph Izarn.
Christian Augusts død skapte en vanskelig situasjon, og general Georg Adlersparre fryktet at de såkalte gustavianerne ville samle seg om den avsatte kongens sønn, prins Gustav, som ny kronprins. Adlersparre rådet Karl XIII og statsrådet til snarest å tilby tronen til den avdødes eldre bror, hertug Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg og å få den franske keiser Napoléons godkjennelse. Det ble sendt to kurerer til Frankrike, den ene var friherre og løytnant Carl Otto Mörner. Mörner sympatiserte med en gruppe som anså at en fremstående franskmann kunne løfte Sverige ut av forfallet og lede en revansjekrig mot Russland.Mörner ankom Paris 20. juni 1810. Etter at kurérmeldingen var levert, begynte han å arbeide for sitt eget forslag. En fransk venn hjalp ham å få kontakt med Jean Baptiste Bernadotte, og de møttes hjemme hos Bernadotte den 25. juni 1810. Overfor Bernadotte hevdet Mörner at han talte på vegne av mange svensker da han spurte om den franske marskalken ville bli svensk kronprins. Bernadotte var reservert, men avviste ikke tilbudet. Mörner møtte deretter general Fabian Wrede, som befant seg i Paris, og klarte å vinne hans støtte for forslaget.
Dagen etter avla Wrede en visitt hos Bernadotte, som da viste klar interesse for tanken og anslo at Napoléon ikke ville motsette seg det. Med dette svaret, og et brev hvor general Wrede lovpriste Bernadotte, forlot Mörner Paris. Etter hjemkomsten til Stockholm den 12. juli oppsøkte Mörner utenriksminister Lars von Engeström samt hovkanslern, statsråd Gustaf af Wetterstedt, som «til sin store forbauselse» fikk informasjon om forslaget til ny kronprins. Sveriges minister i Paris, friherre Gustaf Lagerbielke, fikk først etter Mörners avreise kunnskap om Mörners egenrådige handling.
Det er bare i dagdrømmer, i eventyr og revolusjonstider at en sakførersønn fra Sør-Frankrike blir tilbudt en av Europas eldste troner, omkranset av ærerike minner. Og når Bernadotte svarte ja på tilbudet, er det vanskelig å finne hos ham annet enn personlige motiver. ( … ) Ubundet av nordisk tradisjon kom Carl Johan til sitt rike. Han kunne investere i Nordens fremtid alle sine personlige egenskaper, sine evner, sitt ry, sine franske forbindelser og sine penger. Dette var store aktiva i den forvirrede situasjon som rådde i Sverige i 1810.
Paret Bernadotte forlot Paris 26. juni for et tre ukers kuropphold i Plombières-les-Bains. Før avreisen sendte Bernadotte et brev til Napoléon om det svenske tilbudet. Keiseren var overrasket, dels hadde han ikke hørt noe annet fra den svenske ambassadøren enn at Sverige ønsket hertugen av Augustenborg, og dels mente han at andre franske marskalker var mer passende, som Eugène de Beauharnais, men han takket nei. I ukene ved kurbadet ble Bernadotte holdt godt orientert om forholdene i Sverige ved ekspresskurér, en hjelp han fikk fra takknemlige kjøpmenn i Hamburg.Den 21. juli var Bernadotte tilbake i Paris. Det var ennå ikke avklart hvem som skulle få den svenske tronen, og han innså at han trengte en støttespiller. Han kontaktet derfor en fransk kjøpmann, Jean Antoine Fournier, som hadde bodd seksten år i Sverige. Fournier fikk i oppdrag å reise til Sverige som Bernadottes talsmann, utstyrt med medaljonger med portrett av ekteparet Bernadotte og sønnen, han ble videre instruert om å nevne Bernadottes formue. Kampanjen for Bernadotte i Sverige ble etterhvert et slags parti. Napoléon avventet med å si hvem han ønsket som svensk tronfølger, og det bidro til å holde flere muligheter åpne.Grunnet den usikre situasjonen i Stockholm etter lynsjingen av Axel von Fersen ble Riksdagen åpnet i Örebro den 30. juli 1810. Den svenske regjeringen fastholdt etter noe nøling sitt første forslag. I stendenes hemliga utskottet var allerede den 8. august 11 av 12 representanter for hertugen av Augustenborg, kun Fabian Wrede var imot. Fourniers ankomst til Örebro og hans arbeide for Bernadottes kandidatur fikk imidlertid mange av riksdagsmennene til å endre oppfatning. At Napoléon tilbakekalte sin chargé d'affaires i Stockholm, Désaugiers, som hadde støttet Frederik VI, antydet for svenskene at Napoléon neppe ville være misfornøyd med valget av Jean Baptiste Bernadotte som svensk tronarving. En viktig faktor var også Bernadottes omfattende erfaring som leder, noe hertugen av Augustenborg manglet. Selv om eneveldet ble avskaffet i Sverige ved forfatningen av 1809, var staten fremdeles dominert av en sterk kongemakt, en rolle som den svekkede Karl XIII ikke kunne fylle.
Med valget av Bernadotte til tronfølger i Sverige innledes Norges nyere historie.
Det hemliga utskottet holdt den 16. august 1810 en ny votering, som med 10 mot 2 stemmer godkjente valget av den franske marskalken. Den 21. august ble han av stendene under stormende jubel valgt til kronprins. Den allmenne følelse av behovet for en sterk leder med tanke på de dårlige tidene, ulykkene året før og senest anarkiet ved Axel von Fersens død, medvirket vesentlig til valget av Bernadotte. Håpet om at Sverige med en fransk marskalk som leder og med Napoléons hjelp kunne gjenerobre Finland, var også en viktig faktor. Nølende gav Napoléon sitt samtykke, og den 23. september skrev han en fullmakt for Bernadotte til å ta tittel og rang som kronprins av Sverige.Bernadotte ble løst fra sine forpliktelser som fransk undersått og reiste fra Paris den 30. september 1810 med grev Mörner som følge. Han ankom Danmark i midten av oktober og antok den 19. oktober på det svenska konsulatet i Helsingør den lutherske tro i nærvær av erkebiskop Jakob Axelsson Lindblom, prostene Palm og Nordvall og noen svensker. Dagen etter, den 20. oktober, steg han i land i Helsingborg. Han ankom Drottningholm slott den 30. oktober 1810, hvor han for første gang møtte kong Karl XIII og dronning Hedvig Elisabeth. Kongen var avventende før møtet, men både han og dronningen ble raskt sjarmert og imponert av Bernadotte.Den 2. november holdt Jean Baptiste Bernadotte sitt høytidelige inntog i Stockholm og mottok den 5. november i rikssalen stendenes hyllest, etter å ha avlagt troskapsed til Karl XIII og av ham blitt adoptert under navnet Carl Johan. Den landflyktige franske offiseren Charles Jean-Baptiste de Suremain, da i svensk tjeneste, skrev i sine memoarer om Bernadottes ankomst til Stockholm: «Jeg for min del ble forbløffet over hvor vel en tidligere revolusjonssoldat falt inn i prinsrollen.».
Jeg har sett krigen på nært hold, jeg kjenner alle dens gisler, og det finnes ingen erobring som kan trøste fedrelandet for dets barns spilte blod på fremmed jord. Freden er en klok og opplyst regjerings eneste ærefulle mål. Det er ikke en stats utstrekning som utgjør dens styrke og selvstendighet, det er dens lover, dens handel, dens arbeidsmoral og fremfor alt dens nasjonalfølelse. Sverige har lidt store tap, men det svenske navnets ære har ikke lidt mén av det.
Selv enkedronning Sofia Magdalena, mor til den avsatte kong Gustav IV Adolf, omtalte den nye kronprinsen som «et lykkelig valg, en prins som er imøtekommende på alle sett». Désirée og Oscar forlot Paris i slutten av november og ankom Stockholm først den 6. januar 1811. For Désirée var byen og slottet en skuffelse, og den var gjensidig. I sin dagbok skrev dronning Hedvig Charlotta følgende: «Prinsessen er liten, ser ikke bra ut, og har ingen figur... Hennes sjenerthet gjør henne brysk... Et bortskjemt barn, men snill, vennlig og medfølende.»I juni reiste Désirée til kurstedet Plombières-les-Bains, og planen var å returnere til Stockholm så snart helsen var bedre. Det tok imidlertid tolv år før hun igjen var tilbake i Sverige. Fra kuroppholdet reiste hun først til La Grange, deretter til huset i rue ďAjou 28 i Paris.Karl Johan hadde gode talegaver, men lærte seg aldri å snakke svensk, noe han etterhvert angret dypt. Kongen fikk undervisning i svensk av bibliotekaren P.A. Wallmark i årene 1810–1813, men gjorde seg bare sporadisk nytte av det, og i korte perioder.Det svenske hoffet var ved Karl Johans ankomst preget av streng etikette, noe han endret i en mer uformell retning. Endringene besto særlig i at flere representanter for det fremvoksende borgerskapet ble invitert og involvert i møter ved slottet. Hensikten var å forsterke båndene mellom kongehuset og borgerskapet. I de 26 år han regjerte ga Karl Johan 20-25 tusen audienser, i tillegg kom de audienser han ga under opphold i Norge.
=== 1812-års politikk ===
Sentralt i hva som senere ble kjent som «1812-års politikk» var Karl Johans oppfatning at Sverige for å beskytte sine «naturlige grenser» på alle sider burde søke union med Norge. Deretter skulle Sverige-Norge unngå å dras inn i europeiske konflikter. Kronprins Karl Johan måtte snart tre inn som regent da Karl XIII fikk et slag mindre enn en måned etter hans ankomst til landet. Siden han var ukjent med svenske forhold og ikke kunne språket, måtte han støtte seg på dem innen samfunnslivet som behersket fransk flytende, blant dem grev Mörner, brødrene Gustaf Löwenhielm og Carl Axel Löwenhielm, hovkansleren Gustaf af Wetterstedt, general Carl Johan Adlercreutz, general Magnus Björnstjerna og general og diplomat Kurt von Stedingk.Når det gjaldt utenrikspolitikk, var Karl Johan derimot overlegen sine rådgivere, og helt fra sin første tid i Sverige bestemte han egenrådig og ofte uten å konsultere statsrådet. Med seg til Sverige tok Karl Johan sin tvil om Napoléons styre. Tvilen ble forsterket ved at Frankrike kort etter hans ankomst tvang Sverige til å overholde kontinentalblokaden og erklære krig mot Storbritannia. Napoléons krav satte Sverige og Karl Johan i en svært vanskelig situasjon, krigen mot Storbritannia ble derfor bare et spill for å tekkes Frankrike, og handelsforbindelsene med britene ble opprettholdt i smug. Karl Johan viste raskt interesse for ideen om å styrke Sverige ved å erobre Norge, mens han var kjølig overfor det allmenne svenske ønsket om å forsøke å gjenerobre Finland. For å lykkes som tronfølger måtte han enten vinne Finland eller Norge, for å vinne Norge måtte han stå på seierherrenes side etter Napoléonskrigene, og Danmark måtte være blant taperne.Kort etter sin ankomst til Sverige etablerte Karl Johan et hemmelig politisk politi. Bakgrunnen var dels hans erfaringer fra Frankrike, datidens mest utbygde politistat, dels Sveriges urolige historie med kongemord, statskupp og sist mordet på Axel von Fersen, men også basert på hans overutviklede mistenksomhet. En av dem som fikk unngjelde for dette, var generalmajor Gustaf Mauritz Armfelt, som urettmessig ble utvist fra landet.Fra sine år i Frankrike hadde Karl Johan kunnskap om bank- og finansvesen og var vel kjent med fordelene ved en stabil økonomisk politikk. Han arbeidet derfor for å stabilisere de svenske finansene ved å få balanse i statens utgifter. For å få bedre tilgang til kreditt tok han initiativ til opprettelse av sparebanker etter britisk mønster, og de første sparebankene ble opprettet i 1810. Karl Johan mente at den kraftige inflasjonen var forårsaket av spekulanter og fremmede lands agenter. Han drev derfor dels en proteksjonistisk politikk med begrensning av import, dels valutaspekulasjoner med egne og statens midler for å motvirke den svenske valutaens fall mot hamburger banco.Utover våren 1811 prøvde Karl Johan å få fransk støtte til tanken om svensk overtakelse av Norge. Napoléon var avvisende, men samtidig så interessert i Finland at Karl Johans utsending forsto at et fransk angrep på Russland ble forberedt.Uten foregående krigserklæring besatte franske styrker Svensk Pommern i slutten av januar 1812. Det gav Karl Johan hva han trengte: et argument mot den svenske opinionens dyrking av Napoléon og dens fiendtlighet mot Russland. Det ble raskt innledet forhandlinger mellom Sverige og Russland gjennom den russiske ambassadøren Jan Pieter van Suchtelen i Stockholm og Carl Axel Löwenhielm i St. Petersburg. Forhandlingene førte til at tsar Alexander i april 1812 lovet å støtte dansk avståelse av Norge til Sverige. Til gjengjeld måtte Sverige akseptere russisk kontroll av Finland og gå med i krigen mot Napoléon. Karl Johan forsøkte også å bearbeide den britiske envoyé (ambassadør) Edward Thornton for å få britisk støtte til kravet om Norge. Karl Johan lovet blant annet at Norge ikke skulle innlemmes i Sverige, «men få indre selvstyre med egen nasjonalforsamling og egne lover».Våren og sommeren 1812 var riksdagen igjen samlet i Örebro. Med en svært spent utenrikspolitisk situasjon fikk Karl Johan tilslutning til å opprette en vernepliktig armé, innkreve ekstra krigsskatter, øke apanasjeen og kontrollere pressen ved å innføre «indragningsmakten». Den ga myndighetene rett til å stanse en avis som kom med uønsket kritikk av den nye politikken. I teorien var indragningsmakten en kraftig begrensning av trykkefriheten, i praksis viste den seg mindre virkningsfull.
I den stund, da Russlands skjebne hang i vektskålen - til Åbo kom under selve møtet ulykkesbudet, at Napoléons seier ved Smolensk åpnet veien til Moskva for hans armé - søkte alle russeres enehersker, Katarina IIs sønnesønn, støtte og hjelp hos Sveriges nyvalgte kronprins, den forhenværende soldaten ved Royal-La Marine. På deres drøftelser hang for en vesentlig del tsarens beslutninger og krigens fortsettelse - og dermed Europas skjebne i overskuelig fremtid.
Blant de problemene Sverige sto overfor var finanskrise, med høy inflasjon og høy utenlandsgjeld. Utgiftene til finskekrigen belastet landets økonomi, og i 1809 ble Sveriges Riksbank tvunget til å forlate sølvmyntfoten. Under riksdagen i 1812 satte Karl Johan frem forslag om betalingsnekt til kreditorer i land under fransk kontroll. Forslaget var begrunnet med at Frankrike holdt tilbake svenske skip og fordringer. Dette vedtaket reduserte utenlandsgjelden fra rundt 11 millioner til om lag 4 millioner riksdaler. Under oppholdet i Örebro fikk Karl Johan vite om Napoléons invasjon av Russland. Det førte raskt til fredsslutning med Storbritannia. Storbritannia bidro også med økonomisk støtte for svensk opprustning, og det svenske kravet om Norge ble i prinsipp godtatt. I brev til Napoléon bekreftet Karl Johan Sveriges nøytralitet, det han kunne tilby tsar Alexander var en rekke brev med gode råd.Svensk-russisk forståelse og Karl Johans internasjonale prestisje ble ytterligere befestet i de siste dagene av august 1812 gjennom et møte i Åbo mellom Karl Johan og tsar Aleksander I. Tsaren var i en meget presset situasjon på grunn av Napoléons fremgang, og han søkte Karl Johans råd som forhenværende fransk marskalk. Han foreslo å gjøre Karl Johan til øverstkommanderende for de russiske styrkene. Ved en formell avtale undertegnet under møtet ble Sverige gitt frie hender overfor Danmark, så sant britene godtok det.Ved disse avtalene forpliktet Sverige seg til å delta i kampen mot Napoléon (senere kjent som den sjette koalisjonen), mot at Russland lovet å arbeide for at Sverige skulle få Norge. Dessuten ble det inngått en hemmelig såkalt familieavtale mellom de to fyrstene, hovedsakelig for å beskytte Karl Johans dynasti. Under møtet i Åbo antydet tsaren at Karl Johan burde bli Napoléons etterfølger, en mulighet som i det påfølgende felttoget kom til å komplisere Karl Johans strategi.
=== Fra nøytral til alliert ===
Utover høsten 1812 fortsatte Karl Johan å bearbeide britene, samtidig som han via svenske agenter forsøkte å påvirke opinionen i Norge for en sammenslutning med Sverige. I september 1812 kom Germaine de Staël og August Wilhelm von Schlegel til Stockholm og stilte seg til rådighet for Karl Johan og svensk diplomati. Selv om han hadde forutsett russisk seier, ble han overrasket over Napoléons katastrofale retrett fra Russland høsten 1812. Med et svekket Frankrike var det mulig at Russland og Storbritannia alene kunne vinne krigen, og uten svensk deltakelse ville kravet om Norge bli avvist.Storbritannia og Russland forsøkte å få Danmark til å bryte med Napoléon, men Karl Johan bidro til å stoppe dette ved å varsle sterke økonomiske og territoriale krav ved en allianseendring. Ved å anerkjenne den avsatte spanske kongen, fjernet Sverige ved Karl Johan seg ytterligere fra Frankrike, og svenske og franske diplomater ble gjensidig trukket tilbake.I begynnelsen av 1813 ble det tilnærming mellom Sverige og Preussen, som brøt alliansen med Frankrike. Og i mars inngikk Storbritannia og Sverige en formell allianse. Britene lovet Sverige subsidier på en million pund, og hjelp fra den britiske flåten for å ta Norge, mot at svenske styrker først ble overført til Pommern for innsats mot Napoléon. Danmark fikk imidlertid fremdeles støtte fra det innflytelsesrike Østerrike. Utenriksminister Metternich mislikte Karl Johan og så et svekket Danmark som uheldig for den fremtidige europeiske maktbalanse.Den 17. mars 1813 beordret Karl Johan svenske tropper til Stralsund og Rügen for å gjenerobre Svensk Pommern, en fortropp til styrken på 30 000 mann som Sverige hadde lovet å sette inn mot Napoléon. Den opprinnelige svenske planen om erobring av Norge allerede samme år måtte utsettes. Napoléon hadde samlet nye styrker, og i slaget ved Lützen den 2. mai 1813 var det kun mangel på kavaleri som hindret franskmennene i å påføre de russisk-tyske styrkene et avgjørende nederlag. Den 18. mai 1813 ankom Karl Johan Stralsund, mens hans hustru Désirée fremdeles oppholdt seg i Frankrike, hvor hun forsøkte å megle mellom Karl Johan og Napoléon. Han fikk også en offisiell henvendelse fra Napoléon om fortsatt nøytralitet, men begge ble avvist.Russlands og Preussens våpenhvile med Frankrike 4. juni 1813 kom svært overraskende på Karl Johan, og han var rasende overfor tsarens budbringer, general Pozzo di Borgo. Karl Johan mistenkte de to alliansepartnerne for å sammensverge seg mot ham. General Pozzo lyktes etterhvert å overbevise Karl Johan om at våpenhvilen kun var taktisk, hensikten var å gi Preussen tid til å bygge opp sine styrker og bearbeide Østerrike til å tre inn i alliansen mot Napoléon.Ved et møte i Trachenberg i Schlesien i juli mellom Karl Johan og Russlands og Preussens statsoverhoder ble strategien for den videre kampen mot Frankrike diskutert. Med sin bakgrunn som fransk marskalk var Karl Johan til stor nytte som bidragsyter til en plan for det kommende felttoget, av den britiske general William Cathcart omtalt som «kronprinsens plan». Hovedgrepet i planen var å la tre selvstendige arméer engasjere mindre franske styrker, men unngå Napoléon, inntil alle tre kunne samles mot ham. Karl Johan fikk kommando over nordarméen, bestående av svenskene sammen med omkring 95 000 prøyssere og russere. I alt ledet Karl Johan en hær på 158 000 soldater. I Sverige var alliansen med Russland svært upopulær. De fleste svensker holdt i 1813 fremdeles mest med Napoléon, noe som skapte en krevende situasjon for Karl Johan.Under felttoget var det en interessekonflikt internt i koalisjonen mellom de andre som ønsket å gjenerobre tapte områder, og Sverige som under fremrykkingen stadig fjernet seg fra målet om å erobre Norge. Karl Johan forsøkte å spare de svenske troppene foran oppgjøret med Danmark. Under Karl Johan forsvarte nordarméen Berlin mot franske angrep. I slaget ved Großbeeren den 23. august 1813 og i slaget ved Dennewitz 6. september 1813 fikk de prøyssiske troppene den tyngste byrden. Dennewitz var det første større slaget hvor svenske styrker i stor grad bidro til seier for koalisjonen, og svenskene hadde kun få sårede.Etter Dennewitz forholdt Karl Johan seg tilsynelatende passiv i ukevis i Zerbst, noe som bekymret alliansepartnerne Russland, Østerrike og Preussen. Først den 4. oktober beordret Karl Johan nordarméen til å gå over Elben og rykke forsiktig sørover gjennom Köthen mot Leipzig.
Under folkeslaget ved Leipzig fra 16. til 19. oktober ble de svenske styrkene igjen holdt som reserve og ble kun satt inn mot slutten. Den 18. ledet Karl Johan selv nordarméen i kamp. Flyveblad med propaganda, og Karl Johans gode rykte fra tidligere felttog i Tyskland, gjorde at en rekke tyske avdelinger i fransk tjeneste gikk over til nordarméen i selve slaget. Perioden fra møtet i Trachenberg til slaget ved Leipzig markerte høydepunktet for Karl Johans internasjonale betydning. I planleggingen av felttoget og i ledelsen av nordarméen ga han et stort bidrag til seieren over Napoléon. Østerrikes og andre lands inntreden i koalisjonen, Karl Johans forsiktige disposisjon av de svenske styrkene, sammen med fremrykkingen mot Danmark for å tvinge Norges avståelse, bidro til at hans posisjon i koalisjonen ble sterkt redusert etter slaget ved Leipzig.
=== Kielfreden ===
Etter koalisjonens seier over Napoléon i folkeslaget ved Leipzig hadde Karl Johan krasse diskusjoner med de andre statslederne om strategien videre. Mens de andre forfulgte Napoléons styrker inn i Frankrike, marsjerte Karl Johans styrker nordover. Fra slutten av oktober 1813 til midten av februar 1814 deltok Karl Johans hovedstyrke ikke i større operasjoner mot Napoléon. Formelt var hensikten med fremrykkingen nordover å støtte britene mot franske styrker i Hannover og Hamburg. Men Karl Johans reelle mål var å tvinge kong Frederik VI av Danmark-Norge til å kapitulere ved å angripe Holstein.Etter slaget ved Bornhøved 7. desember 1813, Christianspris' kapitulasjon 19. desember og overgivelsen av Glückstadt 4. januar 1814, var Danmark tvunget til å gi opp. Ved undertegningen av Kielfreden 14. januar 1814 ble kongeriket Norge avstått til kongen av Sverige, forent med Sverige i en personalunion. I Kiel mottok Karl Johan rapporter fra agentene han hadde i Norge om at den danske stattholderen i Norge, prins Christian Frederik, ville gripe makten om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige.Etter traktaten i Kiel var det krav fra deler av svensk opinion om at kronprinsen skulle vende hjem. Samtidig ble Karl Johan advart av den britiske utenriksminister Castlereagh mot å trekke svenske styrker ut av koalisjonen før Napoléon var endelig avsatt. Fra Kiel førte Karl Johan sine styrker sørover, først til Köln, hvor han utstedte en proklamasjon til det franske folk. I proklamasjonen forsøkte han å forklare sin kamp for sitt nye fedreland Sverige, men den ble kjølig mottatt. Til tross for tsarens tilsynelatende støtte var Karl Johan på sidelinjen som kandidat til å bli Napoléons etterfølger.
Han trekker seg nå tilbake til Sverige, mislykket i alle sine foretak og fullstendig nedsunket i vanheder, til og med hos sin egen armé, som kjenner seg ydmyket av den uvirksomhet, som den har vært dømt til under hele felttoget.
Karl Johan fortsatte i slutten av februar 1814 med sin hovedstyrke til Liège i Belgia, hvor han stoppet videre fremrykking, dels på grunn av uenigheter med de allierte, dels av motvilje mot med militær makt å trenge inn i sitt gamle fedreland. I Liège ble Karl Johan oppsøkt av en budbringer fra Désirée og Napoléon, og han ble forespeilet at han ville bli foretrukket som Frankrikes nye statsoverhode om han som den første av de allierte lederne rykket inn i Paris. Karl Johan meddelte budbringeren at Napoléon burde abdisere, og selv ville han ikke gjøre noe som kunne fremkalle borgerkrig, men svare på enhver bønn fra en samlet nasjon. Karl Johan kom under oppholdet i Liège i stadig sterkere opposisjon til sine koalisjonspartnere og forsøkte forgjeves å spille en rolle i spørsmålene rundt Frankrikes kapitulasjon. Hans personlige ambisjoner ble møtt med mistro og tildels bitterhet av hans svenske stab. Hans holdning til koalisjonen og lange uvirksomhet i Liège satte unionen med Norge på spill. Fraværet fra Sverige og mangelen på initiativ for å realisere Kiel-traktatens bestemmelser ga prins Christian Frederik handlefrihet til å sette seg i spissen for norske motstandere av unionen med Sverige. Prinsen lot seg utrope til regent og utskrev valg til en grunnlovgivende forsamling som skulle tre sammen på Eidsvoll 10. april.
Russiske styrker inntok Paris 31. mars 1814, og som den første av de allierte statsledere kom tsar Alexander. De første dagene bodde han hos den forhenværende utenriksministeren Talleyrand og antydet for ham at Jean Baptiste Bernadotte (Karl Johan) kunne være et bedre alternativ for Frankrike enn Ludvig Bourbon, men Talleyrand var avvisende.Fra Liège flyttet Karl Johan sitt hovedkvarter til Brussel. Etter at Napoléon var styrtet og Huset Bourbon gjeninnsatt i Frankrike reiste han så til Paris, hvor han ankom 12. april 1814. Karl Johan forsøkte å balansere sin lojalitet til Sverige og Frankrike. Han støttet ikke de alliertes krav mot Frankrike, og det ble inngått en separatfred mellom de to landene. Hensikten med besøket i Paris var å være nær de andre allierte lederne for å kunne sikre unionen med Norge. Han hadde mottatt urovekkende rapporter fra sine agenter om norsk motstand og selvstendighetserklæring. Han hadde møter med tsaren, kong Fredrik Wilhelm av Preussen og Storbritannias utenriksminister Castlereagh. Sistnevnte lovet fortsatt britisk blokade av norske havner for å legge press på nordmennene. I midten av mai 1814 forlot Karl Johan Paris og Frankrike, det var siste gang han satte sin fot i Europa sør for Østersjøen.
=== Krig med Norge, fredsslutning i Moss ===
I slutten av mai 1814 var Karl Johan tilbake på svensk jord i Karlskrona, og den 10. juni ble han feiret i Stockholm. For Karl Johan var feiringen kortvarig. Unionen med Norge var ikke gjennomført, og på tross av sendebud fra koalisjonen i Christiania nektet nordmennene under kong Christian Frederik å godta en forening med Sverige. I motsetning til de fleste svensker tok Karl Johan den norske motstanden mot unionen alvorlig. For ham og Sverige var det avgjørende å få unionen på plass før fredskongressen i Wien skulle tre sammen høsten 1814. Norsk motstand gjorde en fredelig unionsinngåelse umulig, og begge parter innså i løpet av sommeren at en krig var uunngåelig. Men Karl Johan var også klar over at en svensk invasjon ikke måtte føre til varig fiendskap. Sverige måtte unngå å bli ansett som okkupasjonsmakt, og derfor måtte Norge tilbys en union som ga landet utstrakt selvstyre. Med tanke på opinionen i utlandet, og særlig i Frankrike, og en mulig posisjon for ham som statssjef der, var det også viktig at unionen med Norge måtte oppfattes som en forening mellom to likeverdige stater.
Viktigere enn noe annet er hvordan Deres foretagende i Norge forløper. (...) Jeg drister meg til å gjengi hva opplyste folk her mener. Man tror det ville være klokt av Dem ganske enkelt å godta den forfatning som nordmennene har gitt seg selv. Og ikke kreve annet enn at kongen av Sverige inntar Christian Frederiks plass.
Da Karl Johan gikk til angrep på Norge 26. juli 1814, trakk de norske styrkene i Østfold seg generelt tilbake uten kamp. På Kongsvinger-fronten ble invasjonen møtt med væpnet motstand, fremst ved Lier skanse og i Matrand 5. august. Samtidig var den svenske fremrykkingen forsiktig, og styrkene var nøye instruert om å respektere norske uniformerte soldater og privat eiendom. Ettertidens dom er at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i våpenstillstand 14. august ved Mossekonvensjonen. Christian Frederik aksepterte det uunngåelige - Norges union med Sverige og hans egen abdikasjon. Til gjengjeld godtok Karl Johan i hovedsak Norges Grunnlov og aksepterte at unionen skulle inngås på Mossekonvensjonens vilkår, ikke på Kiel-traktatens. Til tross for intern svensk motstand ga Karl Johan nordmennene så gode vilkår at de frivillig kunne gå i union med Sverige som selvstendig stat, ikke som erobret land.Sveriges stilling var således raskt endret siden bunnåret 1810. Karl Johan hadde bidratt til å løfte landet etter statskuppet mot Gustav IV Adolf, og tross alle vanskeligheter gjennomførte han sitt mål for 1812 års politikk, Norges union med Sverige.
=== Motvillig union ===
Etter våpenstillstanden 14. august 1814 oppholdt Karl Johan seg en tid i sitt hovedkvarter i Fredrikstad i påvente av at Christian Frederik skulle innkalle et overordentlig Storting for å revidere Norges Grunnlov i henholdt til Mossekonvensjonen. Grunnloven måtte få de forandringer som var nødvendige for å inngå i union med Sverige innen våpenstillstandens utløp 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Christian Frederik overlot statsstyret til sin regjering og trakk seg tilbake til Bygdøy. Etter at Stortinget var åpnet, abdiserte han 10. oktober og forlot Norge. Stortinget drøftet grunnlovsrevisjonene og forhandlet med svenske kommissærer om formuleringer som begge parter kunne godta. Den 4. november ble Novembergrunnloven vedtatt, Karl XIII ble av stortingsmennene enstemmig valgt som norsk konge. Den 9. november ankom Karl Johan og sønnen Oscar for første gang Christiania med en eskorte av norske soldater, noe Karl Johan selv hadde insistert på. De besøkende ble innkvartert i Paléet, og dagen etter holdt Karl Johan hilsningstalen til Stortingets representanter og avla på den nye kongens vegne ed til Grunnloven.
Og den nye grunnloven som dere nå har vedtatt, i overensstemmelse med Kongens ønske, vil forbli en garanti for deres frihet, like som den er et bevis for resten av Europa på den liberale og moderate innstilling som deres Konge står for.
Til stillingen som norsk førsteminister i Stockholm valgte Karl Johan godseier Peder Anker, mens hans svigersønn Herman Wedel Jarlsberg fikk den viktige stillingen som norsk finansminister og reell leder for den norske regjeringen i Christiania. For å forsøke å styre opinionen i Norge prøvde Karl Johan å kontrollere hovedstadspressen, dels ved rene bestikkelser og dels ved å nekte portomoderasjon for kritiske publikasjoner. Karl Johan var skeptisk til den norske embetsmannsstandens lojalitet, og med god grunn, med studietid i København var mange av dem nært knyttet til Danmark.Karl Johan var av flere grunner bekymret over forhandlingene ved Wienerkongressen. Stortingets aksept av unionen forbedret hans og Sveriges stilling, men det var flere andre vanskelige spørsmål som måtte avklares, og over det hele lå Karl Johans frykt for å bli avsatt som tronfølger til fordel for prins Gustav av Wasa. Mens Wienerkongressen var samlet tok Napoléon igjen makten i Frankrike og beholdt den i «de hundre dagene» etter tilbakekomst fra eksil på Elba. Karl Johan tok formelt avstand fra Napoléon og han knesatte samtidig prinsippet om Sveriges og Norges nøytralitet. Karl Johan hadde på denne tiden ennå ikke oppgitt håpet om å bli kalt til å lede Frankrike, idet han anså seg som en kompromisskandidat mellom de for franskmenn forhatte Bourbonerne og den for stormaktene uspiselige Napoléon.
=== Svensk innenrikspolitikk og unionspolitikk ===
Samtidig som Karl Johan var overbevist om at Napoléons forsøk på revansj ikke ville føre frem, var han forferdet over skjebnen flere av hans gamle kamerater led etter Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo. Det kan ha bidratt til at Sverige i årene etter ble et fristed for mange landflyktige politiske aktivister. Frankrike ved dets sendemann Rumigny antok at Karl Johan hadde sympati for sin gamle sjef Napoléon og tilsvarende antipati overfor det nye styret, noe som var gjensidig.
hans politiske filosofi synes ikke å være basert på noe som kan ligne et system. I det ene øyeblikket taler han som en absolutt hersker og despot, i det neste som en republikansk demagog.
På tross av Karl Johans bekymring kom Sverige og han selv stort sett godt ut av forhandlingene under Wienerkongressen. Grunnet oppgjøret etter krigen og avståelse av Svensk Pommern og Guadeloupe kunne landet og han selv innkassere solide summer i erstatning. Sverige var samtidig politisk ganske isolert. Av stormaktenes ledere kunne Karl Johan kun regne tsar Aleksander som støttespiller. I den politiske reaksjon etter Napoleonskrigene antok mange europeere at Karl Johans styre ville bli kortvarig. Den utenlandske skepsis til Karl Johan sto i sterk motstrid til holdningen i Sverige. Etter det vellykkede felttoget på kontinentet og inngåelsen av unionen med Norge var Karl Johan våren 1815 svært populær.Etter Napoleonskrigene vokste det etterhvert frem en for Karl Johan ganske besværlig opposisjon blant de svenske stendene. Ved riksdagen samling i 1815 hadde regjeringen i tilfredshet over forbedret økonomi, og tilsynelatende uten full innsikt om krisens omfang, unnlatt å ta nødvendige initiativer. I stedet ble det stendene med grev Fredrik Bogislaus von Schwerin i spissen som presset igjennom endringer i den økonomiske politikken.Riksdagens beslutning fremmet en proteksjonistisk økonomisk politikk, noe Karl Johan var mer åpen for enn sine rådgivere. Samtidig fortsatte han fra 1815 å forsøke å styre den svenske valutaens kurs og benyttet betydelige deler av egne midler. En politisk beslutning av stor økonomisk betydning som med Karl Johans medvirkning ble gjennomført i 1815, var nedbetalingen av gjenværende statsgjeld med pengene fra Svensk Guadeloupe, mot en årlig bevilgning til kongehuset.En sak som ikke ble løst ved Wienkongressen, var den andel av den dansk-norske statsgjelden som Sveriges konge på vegne av Norge hadde påtatt seg ved Kielfreden, i ettertid kjent som gjeldsoppgjøret med Danmark. Norges svake finansielle stilling gjorde det nødvendig at beløpet ble redusert. Under forhandlingene ble det fremmet flere motkrav og fra norsk side bedrevet uthaling for å nå dette mål.På grunn av den økonomiske krisen i Sverige etter Napoleonskrigen ble det innkalt en «urtima riksdag» (ekstraordinær) 1817–1818. Mot rådet fra en ekspertkomité arbeidet Karl Johan for en økning av seddelmengden (med tilsvarende fare for inflasjon), men fikk ikke støtte for det av riksdagen. Ettertidens økonomiske eksperter har og gitt en negativ vurdering av denne siden ved hans økonomiske politikk.I sine siste år som kronprins ble Karl Johan stadig mer urolig over sin stilling, etter restaurasjonen i Frankrike og den reaksjonære bølgen under den hellige allianse som fjernet andre av Napoléons menn. Ifølge en av hans motstandere var han «en stygg flekk på et Europa som igjen hadde blitt vakkert».
== Konge over to land ==
=== Kroning i Sverige og Norge ===
Da Karl II døde, ble Karl Johan dagen etter, den 6. februar 1818, utropt til konge. Den 11. mai ble han kronet i Storkyrkan i Stockholm og den 7. september i Nidarosdomen i Trondheim. Både i Sverige og Norge var begeistringen over kroningen stor, og Karl Johan ble lykkønsket av de europeiske stormaktene, noe som bidro til å minske hans bekymring over legitimiteten som tronfølger.En annen viktig sak for familien Bernadottes legitimitet var prins Oscars giftermål. Sommeren 1822 dro Oscar med følge på en europeisk reise for å møte mulige prinsesser. Valget falt på Josefine av Leuchtenberg, noe Karl Johan selv ivret for. Han mente at hennes tilknytning til både «de gamle og nye interessene», med en far som var Napoléons general og en mor som stammet fra flere betydelige tyske fyrsteslekter, var viktig. Til tross for at hun var blitt dronning av Sverige og Norge, holdt Désirée seg fremdeles i Frankrike under påskudd av dårlig helse. Dessverre for Karl Johan utviste hun stor interesse for hertugen av Richelieu, noe han fant høyst upassende for dronningen av Sverige og Norge. I forbindelse med kronprins Oscars forlovelse og giftermål valgte Désirée å returnere til Sverige i 1823 sammen med sin kommende svigerdatter.I 1819 begynte byggingen av det som skulle bli Karlsborgs festning, et enormt byggverk midt i Sverige. Det skulle være tilfluktssted for styresmaktene om Sverige ble angrepet. Bakgrunnen for bygget var tapet av Finland til Russland og den såkalte sentralforsvarstanken. Festningen lå nær Göta kanal og var planlagt sammen med kanalbygget. Etter Napoleonskrigene bygget Sverige delvis ned handelsbegrensninger mot utlandet og avskaffet produktplakatet. Arbeidet ble ledet av Carl David Skogman, men ble kun motstrebende akseptert av Karl Johan som sto for en mer proteksjonistisk linje i handelspolitikken.Grunnet manglende fremdrift i forhandlingene tok Danmark kontakt med stormaktene og ba om støtte for gjeldsoppgjøret med Norge. Fra kongressen i Aachen i 1818, hvor stormaktene påtok seg et slags formynderskap over de mindre europeiske statene, fikk Karl Johan kraftig press for å løse saken. Han lyktes å få Storbritannia til å megle, og det ledet til en avtale med Danmark. Den innebar at de opprinnelige fordringene på 6 millioner riksdaler hamburger banco ble redusert til 3 millioner med 10 års løpetid (nedbetalingstid). Gjeldsoppgjøret bidro for en tid til å kjøle ned forholdet til Russland, mens Storbritannias megling knyttet det nærmere til Sverige. Stormaktenes press næret også opp under Karl Johans bekymring for hans posisjon som valgt monark av Sverige og Norge.
Hvis dere vil vedbli å være uavhengige, så betal gjelden til Danmark. Hvis dere vil forenes med Sverige under den svenske forfatning, så betal ikke.
Stortinget var misfornøyd med avtalen om gjeldsoppgjøret og ville ved behandlingen i 1821 at Sverige skulle påta seg en del av gjelden, noe Karl Johan avviste. Blant midlene han åpnet for, var betaling av stortingsrepresentanter for å skifte standpunkt, altså bestikkelse. Da beløpet var avklart, forsøkte Karl Johan å bruke oppgjøret til å presse Norge til en tettere union, hvor kongen fikk en sterkere stilling. Saken endte med at Karl Johan samlet svenske og norske tropper på Etterstad utenfor Christiania og understreket at fortsatt vegring kunne sette Norges forfatning i fare, hvoretter Stortinget omsider ga etter i mai 1821.Et av de første stridsspørsmål mellom Karl Johan og Stortinget var spørsmålet om avskaffelse av adelen. Karl Johan så norsk adel som en viktig støtte for kongehuset i Norge. Adelen ble vedtatt avskaffet av Stortinget i 1815 og igjen i 1818, og i 1821 var saken oppe for tredje gang. Selv om Karl Johan bestred Stortingets begrensning av hans vetorett, valgte han å akseptere loven om adelens avskaffelse i 1821. Det var første gang kongens begrensede veto førte til at han ikke fikk sin vilje igjennom. Høsten 1814 hadde han gått med på § 79 i Grunnloven, som lar et tredje gangs stortingsvedtak bli lov uten kongens sanksjon.
Tiden skal gjøre det øvrige, men du bør aldri glemme det store målet, sammensmeltningen av de to folkene med felles representasjon, felles finanser, felles sivil- og straffelov. Men stunden er ennå ikke inne.
Karl III Johan ville knytte de to landene tettere sammen ved den såkalte amalgasjonspolitikken, men den norske Grunnloven var til hinder, og norske politikere, fremst blant dem Herman Wedel-Jarlsberg, var imot. Til Stortinget i 1824 kom han derfor med flere endringsforslag til Grunnloven. De ville medføre utvidet makt til kongen, som absolutt veto og oppløsningsrett. Dette ble avvist av Stortinget og medførte stridigheter. Karl Johan hadde heller ingen støtte fra datidens stormakter for en tettere union, og den russiske tsaren var spesielt negativ.En gammel grensetvist mellom Norge og Russland ble avklart i 1824 og en endelig grenseavtale undertegnet i 1826. Karl Johans gode forhold til tsaren bidro sannsynligvis til å få saken endelig løst. Mot slutten av Karl Johans regjering ble det nye problemer ved den norske Finnmarksgrensen mot Russland.Ved Stortingets samling i 1827 ble den såkalte Bodøsaken behandlet, og Stortinget stilte krav om at den norske statsministeren i Stockholm skulle ha innflytelse ved behandling av utenrikssaker som angikk Norge. Den første saken for riksrett ble også fremmet, bakgrunnen var kritikk mot regjeringens bruk av midler uten Stortingets godkjennelse, reelt en kritikk mot Karl Johan. Riksrettssaken var en kamp mellom Storting og regjering om forholdet mellom statsmaktene, og finansminister Jonas Collett ble til slutt dømt på mindre punkter. Karl Johan ble rasende og oppløste Stortinget før tiden, men oppnådde i praksis lite.
=== Norsk grunnlovsfeiring ===
Opposisjonen i Sverige ble styrket frem mot riksdagen i 1823, og det ble reist krav om økt næringsfrihet. Det ble igjen strid om finanspolitikken, og Karl Johan tapte også kampen om økt seddelmengde. Opposisjonen var ennå overveiende saklig, og kongens person ble som regel holdt utenfor den politiske kampen. Grev Carl Henrik Anckarswärds økte tyngde blant opposisjonens ledere bidro til å gi den en mer personlig karakter, og det var også tendenser til å minske bevilgningene til forsvaret.
Det oppsto konflikter i forbindelse med nordmennenes ønske om å markere Grunnloven ved å feire 17. mai. Den første større markering av dagen fant sted i 1824, da den ble feiret privat. I 1825 og 1826 ble dagen igjen markert privat, mens den i 1827 ble markert mer offisielt. Under Karl Johans besøk tolket den svenske stattholderen, Johan August Sandels, hans utsagn som at han ville «se gjennom fingrene» med feiring, noe som senere viste seg å være en misforståelse.I kampen for en tettere union grep Karl Johan, mot sin norske regjerings råd, til det drastiske tiltak å innkalle et ekstraordinært Storting. For å sikre seg støtte hos fra tsar Nikolaj I av Russland, informerte den svenske sendemannen i St. Petersburg om en mulig opphevelse av den norske Grunnloven. Slike tiltak ble til svenskenes store forbauselse sterkt frarådet av tsaren. Kongen var selv i Christiania under det ekstraordinære Stortinget i 1828, og han ga klar beskjed om at feiring av 17. mai var uønsket, noe som ble respektert.I 1829 var det også nedlagt forbud mot markering av dagen, men det passet slik at dampskipet med navnet «Constitutionen» anløp Christiania nettopp på dagen for konstitusjonen, altså Grunnloven. Det førte til jubelrop ved havnen, og etter hvert en ansamling av mennesker på Stortorget. Etter advarsler fra myndighetenes side ble mengden til slutt spredd av soldater, noe som senere ble kjent som Torgslaget. Torgslaget førte til sterke politiske protester i Norge, og stattholderen, grev von Platen, fikk hard kritikk. Etter hans død samme høst forble embetet ubesatt, noe som innebar en klar svekkelse av unionen. På tross av at en rekke av hans rådgivere og embetsmenn var sterkt upopulære og tildels forhatte i Norge, var Karl Johan selv svært populær, selv etter de sterke konfliktene i 1820-årene. Selv om det etterhvert ble tolerert å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen.
En hovedfaktor i datidens internasjonale politikk var rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland. Ved en krig mellom de to land ville Sverige og Norge med lang kystlinje være særlig utsatt. På tross av flere spente situasjoner mellom de to stormaktene ble det ingen konflikt i Karl Johans levetid. Hans to riker unngikk en situasjon hvor landenes nøytralitet, som Karl Johans utenrikspolitikk bygde på, kunne settes i fare. Vennskapet mellom Karl Johan og Alexander I fortsatte stort sett til dennes død i 1825, og hans etterfølger Nikolaj I viste Karl Johan stor respekt (som ved hans uventede besøk i juni 1838). Karl Johan fikk kraftig russisk støtte i en for ham svært viktig sak, kravet om at den avsatte Gustav IV Adolfs sønn skulle slutte å kalle seg prins av Sverige.En ganske skarp konflikt med utlandet handlet om den såkalte «skeppshandelsfrågan». I hovedsak for å skaffe midler til fornyelse av den svenske marinen ble det i 1825 solgt flere eldre svenske krigsskip, først to og deretter ytterligere tre. Formelt var kjøperne engelske handelshus, men disse var bare mellommenn for Spanias amerikanske kolonier, nylig selvstendige, men ennå kun anerkjent av Storbritannia. For Sverige var transaksjonens politiske betydning også viktig, håpet var å øke handelen med de nye landene i Amerika.De andre stormaktene i den såkalte hellige alliansen betraktet disse statene som opprørsland og protesterte derfor mot salget av krigsskip. Den russiske keiser Alexander I truet til sist med å støtte spanske represalier mot svensk sjøfart, om ikke levering av de tre senest solgte fartøyene ble avlyst. Karl Johan sto lenge for at salget skulle gå sin gang, men ga til slutt etter for statsrådenes oppfordring om å stoppe salget. Det var for Karl Johan et tap av prestisje både nasjonalt og internasjonalt. Ifølge kontrakten var Sverige forpliktet til å betale erstatning, og i stedet for en gevinst endte affæren med tap, noe som førte til skarpe kommentarer fra statsrevisjonen (1827) og riksdagen (1828–1830).Ved riksdagen i årene 1828–1830 hadde regjeringen ved organisering av sine tilhengere ved friherre Carl Johan af Nordin og grev Magnus Brahe for det meste overtaket. Myntrealisationen (en form av devaluering ved overgang til sølvstandard) ble vedtatt gjennomført, mot av Karl Johans energiske protest. Det var hans kanskje største politiske nederlag i Sverige, men gjorde slutt på usikkerheten i finansvesenet, som hadde skadet landets økonomiske utvikling siden krisen etter Napoleonskrigen.Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 kom svært overraskende på Karl Johan. Selv om han var kjølig, tidvis avvisende overfor den franske kongen Karl X, ga effekten i andre land, som ved den belgiske revolusjonen, grunnlag for bekymring overfor Norge. Opprøret ble da også en inspirasjon for unionsmotstanderne og brakte uro til det norske politiske liv. Under den polske frihetskrigen (1830–1831) var den svenske opposisjonen svært polskvennlig, noe som gjorde kongen bekymret. Hendelsene bidro til å underbygge hans konservatisme og mistenksomhet.
=== Opposisjonen i Sverige styrkes ===
1830-årene var et gjennombrudd for den svenske opposisjonen. Julirevolusjonen i Frankrike styrket liberale ideer over hele Europa. I Sverige ble den nye avisen Aftonbladet et talerør for opposisjonen. Avisens innflytelse overgikk snart den konservative pressens, og kongens gamle rådgivere ble eldre og mer negative overfor endringer. På grunn av hans manglende kunnskap i svensk språk var det vanskelig for Karl Johan å ta initiativ til reformer i forfatningen når politiske stridsspørsmål kom opp, som representasjonsspørsmålet (utvidet stemmerett), statsrådets organisering og rådgivernes forhold til kongen. Et av opposisjonens sentrale krav var en klarere parlamentarisme etter britisk modell, hvor statsrådene var ansvarlig overfor Riksdagen.Karl Johan var fremdeles opptatt av hva som skjedde i hans gamle hjemland Frankrike og forsøkte på flere vis å gi et positivt bilde av seg selv overfor fransk opinion. Dessverre for Karl Johan ble han ofte gjort narr av og til dels sett ned på som en forræder, som i en roman av den kjente franske forfatteren Honoré de Balzac.Karl Johans siste større strid med det norske Stortinget utspilte seg i 1836. Bakgrunnen var dels ønsket om økt kommunalt selvstyre ved formannskapslovene, men også norske prinsippsaker som et eget norsk handelsflagg, utforming av mynter og norske fremstøt for en mer likestilt union. Kongen irriterte seg også over utvidet norsk feiring av 17. mai, blant annet ved det nye nasjonale monumentet Krohgstøtten. Med påskudd om at Stortinget hadde sittet samlet ut over minimumsperioden, oppløste Karl Johan tinget. Det var en kraftig og svært uventet reaksjon, muligens knyttet til hans strid med opposisjonen i Sverige og hans bekymring for underdekningen i «kabinettskassan». Stortinget reagerte med en ny riksrettstiltale, denne gang mot den norske statsminister i Stockholm, Severin Løvenskjold. Karl Johan vurderte drastiske tiltak, i praksis statskupp. Uten støtte fra Russland valgte han etter riksrettsdommen å utsette punktene det var strid om. Samme år utnevnte Karl Johan grev Herman Wedel-Jarlsberg som ny stattholder i Christiania. Det var første gang en nordmann fikk stillingen. Embetet hadde vært ubesatt siden 1829, etter Baltzar von Platens død.
Man har gjort meg mistenksom hele livet, og jeg kommer nok alltid til å være slik - i min alder forandrer man seg ikke lenger. Men jeg håper at De klarer å forhindre at min sønn blir slik. De vet ikke hvor ulykkelig man er når man tror man ikke kan stole på noen!
Opposisjonelle skribenter som Magnus Jacob Crusenstolpe og Anders Lindeberg begynte etterhvert å rette sine angrep mot kongen personlig. Det såkalte enestyret (Svensk: allenastyrandet) og den sterke innflytelsen som hans favoritt grev Magnus Brahe ble antatt å utøve (Braheväldet) ved siden av hans egentlige rådgivere, ble kritisert. Riksdagen 1834-1835 ble vanskelig for regjeringen, som led adskillige nederlag takket være opposisjonens dominans i borger- og bondestanden og i «förstärkt statsutskott».I de følgende årene ble striden mot opposisjonen ytterligere skjerpet gjennom den kampen mot pressen, som den svenske regjeringen ved hovkansler August von Hartmansdorff førte med indragningsmakten som våpen. Domfellelsen av forfatteren Magnus Jacob Crusenstolpe for majestetsfornærmelse sommeren 1838 ledet til uroligheter i Stockholm. To mennesker døde i opptøyene, og tanken om republikk fikk en viss støtte. Mot slutten av året minsket spenningen noe, opposisjonen tok kontakt med kronprinsen og håpet på endring etter dennes tiltreden.Fra midten av 1830-årene vokste skandinavismen frem med en viss styrke i både Sverige og Norge, men spesielt i Danmark. Bevegelsen hadde brodd både mot Tyskland og Russland. Etter tysk misnøye og russisk press fordømte styresmaktene i Sverige ved Karl Johan skandinavismen i sterke ordelag i 1837.
Kilden til å begeistres for ham fløt også bestandig i mitt bryst, idet jeg elsket ham med et barns alltid friske kjærlighet... Og besynderlig nok, han stod herligst og elskverdigst for meg i vredens torden og lynild. Jeg var så viss på at solskinnet ville komme...
Karl Johan besøkte Norge for siste gang vinteren 1838-1839. Det var hans tiende som norsk og svensk konge, og han ble hilst begeistret velkommen på de stedene han besøkte. Han oppholdt seg i Christiania fra desember 1838 til mai 1839, og politisk var det en svært rolig tid. Det var ingen store konflikter med Stortinget, og kongens samtykke til «flaggets frigjøring» hadde styrket hans popularitet. Med bakgrunn i den politiske striden med den liberale opposisjonen i Stockholm var Karl Johan nærmest en «politisk rekonvalsent» i Norge.I 1839 ble den såkalte koalisjonen mellom en rad opposisjonsmenn i Sverige dannet, hensikten var å styrte det gamle systemet ved riksdagen 1840 og få kongen til å abdisere. Koalisjonen hadde støtte også blant statsrådene, noe som blant annet viste seg ved økende antall reservasjoner til statsrådets protokoll og regjeringens riksdagsforberedelser var svake og utilstrekkelige. Ved riksdagen fikk opposisjonen overtak ved valgene til utskottene (komiteene), men håpet om fullstendig seier brast da August von Hartmansdorff med flere lyktes i å reorganisere konservative majoriteter hos adelen og prestestanden. Deretter ble en stor del av opposisjonens angrepsplaner hemmet eller stemt ned. Karl Johan ga slipp på sine gamle rådgivere i samband med departementalstyrelsens innføring i 1840, men klarte også ved valget av nye rådgivere å holde opposisjonsmennene utenfor. De liberales kamp mot Karl Johan rant etterhvert ut i sanden.
=== De siste årene ===
Etter avslutningen av riksdagen i 1841 stilnet konfliktene rundt Karl Johans styre i Sverige. Da den 80-årige monarken i 1843 feiret sitt 25-årsjubileum som konge, fikk han varme lykkeønskninger fra hele riket. Man kunne ved slutten av hans regjeringstid peke på en rik og fredelig utvikling på ulike områder: en befolkning som nesten tilsvarte Sveriges og Finlands ved adskillelsen, en lav statsgjeld, nye samferdselsveier i form av kanaler (Göta kanal med flere) og veier, et sterkt voksende jordbruk, en mer enn fordoblet industri, et gjenopprettet bank- og myntvesen, reduserte skatter, men mangedoblede tollinntekter til tross for at tollsatsene på bestemte varer hadde blitt satt ned, med mer.
Karl Johans siste sykdomsperiode begynte i januar 1844 med koldbrann i en fot. På sin 81. fødselsdag, den 26. januar 1844 klokken 6 om morgenen, ble han plutselig syk og ble sengeliggende. Den 5. mars fikk han et slaganfall som ble etterfulgt av koma. Kongen døde etter 42 døgns sykdom klokken 15.30 den 8. mars 1844. Han våknet opp rett før han døde og hvisket sin sønn Oscars navn. «Ingen har fylt en bane tilsvarende min», kunne han med tyngde si under sin siste sykdom. Slik reflekterte han over endringene på Den skandinaviske halvøy som han hadde bidratt til i kriseårene 1810–1814.
Begravelsen i Riddarholmskyrkan fant sted den 26. april 1844. Jordfestelsen ble forrettet av erkebiskopen Carl Fredrik af Wingård. Karl Johan er stedt til hvile i Bernadottenes gravkammer.
== Ettermæle ==
I samsvar med 1812 års politikk førte Karl Johan, både som kronprins og som konge, en så fredelig politikk at Sverige ved hans død ikke tidligere hadde hatt en så lang fredsperiode. I motsetning til datidens andre europeiske kongehus kan Sverige og Norge under Karl Johan sees som unntak med sine konstitusjonelle begrensninger av kongemakten, som Karl Johan som realpolitiker forholdt seg til.Karl Johan var nøye med å understreke at han var valgt av de svenske stendene til å bli konge, hans stilling var derfor bygd på borgernes frie valg. Han hadde lest Montesquieu og var tilhenger av maktfordelingsprinsippet. I Frankrike ble Karl Johans ettermæle farget av Napoléons memoarer, den tidligere marskalken skal både ha hatt sin del av skylden for det katastrofale franske nederlag i Russland og for den sjette koalisjonens seier i folkeslaget ved Leipzig i 1813. I Norge var Karl Johan som person populær, men hans omdømme ble i ettertid tonet ned av hensyn til nasjonal kamp under og etter unionen med Sverige.Karl Johans død fjernet et usikkerhetsmoment i norsk politikk og førte til at arbeidet med en tettere union (amalgamasjon) for godt ble avsluttet. Av ulike grunner var det etter hans død hverken fra norsk eller svensk side ønskelig med en tettere union.Kong Karl Johan har satt flere spor etter seg i Norge. Han ga store pengegaver til opprettelse av såkalte barneasyler (i dag kjent som barnehager), som f.eks. Børneasylet i Drammen og til diverse kulturelle organisasjoner. Hans betydeligste prosjekt var byggingen av Det kongelige slott i Christiania. Karl Johan skal ha fått idéen ved en ridetur høsten 1822 og året etter engasjerte han den danske arkitekten Linstow til arbeidet.Det er en rekke monumenter over Karl Johan, foran slottet i Oslo står Karl Johan-monumentet med kongen til hest, det er også monumenter i Stockholm, Norrköping og Örebro. Forhenværende hovedbase for det norske sjøforsvaret, Karljohansvern, fikk navn til ære for han i 1854 som «Carljohansværn værft», i dag betegnes området ved Horten kun som Karljohansvern.
Den tyskfødte Friedrich August Reissiger komponerte «Requiem for kong Carl Johan» etter Karl Johans død. Rekviemet ble fremført første gang 30. mars 1844 i den katolske menighets lokaler i Oslo.
Bernadotte var utakknemlig mot meg, for jeg var jo opphavet til hans fremgang, men jeg kan ikke si at han svek meg. På sett og vis ble han svensk og lovet aldri noe han ikke hadde til hensikt å gjennomføre. Jeg kan anklage han for utakknemlighet, men ikke for forræderi.
Oslos paradegate Karl Johans gate fikk sitt navn i 1852, åtte år etter Karl Johans død. Gater oppkalt etter Karl Johan finnes også i Trondheim (Carl Johans gate) og i Halden og Sarpsborg. I Sverige har empirestilen blitt kalt Karl Johansstil, og soppen steinsopp har blitt kalt karljohanssvamp.
=== Dekorasjoner ===
Karl III Johan var innehaver av følgende ordener, medaljer og dekorasjoner.
Ordenen det gylne skinn (Spania, 1822 av Ferdinand VII)
Den sorte ørns orden
Sankt Georgsordenen
Æreslegionen
Elefantordenen
Jernkorset
=== Stamtavle ===
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Bjørgo, Rian og Kaartvedt: Selvstendighet og union: Fra middelalderen til 1905, Universitetsforlaget, Oslo, 1995. (Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 1) ISBN 82-00-22393-0
Bjørnskau, Erik: Carl XIV Johan: En franskmann på Nordens trone, Cappelen, Oslo, 1999. ISBN 82-02-17638-7 (Ebok fra bokhylla.no)
Ekedalhl, Nils, red.: En dynasti blir til : Medier, myter och makt kring Karl XIV Johan och familien Bernadotte, Nordstedts Förlag, Stockholm, 2010. ISBN 978-91-1-302433-2
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Höjer, Torvald: Carl XIV Johan, 3 bind, Den franska tiden, Kronprinstiden og Konungatiden, Nordstedts Förlag, Stockholm, 1939–1960
Palmer, Alan: Bernadotte: Napoléons marskalk, Sveriges kung, Bonnier Alba, Stockholm, 1992. ISBN 91-34-51185-7
Sandin, Per: Ett kungahus i tiden, Uppsala universitet, Uppsala, 2011. ISBN 978-91-554-8033-2
Sejersted, Francis: Den vanskelige frihet: Norge 1814-1850, Pax forlag, 2001. ISBN 82-530-2338-3
Sjöström, Olof: Karl XIV Johan: Det moderna Sveriges grundare, Beijbom Books, Göteborg, 2009. ISBN 978-91-978267-92
Spørck, Nina: Carl Johan sett med samtidens øyne Solum Forlag, 1998. ISBN 82-560-1137-8
Steen, Sverre: 1814 Cappelen, 1951. ISBN 82-02-11935-9 (Ebok fra bokhylla.no)
Wig, Kjell Arnljot: Karl Johan. Konge og eventyrer, Schibsted, 1998. ISBN 82-516-1703-0 (Ebok fra bokhylla.no)
== Eksterne lenker ==
(en) Charles XIV John of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Karl XIV Johan av Sverige – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Karl III Johan hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Karl III Johan hos The Peerage
«Kong Carl Johan (1763 - 1844)», biografi fra nettstedet kongehuset.no
Publikasjoner om Karl III Johan i BIBSYS
Karl Johan, artikkel hos Store norske leksikon
Carl Johan og Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no | Karl III Johan i Norge, Karl XIV Johan i Sverige, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763–1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død. | 7,486 | 7,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8verbru | 2023-02-04 | Bøverbru | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vestre Toten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Bøverbru er et tettsted i Vestre Toten kommune i Innlandet. Tettstedet har 741 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger fire kilometer sørøst for Reinsvoll og 9,5 kilometer sørøst for kommunesenteret Raufoss.
| Bøverbru er et tettsted i Vestre Toten kommune i Innlandet. Tettstedet har 741 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger fire kilometer sørøst for Reinsvoll og 9,5 kilometer sørøst for kommunesenteret Raufoss.
== Stedet ==
Tettstedet vokste fram rundt Bøverbru stasjon på Skreiabanen fra 1902. Samme år ble Bøverbru tatt i bruk som postadresse. Betegnelsen «Bøfr-Broen» på ei bru over elva Bøvra finnes i dokumenter fra 1700-tallet.
I første del av 1900-tallet var steinbrudd og kalkbrenning viktig næringsvirksomhet i Bøverbru-området. Toten Kjøtt AS, Sangnes Trevare og Corinor (kjøkken- og baderomsinnredning) er i dag tettstedets største produksjonsbedrifter.
Da Gjøvikbanen og riksvei 4 ikke går gjennom Bøverbru, i motsetning til kommunens andre tettsteder, ligger stedet litt avsides til. Dette preget ble forsterka da persontrafikken på Skreiabanen ble nedlagt i 1963, sjøl om godstrafikken ble opprettholdt til i 1987.
Bøverbru barneskole åpna i 1962, som erstatning for Nyhagen og Rud skoler. På Rud hadde det vært fast skole sia 1844. Rud skole er i dag en av Mjøsmuseets avdelinger.
== Kjente personer ==
Maren Lundby, skihopper
Anne Lindmo, programleder
Trond Markestad, lege og professor
Ingvar Heggsum, kunstmaler
Trond Amlie, musiker/humorist i Trøste & Bære
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Poststedsdatabasen: 2846 BØVERBRU (VESTRE TOTEN) | |befolkningsår = | 7,489 | 7,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gj%C3%B8vikbanen | 2023-02-04 | Gjøvikbanen | ['Kategori:1902 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gjøvik', 'Kategori:Byggverk i Nittedal', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Gran', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Lunner', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Vestre Toten', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Oslo', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Viken', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1902', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv150', 'Kategori:Referanser til Rv162', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Sider med kart'] | Gjøvikbanen er jernbanen mellom Oslo og Gjøvik. Banen ble opprinnelig kalt Nordbanen, som ble åpnet fra Grefsen til Røykenvik 18. desember 1900, og fra Jaren frem til Gjøvik og fra Christiania Østbanestasjon til Grefsen 26. november 1902. Det er dobbeltspor fra km 2,97 (innenfor stasjonsområdet Oslo S) til Grefsen, men ellers enkeltspor. (Mellom 1961 og 1997 var det dobbeltspor på hele strekningen mellom Oslo S og Grefsen.) Lenge gikk persontogene Oslo-Bergen på banen frem til Roa der disse togene kjørte videre på Roa–Hønefosslinjen på veien mot Bergen, men fra 1989 har de fleste tog Oslo-Bergen gått over Drammen til Hønefoss. I dag blir rutealternativet over Roa stort sett kun brukt av godstog mellom Oslo og Bergen, samt at det er en viktig beredskapslinje i tilfelle planlagt eller uplanlagt linjebrudd mellom Oslo og Drammen. Banen hadde tre sidelinjer: Røykenvikbanen (Jaren-Røykenvik), Valdresbanen (Eina-Fagernes) og Skreiabanen (Reinsvoll-Skreia). Alle er i dag nedlagt.
Etter krigen var det damplokomotiver av type 26, 30, 31 og 63 som ble brukt på banen. Etter elektrifiseringen til Jaren 01. februar 1961 og fram til Gjøvik 21. august 1963, ble type El 11 benyttet i de fleste togene. I 1990-årene ble El 17 og El 18 brukt. Senere kom også type 70 og type 69. Siden 9. september 2017 benyttes en blanding av type 69 og type 75.Jernbanestrekningen var den første jernbanestrekningen i Norge med kun tog dekorert i de nye VY-fargene.
| Gjøvikbanen er jernbanen mellom Oslo og Gjøvik. Banen ble opprinnelig kalt Nordbanen, som ble åpnet fra Grefsen til Røykenvik 18. desember 1900, og fra Jaren frem til Gjøvik og fra Christiania Østbanestasjon til Grefsen 26. november 1902. Det er dobbeltspor fra km 2,97 (innenfor stasjonsområdet Oslo S) til Grefsen, men ellers enkeltspor. (Mellom 1961 og 1997 var det dobbeltspor på hele strekningen mellom Oslo S og Grefsen.) Lenge gikk persontogene Oslo-Bergen på banen frem til Roa der disse togene kjørte videre på Roa–Hønefosslinjen på veien mot Bergen, men fra 1989 har de fleste tog Oslo-Bergen gått over Drammen til Hønefoss. I dag blir rutealternativet over Roa stort sett kun brukt av godstog mellom Oslo og Bergen, samt at det er en viktig beredskapslinje i tilfelle planlagt eller uplanlagt linjebrudd mellom Oslo og Drammen. Banen hadde tre sidelinjer: Røykenvikbanen (Jaren-Røykenvik), Valdresbanen (Eina-Fagernes) og Skreiabanen (Reinsvoll-Skreia). Alle er i dag nedlagt.
Etter krigen var det damplokomotiver av type 26, 30, 31 og 63 som ble brukt på banen. Etter elektrifiseringen til Jaren 01. februar 1961 og fram til Gjøvik 21. august 1963, ble type El 11 benyttet i de fleste togene. I 1990-årene ble El 17 og El 18 brukt. Senere kom også type 70 og type 69. Siden 9. september 2017 benyttes en blanding av type 69 og type 75.Jernbanestrekningen var den første jernbanestrekningen i Norge med kun tog dekorert i de nye VY-fargene.
== Dagens drift ==
Gjøvikbanen ble som første persontrafikkstrekning på jernbane i Norge satt ut på anbud i 2006. Gjøvikbanen ble valgt til å være et slags prøveprosjekt for denne organiseringsmåten, grunnet det relativt lave passasjerantallet. Strekningen betjenes i dag av Vy Gjøvikbanen AS (tidligere NSB Gjøvikbanen AS, først kjent som NSB Anbud AS), som skal betjene banen frem til 2016. I forbindelse med overtakelsen ble seks av stoppestedene langs banen nedlagt i juni 2006. Antall reisende og kundetilfredshet har økt mer enn de nasjonale trendene etter 2006.Gjøvikbanen er i dag mest brukt av pendlere. Reisetiden fra Nittedal stasjon til Oslo S er 30 minutter og fra Gran (omtrent halvveis på strekningen) ca. 65 minutter. Hele strekningen på 123 km mellom Oslo S og Gjøvik tar litt under 2 timer.
Raufoss stasjon ble høsten 2015 gjort om til holdeplass, og de enkle innkjørssignalene ble fjernet.
Passasjertallene på Gjøvikbanen har doblet seg på sju år, i perioden fra 2012 til 2019.
=== Langsiktige planer ===
Gjøvikbanens «problem» med tanke på den lave trafikken er at det ikke er mulighet for overgang til andre linjer (Roa-Hønefosslinjen har ikke regulær persontrafikk), og dermed blir det ikke gjennomgangstrafikk. I tillegg er alle sidebanene etter hvert blitt nedlagt (Røykenvikbanen, Skreiabanen og Valdresbanen). En mulig tilknytning kunne vært Dovrebanen, som i luftlinje befinner seg ca. 15 km nord for dagens endepunkt, men Gjøvikbanen er ikke blitt forlenget nordover slik det opprinnelig var planlagt (se Gjøvik-Lillehammerbanen). I okkupasjonsårene 1940-45 ble det planlagt en forlengelse av Gjøvikbanen til Lillehammer. Enkelte tenkte framtidige stasjonsbygg (som i dag er bolighus) ble også reist før kapitulasjonen i 1945. Siden har ideen om en videreføring av Gjøvikbanen til Dovrebanen ved Lillehammer blitt lansert, men planene har til nå ikke blitt gjennomført.
Pr 2015 skisseres det at på lang sikt vil strekningene nord og sør på Gjøvikbanen vil være annerledes enn i dag. I nord ser man nettopp på å koble banen til Dovrebanen for å få en rollefordeling hvor spesielt godstog bruker Gjøvikbanen i stedet for den fremtidig oppgraderte Dovrebanen. I sør skisseres Nittedalsbanen, hvor banen får ny trasé med dobbeltspor gjennom Nittedal og kobler seg på Hovedbanen ved Grorud jernbanestasjon (ca 15 km i luftlinje fra dagens Nittedal stasjon), noe som vil gjøre persontrafikken både raskere og hyppigere i sør. NRK skrev i januar 2015 at: «Dagens Gjøvikbane gjennom Nordmarka har begrensede utviklingsmuligheter. I en fersk rapport konstaterer Jernbaneverket at et helt ny trasé fra Grorud gjennom dalen i Nittedal er den eneste langsiktige løsningen som vil gi vesentlig bedre kapasitet både for gods- og persontrafikken på Gjøvikbanen.»
=== Andre idéer ===
Kværner stasjon ble fremmet og vedtatt som forslag av Bydelsutvalget Gamle Oslo og har også vært oppe i andre sammenhenger. Et gjenopprettet Kværner togstopp vil kunne øke passasjergrunnlaget på Gjøvikbanen i Oslo gjennom effektiv og miljøvennlig betjening av Kværnerbyen, søndre Vålerenga, Etterstad og den nye Jøtulbyen.
== Linjekart ==
== Kommuner ==
Gjøvikbanen betjener følgende kommuner:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nils Carl Aspenberg, Trond Børrehaug Hansen, Øyvind Reisegg (2009). Gjøvikbanen. Baneforlaget. ISBN 978-82-91448-48-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 144–149. ISBN 82-90286-28-7.
Aasmund Dahl, red. (1992). NSBs bygningsregistrering: Oslo distrikt: Gjøvikbanen. NSB Arkitektkontoret. [2 bind]
== Eksterne lenker ==
Gjøvikbanen i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
Oslo kommune, Byarkivet | Gjøvikbanen er jernbanen mellom Oslo og Gjøvik. Banen ble opprinnelig kalt Nordbanen, som ble åpnet fra Grefsen til Røykenvik 18. | 7,490 | 7,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Britpop | 2023-02-04 | Britpop | ['Kategori:Alternativ musikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk musikk', 'Kategori:Glamrock', 'Kategori:Grunge', 'Kategori:Popmusikksjangre', 'Kategori:Punk rock', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Britpop er en britisk musikk- og kulturbevegelse på midten av 1990-tallet som framhevet «det britiske», og frambrakte lys, fengende popmusikk som var delvis som en reaksjon på den amerikanskledende grungerocken, og Storbritannias egen shoegazing musikkmiljø. De mest vellykte bandene assosiert med britpop-bevegelsen er Oasis, Blur, Suede og Pulp; disse gruppene ble med tiden kjent som «de fire store». Britpops tidsforløp er generelt betraktet som å ha vart fra 1993 til 1997, og med 1994-1995 som episenteret med kampen om hitlistene mellom Blur og Oasis, kalt for «Battle of Britpop». Selv om musikken var det fremste fokuset, ble mote, kunst og politikk også involvert, som med kunstnere som Damien Hirst var involvert i gjøre videoer for Blur, og ble karakterisert som britkunst eller britpop-kunstnere, og Tony Blair og Det nye Labour likestilte seg med bevegelsen.Selv om britpop er vurdert som en form for markedsføring og kulturell epoke framfor en musikalsk stil eller musikksjanger, var det musikalske konvensjoner og påvirkninger som grupperte bandene sammen til et fellesskap. Blant disse påvirkningene var elementer fra britisk popmusikk fra 1960-tallet, glamrock og punkrock fra 1970-tallet, og indiepop fra 1980-tallet, foruten holdning og klesstil. En påvirkning som de i særdeleshet delte var inspirasjon fra Manchester-gruppa The Smiths. Britpop var et mediadrevet fokus på band som oppsto fra det uavhengige musikkmiljøet tidlig på 1990-tallet — og var assosiert med den britiske kulturelle bevegelsen eller fenomenet Cool Britannia på 1990-tallet som påkalte «Det svingende sekstitallet» og britisk gitarorientert popmusikk fra det samme tiåret.I kjølvannet av den musikalske invasjonen til Storbritannia fra amerikanske grunge-band, lanserte de nye britiske gruppene som Blur og Suede bevegelsen ved å posisjonere seg selv som annerledes og kontrasterende musikalske krefter ved å referere til historisk britisk gitarbasert musikk og ved å skrive om særskilte britiske emner og bekymringer. Disse bandene ble snart fulgt av andre tilsvarende grupper, som Oasis, Pulp, The Verve, Supergrass, Cast, Placebo, Space, Sleeper og Elastica.
Britpop-grupper brakte britisk alternativ rock opp i lyset og inn i mainstream, og dannet ryggraden av den større britiske kulturbevegelsen som ble kalt for Cool Britannia. «Battle of Britpop», da Blur og Oasis slåss om førsteplassen på hitlistene, førte britpop som fenomen på forsiden av britisk presse i 1995. Ved 1997 hadde imidlertid bevegelsen begynte å minske i kraft; mange av musikkgruppene hadde begynt å snuble og gå i oppløsning. Populariteten til rene popgrupper som Spice Girls «rev tidsalderens ånd vekk fra de ansvarlige for britpop.» Selv om dets mer populære band greide å gjenta kommersiell suksess i Amerika, særlig USA, hadde den britiske bevegelsen i stor grad falt fra hverandre ved slutten av tiåret. I årene etter dukket det opp nye band som så ble klassifisert som Post-britpop.
Da musikknettstedet Pitchfork kåret de 50 beste britpop-albumene, kom Pulp-albumet Different Class på første plass.
| Britpop er en britisk musikk- og kulturbevegelse på midten av 1990-tallet som framhevet «det britiske», og frambrakte lys, fengende popmusikk som var delvis som en reaksjon på den amerikanskledende grungerocken, og Storbritannias egen shoegazing musikkmiljø. De mest vellykte bandene assosiert med britpop-bevegelsen er Oasis, Blur, Suede og Pulp; disse gruppene ble med tiden kjent som «de fire store». Britpops tidsforløp er generelt betraktet som å ha vart fra 1993 til 1997, og med 1994-1995 som episenteret med kampen om hitlistene mellom Blur og Oasis, kalt for «Battle of Britpop». Selv om musikken var det fremste fokuset, ble mote, kunst og politikk også involvert, som med kunstnere som Damien Hirst var involvert i gjøre videoer for Blur, og ble karakterisert som britkunst eller britpop-kunstnere, og Tony Blair og Det nye Labour likestilte seg med bevegelsen.Selv om britpop er vurdert som en form for markedsføring og kulturell epoke framfor en musikalsk stil eller musikksjanger, var det musikalske konvensjoner og påvirkninger som grupperte bandene sammen til et fellesskap. Blant disse påvirkningene var elementer fra britisk popmusikk fra 1960-tallet, glamrock og punkrock fra 1970-tallet, og indiepop fra 1980-tallet, foruten holdning og klesstil. En påvirkning som de i særdeleshet delte var inspirasjon fra Manchester-gruppa The Smiths. Britpop var et mediadrevet fokus på band som oppsto fra det uavhengige musikkmiljøet tidlig på 1990-tallet — og var assosiert med den britiske kulturelle bevegelsen eller fenomenet Cool Britannia på 1990-tallet som påkalte «Det svingende sekstitallet» og britisk gitarorientert popmusikk fra det samme tiåret.I kjølvannet av den musikalske invasjonen til Storbritannia fra amerikanske grunge-band, lanserte de nye britiske gruppene som Blur og Suede bevegelsen ved å posisjonere seg selv som annerledes og kontrasterende musikalske krefter ved å referere til historisk britisk gitarbasert musikk og ved å skrive om særskilte britiske emner og bekymringer. Disse bandene ble snart fulgt av andre tilsvarende grupper, som Oasis, Pulp, The Verve, Supergrass, Cast, Placebo, Space, Sleeper og Elastica.
Britpop-grupper brakte britisk alternativ rock opp i lyset og inn i mainstream, og dannet ryggraden av den større britiske kulturbevegelsen som ble kalt for Cool Britannia. «Battle of Britpop», da Blur og Oasis slåss om førsteplassen på hitlistene, førte britpop som fenomen på forsiden av britisk presse i 1995. Ved 1997 hadde imidlertid bevegelsen begynte å minske i kraft; mange av musikkgruppene hadde begynt å snuble og gå i oppløsning. Populariteten til rene popgrupper som Spice Girls «rev tidsalderens ånd vekk fra de ansvarlige for britpop.» Selv om dets mer populære band greide å gjenta kommersiell suksess i Amerika, særlig USA, hadde den britiske bevegelsen i stor grad falt fra hverandre ved slutten av tiåret. I årene etter dukket det opp nye band som så ble klassifisert som Post-britpop.
Da musikknettstedet Pitchfork kåret de 50 beste britpop-albumene, kom Pulp-albumet Different Class på første plass.
== Band assosiert med britpop ==
AshAsh
Black Grape
Blur
The Boo Radleys
Cast
The Divine Comedy
Elastica
Kula Shaker
Oasis
Ocean Colour Scene
Pulp
Sleeper
Suede
Supergrass
The Verve
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dower, John, regissert og skrevet (2003): Live Forever: The Rise and Fall of Brit Pop. Passion Pictures. Dokumentarfilm
Harris, John (2004): Britpop!: Cool Britannia and the Spectacular Demise of English Rock. Da Capo Press. ISBN 0-306-81367-X.
Harris, John (7. januar 1995): «Modern Life is Brilliant!», NME.
Till, Rupert (2010): «In my beautiful neighbourhood: local cults of popular music», Pop Cult. London: Continuum. | Britpop er en britisk musikk- og kulturbevegelse på midten av 1990-tallet som framhevet «det britiske», og frambrakte lys, fengende popmusikk som var delvis som en reaksjon på den amerikanskledende grungerocken, og Storbritannias egen shoegazing musikkmiljø. Youngs, Ian (15. august 2005): «Looking back at the birth of Britpop», BBC Scott, Derek B. (28. januar 2013): «The Britpop Sound» i: Britpop and the English Music Tradition. Ashgate Publishing, Ltd. s. 103. Hann, Michael (24. april 2014): «Britpop: a cultural abomination that set music back», The Guardian De mest vellykte bandene assosiert med britpop-bevegelsen er Oasis, Blur, Suede og Pulp; disse gruppene ble med tiden kjent som «de fire store».Hann, Michael (25. august 2013): «Suede – review», The Guardian Britpops tidsforløp er generelt betraktet som å ha vart fra 1993 til 1997, og med 1994-1995 som episenteret med kampen om hitlistene mellom Blur og Oasis, kalt for «Battle of Britpop».Gray, Chris (13. mai 2015): «A Brief Britpo | 7,491 | 7,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati | 2023-02-04 | Psykopati | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den mørke triaden', 'Kategori:Personlighetsforstyrrelser', 'Kategori:Psykiatri', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Psykopati er en personlighetsforstyrrelse som er kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer.
Symptomene inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse og dårlig atferdskontroll.
Psykopati er i dag ikke en egen diagnose i diagnosesystemene ICD-10 eller DSM-IV, men brukes bredt i retts-psykiatriske/psykologiske sammenhenger.
| Psykopati er en personlighetsforstyrrelse som er kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer.
Symptomene inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse og dårlig atferdskontroll.
Psykopati er i dag ikke en egen diagnose i diagnosesystemene ICD-10 eller DSM-IV, men brukes bredt i retts-psykiatriske/psykologiske sammenhenger.
== Historie ==
Psykopati som begrep har en lang historie. Ordet ”psykopati” er satt sammen av de greske ordene psyche (ψυχή), som betyr “sjel”, ”liv”, og pathos (πάθος) som betyr ”lidelse”, ”følelse”. En av de store pionérene i den moderne psykiatrien, Philippe Pinel (1754 – 1826), bidro til konseptualiseringen av psykopatibegrepet med sin beskrivelse av lidelsen som ”manie sans delir” (galskap uten delir) .
Den moderne forståelsen av psykopati er sterkt preget av utgivelsen av Harvey Cleckleys berømte bok ”Mask of sanity”, som først kom ut i 1941 .
Han lister opp 16 atferdsmessige symptomer som karakteriserer psykopatisk personlighet.
Disse 16 er:
Overflatisk sjarm og gode intellektuelle evner
Fravær av vrangforestillinger og andre tegn på irrasjonell tenkning
Fravær av nervøsitet eller psyko-nevrotiske tegn
Upålitelig
Løgnaktig og falsk
Mangler anger- og skamfølelse
Mangelfullt motivert antisosial atferd
Dårlig dømmekraft, og manglende evne til å lære av erfaring
Patologisk egosentrisitet og manglende evne til kjærlighet
Flatt og tynt følelsesliv
Manglende innsikt
Lite responsiv i mellommenneskelige relasjoner
Underlig og frastøtende oppførsel, både edru og i beruset tilstand
Gjennomfører sjelden trusler om selvmord
Upersonlig seksualliv
Manglende livsplanlegging
== Diagnostisering/vurderingsinstrumenter ==
=== PCL-R ===
Basert på Cleckleys beskrivelse av psykopati utviklet Robert D. Hare en symptomsjekkliste for måling og diagnostisering av psykopati. ”Hare Psychopathy Checklist - Revised” (PCL-R) er et valid og pålitelig kartleggingsinstrument for psykopatisk personlighet som ofte omtales som ”gullstandarden” innen feltet.
Instrumentet består av en 20-punkts sjekkliste for å beregne en poengscore på bakgrunn av et semi-strukturert intervju, observasjon, og gjennomgang av alle tilgjengelige arkivdata.
Hvert punkt i sjekklisten evalueres på en trepunkts skala fra 0 til 2 hvor 0 = trekket er ikke tilstede, 1 = trekket er kanskje/i noen grad til stede, 2 = trekket er definitivt til stede. Maksimum score blir da 40 og minimum 0. For å kunne kategorisere individer som psykopat–ikke psykopat benyttes ofte en ”cut-off” score. Denne blir ofte satt til 30 i USA og til 25 i Europa .
Bruken av en slik ”cut-off” er dog ikke uproblematisk, og nyere forskning viser at en dimensjonal tilnærming til psykopatibegrepet kan være mer hensiktsmessig .
En to-faktor modell for PCL-R har fått mye støtte i forskningen ,
men også tre-
og fire- fasett
modeller er blitt foreslått. Faktor 1 blir ofte kalt ”primær psykopati”, da denne faktoren innbefatter de mellommenneskelige og affektive kjernesymptomene. Faktor 2 inneholder de impulsive og atferdsmessige symptomene, og denne faktoren blir ofte kalt ”sekundær psykopati” De 20 punktene i PCL-R er :
Glatthet/overflatisk sjarm
Storhetsideer om egne evner og betydning
Behov for stimulering/lett for å kjede seg
Patologisk lyving
Bedragersk/manipulerende
Manglende anger eller skyldfølelse
Grunne affekter
Ufølsom/manglende empati
Parasittisk livsstil
Dårlig atferdskontroll
Promiskuøs seksuell atferd
Tidlig atferdsproblemer
Mangel på realistiske fremtidsplaner
Impulsivitet
Uansvarlig atferd
Tar ikke ansvar for egne handlinger
Mange kortvarige ekteskaps- eller samboerforhold
Ungdomskriminalitet
Vilkårsbrudd
Kriminell karriere med flere typer lovbrudd
=== CAPP ===
”Comprehensive Assessment of Psychopathic Personality” (CAPP) er et nytt kartleggingsinstrument for psykopati. I likhet med PCL-R skåres CAPP på bakgrunn av et semi-strukturert intervju, observasjon, pluss all tilgjengelig arkiv-informasjon. CAPP-modellen består av 6 domener som er ment å gi et mer helhetlig bilde av psykopatiske trekk. Disse 6 domenene er:
Tilknytningsdomenet
Atferdsdomenet
Kognitivt domene
Selvdomenet
Følelelsesdomenet
DominansedomenetEt av målene for utvikleren av CAPP var å minske vektleggingen av antisosial atferd. Et annet mål med instrumentet er å kunne fange opp endringer i personligheten, enten som følge av behandling, eller som følge av andre livshendelser. CAPP er et relativt nytt instrument og utprøving og valideringsstudier pågår, for mer informasjon se http://www.gcu.ac.uk/capp/index.html Arkivert 17. juni 2012 hos Wayback Machine..
=== Selvrapporteringsinstrumenter ===
Bruken av selvrapporteringsinstrumenter kan være svært tidsbesparende, og det er utviklet mange slike instrumenter som er ment å måle psykopatiske trekk. Eksempler på slike er: Levenson’s self-report psychopathy scale (LSRP),
Self-report psychopathy scale (SRP) , og Psychopathic personality inventory (PPI).
Studier har vist at flere av selvrapportene korrelerer med PCL-R, men de viser også at ikke alle dimensjoner av psykopatibegrepet blir like godt fanget opp.
Spesielt ser det ut til at de mellommenneskelige og affektive symptomene er vanskeligere å måle ved hjelp av selvrapportering.
== Kriminalitet ==
Selv om ikke alle personer med psykopatiske trekk kommer i kontakt med rettsvesenet, er størstedelen av forskningen på psykopati blitt gjort på kriminelle, og man vet derfor mindre om psykopatiske trekk hos ikke-kriminelle enn hos kriminelle. Amerikanske og internasjonale studier har vist at ca. 15 -20 % av fengselsinnsatte oppfyller kriteriene for psykopati.
Høy PCL-R score er også forbundet med høy gjentagelsesfare,
og da spesielt for voldelig kriminalitet. Selv om psykopati er blitt knyttet til høy grad av voldelig kriminalitet, er dette først og fremst snakk om instrumentell vold, altså sjeldnere vold begått i affekt.
== Nevrobiologi ==
Studier har vist at individer med psykopatiske trekk lærer dårligere av straff og at de har en lavere aktivering av det autonome nervesystemet mens de venter på smertefulle støt . Hjernebildestudier (fMRI) har vist forskjeller mellom høyt- og lavtskårende på PCL-R i hjerneområdene amygdala, hippocampus, cingulate cortex, insula og temporale og frontale cortex . Dette er områder som også er kjent for å være involvert i emosjonell prosessering .
== Genetikk ==
Der er økende støtte for at genetiske faktorer spiller en rolle i utviklingen av psykopatiske trekk. Spesielt emosjonell avflatning og antisosiale tendenser ser ut til være sterkt genetisk influert .
== Behandling ==
Individer med psykopatiske trekk er tradisjonelt sett på som resistente mot behandling. Noen har også hevdet at psykopater kan bli flinkere til å manipulere og bedra som følge av tradisjonell terapi, men den eneste studien som har vist en slik forverring har flere store metodologiske svakheter, og omhandlet en meget spesiell terapiform som blant annet inkluderte administrering av LSD.
Andre studier har vist relativt optimistiske resultater .
Selv om forskning kan tyde på at kjernetrekkene forbundet med primær psykopati kan være vanskelige å behandle, kan det se ut som trekkene forbundet med sekundær psykopati kan være mer mottakelige for behandling.
== Referanser ==
== Se også ==
Antisosial personlighetsforstyrrelse
Dyssosial personlighetsforstyrrelse
Narsissistisk personlighetsforstyrrelse | Psykopati er en personlighetsforstyrrelse som er kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer. | 7,492 | 7,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyssosial_personlighetsforstyrrelse | 2023-02-04 | Dyssosial personlighetsforstyrrelse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Personlighetsforstyrrelser'] | Dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller antisosial personlighetsforstyrrelse, er en tilstand og personlighetsforstyrrelse med avvikende adferd, tanker og følelser. Tilstanden har gjennom mange år vært et sentralt tema innenfor psykologien, og det er uenighet om hvorvidt terapi har en effekt på pasienter med tilstanden.
Dyssosial personlighetsforstyrrelse blir antatt å være en kronisk lidelse, og blir karakterisert ved sosialt uansvarlig, eksplosiv og manglende samvittighetsfull atferd. Manipulasjon, bedrageri og problemer med å knytte mellommenneskelige relasjoner går også igjen i denne pasientgruppen. Det er anslått at personlighetsforstyrrelsen forekommer hos 2 til 4 prosent av menn, og 0,5 til 1 prosent hos kvinner. Personer med lidelsen har ofte hatt en livslang historie med antisosial atferd, og en fellesnevner synes å være problematisk oppvekst med lite tilfredsstillende familiære relasjoner. 80 prosent av pasientene anslås å være i fengsel. Pasientgruppen består av individer som er spesielt vanskelig å håndtere, og søken etter en effektiv behandling, både på et medisinsk og psykologisk plan, har vist seg å være en utfordring.
| Dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller antisosial personlighetsforstyrrelse, er en tilstand og personlighetsforstyrrelse med avvikende adferd, tanker og følelser. Tilstanden har gjennom mange år vært et sentralt tema innenfor psykologien, og det er uenighet om hvorvidt terapi har en effekt på pasienter med tilstanden.
Dyssosial personlighetsforstyrrelse blir antatt å være en kronisk lidelse, og blir karakterisert ved sosialt uansvarlig, eksplosiv og manglende samvittighetsfull atferd. Manipulasjon, bedrageri og problemer med å knytte mellommenneskelige relasjoner går også igjen i denne pasientgruppen. Det er anslått at personlighetsforstyrrelsen forekommer hos 2 til 4 prosent av menn, og 0,5 til 1 prosent hos kvinner. Personer med lidelsen har ofte hatt en livslang historie med antisosial atferd, og en fellesnevner synes å være problematisk oppvekst med lite tilfredsstillende familiære relasjoner. 80 prosent av pasientene anslås å være i fengsel. Pasientgruppen består av individer som er spesielt vanskelig å håndtere, og søken etter en effektiv behandling, både på et medisinsk og psykologisk plan, har vist seg å være en utfordring.
== ICD-10-definisjon ==
Tilstanden defineres som en personlighetsforstyrrelse i det internasjonale diagnosesystemet ICD-10, som er det offisielle diagnosesystemet som benyttes i Norge. Dyssosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose i ICD-10-systemet og har svært mye til felles med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV som er det amerikanske diagnosesystemet. Kriteriene i de to diagnosesystemene er ikke helt overlappende, slik at en person som tilfredsstiller kriteriene i DSM-IV ikke nødvendigvis gjør det i ICD-10. Selv om det er en betydelig overlapping i symptomer skiller både diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse seg fra det gamle psykopati-begrepet.
== DSM-IV-definisjon ==
Som en diagnose ut ifra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV består den i hovedsak av antisosiale adferdsmessige trekk og er ikke det samme som psykopati.
== Symptomer ==
For å oppfylle kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse skal man i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:
Utvise kald likegyldighet overfor andres følelser, manglende empati.
Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
Har lav frustrasjonstoleranse eller en lav aggresjonsterskel eller begge, inkludert voldelig adferd.
Manglende evne til å føle skyld eller til å lære av erfaringer eller straff.
Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.
== Årsaker ==
Man vet ikke nøyaktig hva som er årsaken til at noen mennesker utvikler patologiske dyssosiale personlighetstrekk. Som ved andre personlighetsforstyrrelser handler dette om et komplisert samspill mellom arvbarhet og miljøpåvirkninger. Man antar at dyssosial personlighetsforstyrrelse er en av de personlighetsforstyrrelsene som har en forholdsvis sterk arvelig komponent, og man ser ofte betydelige atferdsvansker hos disse personene i ung alder. Samtidig vil forskjellige miljøpåvirkninger kunne styrke eller svekke en utvikling mot dyssosiale personlighetstrekk.
== Behandling ==
Det kan være vanskelig å få individer med dyssosial personlighetsforstyrrelse til å delta i behandling. De opplever ofte et manglende ønske om endring, og kan legge skylden til problemer over på andre.
Ut fra det kognitive perspektivet antas personlighetsforstyrrelser å være et resultat av lite tilpassede skjemaer. Et kognitivt skjema kan beskrives som mentale representasjoner som er et resultat av hukommelse, persepsjon og tenkning. Det kan for eksempel være et skjema som representerer normer, korrekt atferd i en gitt situasjon, eller et skjema for mellommenneskelige relasjoner. I kognitiv behandling siktes det mot å redusere problematisk atferd og dysfunksjonell tankegang. I en pilotstudie ble pasienter bedt om å kartlegge egen dysfunksjonell atferd mot dem selv og andre ut fra et baseline AB design. Det ble deretter benyttet Dialektisk atferdsterapi (DBT). Dysfunksjonelle meninger om seg selv og om andre ble ansett å ha vært adaptive i personens individuelle oppvekstmiljø. Anvendelse av disse i voksen alder fører imidlertid til problemer. Det går utover mellommenneskelige relasjoner i de mange og varierte situasjonene som krever korrekt atferd. I behandling rettes det størst fokus mot den atferden som blir ansett for å være mest alvorlig. Behandlingen innebærer at pasienten prøver ut alternative atferdsformer som skal utfordre deres nåværende og lite funksjonelle tankesett. Det øves på psykososiale ferdigheter for å redusere impulsiv atferd og for økt emosjonell kontroll. Det terapeutiske forholdet anses å være svært viktig. Terapeuten bør sørge for opprettholdelse av en konsekvent og positiv holdning, mens relasjonen alltid holdes innenfor grensene til den terapeutiske alliansen.Studier viser at kognitiv terapi kan forbedre forståelse og forhold til andre mennesker, bidra til utvikling av et mer adaptivt adferdsmønster og endre holdninger.
Involvering av signifikante andre, for eksempel en ektefelle eller samboer, viser seg å være en viktig faktor for forbedring i terapi. Personer som kjenner pasienten kan bidra med informasjon og på denne måten underbygge evidens om effekt av terapien.På den annen side mener Yochelson og Samenow at nesten ingen metoder for behandling av dyssosiale pasienter er vellykkede.Når man bruker selvrapportering i kognitiv terapi kan dette være en kilde til feilrapportering. Dette kan skyldes manglende selvinnsikt eller et ønske om at behandlingen har fungert bedre enn det som er tilfellet. I tillegg kan ektefeller rapportere om bedringer som skyldes et sterkt ønske om forbedring.Det vil også være individuelle forskjeller i hvordan pasienter, terapeuter og signifikante andre tolker atferd og vurderer hvorvidt den er korrekt i en gitt situasjon. Disse kvalitative forskjellene kan bidra til å gi feilaktige resultater.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Helsebibliotekets sider om personlighetsforstyrrelser | Dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller antisosial personlighetsforstyrrelse, er en tilstand og personlighetsforstyrrelse med avvikende adferd, tanker og følelser. Tilstanden har gjennom mange år vært et sentralt tema innenfor psykologien, og det er uenighet om hvorvidt terapi har en effekt på pasienter med tilstanden. | 7,493 | 7,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barnevern_i_Norge | 2023-02-04 | Barnevern i Norge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barnevern', 'Kategori:Barnevern i Norge', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Barnevern i Norge er tjenester som i hovedsak utføres av kommunene. Bufetat står for den statlige delen av barnevernet.
Barnevernets arbeid har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven, som skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår er å sikre barns og unges oppvekstvilkår.
Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn.
| Barnevern i Norge er tjenester som i hovedsak utføres av kommunene. Bufetat står for den statlige delen av barnevernet.
Barnevernets arbeid har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven, som skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår er å sikre barns og unges oppvekstvilkår.
Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn.
== Barnevernloven ==
Lov om barneverntjenester (Barnevernloven) tar i sin formålsparagraf utgangspunkt i at barn og unge har rett til en god oppvekst og til å bli tatt vare på: «Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.»
Etter en lovendring fra 2018 slås det i § 1-5 fast at barn har rett til nødvendige tiltak etter loven når vilkårene for tiltak er oppfylt. Bestemmelsen gir et tydelig signal om at barnet er hovedpersonen i en barnevernssak, og den innebærer en rettighetsfesting av forsvarlige tiltak som er til barnets beste. Lovendringen bygger på Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre).Barnevernloven står i relasjon til både konvensjonsfestede og grunnlovsfestede rettigheter. Oppsummert er det vanlig å forstå barnevernets arbeid som forankret i følgende grunnleggende prinsipper; legalitetsprinsippet, prinsippet om forsvarlig saksbehandling, det biologiske prinsipp, det minste inngreps prinsipp, hensynet til barnets rett til medvirkning og hensynet til barnets beste.
== Prosessen i en barnevernsak ==
En barnevernsak kan starte med at barnevernet i kommunen/bydelen mottar en bekymringsmelding. En barnevernsak kan også starte med at den/de som saken gjelder selv tar kontakt fordi de ønsker bistand fra barnevernet.
I de tilfellene en barnevernsak starter med en melding, er vanligste melder politi eller barnevernvakt. Også barnet selv, familie, venner og naboer, eller offentlige institusjoner som skole, helsestasjon og barnehagen melder saker. Alle kan melde saker etter barnevernloven. Noen grupper av offentlige ansatte er pliktige til å melde når det er sannsynlig at det foreligger brudd på omsorgsplikten. For eksempel har ansatte i skolen plikt til å melde ved kjennskap til, eller mistanke om, forhold som er til skade for barnets helse og utvikling etter opplæringsloven § 15-3.Når barnevernet mottar en bekymringsmelding startes en undersøkelse, som så langt som mulig skal avdekke de faktiske forhold i familien det er sendt bekymringsmelding om. Undersøkelsen består vanligvis av hjemmebesøk, kontorsamtaler og innhenting av informasjon fra instanser med antatt kjennskap til barnet og/eller foreldrene. Omfanget av undersøkelsen vil variere alt etter meldingens alvorlighet eller barnevernets grad av bekymring. Undersøkelsen skal avsluttes etter tidsfrister fastsatt i barnevernloven.
Når undersøkelsen er over skjer ett av følgende:
Saken henlegges.
Det fattes vedtak om frivillige hjelpetiltak.
Saken legges frem for fylkesnemnda med forslag om tvangstiltak.
Saken avsluttes fordi det ikke var grunn til bekymring, bekymringsmelding var falsk, eller det ikke lenger er grunn bekymring.I litt over halvparten av sakene (2004: 53 %) konkluderer barnevernet med tiltak etter barnevernlovens § 4-4. Hjelpetiltak for barn og barnefamilier. Tvangstiltak, dvs. tiltak som gjøres uten enten foreldrenes eller andre personer med foreldreansvar eller barnets samtykke, med forbehold i barneloven § 31-33, må forelegges Fylkesnemnda for vedtak etter §§ 4-4, 4-10, 4-11, 4-12 eller 4-24.
I de aller fleste sakene kommer barnevernets tiltak til å dreie seg om frivillig hjelp til familien, såkalte hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. I de fleste tilfellene vil det bli gitt en eller annen form for råd og veiledning til familien. Videre er det vanlig med tiltak i form av bistand til barnehage-/SFO-plass, organisering og betaling av støttekontakt, organisering og betaling av fritidsaktiviteter. Også mer faglige tiltak som familieveiledning eller terapeutisk hjelp til foreldre og/eller barn og støtte til strukturering av familiens liv er vanlig.
Barnevernet kan, om nødvendig, føre sak for fylkesnemnda for iverksettelse av tiltakene etter barnevernlovens § 4-4. I saker hvor tiltak etter § 4-4 ikke er tilstrekkelig, eller på annen måte ikke fører frem, kan sak fremmes for fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.
== Fylkesnemnda ==
Fylkesnemnda er et statlig organ oppnevnt av Barne- og familiedepartementet og ledes av en jurist, som er dommer, med både fagpersoner og lekfolk blant de øvrige medlemmer.
Saker som behandles av fylkesnemnda er saker om midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, saker om omsorgsovertakelse, saker om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon og saker om tvangsmessig insitusjonsplassering av barn med alvorlige atferdsvansker.
Barnevernet kan også fremme sak for fylkesnemnda om tvangsbehandling av ungdommer med atferdsproblemer, jf. barnevernloven § 4-24.
== Omsorgsovertagelser ==
Barnevernet i Norge hadde i 2010 totalt omsorgen for 6 980 barn og unge mellom 0 og 18 år.Det er blitt vanskeligere å finne egnede fosterhjem, spesielt fordi det er blitt færre som ønsker å ta i mot fosterbarn. Så i praksis er det slik at en del større barn og ungdommer tilbringer tiden frem til de er myndige på institusjon (18 ). De aller fleste barn blir boende på en barneverninstitusjon i kortere eller lengre tid etter at omsorgen er fratatt foreldrene.
=== Akuttplasseringer ===
I enkelte saker gjør Barnevernet vedtak om akuttplassering. Dette skjer når barnet er utsatt for overgrep (4%), eller fordi foreldrene for øyeblikket er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av rus eller andre omstendigheter. Dette skjer oftest etter melding fra lærere, politi eller barnevernvakt. Tiltaket hjemles i barnevernloven § 4-6. Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner.
Akuttplasseringer etter barnevernloven må behandles av Fylkesnemnda i etterkant, for stadfestelse eller opphevelse.
== Barns rett til å bli hørt ==
Barnets rettigheter reguleres av barnevernloven § 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen: «Et barn skal informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det. Er barnet fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.
Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barnet alltid regnes som part.»
== Foreldrenes opplevelse av barnevernet ==
Undersøkelser har vist at foreldrenes opplevelse av barnevernet varierer og at det er svært personavhengig om samarbeidet mellom barnevern og foreldre er vellykket. Foreldrenes beretninger tyder på at opplevelse av barnevernet kan gripe inn i foreldrenes selvoppfatning og redusere selvfølelsen.
Foreldrenes erfaringer med de ulike fosterhjemmene er både positive og negative. Felles er beskrivelsen av bekymring når de ikke har kunnskap om hvordan barna har det. Tilstrekkelig informasjon om barnas hverdag, er ett gjennomgående behov hos alle foreldre i undersøkelsen - foreldrene vil trygges på at barna har det bra. Det er grunn til å tro at bedre informasjon vil øke de biologiske foreldrenes tillit ovenfor fosterforeldrene.
== Historie ==
Barnevern er i Norge i første rekke et etterkrigsfenomen, og et resultat av velferdsstatens utvikling. Før vergerådsloven kom var offentlig barnevern et lite koordinert fagfelt gjennom bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen. Og kunne like gjerne omfatte tukthus, som bortsetting til det som ble oppfattet å være gode hjem. I 1841 kom redningsanstaltbevegelsen da «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn» ble åpnet i Urtegata på Grønland i Oslo. Formålet med denne institusjonen – og med redningsanstaltbevegelsen i det hele – var å «redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for så mange Kandidater som muligt». Denne første anstalten fikk snart avleggere flere steder, og i 1874 kom det en endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10 og 14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt som alternativ til fengselsstraff. Den 6. juni 1896 ble den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år. Samme år ble vergerådsloven – eller Lov om behandling av forsømte børn som den egentlig het – vedtatt i Stortinget. Denne loven som trådte i kraft 1. januar 1900, var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Den ble utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz på hans eget initiativ.
Vergerådet skulle bestå av syv medlemmer, der kommunens sorenskriver og en prest var faste medlemmer. Fem representanter skulle oppnevnes av kommunestyret, hvorav en skulle være lege og helst en eller to skulle være kvinner. Rådet konstituerte seg selv.
Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år: Kriminelle barn, barn som ble ansett å være i fare for å bli «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre», barn som levde i fare for å bli sedelig fordervet, eller viste slik atferd at hjem og skole ikke rådde med dem. De tiltakene vergerådet kunne ta i bruk var alvorlig påtale og formaning til barn og foreldre; gi foresatte i hjem eller skole pålegg om refselse av barnet – dog innenfor lovens rammer. Vergerådet var også gitt myndighet til å ta barnet ut av hjemmet for plassering i en «pålidelig og hæderlig Familie»; i et barnehjem eller et skolehjem. Vergerådet kunne fradømme en eller begge foreldrene råderett over barnet.
Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene.
I 1935 var imidlertid bare halvparten av vergerådene i virksomhet. Mange vergeråd hadde ikke hatt saker på mange år. Likevel var tallet på barn under offentlig omsorg høyere enn dagens. I 1926 var 2873 barn bortsatt av fattigstyrene, 3308 av vergerådene. Til sammen 6181 barn (i 2004 hadde barnevernet i Norge totalt omsorgen for 5623 barn). I 1949 var tallene henholdsvis 3631 barn under fattigstyrets omsorg, 2293 barn under vergerådets (i alt 5924 barn). Landets befolkning har økt med en drøy million siden den gang.
Fattigstyrets og vergerådets oppgaver gikk til dels i hverandre, og rådene var både samarbeidspartnere og konkurrenter på det samme fagfeltet. Vergerådet grep inn ved barns kriminalitet eller atferdsvansker. Rådet fikk flest henvendelser fra påtalemyndighet eller skole. Vergerådet grep også inn overfor foreldre eller foresatt som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver eller som mishandlet sine barn. Fattigstyrets ansvar var primært de barn hvis familier fikk fattighjelp.
I 1947 ble det satt ned en barnevernkomité. Den skulle foreta en omfattende barnelovrevisjon. Barnevernkomiteen leverte i alt 6 innstillinger til Stortinget, hvorav den første var Lov om barnevern, som ble vedtatt 17. juli 1953. Denne loven koordinerte bestemmelsene nedfelt i vergerådsloven, forsorgsstyreloven (tidligere fattigstyret), helserådsloven og skoleloven. Det nye lovforslaget samlet bestemmelsene i én lov. Loven ble iverksatt den 1. juli 1954.
Barnevernloven av 1953 tok utgangspunkt i at det er foreldrene som har ansvar for barnet, og som skal sørge for at det får den omsorg det har behov for. Loven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Svakhetene med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan, samtidig som det skulle være et organ som forberedte og avgjorde tvangssaker. Og lovbestemmelsene som hjemlet tvangsinngrep ble kritisert fordi kriteriene ikke var formulert presist nok i lovteksten.
Den 17. juni 1992 vedtok derfor Stortinget en ny barnevernlov som tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Loven la også avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor og uavhengig av barnevernet. Denne loven ble igjen endret i et stortingsvedtak 21. desember 2000. Den viktigste forskjellen mellom loven av 1992 og endringene fra 2000, er at større vekt er lagt på barnevernets rolle som forebygger, og at hjelpetiltak skal være forsøkt i lengre tid før man har hjemmel for å sette inn tvangstiltak. Resultatene av disse tiltakene ble undersøkt av Lars B. Kristoffersen- NIBR, Norsk Institutt for Regionsforskning og strakte seg fra 1990 til 2002.Barnevernet har blitt kritisert for å foreta for mange omsorgsovertakelser, dette har også blitt omtalt i internasjonale media, som BBC.
Dette viser at det er noe galt med det norske barnevernet. Kvaliteten er ikke er god nok når vi ser en så grunnleggende svikt.
Våren 2022 ble det etter en landsomfattende undersøkelse av Statens helsetilsyn avdekket at de fleste av de kommunale barneverntjenestene som ble undersøkt, brøt loven. Helsetilsynet har aldri tidligere sett en så stor andel lovbrudd ved landsomfattende helsetilsyn. Leder av Barneombudet, Inga Bejer Engh, uttrykte bekymring over det som fremkom i undersøkelsen, og uttalte at resultatene fra undersøkelsen var i samsvar med en lang rekke rapporter og tilsyn, som over år har vist grunnleggende svikt i mange barneverntjenester.
== Barnevernets forvaltningsnivåer ==
Stat, fylkeskommune og kommune har i fellesskap ansvaret for å forvalte barnevernloven, og å utøve det praktiske arbeid i den forbindelse.
Staten har et overordnet ansvar for barnevernet, og ivaretar dette gjennom Barne- og familiedepartementet (BFD) og fylkesmannsembedene. BFD har ansvar for at lover og forskrifter praktiseres riktig og på en måte som fremmer lovens formål. Departementet skal sørge for at erfaringer med loven blir evaluert og for at endringer i regelverket utføres med bakgrunn i disse evalueringer. Dessuten skal departementet initiere forskning på fagfeltet og utarbeide informasjonsmateriell for barneverntjenesten.Statsforvalteren (som tidligere het Fylkesmannen) skal føre tilsyn med både det fylkeskommunale og det kommunale barnevernets virksomhet. Fylkesmannen har både en kontrollfunksjon og en råd- og veiledningsfunksjon. Fylkesmannen skal også føre tilsyn med både offentlige og private barneverninstitusjoner. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak fattet i barnevernet, som ikke hører inn under Fylkesnemndas myndighetsområde.Statens helsetilsyn er overordnet tilsynsmyndighet for barnevernet og styrer fylkesmennenes tilsyn og klagebehandling. Etter landsomfattende tilsyn utgir Helsetilsynet oppsummeringsrapporter.Fylkesnemnda har ansvar for å fatte vedtak om en rekke tiltak etter barnevernloven. I første rekke der barnevernet går inn med tvang. Det er imidlertid verdt å merke seg at Fylkesnemnda også fatter vedtak der alle parter er enige om avgjørelsen. Fylkesnemnda er et uavhengig, statlig forvaltningsorgan som stort sett følger de samme saksbehandlingsregler som de som gjelder for alminnelige domstoler. Nemnda er satt sammen av en leder, som er jurist, to medlemmer fra et utvalg av sakkyndige og to medlemmer fra et utvalg av legfolk. Medlemmene oppnevnes av Barne- og likestillingsdepartementet.Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har ansvar for barneverninstitusjoner, rekruttere og formidler fosterhjem, sentre for foreldre og barn, omsorgssentre for enslige, mindreårige asylsøkere og flyktninger og ulike støttetiltak til kommunenes barneverntjeneste.Kommunen er ansvarlig for alle oppgaver gitt i barnevernloven, som ikke er lagt til et statlig eller til et fylkeskommunalt organ. Dermed er det vesentligste av barnevernets oppgaver et kommunalt ansvar. Kommunen skal igangsette undersøkelser i familier de får kjennskap til, som kan omfattes av barnevernloven, den skal følge opp undersøkelsene med råd og veiledning der dette er nødvendig, og kommunen skal iverksette tiltak der vedtaksmyndigheten ikke er lagt til Fylkesnemnda. Dette betyr at det kommunale barnevernet bare fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Unntaket er akuttplasseringer (se over). Kommunen har ansvar for saksforberedelse og for forslag til vedtak for saker til Fylkesnemnda. Etter at vedtak er fattet i Fylkesnemnda har kommunen ansvaret for å iverksette vedtaket og å følge opp barn og familie. Kommunen har også ansvar for å godkjenne fosterhjem. Denne godkjenningen gis av barneverntjenesten i den kommunen hvor fosterhjemmet fysisk befinner seg. Alle kommuner skal ha en administrasjon med en leder, som har ansvar for de lovpålagte oppgavene etter barnevernloven. Kommunen står fritt om et folkevalgt organ skal ha ansvar for oppgaver etter loven. Dersom kommunen ønsker å oppnevne et slikt organ for behandling av klientsaker, skal dette ha fem medlemmer. Videre har kommunen ansvar for å drive generell forebyggende virksomhet. Ifølge barnevernlovens § 3-1 første ledd skal kommunen følge nøye med på de forhold som barn vokser opp under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. I henhold til lovens § 3-1 annet ledd, har barneverntjenesten et spesielt ansvar for å avdekke omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emosjonelle problemer og sette inn tiltak i forhold til dette.
== Se også ==
Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Lindboe Barnevernrett, 6. utg 2012 ISBN 9788215020556
== Eksterne lenker ==
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
Landsforeningen for barnevernsbarn
Bufdirs nettbibliotek, finn kunnskap om barnevnern og familievern, oppvekst, likestilling og ikke-diskriminering
NOU 2000:12: Barnevernet i Norge
Tilsynsmelding. Årlig publikasjon fra Statens helsetilsyn med artikler om funn i tilsynet og statistikk over tilsyn og klagebehandling (besøkt 6. mars 2014)
Vil sette incest på timeplanen | Barnevern i Norge er tjenester som i hovedsak utføres av kommunene. Bufetat står for den statlige delen av barnevernet. | 7,494 | 7,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aker_Brygge | 2023-02-04 | Aker Brygge | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Aker Brygge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Oslo'] | Aker brygge er et område og et kjøpesenter i bydel Frogner i Oslo. Om lag 6 000 personer arbeider på Aker brygge til daglig, og rundt 900 har sin bolig her.
| Aker brygge er et område og et kjøpesenter i bydel Frogner i Oslo. Om lag 6 000 personer arbeider på Aker brygge til daglig, og rundt 900 har sin bolig her.
== Avgrensning ==
Aker Brygge ligger på vestsiden av Pipervika, en arm av Oslofjorden. Strøket har klare gategrenser: Dokkveien i øst, Munkedamsveien (som Ring 1) i nord, og den navnløse veien til Filipstadkaia i vest. Dermed grenser Aker Brygge til Vika i øst og nord, Filipstad i vest (for Aker Brygges nordlige del), Tjuvholmen i sørvest, og Oslofjorden i sør.
== Historie og utvikling ==
Aker Brygge ligger på det tidligere verftsområdet til Akers mekaniske verksted, som ble nedlagt i 1982. Før verkstedet etablerte seg her i 1854, ble området kalt Holmen. Det var en gammel løkke hvor noen industribedrifter etablerte seg og en forstadsbebyggelse vokste fram tidlig på 1800-tallet.
Utbyggingen av Aker Brygge ble gjennomført i fire trinn av eiendomsselskapet Aker Eiendom AS. En del gamle industribygninger ble revet, mens flere av de store verkstedshallene ble ombygget til forretningslokaler. Første byggetrinn sto ferdig i 1986 med Telje-Torp-Aasen som arkitekter. Fjerde og siste byggetrinn, forsikringsselskapet Storebrands nybygg mot Munkedamsveien, sto ferdig i 1998.
Norwegian Property er største eier på Aker Brygge og pusset opp store deler av både bygg og uteområder for over 2 milliarder kroner i perioden mellom 2010 og 2015.
Det er også ca. 400 boliger på Aker Brygge, og er registrert av Oslo kommune at det bor 433 mennesker her (rodens grenser er identiske med strøket).
=== Severdigheter ===
I Terminalbygget henger kunstverket Sundial for Spatial Echoes av arkitekt og kunstner, Tomás Saraceno. På Bryggetorget står kunstverket South Oslo av Jacqueline Donachie. Skulpturen er oppvarmet og ment som en møteplass eller oppholdssted for folk i området. I tillegg, langs Holmens gate og i Grundingen er det ulike messingskilt nedfelt i steinhellene. De representerer ulike verktøy og maskiner brukt på Akers Mekaniske verksted og har ulike navn, oppkalt etter ulike arbeideres kallenavn.
== Dagens situasjon ==
Aker Brygge er en betydelig møteplass med shopping, servering og underholdning. Området, som hvert år besøkes av nærmere 12 millioner mennesker, består av 41 butikker og kaféer samt 27 serveringssteder. Latter/Stand Up Norge, kontorlokaler og leiligheter finnes også. Hele eiendomsmassen er på 260 000 m².
