url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/1691 | 2023-02-04 | 1691 | ['Kategori:1691'] | null |
== Begivenheter ==
Borchs Kollegium i København blir grunnlagt for å huse 16 fattige, gudfryktige og lærde studiosi.
Beleiringen av Mons, 15. mars–10. april
== Fødsler ==
24. januar – Engelke von Bülow, dansk hoffmarskall og amtmann (d. 1740)
27. februar – Edward Cave, engelsk boktrykker (d. 1754)
14. juli – Samuel Christoph Gedde, dansk offiser, arkitekt og karttegner (d. 1766)
ukjent dato – Francesco Feo italiensk operakomponist (d. 1761)
== Dødsfall ==
13. januar – George Fox, engelsk predikant og grunnlegger av Vennenes samfunn (f. 1624)
1. februar – Alexander VIII, italiensk pave (f. 1610)
29. mai – Cornelis Tromp, nederlandsk marineoffiser (f. 1629) | == Begivenheter == | 2,562 | 2,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1690 | 2023-02-04 | 1690 | ['Kategori:1690'] | null |
== Begivenheter ==
Grøtøy gamle handelssted blir opprettet
Den første dokumenterte oppdagelsen av planeten Uranus blir gjort av John Flamsteed
14. januar – Bjelkefeiden: Svensk mislykket angrep på Halden
12. juli – Slaget ved Boyne der Vilhelm III av England beseiret Jakob II av England.
== Fødsler ==
1. mars – Silvio Valenti Gonzaga, italiensk kardinal (d. 1756)
7. november – Peter Wessel, norsk sjøoffiser (d. 1720)
ukjent dato – Christian David, tysk salmedikter (d. 1751)
ukjent dato – Christian Falster, dansk filolog (d. 1752)
== Dødsfall ==
12. februar – Charles Le Brun, fransk maler (f. 1619)
18. april – Karl V, hertug av Lorraine, (f. 1643)
26. juni – Knut Kurck, svensk riksråd (f. 1622)
17. oktober – Marguerite-Marie Alacoque, fransk nonne og helgen (f. 1647)
Abraham Brueghel – flamsk maler (f. 1631)
== Musikk ==
14. januar – Klarinetten blir oppfunnet i Nürnberg, Tyskland. | == Begivenheter == | 2,563 | 2,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1689 | 2023-02-04 | 1689 | ['Kategori:1689'] | null |
== Begivenheter ==
Vilhelm III ble konge av England
2.-3. august - Beleiringen av Pemaquid foretatt av abenaki-indianere på det engelske fortet i Pemaquid i kolonien Massachusetts Bay.
27. august – Nertsjinsk-traktaten undertegnes
Lystslottet Sophie Amalienborg i København brant og mellom 170 til 200 mennesker omkom.
== Fødsler ==
18. januar – Charles Montesquieu, fransk forfatter (d. 1755)
== Dødsfall ==
Marie Louise, dronning av Spania. (f. 1662) | == Begivenheter == | 2,564 | 2,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1688 | 2023-02-04 | 1688 | ['Kategori:1688'] | null |
== Begivenheter ==
Den ærerike revolusjon (The Glorious Revolution) i England.
9. desember – Slaget ved Reading mellom styrkene til Vilhelm og Maria mot den britiske kongen Jakob II. Vilhelm III seirer.
== Fødsler ==
29. januar – Emanuel Swedenborg, svensk filosof og sannsiger
14. august – Fredrik Vilhelm I av Preussen, konge av Preussen fra 1713 til sin død (d. 1740)
== Dødsfall ==
25. august – Sir. Henry Morgan, av Wales (f. 1635) | == Begivenheter == | 2,565 | 2,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1687 | 2023-02-04 | 1687 | ['Kategori:1687'] | null |
== Begivenheter ==
19. mars – Oppdageren Robert Cavelier de La Salle blir myrdet av sine egne menn.
29. september – Christian 5.s norske lov trer i kraft.
== Dødsfall ==
28. januar: Johannes Hevelius, polsk astronom (f. 1611)
22. mars: Jean-Baptiste Lully, fransk komponist (f. 1632) | == Begivenheter == | 2,566 | 2,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1686 | 2023-02-04 | 1686 | ['Kategori:1686'] | null |
== Begivenheter ==
20. november – Kristiansand katedralskole grunnlegges.
Den Kongelige Mynt opprettes som en del av Kongsberg Sølvverk.
== Fødsler ==
10. februar – Hans Egede, dansk-norsk prest, kjent som Grønlands apostel (d. 1758)
5. april – Poul Vendelbo Løvenørn, dansk offiser, godseier, geheimeråd, stiftamtmann og diplomat, de facto krigs- og marineminister i 1730-årene (d. 1740)
24. mai – Daniel Gabriel Fahrenheit, tysk fysiker og instrumentmaker (d. 1736)
== Dødsfall ==
26. april – Magnus Gabriel De la Gardie, svensk greve, riksmarskalk, drots og dikter (f. 1622)
7. juli – Frederik Ahlefeldt, dansk lensgreve og storkansler (f. 1623)
5. desember – Niels Stensen (Nicolaus Steno), dansk biskop og naturvitenskapsmann (f. 1638) | == Begivenheter == | 2,567 | 2,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1682 | 2023-02-04 | 1682 | ['Kategori:1682'] | null |
== Begivenheter ==
27. april – Peter den store blir tsar i Russland
15. september – Halleys komet er på sitt nærmeste til Solen.
Thomas von Westen, norsk prest og misjonær
== Fødsler ==
27. juni – Karl XII, svensk konge (d. 1718)
== Dødsfall ==
14. mars – Jacob van Ruysdael, nederlandsk maler (f. ca. 1608)
7. mai – Fjodor III av Russland, russisk tsar (f. 1661)
23. mai – Abraham Wuchters, nederlandsk maler (f. ca. 1608) | == Begivenheter == | 2,570 | 2,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1681 | 2023-02-04 | 1681 | ['Kategori:1681'] | null |
== Begivenheter ==
Dronten (dodo) på Mauritius døde ut.
19. april – Store deler av Trondheim brenner ned
== Fødsler ==
24. mars – Georg Philipp Telemann, tysk komponist (d. 1767)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,571 | 2,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1680 | 2023-02-04 | 1680 | ['Kategori:1680'] | null |
== Begivenheter ==
Karl XI av Sverige innfører enevelde i Sverige, og reduserte adelens makt betraktelig
11 mennesker omkommer i et steinras i Høydalen på Skogsøya i Øksnes
== Dødsfall ==
17. april – Kateri Tekákwitha, saligkåret indianerkvinne | == Begivenheter == | 2,572 | 2,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neue_Nationalgalerie | 2023-02-04 | Neue Nationalgalerie | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:1968 i Tyskland', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1968', 'Kategori:Kunstmuseer i Tyskland', 'Kategori:Kunststubber', 'Kategori:Ludwig Mies van der Rohe', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Museer etablert i 1968', 'Kategori:Museer i Berlin', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Neue Nationalgalerie er et museum for klassisk moderne kunst i Berlin, med hovedvekt på første del av det 20. århundre. Museumsbygningen som er en del av kulturbyggkvarteret Kulturforum Berlin, er tegnet av Ludwig Mies van der Rohe.
| Neue Nationalgalerie er et museum for klassisk moderne kunst i Berlin, med hovedvekt på første del av det 20. århundre. Museumsbygningen som er en del av kulturbyggkvarteret Kulturforum Berlin, er tegnet av Ludwig Mies van der Rohe.
== Se også ==
Alte Nationalgalerie
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Neue Nationalgalerie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neue Nationalgalerie (Berlin) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Neue Nationalgalerie er et museum for klassisk moderne kunst i Berlin, med hovedvekt på første del av det 20. århundre. | 2,574 | 2,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_N%C3%A6ss | 2023-02-04 | Arne Næss | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-01', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 12. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Grønne tenkere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Miljøetikere', 'Kategori:Moralfilosofer', 'Kategori:Norsk sosiologforenings hederspris', 'Kategori:Norske filosofiprofessorer', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske miljøvernere', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Arne Dekke Eide Næss (født 27. januar 1912 i Oslo, død 12. januar 2009) var en norsk filosof, som gjennom sine lærebøker i logikk, metodelære og filosofihistorie bidro til å gi filosofien en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden. Han regnes som grunnleggeren av dypøkologien og den såkalte Oslo-skolen. Hans lære blir oftest omtalt som økosofi.
| Arne Dekke Eide Næss (født 27. januar 1912 i Oslo, død 12. januar 2009) var en norsk filosof, som gjennom sine lærebøker i logikk, metodelære og filosofihistorie bidro til å gi filosofien en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden. Han regnes som grunnleggeren av dypøkologien og den såkalte Oslo-skolen. Hans lære blir oftest omtalt som økosofi.
== Biografi ==
Arne Næss avla magistergrad i filosofi, som den yngste noensinne, i 1933, og ble dr.philos. i 1936 med avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten (Erkjennelse og vitenskapelig adferd). Ved ansettelsen som professor var han 27 år gammel. Næss var professor ved Universitetet i Oslo i perioden 1939–1970.
Næss var også kjent som fjellklatrer, og innførte bolteteknikken i Norge. Han stod i spissen for klatreekspedisjoner til Tirich Mir i Pakistan i 1950 og 1964. Næss var også en ivrig bokser helt til slutten av livet.
Dypøkologiens far og grunnlegger ble i 1997 utnevnt til æresmedlem i Miljøpartiet De Grønne, et parti han med sin økosofi og sine åtte dypøkologiske punkter har vært med å forme, ikke bare i Norge, men i land så fjerne som Vanuatu, Tasmania, Taiwan og Chile, for å nevne noen. Arne Næss har innehatt sisteplassen («æresplassen») på partiets Oslo-valgliste til kommunevalg og stortingsvalg i alle år siden partiets grunnleggelse i 1987.
I sin senere tid var han opptatt av å formidle sin filosofi til folket, blant annet i flere bokutgivelser med Inga Bostad.
I 2002 ble Næss tildelt Nordisk råds natur- og miljøpris og i 2004 fikk han Årets Peer Gynt. I 2005 ble han utnevnt til Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for samfunnsnyttig innsats.
== Filosofi ==
Som filosof hørte Næss hjemme i den nypositivistiske tradisjon, som dens talsmann og dens kritiker. Nypositivismen – eller den logiske empirisme – ble først utformet som teoretisk program i mellomkrigstiden av den såkalte «Wienerkretsen», som Næss hadde kontakt med under oppholdet i Wien i midten av 1930-årene. I hans variant fikk nypositivismen dels en vitenskapsfilosofisk og dels en språkfilosofisk utforming.
I doktoravhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten gir Næss en teoretisk begrunnelse for den positivistiske grunntanke om at det kun eksisterer én form for erkjennelse av virkeligheten, nemlig den vitenskapelige, og at det kun finnes én form for vitenskapelighet, nemlig den naturvitenskapelige. All annen form for erkjennelse – tradisjonell filosofi, kunst, religion – forkastes som «metafysikk». I senere skrifter, blant annet Notes on the Foundation of Psychology as a Science (Bemerkninger om psykologien som vitenskap, fra 1948), utdyper Næss denne posisjonen.
Siden 1960-tallet ble han imidlertid mer og mer opptatt av de problematiske sider ved det positivistiske program om «enhetsvitenskap», og i «Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise» (Pluralistiske og possibilistiske trekk ved den vitenskapelige virksomhet, fra 1972) erstattes positivisme med pluralisme. Parolen er ikke lenger «enhetsvitenskap», men «teorimangfold»: Til enhver tid kan og bør det være en rekke konkurrerende og innbyrdes uforenlige vitenskapelige teorier, som alle kan sies å være i overensstemmelse med «virkeligheten». Mens Næss tidligere anså den «objektive», positivistiske vitenskap som et viktig redskap mot utbredelsen av en totalitær politikk, som tenkte med blodet, er denne vitenskap nå blitt en del av den herskende ideologi.
Næss’ språkfilosofi – «den empiriske semantikk» – ble lansert i 1938 i undersøkelsen «Truth as Conceived by those who are not Professional Philosophers». Dette var et forsøk på å løse det tradisjonelle filosofiske problem om sannhet ved å undersøke hva folk oppfatter med ordet sannhet. Det språkfilosofiske hovedverk er: Tolkning og presisering (1953), hvis tolknings- og presiseringslære i den populariserte utgaven En del elementære logiske emner i en årrekke var obligatorisk stoff for studenter ved de forberedende prøver i filosofi (senere Examen philosophicum) ved norske universiteter. Næss' empiriske semantikk har dermed hatt stor innflytelse på det intellektuelle tankesett i norsk etterkrigstid.
Næss spilte en avgjørende rolle i etableringen av den nye samfunnsforskningen i Norge etter andre verdenskrig. Blant annet ledet han UNESCO-prosjektet Democracy, Ideology and Objectivity i 1956 og startet og redigerte Inquiry i 1958 – et tverrfaglig tidsskrift for filosofi og samfunnsteori.
Næss markerte seg ved forskjellige anledninger med radikale politiske standpunkter. I 1952 utga han sammen med blant annet Vilhelm Aubert, Harald Ofstad og Arild Haaland Tenk en gang til, et pasifistisk innlegg mot antikommunisme og kaldkrigspropaganda. Han skrev analyser av Gandhis ikke-voldsfilosofi, og siden 1970-årene engasjerte han seg i miljøbevegelsen og organisasjonen Framtiden i våre hender. I denne sammenheng hører hans bok Økologi, samfunn og livsstil (1976) hjemme.
== Arne Næss’ normer for saklig diskusjon ==
Arne Næss' seks normer for saklig meningsutveksling har i en årrekke inngått i undervisningen til examen philosophicum og examen facultatum ved norske universiteter.
Unngå tendensiøst utenomsnakkEksempler: Personkarakteristikker, påstander om motpartens motiver, årsaksforklaringer til argument.
Unngå tendensiøse gjengivelserGjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål.
Unngå tendensiøs flertydighetFlertydigheten gjør at argumentet kan tilpasses kritikken.
Unngå tendensiøs bruk av stråmennDette vil si å tillegge motstanders standpunkt et innhold han ikke står inne for.
Unngå tendensiøse originalfremstillingerInformasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon.
Unngå tendensiøse tilberedelser av innleggEksempler: ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.
== Personlig ==
Han var sønn til Christine Dekke (1873–1963) og bankmannen Ragnar Eide Næss (1867–1913). Skipsrederen Erling Dekke Næss (1901–93) var blant hans søsken. Arne Næss var gift tre ganger, 1) 1936–47 med psykolog Else Marie Hertzberg (1911–1987), 2) 1955–79 med psykolog Siri Blom (1927), og 3) i 1990 med filolog Kit-Fai Tsu (1950). Med Else Hertzberg fikk han to sønner, Ragnar Hertzberg Næss (1942), og Arild Hertzberg Næss (1945–1973). Med Siri Næss fikk han en datter, Lotte Næss (1956). Han var dessuten onkel til finansmannen Arne Næss jr.
== Død ==
Arne Næss døde 12. januar 2009 etter mange dager i søvn. Den 20. januar 2009 ble han bisatt fra Ris kirke. I bisettelsen kom blant annet daværende statsminister Jens Stoltenberg, Tora Aasland og kronprins Haakon.
== Verker ==
Livsviktig (2006)
The Selected Works of Arne Naess, Volumes 1-10 (2005)
Livsfilosofi: Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998)
Life's philosophy: reason and feeling in a deeper world (2002)
Inn i filosofi (2002)
Mental Håndbak: a series of conversations with Norwegian children between the ages of 7-17 (2002)
Opp stupet til Østtoppen av Tirich Mir (1964)
Filosofihistorie (2001)
Gandhi, Natur och Kultur (2000)
Livsfilosofi, Natur och Kultur (2000)
Det Frie Mennesket – en innføring i Spinozas filosofi (1999)
Hallingskarvet: Det gode, lange livs far (1995)
Hvilken verden er den virkelige? (1969)
Økologi, samfunn og livsstil (1974)
Freedom, Emotion and Self-subsistence (1975)
Gandhi and Group Conflict (1974)
The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise (1972)
Scepticism (1969)
Interpretation and Preciseness (1953)
Four modern philosophers (1968, norsk og engelsk)
Communication and Argument (1966)
Symbolic Logic (1961, norsk)
Democracy, Ideology and Objectivity (1956)
Truth as conceived by those who are not professional philosophers (1938)
Arne Naess' publications from 1936-1970
Arne Naess' publications from 1974-1985
Arne Naess' publications from 1986-1989
Arne Næss' Publications from 1990-Se også Svein Sundbø: Arne Næss: en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1936-2007
== Referanser ==
== Litteratur ==
Truls Gjefsen: Arne Næss: et liv 2011 ISBN 978-82-02-31655-6
Svein Sundbø: Arne Næss – en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1936-2007. – Oslo: Nasjonalibibliotekets bibliografier, nr. 10 2007. – 253 s. Bibliografien inneholder også et omfattende biografisk forord.
== Eksterne lenker ==
(en) Arne Næss – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arne Næss på Internet Movie Database
(en) Arne Næss hos The Movie Database
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Arne Næss, bøker om Arne Næss
(no) Publikasjoner av Arne Næss i BIBSYS
(no) Arne Næss i NRK Forfatter
(no) Petter Mejlænders intervju med Næss fra magasinet Ute, august 2008 | Arne Dekke Eide Næss (født 27. januar 1912 i Oslo, død 12. | 2,575 | 2,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Stalin | 2023-02-04 | Josef Stalin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Ateismeforkjempere', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 5. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Gammelbolsjeviker', 'Kategori:Georgiere', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shida Kartli', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Sovjetledere', 'Kategori:Stalinister'] | Josef (Iosif) Vissarionovitsj Stalin (født 1879 i Georgia, død 1953 utenfor Moskva) var Sovjetunionens leder fra 1924 til 1953.
Stalins styre var preget av sterk personkult, ekstrem maktkonsentrasjon, og lite omtanke for de hardere konsekvenser av hans politikk. Stalin forsøkte å undertrykke enhver opposisjon gjennom et byråkratisk og vilkårlig terrormaskineri. Overslagene over antall mennesker som mistet livet som følge av tiltak gjennomført under Stalins lederskap er svært varierende, men det antas å dreie seg om millioner over en 23-årsperiode.Nikita Khrusjtsjov, som kom til makten etter Stalin, fordømte både undertrykkelsene og personkulten i 1956 og igangsatte en avstaliniseringsprosess, men historikere har vist at Khrusjtsjov selv var en av Stalins verste og ivrigste mordere.Stalin ble generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet i 1922, og bygde opp sin innflytelse med dette som grunnlag. Under maktkampen etter Vladimir Lenins død klarte Stalin å tilsidesette sin rival Leon Trotskij. I 1930-årene iverksatte han omfattende utrenskninger, som toppet seg i 1937. Ettersom mange bønder motsatte seg tvangskollektiviseringen av landbruket, satte Stalins regime inn brutale maktmidler mot «kulakkene», og sultet millioner til døde. I hungersnøden i 1932–1933 mistet omtrent seks millioner mennesker livet.
Stalin anses for å ha vært den viktigste enkeltperson for utformingen av sovjetregimet til 1991, skjønt mange maoister, anti-revisjonister og andre anser at den sanne sovjetsosialistiske ånd ble forrådt like etter Stalins egen død. Stalins styresett basert på marxist-leninismen blir ofte karakterisert som et distinkt styresett (stalinisme) og anses som en totalitær ideologi.
Stalin erstattet Lenins nye økonomiske politikk (NEP) med femårsplaner i 1928, omtrent samtidig som han begynte å drive igjennom kollektiviseringen av landsbruket. Et mål var å omdanne Sovjetunionen fra et i hovedsak bondesamfunn til en moderne industristat og en geopolitisk supermakt. Etter annen verdenskrig klarte Sovjetunionen raskt å nå dette mål, og i omtrent fire årtier etter hans død beholdt landet sin stilling som den ene av verdens to supermakter. Som følge av den andre verdenskrig klarte Stalin også å underlegge seg det meste av Øst-Europa og deler av Sentral-Europa, der sovjetlojale kommunistiske ledere ble innsatt.
| Josef (Iosif) Vissarionovitsj Stalin (født 1879 i Georgia, død 1953 utenfor Moskva) var Sovjetunionens leder fra 1924 til 1953.
Stalins styre var preget av sterk personkult, ekstrem maktkonsentrasjon, og lite omtanke for de hardere konsekvenser av hans politikk. Stalin forsøkte å undertrykke enhver opposisjon gjennom et byråkratisk og vilkårlig terrormaskineri. Overslagene over antall mennesker som mistet livet som følge av tiltak gjennomført under Stalins lederskap er svært varierende, men det antas å dreie seg om millioner over en 23-årsperiode.Nikita Khrusjtsjov, som kom til makten etter Stalin, fordømte både undertrykkelsene og personkulten i 1956 og igangsatte en avstaliniseringsprosess, men historikere har vist at Khrusjtsjov selv var en av Stalins verste og ivrigste mordere.Stalin ble generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet i 1922, og bygde opp sin innflytelse med dette som grunnlag. Under maktkampen etter Vladimir Lenins død klarte Stalin å tilsidesette sin rival Leon Trotskij. I 1930-årene iverksatte han omfattende utrenskninger, som toppet seg i 1937. Ettersom mange bønder motsatte seg tvangskollektiviseringen av landbruket, satte Stalins regime inn brutale maktmidler mot «kulakkene», og sultet millioner til døde. I hungersnøden i 1932–1933 mistet omtrent seks millioner mennesker livet.
Stalin anses for å ha vært den viktigste enkeltperson for utformingen av sovjetregimet til 1991, skjønt mange maoister, anti-revisjonister og andre anser at den sanne sovjetsosialistiske ånd ble forrådt like etter Stalins egen død. Stalins styresett basert på marxist-leninismen blir ofte karakterisert som et distinkt styresett (stalinisme) og anses som en totalitær ideologi.
Stalin erstattet Lenins nye økonomiske politikk (NEP) med femårsplaner i 1928, omtrent samtidig som han begynte å drive igjennom kollektiviseringen av landsbruket. Et mål var å omdanne Sovjetunionen fra et i hovedsak bondesamfunn til en moderne industristat og en geopolitisk supermakt. Etter annen verdenskrig klarte Sovjetunionen raskt å nå dette mål, og i omtrent fire årtier etter hans død beholdt landet sin stilling som den ene av verdens to supermakter. Som følge av den andre verdenskrig klarte Stalin også å underlegge seg det meste av Øst-Europa og deler av Sentral-Europa, der sovjetlojale kommunistiske ledere ble innsatt.
== Navn ==
Stalin het opprinnelig Josef (Iosef) Vissarionovitsj Dzjugasjvili (russisk: Иосиф Виссарионович Джугашвили, georgisk: იოსებ ბესარიონის ძე ჯუღაშვილი Ioseb Besarionis Dze Jughashvili). Moren brukte kjælenavnet «Soso». Dzjugasjvili sluttet han å bruke i 1899 etter at han forlot presteseminaret Tblisi og ble involvert i undergrunnsaktiviteter: Han tok i bruk det georgiske kodenavnet «Koba». På den tiden var det vanlig at revolusjonære brukte kodenavn. Koba er navnet på en helt i en roman av Alexander Kazbegi (1848-1893). Koba var Robin Hood-aktig figur som kjempet mot russisk overherredømme og utbytting av Georgia. Han signerte med «Koba» fra 1906. Da han i 1905 reiste til Finland for å møte Lenin brukte han det vanlige navnet «Ivanovitsj». Suffikset «-vili» eller «-sjvili» er typisk for georgiske patronym. I 1907 signerte han avisartikler i Baku med «K. Kato». Tidlig på 1900-tallet brukte han også det georgiske navnet «Besosjvili». Da han var i St. Petersburg i 1911 brukte han navnet «Tsjitsjikov», trolig lånt fra Gogols roman Døde sjeler. I 1912 kvittet han seg helt med «Dzjugasjvili» fordi det var åpenbart georgisk eller kanskje fordi hans bolsjevikkamerater, som Lenin, hadde problemer å med å huske det. Lenin fortsatte å kalle ham «Koba Ivanovitsj» til 1912 trolig fordi «Dzjugasjvili» var vanskelig å huske og uttale. Han kvittet seg også med «Koba» og tok det russiske navnet Stalin som betyr «av stål» eller «stålmann». Noen av hans nærmeste fortsatte å bruke «Koba» til 1930-tallet.Navnet «Stalin» brukte han første gang i desember 1912 da han signert en artikkel i avisen Pravda i St. Petersburg med «K. Stalin». Han tok navnet etter mønster av «Lenin» og han eksperimenterte i årene før med navnene «Stefin», «Salin» og «Solin» før han landet på «Stalin». En hypotese, lansert av Stalin-forskeren Robert C. Tucker, er at han med dette viste at han var en lojal disippel av Lenin. Hans navn skrives på russisk: Иосиф Виссарионович Сталин og georgisk: იოსებ სტალინი Iosseb Stalini.
== Unge år ==
=== Barndom og familiebakgrunn ===
Josef Dzjugasjvili ble født 6. desemberjul./ 18. desember 1878greg. i Gori i Georgia i Kaukasus i 1878 som sønn av den en gang livegne skomakeren Vissarion Dzjugasjvili (Beso) og vaskekona Jekaterina Dzjugasjvili («Keke» eller «Katinka», 1858-1937), født Geladze i landsbyen Gambareuelli. Hun var datter av en livegen, var analfabet og dypt religiøs. Moren var bare 15 år gammel da hun ble gift med Vissarion og 20 år gammel da Josef ble født. Livegenskapet i Georgia ble opphevet 1864-1869. Vissarion forlot landsbyen Didi-Lilo etter han ble en fri mann. På den tiden var etniske georgiere enten godseiere eller livegne, mens borgerskapet i byene var etniske russere, armenere eller jøder. Josef var den eneste ledende kommunistiske pionér i Russland som kom fra enkle kår. Hans tre eldre søsken døde som spedbarn, slik at gutten vokste opp som enebarn. Josef fikk kjælenavnet «Sosso» eller «Soselo» på georgisk. Den lille familien var relativt fattige og bodde i et lite hus med bare ett rom på 15 m2 og kjøkken. Moren vasket for de mer velstående i byen og skaffet seg en symaskin slik at hun tok på seg oppdrag med sying. Hans fødested Gori var del av Det russiske riket.
Etter at Josef Stalin kom til makten ga han visekongens palass i Tbilisi til moren. Hun nøyde seg med et lite rom i det store bygget og levde der enkelt uten å kreve noe av sønnen, hun avslo tilbudet om å komme til Moskva. Han sørget for at hun hadde alt hun trengte. Stalin var ukjente grunner ikke tilstede i morens begravelse som ble organisert av Lavrentij Berija (georgier som Stalin).Foreldrene snakket bare georgisk og Josef lærte russisk først under utdannelsen. Russifiseringspolitikken innebar at georgisk, armensk og tyrkisk ikke ble akseptert på skolen, noe som skapt misnøye og opptøyer i Georgia. Selv som voksen snakket han russisk med en viss georgisk aksent. Familienavnet Dzjugasjvili viser at faren var av delvis jødisk opphav, noe Stalin selv verken bekreftet eller benektet. Familien tilhørte den georgisk-orotdokse kirke. Faren var drikkfeldig og stjal ofte morens penger for å kjøpe brennevin. Faren forlot sitt lille skomakerverksted for å arbeid på en skofabrikk i Tbilisi og døde der i 1890. Stalin hadde bare et vagt minne om faren. Tblisi var på den tiden sentrum for industrialisering i Kaukasus som ellers var preget av tradisjonelle stammesamfunn.Han var noe syk som barn. Omkring syv år gammel fikk han kopper og ansiktet forble arret. En gang som guttunge hadde han en verkebyll (sepsis) i venstre arm og dette førte til at albuen ble noe stiv og han ble derfor kjent uskikket til militærtjeneste. I 10-12 årsalderen hadde han blitt en frisk og sterk. Han var kraftig bygd, men ikke særlig høy (163 cm som voksen). Føttene var delvis deformert. Josef var kjent for sine gode tenorstemme og sang ofte solo ved større arrangement på skolen og i kirken. Det karakteristiske fyldige, mørke håret hadde han også som barn. På grunn av sitt mørke utseende ble han omtalt som asiatisk eller semittisk, og Nikolaj Bukharin kalte Stalin for Djengis Khan.Etter at han ble løst fra livegenskapet startet faren en skoforretning, men den gikk konkurs etter kort tid. Da ble han nødt til å ta arbeid i en skofabrikk i Tbilisi. En av Josefs ungdomsvenner, den senere mensjeviken Iosib Iremasjvili, skrev senere:
«Denne ufortjente og skrekkelige pryl gjorde gutten like hard og følelsesløs som faren».
Iremasjvili mente julingen utløste et hat mot alle øvrighetspersoner, fordi ethvert menneske som hadde mer makt enn ham selv minnet ham om faren. Iremasjvili skrev den første utgitte biografien om den unge Josef Stalin, og beskrev hevnmotivet som helt sentralt: Hele resten av livet var Stalin besatt av å få hevn over folk han oppfattet som mektige eller viktige.
En av dem som Jekaterina vasket hos i Gori var en jødisk forretningsmann ved navn David Pismamedov. Pismamedov gav Josef penger og bøker, og oppmuntret ham. Mange tiår etter, i 1924, kom Pismamedov på besøk til Kreml for å se hvordan det var blitt med den gutten han hadde kalt Soso. Først ville de ikke slippe ham inn til generalsekretæren, men da Stalin fikk høre hvem som var kommet på besøk kom han personlig ut, omfavnet Pismamedov, og takket det Stalin omtalte som «bestefaren sin».
=== Skolegang i Gori ===
Da han var 10 år gammel besto han opptaksprøven til kirkens skole med glans. Gutten fikk også et lite månedlig beløp i økonomisk støtte. Han hadde en svært god hukommelse og ble raskt klassens beste elev. Fra 1887 gikk Josef Dzjugasjvili på skole i Gori. Det var en menighetsskole drevet av den ortodokse kirke; moren var meget religiøs og hadde et inderlig ønske om at sønnen skulle bli prest. Hans klasse var en svært blandet gruppe, med elever fra flere forskjellige språkgrupper. Men undervisningsspråket var russisk. De andre elevene var for det meste fra bedre stilte bakgrunner enn ham, og de kunne erte ham for hans sjuskete skoleuniform. Men Josef kunne snart overta lederrollen i klassen.
Selv om han senere i livet gjorde lite av sin georgiske bakgrunn, vet man at i ungdomsårene var svært betatt av fortellinger fra georgisk folkeliv. En av disse fortellingene handlet om fjellkaren Koba, som hadde kjempet for landets selvstendighet. Han beundret ham så sterkt at han fikk sine klassekamerater til å kalle seg Koba. For å kompensere for sin beskjedne bakgrunn bestrebet han seg på å bli den beste i alt det han foretok seg. Han ble dermed raskt lagt merkt til for sin årvåkne intelligens, og i 1894 ble han uteksaminert fra skolen som årsklassens beste student. Han ble anbefalt opptatt ved presteseminaret i Tbilisi.
=== Radikalisering på presteseminaret i Tbilisi ===
Avsluttende eksamen i Gori tok han med utmerkelse og han ble tatt opp ved presteseminaret i Tbilisi. Seminaret hadde undervisning på universitetsnivå og var den eneste universitetsutdanningen i Georgia og den lokale intelligensen hadde stort sett bakgrunn fra seminaret. Josef Dzjugasjvili begynte på det russisk-ortodokse presteseminar i Tbilisi i 1894. Seminaret ble drevet av munker. En av hans medstudenter der beskrev livet på seminaret som trist og ensformig der de var innsperret i en mellomting mellom kloster og kaserne. Tsarens inspektører hindret dem i å lese georgiske bøker og aviser for holde sosialistiske eller nasjonalistiske ideer i sjakk. Ett år før Dzjugasjvili kom til seminaret ble 87 studenter utvist etter å streiket med krav blant annet om undervisning i georgisk litteratur. Selv om hans mor ville at han skulle bli prest (et håp hun holdt ved live også etter at han ble Sovjetunionens leder), var det ikke noe personlig prestekall som hadde bragt ham til seminaret. Undervisningsinstitusjonen var en av de få tilgjengelige i Georgia på denne tiden, siden man i det russiske keiserriket på 1800-tallet måtte reise til Moskva eller St. Petersburg for å studere ved et universitet. Moren hadde ikke råd til å holde sønnen ved seminaret og skolestyreren og sognepresten i Gori skaffet et stipend til den begavede gutten.Seminaret var en religiøs institusjon, men avgrenset ikke sin læreplan til teologi. Det tiltrakk seg overklassegeorgiere fra hele området, og mange av dem var åpent ute etter noe annet enn presteutdannelse. Lærekreftene og ledelsen bestod av relativt strikte russisk-ortodokse prester, mens store deler av studentmassen var sekulært sinnede og ofte radikale ungdommer. Noen år før Josef Dzjugasjvili begynte der hadde det vært et antall voldelige utskeielser. Studentene hadde streiket, og en rektor var blitt drept. Men de fem årene Dzjugasjvili studerte der var relativt rolige. Skjønt under overflaten boblet det med radikale idéer. I oktober 1895 publiserte Dzjugasjvili sitt første dikt i det georgiske tidsskriftet Iberya under pseudonymet Soselo, trolig for å holde identiteten skjult for skoleledelsen.På seminaret var Dzjugasjvili en ledende debattant som var kunnskapsrik, polemisk og standhaftig, men han tålte lite å bli overskygget av andre. Han ble hissig og furten ved nederlag i debatter og hevnet seg med sladder og baktalelser. Han beskrives som en vanskelig kamerat i skoledagene.
Da Josef Dzjugasjvili i en alder av 15 år avsluttet sitt annet studieår ved seminaret, kom han i kontakt med de hemmelige marxistiske kretsene i seminarmiljøet. Han oppsøkte bokhandelen til en viss Tsjsjeidse, der unge radikale fikk tak i venstreorienterte verk. Det finnes en nedtegnelse fra seminarets stedfortredende oppasser fra 1897 der det fremgår at han flere ganger hadde grepet Dzjugasjvili med forbudte bøker: Charles Jean Marie Letourneaus Folkenes litterære utvikling, Sjøens arbeidere, og Victor Hugos 1793 og Havets slaver. Han leste også Balzac og Marx. Han leste blant annet Vanity Fair av William Makepeace Thackeray i russisk oversettelse. I alt ble han tatt på fersk gjerning med slikt 13 ganger.
Dzjugasjvili sluttet seg i 1898 til den førte georgiske sosialdemokratiske organisasjon. Han var da 18 år. Organisasjonen ble kalt Messame-Dassi-gruppen («Den tredje gruppen»), og ble ledet av Noe Sjordania (også omtalt som Noah Jordania), Nikolai Semjonovitsj Tsjsjeidse og G. Zereteli. Senere ble disse lederne mensjeviker.Josef Dzjugasjvili begynte på denne tiden å agitere for marxismen. I 1898 ledet han en studiesirkel for arbeidere. På denne tiden studerte han også Georgij Valentinovitsj Plekhanovs verker og de første av Lenins skrifter. I 1898 trådte han offisielt inn i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti.
Denne virksomheten gikk hånd i hånd med at han fullstendig tapte interessen for prestestudiene. Sjordania hadde forsøkt å få ham til å stå løpet ut og fullføre utdannelsen, men forgjeves. I slutten av mai 1898 ble han utvist fra presteskolen, rett før han ville ha fullført sin utdannelse, fordi han forsømte å dukke opp til sine eksamener i vårsemesteret. Selv hevdet han senere å ha blitt kastet ut fordi han drev marxisitisk propaganda. Da han forlot seminaret var hans sosialistiske ideer vage og lite utviklet.Selv om han vendte ryggen til sin kirkelige formasjon og utdannelse, var det noen trekk ved den som ble hengende ved ham: Det kan tenkes at hans glede over storslagne oppvisninger var en gjenklang av hans befatning med liturgi, og det hevdes også at hans metodiske, logiske intellekt var formet av den metodikk som ble benyttet i den teologiske undervisningen der.
=== Etter utvisningen fra presteseminaret ===
De første årene etter seminaret var vesentlige i hans politiske utvikling. Etter seminaret arbeidet han et par år som kontorist ved observatoriet i Tbilisi. Han forlot stillingen som kontorist i mai 1901, da han var nær ved å bli arrestert på grunn av sitt arbeid i den politiske undergrunn. Han arbeidet som propagandist for det sosialdemokratiske arbeiderparti, og organiserte under dekknavnet Koba blant annet streiker og demonstrasjoner blant jernbanearbeiderne. I 1901 ble hans første artikler trykket i undergrunnstidsskriftet Brdzola («Kampen»), som ble utgitt i Baku.
Høsten 1901 ble Dzjugasjvili sendt av den sosialdemokratiske komite i Tbilisi til Batumi for å drive propaganda blant arbeiderne. Batumi hadde vokst raskt som industriby særlig på grunn av Rotschild-konsernets oljevirksomhet der. Han brukte dekknavnet Koba på denne tiden. Han ble 18. april 1902 arrestert for første gang, fordi han hadde ansporet til en arbeiderdemonstrasjon i den georgiske byen Batumi. Politiet hadde ikke særlige beviser mot ham og han ble derfor «administrativt» deportert til Sibir i november 1903 med varighet på 3 år. Dzjugasjvili skulle sendes til landsbyen Novaja Ude i Irkutsk-provinsen øst i Sibir. Reisen tok en måned og straks etter ankomst klart han med undergrunnsbevegelsens bistand å flykte i forbindelse med uroen før krigen mot Japan. Han var tilbake i Tbilisi tidlig i februar 1904 etter krevende reise gjennom kulden i Sibir. Rett før han kom tilbake til Tbilisi var Lev Kamenjev på besøk i byen og Kamenjev kom tilbake sommeren 1904. Han satt fengslet flere måneder i Baku i 1908 sammen med Serge Ordjonikidze. Mellom 1907 og 1917 tilbragte han syv år i fengsel, i forvising i Sibir eller på flukt.I 1904 giftet han seg med Jekaterina Svanidse. Hun døde i 1907 av tuberkulose, noe som synes å ha gått hardt inn på ham. De hadde en sønn sammen.
=== Lenin og bolsjevismen ===
Noen måneder etter flukten i 1904 bestemt han seg for å støtte Lenin og mot slutten av 1904 agiterte han ivrig for bolsjevismen. Senere hevdet hans offisielle biografer at han hadde sluttet opp om Lenin før deportasjonen i 1903, mens andre (blant andre Trotskij) påsto at han var mensjevik. Trolig hadde han ikke sluttet seg til noen av gruppene før senere. Mens han satt fengslet eller var forvist, var det sosialdemokratiske parti blitt splittet i to fløyer som følge av partikonferansen i London i 1903. De to fløyene fikk betegnelsen mensjevikene og bolsjevikene, de sistnevnte anført av Vladimir Lenin. Han ble en tilhenger av Lenins doktrine om et sterkt sentralistisk parti ledet av profesjonelle revolusjonære.I 1905 møtte han for første gang Lenin, under den allrussiske bolsjevikkonferansen i Tammerfors som da var innenfor det russiske imperiet. Dette var første gang han besøkte den europeiske delen av Russland. Han spilte ikke noen viktig rolle under konferansen hvor han brukte dekknavnet Ivanovitsj. Han innledet ikke vennskap med Lenin, men ble kjent med flere person som ble av betydning senere blant andre Losovski og Borodin. Stalin hadde vært mot deltakelse i demokratiske valg til Dumaen og han ble forbauset da Lenin i Tammerfors gikk inn for deltakelse i valg. I denne førrevolusjonære tiden markerte ikke Dzjugasjvili seg som teoretiker, men som en dyktig organisator. Etter 1905-revolusjonen ble han en av anførerne av «kampkvadronene» som blant annet ranet banker for å finansiere bolsjevikpartiets virksomhet. Det mest berømte av hans bankran ble gjennomført 13. juni 1907 i den russiske riksbanks filial i Tbilisi. Stalin planla ranet ved at han i flere måneder hadde bearbeidet to av bankens ansatte og fikk en dag tips om at en stor pengetransport var på vei. Mannen på innsiden skal ha vært samarbeidsvillig fordi han beundret Stalins lyrikk. Stalins gjeng gjennomførte ranet med bomber og skytevåpen, Stalin holdt seg trolig i bakgrunnen under operasjonen. Ranet vakte stor oppsikt og ble slått opp i britiske og franske aviser. Ingen av ranerne ble tatt og Okhrana visste ikke hvilken organisasjon ranerne tilhørte. Okhranas arkiver viser at omkring 40 personer ble drept, avisene var sensurert og rapporterte ikke slike detaljer.. Byttet var på minst 250 000 rubler. Utbyttet fra ranet ble brukt til å finansiere Lenins arbeid. Stalin hadde talent for organisering av attentat og ran, som han gjennomførte med vekt på detaljer og hemmelighold, og han ble bolsjevikenes viktigste inntektskilde.
=== Arrestasjoner og forvisninger til Sibir ===
I mars 1908 ble han arrestert og ble i september dømt til 2 år i Sibir, han rømte i juni 1909 og reiste tilbake til Baku. I mars 1910 ble han arrestert og flyktet fra Sibir i juli 1911. Han ble anholdt på nytt i september 1911 noe som hindret ham i å delta på bolsjevikenes konferanse i Praha 5. januar 1912. I mai 1912 kom han tilbake til St. Petersburg. I juli 1912 ble han sendt til Vest-Sibir og flyktet tilbake til St. Petersburg i september, en dag skal han ganske enkelt ha gått om bord på en elvedamper og tok toget videre til Tomsk der han skaffet seg dokumenter under navnet Stefan Papadopulos. I desember 1912 forlot han Russland for å delta på en partikonferanse i Galicia. Han kom tilbake til St Petersburg i februar 1913 og møtte Molotov (født Skrjabin) for første gang. (Molotov var Stalins nærmeste allierte fra tidlig 1920-tall og Stalins fortrukne etterfølger.)
I mars 1913 ble han arrestert og dømt til fire år i Nord-Sibir. Reisen til Kostino i Nord-Sibir varte fra april til juni. Fra Kostino, hvor de antatt farligste fangene ble holdt, sendte han brev med planer for partiets videre kamp. Et av brevene ble oppdaget og han ble sendt lengre nord til et øde sted sammen med Jakov Sverdlov. Fra dette stedet var det vanskelig å flykte blant annet fordi dokumentene ble kontrollert ustanselig. Midt under første verdenskrig hadde tsaren stadig behov for flere soldater og Stalin ble vurdert til militærtjeneste og avvist som uskikket. Det er uklart om han ble avvist fordi han var bolsjevik eller fordi han var føttene og en arm var misdannet. Han klarte mot slutten av krigen å skaffe seg dokumenter under navnet Pjotr Galkin og gikk i dekning under de tiltagende kaotiske forholdene i landet. Etter Februarrevolusjonen i 1917 utstedte Den russiske provisoriske regjering amnesti for alle politiske fanger. Han kunne da for første gang på 18 år reise til St. Petersburg under eget navn.Hans praktiske erfaring som organisator i undergrunnen gjorde at han ble en nyttig person for Lenins bolsjeviker, og i januar 1912 ble han medlem av partiets sentralkomité. Dette ble et gjennombrudd i den politiske karrieren hans, og han ble nå en av de tolv i partiledelsen. I desember 1912 brukte han for første gang pseudonymet Stalin («Stålmannen»), i en artikkel han skrev for bolsjevikenes avis Pravda.For å kunne pleie kontakten med Lenin, som da oppholdt seg i landflyktighet i Sveits, og for å unnslippe tsarens politi, flyktet han i desember 1912 til Østerrike-Ungarn. Der tilbragte han noen måneder i Kraków og Wien. Våren 1913 kom han tilbake til Russland.
Kort etter han var kommet til St. Petersburg ble han den 7. mars 1913 arrestert på nytt. Fra 1913 til 1917 var han igjen forvist til indre eksil i Sibir.
For de mange vellykkede fluktene er det blitt fremsatt en rekke teorier.
En mulig grunn kan være dårlig organisering av de tsaristiske politistyrker. Forfølgelsen av revolusjonære var nokså halvhjertet. For de bolsjevikene som valgte å flykte fra sitt indre eksil, var det for eksempel ikke forbundet med særlig risiko å benytte vanlige kommunikasjonsmidler. De revolusjonære som ble arrestert, lot seg uten motstand føre til forvisningsstedet, og dagen etter kunne de legge ut på hjemreisen. Dersom de ble borte lenge, var det gjerne selvvalgt: Man hadde fri kost og losji på forvisningsstedet, og fikk til og med romslig med lommepenger. Dersom en revolusjonær var i pengeknipe, var det rett og slett fristende å la seg arrestere.
Noen historikere har hevdet at Stalin på denne tiden var en tsaristisk spion og infiltrator, men det finnes ingen pålitelige dokumenter som gjør dette troverdig.
Stalins siste og mer langvarige forvisningsopphold må også ses i sammenheng med første verdenskrig. Han fryktet at han ved neste arrestasjon kunne bli innrullert i den russiske hær og sendt til fronten.
== Annet ekteskap og barn ==
Enkemannen Josef Stalin giftet seg på nytt i 1919, med georgiske Nadjesjda Sergejevna Allilujeva. Hun var 17 år gammel og mer enn 20 år yngre enn Stalin. Svigerfaren var Stalins gamle georgiske venn Sergej Allilujev. Den menneskelige kontakt mellom de to sviktet i begynnelsen av 1930-årene på grunn av forholdene i Sovjetunionen. Nadjesjda Allilujeva tok sitt eget liv i november 1932 etter en høylytt krangel med Stalin. Det gikk rykter om at dødsårsaken var blindtarmbetennelse eller bilulykke, mens Stalin selv hevdet hun hadde vært syk og gått ut for tidlig.Da sønnen Jakub (kalt Jasja) ble tatt til fange av tyskerne i 1941, avslo Stalin tyskernes tilbud om å utveksle ham med den tyske feltmarskalken Friedrich Paulus: «Dere har i deres hender ikke bare min sønn Jakub, men millioner av mine sønner. Enten så frigjør dere alle sammen eller så må han lide samme skjebne som dem.», skal han ha sagt. Han mente også at det ville være uheldig på sovjetisk kampmoral fordi den sovjetiske soldatlov sa at man ikke skulle overgi seg. Det antas at Jakub begikk selvmord i 1943 ved å kaste seg mot et elektrisk gjerde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg.Stalin fikk i 1921 sønnen Vassily, som senere ble generalløytnant, og i 1926 datteren Svetlana. Hun hoppet av til USA i 1967 via India, returnerte i 1984 til Sovjetunionen men reiste tilbake til USA året etter.
== Revolusjon og borgerkrig ==
Under den første allrussiske sovjetkongress i juni 1917 ble Stalin valgt til medlem av sentraleksekutivkomiteen. Til å begynne med gikk han og andre bolsjeviker inn for samarbeid med Aleksandr Kerenskijs provisoriske regjering. Men da Lenin vendte tilbake fra sitt eksil og brennemerket enhver støtte til Kerenskij som forrædersk, slo Stalin om til Lenins linje. Han forsvarte Lenins tanker i bolsjevikenes store debatter i september og oktober. Han hadde svært lite å gjøre med forberedelsene og gjennomføringen av oktoberrevolusjonen. Det var snarere Leo Trotskij, sjefen for Petrograd-sovjetets militærkomite, som stod for det meste.I den provisoriske regjering som kom til makt den 7. november fikk Stalin som takk for sin lojalitet posten som minister for nasjonalitetsspørsmål. I dette vervet gikk han inn for et frivillig og ærefullt samvelde mellom Russland og alle landets nasjonale minoritetsfolk. Men dette samveldet ble likevel avgrenset ettersom alle medlemmer måtte bekjenne seg til sosialismen for å kunne være med.
Til å begynne med var den sovjetiske sentralregjering og dens nydannede røde armé svært svak. Sommeren 1918 hadde den bare kontroll over et område som tilsvarte det gamle moskovittiske storfyrstedømmet. Mange av de nasjonale minoriteter i det gamle tsarriket så seg nå i stand til å løsrive seg og erklære selvstendighet, uten å rådføre seg med sovjetregjeringen. Det mest kjente eksempel på det var Ukraina. De eneste minoritetsområdene som tilsluttet seg det sovjetiske samvelde var Tatarstan og Basjkortostan. Stalins oppgave i årene som fulgte bestod dermed i å vinne tilbake de områdene som var gått tapt. Etter at det hadde avtegnet seg at dette var situasjonen, forandret han drastisk sin holdning til minoritetsfolkene, og var villig til å bruke alle midler for å gjeninnlemme dem i det sovjetiske samvelde.
Etter utbruddet av borgerkrigen ble Stalin en av kommandørene i Trotskijs Røde Armé. I juli 1918 ble han sendt til Tsaritsyn som øverstkommanderende for sørfronten, for å sikre det eneste større korndyrkende området som var på sovjetiske hender. Han satte sin lit til den tidligere tsaristgeneralen Sytin, som også var blitt sendt til sørfronten av Trotskij, Men det varte ikke lenge – det utbrøt strid mellom de to. Likevel klarte man å forsvare byen mot general Krasnovs styrker. Derfor ble byen i 1925 omdøpt til Stalingrad.
I mars 1919 ble Stalin medlem av sovjetregjeringens nye indre direktorium. Her hadde han sine første heftige sammenstøt med hovedrivalen Trotskij. Trotskij innrullerte offiserer fra den tidligere tsarhæren i sin røde arme for å styrke den slik at den ble en slagkraftig styrke. Stalin var sterkt imot dette (særlig på grunn av general Sytin), men på grunn av Trotskijs seirer på slagmarken så han seg nødsaget til å tie om det.
På sørfronten konsentrerte Stalin seg nå om å gjeninnlemme de kaukasiske folkene i Sovjetunionen. I februar 1920 var alle de nordkaukasiske folkene på plass igjen. Det skjedde i noen tilfeller frivillig, ettersom nordkaukasierne hadde gjort oppgjør mot den kontrarevolusjonære hvite general Denikin. Men tsjetsjenerne gjorde igjen opprør mot sovjetmakten allerede i august, og Stalin måtte igjen forsøke å sikre samveldet. Han lovet da det følgende:
«Ethvert folk – tsjetsjenerne, ingusjeterne, osseterne, karbadinerne, balkarene, […] må ha sine egne sovjeter. […] Dersom det skulle vise seg at Sharialoven er nødvendig, da får man ha sharialoven. […] Dersom det skulle vise seg at tsjekaens organer […] ikke har forstand på å tilpasse seg befolkningens levevis og særegenheter, da er det klart at de nødvendige endringer må gjennomføres.»
(Folkekongressen for Terekområdet den 17. november 1920)Mot slutten av 1920 var hele Kaukasusområdet, med unntak av Georgia, sovjetisk territorium. Med hjelp av Grigorij Konstantinovitsj Ordsjonikidse, en partikamerat fra flere år tilbake, organiserte Stalin gjenerobringen av Georgia, som ble fullbragt i februar 1921.
== Maktkamp ==
Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i 1922. Lenin var mot slutten av sitt liv mange ganger uenig med Stalin, og mente at Stalin var for grov av type til å passe som generalsekretær.
Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen som fikk det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Lev Borissovitsj Kamenev og Grigorij Jevsejevitsj Sinovjev. Stalin hadde vært sammen med Kamenev under sitt indre eksil, Sinovjev var venner med de to og enig med dem i det meste. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Sinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om voldelig revolusjon for den borgerlige regjering. Men Stalin klarte å avverge det hele. Dessuten var de alle tre negativt innstilt til Leo Trotskij, som skulle bli Stalins hardeste motstander etter Lenins død.
Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle i sovjetisk politikk. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Sinovjev var fremfor alt virksom med sine taler, Kamenev ledet sentralkomiteens møter, og Stalin konsentrerte seg om å forme maktapparatet. Det ble han som valgte ut funksjonærer til sentrale og lokale stillinger.
Kritikken mot triumviratet kom også Lenin for øre. Lenin skrev to brev til partidagen (Lenins testamente), der han gikk inn for å avløse Stalin og se seg rundt etter en etterfølger som var mer tolerant, lojal og høflig. Han påpekte at Stalin hadde konsentrert «en enorm makt i sine hender», og at han hadde en grov framferd som var «utålelig i stillingen som generalsekretær». Han anbefalte partiet ikke bare å avløse Stalin, men også å utvide antall medlemmer i sentralkomitéen kraftig for å unngå at personkonflikten mellom Stalin og Lev Trotskij førte til splittelse av partiet.
Men de samme brevene viser også at han i det daværende politbyrå selv ikke så noen annen egnet arvtager. Og hva gjelder det rent politiske-ideologiske hadde Lenin ingen innvendinger mot Stalin.
Også andre forsøk på å demme opp for Stalin slo feil, som for eksempel de hemmelige samtaler i Kislovodsk mellom noen av sentralkomitemedlemmer. De mislyktes både på grunn av indre uenighet, andre partimedlemmers positive innstilling til Stalin, og Stalins egne manøvreringer. Gjennom sin nøkkelstilling som generalsekretær bygget Stalin seg opp makt gradvis ved å plassere sine menn i viktige stillinger i partiapparatet, for deretter å bruke dem i den interne organisasjonskampen. Denne maktkampen ble i første rekke utøvd gjennom å forsterke konflikter i partiet, ved vekselvis å alliere seg med høyre- og venstresiden i partiet for å få fjernet motstandere.
Etter Lenins død ble hans brev lest opp for utsendingene til den 14. partikongress. Men det var Sinovjev som stod for opplesningen, og Kamenev som fortolket (bort) Lenins anliggende.
I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde om å slippe frem de yngre generasjoner. Det gikk ikke bedre enn at Trotskij ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen.
Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Sinovjev kom i opposisjon til Stalin, som nå fant nye (midlertidige) støttespillere i Nikolaj Bukharin, Jan Rudsutak, Mikhail Vassiljevitsj Frunze og Feliks Dzerzjinskij. Kamenev og Sinovjev ble fjernet fra maktposisjonene sine i 1926, under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.
Det var på denne måten Stalin utmanøvrerte kritikere og konkurrenter: I første omgang ble de gjerne ekskludert eller votert ut for politiske avvik, og deretter fikk han dem fjernet med vold. Først allierte han seg med Bukharin og høyrefløyen, og fikk fjernet trotskistene (venstresiden) fra partiet. Kort tid senere gjorde Stalin venstresidens saker til sine egne, og fikk fjernet Bukharin og andre NEP-tilhengere fra partiledelsen, med begrunnelse «høyreavvik». Bukharin hadde opprinnelig formulert ideen om å «vokse inn i sosialismen», altså at ideen om å legge verdensrevolusjonen på is mens man bygget opp sosialismen internt i Sovjetunionen. Stalin tok denne ideen og gjorde den til sin egen, og ble kjent for «sosialisme i ett land»-slagordet. Stalin mente denne tanken bygget på Lenins ideer, og «sosialisme i ett land»-tanken ble dermed brukt til å diskreditere Trotskij og tilhengerne hans, som ønsket å eksportere revolusjonen til de industrialiserte landene.Fra 1927 var Stalin blitt uinnskrenket alenehersker i Sovjetunionen. Han var kommunistpartiets formann. På det statlige område nøyde han seg lenge med tittel som stedfortredende president, men i realiteten var han eneherskeren. Han tok omfattende forholdsregler mot attentater. Han fremskaffet dobbeltgjengere, og når han dro på sitt årlige besøk til sin mor i Georgia, skal fem identiske tog med fem Stalin-er ha kjørt fra Moskva langs fem ulike ruter – men så vidt vites, var aldri noen attentatmann på ferde.
== Industrialisering og kollektivisering ==
Etter å ha erobret makten, endret Stalin den økonomiske politikken. Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte NEP (Ny økonomisk politikk) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Tanken var å tillate privat virksomhet og markedsøkonomi inntil produktiviteten hadde økt nok til at det var økonomiske og sosiale forutsetninger for å etablere et sosialistisk samfunn der staten etterhvert forsvant. Lenin og de fleste andre bolsjevik-lederne så for seg NEP som en del av en langvarig prosess der man gradvis bygde sosialismen i det som var et underutviklet samfunn, både økonomisk og politisk.Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen på en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta en femårsplan for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning.
Som del av politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. De rikeste bøndene (som Stalin nedsettende kalte kulakkene) skulle henrettes eller deporteres.
Kollektiviseringen møtte stor motstand, som ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektivisering. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommissærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at kvoten på 44 prosent ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde minst seks millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Ifølge historikeren Alan Bullock var ikke kornhøsten verre enn i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløst håndhevede innkrevinger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.
== Utrenskinger ==
Stalin bygget gradvis opp en personkult rundt Lenin og seg selv som Lenins arvtaker. Drapet på Sergeij Mironovitsj Kirov, som gjaldt som Stalins «motspiller», gav påskuddet til de stalinistiske utrenskninger (russ.: «Tsjistka»). Hele 90 % av de partimedlemmer som hadde deltatt på partikongressen i 1934 (da det ble gjort forsøk på å begrense Stalins makt noe) ble rettsforfulgt ved de skueprosessene som er kjent som Moskva-prosessene. Der ble disse gamle bolsjevikiske revolusjonære beskyldt for forræderi, truet og tvunget til å tilstå falske beskyldninger, og deretter skutt og drept. Deretter fulgte massearrestasjoner, henrettelser og deportasjoner av partifunksjonærer, offiserer i Den røde armé, ledere i industrien, kulturpersonligheter og en rekke vanlige mennesker.
Stalin bestemte på egen hånd hvilke ministre og funksjonærer, eller hele byer, som ikke stod helhjertet nok bak hans politikk. Så overlot han til NKVDs daværende sjef Jezjov å gjennomføre de ønskede utrenskningstiltak. De var nesten alltid de samme: Arrestasjon, henrettelse.
Det rettslige grunnlag for forfølgelsene var den sovjetiske straffelovs § 58, hva den eksakte anklage enn måtte gå ut på («antisovjetisk virksomhet», «trotskisme», og så videre). Mellom september 1936 og desember 1938 ble anslagsvis 1,5 millioner mennesker henrettet, halvparten av dem i henhold til formell domfellelse. Jens Petter Nielsen oppgir anslaget 2-3 millioner døde under terroren på 1930-tallet. Det er noe omstridt blant historikerne om hvor meget utrenskningenes drivkraft var en rasjonell (skjønt kynisk) maktpolitikk, eller om den var et utslag av paranoide vrangforestillinger hos Stalin. Resultatet av utrenskningene var i alle fall at Stalin fra 1938 nøt uinnskrenket makt i landet.
Etter at tsjistkaen var over og Jesjkov ble erstattet av Lavrenti Berija, fortsatte likevel de vilkårlige arrestasjonene. Forskjellen bestod mest i at det var langt færre henrettelser. De arresterte ble i stedet som regel dømt til lange fengselsstraffer i tvangsarbeidsleirer. En lovendring i 1949 forlenget den vanlige strafferammen fra ti år til 25 år.
Under generalsekretær Gorbatsjovs styre på 80-tallet ble det satt tall på utrenskningene. Ifølge en pressemelding fra KGB ble 786 098 personer henrettet for «kontrarevolusjonær virksomhet eller kriminalitet mot staten» under Stalins styre. I tillegg omkom 1,7 millioner i Gulag-leire, eller som følge av hungersnød der lidelsene ble forsterket av Stalins politikk. Eksperter på russisk historie, som Jens Petter Nielsen og Åsmund Egge, anslår tallene til rundt 800 000 omkomne i Den store terroren og 6-7 millioner omkomne under hungersnøden.Den personkult som Stalin lot vokse frem, nådde stadig nye høyder. Det ytret seg også i kunst og litteratur, allesteds nærværende stalinstatuer og ofte enorme stalinbilder. I alle sovjetrepublikker ble byer omdøpt til Stalins by (dette skulle senere også skje i østblokklandene).
Stalins viktigste medarbeidere på denne tiden var Lavrenti Berija, Trofim Lysenko og Mikhail Kalinin.
== Andre verdenskrig ==
Stalins utenrikspolitikk hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen.
Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike. Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte. For Hitler var det vesentlig å hindre samtalene mellom Stalin og vestmaktene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt. Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt. Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.Stalin fornemmet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i sovjetisk og tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), samt sovjetisk kontroll over Bessarabia, Estland, Latvia og Finland som sovjetisk interessesfærer. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Nyheten om denne vakte stor oppsikt, fordi begge land lenge hadde utpekt hverandre til ideologiske erkefiender. Pakten inkluderte en hemmelig avtale om deling av Øst-Europa mellom de to landene. Samtidig som Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter fikk Stalin militær kontroll over de baltiske statene og Nord-Romania (Moldova), som ble innlemmet i Sovjetunionen. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes på grunn av sterk militær motstand under den finske vinterkrigen.
I mars 1941 sendte Japan sin utenriksminister Matsuoka til Moskva for å inngå en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen. Etter å ha signert avtalen, sa Stalin: «Vi er begge asiatiske. Nå kan Japan gå mot sør.»
=== Tysk invasjon ===
Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941 da Tyskland invaderte Sovjetunionen under kodeordet «Operasjon Barbarossa». Stalin hadde trolig forventet en militær konflikt uansett, men var ikke forberedt på at angrepet kom så tidlig. Utrolig nok tolket han etterretningsrapporter som tydelig advarte om en nært forestående tysk invasjon, som forsøk på manipulasjon av hans person. Forsvarskommissariatet skrev en ordre om «storalarm», og kl 00:30 ringte general Zjukov og opplyste ham om at en tredje tysk desertør, Alfred Liskow, en arbeider fra Berlin som også var kommunist, hadde svømt over elven Prut for å advare de sovjetiske grensevaktene om at hans enhet hadde fått ordre om å angripe. Stalin beordret tyskeren skutt på grunn av «feilinformasjon». Offiserene ville imidlertid se det an til neste dag, og da kom angrepet virkelig. Da krigen var et faktum, gjorde Stalin en rekke militære feilvurderinger som kostet Sovjetunionen svært dyrt i den første fasen av krigen. Ved invasjonen fikk landet bittert erfare konsekvensene av de omfattende utrenskningene i det sovjetiske offiserskorpset på 1930-tallet. Mangelen på kompetent lederskap og uklare kommandolinjer skapte villrede og kaos. Den røde armé var dårlig trent og utstyrt. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner mann, gjorde den dårlige organiseringen at hæravdelingene raskt ble drevet på flukt og mange steder gikk helt i oppløsning. Wehrmacht tok hundretusener av fanger de første månedene og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetiske soldater hadde imidlertid ordre om å fortelle lokalbefolkningen at utstyr merket «Made in the USA» egentlig betød «Lagd i (Sovjet for å eksporteres til) USA». Men få lot seg lure.Under krigen, som ble kjent som den store fedrelandskrigen, appellerte Stalins propaganda-apparat med stort hell til sovjetisk patriotisme. Stalin modererte for en periode også mange av undertrykkelsestiltakene, blant annet ble forholdene lettere for den ortodokse kirke som han tidligere hadde prøvd å knekke. Men hånd i hånd med denne nasjonale appell gikk Stalin også hardt til verks mot folkegrupper som han fryktet var eller kunne bli tyskvennlige. Slik ble blant annet krimtatarene, russlandstyskerne (volgatyskere) og tsjetsjenerne tvangsdeportert til tvangsarbeid i Sibir, også til områder der permafrosten umuliggjorde landbruk. Disse folkegruppene hadde enorme tapstall. Det gikk også hardt ut over armenerne og balterne. Blant de deporterte var også nordmenn fra Fiskarhalvøya og tilgrensende områder på Kolahalvøya.
Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen med Storbritannia og USA i kampen mot aksemaktene Tyskland og Italia. Selv om Stalin var Sovjetunionens øverstkommanderende i denne krigen, støttet han seg på den militærstrategiske kompetansen til dyktige generaler som blant andre Zjukov. At det tyske nederlaget i slaget ved Stalingrad ble så avgjørende, skyldtes i stor grad militære feilvurderinger fra Adolf Hitlers og Hermann Görings side. Men også til dels Stalins disposisjoner: I tillegg til å sørge for stadige forsyninger av nye tropper, gav han i de forbitrede kampene om Stalingrad ufravikelig ordre som nektet enhver tilbaketrekning. Han påla dessuten offiserene om på stedet å skyte alle soldater som nølte med å angripe. Antony Beevor anslår at 13 500 sovjetiske soldater ble henrettet av sine egne under slaget ved Stalingrad. Beevor mener videre at kun den Røde Hær under total kontroll av Stalin kunne vunnet. Ingen vestlig hær kunne levd med de enorme tapstallene. At han ikke selv evakuerte hovedstaden Moskva da tyskerne stod ved byens porter, betød mye for sovjetisk stridsmoral.
=== Avslutning og konsekvenser ===
På konferansene i Teheran (1943) og Jalta (1945) lyktes Stalin i å legge et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som han skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Dette skyldtes i stor grad at Stalin lyktes i å vinne Franklin D. Roosevelts personlige sympati og velvilje for de sovjetiske argumentene. Stalins forhold til Winston Churchill var imidlertid hele tiden preget av gjensidig kulde og mistenksomhet. Dette gjaldt også forholdet til hans egen stab. Under seiersparaden i mai 1945 skulle han ri inn på Den røde plass på en hvit hingst. Imidlertid ramlet han av hesten på prøven, og trakk seg. General Zjukov trådte i hans sted, steg på hesten og galopperte over plassen som showets stjerne. Stalin tilgav ham aldri dette. Og da Roosevelt på Jalta-konferansen fortalte at vanlige amerikanere omtalte ham som «uncle Joe», tok Stalin det så ille opp at Roosevelt måtte be om unnskyldning.Stalin var ansvarlig for noen av de verste krigsforbrytelsene som ble begått under annen verdenskrig. Nyere forskning bekrefter at han var godt informert om overgrepene, og til dels personlig beordret dem. Dette inkluderte massakrer av store antall sivile, «organiserte» massevoldtekter av millioner av kvinner, etnisk rensning, deportasjoner av sivile og krigsfanger til slaveleire, konfiskering av eiendom og omfattende ødeleggelser av byer, landskaper, kulturarv m.v. som ikke hadde militært formål.Ved slutten av annen verdenskrig planla og utførte han den etniske rensningen av de østlige delene av det daværende Tyskland, hvor mellom 12 og 15 millioner mennesker ble fordrevet fra det som hadde vært deres hjemland i århundrer. Denne prosessen foregikk svært brutalt, det antas at mellom to og tre millioner sivile døde som direkte følge av fordrivelsene. Stalin overlot disse tyske områdene til Polen, bortsett fra det nordlige Østpreussen som ble annektert av Sovjetunionen og gitt det nye navnet Kaliningrad oblast (etter det nye navnet på den gamle byen Königsberg).
I områdene rundt Leningrad (i dag St. Petersburg) bodde ingermanlendere, en finsktalende folkegruppe som holdt til i det som frem til 1721 hadde vært den svenske provinsen Ingermanland. Stalin deporterte hele denne befolkningen til andre deler av Sovjetunionen.Andre folkeslag som kom under russisk herredømme, blant annet krimtatarer, armenere og bulgarere, ble ofre for samme behandling. Av krimtatarene utryddet Stalin halve folkegruppen. I Latvia, Litauen og Estland, som Stalin okkuperte i juli 1940 etter skinn-folkeavstemninger om de ville innlemmes i Sovjetunionen, ble nesten hundre tusen tvangsdeportert i 1949.
== Etterkrigstiden: Sovjetunionen vokser frem som supermakt ==
Som resultat av seirene på slagmarken hadde Den røde armé rykket fram til Elben midt i Tyskland, og i forhandlingene mellom seierherrene fikk Stalin aksept for at de østlige delene av Tyskland ble annektert av Sovjetunionen eller Polen, at Polens førkrigsgrenser ble flyttet vestover. Stalins ønske om et nøytralt og samlet Tyskland ble imidlertid ikke imøtekommet, og Sovjetunionen endte opp med å kontrollere den østlige okkupasjonssonen.Sovjetunionen gjennomførte et hardt styre i denne delen av Tyskland. All østtysk og mesteparten av midttysk industri ble tatt som krigsbytte. De fleste tyske soldater som befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen ble sendt til Sovjetunionen for tvangsarbeid.
Etter den annen verdenskrig kontrollerte Den røde armé dermed store deler av de områder som aksemaktene tidligere hadde holdt, og det var sovjetiske besettelsessoner både i Tyskland og i Østerrike. Ungarn og Polen var i praksis under sovjetisk militærokkupasjon. De tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble innlemmet i Sovjetunionen. Mellom 1946 og 1948 ble det innsatt sovjetiskkontrollerte kommunistregimer i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria, og kommunistiske ledere med lokalt maktgrunnlag etablerte seg i Jugoslavia og Albania. Disse landene ble kjent som «Østblokken» eller «kommunistblokken».
Albania forble alliert med Sovjetunionen, men Jugoslavia under Josip Broz Tito brøt med sovjeterne i 1948. Stalin la stor vekt på å konsolidere det sovjetiske maktgrep om disse områdene; dersom de forble vennligsinnede ville de være nyttige buffere mot eventuelle invasjonsforsøk.
Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. (Finnene på sin side arbeidet metodisk for å lirke seg ut av dette grepet; uttrykket finlandisering er således misvisende idet landet var på sitt mest «finlandiserte» umiddelbart etter krigen, og den senere utvikling var en langsom og gradvis utvikling vekk fra denne tilstand.)
I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og de fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.
Stalin håpet at amerikanernes militære tilbaketrekning fra Europa ville rydde banen for styrket sovjetisk innflytelse over hele verdensdelen. Sovjetunionen opprettholdt sin militære styrke, og hadde den største stående hæren i Europa. Stormaktsstatusen ble ytterligere forsterket da landet som nummer to etter USA utviklet atomvåpen. Stalin hadde på 15 år forvandlet Sovjetunionen til en supermakt.
Men grunnleggelsen av Trizonia og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som lovet, ytet ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrker i Hellas. Derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.
USA og en rekke land i Vest-Europa svarte på Stalins fremstøt med å etablere militæralliansen NATO, som var rettet mot Sovjetunionen. Den kalde krigen var et faktum.
== Den kalde krigen ==
Stalins politikk i Europa gjorde det klart for Vestens ledere at Sovjetunionen aktet å utbre kommunismen overalt der den kunne.
Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, erklærte Sovjetunionen krig mot Japan, og okkuperte den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.
Sovjetunionen hadde allerede tomrommet etter Japans dominans på den koreanske halvøya, og støttet de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat, og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.
Samtiden så også på Stalins annekteringer av Øst-Europa og ekspansjonen i Asia som et sovjetisk springbrett for verdensrevolusjonen, og spredningen av kommunismen til resten av verden. Nyere historieforskning i russiske arkiver viser at Stalin i langt større grad enn tidligere antatt så på nabolandene som en sikkerhetssone, en første forsvarsone mot de kapitalistiske stormaktene Storbritannia og USA, og i mindre grad som oppmarsjområde for en ytterligere ekspansjon. Forsiktigheten skyldtes først og fremst at Stalin ønsket å gå mer forsiktig frem i å spre kommunismen, og å vinne terreng gjennom å utnytte konflikter og kriger mellom de kapitalistiske statene fremfor å sette i gang en verdensrevolusjon.
Sovjetunionen og dens satellittstater i Øst-Europa ble ofte omtalt som Østblokken. Fra 1945 og på begynnelsen av 1950-tallet ble Øst-Europa kontrollert gjennom et voldsstyre. Stalin drev i denne perioden politiske utrenskninger i Øst-Europa etter modell av 1930-tallets utrenskninger i Sovjetunionen, og også i Sovjetunionen var det klare tegn til at nye utrenskninger var under oppseiling i 1953. Stalin fikk imidlertid slag og døde, og etterfølgerne avblåste kampanjen.
== De siste leveårene ==
Utenlandske gjester rapporterte fra slutten av 1940-tallet om Stalins fysiske forfall. Langvarig røyking medvirket trolig til hans svake helse. Mot slutten av livet var han tilbaketrukket og innesluttet, og rapportene tyder på demens eller annen mental sykdom. Stalin ble hypokonder med voldsom frykt for å bli forgiftet: Beria eller andre måtte prøvesmake maten han fikk servert, og maten ble oftet testet i et laboratorium med rotter og mus.
== Død ==
Stalin døde 5. mars 1953 i Kuntsevo utenfor Moskva. Etter et aftensmåltid som begynte 28. februar og fortsatte med tett drikking hele natten brøt Stalin sammen i sitt rom den 1. mars 1953. Antagelig var han rammet av et slag som lammet den høyre siden av kroppen hans. En rekke sentrale sovjetiske lederskikkelser hadde deltatt under måltidet: Innenriksminister Lavrenti Berija, og de fremtidige statsministre Georgi Malenkov, Nikolaj Bulganin og Nikita Khrusjtsjov.Selv om vaktpersonalet syntes det var rart at han ikke sto opp til vanlig tid neste morgen, så gikk de likevel aldri inntil ham. I ettertid hevdet personalet at de var redde for å trenge seg på Stalin, og at Berija hadde gitt ordre om at Stalin ikke skulle forstyrres. Kvelden 1. mars våget medlemmer av Politbyåret å ta seg inn og fant Stalin lammet på høyre side og han snakket usammenhengende. Han mistet bevisstheten 3. mars. Han døde 5. mars 1953, 74 år gammel. Begravelsesseremonien fulgte den 9. mars.
Offisielt ble dødsårsaken fastsatt til hjerneblødning. En teori er at Stalin ble forgiftet med warfarin av Molotov eller en annen nær medarbeider muligens ved et uhell. Medisinsk gransking av bevisene (publisert i 2019) konkluderer med at han døde av massiv hjerneblødning i venstre hjernehalvdel. Stalin røykte tett og hadde trolig høyt blodtrykk. Han kan ha hatt et lite drypp i 1937. I 1945, under seiersparaden, fikk han et lite slag. Han hadde et lite hjerteinfarkt i 1947 og et stort i 1948 som satte ham ut av spill i et halvt år. Før 1953 hadde han trolig et mindre slag som førte til svekkede kognitive evner, begynnende demens og tiltagende paranoia. Dette kan forklare atferden hans de siste leveårene. I tiden før dødsfallet hadde han vært plaget med svimmelhet og høyt blodtrykk, og hans personlige lege professor Vinogradov hadde anbefalte ham å trekke seg som toppleder av helsegrunner. Vinogradov ble deretter beskyldt for å være involvert i det påståtte legekomplottet.Hans legeme ble lagt i Lenin-mausoleet, og der forble det til 31. oktober 1961. Da ble han – som ledd i destaliniseringen som da pågikk – tatt ut av mausoleet og begravd ved Kremls murer.
Det er blitt hevdet at Stalin ble myrdet. Den ekskommunistiske Argothanov fremsatte denne påstanden allerede i 1975. I Vjatsjeslav Molotovs politiske memoarer (utgitt i 1993) hevdes det med styrke at Berija hadde skrytt overfor Molotov av at han hadde forgiftet Stalin. Khrusjtsjov forteller i sine memoarer at Berija rett etter Stalins slag hadde «spydd ut sitt hat (mot Stalin) og hånt ham», men da Stalin gjenvant bevisstheten igjen, falt han ned på knærne og kysset hans hånd. Da Stalin igjen gled inn i bevissløsheten, reiste Berija seg straks og spyttet.
I 2003 bekjentgjorde en gruppe amerikanske og russiske historikere at de var kommet til at Stalin hadde fått i seg warfarin, en kraftig rottegift som uttynner blodet og dermed kan utløse slag og blødninger. Warfarin har ingen smak, og er en mulig mordgift.
Sannheten om dødsårsaken vil neppe kunne fastslås med sikkerhet.
Stalins bortgang kom beleilig for Berija og andre som fryktet å bli feid unna under en tilstundende ny utrenskning. Det antas at Stalin kan ha fornemmet at Berija hadde for meget makt og utgjorde en trussel mot hans egen.
Det står i alle fall fast at politbyrået ikke tilkalte lege før mer enn et døgn etter at han ble funnet.
== Stalin som ideolog ==
Stalin kom ikke med mange bidrag til den kommunistiske ideologi, men de ble hyllet av alle sovjetiske politologer på hans tid.
På et tidlig tidspunkt skrev han Marxismen og det nasjonale spørsmål, et arbeid som ble rost av Lenin. Stalins Trotskisme eller leninisme var med på å legge grunnlaget for nedkjempelsen av trotskismen som ideologisk trend innen det sovjetiske kommunistparti.
I 1938 utkom et bidrag som fikk stor betydning for den sovjetiske videreutvikling om læren om den dialektiske materialisme. Med Josef Stalin anført som forfatter kom da det kortfattede verket Om den historiske og den dialektiske materialisme, som ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen.
I 1949 utkom Stalins Samlede verker i 13 bind.
I 1936 erklærte Stalin at Sovjetunionens samfunn bestod av to «ikke-antagonistiske klasser» (klasser som ikke stod i et uforenelig motsetningsforhold til hverandre): arbeiderne og kholkos-bøndene. Han sa at disse klassene hadde hvert sitt tilordningsforhold til produksjonsmidlene i Sovjetunionen: Statseiendom (arbeiderne) og kollektiveiendom (bøndene). I tillegg skjelnet Stalin mellom disse klassene og intelligentsia-sjiktet.
Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land – i motsetning til den marxist-leninistiske teori at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.
== Stalin som person ==
Stalin hadde trolig paranoide personlighetstrekk. I 1937 noterte legen at Stalin var svært utspekulert med en forbløffende kunnskap om menneskesinnet og menneskelig svakheter. Ifølge legen var han svært viljesterk og hadde nerver av stål. Stalin behersket det russiske språket og uttrykte seg godt. Hans blindhet for tyske planer ved opptakten til invasjonen av Sovjetunionen er berømt, men den etterfølgende ledelsen av krigsinnsatsen viser at han var kompetent og forhandlingene med de vestallierte viser at han var svært slu.Stalin hadde georgisk som morsmål og snakket som voksen russisk med tydelig georgisk aksent. Han hadde for vane å snakke med lav, mørk stemme som var vanskelig å forstå. Han var relativt lav av vekst og smalskuldret, og det kan være grunnen til at han ikke likte å vise offentlig. Han brukt til dels sko med høyere hæler eller sto på et trappetrinn ved offentlige opptredener. Som ung revolusjoner var han kjent for sin uflidde fremtoning som sto i kontrast til Lev Trotskijs velpleide antrekk. Han ble etter hvert like forfengelig i klesveien som Trotskij, men Stalin brukte ikke skjorte og slips og foretrakk antrekk i militær stil. Han brukte ofte høye støvler utenpå buksen og fra krigsårene av begynte han med lange bukser utenpå støvlene for å skjule forhøyningen. Stalin var plaget av søvnløshet og tvang sine nærmeste medarbeidere til tilsvarende lange arbeidsdager. Han mislikte å reise og reiste med fly bare en gang i livet, til Jalta-konferansen. Under krigen besøkte han aldri fronten. Som Sovjetunionens leder reiste han i et følge av pansrede biler, ofte amerikanske Packard.
== Arven etter Stalin ==
Etter Stalins død i 1953, gikk det tre år før hans etterfølger Nikita Khrusjtsjov i februar 1956 tok et oppgjør med Stalins voldsregime. I sin «hemmelige tale» «Om personlighetskulten og dens konsekvenser» på seks timer, som ble holdt i en lukket sesjon på den 20. kommunistiske partikongress, fordømte Khrusjtsjov Stalins styre for personkult og for «krenkelser av de leninistiske normer for legalitet». Som følge av dette slapp folk ut fra fangeleirene, en rekke personer som var blitt fengslet ble rehabilitert, og myndighetene lettet på sensuren.
Mange av Stalins metoder levde likevel videre i Sovjetunionen i mange år.
Stalins død markerte slutten på massehenrettelsene og utrenskningskampanjene i Sovjetunionen. Khrusjtsjov mistet makten i 1964, uten den dramatikken som hadde ledsaget tidligere lederskifter. Sovjetunionen fortsatte imidlertid undertrykkelsen av millioner av mennesker. Politiske motstandere ble fortsatt fengslet og sendt til fangeleirene i Gulag-systemet. Undertrykkelsene og Gulag-systemet varte til slutten av 80-tallet, da Mikhail Gorbatsjovs liberaliseringspolitikk førte til økt ytringsfrihet.
I Sovjetunionens satellitter var undertrykkingen fortsatt hard. Et nasjonalt opprør og frigjøringsforsøk i Ungarn i 1956 ble slått ned med militær makt med store sivile tap. Nasjonale forsøk på politisk liberalisering ble undertrykket med militær invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968, og militærkupp i Polen i 1981.
Stalins krigserobringer forsvant da folkene i Sovjetunionens satellitter styrtet sine kommunistiske regjeringer i 1989. Stalins statsapparat gikk i oppløsning to år senere – da forsvarerne av kommunistregimet i militæret og partiapparatet gjorde kuppforsøk mot Sovjetunionens president Gorbatsjov i 1991. Etter dette erklærte Russland under Boris Jeltsins ledelse seg uavhengig, og Sovjetunionen som forbundsstat opphørte å eksistere.
== Se også ==
Stalinisme
== Litteratur ==
Anne Applebaum: Gulag : de sovjetiske fangeleirene, Oslo: Aschehoug, 2005
Jonathan Brent, Vladimir Pavlovich Naumov: Stalin's Last Crime: The Plot Against the Jewish Doctors, 1948–1953. New York: HarperCollins, 2003 (hardcover, ISBN 0-06-019524-X; paperback, ISBN 0-06-093310-0); as Stalin's Last Crime: The Doctor's Plot. London: John Murray, 2004 (paperback, ISBN 0-7195-6508-1).
Marius Broekmeyer: Stalin, the Russians, and Their War, 1941–1945. Madison, WI: University of Wisconsin Press, 2004 (hardcover, ISBN 0-299-19590-2; paperback, ISBN 0-299-19594-5).
Cole, G. D. H.: Den sosialistiske tenkningens historie. Bind V. Sosialismen og fascismen, 1931-39 (Nisus Forlag, 2015)
Melanie Ilic: Stalin revisited, Basingstoke: Macmillan, 2005
Kevin McDermott: Stalin. Revolutionary in an era of war, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2005
Simon Sebag Montefiore: Stalin. Den røde tsarens hoff, Cappelen, 2006 ISBN 978-82-02-26753-7
Richard Overy: The Dictators: Hitler's Germany, Stalin's Russia, New York: W. W. Norton & Company 2004.
Robert Service: Stalin: A Biography, Pan Books, London, 2005
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joseph Stalin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joseph Vissarionovich Stalin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Josef Stalin på Internet Movie Database
(sv) Josef Stalin i Svensk Filmdatabas
(fr) Josef Stalin på Allociné
(en) Josef Stalin på AllMovie
(en) Josef Stalin hos The Movie Database
(no) Tekster av Stalin på norsk
(no) Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter. Til tiårsdagen for Oktober. , artikkel av J. V. Stalin i «Pravda» 7. november 1927. | | forgjenger2 = Vjatsjeslav Molotov (som ansvarlig sekretær) | 2,576 | 2,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_N%C3%A6ss_jr. | 2023-02-04 | Arne Næss jr. | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 13. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Klatrere som har besteget Mount Everest', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av tysk opphav', 'Kategori:Nordmenn født i Tyskland', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Omkomne i ulykker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arne Næss jr. (født Arne Rudolf Ludvig Raab 8. desember 1937 i Tyskland, død 13. januar 2004 nær Cape Town) var en norsk fjellklatrer, skipsreder og forretningsmann. Han var gift med sangerinnen Diana Ross.
Han var sønn av den tyske legen August Oskar German [sic] Raab (1901-1993) og Kirsten «Kiki» Dekke Næss (1907–2001). Moren var søster av den kjente filosofen og fjellklatreren Arne Næss (sr.) som hadde en sterk påvirkning på sin nevø. Næss' familie levde i Tyskland under andre verdenskrig. Etter krigen ble foreldrene skilt og Næss flyttet til Norge sammen med sin mor. Der tok de begge morens pikenavn (Næss) til etternavn.
| Arne Næss jr. (født Arne Rudolf Ludvig Raab 8. desember 1937 i Tyskland, død 13. januar 2004 nær Cape Town) var en norsk fjellklatrer, skipsreder og forretningsmann. Han var gift med sangerinnen Diana Ross.
Han var sønn av den tyske legen August Oskar German [sic] Raab (1901-1993) og Kirsten «Kiki» Dekke Næss (1907–2001). Moren var søster av den kjente filosofen og fjellklatreren Arne Næss (sr.) som hadde en sterk påvirkning på sin nevø. Næss' familie levde i Tyskland under andre verdenskrig. Etter krigen ble foreldrene skilt og Næss flyttet til Norge sammen med sin mor. Der tok de begge morens pikenavn (Næss) til etternavn.
== Forretningsmann ==
I 1964 flyttet han til New York for å jobbe hos sin onkel Erling Dekke Næss. Men det tok ikke lang tid før han begynte for seg selv. Han etablerte seg i London i 1968 og hadde det som hovedbase for forretningene. Det var først og fremst innen shipping og olje, men også innen eiendom han gjorde sine beste forretninger. Men også flere uheldige investeringer ble gjort. Blant annet involverte han seg i Global Money Games på slutten av 1990-tallet som påførte aksjonærene store tap. Og den største suksessen kom i det gamle teknologiselskapet Tandberg Data. Først og fremst var hans verdier innen norske og utenlandske eiendomsinvesteringer. De siste årene tilbrakte han i Sveits.
Næss ble i 1986 utnevnt til kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I 1995 utkom biografien Arne Næss jr. – Granitt og regnbue av Mona Levin. (Gyldendal)
== Fjellklatrer ==
I en alder av 19 år hadde han allerede 20 førstebestigninger i norske fjell. På 1970-tallet gikk han tilbake til fjellklatring, og i 1985 ledet han de første norske bestigningene av Mount Everest. På ekspedisjonen deltok også den britiske fjellklatreren Chris Bonington, i tillegg til nordmennene Bjørn Myrer Lund, Odd Eliassen, Håvard Nesheim, Stein P. Aasheim, Ola Einang og Ralph Høibakk.
13. januar 2004, under en forretningsreise, forulykket han under en fjellklatring i Groot Drakenstein-fjellene i nærheten av byen Franschhoek, omtrent 80 kilometer fra byen Cape Town i Sør-Afrika.
== Ekteskap ==
I 1966 giftet han seg med Filippa Kumlin d'Orey fra Sverige. Sangeren/låtskriveren Leona Næss er ett av tre barn fra dette forholdet. De andre to barna heter Katinka og Christoffer. Etter skilsmissen fra d'Orey hadde han et kort og flyktig forhold til skuespilleren Mari Maurstad. I 1985 møtte han souldivaen Diana Ross på en reise til Bahamas. De giftet seg senere samme året og fikk to sønner, skuespilleren Evan Olav Næss (født 26. august 1988) og Ross Arne Næss (født 7. oktober 1987). Næss Jr. og Diana Ross skilte seg i 1999. De siste fem år av sitt liv levde Næss sammen med Camilla Astrup fra Oslo, og paret fikk to sønner.
== Referanser == | Leona Kristina Næss, kjent som Leona Naess, (født 31. juli 1974 i New York City og oppvokst i London) er en sanger bosatt i USA. | 2,580 | 2,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_Carling | 2023-02-04 | Finn Carling | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Finn Carling (født 1. oktober 1925 i Oslo, død 12. mars 2004) var en norsk forfatter.
| Finn Carling (født 1. oktober 1925 i Oslo, død 12. mars 2004) var en norsk forfatter.