Trikklinje 12 har holdeplass her, bussholdeplasser, Nasjonalteateret jernbane- og t-banestasjon og båtterminal finnes innenfor en gangavstand på 1-5 min. Aker Brygge p-hus (Europark) med 907 P-plasser inkl. elbil-plasser. På utsiden finner man Nordens største elbilparkering. I tillegg finnes det en småbåthavn, Aker Brygge Marina, og terminal for Nesoddbåtene på området.
Gatene på Aker Brygge er Beddingen, Bryggegata, Bryggegangen, Dokkveien, Fjordalleen, Grundingen, Holmens gate, Koøyet, Riggergangen, Sjøgata, Stranden og Støperigata. Kaien langs Pipervika heter Tingvallakaia (etter de tidlige amerikabåtene i Thingvalla-linjen). Mot Tjuvholmen ligger Bryggetorget og bak Terminalbygget Ragnar Kalheims plass.
Aker Brygge inngår i planene for Havnepromenaden, som ble vedtatt i 2008. Promenaden vil gå over broen fra Tjuvholmen og langs Stranden og videre til Rådhusplassen.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pia Brodahl: Aker Brygge 1985-1990. Byminner, 3/2008, side 50-59
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aker Brygge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Guide til Aker Brygge | En brygge er en installasjon i sjøkanten der båter kan legges til land og fortøyes, og der lasting og lossing kan foregå. En brygge står gjerne vinkelrett på land, men begrepet brukes også om installasjoner langs land, og om konstruksjoner som kan kalles kai. | 7,495 | 7,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pulp_Fiction | 2023-02-04 | Pulp Fiction | ['Kategori:Antologifilmer', 'Kategori:Artikler hvor elementer mangler oversatte etiketter via wd-norsk test', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramakomedier fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1994', 'Kategori:Filmer regissert av Quentin Tarantino', 'Kategori:Gullpalmen-vinnere', 'Kategori:Kriminalfilmer fra USA'] | Pulp Fiction er en amerikansk film fra 1994 og var det store gjennombruddet for regissør og manusforfatter Quentin Tarantino. Den vant i 1994 Gullpalmen ved Cannes filmfestival, og i 1995 Oscar for beste manus. Filmen var også nominert til en rekke andre Oscar-priser, deriblant beste film.
Hele handlingen i Pulp Fiction foregår i Los Angeles. Historien dreier seg rundt flere forskjellige historier som til slutt vikler seg sammen. Filmen hopper også flere ganger fram og tilbake i tid. Tematikken er blant annet stoffmisbruk og svindel i kriminelle miljøer.
Et annet særtrekk ved Pulp Fiction, som er veldig typisk for Tarantinos filmer, er de mange diskusjonene mellom personene om trivialiteter – som for eksempel hvorfor en «quarter pounder»-burger kalles «royale» i Frankrike, eller hvorvidt hunden er et skittent dyr eller ikke.
Tittelen «Pulp Fiction» kan best oversettes til Kiosklitteratur; fortellingene i filmen er inspirert av det trivielle lesestoffet man finner i såkalte pulp magazines, billige blader trykket på papir av dårlig kvalitet med romaner og noveller skrevet av lavt betalte forfattere.
| Pulp Fiction er en amerikansk film fra 1994 og var det store gjennombruddet for regissør og manusforfatter Quentin Tarantino. Den vant i 1994 Gullpalmen ved Cannes filmfestival, og i 1995 Oscar for beste manus. Filmen var også nominert til en rekke andre Oscar-priser, deriblant beste film.
Hele handlingen i Pulp Fiction foregår i Los Angeles. Historien dreier seg rundt flere forskjellige historier som til slutt vikler seg sammen. Filmen hopper også flere ganger fram og tilbake i tid. Tematikken er blant annet stoffmisbruk og svindel i kriminelle miljøer.
Et annet særtrekk ved Pulp Fiction, som er veldig typisk for Tarantinos filmer, er de mange diskusjonene mellom personene om trivialiteter – som for eksempel hvorfor en «quarter pounder»-burger kalles «royale» i Frankrike, eller hvorvidt hunden er et skittent dyr eller ikke.
Tittelen «Pulp Fiction» kan best oversettes til Kiosklitteratur; fortellingene i filmen er inspirert av det trivielle lesestoffet man finner i såkalte pulp magazines, billige blader trykket på papir av dårlig kvalitet med romaner og noveller skrevet av lavt betalte forfattere.
== Rolleliste ==
== Handling ==
=== Pumpkin og Honey Bunny ===
Filmen starter med det småkriminelle paret Ringo (Pumpkin) og Yolanda ('Honey Bunny) som spiser frokost på en restaurant, og bestemmer seg for å rane den. Scenen avsluttes idet de går til aksjon. Deretter kommer åpningssekvensen, og handlingen skifter til neste historie.
=== Jules og Vincent ===
Handlingen skifter til leiemorderne Jules og Vincent, som diskuterer hamburgere og kulturforskjeller mens de er på vei til å hente en stjålet koffert på vegne av gangsterbossen Marsellus Wallace. Jules og Vincent finner og dreper de stakkars tullingene som har forsøkt å svindle Marsellus, etter at Jules har sitert Esekiel 25:17. På et senere tidspunkt kommer en av personene ut av toalettet, og skyter på Jules og Vincent på kloss hold, men klarer utrolig nok å bomme, og blir deretter selv skutt. Etter dette blir Jules overbevist om at han har vært vitne til et mirakel, og bestemmer seg for å starte et nytt og bedre liv. Vincent er likevel mer skeptisk til det og tror det bare var flaks eller skjebnen som brøt inn.
=== Vincent og Mia ===
Etter dette går handlingen et stykke framover i tid, hvor Marsellus Wallace forklarer den avdankede bokseren Butch Coolidge at han skal tape en fikset boksekamp. Deretter ber Marsellus Vincent om å ta hans kone Mia med på byen, mens han selv er utenbys. Vincent gjør som han har blitt fortalt, og Vincent og Mia havner på en 50-tallsrestaurant hvor de blant annet fremfører et dansenummer, som er en av de mest kjente scenene fra filmen. Etter at de har kommet hjem, oppdager Mia en pose heroin i Vincents jakke, mens Vincent er på toalettet. Hun tror pulveret er kokain, og er døden nær etter å ha tatt en overdose når Vincent kommer ned igjen. Vincent tar umiddelbart med seg Mia til sin narkotikalanger Lance, hvor de får gjenopplivet henne med en adrenalininnsprøytning. De blir begge enige om å aldri fortelle denne historien til Marsellus.
=== Butch og Marsellus ===
I den neste historien, skifter handlingen tilbake til den avdankede bokseren Butch. Historien starter med et tilbakeblikk til da Butch var en liten gutt, og fikk høre hvilke lidelser hans far (som døde i Vietnam) måtte gå gjennom for å berge en klokke han hadde arvet etter sin far. Deretter hopper handlingen til etter boksekampen, hvor Butch ikke bare har svindlet Marsellus og vunnet kampen, men også tatt livet av sin motstander. Han drar rett tilbake til motellet hvor han bor sammen med sin kjæreste Fabienne. De har tenkt å flykte fra byen neste morgen, men den planen må endres når det viser seg at Fabienne har glemt å pakke ned klokken. Butch nekter å forlate byen uten klokken, og drar, med livet som innsats, tilbake til sin gamle leilighet for å finne den.
Butch finner klokken ganske kjapt. Han finner også en maskinpistol på kjøkkenet, som har blitt forlatt av Vincent, som (nok en gang) er på toalettet. Butch skyter Vincent og legger på flukt. Tilfeldigvis støter han på ingen ringere enn Marsellus når han er på vei tilbake til motellet, og de begynner å slåss på en army shop. Innehaveren henter fram et gevær og slår begge i svime. Når Butch og Marsellus våkner er de bundet fast til hver sin stol i butikkens kjeller. Like etterpå ankommer butikkinnehaveren og hans venn Zed. De tar Marsellus med på bakrommet og voldtar ham. I mellomtiden klarer Butch å komme seg løs, og tenker først på å stikke av; men når han finner et samuraisverd i butikklokalet, drar han ned i kjelleren igjen, og dreper butikkinnehaveren, og utfordrer Zed til å prøve seg. Marsellus skyter Zed i skrittet, og sverger på å torturere ham med middelaldermetoder resten av hans korte liv. Marsellus viser sin takknemlighet overfor Butch ved å sette en strek over svindelen, mot at Butch forlater Los Angeles for alltid og mister alle sine privilegier der.
=== Bonnie-situasjonen ===
Handlingen skifter tilbake til Jules og Vincent, like etter massakren tidligere i filmen. De er på vei tilbake til Marsellus' hovedkvarter, og har Marvin, den eneste overlevende fra leiligheten, med seg i bilen. Bilen treffer imidlertid et hull i asfalten, og Vincents pistol går av og skyter Marvin. Dermed må Jules og Vincent komme seg vekk fra hovedveien i full fart. De drar hjem til Jules' venn Jimmie, som bor like i nærheten. Jimmie er selvsagt ikke glad for å få en bil med et blodig lik i baksetet i sin garasje – spesielt med tanke på at hans kone Bonnie snart kommer hjem fra nattskift – og de får to timer på seg til å få bilen og liket vekk. Jules ringer Marsellus, som igjen ringer rengjøreren Winston Wolf, og med hans hjelp klarer Jules og Vincent å kvitte seg med både bilen og liket, og forsvinne fra Jimmies hus før Bonnie kommer hjem.
=== Frokosten ===
Etter å ha blitt kvitt liket og bilen, drar Jules og Vincent på en restaurant for å spise frokost. Etter å ha diskutert mirakelet som skjedde tidligere på dagen, må Vincent (enda en gang) på toalettet. Mens han er på toalettet, blir restauranten ranet av Ringo og Yalanda som har sittet ved et annet bord. «Beklager å ødelegge egotrippen din, men dette er ikke første gang jeg ser inn i løpet på en pistol,» sier Jules når Ringo kommer for å rane ham. Jules tar kontroll over situasjonen, og historien ender med at Ringo og Yolanda er glade for å komme seg ut fra restauranten i live. Deretter bestemmer Jules og Vincent seg for at det kanskje er best at de også stikker fra restauranten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Pulp Fiction (1994) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pulp Fiction på Internet Movie Database
(no) Pulp Fiction hos Filmfront
(no) Pulp Fiction på NRK TV
(sv) Pulp Fiction i Svensk Filmdatabas
(da) Pulp Fiction i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Pulp Fiction på Allociné
(nl) Pulp Fiction på MovieMeter
(en) Pulp Fiction på AllMovie
(en) Pulp Fiction på Turner Classic Movies
(en) Pulp Fiction på Rotten Tomatoes | Pulp er et britisk band som ble startet allerede i 1978, men de fleste forbinder bandet med britpop-bølgen midt på 1990-tallet. Pulp tok pause på ubestemt tid i 2001. | 7,496 | 7,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vulkan | 2023-02-04 | Vulkan | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:3°Ø', 'Kategori:54°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Geologiske prosesser', 'Kategori:Naturkatastrofer', 'Kategori:Vulkaner'] | Se Vulkan (Oslo) for industriområdet i Oslo som ble gentrifisert på 2000-tallet. Se Vulkan (API) for IT-grensesnittet.
En vulkan er en geologisk formasjon, som dannes når magma (flytende masse på 700–1350 °C fra en planets indre) nærmer seg overflaten, danner et magmakammer, og til slutt bryter gjennom overflaten. Magmaen kan så flyte nedover fjellsiden som lava – eller sendes ut som aske, faste eller delvis smeltede steinblokker («bomber»), og/eller pyroklastiske strømmer («glødende skyer»). På jorda dannes vulkaner ofte ved kontinentalplategrensene der platene dras fra hverandre eller møter hverandre. En midthavsrygg, for eksempel Den midtatlantiske ryggen, kan ha vulkaner som skapes når de tektoniske platene dras fra hverandre. Ildringen i Stillehavet er et eksempel på vulkaner skapt i subduksjonssoner når plater møtes. Vulkaner kan også dannes der jordskorpa blir strukket eller tynnet ut, slik som Riftdalen i Afrika og Rio Grande-riften i Nord-Amerika. Vulkaner dannes vanligvis ikke der to tektoniske plater glir på langs av hverandre. Utenom plategrensene forekommer vulkaner som antas å skyldes varmepunkter i jordskorpen.
| Se Vulkan (Oslo) for industriområdet i Oslo som ble gentrifisert på 2000-tallet. Se Vulkan (API) for IT-grensesnittet.
En vulkan er en geologisk formasjon, som dannes når magma (flytende masse på 700–1350 °C fra en planets indre) nærmer seg overflaten, danner et magmakammer, og til slutt bryter gjennom overflaten. Magmaen kan så flyte nedover fjellsiden som lava – eller sendes ut som aske, faste eller delvis smeltede steinblokker («bomber»), og/eller pyroklastiske strømmer («glødende skyer»). På jorda dannes vulkaner ofte ved kontinentalplategrensene der platene dras fra hverandre eller møter hverandre. En midthavsrygg, for eksempel Den midtatlantiske ryggen, kan ha vulkaner som skapes når de tektoniske platene dras fra hverandre. Ildringen i Stillehavet er et eksempel på vulkaner skapt i subduksjonssoner når plater møtes. Vulkaner kan også dannes der jordskorpa blir strukket eller tynnet ut, slik som Riftdalen i Afrika og Rio Grande-riften i Nord-Amerika. Vulkaner dannes vanligvis ikke der to tektoniske plater glir på langs av hverandre. Utenom plategrensene forekommer vulkaner som antas å skyldes varmepunkter i jordskorpen.
== Etymologi ==
Ordet vulkan er avledet fra navnet på den italienske øya Vulcano. Ifølge den romerske mytologi er øya smien til ildguden Vulcanus. Læren om vulkaner kalles vulkanologi.
== Platetektonikk ==
=== Divergerende plategrenser ===
På midthavsrygger driver to tektoniske plater fra hverandre. Ny havbunnsskorpe dannes av varm, smeltet stein som sakte avkjøles og størkner. Skorpen er svært tynn på midthavsrygger siden platene drar i hver sin retning. Trykket frigjøres på grunn av den tynne skorpen og fører til adiabatisk utvidelse og delvis smelting av mantelen. Denne smeltingen fører til vulkanisme og danner ny havbunnsskorpe. De fleste divergente plategrensene fins på havbunnen, og derfor skjer mesteparten av vulkanaktiviteten under sjøen. Black smoker eller svartrøykarer er eksempel på denne typen vulkansk aktivitet. Der midthavsryggen kommer over havnivå blir det dannet vulkanske øyer, som Island.
=== Konvergente plategrenser ===
Subduksjonssoner er steder der to plater, vanligvis en havplate og en kontinentalplate, kolliderer. I dette tilfellet forsvinner havplaten under kontinentalplaten og danner en dyp havgrøft like utenfor kysten. Skorpen vil da smelte på grunn av varmen fra mantelen og bli til magma. Dette kommer av at vanninnholdet fører til lavere smeltepunkt. Magmaen som dannes her er ofte veldig viskøs (tyktflytende) på grunn av det store innholdet av silikater og kommer sjelden til overflaten, men kjøles ned i dypet. Hvis den kommer til overflaten dannes det en vulkan. Typiske eksempler på denne typen vulkaner er Etna og vulkanene i Ildringen i Stillehavet.
=== Varmepunkt ===
Varmepunkter ligger vanligvis ikke på ryggene til jordskorpeplatene, men over mantelplummer, der konveksjon i jordas mantel danner søyler med varmt stoff som stiger til de møter jordskorpen, som har en tendens til å være tynnere enn andre steder på Jorda. Temperaturen i plummen får skorpen til å smelte og danne kanaler der magmaen kan trenge gjennom. Siden jordskorpeplatene flytter seg mens mantelplummane er stasjonære, vil hver vulkan etter hvert bli inaktiv og en ny vulkan dannes der jordskorpen flytter seg over søylestrømmen. Det foreligger teorier om at øyene Hawaii har blitt dannet på denne måten.
== Vulkantyper ==
Den vanligste oppfatningen av en vulkan er et kjegleformet fjell som spyr ut lava og giftige gasser fra et krater på toppen.
Kjeglevulkaner er vulkaner med bratte skråninger, 33 graders helning eller mer. De blir maks 300 meter høye og er den minste av de tre vulkantypene. De andre typene er skjoldvulkan og sammensatt vulkan.Dette beskriver bare en av mange typer vulkaner, og egenskapene til vulkaner er langt mer kompliserte. Oppbyggingen og atferden til vulkaner er avhengig av mange faktorer. Noen vulkaner har kuperte topper formet av lavadomer i stedet for et krater på toppen, mens andre vulkaner har landskap som massive platåer. Ventiler som støter ut vulkansk materiale (lava, som er navnet til magma som har kommet opp på overflaten, og aske) og gasser (hovedsakelig damp og magmatiske gasser) fins hvor som helst på vulkanen. Mange av disse ventilene danner mindre kjegler som den i Pu'u 'Ō'ō på den ene siden av Kīlauea på Hawaii.
Type vulkan avhenger blant annet av magmaens sammensetning og vulkanens plassering i forhold til kontinentalplatene. Der hvor kontinentalplatene glir fra hverandre, dannes gjerne vulkaner med lettflytende lava. Disse har gjerne relativt rolige utbrudd, men lavaen renner fort og kan derfor være farlig. Eksempler kan være vulkanene i Riftdalen i Øst-Afrika eller Beerenberg på Jan Mayen. En annen type forekommer der hvor kontinentalplater kolliderer. Disse har gjerne tyktflytende lava som danner propper i krateret som sperrer trykket inne. Resultatet er eksplosjonsartede utbrudd, som i Mount St. Helens i USA, vulkanene i Karibia, Vesuv i Italia og Krakatau i Indonesia. Muddervulkaner, som er formasjoner som ofte ikke er assosiert med magmatisk aktivitet, har ofte lavere temperaturer enn ildvulkaner, bortsett fra når de egentlig er ventiler på en ildvulkan.
Verdens høyeste aktive vulkan i dag er sannsynligvis Ojos del Salado som ligger på grensen mellom Chile og Argentina og har en høyde på 6 891 moh. Den har riktignok bare vist mindre tegn til aktivitet i den senere tid. Andre meget høye aktive vulkaner er Llullaillaco (også på grensen mellom Chile og Argentina) og Cotopaxi (Ecuador).
=== Veldig variasjon i eksplosivitet ===
Eksplosiviteten eller energiutfoldelsen i et utbrudd varierer innen vide grenser. De voldsomste utbruddene er hundrevis av millioner ganger så energirike som de «svakeste». Som mål på energimengden i et utbrudd brukes vanligvis mengden utstøtt materiale (ejekta), hvor 10-logaritmen av dette volumet uttrykkes på VEI-skalaen (vulkaneksposivitetsindeksen). En økning på én VEI-enhet tilsvarer altså en tidobling av utstøtte masse. De «svakeste» utbruddene har en VEI på 0. Ved det eksplosive utbruddet i 1980 utstøtte Mount St. Helens ca. 1 km³ masse og hadde VEI 5, Pinatubo i 1991 hadde VEI 6; en supervulkan slipper ut minst 1000 km³ masse og har en VEI på minst 8.
=== Vulkaner andre steder i solsystemet ===
Av slike vulkaner kan nevnes de fire store vulkanene på Mars, hvorav Olympus Mons er den største, som med sin over 20 000 meters høyde er solsystemets høyeste kjente fjell. På overflaten til Venus finner man også flere formasjoner av vulkansk opprinnelse. Man har imidlertid ikke påvist noen vulkansk aktivitet på Venus og Mars i vår tid. Området med flest vulkaner i hele solsystemet er Jupiters måne Io med kontinuerlig og voldsom vulkansk aktivitet. Kryovulkaner (eller isvulkaner) er særlig vanlig på noen måner av Jupiter, Saturn og Neptun
=== Skjoldvulkaner ===
Hawaii og Island er eksempler på steder der vulkaner støter ut store mengder basaltisk lava i ikke-eksplosive utbrudd som gradvis bygger opp vide fjell med en skjoldlignende profil. Lavaen deres er generelt svært varm og flytende og kan derfor strømme over lange avstander. Den største skjoldvulkanen på Jorda, Mauna Loa, stiger over 9 000 m opp fra havbunnen, er 120 km i diameter og danner en del av selve øya Hawaii, sammen med andre skjoldvulkaner som Mauna Kea og Kīlauea. Olympus Mons på Mars er den største skjoldvulkanen i solsystemet. Mindre utgaver av skjoldvulkaner er lavakjegler og lavahauger.
=== Sinderkjegler ===
Vulkankjegler eller sinderkjegler oppstår i forbindelse med utbrudd som stort sett kaster ut små biter av slagg eller pyroklastisk stein (begge ser ut som slagg eller sinder, derav navnet på vulkantypen), som bygger seg opp rundt åpningen. Disse utbruddene kan være forholdsvis kortvarige og produsere kjegleformede åser med høyder på 30 til 400 meter. De fleste sinderkjeglene har bare ett utbrudd. Sinderkjegler kan dannes som sideventiler til større vulkaner eller oppstå på egen hånd. Paricutín i Mexico og Sunset Crater i Arizona er eksempler på sinderkjegler.
=== Stratovulkaner ===
Stratovulkaner er høye, kjegleformede fjell som består av lavastrømmer og annet som er kastet ut av vulkanen i forskjellige lag. Det er de forskjellige lagene (stratum) som har gitt navn til denne typen vulkaner. Stratovulkaner blir også kalt komposittvulkaner. Klassiske eksempler er Fuji-fjellet i Japan, Mayon på Filippinene og Vesuv og Stromboli i Italia.
=== Supervulkaner ===
Supervulkan er et populært uttrykk for en vulkan som har hatt minst ett ekstremt voldsomt utbrudd (superutbrudd). Den har vanligvis en større kaldera. Et superutbrudd kan skape katastrofer på enorm, av og til kontinental eller global, skala. Slike utbrudd kan føre til lavere global temperatur i mange år etter utbruddet på grunn av de store mengdene med svovel og aske som kastes ut. Dette er den farligste av alle vulkantyper. Eksempler på denne typen vulkaner er Yellowstone-vulkanen i Yellowstone nasjonalpark vest i USA, Lake Taupo i New Zealand og Tobasjøen på Sumatra i Indonesia. Det sier noe om voldsomheten at Tobasjøen (kalderaen etter superutbruddet for ca. 74 000 år siden) måler ca. 95x28 km, mens krateret etter Mount St. Helens-utbruddet måler ca. 2x3 km.
Supervulkaner er vanskelige å identifisere på grunn av de store områdene de dekker, og fordi superutbrudd er svært sjeldne. Det hittil siste var Taupo for ca. 26 000 år siden. Store vulkanområder blir også regnet som supervulkaner på grunn av de store mengdene basaltisk lava som blir kastet ut.
=== Undersjøiske vulkaner ===
Undersjøiske vulkaner er vanlige på havbunnen. Noen er aktive og i grunt vann kan de kaste ut damp og stein høyt over havoverflaten. Mange andre ligger på så store dyp at den enorme vekten av alt vannet over dem hindrer eksplosive utbrudd av damp og gasser, men de kan oppdages med hydrofoner og ved misfarging av vannet på grunn av vulkanske gasser. Selv store undersjøiske utbrudd kan oppstå uten at det merkes på overflaten. Som følge av rask avkjøling i vann sammenlignet med luft og økt oppdrift danner undersjøiske utbrudd ofte bratte søyler over vulkanventilene sine sammenlignet med vulkaner på landoverflaten. De kan bli så høye at de bryter havoverflaten og danner nye øyer. Putelava er vanlig i forbindelse med undersjøiske vulkaner.
=== Subglasiale vulkaner ===
Subglasiale vulkaner oppstår under en iskalott. De består av flat lavautstrømning på toppen av utstrakt putelava og palagonitt. Når iskalotten smelter kollapser lavaen på toppen og danner fjell med flate topper. Så kollapser putelavaen og gir en fjellside med helling på 37,5°. Disse vulkanene blir også kalt platåfjell, tuya eller (mer sjelden) moberg. Gode eksempler på denne typen vulkaner finnes på Island og i Britisk Columbia. Opphavet til uttrykket kommer fra Tuya Butte, som er en av flere tuyaer i området ved Tuyaelva og Tuyafjellene nord i British Columbia. Tuya Butte var den første av denne typen vulkaner som ble analysert og navnet har derfor siden blitt brukt om alle vulkanformasjoner av denne typen.
== Vulkansk aktivitet ==
En måte å klassifisere vulkaner er hyppigheten av vulkanutbrudd. Jevnlige utbrudd forekommer fra en aktiv vulkan, en sovende vulkan har sjeldne utbrudd, mens en utslukket vulkan ikke har hatt historisk kjente utbrudd. Slik klassifikasjon brukes for turister, men siden vulkaner har flere millioner års levetid blir enkeltstående hendelser som disse av liten betydning for vulkanologisk klassifisering.
Det fins egentlig ikke en konsensus hos vulkanologer om hvordan man skal definere en «aktiv» vulkan. Levetiden til en vulkan kan variere fra måneder til flere millioner år og slike karakteristikker kan oppfattes som meningsløse sammenlignet med levetiden til menneske eller til og med sivilisasjoner. For eksempel har mange av Jordas vulkaner hatt mange utbrudd de siste par tusen årene, men mange viser ikke for tiden tegn på utbrudd. Med tanke på den lange levetiden til slike vulkaner er de svært aktive. I løpet av et menneskeliv er de derimot ikke særlig aktive.
Forskere regner vanligvis en vulkan som aktiv om den er i utbrudd eller viser tegn på uro, som uvanlig jordskjelvaktivitet eller vesentlige gassutslipp. Mange forskere regner også en vulkan som aktiv om den har hatt utbrudd i historisk tid. Det er viktig å merke seg at lengden på historisk tid varierer fra region til region, i middelhavsområdet mer enn 3000 år bakover i tid, men på Hawaii bare litt mer enn 200 år. Smithsonian Global Volcanism Programs definisjon for en aktiv vulkan er at den har hatt utbrudd i løpet av de siste 10 000 år.
Sovende vulkaner er de som ikke er aktive nå for tiden (som definert over), men kan bli aktive eller få nye utbrudd igjen. Det hender likevel ofte at vulkaner som forskere regner som aktive blir omtalt som sovende av ikke-fagpersoner eller i media.
Utdødde vulkaner er de som forskerne ikke regner med vil få utbrudd igjen. Om en vulkan virkelig er utdødd eller ikke er ofte vanskelig å avgjøre. Siden kalderaen til «supervulkaner» kan ha en utbruddssyklus på millioner av år kan en kaldera som ikke har hatt utbrudd på titusenvis av år regnes som sovende og ikke utdødd. Yellowstone Caldera i Yellowstone nasjonalpark er minst to millioner år gammel, men har ikke hatt kraftige utbrudd på rundt 640 000 år, selv om det har vært noe aktivitet i nyere tid. Det har vært hydrotermale utbrudd for mindre enn 10 000 år siden og lavastrømmer for om lag 70 000 år siden. På grunn av dette regnes ikke Yellowstone Caldera som utdødd. Faktisk produserer kalderaen ofte jordskjelv, har et særs aktivt geotermisk system og fører til at jordoverflaten hever seg.
== Vulkansk materiale ==
=== Lavasamansetning ===
En annen måte å klassifisere vulkaner på er etter hva slags sammensetning lavaen som velter ut har, siden dette påvirker formen til vulkanen. Lava kan generelt klassifiseres i fire forskjellige grupper (Cas & Wright, 1987):
Om magmaen inneholder mye (>63 %) silikat blir lavaen kalt felsisk.
Felsisk lava (eller rhyolitter) er ofte svært viskøs (renner sakte) og blir kastet ut som kupler eller eller korte, avgrensede strømmer. Viskøs lava danner som regel stratovulkaner eller lavadomer. Lassen Peak i California er et eksempel på en vulkan dannet av felsisk lava og er egentlig en stor lavadom.
Siden silikatmagma er så viskøs fanger den ofte flyktige gasser, som kan føre til katastrofale utbrudd og etter hvert danne stratovulkaner. Pyroklastiske strømmer (ignimbritter) er særs farlige produkter av slike vulkaner, siden de består av smeltet vulkansk aske som er for tung til å gå opp i atmosfæren slik at de i stedet raser ned fjellsiden og kan fare langt unna ventilene under store utbrudd. Det er registrert temperaturer opp til 1 200 °C i pyroklastiske strømmer, noe som vil sette fyr på alt som kommer i veien og ofte kan dekke et område med flere meter med aske. I Alaska ligger Valley of Ten Thousand Smokes, som ble skapt av utbruddet til Novarupta nær Katmai i 1912 og er et eksempel på avleiring etter en tykk pyroklastisk strøm eller ignimbrittavleiringer. Vulkansk aske som er lett nok til å kastes opp i atmosfæren kan fare mange kilometer før den faller til bakken som tuff.
Om magmaen inneholder 52–63 % silikat, har lavaen en intermediær sammensetning.
Disse «andesittiske» vulkanene oppstår generelt bare over subduksjonssoner (for eksempel Merapi i Indonesia).
Om magmaen inneholder mellom 52 % og 45 % silikat kalles den mafisk (fordi den inneholder større mengder magnesium (Mg) og jern (Fe) eller basalter. Denne typen lava er vanligvis mye mindre viskøs enn rhyolittisk lava etter hvilken temperatur de har under utbruddet. De er også som regel varmere enn felsisk lava. Mafisk lava oppstår mange steder:
Midthavsrygger, der to havplater drar fra hverandre og basaltisk lava presser seg opp som lavaputer mellom dem for å fylle gapet.
Skjoldvulkaner (for eksempel Hawaii, inkludert Mauna Loa og Kīlauea), både på land og i havet.
Som kontinentale flodbasalter.
Magma med mindre enn 45 % silikat produserer ultramafisk lava. Ultramafiske strømmer, også kalt komatiitter, er svært sjeldne, og svært få har faktisk hatt utbrudd på jordoverflaten siden proterozoikum da varmen fra jorda var kraftigere. De er (eller var) den varmeste typen lava og trolig mer flytende enn vanlig mafisk lava.
=== Lavastruktur ===
To typer lava har fått navn etter overflatestrukturen deres: ʻAʻa (uttale [ʔaʔa]) og pāhoehoe (uttalt [paːho͡eːho͡eː]). Begge ordene har opphav fra Hawaii. ʻAʻa har en ru og klinkeaktig overflate, og de fleste typer viskøs og varm lava ser slik ut. Selv basaltisk eller mafisk strøm kan ha lavastruktur som ʻAʻa, særlig i utbrudd der mye masse blir kastet ut på en gang og fjellsiden er bratt. Pāhoehoe er lava med glatt og ofte trådaktig eller rynktete overflate og oppstår vanligvis fra mer flytende lava. Vanligvis er det bare mafiske strømmer som danner pāhoehoe siden de ofte har utbrudd med høyere temperaturer eller har den rette kjemiske blandingen som gjør at de er tynnere.
== Konsekvenser av vulkanutbrudd ==
Det er fem forskjellige vulkanske utslipp som er veldig skadelige og som gjør mest skade på mennesker, dyr og landskap. Disse er:
Lavastrøm
Gjørmestrøm
Pyroklastisk strøm
Askenedfall
UtbruddssøyleI tillegg kan vulkanutbrudd skape
Tsunamier.
Flom, f.eks. ved utbrudd under isbreer.
Global nedkjøling, vesentlig etter de voldsomte utbruddene, særlig fra supervulkaner.Det er mange forskjellige former for vulkansk aktivitet og utbrudd, som freatisk utbrudd (dampgenererete utbrudd), eksplosive utbrudd med høysilikatlava (for eksempel rhyolitt), utstrømmende og rolige utbrudd av lavsikilatlava (for eksempel basalt), pyroklastisk strøm, lahar (gravitasjonsstrøm) og karbondioksidutslipp. Alle disse aktivitetene kan utgjøre fare for mennesker. Jordskjelv, varme kilder, fumaroler, gjørmehull og geysirer er ofte tilknyttet vulkansk aktivitet.
Konsentrasjonen av forskjellige vulkanske gasser kan varierer stort fra en vulkan til en annen. Vanndamp utgjør vanligvis den største delen av vulkanske gasser, etterfulgt av karbondioksid og svoveldioksid. Andre viktige vulkanske gasser er hydrogensulfid, hydrogenklorid og flussyre. Mange andre mindre spor av andre gasser er også en del av vulkanutbrudd, som hydrogen, karbonmonoksid, halokarboner, organiske stoff og flyktig metallklorid.
Store, eksplosive vulkanske utbrudd sprøyter vanndamp, karbondioksid, svoveldioksid, hydrogenklorid, flussyre og aske (pulverisert stein og pimpstein) inn i stratosfæren til høyder omkring 16-32 km over jordoverflaten. Den viktigste innvirkningen av disse injeksjonene er omdanningen av svoveldioksid til svovelsyre, som raskt kondenserer i stratosfæren til ørsmå sulfataerosoler. Aerosolene øker albedoen til Jorda, altså refleksjonen av solstrålene tilbake til verdsrommet, og på den måten blir den nedre delen av jordatmosfæren eller troposfæren nedkjølt. På den andre siden absorberer de også varmestråling fra jordoverflata slik at stratosfæren varmes opp. Flere utbrudd de siste hundreårene har ført til et fall i den gjennomsnittlige temperaturen på jordoverflata i perioder på ett til tre år. Sulfataerosolene skaper også kompliserte kjemiske forhold på overflaten sin som endrer de kjemiske klor- og nitogenstoffene i stratosfæren. Denne effekten, sammen med økt stratosfærisk klornivå fra KFK-forurensning, skaper klormonoksid som ødelegger ozon. Når aerosolene vokser og koagulerer faller de ned i den øvre troposfæren der de fungerer som kondensasjonskjerner for cirrusskyer og slik påvirker strålingsbalansen til Jorda. Det meste av hydrogenkloriden og flussyren blir løst opp i vanndråpene og faller ned til overflaten som sur nedbør. Den injiserte asken faller også gradvis fra stratosfæren og det meste av denne er borte i løpet av noen dager eller et par uker. I tillegg til alt dette sprøyter vulkaner ut drivhusgassen karbondioksid og er slik en kilde til karbon i biogeokjemiske sykluser.
Gassutslipp fra vulkaner er en naturlig medvirkning til sur nedbør. Vulkaner slipper ut om lag 130 til 230 teragram karbondioksid hvert år. Vulkanutbrudd kan sprøyte ut store mengder aerosoler i jordatmosfæren. Store utslipp kan skape visuelle effekter som uvanlig fargerike solnedganger og påvirke det globale klimaet ved nedkjøling. Vulkanutbrudd kan også være nyttige ved at de tilfører næringsstoffer til jordsmonnet via forvitring av vulkansk stein. Dette frodige jordsmonnet gir gode vekstvilkår for planter og forskjellige avlinger. Vulkanutbrudd kan også skape nye øyer da magmaen blir avkjølt når det kommer i kontakt med vann.
== Kjente vulkaner ==
Beerenberg på Jan Mayen (Norges eneste aktive vulkan)
Bulusan på Filippinene
Etna på Sicilia, Italia
Stromboli i Italia
Vesuv ved Napoli, Italia
Fujiyama i Japan
Hekla og Katla på Island
Krakatau i Indonesia
Mount St. Helens i Washington, USA
Olympus Mons på planeten Mars
Paricutín i Mexico
Popocatépetl i Mexico
Mauna Loa på Hawaii
Piton de la fournaise på øya Réunion i Indiahavet
Montserrat i Det karibiske hav
Teide på Tenerife
== Historiske vulkanutbrudd ==
For 27,8 mill. år siden skjedde det antakelig største vulkanutbrudd i jordens historie. I «Fish-Canyon-Tuff»-hendelsen i Colorado ble 5 000 km³ lava kastet ut av en supervulkan.
74 000 f. Kr. brøt supervulkanen Toba på Sumatra ut og kastet 3 000 km³ materiale opp i atmosfæren. Den vulkanske vinteren senket jordens gjennomsnittstemperatur med rundt 5 °C, noe som førte til at Homo sapiens nesten døde ut.
79 e.Kr. brøt Vesuv ut. Pompeii, Herculaneum og Stabiae ble ødelagt av pyroklastiske strømmer og askenedfall.
1815 brøt vulkanen Tambora i Indonesia ut med en kraft som tilsvarte omtrent 170 000 Hiroshima-bomber. Følgen var året uten sommer, 1816, med frost i juli, uår og hungersnød.
1883 brøt Krakatau i Indonesia ut, 35 000 mennesker omkom. For første gang ble en katastrofe en mediehendelse. Undersjøiske telegrafkabler hadde blitt lagt, nyhetene kunne bre seg raskt rundt i hele verden.
8. mai 1902, etter flere uker med mindre utbrudd, fikk Montagne Pelée et VEI 4-utbrudd. En pyroklastisk strøm traff byen Saint-Pierre. Bare to av 30 000 innbyggere overlevde i den mest dødbringende vulkankatastrofe på 1900-tallet.
== Vulkanutbrudd i nyere tid ==
18. mai 1980 Mount St. Helens i Washington, USA, eksplosjonen blåste overende alle trærne innen et område på 400 kvadratkilometer. 59 mennesker omkom, og en mengde på 3-4 km³ med tefra ble sluppet ut.
5. november 1985 Nevado del Ruiz i Colombia i Sør-Amerika. Utbruddet var lite (VEI 3, men førte til snesmelting, flom og slamstrømmer som begravde byen Armero med dens 21 000 innbyggere.
21. august 1986 i Kamerun i Vest-Afrika, mer enn 1700 mennesker og en mengde dyr ble drept. Karbondioksidgass hadde samlet seg på bunnen av en kratersjø i en av Kameruns mange 'sovende' vulkaner, som vellet opp av sjøen.
Juni 1991 Pinatubo på Filippinene.
Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd 2010
== Vulkanske bergarter i Norge ==
Det finnes ingen aktive vulkaner på Norges fastland, men i Norges berggrunn finnes rikelig med vulkanske bergarter. Mest kjent er permtiden i Oslofeltet, der rombeporfyr og kalderaer er kjente spor etter vulkansk aktivitet.
På Jan Mayen ligger verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2277 meter også er et av Norges høyeste fjell. Andre norske vulkaner er Bouvetøya, Peter 1.s øy og Håkon Mosby (Undersjøisk leirevulkan mellom Tromsø og Bjørnøya).
== Vulkaner på andre himmellegemer ==
Månen til Jorda har ingen store vulkaner og ingen nåværende vulkansk aktivitet, men det er spor her som tyder på at den fremdeles har en delvis smeltet kjerne. Månen har derimot mange vulkanske kjennetegn som månehav (de mørkere feltene som kan ses på overflaten), kanaler og noe som kan være skjoldvulkaner.
Venus har en overflate som består av 90 % basalt, noe som indikerer at vulkanisme spilte en stor rolle i utformingen av overflaten. Planeten kan ha hatt store vulkanske utbrudd for om lag 500 millioner år siden ut fra det forskerne kan si om tettheten av nedslagskrater på overflata. Lavastrømmene er omfattende og former for vulkanisme som en ikke ser på Jorda kan også oppstå. Endringer i planetens atmosfære og observasjoner av lynnedslag kan tyde på vulkansk aktivitet, men det er ikke stadfestet at Venus er vulkansk aktiv. Radarbilder av Magellansonden viste at det nylig hadde vært vulkansk aktivitet fra den høyeste vulkanen på Venus, Maat Mons, i form av askestrømmer nær toppen og på nordsiden.
Det er flere utdødde vulkaner på Mars. Fire av disse er enorme skjoldvulkaner som er langt større enn de man finner på Jorda. Disse er Arsia Mons, Ascraeus Mons, Hecates Tholus, Olympus Mons og Pavonis Mons. Disse vulkanene har vært utdødde i mange millioner år, men den europeiske Mars Express har funnet spor etter mulig vulkansk aktivitet på Mars i nyere tid.Jupiters måne Io er det mest vulkansk aktive legemet i solsystemet på grunn av tidevannskreftene fra Jupiter. Den er dekket med vulkaner som spyr ut svovel, svoveldioksid og silikatsteiner og som følge av dette endrer Io overflate konstant. Lavaen her er den varmaste man kjenner til i hele solsystemet med temperaturer over 1500 °C. I februar 2001 oppstod det største vulkanske utbruddet i solsystemet på Io. Europa, den minste av de fire store Jupitermånene ser også ut til å ha et aktivt vulkansystem, bortsett fra at vulkanaktiviteten bare består av vann, som fryser til is på den iskalde overflaten. Denne prosessen kalles kryovulkanisme og er tilsynelatende mest vanlig på de ytre planetene i solsystemet.
I 1989 observerte romsonden Voyager 2 kryovulkaner (isvulkaner) på Triton, en av Neptuns måner og i 2005 fotograferte sonden Cassini-Huygens utbrudd av ispartikler fra Enceladus, en av Saturns måner. Utslippet bestod av vann, flytende nitrogen, støv og metansammensetninger. Cassini-Huygens fant også bevis for en kryovulkan som slapp ut metan på Saturnmånen Titan, og man mener at dette er en av de viktigaste kildene for at det fins metan i atmosfæren til månen. Det fins også en teori om at det er kryovulkanisme på Kuiperbeltelegemet Quaoar.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskning.no – Hva er en vulkan ?
Vulkanmoro - artikkel fra forskning.no 13.7.03
Vulkaner.no
Vulkan-monitor Arkivert 20. februar 2005 hos Wayback Machine. (tysk)
USGS – Volcano Hazards Program (engelsk)
BBC-animasjon om vulkaner (engelsk) | En vulkan er en geologisk formasjon, som dannes når magma (flytende masse på 700–1350 °CDr. G. | 7,497 | 7,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xploding_Plastix | 2023-02-04 | Xploding Plastix | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske musikkgrupper', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Xploding Plastix er et norsk tomannsband som spiller electrofunk/big beat-musikk med innslag av jazz.
| Xploding Plastix er et norsk tomannsband som spiller electrofunk/big beat-musikk med innslag av jazz.
== Biografi ==
Jens Petter Nilsen og Hallvard Wennersberg Hagen (tidligere kjent fra black metal-bandet Kvist) dannet Xploding Plastix tidlig i 1999, og leverte fra seg sin første demotape i 2000. Sangen «Treat Me Mean, I need the Reputation» ble umiddelbart en klassiker da den ble utgitt som en 7" på Beatservice Records i 2000. Den ble gitt ut på ny i 2002 på Hospital Records og promotert av LTJ Bukem, Coldcut og Grooverider. Deres første album, Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents, ble utgitt i 2001 på Beatservice, og relansert i 2004 av Palm Pictures. Albumet ble nominert til Spellemannprisen 2001 i klassen elektronika.
I 2003 ga de ut albumet The Donca Matic Singalongs. For albumet fikk de Spellemannprisen 2003 i klassen elektronika. Etter utgivelsen var bandet opptatt med å skrive musikk til kortfilmer, filmer, TV- og radioproduksjoner. De har også samarbeidet med amerikanske Kronos Quartet som har fremført deres komposisjon i tre satser, The Order of Things: Music for the Kronos Quartet. De har også arbeidet i samarbeidsprosjektet Piston Ltd som ga ut albumet Domestic Engine høsten 2007. I tillegg har bandmedlemmene et sideprosjekt som kalles The Electones.Xploding Plastix ga ut et nytt album i september 2008 kalt Treated Timber Resists Rot på Beatservice Records. Dette ble fulgt opp av en gjenutgivelse av The Donca Matic Singalongs som ikke ble distribuert originalt utenfor Skandinavia, og en ny EP kalt Devious Dan med sanger fra tidligere musikkvideoer.
== Utgivelser ==
2000 Treat me mean, I need the reputation 7"
2001 Doubletalk EP 12"
2001 Behind the Eightball EP
2001 Amateur Girlfriends go Proskirt Agents CD/LP
2002 Plastic Surgery LP 3 Sampler side A 12" (på Hospital Records NHS42)
2003 The Benevolent Volume Lurkings EP
2003 The Donca Matic Singalongs CD/LP
2004 The Rebop By Proxy EP
2008 Treated Timber Resists Rot CD/LP
2010 Devious Dan EP
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Xploding Plastix på Discogs
(en) Xploding Plastix på MusicBrainz
(en) Xploding Plastix på Spotify
(en) Xploding Plastix på Songkick
(en) Xploding Plastix på Last.fm
(en) Xploding Plastix på AllMusic | Xploding Plastix er et norsk tomannsband som spiller electrofunk/big beat-musikk med innslag av jazz. | 7,498 | 7,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_speiderforbund | 2023-02-04 | Norges speiderforbund | ['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Norske friluftslivsorganisasjoner', 'Kategori:Norske ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1978', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Speiderbevegelsen'] | Norges speiderforbund (NSF) er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåingen av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF, grunnlagt 1911) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF, grunnlagt 1921).
Pr. 2018 hadde Norges speiderforbund rundt 19 000 medlemmer fordelt på ca. 400 lokale speidergrupper.
| Norges speiderforbund (NSF) er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåingen av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF, grunnlagt 1911) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF, grunnlagt 1921).
Pr. 2018 hadde Norges speiderforbund rundt 19 000 medlemmer fordelt på ca. 400 lokale speidergrupper.
== Formål, program og aktiviteter ==
=== Formål ===
Speidingens formål er å utvikle medlemmene til å bli «selvstendige og ansvarsbevisste mennesker». En stor oppgave som løses blant annet gjennom å benytte et variert program med mange frilufts- og praktiske aktiviteter, ved å bruke teamarbeid i små grupper (patruljesystemet), og gjennom å aktivt bruke «learning by doing» som metode.
Forbundsparagrafen fra 2008 lyder: «Norges speiderforbunds formål er å utvikle mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet i samsvar med idealene fra speiderløftet og speiderloven.»
=== Program ===
Programmet i Norges speiderforbund er bygget opp i fem tema:
Friluftsliv
Kreativitet
Vennskap
Samfunnsengasjement
LivskvalitetProgrammet er lagt opp for å gi medlemmene progresjon, for stadig å møte nye utfordringer.
For å være tilpasset det enkelte medlems utviklingsnivå, er programmet er delt opp i aldersgrupper etter klassetrinn (med lokale variasjoner):
Bevere: 1. og 2.klasse
Småspeidere: 3. og 4.klasse
Stifinnere: 5. til 7.klasse
Vandrere: 8. til 10.klasse
Rovere: Videregående og oppover
=== Aktiviteter ===
De viktigste aktivitetene i Norges speiderforbund foregår i arbeidsenhetene (se aldersgrupper over) i speidergruppene. Her er det møter med jevne mellomrom, for mange vil det si ukentlig, og flere turer i året. Speding i Norge er for de fleste speidergruppers del sterkt influert av friluftsliv, med aktiviteter som naturkunnskap, orientering, førstehjelp og primitiv matlaging, med mål om å kunne klarte seg selv. De fleste speidergrupper arrangerer en ukes leir hver sommer.
NSF har også en del arrangementer på krets- og forbundsnivå. På forbundsnivå er det største landsleir, som arrangeres hvert fjerde år (se egen seksjon lengre ned).
Av konkurranser har kretsene kretskonkurranser, hvor patruljene konkurrerer i speiderferdigheter. De beste patruljene i hver krets kvalifiserer seg til NM i speiding. Hvert NM i speiding og kretsbannerkonkurransene varer en helg. Typiske øvelser under disse arrangementene er blant annet orientering, pionering, rundløype med naturkjennskap, samfunnskunskap og førstehjelp.
Som en del av Norges speiderforbunds samfunnsengasjement, har Speideraksjonen blitt arrangert hvert år siden 2004. Dette er en innsamlingsaksjon som går til Flyktninghjelpens prosjekter. Speiderne i Norge har tradisjon for å samle inn til liknende formål praktisk talt siden oppstarten av speiderarbeidet i 1911, men under ulike navn. Speideraksjonen het tidligere Speiderjobben.
== Historie ==
=== Starten på guttespeiding ===
Speiding i Norge startet tidlig takket være de tette økonomiske og konstitusjonelle båndene mellom Norge og Storbritannia. Den tidligste speideraktiviteten begynte 1909, bare et år etter utgivelsen av Baden-Powells bok Scouting for Boys. «Centralforeningen for utbredelse av idræt» utarbeidet en norsk versjon, men allerede i 1910 ble gruppen 1. Christiania startet i Oslo av Christian Dons som hadde kommet i kontakt med speirdarbeidet i England, og på nyåret 1920 ble 2. Christinaia stiftet.
Disse to første speidergruppene dannet sammen Norsk Speidergutt-Forbund samme år, som markerer den offisielle starten på speiderbevegelsen i Norge. Stiftelsesdatoen ble valgt i ettertid og er lagt til speiderleder Dons' fødselsdag. Mange av de tidligere gruppene fra Centralforeningen gikk inn i Speidergutt-Forbundet.
=== Pikespeidere i Norge ===
I forbindelse med guttespeidertroppene begynte jenter å danne egne speidergrupper. En artikkel i Stavanger Aftenblad i 1910 skrev at speiding nå hadde spredt seg til jentene. Dronning Maud inviterte i 1916 lederen for det nystiftede Danske Pigespejderkorps til å holde et foredrag i Oslo om speiding for jenter. I etterkant av foredraget ble det opprettet en arbeidskomite, men det ble ikke dannet noe nytt forbund. Den norske avdelingen av KFUK hadde imidlertid tatt opp arbeidet med speiding, og startet flere speidergrupper for jenter. 3. november 1920 slo mange av disse seg sammen og dannet Norges KFUK-speidere. Den eldste gruppen i forbundet var Trondheim 1, som ble startet helt tilbake i 1915.
De uavhengige speiderpikegruppene som ikke var knyttet til KFUK-systemet dannet etter hvert Norsk Speiderpikeforbund som en søsterorganisasjon til Norsk Speidergutt-Forbund. Den offisielle startdatoen ble satt til 1. juli 1921.
=== Senere utvikling ===
I 1922 ble de norske speiderorganisasjonene med i Verdensorganisasjonen for speiderbevegelsen og anerkjent som medgrunnleggere av speiderbevegelsen. Gjennom hele den tidlige perioden var det strid mellom den religøse og militære tradisjonen innen speiderbevegelsen i Norge. Flere religiøse grupper, som KFUM, Metodistkirken og Frelsesarmeen startet sine egne speidergrupper. Arbeiderbevegelsen startet også sitt eget Norges Røde Speiderforbund i 1922 for å motvirke det de så som en konservativ ungdomsbevegelse.Under okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig ble speiderbevegelsen forbudt. Komissarstatsrådene fryktet av speiderbevegelsen med sitt internasjonale nettverk og militære ferdigheter ville kunne bli et senter for motstandsbevegelsen. Statsråd Axel Stang sendte ut ordre om at alle speidergrupper måtte sende inn sitt utstyr, uniformeffekter, merker, bannere og kassabeholdninger i september 1941. Speidere og speiderledere reddet unna det de kunne, men mange grupper mistet mesteparten av sitt utstyr. Ungdomspartiet til Nasjonal Samling, Unghirden, var den eneste gruppen som fikk lov å fortsette med speideraktiviteter. Etter krigen ble speiderbevegelsen fort startet igjen.
Den 14. Verdensspeiderleiren ble avholdt i Norge i 1975.
23. april 1978 slo Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF) seg sammen til Norges speiderforbund (NSF) for både jenter og gutter. KFUK/KFUM, metodistspeiderne og Frelsesarmeens speidergrupper valgte å stå utenfor, selv om de ofte samarbeidet med NSF-grupper og var med på deres speiderleire.
I 1985 ble den mangeårige lederen for NSF, Gisle Johnson tildelt «Bronseulven», den eneste distinksjonen som gis ut av Komiteen for verdensspeiding i World Organization of the Scout Movement for sin arbeid for internasjonalt speiderarbeid.
=== Endringer av det religiøse aspektet ===
I sin originale form var kristendom en sentral del av speiderbevegelsens virke. Både speiderloven og speiderløftet har dette som første punkt. Alle medlemmer av World Organization of the Scout Movement er forpliktet til å ha et spirituelt aspekt ved sitt arbeide. Speiderbevegelsen selv har tradisjonelt sett på seg selv som en kristen organisasjon basert på kristne verdier, og flere ikke-religiøse grupper som har søkt om medlemskap har blitt avvist.Med en økende sekularisering av samfunnet i etterkrigstiden, og stadig flere unge med innvandrerbakgrunn med andre religiøse tradisjoner, har den kristne tradisjonen blitt et stridstema. Ved sammenslåingen i 1978 ble den første paragrafen i speiderloven endret fra å være spesifikk kristen til «En speider er åpen for Gud og hans ord». Basert på endringer i speiderloven hos det britiske speiderpikeforbundet noen år tidligere, ble paragrafen endret igjen i 2016 til «En speider søker sin tro og respekterer andres». I 2018 ble speiderløftet endret av speidertinget til å samsvare med speiderloven.
== Speiderløftet ==
Fra 2018 lyder speiderløftet slik på norsk bokmål:«Jeg lover etter beste evne å søke mitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven.»
== Betegnelser fra Jungelboken ==
Da speiderbevegelsen var kjønnsdelt ble de yngste speiderguttene kalt «ulvunger», og troppslederen – som tradisjonelt er en kvinne – ble kalt «Akela». Dette er navnet på ulvemoren som beskytter menneskebarnet Mowgli i boken Jungelboken av Rudyard Kipling. De yngste speiderpikene ble kalt «meiser». Betegnelsen «ulvunger» og «Akela» går tilbake til 1914.
== Organisasjon ==
=== Kretser ===
NSF er delt opp i 25 kretser. Grupper i samme område er medlem av samme krets. Kretsene er bindeleddet mellom forbundet og gruppene.
Aust-Agder krets
Follo krets
Fredrikstad krets
Grenland krets
Gudbrandsdal krets
Hedmark krets
Hordaland krins
Hålogaland krets
Nord-Troms krets
Oslospeiderne
Romerike krets
Romsdal og Nordmøre krets
Ryvarden krets
Salten og Helgeland krets
Sogn og Fjordane krets
Sunnmøre krets
Sørlandet krets
Tele-Busk krets
Trøndelag krets
Vesterlen krets
Vestfold krets
Vestmarka krets
Vestoppland krets
Østre Østfold krets
Øvre Buskerud krets
=== Landsleirer ===
Hvert fjerde år arrangeres en ukeslang landsleir for alle NSFs medlemmer, og vanligvis også deltagere fra andre nasjoner. Mellom landsleirene er det vanligvis kretsleir hvert fjerde år, og gruppeleirer hvert annet år. Følgende landsleirer er hittil avholdt:
===== Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) =====
1914 Christiania (Oslo)
1916 Bergen
1920 Trondheim
1924 Hamar
1928 Åndalsnes
1932 Mandal
1936 Jeløya
1948 Mandal
1952 Verdal
1956 Voss
1960 Brunlanes
1964 Bodø
1968 Lillehammer
1972 Røros
1976 Åndalsnes
===== Norsk Speiderpikeforbund (NSPF) =====
1923 Brandbu
1925 Stabekk
1929 Steinkjersannan
1933 Jørstadmoen
1937: Mandal
1948: Borre
1953: Olberg
1957: Rømoen
1961: Ringerike
1965: Følling
1969: Kongsted (i Fredrikstad)
1973: Alvdal
1978: Ulven i Os
===== Norges speiderforbund (NSF) =====
1981: Åsnes
1985: Notodden
1989: Skaugum
1993: Eidskog (Ingelsrud)
1997: Austrått (ved Austråttborgen)
2001: Urban 2001 (Fredrikstad)
2005: Fri:05 (Ingelsrud/Eidskog)
2009: Utopia (Åndalsnes)
2013: Stavanger 2013 (Stavanger/Hafrsfjord)
2017: Nord 2017 (Bodø)
2021: Agenda 2021 (Hele landet)
=== Speidersjefer ===
Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norsk Speidergutt-Forbund før fusjonen i 1978:
Christian Dons (1911–1920)
Hans Møller Gasmann (1920–1945)
Birger L. D. Brekke (1945–1956)
Bernhard Mûller (1956–1968)
Knut Enger (1968–1976)
Kjell Melhus (1976–1978)Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norsk Speiderpikeforbund før fusjonen i 1978:
Brit Taraldset (1921–1922)
Marcella Bøe (1922–1925)
Hildur Ulleberg (1925–1927)
Kari Aas (1927–1935)
Dagmar Maalstad (1935–1948)
Gunvor Lykken 1948-1953)
Signe Christie (1953–1965)
Aud Mork Knutsen (1965–1978)Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norges speiderforbund siden fusjonen i 1978:
Kjell Melhus (1978–1982)
Gisle Johnson (1982–1986)
Torunn Reinertsen (1986–1988)
Alf Runar Bakke (1988–1992)
Stein Løvold (1992–1996)
Eli Gullichsen (1996–2002)
Carsten Henrik Pihl (2002–2006)
Lars Atle Andersen (2006–2010)
Solveig Schytz (2010–2012)
Knut Slettebak (2012–2014)
May-Britt Præsttun Roald (2014–2018)
Håvard Djupvik (2018–2022)
Peer-Johan Ødegaard (2022-)
=== Studentspeiding ===
Det er studentspeidergruppe i Trondheim, TSSG.
Tidligere fantes også studentspeidergruppene OSSG i Oslo, BSSG i Bergen, ÅSSG i Ås og NoSSG på Notodden. Studentspeidergruppene har vært tilknyttet alle speiderorganisasjonene i Norge gjennom en felles paraply Studentspeiderrådet.
=== Internasjonalt ===
Norges speiderforbund er gjennom Speidernes fellesorganisasjon (Spf) medlem av WOSM (World Organisation of the Scout Movement) og WAGGGS (World Association of Girl Guides and Girl Scouts). Norges speiderforbund har også et langvarig og forpliktende samarbeid med speiderforbundene i enkelte utviklingsland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges speiderforbund
Speiderbasen
Offisiell nettbutikk
Speidermuseet i Norge
St. Georgsgildene i Norge | Norges speiderforbund (NSF) er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåingen av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF, grunnlagt 1911) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF, grunnlagt 1921). | 7,499 | 7,499 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_N%C3%A6rum | 2023-02-04 | Knut Nærum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske TV-personligheter', 'Kategori:Norske avistegnere', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske humorister', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske karikaturtegnere', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Rødt-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-prisen', 'Kategori:Undergrunnstegnere'] | Knut Nærum (født 3. mars 1961 i Arendal, oppvokst i Halden) er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder. Han er blant annet kjent som fast paneldeltaker gjennom mange år i NRKs humoristiske TV-program Nytt på nytt.
| Knut Nærum (født 3. mars 1961 i Arendal, oppvokst i Halden) er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder. Han er blant annet kjent som fast paneldeltaker gjennom mange år i NRKs humoristiske TV-program Nytt på nytt.
== Utdannelse ==
Knut Nærum er oppvokst i Halden, og gikk på videregående skole i Grimstad. Nærum er cand.mag. fra Agder distriktshøgskole med grunnfag i nordisk og mellomfag i engelsk.
== Kunstnerisk virke ==
=== Revy, teater og tv ===
I gymnastiden i Grimstad 1976-79 deltok han aktivt i flere av Grimstad teaterverksteds oppsetninger; bl.a. «Et farlig hus» og En særling av en lærling.I 1980- og 1990-årene skrev og spilte han i syv revyer med «Tangakavalerene».I januar 2007 hadde teaterstykket En himmel full av stjerner premiere. Stykket var basert på hans bok med samme navn.
Høsten 2007 hadde han faste opptredener med bokhumorshowet «Bokdusjen» på Litteraturhuset i Oslo.I 2012 hadde figurteaterkompaniet Levende dukker urpremiere på stykket IS, som de hadde bestilt manus til fra Knut Nærum i anledning kompaniets 25-årsjubileum. Forestillingen hadde nyskrevet originalmusikk komponert av Erlend Skomsvoll, og musikken ble fremført av Den Kongelige Norske Marines Musikkorps. Opphavspersonene omtalte stykket som «verdens første zombie-dukketeater».Nærum har medvirket i Egentlig på NRK. I Nytt på nytt har han gjort seg bemerket for overraskende innfallsvinkler og raske poenger servert med en nøktern mine. I april 2015 ble det kjent at Nærum skulle slutte i Nytt på nytt.
=== Tegneserier ===
Nærums første utgivelse var tegneserien Vi går for regnskogen, 80-tallet for nybegynnere. Dette var en samling en-rutes vitsetegninger som tidligere hadde stått på trykk i Nye Takter. Deretter laget han den politisk-satiriske tegneserien Bloid, med journalisten Rita Bloid som hovedperson. Denne tegneserien ble første gang utgitt i avisen Ny Tid den 23. august 1991 (utg. nr 31). Bloid gikk senere i Dagbladet.
==== Utgivelser ====
1991: Vi går for regnskogen. 80-tallet for begynnere, utgitt av Semic frolag
2004: Nydelige greier, utgitt av No Comprendo Press
2005: Tenk at det kan nytte, No Comprendo
2016: Muffens, No Comprendo Press
2021: Likbilen, Cappelen Damm
==== Bloid-serien ====
1992: Jakten på intelligent liv i Norge, Semic
1993: Gitardemokratene, Semic
1994: Gud er svensk, No Comprendo
1996: Enig med Gro, No Comprendo
1997: Til det knaser i bein (med tegneren Olav A. Hegdal), No Comprendo
1998: Sofaland, No Comprendo
1999: Nye pupper, No Comprendo
2000: Ikke noen bombe det da, No Comprendo
2002: Svære greier, No Comprendo
==== Vitsetegninger og tegneserier ====
Nærum har utgitt vitsetegninger og tegneserier i følgende magasin: Brage, Smash, Fædrelandsvennen, Psykose, Nye takter (1985–1991), Natur & miljø, Rock Furore, Ny Tid (1991–1999), Fidus (1992–), Nopa-bladet, Dagbladet (1997–1999), Smult, Samtiden (2006–).
==== Seriemanus ====
Den store kjærligheten (antologi), Propell (antologi), Donald Duck & Co (2009–)
=== Bokutgivelser ===
2000: Å – parodier på norske forfattere
2001: Norsk litteraturhistorie, fritt etter hukommelsen – delvis historiske fakta, noe er assosiasjoner og mye er komiske innslag av fri fantasi og kulturhistoriske forvekslinger
2002: Døde menn går på ski – krimparodi inspirert av André Bjerke (brukt som påskekrim av NRK Radioteateret)
2003: Krig! – samfunnskritisk roman som også parodierer Johan Sebastian Welhavens dikt «Republikanerne»
2003: Monkypop-saken – billedbok illustrert av Bjørn Ousland
2004: Barnepolitiet – billedbok illustrert av Bjørn Ousland
2004: En himmel full av stjerner – satirisk om kjendishysteriet (Ble til et teaterstykke i 2007)
2004: Knut Gribb og isdronningen (lydbok)
2004: Nydelige greier – komplett tegneseriesamling
2005: Kalle Komet – barnebok illustrert av Bjørn Ousland
2005: Madonna-gåten – parodi på Da Vinci-koden
2006: Løsningen på Madonna-gåten – Løsningen på parodien
2007: Monster – Skrekkparodi med utgangspunkt i miljøkrisen
2008: De dødes båt – krimparodi inspirert av André Bjerke
2008: Slemme barn – barnebok skrevet sammen med Bjørn Ousland
2008: Sneglemannen – fortelling til inntekt for Redd Barna
2009: Peer! – skuespill basert på Henrik Ibsens Peer Gynt
2009: Sitt ned og hold kjeft – en «antiselvtillitsbok»
2010: Kalle Komet og krympekanonen – barnebok illustrert av Bjørn Ousland
2010: Super – skuespill skrevet til Den Unge Scene 2011.
2010: Ø – parodier på norske forfattere
2011: Kalle komplett
2011: Fire stykker
2012: Årets Påskekrim
2012: Ingenting her, ingenting der
2013: Nordmenn som rimer
2013: Busemannen
2014: Æ - parodi på norske forfattere
2015: Voodoo på vestkanten
2017: Barmhjertighet
2018: Den gåtefulle Oberon Qvist
2019: Kyss meg, døden
2020: Frinken Fopp
2020: Sannheten: en flyktnings historie om da hjemlandet ble rammet av innsyn og ærlighet
=== Diskografi ===
==== De Stundesløse ====
To pluss to (1982), med Altered States
==== Deltar på ====
Sven Lundestad: Preludios Americanos (1980)
Clink: Kiwi (1981)
E MI Uavhengige: Uten tvil – Ny musikk fra Kristiansand (1982)
Anaerob Tapes: Depend on a Few Things (1984)
Terje Mårstad: Kjærlighet til hverandre (1994)
Grappa: Harde svaberg og bløde konsonanter – viseskatter fra Sørlandet gjennom 40 år (1999)
Hallo i uken: Et rop om hjelp: Hallo i uken 1990–99 (2000)
Oslo Plektrum: 3 mot 1 er feigt (2001)
Løgnaslaget: Utsolgt! (2002)
Ole Evenrud: Høy og Mørk – De beste (2005)
Rune Andersen: Diverse artister (2005)
NRK: Latterlige øyeblikk (2006)
Julemusikk: Jul i Halden 2014 (2014)
Raga Rockers-hyllest: Sannhet på boks – en hyllest til Raga Rockers (2015)
=== Nett-TV ===
fra programmet «Øystein & Meg» – Alladins lampe – feigingen
fra programmet «Egentlig er det sånn» – Hjemmevideosaken
== Annet ==
=== Politikk ===
Nærum er medlem av Rødt og er regissør for den radikale teatergruppen Opplysningskontoret. Han ble valgt inn som medlem av Kristiansand bystyre i 1991, men flyttet fra byen ikke lenge etterpå. Ved stortingsvalget i 2009 stod han på sisteplass på listen til partiet Rødt i Oslo og i Telemark.
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Knut Nærum i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
(en) Knut Nærum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Knut Nærum på Internet Movie Database
(en) Knut Nærum hos The Movie Database
(en) Knut Nærum på Discogs
(en) Knut Nærum på MusicBrainz
(en) Knut Nærum på Last.fm
(no) Publikasjoner av Knut Nærum i BIBSYS
(no) Knut Nærum i Store norske leksikon
(no) Knut Nærum hos Norske Dramatikeres Forbund
(no) Knut Nærum i Cappelen Forlag
(no) Knut Nærum i NRK Forfatter
(no) Spør Knut Nærum (Aftenposten, 2005)
Wikiquote: Knut Nærum – sitater
Norsk litteraturhistorie på 45 minutter – lydopptak fra Bergen Offentlige Bibliotek (2017)
Knut Nærum: fra kjernesamlingen – lydopptak ved Bergen Offentlige Bibliotek 28. mars 2017 | Knut Nærum (født 3. mars 1961 i Arendal, oppvokst i Halden) er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder. | 7,500 | 7,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Draumkvedet | 2023-02-04 | Draumkvedet | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Norsk litteratur', 'Kategori:Norske folkeviser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise (eller middelalderballade). Den er et visjonsdikt i balladestil. Visa gjengir en rekke syner/visjoner fra dødsriket som en mann ved navn Olav har opplevd i en transeliknende søvn fra julaften til trettende dag jul, dvs. fra 24. desember til 6. januar. I løpet av disse 13 døgnene har sjelen hans midlertidig forlatt legemet og vandret i drømme fra den verden vi fødes i, «fø'esheimen», og inn i det hinsidige, «annheimen» eller «auromheimen». Her har han oppnådd en innsikt i menneskers skjebne etter døden som er få forunt i levende live. På «trettandagen» har sjelen igjen tatt bolig i legemet. Samme dag meddelte han drømmesynene sine til en lyttende kirkealmue som på den måten fikk kunnskap om det som venter bak dødens grense.
Draumkvedet er «katolsk i innhold, og muligens påvirket av den europeiske høymiddelalderens visjoner». Verket stammer i alle fall fra før reformasjonen, men det er ulike meninger om nøyaktig datering av verket. Draumkvedet er overlevert i muntlig kvedartradisjon i Øvre Telemark, hovedsakelig i Kviteseid- og Lårdal-traktene, og ble nedskrevet og kjent for en større offentlighet fra 1840-årene.
| Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise (eller middelalderballade). Den er et visjonsdikt i balladestil. Visa gjengir en rekke syner/visjoner fra dødsriket som en mann ved navn Olav har opplevd i en transeliknende søvn fra julaften til trettende dag jul, dvs. fra 24. desember til 6. januar. I løpet av disse 13 døgnene har sjelen hans midlertidig forlatt legemet og vandret i drømme fra den verden vi fødes i, «fø'esheimen», og inn i det hinsidige, «annheimen» eller «auromheimen». Her har han oppnådd en innsikt i menneskers skjebne etter døden som er få forunt i levende live. På «trettandagen» har sjelen igjen tatt bolig i legemet. Samme dag meddelte han drømmesynene sine til en lyttende kirkealmue som på den måten fikk kunnskap om det som venter bak dødens grense.
Draumkvedet er «katolsk i innhold, og muligens påvirket av den europeiske høymiddelalderens visjoner». Verket stammer i alle fall fra før reformasjonen, men det er ulike meninger om nøyaktig datering av verket. Draumkvedet er overlevert i muntlig kvedartradisjon i Øvre Telemark, hovedsakelig i Kviteseid- og Lårdal-traktene, og ble nedskrevet og kjent for en større offentlighet fra 1840-årene.
== Bakgrunn ==
Draumkvedet er den eneste folkeviseballaden som er et gjennomført visjonsdikt; det betyr at den ikke har varianter i det øvrige nordiske balladematerialet, og er dermed enestående i sitt slag. Det utelukker imidlertid ikke at visjonsmotiv også kan forekomme i andre viser, som for eksempel de norske visene «Agnus Dei» og «Olav og Kari». To danske ballader, «Den rige Mands Sjæl» og «Sjælen for Himmerigs Dør» (DgF 105 og 106), har, interessant nok, et omkved som minner om Draumkvedet: «Tungen kan tale, men Sjælen skal svare for Dommen». Jf. Draumkvedet: «Tunga talar, og sanning svarar på domedag.» Dette omkvedet er for øvrig lite belagt i Draumkvede-materialet. Visjonsmotiv forekommer også i sagn og eventyr.Middelalderen er rik på visjonsdiktning. Fortellingene er som regel i prosa, men forekommer også i poetisk form, som den veldige Dantes Guddommelige komedie, diktet i Italia på 1300-tallet. Den er utpreget litterær og består av en rekke såkalte «sanger». Visjonæren, Dante selv, blir ført ned gjennom helvete, oppover skjærsildsberget, gjennom de ulike kretser i et kosmisk paradis og helt fram til himmelrosen.
Alderen og dikteren av Draumkvedet er ukjent, som vanlig er i folkediktning. Men Draumkvedet kan ikke være eldre enn den genre det er diktet i, altså «folkeviseballaden» også omtalt som «middelalderballaden». Denne genre kan knapt har vært produktiv i Norge før på 1300-tallet (jf. f.eks. den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson i Sumlen).
Visa ble «oppdaget» i Øvre Telemark litt før midten av 1800-tallet. Det har inspirert forskere, folkemusikere, komponister, billedkunstnere og diktere, som f.eks. Arne Garborg i diktsyklusene om Haugtussa fra 1895 og 1901, og Ivar Mortensson-Egnund i verket Or duldo fra 1895.
== Tekster ==
Draumkvedet ble først kjent for en bredere offentlighet i 1840-årene, da visa ble «oppdaget» og nedskrevet av tradisjonssamlere. Før dette finnes det ingen kjente kilder til visas historie. Kjerneområdet for tradisjonen er Kviteseid og Tokke (tidligere Lårdal og Mo). Draumkvedet er funnet i et relativt avgrenset geografisk område. Derfor er det en vanlig oppfatning at Draumkvedet må være diktet i dette området, ja, at det kan være oppstått i miljøet rundt Eidsborg stavkyrkje. Olav Bø skriver for eksempel at «Draumkvede er eit originalt dikt eller kvede, skapt i eit folkeleg miljø. Det treng ikkje å byggje på visse anglo-irske visjonar, snarare på allmenne refleksjonar kring kyrkjeleg forkynning.» Med anglo-irske visjoner tenker Bø især på Tundals visjon, en prosavisjon som ble oversatt til norrønt på 1200-tallet under navnet Duggals leizla, og som har spilt en rolle i Draumkvede-forskningen.
Nedtegnelsene av Draumkvedet er til dels sprikende og fragmentariske. Den best kjente teksten i vår tid er en rekonstruksjon/restitusjon på 52 strofer laget av Moltke Moe i 1890-årene. Denne har fått stor betydning for den alminnelige oppfatningen av Draumkvedet. Den har også inspirert diktere, billdekunstnere og musikere i ettertid som dels har tatt utgangspunkt i denne restitusjonen, og dels i M.B. Landstads restitusjon i Norske Folkeviser, 1853. Landstad lot imidlertid trykke (som B-tekst) en originalnedtegnelse han selv hadde gjort. Denne er etter Maren Ramskeid fra Kviteseid og er på 30 strofer, dvs. normal lengde for en norsk ballade. Ramskeid-varianten dannet forbildet for oppbygningen av Landstads restitusjon. Fra midten av 1900-tallet av har forskerne især lagt vekt på nettopp varianten etter Maren Ramskeid.
== Innhold ==
Draumkvedet bygger seg kraftig opp mot domsscenen, som i sterkt sammentrengt form utgjør klimaks, vendepunkt og løsning
I drømme, mens legemet er nedsenket i dyp søvn («stærkan svevnen»), foretar hovedpersonen, eller rettere, hans visjonære sjel, en ferd til det hinsidige. Dette skjer i den mørkeste årstida ved jule- og nyttårsleite, da man fra gammelt av har ment at grensene mellom denne verden og det overnaturlige/transcendentale er mer flytende enn ellers i året. Oppvåkningsdagen 6. januar kalles foruten «trettendagen», også «Hellig tre kongers dag», den «gamle julaften» og «epifaniedagen» (åpenbaringsdagen). Etter å ha «vakna» denne dagen har visjonæren det travelt med å sale hesten og ri til kirke. Han setter seg eller står i kirkedøra, eller tar plass i svalgangen. De ulike nedtegnelsene gir litt varierende opplysninger. Men alle viktige nedtegnelser har en mer eller mindre utførlig gjengivelse av hva visjonæren har skuet i drømme.
Han har gått over Gjallarbrua, som skiller vår verden fra dødsriket, har slitt seg gjennom tornekratt, over blautmyrer, sett mot helvete og fått en gløtt av himmerike. Underveis har jomfru Maria Gu'mor (Guds mor?) gitt ham beskjed om å reise til «Brokksvalin», for der skal «domen stande». Han har vært vitne til syndige sjeler som bøter for sine synder i den verden de er født inn i (se ovenfor om «fø'esheimen»). Og han har fått oppleve det dramatiske møtet mellom Jesus og erkeengelen Mikael utstyrt med lur (domsbasun) og vekt (rettferdighetssymbol) på den ene siden og «Grutte Gråskjeggje», det vil si djevelen, på den andre. Slik konkluderer Ramskeid-varianten:
Der kom færi norate
dæ tottes æg væra værst
fyry rei Grutte Graaskjæggje
han rei paa svartan Hest.
- I Broksvalin etc.-Saa kom den færi sonnate
dæ tottes mæg væra bedst
fyry rei Sancte saale- Michael
aa næste Jesum Christ.
- I Broksvalin der sko Domen stande –Saa kom den færi sonnate
ho tosse me væra traa
aa fyry rei St. saale Michael
aa Luren onde Armen laag.
- I Broksvalin ...-Dæ va St. saale Michael
han blæs i Luren den lange
aa no sko alle Synde-Sjæline
fram fe Domen stande.Men daa skolv alle Synde Sjæline
som Aaspelauv for Vinde
aa kvor den, kvor den Sjæl der va
dei gret for Syndine sine.
- I Broksvalin ...-Og det var St.saale Mikkjel
han vog med Skaalevigt
saa vog han alle Syndesjælene
hen til Jesum Krist.
== Navnet på visjonæren ==
I alle varianter heter visjonæren Olav/Olaf, men etternavnet varierer: Olaf Åknesonen (Ramskeid), Olaf Håkinson eller Åkneson (Lillegård), Olav Åknesi (i Anne Skålens mangslungne variant). (Jf. Ådel Gjøstein Bloms utgave av legendeviser fra 1982. Se nedenfor.)
Når nettopp Olav Åsteson har slått igjennom i de store restitusjonene og i den allmenne bevissthet, har det to grunner. Den ene er at visjonæren er blitt assosiert med Olav den hellige, som blant annet hos Snorre er tillagt visjonære evner. Hans mor het Åsta. Men det beviser ingenting, ettersom det er gammel tradisjon for at bare barn født utenfor ekteskap ble oppkalt etter moren. Helgenkongen het Olav Haraldsson.
Den andre grunnen er at navnet er blitt satt i samband med det norrøne åst (f), et ord for kjærlighet. Visjonæren kunne dermed betraktes som en særlig begunstiget person som fikk synet opplatt for en virkelighet som normalt er skjult for vanlige dødelige.
== Ulike versjoner og restitusjoner ==
Nils Sveinungsson, klokker i Vinje, var den første som skrev ned Draumkvedstrofer. I 1842 sendte han en oppskrift på 61 strofer til Olea Crøger. Dette var bruddstykker og enkeltstrofer han hadde samlet i flere bygder. Selv skriver han:
Jeg har havt meget Umag med at samle dette Omqvæd, og det i forskjellige flere Præstegjelde har jeg opsøgt de ældste Oldinge som har kunnet underrette mig herom, og det har varet i flere Aar, inden jeg kunde komme til den Samling deraf som jeg her leverer Dem, og har det ikke været nok med at samle, men ogsaa har det været Arbeyde i at ordne det Samlede som forhen laae spredt om hinanden, saa at man havde ingen Forbindelse i de fremsatte Materier i dette Omqvæd.Det finnes mange nedskrevne tekster fra folketradisjonen som sies å være Draumkvedet, men de aller fleste består bare av noen få gamlestev. I varianten etter Maren Ramskeid forekommer det imidlertid ingen typiske gamlestev.
Det mest relevante grunnlagsmaterialet for å danne seg et bilde av Draumkvedetradisjonen er trykt i Norske mellomalderballadar 1 : Legendeviser, ved Ådel Gjøstein Blom (1982). Her presenteres 25 varianter etter navngitte og ikke navngitte tradisjonsbærere, nedtegnet i tidsrommet 1842 til 1914. Blant oppskriverne finner vi, i tillegg til M.B. Landstad og Jørgen Moe, folk som Sophus Bugge, Moltke Moe og Rikard Berge.
Professor Svale Solheim holdt en serie forelesninger om Draumkvedet midt på 1900-tallet. Han fastslo som prinsipp at fremtidig forskning på Draumkvedet primært måtte bygge på originaloppskrifter, ikke på mer eller mindre frie restitusjoner. Dette synspunktet har fått store konsekvenser for moderne Draumkvede-forskning. Solheim holdt Ramskeid-varianten for å være den beste originaloppskriften. Den har god sammenheng mellom strofene og en komposisjon som bygger seg fint opp mot et avsluttende klimaks. Nærlesninger av denne varianten er foretatt av Ådel Gjøstein Blom og andre. Olav Bø skriver: «Om vi ikkje hadde andre oppskrifter enn den Landstad gjorde etter Maren Ramskeid, og ingen andre opplysningar enn dei ho kunne gje, ville vi likevel hatt eit godt utgangspunkt for ein diskusjon om problema kring eit norsk visjonskvede i balladestil.»Anne Lillegård fra Eidsborg i Tokke, tidligere Lårdal kommune, hadde Draumkvedet i en versjon som regnes som den nest beste. Den er nedtegnet av to samlere på 1840-tallet, Olav Grasberg og Jørgen Moe (1847). Grasbergs nedtegnelse har 24 strofer, Moes 22. De to nedtegnelsene etter samme kilde avviker ellers lite fra hverandre som rimelig er. Lillegård-varianten åpner på den karakteristiske måten som alle restitusjoner har: «Vi du meg lye e kvea kan», altså med den såkalte minstrelstrofen, der sangeren (dikteren?) presenterer seg i første person. Lillegård-varianten mangler imidlertid den monumentale domsscenen som avslutter Ramskeid-varianten.
Det eldste kjente Draumkvedematerialet skriver seg fra Nils Sveinungsson. Selv om han satte sammen stoff fra flere muntlige kilder, kan resultatet knapt kalles en restitusjon, snarere en variantkompilasjon.Restitusjoner av Draumkvedet har som regel med trekk fra Maren Ramskeids variant. Landstad legger oppbygningen hos Ramskeid til grunn for sin restitusjon, men fyller på med strofer fra andre kilder.
Moltke Moe låner nok også fra Ramskeid, men fraviker komposisjonen radikalt, bl.a. ved å sette avsnittet om «sælstrofene» (saligprisningene) inn mot slutten. Sælstrofene kommer like etter Gjallarbruavsnittet hos Ramskeid. Moe hadde dessuten en teori om at domsscenen ikke kunne være den endelige dommen, men en «førebelsdom», dvs. den foreløpige dom, og satte inn domsscenen foran botsstrofene. Teorien om «førebelsdomen» har imidlertid møtt motbør. Moe la dertil stor vekt på en antatt direkte sammenheng med Tundals visjon og Draumkvedet, noe som også virket inn på hans restitusjon.
I 1927 laget Ivar Mortensson-Egnund en «rekonstruksjon» på 119 strofer. Han lanserte en teori om at Draumkvedet var utgangspunktet for all nordisk balladedikting. Han kunne dermed hemningsløst tillate seg å hente inn strofer fra andre ballader. Det er knapt noen i dag som for alvor slutter seg til Egnunds ytterliggående teori og praksis.
I 2002 publiserte Magne Myhren en restitusjon med feste i moderne Draumkvedeforskning. Den respekterer komposisjonen i Ramskeid-varianten.
== Stevrekke eller ballade? ==
Strofeformen i Draumkvedet er, som nevnt, identisk med gamlestevet. Gamlestev er ofte visdomsstev. Det er derfor ikke så merkelig at det i en del oppskrifter av Draumkvedet finnes strofer som også kan opptre som frittstående gamlestev. Om det er stev som har gått inn i visa, eller stevliknende strofer som har slitt seg løs fra visa, er ikke godt å si.
Stev med felles tema forekommer i overleveringen som stevrekker. Eksempler på det er Norafjøllssteva, som skildrer ei reise, og Draugkvedet, som inneholder stev som er lagt i munnen på en avdød (en draug er en gjenganger etter en død person, og forekommer for eksempel i sagn). Brynjulf Alver har drøftet om Draumkvedet i bunn og grunn kan være en stevrekke, og altså ikke en ballade. Svale Solheim og flere med ham mener imidlertid at Draumvedet er ei selvstendig vise, noe de beste nedtegnelsene synes å bekrefte.
I materialet etter Sveinungsson forekommer strofer som også finnes i Beltevisa, ei skjemtevise. Dette er i og for seg normalt i balladematerialet. Slike strofer kalles vandrestrofer og opptrer gjerne når det er noe felles i situasjonen i ulike viser. I likhet med Draumkvedet handler også Beltevisa om en mann som gjør seg bemerket i samband med kirkegang, den ene ved sine fortellinger fra det hinsidige, den andre ved sitt iøynefallende belte. Observasjonen i seg selv kan ikke brukes til å undergrave eksistensen av et selvstendig Draumkvede. De beste variantene har imidlertid ikke strofer til felles med Beltevisa.
== Dateringsforsøk, forbildeteorier og tolkninger ==
Jørgen Moe mente at Draumkvedet var «verken meer eller mindre den ældre Eddas Sólarljód, omformet til en Romance», og at Olav Åsteson måtte være Hellig-Olav. M. B. Landstad sluttet seg til synspunktet, men mente at både Sólarljód og Draumkvedet bygger på den hellige Ansgars visjoner som er kjent fra hagiografien om ham.
Sophus Bugge skrev alt i 1854, 21 år gammel, en artikkel der han pekte på reminisenser fra norrøn mytologi og han registrerte slektskap mellom Draumkvedet og middelalderens visjonsdiktning. Spesielt fant han slektskap med den irske Tundals visjon fra 1149, som var blitt oversatt til norsk (norrønt) ca. 1250 under tittelen Duggals Leizla. Bugge skulle komme til å legge føringer for Draumkvede-forskningen i de neste hundre år.
«Det viktigaste ved Bugges ungdomsartikkel er påvisinga av parallellstader. Han fann slike i den norrøne litteraturen og dertil samanlikningsgrunnlag i visjonar og førestillingar innan andre religionar. Bugge er såleis den første granskaren som for alvor har sett Draumkvedet i eit større perspektiv enn det heimlege.» (Olav Bø)Da Moltke Moe holdt sin forelesningsserie om Draumkvedet i 1901 og 1902, knyttet han seg til Sophus Bugges oppfatning. Han mente at Draumkvedet måtte være diktet av en nordmann i England på grunnlag av Tundals visjon, og at det skrev seg fra en brytningstid mellom kristendom og hedensk tankegang.
Seinere forskere har stilt seg skeptiske til Moltke Moes tidlige datering. Svenskene Strömbeck og Hildemann har framholdt at direkte sammenheng med de middelalderske visjonene ikke var overbevisende begrunnet. De nevner for eksempel at bru-forestillingen (jf. Gjallarbrua) finnes i mange religioner, og at den også var levende i reformasjonsårhundret. Minstrelstrofen, det vil si åpningsstrofen der sangeren/kvedaren ber om oppmerksomhet, i tillegg til andre strofer i første person, peker etter deres mening også mot en seinere datering. Det må da bemerkes at minstrelstrofen ikke forekommer i Ramskeid-versjonen. Strofer i første person er imidlertid typisk for Draumkvedet, ettersom visjonæreren gjengir noe selvopplevd.
Brynjulf Alver er den mest ytterliggående når han antyder at Draumkvedet ikke trenger å være eldre enn 1700.
Den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson, som også har arbeidet mye med den norske balladetradisjonen, mener at Draumkvedet sannsynligvis er blitt til en gang mellom 1350 og 1550. Jonsson har også argumentert godt for at den nordiske balladen må være oppstått i Norge på 1300-tallet, og altså ikke i Danmark, som man tidligere har tenkt seg.
Ivar Mortensson-Egnund mente å vite at Draumkvedet var diktet av abbed Runolf på Lyse kloster en julekveld på 1100-tallet, mens Rudolf Steiner mente at Draumkvedet var fra omkring 400-tallet. Disse teoriene har liten eller ingen støtte i dag.
Rudolf Steiner bidro ellers mye til å gjøre Draumkvedet kjent i Mellom-Europa. Ingeborg Møller gjorde ham oppmerksom på Draumkvedet da han besøkte Norge i 1910. Hun viste ham en kortversjon av Moes restitusjon, publisert av sangeren Thorvald Lammers i 1901. Hun oversatte den for ham ord for ord. Sammen oversatte de den til tysk. Rudolf Steiner mente at Draumkvedet framstilte en autentisk innvielseserfaring, og holdt flere foredrag om dette. Marie Steiner-von Sivers fremførte da alltid teksten på tysk. Steiner skal ha lagt fram sin tidlige datering for Ingeborg Møller og begrunnet den med at det skulle ha eksistert en stor innviet kristen dikter eller visjonær i Norge på 400-tallet. Han skulle ha båret mysterienavnet «Olav Åsteson» og angivelig ha foretatt en ferd gjennom stjernenes verden. Steiner mente videre at det Draumkvedet han var blitt presentert for, måtte være ruinene av et mye større og mer opprinnelig kvad. Han ga støtet til en fornyet interesse for Draumkvedet i Norge, og folk som Ivar Mortensson-Egnund og Olav Aukrust lot seg inspirere.Georg Johannesen argumenterte i en bok om Draumkvedet fra 1993 for at diktet kunne dateres til tiden rundt reformasjon og motreformasjon.
Han la da særlig vekt på rammefortellingen, der Olav Åsteson (eller Åkneson) "kjem i motstrid med det presten held på med framfor alteret". Han understrekte samtidig det prinsipielt umulige i å datere muntlige dikt: "Datering av anonyme dikt er ein selskapsleik". Et hovedsynspunkt i boken er at en må skille mellom Draumkvedet som muntlig (oral) sang (Draumkvede O), skriftfestet dikt (Draumkvede S) og som objekt for Draumkvede-forskning (Draumkvede F).
== Melodier ==
Melodiene som er nedtegnet til Draumkvedet svarer stort sett til melodier som også er i bruk til gamlestev. Den firelinjede folkevisestrofen har samme metrum som gamlestevet og forekommer i mange ballader. Men til forskjell fra gamlestevet har den firelinjede strofen omkved som normalt i ballader. Draumkvede-melodiene har følgelig også omkved (refreng). Hver overlevert Draumkvedemelodi har et omkved i stil med melodien til strofens hoveddel (dvs. de fire linjene i gamlestevmetrum). Melodien til omkvedet er nødvendigvis utformet i samsvar med rytmen og lengden på hvert enkelt omkved. Man kan kanskje si det slik at melodivalget langt på vei bestemmes av omkvedet.
I vår tid er det vanlig at folketonesangere framfører Draumkvedet med forskjellige melodier til de ulike avsnittene. Maren Ramskeids variant tyder på at det er i samsvar med gammel praksis. Hennes variant har disse omkvedene: - Å dæ va Olaf Åknesonen som sovi hæve så længje -, - For månen skjine og vægjine fadde så vie -, og - I Broksvalin dær sko domen stande -.
Hvordan Maren Ramskeid sang, vet vi ikke. Men det er overveiende sannsynlig at hun har brukt flere mer eller mindre beslektede melodier. At en og samme vise blir sunget til flere melodier eller melodivarianter, er belagt i muntlig tradisjon i nyere tid. Et eksempel er «Kråkevisa», som er innsunget i NRK av gudbrandsdølen Kristian P. Åsmundstad. Mange yngre kvedere har Draumkvedet på repertoaret i dag. Enkelte utøvere varierer mellom opp til fem ulike toner under en framføring. Den mest kjente melodien er nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman etter Ivar Aasen. Aasen hadde lært den av Olav Glosimot i Seljord da han oppholdt seg i Telemark og gransket målføre i 1845.
== Draumkvedet i kunstmusikk og billedkunst ==
En rekke norske komponister har skapt til dels omfangrike komposisjoner over Draumkvedet for ulike besetninger og formål: Ludvig Mathias Lindeman, David Monrad Johansen, Klaus Egge, Sparre Olsen, Johan Kvandal, Ludvig Nielsen, Eivind Groven og Arne Nordheim. De fleste bygger mer eller mindre på de melodiene som har levd i tradisjonen. Nordlendingen Monrad Johansens mannskorverk fra 1920-tallet bruker bare nyskapt melodistoff. Telemarkingen Eivind Groven, som vokste opp i Tokke i samme miljø der Draumkvedet hadde levd i muntlig tradisjon fram til hans egen tid, bygde på det gamle tonematerialet, men skapte også mye nytt melodistoff i samme ånd. Han fulgte langt på vei oppbygningen i Ramskeid-varianten og plasserte domsscenen til slutt. Men han tok med avsnittet om Pilgrimakyrkja, som mangler hos Ramskeid, men er med hos Anne Lillegård.Mange billedkunstnere har latt seg inspirere av Draumkvedet. Et eksempel finnes i festsalen i Raulandshuset i Rauland, et område der visa har levd. I denne salen har A. K. Svalastoga laget kulltegninger med motiv fra Draumkvedet, og broren hans, bygdekunstneren Sveinung Svalastoga, har tolket diktet i et sammenhengende maleri på omkring 30 meter – rundt alle de fire veggene i den gamle kommunestyresalen, «Draumkvedesalen».
I en særstilling står et 50 meter langt håndbrodert billedteppe bygd over Draumkvedet. Det er Torvald Moseids hovedverk, en monumental frise som har fått et eget Draumkvede-rom i Telenors hovedkvarter på Fornebu. Det tok Moseid ti år å brodere teppet i middelaldersk leggsøm. Det var ferdig i 1993. Draumkvedet hadde fulgt ham hele livet, siden han som niåring hørte det heime i Byglandsfjord i Setesdal. Moseid blir omtalt som en visjonær med nål og tråd. Han broderte sine billedsyner uten forutgående tegninger. Draumkvede-teppet har vært vist på slottet i Praha 17. mai 1999, i Durham-katedralen i England og St. Magnuskatedralen på Orknøyene.
== Litteratur ==
Sophus Bugge 1853–54: «Mythologiske oplysninger til Draumkvædi» i Norsk Tidsskrift for Videnskap og Litteratur.
Moltke Moe, 1927 «Draumkvædet» Tekst. s. 190ff, «Middelalderens visionsdigtning» s. 209 ff, og «Limbus puerorum» s. 346 ff. Alt i Samlede Skrifter b. III, utgitt posthumt av Knut Liestøl.
Knut Liestøl, Draumkvæde: A Norwegian visionary Poem from the Middle Ages, Studia Norvegica No. 3, Oslo 1946
Ådel Gjøstein Blom, Ballader og legender fra norsk middelalderdiktning, Oslo 1971
Michael Barnes, Draumkvæde: An Edition and Study, Oslo 1974
Brynjulf Alver, Draumkvedet: Folkevise eller lærd kopidikting, Oslo 1971. Det viktigste i denne boka er en instruktiv geografisk oversikt over utbredelsen av Draumkvede-tradisjonen i Vest-Telemark.
Ådel Gjøstein Blom: 1982: Norske mellomalderballadar 1 : Legendeviser, s. 110-136.
Draumkvedet : Telemark historie nr 16. 1995 er viet Draumkvedet. Her finner man en rekke artikler, som Olav Bø «Det vi veit og ikkje veit om, Draumkvedet» s. 21-33, Dagne Groven Myhren: «Katedral eller stavkirke. Genredrøfting og tro i Draumkvedet» og «Draumkvedet i kveding og kunstmusikk» i , s. 34-45. og s. 115-122. Begge artiklene er gjenutgitt i 2020 i skriftet "Sølverblommer" (Novus forlag). Se også Bengt R. Jonsson: «Nogot om Draumkvedet», s. 46-48, Magne Myhren, «Draumkvedet: Fylledrøs, stevsamling eller folkevise», s. 49-53 og Jon Haukaas (i samarbeid med M. Myhren og O. Solberg): «Om opphavet tll ordet 'uteksti' i Draumkvedet», s. 123-28.
Gudleiv Bø og Magne Myhren 2002, Draumkvedet : diktverket og teksthistoria. (Her gjengis en restitusjon ved Magne Myhren; denne bygger på moderne Draumkvede-forskning.)
Leif Mæhle 2009: «Kongens visjon og diktarens» i Diktarar på leiting : Litterære studiar og artiklar.
== CD-utgivelser av visa ==
Aslak Høgetveit. Draumkvedet. 1966 (lp) / 2002 (cd). Moltke Moes tekst.
Agnes Buen Garnås. Draumkvedet. Kirkelig kulturverksted, 1984 (lp) / 1992 (cd). Tekst fra Landstads Norske Folkeviser.
Dagne Groven Myhren synger et utdrag til Eivind Grovens arrangement for reinstemt orgel på LP-plata Som Symra rein og blå (1985), utgitt på CD (1999).
Ellen Nordstoga, Halvor Håkanes, Kåre Nordstoga, Alf Tveit og Per Egil Hovland. Draumkvedet. Heilo, 1995. Moltke Moes tekst
Trondhjems Studentersangforening. Draumkvedet. 1997 (cd). Komposisjon for mannskor av David Monrad Johansen, op. 7. Moltke Moes tekst.
Sondre Bratland. Draumkvedet. Kirkelig kulturverksted, 2002. Egen tekst satt sammen fra flere kilder.
Berit Opheim Versto (vokal) og Karl Seglem (bukkehorn). Draumkvedet. NORCD, 2008.
Neograss - Draumkvedet (2015)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Draumkvedet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Draumkvedet – med lenker til ulike tekster
Forening for norsk bokkunst/Gerhard Munthes Draumkvæde-utgivelse, 1904
«Draumkvedet». From Fragments of a Folk Song to a National Cultural Treasure, av Velle Espeland, Norsk visearkiv – engelsk artikkel (PDF)
Gerhard Munthes illustrasjoner til Draumkvedet
«Ivar Mortenssons Draumkvede-verk», Terje Christensen, Libra 1993/3-4
Draumkvedet, artikkel hos Store norske leksikon
Folkekultur og elitekultur, artikkel hos Norgeshistorie.no | Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise (eller middelalderballade). Den er et visjonsdikt i balladestil. | 7,501 | 7,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Menswear | 2023-02-04 | Menswear | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske popgrupper'] | Menswe@r var et engelsk popband som ble startet i 1994, og som hadde sin storhetstid i britpop-perioden på 90-tallet.
| Menswe@r var et engelsk popband som ble startet i 1994, og som hadde sin storhetstid i britpop-perioden på 90-tallet.
== Medlemmer ==
Simon White (gitar)
Stuart Black (bass)
Johnny Dean (vokal)
Matt Everett (trommer)
Chris Gentry (gitar)
== Biografi ==
Meswe@r fikk platekontrakt nesten før de hadde spilt sammen. De har blitt kalt britpoppens Herman's Hermits, og suksessen deres skyldtes nok i stor grad at de ble hypet opp i magasiner som NME og Melody Maker. Den andre plata deres floppet totalt. Grunnen til at de overhodet fikk platekontrakt (og at selskapet definitivt var ivrige etter å sikre seg dem, siden de signet dem på et så tidlig stadium) var først og fremst at britpoppen var en så stor og innbringende trend at selskapene nærmest konkurrerte om å skaffe seg flest mulig band i stallen (ikke ulikt det som skjedde i merseybeatperioden i Liverpool på 60-tallet). Menswear fikk mye betalt for det de spilte inn, men det endte etterhvert med at de brukte alle pengene på dop og festing. Hvilket var årsaken til at den andre plata ble så dårlig, og at de splittet opp raskt etterpå.
Likevel skal det sies til Menswe@rs forsvar at de var flinke til å spille, sin unge alder (Chris Gentry var atten år i 1995) og uerfarenhet til tross, og at deres første album, Nuisance, er en fin pop-plate som er aldeles hørbar den dag i dag. Musikken deres var imidlertid ikke særlig original, de hentet inspirasjon fra med-britpop-band som Blur og Elastica.
== Diskografi ==
=== Album ===
Nuisance (1995)
Hay Tiempo! (1998)
=== Singler ===
Being Brave, Pt.1 (1995)
Being Brave, Pt.2 (1995)
Daydreamer (1995)
Sleeping In (1995)
Stardust (1995)
I'll Manage Somehow (1995)
We Love You (1996)
== Eksterne lenker ==
(en) Menswear på Discogs
(en) Menswear på MusicBrainz
(en) Menswear på Spotify
(en) Menswear på Songkick
(en) Menswear på Last.fm
(en) Menswear på AllMusic | Menswe@r var et engelsk popband som ble startet i 1994, og som hadde sin storhetstid i britpop-perioden på 90-tallet. | 7,502 | 7,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Empirisme | 2023-02-04 | Empirisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Empiri', 'Kategori:Vitenskapsteori'] | Empirisme er en filosofisk erkjennelsesteori som betoner erfaringens rolle i etableringen av kunnskap. Det kan også kalles erfaringsfilosofi. Klassisk empirisme står i motsetning til rasjonalisme som betoner tenkningens rolle i erkjennelsen.
Empirisme må ikke forveksles med empiri. I dag er det allment akseptert at viten og vitenskap er basert på empiri (med unntagelser som for eksempel matematikk). Men det er stor forskjell på de idealer for empirisk forskning som ligger i empirisme og i andre epistemologier som for eksempel hermeneutikk. Empirisme står for oppfatningen at våre observasjoner er gitte, hvor hermeneutikk står for den oppfatning at våre erfaringer er betinget av vår forståelse, vårt språk og sosiale og kulturelle bakgrunn. Dette avspeiler seg i ulike metodeidealer i for eksempel empiriske og hermeneutiske forskningstradisjoner.
| Empirisme er en filosofisk erkjennelsesteori som betoner erfaringens rolle i etableringen av kunnskap. Det kan også kalles erfaringsfilosofi. Klassisk empirisme står i motsetning til rasjonalisme som betoner tenkningens rolle i erkjennelsen.
Empirisme må ikke forveksles med empiri. I dag er det allment akseptert at viten og vitenskap er basert på empiri (med unntagelser som for eksempel matematikk). Men det er stor forskjell på de idealer for empirisk forskning som ligger i empirisme og i andre epistemologier som for eksempel hermeneutikk. Empirisme står for oppfatningen at våre observasjoner er gitte, hvor hermeneutikk står for den oppfatning at våre erfaringer er betinget av vår forståelse, vårt språk og sosiale og kulturelle bakgrunn. Dette avspeiler seg i ulike metodeidealer i for eksempel empiriske og hermeneutiske forskningstradisjoner.
== «A priori» versus «a posteriori» ==
Se hovedartikkel, A priori og a posterioriDet har blitt hevdet at all erkjennelse er a priori innenfor rasjonalismen da den menneskelige fornuft er i besittelse av de prinsipper som gjelder for virkeligheten. Herover er det blitt hevdet av empirismen at all erkjennelse av virkeligheten er a posteriori (og må bygge på erfaringen). Mange empiriske filosofer, som for eksempel John Locke og David Hume, har argumentert for at all viten er grunnleggende a posteriori og at a priori viten ganske enkelt ikke er mulig. Skillet mellom a priori og a posteriori er tett tilknyttet med skillene mellom analytisk / syntetisk og nødvendig / kontingent.
== Kjente empiriske filosofer ==
Empirisme er særlig forbundet med Storbritannia mens rasjonalisme er mer forbundet med Frankrike og Tyskland. Blant de mest kjente empiriske tenkerne er Francis Bacon, John Locke, George Berkeley, David Hume og John Stuart Mill.
== Kritikk av empirismen ==
Empirisme representerer et forsøk på å fjerne metafysiske og ideologiske spørsmål fra vitenskapen. Kritikerne har imidlertid pekt på at rene observasjoner ikke eksisterer, at våre observasjoner (eller observasjonsutsagn) er teoriavhengige. Den amerikanske filosof Wilfrid Sellars (1912–1989) hevdet at klassisk empirisme er en myte som er basert på læren om det gitte. Ved å neglisjere den åpne diskusjonen av metafysiske, teoretiske og ideologiske spørsmål tenderer empirismen mot å skjule tilhengernes ideologiske engasjement. På denne måte ses empirisme som kun en blant mange andre ideologier. Man har av denne grunn kalt den for «den usynlige vitenskapsteori».
Kritikk av empirisme eksisterer i alle de erkjennelsesteorier som utgjør empirismens alternativer. Den klassiske kritikk kommer fra rasjonalismen som betoner at sanseerfaringer er av liten verdi hvis det ikke eksisterer et begrepssystem til å innordne dem i. Marxistisk og feministisk erkjennelsesteori har påpekt at forskernes klassetilhørighet og kjønn kan påvirke forskernes oppfattelser, og således er empirismens erklærte nøytrale og objektive utgangspunkt forfeilet.
== Empirisme i moderne vitenskap ==
I de fleste vitenskaper kan man konstatere en konkurranse mellom empirisme og ulike alternativer. For eksempel er det i biologisk systematikk forskere som vil klassifisere dyr og planter ut fra deres «likhet». Systematisk biologi står i motsetning til andre retninger som baserer seg på evolusjonsteoretisk rekonstruksjon. De empiriske metodeidealene kommer til uttrykk i at det skal gjøres så få teoretiske forutsetninger som mulig. Når man måler «likheten» mellom to organismer må man således ikke prioritere mellom vesentlige og uvesentlige likhetstrekk ettersom disse ikke i seg selv bygger på observasjon, men skal prinsipielt stille alle trekk like. Herved kan man gå inne i absurditeter ved at for eksempel hannen og hunnen er så forskjellige at de må klassifiseres som forskjellige arter eller at et dyr forvandler seg så meget i utviklingen at for eksempelvis en larve og en sommerfugl ikke kan klassifiseres som samme art.
Innenfor medisin er det særlig den retning som betegnes som «evidensbasert medisin» som er mest tydelig inspirert av empirismens metodenormer.
Innenfor psykologi kommer empirismen særlig tydelig til uttrykk i adferdspsykologien (også kalt for behaviorismen). Empirismen er her dobbeltbundet. Når psykologer studerer mennesker og dyr, kan de ifølge behaviorismen kun studere deres iakttakbare adferd som er resultatet av en iakttakbar påvirkning (stimulus-response teori; S-R). Et begrep som hukommelse er ikke vitenskapelig da den ikke kan iakttas. Istedenfor taler adferdspsykologene om «forsinkede reaksjoner». Men det er ikke kun i psykologenes studier av organismer hvor empirismen spiller inn. Det enkelte menneskes psykologi må også etter empirismen forstås som rent erfaringsbetinget, det vil si innlæring blir den sentrale teori som skal forklare alle psykologiske forhold.
== Antirealisme ==
Det er en misforståelse at empirisme og positivisme er realistiske posisjoner, mens for eksempel hermeneutikk er det motsatte. Empirisme og positivisme er antimetafysiske. De vil holde seg til det gitte i iakttakelsen. Derfor anser empirismen det for metafysikk å anta at det bak det iakttatte er en virkelighet. Empirisme er derfor i motsetning til for eksempel kritisk realisme og andre former for realisme.
== Se også ==
Logisk positivisme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alston, W. P. (1998): «Empiricism» i: Routledge Encyclopedia of Philosophy. Edward Craig (red.). Version 1.0, London: Routledge.
Garrett, D. & Barbanell, E. (red.). (1997): Encyclopedia of empiricism. London: Fitzroy Dearborn Publishers.
Hjørland, B. (2005): «Empiricism, rationalism and positivism in library and information science» (PDF) i: Journal of Documentation, 61(1), 130-155.
Law, J. D. (1993): The Rhetoric of Empiricism: Language and Perception : From Locke to I.A. Richards. Ithaca: Cornell University Press.
Lipton, P. (2001): «Empiricism, history of» i: Smelser, N. J. & Baltes, P. B. (red.) International Encyclopedia of the Social and Behavioral Sciences. Oxford. (s. 4481- 4485). Tilgjengelig her (PDF)
Vinci, T. (1999): «Sellars, Wilfrid» i: The Cambridge Dictionary of Philosophy. 2. utg. Robert Audi (red.). Cambridge, Cambridge University press, 828-829. | Empirisme er en filosofisk erkjennelsesteori som betoner erfaringens rolle i etableringen av kunnskap. Det kan også kalles erfaringsfilosofi. | 7,503 | 7,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Empati | 2023-02-04 | Empati | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etiske konsepter', 'Kategori:Følelser', 'Kategori:Livsferdigheter', 'Kategori:Menneskelig atferd', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker'] | For den norske filmen fra 1960, se Venner (film)Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv.Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget. I en empatisk situasjon forstår den som har empati for en annen hvordan denne opplever en situasjon eller tilstand. Empati kan være grunnlaget for prososial atferd (intensjon om å være til hjelp for andre), men trenger i seg selv nødvendigvis ikke å utløse prososial atferd. For å oppøve en empatisk ferdighet trenger man å høste erfaringer fra eget liv, men det er også utviklet egne opplæringsprogrammer i sosial kompetanse, der empati inngår.
Det er viktig å skille mellom empati, å kunne forstå andres følelsesliv, og sympati, å ha en positiv innstilling eller holdning overfor en annen. Man kan ha en positiv innstilling til noen uten å kunne sette seg inn i dennes følelsesliv, og å motsatt kunne sette seg inn i andres følelsesliv uten å ha en positiv innstilling til den andre.
| For den norske filmen fra 1960, se Venner (film)Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv.Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget. I en empatisk situasjon forstår den som har empati for en annen hvordan denne opplever en situasjon eller tilstand. Empati kan være grunnlaget for prososial atferd (intensjon om å være til hjelp for andre), men trenger i seg selv nødvendigvis ikke å utløse prososial atferd. For å oppøve en empatisk ferdighet trenger man å høste erfaringer fra eget liv, men det er også utviklet egne opplæringsprogrammer i sosial kompetanse, der empati inngår.
Det er viktig å skille mellom empati, å kunne forstå andres følelsesliv, og sympati, å ha en positiv innstilling eller holdning overfor en annen. Man kan ha en positiv innstilling til noen uten å kunne sette seg inn i dennes følelsesliv, og å motsatt kunne sette seg inn i andres følelsesliv uten å ha en positiv innstilling til den andre.
== Etymologi ==
Empati kommer opprinnelig fra det gammelgreske ordet empatheia, som kan deles opp i «en» som betyr inn og «pathos» som betyr følelse, dermed blir empati å forstå som en måte å trenge inn i en annens følelsesliv på. I dagens greske dagligtale brukes ikke empatheia lenger, men det er naturlig å anta at den opprinnelig karakteriserte en menneskelig tilstand eller væremåte hvor man var oppslukt av følelser, i motsetning til apati (apatheia). Den tyske psykologen Theodore Lipps knyttet i 1910 termen "empatheia" til den tyske termen "einfühlung" slik den ble benyttet innenfor fagfeltet estetisk psykologi. Dermed ble termen knyttet til en måte å forholde seg til eksterne objekter på. Å forholde seg til et objekt, vanligvis et kunstverk, med empatheia/einfühlung, betydde, for Lipps, å være følelsesmessig oppslukt i objektet i en slik grad at man opplevde at det uttrykte ens egen personlighet , i motsetning til å forholde seg til det på en analyserende eller distansert måte. Lipps forståelse i en mellommenneskelig situasjon ville være analog med at man projiserer sin egen opplevelse av situasjonen på den andre og dermed lever i den illusjon av at den andre opplever ting på nøyaktig samme måte som en selv.
== Nyere forståelse ==
I dag brukes termen empati først og fremst til å karakterisere måter å forholde seg til andre mennesker på. Å forholde seg til en person med empati vil bety å leve seg inn i den andres situasjon slik at man føler det den andre føler (affektiv empati), forstår hva den andre føler (kognitiv empati) og opplever situasjonen som den andres følelser (empatisk presisjon). Komponentene i empati er dermed:
Affektiv empati, som handler om å bli berørt av en annens følelsesmessige opplevelse.
Kognitiv empati, som handler om å forstå den andres emosjonelle opplevelse.I tillegg kommer:
Empatisk presisjon, som handler om å lokalisere den opplevde følelsen man får fra en annens emosjonelle uttrykk som den andres emosjonelle opplevelse.Empati er et abstrakt substantiv som kan brukes til å karakterisere situasjoner: man kan f.eks. si at "han møtte henne med empati", på samme måte som man kan si at "han så på henne med frykt i øynene". Det brukes også til å karakterisere relasjoner mellom mennesker: man kan f.eks. si at "vårt forhold er preget av gjensidig empati", på samme måte som man kan si at "jeg har ingen tillit til deg". Det er også vanlig å benytte ordet empati til å karakterisere enkeltmennesker: Man kan f.eks. si at "hun er full av empati", på samme måte som man kan si at "hun har ingen sorger". Adjektivet "empatisk" angir gjerne at det er mye empati til stede i en situasjon, relasjon eller hos en person. Eksempler: "Han møtte henne på en empatisk måte", "hun har et empatisk forhold til sine ansatte" og "han er en empatisk person".
Selv om empati regnes som en relativt kompleks ferdighet, er det påvist at ett år gamle spedbarn også har en enklere form for empati. Nyere forskning har også vist at rotter har tendens til å vise prososial atferd overfor andre rotter, som man antar har sammenheng med empati. Dessuten ser det ut til at hunnrotter har en noe større tendens enn hannrotter til å utvise prososial atferd.
== Definisjoner ==
Det hersker i dag ingen fullstendig enighet om hvordan empatibegrepet skal forstås. Et utvalg av forskjellige forståelser kan illustreres med følgende definisjoner:
C. D. Batson: «Andre-orienterte følelser som er overensstemmende med den oppfattede velvære til en annen person.»
Nancy Eisenberg: «En følelsesmessig respons som springer ut fra begripelsen eller forståelsen av en annen persons emosjonelle tilstand eller omstendighet, og som er lik det den andre personen føler eller er forventet å føle.» (2002, p. 135)
R. R. Greenson: «Å være empatisk betyr å dele og å oppleve følelsene til en annen person.» (1960, s. 418)
Martin Hoffman: «En affektiv respons som er mer dekkende for en annen persons situasjon enn ens egen.» (1987, p. 48)
Heinz Kohut: «Empati er muligheten til å tenke og leve seg selv inn i en annens indre livsverden.» (1984, s. 82)
Roy Schafer: «Empati handler om den indre opplevelsen av å dele og forstå den aktuelle psykologiske tilstanden til en annen person.» (1959, p. 345)
== Empati i fenomenologi ==
I fenomenologi er empati den umiddelbare erfaringen av Den Andres subjektivitet. Det er denne erfaringen som er grunnlaget for erfaringen av Den Andre, og derigjennom erfaringen av intersubjektivitet. På et vis kan man si at empati lar en modifisere sin egen subjektivitet på en slik måte at man kan oppleve seg-selv-der-borte. I denne sammenhengen er erfaringen av ens egen kropp som subjektivitet viktig, da denne erfaringen er konstitutiv for det at en annen kropp lik ens egen oppfattes som en annen subjektivitet.
== Se også ==
Følelser
Mentalisering
Prososial atferd
Sosial kompetanse
Sympati
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Eklund, J. (2013). The nature of empathy, Philosophy in the Contemporary World, 20, 28-38.
Carl Rogers
Toward a consensus on the nature of empathy: A review of reviews | Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. | 7,504 | 7,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lint%C3%B8y | 2023-02-04 | Lintøy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Forbrukervarer'] | Lintøy er duker, laken, putevar, dynetrekk og håndklær. Ordet benyttes selv om tekstilene ikke nødvendigvis er laget av lin. Lintøy er et begrep innenfor storhusholdninger som sykehjem, sykehus og hoteller (også ombord på skip). Der finnes et eget lagerrom eller skap som gjerne kalles lintøyrom eller -skap, hvor lintøy, andre tekstiler og forbruksartikler oppbevares. Ved hoteller og institusjoner er det husøkonomen som har hovedansvaret for at det er nok lintøy, og at det er rent.
Opprinnelsen til ordet er tekstiler som fortrinnsvis ble fremstilt av lin, da ikke bare sengetøy og duker, men f.eks. også brudelin, et tynt brudeslør av lin. | Lintøy er duker, laken, putevar, dynetrekk og håndklær. Ordet benyttes selv om tekstilene ikke nødvendigvis er laget av lin. Lintøy er et begrep innenfor storhusholdninger som sykehjem, sykehus og hoteller (også ombord på skip). Der finnes et eget lagerrom eller skap som gjerne kalles lintøyrom eller -skap, hvor lintøy, andre tekstiler og forbruksartikler oppbevares. Ved hoteller og institusjoner er det husøkonomen som har hovedansvaret for at det er nok lintøy, og at det er rent.
Opprinnelsen til ordet er tekstiler som fortrinnsvis ble fremstilt av lin, da ikke bare sengetøy og duker, men f.eks. også brudelin, et tynt brudeslør av lin. | Lintøy er duker, laken, putevar, dynetrekk og håndklær. Ordet benyttes selv om tekstilene ikke nødvendigvis er laget av lin. | 7,506 | 7,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Public_Image_Ltd. | 2023-02-04 | Public Image Ltd. | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske rockegrupper'] | Public Image Ltd. (PiL) er et engelsk post-punk-band, startet og frontet av John Lydon fra Sex Pistols. De gjorde seg først bemerket med sin helt egen versjon av punk kombinert med snodige tekster, bass som hovedinstrument og en del avant-garde-inspirerte, lange sanger. Senere tok de en mer rytmisk, dansevennlig retning. De holdt opprinnelig på fra 1978 til 1993. I 2009 gikk bandet tilbake på turne, og har siden utgitt to studioalbumer (This is PiL fra 2012 og What the World Needs Now... i 2015) på deres plateselskap PiL Official, Ltd. I 2018 regisserte Tabbert Filler en dokumentar om band-et, The Public Image is Rotten, som inneholder intervjuer med tidligere medlemmer, eksempelvis Martin Atkins.
| Public Image Ltd. (PiL) er et engelsk post-punk-band, startet og frontet av John Lydon fra Sex Pistols. De gjorde seg først bemerket med sin helt egen versjon av punk kombinert med snodige tekster, bass som hovedinstrument og en del avant-garde-inspirerte, lange sanger. Senere tok de en mer rytmisk, dansevennlig retning. De holdt opprinnelig på fra 1978 til 1993. I 2009 gikk bandet tilbake på turne, og har siden utgitt to studioalbumer (This is PiL fra 2012 og What the World Needs Now... i 2015) på deres plateselskap PiL Official, Ltd. I 2018 regisserte Tabbert Filler en dokumentar om band-et, The Public Image is Rotten, som inneholder intervjuer med tidligere medlemmer, eksempelvis Martin Atkins.
== Medlemmer ==
=== Nåværende ===
John Lydon, også kjent som Johnny Rotten, og som «The Public Image» (vokal). Bandets leder og eneste faste medlem.
Lu Edmons (gitar), opprinnelig med fra 1986 til 1988, ble medlem igjen i 2009.
Scott Firth (bass) ble medlem i 2009. Firth har tidligere spilt sammen med Spice Girls.
Bruce Smith (trommer), opprinnelig med fra 1986 til 1990, ble medlem igjen i 2009.
=== Tidligere (i utvalg) ===
Keith Levene (gitar og tangentinstrumenter). Tidligere i The Clash. Sluttet i 1983. Har bidratt til flere plater med andre band. Gikk bort i 2022.
Jah Wobble (bass). Nøkkelmann på de første platene med sitt reggae- og funk-inspirerte basspill. Sluttet i 1980. Har senere gitt ut mange soloplater.
Martin Atkins (trommer). Var med i to perioder – fra 1979 til 1980 og fra 1982 til 1985. Også kjent fra Pigface, Brian Brain, Nine Inch Nails, og Ministry.
Jim Walker (trommer). Bandets originale trommeslager. Sluttet alt i 1978.
Richard Dudanski (trommer). Med i 1979.
Bill Laswell (bass). Med i 1986. En nøkkelfigur i New Yorks "neo-prog"-miljø på 80-tallet.
Mike Joyce, kjent fra The Smiths, var med på trommer i 1992.
John McGeoch (gitar), tidligere fra Magazine, var med fra 1986 til 1992. McGeoch gikk bort i 2004.De har hatt mange andre medlemmer, men fra Atkins sluttet var PiL i hovedsak Lydons backing-gruppe.
== Historikk ==
Lydon sluttet i Sex Pistols i januar 1978, da han var lei mediekjør, kunstige skandaler, begrenset kunstnerisk utfoldelse og Sid Vicious. Han ville starte et nytt og bedre band, og fikk med seg Levene, som hadde spilt gitar i noen år, og Wobble, et kjent navn i punkmiljøet, samt Walker. De debuterte i 1978 med singelen «Public Image», som handlet om hvordan Lydon følte seg i Sex Pistols. Den hørtes ut som en slags oppdatert utgave av Sex Pistols, men på de eksperimentelle albumene Public Image (1978) og Metal Box (1980) fant de et lydbilde som var helt deres egen - med Wobbles' bass (Lydon kalte PiL det første rockebandet som «hørte på bassen») og Lydons antimusikalske, nasale sang i fokus. Wobble sluttet i 1980, men i Atkins hadde PiL fått et nytt fast medlem, og på album nummer (de hadde gitt ut en liveplate i 1980) var de en trio med Lydon, Levene og Atkins. Levene sluttet i 1983, rett før bandets største hit, den dansevennlige «This is not a Love Song». PiL skurret og gikk videre med danserock, til Lydon bestemte seg for å oppløse bandet i 1993. Han ga ut soloalbumet Psycho's Path i 1997.
Det er ikke mange som ligner på PiL musikalsk, men Joy Division hadde bassen og stemningen til felles med dem. I Norge var Bergensbandet Alle Tiders Duster tydelig inspirert av PiL.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Public Image, 1978 (også kjent som First Issue)
Metal Box, 1979 (gjenutgitt i 1980 som Second Edition)
The Flowers of Romance, 1981
This Is What You Want... This Is What You Get, 1984
Album, 1986 (utgitt på CD og kassett henholdsvis som Compact Disc og Cassette)
Happy?, 1987
9, 1989
That What is Not, 1992
This is PiL, 2012
What the World Needs Now..., 2015
=== Livealbum ===
Paris au Printems, 1980
Live in Tokyo, 1983
Live at Brixton Academy 2009, 2009
Live at the Isle of Wight Festival 2011, 2011
Live at Rockpalast 1983, 2012
Live at O2 Shepard's Bush Empire, London, October 2nd 2015, 2015
Concert: Live at Brixton Academy 27.5.1986, 2018
=== Samlealbum og gjenutgivelser (i utvalg) ===
The Greatest Hits, So Far, 1990
Plastic Box, 1999
Gold, 2013
Rise: The Collection, 2015
Metal Box Super Deluxe Edition, 2016
Album Super Deluxe Edition, 2016
The Public Image is Rotten (Songs from the Heart), 2018
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Public Image Ltd. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Public Image Ltd. på Apple Music
(en) Public Image Ltd. på Discogs
(en) Public Image Ltd. på MusicBrainz
(en) Public Image Ltd. på SoundCloud
(en) Public Image Ltd. på Spotify
(en) Public Image Ltd. på Songkick
(en) Public Image Ltd. på Last.fm
(en) Public Image Ltd. på AllMusic
Public Image Ltd. på Twitter
Public Image Ltd. på Facebook
Public Image Ltd. på Instagram
Public Image Ltd. på YouTube
Public Image Ltd. på Myspace
Fodderstompf, side om John Lydon og Public Image ltd. | Public Image Ltd. (PiL) er et engelsk post-punk-band, startet og frontet av John Lydon fra Sex Pistols. | 7,507 | 7,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Autoklav | 2023-02-04 | Autoklav | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinsk utstyr'] | En autoklav er en spesialkonstruert trykk-koker laget for å sterilisere utstyr. De finnes i mange størrelser; de minste som en litt stor kjele (bord-autoklav), og de virkelig store som kan ha et nyttevolum på nærmere en kubikkmeter.
Autoklaver brukes gjerne i laboratorier og på sykehus for å drepe mikrober og virus. Profesjonelle tatoverings- og piercingstudioer benytter også autoklaver for å holde arbeidsutstyret sitt sterilt.
Prinsippet bak autoklaven er at kokepunkttemperaturen øker ved økende trykk, og at sporer og bakterier drepes betydelig fortere ved høyere temperatur.
Temperaturen holdes på dette nivået en viss tid, før den senkes og utstyret kan tas ut. En typisk sterilisering foregår i 20 minutter ved 121 °C og et trykk på ca. 100 kPa (1 bar over atmosfærisk trykk).
Den norske legen Eduard Bøckmann fant på 1890-tallet opp en bordautoklav som ikke etterlot utstyret vått av dampen, det ble tørt igjen.
| En autoklav er en spesialkonstruert trykk-koker laget for å sterilisere utstyr. De finnes i mange størrelser; de minste som en litt stor kjele (bord-autoklav), og de virkelig store som kan ha et nyttevolum på nærmere en kubikkmeter.
Autoklaver brukes gjerne i laboratorier og på sykehus for å drepe mikrober og virus. Profesjonelle tatoverings- og piercingstudioer benytter også autoklaver for å holde arbeidsutstyret sitt sterilt.
Prinsippet bak autoklaven er at kokepunkttemperaturen øker ved økende trykk, og at sporer og bakterier drepes betydelig fortere ved høyere temperatur.
Temperaturen holdes på dette nivået en viss tid, før den senkes og utstyret kan tas ut. En typisk sterilisering foregår i 20 minutter ved 121 °C og et trykk på ca. 100 kPa (1 bar over atmosfærisk trykk).
Den norske legen Eduard Bøckmann fant på 1890-tallet opp en bordautoklav som ikke etterlot utstyret vått av dampen, det ble tørt igjen.
== Referanser == | En autoklav er en spesialkonstruert trykk-koker laget for å sterilisere utstyr. De finnes i mange størrelser; de minste som en litt stor kjele (bord-autoklav), og de virkelig store som kan ha et nyttevolum på nærmere en kubikkmeter. | 7,508 | 7,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lydrike | 2023-02-04 | Lydrike | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Politiske ord og uttrykk'] | Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud. Det er ikke nødvendigvis snakk om en okkupasjon, og lydriket er offisielt selvstendig. Betegnelsene marionettstat, og marionettregjering, er også en del brukt. Ordet brukes bare hvis landet er under trussel av militær maktbruk.
Av historiske lydriker, er Manchukuo et av de mest kjente. Det var under japansk kontroll, men var offisielt selvstendig. Sverige prøvde også å gjøre Norge til et lydrike i 1904 (lydrikepunktene) slik Norge hadde vært under Danmark fra 1537 til 1814, da det ble klart at unionen ville gå i oppløsning. I nyere tid fantes det små lydriker i Sør-Afrika som man kalte Bantustaner.
Mange av landene i østblokken under den kalde krigen ble også oppfattet som sovjetiske lydriker. Land som Polen, DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia var offisielt selvstendige og bare «alliert» med Sovjetunionen, men samtidig hadde Sovjetunionen utplassert store militærstyrker i landene, slik at landene i realiteten var okkupert.
På 1900-tallet var Østerrike-Ungarn i praksis et lydrike under Tyskland fra 1916, mens Frankrikes Vichy-regime er et spesielt kjent lydrike under andre verdenskrig, samt Slovakia, Böhmen-Mähren og Kroatia, alle under Tyskland. Vest-Sahara er et moderne lydrike i dagens samfunn med administrasjon fra Marokko.
| Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud. Det er ikke nødvendigvis snakk om en okkupasjon, og lydriket er offisielt selvstendig. Betegnelsene marionettstat, og marionettregjering, er også en del brukt. Ordet brukes bare hvis landet er under trussel av militær maktbruk.
Av historiske lydriker, er Manchukuo et av de mest kjente. Det var under japansk kontroll, men var offisielt selvstendig. Sverige prøvde også å gjøre Norge til et lydrike i 1904 (lydrikepunktene) slik Norge hadde vært under Danmark fra 1537 til 1814, da det ble klart at unionen ville gå i oppløsning. I nyere tid fantes det små lydriker i Sør-Afrika som man kalte Bantustaner.
Mange av landene i østblokken under den kalde krigen ble også oppfattet som sovjetiske lydriker. Land som Polen, DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia var offisielt selvstendige og bare «alliert» med Sovjetunionen, men samtidig hadde Sovjetunionen utplassert store militærstyrker i landene, slik at landene i realiteten var okkupert.
På 1900-tallet var Østerrike-Ungarn i praksis et lydrike under Tyskland fra 1916, mens Frankrikes Vichy-regime er et spesielt kjent lydrike under andre verdenskrig, samt Slovakia, Böhmen-Mähren og Kroatia, alle under Tyskland. Vest-Sahara er et moderne lydrike i dagens samfunn med administrasjon fra Marokko.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Selvvalgt lydrike», artikkel fra Dagens Næringsliv, 18. januar 2012
«Norge ble lydrike 1500-37», artikkel fra Universitetet i Oslo
Norge blir et lydrike, artikkel fra Norgeshistorie.no | Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud. Det er ikke nødvendigvis snakk om en okkupasjon, og lydriket er offisielt selvstendig. | 7,510 | 7,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marionettregjering | 2023-02-04 | Marionettregjering | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politiske ord og uttrykk'] | En marionettregjering, et marionettregime eller lydregjering er en myndighet eller regjering som i praksis er styrt av en annen stat. Et land som styres av en marionettregjering, kalles en marionettstat eller et lydrike. Navnet kommer av marionett, en type figurteaterdokker som styres ved hjelp av tråder.
Det er en mange eksempler på marionettregjeringer gjennom historien, for eksempel Vidkun Quislings NS-regjering i Norge under 2. verdenskrig som var styrt av den tyske okkupasjonsmakten i en lang rekke viktige saker. Det er også flere marionettregimer i dag.
Andre ord for viljeløse marionetter som dirigeres av andre, er sprellemenn eller nikkedukker.
| En marionettregjering, et marionettregime eller lydregjering er en myndighet eller regjering som i praksis er styrt av en annen stat. Et land som styres av en marionettregjering, kalles en marionettstat eller et lydrike. Navnet kommer av marionett, en type figurteaterdokker som styres ved hjelp av tråder.
Det er en mange eksempler på marionettregjeringer gjennom historien, for eksempel Vidkun Quislings NS-regjering i Norge under 2. verdenskrig som var styrt av den tyske okkupasjonsmakten i en lang rekke viktige saker. Det er også flere marionettregimer i dag.
Andre ord for viljeløse marionetter som dirigeres av andre, er sprellemenn eller nikkedukker.
== Se også ==
Lydrike
Marionett | En marionettregjering, et marionettregime eller lydregjering er en myndighet eller regjering som i praksis er styrt av en annen stat. Et land som styres av en marionettregjering, kalles en marionettstat eller et lydrike. | 7,511 | 7,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litologi | 2023-02-04 | Litologi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Geologi'] | Litologi, et faguttrykk i geologi, er en beskrivelse av en sedimentær bergart. Ordet litologi er dannet av de greske ordene lithos («stein») og logi («lære»).
Sedimentære bergarter kan klassifiseres etter kornstørrelse som sandstein, leirstein osv. Videre er farge og hardhet karakteristiske kriterier for å beskrive litologien. Ofte brukes facies, dvs. utseende, synonymt med litologi når beskrivelsen brukes til å tolke avsetnings-miljøet. En sandstein har elve-facies når den har typiske litologiske trekk for elve-avsetninger.
Litologier inngår i geologiske undersøkelser innen oljeleting.
| Litologi, et faguttrykk i geologi, er en beskrivelse av en sedimentær bergart. Ordet litologi er dannet av de greske ordene lithos («stein») og logi («lære»).
Sedimentære bergarter kan klassifiseres etter kornstørrelse som sandstein, leirstein osv. Videre er farge og hardhet karakteristiske kriterier for å beskrive litologien. Ofte brukes facies, dvs. utseende, synonymt med litologi når beskrivelsen brukes til å tolke avsetnings-miljøet. En sandstein har elve-facies når den har typiske litologiske trekk for elve-avsetninger.
Litologier inngår i geologiske undersøkelser innen oljeleting.
== Se også ==
Petrografi | Litologi, et faguttrykk i geologi, er en beskrivelse av en sedimentær bergart. Ordet litologi er dannet av de greske ordene lithos («stein») og logi («lære»). | 7,512 | 7,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ll%C5%B7r | 2023-02-04 | Llŷr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hav- og elveguder', 'Kategori:Keltisk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Llŷr er figur i walisisk mytologi, far til Brân, Brânwen og Manawydan av Penarddun. De walisiske triader nevner at han ble fengslet av Euroswydd, den andre grenen av Mabinogi nevner Euroswydd som far av Penardduns to yngre sønner, Nisien og Efnisien.
Llŷr tilsvarer med Lir i irsk mytologi, og som den irske guddommen er han identifisert som havets gud. Leir av britene, en mytologisk britonsk konge, som er mest kjent som emne og inspirasjon for William Shakespeares drama om Kong Lear, kan være avledet fra Llŷr.
| Llŷr er figur i walisisk mytologi, far til Brân, Brânwen og Manawydan av Penarddun. De walisiske triader nevner at han ble fengslet av Euroswydd, den andre grenen av Mabinogi nevner Euroswydd som far av Penardduns to yngre sønner, Nisien og Efnisien.
Llŷr tilsvarer med Lir i irsk mytologi, og som den irske guddommen er han identifisert som havets gud. Leir av britene, en mytologisk britonsk konge, som er mest kjent som emne og inspirasjon for William Shakespeares drama om Kong Lear, kan være avledet fra Llŷr.
== Litteratur ==
Bromwich, Rachel (2006): Trioedd Ynys Prydein: The Triads of the Island of Britain. Cardiff: University of Wales. ISBN 0-7083-1386-8.
Gantz, Jeffrey (overs.) (1987): The Mabinogion. New York: Penguin. ISBN 0-14-044322-3.
Stevens, Meic (red.) (1998): The New Companion to the Literature of Wales, University of Wales Press; 2. rev. utg. | Llŷr er figur i walisisk mytologi, far til Brân, Brânwen og Manawydan av Penarddun. De walisiske triader nevner at han ble fengslet av Euroswydd, den andre grenen av Mabinogi nevner Euroswydd som far av Penardduns to yngre sønner, Nisien og Efnisien. | 7,513 | 7,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mistra | 2023-02-04 | Mistra | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Rendalen', 'Kategori:Renavassdraget'] | Mistra er ei elv i Rendalen kommune i Innlandet. Den har kilder i traktene vest for fjellet Sølen, og den munner ut i Rena ved tettstedet Åkrestrømmen. Mistra renner i den midtre delen delvis i dype gjel, delvis i en bratt V-formet dal. Mistra er kjent for sitt gode fiske.
Vassdraget ble i 1980 vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag.
| Mistra er ei elv i Rendalen kommune i Innlandet. Den har kilder i traktene vest for fjellet Sølen, og den munner ut i Rena ved tettstedet Åkrestrømmen. Mistra renner i den midtre delen delvis i dype gjel, delvis i en bratt V-formet dal. Mistra er kjent for sitt gode fiske.
Vassdraget ble i 1980 vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Kulehøgda | 7,514 | 7,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andorfjellet | 2023-02-04 | Andorfjellet | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Snåsa', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Andorfjellet (sørsamisk: Aantesvaerie) er et fjell i Snåsa kommune i Trøndelag. Høyden er 847 meter over havet. Fjellet ligger nær tettstedet Agle og er omgitt av lavland på alle kanter. Det har en karakteristisk halvkuleform. Over Andorfjellet går en tursti fra Agle til Gressåmoen nasjonalpark.
| Andorfjellet (sørsamisk: Aantesvaerie) er et fjell i Snåsa kommune i Trøndelag. Høyden er 847 meter over havet. Fjellet ligger nær tettstedet Agle og er omgitt av lavland på alle kanter. Det har en karakteristisk halvkuleform. Over Andorfjellet går en tursti fra Agle til Gressåmoen nasjonalpark.
== Referanser == | Andorfjellet (sørsamisk: Aantesvaerie) er et fjell i Snåsa kommune i Trøndelag. Høyden er 847 meter over havet. | 7,516 | 7,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_regjeringer | 2023-02-04 | Liste over Norges regjeringer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske politiske lister', 'Kategori:Norske regjeringer'] | Norges regjering siden 1814. Begrepet ministerium ble brukt frem til 1884. Fra da av het det regjering.
| Norges regjering siden 1814. Begrepet ministerium ble brukt frem til 1884. Fra da av het det regjering.
== Ministerier 1814–1884 ==
Mellom 1814 og 1884 hadde man ingen fullstendige skifter av regjeringer, kun suppleringer. Nedstående periodeinndeling baserer seg på boka Det norske statsråd 1814–1905, utgitt av Statsministerens kontor i 1996. Navngivingen er basert på stattholdere eller framtredende statsråder i perioden.
== Norske regjeringer 1884–1945 ==
== Quislings regjering og tyskinnsatt okkupasjonsstyre 1940–1945 ==
== Regjeringer siden 1945 ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norske regjeringer og ministerier 1814–2001 (NorgesLexi)
Det norske statsråd 1814– (Regjeringen.no) | Regjering betyr dels selve virksomheten som handler om å styre et land eller annen myndighet, dels betegner det en forsamling av regjeringsmedlemmer. Hvem som er medlemmer av en regjering varierer sterkt mellom ulike stater og i tid. | 7,517 | 7,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Substantiv | 2023-02-04 | Substantiv | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Ordklasser'] | Substantiv er en morfosyntaktisk ordklasse som kan defineres ved hjelp av en del karakteristiske grammatiske kjennetegn. På norsk kan substantiver få en bestemthetsendelse knytta til seg: «mann-en», eller en ubestemt artikkel foran seg: «en mann». Substantiver kjennetegnes også ved at de kan modifiseres av et adjektiv «en liten mann». De fungerer som kjerne i en nominalfrase. Substantivfraser opptrer gjerne som subjekt eller objekt i en setning, men kan også ha andre grammatiske funksjoner. I lingvistikken er det vanlig å snakke om nomen snarere enn substantiver.
| Substantiv er en morfosyntaktisk ordklasse som kan defineres ved hjelp av en del karakteristiske grammatiske kjennetegn. På norsk kan substantiver få en bestemthetsendelse knytta til seg: «mann-en», eller en ubestemt artikkel foran seg: «en mann». Substantiver kjennetegnes også ved at de kan modifiseres av et adjektiv «en liten mann». De fungerer som kjerne i en nominalfrase. Substantivfraser opptrer gjerne som subjekt eller objekt i en setning, men kan også ha andre grammatiske funksjoner. I lingvistikken er det vanlig å snakke om nomen snarere enn substantiver.
== «Oppdagelsen» av substantiver ==
Substantiver ble først beskrevet noen hundre år f.Kr. av antikkens berømte grammatikere Dionysios Thrax (klassisk gresk) og Pāṇini (sanskrit). Thrax oppdaget, for eksempel, at visse ord i klassisk gresk kunne bøyes i kasus, men ikke i tid. Andre ord hadde motsatt egenskap, dvs. de kunne bøyes i tid, men ikke i kasus.
== Forskjellige definisjoner av substantiver ==
Ord og uttrykk i naturlige språk som norsk har egenskaper på mange forskjellige nivåer. De har formelle egenskaper, som for eksempel hva slags bøyninger de kan ta, og hva slags andre ord de kan kombineres med, men også semantiske egenskaper, dvs. egenskaper som har med deres betydning å gjøre. Den definisjonen vi har gitt ovenfor er altså en formell definisjon. Denne definisjonen er ukontroversiell, og har den fordelen at man kan bruke den effektivt til å identifisere substantiver innenfor et gitt språk.
Det er to ulemper med denne definisjonen. For det første finnes det språk som ikke har bestemthet eller ubestemthet representert ved hjelp av endelser eller artikler. Et eksempel på dette er russisk. Dette gjør at den formelle definisjonen av substantiver må være annerledes i russisk enn i norsk. Problemet blir enda større, dersom man tar flere språk i betraktning.
For det andre gir den formelle definisjonen oss ingen forsåelse av hvorfor substantiver skulle ha de egenskapene de har. For å bruke en metafor, kunne man si at substantivers evne til å kunne bøyes i bestemthet eller å kunne modifiseres av adjektiver er symptomer på at et disse ordene er substantiver, men det ville være ennå bedre hvis man kunne forklare disse symptomene. Derfor er det mange som ikke er fornøyde med den formelle definisjonen vi har gitt øverst på siden, selv om de er enige i at dette er den beste måten å skille substantiver fra andre ordklasser. For å bruke en analogi: Veldig få ville være fornøyde med en definisjon av graviditet som sier at gravide kvinner er kvinner som får positivt resultat på en graviditetstest. Men de graviditetstestene vi bruker idag er pålitelige kriterier for å skille gravide kvinner fra kvinner som ikke er gravide. Den formelle definisjonen for substantiver vi har gitt fungerer altså veldig godt som en «test», men den gir oss ingen dypere forståelse av hva som egentlig kjennetegner de ordene som skårer positivt på testen. Dersom man ønsker å forstå hva et substantiv er på et dypere nivå, må man altså søke en definisjon som «forklarer symptomene».
=== Navn på ting ===
I tradisjonell skolegrammatikk defineres substantiver ofte som de ordene som «refererer til ting, hendelser, steder, egenskaper, fenomener, osv.» Dette er altså en semantisk definisjon av substantiver. Denne definisjonen har blitt kritisert for å være håpløst vag.
=== Prototypisk referensielle uttrykk ===
En annen definisjon av substantiver sier at de er prototypisk referensielle uttrykk. Denne definisjonen vil heller ikke hjelpe oss stort, hvis vi er interessert i å finne ut om et gitt ord er et substantiv eller ikke. Men den kan likevel være riktig i en annen forstand, ved å påpeke egenskaper som faktisk kjennetegner substantiver og substantivfraser. Det er sant at man bruker substantivet bil mest i situasjoner hvor man ønsker å referere til biler, og tulling hvis man vil referere til tullinger. Det som menes med at de er prototypisk referensielle, er at man noen ganger bruker substantiver uten å referere til noe som har den tilsvarende egenskapen. To eksempler på det er gitt nedenfor.
Jens er ingen tulling.
Hvis jeg hadde en bil, hadde jeg kjørt til Marakech.Den første setningen refererer ikke til en tulling, og den siste refererer ikke til noen bil.
Dermed kan det altså være sant at substantiver viser en sterk tendens til å referere til noe, men det gjelder på ingen måte alltid. Denne definisjonen er også semantisk.
Det er imidlertid uklart hvordan denne definisjonen kan hjelpe oss til å forstå det vi refererte til ovenfor som «symptomene» til
substantiver, dvs. den forklarer oss ikke hvorfor substantiver skulle ha de formelle egenskapene de har. Den har derfor blitt kritisert som ubrukelig på to nivåer: Den kan ikke brukes som test, og den kan ikke brukes til å forklare testresultater.
=== Predikater med identitetskriterier ===
En annen semantisk definisjon ble foreslått av den britiske logikeren Peter Thomas Geach i femtiårene. Han noterte seg at substantiver kan modifiseres av adjektiver som «samme». For verb og adjektiver går ikke dette, og det finnes ikke andre uttrykk med lignende betydning som kan modifisere verb eller adjektiver, heller. Nedenfor er et eksempel med substantivet «invasjon» og verbet «invadere». En stjerne `*' foran et eksempel betyr at dette eksemplet er uakseptabelt.
Tyskerne og italienerne deltok i den samme invasjonen.
*Tyskerne og italienerne invaderte Afrika samme/sammelig/sammeligvis.
Det finnes språk der adjektiver som betyr «samme» har tilsvarende adverber, og hvor disse adverbene kan modifisere verb. Tsjekkisk er et eksempel på dette. Den siste setningen ovenfor ville altså være akseptabel i Tsjekkisk. Men den ville bety at tyskerne og italienerne invaderte Afrika på samme måte: ikke at de deltok i samme invasjon. Geach foreslo at man kunne forklare dette hvis man definerte substantiver som predikater som i tillegg har identitetskriterier. Et identitetskriterium forteller oss hvilke av de tingene som predikatet beskriver, er identiske med hverandre. For eksempel vil predikatet «er en person» beskrive alle lesere av denne artikkelen på mange forskjellige tidspunkter. Identitetskriteriet for «person» vil da la oss konkludere slike ting som at «person x på tidspunkt t1 er samme person som person y på tidspunkt t2». Forskjellige substantiver kan ha forskjellige identitetskriterier. Et velkjent eksempel på dette er det følgende (Gupta 1980):
National Airlines transporterte 2 millioner passasjerer i 1979.
National Airlines transporterte (minst) 2 millioner personer i 1979.Siden alle passasjerer er personer, burde den siste setningen følge logisk av den første. Men i virkeligheten stemmer ikke det. Man kan, for eksempel, godt tenke seg at de personene som reiste med National Airlines i 1979, gjennomsnittlig reiste med dem to ganger. I det tilfelle transporterte National Airlines 2 millioner passasjerer, men bare 1 million personer. Så måten vi teller passasjerer på er ikke nødvendigvis den samme som måten vi teller personer. For å si det litt annerledes: På to forskjellige tidspunkter kan du tilsvare to forskjellige passasjerer, selv om du er en og samme person.
Verb og adjektiver er da predikater uten identitetskriterier. Senere har den amerikanske språkforskeren Mark Baker foreslått at en rekke av de egenskapene som kjennetegner substantiver i forskjellige språk, kan forklares ut fra den definisjonen Geach foreslo. Det vil si, substantiver kan kombineres med ubestemte artikler, tallord osv. fordi de har identitetskriterier. Han viser også at det faktum at substantiver er «prototypisk referensielle» følger av Geachs idé.
Dermed er dette kanskje den mest lovende definisjonen vi har i dag. Dersom Baker's forslag er korrekt, kan denne definisjonen brukes til å forklare de formelle egenskapene subjstantiver har. Bakers forslag er ganske nytt, og språkforskere arbeider fortsatt med å evaluere det.
== Klasser av substantiver ==
=== masse- vs. tellesubstantiver ===
Et massesubstantiv eller utellelig substantiv er et substantiv som ikke kan bøyes i tall. Tellesubstantiver kan bøyes i tall. Eksempler på massesubstantiver er «luft», «trøbbel» og «bestikk». Det er vanlig å tro at man kan forklare hvorfor massesubstantiver ikke kan bøyes i tall ved å påpeke at det de refererer til ikke kan telles. Luft er ikke delt inn i biter som vi kan telle, dersom vi ser bort fra atomer og molekyler, som blir for små til at vi kan telle dem i vanlige situasjoner. Denne forklaringen er problematisk, hvis vi ser på massesubstantiver som «bestikk». Gafler og kniver kan telles, men «bestikk» forblir et massesubstantiv.
Strengt tatt finnes det eksempler på massesubstantiver som bøyes i tall og modifiseres av tallord.
Setningen nedenfor er et eksempel på det, men I slike tilfeller refereres det til 'typer' av peanøttsmør og ikke til mengder av peanøttsmør:
«Her har du to forskjellige peanøttsmør».
Logikere som Godehard Link og Manfred Krifka har vist at man kan gi en presis, matematisk definisjon av massesubstantiver ved hjelp av begreper som kumulativ referanse. Et uttrykk `P' har kumulativ referanse dersom det tilfredsstiller den følgende implikasjonen:
Hvis to X og Y (hver for seg) kan beskrives som 'P', så kan summen av X og Y også beskrives som 'P'.For eksempel, hvis du kombinerer to forskjellige skvetter med vann, får du fortsatt vann. To samlinger med bestikk er fortsatt bestikk hvis de kombineres. Men to forskjellige hus kan ikke "kombineres" til et nytt hus på samme måte, uten å plukke dem fra hverandre og bygge et nytt hus. Min eiendom og naboens eiendom er ikke en "eiendom", selv om vi tenker på dem under ett. Dermed kan vi si at vann og bestikk har kumulativ referanse, mens hus og eiendom ikke har det. Dette tilsvarer skillet mellom masse- og tellesubstantiver: vann og bestikk er massesubstantiver, mens hus og eiendom er tellesubstantiver. Hvis de er bøyd i flertall, får tellesubstantiver også kumulativ referanse. Hvis vi kombinerer to samlinger av frimerker, får vi noe som fortsatt kan beskrives som frimerker. Kumulativ referanse er også relevant for bestemmelse av telisitet i verbfraser. Veldig grovt sagt er en verbfrase telisk hvis den presenterer en hendelse som avsluttet, og atelisk hvis den presenterer hendelsen som (potensielt) uavsluttet. Krifka (1989) diskuterer dette nærmere.
=== Egennavn vs. fellesnavn ===
Egennavn eller særnavn (proprium) har normalt ikke bestemthets- eller tallbøying, og det er vanskelig å modifisere dem med adjektiver. Det finnes noen unntak til det siste. Man kan modifisere et egennavn med et 'ikke-restriktivt' adjektiv. Et eksempel på det er «lille Jens». Restriktive adjektiver begrenser referansen til fellesnavn. Frasen «sterke menn» refererer til færre ting enn substantivet «menn». I motsetning til dette refererer frasen «sterke Jens» til det samme som «Jens». Adjektivet «sterk» er altså restriktivt i frasen «sterke menn»
=== Gruppenavn ===
Et gruppenavn er, som navnet tilsier, et substantiv som refererer til en gruppe. Eksempler på dette er «komité», «klynge» og «flokk». Slike substantiver refererer til grupper som består av mer enn ett individ, selv når de er bøyd i entall. Dette gjør at substantivfraser med et slikt substantiv som kjerne får litt andre egenskaper enn andre substantivfraser. For eksempel kan gruppesubstantivfraser opptre som subjekt for kollektive predikater, selv når de er bøyd i entall. Et kollektivt predikat er et predikat som normalt ikke kan ta entallssubjekter, for eksempel predikater som «omringe huset».
Flokken omringet huset.
*Gutten omringet huset.
Guttene omringet huset.
=== Abstrakte substantiver vs. konkrete substantiver ===
Et abstrakt substantiv refererer til et objekt som ikke har fysiske egenskaper, som masse, bredde, høyde, osv. Eksempler på dette er «skjønnhet», «temperatur», «teori» og «idé».
== Litteratur ==
Baker, Mark. 2005. Lexical Categories – Verbs, nouns and adjectives. Cambridge University Press.
Borer, Hagit. 2005. In Name Only. Structuring Sense, Volume I. Oxford: Oxford University Press.
Geach, Peter. 1962. Reference and Generality. Cornell University Press,.
Gupta, Anil. 1980, The logic of common nouns. New Haven and London: Yale University Press.
Krifka, Manfred. 1989."Nominal Reference, Temporal Constitution and Quantification in Event Semantics". In R. Bartsch, J. van Benthem, P. von Emde Boas (eds.), Semantics and Contextual Expression, Dordrecht: Foris Publication.
Link, Godehard. 1983. "The logical analysis of plurals and mass terms: A lattice-theoretical approach." In R. Bäuerle, C. Schwatze and A. von Stechow (eds.) Meaning, Use and Interpretation of Language: 302--323. Berlin: Mouton de Gruyter.
== Eksterne lenker == | Substantiv er en morfosyntaktisk ordklasse som kan defineres ved hjelp av en del karakteristiske grammatiske kjennetegn. På norsk kan substantiver få en bestemthetsendelse knytta til seg: «mann-en», eller en ubestemt artikkel foran seg: «en mann». | 7,519 | 7,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verb | 2023-02-04 | Verb | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordklasser'] | Verb er en ordklasse som defineres ut fra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfo-syntaktiske kategorier, vil definisjonen av verb variere fra språk til språk. På norsk kan vi definere verb som de ordene som kan bøyes i tider som presens, preteritum og infinitiv. Tre eksempler er gitt nedenfor.
Verb er ofte kjerne i et predikat, og alle predikater må inneholde et verb.
| Verb er en ordklasse som defineres ut fra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfo-syntaktiske kategorier, vil definisjonen av verb variere fra språk til språk. På norsk kan vi definere verb som de ordene som kan bøyes i tider som presens, preteritum og infinitiv. Tre eksempler er gitt nedenfor.
Verb er ofte kjerne i et predikat, og alle predikater må inneholde et verb.
== Bøying av verb ==
På norsk har ethvert verb seks forskjellige former. På andre språk har verbene gjerne mange flere former. For eksempel har italienske verb nesten tjue forskjellige former og på rikt agglutinerende språk som tyrkisk kan verbene ha millioner av forskjellige former. De seks norske verbformene er vist nedenfor, for de regelmessige verbene spise og spå, og det uregelmessige verbet gå. Språk som har relativt mange forskjellige bøyninger av ord kalles ofte for syntetisk språk, og et språk som bruker bøyning relativt lite, slik som norsk, kalles gjerne analytisk språk. Mandarin kinesisk er enda mer analytisk enn norsk, og bruker ingen bøyninger i det hele tatt.
På norsk er stammen av verbet som regel imperativformen: Det er denne som går igjen i alle de andre formene for regelmessige verb.
Siden norsk har relativt få bøyningsendelser må man bruke sammensatte former, også kalt perifrastiske former eller analytiske former for å uttrykke det som kan uttrykkes i ett ord i andre språk. For eksempel finnes det en bøyningsendelse for futurum i latin (eksempel: audiam 'jeg kommer til å høre') mens vi på norsk bruker sammensatte former som vil høre eller komme til å høre.
=== Tider ===
På norsk er det vanlig å snakke om seks verbtider, eller tempus: infinitiv (gjerne med å foran), presens (nåtid), preteritum (fortid), presens perfektum (før Perfektum, fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet ha eller være i presens eller infinitiv), preteritum perfektum (før Pluskvamperfektum, fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet ha i preteritum) og futurum (framtid, skal eller vil fulgt av infinitiv). Noen av tidene gjør bruk av hjelpeverb i tillegg til en partisipp eller infinitiv. Slike verbtider kalles for perifrastiske eller «sammensatte» tider. Perifrastiske tider er ikke egentlig å regne som «bøying» av verbet, siden de involverer separate hjelpeverb, snarere enn bøyningsendelser (affikser).
Presens kan ofte tolkes som framtid, slik som i eksemplet nedenfor.
Jens kommer i morgen.Ved spesielle tilfeller, kan preteritumsformen tolkes uten referanse til fortiden. Et eksempel på det er setninger som denne, der ytringen ofte kan referere til høyst nåtidig snøvær. Slik bruk av preteritum er umulig i andre språk som engelsk.
Nå snødde det fælt, du!
=== Modi ===
Ent. modus. På norsk finnes hovedsakelig kun to modi, som er indikativ og imperativ. Det tredje moduset er konjunktiv (ønskeform). Konjunktiv finnes i hovedsak i fastfrossede uttrykk, som i leve kongen! eller i herren være deg nådig. Enkelte ganger brukes preteritum (indikativ) i stedet for presens hvor vi på andre språk ville brukt konjunktiv, som for eksempel i «hvis jeg var deg».
I tysk er konjunktiv mer vanlig, hovedsakelig i indirekte tale og i betingede setninger. Det fantes også konjunktiv i norrønt. Konjunktiv kan for eksempel være ønskende, innrømmende, bydende og oppfordrende.
=== Samsvarsbøyning ===
Samsvarsbøyning (også kalt kongruens) betyr at verbalet bøyes i samsvar med subjektet det står til. I bokmål eksisterer det samsvarsbøyning med verb i tall og i enkelte sterke verb også valgfri bøyning i kjønn, men nynorsk har obligatorisk samsvarsbøyning i perfektum partisipp i både kjønn og tall (boka er lesen, brevet er lese, mens bøkene er lesne) enda det er valgfritt i enkelte tilfeller.
Språk som praktiserer samsvarsbøying, skiller mellom person og tall: Entall: 1. person jeg, 2. person du, 3. person han/hun/det. Flertall: 1. person vi, 2. person dere, 3. person de. Enkelte språk samsvarsbøyer også etter kjønn (han, hun, det).
Engelsk har samsvarsbøyning i presens, der 3. person entall har endingen -s. Verbet to be (å være) bøyes fortsatt grundig etter person og tall i både presens og preteritum. Enkelte språk, som for eksempel fransk og tysk har samsvarsbøyning i alle tider.
=== Aktiv og passiv ===
Verb bøyes i aktiv og passiv. Aktiv infinitiv av verbet elske er å elske, mens passiv infinitiv er å elskes. I aktiv er det subjektet som utfører handlingen (du elsker meg, det er du som elsker), mens i passiv blir handlingen utført på det logiske subjektet (jeg elskes av deg, det er fortsatt du som elsker, men det er jeg som er subjekt). Passiv kan også uttrykkes perifrastisk, med hjelpverbet bli (jeg blir elsket av deg ).
=== Partisipper ===
Partisippformene av verbet er de adjektiviserte formene, som kan brukes som adjektiv eller adverb.
==== Perfektum partisipp ====
Perfektum partisipp er perfektumsformen uten hjelpeverbet har. Det brukes oftest som adjektiv:
Jeg har bare én utskrevet kladdebok igjen!Du er jo helt innsmurt av søle!Noen ganger kan man også bruke perfektum partisipp som adverb:
Han sukker utmattet.Jeg tusler nedslått mot døra.
==== Presens partisipp ====
Presens partisipp uttrykkes på bokmål med endingen -ende. Det brukes mye mer på for eksempel engelsk, der det dannes med endingen -ing (she is sleeping, I saw a boy coming). Vanligvis brukes dette partisippet som adverb:
Jeg begynner skjelvende å gå.Han kom løpende med en beskjed fra læreren.Men det kan også brukes som adjektiv:
Den syngende mannen smilte til meg.Jeg strekker en skjelvende hånd i været.
== Verbtyper ==
=== Intransitive, transitive og ditransitive verb: Valens og tematiske roller ===
==== Valens ====
Verb kan deles inn i klasser etter hvor mange andre setningsledd eller konstituenter de krever i tillegg til seg selv. Disse andre setningsleddene kalles for verbets argumenter. Verb som kjøpe, senke og miste er to-verdige verb, også kalt transitive verb, fordi de krever to setningsledd i tillegg til seg selv. I setningene nedenfor er de to argumentene uthevet.
Jens mistet nøklene sine.
Den nye vaktmesteren kjøpte et nytt tørkestativ.Verb som bare krever ett argument kalles en-verdige eller intransitive verb. Eksempler på det er sovne, snorke, og synke.
Båten sank.
Jens snorker.Verb som krever tre argumenter kalles tre-verdige eller ditransitive. Eksempler på det er gi, anbefale, og sende.
Jens anbefalte meg en restaurant.
Læreren viste David prøveresultatet.Det finnes ingen verb (i noen språk!) som krever fire eller flere argumenter. Det finnes imidlertid verb som ikke krever noen argumenter, såkalte null-verdige verb. Typiske eksempler på det er verb som har med været å gjøre, slik som regne og snø. Pronomenet det i setningen nedenfor er ikke et argument av verbet snø. For eksempel, går det ikke an å sette spørsmålstegn ved det, eller å framheve det. Ekte argumenter kan alltid framheves eller settes spørsmålstegn ved. Slike meningstomme uttrykk som det i setningen nedenfor, kalles ofte for ekspletive pronomener.
Det snør.
Ugrammatisk: *Hva snør?
Ugrammatisk: *Det er DET som snør.
Ugrammatisk: *DET snør, ikke det.Mens norsk, engelsk og tysk bruker slike meningstomme subjekter med nullverdige verb (en. «it's raining»; ty. «es regnet»), finnes det mange språk som ikke gjør det. For eksempel blir oversettelsen av «det regner» til henholdsvis italiensk og norrønt:
Piove. (italiensk)
Rignir. (norrønt)
==== Hvilket argument blir subjekt? Tematiske roller og Thetahierarkiet ====
Med transitive og ditransitive verb er det ikke vilkårlig hvilket argument av verbet som blir subjekt og hvilket som blir (indirekte) objekt. Man kunne for eksempel ikke si at En restaurant anbefalte meg Jens i samme betydning som Jens anbefalte meg en restaurant. Det er vanlig å si at subjektet i en setning er «den som utfører handlingen» i setningen. I dette tilfellet stemmer det bra, men det finnes mange eksempler der subjektet ikke egentlig kan sies å utføre noen handling. Nedenfor er noen eksempler på det med subjektene uthevet.
Jens erfarte noe nytt.
Jens er død.
Steinene raste ned fra fjellsiden.Men i mange tilfeller stemmer det altså at subjektet «utfører» en handling. Argumenter som «utfører handlinger» kalles ofte for AGENT i språkvitenskapen, og argumenter som blir utsatt for, eller undergår handlingen kalles ofte for PATIENT. AGENT og PATIENT kalles ofte for tematiske roller eller thetaroller og den delen av språkvitenskapen som omhandler thetaroller kalles ofte for Theta Teori. PATIENT-roller kan ofte slås sammen med en mer generell thetarolle som kalles THEME: Andre thetaroller et verb kan ha er EXPERIENCER, RECIPIENT, GOAL, og noen andre: Det er foratt diskusjon om nøyaktig hvilke thetaroller som eksisterer og hvordan de skal integreres i grammatisk teori. Denne artkkelen baserer seg på et relativt «tradisjonelt» inventar av thetaroller. Man kan si at et transitivt verb har to thetaroller. Nedenfor er noen eksempler på verb og deres thetaroller.
Vi kan nå stille vårt spørsmål litt mer presist: Hvis et verb har mer enn en thetarolle, hvilken thetarolle vil bli realisert som subjekt? Det viser seg at thetarollene er organisert i et hierarki. Dette kalles vanligvis for det tematiske hierarkiet eller thetahierarkiet. En omtrentlig versjon av dette er vist nedenfor. «AGENT > {EXPERIENCER, RECIPIENT}» betyr at AGENT rollen er høyere i hierarkiet enn EXPERIENCER og RECIPIENT, mens de to siste rollene er likeverdige.
Når argumentene til et verb skal realiseres, vil den thetarollen som er høyest i thetahierarkiet bli subjekt. Hvis verbet er ditransitivt, vil den nest høyeste thetarollen bli realisert som indirekte objekt, og den laveste som direkte objekt. Hvis du ser på verbene i tabellen ovenfor, vil du se at dette stemmer med virkeligheten. Det høyeste argumentet til Senke i thetahierarkiet er AGENT. Derfor blir AGENT subjekt. Det høyeste argumentet til (mis)like er EXPERIENCER. Derfor er det dette argumentet som blir subjekt.
==== To typer intransitive verb: Ergative verb og uergative verb ====
Noen norske intransitive verb kan ta hjelpeverbet være i perfektum, mens andre må ta hjelpeverbet ha.
Grammatisk: Båten er sunket.
Ugrammatisk: *Jens er snorket.Som nevnt ovenfor tillater nynorsk samsvarsbøyning med perfektum partisipper og deres subjekter, men dette er bare mulig med de verbene som kan ta hjelpeverbet være. Hva er det som kjennetegner de intransitive verbene som kan ta være som hjelpeverb?
Hvis vi ser nærmere på det intransitive verbet synke, ser vi at det er relatert til det transitive verbet senke. Verb som brekke kan brukes både som transitivt og intransitivt: Oddvar brakk staven og Staven brakk er begge mulige norske setninger. Som transitivt verb, har det en AGENT og en THEME rolle, og som intransitivt har det bare THEME. Dette er akkurat som relasjonen mellom synke (bare THEME) og senke (AGENT, THEME). Brekke kan også ta hjelpeverbet være i perfektum: Staven er brukket. Vi ser altså at det ene argumentet til de intransitive variantene tilsvarer objektet til de transitive variantene.
Slike intransitive verb kalles vanligvis for ergative verb eller også uakkussative verb. Regelen er altså at ergative verb, det vil si verb som har et argument som tilsvarer objektet til et relatert verb, kan ta hjelpeverb være i perfektum. Andre intransitive verb kalles gjerne for uergative' verb.
Dette kan brukes til å forklare hvilke intransitive verb som kan brukes som attributive adjektiver når de er bøyd i perfektum partisipp. Verb som brekke kan brukes slik, men ikke verb som snorke.
Grammatikalsk: en brukket stav
Ugrammatikalsk: *en snorket mannHvis vi ser på transitive verb, ser vi at de som regel kan brukes som adjektiv. Når de brukes slik, refererer substantivfrasen til det som ellers ville tilsvare objektet til verbet. For eksempel refererer følgende substantivfrase til en mann som noen har malt, ikke til en mann som har malt noe.
en malt mannForklaringen på hvorfor snorke ikke kan brukes som adjektiv i en substantivfrase er altså at dets ene argument ikke tilsvarer et objekt. Kort sagt, uergative verb kan ikke brukes som attributive adjektiver.
I andre språk kan dette illustreres på andre måter også. For eksempel i italiensk kan visse deler av substantivfraser realiseres av pronomenet ne som omtrent betyr «av dem.» For eksempel betyr følgende setning at "jeg har kjøpt tre av dem.
Italiensk: Ne ho comprati tre. Direkte oversatt til norsk: Av-dem jeg-har kjøpt tre.Vi ser at pronomenet ne realiseres separat fra tallordet tre. Slik realisering av deler av substantivfraser som ne er bare mulig hvis den substantivfrasen det er snakk om er objekt. For eksempel er følgende setning ugrammatisk i Italiensk, fordi «tre av dem» tilsvarer subjektet i setningen:
Ugrammatikalsk: *Tre ne hanno comprato una machina. Direkte oversatt: «tre av-dem har kjøpt en bil»Språkforskeren Luigi Burzio viste at noen intransitive verb tillater ne-realisering av deler av deres ene argument, mens andre intransitive verb ikke gjør det. For eksempel tillater verbet arrivare («ankomme») det, men ikke telefonare («telefonere»).
Grammatikalsk: Ne sono arrivati tre. Direkte oversatt: 'Av-dem er ankommet tre' («Tre av dem er ankommet.»)
Ugrammatikalsk: *Ne hanno telefonato tre. Direkte oversatt: `Av-dem har ringt tre' («Tre av dem har ringt»)Det viser seg også at nøyaktig de verbene som tillater slik ne-realisering, også tar hjelpeverbet essere «være» i italiensk. Intransitive verb som ikke tillater nerealisering, tar hjelpeverbet avere «ha».
Vi har altså følgende situasjon: Intransitive verb som tar hjelpeverb være (i norsk og italiensk) har argumenter som tilsvarer objekter av relaterte verb, og som ellers også oppfører seg som om de var objekter (ne realisering). Verb som tar hjelpeverb ha, derimot, har ett argument som ikke er relatert til, eller på andre måter oppfører seg som, et objekt. Intransitive verb som har objekt-relatrete argumenter kalles altså for ergative eller uakkusative verb, mens intransitive verb som ikke har objektaktige argumenter kalles for uergative verb.
=== Hjelpeverb ===
Hjelpeverb er verb som brukes sammen med et annet verb for å uttrykke grammatisk informasjon som passiv, tid, modus og så videre I de perifrastiske tidene perfektum og plusskvamperfektum er verbet ha et hjelpeverb.
Modale hjelpeverb som står sammen et annet verb, forteller noe om hvordan subjektet i setningen forholder seg til det som gjøres (hovedverbet). Modale hjelpeverb på norsk er for eksempel kunne, skulle, burde og ville. (Han ville gjøre henne glad, Jeg burde lese mer på leksene mine, Hun kunne spille piano). Det modale hjelpeverbet «vil» brukes i tiden «futurum», i betydningen: kommer til å.
=== Uselvstendige verb ===
Uselvstendige verb kan ikke stå alene. Man kan ikke si bare Jeg er eller Jeg heter. Det setningsleddet som står etter et uselvstendig verb, kalles predikativ. (I setningen Jeg er ei jente er ei jente predikativ). Andre uselvstendige verb på norsk er å bli, å kalles og å synes.
I dialog er det dog mulig å benytte uselvstendige verb.
Eksempel : «-Er det noen i salen som er lege?»
«-Jeg er.»
== Se også ==
Substantiv
Adjektiv
Ordklasse
Predikat
Lingvistikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Konjugere norske regelmessige og uregelmessige verb | Verb er en ordklasse som defineres ut fra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfo-syntaktiske kategorier, vil definisjonen av verb variere fra språk til språk. | 7,520 | 7,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plutokrati | 2023-02-04 | Plutokrati | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Oligarki', 'Kategori:Politisk filosofi', 'Kategori:Sosialfilosofi', 'Kategori:Styreformer'] | Må ikke forveksles med plutonomiPlutokrati (av gresk plutos – «rikdom», og kratein – «styre»), eller rikmannsstyre, er en form for oligarki, der et samfunn er regjert eller kontrollert av en liten minoritet av de mest velstående innbyggerne.
I motsetning til demokrati, kapitalisme, sosialisme og anarkisme har ikke plutokrati røtter i en etablert politisk filosofi. Plutokrati kan være ønsket og forfektet av de mest velstående samfunnsklassene på indirekte eller (mer eller mindre) skjult vis, selv om begrepet nærmest alltid brukes nedsettende eller som en varsling om en uønsket tilstand.
| Må ikke forveksles med plutonomiPlutokrati (av gresk plutos – «rikdom», og kratein – «styre»), eller rikmannsstyre, er en form for oligarki, der et samfunn er regjert eller kontrollert av en liten minoritet av de mest velstående innbyggerne.
I motsetning til demokrati, kapitalisme, sosialisme og anarkisme har ikke plutokrati røtter i en etablert politisk filosofi. Plutokrati kan være ønsket og forfektet av de mest velstående samfunnsklassene på indirekte eller (mer eller mindre) skjult vis, selv om begrepet nærmest alltid brukes nedsettende eller som en varsling om en uønsket tilstand.
== Historie og bruk ==
Begrepets første kjente bruk var i 1652. Oppigjennom historien har politiske tenkere som Winston Churchill, 1800-tallets sosiolog og historiker Alexis de Tocqueville, 1900-tallets monarkist Juan Donoso Cortés, og dagens Noam Chomsky fordømt plutokrater for å overse deres samfunnsansvar, for å bruke deres makt til å tjene egne hensikter, og dermed øke fattigdom og gi næring til klassekonflikt, samt korrumpere samfunn med grådighet og hedonisme.
=== Eksempler ===
Eksempler på plutokratier er Romerriket, visse bystater i antikkens Hellas, Kartagos styreform, de italienske bystatene/handelsrepublikkene Venezia, Firenze, Genova, og Keiserriket Japan (zaibatsu). Ifølge Noam Chomsky og Jimmy Carter minner dagens USA om et plutokrati, men med demokratisk utforming.Et moderne og formelt eksempel på noe kritikere beskriver som plutokrati er London by. Byen (ikke hele dagens London, men området som dekker gamlebyen, omtrent 2,5 kvadratkilometer, og som nå hovedsakelig utgjør finansdistriktet) har et unikt valgsystem for dens lokale administrasjon. Mer enn to tredjedeler av velgerne er ikke innbyggere, men heller representanter fra forretninger og andre organisasjoner som tar opp plass i byen, med stemmer distribuert etter antall ansatte. Hovedberettigelsen for dette systemet er at de fleste tjenestene gitt av the City of London Corporation blir brukt av forretninger i byen. Omtrent 450 000 ikke-innbyggere utgjør byens befolkning om dagen, noe som er tallmessig langt mer enn byens 7000 innbyggere.
== Bruk innen propaganda ==
I Fascist-Italias, Nazi-Tyskland og Kominterns politiske sjargong og propaganda ble vestlige demokratiske stater referert til som plutokratier, med det følge at en liten gruppe av de ekstremt velstående kontrollerte statene og holdt dem for løsepenger. Plutokrati erstattet demokrati og kapitalisme som det fremste fascistiske begrep brukt om USA og Storbritannia under andre verdenskrig. For nasjonalsosialistene var ofte begrepet et kodeord for «jødene».
== Se også ==
Anarkokapitalisme
Meritokrati
Nyføydalisme
Oligarki
Plutonomi
Timokrati
== Referanser ==
== Litteratur ==
Howard, Milford Wriarson (1895). The American plutocracy. New York: Holland Publishing.
Norwood, Thomas Manson (1888). Plutocracy: or, American white slavery; a politico-social novel. New York: The American News Company.
Pettigrew, Richard Franklin (1921). Triumphant Plutocracy: The Story of American Public Life from 1870 to 1920. New York: The Academy Press.
Reed, John Calvin (1903). The New Plutocracy. New York: Abbey Press.
Winters, Jeffrey A. (2011). "Oligarchy" Cambridge University Press | Plutokrati (av gresk plutos – «rikdom», og kratein – «styre»), eller rikmannsstyre,Plutokrati. (2012, 7. | 7,521 | 7,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pornokrati | 2023-02-04 | Pornokrati | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Styreformer'] | Begrepet pornokrati (skjøgevelde) beskriver en styreform der det er elskerinner eller prostituerte som utøver politisk innflytelse over makthaverne . Det er ingen av dagens stater som er pornokratiske og det finnes ingen ideologi rundt pornokratiet. Betegnelsen er brukt av motstanderne av regimer for å påpeke det de anser som moralsk forfall.
Pavedømmet på 900-tallet har i enkelte sammenhenger blitt omtalt som pornokrati
| Begrepet pornokrati (skjøgevelde) beskriver en styreform der det er elskerinner eller prostituerte som utøver politisk innflytelse over makthaverne . Det er ingen av dagens stater som er pornokratiske og det finnes ingen ideologi rundt pornokratiet. Betegnelsen er brukt av motstanderne av regimer for å påpeke det de anser som moralsk forfall.
Pavedømmet på 900-tallet har i enkelte sammenhenger blitt omtalt som pornokrati
== Referanser == | Begrepet pornokrati (skjøgevelde) beskriver en styreform der det er elskerinner eller prostituerte som utøver politisk innflytelse over makthaverne . Det er ingen av dagens stater som er pornokratiske og det finnes ingen ideologi rundt pornokratiet. | 7,522 | 7,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edgar_Allan_Poe | 2023-02-04 | Edgar Allan Poe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur fra USA', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Grøsserforfattere fra USA', 'Kategori:Krimforfattere fra USA', 'Kategori:Lyrikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Novellister fra USA', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Richmond i Virginia', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Science fiction-forfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Edgar Allan Poe (født Edgar Poe; 19. januar 1809, død 7. oktober 1849) var en amerikansk forfatter, poet, redaktør og litterær kritiker, betraktet som en del av den amerikanske romantiske bevegelse, og han er best kjent for sine fortellinger om det mystiske og makabre. Han var en av de første amerikanere som utviklet novellen, og er betraktet som oppfinner av krimsjangeren med en detektiv. Han er ytterligere kreditert for spede bidrag til den kommende sjangeren science fiction. Poe var den første velkjente amerikanske forfatteren som forsøkte å tjene til livsopphold gjennom sin skribentvirksomhet alene, noe som førte til et økonomisk vanskelig liv og karriere.Han ble født som Edgar Poe i Boston i Massachusetts. Han ble foreldreløs da hans mor døde kort tid etter at hans far forlot familien. Poe ble tatt inn av John og Frances Allan, av Richmond, Virginia, men de adopterte ham aldri formelt. Han gikk på Universitetet i Virginia i et semester, men sluttet grunnet mangel på penger. Etter å ha blitt innrullert i hæren og senere feilet å bli aspirant ved offiserskolen ved West Point, skiltes han med familien Allan. Hans utgivelser begynte ydmykt med en anonym samling med dikt, Tamerlane and Other Poems (1827), kreditert kun til «en fra Boston».
Poe endret fokus til prosa og tilbrakte de neste årene med å arbeide for en del litterære tidsskrifter og aviser, og han ble kjent for sin egen stil med litterær kritikk. Hans arbeid tvang ham til å flytte mellom flere byer, blant annet Baltimore, Philadelphia, og New York City. Han giftet seg med Virginia Clemm, en 13 år gammel kusine, i Baltimore i 1835. I januar 1845 utga Poe sitt dikt The Raven («Ravnen») som ble en øyeblikkelig suksess. Hans hustru døde av tuberkulose to år etter utgivelsen. Han begynte å planlegge sitt eget tidsskrift, The Penn (senere omdøpt til The Stylus), skjønt han døde selv før det ble realisert. Den 7. oktober 1849, 40 år gammel, døde Poe i Baltimore. Dødsårsaken er ukjent og har blitt ulikt tilskrevet alkohol, hjernebetennelse, kolera, narkotika, hjertefeil, rabies, selvmord, tuberkulose og andre årsaker.Poe og hans verker påvirket litteraturen i USA og andre steder i verden, foruten også i særskilte områder som kosmologi og kryptografi. Poe og hans tekster har hatt innflytelse på populærkulturen generelt innenfor litteratur, musikk, film og fjernsyn. Et antall av hans bosteder har blitt omgjort til museer i dag. Mystery Writers of America (MWA), den amerikanske forfatterforeningen for kriminallitteratur, presenterer en årlig litteraturpris som er oppkalt etter ham.
| Edgar Allan Poe (født Edgar Poe; 19. januar 1809, død 7. oktober 1849) var en amerikansk forfatter, poet, redaktør og litterær kritiker, betraktet som en del av den amerikanske romantiske bevegelse, og han er best kjent for sine fortellinger om det mystiske og makabre. Han var en av de første amerikanere som utviklet novellen, og er betraktet som oppfinner av krimsjangeren med en detektiv. Han er ytterligere kreditert for spede bidrag til den kommende sjangeren science fiction. Poe var den første velkjente amerikanske forfatteren som forsøkte å tjene til livsopphold gjennom sin skribentvirksomhet alene, noe som førte til et økonomisk vanskelig liv og karriere.Han ble født som Edgar Poe i Boston i Massachusetts. Han ble foreldreløs da hans mor døde kort tid etter at hans far forlot familien. Poe ble tatt inn av John og Frances Allan, av Richmond, Virginia, men de adopterte ham aldri formelt. Han gikk på Universitetet i Virginia i et semester, men sluttet grunnet mangel på penger. Etter å ha blitt innrullert i hæren og senere feilet å bli aspirant ved offiserskolen ved West Point, skiltes han med familien Allan. Hans utgivelser begynte ydmykt med en anonym samling med dikt, Tamerlane and Other Poems (1827), kreditert kun til «en fra Boston».
Poe endret fokus til prosa og tilbrakte de neste årene med å arbeide for en del litterære tidsskrifter og aviser, og han ble kjent for sin egen stil med litterær kritikk. Hans arbeid tvang ham til å flytte mellom flere byer, blant annet Baltimore, Philadelphia, og New York City. Han giftet seg med Virginia Clemm, en 13 år gammel kusine, i Baltimore i 1835. I januar 1845 utga Poe sitt dikt The Raven («Ravnen») som ble en øyeblikkelig suksess. Hans hustru døde av tuberkulose to år etter utgivelsen. Han begynte å planlegge sitt eget tidsskrift, The Penn (senere omdøpt til The Stylus), skjønt han døde selv før det ble realisert. Den 7. oktober 1849, 40 år gammel, døde Poe i Baltimore. Dødsårsaken er ukjent og har blitt ulikt tilskrevet alkohol, hjernebetennelse, kolera, narkotika, hjertefeil, rabies, selvmord, tuberkulose og andre årsaker.Poe og hans verker påvirket litteraturen i USA og andre steder i verden, foruten også i særskilte områder som kosmologi og kryptografi. Poe og hans tekster har hatt innflytelse på populærkulturen generelt innenfor litteratur, musikk, film og fjernsyn. Et antall av hans bosteder har blitt omgjort til museer i dag. Mystery Writers of America (MWA), den amerikanske forfatterforeningen for kriminallitteratur, presenterer en årlig litteraturpris som er oppkalt etter ham.
== Liv og karriere ==
=== Første år ===
Han ble født Edgar Poe i Boston, Massachusetts, den 19. februar 1809 som det andre barnet av de engelskfødte skuespillerne Elizabeth Arnold Hopkins Poe og David Poe, Jr. Han hadde en eldre bror, William Henry Leonard Poe, og en yngre søster, Rosalie Poe. Deres bestefar, David Poe, Sr., hadde utvandret fra grevskapet Cavan i Irland til Amerika en gang rundt 1750. Det er mulig at Edgar ble oppkalt etter en figur i William Shakespeares drama Kong Lear, et stykke som paret opptrådte med i 1809. Sommeren 1809 flyttet familien til New York for å fortsette som skuespillere. David Poe fikk fremdeles dårlig kritikk og forsøkte uten hell å true en del av kritikerne. Etter dette ble han latterliggjort i pressen, og etter seks uker i New York forlot han teateret og familien i 1810, og hans mor døde et år senere, 8. desember 1811, fra tæring. Det var ikke mye hun etterlot til sine tre barn. Edgar arvet tre miniatyrportretter av sin mor og en akvarell av havet utenfor Boston – på baksiden stod det skrevet:
«Til min lille sønn Edgar, som burde elske Boston for alltid, hans fødested, og hvor hans mor fant sine beste og mest sympatiske venner.»Poe ble tatt inn i hjemmet til John Allan, en suksessfull skotsk handelsmann i Richmond, Virginia, som drev handel med rekke varer, blant annet tobakk, klær, hvete, gravsteiner og slaver. Familien Allan fungerte som fosterfamilie og ga ham navnet «Edgar Allan Poe», men formelt adopterte de ham aldri.Familien Allan fikk Poe døpt i den amerikanske episkopale kirke i 1812. John Allan vekslet mellom å forkjæle og aggressivt disiplinere sin fostersønn. I 1815 seilte familien, inkludert Poe og Allans hustru Frances Valentine Allan, til Storbritannia. Poe ble innskrevet på en barneskole i Irvine, Skottland (fødestedet til John Allan), for en kort tid før han kom sammen med familien i London i 1816. Der gikk han på en kostskole i Chelsea fram til sommeren 1817. Han ble deretter innrullert ved en skole i Stoke Newington, den gang en forstad som lå seks km nord for London.Poe flyttet sammen med familien Allan tilbake til Richmond i USA i 1820. I 1824 fungerte Poe som løytnant i ungdommens æresgarde i Richmond da byen feiret besøket til marquis de La Fayette, en fransk general som hadde deltatt på amerikansk side i frigjøringskrigen mot britene. I mars 1825 døde John Allans onkel og forretningspartner, William Galt, etter sigende en av de rikeste i Richmond, og han etterlot Allan mange mål med eiendommer. Arven ble beregnet til 750 000 dollar. Sommeren 1825 feiret Allan sin store rikdom ved å kjøpe et stort mursteinshus i to etasjer ved navn «Moldavia».Poe kan ha blitt forlovet til Sarah Elmira Royster før han registrerte seg ved det da et år gamle Universitetet i Virginia i februar 1826 for å studere gamle og moderne språk. Det nyåpnede universitet var blitt etablert på sin grunnlegger Thomas Jeffersons idealer med strenge regler mot gambling, hester, våpen, tobakk og alkohol, regler som vanligvis ble ignorert. Jefferson hadde innført et system med selvstyre for studentene med husregler der de selv rapporterte regelbrudd til fakultetet. Systemet fungerte dårlig, og det var stort frafall av studenter. I løpet av sin tid der mistet Poe kontakten med Royster, og han fikk også et vanskelig forhold til sin fosterfamilie på grunn av spillegjelden. Poe hevdet at Allan ikke hadde gitt ham nok penger til semesteravgift, kjøp av lærebøker og utstyr til hybelen. Allan sendte mer penger, men likevel økte Poes gjeld. Poe forlot universitetet etter kun ett år og følte seg ikke lenger velkommen i Richmond, særlig ikke etter at hans kjæreste Sarah Royster hadde giftet seg med en Alexander Shelton. Han reiste til Boston i april 1827, hvor han levde av en rekke jobber som kontorist og avisskribent. På et tidspunkt begynte han å bruke pseudonymet «Henri Le Rennet».
=== Den unge Poe ===
I 1827 flyttet Edgar ut fra Allan-familiens hjem som et resultat av konflikten og lette etter et annet sted å bo, men han følte også at John Allan hadde villedet ham og støtt ham bort fra familien. Dette resulterte i at Edgar sendte ham en del fiendtlige brev. Etter hvert innså Edgar at han ville trenge sin fars hjelp for å etablere seg, og han sendte høfligere brev hvor han ba om økonomisk hjelp, noe han også fikk. Selv levde han et meget utsvevende liv, mer eller mindre på gaten. Han drakk også en god del, og ble etter hvert alkoholiker. Til tider brukte han sin brors navn for å lure sine kreditorer. Han brukte også aliaset «Henri Le Rennet».
Etter sin mors råd bosatte han seg i Boston. På usikkert vis klarte han å skrape sammen nok penger til å bo i byen. Han arbeidet i en liten avis. Han hadde da en del manuskripter som han kalte Tamerlane and other poems, skrevet i årene 1821-22 da han var tolv-tretten år gammel.
I juni 1827, da diktet «Tamerlane» ble utgitt, hadde Edgar akkurat gått inn i hæren som han forlot to år senere, med anbefalingsbrev fra tre offiserer om at Edgar var en bra mann og godt utdannet. Etter dette flyttet Edgar til sin fars hjemby Baltimore. Han fortsatte å jobbe med diktene sine, det ene ble trykket i American Monthly som et eksempel på «sykelig rim». Til hans store glede ble det kort tid etter gjenutgitt av forlaget The Yankee and Boston Liberary Gazette. Forleggeren kalte diktet for «vås, men at det var utsøkt vås». Han mente også at Edgar hadde en karriere som poet foran seg. Senere samme år utga forlaget Hatch and Dunning i Baltimore dette diktet, sammen med noen av hans andre. Samlingen fikk navnet Al Aaraaf, Tamerlane and minor poems. Han kalte seg nå Edgar A. Poe.
=== West Point ===
En gang utpå vårparten i 1830 ble Poe elev ved militærakademiet West Point. Her ble elevene rådet til å fordype seg i noen få emner i stedet for å skaffe seg overfladisk kunnskap om ulike felt. Edgar valgte to fag: fransk og matematikk. I oktober ble han rangert som en av de beste i fransk, og i november også i matematikk. Ved eksamen i januar utmerket han seg igjen da han kom på 17.-plass i matematikk og ble den tredje beste i fransk. Etter disse eksamene skrumpet klassen på West Point inn fra 130 til 87. Bare 24 av disse fullførte skolen. Klassekameratene til Edgar så på ham som interessant og underholdende. Han ga inntrykk av å være en eventyrer og en som overdrev sterkt. Han moret sine medelever med ville påfunn.
Poe gjorde det meget godt ved West Point, men da nyheten om at John Allan hadde giftet seg med den tyve år yngre Louisa Gabriella Patterson, ble han sterkt opprørt, og fryktet at han ville bli slettet fra sin fars testamente. Edgar skrev et vennlig brev til ham hvor han spurte etter bøkene sine og en del penger. Hans frykt var velbegrunnet, for mot slutten av året sendte John Allan ham et brev som han beskrev som sitt aller siste. Her slo han fast at han ikke ønsket mer kontakt med Edgar. 3. januar sendte Edgar et sarkastisk svarbrev. Her anklaget han John Allan for ikke å holde løftene sine, og han la også skylden for sin gjeld på ham, ettersom han ikke hadde sørget godt nok for ham. Edgar ga også uttrykk for at Allan hadde fratatt ham muligheten til et bedre liv hos sin farfar.
Edgar ville vekk fra West Point, men til dette trengte han Allans skriftlige tillatelse. I september sto han oppført som en av de elevene som hadde begått flest lovbrudd. Karakterene dalte raskt, og i løpet av kort tid havnet han på 74.-plass av 86 elever. Den 28. januar 1831 ble en krigsrett satt ved akademiet. Edgar sto tiltalt med to anklagspunkter og med ytterligere underpunkter. Retten fant ham skyldig på alle punkter, og han ble utvist. Edgar forlot West Point den 19. januar og satte kurs for New York, men der ble han ikke lenge. Han tjente noen penger på kort tid før han så satte kurs for Baltimore, der han slo seg ned hos sin fars familie.
=== De første årene etter West Point ===
En gang i april 1831 ga Edgar ut sin diktsamling, som han hadde fått finansiert gjennom vennene. Samlingen var på 124 sider. Den var trykket på billig papir og hadde tittelen Poems by Edgar A. Poe... Second Edition, tilegnet The U.S. Corps of cadets. Flere av diktene fra 1829-utgaven var med i boken, blant annet reviderte versjoner av «Tamerlane» og «Al Aaaraf». Seks av diktene fra den forrige utgaven var fjernet og seks nye tilføyd, blant annet «To Helen» og «The Doomed City». Samlingen fikk ikke mye oppmerksomhet, skjønt anmeldere beskrev den som lovende, men bisarr og obskur. Hans venner var enda mindre fornøyd, fordi de hadde forventet seg mer av de satiriske versene han hadde skrevet mens han gikk på West Point.
Poes nye dikt demonstrerte hans forkjærlighet for å blande fortid og nåtid, drøm og virkelighet, myte og vitenskap. I mange senere dikt opptrer også døden og etterlivet, som i «Evening Star», «Israfel» og «The Valley of Nis». Men i alle Poes dikt er skillet klart mellom liv og død.
I de tidligste årene i Baltimore forelsket han seg i den 17 år gamle Mary Starr. Poe skal ha fridd til henne, men Marys bror satte seg imot det fordi Poe ikke kunne forsørge seg selv og langt mindre en ektefelle. Poe var angivelig svært sjalu, og de to kranglet ofte. En kveld skal Poe ha kommet hjem til Starr-familien i beruset tilstand (alkoholismen hans begynte rundt denne perioden). Etter denne episoden fikk ikke han lenger lov til å møte Mary.
=== De første årene som seriøs forfatter ===
En gang på vårparten 1831 utlyste avisen Saturday Courier en konkurranse med 100 dollar i førstepremie for «den beste amerikanske fortelling». Poe vant ikke, men dommerne likte arbeidet hans. Den 14. januar 1832 utga han sin første uomtvistelige fortelling, «Metzengerstein». Dette var en drømmeaktig, overnaturlig fortelling med sterke selvbiografiske overtoner. Historien handlet om en 15 år gammel gutt ved navn Baron Fredrick Metzerstein som i likhet med forfatteren blir foreldreløs i ung alder.
Senere i det samme året utga Poe fire humoristiske fortellinger: «Duke de L'Omelette», «A tale of Jerusalem», «A Decided Loss» og «The Bargain Lost». På tross av sitt humoristiske preg handlet alle om å overleve døden.
På vårparten 1833 hadde Poe bestemt seg for å samle arbeidet i en bok med tittelen «Eleven Tales of the Arabesque» (Elleve arabeske fortellinger). Han sendte også seks av sine fortellinger til en konkurranse i en avis i Baltimore, The Saturday Visitor. Premien var 50 dollar for beste fortelling og 25 doller for beste dikt. I den sistnevte hadde han også med et dikt kalt «The Coliseum». Manuskriptet han sendte til konkurransen het «The tales of the Folio Club», og juryen nølte ikke med å utrope ham som vinneren. Fortellingen han vant med var «MS. Found in a Bottle», og den ble trykket 19. oktober 1833. Uken etter kom diktet på trykk.
I disse årene hadde Poe liten kontakt med John Allan. Han skrev til Allan om hvor tåpelig og utakknemlig han hadde vært for all den hjelpen han hadde fått av Allan og poengerte også i at han trengte penger til å dekke gjeld. Poes tante Maria Clemm skrev også til Allan og bad ham gi Poe penger. Til slutt ga Allan etter og sendte penger. Etter dette hadde ikke Poe kontakt med Allan på 15 måneder. Pengeproblemer hadde han fortsatt. Mot slutten av 1833 flyttet han for å bo hos sin tante og kusine. Han skrev også et nytt brev til Allan hvor han tryglet om mer penger. Allan var veldig lei av Poes oppførsel og nektet å hjelpe ham.
I løpet av den rekordvarme sommeren 1833 ble John Allan meget syk og døde 27. mars i sin lenestol. Testamentet hans var problematisk og ikke juridisk bindende. Hans eiendom gikk til hans kone og barna fra deres ekteskap. Edgar Allan Poe ble ikke nevnt, til tross for at John Allan var god for over 300 000 dollar.
=== Poes liv på midten og slutten av 1830-tallet ===
Tidlig i 1835 trengte Thomas Willis White en redaktør til sitt magasin The Southern Liberary Messenger. På denne tiden hadde han kommet i kontakt med Poe som ga White gode råd og ble ansatt. White begynte også å trykke Poes fortellinger og bokanmeldelser i bladet. De pengene Edgar tjente på dette kom godt med. Han levde i fattigdom og sult, men forsøkte likevel å holde fasaden. På tross av de slitte klærne prøve han å fremstå som respektabel til enhver tid. Ikke lang tid etterpå ble Poe ansatt på heltid og kunne gifte seg med sin kusine Virginia som bare var 13 år.
Da Poes farmor døde, mistet familien en årlig pensjon på 240 dollar som general David Poes enke hadde fått tildelt på livstid. I august samme år dro Poe til Richmond, hvor White ga ham 60 dollar i månedslønn. To uker senere sendte tanten et brev, hvor hun klaget over å leve i fattigdom. Hun skrev også at Neilson Poe tilbød seg å la Virginia og tanten bo hos seg.
Poe ble såret og redd for å miste Virginia. Han svarte med å skrive hvor opprørt han var. Han ga uttrykk for sin kjærlighet til Virginia, og at han ville bli forferdelig såret og ta sitt liv hvis de bestemte seg for å forlate ham. Den 22. september tok han og Virginia ut vielseslisens før de giftet seg. Den 3. oktober flyttet Virginia og Poes tante til ham i Richmond. De bodde på et lokalt pensjonat for 9 dollar i uken.
Poe utførte alle oppgavene sine i The Messenger. Han ga White råd om artikler, redigerte innsendt materiale, leste korrektur, tok seg av trykkingen og skrev på sine egne ting. Blant hans egne fortellinger var «Berenice» og «Morella». Mandag den 16. mai 1836 ble Poe og Virginia gift. Virginia var da 14 år, men oppga at hun var 15.
Våren 1838 flyttet Poe, Virginia og tanten til Philadelphia. Han hadde i slutten av januar sluttet i The Messenger og var nå på leting etter en ny jobb, men hadde problemer med å finne noe. Han fikk også utgitt sin eneste roman, The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket, på forlaget Harper & Brothers. Den fikk noen gode anmeldelser og kastet av seg litt penger.
Poe klarte etter hvert få jobb hos William Evans Burton som drev et magasin ved navn Burton's Gentlemen's Magazine. Poes tid ved Burton's var en av de travleste periodene i livet hans. Han skrev over 80 bokanmeldelser og mange artikler. Til tross for dette klarte han likevel å skrive en av sine mest kjente historier, The Fall of The House of Usher.
Poe hadde i årevis forsøkt å få utgitt en bok med tittelen Tales of The Folio Club, men til slutt forkastet han ideen og utga i stedet en samling kalt Tales of The Grotesque and Arabesque. Den ble utgitt i desember 1839 i to bind med totalt rundt 500 sider og bestod av over 25 fortellinger.
=== Poes liv på starten av 1840-tallet ===
Etter et år ved Burton's forlot Poe magasinet i juni 1840. På tross av suksessen hadde han funnet det vanskelig å få endene til å møtes da han fortsatt ikke tjente stort. Han hadde heller ikke mye respekt for bladet, siden Burton utlyste skrivekonkurranser med høye premier som han ikke hadde til hensikt å betale. Edgar hadde planer om et eget tidsskrift som han ønsket å kalle «The Penn Magazine». Dette viste seg å bli mye vanskeligere enn det han trodde. I desember ble han dessuten syk og sengeliggende en hel måned.
Tidlig i 1841 ble Burtons magasin kjøpt av utgiveren George Rex Graham. Poe ble tilbudt jobb av Graham, og selv om Edgar ikke var begeistret for det Graham utga, tok han likevel jobben siden lønnen var god nok. Han ble ansatt som redaktør, men utførte ikke mye redaksjonelt arbeid. Som regel leste han korrektur, skrev anmeldelser og for noen dollar ekstra også fortellinger til magasinet. På denne tiden var han mer kjent som redaktør og kritiker enn for sine dikt og historier. Edgar utga på denne tiden også rundt en historie i måneden, blant annet «Never Bet The Devil Your Head» og «The Island of the Fay», hvor han igjen tok opp temaet om livet etter døden.
I aprilutgaven av Grahams magasin kom Poes kriminalnovelle, The Murders in the Rue Morgue, som han fikk stor anerkjennelse for. Den har påvirket kriminallitteraturen i all ettertid, eksempelvis «det låste roms mysterium», som aldri hadde vært brukt i en historie før, men etter Poe har store krimforfattere som blant annet John Dickson Carr og G. K. Chesterton benyttet seg av denne form for litterær gåte.
Mens Poe jobbet ved Grahams magasin hadde det en stor opplagsoppgang, fra 5 500 eksemplarer til 40 000. Poe fikk også et godt rykte som kritiker, som en mester i gotiske- og skrekkfortellinger, og som en litterær altmuligmann som skrev i alle sjangere. På tross av sin suksess sluttet han i løpet av året fordi han fremmdeles drømte om å utgi sitt eget magasin og fordi en venn av ham som het Frederick W. Thomas, mente at han burde gå inn i politikken. Sammen prøvde Poe og Thomas å skaffe ham en jobb som sekretær innenfor regjeringen, men uten hell.
=== Virginia blir syk ===
Virginia hadde allerede i 1841 følt seg dårlig, men til tross for dette hadde Poe oppmuntret henne til å fortsette som sanger. En kveld i januar 1842 viste hun de første tegn til tuberkulose mens hun spilte piano og sang. Poe beskrev det som om en blodåre brast i halsen på henne, og han var sterkt preget av hennes sykdom. Ekteskapet deres betydde mye for ham. Det bidro til at han drakk mindre og ble mindre isolert. I løpet av Virginias sykdom skrev han de to historiene Life in Death og The Mask of The Red Death. Hustruens sykdom varierte mye fra dag til dag, noe som førte at de flyttet flere ganger, men sykdommen fikk ham til å drikke igjen. Han klarte heller ikke å skaffe seg en ny jobb siden han nesten aldri møtte opp til intervju. I slutten av 1842 prøvde Poe å rette opp igjen ryktet sitt ved å utgi selvbiografiske tekster. Han prøvde også å bli populær i Europa, spesielt i England, ved å skrive om en del av Charles Dickens' bøker. Poe møtte også Dickens personlig og ba om hjelp til å finne seg en forlegger i England, men ingenting kom ut av dette.
Poe prøvde så å skaffe penger ved å gjenutgi noen av diktene i omarbeidet form. Han skrev også en del nye historier. I løpet av desember 1842 og januar 1843 kom blant annet The Pit and The Pendulum som handler om en mann som blir torturert av den spanske inkvisisjonen, The Tell-Tale Heart om en mann som tar livet av verten sin, men dennes hjerte fortsetter å «slå inne i hodet hans» og tvinger ham til slutt til å tilstå mordet, samt The Mystery of Marie Rôget som er den andre fortellingen om Dupin, hvor han forsøker å løse mysteriet om mordet på en ung pike, basert på drapet på Mary Rogers som hadde skaket opp New York. Både James Fenimore Cooper og Washington Irving var sjarmert av den pene ekspeditrisen, og Poe åpner sin novelle med en omtale av henne. Det kom siden frem at pikens død kanskje skyldtes en mislykket abort, og Poe hinter til noe slikt som årsak til Marie Rôgets død, men uten bruk av ordet «abort».Poe ga også ut novellen The Black Cat om en alkoholisert mann som flere ganger tar livet av en svart katt, men katten vender alltid tilbake inntil mannen ved et uhell kløyver hodet til sin kone og murer liket inn i kjellerveggen sammen med katten. Kattens hyl avslører dermed gjemmestedet for politiet. I 1843 gjorde Poe et mislykket forsøk på å gjenutgi Tales of mystery and Imagination under tittelen The Prose Romances of Edgar A.Poe. Virginia ble gradvis sykere, og han forsøkte å roe seg ned med opium.
=== Poes siste leveår ===
Etter en del nedturer tidlig på 1840-tallet så det endelig ut til at lykken skulle snu. En rekke journalister i New York hadde nettopp startet et nytt ukeblad, The Broadway Journal, hvor Poe ble redaktør. Imidlertid vakte det uvennskap at han offentlig anklaget Henry Wadsworth Longfellow for plagiat, selv om Longfellow aldri tok til motmæle. I januar 1845 ble Poes dikt The Raven trykket anonymt i The Evening Mirror og bare en måned etterpå også i American Whig Review. The Raven ble en stor sensasjon, og den 8. februar 1845 ble det igjen trykket i The Evening Mirror, men denne gang med Poe navngitt som forfatteren. Takket være dette ble han nå til en viss grad berømt.
Han fortsatte sitt arbeid i Broadway Journal, hvor han skrev teateranmeldelser og trykket en del av sine tidligere verker som nå hadde fått en mye bredere leserkrets.
I 1846 gikk Broadway Journal inn. Han fikk dog endelig utgitt en «skikkelig» utgave av The Tales of Mystery and Imagination. Han fikk også utgitt The Raven and other Poems, og begge bøkene oppnådde en viss suksess. Til tross for dette tvang ekteparet Poes økonomi dem til å flytte på landet til en hytte de hadde kjøpt i Fordham. Poes helse var dårlig. Han klarte verken å skrive eller finne seg jobb. Ved hjelp av Virginias mor hadde de så vidt til maten. Da kulden satte inn i slutten av januar 1846, og det ble slutt på besøk på venner og beundrere, stod det dårlig til. Den 30. januar 1847 døde Virginia. Hun ble begravet i Fordham, men er senere blitt flyttet til Baltimore, hvor hun nå ligger ved siden av Poe.
Etter Virginias død fortsatte fru Clemm å pleie Poe som etterhvert kom seg og begynte å vise seg offentlig igjen. Han fikk også utgitt nye dikt og ga forelesinger. Under en forelesning i Providence møtte han Sarah Helen Whitman som han senere fridde til. Hun gikk med på å gifte seg med han hvis han sluttet å drikke, men Poe var utslitt både fysisk og psykisk og maktet ikke dette. I stedet prøvde han å begå selvmord med en overdose under et besøk i Boston i november 1848, men overdosen utløste en brekkreaksjon, og han overlevde. Etter flere nedturer dro han til Baltimore.
Poe hadde stor interesse for naturvitenskap, spesielt astronomi, der han fordypet seg i Laplaces hypotese om at solsystemet utviklet seg fra en urtåke av støv og gass. Poe holdt denne hypotesen for «altfor vakker til ikke i det vesentlige å inneholde sannheten», noe som inspirerte ham til å skrive essayet Eureka: A Prose Poem. Her mente han å løse Olbers' paradoks med at avstanden til himmelens bakgrunn er «så enorm at ingen stråle derfra hittil har kunnet nå oss», hvilket er korrekt ettersom universet er så ungt at lyset fra de fjerneste stjernene fremdeles er underveis mot oss, men ikke har rukket frem. Eureka fikk blandede anmeldelser, mange anså den som rent tøv. Selv var Poe overbevist om at hans oppdagelse var riktig og ikke minst viktig. Forleggeren George Putnam mintes at Poe «skalv av opphisselse» og hevdet at hans bok «straks ville få en slik allmenn og enorm interesse at forleggeren muligvis måtte legge bort sine andre foretagender og gjøre denne boken til sitt livs forretning». Poe mente at et startopplag på 50.000 eksemplarer kanskje ville være nok, men Putnam nøyde seg med å trykke 500. Et halvt år senere døde Poe.
== Edgar Allan Poes død ==
Den 3. oktober 1849 ble Poe funnet på gaten i Baltimore «i stor nød og...med behov for øyeblikkelig hjelp», ifølge mannen som fant ham, Joseph W. Walker. Poe bad ham tilkalle en venn av seg, J.E. Snodgrass som fikk Poe innlagt på Washington College Hospital, der legen John Moran nøye fulgte hans tilstand, men like fullt døde Poe etter fire dager, søndag 7. oktober 1849. Om natten skal han gjentatte ganger ha ropt på en «Reynolds» man aldri fant ut hvem var. Det forblir også et mysterium hvor han hadde vært de fem siste dagene før han ble funnet, eller hvorfor han ikke hadde på seg sine egne klær da han ble funnet. Hans nærmeste antok at han hadde drukket seg i hjel, men analyser av Poes hår fra etter hans død viste lave blyverdier, noe som tyder på at han overholdt sitt edruskapsløfte. Dødsårsaken ble oppgitt å være phrenitis, dvs. sinnsforvirring forårsaket av feber eller hodeskader.
== Verker ==
=== Dikt ===
«A Dream» (1827)
«A Dream Within a Dream» (1827)
«Dreams» (1827)
«Tamerlane» (1827)
«Al Aaraaf» (1829)
«The Lake» (1827)
«Sonnet-To Science» (1829)
«Alone» (1830)
«To Helen» (1831)
«Israfel» (1831)
«The City in the Sea» (1831)
«The Sleeper» (1831)
«The Valley of Unrest» (1831)
«The Conqueror Worm» (1837)
«Silence» (1840)
«Lenore» (1843)
«Dream-land» (1844)
«The Raven» (1845)
«Ulalume» (1847)
«Eureka» (1848)
«Annabel Lee» (1849)
«The Bells» (1849)
=== Noveller ===
«MS. Found in a Bottle» (1833)
«Berenicë» (1835)
«Morella» (1835)
«Ligeia» (1838)
«The Man that was Used Up» (1839)
«William Wilson» (1839)
«The Devil in the Belfry» (1839)
«The Fall of the House of Usher», norsk tittel: «Huset Ushers fall» (1839)
«The Man of the Crowd», norsk tittel: «Mannen fra mengden» (1839)
«A Descent into the Maelstrom» (1841)
«Eleonora» (1841)
«The Masque of the Red Death» (1842)
«The Oval Portrait» (1842)
«The Pit and the Pendulum» (1842)
«The Gold-Bug» (1843)
«The Black Cat», norsk tittel: «Den svarte katten» (1843)
«The Tell-Tale Heart», norsk tittel: «Sladrehjertet» (1843)
«The Oblong Box» (1844)
«The Premature Burial», norsk tittel: «Forhaster bisattelse» (1844)
«The Spectacles» (1844)
«The Balloon-Hoax» (1844)
«A Tale of the Ragged Mountain» (1844)
«The System of Doctor Tarr and Professor Fether» (1845)
«The Imp of the Perverse», norsk tittel: «Det perverses demon» (1845)
«The Facts in the Case of M. Valdemar», norsk tittel: «Fakta i saken M. Valdemar» (1845)
«The Cask of Amontillado» (1846)
«The Domain of Arnheim» (1847)
«Hop-Frog» (1849)
«The Light-House» (ikke fullført, publisert posthumt i 1909 og 1942)
==== Auguste Dupin-fortellingene ====
«The Murders in the Rue Morgue», norsk tittel: «Mordene i Rue Morgue» (1841)
«The Mystery of Marie Roget» (1843)
«The Purloined Letter» (1844)
=== Roman ===
The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838)
=== Essay ===
«The Philosophy of Composition» (1846)
«Von Kempelen and his Discovery» (1849)
=== Skuespill ===
Politian (fragment, 1835)
== Kuriositet ==
I 1976 ga The Alan Parsons Project ut sitt første musikkalbum, Tales of Mystery and Imagination, et konseptalbum som tar utgangspunkt i Edgar Allan Poes makabre historier.
I 2012 ga Tangerine Dream ut sitt tjueniende album, Edgar Allan Poe's the Island of the Fay.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Raymond Foye: The unknown Poe: an anthology of fugitive writings by Edgar Allan Poe
Eric W. Carlson: A companion to Poes studies
John Ward Ostrom (red.): The letters of Edgar Allan Poe
== Eksterne lenker ==
(en) Edgar Allan Poe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edgar Allan Poe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edgar Allan Poe på Internet Movie Database
(sv) Edgar Allan Poe i Svensk Filmdatabas
(da) Edgar Allan Poe på Scope
(fr) Edgar Allan Poe på Allociné
(en) Edgar Allan Poe på AllMovie
(en) Edgar Allan Poe hos Turner Classic Movies
(en) Edgar Allan Poe hos TV Guide
(en) Edgar Allan Poe hos The Movie Database
(en) Edgar Allan Poe hos Internet Broadway Database
(en) Edgar Allan Poe på Apple Music
(en) Edgar Allan Poe på Discogs
(en) Edgar Allan Poe på MusicBrainz
(en) Edgar Allan Poe på Spotify
(en) Edgar Allan Poe på AllMusic
(en) Edgar Allan Poe på Facebook
(en) Edgar Allan Poe hos American National Biography
(en) Edgar Allan Poe National Historic Site
(en) Edgar Allan Poe Society in Baltimore
(en) Poe Museum in Richmond, Virginia | Edgar Allan Poe (født Edgar Poe; 19. januar 1809, død 7. | 7,523 | 7,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensdel | 2023-02-04 | Verdensdel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografiske inndelinger', 'Kategori:Samfunnsgeografi'] | En verdensdel er et stort geografisk område. Verdensdel er et samfunnsgeografisk begrep, til forskjell fra det naturgeografiske begrepet kontinent. Verdensdelene baseres i utgangspunktet på kontinentene med øyene rundt, og havene som skiller dem, men også på tradisjonelle inndelinger bestemt av historie og kultur. Europa og Asia regnes for eksempel som to forskjellige verdensdeler, selv om de tilhører samme kontinent. Jorden deles vanligvis inn i syv verdensdeler:
Europa: Den vestlige delen av kontinentet Eurasia med tilliggende øyer
Asia: Den østlige delen av kontinentet Eurasia med tilliggende øyer
Afrika: Kontinentet Afrika med tilliggende øyer
Nord-Amerika: Kontinentet Nord-Amerika (inkludert Mellom-Amerika) med tilliggende øyer, og Karibia
Sør-Amerika: Kontinentet Sør-Amerika med tilliggende øyer
Oseania: Kontinentet Australia med tilliggende øyer, og øygruppene Polynesia, Melanesia og Mikronesia
Antarktis: Kontinentet Antarktika med tilliggende øyerDistinksjonen mellom kontinentet og verdensdeler er ikke-eksisterende i mange språk. Tidligere har det vært vanlig å definere fem verdensdeler (Europa, Asia, Afrika, Amerika og Australia/Oseania).
| En verdensdel er et stort geografisk område. Verdensdel er et samfunnsgeografisk begrep, til forskjell fra det naturgeografiske begrepet kontinent. Verdensdelene baseres i utgangspunktet på kontinentene med øyene rundt, og havene som skiller dem, men også på tradisjonelle inndelinger bestemt av historie og kultur. Europa og Asia regnes for eksempel som to forskjellige verdensdeler, selv om de tilhører samme kontinent. Jorden deles vanligvis inn i syv verdensdeler:
Europa: Den vestlige delen av kontinentet Eurasia med tilliggende øyer
Asia: Den østlige delen av kontinentet Eurasia med tilliggende øyer
Afrika: Kontinentet Afrika med tilliggende øyer
Nord-Amerika: Kontinentet Nord-Amerika (inkludert Mellom-Amerika) med tilliggende øyer, og Karibia
Sør-Amerika: Kontinentet Sør-Amerika med tilliggende øyer
Oseania: Kontinentet Australia med tilliggende øyer, og øygruppene Polynesia, Melanesia og Mikronesia
Antarktis: Kontinentet Antarktika med tilliggende øyerDistinksjonen mellom kontinentet og verdensdeler er ikke-eksisterende i mange språk. Tidligere har det vært vanlig å definere fem verdensdeler (Europa, Asia, Afrika, Amerika og Australia/Oseania).
== Grenser ==
Grensene mellom verdensdelene er delvis omstridte, og dermed finnes det områder som det er uklart hvilken verdensdel de tilhører. I prinsippet skal bare geografiske hensyn tas når man definerer grensene, men i blant anvendes politiske hensyn på en måte som kan variere over tid.
==== Nord-Amerika og Europa ====
Europa og Nord-Amerika separeres av Nord-Atlanteren, Danmarkstredet, Grønlandshavet og Nordishavet. Svalbard, Island, Jan Mayen, Azorene og øyene østenfor regnes til Europa; Grønland og Bermuda til Nord-Amerika.
==== Europa og Asia ====
Grensen mellom Europa og Asia er uvanlig, da den går en lang strekning over land. Vanligvis regnes grensen langs Karahavet, vannskillet i Uralfjellene, Uralelva, Det kaspiske hav, vannskillet i Store Kaukasus, Svartehavet, Bosporos, Marmarahavet, Dardanellene og Egeerhavet. Etter denne definisjonen har Russland 26 %, Tyrkia 5 % og Kasakhstan 3 % av sitt areal i Europa. Meget små deler av Georgia og Aserbajdsjan er også nord for Kaukasus, og dermed i Europa.
Etter en annen definisjon går grensen fra Uralfjellene via Emba, Det kaspiske hav, Kuma-Manytsjsenkningen og Azovhavet til Svartehavet. Grensen har variert opp igjennom historien.
Øyene i Egeerhavet regnes vanligvis til Europa gjennom deres greske politiske tilhørighet, selv om de Nordlige egeiske øyer og Dodekanesene ligger utenfor den asiatiske kysten av Tyrkia. Kypros regnes geografisk til Asia, men kulturelt og politisk ofte til Europa. Frans Josefs land og Novaja Semlja regnes vanligvis til Europa, Usjakovøya, Vizeøya, og Ensomheden til Asia.
==== Asia og Nord-Amerika ====
Nordishavet, Tsjuktsjerhavet, Beringstredet, Beringhavet og Stillehavet skiller Asia fra Nord-Amerika, der også den internasjonale datolinjen går. Vrangeløya, Heraldøya, Store Diomede, og Kommandørøyene regnes til Asia; Lille Diomede, St. Lawrence Island, Saint Matthew Island, Pribylovøyene og Aleutene til Nord-Amerika.
==== Nord-Amerika og Sør-Amerika ====
Grensen mellom Nord- og Sør-Amerika går over Panamaeidet, vanligvis i vannskillet i Darienfjellene. I blant dras grensen der Panamaeidet er smalest, der også Panamakanalen går. De karibiske øyer regnes alle vanligvis til Nord-Amerika, selv om det er uklart for noen av dem; Aruba, Curaçao, Bonaire, Dependencias Federales, Nueva Esparta og Trinidad og Tobago ligger utenfor kysten av Sør-Amerika, på den søramerikanske kontinentalsokkelen. Kokosøya i Stillehavet regnes til Nord-Amerika, og Malpelo til Sør-Amerika.
==== Europa og Afrika ====
Europas og Afrikas kontinenter grenser ikke til hverandre, så det er bare øyene som kan bli usikker. Avstand til uomstridte landområder brukes ofte som definisjon.
Azorene ligger 1368 km fra Europa og 1507 km fra Afrika, og er vanligvis regnet til Europa. Kanariøyene og Madeira regnes vanligvis til Afrika, da de er mye nærmere Afrika enn Europa, men de er politisk og kulturelt ofte regnet til Europa, da de er deler av Spania og Portugal.
I Middelhavet regnes Balearene, Sardinia, Sicilia, Malta og Kreta til Europa. Alborán, De pelagiske øyer og Pantelleria ligger nærmest Afrika og hører geografisk sammen med de afrikanske kontinent, men av historiske og politiske grunner, vises de på kart vanligvis som deler av Europa. De spanske småøyene utenfor kysten av Marokko og La Galite regnes til Afrika.
==== Asia og Afrika ====
Grensen dras vanligvis langs Suezeidet, den korteste avstand mellom Suezbukten og Middelhavet, der også Suezkanalen går. Videre langs Rødehavet, Adenbukta, Arabiahavet og Det Indiske hav. Øyene Shadwan, El Ikhwa, Zabargad, Dahlak og Sawabi i Rødehavet regnes til Afrika, mens Tiran, Farasanøyene, Jabal al-Tair, Zubairøyene, Hanishøyene og Perim regnes til Asia. I Det indiske hav regnes Sokotra, Seychellene og Mauritius vanligvis til Afrika, og Lakkadivene, Maldivene og Chagosøyene til Asia, basert på avstand til fastland.
==== Asia og Oseania ====
Malayarkipelet, som regnes til Asia, skilles fra Australia, Melanesia og Mikronesia, som regnes til Oseania, av Det Indiske hav, Timorsjøen, Arafurasjøen, Seramsjøen, Halmaherasjøen og Filippinerhavet, der også Lydekkerlinjen går. Kokosøyene, Christmasøya, Sundaøyene, Molukkene, Filippinene, Vulkanøyene og Ogasawara regnes da til Asia, og Ashmore og Cartierøyene, Ny-Guinea med Raja Ampat-øyene, Palau, Guam, Nord-Marianene og Wake Island til Oseania. Minami-Tori-shima er også geografisk en del av Oseania, men regnes politisk ofte til Asia, gjennom sin japanske tilhørighet. I noe sjeldnere tilfeller regnes enkelte av De små Sundaøyer og Molukkene til Oseania. I andre tilfeller regnes Raja Ampat-øyene til Asia.
==== Nord-Amerika og Oseania ====
Grensen mellom Polynesia, som er en del av Oseania, og Nord-Amerika dras vanligvis øst i Stillehavet. Midwayøyene, Hawaii og Linjeøyene regnes til Oseania, og Guadalupeøya, Rocas Alijos, Revillagigedoøyene og Clipperton til Nord-Amerika.
==== Sør-Amerika og Afrika ====
Afrika og Sør-Amerika er skilt av Atlanterhavet. Ascension, St. Helena og Tristan da Cunha regnes til Afrika; St. Peter og St. Paul-øyene, Fernando de Noronha og Trindade og Martim Vaz til Sør-Amerika.
==== Afrika og Oseania ====
Det Indiske hav ligger mellom Afrika og Australia. Île Amsterdam og Île Saint-Paul, som ligger omtrent midt mellom, regnes vanligvis til Afrika gjennom sin historiske tilknytning til Madagaskar og andre tidligere franske øyer utenfor Afrika.
==== Oseania og Sør-Amerika ====
De østligste øyene i Polynesia, som vanligvis regnes til Oseania, er Marquesasøyene, Tuamotuøyene, Pitcairnøyene, Påskeøya og Sala y Gomez. Galápagosøyene, Desventuradasøyene og Juan Fernández-øyene regnes til Sør-Amerika.
==== Sør-Amerika og Antarktis ====
Den antarktiske konvergens regnes vanligvis som geografisk grense for Antarktis. Etter Antarktistraktaten regnes alt land sør for 60°S politisk til Antarktis. Peter I Øy, Sør-Shetlandsøyene, Sør-Orknøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene ligger sør for konvergensen, og regnes vanligvis geografisk til Antarktis, mens Diego Ramírez-øyene, Ildlandet, og Falklandsøyene ligger nord for konvergensen og regnes til Sør-Amerika.
==== Afrika og Antarktis ====
Bouvetøya, som er verdens mest avsidesliggende øy, regnes vanligvis til Antarktis, da den både ligger sør for konvergensen og nærmere Antarktis enn noe annet fastland. Det samme gjelder Heard- og McDonaldøyene. Kerguelen, som ligger omtrent på konvergensen, regnes vanligvis også til Antarktis basert på avstanden til annet fastland. Prince Edwardøyene og Crozetøyene ligger nord for konvergensen og regnes vanligvis til Afrika.
==== Oseania og Antarktis ====
Den antarktiske konvergens går omtrent midt mellom New Zealand og det antarktiske fastlandet. Ballenyøyene og Scott Island regnes til Antarktis, mens Macquarieøya, Aucklandøyene, Campbelløyene og Antipodeøyene regnes til Oseania.
== Liste over verdensdeler og land ==
Underområdene er ikke autoritative, men er delvis basert på handelsavtaler og inndelingene til FN.
== Referanser == | En verdensdel er et stort geografisk område. Verdensdel er et samfunnsgeografisk begrep, til forskjell fra det naturgeografiske begrepet kontinent. | 7,527 | 7,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Stamford_Bridge | 2023-02-04 | Slaget ved Stamford Bridge | ['Kategori:0°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1066', 'Kategori:Slag i Storbritannia', 'Kategori:Slag i angelsaksisk tid', 'Kategori:Slag med deltagelse av Norge', 'Kategori:Vikingtiden i England'] | Slaget ved Stamford Bridge fant sted ved landsbyen Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire i England den 25. september 1066. Slaget sto mellom en angelsaksisk hær ledet av kong Harold Godwinson og en invasjonshær under ledelse av den norske kong Harald Hardråde og den angelsaksiske kongens bror Toste Godwinson. Slaget endte med at både Hardråde og Toste ble drept, sammen med store deler av den norske styrken. Kong Harolds seier var imidlertid kortvarig, da han ble selv beseiret og drept av normannerne i slaget ved Hastings mindre enn tre uker senere. Slaget ved Stamford Bridge har tradisjonelt vært regnet som hendelsen som markerer slutten på vikingtiden. Datoen for slaget, 25. september 1066, er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 1. oktober 1066.
| Slaget ved Stamford Bridge fant sted ved landsbyen Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire i England den 25. september 1066. Slaget sto mellom en angelsaksisk hær ledet av kong Harold Godwinson og en invasjonshær under ledelse av den norske kong Harald Hardråde og den angelsaksiske kongens bror Toste Godwinson. Slaget endte med at både Hardråde og Toste ble drept, sammen med store deler av den norske styrken. Kong Harolds seier var imidlertid kortvarig, da han ble selv beseiret og drept av normannerne i slaget ved Hastings mindre enn tre uker senere. Slaget ved Stamford Bridge har tradisjonelt vært regnet som hendelsen som markerer slutten på vikingtiden. Datoen for slaget, 25. september 1066, er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 1. oktober 1066.
== Bakgrunn ==
Etter kong Edvard Bekjennerens død i januar 1066 oppsto det en konflikt hvor ulike nordeuropeiske tronpretendenter kjempet om hvem som skulle overta tronen over angelsaksiske England. En av disse pretendentene var kong Harald Hardråde av Norge, som samlet en flåte på rundt 300 skip og en hær på rundt 15 000 mann for å invadere England. Hæren ankom østkysten av England i september, og ble her møtt av allierte tropper som Toste Godwinson hadde rekruttert fra Flandern og Skottland. Toste lå i konflikt med sin eldre bror, kong Harold, etter å ha blitt avsatt som jarl av Northumbria og sendt i eksil i 1065. Han hadde også gjort en rekke forsøk på å invadere England våren 1066, uten å lykkes. På sensommeren i 1066 seilte invasjonsstyrken opp elven Ouse, før de rykket inn mot York. Utenfor byen beseiret de en angelsaksisk hær fra Northumbria ledet av jarlene Edwin av Mercia og hans bror Morcar av Northumbria i slaget ved Fulford den 20. september.
Harold hadde på dette tidspunktet reist sørover i landet for å stå imot en forventet invasjon fra normanniske styrker under en annen tronpretendent; Vilhelm Erobreren. Da han hadde ventet hele sommeren uten at invasjonen kom, dro han tilbake til London hvor han fikk beskjed om at den forventede invasjonen hadde kommet, ikke fra sør, men fra nord. Dette førte til at Harold og mennene hans ble nødt til å marsjere med full utrustning fra London til York - en distanse på rundt 300 kilometer - på i underkant av en uke. Dette ga dem et solid overraskelsesmoment. Fiendene møttes ved Stamford Bridge like utenfor York den 25. september.
== Slaget ==
Hardrådes hær var på dette tidspunktet delt i to. Noen av troppene lå på vestsiden av elven Derwent, mens hovedstyrken lå på østsiden. De forventet ikke å møte på engelske styrker, og siden det var en svært varm høst, hadde de lagt igjen store deler av utstyret i båtene. Da den angelsaksiske hæren gikk til angrep, knuste de store deler av den norske styrken på vestsiden av elven, og drev resten over på østsiden. Den angelsaksiske framrykningen ble så holdt tilbake ved ei bru som krysset elva.
I henhold til Den angelsaksiske krønike ble brua holdt av en norsk berserk bevæpnet med ei stor, dobbeltbladet øks. Denne nordmannen skulle ha vært av uvanlig stor størrelse, større enn norskekongen selv, vel over to meter, og han alene skremte den angelsaksiske hæren. Han hadde allerede spurt Harald om lov til å dø på brua alene, ettersom han hadde innsett at kampen allerede var tapt. Imens hadde kongen fordel av å kunne stille opp hæren sin litt lenger borte i en mer strategisk posisjon. Berserken holdt brua i en time og slo unna enhver som forsøkte å passere ham inntil angelsakserne fikk buksert en liten båt under brua og drept nordmannen med et langt spyd nedenfra. Denne historien kan eventuelt regnes som en tilføyelse ettersom en eldre versjon av krøniken ikke nevnte denne nordmannen. Sannsynligvis er fortellingen ikke sann da lignende historier ble fortalt fra flere andre engelske slag. Snorre Sturlason nevner ikke denne hendelsen i Harald Hardrådes saga, noe som kan antyde at det er en tvilsom vandrehistorie. De geografiske forholdene med en trang bru var formodentlig tilstrekkelig nok for nordmennene som kan ha hatt en forpost med vaktstyrke på veien.
Denne forsinkelsen ga kong Harald tid nok til å samle sin hær i en sirkel høyt i terrenget slik at den engelske hæren måtte sloss i oppoverbakke med ryggen til elven. Etter en tung kamp med mange døde, særskilt de dårlig utrustede nordmennene, falt kong Harald Hardråde og Toste. Norske forsterkninger, ledet av Øystein Orre, Haralds kommende svigersønn, klarte bare å forlenge slaget, som til slutt endte med at nordmennene ble beseiret. Slaget ved Stamford Bridge er ett av de lengste slagene i norsk historie og varte i flere omganger utover dagen mellom hærene.
== Etterspill ==
Kong Harold Godwinson aksepterte en våpenhvile med de overlevende, inkludert kong Harald Hardrådes sønn Olav, og nordmennene fikk dra hjem mot at de sverget på at de aldri ville angripe England igjen. De overlevende fikk plass i 24 langskip. Det er ikke kjent hvor mange som ble drept, men det antas at det var flere tusen. Historisk sett har man sett på slaget som en markering av slutten på vikingtiden. Norske vikinger herjet også senere både i på de britiske øyer og Irland, men tiden var nå en annen da den kristne middelalder også formet Norge.
Maktforholdet mellom Norge og England tok en ny vending etter slaget. Norge hadde lenge plyndret og erobret deler av De britiske øyer. Etter kong Harald Hardrådes fall, delte hans sønner Magnus og Olav Kyrre kongeriket Norge. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Tilnavnet fikk han blant fordi hans regjering inngikk forlik med danskekongen og den engelske kongen.
Harald Godwinson fikk dog ikke nyte seieren lenge, for tre dager etter slaget ble England invadert på nytt fra Normandie i sørlige England. Den engelske hæren måtte atter marsjere hardt for å møte den nye motstanderen i slaget ved Hastings. Den 14. oktober ble Harold drept og styrkene hans beseiret, hvilket markerer begynnelsen på den normanniske epoken i England; se artikkel Normannernes erobring av England.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Stamford Bridge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Battle of Stamford Bridge av Michael C. Blundell
Beskrivelse av slaget av Geoff Boxell
The Battle of Stamford Bridge
Harald Hardrådes saga
«The Battle of Stamford Bridge», BBC In Our Time 2 juni 2011
Norrøn besrivelsen av slaget med engelsk oversettelse | Slaget ved Stamford Bridge fant sted ved landsbyen Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire i England den 25. september 1066. | 7,530 | 7,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elastica | 2023-02-04 | Elastica | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske musikkgrupper'] | Elastica var et engelsk britpop/punk-pop-band.
| Elastica var et engelsk britpop/punk-pop-band.
== Medlemmer ==
(opprinnelig)
Justine Frischmann (gitar, vokal)
Annie Holland (bass)
Donna Matthews (gitar)
Justin Welch (trommer)(senere)
David Bush (keyboards)
Paul Jones (gitar)
Mew (keyboards)
== Biografi ==
Elastica ble startet av tidligere Suede-gitarist Justine Frischmann i 1992. Hun hadde spilt med Suede i ca. et år, og hadde også vært kjæreste med Suede-frontmann Brett Anderson. Da forholdet tok slutt, bestemte hun seg for å starte sitt eget band. De andre tre medlemmene i Elastica ble rekruttert via annonser. Bandet spilte punk-inspirert britpop. De første singlene gjorde det godt, selv om to av dem ble anklaget for plagiat (av henholdsvis Wire og The Stranglers).Debutalbumet, Elastica, kom i 1995, og ble det raskest selgende debutalbumet i England (den forrige rekorden var satt knappe sju måneder tidligere, av Oasis' Definitely Maybe). Singelen Connection gjorde suksess også i USA.Justine Frischmann var mye i media på grunn av sitt forhold til Blur-frontmann Damon Albarn.
Den videre suksessen med Elastica lot derimot til å vente på seg. Annie Holland sluttet i bandet i 1995, og Donna Matthews sluttet i 1999. Nye medlemmer ble rekruttert, og Holland kom tilbake igjen, men det var først i 2000 plate nr. 2 kom ut, The Menace. Samme år ble bandet oppløst. Justin Welch giftet seg med Mew i 2002, Donna Matthews startet et nytt band kalt Klang, og Justine Frischmann har hatt en karriere som TV-programleder.
== Diskografi ==
=== Album ===
Elastica (1995)
The Menace (2000)
=== Singler og EP-er ===
Connection (1994)
Line Up (EP) (1994)
Stutter/Rockunroll (1994)
Stutter/Pussycat (1995)
Waking Up (1995)
Car Song (1996)
6-Track EP (EP) (1999)
Mad Dog, Pt.1 (2000)
Mad Dog, Pt.2 (2000)
== Eksterne lenker ==
(en) Elastica på Internet Movie Database
(en) Elastica på Discogs
(en) Elastica på MusicBrainz
(en) Elastica på Songkick
(en) Elastica på AllMusic | Elastica var et engelsk britpop/punk-pop-band. | 7,531 | 7,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Waterloo | 2023-02-04 | Slaget ved Waterloo | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1815', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Belgia', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Nederland', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Storbritannia', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene'] | Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.
Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.
Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.
Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.
| Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.
Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.
Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.
Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.
== Bakgrunn ==
=== Napoleons tilbakekomst ===
Den 13. mars 1815, seks dager før Napoléon nådde Paris fra eksil på Elba, ble han av landene som deltok i Wienerkongressen erklært som lovløs. Fire dager etter mobiliserte Storbritannia, Russland, Østerrike, og Preussen arméer for å slå Napoléon. Napoléon hadde to valg; legge opp til et best mulig forsvar av Frankrike eller angripe koalisjonsstyrkene før de kunne samle seg mot hans styrker. Napoléons krigsminister, marskalk Louis Nicolas Davout anbefalte en forsvarskrig, men Napoléon valgte å angripe.Napoléons strategi var å nedkjempe koalisjonsstyrkene sør for Brussel før de fikk forsterkninger, og derved tvinge britene tilbake til kysten og presse prøysserne ut av koalisjonen. Et britisk nederlag kunne også føre til en regimeendring i Storbritannia hvor Toryene ble kastet og en Whig-regjering tok over. Deretter kunne han snu sine styrker mot russerne og østerrikerne, med britene ute av koalisjonen ville de også miste britiske subsidier, noe Napoléon anså ville redusere krigslysten- og evnen. Et ekstra moment var de mange fransktalende sympatisørene i Nederlandene, en fransk seier kunne utløse en vennligsinnet revolusjon i Det forente kongeriket Nederlandene. De britiske troppene var også andreklasses, de fleste av veteranene fra den spanske selvstendighetskrigen hadde blitt sendt til Canada for å kjempe mot USA i 1812-krigen.Wellingtons innledende disposisjon av styrkene var beregnet på å møte trusselen fra en omringing av koalisjonsstyrkene ved at de franske styrkene forflyttet seg gjennom Mons til sørvest av Brussel. Et slikt fransk fremstøt ville avskåret Wellington fra basen i Oostende, men plassert hans styrker nærmere Blüchers. Napoléon manipulerte Wellingtons bekymring for forsyningskjeden med falsk informasjon. I juni 1815 hadde Napoléon samlet rundt 300 tusen soldater, men bare en tredel av disse var tilgjengelig under slaget ved Waterloo. Denne styrken besto imidlertid for det meste av lojale og erfarne soldater. Han delte styrken inn i en venstre fløy under marskalk Michel Ney, en høyre fløy under marskalk Emmanuel de Grouchy og en reserve under egen kommando, med de tre styrkene så tett sammen at de kunne støtte hverandre. Styrken krysset grensene til Nederlandene ved Charleroi før soloppgang den 15. juni og forposter fra koalisjonen ble raskt overmannet. Napoléon hadde sikret seg en sentral posisjon mellom Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.