== Liv og virke ==
Finn Carling tok artium som privatist i 1945, studerte psykologi ved Universitetet i Oslo 1945-49, og studerte deretter sosiologi, historie og litteratur ved Howard University i Washington, D.C.
Carling debuterte i 1949 med Broen, to noveller med en enakter. Finn Carling var født med alvorlig cerebral parese. Han forteller om sin barndom og oppvekst med dette fysiske handikappet i sin selvbiografiske roman Kilden og muren fra 1958. Han fulgte opp historien om sitt liv i barneboken I et rom i et hus i en have i 1976. I 1988 lagde han en ny selvbiografi, Gjensyn fra en Fremtid, hvor han tenker seg at han er blitt gammel og reiser tilbake til da han var ung.
Forfatterskapet går i mange ulike retninger og sjangre. Både i den tidligste og den siste delen av forfatterskapet velger han ofte fabelen. Han har skrevet sakprosa og dokumentarlitteratur med litterære kvaliteter om flere minoriteter: blinde, homofile. Både i sakprosa og skjønnlitteraturen er annerledeshet et gjennomgående tema, ofte med bakgrunn i hans egne erfaringer.
Den alvorlige sykdommen påvirket hans liv helt fra da han var et lite barn. Til tross for dette maktet han å leve et normalt liv og opprettholde en stor kunstnerisk produksjon. I sitt arbeid gjorde han det avvikende til noe alminnelig.
Han var nestleder i Den norske Forfatterforening 1966–68, og var statsstipendiat fra 1971.
== Bibliografi ==
== Priser og utmerkelser ==
1970 – Riksmålsprisen
1976 – Gyldendals legat
1986 – Doblougprisen
1987 – Aschehougprisen
1992 – Human-Etisk Forbund: Humanistprisen
1999 – Norsk kulturråds ærespris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Finn Carling hos Sceneweb
NRK: Lydfiler med Finn Carling
Finn Carling hos Gyldendal Norsk Forlag
Finn Carling i Dagbladet Forfatter
Digitaliserte bøker av Carling i Nasjonalbiblioteket. | Finn Carling (født 1. oktober 1925 i Oslo, død 12. | 2,581 | 2,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1779 | 2023-02-04 | 1779 | ['Kategori:1779'] | null |
== Begivenheter ==
14. februar – James Cook blir drept av de innfødte på Hawaii.
== Fødsler ==
21. februar – Friedrich Karl von Savigny, tysk jurist (d. 25. oktober 1861)
21. september – Herman Wedel-Jarlsberg, norsk adelsmann og politiker (d. 1840)
29. desember – Tommaso Bernetti, italiensk kardinal (d. 21. mars 1852)
== Dødsfall ==
14. februar – James Cook.
22. november – Frederik Arentz, biskop i Bjørgvin bispedømme 1762–1774 (f. 1702) | == Begivenheter == | 2,582 | 2,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1677 | 2023-02-04 | 1677 | ['Kategori:1677'] | null |
== Dødsfall ==
9. januar – Aernout van der Neer, nederlandsk tegner og landskapsmaler (f. 1603)
21. februar – Baruch de Spinoza, nederlandsk filosof (f. 1632) | == Dødsfall == | 2,584 | 2,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1676 | 2023-02-04 | 1676 | ['Kategori:1676'] | null |
== Begivenheter ==
Den første norske dårekiste eller "dollhus" blir opprettet i Bergen.
29. januar – Feodor III blir tsar av Russland.
25. mai–26. mai – Gyldenløvefeiden starter med et sjøslag ved Bornholm
== Fødsler ==
26. august – Robert Walpole, britisk politiker som var den første som bar tittelen prime minister (d. 1745)
== Dødsfall ==
29. januarjul./8. februargreg. – Aleksej I av Russland, tsar av Russland fra 1645 (f. 1629) | == Begivenheter == | 2,585 | 2,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1675 | 2023-02-04 | 1675 | ['Kategori:1675'] | null |
== Begivenheter ==
28. juni – Slaget ved Fehrbellin
Store deler av Northampton i England ble ødelagt i en bybrann.
== Fødsler ==
27. september – Dorothea Krag, dansk generalpostmester (d. 1754) | == Begivenheter == | 2,586 | 2,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1673 | 2023-02-04 | 1673 | ['Kategori:1673'] | null |
== Hendelser ==
Jarlsberg blir et grevskap for Peder Schumacher Griffenfeld.
6. juli — Franske tropper erobrer byen Maastricht.
9. august — Nederlandske styrker ledet av admiral Cornelis Evertsen de Jonge gjenerober New York.
30. august — Leopold I, Spania, Nederland og luteranere går sammen i en anti-fransk pakt.
11. november — Polen-Litauen slår Det ottomanske riket i slaget ved Khotyn.
== Fødsler ==
16. november — Aleksandr Danilovitsj Mensjikov, russisk general (d. 1729)
30. desember — Ahmed III, sultan av Det osmanske riket (d. 1736)
== Dødsfall ==
17. februar — Molière, fransk forfatter (f. 1622)
Mai — Johann Bach, tysk komponist (f. 1604)
25. juni — D'Artagnan, fransk musketer (f. 1611)
Desember — Rombout Faydherbe, flamsk maler (f. 1649)
13. desember — Pedro Nuño Colón de Portugal, visekonge i Ny-Spania (f. 1615)
31. desember — Oliver St John, engelsk politiker (f. 1598) | == Hendelser == | 2,588 | 2,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1672 | 2023-02-04 | 1672 | ['Kategori:1672'] | null |
== Begivenheter ==
Saturns måne Rhea blir oppdaget.
== Fødsler ==
9. juni – Peter den store, tsar i Russland (d. 1725)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,589 | 2,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1670 | 2023-02-04 | 1670 | ['Kategori:1670'] | null |
== Begivenheter ==
Hudson's Bay Company dannes, et av verdens eldste selskaper som fortsatt er aktivt
26. mai – Karl II av England og Ludvig XIV av Frankrike undertegner Dover-traktaten i Dover, og gjør med dét slutt på konflikten mellom de to landene.
== Dødsfall ==
9. februar – Frederik III, konge av Danmark og Norge 1648–1670. | == Begivenheter == | 2,591 | 2,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1669 | 2023-02-04 | 1669 | ['Kategori:1669'] | null |
== Begivenheter ==
Juli – Etter 400 års drift holder Hansaforbundet dets siste offisielle møte i Lübeck.
== Dødsfall ==
4. oktober – Rembrandt van Rijn, nederlandsk maler, (f. 1606)
24. oktober – William Prynne, engelsk politiker, (f. 1600)
9. desember – Klemens IX, italiensk pave, (f. 1600) | == Begivenheter == | 2,592 | 2,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1668 | 2023-02-04 | 1668 | ['Kategori:1668'] | null |
== Begivenheter ==
Piraten Henry Morgan angriper byen Portobelo i Panama.
13. februar Spania anerkjenner Portugal som en selvstendig stat.
Russland får sitt første flagg | == Begivenheter == | 2,593 | 2,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1666 | 2023-02-04 | 1666 | ['Kategori:1666'] | null |
== Begivenheter ==
16. januar Frankrike erklærer England krig
2. september starter den store bybrannen i London som legger nesten hele byen i aske.
== Fødsler ==
6. september – Ivan V, russisk tsar (d. 1696)
== Dødsfall ==
15. august – Johann Adam Schall von Bell, tysk misjonær (f. 1592) | == Begivenheter == | 2,595 | 2,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1664 | 2023-02-04 | 1664 | ['Kategori:1664'] | null |
== Begivenheter ==
12. mars – New Jersey blir britisk koloni.
== Dødsfall ==
14.–20. februar – Corfitz Ulfeldt, dansk politiker (f. 1606) | == Begivenheter == | 2,596 | 2,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1660 | 2023-02-04 | 1660 | ['Kategori:1660'] | null |
== Begivenheter ==
1. januar – Samuel Pepys starter arbeidet med sin berømte dagbok.
6. februar – Bjelkefeiden: slaget ved Borge kirke mellom svenske og dansk-norske styrker.
23. februar – Karl XI blir konge av Sverige.
29. mai – Ved restaurasjonen i England blir Karl II innsatt som konge.
Norge vinner tilbake Trondhjems len fra Sverige.
Eneveldet ble innført i Danmark-Norge.
== Fødsler ==
24. mars – Filippo Antonio Gualterio, kardinal i Den katolske kirke (d. 1728)
25. september – Waldemar Løvendal, dansk-norsk adelsmann og stattholder i Norge fra 1710 til 1712 (d. 1740)
== Dødsfall ==
6. august – Diego Velázquez, spansk maler, (f. 1599)
6. desember – Vincenzo Costaguti, italiensk kardinal, (f. 1612)
13. februar– Karl X Gustav, svensk konge | == Begivenheter == | 2,600 | 2,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1659 | 2023-02-04 | 1659 | ['Kategori:1659'] | null |
== Begivenheter ==
4. februar – Slaget om Halden: Svenske styrker angriper Halden for andre gang i Bjelkefeiden, og blir slått av de dansk-norske styrkene.
18. august – Preben von Ahnens felttog til Nasa lykkes med å brenne ned de svenske sølvgruvene i Lappland.
29. oktober – Øresundslaget: Styrker fra Nederland og Danmark-Norge bryter den svenske sjøblokaden av København.
== Fødsler ==
ukjent dato – Anne Clausdatter, norsk forretningskvinne (d. 1713)
== Dødsfall ==
7. november – Jens Bjelke, kansler i Norge fra 1614 til 1648 (f. 1580) | == Begivenheter == | 2,601 | 2,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Rogstad | 2023-02-04 | Anna Rogstad | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 8. november', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1854', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Norske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Søndre Land kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stemmerettsforkjempere', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1910–1912', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Frisinnede Venstre'] | Anna Georgine Rogstad (født 26. juli 1854 i Fluberg i Oppland, død 8. november 1938 i Oslo) var en norsk lærerinne, kvinnesaksforkjemper og politiker, som var den første kvinnen som møtte som representant i Stortinget.
Fra 1880-årene var hun en sentral skikkelse i kvinnebevegelsen og spesielt i kampen for kvinners stemmerett. Hun var i 1884 medstifter av Norsk Kvinnesaksforening (NKF) der hun var medlem av hovedstyret 1886–1888. Hun var også engasjert i NKFs avlegger Kvindestemmeretsforeningen, der hun var nestleder 1885–1897 og 1902–1913.
Ved det første valget der kvinner var valgbare og hadde stemmerett i 1901 ble Rogstad vararepresentant i Kristiania bystyre, valgt på en egen liste for Kvindestemmeretsforeningen. Ved Stortingsvalget 1909 ble hun valgt som vararepresentant for valgkretsen Gamle Aker på en fellesliste for Frisinnede Venstre og Høyre, og ble den første kvinnen valgt til et stortingsverv. Hun møtte første gang på Stortinget, som første kvinne, 17. mars 1911. Hun møtte senere fast fra 20. februar 1912 til 30. januar 1913 som vararepresentant for statsminister Jens Bratlie.
Rogstad arbeidet også for utdannelse for jenter og kvinner og for lærerinnenes arbeidsvilkår. Hun stiftet i 1912 Norges Lærerinneforbund, der hun også ble første formann, og styrte Kristiania kommunale fortsettelsesskole for piker (den senere Oslo framhaldsskole) fra 1900 til 1923. Hun skrev mange lærebøker og metodiske veiledninger for skoleverket.
| Anna Georgine Rogstad (født 26. juli 1854 i Fluberg i Oppland, død 8. november 1938 i Oslo) var en norsk lærerinne, kvinnesaksforkjemper og politiker, som var den første kvinnen som møtte som representant i Stortinget.
Fra 1880-årene var hun en sentral skikkelse i kvinnebevegelsen og spesielt i kampen for kvinners stemmerett. Hun var i 1884 medstifter av Norsk Kvinnesaksforening (NKF) der hun var medlem av hovedstyret 1886–1888. Hun var også engasjert i NKFs avlegger Kvindestemmeretsforeningen, der hun var nestleder 1885–1897 og 1902–1913.
Ved det første valget der kvinner var valgbare og hadde stemmerett i 1901 ble Rogstad vararepresentant i Kristiania bystyre, valgt på en egen liste for Kvindestemmeretsforeningen. Ved Stortingsvalget 1909 ble hun valgt som vararepresentant for valgkretsen Gamle Aker på en fellesliste for Frisinnede Venstre og Høyre, og ble den første kvinnen valgt til et stortingsverv. Hun møtte første gang på Stortinget, som første kvinne, 17. mars 1911. Hun møtte senere fast fra 20. februar 1912 til 30. januar 1913 som vararepresentant for statsminister Jens Bratlie.
Rogstad arbeidet også for utdannelse for jenter og kvinner og for lærerinnenes arbeidsvilkår. Hun stiftet i 1912 Norges Lærerinneforbund, der hun også ble første formann, og styrte Kristiania kommunale fortsettelsesskole for piker (den senere Oslo framhaldsskole) fra 1900 til 1923. Hun skrev mange lærebøker og metodiske veiledninger for skoleverket.
== Familie og yrkesliv ==
Anna Rogstad ble født på landhandlergården Veisten i Fluberg i daværende Land prestegjeld. Foreldrene var prokurator Ole Rogstad (1805–1876) og Anne Cathrine Møller (1807–1889), begge fra Kongsberg. Hun var den yngste i en søskenflokk på fire, hvorav to var gutter og to jenter. Da Anna var ti år, flyttet familien til Trondhjem, idet faren ble ansatt som justissekretær ved Trondhjems stiftsoverrett. Anna gikk i en pikeklasse ved Trondhjems borgerlige realskole, og som 17-åring ble hun lærerinne ved en privat gutteskole i byen.Allerede med et par års yrkeserfaring avla hun lærerinneprøve av høyere grad i 1873. Deretter underviste hun ved en offentlig eid betalingsskole for gutter i Trondhjem 1873–1877. I siste halvdel av 1800-tallet var den offentlige skolen i byen delt mellom en betalingsskole og en friskole. I 1877 flyttet Rogstad til Kristiania, hvor hun i hovedsak underviste i gutteklasser i småskolen ved Nordre, Sagene og Grünerløkken skoler frem til 1900. Hun underviste også noen pikeklasser og høyere alderstrinn. Hun forble ugift og bodde sammen med sin ugifte søster, lærerinne Marie Rogstad, på Grünerløkken og senere St. Hanshaugen. Hun pleide også et nært vennskap med Anne Holsen, som også var en enslig lærerinne.
Anna Rogstad deltok aktivt i fagdebatten gjennom innlegg i aviser og tidsskrifter. I 1878 gikk hun inn for egne lærerseminarer for kvinner, senere i 1880-årene for kvinners adgang til stiftsseminarene. Med seminarloven av 1890 ble ønsket oppfylt, men den ett år kortere lærerinneutdannelsen gav ikke adgang til å undervise i byene, hvor man krevde full seminarutdannelse for alle lærere. I tidsskriftet Nylænde rettet hun samtidig skarp kritikk mot skolebestyrer Edvard Hambros forslag om å reversere den tiltagende likestillingen mellom gutter og jenter i skolen. Mens Hambro ønsket spesialiserte undervisningsopplegg for hvert kjønn, der jenter var fritatt fra realfagene, talte Rogstad og Ragna Nielsen for felles undervisningsopplegg. Nielsen ønsket også kjønnsblandede klasser, mens Rogstad gikk inn for å beholde kjønnsdelte klasser. Rogstad var ellers motstander av offentlig finansiert skolemateriell av hensyn til sparsomhet i det offentlige forbruket og forsvarte riksmålssaken og talemålsnormering.Rogstad meldte seg inn i Christiania Lærerforening i 1883 og deltok aktivt i stiftelsen av landsorganisasjonen Norges Lærerforening i 1892, hvor hun var nestformann 1892–1907. I 1889 lot hun seg velge til formann i Kristiania Lærerinneforening, som hun endret fra en selskapelig forening til en fagorganisasjon, og hun ble sittende i vervet i 32 år. Spenningen mellom kvinnelige og mannlige lærere i Norges Lærerforening var påtagelig fra begynnelsen, og dette kulminerte under landsmøtet i 1911. Tidlig i 1912 konstituerte man Norges Lærerinneforbund med Rogstad som formann, noe hun var frem til 1919. Lærerinnene ble etterhvert gitt representasjon i Kristiania skolestyre, hvor Rogstad satt som deres faglige representant fra 1894 til 1916.
Alene og i samarbeid med andre utgav Rogstad tallrike lærebøker og metodiske veiledninger. Særlig kjent ble hennes biografier for ungdom, utgitt i samling i fire bind 1925–1928, og ABC for skole og hjem, utgitt sammen med Elling Holst i 1893. Hennes veiledning De 7 Skoleaar. Praktisk Vejledning for Norsk-Undervisningen i tre bind 1895–1897 ble også utgitt i ny utgave.
== Politisk arbeid ==
Alle disse har stemmerett såfremt de ikke er idioter, vanvittige eller forbrytere. Men hvorfor har så ikke vi, som til punkt og prikke oppfyller lovens fordring, hvorfor har ikke vi stemmerett? Fordi vi er kvinner. Fordi vi er født kvinner, … skal vi ikke regnes med blant landets borgere, men utstøtes og regnes like med vanvittige og forbrytere! En så himmelropende urett skulle man vente hvert ærlig, rettenkende menneske i vårt samfunn ville reise seg imot. Det var å vente at man ikke torde hvile før denne urett mot medmennesker var hevet og utslettet. Der ligger … en forakt for vårt kjønn, en skjærende hån i denne lovbestemmelse. … Vårt fedrelands lov krenker oss, håner oss.
Med sitt ønske om økonomisk og utdannelsesmessig selvstendighet for kvinner, var det naturlig for Rogstad å delta i etableringen av Norsk Kvinnesaksforening i 1884 og Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. Hun var styremedlem i kvinnesaksforeningen 1886–1888 og nestformann i kvinnestemmerettsforeningen 1885–1897 og 1902–1913.
Etter gjentatte forsøk på å få Stortinget til å vedta forslag om stemmerett for kvinner, lyktes man med å få innført begrenset stemmerett i kommunevalg i 1901. Rogstad og Gina Krog skiltes i synet på hvorvidt Kvinnestemmerettsforeningen kunne godta begrenset stemmerett for kvinner som et kompromiss, hvis alminnelig stemmerett ikke lot seg gjennomføre. Rogstad ville godta det, Krog ville ikke. Gjennom sitt engasjement i Kvinnestemmerettsforeningen var Rogstad sterkt medvirkende til at Stortinget i 1907 vedtok et kompromissforslag om begrenset stemmerett for kvinner ved stortingsvalg. Kvinner fikk alminnelig stemmerett ved kommunevalg i 1910.
=== Partipolitiker og lokalpolitikk ===
Da kvinner for første gang hadde stemmerett i 1901, stilte Kvindestemmeretsforeningen en egen liste til Kristiania bystyre, med 12 kvinner og 30 menn som kandidater. Listen fikk inn to representanter, Anne Holsen og Ragna Nielsen, mens Rogstad ble 1. vararepresentant. I 1904 gjorde listen et dårlig valg, og fikk kun inn én representant, som dessuten var mann.Rogstads partitilhørighet før 1909 er noe uklar, noe som må sees i sammenheng med at partiene fortsatt var lite formaliserte. Mens mange andre i kvinnesaksbevegelsen sympatiserte med Venstre, var Rogstad orientert mot Høyre. I 1904 stod hun oppført på Høyres liste, som også favnet flere partiløse. I 1907 stilte Rogstad som kandidat til bystyret på en fellesliste for Høyre, Den liberale velgerforening og Næringspartiet. Den liberale velgerforening var opprinnelig moderate venstrefolk som hadde gått inn i Samlingspartiet sammen med Høyre før unionsoppløsningen. Næringspartiet var ikke et egentlig politisk parti, men snarere en pressgruppe for næringsdrivende i Høyres nominasjonsprosess. Rogstad representerte Den liberale velgerforening i den felles nominasjonskomiteen. Felleslisten fikk 45 av 84 representanter i bystyret for perioden 1908–1910; Rogstad var blant dem.Tidlig i 1909 brøt den mer konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre ut og dannet Frisinnede Venstre. Rogstad var blant initiativtagerne til det nye partiet, som ble konstituert under et møte i Bærum den 3. mars samme år. I hovedstaden gikk Den liberale velgerforening inn i Frisinnede Venstre, men beholdt sitt gamle navn lokalt. Felleslister og uklare grenser mellom partiene gjorde at det meste av Frisinnede Venstre hadde gått inn i Høyre i løpet av 1930-årene.
Rogstad hadde sitt siste partipolitiske verv som vararepresentant til bystyret for Frisinnede Venstre 1911–1916. I januar 1917 meldte hun seg inn i Det norske Arbeiderparti. Om overgangen var hun tilbakeholden overfor pressen, men uttalte til Dagbladet at Frisinnede Venstre la seg for tett opp til Høyre og derfor manglet sin berettigelse som et parti. Rogstad viste imidlertid til Høyre og Frisinnede Venstres skolepolitikk som det utslagsgivende for partibyttet.
=== Stortingsrepresentant ===
Foran stortingsvalget høsten 1909 kom Frisinnede Venstre og Høyre til enighet om felles kandidater i hovedstadens enkeltmannskretser, herunder at Høyre og Frisinnede Venstre skulle ha henholdsvis representant og vararepresentant i den antatt sikre kretsen Gamle Aker. Kretsen omfattet Gamle Akers menighet, Sagenes menighet og Fagerborg menighet. Det lyktes for Rogstad å bli nominert av sitt parti i denne kretsen, mens sittende stortingsrepresentant Jens Bratlie ble renominert for Høyre. Representanter og vararepresentanter ble valgt separat, om nødvendig med to valgomganger. Bratlie og Rogstad oppnådde kvalifisert flertall i første valgomgang, for Rogstads vedkommende med 6 376 av 12 512 stemmer. Av de ti kvinnene som stilte til valg dette året, var Rogstad den største stemmesankeren og den eneste som ble valgt.Anna Rogstad møtte som første kvinne på Stortinget den 17. mars 1911. For en stående forsamling og et fullsatt galleri holdt stortingspresident Magnus Halvorsen, som også var hennes parlamentariske fører, en tale:
Denne dag, den 17. mars 1911, vil bli en merkedag i vårt lands historie, fordi det i dag er første gang en kvinne fremmøter her i Stortinget som en av dets representanter – en begivenhet som utvilsomt vil vekke oppmerksomhet viden om. Om tidspunktet var inne for gjennomføringen av den reform som denne begivenhet skyldes, har meningene vært delte innen vår nasjon, men jeg føler meg overbevist om at man i kommende tider i økende grad vil få forståelsen av, at reformen har vært av den art, at den har bragt vårt land heder og ære, og at den har virket og enda mer vil komme til at virke i politisk henseende for vårt lands utvikling fordelaktig.
Hun møtte i kortere perioder i 1911, og da Jens Bratlie ble statsminister i februar 1912, møtte hun så lenge regjeringen satt, til januar 1913. Hun var en aktiv representant som engasjerte seg i en rekke saker, fra forsvar og utdannelse til kultur og likestillingsspørsmål. Hun var en kjent som en dyktig taler og tok for første gang ordet i behandlingen av hærbudsjettet den 22. mars 1911. Hun talte for at Norge skulle innta en ledende rolle i freds- og voldgiftsarbeid, men understreket at det nasjonale forsvaret måtte bestå, samtidens trusselbilde tatt i betraktning. Rogstad påpekte en svakhet i skatteloven i Odelstingets behandling i juni samme år. Lovteksten tok ikke høyde for at kvinner kunne være forsørger for en arbeidsufør mann, og mannen ville bli lignet for hustruens inntekt. Med støtte fra blant andre Christian Fredrik Michelet, Wollert Konow og Herman Meinich fikk hun overbevist flertallet. Endringen gav hustruen rett til å «begjære seg særskilt lignet for egen formue og inntekt,» etter Meinichs formulering, og ble vedtatt med 44 mot 38 stemmer. I løpet av 1912 hadde Rogstad ordet i 29 forskjellige debatter. Dette året gikk hun også fra Stortingets kirke- og skolekomité til Stortingets næringskomité, der hun fungerte som saksordfører flere ganger.Foran stortingsvalget i 1912 ble ikke Høyre og Frisinnede Venstre i Kristiania enige om kandidater, og Høyre nominerte derfor kandidater alene. Forholdet partiene imellom var kjølig etter Konow-regjeringens fall, og kommunevalget i 1910 hadde vist at Frisinnede Venstres tallmessige styrke var beskjeden. Frisinnede Venstre ønsket å nominere en representant i en antatt sikker krets og samtidig nominere like mange vararepresentanter som før, noe Høyre ikke ville akseptere. Bratlie ønsket å gi Frisinnede Venstre representanten i Gamle Aker, men fikk ikke tilslutning fra eget parti, som isteden ønsket Otto B. Halvorsen. Uten et samarbeid med Høyre var det ikke realistisk for Frisinnede Venstre å vinne noen enkeltmannskrets med flertallsvalg. Gjennom kumulasjon ble det likevel avgitt 71 stemmer til Frisinnede Venstre i første valgomgang i Gamle Aker, hvorav Rogstad skal ha fått en del.
== Æresbevisninger ==
Anna Rogstad ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening i 1914. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1922.Da hun døde i 1938, ble hun bisatt fra Det gamle krematorium på Vår Frelsers gravlund i Oslo; «deltagelsen var så stor at mange stod helt utpå trappen». Minnesmerket på graven er donert av norske lærerinner.Anna Rogstads vei på Tonsenhagen i Oslo er oppkalt etter henne.Et maleri av Rogstad, utført av Eyolf Soot, ble donert til Stortinget av en gruppe kvinner (blant andre Ragna Nielsen) i 1915. Stortinget utlyste i 2020 en konkurranse om en statue av Rogstad som skal stå på Eidsvolls plass foran Stortinget; hun vil bli den første kvinnen som får en statue foran Stortinget, ved siden av dagens fem menn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Agerholt, Anna Caspari (1973). Den norske kvinnebevegelses historie (2 utg.). Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-05877-6.
Grankvist, Rolf (2003). «Anna Rogstad». I Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon. 7 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-1009-3.
Hagemann, Gro (1992). Skolefolk. Lærernes historie i Norge. Oslo: Gyldendal. s. 144. ISBN 82-417-0132-2.
Lindstøl, Tallak (1915). Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Biografier L-Ø samt Tillæg. Kristiania: Steenske Bogtrykkeri.
Moksnes, Aslaug (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-15356-6.
Reistad, Gunhild Ramm (2012). Anna Rogstad – første kvinne på Stortinget. Politisk og pedagogisk pioner. Oslo: Kolofon. ISBN 978-82-300-0983-3.
== Eksterne lenker ==
Anna Rogstad - Store norske leksikon
(en) Anna Rogstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Anna Rogstad hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Politiske taler av Anna Rogstad, virksommeord.uib.no | Anna Georgine Rogstad (født 26. juli 1854 i Fluberg i Oppland, død 8. | 2,602 | 2,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pluto | 2023-02-04 | Pluto | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 1930', 'Kategori:Pluto', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Pluto (formell betegnelse 134340 Pluto; symbol: eller ) er en dvergplanet i vårt solsystem. Den er den nest mest massive dvergplaneten – etter Eris – og det tiende mest massive legemet observert å gå i bane direkte rundt solen. Pluto ble opprinnelig klassifisert som den niende planeten fra solen, men ble i august 2006 nedklassifisert til en dvergplanet og plutoide på grunn av oppdagelsen av at den bare er ett av flere store legemer innenfor Kuiperbeltet.Som andre medlemmer av Kuiperbeltet består Pluto primært av bergarter og is, og er relativ liten – omtrent en sjettedel av massen til månen og en tredjedel av volumet. Eksentrisitet og den høyt inklinerte banen tar Pluto fra 30–49 AE (4,4–7,4 milliarder km) fra solen. Dette medfører at Pluto i perioder kommer nærmere solen enn Neptun. Per 12. mars 2013 ligger Pluto 32,401 AE fra solen.Fra oppdagelsen i 1930 og frem til 2006 var Pluto klassifisert som en planet. I etterkant av oppdagelsen av småplaneten 2060 Chiron i det ytre solsystemet i 1977, og anerkjennelsen av Plutos relativt lave masse, ble det stilt spørsmål ved Plutos status som en planet. Fra 1992 og fremover ble det oppdaget flere Kuiperlegemer som lignet på Pluto. I 2005 ble SDO-objektet Eris oppdaget, som er ca. 28 % mer massiv enn Pluto.24. august 2006 utarbeidet Den internasjonale astronomiske union en planetdefinisjon. Denne definisjonen ekskluderte Pluto som en planet og la den til som et medlem av den nye kategorien «dvergplaneter» sammen med Eris og Ceres. Etter omklassifiseringen ble Pluto lagt til listen over småplaneter og gitt nummeret 134340. En rekke forskere fastholder at Pluto fortsatt bør klassifiseres som en planet og at andre dvergplaneter også bør legges til listen over planeter sammen med Pluto.Pluto har fem kjente måner. Den største er Charon som ble oppdaget i 1978. Nix og Hydra ble oppdaget i 2005 mens Kerberos og Styx ble oppdaget i henholdsvis 2011 og 2012. Pluto og Charon omtales noen ganger som et binærsystem fordi massesentrumet ikke ligger innenfor noen av legemene. Den internasjonale astronomiske union har til gode å formalisere definisjonen av binære dvergplaneter, og derfor er Charon offisielt klassifisert som en av Plutos måner.
| Pluto (formell betegnelse 134340 Pluto; symbol: eller ) er en dvergplanet i vårt solsystem. Den er den nest mest massive dvergplaneten – etter Eris – og det tiende mest massive legemet observert å gå i bane direkte rundt solen. Pluto ble opprinnelig klassifisert som den niende planeten fra solen, men ble i august 2006 nedklassifisert til en dvergplanet og plutoide på grunn av oppdagelsen av at den bare er ett av flere store legemer innenfor Kuiperbeltet.Som andre medlemmer av Kuiperbeltet består Pluto primært av bergarter og is, og er relativ liten – omtrent en sjettedel av massen til månen og en tredjedel av volumet. Eksentrisitet og den høyt inklinerte banen tar Pluto fra 30–49 AE (4,4–7,4 milliarder km) fra solen. Dette medfører at Pluto i perioder kommer nærmere solen enn Neptun. Per 12. mars 2013 ligger Pluto 32,401 AE fra solen.Fra oppdagelsen i 1930 og frem til 2006 var Pluto klassifisert som en planet. I etterkant av oppdagelsen av småplaneten 2060 Chiron i det ytre solsystemet i 1977, og anerkjennelsen av Plutos relativt lave masse, ble det stilt spørsmål ved Plutos status som en planet. Fra 1992 og fremover ble det oppdaget flere Kuiperlegemer som lignet på Pluto. I 2005 ble SDO-objektet Eris oppdaget, som er ca. 28 % mer massiv enn Pluto.24. august 2006 utarbeidet Den internasjonale astronomiske union en planetdefinisjon. Denne definisjonen ekskluderte Pluto som en planet og la den til som et medlem av den nye kategorien «dvergplaneter» sammen med Eris og Ceres. Etter omklassifiseringen ble Pluto lagt til listen over småplaneter og gitt nummeret 134340. En rekke forskere fastholder at Pluto fortsatt bør klassifiseres som en planet og at andre dvergplaneter også bør legges til listen over planeter sammen med Pluto.Pluto har fem kjente måner. Den største er Charon som ble oppdaget i 1978. Nix og Hydra ble oppdaget i 2005 mens Kerberos og Styx ble oppdaget i henholdsvis 2011 og 2012. Pluto og Charon omtales noen ganger som et binærsystem fordi massesentrumet ikke ligger innenfor noen av legemene. Den internasjonale astronomiske union har til gode å formalisere definisjonen av binære dvergplaneter, og derfor er Charon offisielt klassifisert som en av Plutos måner.
== Oppdagelse ==
På 1840-tallet brukte Urbain Le Verrier klassisk mekanikk for å forutsi plasseringen av den til da uoppdagede planeten Neptun etter å ha analysert perturbasjoner (uregelmessigheter) i Uranus' bane. Etterfølgende observasjoner av Neptun sent på 1800-tallet fikk astronomer til å spekulere i at Uranus' bane ble forstyrret av en annen planet utenom Neptun.
I 1906 startet Percival Lowell, mannen som i 1894 grunnla Lowell-observatoriet i Flagstaff i Arizona, et omfattende prosjekt for leting etter en mulig niende planet. Han kalte denne for «Planet X», og før 1909 hadde Lowell og William Henry Pickering foreslått flere mulige himmelkoordinater for en slik planet. Lowell fortsatte letingen sammen med observatoriet frem til hans død i 1916, men til ingen nytte. Uten at Lowell visste det hadde imidlertid observatoriet tatt to svake bilder av Pluto 19. mars 1915, men klarte ikke å gjenkjenne hva det var. Lowell var ikke den første som ikke visste at det var Pluto som ble fotografert. Der finnes seksten kjente før-oppdagelser, hvor den eldste ble gjort av Yerkes-observatoriet 20. august 1909.På grunn av en ti år lang juridisk kamp mot Constance Lowell, Percivals enke, som forsøkte å få observatoriets andel på av hans arv til seg selv, ble ikke letingen etter Planet X gjenopptatt før i 1929. Direktøren Vesto Melvin Slipher overlot da jobben til Clyde Tombaugh, en 23-åring fra Kansas som akkurat hadde kommet til Lowell-observatoriet og som hadde imponert Slipher med noen av sine astronomiske tegninger.Tombaughs oppgave var å systematisk avbilde nattehimmelen med parvise fotografier tatt med to ukers mellomrom. Han skulle deretter gjennomsøke hvert par og avgjøre om noen objekter hadde forflyttet seg. Ved hjelp av et blinkmikroskop skiftet han raskt frem og tilbake mellom bildene på hver av platene for å skape en illusjon av bevegelse for objekter som hadde endret posisjon eller utseende mellom fotografiene. 18. februar 1930, etter nesten et år med leting, oppdaget Tombaugh et mulig bevegende objekt på fotografiske plater fra 23. og 29. januar samme år. Et fotografi av lavere kvalitet fra 21. januar bekreftet bevegelsen. Etter at observatoriet hadde fått ytterligere bekreftende fotografier, ble nyheten om oppdagelsen telegrafert til Harvard College Observatory 13. mars 1930.
=== Navn ===
Oppdagelsen av Pluto førte til overskrifter over hele verden. Lowell-observatoriet som hadde retten til å navngi objektet mottok over 1 000 forslag fra hele verden. Tombaugh oppfordret Slipher til å foreslå et navn for det nye objektet raskt før noen andre gjorde det. Constance Lowell foreslo Zevs, så Percival og til slutt Constance. Disse forslagene ble imidlertid tilsidesatt.Navnet Pluto ble foreslått av Venetia Burney (1918–2009), en elleve år gammel skolejente i Oxford, England. Burney interesserte seg for klassisk mytologi så vel som astronomi, og hun anså navnet som kom fra guden for underverdenen passende for en slik tilsynelatende mørk og kald verden. Hun foreslo det i en samtale med sin bestefar, som var bibliotekar ved University of Oxfords Bodleian Library. Bestefaren brakte navnet videre til professor Herbert Hall Turner som brakte navnet videre til sine kolleger i USA.Objektet ble offisielt navngitt 24. mars 1930. Hvert medlem av Lowell-observatoriet fikk muligheten til å stemme over tre utvalgte navn: Minerva (som allerede var navnet på en asteroide), Kronos (som hadde mistet ryktet gjennom å være foreslått av den upopulære astronomen Thomas Jefferson Jackson See), og Pluto. Pluto fikk alle stemmene, og 1. mai 1930 ble navnet offentliggjort. I forkant av offentliggjøringen ga Madan Venetia fem pund (tilsvarende ca. 234 pund i 2012) som belønning.Valget av navn var delvis inspirert av det faktum at de første to bokstavene i Pluto også er initialene til Percival Lowell, og at Plutos astronomisk symbol () er et monogram konstruert av bokstavene 'PL'. Plutos astrologiske symbol ligner Neptuns (), men har en sirkel i stedet for den det midterste gaffeltinden på treforken ().
Navnet ble snart omfavnet av bredere kultur. I 1930 introduserte Walt Disney en følgesvenn for Mikke Mus som han kalte Pluto, tilsynelatende oppkalt etter himmellegemet selv om Disney-animatøren Ben Sharpsteen ikke bekreftet hvorfor navnet ble gitt. I 1941 oppkalte Glenn T. Seaborg det nylig skapte grunnstoffet plutonium etter Pluto, i tråd med tradisjonen med å navngi grunnstoffer etter nyoppdagede planeter. Han fulgte da etter uran som var oppkalt etter Uranus og neptunium som var oppkalt etter Neptun.I kinesisk, japansk og koreansk ble navnet oversatt som underverdenens kongestjerne (冥王星), Flere andre ikke-europeiske språk bruker en translitterasjon av «Pluto» som navn på himmellegemet; noen indiske språk bruker en form for Jama, vokteren av helvete i hinduistisk mytologi, slik som gujaratisk Yamdev.
=== Bortfallet av Planet X ===
Så snart planeten var funnet gjorde den svake lysstyrken og mangelen på en løsbar skive at det ble sådd tvil om ideen om at det kunne være Lowells Planet X. Estimater av Plutos masse ble justert nedover gjennom det 20. århundre.
Astronomer beregnet i utgangspunktet massen til Pluto basert på dens antatte effekt på Neptun og Uranus. I 1931 ble Pluto kalkulert å være omtrent massen til jorden, men nye beregninger i 1948 førte massen ned til omtrent massen til Mars. I 1976 beregnet Dale Cruikshank, Carl Pilcher og David Morrison ved University of Hawaii Plutos albedo for første gang, og de fant at den passet den for metanis. Det betydde at Pluto måtte være eksepsjonelt lyssterk for størrelsen og at den derfor ikke kunne være mer enn 1 % av massen til jorden. Plutos albedo er 1,3–2,0 ganger større enn jordens.I 1978 gjorde oppdagelsen av Plutos måne Charon det mulig å måle Plutos masse for første gang. Massen på ca. 0,2 % av jordens var alt for liten til å gjøre rede for avviket i banen til Uranus. Påfølgende søk etter en alternativ Planet X, spesielt ved Robert Sutton Harrington, mislyktes. I 1992 brukte Myles Standish data fra Voyager 2s forbiflyvning av Neptun i 1989 for å rekalkulere planetens gravitasjonelle effekter på Uranus. Disse dataene nedjusterte planetens totale masse ytterligere med 0,5 %. Med de nye tallene lagt til forsvant avviket, og dermed også behovet for en Planet X. I dag er flertallet av forskerne enige om at Planet X ikke eksister slik Lowell definerte den. Lowell hadde laget en prediksjon av Planet X' posisjon i 1915 som var ganske nær Plutos posisjon på den tiden. Ernest W. Brown konkluderte nesten umiddelbart med at dette var en tilfeldighet, et syn som holdes den dag i dag.
== Omløp og rotasjon ==
Plutos omløpstid er 248 år. Banens egenskaper er vesentlig forskjellig fra de av planetene som følger nærmest sirkulære baner rundt solen, nær et flatt plan som kalles ekliptikken. I kontrast har Pluto en svært inklinert (vippet/tiltet) bane i forhold til ekliptikken (over 17°) og er svært eksentrisk (elliptisk). Denne høye eksentrisiteten betyr at en liten region av Plutos bane ligger nærmere solen enn Neptun. Barysenteret til Pluton-Charon-systemet kom i perihelium 5. september 1989, og var sist nærmere solen enn Neptun mellom 7. februar 1979 og 11. februar 1999.Over lang tid er Plutos bane faktisk kaotisk. Datasimuleringer kan brukes for å forutsi posisjonen for flere millioner år (både fremover og bakover i tid), men for intervaller lengre enn Ljapunovtiden på 10–20 millioner år blir kalkulasjonene spekulative: Plutos lille størrelse gjør den følsom for umålbare små detaljer i solsystemet – faktorer som er vanskelige å forutsi vil gradvis forstyrre banen. Milliarder av år fra nå kan Pluto godt befinne seg i aphelium, i perihelium eller hvor som helst i mellom uten noen måte for oss å fastslå hvor. Dette betyr ikke at Plutos bane i seg selv er ustabil, men Plutos posisjon i banen er umulig å fastslå så langt frem. Flere resonanser og andre dynamiske effekter holder Plutos bane stabil og trygg for planetkollisjoner eller spredning.
=== Forhold til Neptun ===
Til tross for at Plutos bane ser ut til å krysse Neptuns bane sett direkte ovenfra ligger de to banene slik at de aldri kan kollidere eller til og med komme nær hverandre. Det finnes flere grunner til dette.
På enkleste nivå kan man undersøke de to banene og se at de ikke møtes. Når Pluto er nærmest solen, og dermed nærmest Neptuns bane sett ovenfra, er den også høyest over Neptuns bane. Plutos bane passerer ca. 8 AE over Neptuns, og unngår dermed en kollisjon. Plutos oppstigende og nedstigende knuter, punktene hvor banen krysser ekliptikken, er i dag adskilt fra Neptuns med over 21°.Dette alene er ikke tilstrekkelig for å beskytte Pluto; perturbasjon fra planeter – spesielt Neptun – kan endre aspektene ved Plutos bane – deriblant banepresesjonen – over millioner av år slik at en kollisjon kan være mulig. En annen mekanisme, eller mekanismer, må derfor også være virksomme. Den mest betydelige av disse er at Pluto ligger i 3:2-resonansen med Neptun. Det vil si at for hvert tredje runde Neptun går rundt solen, går Pluto to. De to objektene returnerer så til sine opprinnelige posisjoner og syklusen gjentas med ca. 500 års mellomrom. Dette mønsteret er slik at i hver syklus er Neptun over 50° bak Pluto første gang Pluto er nære perihelium. Ved Plutos andre perihelium vil Neptun ha fullført ytterligere en og en halv rundt, og vil derfor være tilsvarende foran Pluto. Den minste avstanden mellom Pluto og Neptun er over 17 AE, og Pluto kommer faktisk nærmere Uranus (11 AE) enn den kommer Neptun.3:2-resonansen mellom de to legemene er svært stabil og har eksistert i flere millioner år. Dette forhindrer at banene endres i forhold til hverandre, og syklusen gjentas alltid på samme måte slik at de to legemene aldri kan passere nær hverandre. Selv om Plutos bane ikke var så høyt inklinert, kunne de to legemene aldri ha kollidert.
=== Andre faktorer ===
Numeriske studier har vist at over perioder på millioner av år endres ikke den generelle karakteren av justeringen mellom Plutos og Neptuns baner. Det er flere andre resonanser og interaksjoner som styrer detaljene i de relative bevegelsene og som forbedrer Plutos stabilitet. Disse oppstår hovedsakelig fra to andre mekanismer (i tillegg til 3:2-baneresonansen).
For det første librerer Plutos perihelargument, vinkelen mellom punktet hvor den krysser ekliptikken og punktet hvor den er nærmest solen, ca. 90°. Det betyr at når Pluto er nærmest solen er den samtidig høyest over solsystemets plan og forhindrer møter med Neptun. Dette er en direkte konsekvens av Kozai-mekanismen, som relaterer en banes eksentrisitet til inklinasjonen til et større perturberende legeme – i dette tilfellet Neptun. I forhold til Neptun er amplituden av librasjonen 38°, og derfor er vinkelseparasjonen til Plutos perihelium til Neptuns bane alltid større enn 52° (90°-38°). Den nærmeste av slike vinkelseparasjoner oppstår hvert 10 000 år.For det andre er lengden av de oppstigende knutene for de to legemene – punktene hvor de krysser ekliptikken – i nær resonans med ovennevnte librasjon. Når de to lengdene er den samme – det vil si når man kan trekke en rett linje gjennom begge knutene og solen – ligger Plutos perihelium nøyaktig på 90° og kommer på det nærmeste solen samtidig som det høyeste punktet over Neptuns bane. Med andre ord må Pluto være lengst forbi Neptuns bane når den er nærmest å skjære den. Dette er kjent som 1:1-superresonansen og kontrolleres av alle de jovianske planetene.For å forstå naturen av en librasjon, forestill deg en polar synsvinkel hvor man ser ned på ekliptikken fra et fjernt utsiktspunkt hvor planeten går i bane mot klokken. Etter å ha passert oppstigende knute ligger Pluto innenfor Neptuns bane samtidig som den beveger seg raskere og nærmer seg Neptun bakfra. De sterke gravitasjonskreftene mellom de to fører til at drivmoment blir overført til Pluto på bekostning av Neptun. Dette flytter Pluto inn i en noe større bane hvor den ifølge Keplers tredje lov beveger seg noe tregere. Etter som banen endrer seg, har dette en gradvis effekt på endringen av perisenteret og lengdene til Pluto (og, i mindre grad, til Neptun). Etter mange slike repetisjoner bremses Pluto tilstrekkelig ned, samtidig som Neptun øker farten tilstrekkelig til at Neptun begynner å ta igjen Pluto på den andre siden av banen (nære den motsatte knuten av hvor vi begynte). Prosessen er da reversert, og det er Pluto som mister drivmoment til Neptun frem til Pluto har fått tilstrekkelig fart til å ta igjen Neptun ved den opprinnelige knuten. Hele denne prosessen tar ca. 20 000 år å fullføre.
=== Rotasjon ===
Plutos rotasjonsperiode, det vil si døgnet på Pluto, tilsvarer 6,39 dager på jorden. Akkurat som Uranus roterer Pluto på «siden» i sitt baneplan, og har en aksehelning på 120°. Dette medfører at sesongvariasjonene er ekstreme. Under solverv er en fjerdedel av overflaten i kontinuerlig dagslys mens en annen fjerdedel er i kontinuerlig mørke.
== Fysiske egenskaper ==
Plutos avstand fra jorden gjør undersøkelser i dybden vanskelig. Mange detaljer rundt Pluto vil forbli ukjente frem til 2015 når New Horizons forventes å nå frem til planeten.
=== Utseende og overflate ===
Plutos visuelle tilsynelatende størrelsesklasse er i snitt 15,1, og er på sitt lyseste 13,65 ved perihelium. For å se Pluto må man bruke et teleskop, helst med 30 cm (12 tommer) blenderåpning. På grunn av at vinkeldiameteren bare er 0,11" ser planeten stjernelignende ut og uten en synlig skive også i store teleskoper.
De tidligste kartene over Pluto fra slutten av 1980-tallet var kart over lysstyrke skapt fra nærobservasjoner av formørkelser fra den største månen, Charon. Observasjonene ble laget av endringene i den totale gjennomsnittlige lysstyrken til Pluto-Charon-systemet i løpet av formørkelsene. For eksempel gjør en formørkelse av en lys flekk på Pluto en større endring i den totale lysstyrken enn formørkelsen av en mørk flekk. Databehandling av mange slike observasjoner kan brukes til å lage et lysstyrkekart. Denne metoden kan også spore endringer i lysstyrke over tid.Nåværende kart har blitt prodsert av bilder fra Hubble-teleskopet (HST) som gir den høyeste oppløsningen som er tilgjengelig. Dette gir betydelig mer detaljerte kart som avslører variasjoner på flere hundre kilometere på tvers, inkludert polregioner og store lyse flekker. Kartene produseres av komplekse dataprosesser som finner de best passende prosjekterte kartene for de få pikslene til Hubble-bildene. De to kameraene ombord på Hubble-teleskopet som ble brukt til disse kartene er ikke lengre i drift, så disse vil sannsynligvis forbli de mest detaljerte kartene frem til New Horizons forbiflyvning i 2015.Sammen med Plutos lyskurve og de periodiske variasjonene i det infrarøde spektrumet, avslører disse kartene at Plutos overflate er bemerkelsesverdig variert med store endringer i både lysstyrke og farge. Pluto er et av de mest kontrastfylte legemene i solsystemet, med like mye kontrast som Saturns måne Iapetus. Fargen varierer mellom kullsvart, mørk oransje og hvit; Buie et al. uttrykker det som «betydelig mindre rødt enn Mars, og mye mer lik de fargetonene som kan ses på Io med en noe mer oransje tone».Plutos overflate har endret seg mellom 1994 og 2002–3. Den nordlige polregionen har blitt lysere og den sørlige mørkere. Plutos generelle rødhet har også økt betydelig mellom 2000 og 2002. Disse raske endringene er sannsynligvis relatert til sesongmessig kondensasjon og sublimasjon av deler av atmosfæren forsterket av Plutos ekstreme aksehelning og høye baneeksentrisitet.Spektroskopiske analyser av Plutos overflate avslører at den er sammensatt av mer enn 98 % nitrogenis med spor av metan og karbonmonoksid. Siden av Pluto som vender mot Charon inneholder mer metanis mens den motsatte siden inneholder mer nitrogenis og karbonmonoksidis.
=== Struktur ===
Observasjoner av Hubble-teleskopet plasserer Plutos tetthet mellom 1,8–2,1 g/cm³ og antyder at den indre sammensetningen består av omtrent 50–70 % bergarter og 30–50 % is per masse. På grunn av at radioaktiv nedbryting av mineraler til slutt vil varme opp isen tilstrekkelig til at bergartene kan skilles fra isen forventer forskere at Plutos indre struktur er differensiert. De forventer da at bergmaterialene har satt seg i en kompakt kjerne omgitt av en mantel av is. Diameteren på kjernen forventes å være rundt 1 700 km – eller ca. 70 % av Plutos diameter. Det er mulig at en slik oppvarming pågår i dag, og at den skaper et underjordisk hav av flytende vann omtrent 100–180 km tykt i området rundt grensen mellom kjernen og mantelen. DLRs institutt for planetologi beregnet at Plutos tetthet til radius-forhold ligger i en overgangssone, sammen med Neptun-månen Triton, mellom isete satellitter som de mellomstore uranus- og saturnmånene og bergartmåner slik som Jupiters Europa.
=== Masse og størrelse ===
Plutos masse er 1,31×1022 kg, mindre enn 0,24 % av jordens, mens diameteren er 2370 km Atmosfæren til Pluto gjør det vanskelig å fastslå størrelsen på de faste massene innenfor en viss margin. Plutos albedo varierer fra 0,49–0,66.
Oppdagelsen av plutomånen Charon i 1978 muliggjorde fastsettelsen av massen til Pluto-Charon-systemet ved bruk av Newtons formulering av Keplers tredje lov. Så fort Charons gravitasjonelle effekt ble målt, kunne Plutos sanne masse fastslås. Observasjoner av Pluto i okkultasjon med Charon gjorde det mulig for forskere å etablere en mer nøyaktig diameter for Pluto, mens oppfinnelsen av adaptiv optikk gjorde det mulig å avgjøre formen mer nøyaktig.
Blant objektene i solsystemet er Pluto mye mindre massiv enn de terrestriske planetene, og med en størrelse som tilsvarer mindre enn 0,2 månemasser er den også mindre enn syv måner: Ganymedes, Titan, Callisto, Io, månen, Europa og Triton. Pluto har mer enn dobbelt så stor diameter og tusen ganger massen til dvergplaneten Ceres, det største objektet i asteroidebeltet. Den er mindre massiv enn dvergplaneten Eris, et transneptunsk objekt oppdaget i 2005. Gitt feilmarginene i de ulike målingene er det uvisst om Eris eller Pluto har størst diameter – det faste legemet til både Pluto og Eris estimeres å ha en diameter på ca. 2 330 km. Fastsettelsen av Plutos størrelse kompliseres av atmosfæren, og muligvis av dis av hydrokarboner.
=== Atmosfære ===
Plutos atmosfære består av en tynn kappe av nitrogen-, metan- og karbonmonoksidgasser som er avledet fra iser av disse substansene på overflaten. Overflatetrykket går fra 6,5-24 μbar. Plutos elongerte banen er forutsagt å ha en stor påvirkning på atmosfæren. Siden Pluto beveger seg bort fra solen, vil atmosfæren gradvis fryse og falle ned på bakken. Når Pluto er nærmere solen, øker temperaturen på Plutos faste overflate og forårsaker at isene sublimerer til gass. Dette skaper en antidrivhuseffekt; akkurat som svette kjøler kroppen når den fordamper fra overflaten av huden, kjøler denne sublimasjonen overflaten av Pluto. Forskere som bruker Submillimeter Array har nylig oppdaget at Plutos temperatur er ca. 43 K (-230 °C), 10 K kaldere enn hva som ellers var forventet.Tilstedeværelsen av metan, en kraftig klimagass, i Plutos atmosfære fører til en temperaturinversjon med gjennomsnittlige temperaturer 36 K høyere 10 km over overflaten. Den lavere atmosfæren inneholder en høyere konsentrasjon av metan enn den øvre atmosfæren.De første bevisene for Plutos atmosfære ble første antydet av N. Brosch og H. Mendelseon ved Wise-observatoriet i Israel i 1985, og den ble definitivt påvist av Kuiper Airborne Observatory in 1988 fra observasjoner av okkultasjoner av stjerner ved Pluto. Når et objekt uten atmosfære beveger seg inn foran en stjerne vil stjernen plutselig forsvinne; i tilfellet med Pluto ble stjernen gradvis dimmet bort. Ut fra mengden dimming ble det atmosfæriske trykket fastsatt til 0,15 pascal, omtrent 1/700 000 av jordens.I 2002 ble en annen okkultasjon av en stjerne ved Pluto observert og analysert av lag ledet av Bruno Sicardy ved Parisobservatoriet, James L. Elliot ved MIT, og Jay Pasachoff ved Williams College. Overraskende ble det atmosfæriske trykket estimert til å være 0,3 pascal, selv om Pluto var lengre fra solen enn i 1988 og dermed skulle ha vært kaldere og hatt en mindre tett atmosfære. En forklaring på dette avviket er at i sørpolen kom ut av skyggen for første gang på 120 år i 1987, og at dette førte til at ekstra nitrogen sublimerte fra polkappene Det vil ta tiår for dette overskytende nitrogenet å fordampe ut av atmosfæren siden det fryser på iskappene på nordpolen som nå befinner seg i kontinuerlig mørke. Topper i dataene fra den samme studien avslørte hva som kan være de første bevisene for vind i Plutos atmosfære. En annen stjerneokkultasjon ble observert av et MIT-Williams College-lag bestående av James Elliot og Jay Pasachoff sammen med et lag fra Southwest Research Institute ledet av Leslie Young fra steder i Australiea 12. juni 2006.I oktober 2006 annonserte Dale Cruikshank fra NASA/Ames Research Center (en medforsker på New Horizons) og hans kolleger den spektroskopiske oppdagelsen av etan på Plutos overflate. Denne etanen produseres fra fotolyse eller radiolyse (det vil si kjemisk konvertering drevet av sollys og ladede partikler) av frossen metan på Plutos overflate og suspendert i atmosfæren.
== Måner ==
Pluto har fem kjente naturlige satellitter: Charon, først oppdaget i 1978 av astronomen James Christy; Nix og Hydra, begge oppdaget i 2005; Kerberos, identifisert av Hubble-teleskopet i 2011, og Styx oppdaget i 2012.De plutonske månene ligger uvanlig nær Pluto sammenlignet med andre observerte systemer. Månene kan potensielt gå i bane rundt Pluto opp til 53 % (eller 69 % hvis retrograde) av Hill-sfæren, den stabilde gravitasjonelle sonen av Plutos påvirkning. For eksempel går månen Psamathe i bane rundt Neptun ved 40 % av Hill-radien. I tilfellet med Pluto er bare de indre 3 % av sonen kjent å være okkupert av satellitter. I oppdagerers begreper fremstår det plutonske systemet å være «svært kompakt og stort sett tomt» selv om andre har påpekt muligheten for ytterligere objekter, inkludert et lite ringsystem.
=== Charon ===
Pluto-Charon-systemet er bemerkelseverdig ved å være et av solsystemets få binærsystemer, definert som de hvor barysenteret ligger over primærlegemets overflate (617 Patroclus er et mindre eksempel, solen og Jupiter er det eneste som er større). Dette og den store størrelsen på Charon i forhold til Pluto har ført til at noen astronomer kaller systemet for en dobbel dvergplanet.Systemet er også uvanlig blant planetsystemer i det at hver av dem er tidevannslåst til den andre: Charon har alltid den samme siden vendt mot Pluto, og Pluto har alltid den samme siden vendt mot Charon. Det vil si at fra en hvilken som helst posisjon på et av legemene er den andre alltid på samme posisjon på himmelen eller alltid ute av syne. På grunn av dette er rotasjonsperioden til hver av dem lik tiden det tar for hele systemet å rotere rundt det felles gravitasjonssenteret. Akkurat som Pluto roterer på sin side relativt til baneplanet gjør Pluto-Charon-systemet det samme. I 2007 antydet observasjoner av flekker av ammoniakkhydrater og vannkrystaller på overflaten ved Gemini-observatoriet tilstedeværelsen av aktive kryogeysirer.
=== Nix og Hydra ===
Ytterligere to måner rundt Pluto ble fotografert av astronomer som jobbet med Hubble-teleskopet 15. mai 2005, og fikk midlertidige betegnelsene S/2005 P 1 og S/2005 P 2. Den internasjonale astronomiske union ga den 21. juni 2006 Plutos nyeste måner offisielt navnene Nix (eller Pluto II, den innerste av de to månene, tidligere P 2) og Hydra (Pluto III, den ytterste månen, tidligere P 1).Disse små månene går i bane rundt Pluto ved avstander som tilsvarer omtrent to og tre ganger avstanden til Charon: Nix ved 48 700 km fra senterets barysenter. De har nesten sirkulære prograde baner i det samme baneplanet som Charon.
Observasjoner for å fastslå individuelle egenskaper hos Nix og Hydra pågår. Hydra er noen ganger lysere enn Nix, noe som antyder enten at den er større eller at ulike deler av overflaten kan variere i lysstyrke. Størrelsene er estimert fra albedoene. Hvis månenes albedo er tilsvarende Charons 35 %, kan diameterne estimeres til 46 km for Nix og 61 km for den lysere Hydra. Øvre grenseverdier for diameterne kan estimeres ved å anta en albedo på 4 % for de mørkeste kuiperlegemene: disse grensene er henholdsvis 137 ± 11 km og 167 ± 10 km. I den største enden av denne skalaen er den antydede massen mindre enn 0,3 % av Charon, eller 0,03 % av Plutos.Oppdagelsen av disse to små månene antyder at Pluto kan ha et variabelt ringsystem. Nedslag fra smålegemer kan skape rester som kan danne planetariske ringer. Data fra dype opriske målinger av Advanced Camera for Surveys på Hubble-teleskopet antyder imidlertid at slike ringer ikke eksisterer. Dersom et slikt system eksisterer er det enten svært tynt som Jupiters ringer eller tett begrenset til mindre enn 1 000 km i bredde. Tilsvarende konklusjoner har kommet fra studier av okkultasjoner.
=== Kerberos ===
20. juli 2011 offentliggjorde Mark R. Showalter ved SETI-instituttet oppdagelsen av Plutos fjerde måne. Den ble lagt merke til av NASAs Hubble-teleskop under leting etter ringer rundt dvergplaneten. Den har en estimert diameter på 13–34 km og ligger mellom banene til Nix og Hydra.Kerberos ble først sett på et fotografert med Hubbles Wide Field Camera 3 28. juni. Den ble bekreftet på etterfølgende Hubble-bilder tatt 3. og 18. juli.
=== Styx ===
7. juli 2012 ble den femte månen Styx oppdaget mens man søkte etter potensielt farlige hindre for New Horizons.
=== Nære resonanser ===
Nix og Hydra er svært nære (men ikke i) en 4:1 og 6:1 baneresonans med Charon. Kerberos passer godt inn i denne ordningen med en nær 5:1-resonans med Charon. Fastsettelsen av hvor nær noen av disse nærliggende baneperiodene faktisk kan være en sann resonans krever nøyaktig kunnskap om satellittenes presesjoner.
Massen til Nix og Hydra antar en isete/porøs tetthet på 1,0 g/cm³
== Opprinnelse ==
Plutos opprinnelse og identitet hadde i lang tid vært en gåte for astronomene. En tidlig hypotese var at Pluto var en tidligere måne av Neptun som hadde blitt slått ut av sin bane av den største nåværende månen Triton. Denne forestillingen har blitt sterkt kritisert fordi Pluto aldri kommer nær Neptun i sin bane.Plutos sanne plassering i solsystemet begynte å komme frem av seg selv først i 1992 da astronomer begynte å finne små isete objekter utenfor Neptun som var lignende Pluto – ikke bare i bane, men også i størrelse og sammensetning. Disse transneptunske populasjonene antas å være kilden til mange kortperiodiske kometer. Astronomer tror nå at Pluto er det største medlemmet av Kuiperbeltet, en omtrentlig stabil ring av objekter beliggende mellom 30 og 50 AE fra solen. Som andre kuiperlegemer har Pluto lignende egenskaper som kometer; for eksempel blåser solvinden Plutos overflate gradvis ut i rommet, på samme måte som med kometer. Hvis pluto lå like nærme solen som det jorden gjør, ville den utviklet en hale akkurat som kometene gjør.Selv om Pluto er det største av kuiperlegemene som er oppdaget så langt, er Neptuns måne Triton – som er noe større en Pluto – lignende Pluto både geologisk og atmosfærisk, og antas å være et innfanget kuiperlegeme. Eris (se under) er også større enn Pluto, men er ikke ansett å være et medlem av Kuiperbeltet. Den er snarere ansett å være et medlem av en lignende populasjon kalt den spredte skiven. En stort antall kuiperlegemer, som Pluto, innehar en 3:2-baneresonans med Neptun. Kuiperlegemer med denne baneresonansen kalles for «plutinoer», etter Pluto.Som andre medlemmer av Kuiperbeltet antas Pluto å være rester av planetesimaler; en del av den opprinnelige protoplanetariske skiven rundt solen som ikke klarte å vokse sammen til en fullverdig planet. De fleste astronomer er enige i at Plutos posisjon kommer av plutselig vandring på grunn av Neptun tidlig i solsystemets dannelse. Etterhvert som Neptun forflyttet seg utover, nærmet den seg objektene i proto-Kuiperbeltet og satte et av dem i bane rundt seg selv, noe som ble månen Triton, låste andre i baneresonanser, mens andre igjen ble slått ut i kaotiske baner. Objektene i den spredte skiven, en dynamisk ustabil region, overlapper Kuiperbeltet og antas å ha blitt plassert i sine nåværende posisjoner på grunn av vekselvrikning med Neptuns vandrende resonanser.En datamodell fra 2004 av Alessandro Morbidelli ved Observatoire de la Côte d'Azur i Nice antydet at Neptuns vandring inn i Kuiperbeltet kan ha blitt utløst av dannelsen av en 1:2-resonans mellom Jupiter og Saturn som skapte en gravitasjonsdytt som skjøv både Uranus og Neptun inn i høyere baner og fikke dem til å bytte plass. Dette førte til slutt til at Neptuns avstand fra solen ble fordoblet. Den resulterende utstøtingen av objekter fra proto-kuiperlegemet kan også forklare det sene tunge bombardementet 600 millioner år etter solsystemets dannelse og opprinnelsen til Jupiters trojanske asteroider.Det er mulig at Pluto hadde en nær sirkulær bane ca. 33 AE fra solen før Neptuns vandring perturberte planeten inn i en resonant fangst. Nice-modellen krever at det var ca. tusen legemer på størrelse med Pluto i den opprinnelige skiven av planetesimaler. Disse kan ha inkludert legemer som ble Triton og Eris.
== Utforskning ==
Pluto utgjør en betydelig utfordring for romfartøyer på grunn av den lille massen og den store avstanden fra jorden. Voyager 1 kunne ha besøkt Pluto, men de som styrte den sendte den heller mot en nær forbiflyvning av saturnmånen Titan, noe som førte til en bane som ikke kunne gjennomføres med en forbiflyvning av Pluto. Voyager 2 hadde aldri noen passende bane for å nå Pluto. Ingen seriøse forsøk på å utforske Pluto ved hjelp av romsonder ble gjennomført før det siste tiåret av det 20. århundre. I august 1992 ringte forskeren Robert Staehle ved JPL til oppdageren av Pluto, Clyde Tombaugh, og ba om tillatelse til å besøke hans planet. «Jeg sa han var velkommen dit», fortalte Tombaugh senere, «selv om han må ut på en lang og kald reise». Til tross for dette tidlige moment i 2000, avbrøt NASA Pluto Kuiper Express-oppdraget på grunn av økende kostnader og forsinkelser på kjøretøyet.
Etter en intens politisk kamp fikk et revidert oppdrag til Pluto, kalt New Horizons, støtte fra USAs regjering i 2003. New Horizons ble vellykket skutt opp 19. januar 2006. Oppdragslederen Alan Stern bekreftet at noe av asken etter Clyde Tombaugh som døde i 1997 hadde blitt plassert ombord i romsonden.Tidlig i 2007 tok sonden nytte av en gravitasjonsslynge fra Jupiter. Den nærmeste passeringen av Pluto vil etter planen finne sted 14. juli 2015, men vitenskapelige observasjoner vil begynne fem måneder før den nærmeste passeringen og vil fortsette minst en måned etter møtet. New Horizons tok de første bildene av Pluto fra lang avstand i slutten av september 2006 for å teste Long Range Reconnaissance Imager (LORRI). Bildene som ble tatt fra en avstand på omtrent 4,2 milliarder kilometer bekrefter romsondens evne til å spore fjerne mål, kritisk for manøvrering mot Pluto og andre kuiperlegemer.
New Horizons vil bruke fjernsensorpakker som inkluderer bildeinstrumenter og radiovitenskapelige verktøy så vel som spektroskopiske og andre eksperimenter for å undersøke den globale geologien og morfologien til Pluto og månen Charon. Den vil kartlegge overflatesammensetningen og analysere Plutos nøytrale atmosfære og unnslipningshastighet. New Horizons vil også fotografere overflatene på Pluto og Charon.
Oppdagelsen av Plutos to mindre måner, Nix og Hydra, kan gi uforutsette utfordringer for sonden. Rester etter kollisjoner mellom kuiperlegemer og de mindre månene, med sine relativt lave unnslipningshastigheter, kan produsere en tynn støvete ring. Dersom New Horizons skulle komme til å fly gjennom et slikt ringsystem, ville det bety en økt mulighet for skader fra mikrometeoroider som kunne ødelegge sonden.
=== Konsepter ===
En banesonde/landingsfartøy/prøvesamler-oppdrag ble foreslått i 2003. Planen inkluderte en tolv år lang reise fra jorden til Pluto, kartlegging fra bane, flere landinger, en varmtvannssonde, og muligens in situ drivstoffproduksjon for en tolvårig returreise tilbake til jorden med prøver. Kraft og fremdrift skulle komme fra det ekstra kjernereaktorsystemet.
== Klassifisering ==
Etter at Plutos plassering innenfor Kuiperbeltet var fastsatt ble den offisiselle statusen som en planet kontroversiell. Flere stilte spørsmål om hvorvidt Pluto skulle betraktes sammen med eller uavhengig av de omkringliggende populasjonene.
Flere direktører ved museumer og planetarier skapte tidvis kontroverser ved å utelate Pluto fra planetmodeller av solsystemet. Da Hayden Planetarium gjenåpnet etter en renovering i 2000 var det med en modell med bare åtte planeter. Denne striden skapte overskrifter på den tiden.I 2002 ble kuiperlegemet 50000 Quaoar oppdaget. Det var antatt å ha en diameter på omtrent 1 280 km, omtrent halvparten av Pluto. I 2004 plasserte en av oppdagerne av 90377 Sedna en øvre grense på 1 800 km på diameteren – noe nærmere Plutos diameter på 2 320 km – selv om Sednas diameter ble nedjustert til mindre enn 1 600 km i 2007. Akkurat som Ceres, Pallas, Juno og Vesta til slutt mistet sin planetstatus etter oppdagelsen av mange andre asteroider, ble det argumentert for at Pluto skulle omklassifiseres til et kuiperlegeme.
29. juli 2005 ble oppdagelsen av et nytt transneptunsk objekt offentliggjort – Eris som i dag er kjent å være omtrent på samme størrelse som Pluto. Dette var det største objektet oppdaget i solsystemet siden Triton i 1846, og oppdagerne og pressen kalte den i begynnelsen for den tiende planeten, selv om det på den tiden ikke var noen offisiell konsensus om å kalle den en planet. Andre personer i astronomiske kretsene betraktet oppdagelsen som det sterkeste argumentet for å omklassifisere Pluto til en småplanet.
=== IAUs klassifisering i 2006 ===
Debatten tilspisset seg i 2006 med en resolusjon fra IAU som skapte en offisiell definisjon på begrepet «planet». Ifølge denne resolusjonen er det tre viktige forutsetninger for at objekt skal kunne betraktes som en «planet»:
Objektet må være i bane rundt solen.
Objektet må være tilstrekkelig massiv til å bli sfærisk på grunn av sin egen gravitasjon. Mer spesifisert må dens egen gravitasjon dra den inn i hydrostatisk likevekt.
Objektet må ha ryddet nabolaget rundt sin bane.Pluto klarte ikke å oppfylle det tredje kravet siden massen bare utgjør 0,07 ganger massen av de andre objektene i banen. Til sammenligning utgjør jordens masse 1,7 millioner ganger den gjenværende massen i sin bane. IAU besluttet videre at Pluto skulle klassifiseres i den nylig opprettede gruppen av dvergplaneter, og at den skulle fungere som en prototype for plutoidekategorien av transneptunske objekter hvor den ville være separat, men samtidig klassifisert.Den 13. september 2006 inkluderte IAU Pluto, Eris og Eridian-månen Dysnomia i småplanetkatalogen. Disse fikk da de offisielle småplanetbetegnesene «(134340) Pluto», «(136199) Eris» og «(136199) Eris I Dysnomia». Hvis Pluto hadde blitt tildelt et småplanetnavn ved oppdagelsen ville nummeret ha vært ca. 1 164 snarere enn 134 340.
Det har vært noe motstand innenfor det astronomiske miljøet mot denne omklassifiseringen. Alan Stern, hovedetterforsker ved NASAs New Horizons-oppdrag til Pluto sier at «definisjonen stinker, av tekniske grunner». Sterns påstand er at ved villkårene i de nye definisjonene vil jorden, Mars, Jupiter og Neptun også bli ekskludert siden de alle deler sine baner med asteroider. Hans andre påstand er at fordi mindre enn fem prosent av astronomene stemte for det, var ikke avgjørelsen representativ for det astronomiske samfunnet.Marc W. Buie ved Lowell-observatoriet er også en av motstanderne mot denne definisjonen, har også gitt uttrykk for sin mening på sin nettside. Andre har uttrykt støtte til IAU. Mike Brown, astronomen som oppdaget Eris, uttalte at «gjennom hele denne sirkuslignende prosedyrene ble det på en eller annen måte snublet i det rette svaret. Det har kommet i lang tid. Forskere er til slutt selvkorrigerende, selv med sterke følelser involvert.»Forskere på begge sider av debatten var samlet på The Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory 14.–16. august 2008 for en konferanse som inkluderte samtaler om den nåværende IAU-definisjonen av en planet. Med tittelen «The Great Planet Debate» publiserte konferansen en post-konferanse-pressemelding om at forskerne ikke kunne komme til en enighet om definisjonen av en planet. 11. juni 2008, like før konferansen, annonserte IAU i en pressemelding at begrepet «plutoide» heretter ville bli brukt for å beskrive Pluto og andre Pluto-lignende objekter som har en store halvakse større enn Neptuns og tilstrekkelig masse til å være tilnærmet sfærisk.
==== Reaksjoner ====
Mottakelsen av IAU-avgjørelsen var blandet. Mens noen aksepterte omklassifiseringen søkte andre å omgjøre beslutningen opprop på Internet hvor de oppfordret IAU til å vurdere avgjørelsen.
En resolusjon introdusert av noen medlemmer ved California State Assembly fordømte IAU letthjertet for »vitenskapelig kjetteri», blant andre forbrytelser. Representantenes hus i den amerikanske delstaten New Mexico vedtok en resolusjon til ære for Tombaugh, som lenge hadde vært bosatt i delstaten, som erklærte at Pluto alltid ville betraktes som en planet når den var på himmelen over New Mexico, og at 13. mars 2007 var Pluto Planet Day. Senatet i Illinois vedtok en lignende resolusjon i 2009 med basis i at Clyde Tombaugh, oppdageren av Pluto, var født i Illinois. Resolusjonen hevdet at Pluto var «urettferdig blitt nedgradert til en 'dverg'planet» av IAU.Noen medlemmer av det offentlige har også avvist endringen, både med referanse til uenighet om problemet innen det vitenskapelige miljøet eller av sentimentale grunner, og hevder at de alltid har kjent Pluto som en planet og at de vil fortsette å gjøre det uavhengig av IAU-vedtaket.
== Noter og referanser ==
=== Noter ===
=== Litteraturhenvisninger ===
=== Øvrige referanser ===
== Litteratur ==
=== Artikler ===
Brown, Michael E.; Trujillo, Chadwick A. (2004). «Direct Measurement of the Size of the Large Kuiper Belt Object (50000) Quaoar». The Astronomical Journal (engelsk). 127 (4). Bibcode:2004AJ....127.2413B. doi:10.1086/382513. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Buchwald, Greg; Dimario, Michael; Wild, Walter (2000). «Pluto is Discovered Back in Time». Amateur—Professional Partnerships in Astronomy (engelsk). 220. Bibcode:2000ASPC..220..355B. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Buie, Marc W.; Grundy, William M.; Young, Eliot F.; Young, Leslie A.; Stern, S. Alan (2006). «Orbits and photometry of Pluto's satellites: Charon, S/2005 P1, and S/2005 P2». Astronomical Journal (engelsk). 132 (1). Bibcode:2006AJ....132..290B. arXiv:astro-ph/0512491 . doi:10.1086/504422. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Buie, Marc W.; Grundy, William M.; Young, Eliot F.; Young, Leslie A.; Stern, S. Alan (2010). «Pluto and Charon with the Hubble Space Telescope: I. Monitoring global change and improved surface propertices from light curves». Astronomical Journal (engelsk). 139 (3). Bibcode:2010AJ....139.1117B. doi:10.1088/0004-6256/139/3/1117. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Buie, Marc W.; William M.; Young, Eliot F.; Young, Leslie A.; Stern, S. Alan (2010). «Pluto and Charon with the Hubble Space Telescope: II. Resolving changes on Pluto's surface and a map for Charon». Astronomical Journal (engelsk). 139 (3). Bibcode:2010AJ....139.1128B. doi:10.1088/0004-6256/139/3/1128. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Buie, Marc W.; Tholen, D.J.; Horne, K. (1992). «Albedo maps of Pluto and Charon: Initial mutual event results». Icarus (engelsk). 97 (2). Bibcode:1992Icar...97..211B. doi:10.1016/0019-1035(92)90129-U. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Buie, Marc W.; Grundy, William M.; Young, Eliot F.; Young, Leslie A.; Stern, S. Alan (2006). «Orbits and Photometry of Pluto's Satellites: Charon, S/2005 P1, and S/2005 P2». The Astronomical Journal (engelsk). 132 (1). Bibcode:2006AJ....132..290B. arXiv:astro-ph/0512491 . doi:10.1086/504422. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Christy, James W.; Harrington, Robert Sutton (1978). «The Satellite of Pluto». Astronomical Journal (engelsk). 83 (8). Bibcode:1978AJ.....83.1005C. doi:10.1086/112284. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Close, Laird M.; Merline, William J.; Tholen, David J.; Owen, Tobias C.; Roddier, Francois J.; Dumas, C. (2000). «Adaptive optics imaging of Pluto–Charon and the discovery of a moon around the Asteroid 45 Eugenia: the potential of adaptive optics in planetary astronomy». Proceedings of the International Society for Optical Engineering (engelsk). 4007. Bibcode:2000SPIE.4007..787C. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Elliot, J.L; Person, M.J.; Gulbis, A.A.; Adams, E.R.; Kramer, E.A.; Zuluaga, C.A.; Pike, R.E.; Pasachoff, J.M.; Souza, S.P. (2006). «The Size of Pluto's Atmosphere As Revealed by the 2006 June 12 Occultation». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 38. Bibcode:2006DPS....38.3102E. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Faure, Gunter; Mensing, Teresa (2007). «Pluto and Charon: The Odd Couple» (PDF). Introduction to Planetary Science (engelsk). doi:10.1007/978-1-4020-5544-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Green, Daniel W.E (21. juni 2006). «Satellites of Pluto». IAU Circular (engelsk). 8723.
Green, Daniel W.E. (13. september 2006). «(134340) Pluto, (136199) Eris, and (136199) Eris I (Dysnomia)». IAU Circular (engelsk). 8747.
Grundy, W.M.; Noll, K.S.; Stephens, D.C. (2005). «Diverse Albedos of Small Trans-Neptunian Objects». Icarus (engelsk). 176. Bibcode:2005Icar..176..184G. arXiv:astro-ph/0502229 . doi:10.1016/j.icarus.2005.01.007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Holden, C. (23. mars 2007). «Rehabilitating Pluto». Science (engelsk). 315 (5819). doi:10.1126/science.315.5819.1643c.
Hoyt W.G. (1976). «W. H. Pickering's Planetary Predictions and the Discovery of Pluto». Isis (engelsk). 67 (4). doi:10.1086/351668.
Hunter, Maxwell W. (2004). «Unmanned scientific exploration throughout the Solar System». Space Science Reviews (engelsk). 6 (5). Bibcode:1967SSRv....6..601H. doi:10.1007/BF00168793.
Hussmann, H.; Sohl, Frank; Spohn, Tilman, (november 2006). «Subsurface oceans and deep interiors of medium-sized outer planet satellites and large trans-neptunian objects». Icarus (engelsk). 185 (1). Bibcode:2006Icar..185..258H. doi:10.1016/j.icarus.2006.06.005. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lellouch, E.; Sicardy, B.; de Bergh, C.; Käufl, H. -U.; Kassi, S.; Campargue, A. (2009). «Pluto's lower atmosphere structure and methane abundance from high-resolution spectroscopy and stellar occultations». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 495 (3). Bibcode:2009A&A...495L..17L. arXiv:0901.4882 . doi:10.1051/0004-6361/200911633. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Levison, Harold F.; Morbidelli, A.; Vanlaerhoven, C.; Gomes, R.; Tsiganis, K. (2007). «Origin of the Structure of the Kuiper Belt during a Dynamical Instability in the Orbits of Uranus and Neptune». Icarus (engelsk). 196 (1). Bibcode:2008Icar..196..258L. arXiv:0712.0553 . doi:10.1016/j.icarus.2007.11.035. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Gerard P., Kuiper (1950). «The Diameter of Pluto». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 62 (366). Bibcode:1950PASP...62..133K. doi:10.1086/126255.
Malhorta, R. (1995). «The Origin of Pluto's Orbit: Implications for the Solar System Beyond Neptune». Astronomical Journal (engelsk). 110. Bibcode:1995AJ....110..420M. arXiv:astro-ph/9504036 . doi:10.1086/117532.
Marsden, Brian G. (26. august 1985). «Occultation by Pluto on 1985 August 19». IAU Circular (engelsk). 4097.
Minkel, JR (10. april 2008). «Is Rekindling the Pluto Planet Debate a Good Idea?». Scientific American (engelsk).
Millis, R. L. (1993). «Pluto's radius and atmosphere – Results from the entire 9 June 1988 occultation data set». Icarus (engelsk). 105 (2). Bibcode:1993Icar..105..282M. doi:10.1006/icar.1993.1126.
Nicholson, Seth B.; Mayall, Nicholas U. (desember 1930). «The Probable Value of the Mass of Pluto». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 42 (250). Bibcode:1930PASP...42..350N. doi:10.1086/124071. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Nicholson, Seth B.; Mayall, Nicholas U. (januar 1931). «Positions, Orbit, and Mass of Pluto». Astrophysical Journal (engelsk). 73. Bibcode:1931ApJ....73....1N. doi:10.1086/143288. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Olkin, C.B.; Wasserman, L.H.; Franz, O.G. (2003). «The mass ratio of Charon to Pluto from Hubble Space Telescope astrometry with the fine guidance sensors» (PDF). Icarus (engelsk). 164 (1). Bibcode:2003Icar..164..254O. doi:10.1016/S0019-1035(03)00136-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Owen, Tobias C.; Roush, Ted L.; Cruikshank, D.P.; Elliot, J.L.; Young, L.A.; De Bergh, C.; Schmitt, B.; Geballe, T.R.; Brown, R.H. (1993). «Surface Ices and the Atmospheric Composition of Pluto». Science (engelsk). 261 (5122). Bibcode:1993Sci...261..745O. PMID 17757212. doi:10.1126/science.261.5122.745. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Pasachoff; Babcock, Jay M.; Souza, S.P.; Gangestad, J.W.; Jaskot, A.E.; Elliot, J.L.; Gulbis, A.A.; Person, M.J.; Kramer, E.A. (2006). «A Search for Rings, Moons, or Debris in the Pluto System during the 2006 July 12 Occultation». Bull. Am. Astron. Soc. (engelsk). 38 (3). Bibcode:2006DPS....38.2502P. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Richardson, Derek C.; Walsh, Kevin J. (2005). «Binary Minor Planets». Annual Review of Earth and Planetary Sciences (engelsk). 34 (1). Bibcode:2006AREPS..34...47R. doi:10.1146/annurev.earth.32.101802.120208. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ridpath, Ian (desember 1978). «Pluto—Planet or Imposter?» (PDF). Astronomy (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 7. august 2012. Besøkt 9. august 2012.
Royal Astronomical Society (1931). «The Discovery of Pluto». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 91. Bibcode:1931MNRAS..91..380.
Seidelmann, P.K.; Harrington, Robert Sutton (1988). «Planet X – The current status». Celestial Mechanics and Dynamical Astronomy (engelsk). 43. Bibcode:1987CeMec..43...55S. doi:10.1007/BF01234554. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Seidelmann, P. Kenneth; Archinal, B.A.; A'hearn, M.F.; Conrad, A.; Consolmagno, G.J.; Hestroffer, D.; Hilton, J.L.; Krasinsky, G.A.; Neumann, G. (2007). «Report of the IAU/IAG Working Group on cartographic coordinates and rotational elements: 2006». Celestial Mechanics and Dynamical Astronomy (engelsk). 98 (3). Bibcode:2007CeMDA..98..155S. doi:10.1007/s10569-007-9072-y. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Sicardy, B.; Widemann, T.; Lellouch, E.; Veillet, C.; Cuillandre, J.-C.; Colas, F.; Roques, F.; Beisker, W.; Kretlow, M. (10. juli 2003). «Large changes in Pluto's atmosphere as revealed by recent stellar occultations». Nature (engelsk). 424 (6945). PMID 12853950. doi:10.1038/nature01766. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Sicardy, Bruno; Beisker, W.; Batista, V.; Colas, F.; Gendron, E.; Lecacheux, J.; Roques, F.; Widemann, T.; Doressoundiram, A. (2006). «Observing Two Pluto Stellar Approaches In 2006: Results On Pluto's Atmosphere And Detection Of Hydra». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 38. Bibcode:2006DPS....38.3106S. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Sicardy, B.;Bellucci, A.; Gendron, E.; Lacombe, F.; Lacour, S.; Lecacheux, J.; Lellouch, E.; Renner, S.; Pau, S. (2006). «Charon's size and an upper limit on its atmosphere from a stellar occultation». Nature (engelsk). 439 (7072). Bibcode:2006Natur.439...52S. PMID 16397493. doi:10.1038/nature04351. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Steven Soter (2007). «What is a Planet?». The Astronomical Journal (engelsk). 132 (6). Bibcode:2006AJ....132.2513S. arXiv:astro-ph/0608359 . doi:10.1086/508861.
Standish, Myles (1993). «Planet X—No dynamical evidence in the optical observations». Astronomical Journal (engelsk). 105 (5). Bibcode:1993AJ....105.2000S. doi:10.1086/116575.
Stansberry, J.; Grundy, W.; Brown, M.; Cruikshank, D.; Spencer, J.; Trilling, D.; Margot, J.-L. (2007). «Physical Properties of Kuiper Belt and Centaur Objects: Constraints from Spitzer Space Telescope». The Solar System Beyond Neptune (engelsk). Bibcode:2008ssbn.book..161S. arXiv:astro-ph/0702538v2 . CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Andrew J. StefflS. Alan Stern (2007). «First Constraints on Rings in the Pluto System». The Astronomical Journal (engelsk). 133 (4). Bibcode:2007AJ....133.1485S. arXiv:astro-ph/0608036 . doi:10.1086/511770.
Stern, S.A.; Weaver, H.A.; Steffl, A.J.; Mutchler, M.J.; Merline, W.J.; Buie, M.W.; Young, E.F.; Young, L.A.; Spencer, J.R. (2006). «Characteristics and Origin of the Quadruple System at Pluto». Nature (engelsk). 439 (7079). Bibcode:2006Natur.439..946S. PMID 16495992. arXiv:astro-ph/0512599 . doi:10.1038/nature04548. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Sussman, Gerald Jay; Wisdom, Jack (1988). «Numerical evidence that the motion of Pluto is chaotic». Science (engelsk). 241 (4864). Bibcode:1988Sci...241..433S. PMID 17792606. doi:10.1126/science.241.4864.433. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Tombaugh, C.W. (1946). «The Search for the Ninth Planet, Pluto». Astronomical Society of the Pacific Leaflets (engelsk). 5. Bibcode:1946ASPL....5...73T.
X.-S. Wan, T.-Y. Huang, and K. A. Innanen (2001). «The 1 : 1 Superresonance in Pluto's Motion». The Astronomical Journal (engelsk). 121 (2). Bibcode:2001AJ....121.1155W. doi:10.1086/318733. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ward, William R.; Canup, Robin M. (2006). «Forced Resonant Migration of Pluto's Outer Satellites by Charon». Science (engelsk). 313 (5790). Bibcode:2006Sci...313.1107W. PMID 16825533. doi:10.1126/science.1127293. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Weaver, H.A.; Stern, S.A.; Mutchler, M.J.; Steffl, A.J.; Buie, M.W.; Merline, W.J.; Spencer, J.R.; Young, E.F.; Young, L.A. (2006). «Discovery of two new satellites of Pluto». Nature (engelsk). 439 (7079). Bibcode:2006Natur.439..943W. PMID 16495991. arXiv:astro-ph/0601018 . doi:10.1038/nature04547. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Williams, J.G.; Benson, G.S. (1971). «Resonances in the Neptune-Pluto System». Astronomical Journal (engelsk). 76. Bibcode:1971AJ.....76..167W. doi:10.1086/111100. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Wisdom, Jack; Holman, Matthew (1991). «Symplectic maps for the n-body problem». Astronomical Journal (engelsk). 102. Bibcode:1991AJ....102.1528W. doi:10.1086/115978. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Young, Eliot F.; Binzel, Richard P. (1994). «A new determination of radii and limb parameters for Pluto and Charon from mutual event lightcurves». Icarus (engelsk). 108 (2). Bibcode:1994Icar..108..219Y. doi:10.1006/icar.1994.1056. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Young, Eliot F; Binzel, R.P; Crane, K (2000). «A Two-Color Map of Pluto Based on Mutual Event Lightcurves». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 32. Bibcode:2000DPS....32.4601Y. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Young, Eliot F.; Young, L.A.; Buie, M. (2007). «Pluto's Radius». American Astronomical Society, DPS meeting No. 39, #62.05; Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 39. Bibcode:2007DPS....39.6205Y. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ukjent forfatter (januar 2009). «Plutoids Join the Solar Family». Discover Magazine (engelsk).