=== Krigen i Belgia ===
Ikke før sent på kvelden den 15. juni ble Wellington sikker på at angrepet mot Charleroi var det franske hovedangrepet. Prinsen av Oranien, med en brigade under oberst Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach møtte de første soldatene fra Neys venstre fløy og sendte ilmelding til Wellington som var på ball i Brussel. Wellington mottok beskjeden på kvelden den 15. juni. Han var overrasket over hvor fort Napoléon rykket frem, og beordret først sine styrker til å trekke vestover da han forventet det franske hovedangrepet via Mons. Den nederlandske stabssjefen, generalmajor Jean Victor de Constant Rebecque i samråd med generalmajor Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky ignorerte Wellingtons ordre og utplasserte to nederlandske brigader ved veikrysset Quatre Bras. Neys ordre på sin side var å ta Quatre Bras, så han om nødvendig kunne svinge østover og forsterke Napoléon.
Med den franske styrkens høyre fløy og en del av reserven angrep Napoléon den 16. juni den prøyssiske styrken ledet av Blücher og vant i slaget ved Ligny. Sentrum av den prøyssiske styrken ga etter ved harde franske angrep, mens de prøyssiske flankene holdt stand. I mellomtiden fant marskalk Ney at veikrysset ved Quatre Bras ble holdt av en mindre styrke, den motsto de innledende franske angrepene, men ble gradvis drevet tilbake av store mengder franske soldater. Koalisjonsstyrkene ved Quatre Bras ble forsterket og Wellington ankom. Under hans kommando ble Neys franske styrker presset tilbake, så koalisjonen holdt veikrysset tidlig på kvelden, men for sent for å sende hjelp til prøysserne. Prøyssernes nederlag i slaget ved Ligny gjorde Wellingtons stilling ved Quatre Bras uholdbar. Han trakk derfor sine styrker tilbake nordover dagen etter og opprettet en forsvarsstilling ved høydedraget ved Mont-Saint-Jean, sør for landsbyen Waterloo.Den prøyssiske retretten etter slaget ved Ligny foregikk uforstyrret og tilsynelatende ubemerket av franskmennene. Størstedelen av den prøyssiske baktroppen holdt sine stillinger til rundt midnatt og noen enheter forflyttet seg ikke før neste morgen, og ble ignorert av franskmennene. I motsetning til hva Napoléon hadde antatt trakk de prøyssiske styrkene seg ikke tilbake mot øst, langs sine egne kommunikasjonslinjer. I stedet marsjerte de nordover, parallelt med Wellingtons marslinje, så nær at de både kunne kommunisere og støtte hverandre. Prøysserne presset frem Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps som ikke hadde blitt angrepet i slaget ved Ligny og som var i en sterk stilling sør av Wavre.
=== Opptakten til slaget ved Waterloo ===
Dagen etter, den 17. juni klokken 13, sluttet Napoléon og hans reservestyrke seg til Ney ved Quatre Bras for å angripe Wellingtons styrker, men fant stillingen forlatt. De franske styrkene fulgte etter koalisjonsstyrkene, men resultatet var kun en mindre kavaleritrefning i Genappe idet et kraftig regnskyll begynte. Før han forlot Ligny beordret Napoléon marskalk Grouchy, som kommanderte høyre flanke, å bruke 33 000 mann for å følge etter de prøyssiske styrkene og sikre seg at de ikke kunne slutte seg til Wellington. Grouchys styrke hadde imidlertid en sen start, og var usikre på hvilken retningen prøysserne hadde tatt. Grouchys ordre var uklar, og han reagerte for sent til å hindre den prøyssiske styrken å nå Wavre, hvorfra den kunne marsjere for å støtte Wellington. Mot natten den 17. juni hadde Wellingtons styrker nådd sine posisjoner rett sør av landsbyen Mont-Saint-Jean, forfulgt av den franske hovedstyrken. Blüchers armé samlet seg i og rundt Wavre, om lag 15 km øst for Mont-Saint-Jean.
== Styrker ==
Tre styrker var involvert i slaget ved Waterloo: Napoléons Armée du Nord, en flernasjonal styrke under Wellington og en prøyssisk armé under Blücher.
=== Frankrike ===
Den franske styrken på rundt 73 000 mann bestod av 51 000 infanterister, 14 000 kavalerister og 8 000 artillerister med totalt 250 kanoner. Napoléon hadde benyttet verneplikt for å reise styrker under sitt styre, noe som delvis også ble gjort før felttoget i 1815. Mange av de franske troppene var veteraner fra tidligere felttog som mer eller mindre frivillig hadde meldt seg til tjeneste. Særlig kavaleriet var både tallrikt og godt utrustet, og inkluderte fjorten regimenter med pansret (tungt kavaleri) og syv med lette lansenér.
=== Wellingtons styrker ===
Wellington hevdet at han hadde «en beryktet armé, svært svak og dårlig utstyrt og en svært lite erfaren stab». Hans styrker besto av 68 000 mann: 50 000 infanterister, 11 000 kavalerister og 6 000 artillerister med 150 kanoner. Av disse var 25 000 britiske (inkludert et uforholdsmessig stort antall irer), med ytterligere 6 000 fra the King's German Legion (KGL). Alle soldatene i British Army var profesjonelle, men bare 7 000 hadde erfaring fra den spanske selvstendighetskrigen. I tillegg var det 17 000 nederlandske og belgiske tropper, 11 000 fra Kongeriket Hannover, 6 000 fra Hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg, og 3 000 fra Hertugdømmet Nassau.Mange av soldatene i koalisjonsstyrkene hadde liten eller ingen erfaring. Den nederlandske hæren hadde blitt gjenopprettet i 1815, etter Napoléons nederlag. Med unntak av de britiske soldatene og noen fra Hannover og Braunschweig som hadde kjempet med den britiske hæren i Spania hadde mange av de profesjonelle soldatene i koalisjonsstyrkene tilbrakt noe tid i den franske hæren eller i styrker alliert med Frankrike under Napoléons regime. Wellington hadde også mangel på tungt kavaleri, han hadde kun syv britiske og tre nederlandske regimenter.
Hertugen av York (Storbritannias øverstkommanderende) hadde beordret mange av sine stabsoffiserer til å tjenestegjøre under Wellington, blant de sin nestkommanderende, jarlen av Uxbridge. Uxbridge ledet kavaleriet og hadde full myndighet fra Wellington til å disponere styrkene etter egen vurdering. Wellington stasjonerte videre 17 000 mann ved Halle, 13 km vestover. De ble ikke tilkalt for å delta i slaget, men var beregnet som en reserve. De besto for det meste av nederlandske tropper under prinsen av Oraniens yngre bror, Fredrik av Nederland. De ble utplassert for å sikre mot mulige franske fremstøt på flankene og som baktropp om Wellington måtte trekke seg tilbake til kysten og Antwerpen.
=== Den prøyssiske hæren ===
Den prøyssiske hæren var på denne tiden midt i en reorganisering. Ulike formasjoner fra felttogene i 1813–1814 var i ferd med å bli absorbert av de stående hærstyrker (linjen), sammen med mange militsregimenter (tysk: landwehr). Militsregimentene var for det meste uten trening og utstyr da de ankom Nederlandene. Det prøyssiske kavaleriet var i en tilsvarende situasjon. Artilleriet var også under reorganisering – kanoner og utstyr fortsatte å ankomme under og etter slaget. Bortsett fra disse manglene hadde Preussens hær en utmerket og profesjonell ledelse i sin generalstab. Offiserene i generalstaben kom fra fire skoler utviklet for dette formålet og arbeidet for et felles nivå for trening av styrkene.
Det prøyssiske generalstabsystemet sto i klar kontrast til de motstridende og vage ordrene ofte utstedt innen den franske hæren. Stabsystemet bidro til at før slaget ved Ligny var tre-fjerdedeler av den prøyssiske styrken samlet for kamp etter et varsel på 24 timer. Etter nederlaget ved Ligny var den prøyssiske styrken istand til å omorganisere seg og i løpet av 48 timer gi et avgjørende bidrag i slaget ved Waterloo. To og et halvt prøyssisk armékorps, eller om lag 50 000 mann, var engasjert ved Waterloo – to brigader under general Friedrich Wilhelm von Bülow, kommandant for IV. korps og generalløytnant Hans Ernst Karl von Zietens I. korps og deler av generalløytnant Georg Dubislav Ludwig von Pirchs II. korps.
== Slagfeltet ==
Styrkenes tilstand ved slagets startFlesteparten av styrkene hadde før den 18. juni gjennomført flere dagsmarsjer og slag (slaget ved Ligny og slaget ved Quatre Bras), mange var derfor både sultne og slitne (i tillegg til å være våte, det var et regnskyll kvelden den 17. juni) før slaget begynte.De franske styrkene var stort sett erfarne soldater fra tidligere felttog med Napoléon. Den franske siden var også stort sett kun fransktalende, en fordel da det var mindre språklige misforståelser.Den britisk-allierte styrken under Wellington var sammensatt av ulike nasjoner. Den britiske kontingenten besto av skotske, engelske og irske soldater. Det var også tyske emigrantstyrker, the King's German Legion (KGL), styrker fra Hannover og fra Det forente kongeriket Nederlandene som igjen besto av nederlendere og belgiere. Mens KGL var vel ansett var styrkene fra Hannover og det forente Nederlandene mindre trent, og Wellington hadde god grunn til å tvile på deres lojalitet.
Området ved høydedraget rett sør for landsbyen Mont-Saint-Jean (Waterloo) ga en sterk forsvarsposisjon for de britisk-allierte styrkene. Den besto av en lang bakkekam som gikk øst-vest, delt av hovedveien til Brussel (som fra sør gikk omtrent rett nord). Langs toppen av bakkekammen gikk veien til Ohain, en dyp hulvei. Nær der veien til Brussel krysset bakkekammen var en stor alm, den var omtrent i senter av Wellingtons stilling, og var hans kommandopost det meste av dagen. Wellington utplasserte sitt infanteri i en linje rett bak toppen av bakkekammen langs veien til Ohain og skjulte ved det mesteparten av sin styrke for franskmennene. Fronten av slagfeltet var relativt kort, om lag 4 kilometer. Det tillot Wellington å stille opp sine styrker i dybde (infanteri i flere rader), noe han gjorde i senter og på høyre flanke, hele veien til landsbyen Braine-l'Alleud i vest, i forventning at prøysserne kom til å forsterke hans venstre flanke i øst i løpet av dagen.Foran bakkekammen var det tre steder som kunne befestes. Sett fra nord var det helt til høyre herregården Hougoumont med et stort hus, dekket bak trær. Nord for huset var en hulvei som gjorde det mulig å nå styrkene ved gården uten å usette seg for fiendtlig ild. Helt til venstre lå storgården Papelotte. Både Hougoumont og Papelotte var befestet og sikret derved Wellingtons flanker. Stillingen ved Papelotte kontrollerte også veien til Wavre der prøysserne lå. På vestsiden av hovedveien og foran resten av Wellingtons frontlinje var bondegården La Haye Sainte som var befestet med 400 lett infanteri fra the Kings German Legion. På motsatt side av veien var et ubrukt sandtak hvor 95th Rifle Regiment ble plassert som skarpskyttere. Stillingen ga en angriper store utfordringer. Et forsøk på å angripe Wellingtons høyre flanke krevde at den befestede stillingen ved herregården Hougoumont ble inntatt. Et angrep på hans høyre senter betød at angriperne måtte marsjere mellom i kryssild mellom styrkene ved Hougoumont og La Haye Sainte. På venstre flanke ville et angrep også bli møtt med skuddsalver fra La Haye Sainte og rifleskytterne i sandtaket. Et forsøk på å omgå venstre flanke innebar å kjempe seg frem langs gatene og hekkene i Papelotte og over ganske våte marker.Den franske styrken samlet seg på en annen bakkekant i sør. Napoléon kunne ikke se Wellingtons stillinger og rykket fram med sine styrker langs veien mot Brussel. På høyre flanke var I. korps under Jean-Baptiste Drouet d'Erlon med 16 000 infanteri og 1 500 kavaleri pluss en kavalerireserve på 4 700 mann. På venstre flanke var II. korps under Honoré Charles Reille med 13 000 infanteri, 1 300 kavaleri og en kavalerireserve på 4 600 mann. I senter omtrent ved veien sør for vertshuset La Belle Alliance var en reserve omfattende Lobaus VI. korps med 6 000 mann, 13 000 infanteri fra keisergarden og en kavalerireserve på 2 000 mann. Til høyre for den franske baktroppen var landsbyen Plancenoit og helt til høyre skogen Bois de Paris. Napoléon ledet først slaget fra bondegården Rossomme hvorfra han kunne se hele slagfeltet, men flyttet til en stilling nær La Belle Alliance tidlig på ettermiddagen. Kommando på slagfeltet (som da stort sett var skjult fra hans stilling) ble av Napoléon delegert til marskalk Ney.
== Slaget ==
Taktikk/forhold under slagetDe sentrale elementer i styrkene var infanteri (soldater til fots, væpnet med musketter), artilleri (munnladekanoner trukket av hester) og kavaleri (soldater til hest, bevæpnet med pistol, sabel og på fransk side lanse).
Når infanteriet ble angrepet av kavaleri grupperte det seg i karré (firkantet formasjon) og om de holdt formasjonen var de i praksis umulig å nedkjempe for kavaleristene.Etter bruk av artilleri og kavaleri var det til sist infanteri mot infanteri, eventuelt støttet av kavaleri og artilleri, som avgjorde slaget. Hverken de angrepne eller forsvarende infanteristyrker var garantert artilleri- og kavaleristøtte, dels kunne ressursene allerede være forbrukt (kanoner tomme for ammunisjon eller kavalerister drept/skadet eller uten hester) og dels kunne forhold på slagmarken hindre bruken, som faren for å treffe egne infanterister.
Artilleriet forårsaket mest tap (døde og sårede), selv om rekkevidden var begrenset, i praksis 800 meter eller mindre. Artilleriets presisjon var dårlig, men så tett som styrkene sto forårsaket det betydelige tap og la et stort psykologisk press på soldatene.En felles påkjenning (i tillegg til drepte og sårede) for de fleste av troppene fra de tre styrkene (franske, britisk-allierte og prøyssiske) under slaget var støyen og røyken fra geværene og kanonene.
=== Forberedelser ===
Wellington sto opp mellom klokken 2 og 3 natt til 18. juni og skrev brev til daggry. Han hadde tidligere skrevet til Blücher og bekreftet at han ville kjempe ved Mont-Saint-Jean hvis Blücher kunne støtte han med minst ett korps, ellers ville han trekke seg tilbake mot Brussel. Ved et krigsråd sent på kvelden før hadde Blüchers stabssjef August von Gneisenau uttrykt mistro til Wellingtons strategi, men Blücher overtalte ham til å støtte Wellingtons armé. Om morgenen fikk Wellington en melding fra Blücher hvor han lovte å støtte med tre korps.Fra klokken 6 var Wellington ute og overså utplasseringen av styrkene. Ved Wavre var IV. korps under Bülow utpekt for å lede marsjen til Waterloo. Korpset hadde ikke deltatt i slaget ved Ligny to dager før og var uthvilte og i god forfatning. Korpset var plassert lengst unna Waterloo og beveget seg langsomt. Veiene var dårlige etter nattens regn og Bülows soldater måtte passere de overfylte gatene i Wavre med 88 kanoner. Forholdene ble ikke bedre da en brann brøt ut i Wavre og blokkerte flere gater langs Bülows marsjrute. Resultatet var at siste del av korpset avmarsjerte klokken 10:00, seks timer etter fortroppen. Bülows soldater ble fulgt av I. korps, deretter av II. korps.Napoléon spiste frokost på bondegården Le Caillou hvor han hadde overnattet, hans stabssjef marskalk Jean-de-Dieu Soult foreslo at marskalk Emmanuel Grouchys styrker skulle beordres tilbake for å slutte seg til hovedstyrken, men Napoléon avfeide forslaget: «Bare fordi dere alle har blitt slått av Wellington tror dere at han er en god general. Jeg sier at Wellington er en dårlig general, engelskmennene er dårlige soldater og denne saken er ikke mer enn å spise frokost.» Napoléons overraskende nedlatende kommentar bør sees i forhold til hans maksime at «i krig er moral alt» og at å anerkjenne fienden alltid er feil og vil reduserer egne styrkers moral. Napoléon hadde hatt tilsvarende moralprekener før andre slag og denne morgenen hadde han en stabssjef som var pessimistisk og nervøs. Han møtte også innvendinger fra flere av sine erfarne generaler. Han fikk også overbrakt rykter fra broren Jérôme Bonaparte om en samtale mellom to britiske offiserer hvor det ble nevnt at prøyssiske styrker var på marsj fra Wavre. Napoléon erklærte at prøysserne minst ville trenge to dager på å komme seg og ville bli tatt hånd om av Grouchys styrker. Bortsett fra ryktene var det ingen av kommandantene ved møtet som hadde informasjon om hvor nær de prøyssiske styrkene var, eller mistenkte at Blücher hadde planlagt å blande seg inn i slaget.I stedet for å angripe om morgenen utsatte Napoléon angrepet på grunn av de gjennomvåte jordene som sinket kavaleri og særlig artilleri. Mange av hans tropper hadde slått leir godt sør for vertshuset La Belle Alliance og brukte også tid på å komme i posisjon. Klokken 10:00 svarte han på en melding han hadde mottatt seks timer tidligere fra Grouchy og ba ham «marsjere mot Wavre (nord for Grouchy) for å nærme seg hovedstyrken» (vest for Grouchy) og så «presse foran seg» prøysserne for å ankomme Waterloo «så snart som mulig».Klokken 11:00 utstedte Napoléon ordre for slaget: General Honoré Reilles korps til venstre og general Jean-Baptiste Drouet d'Erlons korps til høyre skulle angripe landsbyen Mont-Saint-Jean. Denne ordren antok at Wellingtons stillinger var i landsbyen, i stedet for den mer fremskutte posisjonen på bakkekanten. For å legge til rette for dette, skulle general Jérôme Bonapartes divisjon foreta et innledende angrep på Hougoumont som Napoléon forventet ville dra inn Wellingtons reserver. Artilleri fra I. II. og VI. korps skulle så åpne ild mot Wellingtons styrker som et stort samlet batteri (fransk: grande batterie) fra om lag klokken 13:00. D'Erlons korps skulle deretter angripe Wellingtons venstre flanke, bryte gjennom og rulle opp linjen fra øst mot vest. I sine memoarer skrev Napoléon at hans hensikt var å avskjære Wellingtons styrker fra de prøyssiske og presse dem tilbake mot havet.
=== Første fase: Angrepet på Hougoumont ===
Nøyaktig når slaget brøt ut er usikkert. Wellington noterte i sine meldinger at «omkring klokken ti utførte Napoléon et voldsomt angrep på vår stilling ved Hougoumont». Andre kilder oppgir at angrepet begynte rundt klokken 11:30. Huset og det nærmeste området ble forsvart av fire lette kompanier av britiske Foot Guards mens skogen og parken ble forsvart av jegere fra Hannover og 1./2. Nassau. Det innledende angrepet fra generalmajor Pierre François Bauduins brigade ryddet skogen og parken, men ble drevet tilbake av britisk artilleribeskytning og kostet Bauduin livet. Mens de britiske kanonene var opptatt med en artilleriduell med fransk artilleri, klarte et nytt angrep fra generalmajor Jean-Louis Soyes brigade og restene av Bauduins brigade å nå den nordlige porten til huset. Sekondløytnant Legros slo inn porten med en øks og noen franske tropper lyktes å trenge inn i gårdsrommet. 2nd Coldstream Guards og 2./3. Foot Guards kom til unnsetning. Det ble en forferdelig nærkamp og de britiske soldatene klarte å lukke porten for de franske soldatene. De gjenværende franske soldatene i gårdsrommet ble alle drept; kun en ung gutt som var trommeslager ble spart.
Kampene fortsatte hele ettermiddagen, gården ble omringet av lett fransk infanteri som også angrep troppene bak Hougoumont. Wellingtons styrker forsvarte huset og hulveien som gikk nordover, det som fra fransk side var tenkt som en mindre aksjon ble etter hvert «et slag i slaget». Napoléon beordret etter hvert et artilleribombardement av huset for å sette det i brann. Det endte med at alt ble ødelagt, bortsett fra kapellet. Du Plats brigade fra the King's German Legion ble sendt frem for å forsvare hulveien, noe de måtte gjøre uten støtte fra høyere offiserer. De ble til sist avløst av 71st Foot (et britisk infanteriregiment). Generalmajor Frederick Adams 3rd (Light) Brigade ble videre forsterket av oberst Hugh Halketts 3rd Hanoverian Brigade og slo tilbake videre angrep fra infanteri og kavaleri fra Reilles styrker. De britisk-allierte styrkene ved Hougoumont holdt ut inntil slaget var over.
«Jeg hadde besatt stillingen med en avdeling fra general Byngs brigade med Guards, som var i posisjon bak og den var for en stund under kommando av oberstløytnant MacDonald og deretter under oberst Home og jeg er glad for å legge til at den ble holdt, gjennom hele dagen, med tapperhet av disse modige troppene, på tross av de gjentatte forsøkene fra store fiendestyrker på å erobre den.», Wellington
Kampene ved Hougoumont var i utgangspunktet et avledende angrep for å trekke inn Wellingtons reserver, men utviklet seg til en kamp som varte hele dagen og dro inn franske reserver. Det er grunn til å tro at både Napoleon og Wellington anså Hougoumont som en nøkkel for å vinne slaget. Hougoumont var en del av det området av slagfeltet som Napoleon kunne se, og han fortsatte å sende tropper til det og dets omgivelser (33 bataljoner, totalt 14 000 soldater). Selv om huset aldri inneholdt store styrker, satte Wellington inn 21 bataljoner (12 000 soldater) for å holde hulveien åpen for etterforsyning av friske tropper og ammunisjon til bygningene. Han flyttet flere artilleribatterier fra det hardt pressede senter for å støtte Hougoumont, og uttalte etterpå at «utgangen av slaget ble endret ved lukkingen av portene ved Hougoumont».
=== Andre fase: Første franske infanteriangrep ===
De 80 kanonene i Napoléons «stort batteri» åpnet ild i senter av slagfeltet klokken 11:50. Det franske artilleriet var plassert for langt tilbake til å kunne sikte presist og de eneste troppene de kunne se var tiraljører (engelsk: skirmishers) fra regimentene under kommando av generalmajorene James Kempt, Denis Pack og generaløytnant Hendrik George de Perponcher Sedlnitskys 2. nederlandske divisjon (de andre styrkene sto eller lå i ly bak åskammen). Det franske bombardementet forårsaket likevel store skader. Selv om noen prosjektiler forsvant i den regnvåte bakken, traff de fleste målet på motsatt side av bakkekammen. Bombardementet tvang kavaleriet i the Union Brigade (i tredje linje) til å forflytte seg til venstre, tilsvarende gjorde kavaleribrigaden the Scots Greys, for å redusere tapsraten.Om lag klokken 13:00 så Napoléons styrker de første kolonnene med prøyssere ved landsbyen Lasne-Chapelle-Saint-Lambert, seks til åtte kilometer (tre timers marsj for en armé) unna på den høyre flanken. Napoléon lot sende en melding til marskalk Grouchy for å få han til å forflytte sine styrker mot Mont-Saint-Jean (Waterloo) og angripe de prøyssiske styrkene. Marskalk Grouchy hadde fulgt Napoléons tidligere ordre om å forfølge de prøyssiske styrkene mot Wavre, og han var for langt vekk til å nå frem i tide. Han fikk heller ikke brevet med ordren før om lag klokken 17. Grouchy ble rådet av sin underordnede, general Étienne Maurice Gérard om å «marsjere mot lyden av kanonene», men Grouchy holdt fast ved sine ordre og angrep baktroppen til det prøyssiske III. korps, ledet av generalløytnant Johann Adolf von Thielmann, i hva som ble slaget ved Wavre.Kort etter klokken 13:00 begynte det franske I. korps' angrep mot de britisk-allierte styrkenes senter. General d'Erlon, såvel som marskalk Ney, hadde kjempet mot Wellington i Spania og var kjent med hans taktikk med massive salver fra musketter på kort hold. I stedet for de vanlige franske kolonnene med ni soldater i bredden rykket hver divisjon frem med bataljonene på linje. Dette lot dem konsentrere ildgiving, men gjorde det vanskeligere å manøvrere og flytte seg raskt.I begynnelsen av angrepet var den franske angrepsformasjonen effektiv. Divisjonen på venstre flanke, under general François-Xavier Donzelot, rykket frem mot La Haye Sainte. Mens en fransk bataljon angrep forsvarerne i front spredte de andre bataljonene seg ut til hver side og med støtte av flere skvadroner med kyrassérer klarte de å isolere gården. The King's German Legion forsvarte gården standhaftig. Hver gang de franske angriperne forsøkte å komme over murene klarte de undertallige tyskerne å holde dem unna. Prinsen av Oranien så at La Haye Sainte hadde blitt isolert og forsøkte å forsterke forsvarerne med å sende frem Lünebergbataljonen fra Hannover. Franske kyrassérer som hadde skjult seg, angrep og nedkjempet raskt styrken. De red så forbi La Haye Sainte, nesten til kanten av åskammen, hvor de dekket general d'Erlons venstre flanke mens han angrep.Om lag klokken 13:30 begynte general d'Erlon å sende frem sine tre divisjoner, rundt 14 000 mann, langs en front på 1 000 meter mot Wellingtons venstre flanke. De møtte den nederlandske 1. Brigade van Bylandt tilhørende 2. nederlandske divisjon med 6 000 mann, flankert av de britiske brigadene til generalmajorene Kempt og Pack. Den andre linjen til de britisk-allierte styrkene besto av britiske og hannoveranske tropper under generalløytnant Thomas Picton. Pictons soldater lå ned på bakken på baksiden av åsryggen. I tillegg hadde brigaden Bijlandt utplassert tiraljører ved hulveien og i forkant av åsryggen. Resten av brigaden lå ned rett bak veien.
Den franske fremrykkingen jaget inn de britisk-allierte tiraljørene og nådde hulveien. Da de kom dit reiste generalmajor Packs menn seg, grupperte seg i formasjon på fire linjer, rykket frem og åpnet ild. De franske styrkene forventet motstand. De hadde rykket frem tilnærmet på linje, de returnerte ilden og presset de britiske troppene. Selv om angrepet stanset opp i sentrum begynte den britisk-allierte linjen foran d'Erlons høyre fløy å svikte. Til venstre for brigaden hvor den 7. nederlandske militsen sto ble «noen få rekker skutt ned og det ble følgelig en åpning i linjen.» Bataljonen hadde ingen reserver og kunne ikke lukke åpningen. General d'Erlons styrker presset seg gjennom dette gapet i den britisk-allierte forsvarslinjen og de gjenværende bataljonene i brigaden Bylandt (8. nederlandske militsbataljon og 7. belgiske linjebataljon) ble tvunget til å trekke seg tilbake til formasjonen til 5. nederlandske militsbataljon, som var i reserve mellom generalløytnant Pictons tropper om lag 100 skritt bak. De ble der omgruppert under kommando av oberst Pieter Hendrik van Zuylen van Nijevelt. Rett etter beordret prinsen av Oranien et motangrep.
Generalløytnant Picton ble drept og generalmajor Willem Frederik van Bylandt ble såret og evakuert fra slagfeltet. Han overførte derfor kommandoen til oberstløytnant De Jongh. De franske styrkene presset de britisk-allierte styrkene tilbake langs hulveien, og den britiske forsvarslinjen var i oppløsning. Rundt klokken 14 så franskmennene under Napoléon til å kunne vinne slaget.
==== Det tunge britiske kavaleriets angrep ====
«Våre kavalerioffiserer synes å ha lagt seg til en vane om å galoppere mot alt. De vurderer aldri situasjonen, tenker aldri på å manøvrere foran fienden og holder aldri igjen eller har en reserve.», Wellington
I denne kritiske situasjonen beordret generalmajor Henry Paget (hertugen av Uxbridge) sine to brigader med tungt kavaleri - som hadde gruppert seg usett for franskmennene bak åskammen - å angripe for å støtte det hardt pressede britisk-allierte infanteriet. Den 1. kavaleribrigaden, kjent som the Household Brigade, under kommando av generalmajor Lord Edward Somerset, besto av garderegimenter: 1. og 2. regiment Life Guards, Royal Horse Guards og 1st King's Dragoon Guards. Den andre kavaleribrigaden under kommando av generalmajor William Ponsonby, besto av The Royal Dragoons, Royal Scots Greys og den irske 6. (Inniskilling) Dragoons, alle tre regimenter med tunge dragoner.
Mer enn 20 år med krig på det europeiske kontinentet hadde gått hardt utover mengden egnede tunge hester. De britiske styrkene hadde derimot ikke vært i krig på lenge og hadde gjennomgående bedre hester enn franskmennene. Regimentet The Scots Greys hadde for eksempel ikke vært i krig siden 1795. De britiske kavaleristene hadde fått utmerket trening i bruk av sverd på hest, men manglet franskmennenes erfaring med manøvrering i store formasjoner og hadde liten praktisk krigserfaring. Ifølge Wellington hadde de begrenset med både taktiske kunnskaper og sunn fornuft.De to kavaleribrigadene hadde en samlet styrke på rundt 2 000 mann (2 651 offisiell styrke). Angrepet ble ledet av Uxbridge, kun et mindre antall skvadroner ble holdt i reserve. Det er bevis for at hertugen av Uxbridge om morgenen før slaget ga en ordre til alle brigadekommandantene om å sette inn sine styrker på eget initiativ, da direkte ordre fra han muligens ikke kom frem, og til å «støtte forflytninger i fronten». Det synes som Uxbridge forventet at brigadene til generalmajorene John Ormsby Vandeleur, Hussey Vivian og det nederlandske kavaleriet kom til å støtte det britiske tunge kavaleriet. Uxbridge beklaget senere at han selv ledet angrepet, da han i stedet skulle ha organisert en passende reserve.The Household Brigade passerte åskammen og angrep nedover skråningen. Kyrassérene som forsvarte general d'Erlon's venstre flanke var fremdeles spredt og ble presset over hulveien og jaget på flukt. Hulveien virket som en felle og førte det flyktende franske kavaleriet mot egne styrkers høyre fløy. Noen av kyrassérene fant seg trengt inne av de bratte sidene av hulveien, med en forvirret masse av eget infanteri i front, beskutt av 95th Rifles fra nordsiden av hulveien og presset av generalmajor Somersets tunge kavaleri bakfra. Det uventede ved å kjempe mot pansrede fiender imponerte de britiske kavaleristene, noe som ble nedtegnet av kommandanten for the Household Brigade.I fortsettelsen av angrepet slo skvadronene til the Household Brigade så brigadegeneral Aulards 2. brigade. På tross av forsøk på å kalle de engelske kavaleristene tilbake fortsatte de forbi bondegården La Haye Sainte. Nederst i åssiden møtte de - med sprengte hester - brigadegeneral Schmitzs 1. brigade gruppert i karré (militær formasjon hvor styrken danner en firkant).Til venstre for dem red the Union Brigade gjennom de franske infanteristenes linjer. Fra senter og mot venstre flanke nedkjempet the Royal Dragoons brigaden til brigadegeneral Bourgeois og erobret fanen til 105. Régiment de Ligne. Det irske regimentet The Inniskillings jaget den andre brigaden i generalløytnant Joachim Jérôme Quiot du Passages 1. divisjon, og the Scots Greys angrep det fremste franske regimentet, 45. Régiment de Ligne, mens det holdt på å omgruppere seg etter å ha passert hulveien og brutt gjennom hekken under forfølgelsen av det britiske infanteriet. The Greys erobret fanen til 45. og overmannet brigadegeneral Greniers brigade. Dette var de eneste fanene erobret fra franskmennene under slaget. På Wellingtons ytre venstre flanke hadde 4. divisjon under divisjonsgeneral (fransk: général de division) Pierre François Joseph Durutte hatt tid til å gruppere seg i karré og motstå angrep fra grupper av the Scots Greys.
Offiserene i kavaleriregimentene the Royals og Inniskillings fant det like vanskelig som sine kolleger i the Household Cavalry å holde troppene tilbake. Etter å ha tatt tap og under omgruppering var the Scots Greys og resten av the Union Brigade foran den franske hovedlinjen. Hestene var sprengt og styrken var i uorden, uten begrep om hva deres neste felles mål var. Noen angrep nærliggende kanonbatterier tilhørende «stort batteri». Selv om kavaleristene i the Greys hverken hadde tiden eller midlene til å ødelegge kanonene eller fjerne dem, satte de mange av dem ut av spill ved at kanonmannskapene ble drept eller rømte slagmarken. Napoléon beordret raskt et motangrep fra Farine og Travers kyrassérbrigader og Jaquinots to regiment Chevau-léger (lett og medium kavaleri) tilhørende I. korps lette kavaleridivisjon. Uorganisert og virrende rundt i bunnen av skråningen mellom herregården Hougoumont og vertshuset La Belle Alliance ble the Scots Greys og resten av det tunge britiske kavaleriet overrasket av motangrepet til divisjonsgeneral Jean-Baptiste Milhauds kyrassérer, støttet av lansenérer fra Jaquinots kavaleridivisjon.Mens generalmajor Ponsonby forsøkte å samle sine kavalerister mot angrepet fra de franske kyrassérene ble han angrepet av divisjonsgeneral Jaquinots lansenérer og tatt til fange. En gruppe kavalerister fra the Scots Greys forsøkte å frigjøre han, men lansenéren som hadde tatt han til fange drepte Ponsonby og deretter tre av the Scots Greys som hadde forsøkt å redde sin brigadekommandant. På det tidspunktet Ponsonby døde hadde overtaket skiftet til franskmennene. Divisjonsgeneralene Milhauds og Jaquinots kavalerister jaget the Union Brigade fra sletten. Resultatet var svært store tap for det britiske kavaleriet. Et motangrep av britiske lette dragoner under generalmajor Vandeleur og nederlandsk-belgiske lette dragoner og husarer under generalmajor Ghigny på venstre flanke og nederlandsk-belgiske karabinerer under generalmajor Trip i senter slo tilbake det franske kavaleriet.Alle tapstall for kavaleribrigadene etter angrepet er anslag, siden tapstall bare ble registrert etter dagen var omme og er for hele slaget. Noen historikere, blant de Barbero, tror at de offisielle listene tenderer til å overdrive antallet kavalerister som var tilstede i skvadronene på slagmarken og at tapene proporsjonalt derfor er enda høyere enn hva de offisielle tallene viser. The Union Brigade tapte mange av både offiserer og menige (inkludert øverstkommanderende, generalmajor William Ponsonby og oberst Hamilton fra the Scots Greys). Store tap hadde også the 2nd Life Guards og the King's Dragoon Guards of the Household Brigade (med oberst Fuller, kommandant for the King's DG blant de drepte). Brigadene the 1st Life Guards, helt på høyre fløy av angrepet og the Blues, som dannet en reserve, hadde holdt sammen og hadde derved langt lavere tapstall. De offisielle oversiktene for begge brigader ble oppgitt til 2 651 mens Barbero og andre anslår det reelle tallet til å være rundt 2 000 og de offisielle registrerte tapene for de to tunge kavaleribrigadene under slaget var 1 205 mann og 1 303 hester.Noen historikere, som Chandler og Weller, hevder at det tunge britiske kavaleriet ble ødelagt som en funksjonsdyktig styrke etter deres første, storslåtte angrep. Barbero konstaterer at the Scots Grey praktisk talt ble utradert og at de to andre regimentene i the Union Brigade hadde tilsvarende tap. Andre historikere, som Clark-Kennedy og Wood, siterer britiske øyenvitner hvor det fortelles om fortsatt innsats fra det tunge kavaleriet. De gikk flere ganger til motangrep mot fransk kavaleri (begge brigader), stoppet et kombinert kavaleri og infanteriangrep (kun Household Brigade), ble brukt til å styrke moralen til nærliggende enheter under krisesituasjoner og dekket hull i den britisk-allierte linjen forårsaket av store tap hos infanteriformasjoner (begge brigader). Denne tjenesten ble utført til en høy pris, da nærkamp med fransk kavaleri, karabinskudd, skudd fra infanteristenes musketter og dødligst av alt - artilleriild - stadig reduserte antallet «effektive kavalerister» (engelsk: effective) i de to brigadene. Rundt klokken 18 kunne hele Union Brigade bare stille tre skvadroner, på tross av det gikk disse til motangrep mot fransk kavaleri og tapte halve styrken i kampen. Ved slutten av slaget kunne de to brigadene tilsammen stille en skvadron.Det franske angrepet under general d'Erlons I. korps hadde involvert 14 000 mann, men ble drevet tilbake med et samlet tap på 3 000 mann, inkludert over 2 000 mann tatt til fange. I tillegg til tapet av soldater førte det mislykkede angrepet til tap av tid, mange enheter var splittet og klokken ble om lag 16 før d'Erlons I. korps var reorganisert. Elementer av de prøyssiske styrkene var da iferd med å ankomme slagfeltet på franskmennenes høyre flanke, men Napoléon hadde allerede beordret divisjonsgeneral Georges Moutons (greven av Lobau) VI. korps å forflytte seg for å holde de tilbake før d'Erlons angrep begynte.
=== Tredje fase: Det franske kavaleriangrepet ===
Litt før klokken 16:00 merket marskalk Ney seg et tegn på tilbaketrekning fra senter av de britisk-allierte styrkene. Han feiltolket evakueringen av skadede, trodde det var en begynnende retrett, og forsøkte å utnytte det. Etter nederlaget til d'Erlons I. korps hadde han få infanterireserver igjen, det meste av infanteriet hadde enten blitt satt inn i det nytteløse angrepet mot Hougoumont eller i forsvaret av den franske høyre flanken. Ney forsøkte derfor å slå de britisk-alliertes senter med kun kavaleri. I første angrepsbølge ble divisjonsgeneral Édouard Jean Baptiste Milhauds reserve kavalerikorps med kyrassérer og divisjonsgeneral Charles Lefebvre-Desnouettes' lette kavaleridivisjon fra keisergarden, med totalt rundt 4 800 mann satt inn. Da denne angrepsbølgen ble slått tilbake ble divisjonsgeneral François Étienne de Kellermanns tunge kavalerikorps og divisjonsgeneral Claude Étienne Guyots tunge kavaleri tilhørende keisergarden satt inn, totalt rundt 9 000 mann i 67 skvadroner.Wellingtons infanteri reagerte på kavaleriangrepet med å danne karré. Wellington beordret sine artillerister til å søke dekning inne i karréen ved angrep fra kavaleri, for å returnere til kanonene og fortsette ildgiving ved det fiendtlige kavaleriets retrett. Øyenvitner til det britiske infanteriet registrerte så mange som 12 kavaleriangrep, selv om dette sannsynligvis inkluderer påfølgende angrepsbølger av samme angrep, totalt antall angrep var utvilsomt færre. General Kellermann som innså det meningsløse i angrepene forsøkte å holde elitebrigaden med karabinerere i reseve, men marskalk Ney insisterte på at de skulle delta.
Denne typen samlede kavaleriangrep bygget nesten utelukkende på den psykologiske sjokkeffekten på motstanderen. Støtte av nærliggende artilleri kunne rive opp karréer så kavaleriet kunne trenge inn og bekjempe infanteristene, men i slaget ved Waterloo var samordning mellom fransk kavaleri og artilleri ikke særlig bra. Det franske artilleriet kom ikke nær nok, i store nok mengder, til å ha en avgjørende virkning. De franske kavaleriangrepene ble gjentatte ganger avvist av britisk infanteri i karré, av britisk artilleribeskytning mens det franske kavaleriet trakk seg tilbake for å omgruppere seg og av motangrep fra Wellingtons lette kavaleriregimenter, den nederlandske tunge kavaleribrigaden og den gjenværende styrken fra the Household Cavalry.
Minst en britisk artillerioffiser lot vær å følge Wellingtons ordre om å søke dekning i nærmeste karré under de franske kavaleriangrepene. Kaptein Cavalié Mercer som kommanderte 'G' Troop, Royal Horse Artillery, anså troppene fra Braunschweig som var utplassert på hver side av hans kanoner som så nervøse at han holdt sitt batteri med seks 9-punds kanoner i virksomhet under hele kavaleriangrepet, og med stor effekt:
«Jeg lot dem rykke frem uskadd inntil fronten av kolonnen var mellom femti eller seksti yard (om lag 45-55 meter) unna, og ga så ordren om ild. Effekten var fryktelig. Nesten hele fortroppen falt med en gang, og kanonkulen (salvene var en blandet kardesk med muskettkuler kombinert med en større, massiv jernkule), som trengte inn i kolonnen skapte forvirring langs sin bane ... avfyringen av alle kanonene ble etterfulgt av en nedmeiing av menn og hester lik den som gress for en ljå.», kaptein Cavalié Mercer, Royal Horse Artillery
Av ukjente grunner ble det ikke gjort noe forsøk fra de franske kavaleristene for å uskadeliggjøre kanonene ved å spikre fenghullet mens de var inne i de britisk-allierte linjene. I samsvar med Wellingtons ordre var artilleristene derfor istand til å returnere til kanonene og skyte på det franske kavaleriet mens de trakk seg tilbake etter hvert angrep. Etter en rekke angrep på åsryggen ved Mont-Saint-Jean trakk de franske kavaleristene seg tilbake, med store tap og uten å ha oppnådd noe gjennombrudd.
Tapstall for de franske kavaleristene er vanskelig å anslå. Ledende offiserer, særlig generalene, hadde store tap. Fire divisjonskommandanter ble såret, ni brigadegeneraler ble såret, og en drept. Det var et klart tegn på deres mot og vane med å lede fra fronten. Den franske historikeren Henry Houssaye oppgir at Grenadiers à Cheval besto av 796 mann den 15. juni, men bare 462 den 19. juni, mens Régiment de l'Impératrice Dragons mistet 416 av 816 over samme periode. Divisjonsgeneral Guyots tunge kavaleridivisjon mistet 47 % av sin opprinnelige styrke.
Det ble etter hvert klart, selv for Ney, at kavaleri alene oppnådde lite. I seneste laget organiserte han et samlet angrep, med
divisjonsgeneral Bachelus divisjon og oberst Tissots regiment (fra divisjonsgeneral Foys divisjon, fra Reilles II. korps, om lag 6 500 infanterister) pluss de franske kavalerister som fremdeles var istand til å kjempe. Dette angrepet gikk langs mye av den samme veien som de foregående angrepene av tungt kavaleri. Det kombinerte franske angrepet ble stoppet ved et motangrep av kavaleri fra the Household Brigade ledet av Uxbridge. Det britiske kavaleriet klarte imidlertid ikke å slå det franske infanteriet og måtte trekke seg tilbake etter tap fra infanteristenes muskettild.Uxbridge rapporterte at han forsøkte å lede nederlandske karabinerer under generalmajor Albert Dominicus Trip van Zoudtlandt til å gjenoppta angrepet og at de nektet å følge han. Andre medlemmer av den britiske kavaleristaben kommenterte også denne hendelsen. Det er imidlertid ingen støtte for dette i nederlandske eller belgiske kilder. I mellomtiden ble Bachelus og Tissots infanterister og deres kavaleristøtte hardt rammet av artilleribeskytning og muskettild fra generalmajor Adams infanterbrigade og de franske angriperne trakk seg etter hvert tilbake. Selv om det franske kavaleriet påførte Wellingtons senter få direkte tap, så var tapene fra fransk artilleri store. Wellingtons kavaleri, bortsett fra generalmajorene John Vandeleurs og Hussey Vivians brigader helt på venstre flanke, hadde alle blitt satt inn i slaget, og hadde tatt store tap. Situasjonen virket så desperat at the Cumberland Hussars, det eneste kavaleriregimentet fra Hannover som deltok, rømte fra slagmarken og spredte panikk helt til Brussel.
=== Fjerde fase: Erobringen av La Haye Sainte ===
Omtrent samtidig med Neys kombinerte infanteri- og kavaleriangrep på senter og høyre del av Wellingtons linje ble elementer av d'Erlons I. korps samlet, ledet av 13. Régiment de Légère, og gjorde et fornyet angrep på La Haye Sainte. Angrepet lyktes, delvis fordi the King's German Legion gikk tom for ammunisjon. De modige tyske soldatene hadde holdt senter av slagmarken nesten hele dagen og hindret den franske fremrykkingen. Marskalk Ney flyttet deretter beredent artilleri (ridende artilleri) opp mot Wellingtons senter og begynte å skyte mot infanteristenes karréer på nært hold med kardesk. Regimentene 30th og 73rd hadde så store tap at de måtte trekke sammen for å danne en brukbar karré.
«Erobringen av La Haye Sainte av franskmennene var en meget farlig hendelse. Det åpnet selve senter i den britisk-allierte styrken, og plasserte fienden på en avstand av 60 yards (55 meter) av det senteret. Franskmennene kastet ikke bort noe tid med å dra fordel av dette, de presset frem infanteri støttet av kanoner, som lot de holde en svært destruktiv ildgiving på Altens venstre og Kempts høyre ...», kaptein James Shaw, 43rd Foot, stabssjef 3. divisjon
Hva Napoléon trengte for å fortsette angrepet hadde skjedd. Marskalk Ney var nær å bryte gjennom senter av de britisk-allierte styrkene.Sammen med artilleriilden ble de britisk-allierte styrkene også beskutt av franske tiraljører fra La Haye Sainte. Situasjonen var så kritisk at fanene til 33rd regiment og Halketts brigader ble sendt til bakre linjer for å sikre de, beskrevet av historikeren Alessandro Barbero som, «... et tiltak som savnet sidestykke.». Generalløytnant Carl von Alten beordret en enkelt bataljon fra King's German Legion å gjenerobre La Haye Sainte. Bataljonen under oberst Ompteda klarte å jage vekk noen franske tiraljører, men ble så angrepet av franske kyrassérer i flanken. Ompteda ble drept og bataljonen nedkjempet. Et nederlandsk-belgisk kavaleriregiment som ble beordret til å angripe flyktet i stedet fra slagfeltet, beskutt av sitt eget infanteri. Generalmajor Merlens 3. Brigade Lichte Cavalerie angrep det franske artilleriet som hadde tatt stilling nær La Haye Sainte, men ble nedkjempet. Den nederlandske kavaleridivisjonen, Wellingtons siste kavalerireserve bak det britisk-allierte senter hadde tapt halvparten av sin styrke. På tross av sine tap var det franske kavaleriet fremdeles en trussel og tvang det britisk-allierte infanteriet til å holde seg i karré. Stadig mer fransk artilleri ble brakt fremover.Et fransk artilleribatteri rykket frem til rundt 300 yards (om lag 270 meter) fra der 1./1. Nassau sto i karré og beskytningen ga store tap. Et annet fransk batteri rykket frem til flanken av kaptein Mercers batteri, skjøt ned hestene og presset Mercer og hans artillerister tilbake, han mintes senere, «Hastigheten og presisjonen på denne ildgivingen var ganske skremmende. Nesten hvert skudd rammet og jeg forventet at vi alle ville bli utslettet. ... Saltaskene ble i mange tilfelle revet fra hestenes rygg ... En granat jeg så eksploderte under de to fineste trekkhestene i troppen og ned gikk dem.»Franske tiraljører besatte dominerende stillinger, spesielt på en kolle som lå høyere enn regimentet the 27th Foot. Ute av stand til å bryte karréformasjonen grunnet det franske kavaleriet hadde regimentet ingen mulighet for å angripe og måtte utstå beskytningen. Ildgivingen påførte regimentet store tap og the Inniskillings mistet to-tredjedeler av styrken i løpet av tre til fire timer.I denne perioden av slaget ble mange av Wellingtons generaler og rådgivere drept eller såret, blant de generalmajor Somerset, oberstløytnant Gordon, oberst de Lancey, generalløytnant Alten og generalmajor Cooke. Situasjonen var kritisk og Wellington, innestengt i en karré og uvitende om hendelsene utenfor den, var desperat for de prøyssiske styrkenes ankomst og støtte.
==== Ankomst av IV. prøyssiske korps: Plancenoit ====
«Natten eller prøysserne må komme.», Wellington
General Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps var den første prøyssiske styrken som ankom den franske høyre flanken, han rettet styrken mot Plancenoit for å benytte den som et springbrett mot de bakre franske stillingene. Feltmarskalk Blücher ønsket å sikre sin høyre flanke ved at styrken trengte frem gjennom skogen Bois de Paris. Blücher og Wellington hadde utvekslet meldinger siden klokken 10:00 og hadde avtalt fremstøtet mot Frichermont dersom Wellingtons senter var under angrep.Omtrent på denne tiden, mens det franske kavaleriangrepet pågikk for full styrke ble 15. brigade fra IV. korps sendt for å få kontakt med styrkene fra Nassau på Wellingtons venstre flanke, i området Frichermont-La Haie, brigadens beredne artilleri og ekstra artilleri var utplassert på dets venstre flanke for støtte. Napoléon sendte divisjonsgeneral Lobaus VI. korps for å avskjære resten av Bülows IV. korps som fortsatte mot Plancenoit. Den prøyssiske 15. brigaden drev Lobaus styrker ut av Frichermont med et bajonettangrep og fortsatte så opp høydene ved Frichermont, beskjøt franske jegere med 12-punds kanoner og presset på mot Plancenoit. Dette ledet Lobaus korps til retrett til området ved Plancenoit, presset Lobau forbi baktroppene til Armee Du Nords høyre flanke og var en direkte trussel mot dets eneste retrettvei. Den 16. prøyssiske brigaden under von Hiller presset også fremover mot Plancenoit.
Napoléon hadde sendt alle de åtte bataljonene i den unge garden (fransk: la jeune Garde) for å forsterke Lobaus styrker, som var hardt presset av prøysserne. Den unge garden gikk til motangrep og etter svært harde kamper sikret de landsbyen Plancenoit, men ble så utsatt for nye angrep fra prøysserne og drevet ut av Plancenoit. Napoléon sendte to bataljoner av keisergarden inn i Plancenoit og etter å ha kjempet seg frem med bajonettene gjenerobret denne styrken landsbyen.
==== Zietens flankemarsj ====
Sent på ettermiddagen hadde general Zietens I. korps ankommet i styrke i området rett nord for gården La Haie, mot Wellingtons venstre flanke. General Müffling som var de prøyssiske styrkenes liasonoffiser hos Wellington red for å komme korpset i møte. Zieten hadde da fått frem sin 1. brigade, men hadde blitt bekymret over synet av soldater på vidvanke (engelsk: stragglers) og skadede fra avdelingene fra Nassau og den prøyssiske 15. brigade. Zieten fikk inntrykk av at styrkene trakk seg tilbake og idet han var usikker på om hans egne styrker ville bli blandet inn i en generell retrett begynte han å flytte sine styrker vekk fra Wellingtons flanke og i retning den prøyssiske hovedstyrken nær Plancenoit. Da general Müffling oppdaget dette fikk han overbevist Zieten at han måtte støtte Wellingtons venstre flanke. General Zieten beordret sine tropper til å gjenoppta marsjen mot Wellington og ankomsten av hans styrke tillot Wellington å forsterke sitt hardt pressede senter ved å flytte kavaleri fra venstre flanke.Det prøyssiske I. korps fortsatte å angripe de franske styrkene foran Papelotte. Om lag klokken 19:30 var stillingen for de franske styrkene bøyd i en slags bue, linjen gikk fra Hougoumont på venstre flanke, via gården La Haie Sainte til Plancenoit på høyre flanke. Divisjonsgeneral Duruttes styrker hadde tatt stillingene ved La Haie Sainte og Papelotte i en rekke med angrep, men trakk seg nå tilbake bak Smohain uten å kunne stoppe det prøyssiske 24. regiment da det gjenerobret begge steder. Det 24. prøyssiske regiment rykket frem mot de nye franske stillingene, ble slått tilbake og angrep igjen støttet av schlesiske riflemenn (tysk: schützen) og F/1. milits (tysk: landwehr). De franske styrkene trakk seg først bakover for det fornyede prøyssiske angrepet, men prøvde så å holde stand, gjenerobre Smohain og holde fast på åskammen og de siste husene i Papelotte.Det 24. prøyssiske regiment fikk kontakt med en skotsk bataljon helt på sin høyre flanke og sammen med det prøyssiske 13. militsregiment drev de de franske styrkene ut av disse stillingene. Fortsatte angrep fra 13. prøyssiske regiment og 15. brigade tvang de franske styrkene vekk fra Frichermont. Divisjonsgeneral Duruttes divisjon, i ferd med å bli angrepet av skvadroner fra kavalerireserven til general Zietens I. korps, trakk seg ut av slagfeltet. Det prøyssiske I. korps rykket så frem til veien mot Brussel, som samtidig var den eneste retrettveien for de franske styrkene.
=== Femte fase: Keisergardens angrep ===
Med Wellingtons senter utsatt etter La Haye Saintes fall og fronten ved Plancenoit midlertidig stabilisert satte Napoléon inn sin siste reserve, den så langt ubeseirede keisergarden. Angrepet som begynte rundt klokken 19:30 var ment å trenge gjennom Wellingtons senter og presse hans styrker vekk fra prøysserne. Det er uklart hvilke styrker som deltok, men antakeligvis deltok fem bataljoner av den midlere keisergarden, og ikke grenaderene eller jegerne i den gamle garden. Tre bataljoner fra den gamle garden fulgte med fremover og dannet angrepets andre linje, men forble i reserve og angrep ikke direkte den britisk-allierte linjen.Napoléon overså selv den innledende utplasseringen av keisergarden (den «midlere» og den «gamle»). Den «midlere» garden grupperte seg i bataljonsformasjoner, hver med om lag 550 mann, med 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de grenadiers) ledet av divisjonsgeneral Louis Friant og brigadegeneral Paul Jean-Baptiste Poret de Morvan, til høyre langs veien. Til venstre for dem og bak dem var brigadegeneral Harlet med 4. régiment de grenadiers, så 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de chasseurs) under divisjonsgeneral Claude-Etienne Michel, deretter 2./3. (2. bataljon, 3. régiment de chasseurs) og til sist en stor formasjon med to bataljoner, totalt 800 soldater fra 4. régiment de chasseurs ledet av general Henrion. To batterier med beredent artilleri fulgte med i angrepet og hver formasjon ble ledet av en general.I reserve bak dem var tre bataljoner av den «gamle» keisergarden, fra høyre mot venstre 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers), 2./2. (2. bataljon, 2. régiment de chasseurs) og 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de chasseurs). Napoléon lot marskalk Ney kommandere angrepet og han ledet den «midlere» garden skrått mot høyre siden av det britisk-allierte senter i stedet for å angripe rett mot senter. Napoléon sendte Neys ADC (fransk: aide-de-camp, assistent i felt) oberst Crabbé for å få Ney til å endre angrepsretningen men Crabbé klarte ikke å nå frem i tide. Andre franske styrker fulgte på for å støtte keisergarden. På venstre flanke kom infanteri fra divisjonsgeneral Reilles II. korps som ikke var i kamp ved Hougoumont og kavaleri rykket også frem. På høyre flanke tok elementer fra divisjonsgeneral d'Érlons I. korps del i angrepet, krysset åsryggen og kom i kamp med den britisk-allierte linjen. Av disse gikk brigadegeneral Pégots brigade frem i tiraljørorden, beveget seg nord og vest for La Haye Sainte og ga ildstøtte til Ney og divisjonsgeneral Friants 1./3. régiment de grenadiers.
Keisergarden ble først beskutt av noen bataljoner fra Braunschweig, men retursalvene fra grenaderene presset bataljonene fra Braunschweig tilbake. Oberstløytnant Colin Halketts brigade med 30th Foot og 73rd utvekslet ild, men ble drevet tilbake i forvirring, inn i regimentene 33rd og 69th. Oberstløytnant Halkett ble skutt i ansiktet og alvorlig skadet og hele brigaden trakk seg tilbake i uorden. Andre britisk-allierte tropper begynte også å gi etter. Et motangrep av styrker fra Nassau og restene av oberstløytnant Kielmansegges 1st Hanoverian Brigade fra den britisk-allierte andre linjen, ledet av prinsen av Oranien, ble også slått tilbake og prinsen ble alvorlig såret. Brigadegeneral Harlet beordret frem 4. régiment de grenadiers og senter av den britisk-allierte styrken var i fare for å bryte sammen. På dette tidspunktet ankom den nederlandske generalen David Hendrik Chassés divisjon. De var Wellingtons siste reserver og gjorde en viktig innsats for å avvise keisergardens angrep.Chassés relativt uthvilte nederlandske divisjon ble anført av et batteri med beredent artilleri under kaptein Carel Frederik Krahmer de Bichin. Det nederlandske batteriet åpnet en ødeleggende salve inn i de fremrykkende franske grenaderenes flanke, blant annet ble general Michel drept. Dette stoppet ikke 1./3. régiment de grenadiers fremrykking så general Chassé beordret sin første brigade under oberst Hendrik Detmers å angripe de tallmessig underlegne franske styrkene med bajonett, noe som førte til at den franske enheten stoppet og brøt sammen.Den franske keisergardens 4. régiment de grenadiers så sine kamerater trekke seg tilbake, og da de selv hadde tatt store tap, snudde de og trakk seg tilbake.Til venstre for 4. régiment de grenadiers var karréer dannet av 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs, de hadde lidt enda større tap fra artilleribeskytning enn grenaderene. Da angrepet deres nådde åsryggen, fant de den tilsynelatende forlatt. Plutselig reiste rundt 1 500 soldater fra Foot Guards under generalmajor Peregrine Maitland seg. De hadde lagt seg ned for å skjerme seg for fransk artilleri og skjøt på kort hold ødeleggende salver mot den fremrykkende keisergarden. Jegerne fra keisergarden omgrupperte seg for å besvare de britiske salvene, men begynte å gi etter. Rundt 300 falt etter den første salven. Et bajonettangrep fra the Foot Guards brøt deretter den franske formasjonen, mens britene på sin side brøt formasjon i forfølgelsen av keisergarden.
Bataljonene fra keisergarden 4. régiment de chasseurs med 800 mann kom frem på flanken til de britiske gardistene og de to bataljonene med Foot Guards mistet alt samhold. De løp tilbake opp bakken som en uorganisert gruppe med franskmennene etter seg. På bakketoppen kom den franske styrken over batteriene som hadde gitt store tap for 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs. De åpnet ild og jaget vekk artilleristene. Venstre flanke av den franske formasjonen kom så under beskytning av en større gruppe britiske tiraljører. Den franske styrken jaget de på flukt, men tiraljørene ble erstattet da regimentet 52nd Light Infantry, ledet av oberst John Colborne, angrep fra den franske styrkens flanke med kraftige skuddsalver. Franskmennene returnerte ilden og drepte eller såret om lag 150 soldater fra the 52nd. Det britiske regimentet angrep igjen. Under det fornyede britiske angrepet brøt motstanden fra den franske keisergarden sammen. En avgjørende faktor for det franske sammenbruddet var at de så styrkene som kom fra øst ikke var franske under marskalk Grouchy, men prøyssiske.De siste soldatene fra den franske keisergarden trakk seg raskt tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da den forbløffende nyheten spredte seg: «Garden trekker seg tilbake. Hver mann for seg selv!» (fransk: «La Garde recule. Sauve qui peut!») Den britisk-allierte øverstkommanderende Wellington reiste seg i stigbøylene på hesten Copenhagen og viftet med hatten for å gi signal til en generell offensiv. De gjenværende britisk-allierte styrkene strømmet fremover mot franskmennene som var i rask retrett.De overlevende fra den franske keisergarden samlet seg ved de tre bataljonene i reserve (noen hevder det var fire) rett sør av La Haye Sainte. Et angrep fra generalmajor Frederick Adams brigade og en bataljon landwehr fra Hannover, støttet av generalmajorene Vivian og Vandeleurs kavaleribrigader på deres høyre flanke, presset den franske formasjonen mot oppløsning. De enhetene fra den franske keisergarden som fremdeles holdt sammen trakk seg tilbake mot vertshuset La Belle Alliance.
==== Erobringen av Plancenoit ====
Omtrent samtidig med keisergardens angrep begynte de prøyssiske 5., 14. og 16. brigadene å trenge gjennom Plancenoit i det tredje angrepet den dagen. Landsbykirken var i brann, mens kirkegården, som var det franske forsvarets senter, var overstrødd med lik. Fem bataljoner fra keisergarden var utplassert for å støtte den unge garden, hvorav så godt som alle nå var satt inn i forsvaret, i tillegg til rester av divisjonsgeneral Lobaus VI. korps. Det avgjørende for kampene viste seg å bli skogsområdet Chantelet sør for landsbyen. Generalløytnant Pirchs II. korps hadde ankommet med to brigader og forsterket angrepet til IV. korps ved å rykke frem gjennom skogen. Musketerbataljonene i det prøyssiske 25. regiment presset 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers) fra den gamle garden ut av Chanteletskogen, utflanket Plancenoit og fremtvang en fransk retrett.
Den gamle garden trakk seg tilbake i god orden inntil de møtte massen av franske soldater som flyktet i panikk etter gardens mislykkede angrep mot den britisk-allierte styrken og ble en del av den flukten. Det prøyssiske IV. korps rykket frem forbi Plancenoit hvor de kom over mengder av franske soldater som flyktet fra britisk forfølgelse. De prøyssiske styrkene kunne ikke skyte, i frykt for å treffe Wellingtons fremrykkende styrker. Dette var den femte og siste gangen kontroll over Plancenoit skiftet. Franske styrker som ikke flyktet sammen med keisergarden ble omringet i deres stillinger og nedkjempet, med store tap på begge sider.
==== Oppløsning ====
Den franske styrkens høyre flanke, venstre flanke og senter hadde nå alle gitt etter. Den siste franske styrken med samhold var to bataljoner fra den gamle keisergarden rundt vertshuset La Belle Alliance, de hadde blitt plassert der for å være en siste reserve og for å beskytte Napoléon ved en eventuell fransk retrett. Napoléon håpet å samle den franske arméen bak dem, men etter hvert som retrett gikk over i flukt var de også nødt til å trekke seg tilbake. De tok stilling med en bataljon på hver side av La Belle Alliance, i karré for å beskytte seg mot kavaleriangrep fra koalisjonsstyrkene. Inntil han ble overbevist om at slaget var tapt og han måtte flykte, kommanderte Napoléon karréen til venstre for vertshuset. Generalmajor Adams kavaleribrigade angrep og tvang denne karréen tilbake, mens prøyssiske styrker angrep den andre.
Etter hvert som mørket falt på trakk begge gardekarréene seg tilbake i relativt god orden, men det franske artilleriet og alt annet utstyr ble erobret av koalisjonsstyrkene. Gardestyrkene som trakk seg tilbake ble omringet av tusener av flyktende franske tropper. Koalisjonsstyrkenes kavaleri herjet med de flyktende inntil rundt klokken 23:00, generalløytnant Gneisenaus styrker forfulgte dem så langt som til Genappe før han beordret stopp. I Genappe ble Napoléons forlatte vogn funnet, den inneholdt blant annet diamanter. Disse ble en del av kong Fredrik Vilhelm III av Preussens kronjuveler, en major ble tildelt Pour le Mérite med eikeløv for bragden. På dette tidspunktet hadde 78 kanoner og 2 000 fanger blitt tatt, blant dem flere generaler.
«I midten av stillingen besatt av den franske arméen, og nøyaktig på høyden, er en bondegård (sic), kalt La Belle Alliance. Fremrykkingen av alle de tyske kolonnene var rettet mot denne bondegården, som var synlig fra alle sider. Det var der som Napoléon var under slaget; det var der han ga sine ordre, hvor han smigret seg selv i håp om seier, og det var der som hans nederlag ble avgjort. Der også, var det at, ved et heldig tilfelle, feltmarskalk Blücher og Lord Wellington møttes i mørket, og gjensidig hilste hverandre som seierherrer.», generalløytnant Gneisenau
Ifølge et brev Wellington sendte til sin bror William var slaget «..den mest desperate situasjon jeg noen gang har vært i. Jeg har aldri anstrengt meg så hardt for noe slag og aldri vært så nær å bli slått.».
== Etterspill ==
=== Sårede og døde ===
Slaget ved Waterloo ga de britisk-allierte styrkene under Wellington tap på rundt 17 000 døde og sårede. De prøyssiske styrkene under Blücher tapte rundt 7 000 mann, av de 810 i en enhet, 18. regiment, i Bülows 15. brigade, de hadde kjempet både ved Frichermont og Plancenoit, og soldatene ble tildelt 33 Jernkors. Tapene for den franske siden under Napoléon var mellom 24 000 til 26 000 soldater drept eller såret, blant de 6 000 til 7 000 tatt til fange, med ytterligere 15 000 forsvunnet (desertert) rett etter.
«22. juni. Denne morgenen dro jeg for å besøke slagfeltet, som er litt utenfor landsbyen Waterloo, på høydedraget Mont-Saint-Jean, men ved ankomsten der var synet altfor ille å skue. Jeg følte meg syk i magen og var tvunget til å dra tilbake. Mangfoldet av skrotter, haugene med sårede menn med ødelagte lemmer ute av stand til å bevege seg, som går til grunne fra manglende sårbehandling eller sult, da de allierte var, selvfølgelig, tvunget til å ta sine kirurger og vogner med seg, utgjorde et syn jeg aldri vil glemme. De sårede, både de allierte og franskmennene, var igjen i en likeverdig elendig tilstand.», major W. E. Frye, After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819.
De fleste sårede og døde ble liggende natten over på slagfeltet, de prøyssiske styrkene forfulgte franskmennene og de britisk-allierte styrkene var alt for utmattet til å gjøre noe før dagen etter. Mellom 20 til 40 tusen sårede og døde og rundt 10 tusen døde hester lå på et område på 2 ganger 3 kilometer. Både døde og sårede ble plyndret, først forsvant penger, klokker og effekter, deretter klær, overlevende soldater fra alle sider deltok i plyndringen. De lettere sårede ble etter hvert behandlet på stedet, mens de med større sår stort sett ble fraktet til Brussel hvor det ble etablert provisoriske feltsykehus. Ved slag på den tiden forventet britiske leger rundt 10 % sårede, etter Waterloo var det rundt 30 %, altså tre ganger så mange.
=== Tapere og seierherrer ===
Marskalk Grouchy, som fortsatte å følge sine ordre, slo dagen etter general Johann Adolf von Thielmann i slaget ved Wavre og trakk seg tilbake i god orden, til prisen av 33 000 franske soldater som aldri nådde slagfeltet sør for Waterloo. Samme dag sendte Wellington til Storbritannia sin offisielle rapport som beskrev slaget, den ankom London den 21. juni 1815 og ble publisert som London Gazette Extraordinary den 22. juni. Wellington, Blücher og andre koalisjonsstyrker rykket så videre frem mot Paris.
Den 24. juni 1815 kunngjorde Napoléon sin andre abdikasjon. I de siste trefningene i Napoleonskrigene ble marskalk Louis Nicolas Davout, Napoléons krigsminister, slått av Blücher i slaget om Issy den 3. juli 1815. Napoléon forsøkte å flykte til USA, men Storbritannias Royal Navy blokkerte franske havner for å hindre ham i å unnslippe. Han overga seg den 15. juli til kommandør Frederick Maitland på HMS «Bellerophon». Det var fortsatt kamper mot franske festninger, den som holdt ut lengst var Longwy, den kapitulerte den 13. september 1815. Den 20. november ble fredstraktaten undertegnet og kong Ludvig XVIII ble gjeninnsatt. Napoléon ble sendt i eksil til St. Helena, hvor han døde i 1821.
«Deres kongelige høyhet, – Utsatt for de fraksjoner som deler mitt land, og fiendeskapet fra stormaktene i Europa, har jeg avsluttet min politiske karrière, og jeg kommer, som Themistokles, for å be om generøsiteten til det britiske folk. Fra deres kongelige høyhet ber jeg om lovens beskyttelse, og overgir meg til den sterkeste, den mest utholdende, og den mest generøse av mine fiender.», Napoléon. (brev til prinsregenten hvor han overgav seg)
Generalmajor Maitlands 1st Foot Guards ble antatt å ha slått keisergardens grenaderer, selv om de «bare» hadde møtt jegere fra den nylig opprettede midlere garden. I erkjennelsen av bragden ble de uansett hedret med tittelen Grenadier Guards og fikk benytte bjørneskinnsluer tilsvarende de keisergarden brukte. Storbritannias Household Cavalry kopierte tilsvarende de franske kyrassérenes brystplate som et tegn på deres suksess mot sine pansrede franske fiender. Effekten av lansen førte til at den ble tatt i bruk over det meste av Europa. Britene la om deres første lette kavaleriregiment til lansenérer i 1816, uniformene var basert på det polske 1. lette kavaleriregiment fra keisergardens lansenérer.
== Analyse ==
=== Historisk betydning ===
Slaget ved Waterloo var avgjørende i mer enn en forstand. Det avsluttet perioden med krig som hadde rystet Europa, og flere andre regioner i verden, siden den franske revolusjonen tidlig i 1790-årene. Det endte også det første franske keiserdømmeet og den politiske og militære karrièren til Napoléon Bonaparte, en av de største hærførere og statsmenn i historien. Det førte Europa inn i en periode med fred i nesten et halvt århundre. Det var ingen større europeisk konflikt før Krimkrigen, og det gikk nesten hundre år før Europa på ny ble dratt inn i en konflikt av tilsvarende størrelse ved utbruddet av første verdenskrig.Koalisjonens endelige seier over Napoléon førte europeisk politikk i en konservativ, tildels reaksjonær retning og mange i samtiden oppfattet det som et nederlag for fremskrittet. I Frankrike ble endringene etter revolusjonen forsøkt tilbakestilt ved den såkalte restaurasjonen, ellers i Europa påtok stormaktene seg en formynderrolle ved Den hellige alliansen.
=== General Jomini om Napoléons nederlag ===
Brigadegeneral Antoine-Henri de Jomini, en militær skribent om Napoléonskrigene, forklarte Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo slik:
«Slik jeg ser det er det fire grunnleggende årsaker som førte til denne katastrofen:
Den første, og viktigste, var ankomsten, dyktig kombinert, av Blücher, og den falske bevegelsen som underlettet hans ankomst; den andre, var den beundringsverdige fastheten til det britiske infanteriet, sammen med beherskelsen og presisjonen til deres kommandanter; det tredje var det forferdelige været, som hadde gjort bakken myk, og derved offensive bevegelser så slitsomme, og utsatte til klokken 13 angrepet som skulle vært utført om morgenen; det fjerde var den uforståelige formasjonen til første korps, i grupper for dype for det første store angrepet.»
=== Romantiske og forvrengte fremstillinger av slaget ===
Både i tekst og bilder ble slaget ved Waterloo i ettertid dels romantisk fremstilt og dels ble begivenhetene forvrengt. En del bunnet i ulike nasjoner og styrkers behov for å fremheve sin innsats, i tillegg kommer den alminnelige forvirring og mangel på oversikt for de som deltar i en slik hendelse. Blant beretningene om slaget er skildringer av kavaleri som angriper kavaleri hvor de to fiendtlige formasjonene rir mot hverandre i stor fart og forårsaket omfattende kollisjoner. Granskning av rapporter viser at slike kollisjoner mellom stridende kavaleriformasjoner i stor fart ikke fant sted; styrkene holdt mindre fart og hadde større avstand mellom hver kavalerist.Under keisergardens retrett mot vertshuset La Belle Alliance skal noen av gardesoldatene ha blitt bedt om å overgi seg, et tilbud som skal ha blitt avvist, i ettertid berømt som utropet: «Garden dør, den overgir seg ikke!» (fransk: «La Garde meurt, elle ne se rend pas!»). Det er mest trolig at det er en av mange «gode historier» fra slaget; om Pierre Cambronne kom med noe utrop, så var det ifølge han selv «dritt» (fransk: merde). I forfatteren Victor Hugos berømte dikt «L'expiation» omtales slagfeltet som «den gråtunge sletten» (fransk: la morne plaine), mens området på forsommeren 1815 ikke var skjebnetungt og grått. Historien om hvordan finansmannen Nathan Mayer Rothschild vant en formue ved å være den første til å vite om koalisjonens seier er kjent av mange, men formuen var et resultat av Rothschilds satsing på at kursene skulle gå opp og ikke på en enkelt hendelse som seier i et slag.Typisk for forvrengte fremstillinger om slaget er navnet. Det var aldri noen kamper så langt nord som Waterloo og mens Gneisenau foreslo å kalle det slaget om La Belle Alliance, og franskmennene mente slaget ved Mont-Saint-Jean var passende, så ble det altså Waterloo, dels fordi det var Wellingtons kvarter og dels fordi det var lett å uttale for britene. Den mest sentrale forvrengning om slaget er at det var franske styrker som ble slått av engelske. I tillegg til Blüchers avgjørende bidrag med rundt 50 tusen soldater så besto Wellingtons styrke av soldater fra Hannover, Sachsen og Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Nederland og Belgia). Av totalt om lag 120 tusen soldater på koalisjonens side var under en tredjedel britiske, selv i Wellingtons britisk-allierte styrke var det flere soldater fra tysktalende områder (rundt 31 tusen), enn det var britiske soldater (rundt 26 tusen) med i slaget.
== Slagfeltet i dag ==
Deler av slagfeltet har blitt endret siden 1815. Turismen begynte dagen etter slaget, kaptein Mercer noterte den 19. juni at: «en vogn ankom fra Brussel, passasjerene steg av og fortsatte for å beskue feltet.» I 1820 beordret kong Vilhelm I av Nederland konstruksjonen av et monument. Løvehaugen (fransk: La Butte de Lion) ble laget med 300 000 kubikkmeter med jord tatt fra åskammen hvor senteret av den britisk-allierte linjen lå og fjernet derved den sørlige siden av Wellingtons hulvei. Andre deler av terrenget og landmerker i området har forblitt så godt som uendret siden slaget. Dette inkluderer de bølgende åkrene øst for veien Brussel–Charleroi, så vel som bygningene ved herregården Hougoumont, gården La Haye Sainte og vertshuset La Belle Alliance.
Bortsett fra Løvehaugen med dets besøkssenter er det flere mer tradisjonelle, men severdige monumenter rundt på det som var slagfeltet. En samling monumenter hvor veien fra Brussel til Charleroi krysser Braine L'Alleud-Ohain markerer massegraver over tropper fra Storbritannia, Nederlandene (i dag Nederland og Belgia), Hannover (i dag en del av Tyskland) og the King's German Legion. Et monument over de døde franske soldatene, kalt den sårede ørnen (fransk: L'aigle Blessé ) markerer stedet hvor det antas at en enhet fra keisergarden dannet karré mot slutten av slaget. Et monument over døde prøyssiske soldater er reist i landsbyen Plancenoit, på stedet hvor en av deres artilleribatterier tok stilling. Mausoleet over general Guillaume Philibert Duhesme er en av få graver; den er plassert ved siden av kirken i Ways, en tettbebyggelse i kommunen Genappe. Sytten britiske offiserer er begravet i krypten i det britiske monumentet på kirkegården i Evere ved Brussel. Restene av en ukjent soldat som hadde deltatt i slaget, ble funnet i 2012. Han var en lett pukkelrygget infanterist, rundt 1,60 høy og ble truffet i brystet av en fransk kule. Geværet han hadde, mynter og stedet han ble funnet ledet eksperter til å anta at han var en soldat fra Hannover.
== Se også ==
Carl von Clausewitz, deltok som oberst i generalløytnant Johann Adolf von Thielmanns III. prøyssiske korps
Wilhelm Friedrich Ludwig, senere keiser Vilhelm I av Tyskland, deltok som major og bataljonssjef i general Friedrich Wilhelm von Bülows IV. prøyssiske korps
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
=== På norsk ===
Bjørnskau, Erik (2014): Waterloo 1815, forlaget Historie & kultur, Oslo, ISBN 9788292870976
Keegan, John (1979): Store slag : slik soldatene opplevde dem, Cappelen, Oslo, ISBN 82-02-04179-1 (Ebok fra bokhylla.no)
Tamelander, Michael og Olsen, Per Erik (2015): Waterloo 1815 : Napoléons siste felttog, Ares Forlag AS, ISBN 978-82-92938-39-3
=== På engelsk ===
Adkin, Mark (2001): The Waterloo Companion, Aurum, ISBN 1-85410-764-X
Anglesey, Marquess of (George C. H. V. Paget) (1990): One Leg: The Life and Letters of Henry William Paget, First Marquess of *Anglesey, K.G. 1768-1854, Pen and Sword. ISBN 0850525187
Barbero, Alessandro (2005): The Battle: A New History of Waterloo, Atlantic Books, ISBN 1-84354-310-9
Bas, F de, & J. De T'Serclaes de Wommersom (1909): La campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais. Tomes: I: Quatre-Bras. II: Waterloo. III: Annexes et notes. IV: supplément: cartes et plans, Bruxelles: Librairie Albert de Wit
Beamish, N. Ludlow (1995) [1832]: History of the King's German Legion, Dallington: Naval and Military Press, ISBN 0-9522011-0-0
Boller, Jr., Paul F.; George, Jr., John (1989): They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions, New York: Oxford University Press, s. 12, ISBN 0-19-505541-1
Bonaparte, Napoleon (1869): «No. 22060» i: Polon, Henri; Dumaine, J.: Correspondance de Napoléon Ier; publiée par ordre de l'empereur Napoléon III, 1858 28, s. 292, 293.
Booth, John (1815): The Battle of Waterloo: Containing the Accounts Published by Authority, British and Foreign, and Other Relevant Documents, with Circumstantial Details, Previous and After the Battle, from a Variety of Authentic and Original Sources (2. utgave), London: printed for J. Booth and T. Ergeton; Military Library, Whitehall
Boulger, Demetrius C. deK. (1901): Belgians at Waterloo: With Translations of the Reports of the Dutch and Belgian Commanders, London
Chandler, David (1966): The Campaigns of Napoleon, New York: Macmillan
Chesney, Charles C. (1907): Waterloo Lectures: A Study Of The Campaign Of 1815, Longmans, Green, and Co, ISBN 1-4286-4988-3
Clark-Kennedy, A.E. (1975): Attack the Colour! The Royal Dragoons in the Peninsula and at Waterloo, Research Publishing Co., London.
Clayton, Tim (2014): Waterloo. Four days that changed Europe's destiny, Little, Brown, London, ISBN 978-1-4087-0248-2
Cotton, Edward (1849): A voice from Waterloo. A history of the battle, on 18 June 1815, London: B.L. Green
Corrigan, Gordon (2006): Wellington (opptrykk, eBook-utg.), Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2590-4
Creasy, Sir Edward (1877): The Fifteen Decisive Battles of the World: from Marathon to Waterloo, London: Richard Bentley & Son, ISBN 0-306-80559-6
Davies, Huw (2012): Wellington's Wars: The Making of a Military Genius (illu. utg.), Yale University Press, s. 244, ISBN 978-0-300-16417-6
Eenens, A.M (1879): «Dissertation sur la participation des troupes des Pays-Bas a la campagne de 1815 en Belgique» i: Societé royale des beaux arts et de litérature de Gand, Messager des Sciences Historiques, Gand: Vanderhaegen
Comte d'Erlon, Jean-Baptiste Drouet (1815): Drouets redegjørelse om Waterloo for den franske nasjonalforsamlingen, fra Napoleon Bonaparte Internet Guide, arkivert fra originalen (engelsk)
Esposito, Vincent Joseph; Elting, John (1999): A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars, Greenhill, ISBN 1-85367-346-3
Field, Andrew W. (2013): Waterloo The French Perspective, Great Britain: Pen & Sword Books, ISBN 978-1-78159-043-0
Fitchett, W. H. (2006) [1897]: «Chapter: King-making Waterloo» i: Deeds that Won the Empire. Historic Battle Scenes, London: John Murray (Project Gutenberg)
Fletcher, Ian (1994): Wellington's Foot Guards, 52 of Elite Series (illu. utg.), Osprey Publishing, ISBN 1-85532-392-3
Fletcher, Ian (1999): Galloping at Everything: The British Cavalry in the Peninsula and at Waterloo 1808-15, Spellmount, Staplehurst. ISBN 1-86227-016-3.
Fletcher, Ian (2001): A Desperate Business: Wellington, The British Army and the Waterloo Campaign, Spellmount, Staplehurst, Kent.
Frye, W. E. (2004) [1908]: After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819, Project Gutenberg
Glover, G. (2004): Letters from the Battle of Waterloo: the unpublished correspondence by Allied officers from the Siborne papers, London: Greenhill, ISBN 978-1-85367-597-3
Glover, Gareth (2007): From Corunna to Waterloo: the Letters and Journals of Two Napoleonic Hussars, 1801–1816, London: Greenhill Books
Grant, Charles (1972): Royal Scots Greys (Men-at-Arms), Osprey, ISBN 0-8504-5059-4
Gronow, R. H. (1862): Reminiscences of Captain Gronow, London, ISBN 1-4043-2792-4
Hamilton-Williams, David (1993): Waterloo. New Perspectives. The Great Battle Reappraised, London: Arms & Armour Press, ISBN 0-471-05225-6
Herold, J. Christopher (1967): The Battle of Waterloo, New York: Harper & Row, ISBN 978-0-304-91603-0
Hofschröer, Peter (1999): 1815: The Waterloo Campaign. The German Victory, London: Greenhill Books, ISBN 978-1-85367-368-9
Hofschröer, Peter (2005): Waterloo 1815: Quatre Bras and Ligny, London: Leo Cooper, ISBN 978-1-84415-168-4
Hoorebeeke, C. van (September–oktober 2007): «Blackman, John-Lucie : pourquoi sa tombe est-elle à Hougomont?», Bulletin de l'Association belge napoléonienne (118), s. 6–21
Houssaye, Henri (1900): Waterloo (translated from the French), London
Hugo, Victor (1862): «Chapter VII: Napoleon in a Good Humor», fra Les Misérables (engelsk)
Jomini, Antoine-Henri (1864), The Political and Military History of the Campaign of Waterloo (3. utgave), New York; D. Van Nostrand
Kincaid, Captain J. (2006): Lewis-Stemple, John, red., England: The Autobiography: 2,000 Years of English History by Those Who Saw it Happen (opptrykk), UK: Penguin, s. 434–436, ISBN 978-0-14-192869-2
Longford, Elizabeth (1971): Wellington the Years of the Sword, London: Panther, ISBN 0-586-03548-6
Mercer, A.C. (1870): «Waterloo, 18 June 1815: The Royal Horse Artillery Repulse Enemy Cavalry, late afternoon», Journal of the Waterloo Campaign: Kept Throughout the Campaign of 1815
Low, E. Bruce (1911): «The Waterloo Papers», i MacBride, M., With Napoleon at Waterloo, London
Lozier, J.F.: «What was the name of Napoleon's horse?». The Napoleon Series.
Mantle, Robert (December 2000): Prussian Reserve Infantry 1813–1815: Part II: Organisation, Napoleonic Association
Nofi, Albert A. (1998) [1993]: The Waterloo campaign, June 1815, Conshohocken, PA: Combined Books, ISBN 0-938289-29-2
Parry, D.H. (1900): «Waterloo», Battle of the nineteenth century, London: Cassell and Company.
Roberts, Andrew (2001): Napoleon and Wellington, London: Phoenix Press, ISBN 1-84212-480-3
Pawly, Ronald (2001): «Wellington's Belgian Allies», Men at Arms nr 98. 1815, Osprey, s. 37–43
Roberts, Andrew (2005): Waterloo: 18 June 1815, the Battle for Modern Europe, New York: HarperCollins, ISBN 0-06-008866-4
Siborne, Herbert Taylor (1891): The Waterloo Letters, London: Cassell & Co.
Siborne, William (1990) [1844]: The Waterloo Campaign (4. utgave), London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-069-3
Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book, London & Pennsylvania: Greenhill Books & Stackpole Books, ISBN 1-85367-276-9
Strachan, Hew (2013): The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
Summerville, Christopher J (2007): Who was who at Waterloo: a biography of the battle, Pearson Education, ISBN 978-0-582-78405-5
Thiers, Adolphe (1862): Histoire du consulat et de l'empire, faisant suite à l'Histoire de la révolution française 20, Paris: Lheureux et Cie.
Weller, J. (1992): Wellington at Waterloo, London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-109-6
Shapiro, Fred R., red. (2006): The Yale Book of Quotations (illu. utg.), Yale University Press, s. 128, ISBN 978-0-300-10798-2
Wood, Evelyn (1895): Cavalry in the Waterloo Campaign, Samson Low, Marston and Co., London.
Wooten, Geoffrey (1993): Waterloo, 1815: The Birth Of Modern Europe, Osprey Campaign Series 15, London: Reed International Books, p. 42
Wellesley, Arthur (1815): «Wellington's Dispatches 19 June 1815», fra «Wellington's Dispatches Peninsular and Waterloo 1808 - 1815», i War Times Journal
White, John (14. desember 2011): Cambronne's Words, Letters to The Times (juni 1932), the Napoleon Series, Burnham, Robert, red.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Waterloo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«The campaign of 1815: a study», nettsted om felttoget, av Pierre de Wit (engelsk)
«The Battle of Waterloo: The day that decided Europe's fate» Arkivert 8. mai 2015 hos Wayback Machine., fra BBC (engelsk)
Kartskisser og gjennomgang av slaget, fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)
«Battlefield Detectives - Massacre at Waterloo», fra YouTube (engelsk)
«Waterloo: Causes, Courses and Consequences» - Professor Richard Evans, fra YouTube (engelsk) | |konflikt = Napoleonskrigene | 7,532 | 7,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spoiler_(medier) | 2023-02-04 | Spoiler (medier) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kultur', 'Kategori:Stubber 2019-11', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | En spoiler (fra engelsk spoiler) er avslørende informasjon om historien i en bok, tv-show, film, spill, teaterstykke eller lignende, som kan ødelegge eller redusere gleden av å se eller lese verket for første gang. | En spoiler (fra engelsk spoiler) er avslørende informasjon om historien i en bok, tv-show, film, spill, teaterstykke eller lignende, som kan ødelegge eller redusere gleden av å se eller lese verket for første gang. | En spoiler er en innretning ofte liknende en vinge som skal endre de aerodynamiske egenskapene til et fremkomstmiddel. For å oppnå effekt, er spoilere avhengig av fart, ettersom det er fartsvinden som gjør at spoileren, og dermed også fremkomstmiddelet, blir trykt mot flaten man beveger seg på. | 7,533 | 7,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edelsten | 2023-02-04 | Edelsten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Edelstener'] | Edelstener er sjeldne mineraler som brukes til smykker og pyntegjenstander. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener. Mindre harde og mer vanlige mineraler som brukes til samme formål kalles gjerne halvedelstener (eller smykkestener). Grensene mellom edelstener og halvedelstener er ikke klart definert. Slipte edelstener kalles gjerne juveler. I tillegg til mineralene fins det også edelstener fra plante- og dyreriket som rav og perler. Kunnskapen om edelstener kalles gemmologi.
Jo hardere edelstenen er, desto mer bestandig er den.
| Edelstener er sjeldne mineraler som brukes til smykker og pyntegjenstander. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener. Mindre harde og mer vanlige mineraler som brukes til samme formål kalles gjerne halvedelstener (eller smykkestener). Grensene mellom edelstener og halvedelstener er ikke klart definert. Slipte edelstener kalles gjerne juveler. I tillegg til mineralene fins det også edelstener fra plante- og dyreriket som rav og perler. Kunnskapen om edelstener kalles gemmologi.
Jo hardere edelstenen er, desto mer bestandig er den.
== Historie ==
Edelstenens historie går flere tusen år tilbake i tiden, da de ble båret som amuletter for bl.a. å holde onde makter borte. Etter hvert ble edelstenene, fordi de var både vakre og sjeldne, et symbol på rikdom, status og makt. I tidligere tider fattet jødene forskjellige stener inn i yppersteprestens brystplate. Stentypene og hvilken plassering de hadde er nøye beskrevet i Det gamle testamente. Hver sten hadde sin bestemte betydning. På grunn av deres åndelige kraft og betydning ble edelstener senere fattet inn i kors og kalker. Biskoper og paver brukte også ringer med edelstener. Romerne fattet stener på sine sverd og andre våpen som beskyttelse i krig.
De flotteste og hardeste edelstenene er de dyreste og mest ettertraktede, særlig diamant, topas og rubin. Det er vanlig å slipe eller polere stenene for å få fram glans og farge. Ubehandlede kan de se ut som vanlige «gråsteiner».
Behandling av edelstener er et håndverksfag som for noen stentypers vedkommende utøves relativt få steder i verden. For eksempel finnes en høy prosent av verdens diamantslipere i Amsterdam, med de fleste samlet i noen få kvartaler av byen. En norsk diamantsliper driver forøvrig sitt verksted på Svalbard.
== Edelstener ==
Agat
Akvamarin
Diamant
Jade
Kalsedon
Opal
Perle
Rav
Rubin
Safir
Smaragd
Topas
Zirkon
Turkis
Tigerøye
Rosenkvarts
== Prisvurdering ==
Faktorer som kan innvirke på prisnivå:
Sjeldenheten, fargen og om hvilke urenheter og sprekker som finnes.
Om steinen er slipt: markedets oppfatning av kvaliteten på slipingen.
== Se også ==
Gemmologi
Mineral
Bergart | Edelstener er sjeldne mineraler som brukes til smykker og pyntegjenstander. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener. | 7,534 | 7,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diamant | 2023-02-04 | Diamant | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diamant', 'Kategori:Edelstener', 'Kategori:Krystallografi'] | Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. Store og relativt rene diamanter er ettertraktede edelstener. Navnet kommer fra det greske ordet αδάμας (adámas), som betyr «uovervinnelig» eller «uknuselig».
| Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. Store og relativt rene diamanter er ettertraktede edelstener. Navnet kommer fra det greske ordet αδάμας (adámas), som betyr «uovervinnelig» eller «uknuselig».
== Dagens bruk ==
Små diamanter og diamantstøv har stor teknisk anvendelse til borkroner og liknende. Det er i dag mulig å fremstille diamant kunstig, noe som gjøres i stor skala til teknisk bruk. Edelstener av diamant kommer fortsatt fra naturlige kilder, men det er teknisk mulig også å fremstille slike kunstig.
== Produksjon ==
Rundt 130 000 000 karat, eller 26 000 kg diamanter blir produsert via gruvedrift hvert år. Disse omsettes for ca. 9 milliarder amerikanske dollar. I tillegg blir ca. 100 000 kg fremstilt kunstig. De fleste naturlige diamantforekomster på jorden er samlet i Afrika. Særlig landene i det sørlige Afrika, først og fremst Sør-Afrika er storprodusenter og noe lenger nord er Kongo viktig. Canada er blitt en stor produsent av diamanter, og det finnes også en del diamanter i Sibir. Utvinning og handel med diamanter er regelmessig gjenstand for diskusjon, som for eksempel såkalte bloddiamanter som har finansiert afrikanske borgerkriger.
== Diamantfunn i Norge ==
i Norge er diamanter funnet i elvegrus i Pasvikelva, Finnmark på opptil 2,7 mm, i Gardnoskrateret i Hallingdal (relatert til et meteorittnedslag), i høygradsmetamorf granat-kyanitt-flogopittgneiser ved Bardane på Fjørtofta i Møre og Romsdal og i subduksjonsrelaterte, granatrike bergarter litt nord for Tromsø by. Det største funnet av diamant ble gjort i 1995. NRK-programmet Newton presenterte i 2007 den historiske steinen, som er et lite korn på 3,5 millimeter. Mikrodiamanter er også påvist ved Molde og i Åheim. Og i en eklogitt ved Straumen i Vågsøy er det mikrodiamanter i zirkoner.
== Kvalitet ==
Bare tyve prosent av alle diamanter i verden har kvalitet av smykkesten. Det er en innviklet prosess å frembringe og ferdigbehandle en diamant. Man må bryte og behandle gjennomsnittlig 250 tonn malm for å frembringe en diamant på én karat (og det er bare 200 mg). Derfor er det nødvendig med god hjelp av fagfolk – ikke bare for å utvinne diamanten, men også for saging og sliping.
En uslepen diamant er bare en liten krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem.
== Farger ==
Diamanter finnes i alle spekterets farger. De fleste diamanter ser hvite ut. Noen ganske få har den krystallklare hvitheten som hos istapper i sollys. De fleste diamanter har en varmere hvithet med nyanser av gult, brunt eller grønt, noen så svake at bare ekspertene kan se dem. Det finnes også diamanter i farger som for eksempel blå, rød, rosa, grønt, brunt og sort, og fra helt klar til ugjennomsiktig.
De 4 C’ene på engelsk – Carat, Colour, Clarity og Cut – som på norsk betyr karat, farge, renhet og sliping, er de viktigste faktorene som bestemmer kvalitet og pris på en diamant.
Klarheten graderes i en findelt skala fra briljant hvit, via gyllent (litt rust) og lett rosa til totalt opakk(ugjennomsiktig) mer og mindre tjærefarget. Fargestikket er avhengig av hvilke grunnstoffer som var nær kullstoffet og forurenset det i jordens indre, da diamantene ble dannet. Normalt er det de totalt briljante diamantene som regnes som mest verdifulle, men store eksemplarer med fargestikk har også høy pris.
Diamanter er i dag like kostbare og enestående som da bare prinser og konger hadde råd til å bære dem. Diamanten er det hardeste stoff man kjenner til, men er faktisk ikke evigvarende. Den er 85 ganger hardere enn den nærmeste konkurrent, korund, som safirer og rubiner dannes av. Er den først slipt og polert mister den aldri sin skjønnhet.
== Optiske egenskaper ==
Den egenskapen som gjør diamanten så spesiell er dens enestående evne til å lede lyset.
En av grunnene til dette er diamantens klarhet: Dens evne til å fange inn lyset, la det spille i seg, og sende det tilbake i øyet i en fargebunt, som et prisme. Ingen annen smykkesten har diamantens strålespill.
En annen egenskap er diamantens ild: Det flammehav av farger som oppstår når diamanten bryter lyset som passerer gjennom den. Denne egenskapen kalles også spredning, og diamanten har den høyeste spredningsgrad av alle naturlige, fargeløse smykkestener.
Strålespill: Det spill av lys som man ser når diamanten beveges – selv aldri så lite. En godt slipt og fasettert diamant fanger opp selv det svakeste lysskjær fra et stearinlys.
Og endelig, fasetter: De bittesmå flatene som danner overflaten av hver diamant, og som er forklaringen på stenens ild og klarhet.Intet kan måle seg med diamanten når det gjelder ild (fargespredning), klarhet, strålespill og hardhet.
På grunn av diamantens optiske egenskaper, er det relativt lett å skille en falsk diamant fra en ekte; lager man en blyantstrek på et papir og legger diamanten over streken, vil den være synlig gjennom en falsk og ikke synlig gjennom en ekte.
Urenheter gjør at den største mengden av naturlige diamanter ikke kan brukes til smykker. Sorteringene under kalles «industrial».
== Klassifisering av diamanter ==
Når karbon krystalliseres med kubisk struktur dannes en diamant. Dette gjør enhver diamant unik. En diamants farge, klarhet, slip og vekt bestemmer stenens verdi. Disse omtales gjerne som de fire C`er (fra engelsk color, clarity, cut og carat). Jo bedre diamanten er innen disse 4 kategoriene, jo mer verdifull vil diamanten være.
Farge: Diamant finnes i alle farger. Noen mer sjeldne enn andre.
Klarhet: Med en lupe kan en øvet fagmann se urenheter. Desto færre urenheter en sten har, jo mer verdifull er den.
Slip: En diamantsliper bestemmer slipeformen. Den vanligste slipeformen er en rund briljant med 57 fasetter. Andre slipeformer er: Briljantslip, dråpeformetslip, ovalslip, prinsesseslip, navettslip, hjerteslip, smaragdslip og baguettslip. Slipekvaliten klassifiseres som (engelsk) poor (p), fair [f], good [g], very good [vg] og excellent [e]. Slipekvaliteten har stor innvirkning på prisen.
Vekt: karat er vektenheten for en diamant (forkores ct). En karat tilsvarer 0,2 gram. Jo større en diamant er desto mer sjelden er den.En diamant på 1ct er dermed mer verdt enn to 0,5ct stener av lik kvalitet. 0,10ct=3,0mm. 0,15ct=3,5mm. 0,20ct=3,9mm. 0,25ct=4,2mm. 0,50ct=5,2mm. 1ct=6,6mm.
Fargegrader ifølge internasjonal standard.
Klarhetsgrader ifølge internasjonal standard.
== Kjente diamanter ==
Verdens største diamant, Cullinandiamanten, ble funnet i 1905 i Transvaal i Sør-Afrika. Andre kjente diamanter er blant annet Hope, Koh-i-noor og Stormogulen.
Cullinandiamanten og Koh-i-noor inngår idag i de britiske kronjuvelene. Cullinandiamanten ble delt i 9 deler, slipt om, og den største av delene, Cullinan I (eller The Great Star of Africa) på 530 karat/106 g, sitter i spiret The Sceptre of the Cross. Koh-i-noor diamanten kom fra Indias alluviale gruver for tusenvis av år siden («berg av lys» på farsi) har sittet i dronning Elizabeths krone siden 1936. Indias regjeringer har hevdet rettmessig eierskap til Koh-i-Noor og krevde sin retur siden India ble uavhengig fra Storbritannia i 1947.
En sjelden rosa diamant, Graff Pink, har satt rekord for dyreste edelsten noensinne. Juvelen ble solgt på auksjon i Sotheby's i Genève i 2010 for 320 millioner kroner. Den tidligere rekorden ble innehatt av den blå Wittelsbach-diamanten på 35.56 karat som ga en pris på drøyt 165 millioner kroner. Den nye innehaveren av rekordstenen på 24,78 karat er en britisk diamanthandler ved navn Laurence Graff, også kalt «Diamant-kongen».
I november 2015 ble århundrets største diamant funnet i en gruve i Botswana. Diamanten på 1111 karat veide 222 gram, og diamanten skal være nesten dobbelt stå stor som en fyrstikkeske. Den ble funnet av det svenske gruveselskapet Lucara Diamond.
== Se også ==
Diamant-typifisering
Liste over berømte diamanter
Bryllupsdager
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkel i Store norske leksikon | Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. | 7,535 | 7,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8dsstraff | 2023-02-04 | Dødsstraff | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsstraff', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dødsstraff er en straffemetode som innebærer at man tar livet av en person som straff for en eller flere forbrytelser etter en dødsdom.
Nesten alle samfunn har gjennom historien praktisert dødsstraff. De vanligste forbrytelsene som har vært knyttet til dødsstraff opp gjennom historien er mord, voldtekt og grov vold. Opposisjon til makthaverne og blasfemi er også blitt straffet med dødsstraff en rekke steder. Mord har vært knyttet til dødsstraff i så lang tid som menneskenes ulike samfunn har hatt regler om hva som er riktig og hva som er galt. I bibelsk tid var dødsstraff ved steining vanlig ved helligbrøde, det vil si brudd på religiøse tabuer. I Norge var landsforræderi i krigstid knyttet til dødsstraff frem til 1979. De forskjellige henrettelsesmetodene som har vært, og er, i bruk finnes i listen over henrettelsesmetoder.
| Dødsstraff er en straffemetode som innebærer at man tar livet av en person som straff for en eller flere forbrytelser etter en dødsdom.
Nesten alle samfunn har gjennom historien praktisert dødsstraff. De vanligste forbrytelsene som har vært knyttet til dødsstraff opp gjennom historien er mord, voldtekt og grov vold. Opposisjon til makthaverne og blasfemi er også blitt straffet med dødsstraff en rekke steder. Mord har vært knyttet til dødsstraff i så lang tid som menneskenes ulike samfunn har hatt regler om hva som er riktig og hva som er galt. I bibelsk tid var dødsstraff ved steining vanlig ved helligbrøde, det vil si brudd på religiøse tabuer. I Norge var landsforræderi i krigstid knyttet til dødsstraff frem til 1979. De forskjellige henrettelsesmetodene som har vært, og er, i bruk finnes i listen over henrettelsesmetoder.
== Historie ==
Henrettelser, både av kriminelle og av politiske motstandere, har blitt brukt av nesten alle samfunn. Det har blitt brukt både for å straffe kriminalitet og for å undertrykke politisk opposisjon. I de fleste land som praktiserer dødsstraff er det kun benyttet for å straffe drap, spionasje, forræderi, eller som en del av militærretten. I noen land medfører også seksuelle forbrytelser, som for eksempel voldtekt, hor, incest og sodomi, dødsstraff, og religiøse forbrytelser som frafall fra islam (formell forsakelse av statsreligionen) kan straffes med døden. I mange land som benytter dødsstraff er narkotikasmugling også en forbrytelse som kan medføre dødsstraff. I Kina blir menneskehandel og alvorlige tilfeller av korrupsjon straffet med dødsstraff. I militære styrker over hele verden har militære domstoler avsagt dødsdommer for lovbrudd som desertering, ulydighet og mytteri. De fleste historiske nedtegnelser og ulike primitive stammepraksiser tilsier at dødsstraff har vært en del av rettssystemet langt tilbake.
Alvorlige historiske straffer inkluderer steile og hjul, henrettelse ved ihjelkoking, flåing, sakte oppskjæring, korsfestelse, spidding, steining, henrettelse ved brenning, lemlesting, saging og halshugging.
Motstanden mot dødsstraff er også et historisk fenomen. For eksempel fremsatte Cesare Beccaria en rekke argumenter mot straffeformen i sitt verk Dei delitti e delle pene («Om forbrytelser og om straff») i 1764. I dette verket tok han avstand fra tortur og henrettelser, og la noe av grunnlaget for studiet av straffeformer.
=== Dødsstraff i Bibelen ===
Lovsamlingene i mosebøkene i Det gamle testamente i Bibelen påbyr dødsstraff for en rekke religiøse og sosiale lovbrudd. Menneskeverdet begrunner dødsstraff ved mord (1. Mos. 9:6). Det er også dødsstraff for mange andre forbrytelser, motivert på ulike måter. Det er nevnt dødsstraff for ikke å være omskåret (1. Mos. 17:14), for å arbeide på helligdagen (2. Mos. 31:14, 2. Mos. 35:2), for å gjøre narr av Herren (3. Mos. 24:16), for å ha samleie under en menstruasjon (3. Mos. 20:18), for homofili (3. Mos. 20:13), for å stjele en slave (2. Mos. 21:16), for å ligge med en slavinne (5. Mos. 22:22), for å ligge med en forlovet pike (5. Mos. 22:24), for å ligge med et dyr (2. Mos. 22:19, 3. Mos. 20:15), for ikke å feire påske (4. Mos. 9:13), for voldtektsofre som ikke roper om hjelp (5. Mos. 22:23), for den som forbanner sin far og mor (2. Mos. 21:15-17, 3. Mos 20:9), for den som rører Sinai-fjellet (2. Mos. 19:13), for den som har et gjenferd eller en spådomsånd i seg (3. Mos. 20:27), for å være en trollkvinne (2. Mos. 22:18), for å unnlate å høre på en prest eller dommer (5. Mos. 17:12), og for den som tilber andre guder (5. Mos. 17:2-5, 5. Mos. 13:5-10). Den gammeltestamentlige Gud påbyr også Israels folk å henrette alle nabofolk som ikke vil overgi seg i krig (5. Mos 20:13).
Det nye testamente opprettholder øvrighetens fullmakt til å idømme dødsstraff (Matt. 5:21, Matt. 26:52, Joh. 19:10f, Rom. 13:1ff). Loven om å drepe personer som bruker «onde ord» om foreldre blir gjentatt (Matteus 15:4, Markus 7:10). Det viktigste motivet synes å være dødsstraffens funksjon som «skrekk for den onde gjerning». Som en konsekvens slår den augsburgske bekjennelse fast at dødsstraff er akseptabelt. Dødsstraff var alminnelig akseptert helt frem til opplysningstiden.
== Dødsstraff i verden ==
Dødsstraff er avskaffet i de fleste europeiske land, men praktiseres stadig i mange utviklingsland samt i USA og Japan. De første landene som avskaffet dødsstraff i sine konstitusjoner var Tyskland og Costa Rica, i 1949. Den tyske delstaten Hessen har riktignok formelt hjemmel for dødsstraff i sitt lovverk, men hjemmelen har ikke vært i bruk på mange tiår. Tysklands føderale grunnlov forbyr dødsstraff. I 2021 hadde 106 forbud mot dødsstraff, 8 land tillot under spesielle omstendigheter som krig, 28 hadde dødsstraff, men uten å gjennomføre noen henrettelser de 10 foregående år, og 56 hadde dødsstraff og gjennomførte henrettelser.Den 13. august 1964 skjedde de to siste henrettelsene i Storbritannia, da to dødsdømte personer ble hengt; deretter ble det innført en femårig prøvestans på dødsstraff. Prøvestansen ble gjort permanent i 1969. Frem til 1998 ga imidlertid loven adgang til å idømme dødsstraff for høyforræderi i krigs- og fredstid. Da ble den siste fungerende galgen, som sto i Wandsworth-fengslet i London, demontert og fjernet.I 1975 fant de siste henrettelsene sted (ved skyting) i Spania, tre år før dødsstraff ble opphevet ved lov. Det siste landet i Vest-Europa som praktiserte dødsstraff var Frankrike, der giljotinen siste gang ble brukt i 1977, den ble avskaffet fire år senere. De fleste tidligere østblokkland avskaffet dødsstraffen i årene etter kommunismens sammenbrudd; den eneste europeiske staten som fortsatt praktiserer dødsstraff er Belarus.I perioden august 2013 til juni 2016 henrettet Vietnam 429 fanger, noe som plasserer landet på tredjeplass over land etter antall henrettede. I samme periode henrettet Iran 2 315 personer, mens Kina er på første plass med flere tusen henrettede ifølge The Economist. Pakistan er på fjerde plass med nær 400 henrettede og Saudi-Arabia hadde omkring 350 henrettede ifølge anslagene. USA er på syvende plass med knapt 100 henrettede på disse 3 årene. I 2016 ble i alt minst 1032 personer henrettet i verden ifølge det Amnesty International har dokumentert, de faktiske tallene antas å være mye høyere fordi mange land ikke offentliggjør tall. Menneskerettsorganisajonen Hui Dua Foundation i USA anslo i 2011 at Kina henretter 5 000 hvert år. Henrettelsene i Kina skjer som regel ved giftsprøyte eller nakkeskudd. I Kina kan korrupsjon, bestikkelse, underslag, svindel, narkotikahandel og omfattende tyveri føre til dødsstraff.
=== Dødsstraff i USA ===
27 av de 50 amerikanske delstatene praktiserte dødsstraff i 2021, og hver delstat har egne lover når det gjelder praktisering av dødsstraff. USA har alltid praktisert dødsstraff, bortsett fra i en periode mellom 1967 og 1976. 1 047 personer har blitt henrettet siden 1976 (pr. 21. september 2006). Totalt var det i 2006 3 366 personer på dødscelle i USA. Kina, Iran, Irak og Saudi-Arabia henretter flere innsatte enn USA. Henrettelse av ungdomsforbrytere, som var under 18 år i gjerningsøyeblikket, ble i 2005 erklært grunnlovsstridig av USAs høyesterett, og kan derfor ikke lenger praktiseres etter statlige lover.Den mest brukte henrettelsesmetoden er giftsprøyte, som er tillatt i alle de 27 delstatene hvor dødsstraff er tillatt. Henrettelse med gift ble tillatt i Oklahoma i 1977 og første gang brukt i Texas i 1982, og har siden blitt den mest utbredte metoden for å fullbyrde dødsstraff i USA. Legeforeningen i Oklahoma medvirket ikke til utvikling av metoden, i stedet fikk myndighetene bistand fra delstatens øverste rettsmedisiner. Lederen for anestesiutdanningen bisto med oversikt over legemidler som kunne brukes i forskjellige mengder. Til 2002 kopierte 37 Oklahomas lovgivning og den konkrete metode med kombinasjoin av 3 innsprøytninger (tiopental, curare og kaliumklorid). Enkelte[hvilke?] stater tillater den domfelte å velge henrettelsesmetode. I Nebraska var lenge den den elektriske stol brukt. Straffemetoden ble funnet lovstridig, og i 2009 ble giftsprøyten introdusert og gjeldende også der, frem til delstaten avskaffet dødsstraffen i 2015.I 2015 ble det henrettet 28 personer i USA, det laveste antallet på 24 år. Det høyeste antallet var i 1999 med 98 henrettede etter et stigning fra nær null rundt 1980. Etter 2000 har antallet falt til 17 i 2020.Inntil 2020 var giftsprøyte lenge den neste metoden i føderale straffesaker. Justisdepartementet åpnet i 2020 for bruk av alle de metodene som er lovlige i den aktuelle delstaten. Dette åpnet for henrettelse ved skyting (firing squad), elektrisk stol og og gasskammer. I 2020 gjenopptok føderale myndigheter fullbyrdelse av dødsstraff etter en pause siden 2003.2. juli 2021 ble det innført pause i føderale henrettelser mens praksisen gjennomgås. USAs justisminister Merrick Garland uttalte at det særlig i tilfeller med dødsstraff er viktig å sikre at de dømtes grunnlovsfestede rettigheter blir respektert, og at de får en human og rettferdig behandling. Siden delstatene er individuelle stater med egen lovgivning, har denne føderale pausen likevel ikke hindret delstatene med egne bestemmelser om henrettelser i å fortsette praksisen.
Oversikt over de ulike tillatte metodene for henrettelser i de ulike amerikanske delstatene.
==== Delstater ====
Colorado avskaffet dødsstraff i 2020.
Illinois: Guvernøren i Illinois skrev 9. mars 2011 under en erklæring om avskaffelse av dødsstraff, med virkning fra 1. juli 2011. Samtidig ble de 15 som satt på dødscelle overført til livsvarig fengsel.
Iowa la ned forbud mot dødsstraff i 1965
Maryland avskaffet dødsstraff 2. mai 2013
New Jersey avskaffet dødsstraff i desember 2007.
New Mexico avskaffet den 18.03.2009 dødsstraff da Guvernør Bill Richardson undertegnet onsdag loven som avskaffer dødsstraff i New Mexico.
Staten New York har ikke henrettet noen siden 1976.
Nord-Carolina: Dødsstraff praktiseres ikke for tiden, ettersom delstatens medical board har vedtatt at leger ikke kan delta i henrettelser. (Delstatens og føderale lover krever deltakelse av lege ved enhver henrettelse.)
Texas er delstaten med flest henrettelser med 567 siden 1976.
Vest-Virginia la ned forbud mot dødsstraff i 1965
Virginia ble i mars 2021 den første sørstaten som forbød dødsstraff.
Washington er en av få delstater hvor den dødsdømte kan velge hengning som avretting, og den ene av to delstater i USA hvor noen er blitt hengt etter at USAs Høyesterett gjenåpnet for dødsstraff på 1970-tallet. Den andre delstaten med hengning, Delaware, har siden avskaffet denne metoden. Den dødsdømte kan også velge å bli henrettet ved giftsprøyte i stedet.
Wisconsin har ikke dødsstraff
=== Dødsstraff i Kina ===
Kina er det landet i verden som dømmer flest til døden. Omfanget av dødsstraff i Kina er forbundet med stor usikkerhet, siden myndighetene i landet ikke gir informasjon i særlig grad. Amnesty International anslår at flere tusen blir henrettet hvert år i Kina, mot i alt 657 for de neste 20 landene på listen. Mange opererer derfor med 3 400+ årlige avrettinger. Professor i sosiologi Børge Bakken (universitetet i Hongkong), som forsker på kriminalitet og straff i Kina og har sine opplysninger fra interne kinesiske kilder,[hvilke?] hevder imidlertid at det ble henrettet omkring 15 000 personer årlig i perioden 1997–2000. Til nå har avretting skjedd med nakkeskudd.Frem til nå har dødsstraff kunnet ilegges av en rekke ulike domstoler i Kina, uten ankerett til Høyesterett. Slik ankerett var ment å skulle innføres fra årsskiftet 2006/2007, men et tilsvarende vedtak ble også gjort i 1979, 1996/1997, uten at det førte til noe mer.
=== Dødsstraff i Japan ===
Dødsstraff har vært en del av det japanske straffesystemet i århundrer. I dagens straffelov kan tolv forbrytelser straffes med døden, men i praksis er det kun to av disse, mord og ran som forårsaker dødsfall, som har ført til dødsstraff siden 2. verdenskrig.
Den eneste lovlige henrettelsesmetoden er henging. Japan har ikke gjort noen nevneverdige endringer i sin henrettelsesmetode siden 1873, da en ny type galge ble produsert etter et mislykket hengingsforsøk.Alle henrettelsesordrer må signeres av justisministeren personlig.
Antallet henrettede hvert år er lavt sammenlignet med USA og Kina. De siste 20 årene har det vært fire henrettelser i snitt hvert år, med 0 og 15 som ytterpunkter i henholdsvis 2011 og 2008.
Alderen på dødsdømte ligger mellom 26 og 85, og tiden fra dom til fullbyrdelse av straffen ligger mellom rundt 3 og 30 år. Det store flertallet av dødsdømte er menn, kun fire kvinner er blitt henrettet siden 1950.Dødsdømte fanger blir informert om sin egen henrettelse kun timer før den finner sted, og både denne og annen praksis rundt henrettelser og livet til de dødsdømte fangene i fengsel har ført til internasjonal kritikk.85,6 prosent av japanere er for dødsstraff, ifølge en statlig undersøkelse fra 2010.
=== Dødsstraff i Øst-Tyskland ===
I 1981 forekom den siste henrettelsen i Øst-Tyskland, som opphevet dødsstraffen i 1987. Omkring 170 ble henrettet i Øst-Tyskland, av disse 52 i politiske saker, 64 i oppgjøret etter Hitlers regime og 44 for annen kriminalitet. Det totale antallet er usikkert kan være dobbelt så høyt. Historikeren Günther Buch anslår at omkring 200 medlemmer av Stasi ble henrettet, blant annet for fluktforsøk. I det sentrale henrettelsesstedet («zentrale Hinrichtungsstätte») midt i Leipzig ble 64 dødsdommer fullbyrdet mellom 1960 og 1981. Til 1968 ble giljotin brukt, deretter skjedde henrettelsen ved «overraskende nakkeskudd med pistol». Den østtyske bøddelen fikk 150 mark for hver henrettelse. Stasi-kapteinen Werner Teske ble (som den siste) henrettet 26. juni 1981 for å ha planlagt spionasje og flukt. Henrettelsen ble gjennomført i hemmelighet.
=== Dødsstraff i Norge ===
==== Frem til 1876 ====
Christian Vs Norske Lov fra 1687 hadde avsnitt om dødsstraff for blasfemi og «Omgængelse, som er imod Naturen», altså mannlig homoseksualitet og seksuell omgang med dyr. Norge avskaffet dødsstraff fullstendig i 1979, men den siste henrettelsen ble utført i 1948. Sivil dødsstraff ble avskaffet ved straffeloven av 1902. I perioden 1842 frem til 1902 ble 188 personer dømt til døden, men bare 20 av dem ble henrettet. Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen var den siste som ble henrettet i Norge etter den vanlige straffeloven. Dette skjedde i 1876. Den eneste brukte henrettelsesmetoden på 1800-tallet var halshugging med øks. Skyting var anvendelig ved krigsrett, men ble aldri brukt før 1945. Henging ble avskaffet ved kongelig forordning av 20. februar 1789, det samme ble brennmerking og pisking av tyver. I 1812 ble bot offentlig skriftemål i kirken dersom man hadde begått leiermål (utenomekteskapelig samleie), avskaffet. Brenning på bål, drukning og radbrekking, beskrevet i Christian Vs Norske Lov av 1687, var formelt gyldige straffer helt frem til straffeloven av 1842, men ble ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet. Den norske straffeloven av 1842 beholdt dødsstraff, men de dømte fikk etterhvert ofte dødsdommen omgjort til straffearbeid.Da Grunnloven ble skrevet i 1814, var det ikke tid til å reformere strafferetten, slik at strafferetten i Christian Vs Norske Lov altså var gjeldende helt til den nye straffeloven av 1842. Det ble imidlertid bestemt at de gjeldende lovene ikke kunne stride mot følgende prinsipper i Grunnloven:
Legalitetsprinsippet i § 96 innebar at ingen kunne dømmes uten lov eller straffes uten dom, og at ingen skulle utsettes for tortur under forhør.