Ukjent forfatter (5. juli 2008). Science News (engelsk).
Ukjent forfatter (25. mai 1930). «Name Pluto Given to Body Believed to Be Planet X». The New York Times (engelsk).
Ukjent forfatter (27. mai 1930). «The Trans-Neptunian Body: Decision to call it Pluto». The Times (engelsk).
=== Bøker ===
Croswell, Ken (1997). Planet Quest: The Epic Discovery of Alien Solar Systems (engelsk). New York: The Free Press. ISBN 978-0-684-83252-4.
Littman, Mark (1990). Planets Beyond: Discovering the Outer Solar System (engelsk). Wiley. ISBN 0-471-51053-X.
Standage, Tom (2000). The Neptune File (engelsk). Penguin. ISBN 0-8027-1363-7.
== Eksterne lenker ==
(en) 134340 Pluto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 134340 Pluto – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Plutos baneparametre hos JPL Small-Body Database
(en) Plutos oppføring hos Minor Planet Center
(en) Pluto i Unified Astronomy Thesaurus
(no) Informasjon om Pluto fra «De ni planetene»
(en) NASA – Pluto Fact Sheet
(en) Informasjon om New Horizons-prosjektet
(en) Pluto Profile hos NASA's Solar System Exploration site
(en) Website of the observatory that discovered Pluto | [sunset scan of Pluto.jpg|thumb|Bilde New Horizons tok 15 minutter etter å ha passert Pluto] | 2,603 | 2,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clyde_Tombaugh | 2023-02-04 | Clyde Tombaugh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomer fra USA', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra LaSalle County i Illinois', 'Kategori:Personer fra Livingston County i Illinois', 'Kategori:Personer fra Pawnee County i Kansas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Clyde William Tombaugh (født 4. februar 1906, død 17. januar 1997) var en amerikansk astronom som 18. februar 1930 oppdaget den tidligere planeten Pluto, som etter 24. august 2006 er klassifisert som en dvergplanet. Selv om han er best kjent for å oppdage Pluto, det første objektet oppdaget i det som senere skulle bli identifisert som Kuiperbeltet, oppdaget han også mange asteroider. Han drev også seriøs vitenskapelig forskning av uidentifiserte flygende objekter.
| Clyde William Tombaugh (født 4. februar 1906, død 17. januar 1997) var en amerikansk astronom som 18. februar 1930 oppdaget den tidligere planeten Pluto, som etter 24. august 2006 er klassifisert som en dvergplanet. Selv om han er best kjent for å oppdage Pluto, det første objektet oppdaget i det som senere skulle bli identifisert som Kuiperbeltet, oppdaget han også mange asteroider. Han drev også seriøs vitenskapelig forskning av uidentifiserte flygende objekter.
== Referanser == | Clyde William Tombaugh (født 4. februar 1906, død 17. | 2,604 | 2,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sepsis | 2023-02-04 | Sepsis | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Infeksjonssykdommer', 'Kategori:Medisinsk terminologi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Sepsis (fra gresk Σῆψις; forråtnelse), også kalt blodforgiftning, er kroppens ekstreme reaksjon på en infeksjon. Dersom forgiftningen ikke blir identifisert og behandlet raskt, kan den føre til alvorlig sykdom og til slutt død.
| Sepsis (fra gresk Σῆψις; forråtnelse), også kalt blodforgiftning, er kroppens ekstreme reaksjon på en infeksjon. Dersom forgiftningen ikke blir identifisert og behandlet raskt, kan den føre til alvorlig sykdom og til slutt død.
== Se også ==
Antibiotika
Prøvetaking for mikrobiologisk diagnostikk.
Septisk sjokk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sepsis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sepsis (fra gresk Σῆψις - forråtnelse), også kalt blodforgiftning, er kroppens ekstreme reaksjon på en infeksjon. Dersom forgiftningen ikke blir identifisert og behandlet raskt, kan den føre til alvorlig sykdom og til slutt død. | 2,605 | 2,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innleggelsesjournal | 2023-02-04 | Innleggelsesjournal | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Norges helsevesen'] | Innleggelsesjournalen er en innkomstjournal ved innleggelse på sykehus, enkelte ganger kalt primærjournal. Journalen er betegnelse på alle papirer som samles i pasientens journalmappe og omfatter mye mer enn innleggelsesjournal.
Det taes opp et sett standardopplysninger om pasienten og sykehistorien, kalt anamnesen, og en standard undersøkelse som innebærer en vanlig legeundersøkelse med tillegg av undersøkelser som er spesielle for den aktuelle problemstillingen.
Journalopptaket utføres vanligvis av en turnuskandidat eller assistentlege med "forvakt" på vedkommende sykehusavdeling. Ofte blir anamneseopptaket og undersøkelsen utført i et undersøkelsesrom i mottagelsesavdelingen.
Det vanlige er at journalen blir diktert og at den blir skrevet inn i datasystemet (tidligere på skrivemaskin) og blir referert eller lest opp på avdelingens morgenmøte neste morgen.
Under sykehusoppholdet får innleggelsesjournalen flere tillegg i form av journalnotater, som er legenes beskrivelser av forandringer av tilstanden, nye funn, samt notater om videre strategi for innleggelsen og beskrivelse av videre undersøkelser.
Innleggelsesjournalen er et av grunnlagene for skriving av epikrisen, som er en sluttrapport med beskrivelse av oppholdet. Epikrisen blir vanligvis sendt til innleggende lege, fastlegen og til annen sykehusavdeling som pasienten er henvist til, eller er overført fra eller til.
| Innleggelsesjournalen er en innkomstjournal ved innleggelse på sykehus, enkelte ganger kalt primærjournal. Journalen er betegnelse på alle papirer som samles i pasientens journalmappe og omfatter mye mer enn innleggelsesjournal.
Det taes opp et sett standardopplysninger om pasienten og sykehistorien, kalt anamnesen, og en standard undersøkelse som innebærer en vanlig legeundersøkelse med tillegg av undersøkelser som er spesielle for den aktuelle problemstillingen.
Journalopptaket utføres vanligvis av en turnuskandidat eller assistentlege med "forvakt" på vedkommende sykehusavdeling. Ofte blir anamneseopptaket og undersøkelsen utført i et undersøkelsesrom i mottagelsesavdelingen.
Det vanlige er at journalen blir diktert og at den blir skrevet inn i datasystemet (tidligere på skrivemaskin) og blir referert eller lest opp på avdelingens morgenmøte neste morgen.
Under sykehusoppholdet får innleggelsesjournalen flere tillegg i form av journalnotater, som er legenes beskrivelser av forandringer av tilstanden, nye funn, samt notater om videre strategi for innleggelsen og beskrivelse av videre undersøkelser.
Innleggelsesjournalen er et av grunnlagene for skriving av epikrisen, som er en sluttrapport med beskrivelse av oppholdet. Epikrisen blir vanligvis sendt til innleggende lege, fastlegen og til annen sykehusavdeling som pasienten er henvist til, eller er overført fra eller til.
== Eksempel på journal == | Innleggelsesjournalen er en innkomstjournal ved innleggelse på sykehus, enkelte ganger kalt primærjournal. Journalen er betegnelse på alle papirer som samles i pasientens journalmappe og omfatter mye mer enn innleggelsesjournal. | 2,606 | 2,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pediatri | 2023-02-04 | Pediatri | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barn', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Pediatri', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-08'] | Pediatri (gresk: pais = barn + iatros = lege) er den medisinske spesialiteten som beskjeftiger seg med barnesykdommer. Det er en vidtfavnende og utpreget tverrfaglig spesialitet. Leger som er spesialister i pediatri kalles barneleger.
Det finnes 657 godkjente spesialister i pediatri i Norge, derav 479 yrkesaktive under 70 år (pr. 2005). Ca. 100 av spesialistene har medisinsk doktorgrad.
Undersøkelser blant leger indikerer at pediatri hører til de medisinske spesialiteter med høyest faglig anseelse.
Den tyske legen Abraham Jacobi, som emigrerte til USA, regnes som pediatriens far.
Det internasjonale tidsskriftet Acta Paediatrica omhandler pediatri.
| Pediatri (gresk: pais = barn + iatros = lege) er den medisinske spesialiteten som beskjeftiger seg med barnesykdommer. Det er en vidtfavnende og utpreget tverrfaglig spesialitet. Leger som er spesialister i pediatri kalles barneleger.
Det finnes 657 godkjente spesialister i pediatri i Norge, derav 479 yrkesaktive under 70 år (pr. 2005). Ca. 100 av spesialistene har medisinsk doktorgrad.
Undersøkelser blant leger indikerer at pediatri hører til de medisinske spesialiteter med høyest faglig anseelse.
Den tyske legen Abraham Jacobi, som emigrerte til USA, regnes som pediatriens far.
Det internasjonale tidsskriftet Acta Paediatrica omhandler pediatri.
== Se også ==
Medisin
== Eksterne lenker ==
Godkjente spesialister i pediatri - Den norske lægeforening
Spesialistreglene i barnesykdommer - spesifikasjon av spesialistkravene til spesialiteten pediatri (Den norske lægeforening) | Pediatri (gresk: pais = barn + iatros = lege) er den medisinske spesialiteten som beskjeftiger seg med barnesykdommer. Det er en vidtfavnende og utpreget tverrfaglig spesialitet. | 2,608 | 2,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sveriges_statsminister | 2023-02-04 | Sveriges statsminister | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske statsministre'] | Sveriges statsminister er landets regjeringssjef og utøver mye av den utøvende makten som tilfaller kongen som statssjef.
Embetet som Sveriges statsminister ble innført i 1876, da de tidligere embetene justitiestatsminister og utrikesstatsminister ble slått sammen.
Regjeringsskifter reguleres av Regeringsformen, en av Sveriges fire grunnlover. Etter Regeringsformen foreslår talmannen for Riksdagen hvem som skal være ny statsminister. Dersom Riksdagen godkjenner forslaget, holdes et konselj for statssjefen (kongen) eller talmannen. I dette møtet som vanligvis holdes på slottet, tiltrer den nye regjeringen ifølge Regeringsformen kapittel 6, § 6, formelt og reelt (regjeringsskiftet «äger...rum»). Sveriges konge eller talmannen leder møtet. Talmannen skal uansett innkalles til konseljen.Siden 1995 har Sveriges statsminister hatt sitt offisielle bosted i Sagerska huset, sentralt i Stockholm. Statsministeren har også tilgang på herregården Harpsund i Södermanland, som fungerer som fritidsbolig.
| Sveriges statsminister er landets regjeringssjef og utøver mye av den utøvende makten som tilfaller kongen som statssjef.
Embetet som Sveriges statsminister ble innført i 1876, da de tidligere embetene justitiestatsminister og utrikesstatsminister ble slått sammen.
Regjeringsskifter reguleres av Regeringsformen, en av Sveriges fire grunnlover. Etter Regeringsformen foreslår talmannen for Riksdagen hvem som skal være ny statsminister. Dersom Riksdagen godkjenner forslaget, holdes et konselj for statssjefen (kongen) eller talmannen. I dette møtet som vanligvis holdes på slottet, tiltrer den nye regjeringen ifølge Regeringsformen kapittel 6, § 6, formelt og reelt (regjeringsskiftet «äger...rum»). Sveriges konge eller talmannen leder møtet. Talmannen skal uansett innkalles til konseljen.Siden 1995 har Sveriges statsminister hatt sitt offisielle bosted i Sagerska huset, sentralt i Stockholm. Statsministeren har også tilgang på herregården Harpsund i Södermanland, som fungerer som fritidsbolig.
== Liste over Sveriges statsministre ==
=== Levende tidligere statsministere ===
Levende tidligere statsministere
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Prime ministers of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Statsminister er en nordisk betegnelse på regjeringssjefen i en stat, og benyttes i Sverige, Finland (på svensk), Norge, Danmark og Island. I andre land brukes statsminister om ministre av lavere rang enn regjeringssjef, mens regjeringssjefen omtales som førsteminister (pääministeri (Finland, på finsk)), prime minister (blant annet Storbritannia), Forbundskansler (blant annet Tyskland), ministerpresident (Ministerpräsident, tyske forbundsstater), premier ministre (blant annet Frankrike), rådspresident (presidente del consiglio Italia) eller regjeringspresident (presidente del gobierno Spania). | 2,610 | 2,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spillteori | 2023-02-04 | Spillteori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Formalvitenskaper', 'Kategori:Spillteori'] | Spillteori er en matematisk teori som anvendes for å simulere atferd og valgsituasjoner for aktører som står overfor gitte handlingsalternativer, og hvordan de velger i møte med på forhånd kjente konsekvenser av ulike valgutfall. Hensikten med spillteori er å simulere komplekse prosesser og utviklingsforløp, hvor flere aktører handler med eller uten informasjon om andre aktørers strategi. Gitt rasjonell atferd studeres det også hvordan ulike forventninger om belønning eller straff påvirker aktørenes atferd i de studerte situasjonene.
Spillteori benyttes innenfor blant annet militærteori, informatikk, kybernetikk, økonomi, sosiologi, statsvitenskap og evolusjonsbiologi. Spillteori er også nyttig i situasjoner med forhandling, eller i kompliserte auksjonsforløp. Teorien forsøker å modellere og forstå individuelle valg og gruppeatferd i strategiske situasjoner, særlig der hvor resultatet av enkeltindividets valg avhenger av andre aktørers valg. Opprinnelig fokuserte spillteorien på nullsumspill hvor én aktørs suksess skjedde på bekostning av én eller flere andre aktører, men er etterhvert utvidet til å anvendes i studier av en rekke valgsituasjoner og handlingssituasjoner for rasjonelle menneskelige aktører, biologiske aktører, eller sågar maskiner. Ofte søker studiene å finne ulike former for likevekt eller optimale resultater i de strategiske spillsituasjonene, for eksempel en likevekt hvor alle aktører har gjort valg de ikke angrer på, eller resultater hvor noen har fått det bedre uten at andre har fått det verre. Nashlikevekt og paretooptimalitet er eksempler på ofte søkte resultater.
| Spillteori er en matematisk teori som anvendes for å simulere atferd og valgsituasjoner for aktører som står overfor gitte handlingsalternativer, og hvordan de velger i møte med på forhånd kjente konsekvenser av ulike valgutfall. Hensikten med spillteori er å simulere komplekse prosesser og utviklingsforløp, hvor flere aktører handler med eller uten informasjon om andre aktørers strategi. Gitt rasjonell atferd studeres det også hvordan ulike forventninger om belønning eller straff påvirker aktørenes atferd i de studerte situasjonene.
Spillteori benyttes innenfor blant annet militærteori, informatikk, kybernetikk, økonomi, sosiologi, statsvitenskap og evolusjonsbiologi. Spillteori er også nyttig i situasjoner med forhandling, eller i kompliserte auksjonsforløp. Teorien forsøker å modellere og forstå individuelle valg og gruppeatferd i strategiske situasjoner, særlig der hvor resultatet av enkeltindividets valg avhenger av andre aktørers valg. Opprinnelig fokuserte spillteorien på nullsumspill hvor én aktørs suksess skjedde på bekostning av én eller flere andre aktører, men er etterhvert utvidet til å anvendes i studier av en rekke valgsituasjoner og handlingssituasjoner for rasjonelle menneskelige aktører, biologiske aktører, eller sågar maskiner. Ofte søker studiene å finne ulike former for likevekt eller optimale resultater i de strategiske spillsituasjonene, for eksempel en likevekt hvor alle aktører har gjort valg de ikke angrer på, eller resultater hvor noen har fått det bedre uten at andre har fått det verre. Nashlikevekt og paretooptimalitet er eksempler på ofte søkte resultater.
== Historie ==
Spillteori ble utviklet av ungarsk-amerikaneren John von Neumann i 1928, men oppstod som eksplisitt matematisk teoriverk og disiplin i 1944 da von Neumann og Oskar Morgenstern publiserte: Theory of Games and Economic behavior. På 1950-tallet ble det forsket intensivt innen spillteori, ikke minst ved RAND Corporation i California, som simulerte utfall av atomkrig. Spillteori ble introdusert i biologisk forsking på 1970-tallet. Viktige anvendelser i biologien er studiet av hvordan biologiske systemer og økosystemer kan utvikle seg under visse betingelser, og i kombinasjon med menneskelig påvirkning.
Opprinnelig beskriver spillteori en situasjon med to spillere og deres mulige strategier overfor hverandre. Et kjent eksempel på problemstillinger innen spillteori er Fangens dilemma. Innenfor samfunnsøkonomien videreutviklet nobelprisvinner og matematikeren John Forbes Nash jr. – figuren i filmen Et vakkert sinn – teorien til å omfatte mer enn to spillere. Andre viktige økonomer som har utviklet spillteorien, er Kenneth Arrow og John Maynard Smith. I Norge er professor Nils Henrik von der Fehr en representant for spillteoretikere innen samfunnsøkonomien. Professor Aanund Hylland er regnet som en av Norges fremst spillteoretiker Mal:Tr. Spillteori anvendes i økonomisk forskning blant annet til å simulere framtidig investering, sparing, konsum eller annen atferd i et marked eller en nasjonal økonomi under ulike betingelser for skattlegging, rente, prisutvikling, osv. Hele åtte spillteoretikere har vunnet Nobels minnepris i økonomi.
== Typer av spill ==
I spillteori modelleres stilistiske strategiske situasjoner som forenkles for å muliggjøre matematisk analyse og simulering. Et antall aktører tildeles et begrenset antall strategiske trekk som kan gjøres i en viss rekkefølge. Det spesifiseres visse individuelle belønninger for hver kombinasjon av handlingsvalg.
Enkle spill på såkalt normal form med to eller få aktører representeres gjerne grafisk i en matriseform, hvor aktører og handlingsvalg grupperes med tilhørende gevinst eller negativt resultat. Man kan illustrere to aktører på henholdsvis rekke eller kolonne i en firefeltstabell dersom de har to strategiske trekk å velge mellom, i seksfeltstabell hvis de har tre mulige trekk hver, osv. Aktørene i et slikt normalt spill handler simultant eller tilnærmet simultant og kjenner normalt ikke til de andre aktørenes handlingsvalg. Det klassiske Fangens dilemma er et slikt enkelt spill med to aktører som ikke kjenner hverandres handlinger i de strategiske valgsituasjonene.
Kombinasjonen av belønning avgjør om det finnes en dominant strategi aktørene kan følge, det vil si en strategi som gir den enkelte aktør beste resultat uavhengig av hva andre aktører gjør. Dersom det finnes slike dominante strategier for alle, kan man oppnå Nash-likevekt hvor ingen aktør angrer sine valg når spillsituasjonen er overstått. I spillet til høyre ser vi derimot at en slik likevekt ikke kan oppnås, hver aktørs belønning ved hvert valgalternativ er her helt avhengig av hva den andre velger.
Kompliserte spill på såkalt utvidet form er mer avanserte, for eksempel ved at det er mange spillere, at enkelte av dem har mer informasjon eller fler handlingsvalg enn andre, eller ved at aktørene handler i rekkefølge og delvis kjenner til de andre aktørenes trekk. Grafisk illustreres slike spill ofte i en forgrenet trestruktur hvor sekvenser av handlingsvalg medfører at aktørenes handlinger skiller lag eller berører hverandre. I modellen kan man velge hvorvidt aktørene skal se hverandres valg og hvorvidt de skal se underveis hvor de befinner seg, også i forhold til de andre aktørene. Når det tilgjengelige antall handlingsvalg (illustrert som forgreninger) er gjennomført, framstår aktørenes belønning under den node deres handlingssekvens ender ved.
=== Symmetriske og asymmetriske spill ===
Et symmetrisk spill er et spill hvor belønningen for å velge en gitt strategi kun avhenger av de andre aktørenes strategier, og ikke av hvem som velger hvilke strategier. Hvis aktørene kunne bytte plass uten at spillets utfall ville blitt annerledes, er spillet symmetrisk. Mange vanlige 2×2-spill er symmetriske. Standardgjengivelsen av fangens dilemma er et symmetrisk spill, selv om det også kan studeres som et asymmetrisk spill.
De mest normale asymmetriske spill er spill hvor aktørene har forskjellige mulige strategier, men et spill kan gjerne ha identiske strategier og likevel være asymmetrisk. For eksempel er spillet til høyre asymmetrisk, på tross av at strategiene for de to aktørene er like.
=== Nullsumspill ===
Nullsumspill er et spesialtilfelle av konstantsumspill, hvor aktørenes valg hverken kan øke eller redusere de tilgjengelige ressurser. I nullsumspill er den samlede belønning for alle aktører, for hver eneste strategikombinasjon lik null, slik at en aktør kun kan oppnå positiv belønning på bekostning av andre. Poker er et eksempel på et nullsumspill hvor man vinner nøyaktig det beløp motstanderne taper. Blant andre nullsumspill kan nevnes de fleste klassiske brettspill, f.eks go og sjakk.
Mange av de spill som studeres av spillteoretikere – inklusive fangens dilemma – er ikke nullsumspill, fordi visse resultater har nettobelønninger som i sum er større eller mindre enn null. Løst formulert kan en aktør i slike ikke-nullsumspill gjerne forbedre sin belønning uten å påføre noen av de andre aktørene tap. Ved å føye til en fiktiv sisteaktør som aksepterer tap, eksempelvis staten innenfor økonomisk atferd, kan mange spill utvikles til å bli nullsumspill.
=== Simultane og sekvensielle spill ===
Simultane spill er spill hvor begge aktører handler samtidig, eller i det minste er uvitende om hverandres tidligere valg (og dermed blir spillet reelt sett simultant). Et eksempel er selskapsleken stein-saks-papir, hvor den beste strategien er å velge henholdsvis stein, saks og papir like ofte, men i uregelmessige intervaller. Sekvensielle (dynamiske) spill er spill hvor aktørene har en viss kunnskap om det foregående handlingsforløp. Dette behøver ikke å bety at de har perfekt informasjon om hver tidligere handling. For eksempel vet en aktør kanskje at en tidligere spiller ikke foretok et bestemt valg, uten dermed å vite hvilke av de andre mulige valg denne andre aktør faktisk foretok.
Forskjellen mellem simultane og sekvensielle spill fremgår av de forskjellige spillgjengivelser, som er diskutert ovenfor. Normal form blir benyttet til å representerer simultane spill, og utvidet form brukes til å gjengi sekvensielle spill.
=== Perfekt og imperfekt informasjon ===
En betydelig andel sekvensielle spill består av spill med perfekt informasjon. I slike spill kjenner alle aktører de foregående aktørers handlinger. Derfor er det kun sekvensielle spill som kan innebære perfekt informasjon, siden ikke alle aktører i simultane spill kjenner de andres valg. De fleste studerte spill i spillteori har imperfekt informasjon, selv om det finnes interessante eksempler på spill med perfekt informasjon, blant annet sjakk, kalaha og go.
Perfekt informasjon blir ofte forvekslet med fullstendig informasjon, som er et lignende begrep. Fullstendig informasjon krever at hver aktør kjenner de andre aktørers strategier og belønninger, men ikke nødvendigvis deres handlinger. Et eksempel på slike spillsituasjoner kan være halvlukkede, oppstykkede auksjoner hvor hver budgiver kjenner hvor mye som kan auksjoneres bort til hver aktør (belønningen), og hvor sterkt ønske hver aktør har om å nå opp i auksjonen, men ikke kjenner til hva hver enkelt aktør byr. Mange auksjoner over radiofrekvenser auksjoneres ut under slike forhold for å maksimere statens inntekter og hindre samarbeid mellom budgiverne.
=== Uendelig lange spill ===
Av praktiske årsaker blir modellerte spill som studeres innen økonomi normalt avgjort etter et endelig antall trekk. Rene matematikere – særlig innenfor mengdeteori – studerer gjerne spill som varer i et uendelig antall trekk, og hvor målet er å identifisere gode eller dominerende strategier snarere enn å identifisere vinnere og tapere. Ved hjelp av utvalgsaksiomet kan det vises at det finnes spill hvor ingen av aktørene har en vinnende strategi – selv i spill med perfekt informasjon. Eksistensen av slike strategier i kompliserte spill har viktige konsekvenser for studiet av deskriptiv mengdeteori.
== Se også ==
Nytteforventningsteoremet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Game theory – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Game theory – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Paul Walker: History of Game Theory Page Arkivert 15. august 2000 hos Wayback Machine..
David Levine: Game Theory – notater, forelesninger og annet materiale.
Alvin Roth: Game Theory and Experimental Economics page – omfattende liste over ressurser innen spillteori på internett.
Adam Kalai: Game Theory and Computer Science – Forelesningsnotater om spillteori og informatikk.
Mike Shor: Game Theory .net – forelesningsnotater, interaktive illustrasjoner og annet materiale.
Jim Ratliff's Graduate Course in Game Theory (forelesningsnotater).
Valentin Robu's Software for simulering av bilaterale forhandlingssituasjoner.
Don Ross: Review Of Game Theory, i Stanford Encyclopedia of Philosophy.
Bruno Verbeek and Christopher Morris: Game Theory and Ethics.
Chris Yiu's Game Theory Lounge
Elmer G. Wiens: Game Theory – introduksjon, arbeidseksempler og online nullsumspill.
Marek M. Kaminski: Game Theory and Politics – undersøkelser og forelesningsnotater om spillteori og statsvitenskap.
Nettsider om spillteori og soial interaksjon, fra Social Capital Gateway.
Kesten Green's Conflict Forecasting – notater med vurdering av nøyaktigheten i prediksjoner framsatt gjennom spillteori versus andre matematiske metoder.
McKelvey, Richard D., McLennan, Andrew M., and Turocy, Theodore L. (2007) Gambit: Software Tools for Game Theory.
Benjamin Polak: Åpent kurs i spillteori ved Yale University Arkivert 3. august 2010 hos Wayback Machine. med video fra kurset.
McKelvey, Richard D., McLennan, Andrew M., and Turocy, Theodore L. (2007) Gambit: Software Tools for Game Theory.
Benjamin Moritz, Bernhard Könsgen, Danny Bures, Ronni Wiersch, (2007) Spieltheorie-Software.de: An application for Game Theory implemented in JAVA. | Spillteori er en matematisk teori som anvendes for å simulere atferd og valgsituasjoner for aktører som står overfor gitte handlingsalternativer, og hvordan de velger i møte med på forhånd kjente konsekvenser av ulike valgutfall. Hensikten med spillteori er å simulere komplekse prosesser og utviklingsforløp, hvor flere aktører handler med eller uten informasjon om andre aktørers strategi. | 2,611 | 2,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MTV_Unplugged_in_New_York | 2023-02-04 | MTV Unplugged in New York | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunge-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1994', 'Kategori:Nirvana-album'] | For artikkelen om TV-serien, se MTV Unplugged.Nirvana: MTV Unplugged in New York er et konsertalbum av Nirvana fra 1994, innspilt i 1993. De spilte inn en konsert i TV-serien MTV Unplugged for et publikum som forventet å høre superhiten «Smells Like Teen Spirit». Det fikk de ikke, men i stedet fikk de høre coverlåter av David Bowie, The Vaselines og Huddie Ledbetter (Leadbelly) – og selvfølgelig en hel del Nirvana-låter. Meat Puppets var dessuten gjesteartister, og det ble spilt tre låter fra deres album «Meat Puppets II».
Scenen var «dekorert» med blomster og levende lys, etter frontfigur Kurt Cobains ønske. Cobain skal ha ønsket at det skulle se ut som en begravelse.
| For artikkelen om TV-serien, se MTV Unplugged.Nirvana: MTV Unplugged in New York er et konsertalbum av Nirvana fra 1994, innspilt i 1993. De spilte inn en konsert i TV-serien MTV Unplugged for et publikum som forventet å høre superhiten «Smells Like Teen Spirit». Det fikk de ikke, men i stedet fikk de høre coverlåter av David Bowie, The Vaselines og Huddie Ledbetter (Leadbelly) – og selvfølgelig en hel del Nirvana-låter. Meat Puppets var dessuten gjesteartister, og det ble spilt tre låter fra deres album «Meat Puppets II».
Scenen var «dekorert» med blomster og levende lys, etter frontfigur Kurt Cobains ønske. Cobain skal ha ønsket at det skulle se ut som en begravelse.
== Sporliste ==
«About a Girl» (Cobain) 3:37
«Come as You Are» (Cobain) 4:13
«Jesus Don't Want Me for a Sunbeam» (Kelly/McKee) 4:37
«The Man Who Sold the World» (Bowie) 4:20
«Pennyroyal Tea» (Cobain) 3:40
«Dumb» (Cobain) 2:52
«Polly» (Cobain) 3:16
«On a Plain» (Cobain/Nirvana) 3:44
«Something in the Way» (Cobain/Nirvana) 4:01
«Plateau» (Kirkwood) 3:38
«Oh, Me» (Kirkwood) 3:26
«Lake of Fire» (Kirkwood) 2:55
«All Apologies» (Cobain) 4:23
«Where Did You Sleep Last Night» (Leadbelly) 5:08
== Personell ==
Nirvana
Kurt Cobain – gitar, vokal
Krist Novoselic – bassgitar, gitar, trekkspill
Dave Grohl – trommer, bassgitar, vokal
Pat Smear – gitarAndre medvirkende
Cris Kirkwood – bassgitar, gitar, vokal
Curt Kirkwood – gitar
Lori Goldston – Cello
== Kilder ==
(en) MTV Unplugged in New York på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) MTV Unplugged in New York på Discogs
(en) MTV Unplugged in New York på MusicBrainz
(en) MTV Unplugged in New York på Spotify
(en) MTV Unplugged in New York på AllMusic | Nirvana: MTV Unplugged in New York er et konsertalbum av Nirvana fra 1994, innspilt i 1993. De spilte inn en konsert i TV-serien MTV Unplugged for et publikum som forventet å høre superhiten «Smells Like Teen Spirit». | 2,612 | 2,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1025 | 2023-02-04 | 1025 | ['Kategori:1025'] | null |
== Begivenheter ==
18. april – Kong Boleslaw Chrobrys kroningsdag i Polen
Forskning innen optikk ble foretatt av Abu ali al Hassan ibn al-Haytham.
Det buddhistiske kongeriket Srivijaya blir angrepet av den sørindiske kongen Ravendra Choladewa.
Olav Haraldsson og svenskekongen angriper Danmark. Hærene møttes ved Helgeå i Skåne, et slag Knut den mektige vant.
== Fødsler ==
Keiser Go-Reizei av Japan
Ellisiv av Kyiv, dronning av Norge 1047–1066
== Dødsfall ==
15. desember – Basileios II, keiser av Bysants (f. ca. 956). Keiser Konstantin VIII overtar makten.
Murasaki Shikibu, japansk forfatter (f. 973) | == Begivenheter == | 2,613 | 2,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diesel | 2023-02-04 | Diesel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Petrokjemi', 'Kategori:Petroleum'] | Diesel, egentlig dieselolje, er et petroleumbasert drivstoff som brukes i motorer hvor tenning er basert på kompresjon i stedet for gnist. Navnet kommer av Rudolf Christian Karl Diesel (1858–1913), en tysk ingeniør som oppfant dieselmotoren. Dieselmotoren ble senere videreutviklet av Charles F. Kettering. I Europa er krav til dieselolje fastsatt i EN 590.
| Diesel, egentlig dieselolje, er et petroleumbasert drivstoff som brukes i motorer hvor tenning er basert på kompresjon i stedet for gnist. Navnet kommer av Rudolf Christian Karl Diesel (1858–1913), en tysk ingeniør som oppfant dieselmotoren. Dieselmotoren ble senere videreutviklet av Charles F. Kettering. I Europa er krav til dieselolje fastsatt i EN 590.
== Kjemisk sammensetning og karakteristikker ==
Diesel kan utvinnes fra råolje. Dieselfraksjonen har et kokepunkt mellom ca. 250°C og ca. 350°C. Diesel er generelt lettere å fremstille enn bensin, noe som er en forklaring på at diesel normalt er billigere. Diesel har en tetthet (egenvekt) på ca. 0,84 kg/l.
=== Tenningsegenskaper ===
Tenningsegenskapene til diesel måles i cetantall, cetantallet er et mål på hvor lett dieselen antennes. Hexadekan (som også kalles cetan) er et referansestoff. Stoffet antennes lett under trykk, og det er satt at dette stoffet har et cetantall på 100. Cetantallet i vanlig autodiesel er minimum 51.
=== Kuldeegenskaper ===
Diesel er et tyngre stoff enn bensin. Dette betyr at den tåler kulde dårligere, og ved -10°C skiller den ut voks. To egenskaper er da viktige å kontrollere, det ene er tåkepunktet (Eng: Cloud Point), dette er punktet da de første vokskrystallene dannes. Dette er den laveste temperaturen dieselen bør lagres ved utendørs. Den andre egenskapen er blokkeringspunktet (Eng: Cold Filter Plugging Point, CFPP), det er den laveste temperaturen en kan bruke dieselen.
Nedre brennverdi er 42,7 MJ/kg (jmf Teknisk regnetabell) = 11,86 kWh/kg = 9,96 kWh/Ltr
Hva tåkepunkt og blokkeringspunkt er vil variere med årstiden og hvor du er i landet. Dette skyldes at drivstoffleverandørene blander inn en andel parafin for å gjøre dieselen mere flytende ved lave temperaturer. Blandingsprosenten avgjøres av hva slag temperaturer som er sannsynlige.
== Syntetisk diesel ==
Syntetisk diesel kan lages av blant annet kull, naturgass, trevirke, mais, søppel eller kloakkslam. Biomassen tørkes og gassifiseres, og gjøres om til diesel via den såkalte Fischer-Tropsch prosessen. Syntetisk diesel har lavere partikkel- og NOx-utslipp enn diesel laget av råolje.
== Biodiesel ==
Biodiesel er en form for bioenergi, et ikke-fossilt alternativ for dieselmotorer. Det som kalles førstegenerasjons biodiesel lages ved å erstatte glyserolet i fett med metanol. Fettet kan være vegetabilske oljer eller dyrefett, Raps og rybs er mye brukt som billig plantefett. Dieselmotorer kan også gå på ubehandlet planteolje, men på grunn av den høye viskositeten i oljebasert fett, må motoren startes, kjøres varm og stoppes på diesel eller biodiesel, hvis ikke motoren er ombygd for formålet. Poenget med biodiesel er altså å gjøre olja tyntflytende, og det blir den fordi fettmolekylene splittes i sine 3 fettsyrer under framstillingsprosessen. Biodiesel har gode smøreegenskaper, og blandes derfor ofte inn med noen få prosent i vanlig petroleumsdiesel. Biodiesel lager også mindre sot enn petroleumdiesel. Energitettheten i biodiesel er omkring 10% lavere enn fossil dieselolje. Biodiesel har også høyere frysepunkt, noe som gjør den ugunstig som vinterdiesel i Norden.
== Bruk ==
Tradisjonelt har dieselmotorer vært brukt i tunge kjøretøyer som lastebiler, traktorer, tog og busser, men i senere år så har mange personbiler i Europa blitt solgt med dieselmotorer. Diesel brukes også som drivstoff i båter, men denne marine dieselen er ofte tyngre og har et høyere svovelinnhold enn autodiesel. Solarolje var tidligere et vanlig navn på diesel for skip, i dag brukes betegnelsen Marinegassolje. Diesel har også vært forsøkt som drivstoff både for fly, motorsykler og påhengsmotorer uten noen større kommersiell suksess.
Dieselolje brukes også som fyringsolje, ofte i sentralfyringsanlegg.
== Se også ==
Biodiesel
Parafin
Bensin
LPG
== Referanser == | Rudolf Christian Karl Diesel (født 18. mars 1858 i Paris, død 29. | 2,614 | 2,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Internasjonalen | 2023-02-04 | Internasjonalen | ['Kategori:Arbeiderbevegelsen i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske sanger', 'Kategori:Sanger fra 1888'] | «Internasjonalen» er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over.
Den franske originalteksten, L'Internationale, ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Opprinnelig ble den skrevet til melodien av La Marseillaise. Den melodien vi kjenner i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888. «Internasjonalen» har blitt oversatt til utallige språk, riksmålsoversettelsen ble utført av Olav Kringen i 1904, mens Ola Martinus Høgåsen står bak nynorskoversettelsen. Den omtales også som «Opp, alle jordens bundne treller». I Norge synges «Internasjonalen» blant annet i forbindelse med feiringen av 1. mai og på samlinger i partier og organisasjoner som følger en sosialistisk linje. Den blir nå forbundet spesielt med kommunisme og sosialisme, men har tradisjonelt også blitt brukt av sosialdemokratiske bevegelser og fagorganisasjoner.
Den russiske versjonen ble brukt som nasjonalsang i Sovjetunionen fram til 1944, da den ble avløst av Hymne til Sovjetunionen. Internasjonalen har blitt brukt som patriotisk sang i en rekke land med et sosialistisk eller kommunistisk styre.
| «Internasjonalen» er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over.
Den franske originalteksten, L'Internationale, ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Opprinnelig ble den skrevet til melodien av La Marseillaise. Den melodien vi kjenner i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888. «Internasjonalen» har blitt oversatt til utallige språk, riksmålsoversettelsen ble utført av Olav Kringen i 1904, mens Ola Martinus Høgåsen står bak nynorskoversettelsen. Den omtales også som «Opp, alle jordens bundne treller». I Norge synges «Internasjonalen» blant annet i forbindelse med feiringen av 1. mai og på samlinger i partier og organisasjoner som følger en sosialistisk linje. Den blir nå forbundet spesielt med kommunisme og sosialisme, men har tradisjonelt også blitt brukt av sosialdemokratiske bevegelser og fagorganisasjoner.
Den russiske versjonen ble brukt som nasjonalsang i Sovjetunionen fram til 1944, da den ble avløst av Hymne til Sovjetunionen. Internasjonalen har blitt brukt som patriotisk sang i en rekke land med et sosialistisk eller kommunistisk styre.
== Sangtekst ==
Sangteksten på fransk, norsk og engelsk. Den norske gjendiktningen er foretatt av Olav Kringen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nedlastbare innspillinger av Internasjonalen på mer enn 30 språk
L'Internationale | «Internasjonalen» er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over. | 2,615 | 2,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wiki | 2023-02-04 | Wiki | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Wiki'] | En wiki (fra hawaiisk, for kjapp eller rask), er et nettsted som legger til rette for samskriving av tekst i en nettleser. Wikier benytter et enkelt formateringsspråk for å formatere og lenke innholdet. Et særkjenne med de fleste typer programvare for wikier er at ord enkelt kan gjøres om til lenker til en nettside internt i wikien med samme navn som lenketeksten. Hvis det ikke finnes en side med samme tittel som lenka, tilbys brukeren å opprette en blank side med samme navn som lenka en kom fra. De fleste wikier lagrer tidligere versjoner av sidene slik at det blir enkelt å spore endringer ved hjelp av sidesammenligning, eller tilbakestille til tidligere versjoner av en side.
Wikiteknologien er også kalt «to-veis-web». Standardinnstillingene i en wiki er at er at hvem som helst, når som helst kan redigere sider. Derfor har heller ingen eierskap til sidene. Konseptet er slik fordi man utvikler den bestemte tekstsamlingen sammen, noe som gjør arbeidet mer effektivt enn om alle hadde sittet og skrevet på hver sin tekstsamling eller nettside. Ved å gjøre nettpublikasjon enkelt og gi denne muligheten til alle, åpner wiki for to-veis-kommunikasjon og samarbeid på nett.
Begrepet WikiWiki ble opprinnelig brukt på nettstedet WikiWikiWeb som ble laget av Ward Cunningham i 1995. Fra ham stammer både ordet og konseptet, og han laget også den første wikitjeneren ved hjelp av programmeringsspråket Perl.
Wikipedia er den mest besøkte og brukte wikien i verden, og har gjort teknologien allment kjent. Den er utviklet med wiki-programvaren MediaWiki.
Wikier kan også bli brukt internt i bedrifter, skoler og organisasjoner for å forenkle samarbeid og kunnskapsdeling og for å samle på denne kollektive kunnskapen som en ressurs for fremtiden. Gjennom wiki kan man samarbeide rundt dokumenter, komme frem til avgjørelser og holde hverandre oppdatert.
| En wiki (fra hawaiisk, for kjapp eller rask), er et nettsted som legger til rette for samskriving av tekst i en nettleser. Wikier benytter et enkelt formateringsspråk for å formatere og lenke innholdet. Et særkjenne med de fleste typer programvare for wikier er at ord enkelt kan gjøres om til lenker til en nettside internt i wikien med samme navn som lenketeksten. Hvis det ikke finnes en side med samme tittel som lenka, tilbys brukeren å opprette en blank side med samme navn som lenka en kom fra. De fleste wikier lagrer tidligere versjoner av sidene slik at det blir enkelt å spore endringer ved hjelp av sidesammenligning, eller tilbakestille til tidligere versjoner av en side.
Wikiteknologien er også kalt «to-veis-web». Standardinnstillingene i en wiki er at er at hvem som helst, når som helst kan redigere sider. Derfor har heller ingen eierskap til sidene. Konseptet er slik fordi man utvikler den bestemte tekstsamlingen sammen, noe som gjør arbeidet mer effektivt enn om alle hadde sittet og skrevet på hver sin tekstsamling eller nettside. Ved å gjøre nettpublikasjon enkelt og gi denne muligheten til alle, åpner wiki for to-veis-kommunikasjon og samarbeid på nett.
Begrepet WikiWiki ble opprinnelig brukt på nettstedet WikiWikiWeb som ble laget av Ward Cunningham i 1995. Fra ham stammer både ordet og konseptet, og han laget også den første wikitjeneren ved hjelp av programmeringsspråket Perl.
Wikipedia er den mest besøkte og brukte wikien i verden, og har gjort teknologien allment kjent. Den er utviklet med wiki-programvaren MediaWiki.
Wikier kan også bli brukt internt i bedrifter, skoler og organisasjoner for å forenkle samarbeid og kunnskapsdeling og for å samle på denne kollektive kunnskapen som en ressurs for fremtiden. Gjennom wiki kan man samarbeide rundt dokumenter, komme frem til avgjørelser og holde hverandre oppdatert.
== Sammenligning av html- og wikisyntaks ==
En wiki er en eller flere nettsider laget med det mål å gi lesere muligheten til å bidra med og endre på innhold ved bruk av et «markup-language» (digitalt språk med syntaksregler for formatering). Noen wikier har et brukergrensesnitt som liknet veldig det man også finner igjen i MS Word, PowerPoint og lignende, og senker dermed brukerterskelen enda mer. Wikiteknologi senker brukerterskelen for publisering av nettsider. Wikier er også kjent for å gjøre det enkelt å lenke sider og gi muligheten til å koble innhold på en mer fleksibel måte.
== Se også ==
Gjørokrati
== Eksterne lenker ==
Ward Cunninghams opprinnelige beskrivelse | En wiki (fra hawaiisk, for kjapp eller rask), er et nettsted som legger til rette for samskriving av tekst i en nettleser. Wikier benytter et enkelt formateringsspråk for å formatere og lenke innholdet. | 2,616 | 2,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1655 | 2023-02-04 | 1655 | ['Kategori:1655'] | null |
== Begivenheter ==
25. mars – Saturn-månen Titan oppdages av Christiaan Huygens.
7. april – Fabio Chigi blir pave Alexander VII.
== Fødsler ==
7. oktober – Caspar Castner, tysk kinamisjonær (d. 1709)
ukjent dato – Claus Henrik Vieregg, dansk embedsmann og visestattholder i Norge (d. 1713)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,620 | 2,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1653 | 2023-02-04 | 1653 | ['Kategori:1653'] | null |
== Begivenheter ==
Dronning Christina av Sverige innstifter Amaranterordenen.
== Fødsler ==
11. januar – Gaspar de la Cerda Sandoval Silva y Mendoza, visekonge av Ny-Spania (d. 1697)
17. februar – Arcangelo Corelli, italiensk komponist og fiolinist (d. 1713)
22. juli – André-Hercule de Fleury, fransk kardinal (d. 1743)
30. august – Johann Pachelbel, tysk komponist (d. 1706)
== Dødsfall ==
3. april – Hans Hansen Resen, dansk biskop (f. 1596)
22. november – Francesco Maria Macchiavelli, italiensk kardinal (f. 1608)
Ukjent dato – Artemisia Gentileschi, italiensk malerinne (f. 1593) | == Begivenheter == | 2,622 | 2,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1652 | 2023-02-04 | 1652 | ['Kategori:1652'] | null |
== Begivenheter ==
6. april – Den nederlandske legen og handelsmannen Jan van Riebeeck setter opp en forsyningsstasjon på Kapp det gode håp for VOC. Stasjonen utvikler seg etter hvert til å bli Cape Town.
18. mai – Rhode Island godkjenner den første loven i Nord-Amerika som forbyr slaveri.
== Fødsler ==
16. april – Klemens XII, pave (d. 1740) | == Begivenheter == | 2,623 | 2,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1651 | 2023-02-04 | 1651 | ['Kategori:1651'] | null |
== Begivenheter ==
1. januar – Karl II blir kronet til konge av Skottland.
Ole Johnsen Jaastad lager Jaastadfela, verdens eldste hardingfele
Navigasjonsakten ble vedtatt i England
== Dødsfall ==
Ngawang Namgyal, Bhutans grunnlegger (f. 1594)
7. april – Lennart Torstenson, svensk offiser og statsmann (f. 1603) | == Begivenheter == | 2,624 | 2,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1650 | 2023-02-04 | 1650 | ['Kategori:1650'] | null |
== Fødsler ==
14. november – Vilhelm III av England (d. 1702)
== Dødsfall ==
11. februar – René Descartes, fransk matematiker og filosof (f. 1596)
27. juni – Mario Theodoli, italiensk kardinal (f. 1601) | == Fødsler == | 2,625 | 2,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1649 | 2023-02-04 | 1649 | ['Kategori:1649'] | null |
== Begivenheter ==
30. januar – Karl I av England dømmes til døden og halshogges i London
== Fødsler ==
9. april – James Scott, 1. hertug av Monmouth, (d. 1685)
== Dødsfall ==
30. januar – Karl I av England, (f. 1600) | == Begivenheter == | 2,626 | 2,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Eastman | 2023-02-04 | George Eastman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1932', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1854', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Oneida County i New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | George Eastman (født 12. juli 1854, død 14. mars 1932) amerikansk oppfinner som grunnla Eastman Kodak og oppfant den fotografiske filmen. Den fotografiske filmen dannet også grunnlaget for oppfinnelsen av filmen.Eastman registrerte varemerket Kodak 4. september 1888 og fikk patent på det første kameraet med film.
Eastman bidro til Eastman School of Music ved University of Rochester, og valgte den norske pianisten Alf Klingenberg som skolens første rektor. Klingenberg hadde i 1912 startet DKG Institute of Musical Art i Rochester. Eastman kjøpte denne skolen av Klingenberg i 1919. Den amerikanske komponisten Howard Hanson ble skolens andre rektor. Under Hansons ledelse ble den en av de ledende musikkskolene i USA.I 1925 trakk Eastman seg tilbake ifra administrasjonen av Kodak og ble styreformann. Han konsentrerte seg heretter om mer filantropiske aktiviteter.
I 1932 begikk han selvmord og etterlot en lapp der det sto «Jeg har gjort mitt arbeid, hvorfor vente?» Under sin livstid gav han bort rundt 100 millioner dollar, mest til University of Rochester og Massachusetts Institute of Technology (under navnet «Mr. Smith»). Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Eastmanbygningen i Brussel skal fra 2016 inneholde House of European History.
| George Eastman (født 12. juli 1854, død 14. mars 1932) amerikansk oppfinner som grunnla Eastman Kodak og oppfant den fotografiske filmen. Den fotografiske filmen dannet også grunnlaget for oppfinnelsen av filmen.Eastman registrerte varemerket Kodak 4. september 1888 og fikk patent på det første kameraet med film.
Eastman bidro til Eastman School of Music ved University of Rochester, og valgte den norske pianisten Alf Klingenberg som skolens første rektor. Klingenberg hadde i 1912 startet DKG Institute of Musical Art i Rochester. Eastman kjøpte denne skolen av Klingenberg i 1919. Den amerikanske komponisten Howard Hanson ble skolens andre rektor. Under Hansons ledelse ble den en av de ledende musikkskolene i USA.I 1925 trakk Eastman seg tilbake ifra administrasjonen av Kodak og ble styreformann. Han konsentrerte seg heretter om mer filantropiske aktiviteter.
I 1932 begikk han selvmord og etterlot en lapp der det sto «Jeg har gjort mitt arbeid, hvorfor vente?» Under sin livstid gav han bort rundt 100 millioner dollar, mest til University of Rochester og Massachusetts Institute of Technology (under navnet «Mr. Smith»). Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Eastmanbygningen i Brussel skal fra 2016 inneholde House of European History.
== Referanser == | George Eastman (født 12. juli 1854, død 14. | 2,628 | 2,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albin_Express | 2023-02-04 | Albin Express | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Entypekjølbåter', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum'] | Albin Express er en seilbåt som ble tegnet av en av Sveriges mest kjente båtkonstruktører, Peter Norlin, i 1978. De fleste Expressene ble laget hos Albin Marin i noen hektiske år fra 1979 til 1982 da det ble produsert over 1100 stykker. Den største flåten finnes naturlig nok i Sverige, men de senere årene er det mange norske seilere som har reist over kjølen for å hente hjem en Express. Flåten i Norge teller i dag over 230 båter og en stor del av disse er aktive på regattabanen. Med omkring 50 påmeldte, har Albin Express vært den største klassen som har stilt i Færderseilasen de siste årene. Ved det kombinerte norges- og nordiske mesterskapet i Express i august 2014 deltok 109 Expresser, noe som gjorde konkurransen til tidenes største entype kjølbåtmesterskap i Norge. Klasseklubben i Norge heter Norsk Expressklub og har omkring 200 medlemmer.
| Albin Express er en seilbåt som ble tegnet av en av Sveriges mest kjente båtkonstruktører, Peter Norlin, i 1978. De fleste Expressene ble laget hos Albin Marin i noen hektiske år fra 1979 til 1982 da det ble produsert over 1100 stykker. Den største flåten finnes naturlig nok i Sverige, men de senere årene er det mange norske seilere som har reist over kjølen for å hente hjem en Express. Flåten i Norge teller i dag over 230 båter og en stor del av disse er aktive på regattabanen. Med omkring 50 påmeldte, har Albin Express vært den største klassen som har stilt i Færderseilasen de siste årene. Ved det kombinerte norges- og nordiske mesterskapet i Express i august 2014 deltok 109 Expresser, noe som gjorde konkurransen til tidenes største entype kjølbåtmesterskap i Norge. Klasseklubben i Norge heter Norsk Expressklub og har omkring 200 medlemmer.
== Historie ==
Lars Nylander ved Albin Marin hadde observert J/24s seiersgang, og ønsket derfor å lage en liten, rask seilbåt. Den svenske båtkonstruktøren Peter Norlin fikk oppdraget og tegnet en lettseilet, rask og billig båt. Imidlertid kunne den nye båten med selvslående fokk ikke konkurrere med J/24 i lett vind, så Peter Norlin forlenget den forut og akter med en halv meter, gjorde stevnen brattere og erstattet den selvslående fokken med en 110 % fokk. Fabrikken i Kristinehamn satte alle kluter til og bygget båten på rekordtid. Expressen fikk raskt sitt gjennombrudd på det svenske markedet, da den var velseilende og som 3/4 fabrikat var prisen 49 900 svenske kroner.
Albin Express ble fra starten en enorm suksess, og båten ble raskt klassebåt og fikk klasseklubb. I september 1979 var det tid for det første svenske mesterskapet, hvor Peter Sundelin ikke uventet tok seieren.
Albin Marin AB produserte for fullt i perioden 1979–81 og mer enn 1000 båter ble bygget. Etter en intens periode gikk salget ned, og produksjonen fortsatte 1982–84 ved Nya Albin Marin AB på Gotland hvor man rundet byggenummer 1100. Alle disse Expressene ble levert som 3/4 fabrikat.
Albin Express-produksjonen opphørte i en periode, men Express produktion AB på Gotland fortsatte å bygge andre båter og gjenopptok produksjonen av Express i 1989–90. 10 båter ble bygget – en del i blå plast som ble levert til Finland. Etter det ble formene solgt til Rent-A-Boat, en virksomhet Bengt Söderberg, Peter Norlin og Jörgen Nilsson stod bak. Først i 2000 ble neste Express støpt: En rød luksus-Express med byggenr. 2000 ble bygget i Estland. I 2001 ble den neste bygget, men denne gang i Arboga. Og i 2002 ble byggenr. 2002 plastet av RS-Plast og ferdiggjort av eierne. I 2003 solgte Rent-A-Boat formene videre til Nya Expressbyggarna som bygget 10 båter. Finessabåtar AB i Trosa overtok formene i 2005 og selger nå nye Expresser.
== Se også ==
Albin Vega
Albin Viggen
Albin Ballad
Albin Stratus
== Eksterne lenker ==
Norsk Expressklubb.
Norges Seilforbund.
Svensk Expressklubb.
Finessabåter AB.
Seilas/Båtliv: Nordisk Båttest: J24, Maxi 80 Racer, Albin Express.
Sailguide.com: Albin Express.
Oversikt over alle Albin seilbåter 1968 – 1991. | Albin Express er en seilbåt som ble tegnet av en av Sveriges mest kjente båtkonstruktører, Peter Norlin, i 1978. De fleste Expressene ble laget hos Albin Marin i noen hektiske år fra 1979 til 1982 da det ble produsert over 1100 stykker. | 2,630 | 2,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elkem | 2023-02-04 | Elkem | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:1904 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elkem', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Selskaper etablert i 1904', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Elkem ASA er en produsent av silisiumrelaterte materialer.
Selskapet har 30 verk og produksjonsfasiliteter verden over, og mer enn 7 000 ansatte (2021). Elkem har også to kvartsminer i Norge og fire kvartsminer i Spania (joint venture). Hovedkontoret ligger på Skøyen i Oslo.Selskapet var eid av Orkla ASA frem til januar 2011, da selskapet ble solgt til kinesiske China National BlueStar. Elkem ble børsnotert i 2018.Per 31.12.2021 er det China National BlueStar-kontrollerte selskapet Bluestar Elkem Int.Co.LTD S.A Elkems største aksjonær, med 52,91 prosent av aksjene, foran Folketrygdfondet (4,59 prosent) og Alfred Berg Kapitalforvaltning (3,51 prosent). Helge Aasen har vært konsernsjef siden 2021.
| Elkem ASA er en produsent av silisiumrelaterte materialer.
Selskapet har 30 verk og produksjonsfasiliteter verden over, og mer enn 7 000 ansatte (2021). Elkem har også to kvartsminer i Norge og fire kvartsminer i Spania (joint venture). Hovedkontoret ligger på Skøyen i Oslo.Selskapet var eid av Orkla ASA frem til januar 2011, da selskapet ble solgt til kinesiske China National BlueStar. Elkem ble børsnotert i 2018.Per 31.12.2021 er det China National BlueStar-kontrollerte selskapet Bluestar Elkem Int.Co.LTD S.A Elkems største aksjonær, med 52,91 prosent av aksjene, foran Folketrygdfondet (4,59 prosent) og Alfred Berg Kapitalforvaltning (3,51 prosent). Helge Aasen har vært konsernsjef siden 2021.
== Historie ==
Elkem ble stiftet av Sam Eyde, Marcus Wallenberg, Knut Wallenberg og Knut Tillberg, i 1904, som Det Norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri (Elektrokemisk). Det forkortede navnet Elkem ble innført i 1969.
Innen 1919 hadde Elkem og dets nettverk vokst til å inkludere 51 selskaper, blant annet Norsk Hydro og Xstrata som Eyde også var med på å starte.
Elkems globale gjennombrudd kom i 1916 da selskapet utviklet Söderbergelektroden, som de tok patent på året etter.
I 1972 fusjonerte Elkem med Christiania Spigerverk, og konsernet bar i en periode navnet Elkem-Spigerverket. De fortsatte utvidelsen med å kjøpe syv ferrosilisiumverk i Norge, USA og Canada.
I januar 2005 overtok Orkla aksjemajoriteten i Elkem, etter mange års drakamp med den amerikanske aluminiumprodusenten Alcoa. Selskapet ble tatt av børs våren 2005, og deretter innlemmet i divisjonen «Speciality materials» i Orkla. Da hadde Elkem og Alcoa i nesten 50 år vært partnere og hatt en eierandel på 50% hver i verkene. Etter Orklas overtakelse av Elkem hadde Alcoa fremdeles en eierandel på 50% i Elkem Aluminium. Alcoa overtok i april 2009 Elkems post i Elkem Aluminium, etter en byttehandel mot Alcoas eierandeler i det svenske aluminiumselskapet Sapa. Etter overtakelsen skiftet Elkem Aluminium navn til Alcoa Norway.Elkem startet arbeidet med solcellesilisum under Elkem Solar i Kristiansand. Elkem Solar ble i 2015 skilt ut av Elkem AS.
I 2011 ble Elkem kjøpt av China National Bluestar.
Elkem ble oppført på Oslo Børs i mars 2018.
== Virksomheter ==
Elkem er fra 1. juli 2020 delt inn i tre forretningsområder. Elkems prosess og produksjon er energiintensiv og verkene i Elkem bruker i hovedsak vannkraft som energikilde. De viktigste råvarene er kvarts og forskjellige typer karbonmateriale.
==== Elkem Silicones ====
Elkem Silicones ble en del av Elkem i juni 2015 og leverer silikonløsninger til blant annet farmasi- og førstehjelpsutstyr, bygg- og anleggsbransjen, bil- og romfartsindustrien. Elkem Silicones har 13 verk: Xinghuo Silicones (Kina), Roussillon (Frankrike), Saint-Fons (Frankrike), Caronno (Italia), Lübeck (Tyskland), Santa Perpetua (Spania), Joinville (Brasil), York (USA), Janghang (Sør-Korea), Chakan (India), Guangdong og Shanghai (Kina).
==== Elkem Silicon Products ====
Elkem Silicon Products er produsent og leverandør av silisium, ferrosilisium, microsilica og spesialmaterialer. Elkem Silicon Products leverer produkter til industrikunder innenfor kjemikalier, solceller, elektronikk, aluminium, bygg og anlegg, ildfaste materialer og oljebransjen. Divisjonen har fem verk i Norge, Bremanger, Bjølvefossen, Rana, Salten og Thamshavn, Chicoutimi i Quebec, Canada, Grundartangi på Island, Nagpur i India, Limpio i Paraguay og Elkem Fundry og Yongdeng i Kina, Yongdeng.
==== Elkem Carbon Solutions ====
Elkems karbondivisjon er leverandør av karbonelektrodematerialer, fôringsmaterialer og karbonprodukter til metallurgiske prosesser som inngår i produksjonen av ferrolegeringer, grunnmetaller og primæraluminium. Elkem Carbon har seks verk: Carbon Fiskaa i Kristiansand, Carboindustrial i Vitoria, Brasil, Carboderivados i Vitoria, Brasil, Shizuishan Carbon i Kina, Ferroveld i Sør-Afrika og Sarawak i Malaysia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Elkem ASA er en av verdens ledende produsenter av silisiumrelaterte avanserte materialer. Selskapet leverer produkter i hele verdikjeden fra kvarts til silisium og silikonspesialiteter, og har i tillegg til sterke markedsposisjoner innen støperilegeringer og karbonmaterialer. | 2,631 | 2,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/350 | 2023-02-04 | 350 | ['Kategori:350'] | null |
== Begivenheter ==
Frankerne kommer under romersk styre.
== Dødsfall ==
Konstans, vestromersk keiser
== Musikk ==
Schola Cantorum for kirkesang blir grunnlagt i Roma | == Begivenheter == | 2,632 | 2,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1179 | 2023-02-04 | 1179 | ['Kategori:1179'] | null |
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
Pave Alexander III avholdt det økumeniske tredje Laterankonsil, hvor over 300 biskoper deltok.
Det tyske klosteret Dargun cistercienserkloster ble gjenopprettet etter å ha vært ødelagt.
=== Norge ===
19. juni – Slaget på Kalvskinnet der birkebeinerflokken under Sverre Sigurdsson seirer over styrker lojale til Magnus Erlingsson
== Fødsler ==
Snorre Sturlason, islandsk høvding, forfatter og skald (d. 1241)
== Dødsfall ==
Erling Skakke, norsk stormann i borgerkrigstida (f. 1115)
Jon Torbergsson, kongelig lendmann og storbonde på Randaberg (f. 1153)
17. september – Hildegard von Bingen, tysk nonne, dikter og komponist (f. 1098)
Adalbert von Sommerschenburg, tysk greve | == Begivenheter == | 2,633 | 2,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brian_Jones | 2023-02-04 | Brian Jones | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Cheltenham', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:The Rolling Stones', 'Kategori:Veldig store stubber'] | Lewis Brian Hopkin Jones (født 28. februar 1942 i Cheltenham i Gloucestershire, død 3. juli 1969 i Hartfield i Sussex) var en britisk musiker best kjent som grunnleggeren og den opprinnelige lederen av The Rolling Stones.
Jones' hovedinstrumenter var gitar og munnspill, men han var også en begavet multiinstrumentalist, men på grunn av problemer med rusmisbruk fra 1967 ble han gradvis utstøtt fra bandet han var med på å starte.
| Lewis Brian Hopkin Jones (født 28. februar 1942 i Cheltenham i Gloucestershire, død 3. juli 1969 i Hartfield i Sussex) var en britisk musiker best kjent som grunnleggeren og den opprinnelige lederen av The Rolling Stones.
Jones' hovedinstrumenter var gitar og munnspill, men han var også en begavet multiinstrumentalist, men på grunn av problemer med rusmisbruk fra 1967 ble han gradvis utstøtt fra bandet han var med på å starte.
== Bakgrunn ==
Brian Jones ble født "the Park Nursing Home" i Cheltenham i Gloucestershire 29. februar 1942. Jones vokste opp i et typisk middelklassehjem med reserverte foreldre, Lewis Blount Jones og Louisa Beatrice Jones (født Simmonds). Foreldrene stammet fra Wales. Da Brian var 4 år, fikk han krupp, noe som gav ham astma som varte livet ut. Brian haddde to søstre; Pamela, som ble født 3. oktober 1943 og døde 14. oktober 1945 av leukemi; og Barbara, som ble født 22. august 1946.
Selv var han far til fire barn før han fylte 20.
== The Rolling Stones ==
Våren 1962 satte Jones inn en annonse i Jazz Club der han søkte etter musikere til å starte en R&B-gruppe med. Slik ble han kjent med Ian Stewart, og de to begynte å øve sammen med forskjellige musikere. Mick Jagger og Keith Richards ble kjent med Jones på Ealing jazzklubb. Han kalte seg da «Elmo Lewis» og spilte slidegitar, som den gang var noe nytt i England. Stewart så Jagger og Richards fremføre noen numre på Ealing-klubben, og inviterte dem med på øvingene sine. Stewart var svært negativ til rock and roll, men Jagger sa: «Jeg blir ikke med hvis ikke Keith blir med.» Dermed ble begge godtatt.
En kveld drakk Jagger seg full, gikk for å besøke Jones som ikke var hjemme, og gikk i stedet til sengs med Jones' kjæreste. Dette resulterte i et drama som førte til at Jones ble kastet ut av leiligheten sin. Jagger erkjente noe skyld og fant et lite hus i Beckingham der gruppens medlemmer flyttet inn. Sommeren 1962 ble de booket til sin første opptreden og spurt om gruppens navn. De stirret på hverandre - og fikk øye på plateomslaget til Best of Muddy Waters som tilfeldig lå på gulvet. Første sporet heter «Rolling Stone». Dette i flertallsform lanserte de som gruppens navn, og sparte de 6 pence det ville kostet å ringe tilbake til arrangøren. 12. juli gikk Jagger, Richards og Jones på scenen med Dick Taylor på bass og Mick Avory på trommer.Vinteren 1962/63 var den hardeste siden 1740. Jones, Jagger og Richards bodde Edith Grove nr 102 i Fulham og delte på to senger og to madrasser. De var så lutfattige at de stjal tomflaskene på fester de gikk på, for å kunne pante dem. Redningen ble da Jones lot sin skolekamerat Dick Hattrell flytte inn. Hattrell fikk bonus fra heimevernet som Jones forsynte seg av. Jagger og Richards var rystet over det de ble vitne til da Jones tok beslag i Hattrells klær og tvang ham til å stå utenfor i mange kuldegrader i bare underbuksen, etter at han hadde betalt for maten de satt og spiste. Brian bare lo av reaksjonen deres: «Jeg kommer meg ikke bort til vinduet, jeg ler for mye.»Jones var Rolling Stones' store musikalske drivkraft fra starten i 1962, men ble aldri kreditert som låtskriver. Han var sterkt influert av amerikansk blues og var i tillegg en av de første til å introdusere indisk sitar - som han bidrar med i Paint it black, og marimba på Under my thumb, autoharpe på You got the silver og slagverk på Midnight Rambler - dulcimer og andre mer eller mindre eksotiske instrumenter i britisk rock. Han var i tillegg en habil slidegitarist. Som multiinstrumentalist bidro han til bandets spesielle lydbilde på 1960-tallet. Keith Richards skriver at han og Jagger ble de som skrev sanger til gruppen, og at dette var «Brians åpne sår»: «Han mistet status, og deretter mistet han interessen.»Etter hvert som Jagger og Richards ble frontfigurene, ble Jones skjøvet mer og mer i bakgrunnen. Han led sterkt av astma, og på grunn av store rusproblemer ble det på slutten av 1960-tallet klart at han ikke ville kunne turnere med bandet lenger. Hans bidrag i studio fra slutten av 1968 ble færre og færre. Rolling Stones' musikk var bygd rundt to gitarer, og når Jones uteble halve tiden, måtte de ty til overdubbing. På mange av platene er det Richards som spiller fire ganger.Brian Jones ble selve symbolet på «Swinging London» på 1960-tallet med sin outrerte livsstil og rocke-image. I 1966 ble han samboer med den tyske modellen Anita Pallenberg, oppvokst i Roma. Hun lærte ham å gå med hatt: «Jeg besluttet å kidnappe Brian,» sa hun selv. «Han virket som den seksuelt mest medgjørlige [av dem].» Hun var et stil-ikon, og han begynte å gå med klærne hennes. Første gang han tok LSD, ba han henne kle ham opp som sangerinnen Françoise Hardy. Det gjorde hun. Det ble trykt skandalefoto av Jones kledd i nazi-uniform, med Pallenberg for sine føtter. Forholdet var voldelig, det var skriking, blåmerker og bruddskader. I Marrakech forlot hun Jones til fordel for Keith Richards. Jones hadde dradd to prostituerte inn på hotellrommet, der han ydmyket Pallenberg foran dem ved å kaste mat på henne fra alle brettene han hadde sendt opp på rommet. Pallenberg gråt og ville først ikke dra, men kjørte likevel med Richards til Tanger. I London gikk de i dekning i Richards' hybel. Han måtte fremdeles jobbe sammen med Jones som ville ha sin samboer tilbake. «Det sies at jeg stjal henne. Men etter mitt syn reddet jeg henne...De styrte begge mot havari.»
== Død ==
I juni 1969 møtte Mick Jagger, Keith Richards og Charlie Watts (bassist Bill Wyman var ikke med) opp på Jones' landsted og fortalte ham at han ikke lenger var en del av Rolling Stones. Gitaristen Mick Taylor tok hans plass i bandet. Etter sigende var Jones da allerede i gang med sitt eget bandprosjekt, noe som visstnok også skulle inkludere Jimmy Page (Led Zeppelin) og noen andre kjente musikere. Jones var også nesten ferdig med sitt eget plateprosjekt med lokale musikere i Marokko (Pipes of Pans of Joujouka), et album som kom ut på Stones' eget plateselskap i 1971.
Brian Jones ble funnet død i svømmebassenget sitt 3. juli 1969. Rettsmedisinernes offisielle rapport konkluderte med at han hadde druknet ved et uhell, muligens som følge av et astmaanfall.
I rettsmedisinsk rapport ble det påpekt at Jones, i tillegg til astma, led av brysthinnebetennelse, forstørret hjerte og leversykdom.Etter Jones død skrev Pete Townshend et dikt kalt «A Normal Day for Brian, A Man Who Died Every Day» (trykket i The Times), Jimi Hendrix dediserte en sang til Brian på amerikansk TV, og Jim Morrison publiserte et dikt kalt «Ode to L.A. While Thinking of Brian Jones, Deceased». Hendrix og Morrison døde begge ved samme alder som Jones. Alan Barton skrev sangen «July 69» («Dedicated To The Memory Of Brian Jones»), utgitt av Polydor Records i august 1990.The Rolling Stones spilte en gratis konsert i Hyde Park to dager etter hans død. Bandet dediserte konserten til Jones. Før Stones begynte å spille fremførte Jagger utdrag fra «Adonais», Shelleys dikt om dødsfallet til vennen John Keats, og det ble sluppet fri hundrevis av sommerfugler som en del av hyllesten.
Jones ble begravet i hjembyen Cheltenham, og under begravelsen var kun Bill Wyman og Charlie Watts til stede fra Rolling Stones.
Jones etterlot seg fire barn:
Barry David Corbett, f. 29. mai 1960. Han ble adoptert bort og fikk nytt navn, Simon. Først i 2004 ble han kjent med hvem som var hans biologiske far.
«Belinda», f. 4. august 1960, født av en gift kvinne. Bill Wyman var sikker på at Jones ikke kjente til dette barnet, og at hun oppdaget at Jones var hennes virkelige far først da hun var femten.
Julian Mark Andrews, f. 22. oktober 1961. Jones solgte platesamlingen sin for å kjøpe babyklær, men betalte aldri noe barnebidrag.
Julian Brian Jones, f. 23. juli 1964. Hans mor giftet seg senere med Donovan. Julian endret da mellomnavnet sitt fra Brian til Donovans etternavn Leitch. Han og stefaren har skrevet og innspilt musikk i lag.
== Diskografi ==
Album med The Rolling Stones
(1964) The Rolling Stones
(1964) 12 X 5
(1965) The Rolling Stones No. 2
(1965) Out of Our Heads
(1965) December's Children (And Everybody's)
(1966) Aftermath
(1967) Between the Buttons
(1967) Their Satanic Majesties Request
(1968) Beggars Banquet
(1969) Let It Bleed
(1989) Singles Collection: The London Years Solodiskografi
(1967) A Degree of Murder (soundtrack)
(1971) Brian Jones Presents the Pipes of Pan at Joujouka (innspilt 1968) Med The Beatles
(1966) «Yellow Submarine» (bakgrundssang, lydeffekter)
(1970) «You Know My Name (Look Up the Number)» (innspilt 1967, saksofon) Med Jimi Hendrix
(1968) «All Along the Watchtower» (rytmeinstrumenter)
(2012) «My Little One» (innspilt 1967, sitar, rytmeinstrumenter)
(2012) «Ain't Nothin' Wrong With That» (innspilt 1967, sitar, rytmeinstrumenter) Med Peter & Gordon
(1964) «A Mess of Blues» (1964, munnspill)
(1968) «You've Had Better Times» (trommer)Med McGough and McGear
(1968) «Basement Flat» (saksofon)
(1968) «Summer with Monica» (saksofon)Med Marianne Faithfull
(1966) «Is This What I Get For Loving You» (eufonium)Med The Andrew Oldham Orchestra
(1964) «365 Rolling Stones» (sang, klapping)Med Hapshash and the Coloured Coat
(1969) «Western Flier» (piano, gitar, munnspill)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Brian Jones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brian Jones på Internet Movie Database
(sv) Brian Jones i Svensk Filmdatabas
(da) Brian Jones på Filmdatabasen
(da) Brian Jones på Scope
(fr) Brian Jones på Allociné
(en) Brian Jones hos The Movie Database
(en) Brian Jones på Discogs
(en) Brian Jones på MusicBrainz
(en) Brian Jones på Songkick
(en) Brian Jones på AllMusic | Lewis Brian Hopkin Jones (født 28. februar 1942 i Cheltenham i Gloucestershire, død 3. juli 1969 i Hartfield i Sussex) var en britisk musiker best kjent som grunnleggeren og den opprinnelige lederen av The Rolling Stones. | 2,634 | 2,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Balansert_m%C3%A5lstyring | 2023-02-04 | Balansert målstyring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bedriftsøkonomi', 'Kategori:Forretningsstrategi', 'Kategori:Ledelse'] | Balansert målstyring (BMS) er det norske begrepet for strategi- og ytelsesmålingsverktøyet «Balanced scorecard».
De seneste årene har balansert målstyring vært et av de ledelsessystemene som har hatt størst fremgang og tyngde globalt innen både offentlig og privat sektor. Konseptet ble første gang lansert på starten av 1990-tallet av to amerikanske akademikere, Robert S. Kaplan og David P. Norton. Ledelsessystemet er omtalt og klassifisert av Harvard Business School som et av de viktigste tilskuddene innen ledelseslitteraturen de siste 75 årene.Balansert målstyring slik det fremstår i dag, baseres på et flerdimensjonalt rammeverk for å kunne implementere og ytelsesmåle vedtatte strategier på alle nivåer i en organisasjon.
| Balansert målstyring (BMS) er det norske begrepet for strategi- og ytelsesmålingsverktøyet «Balanced scorecard».
De seneste årene har balansert målstyring vært et av de ledelsessystemene som har hatt størst fremgang og tyngde globalt innen både offentlig og privat sektor. Konseptet ble første gang lansert på starten av 1990-tallet av to amerikanske akademikere, Robert S. Kaplan og David P. Norton. Ledelsessystemet er omtalt og klassifisert av Harvard Business School som et av de viktigste tilskuddene innen ledelseslitteraturen de siste 75 årene.Balansert målstyring slik det fremstår i dag, baseres på et flerdimensjonalt rammeverk for å kunne implementere og ytelsesmåle vedtatte strategier på alle nivåer i en organisasjon.
== Eksterne lenker ==
Balanced Scorecard Collaborative
Bscworld
The Balanced Scorecard Institute | Balansert målstyring (BMS) er det norske begrepet for strategi- og ytelsesmålingsverktøyet «Balanced scorecard». | 2,635 | 2,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kan_Nesser | 2023-02-04 | Håkan Nesser | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kumla kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske krimforfattere', 'Kategori:Vinnere av Glassnøkkelen'] | Håkan Nesser (født 21. februar 1950 i Kumla, Örebro län (Närke)) er en svensk forfatter. Hans kriminalromaner om den svært menneskelige førstebetjenten Van Veeteren og hans medarbeidere er oversatt til mer enn 20 språk.
Nesser vokste opp i Närke, og har arbeidet som lærer på videregående skole i Uppsala, og har gitt ut en lang rekke bøker siden debuten med boken Koregrafen i 1988. Har vært bosatt i New York og senere i London.
| Håkan Nesser (født 21. februar 1950 i Kumla, Örebro län (Närke)) er en svensk forfatter. Hans kriminalromaner om den svært menneskelige førstebetjenten Van Veeteren og hans medarbeidere er oversatt til mer enn 20 språk.
Nesser vokste opp i Närke, og har arbeidet som lærer på videregående skole i Uppsala, og har gitt ut en lang rekke bøker siden debuten med boken Koregrafen i 1988. Har vært bosatt i New York og senere i London.
== Bibliografi ==
=== Førstebetjent Van Veeteren ===
Det grovmaskige nätet (1993)
Borkmanns punkt (1994)
Återkomsten (1995)
Kvinne med födelsemärke (1996)
Kommissarien och tystnaden (1997)
Münsters fall (1998)
Carambole (1999)
Ewa Morenos fall (2000)
Svalan, katten, rosen, döden (2001)
Fallet G (2003)
De vänsterhäntas förening, roman där både Van Veeteren och Barbarotti medverkar (2018) - norsk utgave: De venstrehendtes forening (2019)
=== Andre ===
Koreografen (1988)
Barins triangel (1996)
Ormblomman från Samaria, kriminalnovelle (1997)
Kim Novak badade aldrig i Genesarets sjö (1998)
Flugan och evigheten (1999)
Kära Agnes! (2002)
och Piccadilly Circus ligger inte i Kumla (2002)
Skuggorna och regnet (2004)
Från Doktor Klimkes horisont (2005)
Sanningen i fallet Bertil Albertsson? (2008) (Handler om mordgåten i «Kim Novak badade aldrig i Genesarets sjö»
Maskarna på Carmine Street (2009)
Villrosen (1999)
Hur jag tillbringar mina dagar och mina nätter, novelle (2010)
Himmel över London, experimentroman (2011)
Herr Kadar, novelle (2012)
Levande och döda i Winsford (2013)
Straff, roman (2014)
Elva dagar i Berlin, roman (2015)
Nortons filosofiska memoarer, hundebok (2016)
Eugen Kallmanns ögon, roman (2016)
=== Barbarotti-serien ===
Människa utan hund (2006) - norsk utgave: Menneske uten hund (2006)
En helt annan historia (2007) - norsk utgave: En helt annen historie (2007)
Berättelse om herr Roos (2008) - norsk utgave: Beretningen om herr Roos (2009)
De ensamma (2010) - norsk utgave: De ensomme (2011)
Styckerskan från Lilla Burma (2012) - norsk utgave: De sørgende (2013)
De vänsterhäntas förening, roman där både Van Veeteren och Barbarotti medverkar (2018) - norsk utgave: De venstrehendtes forening (2019)
Den sorgsne busschauffören från Alster (2020) - norsk utgave: Den sørgmodige bussjåføren fra Alster (2020)
== Priser (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Håkan Nesser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Håkan Nesser – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Håkan Nesser på Internet Movie Database
(sv) Håkan Nesser i Svensk Filmdatabas
(da) Håkan Nesser på Filmdatabasen
(fr) Håkan Nesser på Allociné
(en) Håkan Nesser på AllMovie
(en) Håkan Nesser hos The Movie Database
(en) Håkan Nesser på Discogs
(en) Håkan Nesser på MusicBrainz
(en) Håkan Nesser på Facebook | Håkan Nesser (født 21. februar 1950 i Kumla, Örebro län (Närke)) er en svensk forfatter. | 2,636 | 2,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Systemdynamikk | 2023-02-04 | Systemdynamikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kybernetikk', 'Kategori:Systemteori'] | Systemdynamikk er et sett med konseptuelle verktøy som muliggjør forståelse av strukturen og dynamikken i komplekse systemer. Eksempel på slike systemer kan være global befolkningsutvikling, klimaendringer, store organisasjoner, etc. Et fokus i systemdynamikk er tilbakekobling i systemene og hvordan dette kan bryte med beslutningstagernes intuisjon. Modellene brukes også gjerne til å vise hvordan svingninger i for eksempel pris eller produktivitet, som gjerne tilskrives eksterne forhold, for eksempel børs og lønnsoppgjør, egentlig kan forklares utfra systemets indre dynamikk.
Systemdynamikk brukes ofte i utviklingen av formelle datamodeller for simulering av tiltak og langsiktig utvikling i komplekse systemer. Ut ifra dette vil systemdynamikk kunne oppfattes som et verktøy for langsiktig læring og testing av strategier i en simulert, og således risikofri verden. Dette omtales ofte som en «management flight simulator».
I tillegg til matematiske formuleringer benyttes «Stock and Flow» diagram som gir en god oversikt over modellers struktur. Dette gjør dynamiske modeller tilgjengelige for folk som strever med matematikken. Et fåtall symbol er tilstrekkelige til å illustrere all dynamiske system. Dette gjør systemdynamikk til et godt pedagogisk verktøy og det gjøre det enklere å samarbeide og formulere tverrfaglige modeller.
Fagfeltet har sin opprinnelse fra Massachusetts Institute of Technology i USA, hvor Jay Forrester anses å være fagfeltets grunnlegger. Begrep og verktøy er beslektet med ingeniørfaget kontrollteori, også kalt kybernetikk.
I Norge tilbys det en mastergrad i systemdynamikk ved Universitetet i Bergen.
| Systemdynamikk er et sett med konseptuelle verktøy som muliggjør forståelse av strukturen og dynamikken i komplekse systemer. Eksempel på slike systemer kan være global befolkningsutvikling, klimaendringer, store organisasjoner, etc. Et fokus i systemdynamikk er tilbakekobling i systemene og hvordan dette kan bryte med beslutningstagernes intuisjon. Modellene brukes også gjerne til å vise hvordan svingninger i for eksempel pris eller produktivitet, som gjerne tilskrives eksterne forhold, for eksempel børs og lønnsoppgjør, egentlig kan forklares utfra systemets indre dynamikk.
Systemdynamikk brukes ofte i utviklingen av formelle datamodeller for simulering av tiltak og langsiktig utvikling i komplekse systemer. Ut ifra dette vil systemdynamikk kunne oppfattes som et verktøy for langsiktig læring og testing av strategier i en simulert, og således risikofri verden. Dette omtales ofte som en «management flight simulator».
I tillegg til matematiske formuleringer benyttes «Stock and Flow» diagram som gir en god oversikt over modellers struktur. Dette gjør dynamiske modeller tilgjengelige for folk som strever med matematikken. Et fåtall symbol er tilstrekkelige til å illustrere all dynamiske system. Dette gjør systemdynamikk til et godt pedagogisk verktøy og det gjøre det enklere å samarbeide og formulere tverrfaglige modeller.
Fagfeltet har sin opprinnelse fra Massachusetts Institute of Technology i USA, hvor Jay Forrester anses å være fagfeltets grunnlegger. Begrep og verktøy er beslektet med ingeniørfaget kontrollteori, også kalt kybernetikk.
I Norge tilbys det en mastergrad i systemdynamikk ved Universitetet i Bergen.
== Eksterne lenker ==
Systemdynamikk-sider hos Universitetet i Bergens | Systemdynamikk er et sett med konseptuelle verktøy som muliggjør forståelse av strukturen og dynamikken i komplekse systemer. Eksempel på slike systemer kan være global befolkningsutvikling, klimaendringer, store organisasjoner, etc. | 2,637 | 2,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8drene_Lumi%C3%A8re | 2023-02-04 | Brødrene Lumière | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Filmpionerer', 'Kategori:Franske oppfinnere', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Besançon', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | Brødrene Lumière, bestående av Auguste (født 19. oktober 1862, død 10. april 1954) og Louis Lumière (født 5. oktober 1864, død 6. juni 1948), var to franske oppfinnere og forskere. De er særlig kjent for verdens første filmfremviser, den såkalte kinematografen, som ble demonstrert i 1895. De foretok også avgjørende eksperimenter innen fargefotografi og utviklet autokrommetoden.
| Brødrene Lumière, bestående av Auguste (født 19. oktober 1862, død 10. april 1954) og Louis Lumière (født 5. oktober 1864, død 6. juni 1948), var to franske oppfinnere og forskere. De er særlig kjent for verdens første filmfremviser, den såkalte kinematografen, som ble demonstrert i 1895. De foretok også avgjørende eksperimenter innen fargefotografi og utviklet autokrommetoden.
== Liv og arbeid ==
Brødrene Lumière ble født i den franske byen Besançon og vokste opp i Lyon hvor familien flyttet i 1870.
Faren, Antoine, var maler og fotograf, og etablerte et studio i Lyon. Begge brødrene begynte å arbeide for faren, og familiebedriften vokste. Familiebedriften omfattet i 1894 en fabrikk med 300 ansatte som produserte fotografiske plater.
Brødrene Lumière ble utfordret av sin far til å lage et apparat som kombinerte levende bilder med projeksjon. Den 13. februar 1894 fikk de patent på et kombinert filmkamera og fremviser, og den 22. mars 1895 etter arrangerte de en privat filmvisning. Den første forestillingen for et betalende publikum fant sted 28. desember i Paris, på Grand Café i Boulevard des Capucines.
Brødrene mente at deres oppfinnelse ikke hadde noen fremtid, men grunnla likevel det mest kjente fotografiske firmaet i Frankrike og fortsatte å eksperimentere med film resten av livet, deriblant med widescreen og fargefilm. De har fått hver sin stjerne på Hollywood Walk of Fame.
== Filmografi (utvalg) ==
1895 – L'Arrivée d'un Train en Gare de la Ciotat
== Eksterne lenker ==
(en) Frères Lumière – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Auguste and Louis Lumière – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brødrene Lumière på Internet Movie Database
(en) Louis Lumière på Internet Movie Database
(en) Auguste Lumière på Internet Movie Database
(fr) Tidlige kortfilmer på Institut Lumière | Brødrene Lumière, bestående av Auguste (født 19. oktober 1862, død 10. | 2,639 | 2,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jel%C3%B8ya | 2023-02-04 | Jeløya | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1943', "Kategori:Moss' historie", 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Ratrinnet', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Østfold', 'Kategori:Øyer i Moss', 'Kategori:Øyer i Oslofjorden'] | Jeløya er en øy i Moss kommune. Den er en av de største øyene i Ytre Oslofjord, den er egentlig en halvøy hvor det er gravd ut en kanal mellom Værlebukta og Mossesundet. Den er cirka en mil lang og vel 4 kilometer bred, og vel 19 kvadratkilometer stor.
Mot øst ligger øya ned mot Mossesundet, i sørøst mot Verlebukta. Ut fra den sørvestlige delen ligger Gullholmen med en ubetjent fyrstasjon. Nordvest av Jeløya ligger Bile og Bevøya, mens nordsiden vender mot Sonsbukta og øya Gjøva. Øyas høyeste punkt er Rambergåsen, 140,2 meter over havet.Fram til 1946 var Jeløy herred en egen kommune.
Jeløya har vel 11 000 innbyggere.
| Jeløya er en øy i Moss kommune. Den er en av de største øyene i Ytre Oslofjord, den er egentlig en halvøy hvor det er gravd ut en kanal mellom Værlebukta og Mossesundet. Den er cirka en mil lang og vel 4 kilometer bred, og vel 19 kvadratkilometer stor.
Mot øst ligger øya ned mot Mossesundet, i sørøst mot Verlebukta. Ut fra den sørvestlige delen ligger Gullholmen med en ubetjent fyrstasjon. Nordvest av Jeløya ligger Bile og Bevøya, mens nordsiden vender mot Sonsbukta og øya Gjøva. Øyas høyeste punkt er Rambergåsen, 140,2 meter over havet.Fram til 1946 var Jeløy herred en egen kommune.
Jeløya har vel 11 000 innbyggere.
== Etymologi ==
Det gammelnorske navnet på øya var Jalund og Jǫlund. Bjorvand og Lindeman mener dette kommer av urnordisk *elundu «skum, brenning», som igjen kommer av en germansk stamme *elund- < *elwund-, som settes i forbindelse med den urindoeuropeiske roten *h₁el-. De antar at øya har fått navnet fordi den lå utsatt til for uvær.
== Historie ==
Fra tidlig middelalder til midten av 1800-tallet var Jeløya forbundet med fastlandet via Værlesanden. 6. november 1855 ble en 20 meter bred kanal åpnet gjennom eidet. Målet var å gjøre Moss mer attraktiv som havneby, særlig for den voksende kysttrafikken i Oslofjorden, som fra da av kunne seile gjennom det nyetablerte Mossesundet på vei nordover og sørover.