§ 99 slo fast forbud mot ulovlig arrest.
§ 100 slo fast trykkefrihet, men med mange begrensninger.
§ 102 satte forbud mot husransakinger bortsett fra i kriminalsaker.
§ 20 gav kongen benådningsrett.Henrettelsene på 1800-tallet ble utført offentlig med et publikum på opptil fem tusen. En prest var til stede og «Fader vår» ble fremsagt av prest, med mulighet for den dømte til å stemme i, mens halshuggingen ble utført.
==== 1876–1979 ====
Fra 1876 frem til andre verdenskrig ble det ikke avsagt noen dødsdommer i Norge som ble fullbyrdet. Under krigen avsa den tyske okkupasjonsmakten rundt 300 dødsdommer mot nordmenn, og omtrent 400 ble henrettet. Etter krigen ble 72 personer i Norge dømt til døden i det norske landssvikoppgjøret. 35 fikk omgjort straffen, men 25 nordmenn ble henrettet. En av dem som ble henrettet var Vidkun Quisling, som med okkupantenes tillatelse hadde erklært seg som statsminister i Norge i krigsårene. I tillegg ble tolv andre, i hovedsak tyskere, dømt og henrettet for krigsforbrytelser. De fleste av disse henrettelsene ble utført ved skyting. En av de dødsdømte, Erich Hoffmann, ble fraktet til Tyskland og hengt i et tysk fengsel. Ragnar Skancke var den siste som ble henrettet i Norge, etter dom i landssvikoppgjøret. Dette skjedde 28. august 1948.Stortinget opphevet 15. desember 1950 hjemmelen for å idømme dødsstraff i fredstid. Den 8. juli 1979 vedtok Stortinget å oppheve hjemmelen for å idømme dødsstraff for krigsforbrytelser og landssvik, ved en endring av den militære straffeloven. Den 16. oktober 2003 traff Stortinget enstemmig vedtak om å forby dødsstraff i Norge for all fremtid.
For liste se: Personer henrettet i Norge etter krigen
=== Andre land med dødsstraff ===
Cuba har dødsstraff og vel 200 har blitt henrettet etter at Fidel Castro kom til makten i 1959. Ingen har blitt henrettet siden 2003.Iran er ett av landene i verden med flest henrettelser i forhold til innbyggertall. Etter revolusjonen i 1979 erklærte det seg som islamsk republikk, og landets grunnlov slår fast at islamsk lov, sharia, står over alle lover i samfunnet. Revolusjonsdomstolen kan idømme dødsstraff for en mengde forhold: drap, utroskap, voldtekt, overgrep mot barn, pedofili, incest, homofili, prostitusjon, produksjon, salg og bruk av porno, gjentakende tyveri, innbrudd, væpnet ran, mordbrann, kidnapping, forfalskning, smugling, tilbakefall til alkoholisme, narkotikahandel,
frafall fra islam, blasfemi, politisk opposisjon, opprør, sabotasje, terrorisme, spionasje og forræderi.Myanmar har dødsstraff for opposisjonell virksomhet.Singapore praktiserer dødsstraff (ved henging) for smugling av narkotika.Somaliland har dødsstraff for drap. Dødsstraffen kan bli fullbyrdet ved skyting.Sri Lanka har praktisert dødsstraff.
== Se også ==
Liste over henrettelsesmetoder
Siste måltid
Dødsstraff i Japan
Autodafé, inkvisisjonens seremonielle dom, straff og henrettelse
== Referanser ==
== Litteratur ==
Torgrim Sørnes: Uten nåde. De henrettede i Norge 1783 – 1814, Schibsted 2011, ISBN 978-82-516-5559-0
Torgrim Sørnes: Ondskap – De henrettede i Norge 1815 – 1876, Schibsted 2009 ISBN 978-82-516-2720-7
Roger Hood: The Death Penalty: A Worldwide Perspective, Oxford University Press 2002, ISBN 0199251282
Asbjørn Jaklin: De dødsdømte, 25 menn, 25 henrettelser, ett oppgjør, Gyldendal 2011, ISBN 9788205410886
Kaye Stearman: Dødsstraff, Libretto 2009, ISBN 9788278861929
== Eksterne lenker ==
(en) Death penalty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Dødsstraff i Store norske leksikon | Dødsstraff er en straffemetode som innebærer at man tar livet av en person som straff for en eller flere forbrytelser etter en dødsdom. | 7,536 | 7,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_henrettelsesmetoder | 2023-02-04 | Liste over henrettelsesmetoder | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsstraff', 'Kategori:Lister relatert til døden'] | Mennesker har funnet opp en rekke henrettelsesmetoder gjennom tidene. Henrettelser foregår fremdeles i land som praktiserer dødsstraff, noe et flertall av verdens land gjør. Det finnes i tillegg en del land som på papiret har dødsstraff, men siden ingen har blitt dømt til døden, så har de i praksis ikke dødsstraff. En liste over metoder som ikke lenger er i bruk følger deretter. I parentes står områdene hvor metoder er eller har vært vanlig.
Man ser av de to listene at det har foregått en utvikling av henrettelsesmetodene. Eldre metoder er i stor grad basert på høy grad av smerte, gjerne over lang tid, mens metodene som brukes i moderne tid er raskere og mindre smertefulle. Trenden er at de skal være raske og kliniske i stedet for langtrukne og brutale. Steining er et klart unntak fra dette, men også de andre metodene som brukes i moderne tid kan medføre betydelig fysisk og psykisk smerte. Spesielt har elektrisk stol og giftsprøyte som metode fått tildels hard kritikk i senere år.
| Mennesker har funnet opp en rekke henrettelsesmetoder gjennom tidene. Henrettelser foregår fremdeles i land som praktiserer dødsstraff, noe et flertall av verdens land gjør. Det finnes i tillegg en del land som på papiret har dødsstraff, men siden ingen har blitt dømt til døden, så har de i praksis ikke dødsstraff. En liste over metoder som ikke lenger er i bruk følger deretter. I parentes står områdene hvor metoder er eller har vært vanlig.
Man ser av de to listene at det har foregått en utvikling av henrettelsesmetodene. Eldre metoder er i stor grad basert på høy grad av smerte, gjerne over lang tid, mens metodene som brukes i moderne tid er raskere og mindre smertefulle. Trenden er at de skal være raske og kliniske i stedet for langtrukne og brutale. Steining er et klart unntak fra dette, men også de andre metodene som brukes i moderne tid kan medføre betydelig fysisk og psykisk smerte. Spesielt har elektrisk stol og giftsprøyte som metode fått tildels hard kritikk i senere år.
== Henrettelsesmetoder ==
Elektrisk stol (USA)
Gasskammer (Enkelte stater i USA (deriblant California), dersom den dømte ber om det)
Giftsprøyte (Taiwan, USA, Kina, Vietnam, Guatemala og Thailand)
Halshogging (Saudi-Arabia, Jemen)
Hengning (Afghanistan, Iran, Irak, Japan, delstaten Washington og, dersom den dømte ber om det, New Hampshire i USA, sekundærmetode og flere land)
Knivstikk (Somalia)
Kasting utfor stup (Iran)
Skyting (Belarus, Folkerepublikken Kina, Indonesia, De forente arabiske emirater, Idaho, Nord-Korea og Oklahoma, USA, sekundærmetode)
Steining (Iran og Nigeria)
== Tidligere henrettelsesmetoder ==
Bambustortur (at bambus vokser inn i hjertet) (Japan)
Blodørn (Norge i vikingtida)
Brenning på bål (Vest-Europa)
Colombiansk slips
Drukning (Frankrike, Norge)
Flåing (Romerriket)
Garotte (Spania)
Giftbeger (Antikkens Hellas)
Giljotin (Frankrike, Italia, Tyskland og Sverige)
Hengning, trekking og kvartering (England / Storbritannia)
Jernjomfruen (Tyskland)
Kjølhaling (Vest-Europa, også en ikke-dødelig straffemetode)
Koking til døde (Asia og Europa)
Korsfestelse (Romerriket)
Kvartering (Europa, især Frankrike (se også hengning, trekking og kvartering))
Messingoksen (Sicilia i antikken)
Pressing (India)
Radbrekking (i alle fall Norge, Sverige og Tyskland)
Saging
Skyting med pil (Romerriket og Indianere)
Steile og hjul (Frankrike, Tyskland, Sverige, Norge, Danmark)
Henrettelse med elefant (India, Romerriket, Karthago)
== Se også ==
Dødsstraff
Tortur | Mennesker har funnet opp en rekke henrettelsesmetoder gjennom tidene. Henrettelser foregår fremdeles i land som praktiserer dødsstraff, noe et flertall av verdens land gjør. | 7,537 | 7,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nunatak | 2023-02-04 | Nunatak | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell'] | En nunatak (fra grønlandsk: nunataq) er et fjell som stikker opp gjennom en isbre. Nunataken er ikke dekket av is fordi snøen blåser av fjellet slik at det er snøfritt hver sommer. Rundt nunataken kan isen være flere hundre meter tykk. Jostedalsbreen har flere nunataker, hvor Lodalskåpa er den høyeste og mest kjente.
I Jotunheimen blir en nunatak ofte kalt breahest eller brehest, og har navn etter den isbreen som omgir toppen. Flere av de høyeste toppene i Norge er brehester, for eksempel Veobreahesten (2 185 moh.), Svellnosbreahesten (2 181 moh.), Nørdre Hellstugubreahesten (2 136 moh.), Søre Hellstugubreahesten (2 120 moh.) og Grotbreahesten (2 018 moh.).
Den såkalte overvintringsteorien hevder at nunataker som stakk opp av iskappen som dekket Norge, fungerte som refugier for enkelte fjellplanter. Det vil si de at fant et tilfluktssted på nunatakene fram til neste varmeperiode. Det er også mulig at enkelte små pattedyr, slik som lemen, kan ha overlevd istiden på nunatakene.
| En nunatak (fra grønlandsk: nunataq) er et fjell som stikker opp gjennom en isbre. Nunataken er ikke dekket av is fordi snøen blåser av fjellet slik at det er snøfritt hver sommer. Rundt nunataken kan isen være flere hundre meter tykk. Jostedalsbreen har flere nunataker, hvor Lodalskåpa er den høyeste og mest kjente.
I Jotunheimen blir en nunatak ofte kalt breahest eller brehest, og har navn etter den isbreen som omgir toppen. Flere av de høyeste toppene i Norge er brehester, for eksempel Veobreahesten (2 185 moh.), Svellnosbreahesten (2 181 moh.), Nørdre Hellstugubreahesten (2 136 moh.), Søre Hellstugubreahesten (2 120 moh.) og Grotbreahesten (2 018 moh.).
Den såkalte overvintringsteorien hevder at nunataker som stakk opp av iskappen som dekket Norge, fungerte som refugier for enkelte fjellplanter. Det vil si de at fant et tilfluktssted på nunatakene fram til neste varmeperiode. Det er også mulig at enkelte små pattedyr, slik som lemen, kan ha overlevd istiden på nunatakene.
== Referanser == | En nunatak (fra grønlandsk: nunataq) er et fjell som stikker opp gjennom en isbre.Bokmålsordboka: nunatak Nunataken er ikke dekket av is fordi snøen blåser av fjellet slik at det er snøfritt hver sommer. | 7,540 | 7,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lodalsk%C3%A5pa | 2023-02-04 | Lodalskåpa | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Luster', 'Kategori:Fjell i Stryn', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Jostedalsbreen', 'Kategori:Loen', 'Kategori:Sider med kart'] | Lodalskåpa er et fjell på grensen mellom Stryn og Luster kommuner i Vestland. Det er en nunatak på Jostedalsbreen, og har en høyde på 2 083 meter over havet. Lodalskåpa er Breheimens nest høyeste topp etter Tverrådalskyrkja, og er det høyeste punktet i Stryn. Lodalskåpa og Brenibba er de to eneste fjellene over 2 000 meter på Jostedalsbreen.
Den utvilsomt vanligste adkomsten er fra Bødalssetra i Bødalen på vestsiden av Jostedalsbreen. innerst i Bødalen ved sørenden av Lovatnet ved Loen. I 1844 besteg Gabriel Rustøy Lodalskåpa, men førstebestigning kan ha skjedd allerede i 1820 av Gottfried Bohr (usikkert).
| Lodalskåpa er et fjell på grensen mellom Stryn og Luster kommuner i Vestland. Det er en nunatak på Jostedalsbreen, og har en høyde på 2 083 meter over havet. Lodalskåpa er Breheimens nest høyeste topp etter Tverrådalskyrkja, og er det høyeste punktet i Stryn. Lodalskåpa og Brenibba er de to eneste fjellene over 2 000 meter på Jostedalsbreen.
Den utvilsomt vanligste adkomsten er fra Bødalssetra i Bødalen på vestsiden av Jostedalsbreen. innerst i Bødalen ved sørenden av Lovatnet ved Loen. I 1844 besteg Gabriel Rustøy Lodalskåpa, men førstebestigning kan ha skjedd allerede i 1820 av Gottfried Bohr (usikkert).
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Beskrivelse av Lodalskåpa på peakbook.org | | sf= 26 | 7,541 | 7,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolas_L%C3%A9onard_Sadi_Carnot | 2023-02-04 | Nicolas Léonard Sadi Carnot | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. august', 'Kategori:Dødsfall i 1832', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1796', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nicolas Léonard Sadi Carnot (født 1. juni 1796 i Paris, død 24. august 1832 samme sted) var en fransk matematiker som skrev om prinsippene for termodynamikkens andre lov i en avhandling om varmekraftmaskiner.
Sadi Carnot var sønn av Lazare Carnot. Han var offiser i den franske hæren.
I 1824 utga han Réflexions sur la puissance motrice du feu hvor han prøvde å forklare hvordan man får mest mulig arbeid ut av en varmekraftmaskin, som for eksempel en dampmaskin, fra en gitt mengde varme, for eksempel fra en gitt mengde brennende kull. Ingeniører på hans tid hadde prøvd forskjellige mekaniske måter for å øke mengden arbeid fra motorer.
Carnot hevdet – korrekt – at alt som betød noe, etter å ha fjernet tap som friksjon og varmetap, var å maksimere forskjellen mellom varmekilden og varmesluket. Se carnotprosess. Avhandlingen hans kan regnes som starten på moderne termodynamikk.Han døde under koleraepidemien som herjet i Paris.
| Nicolas Léonard Sadi Carnot (født 1. juni 1796 i Paris, død 24. august 1832 samme sted) var en fransk matematiker som skrev om prinsippene for termodynamikkens andre lov i en avhandling om varmekraftmaskiner.
Sadi Carnot var sønn av Lazare Carnot. Han var offiser i den franske hæren.
I 1824 utga han Réflexions sur la puissance motrice du feu hvor han prøvde å forklare hvordan man får mest mulig arbeid ut av en varmekraftmaskin, som for eksempel en dampmaskin, fra en gitt mengde varme, for eksempel fra en gitt mengde brennende kull. Ingeniører på hans tid hadde prøvd forskjellige mekaniske måter for å øke mengden arbeid fra motorer.
Carnot hevdet – korrekt – at alt som betød noe, etter å ha fjernet tap som friksjon og varmetap, var å maksimere forskjellen mellom varmekilden og varmesluket. Se carnotprosess. Avhandlingen hans kan regnes som starten på moderne termodynamikk.Han døde under koleraepidemien som herjet i Paris.
== Referanser == | Nicolas Léonard Sadi Carnot (født 1. juni 1796 i Paris, død 24. | 7,542 | 7,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amt | 2023-02-04 | Amt | ['Kategori:Amter i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylker og grevskap'] | Denne artikkelen omhandler amtsinndelingen i Norge; for inndelingen i amt i andre land, se hhv. Amt (Danmark) og Amt (Tyskland).
Amt (fra tysk, egentlig embede eller embedsdistrikt) ble fra 1662 innført som betegnelse i den sivile regionforvaltningen i riksfellesskapet Danmark-Norge, til erstatning for de tidligere enhetene len og sysler. De tidligere lensherrer (lensmenn) ble heretter benevnt amtmenn.
Skiftet i forvaltningsterminologi hadde sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme til enevelde. Overgangen fra lensvesen til lokalt embedsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess, og betegnelsene len og amt ble benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.
I 1671 ble Norge således inndelt i fire stiftamt med tilsammen åtte underamt, og amtsinndelingen – om enn med flere revisjoner av geografisk utstrekning og antall – ble beholdt som landets regionale forvaltningsenheter i mer enn 250 år. Hverken oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 eller unionsoppløsningen med Sverige i 1905 medførte noen endringer i distriktsforvaltningen av Norge, og det var ikke før i 1919 at de daværende amtene i Norge fikk (hovedsakelig) nye navn og betegnelsen fylker og amtmennene fikk tittelen fylkesmann.
Det ble opprinnelig skilt mellom stiftamt eller hovedamt og underliggende (under)amt, tilsvarende de tidligere hovedlen og (under)len. Skillet mellom stiftamt og amt ble formelt opprettholdt til inn på 1800-tallet, men allerede fra midt på 1700-tallet gikk utviklingen mot å sideordne amtene, noe som også gjenspeiles i inndelingsverket. Omkring midten av 1800-tallet ble de siste nye amt, byene Bergen og Christiania, opprettet og antallet amt ble tilsammen 20.
| Denne artikkelen omhandler amtsinndelingen i Norge; for inndelingen i amt i andre land, se hhv. Amt (Danmark) og Amt (Tyskland).
Amt (fra tysk, egentlig embede eller embedsdistrikt) ble fra 1662 innført som betegnelse i den sivile regionforvaltningen i riksfellesskapet Danmark-Norge, til erstatning for de tidligere enhetene len og sysler. De tidligere lensherrer (lensmenn) ble heretter benevnt amtmenn.
Skiftet i forvaltningsterminologi hadde sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme til enevelde. Overgangen fra lensvesen til lokalt embedsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess, og betegnelsene len og amt ble benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.
I 1671 ble Norge således inndelt i fire stiftamt med tilsammen åtte underamt, og amtsinndelingen – om enn med flere revisjoner av geografisk utstrekning og antall – ble beholdt som landets regionale forvaltningsenheter i mer enn 250 år. Hverken oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 eller unionsoppløsningen med Sverige i 1905 medførte noen endringer i distriktsforvaltningen av Norge, og det var ikke før i 1919 at de daværende amtene i Norge fikk (hovedsakelig) nye navn og betegnelsen fylker og amtmennene fikk tittelen fylkesmann.
Det ble opprinnelig skilt mellom stiftamt eller hovedamt og underliggende (under)amt, tilsvarende de tidligere hovedlen og (under)len. Skillet mellom stiftamt og amt ble formelt opprettholdt til inn på 1800-tallet, men allerede fra midt på 1700-tallet gikk utviklingen mot å sideordne amtene, noe som også gjenspeiles i inndelingsverket. Omkring midten av 1800-tallet ble de siste nye amt, byene Bergen og Christiania, opprettet og antallet amt ble tilsammen 20.
== Fra len til amt 1662 ==
Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 falt etterhvert lensordningen bort. Det hadde vært en maktkamp mellom kongen og borgerskapet på den ene side og den gamle adel – som lensherrene ble rekruttert fra – på den annen side. Det var derfor en naturlig konsekvens at da sentralforvaltningen av Danmark-Norge med sete i København ble endret til et enevelde og arvekongedømme, måtte også regionalforvaltningen, dvs. lensordningen, revideres. Omveltningen startet den 19. februar 1662, da Frederik III påla Skatkammeret:
..at i steden for de tilforn sædvanlige og brugelige ord len, lensmand, kloster og andre, som til de forrige tider nogen konformitet har, herefter i alle forekommende ekspeditioner bliver indført og skrevet: Vore amter, befalingsmænd, gårde og andre deslige ord, som med denne Vores arveregerings tilstand bedst kvadrere og skikke kan.
Denne endringen gjaldt både i Norge og Danmark, og det første tilfellet av bruken finnes i Norske kongebrev av 20. februar 1662 der i brevet "Befaling til lensherrene Iver Krabbe i Akershus amt,..." og videre er ordet lensmann overstrøket en enkelt gang og erstattet med amtmann. Begrepene len og amt ble likefullt benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.
Den første landsomfattende amtsinndelingen i Norge kom som kongelige befaling (Kongelige Rescript) 8. februar 1671, hvor de daværende fire hovedlen i Norge ble gjort om til tilsvarende stift- eller hovedamt:
8 Febr. Rescr. (til Kammer-Collegium), ang. at Amterne udi Norge skal afdeles i 4 Stift- eller Hovedamter, og 8 underliggende Amter saaledes:
Agershuus Stift eller Hoved-Amt, hvorunder
Frederikstad med Smaalehnene
Tønsberg med Brunlaug-Amt
Christianssand eller Agdesidens Hoved-Amt, hvorunder
Bratsberg
Stavanger
Bergens Stift eller Hoved-Amt, hvorunder
Halsnøy kloster og Hardanger Amt
Nordlandene
Throndhjems Stift og Hoved-Amt, hvorunder
Romsdalen
Vardøhuus- i Fremtiden skal ingen flere Amter i Norge være;
Amtsinndeling i 1680
Amtene var videre oppdelt i fogderier, og tilsammen var det i 1660-årene rundt 55 fogderier.
== Endringer 1662–1814 ==
1664: Halsnøy kloster og Hardanger amt omgjøres til Søndhordland og Hardanger fogderi og legges under Bergenhus stiftamt.
1671: Søndmøre fogderi overført til Romsdals amt.
1675: Nordfjord og Sunnmøre amt opprettet.
1680: Sunnmøre og Nordfjord tilbakeført til Bergenhus stiftamt.
1689: Sunnmøre igjen underlagt Romsdals amt.
1671: Laurvigen (Larvik) Grevskab opprettet og avløste Brunla amt.
1673: Griffenfeldt Grevskab opprettet og avløste Tønsberg amt.
1676: Ved Griffenfeldts fall ble grevskapet inndratt til kronen.
1684: Grevskapet gjenopprettet som Jarlsberg Grevskab.
1680: Hallingdal, Eiker og Buskerud ble skilt ut fra Akershus stiftamt og gjort til Buskerud amt.
1680: Vardøhus administreres av amtmannen i Nordlandenes amt.
1682: Vardøhus legges inn under Bergen magistrat.
1685: Vardøhus får igjen egen amtmann og legges under Trondhjems stiftamt.
1682: Stavanger stiftamt endres til Christiansand stiftamt, som blir hovedamt for Agdesiden, Bratsbergs og Stavanger amt.
1685: Nedenes amt og Lister og Mandals amt skilles ut fra Christiansand stiftamt.
1685: Nordlandenes amt overføres fra Bergenhus til Trondhjems stiftamt.
1687: Gudbrandsdalen og Hedemarkens amt skilles ut fra Akershus stiftamt.
1694: Amtmannen dør og amtet gikk igjen inn som en del av Akershus stiftamt.
1757: Oplandenes amt skilles ut fra Akershus stiftamt.
1781: Oplandenes amt deles i Hedemarkens amt og Kristians amt.
1763: Bergenhus stiftamt deles i Nordre og Søndre Bergenhus amt.
1787: Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordland til Vardøhus som da får navnet Finmarkens amt.
1804: Trondhjems stiftamt ble delt i Nordre og Søndre Trondhjems amt.Amtsinndeling i 1760
=== Inndelingen i 1785 ===
Amt og fogderi i Norge mot slutten av 1700-tallet etter Christian Jochum Pontoppidans kart:
Aggershuus Stift
Smaalehnenes Amt: Idde og Marker, Mos, Rakkestad
Aggershuus Amt: Aggers og Follos, Nedre Rommeriges, Øvre Rommeriges
Hedemarkens Amt: Hedemarkens, Solløer og Oudalens, Østerdalens
Christians Amt: Gudbrandsdalens, Totens og Hadelands, Valders
Buskeruds Amt: Buskeruds, Hallingdal og Ringeriges, Nummedals og Sandsværs
Gr. Jarlsberg
Gr. Laurvig
Bradsbergs Amt: Nedre Tellemarkens og Bamble
Christiansand Stift
Bradsbergs Amt: Øvre Tellemarkens
Nedenæs Amt: Nedenæs, Raabøigdelaugets
Lister og Mandals amt: Lister, Mandal
Stavanger Amt: Iederen og Dalernes, Ryfylke
Bergenhuus Stift
Søndre Bergenhuus Amt: Søndhordlehns og Hardangers, Nordhordlehns og Vosse
Nordre Bergenhuus Amt: Yttre og Indre Sogns, Nordfiord og Søndfiord
Romsdals Amt: Søndmøers
Trondhiems Stift
Romsdals Amt: Romsdalens, Nordmøers
Trondhiems Amt: Fosens, Ørke- og Guledals, Strindens og Sælbo, Stør- og Værdals, Inderøens, Nummedals
Nordlands Amt: Helgelands, Saltens, Loffodens, Vesteraalens og Andenes, Tromsens og Seniens
Finmarkens amt: Finmarkens fogderiAvslutningen av unionen med Danmark i 1814 førte ikke til noen endringer i regional- og lokalforvaltningen i Norge, og i Grunnloven ble det ikke gitt noen bestemmelser hverken om regional- eller om lokalstyringen. Flere amtmenn (og også andre embetsmenn) ansatt av danskekongen ble sittende i sine embeter etter 1814, og i 1815 var det i alt 4 stiftamt og 17 underamt. I tre stiftamter bestyrte stiftamtmannen både stiftamtet og underliggende amter, således Lister og Mandals amt (under Christiansand), Søndre Bergenhus amt (under Bergen) og Søndre Trondhjems amt (under Trondhjem).
Stiftamtenes overordnede status forsvant etter hvert, men betegnelsen «stiftamt» ble fortsatt brukt og forsvant stort sett først så sent som til 1918. Antallet fogder ble også i årene 1660 til 1700 redusert fra 55 til 38. Fortsatt var byene ansett som særlige forvaltningsenheter, med noe større grad av selvstyre ved sine valgte («eligerede») rådmenn, men også med en magistrat eller borgermester som var underordnet amtmannen.
== Endringer 1815–1918 ==
1821: Jarlsberg og Laurvigs grevskaper oppløses og slås sammen til Jarlsberg og Larvik amt (Også kjent som Grevskabenes amt)
1831: Bergen amt skilles ut fra Søndre Bergenhus.
1842: Christiania amt skilles ut fra Akershus.
1844: Tromsø amt skilles ut fra Finmarkens og blir stiftamt for disse to amtene.
1864: Hedemarkens amt gjort til stiftamt (sete i Hamar) for Hedemarkens og Christians amter.Amtsinndeling i 1866
Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale statsforvaltning, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten også administrative ledere av amtskommunene (begrepet kommune ble ikke innført før i 1853). Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt.
I 1918 kom Lov om forandring av rikets inddelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget drøftet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og de geografiske navn som skulle velges.
== Amtsinndelingen i 1900 ==
== Se også ==
Fra amt til fylke
Norges fylker
Fylkesmann
Fylkeskommune
Fogderi
== Litteratur ==
Norges Civile, Geistlige og judicielle inddeling 1ste oktober 1917. Utgitt av det statistiske centralbyraa. Kristiania, 1917. Nettversjon
Kommune- og fylkesinndelingsutvalget ved leder Ragnar Christiansen (1992). NOU 1992:15 Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring : Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 18. april 1989 ; avgitt til Kommunaldepartementet 20. mai 1992. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. ISBN 8258302612.
== Referanser == | thumb|[[Christian Jochum Pontoppidans kart over det sydlige Norge fra 1785. Utgitt i København. | 7,543 | 7,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carnot | 2023-02-04 | Carnot | ['Kategori:Pekere'] | Carnot kan ha følgende betydninger:
Lazare Nicholas Marguerite Carnot
Nicolas Léonard Sadi Carnot, fransk matematiker og fysiker
Marie François Sadi Carnot | Carnot kan ha følgende betydninger:
Lazare Nicholas Marguerite Carnot
Nicolas Léonard Sadi Carnot, fransk matematiker og fysiker
Marie François Sadi Carnot | Carnot kan ha følgende betydninger: | 7,544 | 7,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2010 | 2023-02-04 | 2010 | ['Kategori:2010'] | 2010 (MMX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.
| 2010 (MMX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.
== Hendelser ==
=== Første kvartal ===
==== Januar ====
1. januar –
Åsgårdstrand får bystatus.
Båtførerprøven blir obligatorisk for førere av store fritidsbåter.
Synlig oppstilling av tobakksvarer blir forbudt i Norge.
Inkassosatsene i Norge reduseres.
Den nye utlendingsloven trer i kraft i Norge.
Forskriften om kommunal beredskapsplikt trer i kraft.
Ansvarsgrensene i sjøloven for erstatningskrav ved opprydding etter sjøulykker heves.
Spania tar over formannskapet i Rådet for Den europeiske union.
En sjølmordsbomber dreper minst 95 personer og skader over 100 under en volleyballkamp i nordvestre Pakistan.
Den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard utsettes for et drapsforsøk i sitt hjem.
Minst 75 mennesker omkommer som følge av jordskred og oversvømmelser i den brasilianske delstaten Rio de Janeiro. Oversvømmelsene fører også til at landets eneste atomkraftverk må stenges.
P5, P4s nye lokalradiokanaler i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, starter sine sendinger.
3. januar – Nye St. Franciskus Xaverius kirke i Arendal innvies.
4. januar –
Det 828 meter høye Burj Khalifa åpnes.
NRK Super lanserer egne nyhetssendinger for barn, Supernytt.
5. januar –
Islands president Olafur Ragnar Grimsson nekter å skrive under på en lov om tilbakebetaling av gjeld til England og Nederland, men krever at det blir folkeavstemning om loven.
6. januar –
Ny kulderekord for Buskerud med −38,9 °C på Dagali flyplass.
I timen mellom kl 8 og 9 settes det ny rekord for forbruk av strøm i Norge. 23 967 MWh/h blir brukt.
En sjølmordsbomber dreper seks politimenn ved byen Makhatsjkala i Dagestan, Russland.
Labour-politikerne Patricia Hewitt og Geoff Hoon prøver å samle nok stemmer i det britiske parlamentet til å avsette statsminister Gordon Brown. Populært kalt «snøkuppet» (snow coup).
7. januar –
Sju raketter blir avfyrt mot Israel fra Gaza. Israelske kampfly bomber tre mål i Gaza.
En 51 år gammel mann skyter mot personalet med en AK-47 på et ABB-kontor i den amerikanske byen St. Louis. Sju personer blir truffet av skuddene, hvorav tre av dem dør. Gjerningsmannen tar deretter sitt eget liv etter at bygningen blir omringet av politiet.
8. januar –
Spillerbussen til Togos herrelandslag i fotball blir beskutt med maskingevær når de ankommer Angola for å spille i Afrikamesterskapet 2010. Bussjåføren og to personer i lagets støtteapparat blir drept, mens flere blir alvorlig skadet. Separatistbevegelsen Kampen for frihet for Kabinda-enklaven skal ha stått bak angrepet.
Keep of Kalessin går til finalen i Melodi Grand Prix 2010 fra delfinalen i Ørland som første metal-band. Også Maria Haukaas Storeng går til finalen, mens Gaute Ormåsen og Bjørn Johan Muri går til «Siste sjansen» i Sarpsborg (30. januar).
10. januar – Kroatia avholder andre valgomgang i presidentvalget. Ivo Josipović blir valgt til Kroatias nye president med 60,3% av stemmene i andre valgomgang.
11. januar –
Chile blir det første søramerikanske land i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).
Luftkvaliteten i Bergen blir målt til den dårligste blant Europas byer.
12. januar –
Et jordskjelv på Haiti måler 7.0 på Richters skala, og gjør store skader i hovedstaden, blant annet på presidentpalasset. FNs hovedkvarter i landet kollapset.
Statens vegvesen offentliggjør at NCC skal utvide Nye Minnesundbrua og Julsrudbrua med ekstra felt.
Heineken overtar FEMSA Cerveza.
14. januar –
En sjølmordsbomber tar livet av minst 20 personer i byen Dihrawud i Afghanistan.
Tre bomber går av i byen Najaf i Irak og dreper minst 25.
Dommedagsklokka stilles ett minutt tilbake.
15. januar –
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité holder en åpen høring om de store problemene med NAV-reformen.
For å få ned luftforurensingen i Bergen innføres det et forbud som gjør at biler med registreringsnummer som slutter på et partall bare kan kjøre inn i byen på datoer som slutter med et partall, og det samme med oddetall.
Solformørkelse i Afrika og Asia.
16. januar – Norge topper som i fjor FNs liste over menneskelig utvikling, HDI.
17. januar –
Chile avholder andre valgomgang i presidentvalget. Den konservative Sebastián Piñera vinner, med 51,6% av stemmene.
Ukraina avholder første valgomgang i presidentvalget. Viktor Janukovytsj og Julija Tymosjenko går videre til andre valgomgang.
Den 67. Golden Globe-utdelingen avholdes. Avatar får prisen for beste film og beste instruktør, mens Meryl Streep mottar sin 7. Golden Globe-pris for sin rolle i Julie & Julia.
En minneplate for Rolf Adolf Hansen avdukes på Fevik.
Kamper mellom kristne og muslimer i den nigerianske byen Jos begynner. Flere hundre blir drept i løpet av de neste dagene.
18. – 24. januar – Tromsø Internasjonale Filmfestival arrangeres i Tromsø.
19. januar –
Republikaneren Scott Brown vinner et senatorsete i suppleringsvalget i Massachusetts.
Japan Airlines (JAL) erklæres konkurs.
20. januar – «Superveckan», som markerer begynnelsen på den svenske valgkampen, innledes med partilederdebatt i Riksdagen. Senere i uken er det radiodebatt og tv-debatt mellom partilederne.
21. januar – Anne Aasheim slutter som sjefredaktør i Dagbladet. Lars Helle blir konstituert som ny sjefredaktør.
23. januar – Seks tv-kanaler i Venezuela blir stengt fordi de ikke viser president Hugo Chávez' taler, noe som har vært lovbestemt siden desember 2009.
25. januar –
«Kjemiske Ali», Ali Hassan al-Majid, henrettes i Irak.
Ethiopian Airlines Flight 409 styrter i Libanon.
De nominerte til Spellemannprisen 2009 er plukket ut.
Avatar blir tidenes mest innbringende film.
Den norske soldaten Claes Joachim Olsson blir drept da hans CV9030N stormpanservogn kjører på en veibombe fire kilometer sørøst for Ghowrmach nord i Afghanistan. Taliban tar i ettertid på seg ansvaret for angrepet.
26. januar –
Hønefoss kirke brenner ned.
Sri Lanka avholder presidentvalg. Mahinda Rajapaksa blir gjenvalgt.
27. januar – Apple offentliggjør notatblokk-PC-en iPad.
31. januar –
Statoil og LUKoil signerer en 20 års kontrakt for West Qurna 2-feltet i Irak.
16 personer blir massakrert under en ungdomsfest i den meksikanske byen Juárez. De ble drept av en narkotikabande som trodde festdeltagerne var gjengmedlemmer.
==== Februar ====
1. februar –
Karen-Anne Gussgard går av som høyesterettsdommer etter 20 års tjeneste.
Bokhandelen P.M. Danielsen legges ned etter 117 års drift.
De nominerte til Den 30. Razzie-utdelingen blir annonsert.
2. februar –
De nominerte til Den 82. Oscar-utdelingen blir annonsert.
Vestsida skole i Søndre Land brenner ned.
Birgitta Ohlsson blir utpekt til Sveriges nye EU-minister. Hun etterfølger Cecilia Malmström.
3. februar –
I forbindelse med en sak om PSTs Facebook-side, viser Dagbladets forside en tegning av en gris som skriver Koranen. Trykkingen av tegningen skaper flere demonstrasjoner.
En 26 år gammel kvinne blir kidnappet i Asker. Hun blir funnet drept 25. februar.
4. februar – Den konservative amerikanske Tea Party-bevegelsen holder sin første nasjonale konvensjon i Nashville, Tennessee.
6. februar – Didrik Solli-Tangen vinner finalen i Melodi Grand Prix med Hanne Sørvaag og Fredrik Kempes sang «My Heart Is Yours».
7. februar –
To svenske NATO-soldater og en afghansk tolk blir skutt og drept vest for Mazar-e Sharif.
Kleen kraftverk i Middletown, Connecticut eksploderer med minst fem dødsfall.
Ukraina avholder andre valgomgang i presidentvalget. Viktor Janukovytsj får flertallet av stemmene.
8. februar –
Den offisielle IRA annonserer at de har kvittet seg med alle våpnene sine. Irish National Liberation Army bekrefter å ha gjort det samme. Et våpenamnesti i forbindelse med Langfredag-avtalen gikk ut 9. februar 2010.
Romfergen «Endeavour» skytes opp med kurs for Den internasjonale romstasjonen.
Laura Chinchilla velges til Costa Ricas neste president.
Sarath Fonseka, som kom på andreplass i det srilankiske presidentvalget, blir arrestert, beskyldt for planer om militærkupp.
9. februar –
Visepresident i Nigeria, Goodluck Jonathan, blir gitt presidentmakten av Nigerias parlament. Den valgte presidenten Umaru Yar'Adua har ikke vist seg offentlig siden 23. november året før.
SAS legger frem tall som viser at de tapte 3,4 milliarder svenske kroner i 2009. De annonserer samtidig en ny emisjon på fem milliarder svenske kroner.
10. februar – Dagbladet og VGs nettsider blir rammet av et Tjenestenektangrep fra tyrkiske IP-adresser.
11. – 21. februar – Filmfestivalen i Berlin arrangeres.
12. februar – Norges Høyesterett fastslår med seks mot fem stemmer at en lov Stortinget vedtok i 2007 om rederibeskatning strider mot Norges Grunnlov.
13. februar – Flere tusen afghanske, amerikanske og britiske styrker går til angrep mot Taliban-kontrollerte områder i Afghanistan i den største operasjonen siden invasjonen i Afghanistan i 2001, Operasjon Moshtarak.
13. februar – Charl Van Den Berg fra Sør-Afrika ble kåret til Mr Gay World 2010 i Oslo.
15. – 18. februar – Oslo Fashion Week arrangeres.
15. februar – Atten personer omkommer i en jernbaneulykke i Halle i Belgia.
17. februar – Argentina lager strengere sjøfartsregler i området rundt Falklandsøyene i et forsøk på å hindre britisk oljeboring ved øyene.
18. – 20. februar – by:Larm avholdes i Oslo.
18. februar –
Ivo Josipović overtar som Kroatias president.
Soldater gjennomfører militærkupp i Niger.
19. februar – Grunnstoffet Ununbium døpes om til Copernicium, etter astronomen Nikolaus Kopernikus.
20. februar –
Nederlands statsminister Jan Peter Balkenende og hans regjering går av etter uenighet om hvorvidt nederlandske soldater i Afghanistan skal trekkes tilbake i 2010 eller ikke.
Shabana Rehman Gaarder får Fredrikkeprisen.
En flomkatastrofe på Madeira etterlater minst 43 døde.
21. februar – USAs president Barack Obama legger fram et omforent forslag til helsereform i USA.
22. februar – Fler enn 40 høytstående offiserer i det tyrkiske militæret blir arrestert. De blir beskyldt for å ha planlagt et kupp.
24. februar –
Europakommisjonen vedtar å innlede medlemskapsforhandlinger med Island.
Den kidnappede kvinnen som ble bortført 3. februar, blir funnet drept i et turområde på Solli i Asker.
25. – 28. februar – On the Edge of Wrong blir arrangert i Cape Town i Sør-Afrika.
25. februar –
Viktor Janukovytsj blir innsatt som Ukrainas president.
Sjunkhatten blir Norges 40. nasjonalpark.
27. februar – Et jordskjelv på 8,8 Mw rammer Chile og utløser en tsunami.
==== Mars ====
4. mars
En politimann fra Grimstad blir påkjørt og drept da han forsøker å stoppe en bil på flukt fra en annen politipatrulje.
Programmet Lurt av Karlsen hadde premiere på TV 2.
5. mars – Kritikerprisene 2009 går til Espedal, Parr og Øverås.
6. mars –
Spellemannprisen 2009 blir arrangert i Oslo Spektrum. Alexander Rybak blir kåret til årets spellemann.
Den 30. Razzie-utdelingen finner sted i Barnsdall Gallery Theatre i Hollywood.
7. mars –
Den 82. Oscar-utdelingen finner sted i Kodak Theatre i Hollywood i Los Angeles i California. Kathryn Bigelow vinner som første kvinne Oscar for beste regi for The Hurt Locker, som også ble beste film.
Premieren på den tredje sesongen av dramaserien Himmelblå trekker 1 265 000 seere.
10. mars –
SVT1 avslører at GC Rieber, mot folkeretten og offisielle norske anbefalinger, importerer fiskeolje fra Vest-Sahara.
Sebastián Piñera blir innsatt som president i Chile.
11. mars –
Mykola Azarov blir valgt til statsminister i Ukraina.
I Casale i Aprilia i Italia åpner Statkraft sin første solpark.
Aschehoug og Gyldendal beslutter å avvikle Store norske leksikon.
12. mars – Lars Mæhle, Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund er blant vinnerne av Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur.
15. mars – Tom Egeland vinner Rivertonprisen.
21. mars – Vulkanutbrudd ved Eyjafjallajökull på Island.
22. mars – Representantenes hus i USA vedtar Barack Obamas omstridte forslag til helsereform.
23. mars – Åse Aulie Michelet slutter som konsernsjef i Marine Harvest.
24. mars –
Eiliv Austlid mottar post mortem Krigskorset med sverd for innsats i april 1940.
Tre personer omkommer under en jernbaneulykke på Sjursøya.
John Torrence Tate blir tildelt Abelprisen.
25. mars – Vestbygd skule blir pålagt å gi undervisning også på bokmål.
26. mars –
Operasjon Chashme Naw iverksettes i Afghanistan med norsk deltakelse.
En sørkoreansk korvett synker etter en uforklart eksplosjon.
27. mars – Klimakampanjen Earth Hour avholdes klokka 20:30.
28. mars –
Klokken stilles fram en time fra kl 2 til 3 natt til søndag 28. mars.
Ford avtaler å selge Volvo Personvagnar til det kinesiske selskapet Geely.
29. mars –
Minst 39 personer dør i to selvmordsbombeangrep på T-banen i Moskva.
Human Rights Watch avslører at Herrens motstandsarmé i desember 2009 massakrerte 321 personer i Kongo.
Kazuyo Sejima og Ryue Nishizawa blir tildelt Pritzker Architecture Prize.
30. mars –
Sofi Oksanen får Nordisk råds litteraturpris.
Large Hadron Collider setter ny energirekord for en menneskeskapt partikkelkollisjon.
=== Andre kvartal ===
==== April ====
4. april –
42 personer blir drept av tre bilbomber i Bagdad.
Et jordskjelv med styrke 7,2 på Richters skala rammer Mexico.
5. april –
Seks sjølmordsbombere angriper USAs konsulat i den pakistanske byen Peshawar. Tehrik-e-Taliban Pakistan tok på seg skylda.
STS-131 med romfergen «Discovery» skytes opp fra Kennedy Space Center.
6. april –
Minst 76 soldater blir drept i Øst-India av maoistopprørere.
25 gruvearbeidere dør i en eksplosjon nær Whitesville i Vest-Virginia, USA.
Sju bomber går av i et boligområde i Bagdad, og dreper minst 49 personer.
6. april – d.d. – Demonstrasjoner mot myndighetene i Kirgisistan.
7. april – Klimaforskeren James Hansen tildeles Sofie-prisen.
8. april –
Poreotix vinner America's Best Dance Crew.
Presidentene Barack Obama og Dmitrij Medvedev underskriver Start III – avtalen.
10. april –
Polens president Lech Kaczyński samt landets hærsjef, sentralbanksjef og flere andre polske politikere omkommer i en flyulykke ved Smolensk i Russland. Totalt omkommer 96 mennesker i flyulykken.
Politiske demonstrasjoner i Thailand mellom «rødskjortene» og soldater fører til at 20 mister livet og mer enn 800 blir skadet.
11. april –
Høyrepartiet Fidesz, ledet av Viktor Orbán, får absolutt flertall i første runde av Ungarns parlamentsvalg.
Euro-landene bestemmer seg for å gi Hellas et lån på 40 milliarder dollar, til en lavere rente en landet ville fått hos kommersielle aktører.
11. april – 15. april – Sudan avholder sine første frie valg siden 1986. Landet velger president og nytt parlament.
13. april – En kraftig storm treffer Bangladesh og det østlige India, og etterlater hundretusener av mennesker hjemløse.
14. april – Et jordskjelv rammer prefekturet Yushu i Kina.
14. april – d.d. – Aske fra Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd fører til stans i flytrafikken i flere land i Nord-Europa.
15. april – Kurmanbek Bakijev går av som president i Kirgisistan.
17. april – Trine Skei Grande velges til ny leder i Venstre etter Lars Sponheim.
19. april – Derviş Eroğlu vinner presidentvalget på Nord-Kypros foran sittende president Mehmet Ali Talat.
20. april –
President Mahinda Rajapaksas parti, Frihetsalliansen, vinner parlamentsvalget på Sri Lanka.
En eksplosjon på oljeriggen Deepwater Horizon fører til at elleve personer dør, og riggen synker. Oljebrønnen ble ikke stengt, og pøste ut olje flere måneder fremover.
26. april – Bjørvikatunnelen åpner østgående løp.
29. april – Dansens dag markeres over hele verden.
==== Mai ====
13. mai – Den thailandske generalen og en av lederne av Rødskjortene, Khattiya Sawasdipol, blir skutt i hodet av en skarpskytter mens han snakker med en journalist fra The New York Times i Bangkok.
14. mai – Den tidligere meksikanske senatoren Diego Fernández de Cevallos forsvinner. Cevallos kom på andreplass i Mexicos presidentvalg 1994.
19. mai – Den thailandske hæren bryter opp Rødskjortenes hovedkvarter under opprøret i Thailand i 2010. Rødskjortene setter fyr på flere bygninger i hovedstaden Bangkok, blant annet brenner CentralWorld ned til grunnen. 52 personer drept siden 13. mai.
20. mai – Fem malerier til en verdi av 800 millioner kroner blir stjålet fra Musée d'art moderne de la ville de Paris.
23. mai – Filmen Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives vinner Gullpalmen 2010. Den er regissert av Apichatpong Weerasethakul fra Thailand.
28. mai-9. juni – Streik i norske kommuner. Streiken blir en av de mest omfattende på tiår, og nesten 50 000 er i streik da partene blir enige.
29. mai – Finalen i Eurovision Song Contest 2010 går av stabelen på Telenor Arena i Bærum, like utenfor Oslo.
30. mai – AC/DC spiller for 40.000 mennesker på Valle Hovin stadion.
31. mai – Ni personer blir drept da israelske soldater border seks skip på vei til Gazastripen med nødhjelp.
==== Juni ====
Varmebølgen på den nordlige halvkule 2010
1. juni – Mustafa Abu al-Yazid, en av Al-Qaedas grunnleggere, blir drept i et droneangrep i Pakistan.
2. juni – Japans statsminister, Yukio Hatoyama, trekker seg etter åtte måneder fordi han ikke fikk flyttet den amerikanske basen på Okinawa. Naoto Kan etterfølger han.
4. juni – Green Day holder sin andre konsert i Norge.
7. juni – Meksikanske myndigheter i delstaten Guerrero oppdager en massegrav med 55 lik i en nedlagt sølvmine. Likene stammer fra den meksikanske narkotikakrigen.
8. juni – Californias innbyggere stemmer for en lov som gjør at det vil bli et felles primærvalg for alle partier, og bare de to som får flest stemmer går videre.
9. juni – FNs sikkerhetsråd vedtar nye sanksjoner mot Iran, på grunn av landets atomprogram. Brasil og Tyrkia stemmer mot sanksjonene, mens Libanon avsto.
10. juni – Sør i Kirgisistan bryter det ut opptøyer mellom kirgisere og usbekere. I løpet av den neste uken blir fler enn 190 mennesker drept, og 400 000 flykter fra området.
16. juni – USAs president Barack Obama holder sin første tv-tale fra Det ovale kontor. Talen handler om oljeutslippet i Mexico-gulfen.
17. juni – Administrerende direktør i BP, Tony Hayward, stiller til høring om oljeutslippet i Mexico-gulfen i en senatkomite.
18. juni –
Opposisjonen til den norske regjeringen stiller mistillitsforslag mot Olje- og energiminister Terje Riis Johansen fordi de mener Riis Johansen har holdt igjen informasjon i forbindelse med CO2-rensing av gasskraftverket på Mongstad. Forslag faller med 83 mot 86 stemmer.
Frankrikes tidligere statsminister Dominique de Villepin lanserer et nytt sentrum-høyre-parti: République Solidaire.
19. juni – Kronprinsesse Victoria av Sverige og Daniel Westling gifter seg i Storkyrkan ved Stockholms slott i Stockholm.
20. juni –
Første valgomgang i presidentvalget i Polen 2010 avholdes. Bronisław Komorowski og Jarosław Kaczyński går videre til neste valgomgang.
Juan Manuel Santos vinner presidentvalget i Colombia.
21. juni – Tidligere forsvarsminister Juan Manuel Santos vinner andre valgomgang i presidentvalget i Colombia 2010.
22. juni
En dommer i Louisiana opphever et moratorium mot dypvannsoljeboring, som ble innført etter Deepwater Horizon-ulykken.
Bybanen i Bergen, Norge, blir åpnet.
Mari Kiviniemi velges til Finlands nye statsminister.
23. juni – USA og NATOs øverstkommanderende i Afghanistan, general Stanley McChrystal, trekker seg fra stillingen etter en lengre artikkel i Rolling Stone, hvor McChrystal og medarbeiderne kommer med flere negative karakteristikker av president Obamas rådgivere.
24. juni –
12 ungdommer blir drept av et lyntog ved en jernbaneovergang i den spanske byen Castelldefels, nær Barcelona.
Frankrikes president Nicolas Sarkozy møter fotballspilleren Thierry Henry i Paris for å diskutere det franske landslagets dårlige VM-innsats. Dagen før hadde Sarkozy et møte med sin statsminister, sportsminister og statssekretær om den samme saken.
Julia Gillard blir utnevnt til Australias første kvinnelige statsminister. Kevin Rudd trakk seg etter at han ikke stilte til gjenvalg som partileder for Det australske Arbeiderparti.
25. juni – Moelv og Brumunddal får bystatus.
27. juni –
Flertallet i en folkeavstemning i Kirgisistan stemmer for en ny grunnlov, som blant annet innfører parlamentarisme
Fire norske soldater mister livet i Afghanistan.
29. juni – Pál Schmitt blir valgt til Ungarns president av Ungarns parlament.
30. juni – Christian Wulff blir valgt til ny president i Tyskland av en utvidet forsamling folkevalgte.
=== Tredje kvartal ===
==== Juli ====
Varmebølgen på den nordlige halvkule 2010
1. juli – Sverige avskaffer verneplikten.
3. juli – Roza Otunbajeva tas i ed som president i Kirgisistan. Hun har fungert som president siden opptøyene i april.
4. juli – Bronisław Komorowski vinner det polske presidentvalget.
7. juli – Sven Otto Littorin trekker seg brått som Sveriges arbeidsmarkedsminister under Almedalsveckan.
8. juli – Tre personer med oppholdstillatelse i Norge blir arrestert, mistenkt for å ville gjennomføre terroraksjoner.
10. juli –
1 million mennesker demonstrer i Barcelona for større katalonsk sjølstyre. En domstol sa tidligere i uken at det ikke var noe grunnlag for at Catalonia kunne kalle seg en nasjon.
Den europeiske romsonden Rosetta passerer asteroideen 21 Lutetia på sin ferd mot kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko.
11. juli –
Total solformørkelse synlig i Stillehavet og sørlige deler av Chile og Argentina.
Mer enn 60 personer blir drept i to bombeangrep i Ugandas hovedstad Kampala. Den somaliske islamistiske gruppen Al-Shabaab tar på seg skylden for angrepet, som gikk ut over to abrer som viste VM-finalen.
12. juli – Den norske overvåkningssatellitten AISSat-1 skytes opp.
13. juli – Fler enn 300 medlemmer av den italienske mafiaen blir arrestert, blant annet Domenico Oppedisano, den antatte lederen for mafiaorganisasjonen 'Ndrangheta.
15. juli – Argentina blir første søramerikanske land som tillater likekjønnet ekteskap.
19. juli – To passasjertog kolliderer i Sainthia i India, og minst 60 personer mister livet.
20. juli – 44 utenriksministre møtes i Kabul for å diskutere Afghanistans framtid med president Hamid Karzai. Karzai kunngjør at afghanske styrker skal ta over kontrollen fra de internasjonale styrkene i løpet av 2014.
22. juli –
Nettsamfunnet Facebook annonserer at de har passert 500 millioner registrerte medlemmer.
Den internasjonale domstolen i Haag erklærer at Kosovos uavhengighetserklæring ikke er i strid med folkeretten.
23. juli – Arkeologer finner en ny henge ved Stonehenge.
24. juli –
Fire ukrainere dør i en raftingulykke i Sjoa.
Minst 19 personer blir drept i det panikk oppstår under Love Parade i Duisburg, Tyskland.
To amerikanske soldater blir tatt til fange av Taliban i Afghanistan.
Åsne Seierstad taper rettssaken mot bokhandleres kone.
25. juli –
Militærøvelsen Invincible Spirit starter i Japanhavet.
Tyske Der Spiegel, britiske The Guardian og amerikanske The New York Times publiserer artikler basert på 92 000 hemmeligstempede filer som blir lekket samme dag på Wikileaks. Filene omhandler NATOs krigføring i Afghanistan. De tre publikasjonene har hatt tilgang på filene flere uker i forveien.
26. juli – En meningsmåling viser at det for første gang er flertall mot norsk EU-medlemskap blant partiet Høyres velgere.
27. juli – Oljeselskapet BP legger frem et kvartalsresultat som viser at selskapet har gått med 104 milliarder kroner i underskudd. Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har skylda. Samtidig meldte de at administrerende direktør Tony Hayward trekker seg.
30. juli – Airblue Flight 202 styrter nær Islamabad, og alle 152 om bord omkommer i den verste flyulykken i Pakistans historie.
==== August ====
1. august – Konvensjonen om klaseammunisjon trer i kraft.
5. august –
USAs senat godkjenner Elena Kagan til jobben som ny dommer i USAs høyesterett.
Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock, Rockheim, åpner.
7. august – Juan Manuel Santos tiltrer som president i Colombia.
10. august –
Verdens helseorganisasjon erklærer at svineinfluensaen ikke lenger er en pandemi.
Japans statsminister Naoto Kan beklager landets kolonisering av Korea (bildet) mellom 1910 og 1945.
Et fly av typen de Havilland Canada DHC-3 Otter kræsjer i Alaska. Tidligere senator Ted Stevens er blant de fem som omkommer, mens tidligere NASA-sjef Sean O'Keefe overlever.
11. august – Paul Kagame gjenvelges som president i Rwanda.
17. august – Militærøvelsen Ulchi Freedom Guardian starter, der Sør-Korea og USA deltar.
19. august – De siste amerikanske kampstyrkene forlater Irak. USA har fortsatt omkring 50 000 soldater igjen i landet, som hovedsakelig skal drive med opplæring.
21. august – Verken Det australske arbeiderparti eller De liberalkonservative får rent flertall i parlamentsvalget i Australia 2010.
23. august –
Sju personer blir drept under gisselaksjon i Manila. En politimann kapret en buss med turister fra Hongkong.
I Chile får man kontakt med 33 personer som har sittet innelåst 700 meter under bakken siden 5. august.
24. august – Medlemmer av Al-Shabaab stormer et hotell i Mogadishu. Minst elleve medlemmer av det somaliske overgangsparlamentet blir drept.
==== September ====
1. september –
30 personer blir drept og 250 skadet etter tre selvmordsangrep i Lahore, Pakistan.
Minst seks personer blir drept av politi under en demonstrasjon i Mosambiks hovedstad Maputo. Demonstrantene protesterte mot høye matpriser. Demonstrasjonene fortsetter de neste dagene.
På grensen mellom Armenia og Aserbajdsjan er det trefninger, som fører til at flere soldater blir drept.
President Obama erklærer at krigen i Irak er over.
2. september – Nesten hele byrådet i den brasilianske byen Dourados blir arrestert, mistenkt for korrupsjon.
3. september –
Urnes stavkirke blir gjenåpnet i restaurert stand med H.M. Dronningen til stede.
Det går et kvikkleireskred ved Lyngseidet.
Tyfonen Kompasu rammer Øst-Asia.
Et jordskjelv som måler 7.1 på Richters skala har episenter nær Christchurch på New Zealand.
5. september –
Den baskiske motstandsgruppa ETA kunngjør ensidig våpenhvile.
Folkeavstemning i Moldova om presidenten skal velges direkte av folket. Valget godkjennes ikke fordi kun 30,3% av befolkningen deltar i valget.
6. september – Minst 54 mennesker omkommer i Guatemala som følge av en rekke jordskred utløst av det tropiske lavtrykket 11-E.
7. september – Tre uker etter valget blir det klart at Australias statsminister Julia Gillard får fortsette i jobben. Tre uavhengige kandidater, samt De grønnes kandidat støtter Gillard.
8. september – Sri Lankas parlament endrer grunnloven med 161 stemmer mot 17, slik at presidenten kan sitte fler enn to perioder og får større innflyttelse når posisjoner skal fylles.
9. september – Indonesias president Susilo Bambang Yudhoyono og Pakistans president Asif Ali Zardari er blant de mange som krever at den planlagte brenningen av koraner i Florida 11. september stoppes.
10. september –
En bombe sprenges på et hotell i København. En person blir arrestert, mistenkt for å ville gjennomføre terrorisme.
25 personer blir drept i løpet av et døgn i den meksikanske byen Ciudad Juárez.
11. september – Salvatore Giunta blir den første personen siden Vietnamkrigen som mottar tapperhetsmedaljen Medal of Honor i live.
12. september – Tyrkias befolkning stemmer for grunnlovsforslag foreslått av regjeringen.
30. september – Ecuadors president Rafael Correa, blir holdt fanget av politifolk, men blir senere reddet av lojale politistyrker. Ecuadors kongress ble samme dag stormet av politistyrker, som var sinte over at lønnen ble satt ned.
=== Fjerde kvartal ===
==== Oktober ====
13. oktober – Alle 33 som var innesperret ble reddet etter gruveulykken i Copiapó.
==== November ====
1. november –
58 gisler, gisseltakere og politi ble drept i Bagdad da politiet stormet en kirke hvor mer enn hundre personer ble holdt som gisler.
Russlands president Dmitrij Medvedev besøkte øya Kunasjir (Kunashiri) i øygruppen Kurilene. Besøket førte til at Japan kalte hjem sin ambassadør i Moskva.
7. november – En kenyansk politimann dreper ti personer i byen Siakago.
8. november –
12 personer ble kvalt eller knivstukket i den russiske byen Krasnodar. Massakren har koblinger til toppen i Krasnodar fylke.
Michel Houellebecq vinner Goncourt-prisen for La Carte et le Territoire.
19. november – Jan Mayen ble fredet som naturreservat.
20. november – Junior Eurovision Song Contest 2010 i Minsk i Hviterussland.
23. november – Nord-Korea bombet den sørkoreanske øya Yeonpyeong. To soldater og to sivile ble drept, i den største trefningen mellom de to landene siden Korea-krigen.
24. november –
Generalstreik i Portugal. Portugals regjering ønsker å kutte lønnen til offentlige ansatte, fryse pensjonen og øke skattene.
Blaise Compaoré ble gjenvalgt som president i Burkina Faso. Han fikk 81% av stemmene.
25. november – Sør-Koreas forsvarsminister Kim Tae-Young trakk seg etter at han fikk kritikk for treg respons til Nord-Koreas angrep noen dager tidligere.
30. november – Ny liturgi trer i kraft i den norske kirke 1. søndag i advent. Den nye liturgien består av ny høymesse og alterbok, ny tekstbok og ny salmebok
==== Desember ====
4. desember – Spania innførte unntakstilstand for første gang siden Francos diktatur. Årsaken var en ulovlig streik blant landets flyveledere, som førte til at luftrommet var stengt i et døgn. Etter trussel om arrestasjon kom flyvelederne tilbake.
7. desember – World of Warcraft: Cataclysm release
19. desember – Norges håndball jenter vinner EM.
20. desember – Jordskjelv i Iran.
21. desember – Total måneformørkelse.
== Jubileer ==
=== Andre ===
50 år siden Wenche Myhre ga ut sin første plate.
== Personer ==
=== Dødsfall ===
== Musikk ==
1. januar, Det amerikanske grunge-bandet Soundgarden samles igjen etter 12 års pause.
22. januar, The Pink Robots blir kåret til Årets Urørt 2010 med sangen «Curly».
25. januar, Pegasus utgir albumet Rotløs.
4. februar, Jack Dalton vinner Zoom Urørt 2010.
13. februar, Wenche Myhre har konsert i Folketeatret i Oslo
27. mai, Bryan Adams hadde konsert på Sentrum Scene i Oslo
27. mai, Wenche Myhre har konsert ved Karpedammen på Akershus festning
28. mai, Bryan Adams hadde konsert på Odderoyal Live Festival i Kristiansand
30. mai, AC/DC spiller sin 3. konsert i Norge på 2 år, og fyller nok en gang Valle Hovin stadion med 40.000 tilskuere.
13. september, Linkin Park utgir albumet A Thousand Suns
11. oktober, Pegasus utgir albumet 5'ern.
5. desember, Elton John hadde konsert i Oslo Spektrum
== Sport ==
== Nobelprisvinnere ==
Fysikk – Andre Geim og Konstantin Novoselov
Kjemi – Richard F. Heck, Ei-ichi Negishi og Akira Suzuki
Medisin – Robert G. Edwards
Litteratur – Mario Vargas Llosa
Fred – Liu Xiaobo
Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – Peter Diamond, Dale Mortensen og Christopher A. Pissarides
== Referanser == | 2010 (MMX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.Kalender 2010 med svenske helligdager (besøkt 16. | 7,546 | 7,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Massedrapet_p%C3%A5_Ut%C3%B8ya | 2023-02-04 | Massedrapet på Utøya | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:AUF', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Buskeruds historie', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Holes historie', 'Kategori:Massakrer i Norge', 'Kategori:Masseskytinger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Terrorangrepene i Norge 2011'] | Massedrapet på Utøya var det andre av to sekvensielle terrorangrep som ble utført mot den norske regjering og en politisk sommerleir i Buskerud, 22. juli 2011. Kort tid etter et bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo Sentrum skjedde et massemord på en sommerleir på Utøya i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud, nåværende Viken.
Leiren var arrangert av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet (Ap). En bevæpnet mann forkledd som en politimann åpnet ild mot deltakerne. I alt 69 mennesker ble drept og 66 ble skadet.
Politiet pågrep og arresterte Anders Behring Breivik, en 32 år gammel nordmann, for massedrapet på Utøya. Han ble senere dømt i Oslo tingrett til 21 års forvaring for bombeangrepet mot Regjeringskvartalet og skytingen på Utøya.
| Massedrapet på Utøya var det andre av to sekvensielle terrorangrep som ble utført mot den norske regjering og en politisk sommerleir i Buskerud, 22. juli 2011. Kort tid etter et bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo Sentrum skjedde et massemord på en sommerleir på Utøya i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud, nåværende Viken.
Leiren var arrangert av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet (Ap). En bevæpnet mann forkledd som en politimann åpnet ild mot deltakerne. I alt 69 mennesker ble drept og 66 ble skadet.
Politiet pågrep og arresterte Anders Behring Breivik, en 32 år gammel nordmann, for massedrapet på Utøya. Han ble senere dømt i Oslo tingrett til 21 års forvaring for bombeangrepet mot Regjeringskvartalet og skytingen på Utøya.
== Gjerningsmannens ankomst ==
Gjerningsmannen Anders Behring Breivik var utkledd som politi og ble skysset ut til Utøya av MS «Thorbjørn» for angivelig å «gjennomføre en kontroll i forbindelse med det nylige bombeattentatet i Oslo», som han selv sto bak. Han ankom til Utøykaia i en sølvgrå varebil, viste legitimasjon, sa at han var utsendt for å sjekke sikkerheten, og at dette var ren rutine i forbindelse med angrepet. Breivik var ikledd skuddsikker vest og bevæpnet med en pistol av typen Glock 34 og en rifle av typen Ruger Mini-14 med kikkertsikte.
== Skytingen ==
Ca. kl 17:21 begynte Breivik å avfyre skudd på stedet. Nordre Buskerud politidistrikt mottok melding om skytingen kl 17:26. Oslo politidistrikt ble informert om situasjonen på Utøya kl 17:25. Skrekkslagne deltagere på arrangementet ba også om hjelp på Twitter. Skytingen startet under to timer etter bombeattentatet i Oslo og varte i litt over en time. Breivik benyttet en Ruger Mini-14 Ranch Rifle, en halvautomatisk rifle med 30 skudds magasin, og en Glock 34-pistol. Han hadde med seg ti 30-skudds magasiner til rifla og seks til pistolen. Fire av disse var 31-skudds, mens to var 17-skudds. Ut fra gjenværende ammunisjon er det estimert at det totalt ble løsnet 297 skudd. 121 med pistolen og 176 med rifla.Forskjellige kilder oppgir at det var fra 560 til 700 ungdommer på Utøya. Dommen mot Breivik hevder det var 564 personer på øya. Mange flyktet ved å svømme over til fastlandet, en distanse på minimum 550 m, og over 200 ble berget opp av vannet av småbåter, hovedsakelig ført av ferierende.
=== Ofre ===
Se også Liste over personer som døde i terrorangrepet i Norge 2011Sundvolden Hotel ble nyttet som senter for overlevende og pårørende. I dagene etter hendelsen ble det satt opp et midlertidig pressesenter i området. Her møtte også kongefamilien og norske statsråder.
De første rapportene fredag kveld anslo antall døde til ca ti. Dødstallene viste seg snart å være betraktelig høyere enn dette. Natt til lørdag ble tallet av politiet oppgitt å være minst 80 døde, lørdag morgen presisert til 84. Mandag 25. juli ble tallet døde nedjustert til 67 mennesker funnet drept, omkommet ved drukning, eller død etter ankomst på sykehus. Etter at alle var identifisert, var det totale antall døde etter skytingen på Utøya 69 personer: 65 personer ble drept på Utøya, én døde på ferjekaien på fastlandet, én døde under båtturen til ferjekaien, én druknet og én ble erklært død på Ullevål sykehus. 32 av de døde var under 18 år, de to yngste 14 år. Medianalderen av de omkomne var 18 år og gjennomsnittsalderen 19.7 år.
Totalt ble 58 personer ført til sykehus. Ringerike sykehus mottok og behandlet 35, Bærum sykehus syv, Drammen sykehus én og Ullevål sykehus 15 skadde personer.
== Pågripelsen ==
Den første politipatruljen fra Hønefoss politistasjon var fremme ved Utøykaia ca. kl 17:50. Et kvarter senere ankom beredskapstroppen «Delta» til området i biler fra Oslo. De ankom til oppmøtestedet ved Storøya ca. kl 18:07. To tjenestemenn fra Hønefoss politistasjon kom til oppmøtestedet like etter i en RIB-båt. Åtte mann fra «Delta» og en fra Hønefoss gikk om bord i båten. Under opplastingen tok RIB-båten inn noe vann. Noen hundre meter etter avgang stoppet motoren, trolig som følge av vann i bensin. To minutter senere tok de over en sivil båt som ble sendt mot dem av politipatruljen ved Utøykaia. Ti tjenestemenn gikk over i denne båten, mens føreren av politibåten og føreren av den sivile båten ble igjen i politiets RIB-båt. Litt senere ankom et samboerpar i en raskere sivil båt for å hjelpe til. Fire mann fra beredskapstroppen gikk over i denne båten. For ikke å tape mer tid kjørte samboerparet beredskapstroppen i land på Utøya. De gikk i land ca. kl 18:25. Noen minutter senere ankom den sivile båten politiet først tok over, med de resterende seks tjenestemennene. En tredje båt ankom noen sekunder senere. Politiet pågrep gjerningsmannen kl 18:34.. Da gjerningsmannen ble pågrepet, hadde han fortsatt en betydelig mengde ammunisjon igjen.Gjerningsmannen ble raskt identifisert som den 32 år gamle Anders Behring Breivik. I ettertid ble det kjent at det var samme mann som sto bak bombeattentatet i Oslo. Like før midnatt aksjonerte politiet mot morens leilighet på Skøyen i Oslos vestkant. Senere på natten gjennomsøkte politiet også gården utenfor Rena i Åmot kommune, som han hadde leid bare noen måneder tidligere. Den 23. juli ble han siktet for både bombeangrepet i Oslo og skytingen på Utøya. Han ble siktet for terrorisme etter § 147a i Straffeloven, med en strafferamme på inntil 21 års fengsel.Forsvarets bombegruppe reiste også til øya for å lete etter eksplosiver, uten at det ble funnet noe.Fungerende politimester i Oslo, visepolitimester Sveinung Sponheim, stadfestet at skytteren ikke jobber eller har jobbet i politiet.
== Taler på Utøya rundt tidspunktet for skytingen ==
Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland holdt et innlegg om sin politiske karrière, og forlot Utøya noen timer før skytingen. Statsminister Jens Stoltenberg skulle ifølge programmet besøke sommerleiren dagen etter og holde tale kl 11:00.
== Tidslinje ==
Hovedartikkel: Tidslinje for terrorangrepet i Norge 2011
16:55 Anders Behring Breivik ankom Utøykaia.
16:57 Melding over sambandet om at en «polititjenestemann» vil over til Utøya.
17:15 Breivik ble satt på land på Utøya fra fergen MS «Thorbjørn».
17:21 Breivik løsnet de første skuddene.
17:25 Fergen MS «Thorbjørn» dro fra Utøya med ni personer om bord.
17:25 Oslo politidistrikt mottok melding om skytingen på Utøya.
17:26 Nordre Buskerud politidistrikt mottok melding om skyting på Utøya.
17:52 Første politipatrulje ankom til Utøykaia, men måtte vente på en «egnet båt».
18:07 Beredskapstroppen ankom til oppmøtestedet ved Storøya.
18:26 Breivik ringte politiet for å overgi seg.
18:27 Beredskapstroppen ble satt i land på Utøya.
18:34 Breivik ble anholdt på sydspissen av øya.
== Anholdelse av overlevende ==
Etter politiets ankomst til Utøya ble en 17-årig overlevende som representerte Akershus AUF, anholdt, avkledd og satt på glattcelle i samme hus som Breivik. Offeret, som hadde tsjetsjensk bakgrunn, tilbrakte 17 timer i politiets varetekt. Advokat Harald Stabell kritiserte offentlig at 17-åringens foresatte ikke ble varslet, og at avhør fant sted uten tilbud om advokat.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kjetil Stormark (2011). Da terroren rammet Norge : 189 minutter som rystet verden. Kagge Forlag. ISBN 9788248911609.
Alexandra Bech Gjørv med flere (22. juli-kommisjonen) (2012). NOU 2012:14 : Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo. ISBN 9788258311482.
Bjørn og Aase Margrethe Juvet (2012). Med livet som innsats: Historien om en redningsaksjon på Utøya 22.juli 2011. Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 9788205427204. | 2011 (MMXI) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag og begynte på en lørdag. | 7,547 | 7,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapringen_av_Valdresekspressen_2013 | 2023-02-04 | Kapringen av Valdresekspressen 2013 | ['Kategori:2013 i Norge', 'Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Drap', 'Kategori:Hendelser i 2013', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Årdals historie'] | Kapringen av Valdresekspressen 2013 skjedde den 4. november 2013 på fylkesvei 53 øst for tettstedet Øvre Årdal da en buss på ruten Valdresekspressen ble kapret. Sjåføren og begge passasjerene ble i løpet av kort tid drept med kniv.
| Kapringen av Valdresekspressen 2013 skjedde den 4. november 2013 på fylkesvei 53 øst for tettstedet Øvre Årdal da en buss på ruten Valdresekspressen ble kapret. Sjåføren og begge passasjerene ble i løpet av kort tid drept med kniv.
== Hendelsesforløp ==
Den 4. november 2013 rundt klokken 17.30 ble en buss kapret på langdistanseruten Valdresekspressen mellom Årdalstangen og Oslo. Ruten drives av selskapet NOR-WAY Bussekspress. Kapringen skjedde på strekningen mellom tettstedet Øvre Årdal i Årdal kommune i Sogn og Fjordane og Tyin i nabokommunen Vang i Oppland.
Under kapringen ble sjåføren og begge passasjerene drept ved at kapreren påførte dem knivstikk. Ved pågripelsen hadde kapreren selv stikkskader.
Kapreren ble pågrepet av brannvesenet og ambulansepersonell og deretter overlatt til politiet da disse ankom.
== Gjerningsmann og ofre ==
=== Gjerningsmannen ===
Busskapreren var en mannlig asylsøker født i 1982 med opprinnelse i Sør-Sudan. Mannen hadde fått avslag på asylsøknad, og kapringen skjedde dagen før han skulle returneres til Spania, hvor han opprinnelig søkte om asyl.Gjerningsmannen ble innlagt på psykiatrisk avdeling ved Sandviken sykehus i Bergen, men ble senere overført til Bergen fengsel. I 2014 døde han av skader han pådro seg etter å ha kastet seg fra et tak i fengselet.
=== De døde ===
19 år gamle Margaret Molland Sanden fra Årdalstangen, som studerte ved Høgskolen i Oslo
53 år gamle Brahim Khoya svensk statsborger på vei hjem til Göteborg, etter å ha jobbet 2 måneder ved Årdal Bo og Omsorgssenter.
55 år gamle Arve Kvernhaug bosatt i Bagn, men opprinnelig fra Lier, som var sjåfør på bussen.
== Referanser == | 2013 (MMXIII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. | 7,549 | 7,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Andreas_Larssen | 2023-02-04 | Lars Andreas Larssen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Hadsel kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lars Andreas Larssen (1935– 2014) var en norsk skuespiller som var ansatt en årrekke ved Nationalteatret.
| Lars Andreas Larssen (1935– 2014) var en norsk skuespiller som var ansatt en årrekke ved Nationalteatret.
== Biografi ==
Larssen vokste opp i Hadsel kommune i Nordland. Han ble utdannet ved Statens teaterskole.
Han scenedebuterte i 1958 i stykket Cherrys have på Folketeatret. Han var deretter ansatt ved Rogaland Teater i perioden 1959–1962, og siden 1968 ved Nationaltheatret. Larssen var også sentral i etableringen av Teatret på Torshov hvor han særlig gjorde furore som komiker i Dario Fos Vi betaler ikke. Han spilte ellers i flere Ibsen-stykker.
Hans første filmrolle var i filmen Ni liv fra 1957. Han hadde en mer sentral rolle som «biskopens sønn» i filmen Herren og hans tjenere fra 1959 og som ordfører i filmen Piratene fra 1983. Han hadde for det meste biroller på film.
På TV var han kjent i rollen som rektor i familieserien Borgen skole som gikk på NRK i perioden 1988–1991. Han spilte prest og eidvollsmannen Jonas Rein i TV-serien 1814 (1989) og hotellbestyrer i krimserien Dødelig kjemi (1993). Utover dette hadde han en del sentrale roller i Fjernsynsteatret. Blant annet som opponenten i Tolv edsvorne menn (1982), H. C. Andersen i Fra regnormenes liv (1984) og den middelaldrende Antoinus Adamsen i Siste tog til Påfuglland (1984).
Sammen med kona Sonja Lid startet han i 1962 Fredskontoret i Stavanger. Etter hvert vokste det fram fredskontor i en rekke byer. Han var styremedlem i Norsk Kvinnesaksforenings lokallag i Oslo fra 1968.I 2004 fikk han en del omtale i mediene etter at han i debattprogrammet Redaksjon EN hadde kommet med harde utfall mot de ansvarlige for humorprogrammet Team Antonsen. Årsaken var noen innslag som omhandlet nordlendinger, blant annet «Joker nord» og Kari Bremnes, som Larssen oppfattet som en hån av både Nord-Norge og nordlendinger. Men ikke alle var enig i Larssens kritikk. Den Tromsø-baserte avisa Nordlys stilte seg negativ til hans reaksjoner, og på lederplass ble det skrevet at «Larssen ble truffet av det moderne Nord-Norge». Larssen ba senere om unnskyldning for sin reaksjon og opptreden, og deltok senere i selvironiske gjesteinnslag i Team Antonsen.
I august 2007 opplyste hans samboer, Monna Tandberg, at Larssen led av Alzheimers sykdom og at sykdommen hadde blitt merkbar allerede i 2003. Dette året fikk Larssen såpass store problemer med å huske teksten til en forestilling han hadde spilt i mange ganger før, nærmere bestemt Peer Gynt-spelet på Gålå, at han måtte be om avløsning. Etter dette gav han opp scenelivet. Tandberg gikk ut til mediene med dette fordi hun ønsket større åpenhet rundt sykdommen for å hjelpe de som er rammet og deres pårørende.
== Familie ==
Lars Andreas Larssen er far til forfatteren Vetle Lid Larssen og filmskaperen Gaute Lid Larssen som han hadde fra sitt første ekteskap med forfatteren og skuespilleren Sonja Lid. Siden ble han gift med Thrine Naumann og med henne fikk han sønnen Lars Larssen Naumann som er musiker og medlem i duoen Multicyde. Ekteskapet ble oppløst etter en tid. Etter det ble han samboer med skuespilleren Monna Tandberg. Han var bror til Høyre-politiker og tidligere ordfører i Bergen Trude Drevland.
== Filmografi ==
1957: Ni liv … Amund, kjelketrekker
1959: Herren og hans tjenere … Leif Helmer
1970: Douglas
1970: Døden i gatene
1971: Rødblått paradis … Fenriken
1972: Lukket avdeling
1973: Brannen … Bærer #2
1973: Kanarifuglen … Jenssen
1973: Anton … Johs Bakken jr.
1974: Bortreist på ubestemt tid
1975: Faneflukt
1977: Karjolsteinen … Læreren
1977: Kosmetikkrevolusjonen … Skyggen
1978: Pøbel
1978: Operasjon Cobra
1979: Kjærleikens ferjereiser
1979: Rallarblod … Jensa-Jens
1979: Ingen roser… takk … Lars
1980: Nedtur … Redaktøren
1980: Belønningen … Terje
1981: Sølvmunn … Mann på fly
1981: Martin … Gymnastikklæreren
1981: Forfølgelsen … Glaser
1983: Piratene … Ordfører
1984: Høvdingen … Takstmann
1985: Noe helt annet … Forsvarer
1986: Nattseilere … Læreren
1993: Secondløitnanten … Bjelland
1995: Kjærlighetens kjøtere … Dommer
1999: Olsenbandens siste stikk … Mentalpasient
== TV-opptredener ==
1977: Solospill … Benny Larang (TV-serie)
1984: Fra regnormenes liv … H. C. Andersen (Fjernsynsteater)
1985: Vill, Villere, Villaveien … Mann i Elskerparet (TV-serie)
1988: Borgen skole … Rektor (TV-serie)
1992: Dødelig kjemi … Jon Holmen (TV-serie)
1993: Mot i brøstet … Gundersen (2 episoder, tv-serie)
1997: Tre på toppen … Sivert (TV-serie)
== Radioteater ==
1975: Gjengjeldelsen … Sven Skårmann
1975: Millionærdatter Kidnappet … Fullmektig Olsen
1976: Adrian Posepilt … Gullsmed Herman Bauer
1977: Hunden fra Baskerville … Mr. Stapleton
1979: Fallet … Philip Marlowe
1982: Vertshuset Jamaica … Francis Davey
1983: Mannen med Mitt Ansikt … James Peace
1983: Den Fordømtes Villa … Septimus Goodlow
1984: Hva Skal vi Gjøre med Penny? … Rupert
1984: Storhertuginnen av Storsalen … Generalkonsul Bjerkebekk
1984: Den store søvnen … Philip Marlowe
1987: Lev Farlig … Dr. Felix Hahn
1989: Ekko fra Glemte Graver … Eddie
1991: Kvinnen i Sjøen … Philip Marlowe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Andreas Larssen på Internet Movie Database
(no) Lars Andreas Larssen hos Filmfront
(no) Lars Andreas Larssen hos Nationaltheatret
(no) Lars Andreas Larssen hos Sceneweb
(sv) Lars Andreas Larssen i Svensk Filmdatabas
(da) Lars Andreas Larssen på Filmdatabasen
(en) Lars Andreas Larssen på AllMovie
(en) Lars Andreas Larssen hos The Movie Database
(no) Lars Andreas Larssen i Scenewebarkivet.
(no) NRK: Lars Andreas Larssen på sokkel (6. juli 2008) | 2014 (MMXIV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. | 7,550 | 7,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2015 | 2023-02-04 | 2015 | ['Kategori:2015'] | 2015 (MMXV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag.
| 2015 (MMXV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag.
== Hendelser ==
=== Første kvartal ===
==== Januar ====
1. januar
Litauen innførte euro som offisiell valuta.
Post- og teletilsynet skiftet navn til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.
I Sverige ble Polismyndigheten etablert som enhetlig politietat etter sammenslåing av Rikspolisstyrelsen, 21 lensvise politimyndigheter og Statens kriminaltekniska laboratorium.
Norge innfører allmenn verneplikt for begge kjønn, og blir det første NATO-landet med kjønnsnøytral verneplikt
7. januar
Terrorangrep i Paris: Det satiriske tidsskriftet Charlie Hebdos redaksjon i Paris ble utsatt for et attentat hvor tolv ble drept.
En bilbombe eksploderte i Jemens hovedstad Sana. Minst 38 mennesker ble drept og flere enn 60 ble skadet.
10. januar
Ekstremværet Nina traff Vestlandet.
En selvmordsbomber angrep en kafé i Tripoli, Libanon. 7 mennesker ble drept og 30 skadet.
11. januar – I Mosambik ble det erklært 3 dagers landesorg fordi 69 mennesker døde etter å ha drukket forurenset hjemmelaget øl.
23. januar – Salman av Saudi-Arabia overtok som konge av Saudi-Arabia etter sin bror Abdullah av Saudi-Arabia som døde.
==== Februar ====
14. februar - Tre personer ble drept under et terrorangrep i København. Et debattmøte ble først angrepet, hvor en tilhører ble drept. Deretter ble to personer drept ved Københavns synagoge.
==== Mars ====
5.–8. mars - IS ødela oldtidsbyene Nimrud, Hatra og Dur-Sharrukin.
6. mars – NASAs romsonde Dawn ankom dvergplaneten Ceres.
17. mars – Valget i Israel 2015, valg til Israels nasjonalforsamling, Knesset
20. mars – Total solformørkelse over bl.a. Færøyene og Svalbard. Delvis solformørkelse over bl.a. Syd-Afrika, Syd-India og Antarktis.
24. mars – Germanwings Flight 9525 styrtet i de franske Alpene med 150 personer om bord.
=== Andre kvartal ===
==== April ====
25. april
Et jordskjelv med momentmagnitude 7,8 rammet Nepal. Minst 7 000 personer omkom.
Jordskjelvet utløste et snøskred på Mount Everest som drepte minst 19 personer – den dødeligste dagen i fjellets historie.
30. april – Romsonden MESSENGER krasjet (som planlagt) mot Merkur etter å ha gått i bane rundt planeten siden 2011.
==== Mai ====
1. mai – 31. oktober – Expo 2015 ble arrangert i Milano i Italia.
7. mai - De konservative vant rent flertall under parlamentsvalget i Storbritannia 2015. SNP vant 56 av Skottlands 59 distrikter.
12. mai - Et stort etterskjelv rammet Nepal.
17. mai - Ni personer ble drept og 18 skadet under et møte med konkurrende motorsykkelgjenger i Waco, Texas. 177 personer ble arrestert.
20. mai - MERS-CoV-viruset ble for første gang oppdaget i Sør-Korea.
23. mai - Under en folkeavstemning i Irland stemte 62 % for å innføre likekjønnet ekteskap.
==== Juni ====
1. juni - Skipet Dongfang zhi xing sank i elva Chang Jiang med 465 personer ombord. Kun 14 overlevde.
2. juni - Presidenten i FIFA, Sepp Blatter, erklærte at han ville innkalle til ekstraordinær generalforsamling hvor han ville trekke seg.
17. juni - Ni mennesker blir skutt og drept i en kirke i byen Charleston i Sør-Carolina, USA. Motivet for drapene er hvitt overherredømme.
26. juni – homofilt ekteskap ble vedtatt lovlig i alle stater i USA.
30. juni – Flyulykken i Medan 2015: Et Lockheed C-130 Hercules styrtet i et boligområde kort tid etter avgang fra Medan, Indonesia. 139 mennesker omkom.
=== Tredje kvartal ===
==== Juli ====
14. juli –
Den amerikanske romsonden New Horizons passerte dvergplaneten Pluto.
Atomavtalen med Iran, inngått mellom Iran og Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, USA, Tyskland og EU, ble presentert i Wien.
20. juli – USA og Cuba gjenopprettet diplomatiske forbindelser, etter over 50 års opphold.
31. juli – IOKs 127. kongress i Kuala Lumpur valgte Beijing som arrangørby for vinter-OL 2022.
==== August ====
6. august –
Andrzej Duda ble innsatt som Polens sjette president.
Den nye Suezkanalen åpnet.
11. august – Det brant i en svensk turistbuss i Gudvangatunnelen, 37 personer ble evakuert, fire ble skadet.
16. august – Trigana Air Service Flight 267 styrtet i Indonesia. Alle 54 ombord omkom.
19. august – Sebastian Coe ble valgt til ny leder i det internasjonale friidrettsforbundet.
==== September ====
3. september – Otto Pérez Molina gikk av som president i Guatemala etter korrupsjonsanklager.
4. september – Den nye postloven ble godkjent. Den opphever Posten Norges monopol på brevpostformidling fra 2016.
9. september – Elisabeth II av Storbritannias regjeringstid passerte 63 år, 7 måneder, og 4 dager og forbigikk dermed Victorias i lengde.
11. september – Trældaltunnelen i Narvik åpnet.
12. september – Jeremy Corbyn ble valgt til leder av Labour Party i Storbritannia.
14. september – Kommunestyre- og fylkestingsvalg i Norge.
16. september – Jordskjelvet i Chile 2015.
20. september – Parlamentsvalg i Hellas.
24. september – Mina-tragedien i Saudi-Arabia. Minst 2 070 pilegrimer ble drept i trengsel.
=== 4. kvartal ===
==== Oktober ====
15. oktober – Storelgen, som da var verdens største elgstatue, ble avduket i Stor-Elvdal.
==== November ====
13. november – Terrorangrep i Paris
==== Desember ====
12. desember – På klimatoppmøtet i Paris ble det enighet om Parisavtalen.
19. desember – Et snøskred i Longyearbyen tok med seg ti hus. Én person omkom.
== Musikk ==
=== Konserter ===
21. februar, Alt-J (∆) hadde konsert i Oslo Spektrum
17. mars, Nicki Minaj hadde konsert i Oslo Spektrum
19. mars, Paul Simon og Sting hadde konsert i Oslo Spektrum
20. mars, Bryan Adams hadde konsert i Oslo Spektrum
20. mars, Katy Perry hadde konsert i Telenor Arena
22. mai, Ariana Grande hadde konsert i Oslo Spektrum
8. juni, Mark Knopfler hadde konsert på DNB Arena i Stavanger
9. juni, Mark Knopfler hadde konsert på Bergenhus festning
10. juni, Mark Knopfler hadde konsert på Frognerbadet i Oslo
12. juni, Mark Knopfler hadde konsert på Sverresborg Arena i Trondheim
13. juni, Roxette hadde konsert på Sverresborg Arena i Trondheim
3. juli, Elton John hadde konsert på Koengen
4. juli, Elton John hadde konsert på Larvik Golf Arena
19. juni, One Direction hadde konsert på Ullevaal Stadion
=== Utgivelser ===
16. mars - Mark Knopfler ga ut albumet Tracker
16. oktober – Bryan Adams ga ut albumet Get Up
20. november – Adele ga ut albumet 25
Tina Turner ga ut albumet Private Dancer - 30th Anniversary Edition
== Sportshendelser ==
=== Første kvartal ===
9. – 31. januar – Asiamesterskapet i fotball ble arrangert i Australia.
15. januar–1. februar – Håndball-VM 2015 for menn ble arrangert i Qatar, der Frankrike vant.
24.–25. januar – Sprint-NM på skøyter 2015 ble arrangert i Drammen
7.–8. februar – NM i friidrett innendørs 2015 på Steinkjer
18. februar – 1. mars – Ski-VM 2015 ble arrangert i Falun i Sverige.
5.–15. mars – VM i skiskyting 2015 ble arrangert i Kontiolax i Finland.
=== Andre kvartal ===
VM i ishockey (for elitedivisjonen) ble avviklet i Ostrava og Praha i Tsjekkia.
=== Tredje kvartal ===
VM i friidrett 2015 ble avviklet 22. - 30. august i Beijing, Kina.
VM i orientering ble avviklet 1. - 7. august i Inverness i Skottland
=== Fjerde kvartal ===
Håndball-VM 2015 for kvinner ble avviklet 5. - 20. desember i Danmark.
== Jubileer ==
=== 1000-års jubiléer ===
Olav II (Haraldsson) den hellige blir konge i Norge
=== 250-års jubiléer ===
Bergen filharmoniske orkester («Harmonien») blir grunnlagt.
=== 200-års jubiléer ===
12. april – Vulkanen Tambora på Indonesia har sitt største utbrudd som krever 92 000 menneskeliv og forårsaker året uten sommer det påfølgende året.
18. juni – Frankrike og Napoléon Bonaparte ble endelig slått i slaget ved Waterloo, og Napoleonskrigene (1799-1815) tok slutt.
30. juni – Norges Høyesterett avsier sin første kjennelse.
=== 150-års jubiléer ===
9. april – Den konfødererte hæren under ledelse av general Robert E. Lee kapitulerer i Appomattox og den amerikanske borgerkrig er over
15. april – Abraham Lincoln dør, etter å ha blitt skutt av John Wilkes Booth i Fords teater i Washington, D.C. dagen i forveien.
2. juli – The Salvation Army (Frelsesarmeen) grunnlegges i London under navnet «The Christian Mission»
22. september – Norges Røde Kors blir stiftet av statsminister Frederik Stang
24. desember – Ku Klux Klan blir grunnlagt i Sørstatene i USA.
=== 100-års jubiléer ===
3. mars – NACA, forgjengeren til NASA, blir grunnlagt.
19. mars – Pluto blir fotografert for første gang, men blir ikke tatt for å være en planet.
7. mai – Det britiske luksusskipet S/S Lusitania blir torpedert av den tyske ubåten U20 og synker.
=== Andre ===
11. februar – 25 år siden Nelson Mandela, politisk fange i 27 år, ble løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, Sør-Afrika.
10. mars – 50 år siden delelinjeavtalen mellom Norge og Storbritannia underskrevet
18. mars – 50 år siden den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov gjennomfører som den første, en spasertur i rommet
21. mars – 25 år siden Namibia ble selvstendig etter 75 år med sørafrikansk styre.
7. april – 25 år siden Passasjerfergen MS «Scandinavian Star» rammes av brann mellom Oslo og Frederikshavn og 159 mennesker omkommer.
9. april – 75 år siden Angrepet på Norge 1940: Norge blir krigsskueplass da Tyskland invaderer landet.
24. april – 25 år siden Hubble-romteleskopet ble skutt opp av NASA med romfergen Discovery.
15. juni – 75 år siden Sovjetunionen invaderer Litauen.
17. juni – 75 år siden Sovjetunionen invaderer Estland og Latvia.
22. juni – 25 år siden Statens petroleumsfond ble opprettet.
26. juli – 50 år siden Maldivene blir selvstendig nasjon.
3. oktober – 25 år siden DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent
11. november – 50 år siden Rhodesia erklærer seg selvstendig fra Storbritannia (anerkjent som Zimbabwe 1980).
Ukjent dato – 75 år siden Katyn-massakren: omkring 4500 polske offiserer i sovjetisk krigsfangenskap blir massakrert i Katyn-skogen ved Smolensk.
== Personer ==
=== Fødsler ===
2. mai – Charlotte av Cambridge, prinsesse av Storbritannia
15. juni – Nicolas av Sverige
=== Dødsfall ===
== Referanser == | 2015 (MMXV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. | 7,551 | 7,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Nyqvist | 2023-02-04 | Michael Nyqvist | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Rolf Åke Michael Nyqvist (født 8. november 1960 i Stockholm, død 27. juni 2017 samme sted) var en svensk skuespiller utdannet ved Teaterhögskolan i Malmö. Nyqvist tilhørte ensemblet ved Sveriges nasjonalscene Kungliga Dramatiska Teatern, og medvirket i en rekke TV-serier og filmer.
| Rolf Åke Michael Nyqvist (født 8. november 1960 i Stockholm, død 27. juni 2017 samme sted) var en svensk skuespiller utdannet ved Teaterhögskolan i Malmö. Nyqvist tilhørte ensemblet ved Sveriges nasjonalscene Kungliga Dramatiska Teatern, og medvirket i en rekke TV-serier og filmer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Michael Nyqvist (i folkeregisteret Rolf Åke Michael Nyqvist ) ble adoptert 1½ år gammel etter noen tid på barnehjem. Hans adoptivforeldre var advokaten Åke Nyqvist og sekretæren Gerd, f. Nordborg.Han fikk som femåring vite at han var adoptert. Han traff senere begge sine biologiske foreldre; hans biologiske far var italiensk og har tidligere bodd i Marokko.Hans søken etter sin egen identitet er tema i selvbiografien Når barnet har lagt seg fra 2009, oversatt av Astrid Nordang.Han utdannet seg ved Teaterhögskolan i Malmö.
=== Skuespiller ===
Nyqvist ble først lagt merke til som skuespiller da han spilte politimannen John Banck i TV-serien Beck, men det var ikke før han spilte i filmen Grabben i graven bredvid han fikk sitt store gjennombrudd. Senere spilte han i filmer som Så som i himmelen, Arn – Tempelridderen, Kautokeino-opprøret og Menn som hater kvinner.
Nyqvist var til sin død en del av det faste ensemblet på Kungliga Dramatiska Teatern. Han fikk sitt store gjennombrudd i 2002 med rollen som bonden Benny i Kjell Sundvalls kinofilm Grabben i graven bredvid, en rolle han ble belønnet med en Guldbagge for.I 2011 spilte Nyqvist sine første Hollywoodroller i filmene Abduction og Mission: Impossible – Ghost Protocol. I den fjerde Mission Impossible-filmen portretterte Nyqvist filmens største skurk og spilte der blant annet mot Tom Cruise.Michael Nyqvist var gift 1990–1994 med psykologen Pinita Rodriguez (født 1960). I 1998 giftet han seg med den finske scenografen Catharina Nyqvist Ehrnrooth (født 1969). Han fikk en datter (født 1990) i første ekteskap og en sønn (født 1996) i andre ekteskap.
Nyqvist døde 27. juni 2017 av lungekreft, og ble gravlagt i Katarina kirke i Stockholm 21. juli.
== Filmografi (utvalg) ==
2018 – Hunter Killer
2014 – John Wick
2011 – Mission: Impossible - Ghost Protocol
2011 – Abduction
2009 – Luftslottet som sprengtes
2009 – Jenta som lekte med ilden
2009 – Menn som hater kvinner
2008 – Kautokeino-opprøret
2007 – Arn: Tempelridderen
2005 – Bang Bang Orangutang
2005 – Den beste av mødre
2005 – Mastermind
2004 – Så som i himmelen
2003 – Smala Sussie
2003 – Dag og natt
2002 – Grabben i graven bredvid
1997 – Beck – Mannen med ikonene (Svensk tittel: Beck – Mannen med ikonerna) (TV-film)
1997 – Beck
1997 – Tic Tac
== Teaterstykker (utvalg) ==
Geten – (2005) Vasateatern, Stockholm med Suzanne Reuter, Jacob Ericksson og Albin Flinkas
== Priser og nominasjoner (utvalg) ==
2002 prisen som beste skuespiller ved Gijón International Film Festival for filmen Tillsammans
2002 Guldbagge for beste mannlige hovedrolle i filmen Grabben i graven bredvid
2004 Silver Hugo ved Chicago International Film Festival for beste ensemble i filmen Dag og natt
2000 – nominert til Guldbagge for beste mannlige birolle i filmen Tillsammans
2004 – nominert til Guldbagge for beste mannlige hovedrolle i filmen Så som i himmelen
2005 – nominert til Guldbagge for beste mannlige birolle i filmen Den beste av mødre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mikael Nyqvist på Internet Movie Database
(sv) Mikael Nyqvist i Svensk Filmdatabas
(da) Mikael Nyqvist på Filmdatabasen
(da) Mikael Nyqvist på danskefilm.dk
(da) Mikael Nyqvist på danskfilmogtv.dk
(da) Mikael Nyqvist på Scope
(fr) Mikael Nyqvist på Allociné
(en) Mikael Nyqvist på AllMovie
(en) Mikael Nyqvist hos Turner Classic Movies
(en) Mikael Nyqvist hos The Movie Database
Nyqvist Michael hos Dramaten | 2017 (MMXVII) i den gregorianske kalender var et normalår som begynte på en søndag. | 7,552 | 7,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristine_Stav%C3%A5s_Skistad | 2023-02-04 | Kristine Stavås Skistad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1999', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).
| Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).
== Idrettskarriere ==
=== Sesongen 2015/16 ===
Skistad vant klasse kvinner 17 under Norgescupen i langrenn for junior 2015/16, etter at hun vant fem av de ni norgescuprennene. Hun deltok i Junior-NM på ski 2016, og vant der 7,5 km klassisk, 5 km fri og sprinten. I tillegg fikk hun bronse i 4 × 3,75 km sammen med Buskerud lag 1.
=== Sesongen 2016/17 ===
Junior-VM på ski 2017 ble arrangert i Park City i USA, og Skistad ble der nummer tolv i sprint klassisk. Norge kom på ellevteplass på stafetten. Hun deltok i Junior-NM på ski 2017, og vant denne gangen sprinten og 5 km klassisk i 18-årsklassen. Buskerud 1 fikk sølv på 4 × 3,75 km stafett med Skistad på laget. Hun fullførte ikke 10 km klassisk.
Hun vant klasse kvinner 18 under Norgescupen i langrenn for junior 2016/17 etter å ha vunnet seks av ti renn.
=== Sesongen 2017/18 ===
Hun kom på niendeplass på sprinten under NM på ski 2018. Under Junior-VM på ski 2018 i Goms tok hun sølv på sprinten, etter svenske Moa Lundgren, og hun kom på femteplass på 5 km klassisk og 33.-plass på 5+5 km skiatlon. I tillegg deltok hun på Norges stafettlag som kom på sjuendeplass på 4 × 3,3 km stafett.
I Junior-NM på ski 2018 vant hun sprinten og 5 km fri teknikk i klassen K19/20, og hun fikk også gull på 4 × 3,75 km. Hun debuterte i verdenscupen med 51.-plass på sprint i Drammen 7. mars 2018.
=== Sesongen 2018/19 ===
Skistad åpnet sprint-sesongen 2018/2019 med en andreplass i sesongåpningen på Beitostølen. Den 30. november ble hun beste norske utøver i verdenscupsprinten på Lillehammer, med en femteplass. Hun vant sprinten under Junior-VM på ski 2019, foran Monika Skinder fra Polen og Anita Korva fra Finland, og hun gikk ankeretappen på Norges lag som tok gull på 4 × 3,3 km stafett. De andre på laget var Kristin Austgulen Fosnæs, Astrid Stav og Helene Marie Fossesholm. Hun endte på 72.-plass sammenlagt med 46 poeng i Verdenscupen i langrenn 2018/19.
I april vant hun 100 meter supersprint under Janteloppet i april, der hun gikk inn på tiden 12,36 sekunder. Denne tiden ville vært verdensrekord på distansen, hadde det ikke vært for at Maja Dahlqvist hadde gått distansen på 12,20 sekunder tidligere samme dag.
=== Sesongen 2019/20 ===
Foran 2019/20-sesongen ble Skistad tatt ut av landslaget, og ble plassert på rekruttlandslaget. Hun ble overtrent sommeren 2019, og måtte ta tre uker treningsfri. Hun ble også tatt ut av løpet da hun deltok i Blinkfestivalen 2019, fordi hun lå an til å bli tatt igjen av tetgruppen. Under Sesongåpningen på Beitostølen i november endte hun på 13.-plass på sprinten og 47.-plass på 10 km klassisk. Hun ble tatt ut til verdenscuprennet i Planica i desember, men ble slått ut i kvartfinalen på sprinten der, og endte på 26.-plass.Hun startet 2020 med deltakelse i Skandinavisk Cup i Nes skianlegg, og kom der på femteplass på sprinten og 37.-plass på 10 km klassisk. Hun deltok i verdenscupsprinten i Dresden i januar, men falt i kvartfinalen, og ble slått ut. Den 17. januar vant hun sprinten i U23-NM i langrenn 2020, som var lagt inn som en del av norgescuprennet på Lygna.NM i langrenn 2020 ble arrangert i Drammen, og Skistad kom der på sjetteplass på sprinten og 32.-plass på 15 km klassisk. På stafetten kom Konnerud på tredjeplass, der Skistad gikk ankeretappen.
=== Sesongen 2022/23 ===
I NM 2023 på Gjøvik tok Skistad gull på sprinten.
Skistad tok sin første verdenscupseier da hun vant sprint klassisk i Les Rousses 28. januar 2023.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristine Stavås Skistad – FIS (langrenn) | 2018 (MMXVIII) i den gregorianske kalenderen var et normalår som begynte på en mandag. | 7,553 | 7,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_Kilde | 2023-02-04 | Aleksander Kilde | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Artikler med sportslenker og uten kobling til Wikidata', 'Kategori:Artikler som ikke er koblet til Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2015', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2017', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2019', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Norgesmestere i alpint', 'Kategori:Norske alpinister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune'] | Aleksander Aamodt Kilde (født 21. september 1992 på Jar i Bærum) er en norsk alpinist som representerer Lommedalens Idrettslag. Han vant verdenscupen sammenlagt sesongen 2019/20.
| Aleksander Aamodt Kilde (født 21. september 1992 på Jar i Bærum) er en norsk alpinist som representerer Lommedalens Idrettslag. Han vant verdenscupen sammenlagt sesongen 2019/20.
== Karriere ==
Kilde var i ungdomsårene elev ved NTG-U, før han for alvor startet sin alpint-karriere på alpint-linjen på Dønski videregående skole i Bærum.
Kilde vant gullmedaljen i storslalåm i junior-VM i alpint 2013 i Québec i Canada. Resultatet kvalifiserte Kilde til det norske laget til verdenscupen for seniorutøvere.. Han vant også E-cupen sammenlagt i 2012/13 og ble tatt opp på World Cup-laget foran 2013/14-sesongen.
Han fikk sin første pallplassering i verdenscupen da han ble nummer tre i super-G i Val Gardena 18. desember 2015. Det ble tredobbelt norsk, Aksel Lund Svindal vant, og Kjetil Jansrud ble nummer to. Han vant sitt første verdenscuprenn da han vant utfor i Garmisch-Partenkirchen 30. januar 2016. Den 27. februar 2016 vant han sitt første super-G-renn i verdenscupen. I verdenscupavslutningen i St. Moritz i Sveits sikret han sammenlagtseieren i super-G-cupen for 2015/16-sesongen foran lagkameratene Jansrud og Svindal da han ble nummer to i avslutningsrennet bak sveitsiske Beat Feuz.Sesongen 2019/20 knivet Kilde med Alexis Pinturault og Henrik Kristoffersen om sammenlagtseieren i verdenscupen. Da Kilde ble nummer to i utforrennet i Kvitfjell 7. mars, gikk han forbi Pinturault i sammendraget. Det skulle vise seg å bli det siste rennet denne sesongen. Super-G-rennet dagen etter ble kansellert på grunn av værforholdene, og rennene i Kranjska Gora og Cortina ble avlyst på grunn av koronavirusutbruddet.
Kilde vant bronsemedalje i super-G og sølv i kombinasjonen under vinter-olympiaden i Beijing 2022. Kilde vant sju renn i verdenscupen 2021/22, fire i super-G og fire i utfor, deriblant utfor både under Lauberhornrennene i Wengen og Hahnenkammrennene i Kitzbühel. Kilde vant både utfor- og super-G-cupen denne sesongen.
Han er ikke i slekt med Kjetil André Aamodt.Han regnes som en av Norges fysisk sterkeste idrettsutøvere.
== Verdensmesterskap ==
== Olympiske leker ==
== Verdenscupoversikt ==
=== Titler ===
=== Podium ===
20 seire – (11 i utfor, 9 i super-G)
39 pallplasseringer – (20 super-G, 16 utfor, 3 kombinasjon)per 28. januar 2023
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen er ikke koblet til Wikidata | 2019 (MMXIX) i den gregorianske kalenderen var et normalår som begynte på en tirsdag. | 7,554 | 7,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leirskredet_i_Gjerdrum_2020 | 2023-02-04 | Leirskredet i Gjerdrum 2020 | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:2020 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gjerdrums historie', 'Kategori:Katastrofer i 2020', 'Kategori:Leirras i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Leirskredet i Gjerdrum var et kvikkleireskred, som gikk i Gjerdrum natt til 30. desember 2020, og tok med seg flere bolighus i boligområdet Nystulia i Ask, samt bygninger på gårdstunet Holmen, og drøyt 100 meter av veien Fjellinna. Redningsarbeidet pågikk til 5. januar 2021.
Politiet rykket ut rundt klokken 4 til hendelsen ved Ask. 14 boligbygg, bestående av 31 boenheter, ble tatt av skredet. Skredet gikk vest for fylkesvei 120, nær Gjerdrum aldershjem. Deler av raset gikk i et jordbruksområder, og tre gårdsbruk ble berørt, samt deler av Gjerdrum Golfklubbs anlegg. Et område på omkring 300 ganger 700 meter raste ut. Det fortsatte å rase i skredområdet utover dagen. Det ble også registrert mindre ras og avskalinger, de påfølgende dagene og månedene. Det antas at skredet begynte flere hundre meter sør for boligfeltet Nystulia, og spiste seg trinnvis nordover, før det stanset inne i boligfeltet. Logg av hendelser i strømnett, telenett, vann og avløp viser at den første registrerte hendelsen var klokken 3:56:45, ved gården Kroken, langs Brådalsvegen, da en høyspentlinje ble revet over. Fra dette punktet ble det de neste fire minuttene registrert hendelser nordover, inntil raset stanset inne i bebyggelsen på Nystulia.Gjerdrum aldershjem ble evakuert. Barneskolen, legesenteret, rådhuset og barnehagen ble stengt. Deler av Fylkesvei 120 (hovedvei sørover) ble ødelagt som følge av skredet. Barnehagen ble revet i november 2021. Kraftforsyning, vannforsyning og avløp var ute av funksjon som følge av skredet.I februar 2021 fikk en del av de evakuerte flytte hjem, også av de som bodde i boligfeltet som ble rammet av raset. Flere bygg i den evakuerte sonen raste etter hvert ut i skredgropen, og i september 2021 begynte rivingen av totalt 9 gjenværende bygg langs skredkanten.
| Leirskredet i Gjerdrum var et kvikkleireskred, som gikk i Gjerdrum natt til 30. desember 2020, og tok med seg flere bolighus i boligområdet Nystulia i Ask, samt bygninger på gårdstunet Holmen, og drøyt 100 meter av veien Fjellinna. Redningsarbeidet pågikk til 5. januar 2021.
Politiet rykket ut rundt klokken 4 til hendelsen ved Ask. 14 boligbygg, bestående av 31 boenheter, ble tatt av skredet. Skredet gikk vest for fylkesvei 120, nær Gjerdrum aldershjem. Deler av raset gikk i et jordbruksområder, og tre gårdsbruk ble berørt, samt deler av Gjerdrum Golfklubbs anlegg. Et område på omkring 300 ganger 700 meter raste ut. Det fortsatte å rase i skredområdet utover dagen. Det ble også registrert mindre ras og avskalinger, de påfølgende dagene og månedene. Det antas at skredet begynte flere hundre meter sør for boligfeltet Nystulia, og spiste seg trinnvis nordover, før det stanset inne i boligfeltet. Logg av hendelser i strømnett, telenett, vann og avløp viser at den første registrerte hendelsen var klokken 3:56:45, ved gården Kroken, langs Brådalsvegen, da en høyspentlinje ble revet over. Fra dette punktet ble det de neste fire minuttene registrert hendelser nordover, inntil raset stanset inne i bebyggelsen på Nystulia.Gjerdrum aldershjem ble evakuert. Barneskolen, legesenteret, rådhuset og barnehagen ble stengt. Deler av Fylkesvei 120 (hovedvei sørover) ble ødelagt som følge av skredet. Barnehagen ble revet i november 2021. Kraftforsyning, vannforsyning og avløp var ute av funksjon som følge av skredet.I februar 2021 fikk en del av de evakuerte flytte hjem, også av de som bodde i boligfeltet som ble rammet av raset. Flere bygg i den evakuerte sonen raste etter hvert ut i skredgropen, og i september 2021 begynte rivingen av totalt 9 gjenværende bygg langs skredkanten.
== Redningsarbeid og evakuering ==
Forsvaret bistod i redningsarbeidet med mannskaper fra Innsatsstyrke Derby, Bell 412 helikopter og et P-3 Orion-fly, i tillegg til AW101 og Sea King fra Redningshelikoptertjenesten. Norske Redningshunder hadde omkring 30 hunder i beredskap for å søke i raset, men søkene ble utelukkende foretatt av hunder fra Oslo politidistrikt. Forsvaret tilbød også å bistå med hunder, men politiet brukte egne ressurser. Redningstjenesten i Göteborg bidrar med spesialister til letearbeidet og til sikring av skadeområdet. Det svenske USAR-mannskapet på over 10 personer er spesialister på å ta seg inn i sammenraste bygninger. Oslo brann- og redningsetat deltok i redningsarbeidet. Noen hus har flyttet seg 400 meter og var vanskelig å lokalisere i rasområdet. Det ble brukt varmesøkende kamera og droner i letearbeidet i rasområdet. Politiet forsøkte å lokalisere mobilitelefonene for de savnede blant annet ved hjelp av IMSI-fangere. Heimevernet, Sivilforsvaret og frivillige hjelpeorganisasjoner ble mobilisert for å bistå. En broleggerpanservogn fra Ingeniørbataljonen kom 1. januar til stedet for å lage vei for bakkemannskap til hus nederst i rassonen.13 personer ble reddet opp fra skredkrateret av Sea King-helikopter fra 330 skvadronen i løpet av de første timene etter skredet. Politihelikopteret bisto med å lokalisere folk ved hjelp av varmesøkende kamera. Noen ble reddet ut av hus som var ført 400 meter fra tomten og var nedkjølte da de ble reddet. Minst to hunder ble også funnet i live i skredkrateret ved hjelp av varmesøkende kamera.Omkring 1000 personer ble i løpet av 30. desember evakuert fra områder rundt. Aldershjemmet, der det var utbrudd av covid-19, ble evakuert i tidlig på dagen, kraterkanten var omkring 50 meter fra aldershjemmet. Evakuering fra selve rassonen skjedde til dels med helikopter. Over 25 ambulanser ble tilkalt blant annet for bidra til evakuering av aldershjemmet.Politiet opplyste litt over klokken 12 på rasdagen 30. desember at det var 26 personer det ikke var gjort rede for, og at dette var personer med adresse i rasområdet. De presiserte at disse kan ha vært på besøk andre steder eller ha evakuert seg selv, men at de også kunne befinne seg i rasområdet. Ved pressebriefingen samme dag like før klokken 13.30 som raset skjedde, opplyste politiets innsatsleder Roger Pettersen at det var 21 mennesker de ikke kunne gjøre rede for, men tallet ble senere nedjustert, og var nede i 10 før midnatt. Letingen fortsatte utover natten og over de neste dagene fram til 5. januar da politiet opplyste om at søket ville gå over i en ny fase, med søk etter antatt omkomne.
Statsminister Erna Solberg og justis- og beredskapsminister Monica Mæland besøkte Gjerdrum på ulykkesdagen. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) kom samme dag til stedet med en borerigg for å undersøke grunnforholdene.
=== Forsvaret settes inn i søk ===
4. januar fikk Ingeniørbataljonen et nytt oppdrag ved å støtte søkslagene fra brann- og redningsetatene i rasområdet med 16 soldater.
== Søk etter og funn av savnede ==
Politiet offentliggjorde navnene på de ti savnede 1. januar 2021. En person ble funnet omkommet på ettermiddagen den 1. januar og tre til ble funnet omkommet dagen etter. Den tredje januar ble ytterligere tre omkomne funnet.Den 5. januar opplyste politiet at det ikke lenger var noe håp om å finne de tre siste savnede i live. Etter et to ukers opphold, den 18. januar, ble søket etter de tre siste gjenopptatt og 9. februar ble to til av de savnede funnet omkommet. Den siste savnede ble funnet helt i enden av skredomårdet den 22. mars.
=== Omkomne ===
== Mobiliserte ressurser ==
Hendelsen resulterte i at mange private og offentlige organisasjoner, samt avdelinger fra Forsvaret, ble involvert. Foruten de offentlige blålysetatene (ambulanse, brannvesen, politi) fra Gjerdrum, nabokommuner og andre steder i Norge, deltok også følgende enheter:
=== Statlige organisasjoner ===
Sivilforsvaret
Norges vassdrags- og energidirektorat
Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (statlig USAR-enhet fra Sverige)
=== Private organisasjoner ===
Norges Geotekniske Institutt
Multiconsult
Andøya Space - Dronesøk og og produksjon av data til redningsledelse.
=== Frivillige organisasjoner ===
Norges Røde Kors
Norsk Folkehjelp
Norske Redningshunder
Norsk Radio Relæ Liga - Registrering og «sporing» av redningsmannskapene som jobbet i skredgropen.
=== Forsvaret ===
Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02: Innsatsstyrke Derby, avløst av Utryknings-Eskadronen - Vakthold og sikring av rasområdets perimeter
Forsvarets spesialkommando - Dronesøk og organisering av luftrommet, sammen med Beredskapstroppen. Senere sensorovervåking av skredkanten
330 skvadron - Redningshelikoptre fra Sola og Rygge hentet ut rasofre fra skredområdet, sammen med Politiets helikoptertjeneste.
333 skvadron - P-3C Orion overvåkingsfly: Initielt sensorsøk av området.
339 SOAS - Transport av personell og evakuering av personer fra boligområdet rundt skredkanten ved bruk av Bell 412 helikoptre.
Ingeniørbataljonen - Leguan brolegger, markforsterkningsmatter og støtte til søk i rasfeltet.
Etterretningsbataljonen - Bildeanalyse og rådgiving for politiet.
Forsvarets tros- og livssynskorps - Bistand til pårørende og soldater.
Stridstrenbataljonen - Krokbiler og tankflak for etterforsyning av drivstoff.5. januar forlot de fleste ressursene fra Forsvaret området, da aksjonen gikk over i en ny fase. Kun Heimevernet var igjen frem til 12. januar. Sivilforsvaret overtok oppdraget frem til 15. januar, da et privat vekterselskap fortsatte oppdraget med vakt og sikring av skredområdet.
== Bakgrunn ==
Kvikkleire består av små partikler som står stablet på hverandre ende mot flate som et korthus. Dette danner porer eller hulrom som er fylt med vann. Ved belastning eller bevegelse kan strukturen kollapse og vannet fra porer gjør leiren flytende. Kvikkleireskred utløses ofte av menneskelig aktivitet og av tilsynelatende ubetydelige faktorer. Et skred begynner ofte med flere små skred som utløser større, og skredkanten kan bevege seg innover i terrenget med en fart av 30-40 km/t mens rasmassen flyter nedover som en elv. Massen vil til slutt slå seg til ro og sedimenteres på nytt. Skredmassen kan flyte 30-50 ganger så langt som høydeforskjellen. Prøver viser at på Gjerdrum var det mer vann enn mineraler i leira slik at det skal lite til før massene blir flytende.NVE leverer hvert år 75 til 125 innsigelser på utbyggingsplaner på grunn av fare for skred. En innsigelse fra NVE innebærer at kommunen ikke kan godkjenne utbyggingsplanene selv. En del av NVEs innsigelser skyldes ifølge NRK at undersøkelser utført av utbygger har for lav kvalitet i den skredfaglige vurderingen. Mindre kommuner har ofte ingen kompetanse til å utføre undersøkelser og vurderinger selv.
=== Grunnforholdene på Romerike ===
Området fra Minnesund og sydover til havet er preget av å være gammel havbunn. Syd for Minnesund lå, rett etter istiden for rundt 9500-9000 år siden, det som har blitt kalt «Romeriksfjorden», havet strakk inn til Mjøsbreen syd i Mjøsa og inn til nordenden av Hurdalsjøen.Landhevningenen som har foregått fra istiden til i dag har tørrlagt denne fjorden. Løsmassene består hovedsakelig av marin leire avsatt på sjøbunnen. Dette gjelder de områder som ligger under den marine grensen.
Gjerdrum er et område med stor risiko for kvikkleireskred fordi løsmassene for en stor del består av leire som er avsatt på havbunnen rett etter den siste istidens slutt. Dette ga en saltholdig leire som kan bli ustabil når saltet blir vasket bort. I området raset gikk er det en tykk marin avsetning med varierende faregrad for kvikkleireskred. Når isen trakk seg tilbake skjedde det over lang tid, og trinnvis. (Se Raet for trinn i isavsmeltingen). Der hvor iskanten ble stående i lengre tid skjøv isen fram løsmasser som ga dette en blanding av grovere og finere sedimenter i en endemorene. Også breelvene førte med seg løsmasser ut i havet. Større partikler ble avsatt i vifteform ved elveosen, mens små partikler kunne holde seg flytende en stund for så å bli avsatt på havbunnen i tykke lag som vi i dag ser som blåleire. Lenger unna iskanten ble andelen finere sedimenter større. Leire består av de minste partiklene, finere enn Silt. Leiren kan ligge over grovere sedimenter, og ha lag av annet over seg (f.eks mjele, sedimenter etter den store flommen når Nedre Glomsjø ble tømt og Jutulhogget ble til rett etter siste istid.) Leiren kan da ligge som lommer i avsetningsmassen. Landhevning gjør etterhvert at det som var havbunn blir tørt land. Da vil erosjon (overflate og av bekker og elver) bidra til å forme det som etterhvert blir et ravinelandskap.
Den vanligste skredtypen er bakovergripende skred, også omtalt som retrogressive skred. Det har gått en del udaterte kvikkleireskred i i området tidligere, og området rundt Ask har hatt et fokus på seg som risikoområde. I 1400 gikk et ras på Olstad i Gjerdrum, flere mennesker og dyr omkom. Leirskredet i Gjerdrum 1924 var et kvikkleireskred som startet før midnatt 20. oktober 1924 og tok ett menneskeliv.
Boligfeltet Nystulia som ble planlagt i 2005 ble klassifisert med høyeste fare for leirskred (klasse 5), mens Ask sentrum ble vurdert til en klasse lavere. Hydrologen Steinar Myrabø advarte kommunen om erosjonsproblemer (blant annet knyttet til Tistillbekken) og fare for leirskred i området. Kommunen godkjente reguleringsplanen for Nystulia i 2003. NGI gjorde deretter undersøkelser på oppdrag fra utbygger. Før utbyggingen av området var det kjent at det var mye kvikkleire i området. NGI vurderte området i en risiko- og sårbarhetsanalyse for Gjerdrum kommune i 2003 og advarte der om at det kunne gå skred med utstrekning på opp mot 10 dekar med fare for 10 til 50 omkomne personer. Materielle skader kunne komme opp i 20 til 100 millioner kroner. To år senere anbefalte NGI å senke deler av de høyeste terrenget, oppfylling av lavere terreng og bekkedal for å fungere som motvekt og motvirke eventuelt skred og erosjonssikring av Tistilbekken.Oddbjørn Bruland, professor i vassdragsteknikk, tror at erosjon av Tangeelva kan ha vært en medvirkende årsak. Bruland uttalte til NRK at man bør se nøye på vassdrag i kvikkleireområder. Bruland er overrasket over at Tangeelva og Tistilbekken ikke har vært sikret av kommunen. En rapport fra Norconsult i 2019 nevnte begge som sårbare punkter i områder. Samme rapport, som hadde et fokus på flom og erosjonsikring, ikke ras, nevnte også at «I Gjerdrum kommune må man også ta hensyn til at leiren i ravinelandskapet er meget rasutsatt». Rapporten beskriver Gjerdrum som delvis et ravinelandskap bestående av leire som eroderes kontinuerlig, og anbefaler at det hentes inn geoteknisk kunnskap for å vurdere sikringstiltak.I 2009 og 2011 varslet blant annet en tidligere grunneier kommunen om erosjon og økt vannføring i en bekk langs rasområdet. Ifølge brevet til kommunen fikk tidvis stor vannføring på grunn av tilførsel av mye overvann fra byggefeltet. I 2009 skrev konsulentfirmaet Asplan Viak i en rapport at overvannet fra Ask sentrum havnet i Brådalsbekken og Tistilbekken som kunne før til erosjon. Firmaet anbefalte dammer og torvetak som dempende tiltak. I kommunale dokumenter fra 2009 advares det om at erosjon i bekken kunne føre til undergraving som kunne utløse leirskred. Særlig østsiden av Tistilbekken ble ansett som utsatt. Utbyggeren sier til Dagbladet at de ikke visste om rapporten fra Asplan Viak.Fylkesmannen og NVE hadde i 2015 innsigelser mot en utvidelse av bebyggelsen ved aldershjemmet. NVEs innsigelser ble ifølge Dagbladet trukket etter at rådmannen i Gjerdrum hadde vært i kontakt med konsulenter. Konsulentene mente et eventuelt skred utløst i et ustabilt område like sør for aldershjemmet ville bli stanset av veien Fjellinna vestover fra fylkesvei 120. NVE planla å kartlegge kvikkleiresituasjonen i 37 områder på Romerike inkludert Ask i 2021.I 2016 ønsket en gruppe beboere å stanse utbygging i området Viervangen like nord for Nystulia der skredet gikk. Askjonsgruppen mente inngrepet i bekkeløpet ville bli for stort og øke faren for skred.I desember 2020 falt det på Hellerud tre ganger så mye nedbør som normalt i desember, i Hakadal over fem ganger så mye og i oktober-november var det rekordmye nedbør. Siste to døgn før raset falt det rundt 70 mm nedbør i Gjerdrum. Normalt er kraftig og mye nedbør i seg selv ikke direkte årsak til kvikkleireskred. Kvikkleirene er veldig tett og vann trekker ikke raskt inn. Skred utløses normalt av ytre påvirkning som anleggsarbeid, oppføring av tunge bygg eller erosjon av elver og bekker i ytterkanten av en skråning. Det kan være relativt liten påvirkning føre til at en skråning kollapser, ifølge NGU.
== Andre evakuerte områder i Gjerdrum ==
Omkring to km nord for Ask og rasområdet (ved fylkesvei 120) ble det 31. desember oppdaget sprekkdannelser i bakken med tendenser til utglidning. Et område ved Kogstad med 46 beboere ble evakuert.3. januar besluttet redningsledelsen å oppheve evakueringen ved Kogstad etter anbefaling av NVE.
== Økonomisk støtte ==
Finans Norge og Norsk Naturskadepool sendte 2. januar ut en bransjeanbefaling til medlemmene sine der de informerte om at de evakuerte i første omgang får dekning for midlertidig og alternativ bolig ut 2021, så lenge de er beordret evakuert.Kommunalminister Nikolai Astrup og statsforvalter Valgerd Svarstad Haugland uttalte at Gjerdrum kommune vil motta bistand, både praktisk og økonomisk, som den trenger fra regjeringen på kort og lang sikt.I begynnelsen av januar 2021 var det et forløpig estimatat på at skredet vil gi naturskadeserstatninger på rundt 900 millioner kroner. Erstatningsanslaget vil endre seg etter hvert som skadeomfanget blir klarere.
== Reaksjoner ==
Den 3. januar besøkte Kong Harald, Dronning Sonja og Kronprins Haakon Gjerdrum. Der snakket de med redningsmannskapene, frivillige, evakuerte og deres pårørende.
=== Internasjonale reaksjoner ===
Det danske Forsvarsministeriet tilbød å sende hjelp. Norske myndigheter valgte å takke nei til forespørselen, da det ikke var behov for ytterligere bistand.
Den svenske kongen Carl XVI Gustaf sendte et telegram til Kong Harald V og uttrykte sin dypeste medfølelse i anledning skredet.
Finlands statsminister, Sanna Marin, utrykte sin medfølelse til de rammede på Twitter. Innenriksminister Maria Ohisalo opplyste at de fulgte situasjonen tett, og ville bidra om det kom en forespørsel om assistanse fra norske myndigheter.
== Gransking ==
Regjeringen varslet 7. januar 2021 at den vil sette ned en ekspertgruppe som skal finne årsaker til skredet og evaluere arbeidet med å forebygge kvikkleireskred og finne ut om det er behov for endring av regelverkets innhold og hvordan det følges opp.Gjerdrum kommune offentliggjør alle dokumenter omkring utbyggingen i området.
=== Evalueringsrapport ===
I juni 2021 ble rapporten Evaluering - Redningsaksjonen og den akutte krisehåndteringen under kvikkleireskredet på Gjerdrum av Hovedredningssentralen publisert på Regjeringens nettsider.
=== Årsaksrapport ===
I september 2021 ble delrapporten Årsakene til kvikkleireskredet i Gjerdrum 2020 av et ekspertutvalg publisert på Regjeringens nettsider. Ekspertutvalget peker på erosjon i Tistilbekken, som renner gjennom området, som årsaken til at skredet gikk. Særlig stor erosjon var observert ved Holmen, sør for Nystulia. Det har over flere år blitt uttrykt bekymring for bekkens endringer. Utvalget konkluderte med at erosjonen har gått raskere enn normalt; dette var et resultat av menneskelig aktivitet. Den direkte utløsende årsaken, mener utvalget var den rekordvåte høsten før.I mars 2022 kom den siste delrapporten På trygg grunn - Bedre håndtering av kvikkleirerisiko. Rapporten pekte på uakseptabelt høy risiko for nye skred flere steder i landet og foreslo at det bør innføres en ny naturskadesikringslov.
Utvalget foreslo også en Nasjonal handlingsplan som skal gi:
Tydeligere ansvarsfordeling
Mer og bedre kartlegging
Mer fysisk sikring av eksisterende bebyggelse
Ivareta ny utbygging
Tiltak for økt kunnskap og kompetanse
== Etterforskning ==
Øst politidistrikt startet i januar 2021 en etterforskning av hendelsen. I februar 2022 ble Gjerdrum kommune siktet for manglende oppfølging av varsler.. I november 2022 ble saken henlagt med begrunnelsen «ingen straffbare forhold bevist».
== Se også ==
Liste over ras i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rasomfanget i OpenStreetMap
Dronebilde 3. januar 2021 av rasområdet
Laserdatakart av Gjerdrum 2020/2021 bestilt fra NVE
Åpnet Forsvarets verktøykasse under redningsarbeidet i Gjerdrum
Intervju med HV soldater - Forsvarets Forum
intervju med en av politiets innsatsledere - Politiforum | 2020 (MMXX) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en onsdag. | 7,555 | 7,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2023 | 2023-02-04 | 2023 | ['Kategori:2023', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | 2023 (MMXXIII) i den gregorianske kalenderen er et normalår som begynner på en søndag.
De forente nasjoner har definert 2023 som
Det internasjonale året for hirse, for å øke kunnskapen om hirsens gunstige helseeffekterNoen av de største sportsbegivenhetene i 2023 er VM i skiskyting 2023, VM i alpint 2023, ski-VM 2023, Europalekene 2023, VM i fotball for kvinner 2023, PGA-touren 2022/23 og VM i ishockey for menn 2023.
| 2023 (MMXXIII) i den gregorianske kalenderen er et normalår som begynner på en søndag.
De forente nasjoner har definert 2023 som
Det internasjonale året for hirse, for å øke kunnskapen om hirsens gunstige helseeffekterNoen av de største sportsbegivenhetene i 2023 er VM i skiskyting 2023, VM i alpint 2023, ski-VM 2023, Europalekene 2023, VM i fotball for kvinner 2023, PGA-touren 2022/23 og VM i ishockey for menn 2023.
== Hendelser ==
=== Januar ===
1. januar –
Kroatia ble en del av Schengen-området, som land nummer 27
Kroatia ble en del av eurosonen denne dagen og tok i bruk euro i stedet for kroatisk kuna.
Usbekistan tok i bruk det latinske alfabetet fullt ut
Norge: Den statlige delen av Norsk kulturråd ble skilt ut til å bli Kulturdirektoratet
Luiz Inácio Lula da Silva overtok som Brasils 39. president etter Jair Bolsonaro.
Russlands invasjon av Ukraina: Ukraina bombet en skole i Makiivka i Donetsk, der russiske soldater bodde. Antall døde rapporteres som 63 av russiske myndigheter.
2. januar –
Australia: To helikoptre krasjet ved Sea World i Queensland, fire mennesker omkom
Syria: Damaskus Internasjonale Lufthavn ble truffet av raketter fra Israel, og måtte tas ut av drift
Mexico: Norma Lucía Piña ble utnevnt til høyesterettsjustitiarius, og blir landets første kvinne i denne posisjonen
3. januar –
Canada: Forbudet mot at utenlandske statsborgere kan kjøpe bolig i Canada trår i kraft, i et forsøk på å redusere de høye boligprisene i landet.
4. januar –
Nigeria: En overlastet ferge vest i Nigeria knakk i to, slik at over 100 passasjerer falt i vannet, og minst 10 mennesker omkom.
Irland: Meta, eierselskapet til bl.a. Facebook, ble ilagt en bot på 390 millioner euro for brudd på EUs lovverk om personvern. Bruddene gjelder de sosiale nettverkene Facebook og Instagram.
5. januar –
Russlands invasjon av Ukraina: President Putin beordret 36 timer våpenhvile fra klokka 12 den 6. januar, på grunn av julefeiringen, som Den ortodokse kirke feirer 7. januar på grunn av den julianske kalenderen.
Russlands invasjon av Ukraina: Tyrkias president Recep Erdogan ber Russland om å avslutte krigen i Ukraina og erklære våpenhvile
Norge: Det politiske partiet Demokratene skiftet navn til Norgesdemokratene
Norge: Tromsø innførte bomstasjoner rundt Tromsø sentrum
Norge: Statens pensjonsfond («Oljefondet») passerte 13.000 milliarder kroner i verdi for første gang.
Vatikanstaten: Tidligere pave Benedikt XVI ble stedt til hvile i krypten i Peterskirken
6. januar – En heisekran veltet over Melhustorget i Melhus. En person døde, senteret måtte stenges og 300 ble permittert.
7. januar –
USA: Kevin McCarthy ble etter 15 avstemninger valgt til speaker i Representantenes hus i USA.
USA: Tyre Nichols ble stoppet i en trafikkontroll, situasjonen eskalerte, og etter at Nichold forsøkte å stikke av ble han innhentet av politiet og påført så store skader at han døde tre dager senere, 10. januar. Dødsfallet førte til demonstrasjoner mange steder i USA.
8. januar –
Brasil: Flere tusen tilhengere av tidligere president Jair Bolsonaro stormet og plyndret kongressbygningen, presidentpalasset og høyesterett, fordi de ikke aksepterte resultatet i presidentvalget i Brasil 2022, der Lula da Silva vant.
USA: President Biden besøker for første gang Mexico–USA-grensen som president
Tyskland: delstatspolitiet i Nordrhein-Westfalen arresterte to iranske brødre i Castrop-Rauxel, mistenkt for å planlegge terrorangrep med kjemiske våpen.
Senegal: Minst 40 mennesker omkom i en bussulykke i landsbyen Gnivy i regionen Kaffrine.
Benin: Valg til parlamentet, alle 109 setene i nasjonalforsamlingen var på valg. Partiene Progressive Union for Renewal og Republican Bloc vant valget, med 81 av 109 seter.
10. januar –
USA: En datafeil i NOTAM-systemet (Notice to Air Mission) hos Federal Aviation Administration gjorde at alle fly måtte stå på bakken i noen timer
Etiopia: Opprørsgrupper i Tigray-regionen startet innleveringen av våpen, etter at de inngikk våpenhvile med regjeringen.
11. januar –
Polen: President Duda besluttet å sende et kompani med Leopard 2-stridsvogner til Ukraina, for å hjelpe Polen i krigen mot Russland.
Afghanistan: En person utførte et selvmordsangrep mot Afghanistans utenriksdepartement i Kabul, minst 20 mennesker omkom.
Storbritannia: Grunnet kraftig vind produserte Storbritannia 21,6 GW med strøm fra vindkraft, som var ny rekord.
Indonesia: President Joko Widodo beklaget offentlig de overgrepene og drapene som ble gjennomført mot kommunister og venstreorienterte på 1960-tallet under president Suharto.
USA: En datafeil i NOTAM-systemet (Notice to Air Mission) hos Federal Aviation Administration gjorde at alle fly måtte stå på bakken i noen timer
12. januar –
Polen: Ordføreren i Warszawa besluttet å sende 10 t-banesett til Ukraina, som bistand i forbindelse med krigen mot Russland.
Peru: Etter noen uker med demonstrasjoner mot president Dina Boluarte og flere dødsfall i disse demonstrasjonene valgte arbeidsminister Eduardo García Birimisa å trekke seg fra regjeringen.
USA: Delstaten Alabama ble rammet av en tornado, minst seks mennesker mistet livet.
Sverige: Gruveselskapet LKAB annonserte at de har gjort et stort funn av jordmetaller, kanskje rundt 1 million tonn, ved Kiruna. Metallene kan brukes i blant annet vindturbiner og elbilbatterier.
Verden: Verdens meteorologiorganisasjon rapporterte at de siste åtte årene var de varmeste som var registrert
13. januar –
Norge: Landets siste pelsdyrbonde la ned driften, og pelsdyrnæringen i Norge ble dermed avviklet.
Peru: Landets innenriksminister og kvinneminister trakk seg fra regjeringen etter dødsfallene som skjedde i demonstrasjonene mot president Boluarte.
Litauen: En gassledning mellom Litauen og Latvia ble rammet av en eksplosjon, i landsbyen Pasvalis Vienkiemii. Eksplosjonen skyldtes trolig en teknisk feil.
Pakistan: Pakistansk politi arresterte seks personer i en aksjon mot smugling av organer fra mennesker
USA: Trump Organization ble ilagt bot på 1,6 millioner US Dollar for 17 ulike skattelovbrudd.
Russlands invasjon av Ukraina: Russland hevndet å ha tatt kontroll over byen Soledar, Ukraina benektet dette.
13.–14. januar – Presidentvalget i Tsjekkia 2023, ingen av kandidatene fikk over 50% av stemmene i første valgomgang, og Andrej Babis og Petr Pavel gikk videre til andre valgrunde 27. og 28. januar.
14. januar –
Myanmar: Et luftangrep av den styrende militærjuntaen rammet distriktet Hpapun i delstaten Kayin, fem personer ble drept
Russlands invasjon av Ukraina: En boligblokk i Dnipro ble truffet av russiske raketter, minst 40 mennesker omkom.
15. januar –
DR Kongo: En kirke i byen Kasindi ble rammet av en bombe, minst fem mennesker omkom.
Nepal: Et fly styrtet ved byen Pokhara, minst 67 mennesker omkom.
16. januar –
Sveits: Det årlige toppmøtet Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos startet
Russlands invasjon av Ukraina: FN og EU fordømte Russlands bombing av en boligblogg i Dnipro 14. januar
Italia: Mafialederen Matteo Messina Denaro ble pågrepet etter 30 år på rømmen.
17. januar –
Vietnam: President Nguyễn Xuân Phúcs avskjedssøknad ble godkjent av sentralkomiteen i Vietnams kommunistparti.
Taiwan: Taiwans forsvarsdepartement åpnet for å la også kvinner delta i landets reservestyrker, på grunn av økt frykt for en invasjon fra Kina.
18. januar –
Russlands invasjon av Ukraina: Et ukrainsk helikopter som var på vei til frontlinjen i krigen mot Russland styrtet i en barnehage i Kyiv, 14 mennesker omkom, blant dem innenriksminister Denys Monastyrskyj og viseinnenriksminister Jevhenij Jenin.
El Salvador: 3000 personer som var arrestert i myndighetenes kamp mot gjenger, men som var arrestert uten arrestordre, ble løslatt fra fengsel.
Tibet: Et stort snøskred traff flere biler mellom Nyingchi og Mainling, minst 28 mennesker omkom.
19. januar –
Grønland: En studie av kjerneprøver i Grønlandsisen viste at Grønland i perioden 2001-2011 var den varmeste på 1000 år, og 1,5°C over gjennomsnittstemperaturen på 1900-tallet.
Kasakhstan: President Kassym-Jomart Tokajev oppløste landets nasjonalforsamling, og varslet nyvalg 19. mars
Myanmar: Sju mennesker ble drept i et luftangrep utført av hæren, i regionen Saigang.
DR Kongo: En overfylt båt med passasjerer, gods og dyr sank i elven Lulonga, ved landsbyen Basankusu, og minst 145 mennesker antas omkommet.
New Zealand: Statsminister Jacinda Ardern annonserte at hun vil gå av som statsminister 7. februar.
Burkina Faso: Jihadister drepte minst 18 mennesker i to angrep nord i Burkina Faso, 16 av disse var regjeringsvennlige paramilitære styrker.
USA: Tidligere president Donald Trump ble ilagt en bot på nesten 1 million US Dollar, etter at en føderal domstol avslo Trumps søksmål mot Hillary Clinton, flere FBI-ledere og Det demokratiske partiet, for påstått valgfusk under Presidentvalget i USA 2016. Domstolen ila Trump boten fordi søksmålene ble ansett som grunnløse og utelukkende for å fremme sin egen politiske sak.
Madagaskar: Den tropiske stormen Cheneso rammet Madagaskar, minst 30 mennesker omkom de påfølgende dagene.
20. januar –
Russlands invasjon av Ukraina: USA kategoriserte Wagnergruppen, som kjemper på russisk side, som en kriminell organisasjon.
Russlands invasjon av Ukraina: Støttegruppen Ukraine Defense Contact Group arrangerte en internasjonal giverkonferanse på Ramstein Air Base, der forsvarstopper fra 40 land deltok, for å diskutere videre støtte av Ukraina.
Sør-Korea: En brann i et ulovlig oppsatt og slumpreget boligområde i bydelen Guryong ødela 60 boliger.
21. januar –
Peru: Grunnet uro og protester de siste ukene ble turistattraksjonen Machu Picchu stengt.
Brasil: President Luiz Inacio Lula da Silva sparket landets hærsjef, Julio Cesar de Arruda, fordi Brasils etterretning ikke gjorde en god nok jobb før stormingen av presidentpalasset og andre offentlige bygninger 8. januar.
USA: Delstaten Arizona fjernet en 7 km lang mur mot Mexico, lagd av containere, som ble satt opp i 2022.
USA: En 72 år gammel mann skyter mot et festlokale i Monterey Park i California, elleve mennesker døde.
23. januar –
Pakistan: Store deler av Pakistan mistet strømmen i flere timer, da myndighetene slo på strømmen igjen om morgenen, etter at de kuttet strømmen om natten for å spare strøm.
Frankrike: Kokkekonkurransen Bocuse d'Or 2023 ble arrangert i Lyon, Danmark ledet av Brian Mark Hansen vant foran Norge, ledet av Filip August Bendi.
25. januar –
New Zealand: Chris Hipkins ble tatt i ed som New Zealands nye statsminister
Russlands invasjon av Ukraina: Ukraina trakk seg ut av byen Soledar, etter flere måneder med harde kamper
Burkina Faso: Frankrike besluttet å trekke hjem sine militære tropper i Burkina Faso, etter ønske fra de militære makthaverne
Ukraina: Gamlebyen i Odesa ble hasteoppført på UNESCOs liste over liste over verdensarvsteder, samt på UNESCOs liste over truede verdensarvsteder.
Bosnia: Nasjonalforsamlingen godkjente den nye regjeringen, ledet av statsminister Borjana Kristo, som ble landets første kvinnelige statsminister.
Russland: En domstol besluttet at menneskerettighetsorganisasjonen Moskvas Helsingforsgruppe måtte legge ned virksomheten.
Nord-Korea: Hovedstaden Pyongyang ble stengt ned for en femdagersperiode, på grunn av stor spredning av en luftveissykdom.
Nigeria: Et fly slapp en bombe på en gruppe gjetere i Rukubi, 40 mennesker omkom.
26. januar –
Egypt: En 4300 år gammel mumie i en sarkofag ble oppdaget i Saqqara
27. januar –
Norge: Vixen Influencer Awards ble arrangert på Gamle Logen i Oslo
Den internasjonale holocaustdagen ble markert mange steder rundt i verden
New Zealand: Regn og flom gjorde at det ble innført unntakstilstand i Auckland, og Auckland internasjonale lufthavn måtte stenge. Minst fire mennesker omkom.
28. januar –
Peru: En buss kjørte av veien og krasjet i en kløft mellom Lima og Tumbes, minst 24 mennesker omkom.
Tsjekkia: Andre valgrunde i presidentvalget ble avsluttet, og Petr Pavel ble landets nye president.
Russlands invasjon av Ukraina: Nord-Korea kritiserte USAs beslutning om å sende 31 stridsvogner til Ukraina
29. januar –
Tunisia: Andre valgomgang i parlamentsvalget.
Norge: Ole Kristian Bonden ble vigslet som ny biskop i Hamar bispedømme.
Pakistan: En buss kjørte av en bro i provinsen Balutsjistan, minst 41 mennesker omkom
30. januar –
Pakistan: Et selvmordsangrep rammet en moské i Peshawar, minst 100 mennesker omkom.
31. januar –
Norge: Flyselskapet Flyr begjærte seg konkurs, etter bare 19 måneders drift.
Libanon: Sentralbanken varslet at Libanesisk pund devalueres med 90% fra 1. februar, slik at verdien settes til 15.000 libanesiske pund for en amerikansk dollar.
Norge: Arkivverket og Nasjonalbibliotekets fjellanlegg i Mo i Rana ble åpnet.
Frankrike: Over en million mennesker demonstrerte mot forslaget til pensjonsreform, som blant annet innebærer at pensjonsalderen økes fra 62 til 64 år.
Danmark: Transparency International la fram sin årlige liste over lands korrupsjonsnivå, der Danmark kom på førsteplass (som minst korrupt).
Belgia: Tihange 2-reaktoren ved Tihange kjernekraftverk kobles fra strømnettet, etter 40 års drift.
Myanmar: Det nasjonale sikkerhetsrådet besluttet å forlenge unntakstilstanden i landet med seks måneder.
=== Februar ===
1. februar –
Norge: Energikommisjonen la fram en rapport, som konkluderte med at strømforbruket i Norge vil øke de neste tiårene, og at Norge derfor bør øke kraftproduksjonen og nettkapasiteten, og gjøre tiltak for å spare strøm.
== Planlagte hendelser ==
=== Februar ===
16. februar–12. mars – WorldPride 2023 arrangeres i Sydney i Australia
25. februar – Valg i Nigeria
=== Mars ===
Sørasiatiske leker 2023 arrangeres i Pakistan
=== April ===
Romsonden Jupiter Icy Moon Explorer planlegges sendt til Jupiter og dens måner, av Den europeiske romfartsorganisasjon.
Riksdagsvalget i Finland 2023
=== Mai ===
6. mai – Kroningen av kong Charles III av Storbritannia arrangeres i Westminster Abbey i London.
9–13. mai – Eurovision Song Contest 2023 arrangeres i Liverpool i Storbritannia.
=== Juni ===
Valget i Tyrkia 2023, parlamentsvalg og første valgomgang av presidentvalget
Valget i Guatemala 2023
Valget i Kambodsja 2023
=== Juli ===
20. juli–20. august – VM i fotball for kvinner 2023 arrangeres i Australia og New Zealand.
=== August ===
=== September ===
11. september – Kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2023
=== Oktober ===
=== November ===
=== Desember ===
== Jubileer ==
=== 1000-års jubiléer ===
Kirkemøtet ved Moster vedtar kristenretten, som gjør kristendommen til offisiell religion i Norge.
=== 500-års jubiléer ===
=== 400-års jubiléer ===
=== 300-års jubiléer ===
=== 250-års jubiléer ===
=== 200-års jubiléer ===
1. juli – Den mellomamerikanske føderasjon erklærer seg selvstendig fra Spania, Mexico og andre land.
=== 150-års jubiléer ===
=== 100-års jubiléer ===
3. mars – Time Magazine utga sitt første nummer
24. mai – Den irske borgerkrig ble avsluttet
29. oktober – Tyrkia ble grunnlagt
=== 50-års jubiléer ===
=== Andre ===
== Personer ==
=== Fødsler ===
=== Dødsfall ===
3. januar – Abdul-Salam al-Majali, tidligere ministerpresident i Jordan (97)
4. januar – Rosi Mittermaier, tysk alpinist (72)
10. januar –
Jeff Beck, engelsk gitarist (78)
Konstantin II av Hellas, tidligere konge i Hellas (82)
12. januar – Lisa Marie Presley, amerikansk sanger (54)
== Musikk ==
=== Konserter ===
22. februar – Manowar skal ha konsert i Oslo Spektrum, Oslo
30. mars – Andrea Bocelli skal ha konsert på Telenor Arena, Fornebu
29. april – Sabaton skal ha konsert i Oslo Spektrum, Oslo
29. mai – Yes skal ha konsert på Sentrum Scene, Oslo
30. juni – Bruce Springsteen skal ha konsert på Voldsløkka, Oslo
2. juli – Bruce Springsteen skal ha konsert på Voldsløkka, Oslo
27. september – Céline Dion skal ha konsert på Telenor Arena, Fornebu
28. september – Céline Dion skal ha konsert på Telenor Arena, Fornebu
=== Utgivelser ===
== Idrett ==
11. januar – Håndball-VM 2023 for menn startet i Polen og Sverige
12. januar – Vinteruniversiaden 2023 startet i Lake Placid
8. februar – VM i skiskyting 2023 starter i Oberhof i Tyskland
21. februar – Ski-VM 2023 starter i Planica i Slovenia
8. juli – Para-VM i friidrett 2023 starter i Paris i Frankrike
20. juli – VM i fotball for kvinner 2023 starter i Australia og New Zealand
19. august – VM i friidrett 2023 starter i Budapest i Ungarn
30. november – Håndball-VM 2023 for kvinner starter i Danmark, Norge og Sverige
== Nobelprismottakere ==
Fysikk –
Kjemi –
Fysiologi eller medisin –
Litteratur –
Fred –
Økonomi
== Litteratur ==
== Referanser == | 2023 (MMXXIII) i den gregorianske kalenderen er et normalår som begynner på en søndag. | 7,558 | 7,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2112 | 2023-02-04 | 2112 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1976', 'Kategori:Rush-album'] | 2112 er det fjerde albumet av det kanadiske prog-rock bandet Rush. Det ble utgitt i 1976 på Mercury Records. Albumet, som ble Rush sitt store gjennombrudd, er ofte blitt kalt et konseptalbum på grunn av den episke tittellåten «2112», som er over 20 minutter lang. Teknisk sett er det ikke det, da de øvrige sangene ikke har noen direkte sammenheng med hverken «2112» eller hverandre.
| 2112 er det fjerde albumet av det kanadiske prog-rock bandet Rush. Det ble utgitt i 1976 på Mercury Records. Albumet, som ble Rush sitt store gjennombrudd, er ofte blitt kalt et konseptalbum på grunn av den episke tittellåten «2112», som er over 20 minutter lang. Teknisk sett er det ikke det, da de øvrige sangene ikke har noen direkte sammenheng med hverken «2112» eller hverandre.
== Sporliste ==
Alle tekstene er skrevet av Neil Peart og all musikken er skrevet av Geddy Lee og Alex Lifeson, unntatt hvor annet er notert
Side en«2112» – 20:34
I. «Overture» – 4:32
II. «The Temples of Syrinx» – 2:13
III. «Discovery» (musikk: Lifeson) – 3:29
IV. «Presentation» (musikk:Lifeson) – 3:42
V. «Oracle: The Dream» – 2:00
VI. «Soliloquy» – 2:21
VII. «Grand Finale» – 2:14Side to«A Passage to Bangkok» – 3:34
«The Twilight Zone» – 3:17
«Lessons» (Lifeson) – 3:51
«Tears» (Lee) – 3:31
«Something for Nothing» (musikk: Lee) – 3:59
== Personell ==
Geddy Lee – vokal, bass
Alex Lifeson – elektriske og akustiske gitarer
Neil Peart – trommer, perkusjon
Hugh Syme – Mellotron på «Tears»
== Eksterne lenker ==
(en) 2112 på Discogs
(en) 2112 på MusicBrainz
(en) 2112 på Encyclopaedia Metallum
(en) 2112 på AllMusic | lenke | 7,559 | 7,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Temperatur | 2023-02-04 | Temperatur | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fysiske størrelser', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Statistisk fysikk', 'Kategori:Temperatur', 'Kategori:Termodynamikk'] | For spesialartikkel om temperatur i meteorologien, se Temperatur (meteorologi).Temperatur er den fysiske egenskapen som er det viktigste grunnlaget for om en gjenstand oppfattes som varm eller kald. Gjenstanden med høyest temperatur vil ved berøring kjennes varmest, forutsatt at den har minst like stor varmeledningsevne som gjenstanden med lavere temperatur. Temperatur er direkte knyttet til mengden termisk energi (varme) i systemet, det vil si tilfeldige bevegelser i atomer og molekyler i systemet. Temperatur gir bare mening for store systemer med mange partikler, som atmosfæren, havet, menneskekroppen eller sola. Man kan således ikke snakke om temperaturen til et atom. Temperatur er også bare knyttet til tilfeldige bevegelser. Tilfeldige bevegelser står i kontrast til ordnede, mekaniske bevegelser, for eksempel faller en stein i et tyngdefelt like fort uavhengig av steinens temperatur.
Det finnes en nedre grense for hvor kaldt det kan bli. Grensen kalles det absolutte nullpunkt, som er ved −273,15 ℃ = 0 K. Ned mot denne grensen bryter klassiske, termodynamiske formler sammen og en må benytte resultater fra kvantemekanikken og statistisk fysikk.
| For spesialartikkel om temperatur i meteorologien, se Temperatur (meteorologi).Temperatur er den fysiske egenskapen som er det viktigste grunnlaget for om en gjenstand oppfattes som varm eller kald. Gjenstanden med høyest temperatur vil ved berøring kjennes varmest, forutsatt at den har minst like stor varmeledningsevne som gjenstanden med lavere temperatur. Temperatur er direkte knyttet til mengden termisk energi (varme) i systemet, det vil si tilfeldige bevegelser i atomer og molekyler i systemet. Temperatur gir bare mening for store systemer med mange partikler, som atmosfæren, havet, menneskekroppen eller sola. Man kan således ikke snakke om temperaturen til et atom. Temperatur er også bare knyttet til tilfeldige bevegelser. Tilfeldige bevegelser står i kontrast til ordnede, mekaniske bevegelser, for eksempel faller en stein i et tyngdefelt like fort uavhengig av steinens temperatur.
Det finnes en nedre grense for hvor kaldt det kan bli. Grensen kalles det absolutte nullpunkt, som er ved −273,15 ℃ = 0 K. Ned mot denne grensen bryter klassiske, termodynamiske formler sammen og en må benytte resultater fra kvantemekanikken og statistisk fysikk.
== Symboler og enheter ==
Vanlig symbol for temperatur er T. Det finnes flere temperaturskalaer
Kelvin (K) er SI-enheten. Kelvinskalaen har samme avstand mellom gradene som celsiusskalaen, men har null ved det absolutte nullpunkt. Temperatur i kelvin kalles også absolutt temperatur. De termodynamiske tilstandslikningene bruker absolutt temperatur.
Celsius (℃) er nyttig til måling rundt romtemperatur. Vann fryser ved 0 ℃ og koker ved 100 ℃.
Fahrenheit (℉) brukes i USA eller England (i mindre grad).
I fysikk måles ofte temperatur i energienheter, som regel elektronvolt, ved å multiplisere absolutt temperatur med Boltzmanns konstant.
== Temperaturavhengighet ==
Mange typer fenomener avhenger sterkt av temperatur
Kjemiske reaksjoner. Reaksjonshastigheten øker normalt med temperaturen.
Faser. Hvilke faser som er stabile avhenger av temperatur. Lavere temperatur betyr mer ordnede faser.
Indre energi. Økt temperatur betyr økt indre energi. (Derimot kan den indre energien øke uten at temperaturen øker, for eksempel i en faseovergang, se latent varme)
Elektrisk motstand. Generelt øker motstanden med temperaturen.
== Temperatur i termodynamikk ==
I termodynamikken defineres temperatur T som forholdet mellom en langsom (kvasistatisk) overføring av varme
δ
Q
{\displaystyle \delta Q}
og følgende endring av entropi
d
S
{\displaystyle dS}
, dvs.
d
S
=
δ
Q
T
{\displaystyle dS={\frac {\delta Q}{T}}}
Denne definisjonen gjelder bare nær likevekt.
== Temperatur i statistisk fysikk ==
Statistisk fysikk tilbyr en definisjon av temperatur som
1
T
=
(
∂
S
(
E
)
∂
E
)
V
N
{\displaystyle {\frac {1}{T}}=\left({\frac {\partial S(E)}{\partial E}}\right)_{VN}}
hvor S er entropi, E er energi og derivasjonen er ved konstant volum og partikkeltall. Entropien som funksjon av energi er gitt med Boltzmanns lov. For å bruke denne definisjonen må man ha et lukket system (se mikrokanonisk ensemble).
I praksis, i åpne systemer, er det mer hensiktsmessig å innføre temperatur ved hjelp av Boltzmannfaktorer,
P
k
=
1
Z
e
−
E
k
/
k
b
T
{\displaystyle P_{k}={\frac {1}{Z}}e^{-E_{k}/k_{b}T}}
hvor
P
k
{\displaystyle P_{k}}
er sannsynligheten for at en tilstand k er okkupert,
E
k
{\displaystyle E_{k}}
er tilstandens energi og
k
b
{\displaystyle k_{b}}
er Boltzmanns konstant. Partisjonsfunksjonen Z gir normalisering.
Temperaturen gir således okkupasjonssannsynligheten til de ulike energitilstandene. Økt temperatur gir større sannsynlighet for at tilstander med høyere energi er okkupert. For en monoatomisk, ideell gass gir dette at gjennomsnittshastigheten til partiklene øker med økt temperatur. (Generelt sett er ikke hastighet et meningsfullt begrep for systemer i statistisk fysikk.)
Boltzmannfaktorene kan brukes i åpene systemer, slik som det kanoniske ensemblet og
det storkanoniske ensemblet, men bare nær likevekt.
=== Negativ temperatur ===
Som en kuriositet kan nevnes at det absolutte nullpunkt ikke kan nås, men negativ absolutt temperatur er mulig (Negativ absolutt temperatur må ikke forveksles med minusgrader i °C). Systemet er da ute av likevekt, og varme flyter fra området med negativ temperatur til det med positiv temperatur. Negativ temperatur tolkes dermed som varmere enn positiv temperatur (dvs. over uendelig varmt).
== Måling av temperatur ==
Mennesker kan sanse temperatur, men denne sansen er ikke spesielt presis. Dermed måler man som regel temperatur indirekte ved hjelp av en annen temperaturavhengig størrelse, slik som
Volum til kvikksølv eller en annen væske i et vanlig termometer. Volumet utvider seg når temperaturen øker.
Elektrisk motstand i et elektrisk termometer. Motstanden går opp når temperaturen øker.
Energispekteret til termisk stråling. Legemet sender ut mer kortbølget stråling når temperaturen øker, se Wiens forskyvningslov. Fordelen med denne er at en kan finne temperaturen til legemer langt unna, slik som solen.
== Omregningstabell mellom de forskjellige enhetene ==
== Se også ==
Temperatur (meteorologi)
Termodynamikk
Statistisk fysikk
Entropi
Termisk energi | Temperatur er den fysiske egenskapen som er det viktigste grunnlaget for om en gjenstand oppfattes som varm eller kald. Gjenstanden med høyest temperatur vil ved berøring kjennes varmest, forutsatt at den har minst like stor varmeledningsevne som gjenstanden med lavere temperatur. | 7,560 | 7,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donnie_Darko | 2023-02-04 | Donnie Darko | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Fantasyfilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 2001', 'Kategori:Filmer lagt til Virginia', 'Kategori:Filmer satt til 1980-årene', 'Kategori:Mysteryfilmer fra USA', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA', 'Kategori:Tidsreiser i fiksjon', 'Kategori:Ungdomsfilmer fra USA'] | Donnie Darko er et amerikansk psykologisk drama-thriller fra 2001 regissert av Richard Kelly. Filmen handler om en amerikansk tenåringsgutt som opplever en rekke merkverdige og bisarre ting gjennom et vesen som kontakter ham nattestid. Hans omgivelser tror det er innbilninger, men selv er han usikker. Hovedrollen spilles av Jake Gyllenhaal, mens sentrale biroller spilles av Jena Malone, Drew Barrymore, Patrick Swayze og Maggie Gyllenhaal. Filmen hadde en begrenset visning de første to årene og ble stort sett satt opp på diverse filmfestivaler. Den ble raskt ansett som en kultfilm.Donnie Darko blander elementer fra en mengde sjangere, deriblant science fiction, skrekk, drama, mysterie og kunstfilm.
Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, men ble ikke sett av så mange, noe som delvis skyldest at den ble vist på meget begrenset antall kinoer. Den ble imidlertid en stor suksess på video.
| Donnie Darko er et amerikansk psykologisk drama-thriller fra 2001 regissert av Richard Kelly. Filmen handler om en amerikansk tenåringsgutt som opplever en rekke merkverdige og bisarre ting gjennom et vesen som kontakter ham nattestid. Hans omgivelser tror det er innbilninger, men selv er han usikker. Hovedrollen spilles av Jake Gyllenhaal, mens sentrale biroller spilles av Jena Malone, Drew Barrymore, Patrick Swayze og Maggie Gyllenhaal. Filmen hadde en begrenset visning de første to årene og ble stort sett satt opp på diverse filmfestivaler. Den ble raskt ansett som en kultfilm.Donnie Darko blander elementer fra en mengde sjangere, deriblant science fiction, skrekk, drama, mysterie og kunstfilm.
Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, men ble ikke sett av så mange, noe som delvis skyldest at den ble vist på meget begrenset antall kinoer. Den ble imidlertid en stor suksess på video.
== Handling ==
Handlingen foregår i 1988 og sentrerer rundt Donnie Darko, en 16-årig schizofren, men svært intelligent gutt. En natt blir han kalt ut av huset av en uhyggelig, nesten to meter høy, kaninlignende skapning som kaller seg Frank. Dette vesenet forteller ham at verden vil gå under om 28 dager, 6 timer, 42 minutter og 12 sekunder. Mens Donnie er ute av huset, krasjer en flymotor gjennom taket til rommet hans.
Filmen fortsetter med å fortelle hva som hendte disse 28 dagene, og man settes inn i en mengde personer: Donnies familie, hans nye kjæreste Gretchen Ross, den radikale engelsklæreren Karen Pomeroy, den over 100 år gamle damen Roberta Sparrow, noen av Donnies venner og fiender og den erkeamerikanske selvhjelpsterapeuten Jim Cunningham.
Mange av trådene nøstes opp i den mystiske slutten, men flere spørsmål forblir ubesvarte. Flere av disse besvares i den fiktive boka The Philosophy of Time Travel.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Donnie Darko innbrakte 4,1 millioner dollar på verdensbasis, hvorav 1,3 millioner i USA. Produksjonskostnadene var på 4,5 millioner dollar. Den beskjedne summen skyldest at den ble vist på et meget begrenset antall kinoer i USA (58 på det meste). Til sammenligning ble alle de ti mest innbringende filmen det året vist på over 3000 kinoer hver. (For eksempel ble Harry Potter and the Sorcerer's Stone på det meste vist på 3672 kinoer i USA).Den ble en stor hit på video og innbrakte i perioden 2002-2004 over 14 millioner dollar på salg- og leiefilm. Directors cut-versjonen innbrakte ytterligere millioner.
=== Anmelderne ===
Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 87 % på Rotten Tomatoes. Directors Cut-versjonen, som kom i 2004, fikk enda bedre mottakelse. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav originalversjonen 2,5 av 4 stjernert og directors cut 3 av 4 stjerner.Anmelderne i Dagbladet og VG gav den terningkast fire, mens Aftenposten gav den terningkast fem. Dagbladets anmelder skrev: «I tillegg til å legge ut en komplisert vev i storyen, har den masse fortellerenergi. Sånn sett har man følelsen av å ha sett tre-fire filmer på en gang. Men storyen tas på alvor her; derfor føler man seg ikke undervurdert som seer underveis». Aftenpostens anmelder skrev: «At filmen bruker drømmens absurde språk, er kanskje den beste beskrivelsen på denne utrolig fascinerende filmen». Nettstedet CINERAMA gav den terningkast seks og skrev: «Det er en rar film, men kamelene som vi må sluke smaker virkelig godt, så Donnie Darko blir aldri egentlig smal. En moderne klassiker, intet mindre».
=== Priser ===
Richard Kelly ble tildelt en Saturn Award for regien. Den ble tildelt flere festivalpriser og ble nominert til storjuryens pris for beste dramatikk ved Sundance filmfestival.
=== Innspilling ===
Filmen ble innspilt i løpet av en måneds tid sommeren 2000.
Originalmusikken er komponert av Michael Andrews. Filmen inneholder også en del dystre sanger fra tida den foregår i, som Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» og Echo & the Bunnymens «The Killing Moon».
=== Annet ===
Den 29. mai 2004 ble directors cut lansert på Seattle International Film Festival. Denne er 20 minutter lenger enn den originale versjonen. Den ble utgitt på DVD i 2005.
Den ble ikke satt opp på norske kinoer før i 2004, men ble vist på Oslo Filmfestival allerede i november 2001.
=== Oppfølger ===
En oppfølger, S. Darko, som kom i 2009, ble slaktet av kritikerne. Handlingen i denne kretser rundt Donnie Darkos søster. Hverken regissør Richard Kelly eller Jake Gyllenhaal har noen tilknytning til denne.
== Medvirkende ==
Jake Gyllenhaal i rollen som Donald «Donnie» Darko
Jena Malone i rollen som Gretchen Ross, Donnies kjæreste
Mary McDonnell i rollen som Rose Darko, Donnies mor
Katharine Ross i rollen som Dr. Lilian Thurman
Drew Barrymore i rollen som Karen Pomeroy
Patrick Swayze i rollen som Jim Cunningham
Maggie Gyllenhaal i rollen som Elizabeth Darko, Donnies søster
Noah Wyle i rollen som Dr. Kenneth Monnitoff
James Duval i rollen som Frank, den maskerte skapningen
Holmes Osborne i rollen som Edward «Eddie» Darko, Donnies far
Daveigh Chase i rollen som Samantha «Sam» Darko
Beth Grant i rollen som Kitty Farmer
Stuart Stone i rollen som Ronald Fisher
Alex Greenwald i rollen som Seth Devlin
Seth Rogen i rollen som Ricky Danforth
Patience Cleveland i rollen som Roberta Sparrow («Grandma Death»)
Jolene Purdy i rollen som Cherita Chen
Ashley Tisdale i rollen som Kim
Jerry Trainor i rollen som Lanky Kid
David St. James i rollen som Bob Garland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Donnie Darko – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Donnie Darko på Internet Movie Database
(no) Donnie Darko hos Filmfront
(no) Donnie Darko på NRK TV
(sv) Donnie Darko i Svensk Filmdatabas
(da) Donnie Darko i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Donnie Darko på Allociné
(nl) Donnie Darko på MovieMeter
(en) Donnie Darko på AllMovie
(en) Donnie Darko på Turner Classic Movies
(en) Donnie Darko på Rotten Tomatoes
(no) Donnie Darko hos Filmweb | 26. oktober 2001 (USA)9. | 7,561 | 7,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organ_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Organ (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Organ har flere betydninger:
Organ, kroppsdel
Organ (medium), publikasjon eller annet massemedium som presenterer et budskap i tråd med det eieren støtter | Organ har flere betydninger:
Organ, kroppsdel
Organ (medium), publikasjon eller annet massemedium som presenterer et budskap i tråd med det eieren støtter | Organ har flere betydninger: | 7,562 | 7,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjelett | 2023-02-04 | Skjelett | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Skjelettet'] | Skjelett, eller beingrind, er en fellesbetegnelse på alle knoklene som utgjør «reisverket» i kroppen hos alle virveldyr, herunder også mennesket.
Skjelettet har mange oppgaver, blant annet å bære kroppen sammen med muskulatur og sener. Det beskytter bløte, lett sårbare indre organer. Kraniet beskytter hjernen, og ryggraden beskytter ryggmargen. Ribbeina beskytter lungene, hjertet og noen andre viktige organer. Det fungerer også som kroppens kalklager.
| Skjelett, eller beingrind, er en fellesbetegnelse på alle knoklene som utgjør «reisverket» i kroppen hos alle virveldyr, herunder også mennesket.
Skjelettet har mange oppgaver, blant annet å bære kroppen sammen med muskulatur og sener. Det beskytter bløte, lett sårbare indre organer. Kraniet beskytter hjernen, og ryggraden beskytter ryggmargen. Ribbeina beskytter lungene, hjertet og noen andre viktige organer. Det fungerer også som kroppens kalklager.
== Skjelettets primæroppgaver ==
Knoklene i kroppen henger sammen fordi de er festet til hverandre i leddene. Sammen utgjør alle knoklene skjelettet. Det utgjør et stativ som muskler og sener er festet til.
Skjelettet har mange oppgaver:
Stativ: Skjelettet (og musklene) holder hele kroppen oppe.
Beskyttelse: De viktigste organene i kroppen er beskyttet av bein, hjernen ligger inni hodeskallen og er godt beskyttet. Hjertet og lungene ligger inni brystkassen, og alle nervetrådene i ryggmargen ligger beskyttet inni ryggsøylen.
Bevegelse: Siden de fleste ledd mellom knoklene er bevegelige, kan vi bevege skjelettet. Musklene er festet til knoklene på en slik måte at når musklene trekker seg sammen, bøyes eller strekkes leddet så lemmene beveges.
Produksjon: Røde blodceller, hvite blodceller og blodplater produseres i beinmargen, inni de store knoklene våre.
Mineral-reservoar: Beinmargen inneholder også jern, slik at vi raskt kan erstatte røde blodlegemer ved blodtap. Beinsubstansen i skjelettet utgjør et reservoar for kalsium og fosfat.
== Rørknokler ==
Rørknoklene er fylt med rød benmarg, som produserer erytrocytter, eller røde blodceller. En rørknokkel består av tre deler:
Epifysen er den runde enden på en rørknokkel. Vekstsonen er lokalisert der hvor epifysen møter metafysen.
Metafysen (også kalt fysen) er den delen av rørknokkelen som ligger mellom diafysen (midtstykket av rørknokkelen) og epifysen (knokkelenden). Metafysen sørger for rørknoklenes lengdevekst gjennom barndom og ungdom. Hos mennesket slutter metafysen å vokse i en alder av 18 til 25 år og blir deretter bestående av rent benvev.
Diafysen er rørknokkelens midtstykke, som befinner seg mellom de to metafyser.
== Ryggsøylen ==
Ryggsøylen er den sentrale delen av alle virveldyrs skjelett. Menneskets ryggsøyle består av 33-34 ryggvirvler, mens dyr ellers kan ha både færre og flere. Ryggsøylen deles gjerne inn i seksjoner (nedenfor menneskes inndeling):
7 halsvirvler i ryggsøylen (cervicalcolumna)
12 brystvirvler i ryggsøylen (thoracalcolumna)
5 bukvirvler i ryggsøylen (lumbalcolumna)
5 korsbeinsvirvler som er sammenvokste til korsbeinet (sacrum) i bekkenregionen
3-4 halebeinsvirvler som er sammenvokste til halebeinet (coccyx)
== Leddene ==
Leddene gir skjelettet bevegelighet der to knokler glir mot hverandre. Når leddene beveges oppstår det friksjon, derfor er leddene gjerne væskefylte (leddvæske). Leddflatene består av glatt leddbrusk som er omgitt av en beskyttende leddkapsel. Leddvæsken skilles ut fra kjertelceller i kapselen og smører leddflatene.
Vi har tre hovedtyper av ledd:
Ekte ledd, det vil si ledd som beveges mye.
Ledd som kan beveges litt, for eksempel leddene mellom ribbeina og brystbeinet. De beveges litt når vi puster.
Ledd som er ubevegelige, for eksempel sammenføyningene mellom knoklene i hodeskallen.Skulderleddet har en bevegelighet på ca. 180 grader, vertikalt og horisontalt
Albueleddet kan bevege seg 135 grader horisontalt, og 90 grader vertikalt
Hofteleddet kan bevege seg ca. 135 grader forover og bakover, samt 50 grader til siden
Kneleddet kan bevege seg 130 grader bakover, men ikke framover eller til sideneAndre ledd er blant annet handleddet, ankelleddet, leddene mellom de ulike knoklene i fingrene og sternoclavicularleddet mellom brystbeinet og kragebeinet.
== Skjelettrelaterte sykdommer ==
Lumbago (latinsk for hekseskudd): Korsryggsmerter (uavhengig av årsak)
Isjias: Korsryggsmerter med smerteutstråling til benene (uavhengig av årsak)
Rakitt (engelsk syke): Nærings- og stoffskiftesykdom hos barn, særlig karakterisert ved vekstforstyrrelser i skjelettet.
Osteopeni: Risikotilstand, forstadium til osteoporose.
Osteoporose (benskjørhet): Risikotilstand som i særlig grad gjelder kvinner.
Skoliose (skjev rygg): Ryggen bukter seg i coronarplanet.
Lordose (svairygg)
Kyfose (pukkelrygg)
== Kilder ==
NHI.no:Skjelett | Skjelett, eller beingrind, er en fellesbetegnelse på alle knoklene som utgjør «reisverket» i kroppen hos alle virveldyr, herunder også mennesket. | 7,563 | 7,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_kalde_krigen | 2023-02-04 | Den kalde krigen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjetvennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte omtrent 40 år; fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene.
Østblokk- og vestblokklandene hadde forskjellig ideologi og økonomisk system. Østblokklandene var ettpartistater og med kommunistiske samfunn som mål, mens de fleste vestblokklandene var flerpartistater basert på markedsøkonomi. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi trusselen om utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten (en «tredje verdenskrig») førte til at partene unngikk å føre direkte kamper («varm krig») mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte regimer og førte «krig med stedfortredere» mot motparten. Øst- og vestblokklandene drev intens spion- og etterretningsvirksomhet mot hverandre for å få overtak på hverandre. Under den kalde krigen ble supermaktenes militære opprustning og prestasjoner innen romfart, teknologi og idrett tolket som tegn på partenes styrke.
Det er vanlig å regne den kalde krigens avslutning til enten 1989, da de sovjetstøttede regimene i Øst-Europa og Berlinmuren falt. Eller avslutningen regnes til 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Den kalde krigen ble vunnet av vestblokklandene.
| Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjetvennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte omtrent 40 år; fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene.
Østblokk- og vestblokklandene hadde forskjellig ideologi og økonomisk system. Østblokklandene var ettpartistater og med kommunistiske samfunn som mål, mens de fleste vestblokklandene var flerpartistater basert på markedsøkonomi. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi trusselen om utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten (en «tredje verdenskrig») førte til at partene unngikk å føre direkte kamper («varm krig») mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte regimer og førte «krig med stedfortredere» mot motparten. Øst- og vestblokklandene drev intens spion- og etterretningsvirksomhet mot hverandre for å få overtak på hverandre. Under den kalde krigen ble supermaktenes militære opprustning og prestasjoner innen romfart, teknologi og idrett tolket som tegn på partenes styrke.
Det er vanlig å regne den kalde krigens avslutning til enten 1989, da de sovjetstøttede regimene i Øst-Europa og Berlinmuren falt. Eller avslutningen regnes til 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Den kalde krigen ble vunnet av vestblokklandene.
== Bakgrunn for begrepet ==
Ved slutten av andre verdenskrig brukte den britiske forfatteren George Orwell kald krig som et generelt begrep i sitt essay «Du og atombomben» (engelsk: «You and the Atomic Bomb»), publisert 19. oktober 1945 i tidsskriftet Tribune. I det han tenkte over en verden som levde i skyggen av trusselen om atomkrig så Orwell på James Burnhams antydninger om en polarisert verden og skrev så:
Ser en på verden som en helhet, så har retningen for mange tiår ikke vært i retning anarki men mot gjeninnføring av slaveri... James Burnhams teori har vært mye diskutert, men få mennesker har så langt sett dens ideologiske implikasjon, som er den type av verdensanskuelse, tro og sosiale strukturer som antakeligvis ville bestå i en stat som på den ene siden var umulig å erobre og i en permanent tilstand av 'kald krig' med sine naboer.
I The Observer 10. mars 1946, skrev Orwell: «etter konferansen i Moskva i desember i fjor, begynte Russland en 'kald krig' mot Storbritannia og det britiske imperiet.»Den første bruken av begrepet for å beskrive etterkrigstidens geopolitiske konfrontasjon mellom Sovjetunionen og USA kom i en tale av Bernard Baruch, en innflytelsesrik rådgiver til amerikanske demokratiske presidenter, 16. april 1947. Talen som var skrevet av journalisten Herbert Bayard Swope, erklærte, «La oss ikke bli forført: vi er i dag midt i en kald krig.» Journalisten Walter Lippmann gjorde begrepet vidt kjent med sin bok The Cold War; da han i 1947 ble spurt om bakgrunnet for begrepet anga Lippmann et fransk uttrykk fra 1930-årene, la guerre froide.
== En århundrelang ideologisk konflikt ==
Historikeren Odd Arne Westad mener den kalde krigen må sees som en ideologisk konflikt som pågikk i hundre år, fra om lag 1890 til den ble avsluttet ved Sovjetunionens oppløsning i 1991. Rundt 1890 var både USA og Russland i ferd med å etablere seg som imperier. Samtidig som USAs kapitalistiske utvikling åpnet muligheter for titalls millioner mennesker både i og utenfor landet, bidro de periodiske økonomiske krisene til at motkrefter i form av arbeiderorganisering og sosialistiske partier vokste frem, og at disse ble delt i reformvennlige sosialdemokrater og revolusjonære sosialister (etterhvert kjent som kommunister). Kampen mellom to vidt forskjellige former for organisering av samfunnet, kapitalisme og revolusjonær sosialisme (kommunisme) begynte således for alvor etter 1890.Utbruddet av den første verdenskrig førte til at både Russland og etterhvert USA deltok for å sikre ulike sider av sine interesser som vidstrakte imperier. Kampen mellom sosialdemokrater og revolusjonære sosialister ble skjerpet som følge av krigsutbruddet, de førstnevnte støttet sine ulike regjeringer (som borgfreden i Tyskland), mens de revolusjonære sosialistene avviste krigen som en intern kamp mellom imperialistiske stater. Utbruddet av revolusjonen i Russland og oktoberrevolusjonens seier for kommunistene (bolsjevikene) i 1917 førte etterhvert til etableringen av Sovjetunionen i 1922, et alternativ til det kapitalistiske vest, særlig USA. Sovjetunionens fremvekst og stabilisering førte til sterke reaksjoner og frykt for intern undergraving fra lokale kommunister i vestlige land, blant de som sterkt advarte mot kommunistene var den britiske politikeren Winston Churchill.Mye av grunnlaget for at kommunistene og Sovjetunionen klarte å opprettholde en tiltrekning som alternativ til kapitalismen i mellomkrigstiden var de økonomiske nedgangstidene i 1930-årene under Den store depresjonen. Samtidig fortsatte kampen mellom reformister og revolusjonære, frem til 1935 stemplet Komintern (en internasjonal organisasjon for kommunistpartier, styrt fra Moskva) sosialdemokrater som «sosialfascister», og markerte ved det at de så lite forskjell mellom f.eks sosialdemokrater i Tyskland og nasjonalsosialistene (nazistene). Sovjetunionen og Tyskland undertegnet Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939, pakten ga Sovjetunionen deler av Polen og Baltikum, mot store råvareleveranser til Tyskland som motytelse. Sovjetunionens leder Stalin så den kommende krigen som en kamp mellom grupper av kapitalistland, som Sovjetunionen kunne spille ut mot hverandre. Komintern beordret de lokale kommunistpartiene i Europa om å stå på sidelinjen siden «dette er ingen krig hvor demokrati kjemper mot fascisme, det er en imperialistisk, reaksjonær krig...».Den strategiske situasjonen ble kastet om ved den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. I motsetning til hva Stalin hadde antatt tilbød Storbritannia umiddelbart så mye materiell bistand de kunne gi, gjennom Låne- og leieloven (engelsk: Lend-Lease) fikk Sovjetunionen store mengder forsyninger fra USA, selv mens amerikanerne fremdeles formelt var nøytrale. Samtidig var alliansen mellom Storbritannia, Sovjetunionen og USA (fra desember 1941) et tvunget samhold, de ideologiske forskjellene besto. Stalin antok at alliansen kun ville vare så lenge de to andre stormaktene trengte Sovjetunionen og at de kunne inngå en separatfred med Tyskland. I løpet av 1942–1943 klarte Sovjetunionen først å stoppe det tyske angrepet, deretter presse tyskerne tilbake. Et vedvarende stridsspørsmål mellom Sovjetunionen og vestmaktene (USA og Storbritannia) var etablering av en annen front, en invasjon i Vest-Europa som kunne avlaste Sovjetunionens kamp. At invasjonen av Normandie ikke kom før sommeren 1944 tolket Stalin som et tegn på vestmaktenes tillitsbrudd og manglende vilje til samarbeid. I flere konferanser aksepterte vestmaktene økt sovjetisk innflytelse i Øst-Europa, til gjengjeld skulle Sovjetunionen bidra til å nedkjempe Japan så snart Tyskland var beseiret.
== Situasjonen i 1945 ==
Etter andre verdenskrig var både USA og Sovjetunionen militært totalt overlegne alle andre land, men mens USA ikke hadde vært okkupert og hadde kraftig utvidet sin økonomi, var deler av Sovjetunionen rasert og måtte gjenoppbygges. Selv om sovjetlederne anså konflikt med vestmaktene som uunngåelig håpet de at samarbeidet ville vedvare noen år, og derved gi Sovjetunionen tid til gjenoppbygging. Amerikanerne og britene håpet også på fred etter Tyskland og Japan var nedkjempet. Store deler av Øst-Europa og deler av Vest-Europa var preget av store tap av menneskeliv (om lag 40 millioner), materielle ødeleggelser, matmangel og millioner av flyktninger (bare innenfor Tysklands førkrigsgrenser var det om lag 17 millioner flyktninger). Innbyggerne i Europa så til USA og Sovjetunionen for løsninger på sine problemer med gjenoppbygging av kontinentet.Mens amerikanerne bidro materielt for å lindre nøden i Europa, ga den sovjetiske innsatsen i krigen mot Tyskland kommunistene en oppslutning i 1945 som de hverken før eller siden har hatt. I Norge fikk de 12 % i valg, i Finland 23,5 %, i Frankrike om lag 29 % og i Italia 19 %. Samtidig som de vestlige kommunistlederne ofte krevde plass i regjering og innflytelse ønsket de ingen umiddelbar omveltning, noe også Moskva rådet de til å unngå. Dels anså Sovjetunionen at amerikansk og britisk kontroll i vest ikke var mulig å bestride, dels ønsket de ingen konfrontasjon, som de fryktet ville utradere de lokale kommunistpartiene. Sporene fra opprøret i Hellas bidro også å styre ønsker om snarlig revolusjon, de greske kommunistene ble slått, med britisk støtte. Stalin satset i stedet på at de vestlige seiersmaktene USA og Storbritannia etterhvert ville ryke uklar med hverandre, og derved gi åpning for endring. Den største trusselen mot Sovjetunionen var om vestmaktene gjorde felles front.Et stadig tilbakevendende problem mellom øst- og vestmaktene var Polen. Storbritannia og Frankrike hadde gått til krig mot Tyskland i 1939 fordi Polen ble angrepet, mens Sovjetunionen, etter avtale med Tyskland, erobret den østlige delen. Saken ble ikke bedre av at de sovjetiske hærstyrkene demonstrativt unnlot å hjelpe den polske hjemmefronten i Warszawaoppstanden i 1944. Samtidig var spesielt Roosevelt innstilt på at det var vanskelig å unngå at Sovjetunionen dominerte Polen. Da Harry Truman tok over som president etter Roosevelts død i april 1945 ble spørsmålet om Polen igjen et stridspunkt. Amerikanerne og britene mente sovjeterne ikke forholdt seg til tidligere inngåtte avtaler om demokrati i Polen, og Westad hevder at den kalde krigen først ble synlig der.For de mange land og områder som hadde vært dominert av europeiske kolonimakter, var ikke krigen mot Japan eller Tyskland det sentrale, men avviklingen av kolonistyret. Mens Storbritannia og Frankrike var prototypene på kolonimakter, var Sovjetunionen i manges øyne et eksempel på internasjonal solidaritet og støtte til anti-kolonialisme.USA ved president Roosevelt tok initiativ til å opprette en verdensomspennende organisasjon for å etterfølge krigstidens allianse. Siktemålet var dels ideelt, å gi alle lands nasjoner en mulighet til å delta, dels styrt av egne interesser og behov for å ha et forum hvor stormaktene kunne samarbeide. De forente nasjoner (FN) ble opprettet i 1945, mens tilnærmet alle land fikk tilgang til FNs generalforsamling var det stormaktene med sin vetorett som hadde det avgjørende ordet i FNs sikkerhetsråd. Hverken sovjeterne eller britene hadde særlig tro på den nye organisasjonen, men ble med for å tilfredsstille amerikanerne. Mens Sovjetunionens sterke stilling i Øst-Europa ble tatt hensyn til under blant annet Jaltakonferansen, ble USAs økonomiske dominans akseptert under Bretton Woods-konferansen i 1944. Avtalen ga USA store fordeler ved internasjonal handel, og mulighet for å påvirke andre lands økonomier. Historikeren Odd Arne Westad hevder at USA som den sterkeste makten hadde et større ansvar for at forholdet til Sovjetunionen ikke skulle bli dårlig, men at Sovjetunionens fremferd i Øst-Europa, Kina og Iran bidro til USAs politikk med oppdemningspolitikk (engelsk: containment) fra 1945.Ved Jaltakonferansen i februar 1945 ble det bestemt at Tyskland skulle deles i fire okkupasjonssoner mellom de fire store seierherrene. Det skulle betales ut krigserstatninger, og det ble planlagt forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Allierte krigsforbrytere gikk derimot ustraffet. Det ble også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes. Stalin lovte også å angripe Japan senest tre måneder etter Tysklands kapitulasjon. Stalin gikk også med på en erklæring om frigjøringen av Europa og folkenes rett til å velge egne institusjoner. Roosevelt og Churchill la stor vekt på erklæringen, og ifølge Westad ble den oversolgt til de to ledernes hjemmepublikum, noe som senere bidro til å øke faren for konflikt mellom øst- og vestmaktene.Under Potsdamkonferansen i slutten av juli 1945 ble det bestemt at den østlige delen av Tyskland skulle plasseres under polsk og sovjetisk okkupasjon, disse landene annekterte senere disse områdene. Samtidig ble den omfattende etniske rensningen av tyskere fra Øst-Europa planlagt. Tyskland skulle demilitariseres, de-nazifiseres og alle landområder Tyskland hadde fått tilført skulle tilbakeføres. Det sentrale tema under konferansen var krigen mot Japan og Sovjetunionens deltakelse i den. Under konferansen antydet president Harry Truman overfor Josef Stalin at USA hadde utviklet et nytt våpen som ville bli brukt mot Japan, uten å si direkte av det var et kjernefysisk våpen. Stalin takket for informasjon, men hadde i flere år kjent til det amerikanske Manhattanprosjektet. Diskusjonen om Polen var den hvor de tre store allierte sto lengst fra hverandre, Sovjetunionen på den ene siden og USA og Storbritannia ble ikke enig om hva demokrati i Polen i praksis skulle bety. Den 9. august 1945 ble den siste av to atombomber sluppet, over den japanske byen Nagasaki. Samme dag angrep Sovjetunionen Japan, og noen dager etter var andre verdenskrig over.
== Den kommunistiske maktovertagelsen i Øst-Europa ==
=== Bakgrunn ===
Ved andre verdenskrigs slutt hadde ikke Sovjetunionen under Josef Stalin noen overordnet plan for hvordan landene de hadde erobret skulle styres. Siden 1949 har Øst-Europa blitt brukt som betegnelse om landene i Sentral- og Øst-Europa som etter andre verdenskrig ble underlagt sovjetisk hegemoni og etterhvert innlemmet i COMECON og Warszawapakten. I stort sett alle landene, med Tsjekkoslovakia som eneste unntak, ble det i mellomkrigstiden dannet ikke-demokratiske regimer, i flere tilfeller med voksende fascistiske og pro-nazistiske elementer og aggressiv nasjonalisme, som normalt ble rettet mot nabostater og etniske minoriteter innenfor egne grenser. De østeuropeiske landene led hardt under den nazistiske okkupasjonen og krigen frem til 1945. Mot slutten av andre verdenskrig var det for de fleste av landene, bortsett fra Tsjekkoslovakia, innlysende at en gjenoppretting av mellomkrigstidens styreformer ikke kunne komme på tale, da flere av disse landene hadde vært nære allierte med Nazi-Tyskland.
=== Forløp ===
De kommunistiske partiene hadde nytt godt av de sovjetiske styrkenes befrielse av landene fra de nazistiske og fascistiske okkupasjonsmaktene. Like etter krigen sto kommunistpartiet særlig sterkt i Tsjekkoslovakia. I Jugoslavia og Albania hadde kommunistene stått i spissen for en partisankrig mot de fascistiske og nazistiske okkupasjonsmaktene og hadde på bakgrunn av dette en utbredt folkelig oppbakking. De kommunistiske partiene sto derimot svakt i Polen, Romania og Ungarn, men ved hjelp av koalisjonsregjeringer mellom på den ene siden de kommunistiske partiene og på den andre de borgerlige partiene, som etter kommunistenes oppfatning ikke hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, fikk kommunistene fra 1945 del i makten. Winston Churchill, som var den første vestlige lederen som offisielt tok avstand fra den sovjetiske kontrollen over Øst-Europa, benyttet i en oppsiktsvekkende tale i Fulton uttrykket jernteppet om den sovjetiske kontrollen over sine «satellittstater». I Vestmaktene ble dette uttrykket hurtig den offisielle betegnelsen for delingen av Europa.
Etterhvert sikret kommunistene seg mer og mer makt, mens de andre koalisjonspartnerne fikk redusert sin innflytelse eller helt ble ekskludert fra regjeringen. I de fleste av de østeuropeiske landene fant den endelige maktovertakelsen sted i 1947-48, typisk ved at de folkedemokratiske partiene ble underlagt kommunistpartiet.I Tsjekkoslovakia hadde kommunistene dannet regjering sammen med sosialdemokratiet. Men etter en intern konflikt mellom regjeringspartiene overtok kommunistene i februar 1948 i strid med forfatningen regjeringspostene som de ikke-kommunistiske medlemmene av regjeringen hadde forlatt i protest.I årene etter maktovertagelsene ble de østeuropeiske økonomiene omdannet til sentrale planøkonomier etter sovjetisk forbilde. I flere av landene, for eksempel Tsjekkoslovakia og Ungarn, ble det gjennomført harde utrenskninger innenfor de kommunistiske partiene. I flere av landene var det snakk om oppgjør mellom såkalt hjemmekommunister, som hadde befunnet seg i hjemlandene under krigen, og Moskva-kommunister, som hadde vært i eksil under krigen. I de landene der de ikke-kommunistiske partiene fortsatt eksisterte fungerte de innenfor rammene av særlige nasjonale fronter og underlagt de kommunistiske partiene. Opposisjon overfor de regjerende kommunistiske partiene var ikke tillatt, men de enkelte partier – for eksempel bondepartier – kunne innenfor visse rammer gjerne drive lobbyvirksomhet for bestemte befolkningsgruppers, for eksempel bøndenes, interesser. Disse mulighetene ble forbedret etter Stalins død i mars 1953 og etter den 20. partikongressen i Sovjetunionen i 1956, hvor sentralismen og undertrykkelsen av annerledes tenkende ble lempet noe.
I 1948 ble Titos Jugoslavia ekskludert fra den kommunistiske samarbeidsorganisasjonen Kominform, offisielt fordi kommunistpartiet hadde inntatt nasjonalistiske særstandpunkter. Jugoslavia kom til å fremstå som et av de førende land innenfor den alliansefri bevegelsen og fortaler for en mer selvforvaltende form for sosialisme. Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen forbedret, men det ble kjølnet igjen etter den politiske oppstrammingen som fant sted innenfor den verdenskommunistiske bevegelsen etter invasjonen av Ungarn i 1956 og forverringen av forholdet mellom Sovjetunionen og Kina.
== Gradvis utvikling av USAs rolle og politikk rett etter freden i 1945 ==
Da freden kom med den tyske og japanske overgivelsen i mai og september 1945, var USA og Sovjetunionen allierte. USA hadde et ønske om å fortsette samarbeidet med Sovjetunionen, og å hjelpe de andre allierte i å bygge opp en ny internasjonal verdensorden. Sentralt i den amerikanske politikken var ønsket om å skape internasjonal stabilitet og fred gjennom FN og frihandel.
I årene fra 1946 til 1948 oppstod det uenighet og gnisninger mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Det viste seg gradvis at de ulike partene hadde ulike ønsker for den nye internasjonale ordenen. Alle var med i FN, men synet på frihandel og demokrati var ulikt. Sovjetunionen begynte gradvis å stramme sitt grep om de østeuropeiske statene under sin kontroll. Gradvis begynte man i Vest-Europa og USA å innse at man sto overfor en grunnleggende interessekonflikt i forholdet til Sovjetunionen.
Sentralt i identifiseringen og defineringen av den sovjetiske utenrikspolitikken var George F. Kennan. Kennan var en amerikansk diplomat stasjonert ved USAs ambassade i Moskva i 1946. 22. februar 1946 skrev Kennan et langt svar, sendt som telegram (senere trykket som «The Sources of Soviet Conduct»), dette var et svar til det amerikanske Finansdepartementet på hvorfor Sovjetunionen ikke ønsket å delta i Verdensbanken. Kennans telegram identifiserte grunnlaget for Sovjetunionens utenrikspolitikk og utenrikspolitiske mål.
Hele grunnlaget for Kennans resonnement var at russerne anså at kommunismen ikke kunne samarbeide med kapitalismen, dermed var det amerikanske utgangspunktet for økonomisk samarbeid en umulighet. Kennan fortsatte med å understreke at Sovjetunionen ville bruke kommunistiske partier i Vest-Europa til å spre kommunismen og den sovjetiske innflytelsen. Kennans konklusjon var å møte den sovjetiske trusselen ved å endre amerikansk utenrikspolitikk fra ønske om samarbeid til en ideologisk oppdemning. Kennans overbyggende tanke var at sovjetiske forsøk på ideologisk ekspansjon skulle møtes med amerikanske ideologiske motmidler.
Kennans tanker ble akseptert i amerikansk administrasjon. I 1947 offentliggjorde Kennan også en utvidet versjon av sitt lange telegram til Foreign Affairs i 1947 under tittelen «The Sources of Soviet Conduct». Et eksempel på at Kennans tanker om oppdemning hadde fått fotfeste, var Marshallplanen – det økonomiske hjelpeprogrammet fra 1948. Det er imidlertid viktig å legge merke til at Kennans tanker om oppdemning fra 1946 utelukkende var en idé om fredelig ideologisk oppdemning – det vil si å gjøre den kapitalistiske ideologien mest attraktiv.
Det viste seg raskt at man i amerikansk administrasjon beholdt Kennans oppfatning av intensjoner og mål for sovjetisk utenrikspolitikk. Men det ble en gradvis endring i oppfatningen av hvordan USA skulle møte den sovjetiske utfordringen. Kennans ideologiske oppdemning ble sakte utvidet til også en militær oppdemning. Denne utvidelsen av oppdemningen hadde flere årsaker. For det første ble uenigheten med Sovjetunionen stadig større. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, hadde tanken til Lutz Schwerin von Krosigk om et «jernteppe» i Øst-Europa befestet seg.
I september 1947 dannet Sovjetunionen Kominform, hvis formål var å opprettholde en ortodoks kommunistisk linje innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen, samt styrke Sovjetunionens politiske kontroll over de sovjetiske satellittstatene gjennom samordning av de kommunistiske partiene i østblokk-landene.I januar 1948 ble Raoul Wallenberg foreslått til nobelprisen av Labour-politiker Harold Laski. Wallenberg var kjent for sitt arbeid med å redde ungarske jøder fra tyske deportasjoner, og var blitt tatt til fange av sovjetiske styrker utenfor Budapest uten noen kjent grunn. Å foreslå ham til fredsprisen i 1948 var et pek mot russerne og uventet fra en venstreorientert politiker. To uker senere holdt utenriksminister Ernest Bevin en tale der han ordla seg skarpt mot Sovjetunionen, og foreslo et vestlig forsvarsforbund (det senere NATO). Også som okkupasjonsmakter i Tyskland stod USA, Storbritannia og Frankrike steilt mot Sovjetunionen.Sovjetunionen veltet alle forsøk på å ha demokratiske regjeringer i Øst-Europa og motarbeidet frihandelen. Samtidig hadde Sovjetunionen den største hæren i Europa, og de vesteuropeiske statene arbeidet hard for å knytte USA til et formelt militært samarbeid. Spenningen mellom Sovjetunionen og USA økte fordi myntreformen i de vestlige deler av Tyskland førte landet nærmere en deling. Sovjetunionen startet Berlinblokaden i mai 1948, det er en utbredt oppfatning at den kalde krigen begynte da. Spenningen økte ytterligere med Truman-doktrinen:
«USAs plikt til å hjelpe/støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra.»
Denne ble retningsgivende for USA overfor Sovjetunionens ekspansjon. Med opprettelsen av NATO 4. april 1949 ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa.
Etter opprettelsen av NATO begynte man å utarbeide en konkret strategi for en oppdemning, basert på Kennans telegram og artikkelen «The Sources of Soviet Conduct», men man måtte nå utvide med konkrete planer for oppdemningens utforming. 14. april 1950 forelå rapporten NSC-68. Rapporten trakk Kennans resonnement til en logisk slutning: Utfra Sovjetunionens utenrikspolitikk siden Kennans telegram i 1946, anså man at Sovjetunionen hadde aggressive hensikter. NSC-68 anslo at Sovjetunionen hadde en systematisk strategi for å spre kommunisme over hele verden.
Rapporten anbefalte en massiv oppdemningspolitikk basert på en økonomisk, politisk og militær oppbygging for å møte den sovjetiske trusselen. Rapportens anbefaling om en massiv militær oppbygging i fredstid ville medføre en endring av amerikansk utenrikspolitikk. President Truman hadde NSC-68 inne til vurdering i et halvt år, men da det kommunistiske Nord-Korea angrep Sør-Korea 25. juni 1950 anså president Truman krigsutbruddet som en bekreftelse på at trusselen fra Sovjetunionen var reell.
Truman godkjente NSC-68, og dermed gikk USA over fra en vag ideologisk oppdemning til en total ideologisk, politisk, økonomisk og militær oppdemningspolitikk. Slik formet NSC-68 USAs utenrikspolitikk de neste 20 årene.
Med Koreakrigen var det amerikanske skifte av utenrikspolitikk fullbyrdet. Fra å ønske samarbeid i 1945, var USA nå helt og holdent knyttet opp mot tanken om å stoppe en kommunistisk ekspansjon i Europa og resten av verden, med alle mulige midler.
== Stalins død og midlertidig avspenning ==
Den kalde krigen var preget av veksling mellom intens spenning på randen av krig, til tøværsperioder med avspenning. Den første perioden med avspenning kom etter Stalins død i 1953, og varte frem til Cubakrisen.
Stalins arvtaker Nikita Khrusjtsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrusjtsjovs mest kjente frase var «fredelig sameksistens». Det gikk ut på at partene, på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på. Khrusjtsjov satte med det strek over de gamle marxist-leninistiske forestillingene om at krig var uunngåelig så lenge kapitalismen fantes.
Årsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atomvåpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atomkrig måtte unngås da dette ville ramme begge parter.
== En gradvis spenning frem mot 1970-årene ==
Tøværsperioden varte ikke så veldig lenge. Frem mot 1970-årene fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Et nytt trekk var at noen av disse konfliktene utspilte seg helt andre steder enn i den vestlige verden. Denne tendensen hadde man allerede sett under Koreakrigen, da det ble satt inn FN-styrker (les: amerikanske styrker).
1. mai 1960 ble et amerikansk U-2 spionfly skutt ned i byen Sverdlovsk over sovjetisk territorium. Flyets destinasjon var Bodø, og da Sovjetunionen fikk vite dette, ble de rasende på Norge. Denne hendelsen sørget for å stoppe det planlagte toppmøtet i Paris. Året etter bygget spenningen seg opp omkring Vest-Berlins status, ved byggingen av Berlinmuren.
== Latin-Amerika ==
Westad argumenterer for at 1920-årene var begynnelsen på den kalde krigen i Latin-Amerika. For en del arbeidere og jordløse landarbeidere var revolusjonen i Russland et eksempel, og rundt 1930 var det aktive kommunistpartier i over et dusin land. Partiene i Brasil, Chile, Mexico og Guatemala hadde en innflytelse som langt overskred antall medlemmer.
== Cubakrisen ==
Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanse-raketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stedet for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis Sovjetunionen fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene.
Krisen ble løst ved at Sovjetunionen fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya. Uoffisielt ga også amerikanerne et løfte om å fjerne sine rakettbaser i Tyrkia innen seks måneder. Khrusjtsjov hadde uttrykt sterk misnøye med disse basene og krevd at de skulle fjernes. USA nektet å la seg «presse» offisielt, men ga altså et slikt løfte under bordet. Dette var sannsynligvis et avgjørende trekk for at Cubakrisen ikke endte i større militær konflikt.
Etter Cubakrisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrusjtsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge: En ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia.
== Vietnamkrigen ==
Etter at Vietnam erklærte seg uavhengig fra det franske kolonistyret 2. september 1945, var det uro i landet i mange år fremover. De tidligere koloniherrene ville ikke gi slipp på makten, og etter en avtale undertegnet i Genève i 1954 ble Vietnam delt i to. USA, som hadde støttet Frankrike, var negativ overfor denne avtalen og begynte å støtte Diem, statsminister i Sør-Vietnam. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Hồ Chí Minh.
Fra 1963 økte de amerikanske styrkene etterhvert til over en halv million mann. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, både økonomisk og militært. I løpet av 1968 overtok kommunistene føringen i krigen, og da Richard Nixon ble president 1969 la han om til en mer defensiv kurs. Han trakk ut mange amerikanske tropper, men beholdt militær støtte til Saigon-regjeringen. Ikke før i 1973 ble de amerikanske styrkene trukket helt ut, og i 1975 overgav Saigon-regimet seg.
USA gjennomførte en invasjon også i et annet land i samme periode. I 1965 invaderte landet Den dominikanske republikk. Sentralt i denne innblandingen verden over var frykten for den amerikanske presidenten Trumans domino-teori: Hvis et land ble kommunistisk, fryktet USA at det da bare var et tidsspørsmål når andre land falt etter. Også Sovjetunionen viste i denne perioden aggressive tendenser. Dette kom klarest til uttrykk ved invasjonene i Tsjekkoslovakia og Afghanistan.
== Prahavåren ==
Da Tsjekkoslovakia i 1968 kom inn i en økonomisk krise, la den nyvalgte lederen for kommunistpartiet, den liberale Alexander Dubček, opp en plan om en gradvis overgang til markedssosialisme. Men, han forsikret samtidig Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawa-pakten eller tillate opposisjonspartier.
Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natten til 21. august invaderte de Tsjekkoslovakia med store styrker, uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Nyhetene om invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden. Reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa.
== Avspenningstiåret ==
1970-tallet blir kalt avspenningstiåret. Selv om det ligger en liten forenkling i dette, skjedde det mye positivt på 70-tallet. Det ble dannet en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa, noe som resulterte i Helsingfors-erklæringen (se Den Norske Helsingforskomité) i 1975. Den tyske kansleren Willy Brandt innledet en ny øst-politikk. Selv om han fikk fredsprisen var hans nye politikk ekstremt kontroversiell, og mange tyskere betegnet ham som landssviker. Det ble avslørt at DDR hadde betalt to korrupte parlamentsmedlemmer for å stemme mot et mistillitsforslag mot Brandt, noe som reddet hans regjering. Senere ble det avslørt at Brandts nærmeste medarbeider var DDR-spion, og Brandt måtte gå av i vanære. I tillegg til dette ble Salt 1- og 2-avtalene undertegnet. Disse avtalene skulle begrense opprustningskappløpet og betydde mye for forholdet mellom øst og vest.
== Første halvdel av 1980-årene ==
Første halvdel av 1980-årene var preget i stor grad av den afghansk-sovjetiske krigen (som foregikk i Afghanistan). Krigens forandledning var blant annet at det sovjetvennlige regimet ble på slutten av 1970-årene satt under sterkt press fra muslimske land, stammer og gerilja-bevegelser; noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjetunionen rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en amerikansk boikott av OL i Moskva i 1980. Uroen i Polen omkring Solidaritet, og en mulig sovjetisk innblanding gjorde forholdene enda kjøligere. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette forholdet.
I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. President Ronald Reagan ble valgt i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene var ofte harde.
== Siste halvdel av 1980-årene ==
Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg fort. Reagan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold, og Gorbatsjovs nye glasnost-politikk begynte å gi resultater. INF-avtalen om mellomdistanse-raketter ble vedtatt, og forholdet til omverdenen ble bedret. Det ble holdt en god del toppmøter.
Siden 1985 hadde Gorbatsjov forsøkt å redusere spenningen mellom Sovjetunionen og Kina. I mai 1989 reiste han til Beijing for å normalisere forholdene mellom de to landene. Mens han var der ble han vitne til store demonstrasjoner på Den himmelske freds plass. Dagen etter at han hadde reist ble menneskemengden brutalt slått ned av soldater. Det var ikke bare i Sovjetunionen og Europa at kommunismen var i en veldig presset situasjon.
== Høsten 1989 ==
Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa. De såkalte vasall-statene løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen, og hele Jernteppet revnet. Dette skyldtes blant annet den lave levestandarden, men også at landene ikke kunne forvente en sovjetisk innblanding. Revolusjonen startet med at Ungarn åpnet grensene til Østerrike, noe som førte til lange køer av mennesker som ville over til Vesten. Som en følge av grenseåpningen kollapset ett etter ett av de gamle kommunistregimene. I november falt også muren mellom Øst- og Vest-Berlin, og året etter ble det tidligere DDR (Øst-Tyskland) re-annektert av Tyskland.
I de fleste østeuropeiske statene skjedde endringene veldig raskt, med Polen og Ungarn som unntakene. Her vedtok Kommunistpartiene selv endringene, og skiftet i begge landene navn. Folkerepublikken Polen ble for eksempel avløst av Republikken Polen, og den polske eksilregjeringen i London vendte hjem i 1990.
I juli 1989 reiste George Bush til Polen og Ungarn for å se med egne øyne de store forandringene som var i gang der. Entusiasmen for demokratiet gjorde inntrykk på presidenten, og han begynte å se på Gorbatsjov med helt nye øyne. Etter reisen skrev Bush til sovjetlederen og foreslo et møte. De ble enige om at dette skulle skje på Malta senere på året. Ved møtet på Malta i desember 1989 ønsket de to presidentene å markere en endelig avslutning på den kalde krigen. ("Fra Jalta til Malta"; delingen av Europa som innflytelsessoner mellom de to supermaktene som ble foretatt i Jalta i februar 1945, skulle nå være et avsluttet kapittel).
I 1991 ble også Sovjetunionen oppløst, etter at mange av republikkene hadde revet seg løs samme året. Mikhail Gorbatsjov gikk av som landets siste leder 1. juledag 1991.
Felles for alle statene i øst var at landegrensene ble åpnet, ytringsfriheten respektert og valg ble avholdt. Mange av de tidligere østblokklandene, bl.a. Ungarn, forbød alle kommunistiske/stalinistiske symboler. Mange medløpere i DDR ble straffeforfulgt i Tyskland som landssvikere. DDRs siste leder, Egon Krenz, ble dømt til seks års fengsel og slapp ut av fengsel i desember 2003.
Etter den kalde krigen stod USA igjen som eneste supermakt. FN fikk sin renessanse, men internasjonal konfliktløsning var avhengig av hvilke interesser USA hadde. Internasjonal politikk ble mer preget av regionale konflikter og et økonomisk rivaliseringsforhold mellom USA, EU og Japan.
== Den kalde krigens dimensjoner ==
Stormaktsmotsetning (maktbalanse), en rivalisering mellom dominerende militærmakter. Det internasjonale anarkiets vilkår, hvor gjensidig mistenksomhet er drivstoff i konflikten.
Motstridende samfunnssystemer/ideologi. Forskjellig økonomiske og politiske prinsipper. Førte til kulturkamp, propagandakrig og folkelig mobilisering.
Våpenkappløp mellom maktene.
Innflytelse i den tredje verden i kjølvannet av avkoloniseringen. Aliansebygging, våpenhjelp og støttetiltak fra begge sider.
En side som vendte innover i de to supermaktene. Kamp mellom en ytre fiende skapte nasjonal enhet innad.
== Referanser ==
== Kilder ==
Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
John Lewis Gaddis: Strategies of Containment – A Critical Appraisal of American National Security Policy During the Cold War, 2005, Oxford University Press, ISBN 0-19-517447-X
John Lewis Gaddis: Den kalde krigen. Forlaget Historie og Kultur 2007. ISBN 978-82-92870-01-3
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Geir Lundestad (2000). Øst, vest, nord, sør: hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945 (4. utgave). Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200453839. 7. utgave 2015 ISBN 9788215024400
Frode Nielsen: Tause menn – scener fra den kalde krigen. Cappelen Damm 2009. ISBN 978-82-02-28555-5.
Riishøj, Søren: Fra Stalinisme til Demokrati; Øst-Europas historie fra 1945-1990, Munksgaard 1990
Hallvard Tjelmeland: Den kalde krigen. Samlaget 2006. ISBN 82-521-6792-6.
Westad, Odd Arne: The Cold War, A World History, Penguin 2018, ISBN 978-0-141-97991-5
== Eksterne lenker ==
(en) Cold War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjetvennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte omtrent 40 år; fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene. | 7,564 | 7,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Novelle | 2023-02-04 | Novelle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Noveller'] | Novelle er en litterær sjanger. Sjangeren preges av å ha korte tekster med handling som oftest foregående innenfor et kort tidsrom, på begrenset plass og med få hovedpersoner og bipersoner.
| Novelle er en litterær sjanger. Sjangeren preges av å ha korte tekster med handling som oftest foregående innenfor et kort tidsrom, på begrenset plass og med få hovedpersoner og bipersoner.
== Kjennetegn ==
Det er tre hovedkjennetegn ved novellen.
Novellen er fiksjon, det vil si at den er oppdiktet og hører til skjønnlitteraturen.
Novellen er en prosafortelling, og den deles ikke inn i verselinjer, slik som sjangrene epos og lyrikk.
Novellen er korte prosafortellinger som roman og kortroman, men lenger enn kortprosa.I tillegg kan novellen avgrenses mot grensesjangre som roman, eventyr, fabel, anekdote, parabel og kortprosa.
== Novellens historie ==
Det latinske begrepet novella betyr «nyhet». På 1200- og 1300-tallet i Italia ble utrykket brukt om korte, nyhetspregede prosafortellinger. Giovanni Boccaccios Dekameronen (1349-51) står sentralt i europeisk novelletradisjon. Johann Wolfgang von Goethe bidro til utvikling av sjangeren, blant annet ved å kreve at en novelle må inneholde en overraskende hendelse.
Det er vanlig å datere novellens gjennombrudd i Norge til 1819, da Maurits Hansen begynte å publisere historiene sine i det nystartede Morgenbladet. Spesielt kjent er den nasjonalromantiske novellen «Luren», og den kan ha fungert som en forløper for Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger.
På 1800-tallet bidro Edgar Allan Poe og Anton Tsjekhov til å utvikle novellesjangeren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Novelle; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Novelle er en litterær sjanger. Sjangeren preges av å ha korte tekster med handling som oftest foregående innenfor et kort tidsrom, på begrenset plass og med få hovedpersoner og bipersoner. | 7,565 | 7,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Potter | 2023-02-04 | Harry Potter | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske barnebøker', 'Kategori:Harry Potter'] | Denne artikkelen handler om bokserien Harry Potter. For roman- og filmfiguren Harry Potter, se Harry Potter (figur).
Harry Potter er en serie på sju fantasy-romaner skrevet for barn og ungdom av den britiske forfatteren J.K. Rowling. Bøkene ble kåret til de beste ungdomsbøkene gjennom tidene av National Public Radios lyttere i 2012. Den første boken i Harry Potter-serien ble utgitt 1997. Serien har, med et samlet salg på over 500 millioner bøker på i alt 80 språk, oppnådd en utbredelse, kommersiell suksess og kulturell status ingen annen bokserie er i nærheten av. På engelsk blir Harry Potter-bøkene utgitt av forlagene Bloomsbury (Storbritannia), Scholastic Press (USA), Allen & Unwin (Australia) og Raincoast Books (Canada). I Norge har de blitt oversatt av Torstein Bugge Høverstad og utgitt av Cappelen Damm.
Bøkene handler om den foreldreløse trollmannsgutten Harry Potter og hans kamp mot den onde trollmannen Voldemort som drepte foreldrene hans da han var spedbarn. Harry fikk sitt velkjente lynarr som følge av hendelsen. Bokserien følger Harry fra han er elleve år gammel, og hver bok omhandler et nytt skoleår ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Rowlings univers er fullt av magiske vesner som eksisterer skjult for vanlige mennesker, også kalt gomper. Bøkene er lange og handlingsmettede og inneholder humor, spenning og tildels voldsom dramatikk. Bokserien er lovprist for å oppmuntre barn til å lese, men den har også fått kritikk fra enkelte kristne miljøer på grunn av tilstedeværelsen av magi og onde, ikke-kristne krefter.Utgivelsene av bøkene har fulgt en godt regissert og annonsert fremdriftsplan. Den siste boka i serien, Harry Potter og dødstalismanene, ble lansert på engelsk den 21. juli 2007, og på norsk den 1. desember 2007. Den første romanen, Harry Potter og de vises stein, ble lansert i 1997 i engelsk versjon og i 1999 i norsk versjon, og den nest siste boken, Harry Potter og Halvblodsprinsen, ble lansert i 2005. Alle bøkene er filmatisert. Det ble bestemt at Harry Potter og Dødstalismanene skulle deles i to deler, og den første filmen hadde premiere 12. november 2010, mens den andre og siste delen hadde premiere 15. juli 2011.
| Denne artikkelen handler om bokserien Harry Potter. For roman- og filmfiguren Harry Potter, se Harry Potter (figur).
Harry Potter er en serie på sju fantasy-romaner skrevet for barn og ungdom av den britiske forfatteren J.K. Rowling. Bøkene ble kåret til de beste ungdomsbøkene gjennom tidene av National Public Radios lyttere i 2012. Den første boken i Harry Potter-serien ble utgitt 1997. Serien har, med et samlet salg på over 500 millioner bøker på i alt 80 språk, oppnådd en utbredelse, kommersiell suksess og kulturell status ingen annen bokserie er i nærheten av. På engelsk blir Harry Potter-bøkene utgitt av forlagene Bloomsbury (Storbritannia), Scholastic Press (USA), Allen & Unwin (Australia) og Raincoast Books (Canada). I Norge har de blitt oversatt av Torstein Bugge Høverstad og utgitt av Cappelen Damm.
Bøkene handler om den foreldreløse trollmannsgutten Harry Potter og hans kamp mot den onde trollmannen Voldemort som drepte foreldrene hans da han var spedbarn. Harry fikk sitt velkjente lynarr som følge av hendelsen. Bokserien følger Harry fra han er elleve år gammel, og hver bok omhandler et nytt skoleår ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Rowlings univers er fullt av magiske vesner som eksisterer skjult for vanlige mennesker, også kalt gomper. Bøkene er lange og handlingsmettede og inneholder humor, spenning og tildels voldsom dramatikk. Bokserien er lovprist for å oppmuntre barn til å lese, men den har også fått kritikk fra enkelte kristne miljøer på grunn av tilstedeværelsen av magi og onde, ikke-kristne krefter.Utgivelsene av bøkene har fulgt en godt regissert og annonsert fremdriftsplan. Den siste boka i serien, Harry Potter og dødstalismanene, ble lansert på engelsk den 21. juli 2007, og på norsk den 1. desember 2007. Den første romanen, Harry Potter og de vises stein, ble lansert i 1997 i engelsk versjon og i 1999 i norsk versjon, og den nest siste boken, Harry Potter og Halvblodsprinsen, ble lansert i 2005. Alle bøkene er filmatisert. Det ble bestemt at Harry Potter og Dødstalismanene skulle deles i to deler, og den første filmen hadde premiere 12. november 2010, mens den andre og siste delen hadde premiere 15. juli 2011.
== Bøkene ==
=== Bokserien ===
Bøkene har blitt populære nok til at bokhandlere over hele verden holdt samtidige «lanseringsfester» på dagene da de siste Harry Potter-bøkene ble lanserte, siden det tidligste bøkene kan bli solgt enkeltvis er ett minutt over midnatt GMT. Harry Potter-bøkene er oversatt til over 60 språk. På engelsk eksisterer det en tilpasset amerikansk versjon av samtlige bøker. De norske versjonene blir oversatt av Torstein Bugge Høverstad. Det er også laget lydbøker av bokserien. I Norge er det Torstein Bugge Høverstad for Fono Forlag som leser i alle lydbøkene.
=== Handlingsforløp i bøkene ===
Hovedpersonen i bøkene er Harry Potter, som lever sammen med sin onkel, tante og fetter - familien Dumling. Når han er elleve år gammel finner Harry ut at han er en trollmann, selv om han lever i en verden med mennesker helt uten magiske evner kalt gomper. Harry begynner på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, et trollmannsakademi i Skottland, og det er her mesteparten av handlingene i bokserien tar plass.
Da Harry bare var et barn ble begge foreldrene hans drept av den mektige trollmannen Voldemort. Voldemort prøvde også å drepe Harry, men klarte ikke dette. På grunn av foreldrenes død ble Harry boende hos tanten og onkelen. På Galtvort ble han kjent med Ronny Wiltersen og Hermine Grang som ble Harrys beste venner, og sammen havnet de i mye trøbbel i løpet av de syv årene på skolen.
I den første, andre, tredje og femte boka starter i eller ved huset til familien Dumling. I den fjerde, sjette og sjuende boka er handlingen lagt til et annet sted i første kapittel, men også i disse bøkene starter handlingen der Harry er involvert hos Dumlingene. Alle bøkene (unntatt den første, der Harry fortsatt er liten) starter i sommerferien mens Harry venter på å returnere til Galtvort. Bøkene blir skrevet i tredje person, med Harry som sentral figur. Hver bok representerer et år i Harrys liv i perioden mellom 1991 og 1998.Hver bok beskriver mer eller mindre det som skjer i løpet av et år av Harrys liv, fra sommerferien hjemme hos familien Dumling, der han ikke er spesielt godt likt, til hans skoleår ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, der han lærer å bruke magi, og frem til neste sommer begynner. I de fem første bøkene slutter handlingen enten på Galtvortekspressen eller like etter at han har gått av toget på vei hjem til Dumlingenes hjem i Søndre Syting, sør for London. Hver bok avsluttes med et høydepunkt bygget opp av handlingen i samme bok. I alle bøkene, bortsett fra i Harry Potter og fangen fra Azkaban, er dette høydepunktet Harrys møte med Voldemort. I akkurat denne boken er ikke Voldemort med i det hele tatt. Isteden møter Harry sin gudfar Sirius, som man antok jobbet for Voldemort.
Hver av de sju bøkene i serien er mørkere enn sin forgjenger, og gjennspeiler at Harry blir eldre og hans erkefiende fyrst Voldemort blir sterkere. I de tidligste bøkene lærer Harry akkurat nok på Galtvort til å kunne kjempe mot Voldemort i slutten av boken.
=== Bakgrunn ===
Ifølge forfatter J.K. Rowling kom hun på historiene om Harry Potter på en togtur fra Manchester til London i 1991. Hennes favorittsted for å skrive bøker var en kafé i Edinburgh, mens hun drakk uendelig mange kaffekopper. Salget fra bøkene, samt honorar fra filmene og spinoffproduktene, har gjort at Rowling er den 620. rikeste personen i verden, noe som gjør henne rikere enn dronning Elizabeth.
Bøkene har tilhengere i alle aldre, og J.K. Rowling har sagt at hun ikke hadde noen spesiell aldersgruppe i tankene da hun begynte å skrive dem. Utgiverne av bøkene har imidlertid rettet bøkene mot unge lesere, mellom 9 og 15 år. Bøkene har senere blitt lansert i to versjoner, en med det originale «barneomslaget» og en med et omslag som er mer rettet mot voksne lesere. I tillegg, etter som serien har utviklet seg, har Rowlings skrivestil blitt mer sofistikert, og innholdet i bøkene har modnet sammen med hovedpersonen. For eksempel blir romantiske forhold en viktig del av de senere bøkene.
Rowling lar ideer om rasisme, folkemord og fordommer komme med i boken; disse er Voldemorts og hans dødseteres varemerke, men også av og til vist i forholdet mellom magikere, ikke magiske folk (gomper, engelsk muggles) og magiske vesener i den magiske verdenen, slik som varulver og vampyrer. Dessuten omspiller noe av handlingen kjærlighet, både oppofrende kjærlighet (først da Harrys mor Lilly ofrer livet sitt for ham, og senere når Harry godtar å selv dø for å kunne drepe Voldemort) og romantisk kjærlighet (spesielt i de siste bøkene). Ifølge Humlesnurr var kjærlighet grunnen til at Harry overlevde da Voldemort prøvde å drepe ham, og også mye av grunnen til at Voldemort flere ganger i løpet av bøkene mislykkes i å drepe ham.
=== Sammenligninger ===
Bøkene er sammenlignet med mange velkjente verk, som C.S. Lewis' Narnia og J.R.R. Tolkiens Ringenes herre. De passer også inn i en britisk sjanger om kostskolelivet, og seksjoner som inneholder familien Dumling minner veldig om Roald Dahls bøker, i tillegg til at Harrys situasjon i den første boken (Harry Potter og de vises stein) med sistnevnte, også kan minne om Askepotts. Charles Dickens og Douglas Adams blir pekt ut som mulige kilder av andre lesere.
=== Temaer i bøkene ===
Ifølge Rowling selv er et stort tema død: "My books are largely about death. They open with the death of Harry's parents. There is Voldemort's obsession with conquering death and his quest for immortality at any price, the goal of anyone with magic. I so understand why Voldemort wants to conquer death. We're all frightened of it."Bøkene har også mange andre temaer som makt/maktmisbruk, vold, kjærlighet, tap, håp, fordommer og mer, men Rowling ville ikke sitte og skrive, og bevisst prøve å få dette fram til leseren, men heller la det vokse litt av seg selv.
=== Skolebøkene ===
I 2001 utga Rowling to Harry Potter-bøker utenom den ordinære serien. Bøkene er skrevet under psevdonym og gir seg ut for å være opptrykk av faktiske bøker fra Harry Potter-universet (som forklart i et forord av rektor Humlesnurr), den ene en av Harrys egne skolebøker (med notater av Harry og hans venner), den andre en bok fra Galtvort skolebibliotek.
Overskuddet fra begge bøker går til inntekt for Comic Relief.
Fabeldyr og hvor de er å finne (Fantastic Beasts and Where to Find Them) av Salmander Fisle
Rumpeldunk gjennom tidene (Quidditch Through the Ages) av Kennilworthy Whisp
=== Skalden Skurres historier ===
Under arbeidet med siste bok i serien fremstilte J.K. Rowling syv håndskrevne eksemplarer av The Tales of Beedle the Bard, et svært sentralt verk innenfor rammene av den siste boken. Seks av disse ga Rowling bort til mennesker som hadde hatt stor betydning for henne i prosessen med å skrive bøkene, mens den siste ble auksjonert bort for et sluttsum på £1.95 millioner, penger som vil gå til J.K. Rowlings organisasjon for barn, The Children's Voice.
Etter massivt press fra fans som følte seg snytt for innholdet i boka, ble det besluttet å utgi den i et større opplag, noe som skjedde 4. desember 2008. Den engelske utgivelsen kom i to varianter, en samlerutgave som etterlignet stilen i de opprinnelige syv eksemplarene og en standardutgave. Standardutgaven ble samtidig utgitt på norsk under tittelen Skalden Skurres historier.
Innholdsmessig er Skalden Skurres historier en samling eventyr for trollmenn. Innenfor rammene av Harry Potter-universet er disse historiene like kjente i trollmannssamfunnet som noen av Brødrene Grimms eventyr er i den umagiske (og vår) verden. En nærmere beskrivelse av innholdet i boka (med bilder) kan finnes på engelsk på Amazon.com.
=== Spekulasjoner rundt en åttende bok ===
Rowling har i flere intervjuer antydet at hun etter hvert kanskje vil skrive en åttende Harry Potter-bok, mest sannsynlig en slags encyklopedi med utgangspunkt i mengdene av bakgrunnsinformasjon om verdenen bøkene foregår i, som ikke var sentralt nok for handlingen til å komme med i de syv første bøkene. I andre intervjuer har hun også åpnet for muligheten for å skrive ytterligere en roman i det samme universet, mest sannsynlig ikke med Harry Potter som hovedperson. I 2016 kom det en åttende del av Harry Potter-universet, et teatermanus, ved navn Barnets forbannelse. Dette manuset handler om den neste generasjonen barn på Galtvort.
=== Pottermore ===
I 2011 lanserte Rowling en ny nettside kalt Pottermore, men i 2019 ble en ny nettside dannet, WizardingWorld.com, som etterhvert tok over Pottermore. Wizarding World lar brukere bli plassert i de fire ulike husene på Galtvort, du kan få en egen stav og din egen skytsverge.
== Filmene ==
For detaljer om hvilke skuespillere som har hvilke roller i de forskjellige filmene, se artikkelen om skuespillere i Harry Potter-filmene
De tre første filmene ble henholdsvis rangert på 1., 2., og 2. i billettsalg verden over i sitt lanseringsår. De spilte inn over $ 2,6 milliarder verden over.
== Andre media ==
=== Spill ===
Alle filmene kommer på spill før filmen blir vist på kino. Spillene kommer til Gameboy Advance, PC, PS2, XBox, X360, Nintendo Wii, Nintendo DS og PS3.
Spillenes originale, og norske navn.
Harry Potter and the Philosopher’s Stone (Harry Potter og de vises stein)
Harry Potter and the Chamber of Secrets (Harry Potter og Mysteriekammeret)
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (Harry Potter og Fangen fra Azkaban)
Harry Potter and the Goblet of Fire (Harry Potter og Ildbegeret)
Harry Potter and the Order of the Phoenix (Harry Potter og Føniksordenen)
Harry Potter and the Half-Blood Prince (Harry Potter og Halvblodsprinsen)
Harry Potter and the Deathly Hallows part 1. (Harry Potter og Dødstalismanene Del 1.)
Harry Potter and the Deathly Hallows part 2. (Harry Potter og Dødstalismanene Del 2.)Andre spin-off-spill er LEGO Harry Potter: Years 1–4 og Lego Harry Potter: Years 5–7 utviklet av Traveller's Tales og utgitt av Warner Bros. Interactive Entertainment.
=== Bruk av Harry Potter i andre sammenhenger ===
Enkelte ting fra Harry Potter-serien har også kommet til den virkelige verden, slik som Bertram Butts Allsmakbønner (Bertie Bott's Every Flavour Beans) og sjokoladefrosker. Det er også laget strikkemønster for en rumpeldunkgenser og alvesokker, samt en rekke kopier av blant annet tryllestaver og sopelimer.
== Mottakelse ==
=== Utgivelsen av bøkene ===
Den første boken ble utgitt i Storbritannia av Bloomsbury, et forholdsvis lite, uavhengig forlag, i juli 1997. Den umiddelbare suksessen var basert på en del positive omtaler av bøkene. De tre første bøkene (Harry Potter og De vises stein, Harry Potter og Mysteriekammeret og Harry Potter og fangen fra Azkaban) vant Nestlé Smarties Book Prize for aldersgruppen 9 til 11 år. Innen bok nummer 4 (Harry Potter og ildbegeret) ble lansert i 2000 var serien veldig høyt profilert, og lanseringen mottok mer publisitet i media enn det som var vanlig for en bok. Omtrent samtidig begynte Warner Brothers arbeidet med å filmatisere bøkene. Den første filmen, basert på den første boken, ble lansert i 2001, og ble etterfulgt av videospill og andre «spinoffprodukter».
Den intensive publisiteten økte med lanseringen av den femte (Harry Potter og Føniksordenen) og sjette (Harry Potter og halvblodsprinsen) boka, med lanseringsfester ved midnatt på publikasjonsdatoen i hundrevis av bokhandlere i Storbritannia, og samtidige lanseringer i resten av den engelskspråklige verden (også i land der engelsk er andrespråk). Det var så mye oppstand rundt bøkene at den engelske versjonen av den femte boka ble den første engelskspråklige boka som noensinne har toppet bokselgerlisten i Frankrike.
=== Kritikk ===
Mottakelsen av bøkene har ikke bare vært positive. Joseph Ratzinger advarte mot bøkene før han ble pave Benedict XVI. Han skrev i et brev til den tyske forfatteren Gabrielle Kuby, forfatter av boken «Harry Potter – det gode eller det onde», at bøkene forførte de unge, og undergraver kristendommen.Ifølge det amerikanske bibliotekforbundet (American Library Association) er Harry Potter-bøkene blant de 100 mest påklagede bøkene i amerikanske biblioteker mellom 1990 og 2000. Klagene består for det meste av påstander om at bøkene har okkulte eller satanistiske tema, er voldelige og nedsettende mot familielivet.En kristen gruppering har gått så langt som å si at Harry Potter-bøkene må brennes, siden de setter søkelyset på det okkulte. Enkelte konservative kristne ledere har sagt at folk tror mer på spøkelser enn Jesus etter å ha lest bøkene.
=== Fanfiksjon ===
Flere fanfiksjoner er skrevet med utgangspunkt i Harry Potter-universet. Den største er oversatt til norsk under navnet Harry Potter og rasjonalitetens metode.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beahm, George W. Muggles and Magic: An Unofficial Guide to J.K. Rowling and the Harry Potter Phenomenon.
Bürvenich, Paul. Der Zauber des Harry Potter: Analyse eines literarischen Welterfolgs. Peter Lang Verlag, 2001.
Chippendale, Lisa A. Triumph of the Imagination: The Story of J.K. Rowling. 2002, 2003.
Fraser, Lindsey. Conversations with J.K. Rowling. Arthur A. Levine Books, 2001.
J.K. Rowling's Harry Potter Novels: A Reader's Guide. Continuum International Publishing Group, 2001.
Lawrence, Daniel. The Ultimate Unofficial Harry Potter Trivia Book: Secrets, Mysteries and Fun Facts Including Half-Blood Prince Book 6.
Rowling, J.K. Fabeldyr og hvor de er å finne. Sagebrush, 2001.
--. Rumpeldunk gjennom tidene. Sagebrush, 2001.
Shapiro, Marc. J.K. Rowling: The Wizard Behind Harry Potter. St. Martin's Press, 2000.
Smith, Sean. J.K. Rowling: A Biography. Michael O'Mara Books, 1999.
Ultimate Unofficial Guide to the Mysteries of Harry Potter (Analysis of Books 1-4). No location: Wizarding Press, 2003.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Harry Potter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harry Potter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Norske sider ===
Harry Potters norske forlag
Engelsk-Norsk Harry Potter ordbok
The Daily Prophet
Gryffindor vs Slytherin
Harry Potter wiki
GaltvortSkolen
Harry Potter-temaside hos Filmweb
=== Internasjonale sider ===
Den offisielle Harry Potter-siden
Harry Potters britiske forlag
Harry Potters amerikanske forlag
J.K. Rowlings offisielle side
Mugglenet
The Leaky Cauldron
Harry Potter-leksikon
Pottermore
=== Andre ===
Potters plass i virkeligheten - artikkel fra forskning.no 11.6.04 | Harry Potter er en serie på sju fantasy-romaner skrevet for barn og ungdom av den britiske forfatteren J.K. | 7,568 | 7,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Langnes_skanse | 2023-02-04 | Slaget ved Langnes skanse | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1814 i Norge', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Indre Østfolds historie', 'Kategori:Konflikter i 1814', 'Kategori:Krigen med Sverige 1814', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Norge', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene', 'Kategori:Østfolds historie'] | Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim var det siste slaget med tusener av menn der skandinaviske land sto mot hverandre på 1800-tallet. Dette slaget markerte også slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion.
| Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim var det siste slaget med tusener av menn der skandinaviske land sto mot hverandre på 1800-tallet. Dette slaget markerte også slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion.
== Krigen i 1814 ==
I Kieltraktaten, som ble inngått etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, ble Norge avstått til kongen av Sverige som krigsbytte. Da Riksforsamlingen på Eidsvoll erklærte Norges selvstendighet i maidagene i 1814, ble det krig mellom landene.
På svensk side sto den svenske kronprinsen Carl Johan, krigsveteran fra Napoleonskrigene med vel utrustede hærstyrker på mellom 40- og 50 000 mann og en overlegen flåte. På norsk side sto en lite krigsvant hær på rundt 30 000, under ledelse av den unge og uerfarne norske kongen Christian Frederik.
Krigen sommeren 1814 ble kort. Nordmennene tapte flere slag på Østlandet, og da festningen Fredrikstad falt, øket faren for svensk seier. De norske styrkene reorganiserte seg bak Glomma, og bygget en pongtongbru ved Langnes for å trekke styrkene tilbake. Denne brua ble bygget slik at bruhodet skulle være lett å forsvare.
== Langnes ==
Pongtongbrua krysset Glomma fra sør mot nord over sundet ved Langnes nordvest for Askim, der en landtunge stikker ut i Glomma. Tvers over denne landtungen ligger en liten, naturlig forhøyning (en morene), og bak denne, på østsiden av veien, en liten kolle.