Kanalbrua, som går over kanalen, var først ei skyvebro, seinere ei svingbro, og siden 1957 ei «klaffebro». Den har vært stengt siden midten av 1970-åra. Den ble sveiset igjen i 1975.
Grensene til Moss by ble i løpet av 1800-tallet trukket inn på Jeløya forbi kanalen. Før sammenslåingen av kommunene Jeløy og Moss i 1943 gikk grensa ved Gimleveien på Jeløya. Bystrøka og industribedriftene Moss Glassverk og Moss værft og dokk lå i Moss kommune, men geografisk på Jeløya.
Fram til 1943/1946 ga Jeløya navn til Jeløy kommune, som også omfattet Kambo, Krapfoss og Mossemarka, eller «Vassbygda» som er et tidligere navn. Kommunen ble først slått sammen med Moss kommune 1. juli 1943. Vedtaket ble opphevet etter krigen, men vedtatt igjen med virkning fra 1946. Jeløy hadde ved sammenslåingen 4 243 innbyggere.
Fra innføringen av formannskapsloven i 1837 ble kommunen kalt Moss landsogn. En del av sognet med 340 innbyggere ble allerede i 1840 overført til Moss. 1. januar 1876 ble en ny del med 631 beboere overført fra Moss landsogn til Moss. 1. juli 1925 skjedde den siste grensereguleringen før sammenslåingen, da en del med 30 innbyggere ble overført til Moss.
I dag har Jeløya blant annet følgende boområder: Framnes, Grimsrød, Tronvik, Refsnes, Hoppern, Orkerød (Ramberg og Balaklava), Krossern, Rosnes og Nes.
== Naturområder og strender ==
Jeløya har en av landets rikeste floraer, med blant annet blåveis og misteltein. På øya finnes flere landskapsvernområder og naturreservater som følge av den enestående naturen. Øya har flotte turområder med sine alleer og omfattende sti-systemer, herunder kyststien.
Strandsonen er ubebygd rundt det meste av øya, slik at det er mulig å gå uhindret til fots rundt store deler av øya, der det ikke er for kupert. Det er en rekke lett tilgjengelige strender over hele øya, slik at det nesten alltid finnes en strand som er skjermet for dagens vær og vind. Blant de mest populære strendene er Sjøbadet (like ved kanalen på jeløysiden), Tronvikstranda, Fiskestranda, Albybukta, Bredebukt, Reierstranda og Refsnesstranda. Sjøbadet fikk i 2012 tildelt Blått flagg-sertifisering som eneste strand i Østfold. Sjøbadet, Tronvikstranda, Reier og Alby har sandbunn. Reierstranda er svært langgrunn og småbarnvennlig. Tronvikstranda har senere også fått tildelt blått flagg.
På grunn av Jeløyas geologi er det store klipper, Rambergnebba, på vestsiden av øya, ca. en km nord for Refsnesstranda. Dette er et populært sted å hoppe fra med høyder på 6, 8, 15 og 21 meter. Det er litt kronglete å komme seg til Rambergnebba og de fleste tar båtveien for å komme seg dit.
== Severdigheter, gallerier m.v. ==
Herregårdslandskapet på Jeløy er sjeldent i Norge. På øya ligger en rekke større gårdsanlegg med lange alleer som fører opp til gårder som Reier, Alby, Grønli, Torderød og Kubberød. Torderød eies av Moss kommune hvor det arrangeres omvisninger i sommerhalvåret. En annen gård, Grimsrød, som nå er gjort om til boliger, huset Edvard Munch i en del år rundt første verdenskrig.
Jeløya er kjent for lange strender, verneverdige kulturlandskap, båtliv og kunstgalleriet Galleri F 15. På Alby finnes også glassblåser, butikk, cafe og det såkalte naturhuset som er landskapsvernsenter med bilder og modell av området. Alby har parkeringsmuligheter og er et utgangspunkt for turer.
I den senere tid er nabogården Røed etablert som et kombinert kunst- og kultursenter. Her finnes blant annet Galleri Kvinnelist, gitarmaker, cafe. Om sommeren arrangeres det konserter i hagen til hovedhuset. Låven på gården brant ned i 2010. Den bygges nå opp igjen som et kulturhus og skal stå ferdig våren 2012. På Refsnes ligger dessuten Hotell Refsnes Gods, som er et kurshotell med et velrenommert kjøkken. Jeløy radio er også et konferansehotell som er bygget opp de senere årene, beliggende midt inne i Søndre Jeløy landskapsvernområde.
Gullholmen er en øy som ligger rett vest for Jeløy radio. På øya er det et gammelt fyr med fyrvokterens gamle bolig. Husene kan leies ut ved henvendelse til Stiftelsen Gamle Guldholmen Fyr.
På Jeløy er det en rekke båthavner og en stor del av innbyggerne har båt. Søly båthavn (seilbåter), Fiske båthavn (større motorbåter), Betongen (snekker, mindre motorbåter) og Tronvik (ingen havn, men båtplasser på land) (små motorbåter). Majoriteten av båtene i parentes.
== Geologi ==
Geologisk hører Jeløya til Oslofeltet og består av lavabergarter fra permtida. Fra samme periode er flere øyer sørover i Oslofjorden, som Revlingen, Kollen, Eldøya, Missingene og Søsterøyene.
Den største norske morenen fra istidens slutt, raet, går over Jeløya, mot øst går Raet over Moss og Rygge og fortsetter gjennom Sverige til Finland. Mot vest krysser Raet Oslofjorden for å fortsette vestover langs kysten gjennom Vestfold og Sørlandet. Rullesteinstrender med runde morenestein er spor etter morenen.
== Skoler og idrett ==
I 1906 ble Jeløy folkeskole bygd ved Torderød gård. Skolen ble nedlagt på begynnelsen av 1970-årene og omgjort til skole for barn med særskilte behov og/eller psykiske utviklingshemninger. Jeløy skole er idag en egen avdeling på Bytårnet skole i Moss. Jeløya har i dag tre kommunale barneskoler, Ramberg, Reier og Refsnes og en ungdomsskole, Hoppern, samt en privat barne- og ungdomsskole, Liljedal. I 1974 opprettet Frelsesarmeen Jeløy Folkehøyskole, som ligger på Framnes.
Jeløyas største idrettslag er Sprint-Jeløy, med vekt på fotball. A-laget spiller i 4. divisjon. Klubben var opprinnelig medlem av Arbeidernes Idrettsforbund og holdt til i Bråtengata og rundt Moss Glassverk. Restaurant Varden var fram til 1960-åra stammstedet for klubben. I dag huser den tidligere restauranten Galleri Varden. Tronvik FK spiller i 5. divisjon og har kallenavnet "Jervane".
Moss Seilforening holder til ved Søly båthavn, sør på øya.
Moss Tennisklubb holder til på Ramberg og Moss Roklubb bruker Værlebukta med klubbhus på Rossnes. Det var tidligere en hoppbakke på Hoppern, derav navnet.
== Andre kuriositeter ==
Dagen Kanalen ble gravd ut, 6. november, er dagen Jeløya gikk fra å være en halvøy til å bli en øy. Dagen blir omtalt som Jeløyas nasjonaldag. «Jeløyas nasjonalsang» er ikke veldig kjent, men den eksisterer.
Jeg vil synge om en ø
Bundet in av dybblaa sjø
Smilende i sommerbris
Oslofjordens paradisHerav kommer Jeløyas kallenavn, "Oslofjordens perle".
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ørnulf Ree: Varna skipreide: Mot bakgrunn av almen norsk historie. (1947)
Eva Ramm og Trygve Alfarnæs: Jeløy-vandringer. (1980)
Leif T. Andressen og Nils Johan Ringdal: Moss bys historie. (1989–1994)
Edmund Schilvold: For alltid Jeløy. En hyllest til Oslofjordens perle. (2006)
== Eksterne lenker ==
(en) Jeløya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jeløya er en øy i Moss kommune. Den er en av de største øyene i Ytre Oslofjord, den er egentlig en halvøy hvor det er gravd ut en kanal mellom Værlebukta og Mossesundet. | 2,640 | 2,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvark | 2023-02-04 | Kvark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Elementærpartikler'] | Kvarker er, sammen med leptonene (for eksempel elektroner) de minste byggesteinene vi kjenner til i naturen i dag. Kvarker regnes for punktformige elementærpartikler. De opptrer aldri alene, men danner par eller tripletter som kan observeres i detektorer. Protoner og nøytroner består av tre kvarker hver. Elektroner består ikke av kvarker.
Navnet kvark (engelsk quark) ble introdusert av Murray Gell-Mann ut fra et sitat i Finnegans Wake av James Joyce: «Three quarks for Muster Mark!»
| Kvarker er, sammen med leptonene (for eksempel elektroner) de minste byggesteinene vi kjenner til i naturen i dag. Kvarker regnes for punktformige elementærpartikler. De opptrer aldri alene, men danner par eller tripletter som kan observeres i detektorer. Protoner og nøytroner består av tre kvarker hver. Elektroner består ikke av kvarker.
Navnet kvark (engelsk quark) ble introdusert av Murray Gell-Mann ut fra et sitat i Finnegans Wake av James Joyce: «Three quarks for Muster Mark!»
== Typer og egenskaper ==
Hittil er seks typer kvarker eksperimentelt påvist, og ingen eksperimenter tyder på at det finnes flere enn disse seks typene.
Eller, for enkelhets skyld, d u s c b t. For hver av disse finnes det en tilhørende antipartikkel.
d- og u-kvarkene bygger opp de partiklene som materien vi omgås til daglig består av, nemlig protoner og nøytroner, partiklene som bygger opp atomkjernene. Hver partikkel består av tre kvarker. Nøytronet er bygd opp av udd, og protonet av uud.
== Kvark-gluon-plasma ==
Det har som nevnt innledningsvis vært generell enighet om at kvarker ikke kan eksistere fritt. Likevel lager man nå modeller hvor dette kan være mulig i nøytronstjerner. Kvarkene er ikke helt frie, da de er avgrenset til det indre av stjerna. Kvarkene, og de partiklene som fungerer som bærere av kreftene mellom dem, gluonene, vil i en slik modell sammen danne et plasma som har fått det karakteristiske navnet Kvark-gluon-plasma. | Kvarker er, sammen med leptonene (for eksempel elektroner) de minste byggesteinene vi kjenner til i naturen i dag. Kvarker regnes for punktformige elementærpartikler. | 2,641 | 2,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Libanon | 2023-02-04 | Libanon | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Libanon', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1943'] | Republikken Libanon er et land i Midtøsten med kystlinje i vest mot Middelhavet. Landet grenser til Syria i nord og øst og mot Israel i sør. Libanon er etter tradisjonen ett av de femten landene som refereres til som menneskehetens vugge.
Beirut er hovedstaden i Libanon.
I årene 1978 til 1998 var norske FN-styrker forlagt i Sør-Libanon som en del av FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) og (UNTSO).
Libanon er et fattig og uutviklet land.
| Republikken Libanon er et land i Midtøsten med kystlinje i vest mot Middelhavet. Landet grenser til Syria i nord og øst og mot Israel i sør. Libanon er etter tradisjonen ett av de femten landene som refereres til som menneskehetens vugge.
Beirut er hovedstaden i Libanon.
I årene 1978 til 1998 var norske FN-styrker forlagt i Sør-Libanon som en del av FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) og (UNTSO).
Libanon er et fattig og uutviklet land.
== Etymologi ==
Navnet Libanon har rot i det semittiske ordet lbn som betyr «hvit». Det er sannsynligvis en referanse til de de snødekte fjellene som har gitt navn til landet.
== Naturgeografi ==
Landet deler seg inn i fire landskapsregioner som forløper seg parallelt med kysten:
Den smale og steile kyststripen, som utvider seg i nord og sør
De sterkt kløftete Libanonfjellene som er rett i overkant av 3 000 meter på det høyeste
Den fruktbare Bekaadalen, som på tross av at den ligger i regnskyggen av Libanonfjellene likevel er meget fruktbar (vindyrking) på grunn av vanning
Den tørre Antilibanon-fjellkjeden og Hermonfjellet, som danner grensen mot Syria
=== Klima ===
På samme måte som landskapene i Libanon er forskjellige, er også klimaet svært forskjellig. Ved kysten er det middelhavsklima med tørre og varme somrer og fuktige og regnrike vintrer. I fjellene er det et utpreget fjellklima, der det meste av nedbøren om vinteren faller som snø. Ved grensen mot Syria er det et tørt steppeklima, mens overgangen til ørkenklima danner seg i det sørlige Syria og Jordan. I Beirut ligger dagtemperaturen gjennomsnittlig på 18 °C i januar og 30 °C i juli og august. I desember er det gjennomsnittlig elleve regndager i Beirut, mens august er aldeles tørr.
== Demografi ==
Libanon hadde cirka 6,85 millioner innbyggere i 2019. Nesten alle er av arabisk opprinnelse. I landet finnes det også tallrike minoriteter fra armenere, kurdere og tyrkiske folkegrupper som tyrkere og mesjetere osv.
=== Eksil-libanesere ===
Det finnes flere libanesere i utlandet enn det finnes libanesere i Libanon. Anslagene går opp til 15 millioner. Den største gruppen av eksil-libanesere finnes i Brasil (opp til 7 millioner), mens det også finnes store grupper i USA, Canada, Australia, Mexico, Colombia, Venezuela og Argentina, samt i Frankrike og Kypros. Langt de fleste eksil-libanesere tilhører den kristne befolkningsgruppen.
=== Språk ===
I Libanon snakker nesten alle arabisk, de opprinnelige innbyggerne den libanesisk-syriske dialekten, mens palestinerne bruker sin palestinske dialekt. Mindre grupper bruker også armensk, kurdisk og andre språk som hjemmespråk.
Fransk har tradisjonelt vært brukt som hjelpespråk og har offisiell status, og spesielt har franskkunnskapene vært gode i den kristne delen av befolkningen. Fransk kan brukes som offisielt språk når det er angitt ved lov. Alle vei- og gateskilt har tekst på arabisk og fransk. I dag øker engelskkunnskapene blant både kristne og muslimer.
=== Religion ===
Det har ikke vært foretatt noen folketelling i Libanon siden 1932. På dette tidspunktet utgjorde de ulike kristne gruppene til sammen et knapt flertall. I dag er det sannsynligvis en betydelig overvekt av muslimer. Årsaksforholdet er komplisert, men de kristne har i etterkrigstida både hatt lavere fødselshyppighet og en høyere utvandringsrate.
Anslag:
50 % muslimer (imamitter, sunnitter);
45 % kristne (maronitter, gresk-ortodokse, armenere o.a.);
5 % drusere.Andre anslag, eksempelvis Wikipedias engelskspråklige artikkel, opererer med 55 % muslimer og 45 % kristne. De maronittiske kristne er konsentrert i fjellområdet innenfor Beirut, kalt Libanon-fjellet. Sjia-muslimene er konsentrert i Sør-Libanon og i Bekaa-dalen.
== Historie ==
Okkupanter kom og gikk i Libanon gjennom første halvdel av 1900-tallet: tyrkere, franskmenn og briter. Først i 1946 ble Libanon selvstendig.
Fem hovedprovinser har vært dominert av ulike etniske grupper med utstrakt selvstyre helt opp til vår tid: drusere, maronitter, sjiaer, sunnier og de ulike militsgruppene sprunget ut av disse igjen.
I 1975 brøt borgerkrigen ut. De maronittiske militsene utgjorde Den libanesiske front, og palestinske grupperinger dannet Den nasjonale bevegelse sammen med det drusiske sosialistpartiet og andre libanesiske venstregrupperinger.
Da den kristne falangist-militsen beleiret palestinske flyktningleirer i 1976, gikk PLO aktivt inn i krigen. I januar samme år sendte Syria en syrisk-palestinsk styrke inn i Libanon, og i april 1976 var det de kristne maronittene som bad om hjelp fra Syria.
Kampene i Libanon blusset opp igjen i 1977 da druser-lederen Kamal Jumblatt ble myrdet, og druserne hevnet drapet med massakre i kristne landsbyer.
Urolighetene fortsatte til tross for at FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978.
Fire år senere marsjerte israelske styrker tvers igjennom FN-styrkene og stanset ikke før de nådde Beirut. Målet var å bombe PLO ut av Libanon.
Maronittene sluttet seg til de israelske soldatene, mens sunni-militsen Mourabitoun og sjia-militsen Amal kjempet mot dem sammen med PLO. Etter to måneder trakk PLO seg ut og flyttet hovedkvarteret til Tunis.
Kampene i Sør-Libanon tok slutt da Israel trakk seg helt ut i 2000. Men Syria trosset FN og beholdt sine 35 000 soldater i landet og sin utstrakte innflytelse over den politiske utviklingen. I praksis ble det ikke truffet noen viktige beslutninger i Libanon uten at Syria hadde godkjent dem.
Syria har okkupert deler av Libanon i 25 år og har hatt en sterk innflytelse på politikken der.
Ifølge Taif-avtalen fra 1989 skulle de syriske troppene trekke seg tilbake til Beka'a-dalen i Øst-Libanon etter at en del grunnlovsreformer var gjennomført i Libanon. De ble gjennomført i 1993, men syrerne ble stående. I det siste har syrerne riktig nok trukket seg tilbake fra kontrollposter i Beirut og langs hovedveien Beirut-Damaskus.
14. februar 2005 ble den tidligere libanesiske statsministeren Rafik al-Hariri drept i en bombeeksplosjon i Beirut sammen med 14 andre. Det ble av mange antatt at Syria sto bak attentatet. Regjeringen gikk av to uker etter attentatet. Statsminister Omar Karami og hans kabinett ga etter for de massive gateprotestene. Libanons president Emile Lahoud tok selv på seg oppgaven med å få dannet en ny regjering. Demonstrantene forlangte president Lahouds avgang. Han var kjent som Syria-vennlig, og massene og opposisjonen ville ikke ha en slik regjering.7. mai til 14. mai 2008 var det uroligheter i Libanon.
== Politikk og administrasjon ==
Statsform: Republikk siden 1926. Forfatningen av 1926 ble til slutt endret i 1999.
Parlament med 128 medlemmer (halvparten kristne og muslimer) og valg hvert fjerde år.
Statsoverhodet må være maronittisk kristen, mens regjeringssjefen må være sunnimuslim, og parlamentslederen må være sjiamuslim.
Valg av nytt statsoverhode skjer hvert sjette år gjennom parlamentet (ingen umiddelbare gjenvalg). Stemmerettsalder er 21 år.
=== Politiske partier ===
Etter valget den 27. august og 3. september 2000:
maronittiske katolske 34 av 128 plasser (1996: 34)
Sunnimuslimer 27 (27)
Sjiamuslimer 27 (27)
Gresk-ortodokse 14 (14)
Drusere 8 (8)
gresk-melkitiske katolikker 8 (8)
Armenisk-orthodokse 5 (5)
Alawitter 2 (2)
armenske katolikker 1 (1)
Protestanter 1 (1)
Andre 1 (1)
=== Administrativ inndeling ===
=== Menneskerettigheter ===
Libanon har fengselsstraff inntil ett år for homofili.
== Næringsliv ==
1000 libanesiske pund = 6 kroner. I tillegg er amerikanske dollar i utstrakt bruk.
Import18,2% næringsmiddelvarer, 21,8 % maskiner og elektrovarer, 8,9 % transportmidler, 12,0 % kjemiske produkter, 17,6 % mineralråvarer, 6,1 % metaller og -produkter, 5,7 % tekstiler, 6,8 % edel- og halvedelsteiner.
Eksport18,8 % næringsmiddelvarer, 17,8 % smykkevarer, 14,9 % kjemiske produkter, 10,5 % maskiner og elektroutstyr, 8,8 % metaller og -produkter, 7,4 % papir og -produkter.
Den strenge bankfortroligheten i Libanon ligger også i tilnavnet «Østens Sveits».
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Nasjonaldag: 22. november og Qana-dag: 18. april
== Statistikk ==
Flyktninger: 783 200, derav 676 500 palestinere.
Fødselsrate 1999: 2,3 %.
Dødsrate 1999: 0,6 %.
Spedbarnsdødelighet (av 1000 levendefødte): 1960: 85; 1970: 50; 1990: 10; 1997: 9; 1998: 9
Barnedødelighet 1999: 0,8 %
Voksen analfabetisme: (> 15 år) i %: 1970: 6; 1980: 4; 1990: 2; 1995: 1; 1997: 1; 1998: 1
=== Største byer ===
Beirut (Hovedstad) – 1 500 000 innbyggere
Tripoli – 200 000 innbyggere
Zahle – 200 000 innbyggere
Sidon – 100 000 innbyggere
Tyr – 70 000 innbyggere
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Byen Aanjar
Byen Baalbek
Byen Jbeil (Byblos)
Byen Tyr
Qadishadalen og Guds sederskog (Horsh Arz el-Rab)Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2014 – Al-Zajal, poesi
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Se også ==
Université Saint-Joseph
Midtøsten-konflikten
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lebanon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) لبنان / Liban – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
L'Orient-Le Jour – uavhengig franskspråklig avis
Le Conseil Constitutionnel – Det libanesiske konstitusjonsrådet
Turistdepartementet Arkivert 7. januar 2019 hos Wayback Machine.
Libanons ambassade i Washington D.C.
Reiseinformasjon og advarsler for utlandet på tysk
Daily Star – libanesisk avis på engelsk Arkivert 20. september 2020 hos Wayback Machine.
Internettradioer i Libanon Arkivert 26. juni 2004 hos Wayback Machine.
Libanon – foto og reisetips på tysk Arkivert 30. juni 2004 hos Wayback Machine.(no) Statistikk og andre data om Libanon i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | | innbyggernavn = Libaneser, libanesisk | 2,642 | 2,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cecilie_Dahl | 2023-02-04 | Cecilie Dahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1863', 'Kategori:Fødsler i 1789', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske jordmødre', 'Kategori:Personer fra Luster kommune'] | Cecilie Dahl (født 1789, død 1863) var den første offentlig ansatte jordmoren i Sogn.
Hun ble ansatt 1. november 1822, og var jordmor for Vik og Lavik frem til sin død.
Cecilie Dahl var husmannsdatter fra Mobakken i Hafslo, og ble utdannet ved jordmorskolen i Christiania i 1819–20.
Hun giftet seg med kobberslager Ole Dahl i 1822.
Ekteparet flyttet deretter til Vik i Sogn, hvor Cecilie Dahl ble ansatt som jordmor.
| Cecilie Dahl (født 1789, død 1863) var den første offentlig ansatte jordmoren i Sogn.
Hun ble ansatt 1. november 1822, og var jordmor for Vik og Lavik frem til sin død.
Cecilie Dahl var husmannsdatter fra Mobakken i Hafslo, og ble utdannet ved jordmorskolen i Christiania i 1819–20.
Hun giftet seg med kobberslager Ole Dahl i 1822.
Ekteparet flyttet deretter til Vik i Sogn, hvor Cecilie Dahl ble ansatt som jordmor.
== Eksterne lenker ==
Cecilie Dahl (1789–1863) – den første jordmoren i Vik | Cecilie Dahl (født 1789, død 1863) var den første offentlig ansatte jordmoren i Sogn. | 2,643 | 2,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/49er | 2023-02-04 | 49er | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Entypejoller', 'Kategori:Joller', 'Kategori:Olympiske klasser i seiling'] | 49er er en tomanns skiffjolle. Den ble konstruert av Julian Bethwaite, og ble valgt som olympisk klasse av Det internasjonale seilforbundet (ISAF) etter en konkurranse hvor ISAF ønsket nytt liv i seilsporten. Den har vært olympisk klasse siden sommer-OL i Sydney i 2000, og ble en umiddelbar suksess. Mannskapet deler oppgavene mellom seg; rormannen tar taktiske og strategiske valg, og gasten trimmer seilene. Begge har trapes som benyttes for å holde båten flat i mye vind. 49eren er lillesøster til Skiff 18, og storesøster til 29er. 49erFX er en utgave med litt mindre seil (storseil 13,8 kvadratmeter) som er OL-klasse for kvinner.
| 49er er en tomanns skiffjolle. Den ble konstruert av Julian Bethwaite, og ble valgt som olympisk klasse av Det internasjonale seilforbundet (ISAF) etter en konkurranse hvor ISAF ønsket nytt liv i seilsporten. Den har vært olympisk klasse siden sommer-OL i Sydney i 2000, og ble en umiddelbar suksess. Mannskapet deler oppgavene mellom seg; rormannen tar taktiske og strategiske valg, og gasten trimmer seilene. Begge har trapes som benyttes for å holde båten flat i mye vind. 49eren er lillesøster til Skiff 18, og storesøster til 29er. 49erFX er en utgave med litt mindre seil (storseil 13,8 kvadratmeter) som er OL-klasse for kvinner.
== De olympiske leker ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
International 49er Class website | 49er er en tomanns skiffjolle. Den ble konstruert av Julian Bethwaite, og ble valgt som olympisk klasse av Det internasjonale seilforbundet (ISAF) etter en konkurranse hvor ISAF ønsket nytt liv i seilsporten. | 2,644 | 2,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1628 | 2023-02-04 | 1628 | ['Kategori:1628'] | null |
== Begivenheter ==
18. januar – Trondhjemske regiment opprettes første gang
Det første dokumenterte utbrudd fra vulkanen Sangay, Ecuador
10. august – Regalskipet «Vasa» sank, etter å ha seilt ca. 1 500 meter
Byen Kiratpur blir grunnlagt (India)
Det ble etablert myntverk i Christiania, basert på sølv fra gruvene og sølvverket på Kongsberg
Den norske hæren blir grunnlagt av kong Christian IV
== Dødsfall ==
Ming Xi Zong, konge i Mingdynastiet i Kina
23. august – George Villiers, 1. hertug av Buckingham (f. 1592) | == Begivenheter == | 2,645 | 2,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neo | 2023-02-04 | Neo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstruerte språk'] | Neo er et internasjonalt hjelpespråk laget av den belgiske diplomaten Arturo Alfandari (1888 – 1969) og publisert i 1937.
Som mange andre språklagere tok Alfandari utgangspunkt i Esperanto. Han reduserte bruken av for- og etterstavelser, og bygde ut ordforrådet. Ordstammene ble gjort så korte som mulig. I Neo legges det vekt på rytme og vellyd, på bekostning av gjenkjennelighet. Resultatet er at Neo ved første øyekast kan virke like utilgjengelig som Schleyers Volapük fra 1879.
Neo fikk en del oppmerksomhet på 1960-tallet gjennom Alfandaris plastinnbundne bøker på engelsk og fransk. Det er fremdeles mulig å komme over dem i antikvariater. Men det gikk likevel med Neo som med de fleste andre slike språkprosjekter: det overlevde ikke sin skaper.
| Neo er et internasjonalt hjelpespråk laget av den belgiske diplomaten Arturo Alfandari (1888 – 1969) og publisert i 1937.
Som mange andre språklagere tok Alfandari utgangspunkt i Esperanto. Han reduserte bruken av for- og etterstavelser, og bygde ut ordforrådet. Ordstammene ble gjort så korte som mulig. I Neo legges det vekt på rytme og vellyd, på bekostning av gjenkjennelighet. Resultatet er at Neo ved første øyekast kan virke like utilgjengelig som Schleyers Volapük fra 1879.
Neo fikk en del oppmerksomhet på 1960-tallet gjennom Alfandaris plastinnbundne bøker på engelsk og fransk. Det er fremdeles mulig å komme over dem i antikvariater. Men det gikk likevel med Neo som med de fleste andre slike språkprosjekter: det overlevde ikke sin skaper.
== Språkeksempel ==
Fader vår på Neo:
Na Patro ki sar in cel,
siu ta nom santat.
Venu ta regno.
Siu fat ta vol,
asben in cel, as on ter.
Na shakida pan ne diu oje.
E ne pardonu na debos,
as nos pardonar na deberos.
E no ne induku in tentado,
mo ne fridu da mal.
== Se også ==
Planspråk: definisjoner
== Eksterne lenker ==
"Friends of Neo" - Yahoo gruppe
"Amikos de Neo" - Blog om språk Neo | Neo er et internasjonalt hjelpespråk laget av den belgiske diplomaten Arturo Alfandari (1888 – 1969) og publisert i 1937. | 2,647 | 2,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KGB | 2023-02-04 | KGB | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:KGB', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Statlige sikkerhetstjenester', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | KGB (fra russisk Комитет государственной безопасности, Komitet gosudarstvennoj bezopasnosti, «Komiteen for statlig sikkerhet») var etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Etter Lavrentij Berijas fall i 1953 ble KGB betegnelsen for Sovjetunionens hemmelige statspoliti, etter NKVD og deretter MGB.
KGB er forgjengeren til SVR (Sluzjba Vnesjnej Razvedki Rossii, norsk: Det russiske utenriks etterretningsvesen), som i desember 1991 ble Den russiske føderasjons utenriksetterretningstjeneste. Innenriksdelen av KGBs oppgaver ble videreført av FSB (Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti Rossijskoj Federatsii, norsk: Det russiske føderale etterretningsvesen).
| KGB (fra russisk Комитет государственной безопасности, Komitet gosudarstvennoj bezopasnosti, «Komiteen for statlig sikkerhet») var etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Etter Lavrentij Berijas fall i 1953 ble KGB betegnelsen for Sovjetunionens hemmelige statspoliti, etter NKVD og deretter MGB.
KGB er forgjengeren til SVR (Sluzjba Vnesjnej Razvedki Rossii, norsk: Det russiske utenriks etterretningsvesen), som i desember 1991 ble Den russiske føderasjons utenriksetterretningstjeneste. Innenriksdelen av KGBs oppgaver ble videreført av FSB (Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti Rossijskoj Federatsii, norsk: Det russiske føderale etterretningsvesen).
== Historie ==
KGBs første forgjenger var Tsjekaen som ble etablert 19. desember 1917 og erstattet det tsaristiske Okhrana. Tsjekaen gikk gjennom flere navnskifter og omorganiseringer over årene. Det ble blant annet kalt OGPU i 1923, NKGB i 1941 og MGB i 1946. I mars 1953 slo Lavrenti Berija sammen MVD (Innenriksministeriet) og MGB til en organisasjon; MVD. Innen et år var Berija henrettet og MVD ble splittet. Det omorganiserte MVD beholdt sine politi- og lovutøvelsesfullmakter, mens den nye organisasjonen, KGB, tok over ansvaret for indre og ytre sikkerhet og etterretningsfunksjoner. KGB ble underordnet Ministerrådet i Sovjet. 5. juli 1978 ble KGB døpt om til «Sovjetunionens KGB», og dets formann fikk sete i ministerrådet.
KGB ble oppløst da dets sjef, generaloberst Vladimir Krusjkov, brukte KGBs ressurser til å støtte kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov i august 1991. 23. august 1991 ble Krusjkov arrestert og general Vadim Bakatin ble utnevnt til KGBs formann med mandat til å oppløse Sovjetunionens KGB. 6. november 1991 opphørte KGB offisielt å eksistere. Organisasjonen ble delt i to; FSB fikk ansvaret for indre sikkerhet og SVR for etterretning i utlandet. Federalnaya Sluzhba Bezopasnosti (FSB) er i sine funksjoner i dag svært likt det sovjetiske KGB.
Fra sin opprinnelse var KGB sett på som SUKPs «sverd og skjold». KGB oppnådde en imponerende suksess i de tidlige stadier av sin historie. Den daværende relativt avslappede sikkerheten i land som USA og Storbritannia tillot KGB en enestående mulighet til å trenge inn i fremmede lands etterretningstjenester med sine ideologisk motiverte agenter som for eksempel «Cambridge Five». Cambridge Five var antagelig Sovjetunionens viktigste etterretningskupp og gav landet detaljert kunnskap om blant annet byggingen av USAs første atombombe (Manhattan-prosjektet). Dette skjedde på grunn av velplasserte agenter som Klaus Fuchs og Theodore Hall. KGB oppnådde også suksess i sin jakt på fiender av Sovjetunionen, det være seg grupper som «Hvitegardistene» eller Leo Trotski.
Utenlands og under den kalde krigen hadde KGB suksess med sitt første hoveddirektorat (FHD). Så å si alle sovjetiske ambassader hadde en
avdeling med KGB folk som var tilknyttet residenturet. Lederen ble kalt resident og opptil 50-70 % av ambassadens ansatte hvar tilknyttet KGB. I
mellomkrigstiden klarte KGB å verve mange spioner da særlig i Storbritannia, da Sovjet så Storbritannia som den ledende verdensmakt. De mest betydningsfulle spioner som ble vervet var studenter i universitetsmiljøer som Cambridge. I 1930-årene ble det vervet flere, og en spionring
ble kalt for the magnificent 5 som etter hvert ble en del av maktens menn i regjeringsorganer og sikkerhetstjenester i Storbritannia. Den mest kjente av
disse er Kim Philby som til slutt hoppet av i 1962 og kom seg til Moskva. I løpet av sin karriere i sikkerhetstjenesten i Storbritannia ble han av mange av sine
kollegaer sett på som en av de dyktigste, og mange mente at han var et klart valg til å bli generaldirektør for Mi6 (SIS). Under hans tid som spion anga Philby mange av hans kollegaer og overga en enorm mengde med hemmelige opplysninger til sine kontaktoffiserer fra KGB i London. Under 2. verdenskrig var Anatolij Gorski hans kontakt i London. Hans dekke i den Sovjetiske ambassade i London var ambassaderåd.
I løpet av den kalde krigen, spilte KGB en kritisk rolle i opprettholdelsen av den sovjetiske ettpartistaten gjennom sin undertrykkelse av politiske dissidenter og trakasseringen av kjente systemkritikere som Aleksandr Solzjenitsyn og Andrei Sakharov. Organisasjonen oppnådde også suksesser i sitt utenlandske etterretningsarbeid, med spionasje for å sikre Sovjetunionen informasjon om vestlig vitenskap og teknologi. Et eksempel er den tekniske informasjonen om Concorde-flyet, som Sovjet brukte for å bygge sitt Tupolev Tu-155. KGB hadde agenter som Melita Norwood og klarte også å infiltrere Willy Brandts regjering sammen med det østtyske Stasi. Imidlertid, organisasjonen støtte etterhvert på flere vansker. For eksempel var det et prestisjenederlag da Elizabeth Bentley i USA og Oleg Gordievsky i Storbritannia hoppet av. Dessuten ble det vanskeligere og vanskeligere å rekruttere vestlige agenter på ideologisk grunnlag, særlig etter opprøret i Ungarn i 1956 og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Dette førte til en svekkelse av KGBs styrke. KGB hadde imidlertid vestlige agenter som CIA-agenten Aldrich Ames, FBI-mannen Robert Hanssen og den norske politikeren og embetsmannen Arne Treholt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
KGB Information Center, Federation of American Scientists | KGB (fra russisk Комитет государственной безопасности, Komitet gosudarstvennoj bezopasnosti, «Komiteen for statlig sikkerhet») var etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Etter Lavrentij Berijas fall i 1953 ble KGB betegnelsen for Sovjetunionens hemmelige statspoliti, etter NKVD og deretter MGB. | 2,650 | 2,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%BCnderskolen | 2023-02-04 | Gründerskolen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1999', 'Kategori:Gründervirksomhet', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Universitetet i Oslo'] | Gründerskolen er et samarbeidsprosjekt mellom norske universiteter og høyskoler, rettet mot aspirerende gründere. Programmet gir 30 studiepoeng og koordineres av Senter for entreprenørskap ved Universitetet i Oslo. Gründerskolen har til hensikt at studenter skal få kunnskap og erfaring med forretningsutvikling i høyteknologiske oppstartsbedrifter.
Programmet er åpent for studenter fra mange forskjellige fagfelt, deriblant; økonomi, ingeniørfag og medisinske fag. Kvinneandelen har vært oppimot 50%.Studentene som tas opp deltar på et tredelt program bestående av:
et forkurs (på vårparten) om oppstartsvirksomhet
et utenlandsopphold (sommer) bestående av et intensivt program med fulltids hospitering i en utenlandsk oppstartsbedrift på dagtid samt kveldsstudier ved et anerkjent universitet
et avsluttende seminar (høst) med prosjektoppgave
| Gründerskolen er et samarbeidsprosjekt mellom norske universiteter og høyskoler, rettet mot aspirerende gründere. Programmet gir 30 studiepoeng og koordineres av Senter for entreprenørskap ved Universitetet i Oslo. Gründerskolen har til hensikt at studenter skal få kunnskap og erfaring med forretningsutvikling i høyteknologiske oppstartsbedrifter.
Programmet er åpent for studenter fra mange forskjellige fagfelt, deriblant; økonomi, ingeniørfag og medisinske fag. Kvinneandelen har vært oppimot 50%.Studentene som tas opp deltar på et tredelt program bestående av:
et forkurs (på vårparten) om oppstartsvirksomhet
et utenlandsopphold (sommer) bestående av et intensivt program med fulltids hospitering i en utenlandsk oppstartsbedrift på dagtid samt kveldsstudier ved et anerkjent universitet
et avsluttende seminar (høst) med prosjektoppgave
== Historikk ==
I skoleåret 1997–1998 var professor Nils Christophersen besøkende forsker ved Stanford University, og opplevde at det var en synergi mellom universitet og entreprenørmiljøet. Dette inspirerte han til å få opprettet et program rettet mot aspirerende gründere. Det første kullet i 1999 bestod av seks studenter, mens antall studenter i 2006 var 144.
== Destinasjoner ==
I 2006 dro studentene ved Gründerskolen til fem forskjellige destinasjoner; London, Silicon Valley, Boston, Johannesburg og Singapore. I 2007 ble også Shanghai gjeninnført som destinasjon. I 2008 byttet man Johannesburg med Cape Town, men man fortsatte samarbeidet med Wits Business School, som ligger i Johannesburg. I 2009 er det to nye destinasjoner — Houston og Monterrey — mens man ikke drar til Cape Town.
=== Oversikt over destinasjoner og antall deltagere ===
== Priser ==
I 2006 ble Gründerskolen tildelt UiOs «pris for godt læringsmiljø» og 250 000 kroner.
== Alumni ==
Gründerskolen har en aktiv alumniforening med over 1000 tidligere studenter. Alumniforeningen jobber for aktiv nettverking mellom medlemmene og arrangerer også en årlig middag for å samle studentene.
== Selskaper etablert av Gründerskole-deltagere ==
Listen er ikke fullstendig.
Windflip AS – etablert 2009 av Ane Christoffersen
Rubrikk.no – etablert av Sigbjørn Rivelsrud og Adil Osmani
Innovitae AS – etablert 2005 av Hans Kristian Fjeld og Aleksander Solheim, konsulentselskap
Lynet AS – startet 2008 av Christian Moen, bygger ut fibernett for bredbånd
XT Software – etablert av Håvard Bjor, utvikler musikkredigeringsverktøy
InCent Pte Ltd – etablert av Geir Sand Nilsen og Cato Gullichsen, mobilmarkedsføring
Mobilskole AS – startet 2007 av Håkon Kalbakk som en spin-off fra InCent, kommunikasjonsløsninger via SMS til skoler
Yast.com – startet 2008 av Halvor Gregusson, online verktøy for registrering av tidsbruk
NorskGründer.net – etablert 2014 av Espen Solhaug, nettverk for norske gründere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Gründerskolens hjemmeside
Gründerskolen Alumni | Gründerskolen er et samarbeidsprosjekt mellom norske universiteter og høyskoler, rettet mot aspirerende gründere. Programmet gir 30 studiepoeng og koordineres av Senter for entreprenørskap ved Universitetet i Oslo. | 2,651 | 2,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shanghai | 2023-02-04 | Shanghai | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:121°Ø', 'Kategori:31°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger etablert på 900-tallet', 'Kategori:Byer ved Chang Jiang', 'Kategori:Provinser i Kina', 'Kategori:Shanghai', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Shanghai (kinesisk: 上海; pinyin: Shànghǎi; shanghainesisk: [z̥ɑ̃̀hé]) er den største byen i Folkerepublikken Kina, og Kinas økonomiske og finansielle sentrum. Med Kinas store økonomiske vekst de siste tiårene, har Shanghai vokst fram til å bli et globalt senter for finans, teknologi, transport, og innovasjon.
Befolkningen i provinsen Shanghai er på over 24 millioner innbyggere, som gjør Shanghai til en av verdens største byer.I den bymessige kjernen er det 9,3 mill. innbyggere.
Shanghai By er en provins, og er administrativt direkte underlagt Kinas sentralregjering på lik linje med andre kinesiske provinser.
Byen har en større historisk betydning, men i dag blir byen knyttet til stor økonomisk vekst. Forretningssenteret Lujiazui nordvest i bydelen Pudong vis-à-vis The Bund er byens finansielle sentrum og har vokst frem som et av verdens fremste økonomiske områder. Shanghai har en av verdens største containerhavner. Byen er et viktig trafikknutepunkt, og et betydelig kultur- og skolesentrum med tallrike universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer.
| Shanghai (kinesisk: 上海; pinyin: Shànghǎi; shanghainesisk: [z̥ɑ̃̀hé]) er den største byen i Folkerepublikken Kina, og Kinas økonomiske og finansielle sentrum. Med Kinas store økonomiske vekst de siste tiårene, har Shanghai vokst fram til å bli et globalt senter for finans, teknologi, transport, og innovasjon.
Befolkningen i provinsen Shanghai er på over 24 millioner innbyggere, som gjør Shanghai til en av verdens største byer.I den bymessige kjernen er det 9,3 mill. innbyggere.
Shanghai By er en provins, og er administrativt direkte underlagt Kinas sentralregjering på lik linje med andre kinesiske provinser.
Byen har en større historisk betydning, men i dag blir byen knyttet til stor økonomisk vekst. Forretningssenteret Lujiazui nordvest i bydelen Pudong vis-à-vis The Bund er byens finansielle sentrum og har vokst frem som et av verdens fremste økonomiske områder. Shanghai har en av verdens største containerhavner. Byen er et viktig trafikknutepunkt, og et betydelig kultur- og skolesentrum med tallrike universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer.
== Navnet Shanghai ==
De to kinesiske skrifttegnene for bynavnet «Shanghai» kan oversettes som «på» og «havet». Første gang man kommer over dette navnet er under Song-dynastiet. Da er «Shanghai» navnet både på sammenflødet mellom to elver, og for en liten by på dette sted. Det er rimelig å tolke bynavnet som «ved havet» (tilsvarende engelske stedsnavn som ender på «at-sea» eller «on-sea» eller thailandske stedsnavn som inneholder «Samut»), eller, om man vil se det første skrifttegnet som et verb, kan bynavnet tolkes som «å reise (opp) til kysten» eller «å dra til kysten». Det finnes også andre etymologier.
Et mer poetisk navn for Shanghai snur på de to skrifttegnene slik at de leses Haishang 海上. Det navnet benyttes gjerne for å betegne shanghainesisk kunst og kultur.
Grunnet varemerkerettslige problemstillinger finner man enkelte ganger bynavnet omskrevet som Shanghai 尚海, som er valgt som kinesisk navn på området «Shanghai Bay» (tradisjonell kinesisk: 尚海灣, forenklet kinesisk: 尚海湾) ved den nyanlagte Xuhui elvepromenade.
Som forkortelse eller akronym for bynavnet benyttes ord som Hu (tradisjonell kinesisk: 滬, forenklet kinesisk: 沪) og Shen (kinesisk: 申). Ettegnskortformelen for Shanghai er Hu, alle bilskilt begynner med dette tegnet. Ordet Hu skriver seg fra et fiskeredskap benyttet på 200-tallet og benyttes i dag hyppig om bynavnet i offisielle dokumenter, mens ordet Shen oftere benyttes i litterære vendinger.