Her la den norske kommandanten, Diderich Hegermann, ut sine styrker for å forsvare brohodet slik at de norske styrkene kunne ta seg over. Langs moreneryggen som krysser neset anla oberst Hegermann en skanse. Han hadde 8 kanoner til rådighet, fire av disse ble lagt på den lille kollen. To bataljoner fra Oplandske regiment og tre divisjoner med skarpskyttere fra Valdres, bemannet skansene.I dag er deler av skansen pløyet ned i åkeren til Langnes gård, men den lille kollen ligger der ennå, og deler av skansen kan skimtes nede ved elva.
== Forpostfektninger ==
De svenske styrkene besto av flere infanteriregimenter fra Västergötland og Värmland under general Eberhard Ernst Gotthard von Vegesack og oberstløytnant Cederström. Styrken hadde marsjert fram mot det norske bruhodet den 8. august, og flere væpnede patruljer ble sendt fram for å rekognosere. I løpet av natten til 9. august kom de første svenske fortroppene fram til Langnes.Oberst Hegermann hadde norske patruljer ute for å holde rede på hvor langt den svenske framrykningen hadde kommet, og det var flere trefninger mellom norske og svenske styrker i nattemørket. Det var uvanlig dårlig vær denne natta, og en norsk kaptein som kom i kontakt med en svensk speider overlevde takket være at kruttet i fengpanna på det svenske flintlåsgeværet var vått. Kapteinen drepte den svenske soldaten med sabel og tok geværet; det befinner seg ennå på Forsvarsmuseet på Akershus festning.Oberst Hegermann forsøkte å utnytte forvirringen det dårlige været skapte. Før grålysningen satte han inn et overraskende angrep mot de svenske troppene, men de disiplinerte og kampvante svenske styrkene slo angrepet tilbake etter det første sjokket. De norske styrkene måtte trekke seg tilbake til skansen i morgentimene.
== Svenskene angriper ==
Utover dagen forsøkte svenskene å drive de norske styrkene ut av skansen. De svenske troppene ble sendt fram i kolonner fra en liten høyde der Langnes holdeplass på Østfoldbanen lå, omtrent en halv kilometer fra skansen.
De store åpne jordene var gjørmete på grunn av regnet, og de norske kanonene hadde godt skytefelt. De svenske angrepene ble møtt av konsentrert ild hver gang. Oberst Hegermann beskrev senere hvordan kanonskudd gjorde at det så ut som «om en vogn hadde faret gjennem den fra teten til køen». De som søkte tilflukt fra den sterke beskytningen i bygningene på Langnes gård, måtte snart rømme husene, som ble sønderskutt av de norske artilleristene.Tre ganger angrep svenskene, og slaget raste hele formiddagen i regnvær og søle. I begynnelsen rykket svenskene fram i tette kolonner, men disse ble revet fra hverandre av kardeskene fra kanonene. Mange svenske soldater ble drept og skadet i det første angrepet. Hegermann hadde holdt tilbake ilden fram til svenskene var kommet gjennom gården foran inngangspartiet til skansen. Nordmennene kunne derfor skyte inn i siden på kolonnen, som falt fra hverandre. Etter omgruppering forsøkte de svenske styrkene en annen taktikk ved bruk av jegerkjeder, der skytterne i spredt orden forsøkt å opprettholde en kontinuerlig ildgivning mot forsvarerne.Svenskene hadde bedre krutt og langtrekkende geværer. Jegerkjedenes angrep hadde virkning på den sårbare batteristillingen som lå høyt plassert over brystvernet. Flere, blant dem løytnant Hauch, falt under den svenske ilden, som ble forsterket av skarpskyttere som etter hvert fant gode plasser i trær, hvorfra de kunne skyte inn i skansen fra overhøyde. Hegermann rettet kanonene mot skarpskytterne, som trakk seg tilbake etter flere velplasserte skudd. Ved effektiv bruk av ildgivning fra artilleriet holdt Hegermann stand mot svenskene, som gav opp etter det tredje angrepet. Likevel hadde skytingen fra de svenske jegerne vist at kanonstillingen på den lille kollen ikke hunne holdes i lengden, og det var klart at skansen før eller siden ville måtte oppgis.
== Tilbaketrekning ==
Skjønt slaget ikke ble like blodig som slaget ved Matrand, hadde de svenske styrkene lidd betydelige tap. Kong Christian Frederik, som lå på Spydeberg prestegård, ble vekket av skuddene. Da han nådde pongtongbrua, ble liket av løytnant Hauch båret over. Ifølge datidens kilder skal kongen ha sagt «For meget blod for min skyld». Soldatene som bar liket skal ha svart: «Ikke for meget blod, konge, for litet!». Likevel besluttet kongen å trekke styrkene tilbake. Oberst Hegermann, som planla et motangrep, protesterte mot kongens avgjørelse. Ifølge datidens kilder skal kongen også ha uttalt: «Men min Gud, har De da endu ikke oppoffret nok af disse smukke Folk?»På formiddagen den 9. august stilnet skuddene i det siste større sammenstøtet under krigen mellom svensker og nordmenn. Også den svenske kommandanten trakk styrkene sine tilbake. Tilbaketoget over pongtongbrua til den andre siden av Glomma gikk raskt, men under høyrøstede protester fra soldatene, som måtte dumpe tre kanoner i elva ettersom de ikke hadde tilstrekkelig mange hester til å frakte dem. Brua ble brutt ved å slippe løs brobåtene som drev vekk nedover elven.De norske tapene bak brystvernet var knapt merkbare med 6 døde og 9 til 10 sårede. Svenskene, som hadde overlatt initiativet til nordmennene i forveien, led store tap i frontalangrepene mot kanonstillingen. De hadde måttet angripe over vanskelig gjørmete grunn, og organisert i formasjoner som var meget sårbare, utsatt for kanonene bak brystvernet på skansen. Antagelig hadde svenskene mer enn 100 døde og sårede under stormangrepene.Etter at tilbaketoget over Glomma var fullført, marsjerte oberst Hegermann med hovedparten av hæren sydover til støtte for de norske forsvarsstyrkene langs Glommalinjen, som hadde blitt truet av den svenske erobringen av de viktige bygdene Tune og Rolvsøy i sørøst. Karl Johan hadde gitt sine offiserer ordre om å sikre Glommas østre bredd fra Øyeren i nord fram til munningen ved Fredrikstad, og flere mindre trefninger fant sted fram til den 14. august.
== Etter slaget ==
Selv om de norske styrkene hadde holdt svenskene tilbake, var det klart at det bare var et tidsspørsmål når krigen ville være tapt. De norske styrkene hadde bare mat til to uker. Allerede 3. august hadde Carl Johan tilbudt fredsforhandlinger. De norske styrkene hadde vunnet slaget, men fem dager senere vant svenskene selve krigen.
Ved Konvensjonen i Moss ble det inngått en våpenstillstand som i realiteten var en fredsslutning på bestemte vilkår. Kronprins Karl Johan oppnådde sitt hovedmål, å føre Norge inn i union med Sverige. Christian Frederik og hans regjering oppnådde å få anerkjent Norges selvstendighet og fikk aksept for at den uunngåelige unionen ikke skulle inngås på Kieltraktatens premisser.
Slaget ved Langnes hadde ikke vært bortkastet. De norske styrkene hadde kommet seg over Glomma. Selv om krigen på Østlandet så langt hadde gått dårlig, hadde forsvaret av bruhodet ved Langnes sikret at hæren hadde kunnet trekke seg tilbake intakt. Slaget hadde også virkning på moralen til de norske styrkene, og det viste svenskene at deres motstandere var sterkere enn antatt. Med en intakt og kampklar norsk hær var det klart at en fortsatt krig på Østlandet ikke ville bli vunnet uten blodutgytelser. Seieren hadde gitt nordmennene forhandlingsrom og gjorde at de svenske forhandlerne ikke kunne forlange en betingelsesløs kapitulasjon. Ved fredsslutningen i Moss godtok kong Christian Frederik å abdisere etter å ha innkalt et overodentlig Storting som kunne vedta de endringer i Grunnloven som var nødvendige for å inngå i unionen. Den 10. oktober abdiserte han og returnerte til Danmark, der han senere ble konge. I forhandlinger med svenske kommissærer høsten 1814 oppnådde Stortinget at den reviderte Grunnloven av 4. november i alt vesentlig var den samme som ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai. Norge beholdt sin selvstendighet (men ikke uavhengighet) i unionen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henrik August Angell, Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814, Kristiania, 1914, utgitt på nytt 1995 ISBN 82-90520-23-9 (Ebok fra bokhylla.no)
Terje H. Holm, Forsvarsmuseets Småskrift nr. 7: Med plotons! Høire-sving! Marsch! Marsch! 1991 ISBN 82-991167-7-5 (Ebok fra bokhylla.no)
Sverre Steen, Det frie Norge : 1814 Cappelen, Oslo, 1951 Ebok fra bokhylla.no)
== Eksterne lenker ==
Askim museum: Slaget ved Langnes 1814
Slaget ved Langnes skanse på Lokalhistoriewiki | Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim var det siste slaget med tusener av menn der skandinaviske land sto mot hverandre på 1800-tallet. Dette slaget markerte også slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion. | 7,570 | 7,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mossekonvensjonen | 2023-02-04 | Mossekonvensjonen | ['Kategori:1800-tallet i Norge', 'Kategori:1814 i Norge', 'Kategori:1814 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Norske traktater', 'Kategori:Svenske fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1814'] | Konvensjonen i Moss (også kalt Mossekonvensjonen) av 15. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kronprins Karl Johan og den norske regjering. Avtalen ble undertegnet etter en kort krig mellom Norge og Sverige, kjent som Krigen med Sverige 1814. Avtalen ble fra norsk side signert den 14. august i Konvensjonsgården på Moss. Den svenske signeringen ble foretatt den 15. august i Kommandantgården i Gamlebyen i Fredrikstad. Avtalen ble den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for personalunionen mellom Sverige og Norge. Gjennom Mossekonvensjonen godtok svenskene Norges selvstendighet og Grunnlovens legitimitet. De anerkjente at Kieltraktaten ikke skulle gjøres gjeldende. Dette kom til uttrykk ved at de svenske forhandlerne trakk tilbake sitt første utkast, som kalte Karl XIII «konge av Sverige og Norge», og aksepterte at han bare ble titulert som «konge av Sverige».Originaldokumentet er en del av Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i Norges historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).
| Konvensjonen i Moss (også kalt Mossekonvensjonen) av 15. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kronprins Karl Johan og den norske regjering. Avtalen ble undertegnet etter en kort krig mellom Norge og Sverige, kjent som Krigen med Sverige 1814. Avtalen ble fra norsk side signert den 14. august i Konvensjonsgården på Moss. Den svenske signeringen ble foretatt den 15. august i Kommandantgården i Gamlebyen i Fredrikstad. Avtalen ble den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for personalunionen mellom Sverige og Norge. Gjennom Mossekonvensjonen godtok svenskene Norges selvstendighet og Grunnlovens legitimitet. De anerkjente at Kieltraktaten ikke skulle gjøres gjeldende. Dette kom til uttrykk ved at de svenske forhandlerne trakk tilbake sitt første utkast, som kalte Karl XIII «konge av Sverige og Norge», og aksepterte at han bare ble titulert som «konge av Sverige».Originaldokumentet er en del av Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i Norges historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).
== Avtalens innhold ==
Fordi Norge ikke anerkjente Kieltraktaten og Karl XIII som norsk konge, mens Sverige ikke anerkjente Christian Frederik, ble avtalen ikke inngått mellom kongene, men mellom Sveriges kronprins og «den norske regjering».Den viktigste bestemmelse i dokumentet var at «prins» Christian Frederik skulle sammenkalle Stortinget til møte i Christiania senest 7. oktober for å tilpasse Grunnloven til bestemmelsene i Mossekonvensjonen. Sveriges konge skulle ved sine kommissærer forhandle med Stortinget og ikke kreve andre forandringer enn de som var nødvendige for de to rikenes forening under én konge. Alle endringer skulle godkjennes av Stortinget.
Avtalen ble inngått i hastverk og ble derfor ikke så omhyggelig redigert som dens viktighet tilsa. Det første til uoverensstemmelser mellom den norske og den svenske tekst. Christian Frederik ble i en tilleggsartikkel forpliktet til å overgi den utøvende makt i nasjonens hender når Stortinget var trådt sammen, og han skulle så forlate landet. I en hemmelig tilleggsartikkel som bare var undertegnet av Christian Frederik forpliktet han seg til straks å overlate regjeringsmakten til statsrådet, som skulle styre etter Grunnloven til Stortinget hadde avgjort regjeringsformen. Statsrådet skulle inntil Stortinget trådte sammen undertegne alle beslutninger «paa allerhøieste Befaling». Dette innebar at Karl XIII ikke kunne utøve noen myndighet i Norge før han hadde fått Stortingets samtykke.Karl Johans opprinnelige krav var at Christian Frederik straks skulle overlate makten til statsrådet og forlate landet, og at statsrådet skulle styre i den svenske kongens navn. Men det ville ha betydd en tilsidesettelse av Grunnloven og et svik mot den tillit folket hadde vist ham ved å velge ham til konge. Han og folket var gjensidig bundet av sine eder til hverandre. Svenskene måtte bøye av for hans absolutte krav på dette punkt, mens de norske forhandlerne måtte gå med på Christian Frederiks kompromissløsning, selv om de hadde ønsket at han skulle inneha den utøvende makt inntil Stortinget kom sammen.Konvensjonen innebar at våpenstillstand skulle vare til fjorten dager etter at Stortinget var samlet og med ytterligere en ukes oppsigelse. Blokaden av Norge ble opphevet, og som pant på at Norge ville overholde vilkårene skulle Fredriksten festning overlates til svenske tropper, etter at den norske besetning hadde marsjert «ud af Fæstningen med Vaaben og Bagage og alle militære Honneurs.».
== Ettertidens syn på Mossekonvensjonen ==
Professor Sverre Steen mente at Mossekonvensjonen «er like interessant ved det den tier med som ved det den taler om» – et diplomatisk aktstykke som overhodet ikke nevner Kieltraktaten. Den påberopes ikke av svenskene, men oppheves heller ikke av dem, og den blir ikke anerkjent av nordmennene. Unionen mellom Norge og Sverige ble ikke uttrykkelig nevnt, fordi svenskene mente at Kieltraktaten allerede sa det nødvendige om den, og fordi Norges regjering ikke kunne treffe en avtale om noe som var i strid med Grunnloven. Men fra begge parters side forutsatte man at den ville føre til union mellom rikene, «enten den nå hadde eksistert siden 14. januar eller ville komme i stand i løpet av året.»Mossekonvensjonens innhold ble til dels tolket ulikt av nordmennene og svenskene. Utover i unionstiden spisset kompetansestriden mellom landene seg til. Norske rettslærde inntok det standpunktet at Norge først i kraft av Mossekonvensjonen inngikk en folkerettslig bindende avtale med Sverige om forening og unionskongedømme. Disse rettslærde mente at forhandlingssituasjonen i seg selv innebar at Sverige anså Norge som en selvstendig nasjon, og at fullmakten til å velge Karl XIII som norsk konge innebar en innrømmelse av at han ikke på forhånd var legitim konge av Norge. Det tidvis rådende svenske syn, som samlet enkelte rettslærde og de konservative representantene i Riksdagen, gikk ut på at Kieltraktaten var det eneste rettsgrunnlag for foreningen av de to rikene, og at Mossekonvensjonen bare var den svenske kongens nådige og pragmatiske bemyndigelse av at Stortinget fikk ratifisere og sette ut i livet de norske forpliktelsene etter Kieltraktaten. I deres øyne var bestemmelsene om kongevalg bare et uttrykk for nødvendigheten av å gjennomføre i praksis bestemmelsene om Kieltraktaten, som jo nettopp foreskrev en norsk tilslutning til Sverige og unionskongedømmet.
== Napoleonskrigene og fredsforhandlingene ==
I 1814 befant Danmark-Norge seg på den tapende siden i Napoleonskrigene som Frankrikes allierte. Ved Kielfreden i januar ble Danmark-Norges konge Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, representert ved kronprins Karl Johan Bernadotte, leder for den allierte nordhæren mot Napoleon. Straks Kieltraktatens innhold ble kjent i Norge 25. januar, gikk landets embetsmenn og økonomiske elite under ledelse av stattholderen, prins Christian Frederik, i gang med å organisere en stat. Prinsen innkalte et notabelmøte på Eidsvoll 16. februar. Der ble han overtalt til ikke å følge sin plan om å erklære seg som norsk konge i kraft av arveretten, fordi suvereniteten etter rådgivernes mening var falt tilbake til folket gjennom kongens tronfrasigelse. I stedet ble han rådet til å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling og la den avgjøre styreformen og eventuelt velge ham til konstitusjonell konge. Prinsen erklærte seg 19. februar som regent og ga instrukser til amtmenn og biskoper om valg av representanter til Eidsvollsforsamlingen i april, med påfølgende vedtak av en norsk grunnlov. Forsamlingen vedtok Grunnloven 17. mai og valgte samme dag Christian Frederik som norsk konge. Han fikk to måneders arbeidsro til å organisere statsadministrasjonen mens Karl Johan og hans svenske hær foreløpig var bundet til å delta i sluttkampene mot Napoleon. Den norske hær ble imidlertid mobilisert i påvente av svensk invasjon.
Sverige, med støtte fra de europeiske stormakter, godtok ikke Norges selvstendighet, og svenske styrker angrep den 26. juli 1814 Norge med 40 000 soldater under ledelse av Karl Johan. Etter en kort krig med svensk fremgang i Østfold ble fredsforhandlinger innledet i Spydeberg 8.-9. august. Karl Johan tilbød her at Norge skulle få beholde sin Grunnlov etter at den var tilpasset en personalunion med Sverige. Som betingelse måtte Christian Frederik abdisere og overlate statsstyret til regjeringen (statsrådet).Forhandlingene fortsatte i Moss den 10. august, og 14. august ble partene enige om en endelig avtale om våpenstillstand til 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Sverige krevde en så rask stortingsforhandling for å sette press på nordmennene. I tillegg til å endre Grunnloven skulle Stortinget også møtes for å forhandle med svenskene og velge Carl XIII til norsk konge. Fra svensk side ble forhandlingene i Moss ledet av generalene Magnus Björnstjerna og Anders Fredrik Skjöldebrand, mens de norske forhandlerne var Jonas Collett og Niels Aall. Initiativet til fredsforhandlinger ble tatt av den norske konge Christian Frederik, men svenskene anerkjente ham ikke som konge og førte derfor forhandlingene formelt med statsrådet.
Christian Frederik godtok å avstå fra den norske tronen og returnere til Danmark, mot at Sverige aksepterte den norske konstitusjonen og en personalunion. Mossekonvensjonen besto av fire dokumenter, alle skrevet på fransk, med følgende hovedpunkter:
Avtalene ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og den norske regjering.
Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å ratifisere konvensjonen.
Stortinget skulle så snart det var trådt sammen velge Karl XIII som norsk konge.
Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, men den skulle endres for å tilpasses personalunionen.
Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
Christian Frederik skulle frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste delen av avtalen var hemmelig.Opinionen i Norge var sjokkert over det man anså som ettergivenhet. Da den svenske general og forhandlingsleder Magnus Björnstjerna ankom Christiania, fikk han en så fiendtlig mottakelse at han returnerte til Moss. Derimot ble Stortinget sammenkalt 7. oktober og arbeidet fram revisjonene i det som fikk navnet Novembergrunnloven.
== Mossekonvensjonens betydning i unionstiden ==
Norge hadde sommeren 1814 mobilisert sitt forsvar til kamp mot en makt hvis konge ifølge Kieltraktaten hadde fått landet overdratt. Norges avvisning av Kieltraktaten og foreningen med Sverige fikk liten støtte utenfor landets grenser. Militær seier var heller ikke realistisk, og Norges konge og regjering valgte forhandling da det ble entydig klart at stormaktene støttet Sveriges krav. Sverige avviste Christian Frederik som forhandlingsmotpart, siden Frederik VI gjennom Kieltraktaten hadde frasagt seg sin og den danske kongefamiliens rett til Norge. Derfor forhandlet svenskene med regjeringen, som svenskene anerkjente som lovlig representant for Norge.
Konvensjonen som ble undertegnet i Moss var dramatisk annerledes enn avtalen som ble inngått uten norsk deltakelse i Kiel. Etter Mossekonvensjonen fikk Stortinget myndighet til å vedta en ny Grunnlov og velge landets nye konge. Norge skulle være en likeverdig part i en forhandlet personalunion med Sverige, ikke et lydrike. Både prinsippet og innholdet i den norske Grunnloven ble godtatt, og Norge skulle bestå som selvstendig (men ikke uavhengig) stat med sin egen nasjonalforsamling og fullt selvstyre. Kun kongemakten og utenrikstjenesten skulle være felles med Sverige. Men det ble ikke tydelig sagt om det var Kieltraktaten som dannet basis for unionen mellom rikene, eller Mossekonvensjonens bestemmelser.
Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for et svensk overherredømme over Norge i unionstiden, og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og praktisk regulering av Kieltraktatens bestemmelser om at Norge skulle forenes med Sverige. Men det var ulike skoler innen forståelsen av hvor langt denne overhøyhet strakk seg. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med parlamentarismen fra 1880-årene, utviklet den svenske rettsprofessor Oscar Alin ved Uppsala universitet den såkalte Lydrikesläre. Denne formet de konservative svenske politikernes motstand mot unionsoppløsning helt fram til 1905.I Norge var på den andre side Jamlikhetsteorin enerådende, formulert av Uppsala-professoren Herman Ludvig Rydin allerede i 1860-årene - og forfektet i Norge av rettsprofessorene Torkel Halvorsen Aschehoug, Ludvig Mariboe Benjamin Aubert og Bredo von Munthe af Morgenstierne. De mente i motsetning til Oscar Alin at Kieltraktatens endelige utforming, hvor Norge tilfalt den svenske kongen og ikke Sverige, måtte tas bokstavelig, og at Norge bare opparbeidet en plikt til å anta den svenske kongen på lik linje med Sverige. Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige ifølge dette synet. Tilhengerne av Jamlikhetsteorin viste videre til at teksten ble endret fra å innlemme Norge i Sverige («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»).
Synet på det norske opprør og Mossekonvensjonen falt dermed langs tilhørende akser, styrt av hvilket syn betrakterne hadde på Norges plikter etter Kieltraktaten. Oscar Alin anså det norske Stortinget som opprørere mot sin lovlige svenske konge og mot sin (svenske) stat. Når Karl Johan likevel gjennom Mossekonvensjonen anerkjente 17. mai-grunnloven fra Eidsvoll som fundament for styret av Norge, og avtalte at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike bestemmelser lå innenfor Kongens rett å avtale. Etter dette synet var svenskenes innrømmelser bare et utslag av valg de foretok som suveren myndighet, og innebar ikke noen anerkjennelse av at de stod overfor en suveren norsk stat.
Ludvig Auberts syn var diametralt motsatt; eidsvollsmennene handlet som lovlig nasjonal myndighet og kong Christian Frederik førte en legitim krig mot en annen stat. I dette perspektivet er Mossekonvensjonen en internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, erkjente den svenske kongen at han var å betrakte som en fremmed fyrste. Han innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen senere, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets rett enten å godta eller forkaste. Forhandlingene innebar i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.
== Litteratur ==
Oscar Alin, Den svensk-norska unionen, Uppsatser och aktstycken. Bind I: Unionsfördragens tillkomst, Norstedts förlag, 1889.
Torkel Halvorsen Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning. Malling forlag, 1891–93. 2. Udgave. 3 bind. (ebøker fra bokhylla.no)
Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse som Unionens retslige Grundlag. J Bjørnstads forlag, 1894
Nils Edén, Kielerfreden och unionen, Almqvist & Wiksells förlag, 1894
Hans Forsell, «Minne af statsministern grefve Gustaf af Wetterstedt», i: Svenska akademiens handlingar ifrån år 1886; del 3, 1888
Bredo Morgenstierne d.y., Lærebog i Den norske Statsforfatningsret, Kristiania, 1909. (ebok av første utgave (1900) hos bokhylla.no)
Yngvar Nielsen, En historisk undersøgelse af Mossekonventionen, dens forutsætninger og politiske betydning, Christiania 1894
Herman Ludvig Rydin, Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad, Uppsala, 1863
Sverre Steen, 1814, Oslo 1951
Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige». I: Scandia , nr 2, 1974, side 245-259. ISSN 0036-5483
Åsmund Svendsen,Veien mot Mossekonvensjonen. 14.august 1814, Østfoldmuseenes skriftserie nr.7. 2012.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kiel-traktaten
Mossekonvensjonen (digitalt læringsnettsted for grunnskolen)
Mossekonvensjonen, artikkel hos Norgeshistorie.no | Konvensjonen i Moss (også kalt Mossekonvensjonen) av 15. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kronprins Karl Johan og den norske regjering. | 7,571 | 7,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalromantikken | 2023-02-04 | Nasjonalromantikken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser på 1800-tallet', 'Kategori:Kunsthistorie', 'Kategori:Kunsthistoriske perioder', 'Kategori:Litteraturhistorie', 'Kategori:Nasjonalisme', 'Kategori:Norsk kulturhistorie', 'Kategori:Politisk kunst', 'Kategori:Romantikken', 'Kategori:Stilarter'] | Nasjonalromantikken (også kalt Heidelbergromantikk) var en kulturhistorisk periode som oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Nasjonalromantikken var inspirert av Johann Gottfried von Herders ideer og fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. I Norge varte perioden fra ca. 1840 til 1855-65.
Nasjonalromantikken var en variant av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Europa fra ca. 1800-1830. Nasjonalromantikken hadde som mål å forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk. Herders ideer rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner, både materielle og åndelige, i tillegg til eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den inspirerte språkvitenskap og historieskriving og ble opphavet til folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som Arnim, Brentano og brødrene Grimm i Tyskland.
| Nasjonalromantikken (også kalt Heidelbergromantikk) var en kulturhistorisk periode som oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Nasjonalromantikken var inspirert av Johann Gottfried von Herders ideer og fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. I Norge varte perioden fra ca. 1840 til 1855-65.
Nasjonalromantikken var en variant av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Europa fra ca. 1800-1830. Nasjonalromantikken hadde som mål å forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk. Herders ideer rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner, både materielle og åndelige, i tillegg til eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den inspirerte språkvitenskap og historieskriving og ble opphavet til folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som Arnim, Brentano og brødrene Grimm i Tyskland.
== Bakgrunn ==
Presten og filosofen Johann Gottfried Herder ga støtet til en nydefinering av begrepet «folk», gjennom sine utgivelse av Volkslieder folkeviser, senere revidert utgave Stimmen der Völker in Liedern. Vokslieder I forordet skrev han at alle folkeslag i verden besatt, og hadde rett på, sine separate kulturuttrykk. Herder ble gjennom dette opphavet til begrepet folkevise, folkekultur, og i videre forstand nasjonalkultur. Parallelt med Herders arbeid introduserte Montesquieu maktfordelingsprinsippet, og Rousseau folkesuverenitetsprinsippet. Innflytelse fra disse tre, Herder, Montesquieu og Rousseau skulle etter hvert flyte sammen i nasjonalromantikken og gi impulser til forskjellige selvstyrebevegelser.
Det tyske kulturområdet var splittet i en rekke småstater med felles språk. Tyskland ble først en politisk enhet i 1871. Clemens Brentano og brødrene Grimm tok tidlig initiativet til samling og katalogisering av tysk språk, og gjennom dette arbeidet nedtegnet de også en rekke eventyr og sagn som hadde levd sitt liv på folkemunn. Grimms Kinder- und Hausmärchen utkom i 1812 og Deutsche Sagen i 1818. Innsamlingen av folkets kulturuttrykk bekreftet og styrket Herders kulturtanke. Arnim og Brentano gav imidlertid ut en samling tysk folkepoesi allerede mellom 1805 og 1808 under tittelen Des Knaben Wunderhorn. Den ble mønster for senere utgaver av folkepoesi i andre land.
Johannes Brahms tonesatte den tyske samlingen. Den norske dikteren Henrik Wergeland lot seg inspirere av Des Knaben Wunderhorn da han skapte sine Vinterblommer i Barnekammeret, en samling med barnepoesi som delvis består av frie gjendiktninger. Brødrene Grimm fikk sine norske oppfølgere i Andreas Faye, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, mens deres språkarbeid ble især fulgt opp av Ivar Aasen.
== Utvikling i Norge ==
I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd, som egentlig startet med Andreas Fayes samling Norske Sagn (1833). Henrik Wergeland mente dette var på langt nær nok.
«...nu have saamange 100 Præster færdets inde i Dalene siden Vi bleve fri og alt Nationalt fikk sin rette Værdi igjen, uden at have enten samlet eller berettet noget om Folkesangen derinde. Og dog har der været mange poetiske Dilettanter imellem dem, som synes skabte til et saadant Hverv. Men Kjærligheden maa drive dette. Alt hvad vi kan opvise af saadanne Foretagender, er Fayes Sagn, et Rygte om at Præsten Wolff skal have samlet nogle fra Thelemarken og en Samling av "Dialektsange" (saa har man opgivet mig dens smagløse Titel), som nu skal være under arbeide – en Skjald maatte gjennemvandre Norge forat opdage dem; men da maatte han ikke ligge i Præstegaardene. Kommer jeg på Landet, skal jeg udrette noget». (brev til Frederika Bremer, 5. februar 1840).Arbeidet Wergeland etterspurte kom i gang for alvor etter 1840. Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger var imidlertid allerede i gang på slutten av 1830-tallet, og ettersom den «nasjonale kulturen» ble oppdaget og formidlet gjennom konserter og utgivelser, vokste engasjementet i det urbane Norge. Den musikalske innsamlingen begynte med Ole Bull og fortsatte med Lindeman. Bull mente at et norsk musikkuttrykk måtte ta utgangspunkt i den norske folkemusikken, slik den ble fremført av for eksempel Myllarguten.
=== To typer nasjonalromantikk ===
Nasjonalromantikken i Norge kan deles i to typer. Poetisk svermeri og en vitenskapelig orientert retning.
==== Poetisk svermeri ====
I poetisk svermeri, gjerne båret oppe av den poetiske realismen, finner man diktere som Welhaven og Andreas Munch. Man er opptatt av naturen, hyller den inn i mystikk, svermer for det norske bygdelivet, men mener samtidig at det i sin umiddelbarhet ikke er dannet nok – kunsten må foredles. Mange av de ledende forfatterne i nasjonalromantikken var tilknyttet «troppen» eller Intelligenspartiet. Dette gjaldt også Vinje i unge år.
Da Henrik Ibsen oppførte skuespillet Sancthansnatten i Bergen i 1852 ble det svært dårlig mottatt, og Ibsen satte aldri opp stykket igjen. Som en konsekvens av disse holdningene skrev Ivar Aasen en artikkel om Norskhed og dannelse. Dette var åpenbart to ulike størrelser, konkluderte Aasen. Nasjonalromantikken synliggjorde dermed også en ganske uoverstigelig kulturkløft, som skulle komme til å være et kulturpolitisk problem i Norge til langt opp i nyere tid (jmfr. språkstriden).
==== Vitenskapelig orientert ====
På den andre siden fantes en mer vitenskapelig orientert retning, representert ved samlerne Andreas Faye og Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, Ivar Aasen og Eilert Sundt.
=== Språkstriden ===
Språkstriden gjorde seg også gjeldende under nasjonalromantikken. Noen mente at landet også trengte et eget språk. De to variantene skulle utvikle seg til dagens nynorsk og bokmål/riksmål, representert ved henholdsvis Ivar Aasen og Knud Knudsen. Fornorskningsstrebet hadde alt begynt med Henrik Wergeland, som spådde at Norge ville ha sitt eget skriftspråk «før aarhundredet nedrødmer».
=== Arkitektur ===
I arkitekturen brukes nasjonalromantikk som en samlebetegnelse på flere stilarter som en fase innen historismen fra slutten av 1800–tallet fram til etter 1. verdenskrig. Innen norsk trearkitektur regnes dragestilen fra før 1900. Større bygninger kjennetegnes ved bruk av grovhugget stein (råkopp), som motvekt til eller reaksjon på tysk klassisistisk pussarkitektur. Ornamentikken i jugendstilen tar opp vikingtidens dyremotiver og stavkirkedekor for å symbolisere det norske.
== Sveits og nasjonalromantisk maleri ==
Sveits var i likhet med Norge en på flere måter ung nasjon, som fikk sine nåværende grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret etter Napoleonskrigene, dvs omkring 1814.
Også der ble det opplevd som viktig å finne fram til særtrekk. Plasseringen sentralt i Europa gjorde dette både lettere og vanskeligere. De fleste europeiske kunstnere som ville besøke Italia, reiste gjerne over de sveitsiske passene. Enkelte av disse, som f.eks. Jacob van Ruysdael laget «nordiske» landskaper allerede på 1600-tallet.
I malekunsten møttes norske og sveitsiske malere i dyrkingen av den uberørte natur, med fjell, breer, fosser og små vann eller tjern. Landskapet ble hovedtema i bildene, gjerne med kjente landemerker. Flere av bildene ble overført til raderinger som ble solgt i store opplag.
Kjente navn i sveitsisk malekunst i perioden er: Alexandre Calame (1810 – 1864), François Diday (1802 – 1877), Barthélemy Menn (1815 – 1893), Wolfgang-Adam Töpffer (1766 – 1847) og Caspar Wolf (1753 – 1783) som hadde en funksjon i sveitsisk nasjonalromantikk som lignet på Peder Balkes i Norge.
En del norske kunstnere bidro forøvrig med bilder med sveitsiske motiver, som f.eks. Johan Gørbitz, Knud Baade og Thomas Fearnley.
== Forfattere ==
Andreas Faye (1802-1869)
Peter Andreas Munch (1810–1863)
Johan Sebastian Welhaven (1807–1873)
Ivar Aasen (1813–1896)
Knud Knudsen(1812–1895)
Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870)
Den unge Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910)
Den unge Henrik Ibsen (1828–1906)
Camilla Collett (1813-1895)
Peter Chr. Asbjørnsen (1812–1885) (Samlet inn eventyr)
Jørgen Moe (1813–1882) (Samlet inn eventyr)
== Malere ==
Erik Bodom (1829 – 1879(?))
Knud Baade (1808 – 1879)
August Cappelen (1827 – 1852)
J.C. Dahl (1788–1857)
Thomas Fearnley (1802 – 1842)
Hans Gude (1825–1903)
Lars Hertervig (1830–1902)
Adolph Tidemand (1814–1876)
Peder Balke (1804–1887)
Theodor Kittelsen (1857–1914)
== Komponister ==
Ole Bull (1810–1880)
Halfdan Kjerulf (1815–1868)
Johan Svendsen (1840–1911)
Rikard Nordraak (1842–1866)
Edvard Grieg (1843–1907)
Agathe Backer Grøndahl (1847–1907)
== Se også ==
Det nasjonale gjennombrudd
== Eksterne lenker ==
Malerier i Norske folkelivsbilleder fra 1854-1861
Kulturnasjonalismen, artikkel hos Norgeshistorie.no | Nasjonalromantikken (også kalt Heidelbergromantikk) var en kulturhistorisk periode som oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Nasjonalromantikken var inspirert av Johann Gottfried von Herders ideer og fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. | 7,572 | 7,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ye | 2023-02-04 | Øye | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øyet'] | Et øye (lat. oculus) er en biologisk innretning, som projiserer lys via en linse på synsnerver i netthinnen og omsetter signalene til impulser i synsnervene. Synsnervene videresender informasjoner om lyset til hjernens occipitallapper, som fortolker disse og skaper et bilde.
| Et øye (lat. oculus) er en biologisk innretning, som projiserer lys via en linse på synsnerver i netthinnen og omsetter signalene til impulser i synsnervene. Synsnervene videresender informasjoner om lyset til hjernens occipitallapper, som fortolker disse og skaper et bilde.
== Menneskets øye ==
=== Øyeeplet (lat. bulbus oculi) ===
Øyeeplet er formet som en kule, og inneholder brytende medier som skal fokusere lyset på netthinnen og sanseceller i netthinnen som skal omdanne lyset til nervesignaler.
Hornhinnen
Hornhinnen (lat. cornea) er den fremste delen av øyet når øyelokkene er åpne. Hornhinnen er blank og klart gjennomsiktig. Den har et større antall lag som særlig kan sees ved bruk av spaltelampe som er en innretning med mikroskop med liten forstørrelse og en lampe som sender en lysspalte innover øyet på skrå fra ene siden.
Det ytterste laget av hornhinnen består av et cellelag som er en celle tykt. Sår i dette cellelaget oppstår ved fremmedlegeme på øyet, solblindhet, sveiseblink og enkelte virusinfeksjoner. Slike sår kan bli synlige ved å dryppe på et fargestoff,fluorescein, dette er gult, men ved kontakt med hornhinnen under dette cellelaget, blir fargen grønn.
(se også hornhinnebetennelse)
Regnbuehinne
Regnbuehinnen eller iris, er den fargede delen av øyet hos virveldyr, inkludert mennesker. Regnbuehinnen har et hull, pupillen, i midten og muskler som gjør at pupillens størrelse kan justeres etter lysintensiteten.
Pupille
Pupillen er hullet midt i regnbuehinnen. Hullet eller pupillens størrelse justeres med muskler i regnbuehinnen. Den endrer størrelse i forhold til lyset mot øyet. Det er gjennom pupillen at lyset slippes inn i det indre av øyet.
Linsen ligger like bak pupillen (i lysåpningen), her blir lyset det visuelle systemet oppfatter (det bildet vi ser) snudd, før det treffer netthinnen.
Netthinne
Netthinnen, (retina) er den delen av øyet som fanger opp synsinntrykk eller «leser bildet» vi ser. Den ligger som et bakteppe innvendig i øyet. Netthinnen består av celler, utformet som tapper og staver. Tappene er med å oppfatte farger og gir et skarpt syn. Stavene gir svart-hvitt-syn og syn i mørke. Netthinnen kan reflekte lys tilbake som rød refleks (se nedenfor), som hos katter og mange andre pattedyr.
I tillegg til det visuelle systemets tapper og staver, er det lys-sensitive ganglier som registrer lysstyrke og -farge selv hos mange totalt blinde menneske som har minst ett intakt øyeeple. Lyset som registreres av disse cellene er det sterkeste av signalene som styrer døgnrytmen.
Synsnerven forlater netthinnen ved den blinde flekk. Skarpsynet i netthinnen er lokalisert til den gule flekk (macula lutea), hvor det er særlig høy tetthet av tapper og staver.
=== Orbita ===
Øyehulen.
Større enn selve bulbus oculi, som gjør at det også er plass til de ytre øyemusklene, tallrike årer og nerver, samt tårekjertelen.
Gulvet i orbita grenser mot sinus maxillaris (kjevebihulen), taket mot sinus frontalis (pannebihulen) og kraniehulen. Bakveggen ligger i høyde med øvre del av hjernestammen, har åpninger til årer og nerver
De seks ytre øyemusklene beveger bulbus oculi. Tverrstripet muskelfibre. Øyemusklene er synkronisert og jobber sammen, bortsett fra når vi studerer noe som er svært nært.
Her er de listet opp i forhold til hvilken nerve som forsyner dem:
Nervus oculomotorius
Musculus rectus superior – drar øyet oppover
Musculus rectus inferior – drar øyet nedover
Musculus rectus medialis – drar øyet innover
Musculus obliquus inferior – roterer øyet utover og drar det litt oppover
Nervus trochlearis
Musculus obliquus superior – roterer øyet innover og drar det litt nedover
Nervus abducens
Musculus rectus lateralis – drar øyet mot sidenArteria ophtalmica går fra arteria carotis interna og deler seg til en rekke mindre grener som forsyner de ulike delene i orbita. Den viktigste grenen er arteria centralis retinae, som følger nervus opticus inn i bulbus oculi til retina og er hovedansvarlig for blod til fotoreseptorene.
Nervus opticus (2. hjernenerve)leder afferente signaler fra fotoreseptorene
Nervus oculomotorius (3. hjernenerve) leder efferente signaler til tverrstripet og glatt muskulatur – styrer øyemotorikken.
Bulbus oculi beskyttes mekanisk av øyelokk og øyevipper. Lokkene inneholder stive plater av bindevev, kantene har en rand av hår samt utallige kjertelåpninger. En muskel sørger for at øyet kan åpnes, mens ringformet muskelfiber sørger for at øyet kan forsnevres/lukkes. Innsiden er kledd med conjuctiva(tårehinnen) som slår seg over på sclera og dekker denne helt inn mot cornea.
Tårekjertelen ligger diagonalt over på andre siden av tårekanalene og produserer tårevæske som smører og renser hornhinnen cornea. Irritasjon eller rusk fører til økt produksjon. Tårekanalene drenerer tårevæske til nesehulen
Disse styres av parasympatiske nervefibre – det er ingen viljemessig kontroll over produksjonen, men den kan påvirkes av emosjonelle forhold.
==== Den blinde flekk ====
En annen test går ut på å lukke det ene øyet og holde en liten lys gjenstand et stykke rett foran det åpne øyet. Stirr på et punkt bak gjenstanden, og før den lyse gjenstanden ut til siden/samme side som det åpne øyet. Ca 15-20 grader ut til siden sees plutselig ikke den lyse gjenstanden. Bildet av den har truffet netthinnen på den blinde flekk.
==== Rød refleks ====
Når lys fra ett punkt i et ellers mørkt rom treffer et øye med stor pupill, vil lyset som samles på netthinnen også sendes tilbake, slik at hvis vi ser på øyet fra nesten samme retning som lyset kommer fra, vil vi se et rødt lys der vi vanligvis ser det sorte i pupillen i midten av øyet.
Dette brukes til undersøkelser på helsestasjonen for å utelukke en sjelden kreftsykdom på netthinnen. Ved katarakt (grå stær), når øyets linse blir matt, vil vi ikke se rød refleks. Ved en del tilstander med puss eller uklarheter i øyets væske vil også rød refleks bli borte.
Når vi kjører bil i mørke kan vi se dyr på langt hold som små lyspunkter som er rød refleks fra øynene.
==== Senehinne og konjunktiva ====
Øyeeplet er kledd av en senehinne (lat. sclera) som musklene (se under) festes i. Senehinnen dekker hele øyeeplet bortsett fra hornhinnen, som må være gjennomsiktig.
Over den delen av senehinnen som ligger eksponert for luft ligger konjunktiva, som er et hudlag med blodårer og nerver. Konjunktiva dekker også innsiden av øyelokkene.
(Se også konjunktivitt.)
=== Menneskets øye i kunst, litteratur og filosofi ===
Det blir av noen hevdet at «Øynene er sjelens speil» og at de kan utvise frykt, glede, sorg, tristhet, tankefullhet, hat, hevn og ondskap.
De meste berømte øyne i billedkunsten er trolig øynene til Mona Lisa, portrettet Leonardo da Vinci malte.
== Øyet hos virveldyr ==
Virveldyr har primært minst tre øyne, et på hver side fremme på neurokraniet, samt et såkalt panneøye eller parietaløye/pinealøye midt i pannen. Dette er fremdeles synlig som et lysfølsomt organ blant flere arter innen alle virveldyrklasser, med unntak av fugler og pattedyr hvor det uten unntak, er modifisert til en kjertel kalt pinealkjertelen.
=== Øyet hos pattedyr ===
Øyet hos andre pattedyr har en lik oppbygning som øyet hos mennesket, det er kulerundt og har samme anatomi. Noen pattedyr har bedre syn enn mennesket, særlig det å se når det er svakt lys, nattsyn.
=== Øyet hos fugler ===
Øyet hos fuglene har i motsetning til øyet hos pattedyr ikke en rund form, men er forstørret og avflatet inne i hodet, som en omvendt trakt. Dette gir mindre bevegelsesfrihet, men desto bedre syn. En ring av små bein rundt hvert øye gir feste for øyemuskler.
Fugleøyet ser ut til å være det best utviklete av alle virveldyrøyne. Selv om de er utstyrt med både et øvre og et nedre øyelokk, benytter de fleste en blinkhinne ved blunking. Blinkhinnen beskytter øyet under flyging, og fungerer både som solbriller og beskyttelse mot vær og vind. Hos dykkende fugler kan den til og med brukes som dykkerbriller som bidrar til skarpt syn under vann, i tillegg til at disse fuglene ofte har en svært fleksibel linse som kan krummes nok til å se skarpt både i vann og i luft.
Ugler er en av de få gruppene som blunker på samme måte som pattedyr. Fugler har er to fovea på netthinnen, i motsetning til mennesket, som bare har en. Dagaktive fugler kan dessuten oppfatte ultrafiolett og polarisert lys.
=== Øyet hos fisker ===
Øynene til slimåler er rudimentære og mangler linse. At noen av artene har mer utviklete øyne enn andre forteller at de dårlig utviklete øynene er en sekundær egenskap og en tilpasning til de mørke havdypene hvor de holder til.
== Øyet hos virvelløse dyr ==
=== Leddyr ===
Leddyr er en stor dyregruppe med mange, svært ulike arter, derfor er det variasjon i hvordan øynene er utformet. Generelt er det to slags øyne i denne dyregruppen. Fasettøyne og punktøye eller medianøye.
Fasettøye, er et sammensatt øye som består av flere enkelt øyne (ommatidier) i en gruppe, ett «stort øye». Hvert slikt enkelt øye er sekskantet. Slike øyne er vanlig hos de fleste leddyr og forekommer hos de fleste insekter, krepsdyr, mangefotinger, dolkhaler og også i den fossile gruppen trilobitter. Enkelte arter kan ha fasettøyne med bare noen få øyne, eller fasetter. Men et fasettøye kan også bestå av opp til 30 000 små sekskantete fasetter. Øynene er enten hårløse eller besatt av mengder av små korte rett utstående hår, mellom fasettene. Fasettene øverst på øyet kan hos noen arter være større enn fasettene nederst.
Punktøyne / medianøyne (ocellus) er en type enkelt øyne. Punktøyne oppfatter bare lys eller mørke. De brukes derfor ikke til å se med, men mer som ekstraøyne. Mange leddyr har slike punkøyne oppe på hodet eller i pannen. Ofte er det tre punktøyer – som danner en trekant.
== Bildegalleri ==
== Se også ==
Syn
Blindhet
== Eksterne lenker ==
Øyet: Derfor blir synet dårligere etter 40 | Et øye (lat. oculus) er en biologisk innretning, som projiserer lys via en linse på synsnerver i netthinnen og omsetter signalene til impulser i synsnervene. | 7,573 | 7,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katrine_Moholt | 2023-02-04 | Katrine Moholt | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-02', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Nannestad kommune', 'Kategori:Programledere for TV 2', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Skal vi danse-programledere', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens publikumspris'] | Katrine Moholt (født 21. september 1973 i Nannestad) er en norsk programleder og sanger.
Moholt har skuespillerutdannelse fra Romerike Folkehøgskole og Teaterakademiet.
Moholt startet sin fjernsynskarriere i TV Romerike hvor hun jobbet som nyhetsoppleser og programleder fra 1997. I 2001 ble hun ansatt i TV 2 hvor hun startet med programmet Gjett hva jeg gjør. Hun har også vært programleder i gameshowet Tre gode naboer og Reality-TV-serien Nr. 19, og ble virkelig kjent etter programlederrolle i det populære TV-programmet Jakten på kjærligheten fra 2004-2010. Våren 2006 vant hun dansekonkurransen Skal vi danse på TV 2, samme program som hun var programleder for i 2011. Moholt har vært programleder for TV-programmet Allsang på Grensen på TV 2 hvert år siden 2007.
I 1998 da Hotel Cæsar skulle finne skuespillere til å spille rollen som Ninni Krogstad, deltok Moholt på audition. Utover dette har hun medvirket som skuespiller for blant annet humortrioen i KLM. Moholt vant publikumsprisen under Gullruten 2006 og Medierosen høsten 2006.I 2008 kom hennes debutalbum Sweethearts, som ble utgitt gjennom Slagerfabrikken hos Universal Music.
Katrine Moholt er gift og har tre barn.
| Katrine Moholt (født 21. september 1973 i Nannestad) er en norsk programleder og sanger.
Moholt har skuespillerutdannelse fra Romerike Folkehøgskole og Teaterakademiet.
Moholt startet sin fjernsynskarriere i TV Romerike hvor hun jobbet som nyhetsoppleser og programleder fra 1997. I 2001 ble hun ansatt i TV 2 hvor hun startet med programmet Gjett hva jeg gjør. Hun har også vært programleder i gameshowet Tre gode naboer og Reality-TV-serien Nr. 19, og ble virkelig kjent etter programlederrolle i det populære TV-programmet Jakten på kjærligheten fra 2004-2010. Våren 2006 vant hun dansekonkurransen Skal vi danse på TV 2, samme program som hun var programleder for i 2011. Moholt har vært programleder for TV-programmet Allsang på Grensen på TV 2 hvert år siden 2007.
I 1998 da Hotel Cæsar skulle finne skuespillere til å spille rollen som Ninni Krogstad, deltok Moholt på audition. Utover dette har hun medvirket som skuespiller for blant annet humortrioen i KLM. Moholt vant publikumsprisen under Gullruten 2006 og Medierosen høsten 2006.I 2008 kom hennes debutalbum Sweethearts, som ble utgitt gjennom Slagerfabrikken hos Universal Music.
Katrine Moholt er gift og har tre barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Katrine Moholt på Internet Movie Database
(no) Katrine Moholt hos Nationaltheatret | Moholt er et område i Trondheim beliggende mellom Tyholt og Loholt. Bydelen ligger lengst vest på platået Snaustrinda sørøst for sentrum. | 7,574 | 7,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjodor_Dostojevskij | 2023-02-04 | Fjodor Dostojevskij | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1881', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1821', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Moskva', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Михайлович Достоевский; født 30. oktoberjul./ 11. november 1821greg. i Moskva, død 28. januarjul./ 9. februar 1881greg. i St. Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.»
Flere forfattere innen surrealismen, eksistensialismen og beat-generasjonen regner Dostojevskij som inspirasjonskilde. Dostojevskij regnes som foregangsmann for russiske symbolisme, eksistensialisme, ekspresjonisme og psykoanalyse.
| Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Михайлович Достоевский; født 30. oktoberjul./ 11. november 1821greg. i Moskva, død 28. januarjul./ 9. februar 1881greg. i St. Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.»
Flere forfattere innen surrealismen, eksistensialismen og beat-generasjonen regner Dostojevskij som inspirasjonskilde. Dostojevskij regnes som foregangsmann for russiske symbolisme, eksistensialisme, ekspresjonisme og psykoanalyse.
== Tidlig liv ==
Dostojevskij var den andre av Mikhail og Maria Dostojevskijs syv barn. Til forskjell fra sine samtidige, Tolstoj og Turgenev, ble Dostojevskij født inn en forarmet adelsfamilie og var fra barnsben vant til å leve med en anstrengt økonomi.
Dostojevskijs far var en tidligere militærkirurg og en voldelig alkoholiker som jobbet som doktor på Marinskijhospitalet for de fattige i Moskva. Hospitalet befant seg i et av de verste områdene i Moskva. Lokale landemerker inkluderte en gravplass for kriminelle, et sinnssykehus og et barnehjem for forlatte barn. Dette gjorde et varig inntrykk på den unge Dostojevskij, som hadde stor interesse for og medlidenhet for de fattige og undertrykte. Selv om foreldrene forbød det, likte Dostojevskij å spasere ut til hospitalhagen, hvor de lidende pasientene satt for å få et blikk av solen. Den unge Dostojevskij elsket å tilbringe tid med dem og å høre deres historier.
== Begynnelse på en litterær karriere ==
23. april 1849 blir Dostojevskij fengslet for medvirkning til revolusjonær aktivitet mot tsar Nikolai I, og 16. november samme år blir han dømt til døden. Henrettelsen blir imidlertid ikke gjennomført. Foran eksekusjonspelotongen med bind for øynene får Dostojevskij beskjed om at han er blitt benådet og i stedet skal sendes ti år i straffarbeid. Samme beskjed får de andre dømte. Alt har vært en skinnmanøver fra tsaren for avskrekkelsens skyld. Episoden fikk stor betydning for Dostojevskij, og få har skildret tankene til en dødsdømt troverdig som ham.
Også årene i Sibir fikk stor betydning for Dostojevskij. I straffeleiren møtte han alle samfunnets verste utskudd, både blant fangene og blant vokterne, og han gjør mange observasjoner han senere bearbeider og gir en kunstnerisk form i romanene. I denne perioden utvikler han også epilepsi, noe som også skal få stor betydning for diktningen hans. Han skildrer flere epileptiske anfall i bøkene sine, eller ekstatiske øyeblikk inspirert av epileptiske anfall.
Når han kommer ut fra straffeleiren i 1854 må han først tilbringe noen år deportert i sentralrussland, i Kasakhstan, hvor han gjør militærtjeneste som korporal. Her skriver han noen middelmådige romaner, som Onkels drøm og noen småfortellinger. Disse gjenspeiler ikke påkjenningene han har gått gjennom.
Når han omsider får flytte til storbyen igjen, har han svært dårlig økonomi og pådrar seg så stor gjeld at han må flykte fra landet på grunn av trussel om gjeldsfengsel. I utlandet utvikler han spillegalskap, noe som forskyver muligheten for å komme tilbake til sitt elskede Russland. Det er under denne svært tøffe perioden han skriver de fleste av sine største romaner, alle sammen under et stort tidspress for å innfri løftene han har gitt forleggerne som har innvilget ham forskudd.
== Forfatterskap ==
Forfatterskapet til Dostojevskij kan deles i tre. Den første perioden er de to romanene og fortellingene han får skrevet før han blir arrestert og sendt til Sibir. Selv om debuten Fattige folk fikk en flott mottagelse og gav løfte om et stort forfatterskap, og oppfølgeren Dobbeltgjengeren vitner om stor eksperimentvilje for å finne ut av menneskets psykologi, så må disse to romanene sees på som ungdomsverk. Det samme må fortellingene fra perioden. De inneholder alle tema som Dostojevskij behandler senere som fullmoden forfatter.
Mellomperioden er fra han slipper ut av Sibir, til han forlater Russland i selvpålagt eksil. Denne perioden begynner dårlig, men tar seg opp med opptegnelsene (fra det døde hus og fra et kjelledyp) på begynnelsen av 1860-tallet.
Det er imidlertid først i den siste perioden de virkelige storverkene kommer. Det første er Forbrytelse og straff, som han på grunn av sin akutte pengenød og frister skriver samtidig med Spilleren. Spilleren omhandler gamblerens psykologi, et emne Dostojevskij skulle kjenne godt, og denne romanen er det Knut Hamsun blir beskyldt for å plagiere med den tidlige novellen Hazard. Forbrytelse og straff er en flerbindsroman av typen Dostojevskij skulle bli kjent for. Den handler om en ungdom som tar livet av en gammel pantelånerske, for han trenger penger til å gjennomføre en stor idé. Romanen viser stor psykologisk innsikt i forbrytelsens psykologi, og soningen viser et sterkt og kristent livssyn.
Idioten og Brødrene Karamasov er et par av de store verkene han skrev i løpet av sitt liv. Idioten er en bok med paralleller til beskrivelsen av Jesus i Det nye testamentet, en person som bare ønsket godt, men som samfunnet ikke godtok.
I De besatte behandler Dostojevskij de revolusjonære tendensene som fantes i Russland, og han har ingen tro på dem. Den eneste revolusjonen kan være gjennom Gud, og de som forsøker en annen utvei er besatte og går utfor stupet som grisene i Bibelen (Lukasevangeliet kapittel 8, vers 32-36).
En ung manns historie er på ny om ungdom og spillegalskap, men her i et større omfang.
Mot slutten av sitt liv hadde Dostojevskij sitt eget tidsskrift, En forfatters dagbok, og dette var meget populært og ble flittig lest. Han er av de forfattere som fikk anerkjennelse i sin levetid, men han døde i en fattigslig leilighet i St. Petersburg i 1881.
== Dostojevskij som teolog ==
Dostojevskijs verker har hatt stor betydning for moderne ortodoks teologi. Den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev og andre ortodokse teologer i det 20. århundre har blitt ved å vende tilbake til Dostojevskij. Også kristne i andre kirkesamfunn har vist stor interesse for hans skjønnlitterære teologi.
I siste del av det 19. og første del av det 20. århundre opplevde Russland en religiøs renessanse. Betydelige skikkelser innen kultur og samfunnsliv – som komponisten Sergej Rakhmaninov, filosofen Vladimir Solovjov og forfatteren Leo Tolstoj – vendte oppmerksomheten mot kirken eller kristendommen. I motsetning til sistnevnte forble Dostojevskij tro mot Den ortodokse kirke og satte varig preg på dens diskurs i nyere tid.
At en skjønnlitterær forfatter kan oppfattes som teolog, er kanskje ikke så utenkelig i Russland, hvor mye av teologien tradisjonelt er blitt formidlet gjennom hagiografi og hymner. Som skjønnlitterær forfatter slapp Dostojevskij lettere unna den strenge statlige sensuren enn fagteologene gjorde.
Viktige teologiske temaer hos Dostojevskij er omvendelse, skyld og forsoning. I Forbrytelse og straff blir for eksempel den hovmodige rasjonalitetens Raskolnikov (navnet betyr ’’skismatiker’’) omvendt og forsonet med kirken og verden gjennom møtet med den ydmyke Sonja. Sonja er en russisk navneform av Sofia, den guddommelige Visdommen som spiller så viktig en rolle i russisk åndelighet. Dostojevskij var også opptatt av lidelsen og ondskapens problem. Både Idioten og Brødrene Karamazov er sentrale verker i hans teologiske forfatterskap.
== Sitater ==
Wikiquote: Fyodor Dostoevsky – sitater
«Mennesket er et vesen som venner seg til alt, det tror jeg er den beste definisjonen på det.»
«Hemmeligheten ved menneskelivet er ikke bare å leve, men å ha noe å leve for.»
== Verk ==
=== Romaner ===
Бедные люди (Bednye ljudi), 1846. Norsk oversettelse 1930 ved M. Grundt, 1975 ved Geir Kjetsaa: Fattige folk
Униженные и оскорблённые (Unizjennye i oskorbljonnye), 1861. Norsk oversettelse 1993 ved Erik H. Egeberg: De fornedrede og krenkede
Записки из мёртвого дома (Zapiski iz mjortvogo doma), 1862. Norsk oversettelse 1948: I dødens hus (seinere: Opptegnelser fra det døde hus)
Преступление и наказание (Prestuplenie i nakazanie), 1866. Norsk oversettelse 1883: Raskolnikow (seinere: Forbrytelse og straff)
Игрок (Igrok), 1866. Norsk oversettelse 1889: Spilleren
Идиот (Idiot), 1868. Norsk oversettelse 1947: Idioten
Бесы (Besy), 1872. Norsk oversettelse 1946: De besatte
Подросток (Podrostok), 1874. Norsk oversettelse 1945: En ung manns historie
Братья Карамазовы (Bratja Karamazovy), 1880. Norsk oversettelse 1888: Brødrene Karamazov
=== Kortromaner og noveller ===
Двойник: Петербургская поэма (Dvojnik: Peterburgskaja poema), 1846. Norsk oversettelse 1931: Dobbeltgjengeren
Господин Прохарчин (Gospodin Prokhartsjin), 1846. Norsk oversettelse: Herr Prokhartsjin.
Хозяйка (Khozjajka), 1847. Norsk oversettelse 1885: Krotkaja
Слабое сердце (Slaboe serdtse), 1848. Norsk oversettelse: Et svakt hjerte
Белые ночи (Belyje notsji), novelle, 1848. Norsk oversettelse 1888: Lyse Nætter, seinere også: Hvite netter.
Неточка Незванова (Netotsjka Nezvanova), 1849. Norsk oversettelse 1925: Lille Netta Njesvanov
Маленький герой (En liten helt), 1849. Norsk oversettelse 1931
Дядюшкин сон (Onkels drøm), 1859
Село Степанчиково и его обитатели (Selo Stepantsjikovo i ego obitateli), 1859. Norsk oversettelse: Landsbyen Stepantsjikovo
Записки из подполья (Zapiski iz podpolja) 1864. Norsk oversettelse 1955 ved Ejnar Thomassen: Kjellermennesket, 1973 ved Gunnar Opeide:Kjellermennesket/Opptegnelser fra et kjellerdyp
Вечный муж (Vetsjnyj muzj), 1870. Norsk oversettelse 1976 ved Marit Bjerkeng (Nielsen): Den evige ektemann
En roman i ni brev. Oversatt av P. Korojedoff og H. Meyer. Utgitt i 250 eksemplarer av forlaget ''De fire'' - Oslo 1929. Aasens boktrykkeri - Oslo
=== Sakprosa ===
Vinteropptegnelser om sommerinntrykk, 1863
En forfatters dagbok, 1873-80
== Litteratur ==
Harold Bloom (2004). Fyodor Dostoevsky. Infobase Publishing. ISBN 978-0-7910-8117-4.
Maria R. Bloshteyn (2007). The Making of a Counter-Culture Icon: Henry Miller's Dostoevsky. University of Toronto Press. ISBN 978-0-8020-9228-1.
Geir Kjetsaa, Dostojevskij : et dikterliv Oslo, Gyldendal 2003 3. utg. 422 s., 1. utg. 1985 ISBN 82-05-31341-5 8205313415
Geir Kjetsaa, Lutring gjennom lidelse: om Dostojevskijs "Brødrene Karamasov", i serien Tankekors, 14. Oslo, Universitetsforlaget 1980, 102 s. ISBN 82-00-05335-0
Geir Kjetsaa (red), Dostojevskijs roman om Raskolnikov : en artikkelsamling om Forbrytelse og straff Oslo, Aschehoug 1973, 177 s., ISBN 82-03-05862-0
Janko Lavrin (2005), Dostoevsky: A Study Kessinger Publishing. ISBN 978-1-4179-8844-0.
Janko Lavrin (1947), Dostoevksy New York: New York The Macmillan Company. OCLC 646160256.
Alfred Rammelmeyer, Aufsätze zur russischen Literatur und Geistesgeschichte 11 essays om Dostojevskijs verk, Google Books
== Referanser og noter ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Fjodor Dostojevskij i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Omfangsrik tyskspråklig Dostojevskij-side
Tyskspråklig informasjon om Dostojevskij Arkivert 11. oktober 2011 hos Wayback Machine.
FyodorDostoevsky.com – Dostojevskij-forum; sitater, essays, fotos, biografi, ebøker og annet
Dostoyevsky studies
Biografisk og kildekritisk materiale
(en) Verker av Fjodor Dostojevskij i Prosjekt Gutenberg
(en) Verk av eller om Fjodor Dostojevskij i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
(en) Fjodor Dostojevskij på Internet Movie Database
(no) Fjodor Dostojevskij hos Sceneweb
(sv) Fjodor Dostojevskij i Svensk Filmdatabas
(da) Fjodor Dostojevskij på Scope
(fr) Fjodor Dostojevskij på Allociné
(en) Fjodor Dostojevskij på AllMovie
(en) Fjodor Dostojevskij hos The Movie Database
(en) Fjodor Dostojevskij hos Internet Broadway Database
(en) Fjodor Dostojevskij hos Internet Broadway Database
F. M. Dostoevsky Literary Memorial Museum | Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Михайлович Достоевский; født i Moskva, død i St. Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. | 7,575 | 7,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortb%C3%B8lge | 2023-02-04 | Kortbølge | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:GMDSS', 'Kategori:Radiospekter', 'Kategori:Radioteknikk'] | Kortbølgen (ofte omtalt som HF av høye frekvenser) omfatter bølgelengder mellom 10 m og 100 m, radiofrekvensene mellom 3 MHz og 30 MHz. Radiosignalene reflekteres av E-lagene (95-150 km) og F-lagene (>150 km) i ionosfæren og kan derfor under gode forhold rekke over flere kontinenter.
De lengre bølgelengdene følger terrenget og jordkrumningen bedre enn de korte. Kortbølgesignaler reflekteres i ionosfæren slik at det blir en sone utenfor dekning av jordbølgen og før refleksjonen fra ionosfæren, der signalene ikke kan høres. Denne sonen kalles skipsonen.
Refleksjonene påvirkes av sola med forskjellig refleksjon dag og natt, og den påvirkes av partikkelstrålingen fra sola. Utbredelsen av kortbølgesignaler er derfor vanskelig å forutsi. De forskjellige frekvensbåndene i kortbølgen har svært forskjellige egenskaper i forhold til utbredelse.
Bølgelengde: 10–100 meter.
| Kortbølgen (ofte omtalt som HF av høye frekvenser) omfatter bølgelengder mellom 10 m og 100 m, radiofrekvensene mellom 3 MHz og 30 MHz. Radiosignalene reflekteres av E-lagene (95-150 km) og F-lagene (>150 km) i ionosfæren og kan derfor under gode forhold rekke over flere kontinenter.
De lengre bølgelengdene følger terrenget og jordkrumningen bedre enn de korte. Kortbølgesignaler reflekteres i ionosfæren slik at det blir en sone utenfor dekning av jordbølgen og før refleksjonen fra ionosfæren, der signalene ikke kan høres. Denne sonen kalles skipsonen.
Refleksjonene påvirkes av sola med forskjellig refleksjon dag og natt, og den påvirkes av partikkelstrålingen fra sola. Utbredelsen av kortbølgesignaler er derfor vanskelig å forutsi. De forskjellige frekvensbåndene i kortbølgen har svært forskjellige egenskaper i forhold til utbredelse.
Bølgelengde: 10–100 meter.
== Kortbølgekringkasting ==
Mange nasjoner kringkaster sine programmer på kortbølge. Sendingene rekker i prinsippet over hele verden på en billig måte, men kvaliteten og båndbredden er dårlig, og derfor benyttes ofte som reserve.
== Flytrafikk ==
Kortbølge brukes også innen flytrafikk over hele verden. Som ellers er det mest som reservesamband og flysikkerhet i de tilfeller hvor andre samband bryter sammen.
== Skipsradio ==
Fordi kortbølgeradiosamband kan etableres over hele verden, er dette fortsatt benyttet som reservesamband til sjøs. Valg av frekvensområde innen kortbølgen må baseres på erfaringer med solflekkaktivitet, tid på døgnet og posisjon i forhold til kystradiostasjoner på land. På grunn av den smale båndbredden, ble morsealfabetet ofte benyttet før 1990.
Kystradio Sør, tidligere Rogaland Radio, (kallesignal LGQ (tidl. LGB)) er en kystradiostasjon som ligger på Sola og med anlegg på mellombølge og VHF. Stasjonens kortbølgeavdeling ble lagt ned fra 1. januar 2004.
== Privatradio ==
Kommunikasjonsradio for privatpersoner ifølge LA-, PR27- og CB-radiostandarden bruker kortbølge kring 27 MHz (bølgelangde ca 11 meter).
== Amatørradio ==
For amatørradiotrafikk (ikke-kommersiell trafikk for privatpersoner med radioamatørlisens) brukes kortbølgen på åtte forskjellige frekvensbånd.
== Referanser == | Kortbølgen (ofte omtalt som HF av høye frekvenser) omfatter bølgelengder mellom 10 m og 100 m, radiofrekvensene mellom 3 MHz og 30 MHz. Radiosignalene reflekteres av E-lagene (95-150 km) og F-lagene (>150 km) i ionosfæren og kan derfor under gode forhold rekke over flere kontinenter. | 7,576 | 7,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydney | 2023-02-04 | Sydney | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:151°Ø', 'Kategori:1788 i Oseania', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1788', 'Kategori:Byer i New South Wales', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sydney', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | For fornavnet, se Sidney.Sydney er Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport-, handels- og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne).
For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen.
Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000.
Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach.
Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden.Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen.
Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson.
| For fornavnet, se Sidney.Sydney er Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport-, handels- og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne).
For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen.
Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000.
Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach.
Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden.Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen.
Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson.
== Historie ==
Selv om det har bodd mennesker i området i rundt 40 000 år, begynner ikke Sydneys moderne historie før i 1770, da kaptein James Cook seilte inn i Botany Bay med skipet Endeavour. Han kalte landet New South Wales og gjorde krav på det for England, som på denne tiden var på utsikt etter et sted å deportere sine bråkmakere til.
18 år senere, i 1788, ankom kaptein Arthur Phillip med det første skipet som var fylt med tusen dømte fanger, og grunnla en straffekoloni på Sydney Cove på Port Jackson. Kolonien ble oppkalt etter politikeren Thomas Townsend, Lord Sydney, som hadde gitt kaptein Phillip oppgaven. Kolonien var stadig i strid med de lokale aboriginene, og svært mange av disse døde av sykdommer britene hadde med seg. Kolonien vokste raskt og ble i 1842 erklært som Australias første by.
I 1851 ble det funnet gull 20 mil vest for Sydney, og dette førte til en massiv immigrasjon. I løpet av de neste tjue årene ble befolkningen mer enn femdoblet. I 1870 var det rundt 200 000 innbyggere i Sydney. I dag har Sydney vokst til en stor by med over 4,2 millioner innbyggere og er Australias økonomiske senter. Sydney er også landets fremste turistattraksjon, først og fremst verdenskjent for de to landemerkene Operahuset og Harbour Bridge.
== Klima ==
Sydneys årstider er motsatte av den nordlige halvkule og byen har et fuktig subtropisk klima med varme somre og kaldere vintre, og regn spredt jevnt gjennom året. Været modereres jo lenger bort fra kysten en kommer, med større temperaturforskjeller i de vestlige bydelene inn i landet.
Varmeste måned er januar, med snitt temperatur målt ved Sydney sentrums Observatory Hill på mellom 18-26 °C. I snitt er det 15 dager i året med mer enn 30 °C. Varmeste temperatur målt er 45.3 °C 14. januar i 1939, men så sent som 1. nyttårsdag 2006 ble det også målt 45 °C i Sydney. Kaldeste måned er juli, med lavest temperatur målt ved Observatory Hill på 2.1 °C. Temperaturen i de vestlige bydelene er som regel høyere om sommeren og lavere om vinteren.
I snitt faller det ca. 1217 mm regn i løpet av året, og det er nedbør i snitt 138 dager i året. Det har ikke snødd i Sydney siden 1836, men vind- og haglstormer forekommer som kan forårsake store ødeleggelser. I 1999 ble Sydneys østre og sentrumsbydeler truffet av en slik storm med hagl på 9 cm i diameter. Stormen forårsaket ødeleggelser verdt omkring AUD 1.7 milliarder i løpet av 5 timer.Mange områder i og rundt Sydney som ligger nært bushland er utsatt for skogbranner, spesielt om sommeren. De største av nyere tid skjedde i 1994 og 2001-2002.
== Mat og drikke ==
Mat i Australia og Sydney har blitt påvirket av bakgrunnen til immigrantene som har kommet til landet. Sydney er i dag en metropol med alle typer mat og drikke, men det finnes lite mat og drikke som er spesiell kun for Sydney. I tidlige kolonitider handlet man med brennevinet rom, noe som førte til det såkalte «Rum Rebellion» i 1808. Både nå og i tidligere tider fantes det vinproduksjon innen området av dagens stor-Sydney. Det store vindistriktet Hunter Valley ligger nord for byen og Tooheys øl produseres i byen. Sydney feirer hvert år matfestivalen Sydney Food and Wine Fair med over 30000 besøkende.Større restaurantdistrikt finner man i Darling Harbour, The Rocks, Leicharts Norton St, Parramattas Church Street og mer spredt i sentrumskjernen. Sydneys store Chinatown har en rekke kina-restauranter. Kjente meriterte restauranter i Sydney inkluderer Tetsuya's som ble kåret til verdens 5. beste, og Rockpool som ble nummer 33. Doyles i Watson Bay er berømt og meritert for fisk og sjømat.
== Kultur ==
=== Operahuset ===
Sydneys mest kjente landemerke er Sydney Opera House. Operahuset ligger på Bennelong Point, omgitt av sjø på tre kanter, med Circular Quay til sørvest og Royal Botanic Gardens til sørøst.
Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon som i 2003 fikk arkitekturens gjeveste pris, Pritzker Architecture Prize. Bygget kostet AUD $102 millioner. da det ble åpnet i 1973 og har flere saler, den største konsertssalen har 2679 seter. Bygningen og dens omgivelser er et ikon for Australia. Taket som former de runde skjell-seksjonene minner om en flåte av hvite seilskip som man ofte ser i Sydneys havn.
Foruten å sette opp teater, ballett og musikaler huser Operabygningen kontorene for Opera Australia, Sydney Theatre Company og Sydney Symphony Orchestra. Bygningen blir administrert av Opera House Trust, under New South Wales (NSW) Ministry of the Arts.
=== Festivaler og andre kulturelle innslag ===
Sydney holder årlig mange forskjellige og noen av Australias største sosiale og kulturelle innslag. Disse inkluderer; Sydney Festival, Australias største kunstfestival i januar; Big Day Out, en festival med rock musikk; homoparaden Gay and Lesbian Mardi Gras langs Oxford Street i februar; Sydney Film Festival og kortfilmfestivalen Tropfest; Archibald Prize for beste porttrettmaleri; Australian Fashion week i april/mai og Sydney Royal Easter Show hver påske som nå holdes i Sydney Olympic Park.
== Attraksjoner ==
Sydney har en rekke attraksjoner i tillegg til Operahuset.
=== Australian Museum ===
Australian Museum i Sydney er Australias eldste museum, grunnlagt i 1827, og er internasjonalt ledende innenfor naturhistorie, antropologi og naturvitenskap. Museet fikk sitt nåværende navn i 1836, flyttet til sin nåværende bygning i 1849, og åpnet for allmennheten i 1859.
=== Bondi Beach ===
Bondi Beach er en av verdens mest kjente strender og en av de mest besøkte i hele Australia. Stranden er ca. en kilometer lang og deles inn i en nordlig og sørlige ende. Den sørlige enden er reservert for surfing på grunn av større bølger her, og farlige strømmer for badeturister, mens den nordlige enden av stranden er den tryggeste for badeturister. Surf Life Saving Australia og Bondi Rescue patruljerer stranden. Stranden har hai-nett under vann om sommeren, mens en i oktober av og til kan se hval og delfiner i bukten utenfor. Bondi Beach ble lagt til Australias liste over beskyttede historiske steder i 2008.
=== Harbour Bridge ===
Sydney Harbour Bridge er en stålbro med bil-, tog- og passasjer-trafikk som spenner over Sydney Harbour fra Sydney sentrum til North Sydney. Broen er 1149 meter lang og 49 meter bred, og har en seilingshøyde på 49 meter. Fra åpningen i 1932 til 1967 var den Sydneys høyeste bygning med sine da 134 meter. Broen er som Sydney Opera House et verdensberømt landemerke og er hver nyttårsaften sentrum for fyrverkeriet i Sydney. Turistattraksjonen Bridgeclimb har siden 1998 tatt turister opp på den sørlige halvdelen av brostrukturen.
=== Hyde Park ===
Denne store parken er oppkalt etter sitt motstykke i London og har vært fritidsområde i Sydney siden 1792. Den har en fortid som både cricketbane og hesteløpsbane. Den ligger øst for sentrum og er et grønt og fredelig område med velstelte hager, den majestetiske Archibaldfontenen, minnesmerker, en James Cook-statue og en 40 meter høy obelisk med egyptiske inskripsjoner.
=== Museum of Sydney ===
Museet tar for seg Sydneys historie fra kolonitiden gjennom multimedier, gjenstander, kart og bilder, og er bygget på stedet der byens første guvernør Arthur Phillip bodde. Huset hans var bygget i 1788 og var Australias første regjeringsbygg, og ble avdekket under arkeologiske utgravninger i 1983. Museet ble åpnet i 1994.
=== Powerhouse Museum ===
Powerhouse Museum ligger i bydelen Ultimo og er Sydneys Vitenskaps- og teknologimuseum. Museet flyttet til sitt nåværende sted i 1988 og navnet stammer fra den gamle strømstasjonen som museet ligger i. Blant de 400 000 utstilte gjenstandene finnes New South Wales første damplokomotiv «Locomotive 1» bygget av Robert Stephenson i 1854, og verdens eldste fungerende dampmaskin fra 1785.
=== Sydney Aquarium ===
Sydney Aquarium er et offentlig akvarium som ligger på bysiden av Darling Harbour nord for Pyrmont Bridge. Akvariet har over 650 forskjellige skapninger fra australske hav og elver, og er et av verdens største akvarier. Hovedutstillingen inkluderer store basseng med hai og fisk med akrylglasstunneler under vannet som besøkende kan gå igjennom. Akvariet har også utstillinger av krokodiller, blekksprut og sel, og et stort akvarium med 2,6 millioner liter vann som huser en gjenskaping av Great Barrier Reef med over 6000 dyr.
=== Sydney Tower ===
Sydney Tower (også kjent som AMP Tower og Centrepoint Tower) er Sydneys høyeste frittstående byggverk, og Australias nest høyeste etter Q1 på Gold Coast. Tårnet ligger midt i sentrum, i 100 Market Street, og ruver 305 meter over bakken. Det har vært en av Sydneys fremste turistattraksjoner siden åpningen i 1981, og er både et orienteringspunkt og et utsiktstårn. Et observasjonsdekk ligger på 250 meter som blant annet inkluderer en roterende restaurant. Turistattraksjonen Sydney Tower Skywalk tar besøkende på utsiden av tårnet på 268 meters høyde. Hvert år arrangeres trappeløpet Sydney Tower Run-Up hvor deltakere løper opp de 1504 trappene til observasjonsdekket.
=== Taronga Zoo ===
Taronga Zoo er en dyrehage i bydelen Mosman som ble åpnet i 1916. Med over 2600 dyr fordelt på 340 arter og 283 hektar er den en av verdens største dyrehager. Dyrehagen har utstillinger med de særaustralske dyrene som koala, kenguru, dingo, tasmanske djevler, platypus og emu. Australia har flere giftige dyr enn noe annet land, blant dem både slanger, edderkopper og skorpioner. Dyrehagen har også en avdeling vest for Sydney i byen Dubbo som går under navnet Western Plains Zoo.
== Transport ==
Sydney og de omkringliggende regionene er dekket av et stort nettverk av offentlig transport. Sydney har Australias største offentlige transportsystem, og offentlig transport står for nesten dobbelt så høy andel reiser i Sydney som i andre større byer. Nettverket er regulert av New South Wales Ministry of Transport, som jobber for å integrere nettverkene som betjener Sydney, Newcastle, Central Coast, Blue Mountains, Wollongong og Illawarra. Sydney fikk tidlig offentlig transport, med de første jernbanelinjene etablert i 1855. Dagens billettsystem for de statlig styrte transportørene er like og bruker billetter med magnetstriper. Prisene varierer etter lengde på reisen.
=== Ferge ===
Sydney Ferries, en statlig eid organisasjon, har en rekke pendler og turistferger i Sydney Harbour og opp langs elven Parramatta River. Sydney Ferries opererer ni ruter, med omtrent 14 millioner passasjerer hvert år. Fergene opererer ut fra Circular Quay Ferry Terminal, med vanlige passasjerferger til en rekke bydeler og både vanlige passasjerferger og hurtiggående katamaraner til bydelen Manly. Sydney Ferries har også sightseeing-cruise for turister. Flere mindre aktører driver passasjerferger til øyer og bydeler andre steder i Sydney, og ved Sydneys ytterkanter finnes også bilferger som krysser blant annet elven Hawkesbury River.
=== Buss ===
Busstransport står for ca. halvparten av alle reiser med offentlig transport i løpet av en ukedag i byen. Største operatør er State Transit Authority of New South Wales (STA), med en rekke mindre private aktører.
Transportdepartementet overser et integrert storbysystem av busser som strekker fra Newcastle i nord til Wollongong i sør. Hurtigbusser med egne bussfiler og bussveier kjøres mellom Liverpool og Parramatta og i de nordvestre bydelene. Bussene i Sydney er nummerert med tre-sifrede tall, der det første tallet peker mot en bestemt region av byen. Nattbusser erstatter togene mellom midnatt og 05:00. På noen ruter i de østre bydelene må en kjøpe billetter fra kiosker eller billettmaskiner før påstigning.
=== Taxi ===
New South Wales har en flåte av ca. 6000 taxier med over 22000 taxisjåfører. Flåten er den største i Australia og mesteparten av disse finnes i Sydney. De fleste taxiene er eiet av mindre aktører som er en del av større kjeder.
=== Tog ===
==== Jernbane ====
Sydneys første jernbanelinje mellom Sydney og Parramatta Junction åpnet 26. september 1855. De første togene på nettverket ble elektrifisert i 1926. Nettverket har gjennom årene blitt kraftig utvidet, og Sydney-regionen er nå dekket av elleve jernbanelinjer som kjøres av CityRail. Sydney har ikke et separat metro-system, men togene kjører under grunnen i bykjernen og på de to nyeste linjene mellom Epping og Chatswood og til flyplassen. På de fleste linjene går det passasjertog hvert kvarter eller halvtime utenom i rushtiden, med flere tog i morgen- og ettermiddagsrushet. Sydney er også en viktig omlastningsterminal for frakt til andre deler av landet, og det går også mye containergodstrafikk på linjene. De lengste togene med kullmalm som skipes ut fra Sydney er på opptil 1,5 km lang. Det finnes ikke tog i Northern Beaches eller Eastern Suburbs. Interurban-tog til omkringliggende byer som Newcastle og Central Coast, Blue Mountains og Illawarra, samt Countrylink-tog til Melbourne, Brisbane, Adelaide, Perth og andre deler av innlandet i NSW går fra Central Station.
==== Bybane og Monorail ====
Som en del av utviklingen av Darling Harbour før 200-årsjubileumet for Australia i 1988 ble en monorail bygget for å binde sammen turistattraksjonene i området med bysentrum. Monorailen hadde 8 stasjoner på 3,6 km linje som gikk i en sløyfe fra Sydney sentrum til vestsiden av Darling Harbour. Stasjoner fantes blant annet ved store attraksjoner som Powerhouse Museum, Sydney Aquarium og Sydney Convention and Exhibition Centre. Monorailen transporterte ca. 4 millioner passasjerer årlig, men ble stengt for godt 1. juli 2013.
I 1997 ble en kort bybane kalt Sydney Light Rail åpnet mellom sentrum og Inner West bydelene Darling Harbour, Ultimo og Pyrmont. Linjen ble utvidet til Lillyfield i 2000. Linjen som nå heter Metro Light Rail har 14 stopp over 7,2 kilometer, med stopp ved blant annet Central Station, Star City Casino, Sydney Fish Market og ved Monorailen i byen. Bybanen har rundt 3,5 millioner passasjerer årlig.
=== Luftfart ===
==== Kingsford Smith internasjonale lufthavn ====
Kingsford Smith internasjonale lufthavn i er Australias største flyplass, og er også en av verdens eldste som fortsatt er i bruk. Flyplassen var den 28. mest travleste flyplassen i verden i 2003, men har siden det vært på topp 30 listen, med nesten 32 millioner passasjerer i 2007. Flyplassen ligger tett i tett med den store drabantbyen Mascot sør for Sydney Sentrum. Flyplassen er også hovedbase for flyselskapet Qantas, som er verdens nest eldste flyselskap, etter KLM Royal Dutch Airlines.
==== Andre lufthavner ====
Sydney har også flere mindre lufthavner, de viktigste er Bankstown Airport som tar imot privatfly og småfly. Det finnes også en mindre flystripe ved Camden, samt flystripen Hoxton Park Aerodrome. Militærbasen RAAF Base Richmond ligger nordvest i byen. Det diskuteres om hvorvidt Sydney trenger en hovedflyplass nummer to, og hvor denne skal ligge. Land har blitt avsatt til dette ved Badgerys Creek i vest, men også sør for Sydney rundt Moss Vale har blitt foreslått.
== Sport og utendørsaktiviteter ==
Sydney har mange åpne plasser og god tilgang til strandsonen, samt mange naturområder selv helt i sentrum. Innen Sydney sentrum finnes Hyde Park, The Domain, Royal Botanic Gardens og Chinese Garden of Friendship. Metropolområdet er også hjem til flere nasjonalparker, blant dem Royal National Park som er den nest eldste nasjonalparken i verden, verdensarvlistede Blue Mountains og flere andre nasjonalparker i og rundt storbyområdet.
Sydney var vert for Sommer-OL 2000 og har velutbygde fasiliteter for mange idretter. Større idrettsanlegg inkluderer ANZ Stadium, Sydney Cricket Ground (SCG), Sydney Football Stadium, Eastern Creek Raceway, Royal Randwick og Rosehill Gardens Racecourse. Byen holder hvert år et gateløp fra Sydney sentrum til Bondi Beach, kjent som City to Surf.
=== Fotball ===
Australia og Sydney utover 4 forskjellige typer fotball. Den mest populære sporten i Sydney er Rugby League som er importert fra England. National Rugby League (NRL) begynte i Sydney i 1908 er i dag den største rugbykonkurransen i verden. Sydney er hjem til ni av de seksten lagene i serien. Rugby Union og europeisk fotball er også populære sporter, og byen har også elitelag i Australian Football League (AFL), den nasjonale basketligaen og i sporten netball. Som hovedstad i New South Wales er byen også sete for delstatslagene i cricket og rugby league.
=== Vannsport ===
Forskjellige typer vannsport er populært og på Sydneys strender kan man drive med surfing, seiling og dykking. Surfing er en meget populær sport blant australiere, og Sydney har en rekke strender med gode forhold. Bondi Beach og Manly Beach er to av de mest kjente, blant lokalbefolkningen er i tillegg Bronte, Coogee og Maroubra populære i de østlige bydelene, Cronulla Beach i de sørlige bydelene, og Dee Why, Collaroy og Avalon Beach populære i de nordlige bydelene. Båtsport i Sydney Harbour er også populært, blant annet arrangeres flere regattaer og seilaser her. Det mest kjente er Sydney to Hobart Yacht Race som starter annen juledag hvert år fra Sydney.
=== Golf ===
Sydney har golfbaner spredt over hele byen. Banen til Australian Golf Club i bydelen Rosebery mellom Sydney sentrum og flyplassen er en av Australias eldste fra 1882, og har vært vert 17 ganger for turneringen Australian Open, senest i 2007.
== Økonomi og næringsliv ==
Sydney er Australias største by i både folketall og omfang på økonomien. Den er listet som en beta world city av Loughborough Universitys 1999 måling og på 16.-plass blant globale byer av Foreign Policys 2008 Global Cities Index. Australias største og viktigste flyplass Kingsford Smith International Airport ligger her, og de fleste av Sydneys og Australias turister og immigranter ankommer via byen. Sydney tok imot 7,8 millioner besøkende og 2,5 millioner utenlandske besøkende i 2004. Ifølge Mercers Cost of Living undersøkelse er Sydney Australias dyreste by og den 15. dyreste i verden.De største sektorene innen økonomi i Sydney, målt etter antall ansatte, inkluderer blant annet eiendom, varehandel og service, vareproduksjon, og helse og sosialtjenester. Siden 1980-årene har flere og flere arbeidsplasser blitt flyttet fra industri til IT og service-næringen. Sydney står for ca. 25 % av Australias totale BNP. Børsene Australian Stock Exchange og Australian Securities Exchange og sentralbanken Reserve Bank of Australia ligger i byen, likeså er byen sete og hovedkontor for over 90 banker og mer enn halvparten av Australias største firma, i tillegg til å være regionkontor for mer enn 500 multinasjonale firma.
Sydney Futures Exchange (SFE) er en av Asia-Pacifics største finansielle institusjoner, med 64,3 millioner handler i 2005. Det er det 12. største futures markedet i verden og det 19. største når en inkluderer opsjoner.Byen har den høyeste gjennomsnittinntekten for husholdninger i de store byene i Australia. Per 20. september 2007 hadde Sydney den høyeste gjennomsnittlige husprisen i Australia med AUD $559000. Sydney har også de høyeste gjennomsnittlige leieprisene i Australske byer med AUD $450 per uke.
Større handelssteder i sentrum finner en i Queen Victoria Building og gågaten Pitt Street Mall, med internasjonale luksusbutikker i den nordlige enden av Castlereagh Street. De største bydelene i stor-Sydney har også store handlesentre, med sentrene i Parramatta, Bondi Junction og Chatswood som noen av de største.
Større grupper med høyhus og næringsliv finner en foruten Sydney sentrum også i North-Sydney, Parramatta, Chatswood og Macquarie Park.
== Utdanning ==
Sydney er hjemby til noen av de største og beste universitetene i Australia, og Australias første universitet University of Sydney ble etablert her i 1850. Det er fem andre offentlige universitet med hovedsete i Sydney; Australian Catholic University (2 av sine seks campuser i byen), Macquarie University, University of New South Wales, University of Technology Sydney og University of Western Sydney. En rekke andre australske universitet har mindre avdelinger i Sydney.
Det finnes også fire offentlige Technical and Further Education (TAFE) institutter i Sydney som tilbyr utdanning innen spesifikke ikke-akademiske fagfelt på universitetsnivå. Sydney har offentlige, religionsbestemte og uavhengige skoler. Offentlige skoler, inkludert førskoler, grunnskole og videregående skole og spesialskoler er styrt av New South Wales Department of Education and Training. Av de 30 såkalte selektive videregående skolene i NSW er 25 av dem i Sydney.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Sydney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sydney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sydney hos Wikivoyage
Sydney Opera House webside
Sydney Aquarium webside
Sydney Olympic Park webside
Været i Sydney
Sydney Morning Herald, Sydneys største avis
Satellittbilder Sydney 1975 og 2002 | | areal = 12145 | 7,577 | 7,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mellomb%C3%B8lge | 2023-02-04 | Mellombølge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:GMDSS', 'Kategori:Radiospekter', 'Kategori:Radioteknikk'] | Mellombølgen (MF) dekker radiofrekvensområdet mellom 300 kHz og 3000 kHz. Om kvelden og natten reflekteres signalene i ionosfæren og kan rekke langt, ofte over det meste av kontinentet det sendes fra. Mellombølgen har derfor vært mye brukt til kringkasting og til skipsradiosamband.
Mellombølgen blir ofte referert til den delen av MF-frekvensområdet (300–3000 kHz) hvor vi finner kommersiell AM-kringkasting. Disse kringkasterne har konsesjon på frekvensene mellom 525 kHz til 1615 kHz (1705 kHz i Nord-Amerika, Australia og deler av Syd-Amerika.)
Bølgelengde: 100–1000 meter.Fram til slutten av 1970-årene hadde mange norske byer mellombølgesendere som sendte NRKs programmer. Den eneste norske mellombølgesender i 2017 er Longyearbyen som sender på 1485 kHz.
| Mellombølgen (MF) dekker radiofrekvensområdet mellom 300 kHz og 3000 kHz. Om kvelden og natten reflekteres signalene i ionosfæren og kan rekke langt, ofte over det meste av kontinentet det sendes fra. Mellombølgen har derfor vært mye brukt til kringkasting og til skipsradiosamband.
Mellombølgen blir ofte referert til den delen av MF-frekvensområdet (300–3000 kHz) hvor vi finner kommersiell AM-kringkasting. Disse kringkasterne har konsesjon på frekvensene mellom 525 kHz til 1615 kHz (1705 kHz i Nord-Amerika, Australia og deler av Syd-Amerika.)
Bølgelengde: 100–1000 meter.Fram til slutten av 1970-årene hadde mange norske byer mellombølgesendere som sendte NRKs programmer. Den eneste norske mellombølgesender i 2017 er Longyearbyen som sender på 1485 kHz.
== Referanser == | Mellombølgen (MF) dekker radiofrekvensområdet mellom 300 kHz og 3000 kHz. Om kvelden og natten reflekteres signalene i ionosfæren og kan rekke langt, ofte over det meste av kontinentet det sendes fra. | 7,578 | 7,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Havstein | 2023-02-04 | Havstein | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byåsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | Havstein er et område på Byåsen i Trondheim. Beliggenheten gjør at man fra Havstein har utsikt over store deler av Trondheim. Den opprinnelige gården Havstein grenser mot Munkvoll i sør (ved Stabells veg), strekker seg i vest opp forbi Nyborg, i nord mot Rogner og Breidablikk og i øst ned til Johnny Peviks veg. På Havstein finner man blant annet Havstein gård, Havstein legesenter, Havstein kirke og Havstein krigskirkegård. Tidligere var store deler av området jordbæråker, men fra sommeren 2013 har det vært en 9-hulls golfbane i drift på nordsiden av området. Navnet kommer fra norrønt hefifa, som betyr «løfte», sammensatt med stein, og betyr «det høytliggende sted».
| Havstein er et område på Byåsen i Trondheim. Beliggenheten gjør at man fra Havstein har utsikt over store deler av Trondheim. Den opprinnelige gården Havstein grenser mot Munkvoll i sør (ved Stabells veg), strekker seg i vest opp forbi Nyborg, i nord mot Rogner og Breidablikk og i øst ned til Johnny Peviks veg. På Havstein finner man blant annet Havstein gård, Havstein legesenter, Havstein kirke og Havstein krigskirkegård. Tidligere var store deler av området jordbæråker, men fra sommeren 2013 har det vært en 9-hulls golfbane i drift på nordsiden av området. Navnet kommer fra norrønt hefifa, som betyr «løfte», sammensatt med stein, og betyr «det høytliggende sted».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.trondheimpar3golf.no/
https://web.archive.org/web/20101120170256/http://www.havsteinlegesenter.no/
https://web.archive.org/web/20080507162802/http://byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=1320 | Havstein er et område på Byåsen i Trondheim. Beliggenheten gjør at man fra Havstein har utsikt over store deler av Trondheim. | 7,579 | 7,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langb%C3%B8lge | 2023-02-04 | Langbølge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Radiospekter', 'Kategori:Radioteknikk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Langbølge refererer ofte til den delen av LF-frekvensområdet (30 – 300 kHz) som overfører kommersielle AM-kringkastingssendinger. Disse opererer i området fra 153 kHz til 279 kHz i Europa og store deler av verden for øvrig.
Bølgelengde: 1km – 10km.Tidligere har NRK blitt tilbudt via sendere på Kløfta, Kvitsøy, Fredrikstad og Vigra. Langbølgesenderen Ingøy kringkaster var den siste som ble lagt ned (i 2018).
Mer moderne kommunikasjonsplattformer har gjort at disse tilbudene har blitt mindre og mindre brukt og derfor er senderne i tur og orden blitt avviklet.
| Langbølge refererer ofte til den delen av LF-frekvensområdet (30 – 300 kHz) som overfører kommersielle AM-kringkastingssendinger. Disse opererer i området fra 153 kHz til 279 kHz i Europa og store deler av verden for øvrig.
Bølgelengde: 1km – 10km.Tidligere har NRK blitt tilbudt via sendere på Kløfta, Kvitsøy, Fredrikstad og Vigra. Langbølgesenderen Ingøy kringkaster var den siste som ble lagt ned (i 2018).
Mer moderne kommunikasjonsplattformer har gjort at disse tilbudene har blitt mindre og mindre brukt og derfor er senderne i tur og orden blitt avviklet.
== Referanser == | Langbølge refererer ofte til den delen av LF-frekvensområdet (30 – 300 kHz) som overfører kommersielle AM-kringkastingssendinger. Disse opererer i området fra 153 kHz til 279 kHz i Europa og store deler av verden for øvrig. | 7,580 | 7,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By%C3%A5sen | 2023-02-04 | Byåsen | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byåsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | Byåsen er en bydel som utgjør de vestlige delene av Trondheim. Byåsen er et typisk forstadsområde som omfatter en rekke boligstrøk vest og sørvest for byen i hellingene opp mot Bymarka. Alle områdene som ligger på vestsiden av Nidelva og nord mot Stavset og Flatåsen regnes å høre til Byåsen. Byåsen er preget av forstadsbebyggelse – de eldste villastrøkene ble utbygd i 1920- og 1930-årene – med lite næringsvirksomhet og få butikker. De fleste som bor her jobber i andre deler av Trondheim. Trikkelinjen Gråkallbanen går gjennom Byåsen (endestasjon på Lian).
| Byåsen er en bydel som utgjør de vestlige delene av Trondheim. Byåsen er et typisk forstadsområde som omfatter en rekke boligstrøk vest og sørvest for byen i hellingene opp mot Bymarka. Alle områdene som ligger på vestsiden av Nidelva og nord mot Stavset og Flatåsen regnes å høre til Byåsen. Byåsen er preget av forstadsbebyggelse – de eldste villastrøkene ble utbygd i 1920- og 1930-årene – med lite næringsvirksomhet og få butikker. De fleste som bor her jobber i andre deler av Trondheim. Trikkelinjen Gråkallbanen går gjennom Byåsen (endestasjon på Lian).
== Idrett ==
Byåsen Idrettslag er kjent for kvinnehåndballaget med samme navn, men har også mange kjente langrennstjerner. Tor-Arne Hetland og Johannes Høsflot Klæbo går for Byåsen Idrettslag. Ole Einar Bjørndalen, Lars Berger og Frode Estil har tidligere gått for samme klubb.
Byåsen har mange populære turområder i Bymarka.
== Strøk og områder på Byåsen ==
Breidablikk
Dalgård
Dahlhaug
Fagerlia
Ferstad
Hallset
Hammersborg
Havstad
Havstein
Hoem
Kystad
Lian
Munkvoll
Nyborg
Rydningen
Rognheim
Selsbakk
Stavne
Stavset
Sverresborg
Ugla
Våddan
== Se også ==
Byåsen Idrettslag
Byåsen kirke
Byåsen videregående skole
Trøndelag Folkemuseum
== Referanser == | Byåsen er en bydel som utgjør de vestlige delene av Trondheim. Byåsen er et typisk forstadsområde som omfatter en rekke boligstrøk vest og sørvest for byen i hellingene opp mot Bymarka. | 7,581 | 7,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Risvollan | 2023-02-04 | Risvollan | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lerkendal (bydel)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | Risvollan er et boligstrøk i Trondheim. Det er et av de sørligste områdene av Trondheim øst for Nidelva. Boligstrøket ligger rundt 5 km sør for Trondheim sentrum (Midtbyen), mellom Utleira i sør, Strindmarka i øst, Steinan i nordøst, Nardo og Othilienborg i nord og Stubban i vest. Området domineres av Risvollan borettslag, som er landets største borettslag. Borettslaget består av 1113 leiligheter fordelt på 8 boligområder. Det meste av bebyggelsen består av rekkehus og lavblokker, i tillegg til 55 leiligheter i en høyblokk som er integrert i Risvollan Senter. Bydelen Risvollan ligger på grunn som opprinnelig hørte til Risvoll gård, som har vært kjent siden middelalderen, da den sannsynligvis tilhørte Helgeseter kloster. Gården ble i løpet av 1970-årene utstykket til boliger.
| Risvollan er et boligstrøk i Trondheim. Det er et av de sørligste områdene av Trondheim øst for Nidelva. Boligstrøket ligger rundt 5 km sør for Trondheim sentrum (Midtbyen), mellom Utleira i sør, Strindmarka i øst, Steinan i nordøst, Nardo og Othilienborg i nord og Stubban i vest. Området domineres av Risvollan borettslag, som er landets største borettslag. Borettslaget består av 1113 leiligheter fordelt på 8 boligområder. Det meste av bebyggelsen består av rekkehus og lavblokker, i tillegg til 55 leiligheter i en høyblokk som er integrert i Risvollan Senter. Bydelen Risvollan ligger på grunn som opprinnelig hørte til Risvoll gård, som har vært kjent siden middelalderen, da den sannsynligvis tilhørte Helgeseter kloster. Gården ble i løpet av 1970-årene utstykket til boliger.
== Litteratur ==
Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Kunnskapsforlaget. s. 441. ISBN 8257306428. | Risvollan er et boligstrøk i Trondheim. Det er et av de sørligste områdene av Trondheim øst for Nidelva. | 7,582 | 7,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidelva_(Tr%C3%B8ndelag) | 2023-02-04 | Nidelva (Trøndelag) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Trondheim', 'Kategori:Nea-Nidelvvassdraget'] | Nidelva er en elv i Trondheim kommune i Trøndelag. Elva er 31,2 kilometer lang, og renner nordover fra Selbusjøen til munningen i Trondheimsfjorden i sentrum av Trondheim. Nidelva er nederste del av Nea-Nidelvvassdraget, som har en total lengde på 176,56 kilometer og et nedbørfelt på 3 117,98 km². Middelvannføringen ved munningen er 94,07 m³/s.Elva er sentral i Oskar Hoddøs kjente vals «Nidelven stille og vakker du er».
| Nidelva er en elv i Trondheim kommune i Trøndelag. Elva er 31,2 kilometer lang, og renner nordover fra Selbusjøen til munningen i Trondheimsfjorden i sentrum av Trondheim. Nidelva er nederste del av Nea-Nidelvvassdraget, som har en total lengde på 176,56 kilometer og et nedbørfelt på 3 117,98 km². Middelvannføringen ved munningen er 94,07 m³/s.Elva er sentral i Oskar Hoddøs kjente vals «Nidelven stille og vakker du er».
== Elvas løp ==
Nidelva har sitt utspring fra Bjørsjøen, lengst vest i Selbusjøen. Ved Hyttfossen ligger Hyttfossen dam som regulerer vannstanden i Selbusjøen. Nedenfor Hyttfossen ligger Løkaunet kraftstasjon, og elva renner videre forbi Svean kraftstasjon og passerer vest for Klæbu sentrum. Lengre mot nord i Klæbu ligger Fjæremsfossen med dam og kraftstasjon. Derfra renner den nordover forbi Tiller til Leirfossene hvor det er tre vannkraftverk. Etter Nedre Leirfossen har elva et svingete og meandrerende løp forbi Stavne og gjennom Trondheim sentrum. Den når Trondheimsfjorden ved Brattøra (nær Trondheim sentralstasjon).
== Navnet ==
Betydningen av elvenavnet er omdiskutert og ikke sikkert tolket. Ifølge Norsk stadnamnleksikon (4. utg. 1997) kan det bety:
«a) «til adverbet ned, gno. niðr, 'elva som ligg lågt nede' (Rygh)
b) i skyld med gotisk nidwa f 'rust' eller
c) med latin nitere 'skine', nitor m 'skin', altså 'den skinande elva'
(E. Hellquist)
d) til nyislandsk niður m, gno. *niðr m? 'elvebrus', 'den brusande elva (M.
Olsen)
e) til ei indoeuropeisk rot */nid/- 'strøyme', flyte' (J. Sandnes)».»
== Fiske ==
Næringsproduksjon for fisk er stor og dette gir tildels stor fisk av god kvalitet. I den øverste delen av Nidelva er det ørretfiske som dominerer, og mellom Nedre- og Øvre Leirfoss er det foreløpig fritt fiske.De nederste åtte kilometrene av Nidelva er lakseførende. Den lakseførende strekningen går gjennom Trondheim sentrum opp til Nedre Leirfoss. Nidelva har en storvokst laksestamme, og nesten hvert år blir det fanget laks på over 20 kilo. Rekordlaksen er fra 1954 og var på 31,8 kg. Fangstene er også gode, årlig fanges det mellom 3 og 10 tonn laks.
== Elvepadling og surfing ==
Nidelva er populær for elvepadling, og har både nybegynnerstrekninger og partier for mer erfarne padlere.
Under Sluppenbrua ligger Sluppenbølgen som er egnet for elvesurfing på surfebrett. Den fungerer bra ved vannføring på omtrent 140 kubikkmeter per sekund. Så høy vannføring fås gjerne ved snøsmeltingen om våren eller når det er kraftig nedbør, men er også avhengig av hvor mye vann som slippes fra Øvre og Nedre Leirfoss kraftverk. Ellers kan det være utfordrende å surfe uten tau. Nidelva har de eneste kjente surfetilbudene i umiddelbar nærhet til Trondheim, men det hender også at det er mulig med fjordsurfing i Trondheim når det er kraftig vind. Sluppenbølgen ble endret under en reparasjon av brua og er nesten flatet ut.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nidelva, Trøndelag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Trondheim og omland fiskeadministrasjon (TOFA) | | munning = Trondheimsfjorden ved Brattøra i Trondheim | 7,583 | 7,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_Samling | 2023-02-04 | Nasjonal Samling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Nasjonal Samling', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1933', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1945', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Norge'] | Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
| Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
== Ideologi ==
== Oppslutning ==
=== Stemmetall ved valg ===
Stortingsvalget 1933: 27 850 stemmer (2,23 %)2, 0 representanter (I fellesliste med Bygdefolket i landdistriktene i 5 av 8 fylker)
Kommunestyrevalget 1934: 16 130 stemmer (1,5 %), 69 kommunestyrerepresentanter
Stortingsvalget 1936: 26 577 stemmer (1,83 %), 0 representanter
Kommunestyrevalget 1937: 1 422 stemmer (0,06 %), 7 kommunestyrerepresentanter
=== Kommunestyrerepresentanter ===
==== 1934 ====
I byene fikk NS til sammen 41 representanter og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1 %), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4 %) og i Arendal (7,1 %).
Halden 1
Sarpsborg 3
Drøbak 2
Oslo 3
Hamar 2
Gjøvik 4
Porsgrunn 3
Notodden 2
Arendal 3
Flekkefjord 1
Stavanger 8
Haugesund 4
Levanger 1
Vadsø 4NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.
Landkommunene : 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer)
I Østfold : 1 (Tune)
I Akershus : 6, herav Bærum : 3
I Hedmark : 7, herav Tynset : 2, Åmot : 2, Elverum : 2 og Furnes : 1
I Oppland : 13, herav Gran : 7, Torpa : 3
I Hordaland : 1 (Fana)NS stilte med liste i landkommuner kun i disse 5 fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland.
==== 1937 ====
I byene fikk NS til sammen 2 representanter (258 stemmer). Partiet stilte liste i 3 av 65 byer og kjøpsteder. De fikk ingen representasjon i Narvik.
Hamar 1
Gjøvik 1Landkommunene : 5 representanter (1 164 stemmer)
I Hedmark : 3 (Våler, Elverum, Trysil)
I Oppland : 2 (begge i Torpa)NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5.
Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)
=== Stortingsvalg ===
==== 1933 ====
I landdistriktene deltok NS i valget med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %).
Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %).
I herredene i Telemark noterte NS høyest oppslutning i Hjartdal (hele 47,4 %), Seljord (28,0 %), Bø (25,2 %), Kviteseid (24,2 %), Rauland (13,7 %), Lunde (13,6 %), Drangedal (11, 8%) og Nissedal (11,4 %).
I herredene i Oppland ble andelen av de godkjente stemmene høyest i Torpa (20,8 %), Sør-Aurdal (19,3 %), Snertingdal (17,0 %), Vestre Slidre (14,5 %), Etnedal (13,5 %), Nordre Land (12,1 %) og Nord-Aurdal (11,1 %).
I Vestfolds herreder fikk partiet over 10 % i Våle (20,4 %), Ramnes (12,7 %), Andebu (11,1 %) og Lardal (10,4 %)
I Buskerud lå Uvdal med 26,3 % høyest, fulgt av Rollag 10,2 %
I Tolga var oppslutningen på 12,1 %. Det var høyest i Hedmark.
I Aust-Agder hadde NS høyest stemmeandel i Valle (29,8 %), Hylestad (17,5 %) og Bygland (10,4 %).Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent.
==== 1936 ====
Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41 %). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2 %), fulgt av Hedmark (2,9 %), Akershus og Oppland (begge 2,7 %).
I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1 %, fulgt av Nordre Land (9,0 %) og Brandbu (5,9 %).
Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5 %, fulgt av Elverum (7,7 %), Våler (7,4 %) og Tynset (6,7 %).
Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7 %, mens Bø i Telemark hadde 8,7 %.
I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0 % oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8 % oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5 % og Lillehammer med 4,5 %. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3 %), Porsgrunn (4,2 %), Oslo med 3,7 %, Stavanger 3,5 % og Haugesund 3,3 %. Både Trondheim (2,2 %) og Bergen (2,1 %) lå under landsgjennomsnittet.
Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt.
kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936
=== Trekk ved oppslutning under krigen ===
En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 6,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.
== Særorganisasjoner ==
Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner.
Hirden, partiets ideologiske elitetropper og halvmilitære stormtropper
NS Ungdomsfylking (NSUF), det norske motstykket til Hitler-Jugend, ledet av minister Axel Stang
NS Kvinneorganisasjon (NSK), ledet av Landsleder Olga Bjoner
NS Bondegrupper (NSBG), bondeorganisasjon ledet av Thorstein Fretheim
NS Faggruppeorganisasjon (NSFO), arbeiderforening ledet av Odd Fossum
NS Studentfylking (NSSF), studentorganisasjon ledet av fylkesfører Rolf Holm
NS Hjelpeorganisasjon (NSH), ledet av landsleder Erling Traaholt
NS Kamporganisasjon (KO), organisasjon for partiets ivrigste medlemmer, ledet av Harald Franklin Knudsen (1940–1945)
== Symboler, flagg og uniformering ==
=== Partiflagg og merker ===
Som sitt tyske partiforbilde NSDAP, var også Nasjonal Samling opptatt av symboler, merker og uniformering.
Symboler var viktige propagandamidler for å vekke følelser og gi inntrykk av en uovervinnelig massebevegelse, og i Hitler-Tyskland var det oppstått en «fanekult» og et «uniformsvanvidd». Merking og uniformering sørget for effektiv kommunikasjon, flyt i organisasjonsapparatet og understreket den militaristiske og kollektivistiske ideologien som en motsetning til det sivile enkeltindividet. Militære og sivile uniformer forsterket lagfølelse og samhold, formidle tydelige roller, oppgaver og maktposisjoner, og fremmet displin og orden. De innga respekt, tillit, trygghet og beundring, men også underdanighet og frykt.
Under Olav den Hellige ble vi et kristent rike. Vi vil fortsette hans samlingstanke så vi kan bli et enig folk. Derfor har vi også tatt opp hans merke, det gyldne kors på den røde bunn. Vi er et rike, men et splittet folk. Det trefargede norske flagg betyr for oss friheten, og Olavsflagget betyr fellesskapet.
Partiets flagg var et nordisk korsflagg med gult kors på rød bunn, med proporsjoner som det svenske nasjonalflagget. Innholdsmessig var det identisk med landskapsflagget for Skåne.
«Alminnelig NS-merke» var siden partidannelsen i 1933 et solkors i gull på rød bunn, som fargene i landets riksvåpen. Hjulkorset eller solhjulet ble lenge omtalt som olavskors og olavsmerke med direkte henvisning til Olav den hellige. Den hedenske venstresiden i partiet understreket isteden solkorset som et eldgammelt, urnordisk symbol.Solkorset ble også brukt som alternativt partiflagg, ofte omtalt som «Olavsflagget». Hver del av partiorganisasjonen hadde sin variant av solkorsflagget med flaggduk i egen farge. Hirdens solkors var i tillegg flankert av to stående sverd.NS-staten brukte også solkorset i en tyskinspirert versjon, med merket båret av en flyvende ørn med utspilte vinger. Den stiliserte ørnefiguren ble også omtalt som «ravn» og «falk». Fra 1942 ble gyllen ørn med solkors i gull og rødt, etter tysk inspirasjon, brukt som alternativt statssymbol på offisielle trykksaker utgitt av NS-styret, blant annet på tjenestefrimerker («offentlig sak»). «Solørnen» ble også brukt som emblem for Nasjonal Samlings Kamporganisasjon (K.O.) og Førergarden. En variant med eikekrans og fugl med bøyd rygg, i blant omtalt som «skarv», ble benyttet av det nazistiske Statspolitiet.
Ifølge NS' egne statutter ble følgende regnet som partiets emblemer: K.O.-merket, Alm. NS-merke, Hirdmerket, Jente-, kvinne-, og småhirdmerket, NSUF-merket, Førergardens merke og NSHs merke. Av utmerkelser regnes NS Hederstegn, Frontkjempermerket, Politiets hederstegn, RHs Idrettsmerke, NSUFs skyttermerke og RHs verneidrettsmerke. I Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i Partiet (1944) tillates følgende merker båret på partiuniformen: NS KO-merke, stort NS medlemsmerke, Førergardens merke, Hirdmerker, Hirdidrettsmerker, Germanske SS Norge merke, A.T.-merke og «utmerkelser vunnet i krig».
=== Uniformer ===
Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge, men i 1940 ble uniformsforbudloven opphevet, og NS gikk over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon, særlig etter at Terboven 25. september dette året erklærte NS som landets eneste lovlige parti.
==== Partiuniformen ====
NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover med distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen.
==== Hirdens uniform ====
Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer.
==== Norges SS ====
Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet
==== Førergarden ====
Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue.
==== Arbeidstjenesten ====
Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke.
== NS-aviser ==
Hovedorganet for NS var Nasjonal Samling, som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945.
NS-avisene i Norge forøvrig var:
Oslo: Oslo-Arbeideren (1934–1936)
Bergen: Samarbeid (1935–1939), Norge Fritt (1938) Norgesposten
Trondheim: Vår Kamp (1935–1936)
Stavanger: Vestlandets Avis (1934–1936). Redaktør Adolf Egeberg jr.
Porsgrunn: Vår Vei (1934–1937)
Elverum: Frihetskampen (1936)
Kristiansund: Rett Vei (1937)
Gjøvik: Ny Dag (1937)
Østlandet: Frihetskampen herunder opptatt Hedmark Fylkesavis
Østfold: Vi kommer
Vi vil arbeid
Ildjernet
BaunevaktUnder andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Adolf Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky.
== NS-Medlemstellingen 1.1.1943 ==
Det ble delt inn i ulike fylkesorganisasjoner, som videre var delt inn i ulike kretser. Hver krets hadde sin kretsfører, og hver krets har flere lag. Medlemstallet ble flittig telt og det ble gjort omtrent hver gang noen meldte seg inn eller ut av partiet. Den 1. januar 1943 ble medlemstallet telt over hele landet. Det var rundt 44 000 medlemmer i partiet i 1943.
Merk at her er det er en hel del kretser som mangler. En krets var ofte ulike distrikt, f.eks. byen Fredrikstad går under Borgar, og Sandnes under Stavanger krets, Bodø under Salten, og Narvik under Ofoten, osv.
== Se også ==
Vidkun Quisling
NS Kamporganisasjon (KO), Hirden, Førergarden m.m.
Statsakten på Akershus festning 1. februar 1942
Fedrelandslaget, Norsk-Tysk Selskap, pangermanisme
Rettskrivinga av 1941
Landssvikoppgjøret
NS-barn
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
NS årbok 1944 (PDF-fil)
Dahl, Hagtvet, Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen (1990, digital faksimileutgave)]
== Eksterne lenker ==
(en) Nasjonal Samling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nasjonal Samling (NS): Generalsekretariatets møteprotokoll 1934–1945 (digitalisert kopi)
NS-administrasjonen 1940-1945 (digitaliserte protokoller o.a. fra Statsrådsekretariatet, de kommisariske statsråder mm)
Nye linjer i norsk politikk, Trolig fra 1934 av advokat J. B. Hjort | NS, Ns, nS og ns kan referere til | 7,585 | 7,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Nixon | 2023-02-04 | Richard Nixon | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra California', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Fullerton', 'Kategori:Personer fra Orange County i California', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Personer som har blitt benådet', 'Kategori:Senatorer fra California', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs visepresidenter', 'Kategori:Watergate'] | Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, død 22. april 1994 i Park Ridge i New Jersey) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 36. visepresident 1953–1961 og landets 37. president 1969–1974. Han er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident (1952 og 1956) og president (1968 og 1972). Nixon var også den eneste visepresident som senere ble valgt til president uten å etterfølge den sittende president, fram til Joe Biden gjorde det samme i 2020. Richard Nixon gikk av fra sitt verv som følge av Watergate-skandalen i 1974, da Kongressen kom stadig nærmere å skulle reise riksrettstiltale mot ham. Han er den eneste amerikanske presidenten som har fratrådt frivillig.
| Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, død 22. april 1994 i Park Ridge i New Jersey) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 36. visepresident 1953–1961 og landets 37. president 1969–1974. Han er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident (1952 og 1956) og president (1968 og 1972). Nixon var også den eneste visepresident som senere ble valgt til president uten å etterfølge den sittende president, fram til Joe Biden gjorde det samme i 2020. Richard Nixon gikk av fra sitt verv som følge av Watergate-skandalen i 1974, da Kongressen kom stadig nærmere å skulle reise riksrettstiltale mot ham. Han er den eneste amerikanske presidenten som har fratrådt frivillig.
== Bakgrunn ==
Richard Milhous Nixon ble født i Yorba Linda i California 9. januar 1913 av Francis Nixon og Hannah Milhous, morens slekt nedstammet fra en tysk familie med navnet Milhausen. Foreldrene var begge strengt religiøse kvekere, og i hele sitt voksne liv omtalte Nixon moren sin som en kvekerengel. Han hadde fem brødre, hvorav to døde av tuberkulose i ung alder.
== Utdannelse og militærtjeneste ==
Nixon gikk på Fullerton High School 1926-1928 og begynte deretter sine jusstudier ved Whittier College der han gikk ut som nummer to i sitt årskull i 1934. Han fikk deretter fullt stipend ved Duke-universetetet hvor han fikk sin grad som nummer tre i sin klasse. Han tjenestegjorde som logistikkoffiser i den amerikanske marinen under andre verdenskrig. Der ble han for øvrig kjent som «Nick» og gjorde store penger på poker, som han brukte til å finansiere sin første valgkamp til Kongressen. Her møtte han, og ble god venn med, sin fremtidige utenriksminister William Pierce Rogers.
== Politisk karriere ==
=== Kongressmann og visepresident ===
Etter å ha returnert til California og giftet seg med Thelma Catherine Patricia Ryan (Pat) i 1940, bestemte Nixon seg for første gang å prøve seg i politikken da han ble tilbudt å stille som kandidat for det Republikanske partiet for en plass i Representantenes hus i 1946. Han vant sin første valgkamp mot Jerry Voorhis og sikret seg den 12. kretsten i California og gikk dermed inn i USAs 80. kongress høsten 1946. En annen fersk representant i denne Kongressen var John Fitzgerald Kennedy fra Massachusetts. De to fremtidige presidentene satt i samme kongresskomité og var ifølge Nixon selv "for forskjellige av bakgrunn, perspektiv og temperament til å bli nære venner". Han ble raskt kjent som en arrig anti-kommunist og klatret raskt gradene i Det republikanske partiet i Kongressen. Etter bare en periode i Representantenes hus ble han i 1950 valgt til Senator, også denne gangen for sin hjemstat California.
I 1952, etter en lang og til tider vanskelig valgkamp der han ble kjent for den såkalte «Checkers-talen», ble Richard Nixon valgt til visepresident som kandidat sammen med tidligere krigshelt og general Dwight David Eisenhower. Sammen med Eisenhower omdefinerte på mange måter Nixon visepresidentens rolle i amerikansk politikk. Tidligere hadde dette stort sett vært et seremonielt verv, der den viktigste rollen rett og slett bare var å være klar til å ta over dersom presidenten skulle bli syk eller dø. Nixon selv tjenestegjorde som president tre ganger i 1955, 56 og 57, da Eisenhower var syk. Som visepresident reiste Nixon enormt mye. Både innenlands og i utlandet. Han hadde lengre offisielle turer i Asia og Europa. Han besøkte også Moskva i 1959, der han hadde en impromptu debatt med den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov på en vareutstilling. Dette ble kjent som den såkalte «kjøkken-debatten». Nixon var den første som brukte visepresidentrollen som et springbrett for å vinne makten i Det hvite hus. Gjennom å utnytte medieeksponering, reisevirksomhet og et utstrakt kontaktnett bygde han opp sitt image og sin base for støtte for å forberede seg til å stille som presidentkandidat.
=== 1960-1968, presidentkandidat og sivilt liv ===
Nixon ble nominert som presidentkandidat for Republikanerne og stilte i valget i 1960 mot Demokratenes John F. Kennedy.
Nixon tapte valget med knapp margin etter en kontroversiell stemmetelling i Chicago, Illinois. Etter valgnederlaget vendte Nixon tilbake til California, hvor han stilte som kandidat ved guvernørvalget i 1962. Valgnatten 7. november endte med Nixons såkalte «siste tale», der han anklaget aviser, tv og radiostasjoner i California for å være for liberale, og direkte anti-Nixon. Han erklærte at de nå ikke lenger ville ha «Dick Nixon å sparke rundt», og sa offentlig at han aldri ville stille til valg for noe offentlig verv igjen.
Han tok med seg sin familie til New York, der han fikk jobb ved et advokatfirma. Han prosederte én sak for Høyesterett i løpet av sin tid som advokat.Han bestemte seg for ikke å søke nominasjon til valget i 1964, der Barry Goldwater led et av Republikanernes største valgnederlag gjennom tidene mot Lyndon B. Johnson.
=== President 1969-1974 ===
Utdypende artikkel: VietnamkrigenI 1968-valget vant Nixon presidentvalget mot demokratenes norskættede kandidat Hubert Humphrey. Nixon brukte denne gangen noe sterkere virkemidler enn tidligere på 60-tallet, med appell til patriotisme i den pågående Vietnamkrigen.
Hans første og viktigste oppgave var nå å få USA ut av Vietnam på hva han selv kalte en «ærefull» måte. Johnsons eskalering av konflikten, som Nixon selv hadde støttet, hadde ført til at USA befant seg i en hengemyr i Indokina. Sammen med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger bestemte han seg i hemmelighet for å utvide konflikten ved å bombe de nordvietnamesiske forsyningslinjene gjennom Laos og Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien. Selv ikke andre høytstående regjeringsmedlemmer som utenriksminister William P. Rogers eller Kongressen ble informert om denne beslutningen.
Nixons løsning på Vietnamkrisen var en såkalt «vietnamisering» av konflikten, prinsippet for dette ble kjent som Nixon-doktrinen. Nixon ville nå finansiere og trene de sørvietnamesiske styrkene, ARVN, og samtidig skulle amerikanske soldater og materiell gradvis trekkes tilbake. Kissinger fremforhandlet en fredsavtale med Lê Ðức Thọ i Paris. De to ble tildelt Nobels fredspris for dette. Alle amerikanske styrker var ute av Vietnam i 1973.
=== Den andre presidentperioden ===
I 1972-valget vant Nixon en av tidenes største seire i et presidentvalg, mot demokratenes svært liberale kandidat George McGovern.
Nixon hadde et sterkt fokus på utenrikspolitikk som president. Han mente at «landet kunne styre seg selv uten en president», og utformet utenrikspolitikken sammen med Kissinger fra Det hvite hus på bekostning av utenriksdepartementet. Han ble kjent for sin «détente»-politikk (avspenning), som gikk ut på å normalisere forholdet til Sovjetunionen i håp om å redusere spenningen mellom supermaktene.
Som en del av denne strategien åpnet han ved et overraskende kinabesøk i 1972 USAs relasjoner med Kina for første gang siden revolusjonen i landet, og brukte dette såkalte «Kina-kortet» som pressmiddel mot Sovjet. Splittelsen mellom de to kommunistlandene hadde vært åpenbar over flere år. Da diplomatiske forbindelser mellom USA og Kina ble gjenopptatt, var Sovjetunionen umiddelbart bekymret for konsekvensene, og tilbød seg å gå i forhandlinger med Washington. En lengre diplomatisk prosess ble startet, og den resulterte i SALT-avtalen (SALT 1), et offisielt statsbesøk av Nixon i Moskva, ABM-avtalen og til slutt Helsingforsavtalen som ble sluttført etter at Nixon var ute av Det hvite hus. Avspenningspolitikken ble videreført under Gerald Fords regjering, hvor Kissinger fortsatte som utenriksminister.
Blant innenrikspolitiske initiativ er Nixons beslutning i 1972 om å opprette romfergeprogrammet i NASA og omorganiseringen av postvesenet fra et eget departement til å bli et heleid føderalt selskap med navnet U.S. Postal Service. Kanskje av størst betydning for ettertiden var hans beslutning i 1974 om å forlate gullstandarden, noe som førte til en massiv reorganisering av det internasjonale valutasystemet.
==== Watergate ====
Utdypende artikkel: Watergate-skandalenNixon ble den første, og hittil eneste, amerikanske president som før valgperiodens utløp har trukket seg frivillig. Nixon kunngjorde sin beslutning 9. august 1974, da det ble klart at Kongressen var i ferd med å sluttføre prosedyren for å stille ham for riksrett. Nixon ble implisert i forsøke å dekke over at medarbeidere i hans valgkamp sto bak et innbrudd i Demokratenes valgkamphovedkvarter på Watergate-hotellet i Washington D.C. før valgkampen i 1972. Saken ble kjent som Watergate-skandalen, og det viste seg at innbruddet, og påfølgende forsøk på avlytting, var betalt av «Komitéen for gjenvalg av presidenten» (engelsk: Committee to Reelect the President). Flere av Nixons nærmeste menn i Det hvite hus, blant annet H.R. Haldeman og John Ehrlichman ble dømt til fengsel. Selv unngikk Nixon rettslig forfølgelse ved at han ble benådet av sin etterfølger Gerald Ford, en avgjørelse som var omstridt.
== Litteratur ==
Stephen Ambrose; Nixon: the Triumph of a Politician
Richard Reeves; Nixon: Alone in the White House
Richard Nixon; RN: the Memoirs of Richard Nixon
== I andre media ==
Nixon (1995), en semibiografisk film av Oliver Stone med Anthony Hopkins i hovedrollen
Our Nixon (2013), dokumentarfilm som bygger på super 8-opptak hans nærmeste medarbeidere hadde gjort og intervjuer.
Nixon in China (1987), opera av John Adams med libretto av Alice Goodman som bygger på Nixons Kinabesøk i 1972.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Richard Nixon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Richard Nixon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Richard Nixon på Internet Movie Database
(en) Richard Nixon hos Rotten Tomatoes
(en) Richard Nixon hos Rotten Tomatoes
(en) Richard Nixon hos The Movie Database
(en) Richard Nixon på Apple Music
(en) Richard Nixon på Discogs
(en) Richard Nixon på MusicBrainz
(en) Richard Nixon hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Richard Nixon hos American National Biography
(en) Richard Nixon hos The Peerage | Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, død 22. | 7,587 | 7,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustus | 2023-02-04 | Augustus | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 14', 'Kategori:Fødsler i 63 f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 0-tallet', 'Kategori:Herskere på 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Julo-claudiske dynasti', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f.Kr., død 19. august 14 e.Kr.) var grandnevø av Julius Cæsar og den første romerske keiser. Han var født som Gaius Octavius og ble deretter Gaius Julius Cæsar Octavianus etter at han ble adoptert av grandonkelen. Selv om han opprettholdt de ytre formalitetene fra den romerske republikk, regjerte han som autokrat i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav Romerriket en periode med fred, velstand og keiserlig storhet, pax romana (romerfreden), som varte i 200 år. Han er blant historikere kjent som Augustus, en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år 27 f.Kr. Til tross for sin dårlige helse ble Augustus 75 år gammel og var keiser i 40 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn Tiberius.
Den unge Octavius fikk sin arv etter at Cæsar ble myrdet i 44 f.Kr. Året etter gikk han sammen med Marcus Antonius og Marcus Aemilius Lepidus i et militært diktatur kjent som det andre triumvirat. Som en triumvir styrte Octavius Roma og mange av dets provinser. Triumviratet, tremannsveldet, falt til sist fra hverandre fordi de tre hadde motstridende og konkurrerende ambisjoner: Lepidus ble drevet i landflyktighet, og Antonius begikk selvmord etter sitt nederlag i slaget ved Actium mot Octavius' flåte under kommando av Marcus Vipsanius Agrippa i 31 f.Kr.
Etter det andre triumviratet gjenopprettet Octavius den ytre fasaden av den romerske republikk hvor regjeringsmakten lå i det romerske senatet, men i praksis beholdt han eneveldig makt. Det tok flere år å avgjøre det nøyaktige rammeverket for hvordan en i navnet republikansk stat skulle bli ledet av en enkelt hersker; resultatet ble Romerriket. Keiserdømmet var aldri en posisjon som det romerske diktatur som Cæsar og Sulla holdt før ham; faktisk avslo Octavius det da folket «tilbød ham å ta posisjonen som diktator». Han var ikke i sin levetid kjent som «keiser»; imperator var (i begynnelsen) kun en tittel gitt til en uvanlig suksessfull og dyktig general. Men Augustus ble gitt, blant andre titler, den av princeps, «den første (blant borgerne)». Opprinnelig hadde den ingen kongelige konnotasjoner. Ved loven hadde Augustus samlet de makter som ble gitt til ham på livstid av senatet, inkludert de som tribun av folket og censor. Han var konsul fram til 23 f.Kr. Hans vesentligste makt hadde sin bakgrunn fra finansiell suksess og ressurser som han hadde oppnådd ved erobringer, oppbyggingen av tallrike lojale allierte som søkte hans beskyttelse over hele riket, lojaliteten til mange soldater og veteraner, autoriteten i de mange æresbevisninger som ble gitt til ham av senatet, og respekten og velviljen til folket. Augustus' kontroll over det meste av Romas legioner etablerte en bevæpnet trussel som kunne bli brukt mot senatet når som helst, noe som gjorde det mulig for ham å tvinge gjennom beslutninger i senatet. Med sin evne til å eliminere opposisjon i senatet ved hjelp av våpenmakt ble senatet føyelig overfor hans krav. Hans styre gjennom beskyttelse av de lojale, militær makt, og oppsamlingen av posisjoner og embeter på egne hender fra den tidligere republikken ble modell for alle senere keisere.
Styret til Augustus innledet en tid med relativ fred kjent som Pax Romana, eller Romersk fred. Til tross for jevne og uavbrutte kriger ved grensene, og den ene årslange borgerkrigen om keiserlig etterfølger, forble verden rundt Middelhavet i fred for mer enn to århundrer. Augustus økte Romerriket dramatisk, annekterte Egypt, Dalmatia, Pannonia, og Raetia, ekspanderte besittelser i Afrika og fullførte erobringen av Hispania. Utenfor grensene sikret han riket med klientkongedømmer og inngikk fredsavtale med Partia i øst gjennom diplomati. Han reformerte det romerske skattesystemet, utviklet et nettverk av solide veger med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, etablerte pretorianergarden, og opprettet et offisielt politi og en brannverntjeneste for Roma. Mye av byen ble ombygd under Augustus; og han skrev en opptegnelse over hva han hadde oppnådd, kjent som Res Gestae Divi Augusti, som har overlevd. Ved sin død i år 14 e.Kr. ble Augustus erklært som en gud av senatet — det vil si at han fortjente å bli dyrket av romerne. Hans navn Augustus og Cæsar ble overtatt av alle påfølgende keisere; og den åttende måneden i den romerske kalenderen, tidligere kalt for Sextilis, ble omdøpt til Augustus (August på norsk) til hans ære. Han ble etterfulgt av sin adopterte sønn (som også var hans stesønn og tidligere svigersønn), Tiberius.
| Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f.Kr., død 19. august 14 e.Kr.) var grandnevø av Julius Cæsar og den første romerske keiser. Han var født som Gaius Octavius og ble deretter Gaius Julius Cæsar Octavianus etter at han ble adoptert av grandonkelen. Selv om han opprettholdt de ytre formalitetene fra den romerske republikk, regjerte han som autokrat i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav Romerriket en periode med fred, velstand og keiserlig storhet, pax romana (romerfreden), som varte i 200 år. Han er blant historikere kjent som Augustus, en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år 27 f.Kr. Til tross for sin dårlige helse ble Augustus 75 år gammel og var keiser i 40 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn Tiberius.
Den unge Octavius fikk sin arv etter at Cæsar ble myrdet i 44 f.Kr. Året etter gikk han sammen med Marcus Antonius og Marcus Aemilius Lepidus i et militært diktatur kjent som det andre triumvirat. Som en triumvir styrte Octavius Roma og mange av dets provinser. Triumviratet, tremannsveldet, falt til sist fra hverandre fordi de tre hadde motstridende og konkurrerende ambisjoner: Lepidus ble drevet i landflyktighet, og Antonius begikk selvmord etter sitt nederlag i slaget ved Actium mot Octavius' flåte under kommando av Marcus Vipsanius Agrippa i 31 f.Kr.
Etter det andre triumviratet gjenopprettet Octavius den ytre fasaden av den romerske republikk hvor regjeringsmakten lå i det romerske senatet, men i praksis beholdt han eneveldig makt. Det tok flere år å avgjøre det nøyaktige rammeverket for hvordan en i navnet republikansk stat skulle bli ledet av en enkelt hersker; resultatet ble Romerriket. Keiserdømmet var aldri en posisjon som det romerske diktatur som Cæsar og Sulla holdt før ham; faktisk avslo Octavius det da folket «tilbød ham å ta posisjonen som diktator». Han var ikke i sin levetid kjent som «keiser»; imperator var (i begynnelsen) kun en tittel gitt til en uvanlig suksessfull og dyktig general. Men Augustus ble gitt, blant andre titler, den av princeps, «den første (blant borgerne)». Opprinnelig hadde den ingen kongelige konnotasjoner. Ved loven hadde Augustus samlet de makter som ble gitt til ham på livstid av senatet, inkludert de som tribun av folket og censor. Han var konsul fram til 23 f.Kr. Hans vesentligste makt hadde sin bakgrunn fra finansiell suksess og ressurser som han hadde oppnådd ved erobringer, oppbyggingen av tallrike lojale allierte som søkte hans beskyttelse over hele riket, lojaliteten til mange soldater og veteraner, autoriteten i de mange æresbevisninger som ble gitt til ham av senatet, og respekten og velviljen til folket. Augustus' kontroll over det meste av Romas legioner etablerte en bevæpnet trussel som kunne bli brukt mot senatet når som helst, noe som gjorde det mulig for ham å tvinge gjennom beslutninger i senatet. Med sin evne til å eliminere opposisjon i senatet ved hjelp av våpenmakt ble senatet føyelig overfor hans krav. Hans styre gjennom beskyttelse av de lojale, militær makt, og oppsamlingen av posisjoner og embeter på egne hender fra den tidligere republikken ble modell for alle senere keisere.
Styret til Augustus innledet en tid med relativ fred kjent som Pax Romana, eller Romersk fred. Til tross for jevne og uavbrutte kriger ved grensene, og den ene årslange borgerkrigen om keiserlig etterfølger, forble verden rundt Middelhavet i fred for mer enn to århundrer. Augustus økte Romerriket dramatisk, annekterte Egypt, Dalmatia, Pannonia, og Raetia, ekspanderte besittelser i Afrika og fullførte erobringen av Hispania. Utenfor grensene sikret han riket med klientkongedømmer og inngikk fredsavtale med Partia i øst gjennom diplomati. Han reformerte det romerske skattesystemet, utviklet et nettverk av solide veger med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, etablerte pretorianergarden, og opprettet et offisielt politi og en brannverntjeneste for Roma. Mye av byen ble ombygd under Augustus; og han skrev en opptegnelse over hva han hadde oppnådd, kjent som Res Gestae Divi Augusti, som har overlevd. Ved sin død i år 14 e.Kr. ble Augustus erklært som en gud av senatet — det vil si at han fortjente å bli dyrket av romerne. Hans navn Augustus og Cæsar ble overtatt av alle påfølgende keisere; og den åttende måneden i den romerske kalenderen, tidligere kalt for Sextilis, ble omdøpt til Augustus (August på norsk) til hans ære. Han ble etterfulgt av sin adopterte sønn (som også var hans stesønn og tidligere svigersønn), Tiberius.
== Tidlig liv ==
Hans familie på farsiden var fra byen Velletri, rundt 40 km fra Roma, men Augustus ble født i Roma den 23. september 63 f.Kr. Han ble født ved Oksehode, en liten eiendom på Palatinerhøyden, rett ved Forum Romanum. Han fikk navnet Gaius Octavius Thurinus, hans familienavn, Cognomina, (det tredje navnet i henhold til romersk skikk) er muligens tatt etter hans fars seier ved Thurioi over en opprørsk gruppe av slaver. På grunn at det var tettpakket med folk i Roma på denne tiden ble Octavius tatt med til sin fars hjem i Velletri for å vokse opp. Octavius nevner sin fars ridderfamilie kun i forbifarten i sine memoarer. Hans oldefar på farsiden var en militær tribun på Sicilia i løpet av andre punerkrig. Hans bestefar hadde tjenestegjort i flere lokale politiske posisjoner. Hans far Gaius Octavius, hadde vært guvernør for den romerske provinsen Makedonia. Hans mor Atia Balba Caesonia var niesen til Julius Cæsar.
I 59 f.Kr. da Octavius var fire år gammel, døde hans far. Hans mor giftet seg på nytt med en tidligere guvernør av Syria, Lucius Marcius Philippus. Philippus hevdet at han nedstammet fra Aleksander den store, og ble valgt til konsul i 56 f.Kr. Philippus viste aldri noen større interesse for den unge Octavius. Av den grunn ble Octavius oppfostret av sin bestemor Julia Cæsaris som var Julius Cæsars søster.
I år 52 eller 51 f.Kr. døde Julia Cæsaris, og Octavius holdt gravtalen over henne. Fra dette tidspunktet tok hans mor og stefar en mer aktiv del i hans oppfostring. Octavius tok toga virilis fire år senere, og ble valgt til Pontifikalkollegiet i 47 f.Kr. Det påfølgende året ble han gitt ansvaret for de greske idrettsleker som ble holdt til ære for tempelet til Venus Genetrix, bygget av Julius Cæsar. I henhold til Nikolaos fra Damaskus, ønsket Octavius å slutte seg til Cæsars stab for hans krigstokt til provinsen Africa, men oppga det da hans mor protesterte. I 46 f.Kr. lot hun ham bli med Cæsar til Hispania, hvor han planla å slåss i styrkene til Pompeius, Cæsars senere fiende, men Octavius ble brått syk og kunne ikke reise.
Da Octavius hadde blitt frisk igjen, seilte han til fronten, men led skipbrudd. Etter å ha kommet seg i land måtte han krysse fiendtlige områder med kun en håndfull ledsagere før han ankom til Cæsars leir, noe som skal ha imponert hans grandonkel storlig. Marcus Velleius Paterculus rapporterte at Cæsar etterpå tillot den unge mannen å dele hans vogn. Da de var tilbake i Roma lot Cæsar sette opp et nytt testamente hos vestalinnene hvor han navnga Octavius som sin fremste arving.
== Vegen til makt ==
=== Cæsars arving ===
På den tiden da Julius Cæsar ble drept på Idus martiae, det vil si 15. mars 44 f.Kr., drev Octavius med sine studier og fikk militær opplæring i Apollonia i Illyria. Han avslo rådet fra en del militæroffiserer om å søke tilflukt hos troppene i romerske Makedonia og seilte istedet til romersk Italia for å forvisse seg om at han hadde en mulig politisk framtid eller sikkerhet. Etter å ha gått i land ved Lupiæ i nærheten av Brundisium fikk han høre innholdet i Cæsars testamente, og da besluttet han å bli Cæsars politiske arving i tillegg til å være arving til to tredjedeler av hans gods og eiendeler. Ettersom Cæsar ikke hadde noen legitime barn, hadde han adoptert sin grandnevø Octavius som sin sønn og hovedarving. Ved adopsjonen tok Octavius sin grandonkels navn, Gaius Julius Caesar. Romere som hadde blitt adoptert inn i en ny familie beholdt vanligvis sitt gamle nomen i det historiske familienavnet, eksempelvis Octavianus for en som hadde vært en Octavius, Aemilianus for en som hadde vært en Aemilius, etc. Det er ingen bevis for at han noen gang bar navnet Octavianus, antagelig for at det ville ha gjort hans beskjedne herkomst for opplagt. Til tross for at han aldri offisielt bar navnet Octavianus har det vært sedvane blant historikere å referere til den nye Cæsar i tiden mellom hans adopsjon og hans antagelse i 27 f.Kr. under navnet Augustus, som Octavius. Marcus Antonius anklaget senere Octavius for at han hadde klart å bli Cæsars adoptivsønn ved seksuelle tjenester, men Suetonius, i hans verk De vita Caesarum («Livet til de tolv cæsarer»), beskrev Antonius' beskyldninger som politiske ærekrenkelser.For å gjøre suksess i de øvre skiktene i det romerske politiske hierarkiet, kunne Octavius ikke være hemmet av begrensede økonomiske midler. Etter en varm velkomst av Cæsars soldater ved Brundisium, krevde Octavius en andel av de midler som var tildelt for den påtenkte krigen mot Partia i Midtøsten. Det skal ha dreid seg om 700 millioner sestersier som var oppbevart i Brundisium, hovedkvarteret i Italia for militære operasjoner i øst. Senatet undersøkte senere forsvinningen av offentlige midler, men kom ikke med beskyldninger mot Octavius ettersom han benyttet pengene til å sende soldater mot senatets erkefiende Marcus Antonius. Octavius gjorde en annet dristig handling i 44 f.Kr. da han uten offisiell tillatelse la beslag på den årlige tributt som hadde blitt sendt til Italia fra Romas provins i Midtøsten. Octavius begynte deretter å understøtte sin personlige hær med Cæsars veteranlegionærer og med soldater som var utpekt for krigen med Partia. Han skaffet seg støtte ved å framheve at han var Cæsars arving. På sin marsj mot Roma gjennom Italia var hans tilstedeværelse og økonomiske midler lokkende for mange, og han tiltrakk seg Cæsars tidligere veteraner stasjonert i Campania. I juni hadde han samlet en hær på 3000 lojale veteraner og betalte hver av dem en lønn på 500 denarii.
Octavius kom fram til Roma den 6. mai 44 f.Kr. og fant konsul Marcus Antonius i en ubehagelig våpenstillstand med Cæsars mordere; de hadde blitt gitt et generelt amnesti den 17. mars. Antonius hadde imidlertid greid å drive de fleste av dem ut av Roma. Det var grunnet hans «provoserende» lovprisning som ble gitt ved Cæsars begravelse, og som hisset opp den folkelige opinion mot morderne. Selv om Antonius skaffet seg politisk støtte hadde Octavius fortsatt muligheten til å konkurrere med ham som det ledende medlemmet av fraksjonen som støttet Cæsar. Marcus Antonius tapte støtten fra mange romere og tilhengere av Cæsar da han først motsatte seg forslaget om å opphøye Cæsar til guddommelig status. Octavius klarte å overtale Antonius til å overgi Cæsars penger til ham. Imidlertid greide Octavius i løpet av sommeren å vinne støtte fra de som sympatiserte med Cæsar ettersom disse vurderte den unge arvingen som mindre ond og håpet å kunne manipulere ham eller bære over med ham mens de kvittet seg med Antonius. I september startet en taler fra de aristokratiske optimatene, Marcus Tullius Cicero, et angrep på Antonius i en rekke taler kalt philippicæ hvor han framstilte Antonius som den største trussel mot senatet. Med folkemeningen i Roma mot seg og hans år som konsulær konsul nær slutten, forsøkte Antonius å få vedtatt lover som ville gi ham kontroll over provinsen Gallia Cisalpina, «Gallia på denne siden av Alpene». Denne hadde blitt gitt ham som en del av hans provins fra Decimus Junius Brutus Albinus, en av de som hadde vært med på å myrde Cæsar. Octavius hadde i mellomtiden bygget opp sin private hær i Italia med Cæsars tidligere veteraner, og den 28. november vant han over to av Antonius' legioner med tiltrekkende tilbud om pengegevinst. I møte med Octavius' store styrke turde ikke Antonius å bli værende i Roma og til senatets lettelse flyktet han til Gallia Cisalpina som ble overlevert til ham den 1. januar.
=== Første konflikt med Antonius ===
Etter at Decimus Brutus nektet å oppgi Gallia Cisalpina, beleiret Marcus Antonius ham ved Mutina. Senatet vedtok resolusjoner for å stoppe volden, men de ble avvist av Antonius da senatet ikke hadde en egen hær for å utfordre ham; det åpnet muligheter for Octavius som allerede hadde sin egen private hær. Marcus Tullius Cicero forsvarte Octavius mot Antonius' hån om at Octavius manglet en edel ætt; han hevdet at «vi har intet mer utmerket eksempel på tradisjonell fromhet blant våre unge». Det var delvis en gjendrivelse av Antonius' mening om Octavius da Cicero siterte hva Antonius hadde sagt til Octavius: «Du, gutt, skylder alt til ditt navn!» Denne usannsynlige alliansen ble satt i scene av senatoren Cicero, en heftig og langvarig motstander av Cæsar, og senatet innsatte Octavius som senator den 1. januar 43 f.Kr., samtidig ble han også gitt makt til å stemme sammen med tidligere konsuler. I tillegg ble Octavius gitt bemyndigelsen imperium (kommanderende makt), noe som gjorde hans hær lovlig, og sendte ham deretter for å avlaste beleiringen sammen med Hirtius og Pansa (konsuler for 43 f.Kr.). I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slagene ved Forum Gallorum og Mutina, og tvang Antonius til å trekke seg tilbake til Gallia Narbonensis. Imidlertid ble begge konsulene drept og Octavius overtok alene kommandoen for hæren.Etter å ha tildelt flere belønninger til Decimus Brutus enn til Octavius for å ha beseiret Antonius, forsøkte senatet å gi kommandoen for konsulærlegionene til Decimus Brutus, men Octavius besluttet å ikke samarbeide. Isteden ble Octavius værende på Posletten og nektet å gi støtte til noen ytterligere offensiv mot Antonius. I juli ble en gruppe sendemenn bestående av centurioner sendt av Octavius til Roma som overleverte Octavius' krav om å få de konsulpostene som ble etterlatt etter Hirtius og Pansa. Han forlangte også en forordning som erklærte Antonius for samfunnsfiende. Da dette ble avslått marsjerte Octavius mot Roma med åtte legioner. Han møtte ingen militær motstand i Roma og den 19. august 43 f.Kr. ble han valgt til konsul sammen med sin slektning Quintus Pedius som medkonsul. I mellomtiden hadde Antonius dannet en allianse med Marcus Aemilius Lepidus, en annen ledende Cæsartilhenger.
=== Andre triumvirat ===
==== Proskripsjoner ====
I et møte i nærheten av Bologna i oktober 43 f.Kr. dannet Octavius, Antonius og Lepidus en junta eller militært diktatur som ble kalt for Det andre triumvirat. Denne likeframme tilegnelsen av særskilt makt varte i fem år. Den ble støttet av en lov som ble vedtatt av plebeierne, det i motsetningen til Det første triumvirat som ble opprettet av Pompeius, Julius Cæsar og Marcus Licinius Crassus. De tre satte deretter i gang proskripsjoner hvor angivelig 300 senatorer og 2000 equites (riddere) ble utropt som fredløse og fratatt sine eiendommer og, for de som ikke klarte å rømme, også deres liv. Beregningen om at 300 senatorer ble proskribert er blitt gitt av historikeren Appian, skjønt den litt tidligere historiker Titus Livius har hevdet at kun 130 senatorer ble proskribert. Denne bestemmelse ble utstedt av triumviratet og var motivert delvis av behovet for å skaffe penger for å betale soldatenes lønninger i de kommende stridighetene mot Cæsars mordere, Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus. Belønninger for deres pågripelse var drivkraft for romere til å fange inn de som var proskribert, mens eiendeler og eiendommer til de som ble arrestert ble tatt av triumviratet.Ettertidens romerske historikere har gitt motstridende redegjørelser til omfanget av om triumviratet var direkte ansvarlig for proskripsjonene og drapene. Imidlertid er kildene enige om at proskripsjonene var et middel for alle de tre fraksjonene til å få fjernet politiske fiender. Marcus Velleius Paterculus hevdet at Octavius forsøkte å unngå å proskribere øvrighetspersoner mens Lepidus og Antonius kan tilskrives å ha satt dem i gang. Dio Cassius forsvarte Octavius og hevdet at han forsøkte å spare så mange som mulig, mens Lepidus og Antonius, ettersom de var eldre og hadde vært involvert i politikken lengre, hadde flere fiender å gjøre opp med. Denne påstanden ble avvist av Appian som opprettholdt at Octavius hadde samme interesse som Lepidus og Antonius i å utradere sine fiender. Sveton presenterte en framstilling hvor Octavius i begynnelsen var motvillig i forhold til å proskribere myndighetspersoner, men forfulgte uansett sine fiender med større iherdighet enn de to andre. Plutark beskrev proskripsjonene som hensynsløse og som morderisk fjerning av venner og familie av Octavius, Lepidus og Antonius. Eksempelvis tillot Octavius proskripsjonen av sin allierte Cicero, Antonius lot sin onkel på morsiden, Lucius Julius Caesar IV, proskriberes, og Lepidus lot sin bror Paulus, proskriberes.
==== Slaget ved Philippi og deling av områder ====
Den 1. januar 42 f.Kr. anerkjente det romerske senatet Julius Cæsar posthumt som en guddom av den romerske stat, Divus Iulius. Octavius kunne forbedre sin sak ved å framheve at han var Divi filius, «sønn av Gud». Antonius og Octavius sendte 28 legioner sjøvegen for å møte hærene til Brutus og Cassiussom hadde bygd opp sine maktbaser i Hellas. Etter to slag ved Filippi i det romerske Makedonia i oktober 42 f.Kr. beseiret de Cæsars mordere og Brutus og Cassius begikk selvmord. Marcus Antonius kom senere til å bruke disse militære slagene som eksempler på å forringe Octavius, ettersom begge slagene ble avgjørende vunnet ved Antonius' styrker. I tillegg til å kreve æren for begge seirene, hevdet han også at Octavius var feig ved at han hadde gitt sin direkte militære kommando over til Marcus Vipsanius Agrippa.Etter Philippi ble det gjort nye territoriale avtaler mellom de tre medlemmene av triumviratet. Mens Antonius ga Gallia, provinsene i Hispania og Italia til Octavius, reiste han selv til Egypt hvor han allierte seg med dronning Kleopatra, den tidligere elskerinnen til Cæsar, og mor til Cæsars lille sønn Cæsarion. Lepidus ble etterlatt med provinsen Africa. Octavius kunne selv bestemme hvor i Italia han skulle plassere de ti tusener av veteraner som var etterlatt etter krigen i Makedonia som triumviratene hadde lovt å avmønstre. De ti tusener av soldater som hadde kjempet på siden til Brutus og Cassius kunne lett la seg alliere med en politisk motstander av Octavius om de ikke ble pasifisert, ble også gitt land. Det var ikke noe mer landbruksområder kontrollert av myndighetene som kunne fordeles blant soldatene. Octavius var etterlatt med det ene av to valg: gjøre seg meget upopulær blant mange romerske borgere ved å konfiskere deres landområder, eller gjøre seg upopulære blant mange romerske soldater som kunne bety en betydelig opposisjon mot ham på italiensk jord; han valgte det første. Atten romerske byer ble påvirket av de nye bosetningene og hvor hele befolkningen ble helt eller delvis fordrevet.
==== Opprør og ekteskapsallianse ====
Den utstrakte misnøyen med Octavius over bosetningen av hans soldater førte til at mange allierte seg med Lucius Antonius, den yngre broren til Marcus Antonius, og som hadde støtte i flertallet av senatet. I mellomtiden hadde Octavius bedt om skilsmisse fra Clodia Pulchra, datter av Fulvia og hennes første ektemann Publius Clodius Pulcher. Ved å hevde at hans ekteskap med Clodia aldri var blitt fullbyrdet sendte han henne tilbake til hennes mor, Marcus Antonius' hustru. Fulvia besluttet å gjøre noe og sammen med Lucius Antonius samlet hun en hær i Italia for kjempe for Antonius' rettigheter mot Octavius. Imidlertid tok Lucius og Fulvia sjansen på et politisk og militært sjansespill med å gå imot Octavius ettersom den romerske hæren fortsatt var avhengig av triumviratene for å få sin lønn. Lucius og hans allierte endte opp med en forsvarsbeleiring ved Perusia (dagens by Perugia), hvor Octavius tvang dem til å overgi seg tidlig i 40 f.Kr. Lucius og hans hær ble spart grunnet hans nære slektskap med Antonius, den sterke mann i Østen, men Fulvia ble sendt i landflyktighet i Sikyon i Hellas. Octavius viste derimot ingen nåde for andre som hadde stått fram som lojale til Lucius. Den 15. mars, årsdagen for mordet på Julius Cæsar, fikk han 300 romerske senatorer og equites henrettet. Perusia ble i tillegg plyndret og brent ned som en advarsel for andre. Denne særs blodige hendelsen besudlet Octavius' rykte og ble kritisert av mange, blant annet den augustianske poeten Sextus Propertius.
Sextus Pompeius, sønn av den første triumvir Pompeius og fortsatt en frafallen general som følge av Julius Cæsars seier over hans far, var etablert på Sicilia og Sardinia som en del av en enighet som ble oppnådd med det andre triumviratet i 39 f.Kr. Både Antonius og Octavius fridde til Pompeius for å få en allianse. Ironisk nok tilhørte Pompeius den republikanske fraksjonen, ikke den cæsarianske. Octavius greide å få til en midlertidig allianse da han i 40 f.Kr. giftet seg med Scribonia, en datter av Lucius Scribonius Libo som var en tilhenger av Pompeius foruten også hans svigerfar. Scribonia fødte Octavius eneste ektefødte barn, Julia, som ble født den samme dagen som han skilte seg fra henne for å kunne gifte seg med Livia Drusilla, kun i overkant av et år etter at han hadde giftet seg.I mellomtiden hadde Marcus Antonius i Egypt et forhold til Kleopatra og blitt far til tre barn med henne. Han hadde et stadig dårligere forhold til Octavius. I 40 f.Kr. reiste han fra Egypt og Kleopatra og til Italia med en stor hær for å kjempe mot Octavius. Han beleiret Brundisium, en havneby i sørlige Italia, men denne nye konflikten viste seg å bli uholdbar for både Octavius og Antonius. Deres centurioner, som hadde blitt betydningsfulle aktører rent politisk, nektet å kjempe grunnet deres cæsarianske sak, og legionærene som de kommanderte fulgte sine centurioner. I mellomtiden hadde Antonius' hustru Fulvia dødd av en plutselig sykdom i Hellas mens Antonius var på veg for å møte henne. Fulvias død og mytteriet hos deres centurioner førte til at de to gjenværende triumvirene kom til en ny forsoning. Høsten 40 f.Kr. inngikk de to en avtale i Brundisium som bestemte at Lepidus skulle bli i provinsen Africa, Antonius i Øst og Octavius i Vest. Den italienske halvøya var etterlatt åpen for dem alle for å rekruttere soldater, men i praksis var denne muligheten kun teoretisk og nytteløst for Antonius i øst. For ytterligere å sementere alliansen med Marcus Antonius ga Octavius sin søster Octavia Minor i ekteskap til Antonius senere i 40 f.Kr. I løpet av deres ekteskap fødte Octavia to døtre, kjent som Antonia Major og Antonia Minor.
==== Krig med Pompeius ====
Sextus Pompeius truet Octavius i Italia ved å nekte halvøya innførsel av korn gjennom Middelhavet. Pompeius' egen sønn var gitt ansvaret som marinekommandant for å skape sultproblemer gjennom blokade mot Italia. Pompeius' kontroll over havet fikk ham til å ta tilnavnet Neptuni filius, «sønn av Neptune», havguden i romersk mytologi. En midlertidig fred ble inngått i 39 f.Kr. med avtalen i Misenum; blokaden av Italia ble opphevet samtidig som Octavius formelt ga Pompeius øyene Sardinia, Korsika, Sicilia, og Peloponnes (den sørlige delen av Hellas), og forsikret ham en framtidig posisjon som konsul for året 35 f.Kr. Enigheten om fordeling av områder mellom triumvirene og Sextus Pompeius begynte å sprekke straks Octavius skilte seg fra Scribonia og giftet seg med Livia den 17. januar 38 f.Kr. En av Pompeius' marineoffiserer forrådte ham og ga Octavius herredømme over Korsika og Sardinia. Imidlertid trengte Octavius støtte fra Antonius for å angripe Pompeius og en enighet ble inngått med det andre triumviratets utvidelse for ytterligere en femårsperiode som begynte i år 37 f.Kr. Ved å støtte Octavius forventet Antonius støtte for hans egen krig mot Partia i 53 f.Kr. I en avtale som ble inngått ved Tarentum sørget Antonius for 120 krigsskip for Octavius til bruk mot Pompeius. Som motytelse skulle Octavius sende 20 000 legionærer til Antonius for bruk mot Partia. Octavius kom dog til bare å levere en tiendedel av det antallet som var lovet, noe som ble oppfattet av Antonius som en bevisst provokasjon.Octavius og Lepidus satte i gang en felles operasjon mot Pompeius i Sicilia i 36 f.Kr. Til tross for at Octavius fikk tilbakeslag ble Sextus Pompeius' flåte bortimot fullstendig ødelagt den 3. september av general Agrippa i sjøslaget ved Naulochus. Pompeius flyktet med sine gjenværende styrker østover hvor han til sist ble tatt til fange og henrettet i Miletus i Anatolia av en av Antonius' generaler det påfølgende året. Både Lepidus og Octavius samlet Pompeius' overgitte tropper, dog følte Lepidus seg sterk nok til å kreve Sicilia for seg selv og beordret Octavius til å forlate området. Imidlertid deserterte Lepidus' soldater og gikk over til Octavius ettersom de var trette av krig og fant Octavius' løfter om betaling mer forlokkende. Lepidus overga seg til Octavius og fikk tillatelse til å beholde posisjonen som pontifex maximus (overhode av fakultet med prester), men ble kastet ut fra triumviratet. Hans offentlige karriere var dermed avsluttet og han ble forvist til en villa ved fjellet Monte Circeo, rundt 100 km sør for Roma. Hans romerske besittelser ble fordelt mellom Octavius i vest og Antonius i øst. For å beholde freden og stabiliteten i sin del av riket forsikret Octavius Romas borgere om deres rett til eiendom. Denne gangen bosatte han sine avmønstrede soldater utenfor Italia mens han leverte tilbake 30 000 slaver til deres tidligere romerske eiere etter at de tidligere hadde flyktet til Pompeius for å ta plass i hans hær og flåte. For å sikre sin egen trygghet og tryggheten til Livia og Octavia, sørget han straks han kom tilbake til Roma for at senatet begunstiget ham selv, hans hustru, og hans søster tribunal immunitet, eller sacrosanctitas.
==== Krig mot Antonius ====
Se hovedartikkel, Den romerske republikkens siste krig
I mellomtiden hadde Marcus Antonius' krig mot Partia endt i katastrofe, og de 2000 legionærer som Octavius hadde sendt ham var ikke nok for å dekke tapene. På den andre siden kunne Kleopatra etterfylle hæren hans til dens fulle kraft, og ettersom han allerede hadde et forhold til henne, besluttet han å sende Octavia tilbake til Roma. Octavius benyttet det som grunn til å spre ryktet om at Antonius var blitt egyptisk ettersom han hadde avvist en lovlig romersk hustru til fordel for en «orientalsk elskerinne». I 36 f.Kr. benyttet Octavius et politisk triks for å få seg selv til se mindre autokratisk og Antonius mer som en skurk ved å proklamere at borgerkrigenes tid, som hadde vart et århundre, var kommet til slutt, og at han ville gå av som triumvir om også Antonius gjorde det samme. Som Octavius antagelig hadde forutsatt nektet Antonius å gjøre det.Etter at romerske tropper hadde erobret kongeriket Armenia i 34 f.Kr. utnevnte Antonius sin (og Kleopatras) sønn Aleksander Helios til Armenias hersker; han belønnet også Kleopatra med tittelen «dronning av konger», en handling som Octavius benyttet for å overbevise det romerske senatet at Antonius hadde ambisjoner om ha forrang over Roma. Da Octavius ble konsul på nytt den 1. januar 33 f.Kr. åpnet han den påfølgende sesjonen i senatet med et heftig angrep på Antonius' utnevnelser og utdeling av landområder til sine slektninger og til hans dronning. Avhoppende konsuler og senatorer gikk over til Antonius i vantro over propagandaen, som var så effektiv ettersom den også var riktig, men høsten 32 f.Kr. hadde ministrene desertert fra Antonius' fraksjon. Disse avhopperne, Munatius Plancus og Marcus Titius, ga Octavius den informasjonen som han trengte for å bekrefte overfor senatet alle anklagene han hadde kommet mot Marcus Antonius. Ved å storme helligdommen til vestalinnene med makt tvang Octavius deres øverste prestinne til å overlevere Antonius' hemmelige testamente. Her sto det at han ville gi alle de områder som romerne hadde erobret til sine sønner som deres kongedømmer, foruten hans planer om å bygge et gravsted i Alexandria for seg selv og sin dronning. På slutten av 32 f.Kr. opphevet senatet offisielt Antonius' maktposisjon som konsul og erklærte krig mot Kleopatras styre i Egypt.
Tidlig i 31 f.Kr. mens Antonius og Kleopatra var midlertidig stasjonert i Hellas fikk Octavius en innledende seier da flåten under kommando av Agrippa vellykket fraktet tropper over Adriaterhavet. Mens Agrippa forhindret at Antonius og Kleopatras hovedstyrke fikk forsyninger sjøvegen, gjorde Octavius landgang på fastlandet overfor øya Corcyra (dagens øy Korfu) og marsjerte sørover. Antonius satt fast i blokaden mens Sittende fast på land mens desertører dro fra Antonius hær og til Octavius' styrker som i all bekvemmelighet kunne gjøre sine forberedelser. I et desperat forsøk på å bryte gjennom blokaden seilte Antonius' flåte gjennom bukten ved Actium på vestkysten av Hellas. Antonius flåte møtte der en langt større flåte, men med mindre skip som var lettere å manøvrere under kommando av Agrippa og Gaius Sosius i slaget ved Actium den 2. september 31 f.Kr. Antonius og hans gjenværende styrker ble kun spart grunnet en siste anstrengelse fra Kleopatras flåte som lå ikke langt unna. Octavius forfulgte dem og etter ytterligere et nederlag i Alexandria den 1. august 30 f.Kr. begikk Antonius og Kleopatra selvmord. Antonius falt på sverdet sitt og inn i armene på Kleopatra mens hun lot en giftig slange bite seg. Etter å ha utnyttet sin posisjon som Cæsars arving for å fremme sin egen politiske karriere, var Octavius altfor oppmerksom på de farer som lå i å la andre gjøre det samme, og skal etter sigende ha uttalt at «to cæsarer er en for mange». Han beordret således Cæsarion — Julius Cæsars sønn med Kleopatra — til å bli drept. Derimot sparte han Kleopatras barn med Antonius, unntatt Marcus Antonius Antyllus, en eldre sønn.Octavius hadde tidligere vist liten nåde for militære stridende og opptrådte på en måte som hadde vist seg upopulær hos romerne, dog er det sagt at han viste nåde for mange av sine motstandere etter slaget ved Actium.
== Octavius blir Augustus ==
Etter Actium og Antonius' og Kleopatras nederlag var Octavius i en posisjon til å styre hele den romerske republikken som et uoffisielt prinsipat, men oppnådd dette gjennom voksende personlig makt ved å innynde seg hos senatet og hos folket. Ved å opprettholde Romas republikanske tradisjoner virket det som om han ikke ønsket å opprette verken diktatur eller monarki. Etter å ha marsjert inn i Roma ble Octavius og Marcus Agrippa valgt til konsuler av senatet. Årene med borgerkrig hadde etterlatt Roma i en tilstand av bortimot lovløshet, men republikken var ikke forberedt å akseptere å gi Octavius total kontroll som eneveldig hersker. På samme tid kunne ikke Octavius oppgi sin autoritet uten å risikere ytterligere borgerkrig blant romerske generaler og selv om han i seg selv ikke hadde ambisjoner om total autoritet, krevde hans posisjon at han satte provinsene og byen Romas trygghet først. Hans mål fra da av var å sette Roma i en tilstand av stabilitet, tradisjonell lovmessighet og orden ved å fjerne det åpenbare politiske presset på domstolene og sikre frie valg, i det minste i navnet.
=== Første avtale ===
I 27 f.Kr. gjorde Octavius et stort nummer av å gi all makt tilbake til det romerske senatet og avlevere sin kontroll over de romerske provinsene og deres militære styrker. I hans tid som konsul hadde imidlertid senatet liten makt til å komme med nye lover. Selv om Octavius ikke lenger hadde direkte kontroll over provinsene og deres hærer, beholdt han lojaliteten til de aktive soldater og veteraner. Karrieren til mange tilhengere var avhengig av hans støtte da hans økonomiske makt under den romerske republikken var uten sidestykke. Historikeren Werner Eck har slått fast:
Summen av hans makt kom først og fremst fra de ulike maktposisjonene fra de posisjoner som ble delegert til ham av senatet og folket, for det andre fra hans enorme private formue, og for det tredje fra tallrike forhold av tilhengere han beskyttet og som han etablerte med enkeltmennesker og grupper over hele riket. Alle av dem utgjorde grunnlaget for hans auctoritas, som han selv framhevet som grunnlaget for hans politiske handlinger.
Folk flest var meget klar over de enorme økonomiske ressursene som Augustus kommanderte over. Da han mislyktes i å få med seg nok senatorer til å finansiere byggingen og vedlikeholdet av nettverket av veger i Italia, overtok han selv personlig ansvar for dem i 20 f.Kr. Det ble framhevet på romerske mynter som utgitt i 16 f.Kr. etter at han hadde donert enorme mengder med mynter til aerarium Saturni, Romerrikets første arkiv.I henhold til historikeren H. H. Scullard var derimot Augustus' makt basert på utøvelse av framherskende militær kontroll og den ytterste hjemmelen av hans autoritet var makt, likevel var mye av faktaene fordekt.Senatet foreslo for Octavius at han straks skulle overta kommandoen over provinsene. Senatets forslag var en bekreftelse av Octavius' ekstrakonstitusjonelle makt. Gjennom senatet var Octavius i stand til i navnet å opprettholde den fortsatt eksisterende romerske konstitusjonen. Tilsynelatende aksepterte han motstrebende til sist et tiårig ansvar for å overvåke provinsene. Romas provinsers tilstand ble betraktet som i en tilstand av kaos. Provinsene ble underlagt ham slik at han kunne pasifisere dem innenfor tiårsperioden Provinsene utgjorde det meste av den erobrede romerske verden, inkludert Hispania, Gallia, Syria, Kilikia, Kypros, og Egypt. I tillegg ga herredømmet over disse provinsene Octavius kontrollen over de fleste av Romas legioner.Mens Octavius handlet som konsul i Roma sendte han senatorer til provinsene under sin ledelse for å fungere som sine representanter for å ta seg av de provinsielle affærene og forsikre at hans ordrer ble utført. Provinser som ikke var under hans kontroll ble ledet av guvernører valgt av senatet. Octavius ble den mektigste politiske aktøren i Roma og i de fleste av dens provinser, men han hadde ikke eneveldig makt over politikken og militæret. Senatet kontrollerte fortsatt Nord-Afrika, en viktig regional produsent av korn, foruten også Illyria og Makedonia, to militært strategiske regioner med flere legioner. Med kontroll over kun fem eller seks legioner spredt over tre senatoriske prokonsuler, sammenlignet med tyve legioner under Octavius' kontroll, var senatets kontroll ikke noe som utgjorde en politisk eller militær utfordring for Octavius. Senatets kontroll over en del av de romerske provinsene bidro til å opprettholde en republikansk fasade. Octavius' kontroll av hele provinser med den hensikt å sikre freden og skape stabilitet var på linje med tidligere tiders forgjengere hvor slike framtredende romere som Pompeius hadde blitt gitt tilsvarende militær makt i tider av krise og ustabilitet.
I januar 27 f.Kr. ga senatet Octavius de nye titlene Augustus og Princeps. Augustus, fra det latinske ord Augere (i betydningen «å øke») kan bli oversatt som «den strålende», det vil si «majestetisk» eller «ærverdig». Det var en tittel som mer hadde religiøs enn politisk autoritet. I henhold til romerske religiøse forestillinger symboliserte tittelen et preg av autoritet over det menneskelige — og naturen — som gikk hinsides noen konstitusjonell definisjon av hans status. Etter hans harde metoder for å befeste sin politiske, finansielle og militære kontroll, tjente navnendringen til å markere endringen fra et grusomt styre til et langt edlere styre som Augustus. Hans nye tittel som Augustus var også mer fordelaktig enn Romulus, som han tidligere hadde henvist til seg selv i referanse til den mytiske fortellingen om Romulus og Remus, grunnleggerne av Roma, og var derfor også et symbol for en andre grunnleggelse av Roma. Dessuten var tittelen Romulus i langt større grad assosiert med oppfatningen av monarki og kongedømme, en oppfatning som Octavius forsøkte å unngå. Princeps kom fra den latinske frasen primum caput, «første hode», opprinnelig ment for den eldste eller den mest framstående senator hvis navn ville komme først på senatorenes vaktliste; i tilfellet med Augustus ble det en tittel for en regjerende leder som hadde hovedkommandoen. Princeps hadde også vært en tittel under republikken for de som hadde tjent staten vel; eksempelvis Pompeius hadde innehatt denne tittelen. Augustus titulerte seg også som Imperator Caesar divi filius, «Kommandør Cæsars sønn av den guddommelige». Med denne tittelen skrøt han ikke bare av sin familieforbindelse til guddommeliggjorte Julius Cæsar, men bruken av Imperator betegnet en fast forbindelse til den romerske seierstradisjonen. Ordet Cæsar var kun et familienavn for en i familiegrenen Julia (gens), men Augustus omformet Cæsar til en ny familiegren som begynte med ham selv.Augustus ble også gitt retten til benytte corona civica, en krans av eikeblader og dekorere det over sin dør og dørhåndtak. Denne kronen ble vanligvis holdt over hodet på en romersk general under et triumftog, noe som de som hadde fått kronen til å gjenta memento mori, eller, «Husk, du er dødelig», for den triumferende generalen. I tillegg var tvinnet laurbær viktige i flere statsseremonier, og krone av laurbærblader ble gitt som belønning til idrettskjemper og kunstnere. Således var både bladkroner av eik og laurbær integrerte symboler for romersk religion og samfunn og det å plassere dem på Augustus' dør var jevngodt med å erklære hans hjem for hovedstaden. Imidlertid avviste Augustus skrytende verdighetstegn på makt som å holde et septer, bære et diadem eller krone av gull, eller benytte en toga av purpur som hans forgjenger Julius Cæsar. Om han nektet å symbolisere sin makt ved å bære slike gjenstander belønnet senatet ham uansett med et gullskjold som ble plassert i hallen Curia som hadde inskripsjonen virtus, pietas, clementia, iustitia — «tapperhet, gudfryktighet, nåde, og rettferdighet».
=== Andre avtale ===
Ved 23 f.Kr. ble en del konsekvenser av avtalen av 27 f.Kr. åpenbare. Augustus' besittelse av et årlig konsulat gjorde hans dominans over det romerske politiske system tydelig mens det på samme tid reduserte andres muligheter for å oppnå posisjoner i den romerske stat. I tillegg førte hans ønske og krav om få sin nevø Marcus Claudius Marcellus til etterfølger til politiske problemer og han mistet støtte fra sine tre fremste tilhengere – Agrippa, Maecenas og Livia. Da han følte press fra sin kjernegruppe av tilhengere, vendte Augustus seg til senatet i et forsøk å få mer støtte der, særlig hos republikanerne. Etter at den valgte til medkonsulen i 23 f.Kr., Aulus Terentius Varro Murena døde før han fikk overtatt posisjonen utpekte han den kjente republikaneren Calpurnius Piso, som hadde kjempet mot Julius Cæsar og hadde støttet Cassius og Brutus.Sent på våren ble Augustus meget syk og ved hans antatte dødsleie ble det gjort avtaler som ville sikre hans politiske etterfølger, mens senatorene fryktet for at republikken sto i fare. Augustus forberedte å overlevere sin signetring til sin fremste general Agrippa. Imidlertid ga Augustus sin medkonsul Piso alle sine offisielle dokumenter, en redegjørelse over de offentlige finanser og kommandoen over troppene i provinsene, mens Augustus' antatte favoriserte nevø Marcellus ble etterlatt tomhendt. Dette var overraskende for mange som hadde forventet at Augustus ville utrope en arving til sin posisjon som en uoffisiell keiser. Augustus skjenket kun eiendeler og eiendommer til sine arvinger. Han unngikk på den måten å institusjonalisere keiserlig arvesystem som ville ha fremmet motstand og fiendtlighet blant republikanske romere som fryktet monarkiet. Angående den fremste posisjonen som principate var det opplagt for Augustus at Marcellus ikke var klar eller moden for å ta hans posisjon, men ved å overrekke sin signetring til Agrippa betød det at det var Augustus’ hensikt å meddele til legionene og de militære styrkene at Agrippa var hans reelle etterfølger, og uansett hva de konstitusjonelle reglene var, ville de fortsette å adlyde Agrippa.
Så snart sykdommen ga seg ga Augustus opp sitt faste konsulembete. De eneste andre gangene han kom til å fungere som konsul var i årene 5 og 2 f.Kr., begge gangene for å innsette sine barnebarn i offentlige posisjoner. Selv om han frasa seg posisjonen som konsul beholdt han sitt konsulære imperium, noe som førte til et kompromiss mellom ham og senatet, kjent som den andre avtale. Det var et smart triks av Augustus; ved å gå av som den ene av to konsuler ga han ambisiøse senatorer en bedre mulighet for å skaffe seg denne posisjonen, mens han på samme tid "utøvde bredere beskyttelse innenfor senatorklassen". Augustus var ikke lenger i posisjon til å styre staten, dog var hans dominerende posisjon over provinsene uendret da han ble prokonsul. Som konsul hadde han makt til å intervenere når han følte det var nødvendig i sakene til prokonsulene i provinsene som senatet hadde utpekt. Som prokonsul ønsket Augustus ikke at denne autoriteten til å overstyre prokonsulene ble tatt fra ham, slik at imperium proconsulare maius, eller "makt over alle prokonsuler" ble bevilget ham av senatet. Utøvelsen av imperium maius er diskutert av historikerne, og det er også argumentert for at han var den eneste som ble bevilget imperium aequum, eller makt likeverdig til guvernørene, men hans overlegne innflytelse tillot ham likevel å kontrollere provinsene.
Augustus ble også gitt tribun-makt (tribunicia potestas) på livstid, skjønt han ikke hadde den offisielle tittelen tribun. I samsvar med loven var det utelukket for patrisiere, en status som Augustus hadde skaffet seg mange år tilbake da han ble adoptert av Julius Cæsar. Det gjorde det mulig for ham å sammenkalle senatet og folket når han ønsket å legge fram saker for det, avsi veto til rådets eller senatets handlinger, overvåke valg, og rettet til å tale ved ethvert møte. Inkludert i Augustus' autoritet som tribun var også makten som vanligvis var forbeholdt censor; dette omfattet retten til overvåke offentlig moral og granske lover for å sikre seg at de var i offentlighetens interesse, foruten muligheten til å iverksette folketelling og avgjøre saker om borgerskap i senatet. Med makten til en censor kunne Augustus appellere til romersk patriotisme ved å bannlyse alle andre klær bortsett fra den klassiske romerske toga for å komme til Forum. Det var ingen presedens innenfor det romerske system for å kombinere makten til både tribun og censor i en person, heller ikke ble Augustus noen gang valgt til posisjonen som censor. Julius Cæsar hadde blitt gitt lignende makt, hvori han ble gitt ansvaret for å overvåke samfunnets moral, imidlertid hadde denne posisjonen ikke censorens mulighet til å holde folketelling og avgjøre senatets vaktlister. Posisjonen som tribune plebis begynte å miste sin prestisje grunnet Augustus' ansamling av tribunale maktmidler slik at han fornyet dens viktighet ved å gjøre det til en påbudt utnevnelse for enhver plebeier som ville bli pretor.Mange av de politiske spissfindighetene i den andre avtalen synes å ha gått utenom plebeierklassens forståelse. Da Augustus ikke stilte til valg som konsul i år 22 f.Kr. steg frykten på nytt for at Augustus ville bli tvunget fra makten av det aristokratiske senatet. I 22, 21 og 19 f.Kr. gjorde folket opprør som svar og tillot bare en eneste konsul til å bli valgt for hvert av disse årene, og tilsynelatende etterlate den andre posisjonen åpen for Augustus. I 22 f.Kr. var det matmangel i Roma som utløste panikk og mange byfolk krevde at Augustus tok diktatorisk makt for personlig å løse krisen. Etter en teatralsk forestilling hvor han avslo overfor senatet aksepterte Augustus til sist myndigheten over Romas forsyninger av korn ved sitt prokonsulære imperium, og avsluttet krisen bortimot øyeblikkelig. Det var ikke før 8 e.Kr. at matknapphet i denne form fikk Augustus til å etablere et praefectus annonæ, en fast prefekt som hadde ansvar for å sikre matforsyninger til Roma.Det var uansett en del bekymringer over utvidelsen av makt som ble gitt til Augustus ved den andre avtalen og det kom fram ved en tydelig konspirasjon ved Fannius Caepio og Lucius Licinius Varro Murena. Tidlig i 22 f.Kr. ble rettet anklager mot Marcus Primus, tidligere prokonsul (guvernør) av provinsen Makedonia for å gått til krig mot det odrysiske kongedømmet i Trakia. Kongen i Odrysia var en romersk alliert, og Marcus Primus kunne ikke angripe uten godkjennelse fra det romerske senatet. Han ble forsvart av Murena som fortalte domstolen at hans klient hadde mottatt særlige instruksjoner fra Augustus som beordret ham å angripe kongedømmet. Senere bevitnet Primus at ordrene kom fra den nylig avdøde Marcellus. Under den konstitusjonelle avtalen av 27 f.Kr. skulle slike ordrer, om de hadde vært gitt, vært å betrakte som et brudd på senatets prerogativ da Makedonia var senatets jurisdiksjon, og ikke under princeps. En slik handling ville ha fjernet belegget at republikken var gjeninnført slik Augustus hevdet, og avslørt hans tåkelegging av å være førsteborger, den fremste blant likemenn. Noe som var verre, Marcellus' innblanding beviste til en viss grad at Augustus’ politikk om å la ungdommen ta hans plass som princeps, noe som i praksis opprettet en form for monarki. Anklager i denne retningen hadde allerede blitt fremmet under krisen i 23 f.Kr.Situasjonen var så alvorlig at Augustus opptrådte i rettssaken, til tross for at han ikke var blitt innkalt som vitne. Under ed erklærte Augustus at han ikke hadde gitt noen slik ordre. Murena, som ikke trodde på Augustus’ vitnemål og irritert over hans forsøk på å velte rettssaken ved å bruke sin auctoritas, forlangte å vite hvorfor Augustus hadde møtt opp til en rettssak hvor han ikke var blitt tilkalt. Augustus svarte at han kom i offentlighetens interesse. Selv om Primus ble funnet skyldig, stemte en del i juryen for frikjennelse, noe som betydde at ikke alle trodde på Augustus’ vitnemål. Deretter, en tid forut for 1. september 22 f.Kr. kom en viss Castricius til Augustus med informasjon om en konspirasjon ledet av Fannius Caepio mot princeps. Murena var en av de som var navngitt som konspirator. Dom ble avgitt in absentia (i sitt fravær), med Tiberius som anklager, og juryen fant konspiratørene skyldige, men det var ikke en enstemmig dom. Dømt til døden for forræderi ble alle de anklagede henrettet så snart de ble tatt til fange uten noen gang gitt sjansen for å avlegge vitnemål i sitt forsvar. Augustus sikret republikkens fasade fortsatte med en effektiv dekkoperasjon av hendelsene.I 19 f.Kr. stemte senatet over å tillate Augustus å bære konsulens verdighetstegn i offentligheten og for senatet, foruten også å sitte i den symbolske stolen mellom de to konsulene og holde fasces, et emblem på konsulær autoritet. Som hans autoritet som tribun, var overdragelsen av konsulær makt til ham en annen måte å få makten til embetsposisjoner som han egentlig ikke hadde. Dette synes å ha beroliget befolkningen, likegyldig om Augustus var en reell konsul eller ikke, viktigheten var at han opptrådte som en for folket. Den 6. mars 12 f.Kr., etter at Lepidus var død, tok han i tillegg posisjonen som pontifex maximus, yppersteprest for det prestelige Pontifikalkollegiet, en gammel og viktig institusjon innenfor romernes religion og hvor den viktigste oppgaven var å sørge for å opprettholde pax deorum («gudernes fred»). Den 5. februar 2 f.Kr ble Augustus også gitt tittelen pater patriae, eller «landsfader».Senere romerske keisere ville generelt bare få maktmidler og titler som opprinnelig ble gitt til Augustus, skjønt ofte, for vise ydmykhet, kunne en nyutnevnt keiser avstå fra en eller flere av de ærestitler som hadde blitt gitt til Augustus. Like ofte, etter hvert som deres styre utviklet seg, kunne keiserne ta alle titlene, likegyldig om de faktisk hadde blitt gitt av senatet. Hodekransen, som senere keisere faktisk begynte å bære, konsulære verdighetstegn, og senere purpurkappen til en triumferende general (toga picta) ble keiserlige verdighetstegn som varte godt inn i den bysantinske tiden.
== Krig og erobringer ==
Imperator Caesar Divi Filius Augustus valgte Imperator, den «seierrike kommandant», som sitt førstenavn ettersom han ønsket å assosiere inntrykket av seier med seg selv. Ved året 13 kunne Augustus skryte av 21 anledninger hvor hans tropper proklamerte «imperator» som hans tittel etter et vellykket slag. Bortimot hele det fjerde kapittelet i hans offentlige utgitte memoarer om hva han hadde oppnådd, kjent som Res Gestae ble dedikert til hans militære seire og æresbevisninger. Augustus fremmet også idealet av en overlegen romersk sivilisasjon med oppgaven å herske over verden (den utstrekningen av verden som romerne kjente til), en sentimental oppfatning som er utformet i ordene til den samtidige poeten Vergil og tilskrevet den legendariske stamfaren til Augustus: tu regere imperio populos, Romane, memento — «Romere, husk ved deres styrke å herske over jordens folk!» Trangen til ekspansjon av riket som tilsynelatende var framtredende blant alle samfunnsklasser i Roma, er overordnet alt ettersom det er gitt guddommelig tillatelse, tydeliggjort i Vergils Jupiter i Bok 1 av Æneiden hvor han lover Roma imperium sine fine, «overherredømme uten begrensinger».
Ved slutten av sin regjeringstid hadde hærene til Augustus erobret det nordlige Hispania (dagens Spania og Portugal), Alperegionene Raetia og Noricum (dagens Sveits, Bayern, Østerrike, Slovenia), Illyricum og Pannonia (dagens Albania, Kroatia, Ungarn, Serbia, etc.), og utvidet grensene i den nordafrikanske provinsen Africa i øst og sør. Etter at styret til klientkongen Herodes den store (73–4 f.Kr.) opphørte, ble Judea lagt til den romerske provinsen Syria ved at Augustus avsatte hans etterfølger Herodes Arkhelaos. I likhet med Egypt, som hadde blitt erobret etter Antonius' nederlag i 30 f.Kr., ble Syria styrt ikke av en prokonsul eller legat til Augustus, men av en høyprefekt fra samfunnsklassen equites (ridderne). Det var ikke behov for noen militær intervensjon da Galatia (dagens Tyrkia) i 25 f.Kr. ble gjort om til en romersk provins kort tid etter at Amyntas av Galatia ble drept av en hevngjerrig enke etter en drept fyrste fra Homonada. Da opprørske stammer i Cantabria i dagens nordlige Spania endelig underkastet seg i 19 f.Kr. ble dette området lagt inn under provinsene Hispania og Lusitania. Denne regionen ble en betydelig ressurs for å finansiere Augustus' framtidige militære krigstokt da det var rikt på mineraler hvor romerne kunne drive gruvedrift i stor skala, eksempelvis var det særlig rikt på gull i området Las Médulas.Å erobre folkene i Alpene i 16 f.Kr. var en annen viktig seier for Roma ettersom det ga en stor territorial buffersone mellom de romerske borgerne i Italia og Romas fiender i Germania i nord. Poeten Horatius dediserte en ode til seieren mens Augustus' monument Tropaeum Alpium, «seiersmonumentet over Alpene», ble reist i nærheten av Monaco for å hedre hendelsen. Erobringen av Alpene foranlediget også den neste offensiven i 12 f.Kr. da Tiberius begynte krigen mot de pannonske stammene i Illyricum og hans bror Nero Claudius Drusus angrep de germanske stammene i østlige Rhinland. Begge krigene var vellykte da Drusus' styrker nådde fram til elven Elben ved år 9 f.Kr., skjønt han døde kort tid etter å ha falt av hesten sin. Det ble skrevet at den fromme Tiberius gikk foran sin brors døde legeme helt fram til Roma.
For beskytte Romas østlige områder fra Partia benyttet Augustus seg av klientstater i øst som fungerte som buffersoner og områder som kunne samle egne soldater til forsvar. For å sikre rikets østflanke stasjonerte Augustus en romersk hær i Syria mens hans dyktige stesønn Tiberius forhandlet med Partia som Romas diplomat i øst. Tiberius var ansvarlig for å gjeninnsette Tigranes V på tronen til kongedømmet Armenia. Kanskje hans største diplomatiske prestasjon var forhandlingene med Fraates IV av Partia (37–2 f.Kr.) i år 20 f.Kr. for tilbakeleveringen av kampfanen som Crassus tapte i slaget ved Carrhae, en symbolsk seier og stor oppmuntring for moralen i Roma. Werner Eck hevder at dette var en stor skuffelse for romere som søkte å hevne Crassus' nederlag med militære midler. Imidlertid har Maria Brosius forklart at Augustus benyttet seg av tilbakeleveringen av fanen som propaganda som symboliserte Partias underkastelse for Roma. Hendelsen ble feiret i kunst som ble designet på brystplaten på en statue av Augustus av Prima Porta og i monumenter som Tempelet til Mars Ultor ('Mars Hevneren') bygget for å huse fanen.Selv om Partia alltid var en trussel i øst for Roma var den virkelig slagmarken langs elvene Rhinen og Donau. Før den endelige kampen med Antonius, hadde Octavius' kamper mot stammene i Dalmatia vært de første skrittene for å etablere det romerske overherredømmet fram til Donau. Seier i kamp var ikke alltid en varig suksess da nylig erobrede områder hele tiden ble tatt tilbake av Romas fiender i Germania. Et tydelig eksempel på et romersk tap var slaget ved Teutoburgerskogen i 9 e.Kr., hver hele tre legioner ledet av Publius Quinctilius Varus ble nedkjempet og bare noen få overlevde. Lederen for motstanden var germanske Arminius, leder for cheruskene, en tilsynelatende romersk alliert. Augustus slo tilbake ved å sende Tiberius og Drusus til Rhinland for pasifisere området, og de oppnådde en del seire, men det katastrofale slaget i 9 e.Kr. stoppet den romerske ekspansjonen videre inn i Tyskland. Den romerske generalen Germanicus utnyttet en borgerkrig blant cheruskere mellom Arminius og Segestes; de beseiret Arminius som flyktet fra slaget, men ble drept i år 21 grunnet forræderi.
== Død og etterfølger ==
Augustus' sykdom i 23 f.Kr. brakte problemet med hans etterfølger fremst på bordet for de politiske saker og for folket. For å sikre stabilitet trengte han å peke ut en arving til sin unike posisjon i det romerske samfunn og regjering. Det ble oppnådd på en udramatisk måte som ikke skremte opp senatets frykt for gjeninnføring av monarkiet. Om noen skulle etterfølge hans uoffisielle posisjon, måtte de fortjene det gjennom sine egne offentlige beviste fortjenester. En del historikere har argumentert for at det var antydninger som pekte mot hans søsters sønn Marcellus, som i all hast hadde blitt gift med Augustus' datter Julia. Andre historikere har bestridt dette på grunn av at Augustus' testamente ble lest høyt i senatet mens han fortsatt var meget syk i 23 f.Kr., noe som isteden pekte på en preferanse for Marcus Agrippa og som var Augustus' nestkommanderende og uten tvil den eneste av hans kolleger som kunne ha kontrollert legionene og holde riket sammen. Etter at Marcellus døde i 23 f.Kr. giftet Augustus bort sin datter til Agrippa. Denne dynastiske unionen resulterte i fem barn, tre sønner og to døtre: Gaius Cæsar, Lucius Cæsar, Vipsania Julia, Agrippina den eldre, og Postumus Agrippa, den yngste ble navngitt slik ettersom han var født etter at Marcus Agrippa var død. Kort tid etter den andre avtalen ble Agrippa gitt en femårig posisjon med å administrere den østlige halvdelen av riket med de samme maktposisjonene i form av et imperium av prokonsul tribunicia potestas som ble gitt til Augustus, hans regjeringssete ble etablert på Samos i det østlige Egeerhavet. Selv om denne forfremmelsen ville ha vist Augustus' favorisering av Agrippa, var det også en måte å tilfredsstille medlemmer av hans eget cæsarianske parti ved å tillate en av deres egne å dele en betydelig andel makt sammen med seg selv.Augustus' ønske om å gjøre Gaius og Lucius Cæsar til sine arvinger var åpenbar da han adopterte dem som sine barn. Han ble konsul i 5 og 2 f.Kr. slik at han personlig kunne lede dem inn i deres politiske karrierer, og de ble nominert for konsulembetet i årene 1 og 4 e.Kr. Augustus viste også gunst til sine stesønner, Livias barn fra hennes første ekteskap, Nero Claudius Drusus Germanicus (heretter referert til som Drusus) og Tiberius Claudius (heretter Tiberius) ved å gi dem militære kommandoer og offentlige embeter, skjønt han synes å ha favorisert Drusus. Etter at Agrippa døde i 12 f.Kr. ble Tiberius beordret til å skille seg fra sin egen hustru Vipsania og gifte seg med Agrippas enke, Augustus' datter Julia — så snart sørgeperioden for Agrippa var avsluttet. Mens Drusus' ekteskap til Antonia ble betraktet som en ubrytelig affære, var Vipsania «kun» datteren av den avdøde Agrippa fra hans første ekteskap.
Tiberius delte Augustus' posisjon som tribun i 6 f.Kr., men kort tid deretter pensjonerte han seg, etter sigende ønsket han ingen videre rolle i politikken og han bosatte seg langt unna på Rhodos. Selv om det ikke er oppgitt noen bestemt årsak for at han trakk seg tilbake, kan det ha vært en kombinasjon av flere grunner, inkludert et mislykket ekteskap med Julia, foruten også en følelse av misunnelse over at Augustus åpenbart foretrakk sine yngre stesønner Gaius og Lucius, som ble medlem av prestefakultetet i ung alder, ble presentert for tilskuere i et fordelaktig lys, og ble introdusert for hæren i Gallia. Etter de tidlige dødsfallene til både Lucius og Gaius i henholdsvis år 2 og 4 e.Kr., og det tidligere dødsfallet til broren Drusus (år 9 f.Kr.), ble Tiberius tilbakekalt til Roma i 4 e.Kr. hvor han ble adoptert av Augustus på den betingelse at han på sin side adopterte hans nevø Germanicus. Dermed fortsatte tradisjonen med å presentere minst to generasjoner med arvinger. I det året ble Tiberius også gitt makten til tribun og prokonsul, sendebud fra utenlandske konger måtte vise sin respekt for ham og i år 13 ble han belønnet med sin andre triumf og hans rike oppnådde nivå som imperium, den samme som den til Augustus selv. Den eneste andre mulige kandidat som arving var Postumus Agrippa, som hadde blitt forvist av Augustus i 7 e.Kr., hans forvisning ble gjort endelig av en forordning i senatet, og Augustus bebreidet ham offisielt. Han mistet helt tydelig Augustus' velvilje og posisjon som arving; historikeren Erich S. Gruen har oppgitt flere samtidige kilder som hevder at Postumus Agrippa var en «vulgær ung mann, brutal og rå, og av fordervet vesen.» Postumus Agrippa ble myrdet i sin landflyktighet enten kort tid før eller etter at Augustus døde.
Den 9. august 14 døde Augustus mens han besøkte stedet hvor hans far hadde dødd i Nola, og Tiberius — som var sammen med Livia ved Augustus' dødsleie — ble utropt som etterfølger. Begge de forholdsvis samtidige historikerne Tacitus og Cassius Dio skrev at Livia sto bak Augustus' død ved å forgifte friske fikener, skjønt denne anklagen har aldri blitt bevist. Augustus' berømte siste ord var i henhold til Suetonius ecquid iis videretur mimum vitae commode transegisse, «Har jeg spilt min rolle vel i livets komedie?», ei de ti echoi kalos to paignion, kroton dote kai pantes hemas meta charas propempsate, «Da jo forestillingen har vært så bra, kan de nå klappe i hendene. Applaudere oss dere alle.» Han døde i Livias armer, og sa: Livia, nostri coniugii memor vive, ac vale!, «Livia, glem aldri vår forening så lenge du lever – farvel!» Offisielt ble hans siste ord framstilt som «Se, jeg fant Roma på leire, og jeg etterlater henne til deg på marmor.» En enorm gravprosesjon av sørgende reiste med Augustus' legeme fra Nola til Roma og på dagen for hans begravelse ble alle offentlige og private forretninger stengt. Tiberius og hans sønn Drusus framsa lovprisningen av den døde mens de sto på toppen av to rostra. Augustus' legeme ble kremert på et likbål ved siden av hans mausoleum. Det ble proklamert at Augustus hadde blitt opptatt hos gudene som en del av den romerske panteon. I 410, under herjingen og plyndringen av Roma, ble mausoleet ødelagt av gotere og hans aske spredt.
Historikeren D.C.A. Shotter har hevdet at Augustus' politikk med å favorisere familien Julia (gens) over Claudia (gens) kan ha gjort det umulig for Tiberius å vise åpen forakt for Augustus etter hans død; istedet var Tiberius alltid raskt ute for å gjendrive de som kritiserte Augustus. Shotter antyder at Augustus' guddommeliggjøring, koblet til Tiberius' «ekstreme konservative» holdning overfor religion, forpliktet Tiberius seg til å undertrykke enhver åpen krenkelse som han kan ha fått. Historikeren R. Shaw-Smith har pekte på brev fra Augustus til Tiberius som viser hengivenhet mot Tiberius og stor respekt for hans militære meritter. Shotter hevder at Tiberius fokuserte sitt sinne og kritikk på Gaius Asinius Gallus (for å ha giftet seg med Vipsania etter at Augustus tvang Tiberius til å skille seg fra henne) foruten også på de to ynge Cæsarene Gaius og Lucius, framfor på Augustus, den virkelige arkitekten bak han hans skilsmisse og hans keiserlige degradering.
== Ettermæle ==
Augustus la grunnlaget for et styre som varte i nesten 1500 år, fram til Vestromerrikets nedgang og fall på 400-tallet og fram til Østromerrikets undergang i 1453. Begge hans adopterte fornavn, Cæsar og hans tittel Augustus ble faste titler for herskere av Romerriket 14 århundrer etter hans død, brukt både i Roma og Konstantinopel. I mange språk ble «Cæsar» ordet for keiser, som i tyske kaiser og i bulgarsk og til sist russisk tsar. Den religiøse kulten Divus Augustus fortsatte fram til rikets statsreligion ble endret til kristendom i 391 av Theodosius den store. Av den grunn er det mange fortreffelige statuer og byster av den første keiser. Han hadde selv skrevet en redegjørelse om sine bragder, Res Gestae Divi Augusti, som ble støpt i bronse foran på hans mausoleum. Kopier av teksten ble spredt i inskripsjoner over hele Romerriket ved hans død. Inskripsjonen på latin hadde oversettelser på gresk ved siden av, og ble satt opp på mange offentlige byggverk, slikt som tempelet i Ankara, kalt for Monumentum Ancyranum, og karakterisert som «dronningen av alle inskripsjoner» av historikeren Theodor Mommsen. Det er få kjente skriftlige verker av Augustus som har overlevd. Det som er består av hans dikt «Sicilia», «Epiphanus» og «Ajax», en selvbiografi på 13 bøker (deler), en filosofisk avhandling, og skriftlige gjendrivelser av Brutus' «Lovprisning for Cato». Imidlertid har historikere hatt anledning til å analysere eksisterende brev skrevet av Augustus til andre for ytterligere fakta eller spor om hans personlige liv.Mange historikere betrakter Augustus som Romas største keiser; hans politikk forlenget unektelig rikets varighet og han satte i gang det feirede Pax Romana eller Pax Augusta. Han var intelligent, besluttsom og en kvass politiker, men han var kanskje ikke like karismatisk som Julius Cæsar, og hadde innflytelse ved anledninger gjennom sine tredje hustru Livia (tidvis for det verre). Uansett viste hans arv og ettermæle å være varig. Byen Roma ble fullstendig omformet under Augustus med Romas første institusjonaliserte politistyrke, brannmenn, og etableringen av kommunal prefekt som en fast posisjon. Politistyrken var delt inn i kohorter på 500 menn i hver, mens enhetene på brannmenn besto av fra 500 til 1000 menn i hver, og med 7 enheter plassert i 14 inndelte bysektorer. En praefectus vigilum, eller «vaktprefekt» ble gitt ansvaret for vigiles urbani («byens vaktmenn»), Romas politi- og brannstyrker. Da Romas borgerkriger ble avsluttet, ble Augustus også i stand til å opprette en stående hær for Romerriket, bestående av 28 legioner eller rundt 170 000 soldater. Det ble støttet av tallrike auxilia, hjelpetropper, i enheter på 500 soldater i hver, ofte rekruttert i de nyerobrede områdene. Med sine finanser og økonomiske midler sikret han byggingen og vedlikeholdet av veger gjennom hele Italia, og installerte et offisielt kurersystem med kurerstasjoner som ble overvåket av en militæroffiser kjent som praefectus vehiculorum. Foruten opprettelsen av et raskere kommunikasjonssystem mellom de italienske byene, førte hans omfattende bygging av veger over hele Italia til at Romas hærer kunne marsjere raskt og med en hittil uoverkommen fart gjennom landet. I år 6 e.Kr. etablerte Augustus aerarium militare, donerte 170 millioner sestertier til et nytt militært finanskammer som sørget økonomisk for både aktive som avgåtte soldater. En av de mest varige institusjonene til Augustus var etableringen av spesialstyrken pretorianergarden i år 27 f.Kr., opprinnelig en personlig livvaktstyrke på slagmarken som utviklet seg til å bli en keiserlig vaktstyrke foruten også en viktig politisk styrke i Roma. De hadde makt til å true senatet, innsette nye keisere, og avsette de som de mislikte; den siste keiseren de tjente var Maxentius, da det var Konstantin den store som oppløste dem tidlig på 300-tallet og ødela deres kaserner, Castra Praetoria.
Selv om han var den mektigste enkeltpersonen i Romerriket ønsket Augustus å legemliggjøre ånden til de republikanske dyder og normer. Han ønsket også å relatere seg til og knyttes til det som angikk plebeiere og vanlige folk. Han oppnådde det gjennom ulike sjenerøse virkemidler og kappet ned på luksusforbruk. I år 29 f.Kr. betalte Augustus 400 sestertier hver til de rundt 250 000 borgerne, 1000 sestertier til 120 000 veteransoldater i koloniene og benyttet 700 millioner sestertier til å kjøpe jord for sine soldater som var ferdig med tjenesten. Han pusset også opp 82 forskjellige templer som viste hans omsorg for romersk religion. I 28 f.Kr. smeltet han ned 80 sølvstatuer reist til hans ære, noe som ble gjort for å virke beskjeden og måteholden.
Augustus' langvarige styre og dets arv for den romerske verden skal ikke bli oversett som viktig for suksessen. Som Tacitus skrev, de yngre generasjonene som levde i år 14 e.Kr. hadde aldri kjent noen annen form for regjering enn principate. Hadde Augustus dødd tidligere, eksempelvis i 23 f.Kr., kunne mye ha blitt annerledes. Slitasjen fra borgerkrigene på det gamle republikanske oligarkiet og den lange tiden med Augustus, må derfor ha vært betydelige faktorer for endringen av den romerske stat til et de facto monarki i disse årene. Augustus' egen erfaring, hans tålmodighet og hans politiske dyktighet må også ha hatt betydning, Han formet Romerrikets framtid på mange vis, fra opprettelsen av en stående hær stasjonert ved eller i nærheten av grensene, til de dynastiske prinsippene som ofte ble benyttet i keiserlig etterfølgelse, til forskjønnelse av hovedstaden betalt av keiseren selv. Augustus' endelige arv var freden og Romerrikets framgang og velstand som varte i de to neste århundrene under det system som han opprettet. Hans minne ble holdt i hevd i det politiske etos i keisertiden som et paradigme for den gode keiser. Hver keiser i Roma tok hans navn, Cæsar Augustus, og navnet mistet gradvis sin betydning som navn og ble til sist en tittel. Poetene i Augustus' tid var Vergil og Horatius og de priset Augustus som Romas forsvarer, en som opprettholdt moralen og rettferdigheten, og som et enkeltmenneske som bar hovedtyngden for ansvaret for å bevare riket. Imidlertid ble hans styre av Roma og etableringen av principatet også kritisert i årenes løp. Den samtidige romerske juristen Marcus Antistius Labeo (død 10/11 e.Kr.) forsvarte den republikanske føraugustanske tidens frihet som han ble født i, og kritiserte åpent Augustus' styre. I begynnelsen av hans Annaler skrev den romerske historikeren Tacitus (ca. 56–ca. 117) at Augustus hadde utspekulert endret det republikanske Roma til en form for slaveri. Han fortsatte å si at med Augustus' død og lojalitet til Tiberius, ble folket i Roma ganske enkelt solgt fra en slavehandler til en annen.Tacitus var av den overbevisning at keiser Nerva (styrte 96–98 e.Kr.) med hell «blandet to tidligere fremmede ideer, principatet og frihet». Historikeren Dio Cassius, som skrev på 200-tallet, anerkjente Augustus som en mild, moderat hersker, men som de fleste andre historikere etter Augustus' død, vurderte Dio ham som en autokrat. Poeten Marcus Annæus Lucanus (39–65 e.Kr.) var av den mening at Cæsars seier over Pompeius, og Cato den yngres fall markerte slutten på den tradisjonelle friheten i Roma. Den moderne historikeren Chester G. Starr Jr. skrev om vegringen mot å kritisere Augustus, «kanskje Augustus var altfor en altfor hellig av en figur til å bli anklaget direkte.»Den britiske forfatteren Jonathan Swift (1667–1745) kritiserte i sitt verk Discourse on the Contests and Dissentions in Athens and Rome Augustus for å opprette tyranni i Roma, og sammenlignet med hva han mente var dydene til Storbritannias konstitusjonelt monarki med Romas moral i republikken på 100-tallet f.Kr. I hans kritikk av Augustus sammenlignet admiralen og historikeren Thomas Gordon (1658–1741) Augustus med den puritanske britiske tyrannen Oliver Cromwell (1599–1658). Thomas Gordon og den franske politiske filosofen Charles Montesquieu (1689–1755) bemerket begge at Augustus var en feiging i kamp. I sine Memoirs of the Court of Augustus bedømte den skotske lærde Thomas Blackwell (1701–1757) Augustus som en machiavelliansk hersker, «en blodtørstig rettferdiggjørende tronraner», «ondskapsfull og verdiløs», «en ussel ånd», og en «tyrann».
=== Finansielle reformer ===
Augustus' offentlige finansielle reformer fikk stor innflytelse på rikets positive utvikling. Augustus innførte konsekvent direkte skatt til Roma for hele det utvidede riket til erstatning for de varierende, uregelmessige tributtene som kom fra provinsene under hans forgjengere. Denne reformen økte i stor grad Romas inntekter, stabiliserte pengebruken og fastsatte regler for de finansielle forholdene mellom Roma og provinsene. Skattetrykket under Augustus ble avgjort etter folketellinger med fastsatte kvoter for hver provins. Borgere i Roma og Italia betalte indirekte skatter mens direkte skatter ble tatt fra provinsene. Indirekte skatter inkluderte en 4 % skatt på priser på slaver, 1 % skatt på varer som ble solgt på auksjon og 5 % skatt på arvet eiendom som oversteg en verdi på 100 000 sestertier per person, den nærmeste pårørende unntatt.
En annen viktig reform var avskaffelsen av privat skatteinnkreving som ble erstattet av betalte offentlige ansatte skatteinnkrevere. Private kontraktører som samlet inn skatt hadde vært normen i den republikanske tiden, og en del av disse hadde vokst seg sterke nok til faktisk også å få innflytelse på stemmegivningen til politikere i Roma. Private skatteinnkrevere hadde skaffet seg dårlig rykte gjennom sine brutale framgangsmåter og deres store rikdom som ble oppnådd ved retten til å skattelegge. Mangelen på effektiv overvåkning, kombinert med skatteinnkrevernes begjær etter å øke sin egen profitt, hadde ført til et system av egenrådighet og urettferdighet som ofte var ren plyndring av skattebetalerne, foruten at det også var skadelig for samfunnets investeringer og økonomien som helhet.
Å kunne anvende inntektene fra Egypts forpaktning av enorme landområder til å finansiere Romerrikets operasjoner var et resultat av Augustus' erobring av Egypt og endringen til et romersk styre i landet. Ettersom Egypt snarere ble betraktet som Augustus' private eiendom framfor å være en romersk provins, ble det en del av de etterfølgende keisernes patrimonium (fedrearv). Istedenfor en legat eller en prokonsul installerte Augustus en prefekt fra samfunnsklassen equites (ridderne) til å administrere Egypt og opprettholde landets lukrative havner. Denne posisjonen ble den høyeste politiske gjerning til noen fra equites foruten å bli prefekt for pretorianergarden. Det meget produktive jordbrukslandet Egypt skaffet enorme inntekter som var tilgjengelig for Augustus og hans etterfølgere, og som ble benyttet til å betale for offentlige arbeider og militære ekspedisjoner, foruten også for brød og sirkus for befolkningen i Roma.
=== Bibelens folketelling ===
I Det nye testamente i Bibelen blir det slått fast: Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Det vil si at Augustus bestemte at hele verden (den romerske verden) skulle skattlegges, men ingen andre kilder nevner en verdensomspennende folketelling som skulle omfatte alle romerske medborgere i riket. og ble gjort i avgrensede områder som Egypt og Syria. Det er dog mulig at Augustus' folketelling sammenfalt med den lokale skatteutskrivningen i provinsen Syria som Quirinius ved den aktuelle perioden var virksom i. Fra Lukasevangeliet var han kjent som romersk stattholder («landshøvding») over Syria og Judea ved Kristi fødsel. Det er klarlagt at den julianske kalenderen ble reformert av Augustus ved tidspunktet for Kristi fødsel og at det ble da bestemt at det romerske solåret gjaldt som takseringsår fra 1. januar og fram til 31. desember (tidligere hadde desember kun 30 dager).
=== Måneden August ===
Måneden August (latin: Augustus) er navngitt etter Augustus; fram til hans tid var den kalt for Sextilis (navngitt såldes ettersom den hadde vært den sjette måneden i den opprinnelige romerske kalenderen og det latinske ordet for seks er sex). En hyppig gjentatt historie er at måneden August har 31 dager ettersom Augustus ville at hans måned skulle være like lang som Juli, som tilhørte Julius Cæsar, men dette er utelukkende oppdiktet av en lærd fra 1200-tallet, Johannes de Sacrobosco. Sextilis hadde 31 dager allerede før den ble døpt om, og den ble ikke valgt for antallet dager (se Juliansk kalender). I henhold til en senatus consultum sitert av Macrobius ble Sextilis omdøpt for å hedre Augustus på grunn av at flere av de mest betydningsfulle hendelser under hans styre, som kulminerte med erobringen av Alexandria, sammenfalt på denne måneden.
=== Byggeprosjekter ===
Se hovedartikler; Vitruvius og De architectura
På sitt dødsleie skal Augustus ha skrytt av at «Jeg fant et Roma av murstein; jeg etterlot det i marmor». Selv om det er en del sannhet i den bokstavelige meningen av dette, forsikrer Dio Cassius at det var en metafor for Romerrikets styrke. Marmor eksisterte i bygninger i Roma også før Augustus, men det ble ikke benyttet som byggemateriale i omfattende grad før Augustus. Selv om dette ikke var tilfellet for slummen i Subura, som var like skrøpelig og utsatt for brann som tidligere, etterlot han en markering i den monumentale topografien i byens sentrum og i Campus Martius, med Ara Pacis (Fredsalteret) og monumentale solskive, hvis sentrale gnomon var en obelisk som var innført fra Egypt. Relieffskulpturene som dekorerte Ara Pacis forstørret visuelt den skrevne nedtegnelsen av Augustus' triumfer i teksten Res Gestae. Dets relieffer avbildet keiserlige forestillinger av pretorene, vestalinnene, og innbyggerne av Roma. Han bygget også Cæsars tempel, Agrippas bad og Augustus' forum med dets tempel for Mars Ultor. Andre prosjekter var enten oppmuntret av ham, slik som Balbus' teater, og Agrippas konstruksjon av Pantheon, eller finansiert av ham i navnet til andre, ofte slektninger (som Porticus Octaviae, Marcellusteateret). Selv hans Augustus' mausoleum ble bygget før hans død for å huse medlemmer av hans familie. For å feire hans seier i slaget ved Actium, ble Augustus triumfbue bygget i år 29 f.Kr. nær inngangen til Dioskurernes tempel (tempelet til Kastor og Pollux), og utvidet i år 19 f.Kr. for å inkludere en trippelbue. Det er også mange bygninger utenfor byen Roma som bærer Augustus' navn og arv, slike som Teateret i Mérida i dagens Spania, Maison Carrée bygget i Nîmes i dagens sørlige Frankrike, foruten også Tropaeum Alpium ved La Turbie, lokalisert i nærheten av Monaco.
Etter at Agrippa var død i 12 f.Kr. måtte det bli funnet en løsning på å vedlikeholde Romas vannforsyningssystem. Dette kom på dagsordenen ettersom det hadde vært Agrippas ansvar da han fungerte som ædile, og ble faktisk finansiert av ham etterpå da han var en privat borger som betalte utgiftene av sin egen lomme. I dette året arrangerte Augustus et system hvor senatet utpekte tre av sine medlemmer som kommisjonærer med ansvar for vannforsyningen og for å se til at Romas akvedukter ikke forfalt. På slutten av Augustus' styre var det en kommisjon med fem senatorer som ble kalt for curatores locorum publicorum iudicandorum (kan oversettes som «Ansvarlige for offentlig eiendom») som ble gitt ansvaret for vedlikeholdet av offentlige bygninger og templer. Augustus opprettet en tilsvarende senatorgruppe med curatores viarum («Ansvarlige for vegene») for vedlikeholdet av vegene; denne kommisjonen arbeidet sammen med lokale myndighetspersoner og kontraktører for å organisere jevnlig arbeid og utbedringer av vegene.Korintisk søyleorden innenfor arkitektonisk stil hadde sin opprinnelse fra oldtidens Hellas og ble den dominerende arkitekturen under Augustus og i den senere keisertiden i Roma. Suetonius kommenterte en gang at Roma ikke var verdig sin status som keiserhovedstad, men Augustus og Agrippa forsøkte å skape et Roma i klassisk gresk stil.
== Fysisk framtoning ==
Biografen Suetonius beskrev Augustus' ytre framtoning som følgende: «Han var uvanlig kjekk... Han hadde klare, lyse øyne... Hans tenner sto fra hverandre og var dårlig vedlikeholdt; hans hår var noe krøllete og tenderte til blondt; hans øyenbryn møttes. Hans ører var av moderat størrelse, og hans nese stakk fram noe på toppen, og bøyde ser deretter noe innover. hans hudfarge var mellom mørk og lys. Han var kort av vekst...»
== Død ==
Keiser Augustus døde i 14 e.Kr., 75 år gammel. Han hadde da vært keiser i 40 år.
== Stamtavle ==
== Etterkommere ==
Augustus' eneste barn var hans datter.
1. Julia Cæsaris, 39 f.Kr. – 14 e.Kr.hadde fem barn;
A. Gaius Julius Cæsar, 20 f.Kr. – 4 e.Kr., døde uten avkom.
B. Vipsania Julia (Julia den yngre), 19 f.Kr. – 28 e.Kr., hadde to døtre;
I. Aemilia Lepida (forlovet med Claudius), 4 f.Kr. – 53 e.Kr., hadde fem barn;
a. Marcus Junius Silanus Torquatus, 14 – 54, hadde et barn;
i. Lucius Junius Silanus Torquatus yngre, 50–66, døde ung
b. Junia Calvina, 15–79, døde uten avkom
c. Decimus Junius Silanus Torquatus, død i 64 uten avkom
d. Lucius Junius Silanus Torquatus den eldre, døde i 49 uten avkom
e. Junia Lepida, ca 18–65, ukjent om hun hadde avkom
II. Illegitim sønn uten navn (av Decimus Junius Silanus), død 8 e.Kr. (beordret til å bli å bli stilt ut av Augustus)
C. Lucius Julius Cæsar, 17 f.Kr. – 2 e.Kr., døde uten avkom
D. Vipsania Agrippina II (Agrippina den eldre), 14 f.Kr. – 33 e.Kr., hadde seks barn;
I. Nero Julius Caesar Germanicus, 6–30, døde uten avkom
II. Drusus Julius Caesar, 7–33, døde uten avkom
III. Gaius Julius Cæsar, født før 12 e.Kr. – død før 12 e.Kr.
IV. Gaius Julius Caesar (Caligula), 12–41, hadde et barn;
a. Julia Drusilla, 39–41, died young
V. Julia Agrippina, 15–59, hadde et barn;
a. Nero Claudius Cæsar (Lucius Domitius Ahenobarbus), 37–68, hadde et barn;
i. Claudia Augusta, Januar 63 – april 63; døde ung
VI. Julia Drusilla, 16–38, døde uten avkom
VII. Julia Livilla, 18–42, døde uten avkom
VIII. Tiberius Julius Caesar, ? – ? (enten født før eller etter Nero Cæsar, mellom Drusus Cæsar og Gaius Cæsar (Caligula) eller mellom Gaius Cæsar (Caligula) og Julia Agrippina)
?IX. Sønn (ukjent navn), ? – ?
E. Agrippa Postumus, 12 BC – AD 14, uten uten avkom
== Referanser ==
== Litteratur ==
BibliografiAndo, Clifford (2000): Imperial ideology and provincial loyalty in the Roman Empire, University of California Press.
Bivar, A.D.H. (1983): «The Political History of Iran Under the Arsacids» i: The Cambridge History of Iran (Vol 3:1), 21–99. Red. Ehsan Yarshater. London, New York, New Rochelle, Melbourne, & Sydney: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-20092-9.
Blackburn, Bonnie and Holford-Strevens, Leofranc. (1999): The Oxford Companion to the Year. Oxford University Press. Nytrykk mred rettelser i 2003.
Bourne, Ella: «Augustus as a Letter-Writer» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association (Volume 49, 1918): 53–66.
Bowersock, G. W. (1990): «"The Pontificate of Augustus» i: Kurt A. Raaflaub & Mark Toher (red.): Between Republic and Empire: Interpretations of Augustus and his Principate. Berkeley: University of California Press. ss. 380–394. ISBN 978-0-520-08447-6.
Brosius, Maria. (2006): The Persians: An Introduction. London & New York: Routledge. ISBN 978-0-415-32089-4 (hbk).
Bunson, Matthew. (1994): Encyclopedia of the Roman Empire. New York: Facts on File Inc. ISBN 978-0-8160-3182-5
Chisholm, Kitty & John Ferguson (1981): Rome: The Augustan Age; A Source Book. Oxford: Oxford University Press, in association with the Open University Press. ISBN 978-0-19-872108-6
Dio, Cassius (1987): The Roman History: The Reign of Augustus. Overs. av Ian Scott-Kilvert. London: Penguin Books. ISBN 978-0-14-044448-3.
Davies, Mark; Swain, Hilary; Davies, Mark Everson (2010): Aspects of Roman history, 82 BC-AD 14: a source-based approach, Taylor & Francis e-Library.
Eck, Werner; overs. av Deborah Lucas Schneider; nytt materiale ved Sarolta A. Takács (2003): The Age of Augustus. Oxford: Blackwell Publishing (innb. ISBN 978-0-631-22957-5; uinnb. ISBN 978-0-631-22958-2).
Eder, Walter. (2005): «Augustus and the Power of Tradition» i The Cambridge Companion to the Age of Augustus (Cambridge Companions to the Ancient World), red. Karl Galinsky, 13–32. Cambridge, MA; New York: Cambridge University Press (innb. ISBN 978-0-521-80796-8; uinnb. ISBN 978-0-521-00393-3).
Everitt, Anthony (2006): Augustus: The Life of Rome's First Emperor. Random House Books. ISBN 1-4000-6128-8.
Green, Peter (1990): Alexander to Actium: The Historical Evolution of the Hellenistic Age. Hellenistic Culture and Society. Berkeley, CA; Los Angeles; London: University of California Press. ISBN 0-520-05611-6 (hbk.); ISBN 0-520-08349-0 (pbk.).
Gruen, Erich S. (2005): «Augustus and the Making of the Principate» i: The Cambridge Companion to the Age of Augustus (Cambridge Companions to the Ancient World), red. Karl Galinsky, 33–51. Cambridge, MA; New York: Cambridge University Press (innb. ISBN 978-0-521-80796-8; uinnb. ISBN 978-0-521-00393-3).
Holland, Richard (2005): Augustus, Godfather of Europe, Sutton Publishing.
Kelsall, Malcolm (1976): «Augustus and Pope» i: The Huntington Library Quarterly (Volume 39, Number 2, 1976): ss. 117–131.
Mackay, Christopher S. (2004): Ancient Rome: A Military and Political History. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-80918-4.
Raaflaub, Kurt A.; Toher, Mark (1993): Between republic and empire: interpretations of Augustus and his principate, University of California Press.
Scott, Kenneth (1933): «The Political Propaganda of 44–30 B.C.» i: Memoirs of the American Academy in Rome, Vol. 11, ss. 7–49.
Scullard, H. H. (1982) [1959]: From the Gracchi to Nero: A History of Rome from 133 B.C. to A.D. 68 (5. utg.). London; New York: Routledge. ISBN 978-0-415-02527-0.
Suetonius, Gaius Tranquillus (1931): Lives of the Twelve Caesars. New York: Modern Library.
Rowell, Henry Thompson (1962): The Centers of Civilization Series: Volume 5; Rome in the Augustan Age. Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 978-0-8061-0956-5
Shaw-Smith, R. (1971): «A Letter from Augustus to Tiberius», Greece & Rome (Volume 18, Number 2, 1971): 213–214.
Shotter, D.C.A. (1966): «Tiberius and the Spirit of Augustus», Greece & Rome (Volume 13, Number 2, 1966): 207–212.
Southern, Pat. (1998): Augustus. London: Routledge. ISBN 978-0-415-16631-7.
Starr, Chester G., Jr. (1952): «The Perfect Democracy of the Roman Empire» i: The American Historical Review (Volume 58, Number 1, 1952): 1–16.
Syme, Ronald (1939): The Roman Revolution. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280320-4 (pbk.).
Wells, Colin Michael (2004): The Roman Empire, Harvard University Press.Generell litteraturBleicken, Jochen (1998): Augustus. Eine Biographie. Berlin.
Buchan, John (1937): Augustus. Boston: Houghton Mifflin Co.
Galinsky, Karl (1998): Augustan Culture. Princeton, NJ: Princeton University Press, ISBN 978-0-691-05890-0.
Grant, Michael (1985): The Roman Emperors: A Biographical Guide to the Rulers of Imperial Rome, 31 BC — AD 476. New York: Charles Scribner's Sons.
Jones, A.H.M. (1970): Augustus. London: Chatto & Windus, ISBN 978-0-7011-1626-2.
Massie, Allan (1984): The Caesars. New York: Franklin Watts.
== Eksterne lenker ==
Primære kilder
Cassius Dio: Roman History: bøkene 45–56, engelsk oversettelse
Gallery of the Ancient Art: August
Humor of Augustus Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
Life of Augustus av Nikolaos fra Damaskus, engelsk oversettelse
Suetonius' biografi over Augustus, latinsk tekst og engelsk oversettelse
Res Gestae Divi Augusti, fullstendig tekst på latin og gresk av Augustus' egen tekst og med engelske oversettelse side for side
The Via Iulia Augusta: road built by the Romans; constructed on the orders of Augustus between the 13–12 B.C. | Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f. | 7,588 | 7,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_Samling | 2023-02-04 | Nasjonal Samling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Nasjonal Samling', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1933', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1945', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Norge'] | Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
| Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
== Ideologi ==
== Oppslutning ==
=== Stemmetall ved valg ===
Stortingsvalget 1933: 27 850 stemmer (2,23 %)2, 0 representanter (I fellesliste med Bygdefolket i landdistriktene i 5 av 8 fylker)
Kommunestyrevalget 1934: 16 130 stemmer (1,5 %), 69 kommunestyrerepresentanter
Stortingsvalget 1936: 26 577 stemmer (1,83 %), 0 representanter
Kommunestyrevalget 1937: 1 422 stemmer (0,06 %), 7 kommunestyrerepresentanter
=== Kommunestyrerepresentanter ===
==== 1934 ====
I byene fikk NS til sammen 41 representanter og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1 %), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4 %) og i Arendal (7,1 %).
Halden 1
Sarpsborg 3
Drøbak 2
Oslo 3
Hamar 2
Gjøvik 4
Porsgrunn 3
Notodden 2
Arendal 3
Flekkefjord 1
Stavanger 8
Haugesund 4
Levanger 1
Vadsø 4NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.
Landkommunene : 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer)
I Østfold : 1 (Tune)
I Akershus : 6, herav Bærum : 3
I Hedmark : 7, herav Tynset : 2, Åmot : 2, Elverum : 2 og Furnes : 1
I Oppland : 13, herav Gran : 7, Torpa : 3
I Hordaland : 1 (Fana)NS stilte med liste i landkommuner kun i disse 5 fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland.
==== 1937 ====
I byene fikk NS til sammen 2 representanter (258 stemmer). Partiet stilte liste i 3 av 65 byer og kjøpsteder. De fikk ingen representasjon i Narvik.
Hamar 1
Gjøvik 1Landkommunene : 5 representanter (1 164 stemmer)
I Hedmark : 3 (Våler, Elverum, Trysil)
I Oppland : 2 (begge i Torpa)NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5.
Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)
=== Stortingsvalg ===
==== 1933 ====
I landdistriktene deltok NS i valget med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %).
Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %).
I herredene i Telemark noterte NS høyest oppslutning i Hjartdal (hele 47,4 %), Seljord (28,0 %), Bø (25,2 %), Kviteseid (24,2 %), Rauland (13,7 %), Lunde (13,6 %), Drangedal (11, 8%) og Nissedal (11,4 %).
I herredene i Oppland ble andelen av de godkjente stemmene høyest i Torpa (20,8 %), Sør-Aurdal (19,3 %), Snertingdal (17,0 %), Vestre Slidre (14,5 %), Etnedal (13,5 %), Nordre Land (12,1 %) og Nord-Aurdal (11,1 %).
I Vestfolds herreder fikk partiet over 10 % i Våle (20,4 %), Ramnes (12,7 %), Andebu (11,1 %) og Lardal (10,4 %)
I Buskerud lå Uvdal med 26,3 % høyest, fulgt av Rollag 10,2 %
I Tolga var oppslutningen på 12,1 %. Det var høyest i Hedmark.
I Aust-Agder hadde NS høyest stemmeandel i Valle (29,8 %), Hylestad (17,5 %) og Bygland (10,4 %).Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent.
==== 1936 ====
Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41 %). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2 %), fulgt av Hedmark (2,9 %), Akershus og Oppland (begge 2,7 %).
I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1 %, fulgt av Nordre Land (9,0 %) og Brandbu (5,9 %).
Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5 %, fulgt av Elverum (7,7 %), Våler (7,4 %) og Tynset (6,7 %).
Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7 %, mens Bø i Telemark hadde 8,7 %.
I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0 % oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8 % oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5 % og Lillehammer med 4,5 %. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3 %), Porsgrunn (4,2 %), Oslo med 3,7 %, Stavanger 3,5 % og Haugesund 3,3 %. Både Trondheim (2,2 %) og Bergen (2,1 %) lå under landsgjennomsnittet.
Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt.
kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936
=== Trekk ved oppslutning under krigen ===
En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 6,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.
== Særorganisasjoner ==
Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner.
Hirden, partiets ideologiske elitetropper og halvmilitære stormtropper
NS Ungdomsfylking (NSUF), det norske motstykket til Hitler-Jugend, ledet av minister Axel Stang
NS Kvinneorganisasjon (NSK), ledet av Landsleder Olga Bjoner
NS Bondegrupper (NSBG), bondeorganisasjon ledet av Thorstein Fretheim
NS Faggruppeorganisasjon (NSFO), arbeiderforening ledet av Odd Fossum
NS Studentfylking (NSSF), studentorganisasjon ledet av fylkesfører Rolf Holm
NS Hjelpeorganisasjon (NSH), ledet av landsleder Erling Traaholt
NS Kamporganisasjon (KO), organisasjon for partiets ivrigste medlemmer, ledet av Harald Franklin Knudsen (1940–1945)
== Symboler, flagg og uniformering ==
=== Partiflagg og merker ===
Som sitt tyske partiforbilde NSDAP, var også Nasjonal Samling opptatt av symboler, merker og uniformering.
Symboler var viktige propagandamidler for å vekke følelser og gi inntrykk av en uovervinnelig massebevegelse, og i Hitler-Tyskland var det oppstått en «fanekult» og et «uniformsvanvidd». Merking og uniformering sørget for effektiv kommunikasjon, flyt i organisasjonsapparatet og understreket den militaristiske og kollektivistiske ideologien som en motsetning til det sivile enkeltindividet. Militære og sivile uniformer forsterket lagfølelse og samhold, formidle tydelige roller, oppgaver og maktposisjoner, og fremmet displin og orden. De innga respekt, tillit, trygghet og beundring, men også underdanighet og frykt.
Under Olav den Hellige ble vi et kristent rike. Vi vil fortsette hans samlingstanke så vi kan bli et enig folk. Derfor har vi også tatt opp hans merke, det gyldne kors på den røde bunn. Vi er et rike, men et splittet folk. Det trefargede norske flagg betyr for oss friheten, og Olavsflagget betyr fellesskapet.
Partiets flagg var et nordisk korsflagg med gult kors på rød bunn, med proporsjoner som det svenske nasjonalflagget. Innholdsmessig var det identisk med landskapsflagget for Skåne.
«Alminnelig NS-merke» var siden partidannelsen i 1933 et solkors i gull på rød bunn, som fargene i landets riksvåpen. Hjulkorset eller solhjulet ble lenge omtalt som olavskors og olavsmerke med direkte henvisning til Olav den hellige. Den hedenske venstresiden i partiet understreket isteden solkorset som et eldgammelt, urnordisk symbol.Solkorset ble også brukt som alternativt partiflagg, ofte omtalt som «Olavsflagget». Hver del av partiorganisasjonen hadde sin variant av solkorsflagget med flaggduk i egen farge. Hirdens solkors var i tillegg flankert av to stående sverd.NS-staten brukte også solkorset i en tyskinspirert versjon, med merket båret av en flyvende ørn med utspilte vinger. Den stiliserte ørnefiguren ble også omtalt som «ravn» og «falk». Fra 1942 ble gyllen ørn med solkors i gull og rødt, etter tysk inspirasjon, brukt som alternativt statssymbol på offisielle trykksaker utgitt av NS-styret, blant annet på tjenestefrimerker («offentlig sak»). «Solørnen» ble også brukt som emblem for Nasjonal Samlings Kamporganisasjon (K.O.) og Førergarden. En variant med eikekrans og fugl med bøyd rygg, i blant omtalt som «skarv», ble benyttet av det nazistiske Statspolitiet.
Ifølge NS' egne statutter ble følgende regnet som partiets emblemer: K.O.-merket, Alm. NS-merke, Hirdmerket, Jente-, kvinne-, og småhirdmerket, NSUF-merket, Førergardens merke og NSHs merke. Av utmerkelser regnes NS Hederstegn, Frontkjempermerket, Politiets hederstegn, RHs Idrettsmerke, NSUFs skyttermerke og RHs verneidrettsmerke. I Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i Partiet (1944) tillates følgende merker båret på partiuniformen: NS KO-merke, stort NS medlemsmerke, Førergardens merke, Hirdmerker, Hirdidrettsmerker, Germanske SS Norge merke, A.T.-merke og «utmerkelser vunnet i krig».
=== Uniformer ===
Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge, men i 1940 ble uniformsforbudloven opphevet, og NS gikk over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon, særlig etter at Terboven 25. september dette året erklærte NS som landets eneste lovlige parti.
==== Partiuniformen ====
NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover med distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen.
==== Hirdens uniform ====
Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer.
==== Norges SS ====
Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet
==== Førergarden ====
Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue.
==== Arbeidstjenesten ====
Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke.
== NS-aviser ==
Hovedorganet for NS var Nasjonal Samling, som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945.
NS-avisene i Norge forøvrig var:
Oslo: Oslo-Arbeideren (1934–1936)
Bergen: Samarbeid (1935–1939), Norge Fritt (1938) Norgesposten
Trondheim: Vår Kamp (1935–1936)
Stavanger: Vestlandets Avis (1934–1936). Redaktør Adolf Egeberg jr.
Porsgrunn: Vår Vei (1934–1937)
Elverum: Frihetskampen (1936)
Kristiansund: Rett Vei (1937)
Gjøvik: Ny Dag (1937)
Østlandet: Frihetskampen herunder opptatt Hedmark Fylkesavis
Østfold: Vi kommer
Vi vil arbeid
Ildjernet
BaunevaktUnder andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Adolf Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky.
== NS-Medlemstellingen 1.1.1943 ==
Det ble delt inn i ulike fylkesorganisasjoner, som videre var delt inn i ulike kretser. Hver krets hadde sin kretsfører, og hver krets har flere lag. Medlemstallet ble flittig telt og det ble gjort omtrent hver gang noen meldte seg inn eller ut av partiet. Den 1. januar 1943 ble medlemstallet telt over hele landet. Det var rundt 44 000 medlemmer i partiet i 1943.
Merk at her er det er en hel del kretser som mangler. En krets var ofte ulike distrikt, f.eks. byen Fredrikstad går under Borgar, og Sandnes under Stavanger krets, Bodø under Salten, og Narvik under Ofoten, osv.
== Se også ==
Vidkun Quisling
NS Kamporganisasjon (KO), Hirden, Førergarden m.m.
Statsakten på Akershus festning 1. februar 1942
Fedrelandslaget, Norsk-Tysk Selskap, pangermanisme
Rettskrivinga av 1941
Landssvikoppgjøret
NS-barn
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
NS årbok 1944 (PDF-fil)
Dahl, Hagtvet, Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen (1990, digital faksimileutgave)]
== Eksterne lenker ==
(en) Nasjonal Samling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nasjonal Samling (NS): Generalsekretariatets møteprotokoll 1934–1945 (digitalisert kopi)
NS-administrasjonen 1940-1945 (digitaliserte protokoller o.a. fra Statsrådsekretariatet, de kommisariske statsråder mm)
Nye linjer i norsk politikk, Trolig fra 1934 av advokat J. B. Hjort | Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). | 7,589 | 7,589 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.