== Historie ==
=== Før 1800 ===
Før Shanghai ble egen by var området del av fylket Songjiang øst i prefekturet Suzhou. Stedet het da Hù, og Shēn. Det lå i et myrlendt område i Yangtzeelvens delta; hele tiden førte sedimenteringen av elveslam til at kystlinjen flyttet seg østover, og det var først flere hundre år etter Kristi fødsel at det senere bymessige kjerneområdet ble tørt land. Området var tynt befolket og lite utviklet.
Fra Song-dynastiets tid (960-1279) vokste Shanghai gradvis frem fra å være en søvnig fiskerlandsby til en travel havn, og vokste seg ut over sine gamle grenser. I 1074 fikk byen sitt eget skattekontor.
Vest for småbyen hadde området rundt Taisjøen da forlengst utviklet en robust jordbruksbasert økonomi. Frem til 1127 var Shanghai en for kinesiske forhold en mindre markedsby med 12.000 husstander. Men i det året ble Song-dynastiets hovedstad Kaifeng erobret av mongolske inntrengere fra nord, og mange flyktninger strømmet til Shanghai. Det tok ikke mange årene før byen hadde 250.000 innbyggere. Det ble bygd kanaler og diker. Nytt land ble vunnet. I 1264 ble Shanghai utvidet ved det at tre omliggende landsbyer ble innlemmet.
Shanghaiområdet ble på 1200-tallet et av Kinas mest velstående, og drivkraften bak rikdommen var særlig bomullsproduksjonen og tekstilindustrien. Tekstiler forble ryggraden i Shanghais økonomi helt frem til 1800-tallet.
På 1500-tallet ble kinaskysten ofte herjet av wokou, det vil si japanske sjørøvere. Mange av dem var riktignok ikke japanere, men kinesere. Blant Ming-dynastiets mottiltak var strenge restriksjoner på sjøhandelen – mindre sjøhandel skulle føre til mindre risiko både til sjøs og i havnene. Etter at et hundretall handelsmenn i Shanghai ble drept av invaderende sjørøvere, stanset Ming-dynastiet likeså godt kysthandelen fullstendig, og forflyttet hele befolkningen mange kilometer innover i landet.
Men Shanghai døde ikke ut, og en bymur ble anlagt i 1553. Byggingen av mingmuren regnes nå som begynnelsen til den moderne byen Shanghai. Om lag 70 prosent av den dyrkede mark rundt byen var i Ming-tiden viet til bomullsdyrking. Ved midten av 1700-tallet var mer enn 20.000 personer ansatt som bomullsspinnere i byens tekstilfabrikker. Men før 1800 ble ikke Shanghai sett på som en av landets viktigere byer. Det gjenspeiles forsåvidt i at det er få eldre historiske minnesmerker der i dag.
I Qianlong-keiserens epoke under Qing-dynastiet ble Shanghai en viktig regional elvehavn for elvene Yangtze og Huangpu, og havshavn for provinsene Jiangsu og Zhejiang, selv om oversjøisk handel fremdeles var forbudt da. Wujiaochang (nå i distriktet Yangpu) ble byens sentrum. Mot slutten av Qianlong-eraen ble Shiliupu (nå i distriktet Huangpu) Øst-Asias største havn.
Songjiang opphørte å være en overordnet enhet, og i dag er det bare et distrikt innen Shanghai.
=== 1800-1950 ===
Shanghais betydning vokste raskt på 1800-tallet da utenrikshandelen skjøt fart. Under første opiumskrig okkuperte britene byen for en tid. Da krigen endte i 1842 med Nanjingtraktaten, ble Shanghai den nordligste av de fem traktathavner som måtte åpne seg for utenlandske handelshus. Årene etter fikk fremmede nasjoner rett til å etablere seg med ekstraterritoriale rettigheter, og dette stod ved lag til 1943, selv om det de facto brøt sammen i 1930-årene.
Under Taipingopprøret ble Shanghai i 1853 okkupert av en triade som var knyttet til opprørerne. De utenlandske bosetninger forble urørte mens områdene utenfor ble utplyndret. Etter opprøret var over ble forbudet mot at kinesere kunne få bo i de utenlandske konsesjonsområder oppmyket og delvis opphevet.
I 1863 ble den britiske og den amerikanske konsesjon sammenslått og ble den internasjonale bosetning. Franskmennene ville ikke være med, og beholdt sin franske konsesjon for seg selv. Folk fra mange land kom til byen, og fra 1920-tallet kom det nesten 20 000 såkalte hvite russere og russiske jøder som hadde fluktet fra den nyetablerte kommunistiske Sovjetunionen. Disse shanghairussere utgjorde etter japanerne den viktigste fremmedkulturelle impuls for byens kulturliv.
Den første kinesisk-japanske krig 1894–95 endte med Shimonosekitraktaten, og etter den ble Japan en viktig fremmedmakt i Shanghai. Japan bygget byens første fabrikker, men de øvrige fremmedmakter tok raskt etter, og slik ble byens industri en ny og viktig faktor. Shanghai var nå Det fjerne østens viktigste finansielle senter. Under Republikken Kina fikk Shanghai i 1927 en spesialstatus, og tre år etter en enda høyere status.
Fra 1920-årene gikk byen inn i det som er blitt kalt dens dekadente år, og da fikk byen etter hvert et tvilsomt rykte på grunn av forbryterbander, kasinoer og bordeller. Som en misjonær bemerket: «Hvis Gud lar Shanghai bestå, skylder han Sodoma og Gomorra en unnskyldning». Byen ble i stor utstrekning preget av kinesiske triader, særlig av den røde bande som samarbeidet med det britiske firmaet Jardine Matheson og den britiske etterretningstjeneste og ledet av Chang Hsiao-lin, og av den grønne bande som samarbeidet med franske interessenter og ble ledet av «Kopperarr-Huang» og senere av Du Yuesheng. Dessforuten var også Tong-banden og Himmelens og jordens liga aktive i byen. Den grønne bande gikk seirende ut av bandekrigene.
Den japanske flåte bombarderte byen den 28. januar 1932, angivelig for å slå ned antijapanske studentopptøyer. Kineserne kjempet tilbake i det som ble kjent som 28. januar-episoden; det endte med våpenhvile. Slaget om Shanghai i 1937 endte med at japanerne okkuperte byen utenom den internasjonale bosetning og den franske konsesjon. Den internasjonale bosetning ble okkupert den 8. desember 1941 og forble på japanske hender til landet kapitulerte i 1945.
=== Under kommunistisk styre ===
Kommunistene erobret Shanghai den 27. mai 1949. Straks flyttet de fleste utenlandske firmaer til Hongkong. Kommunistene foretok masseutrenskninger av slike som man anså som kontrarevolusjonære, og tusener ble drept. Steder som hesteveddeløpsbanen ble omgjort til massehenrettelsesanlegg.
I 1950- og 1960-årene ble Shanghai et industrielt senter som ble arnested for revolusjonens venstrefløy. Men selv under omveltningene under kulturrevolusjonen klarte byen å opprettholde høy økonomisk produktivitet og relativt stor sosial stabilitet. Byen har vært Folkerepublikkens viktigste kilde for skatteinntekter. Shanghai fikk likevel ikke lov til å innlede økonomiske reformer før i 1991.
Politisk makt i Shanghai har ofte vært en vei til enda høyere posisjoner i Folkerepublikken Kina. Fra 1990-årene snakket man gjerne om Shanghaiklikken av nasjonale politiske ledere. Både president Jiang Zemin og statsminister Zhu Rongji tilhørte den. Fra 1992 har sentralregjeringen under Jiang Zemin, en tidligere borgermester av Shanghai, begynt å redusere skattepresset i Shanghai og oppmuntret til innenriks og utenlandske investereringer i byen for å styrke dens økonomiske rolle i Øst-Asia. Siden da har Shanghais økonomi opplevd en ubrutt årlig vekst i den hvite (den registrerbare) økonomien på mellom ni og femten prosent; i den sorte (den uregistrerbare) økonomien er veksten av naturlige grunner vanskelig å anslå, men den har i hele det samme tidsrommet vært betydelig.
== Økonomi ==
Shanghai betraktes gjerne som Fastlands-Kinas finansielle og handelsmessige sentrum. Åpningen mot moderne økonomisk drift kom først i 1992, et helt tiår etter at det var skjedd i mange sørkinesiske provinser, men siden da har Shanghai raskt tatt igjen og gått forbi forløperne, og gjort seg gjeldende som Fastlands-Kinas forretningssenter. Shanghai har også den største aksjebørsen på Fastlands-Kina.
Den ikkestatlige sektor har (pr 2010) vokst til å utgjøre 42 prosent av Shanghais BNP, mens den reformerte offentlige sektor står for 57,5 prosent. Fra 2005 har Shanghai vært rangert som nummer én av verdens travleste cargohavner. Dens containertrafikk er blitt større enn Hongkongs; bare Singapore har større containertrafikk.
Shanghai og Hongkong kappes om å være det viktigste økonomiske senter for hele det kinesiske rom. Hongkong nyter godt av et sterkere rettssystem, bedre internasjonal markedsintegrasjon, større økonomisk frihet, mer ekspertise innen bank- og finanstjenester, og lavere skatter. Shanghai har sterkere forbindelser både til Kinas indre og til sentralregjeringen, og har et sterkere fundament innen industri og teknologi. Shanghai har i de senere år fått større styrke innen finans og bankvesen, er blitt hovedsete for flere store selskaper, og en sterkere magnet for høyt utdannet og moderne arbeidskraft. Shanghais økonomiaske vekst har vært tosifret siden 1992, med unntak av i 2008, da den nominelle veksten var på 9,7%. Shanghaibørsen er verdens raskest voksende; bare i 2006 vokste volumet med i 130%.Slik som mange andre regioner i Kina opplever Shanghai en byggeboom. Shanghai får stadig mer dristig og moderne arkitektur. Det bygges både forretningsbygg og residenser, og man er blitt mer opptatt av å sørge for at byen får flere områder som kan tjene som «grønne lunger».
== Geografi ==
Shanghai ligger på Yangtzedeltaet på Kinas østkyst, og er omtrent like langt fra Beijing og Hongkong. Kommunen som helhet består av en halvøy mellom Yangtze og Hangzhoubukten, Fastlands-Kina nest største øy Chongming, og en rekke mindre øyer. Den grenser i nord og vest mot Jiangsuprovinsen, i sør mot Zhejiangprovinsen og i øst mot Østkinahavet. Byområdet deles i to av elva Huangpu, en sideelv til Yangtze. Det historiske sentrum av byen, Puxi-området, ligger på vestsiden av Huangpu, mens den nyutviklede Pudong, som inneholder det sentrale finansdistriktet Lujiazui, ble utviklet på østbredden.
De aller fleste av Shanghais 6340,5 km² er flatt, bortsett fra noen få bakker i det sørvestlige hjørnet, med en gjennomsnittlig høyde på 4 moh. Byens beliggenhet på den flate elvesletta har ført til at nye skyskrapere må bygges med dype betongfundamenter for å hindre dem fra å synke ned i myke bakken. Byen har mange elver, kanaler, bekker og innsjøer og er kjent for sine rike vannressurser som en del av Tai Husjøens dreneringsområde.
== Klima ==
Shanghai har et fuktig subtropisk klima (Köppen CfA) og opplever fire årstider. Vinteren er kjølig og fuktig, og kald, nordvestlig vind fra Sibir kan føre til nattlige temperaturer under frysepunktet, selv om de fleste år bare ser én eller to dager med snøfall. Somrene er varme og fuktige, med et gjennomsnitt på 8,7 dager over 35° C årlig; sporadiske regnskyll eller tordenvær kan forventes. Byen er også utsatt for tyfoner om sommeren og begynnelsen av høsten, men ingen av disse de siste årene har forårsaket betydelig skade. De mest behagelige årstidene er våren, som likevel kan være ustabil og ofte regnfull, og høsten, som vanligvis er solrik og tørr. Snittemperatur er 4,2° C i januar og 27,9° C i juli, det årlige snittet ligger på 16,1° C. Shanghai opplever i gjennomsnitt 1,878 soltimer per år, den høyeste temperaturen noen gang er registrert var på 40,2° C, og den laveste på -12,1° C.
== Administrative inndelinger ==
Byprovinsen Shanghai har jurisdiksjon over 17 distrikter (区 qū) og ett fylke (县 xiàn).
Pudong («øst for Huangpu»), offisielt Pudong nye område (Pǔdōng Xīn Qū), er et nytt og moderne distrikt bygget opp etter 1992 på østbredden av Huangpu-elven. Distriktet utgjør i dag byens (og landets) finansielle sentrum og rommer moderne arkitektur og noen av verdens høyeste skyskrapere. Frem til 1992 var området kjent som Chuansha fylke. Pudongs vestlige del hører klart med til Shanghais bymessige kjerne, men det er også store mer landlige deler i øst, som i det gamle bydistriktet Nanhui som ble innlemmet i Pudong i mai 2009.
Chongming dekker øyene Chongming, Changxing, Hengsha og Yuansha, som alle ligger ved utløpet av Yangtze-elva.
== Severdigheter ==
I midten av Shanghai ligger den store Folkeparken som er anlagt over den gamle galoppbanen fra den tid England kontrollerte denne delen av Shanghai. Tunnelbanestasjonen under parken er en av verdene største i størrelse samt i antall trafikanter med flere linjer. I 2010 hadde Shanghais metrosystem 19 linjer (fra 2 linjer i 2001). Fra denne parken går Nanjing lu, en stor gågate med bl.a. fire store varehus. Gaten slutter ved The Bund. Den er en elvepromenade/gate med gamle europeiske bygninger (som f.eks. HSBCs tidligere bankpalass). Under elven kan man ta sporvogner gjennom «The Bund Sightseeing Tunnel», med effekter i form av belysning i skiftende farger og former. Her ligger også Peace Hotel, et verdensberømt hotell, nå nyrenovert. Inne i hotellet finnes The Jazz Room, der man har spilt jazz uavbrutt siden før revolusjonen.
Av spesielle severdigheter kan nevnes Qibao, en såkalt vannby (water town), en gammel historisk by med kanaler og gamle hus som nå ligger inneklemt i et moderne boligområde.
På andra side av floden er Pudong, der noen av verdens høyeste og største skyskrapere ligger. Her er også Shanghais mest kjente bygning og symbol, Fjernsynstårnet Østens Perle, som er et futuristisk høyt tårn med runde baller hvorav en bergbane samt en simulatorkino som finnes i den største ballen. Shanghais høyeste bygning er Shanghai World Financial Center, SWFC. Den er 492 meter høy og har en utsiktsetasje lengst oppe med et glassgulv. Under oppføring er Shanghai Tower som kommer til bli verdens nest høyeste når den er klar med sine 632 meter. Shanghais mest berømte park er den gamle parken Yuyuan.
Den 1. mai 2010 ble World Expo 2010 Shanghai åpnet. Expoområdet ligner en hel by og strekker seg kilometervis på begge sider av elven.
Andra severdigheter i Pudong er det fine akvariet med innretning mot haier som ligger ved Pearl Tower. Ikke langt derfra ligger Super Brand Mall, det største shoppingsenteret i Kina, Jin Mao-bygningen ved siden av SWFC.
== Samferdsel ==
=== Skipsfart ===
Shanghai er en av verdens travleste havner. Fra gammelt av har havnen langs elven Huangpu – både inne ved byens sentrum og ute ved dens utløp i Yangze – vært blant Kinas viktigste, både for oversjøisk sjøtransport, elvefart og kanaltransport. Byen har dessuten konstruert en ny og moderne havn et stykke ute i Hangzhoubukten.
=== Luftfart ===
Shanghai har to storflyplasser som begge er blant Kinas travleste. Det er Shanghai Hongqiao internasjonale lufthavn og Shanghai Pudong internasjonale lufthavn, den sistnevnte kommer på tredjeplass (2010) i trafikkvolum i Kina, etter Beijing internasjonale lufthavn og Hongkong internasjonale lufthavn. Pudong har imidlertid flere internasjonalt reisende enn Beijing Capital. Hongqiao betjener primært innenlandsreisende, men har også enkelte flyvninger, som til Tokyo og Seoul. Hongqiao er om lag ti kilometer vest for Shanghai sentrum; den er dermed vesentlig nærmere byen enn Pudong lufthavn.
=== Jernbane ===
Byen var den første som fikk en jernbane; Woosungbanen ut til Huangpuflodens utløp. Men den ble demontert etter bare ett års drift. Men Shanghai har i dag raske og moderne jernbanelinjer i alle retninger over hele Kina. Beijing-Shanghai høyhastighetstog, verdens lengste høyhastighetsbane (2011), ender her.
=== Veier ===
Både motorveier og andre hovedveier strekker seg ut i vifteform fra Shanghai. Blant dem er Kinas riksvei 312, som går helt til Kinas grense med Kasakhstan, og riksvei 318, som går helt til Tibet og frem til Kinas grense mot Nepal.
== Kultur ==
Her er Shanghai kinesiske orkester basert. Det bruker tradisjonelle kinesiske musikkinstrumenter og ble grunnlagt i 1952. Det var det orkesteret i sitt slag i Kina.Det statlige ballettkompaniet Shanghaiballetten ble grunnlagt i 1966, og har sine oppsetninger her.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Noel Barber: Fall of Shanghai: Communist Takeover in 1949, 1979
Zhi Hao Chu: Die moderne chinesische Architektur im Spannungsfeld zwischen eigener Tradition und fremden Kulturen: Aufgezeigt am Beispiel der Wohnkultur in der Stadt Shanghai, Verlag Peter Lang Frankfurt, 2003, ISBN 3-631-50437-3
Oliver Corff: Die Sprachgemeinschaft von Shanghai, Bochum: Brockmeyer, 1994, ISBN 3-8196-0215-1
Erik N. Danielson: Shanghai and the Yangzi Delta. Singapore: Marshall Cavendish/Times Editions, 2004. ISBN 981-232-597-2
Stella Dong: Shanghai: The Rise and Fall of a Decadent City 1842-1949, Harper Perennial, 2001, ISBN 978-0060934811
Mark Elvin: «Market Towns and Waterways: The County of Shanghai from 1480 to 1910,» i The City in Late Imperial China, red. G. William Skinner. Stanford: Stanford University Press, 1977.
Astrid Freyeisen: Shanghai und die Politik des Dritten Reiches, Königshausen und Neumann, 2000, ISBN 3-8260-1690-4
Torbjørn Færøvik: Kina – En reise på Livets elv, Cappelen, Oslo 2003, ISBN 978-82-02-22081-5
Andrew Humphreys (utg.): Shanghai, Time Out City Guide. London, 2004, ISBN 1-904978-22-3
Linda Cooke Johnson: Cities of Jiangnan in Late Imperial China. Albany: State University of New York (SUNY), 1993.
Linda Cooke Johnson: Shanghai: From Market Town to Treaty Port. Stanford: Stanford University Press, 1995.
Jian-Xin Li: Gewässerschutz in Shanghai, Technische Universität Berlin, 1997, ISBN 3-7983-1740-2
Martin Luce og Sebastian Post: Federball Propaganda, eine räumlich-polemische Kartierung, gefördert von der Kulturbehörde Hamburg, materialverlag, 2005, ISBN 3-938158-25-5, Volltextversion als PDF
Jürgen Osterhammel: Shanghai, 30. Mai 1925. Die chinesische Revolution, Dtv, 1997, ISBN 3-423-30604-1
Steffi Schmitt: Shanghai-Promenade. Spaziergänge zwischen den Zeiten, Hongkong: Old China Hand Press, 2003, ISBN 962-7872-48-2
Steffi Schmitt: Shanghai-Promenade. Spaziergänge zwischen den Zeiten, 2. überarb. & erw. Aufl., Hamburg: Abera Verlag, 2008, ISBN 978-3-934376-78-6
Wilfried Seywald: Journalisten im Shanghaier Exil 1939–1949. Deutschsprachiger Exiljournalismus in Shanghai, Wien: Neugebauer, 1987, ISBN 3-85376-051-1
Bindong Sun: Institutionen und regionales Wirtschaftswachstum am Beispiel Shanghai, Technische Universität Berlin, 2004, ISBN 3-7983-1942-1
Rune Svarverud og Elisabeth Eide: «Norsk Sjøfart, Handel og Forretningsdrift i det Gamle Shanghai», i Norsk Sjøfartsmuseum Årsbok 1999. s. 7-54
Rune Svarverud: «I Shanghais tjeneste. Nordmenn i Shanghai før 1. verdenskrig», i Historie 1999; Volum 2-99. s. 28-49
Rune Svarverud: «I Kamp med Banditter: Norsk Politikonstabel på Oppdrag i Shanghai», i Dyade 2001 ; Volum 3. s. 36-41
Christian Theisen: Shanghai – Wirtschaftszentrum im 21.Jahrhundert. BoD, 2001, ISBN 3-8311-1481-1
Donata + Christoph Valentien: Neuer Botanischer Garten Shanghai, JOVIS Verlag Berlin 2008, ISBN 978-3-939633-58-7
Frederic Wakeman og Yeh Wen-Hsin: Shanghai sojourners, University of California Press, 1992 (med Yeh Wen-Hsin)
Frederic Wakeman: Policing Shanghai, 1927 – 1937, 1995
Frederic Wakeman: The Shanghai Badlands: Wartime Terrorism and Urban Crime, 1937-1941, Cambridge:Cambridge University Press, 1996
Bernard Wasserstein: Secret War in Shanghai: Treachery, Subversion and Collaboration in the Second World War, London, 1998
== Eksterne lenker ==
(zh-Hans) Offisielt nettsted
(en) Shanghai – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 上海 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Shanghai hos Wikivoyage | – – | 2,652 | 2,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Islamabad | 2023-02-04 | Islamabad | ['Kategori:33°N', 'Kategori:73°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Islamabad', 'Kategori:Planlagte hovedsteder', 'Kategori:Sider med kart'] | Islamabad (urdu: اسلام آباد) er hovedstaden i Pakistan. Byen utgjør administrativt et eget hovedstadsterritorium, men området er historisk del av provinsen Punjab. Byen har over to millioner innbyggere, og utgjør sammen med tvillingbyen Rawalpindi den tredje største byregionen i Pakistan med over 4,5 millioner innbyggere.
Byen har fått oppmerksomhet for å ha en høy levestandard, høyt fokus på sikkerhet, og mange grøntområder.
Tidligere hovedstad i Pakistan var Karachi, som ligger helt sør i landet. I 1958 ble det bestemt av daværende president, Ayub Khan, at Islamabad skulle bygges og bli den nye hovedstaden. Byggingen startet i 1961 og de første innbyggerne flyttet hit to år senere. Byen er velorganisert, med inndeling i sektorer med egne moskéer og markedsplasser. Byen har en egen enklave hvor fremmede lands ambassader er plassert. Her finnes den enorme Faisalmoskéen, og universitetet Quaid-i-Azam.
| Islamabad (urdu: اسلام آباد) er hovedstaden i Pakistan. Byen utgjør administrativt et eget hovedstadsterritorium, men området er historisk del av provinsen Punjab. Byen har over to millioner innbyggere, og utgjør sammen med tvillingbyen Rawalpindi den tredje største byregionen i Pakistan med over 4,5 millioner innbyggere.
Byen har fått oppmerksomhet for å ha en høy levestandard, høyt fokus på sikkerhet, og mange grøntområder.
Tidligere hovedstad i Pakistan var Karachi, som ligger helt sør i landet. I 1958 ble det bestemt av daværende president, Ayub Khan, at Islamabad skulle bygges og bli den nye hovedstaden. Byggingen startet i 1961 og de første innbyggerne flyttet hit to år senere. Byen er velorganisert, med inndeling i sektorer med egne moskéer og markedsplasser. Byen har en egen enklave hvor fremmede lands ambassader er plassert. Her finnes den enorme Faisalmoskéen, og universitetet Quaid-i-Azam.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Islamabad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Islamabad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Islamabad (urdu: اسلام آباد) er hovedstaden i Pakistan. Byen utgjør administrativt et eget hovedstadsterritorium, men området er historisk del av provinsen Punjab. | 2,653 | 2,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ido | 2023-02-04 | Ido | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Konstruerte språk'] | Ido er et internasjonalt hjelpespråk i hovedsak utarbeidet av den franske filosofen og matematikeren Louis Couturat. Idoistene ser på språket sitt som en forbedret utgave av esperanto.
Språket ble fremlagt under pseudonymet Ido for Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk i 1907. En annen franskmann, Louis de Beaufront, ble siden feilaktig utpekt som opphavsmannen til ido.
| Ido er et internasjonalt hjelpespråk i hovedsak utarbeidet av den franske filosofen og matematikeren Louis Couturat. Idoistene ser på språket sitt som en forbedret utgave av esperanto.
Språket ble fremlagt under pseudonymet Ido for Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk i 1907. En annen franskmann, Louis de Beaufront, ble siden feilaktig utpekt som opphavsmannen til ido.
== Historie ==
Tanken om et universelt hjelpespråk er ikke ny. Det første konstruerte språket ble laget i det 12. århundre av Hildegard von Bingen under navnet Lingua Ignota. Likevel slo ikke ideen an før i det 19. århundre, da Volapük ble konstruert av den tyske katolske presten Johann Martin Schleyer. Volapük var ganske populært en stund og hadde noen tusen brukere, men ble stilt skyggen da esperanto ble kjent. Esperanto hadde lettere grammatikk og bedre kjent vokabular enn Volapyk, og fikk derfor økt popularitet. Den første esperanto-verdenskongressen ble holdt i 1905. Imidlertid fantes det noen innen esperantomiljøet som mente at språket burde reformeres før det eventuelt skulle velges til internasjonalt verdensspråk. Det var da Louis Couturat etablerte Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk.
Delegasjonen sendte en formell søknad til Den internasjonale foreningen av akademier i Wien om å velge et internasjonalt språk, men søknaden ble avvist i mai 1907. Delegasjonen bestemte seg da for å møte som komité i Paris i oktober 1907 for å diskutere innføringen av et internasjonalt standardspråk, og hvilket av de framlagte språkene det skulle bli. Ifølge komiteens møteprotokoller ble det bestemt at ingen språk var helt akseptabel, men at edperanto kunne bli godkjent dersom det ble foretatt noen justeringer.
== Forskjeller mellom ido og esperanto ==
Ido ligner kanskje esperanto ved første øyekast, men det er noen forskjeller.
Ido har ikke bokstavene ĉ, ĝ, ĥ, ĵ, ŝ og ŭ, blant annet fordi de ikke ligger inne på vanlige tastatur. Det er likevel enkelt å ordne det på maskiner som støtter Unicode.
Idos flertallsform er ikke -j; i stedet blir -o til -i. For eksempel: Flertall av «bok» (libro) blir libroj på esperanto, men libri på ido.Andre eksempler
Jeg har to bøker.Ido: Me havas du libri.
Esperanto: Mi havas du librojn.Hvordan har du det?Ido: Quale vu standas?
Esperanto: Kiel vi fartas?Jeg har gode venner.Ido: Me havas bona amiki.
Esperanto: Mi havas bonajn amikojn.
== Konferanser ==
I likhet med esperanto har ido årlige konferanser ulike steder i verden, og oppmøtet er på rundt 15 personer. De siste årene har ido-konferansene blitt holdt i Nürnberg, Tyskland (2001), Kraków, Polen (2002), Grossbothen, Tyskland (2003), Kiev, Ukraina (2004), Toulouse, Frankrike (2005), Berlin, Tyskland (2006), Paris, Frankrike (2007), Wuppertal-Neviges, Tyskland (2008) og Tallinn, Estland (2009). I 2010 finner konferansen sted i Tübingen i Tyskland fra 19. august til 24. august.
== Brukere av ido ==
Ido er ikke et nasjonalspråk, og det er ingen nøyaktige tall på hvor mange som snakker språket. Det regnes imidlertid med at omtrent 1000 personer kan snakke med hverandre ved hjelp av ido. Den største ido-gruppen på Internett har for tiden cirka 250 medlemmer, og ido-versjonen av Wikipedia inneholder over 4000 artikler. Ido er nært beslektet med det konstruerte språket esperanto, slik at idister lett kan lære seg esperanto og omvendt. Mange personer ser på idistiske og esperantistiske bevegelser som konkurrenter. Størst var «konkurransen» i 1907, da ido ble født. Da opplevde esperanto-bevegelsen den største splittelsen i sin historie.
== Eksempler ==
=== Mea vido-cirklo (horizonto) ===
(høre)
Me nule savas la Angla, la Franca, la Greka,
Mea vid-cirklo do restas sat mikra e streta -
En mea vid-cirklo trovesas nur flori, arbori,
Nur tero e maro, aero, fairo, amoro.Me nule savas la Dana e la Portugala,
Mea vid-cirklo restas sat infantala -
Nur joyi rapide pasant', bruligiva aflikto,
Nur esperi, e timi noktal' es en mea vid-cirklo.Me savas nek la Sanskrito e nek la Latina,
Mea vid-cirklo es ancien-mod' quale tino
Nur morto e nasko homala, nur grani ed astri
Aden mea vid-cirklo penetras e standas sat mastre.Mea savo artala esas fakultativa.
Mea vid-cirklo restas presk' primitiva -
En olu es nia afero intima, interna
Por ke kun homaro la Tero flugadez eterne.Mea vid-cirklon restriktas nur timi, esperi,
En olu trovesas nur amo, nur maro e tero.
Aden mea vid-cirklo penetras e standas sat mastre
Nur morto e nasko homala, nur grani ed astri.
== Se også ==
Louis Couturat
Louis de Beaufront
Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk
Planspråk: definisjoner
Naturalistisk planspråk
Nylatinsk planspråk
== Eksterne lenker ==
Ido – et språk og dets skjebne
Ido: Det internasjonale språket
Ido Wiktionary
Uniono por la Linguo Internaciona Ido (ULI) | Ido er et internasjonalt hjelpespråk i hovedsak utarbeidet av den franske filosofen og matematikeren Louis Couturat. Idoistene ser på språket sitt som en forbedret utgave av esperanto. | 2,654 | 2,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ayub_Khan | 2023-02-04 | Ayub Khan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pakistanske politikere', 'Kategori:Pakistanske presidenter', 'Kategori:Personer fra Khyber Pakhtunkhwa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Ayub Khan, egentlig Mohammad Ayub Khan (født 14. mai 1907 i Rehana i distriktet Haripur i Britisk India, død 19. april 1974 i Islamabad) var fra 1958 til 1969 president i Pakistan.
| Ayub Khan, egentlig Mohammad Ayub Khan (født 14. mai 1907 i Rehana i distriktet Haripur i Britisk India, død 19. april 1974 i Islamabad) var fra 1958 til 1969 president i Pakistan.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ayub Khan var pashtun og hans far var risaldar-major ved et kavaleriregiment i den britisk-indiske armé. Ayub Khan gikk til skole i Sarai Saleh, en småby ca 6,5 km fra hjemlandsbyen - han kom seg dit og hjem ridende på et muldyr. Senere begynte han på en skole i distriktshovedstaden Haripur, der han bodde med bestemoren.
Fra 1922 studerte han ved Aligarh Muslim University, der han tok bachelor of arts-eksamen.
=== Militær ===
Deretter ble Ayub sendt til Royal Military Academy Sandhurst i England og ble så offiser ved 14th Punjab Rifles.
Under Annen verdenskrig var han kaptein og senere major på Burma-fronten. Etter krigen og Indias deling ble han del av Pakistans væpnede styrker, og avanserte raskt til brigadegeneral. Som sådan kommanderte han en brigade i Wasiristan og ble i 1948 forflyttet med generalmajors rang til Østpakistan, der han kommanderte en divisjon som hadde ansvar for hele denne landsdelen.
General Ayub Khan ble Pakistans første innfødte armésjef i januar 1951 da han etterfulgte briten Douglas Gracey. I denne popisjon engasjerte han seg iherdigere for armeens interesser enn det man hadde forestilt seg da han ble utnevnt.
=== President ===
I 1958 besluttet han og hans medhjelpere seg for å sette en stopper for de sivile politikerne og gi landet «stabilitet».Under Ayub Khans styre ble det gjennomført en stor jordreform. En ny konstitusjon trådte i kraft 1962, men makten ble på Ayub Khans hender.
Den pakistanske økonomis svake stabilitet ble svekket av krigen mot India, og i 1968 brøt det ut uroer som truet med å slå ut i borgerkrig. Ayub, nå under sterke poluitisk press og dessuten helsemessig svekket, trakk seg tilbake den 25. mars 1969. Han overlot makten til armésjefen Yahya Khan, på et vis som ikke var forfatningskonformt. Yahya satte så forfatningen ut av kraft, og innførte krigsrett.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mohammad Ayub Khan: Erinnerungen und Bekenntnisse. Horst Erdmann Verlag, Tübingen und Basel 1968, ISBN.
Karl J. Newman: Pakistan unter Ayub Khan, Bhutto und Zia-ul-Haq. Weltforum Verlag, München-Köln-London 1986, ISBN 3-8039-0327-0.
Christophe Jaffrelot (utg.): A History of Pakistan and its Origins. 1. Auflage. Wimbledon Publishing Company, London 2002, ISBN 1-84331-030-9. | | fsted = Haripur i Britisk India (nåværende Pakistan) | 2,655 | 2,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronaldo_Luiz_Naz%C3%A1rio_de_Lima | 2023-02-04 | Ronaldo Luiz Nazário de Lima | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brasilianske fotballspillere', 'Kategori:Deltakere for Brasil under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for Cruzeiro Esporte Clube', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona', 'Kategori:Fotballspillere for FC Internazionale Milano', 'Kategori:Fotballspillere for PSV Eindhoven', 'Kategori:Fotballspillere for Real Madrid CF', 'Kategori:Fotballspillere for Sport Club Corinthians Paulista', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Rio de Janeiro', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Copa América 1995', 'Kategori:Spillere i Copa América 1997', 'Kategori:Spillere i Copa América 1999', 'Kategori:Spillere i FIFA Confederations Cup 1997', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2002', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2006', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Ronaldo Luiz Nazário de Lima (født 18. september 1976 i Rio de Janeiro) er en brasiliansk fotballeder og tidligere fotballspiller som er styreleder og majoritetseier for den spanske klubben Real Valladolid.Karrieren startet i brasilianske Cruzeiro, og etter salget til PSV Eindhoven i 1994, har han vært innom Barcelona, Inter, Real Madrid og Milan. Ronaldo har også hatt stor suksess for landslaget, og har skåret 72 mål på 112 kamper for Brasil, deriblant 15 i Fotball-VM. To ganger har han vært med på å vinne Fotball-VM: i USA 1994 og Japan og Sør-Korea 2002.
Ronaldo har blitt kåret til FIFA World Player of the Year tre ganger (1996, 1997, 2002) og er sammen med tidligere lagkamerat i Real Madrid Zinedine Zidane, Lionel Messi, Cristiano Ronaldo de eneste som har vunnet prisen tre ganger. Ronaldo har blitt kalt «Fenomenet» (portugisisk: O Fenômeno, spansk: El Fenómeno), men ble under sitt opphold i Real Madrid kalt «El Gordo» («Tjukkasen»). Han regnes som en av tidenes beste fotballspillere, og han var tidenes toppskårer i VM.
Han la opp i 2011. Da han la opp avslørte han at han slet med hypotyreose, som blant annet kan føre til muskelsmerter, hårtap og manglende kontroll over kroppsvekten, på grunn av dårligere metabolisme. Det var det sistnevnte symptomet som rammet Ronaldo hardest og førte til en stor vektøkning, noe som var spesielt synlig i slutten av tiden i Real Madrid CF og i hans to neste opphold i AC Milan og Corinthians FC.Etter at han la opp har situasjonen stabilisert seg og de fleste betrakter han nå som en av de beste spillerne noensinne. Han har vært et idol for flere av de beste spillerne i dagens fotball, deriblant Lionel Messi og Zlatan Ibrahimović.
| Ronaldo Luiz Nazário de Lima (født 18. september 1976 i Rio de Janeiro) er en brasiliansk fotballeder og tidligere fotballspiller som er styreleder og majoritetseier for den spanske klubben Real Valladolid.Karrieren startet i brasilianske Cruzeiro, og etter salget til PSV Eindhoven i 1994, har han vært innom Barcelona, Inter, Real Madrid og Milan. Ronaldo har også hatt stor suksess for landslaget, og har skåret 72 mål på 112 kamper for Brasil, deriblant 15 i Fotball-VM. To ganger har han vært med på å vinne Fotball-VM: i USA 1994 og Japan og Sør-Korea 2002.
Ronaldo har blitt kåret til FIFA World Player of the Year tre ganger (1996, 1997, 2002) og er sammen med tidligere lagkamerat i Real Madrid Zinedine Zidane, Lionel Messi, Cristiano Ronaldo de eneste som har vunnet prisen tre ganger. Ronaldo har blitt kalt «Fenomenet» (portugisisk: O Fenômeno, spansk: El Fenómeno), men ble under sitt opphold i Real Madrid kalt «El Gordo» («Tjukkasen»). Han regnes som en av tidenes beste fotballspillere, og han var tidenes toppskårer i VM.
Han la opp i 2011. Da han la opp avslørte han at han slet med hypotyreose, som blant annet kan føre til muskelsmerter, hårtap og manglende kontroll over kroppsvekten, på grunn av dårligere metabolisme. Det var det sistnevnte symptomet som rammet Ronaldo hardest og førte til en stor vektøkning, noe som var spesielt synlig i slutten av tiden i Real Madrid CF og i hans to neste opphold i AC Milan og Corinthians FC.Etter at han la opp har situasjonen stabilisert seg og de fleste betrakter han nå som en av de beste spillerne noensinne. Han har vært et idol for flere av de beste spillerne i dagens fotball, deriblant Lionel Messi og Zlatan Ibrahimović.
== FC Barcelona ==
Etter å ha blitt oppdaget av Piet de Visser, ble han snart solgt til PSV Eindhoven, og han briljerte i klubben med 42 mål på 46 liga-kamper. Totalt skåret han 55 mål i 57 offisielle kamper for PSV Eindhoven. Mange europeiske storklubber viste interesse for ham, deriblant FC Barcelona. Ronaldo gikk til den spanske storklubben etter to år i Nederland. Han spilte én sesong i FC Barcelona, og skåret 47 mål på 49 kamper (inkludert opptredener i Copa del Rey og European Cup Winners Cup). Ronaldo er en av tre spillere som har scoret mer enn 30 mål under én sesong i La Liga; de to andre er Lionel Messi og Cristiano Ronaldo.
== Inter og kneskaden ==
Inter Milano signerte kontrakt med Ronaldo den neste sesongen, og Ronaldo bidro til at Inter Milano vant UEFA-cupen 1997/1998. Den 21. november 1999, under en serie A-kamp mot Lecce, skadet Ronaldo kneet stygt og måtte tas ut av kampen. Først den 12. april 2000 var han tilbake i en kamp mot Lazio, men etter bare seks minutter på banen skadet han kneet sitt for andre gang i karrieren.
Etter to operasjoner og 20 måneder med rehabilitering, gjorde Ronaldo comeback i Fotball-VM 2002. Ronaldo briljerte nok en gang i turneringen, skåret hele 8 mål og ble tildelt Gullstøvelen. Overraskende nok ble han solgt til Real Madrid etter turneringen.
== Real Madrid ==
Fansen til Real Madrid hadde enorme forhåpninger til Ronaldo, og han skåret to mål i debuten sin for klubben. I sin første sesong i klubben skåret han 23 ligamål, og vant La Liga med Real Madrid i 2003. De siste sesongene i klubben var likevel ikke like suksessfulle for Ronaldo, og Fabio Capello satte ham på benken i flere kamper og gjorde det klart at Ronaldo ikke var med i hans planer for klubben lenger. Overvekt og kvalitetskrise ble et faktum for Ronaldo.
== AC Milan ==
19. januar 2007 ble det kjent at Ronaldo hadde blitt solgt til AC Milan for 62 millioner norske kroner. Han debuterte for klubben 11. februar med nr. 99 på ryggen, i en ligakamp mot Livorno. I den neste kampen, mot Siena, skåret Ronaldo to mål, og hadde en målgivende pasning i kampen AC Milan vant 4-3. I sin første sesong i klubben skåret han 7 mål på 14 kamper. Ronaldo er en av de få spillerne som har spilt for både Inter og AC Milan, og han er en av kun tre som har skåret for begge klubbene i lokalderbyet, de andre er Zlatan Ibrahimović og Mario Balotelli.Ronaldo har aldri vært med på å vinne Mesterligaen. AC Milan vant riktignok turneringen i 2006/2007-sesongen, men fordi Ronaldo hadde representert Real Madrid i turneringen tidligere i den samme sesongen, hadde han ikke lov til å delta på laget i UEFA-kampene den sesongen.
Den 13. februar 2008 fikk Ronaldo nok en kneskade. Legene slo fast at det var korsbåndet som var skadet, akkurat som i 1998 og 2000. I pressen ble det spekulert på om han ville legge opp, men han bestemte seg for å fortsette.
== Corinthians ==
Mot slutten av 2008 signerte han kontrakt med den brasilianske klubben Corinthians, og det var en del av avtalen at han skulle trene seg opp igjen etter skaden. Alle hadde egentlig forventet at han skulle skrive kontrakt med Manchester City, men han takket nei.
== Brasil ==
Ronaldo debuterte for Brasil i 1994, og har siden den gang skåret 62 mål på 98 kamper for landslaget. Med sine 15 mål i tre forskjellige VM-sluttspill ble han tidenes toppskårer i turneringen under VM 2006, etter at han slo Gerd Muller sin rekord på 14 mål. 8. juli 2014 passerte Miroslav Klose med 16 mål i VM. Ronaldo skåret 4 mål i VM 1998, 8 mål i VM 2002, og 3 mål i VM 2006. Etter at tidligere landslagskaptein Dunga ble hovedtrener for Brasil, har ikke Ronaldo spilt en eneste kamp for landslaget, og trøya med nummer 9 på ryggen har sirkulert blant spillere som Alexandre Pato, Luis Fabiano og Vagner Love.
== Den siste kampen som profesjonell ==
Den 8. juni 2011 hadde Ronaldo sin siste kamp som profesjonell fotballspiller. Han hadde fått satt opp en landskamp mot Romania. Selv kom han inn i det 31. minuttet og spilte en bra kamp på topp sammen med en 19 år gammel Neymar. Ronaldo holdt på å score, men greide det ikke. Sluttresultatet ble 1-0 etter en scoring av Fred.
== Etter fotballkarrieren ==
Ronaldo har ved flere anledninger stilt opp i veldedighetskamper med andre tidligere fotballspillere. Han har også vært ambassadør for VM i Brasil 2014 og FNs utviklingsprogram (UNDP). I 2018 kjøpte han 51% av den spanske klubben Real Valladolid og i 2020 eide han 82% av klubben.
== Klubbstatistikk ==
Barcelona
Real Madrid
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ronaldo Nazário – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ronaldo Nazário – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ronaldo på Internet Movie Database
(en) Ronaldo hos The Movie Database
Ronaldo på Twitter
(de) Ronaldo – Munzinger Sportsarchiv
(en) Ronaldo – Olympedia
(pt) Ronaldo – Brasils olympiske komité
(en) Ronaldo – FIFA
(en) Ronaldo – UEFA
(fr) Ronaldo – LÉquipe
(en) Ronaldo – Transfermarkt
(en) Ronaldo – Transfermarkt (manager)
(en) Ronaldo – national-football-teams.com
(en) Ronaldo – WorldFootball.net | | kamper1 = 14| mål1 = 12 | 2,660 | 2,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GSM | 2023-02-04 | GSM | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mobiltelekommunikasjonsstandarder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trebokstavsord'] | For Internettspillet som forkortes GSM se goSupermodel.
GSM (Global System for Mobile Communications, opprinnelig Groupe Spécial Mobile) er et digitalt system for mobiltelefoni som sender radiobølger i UHF-båndet, og er i bruk i 212 land og territorier. Om lag 82–85 % av alle mobiltelefoner anvender GSM, ifølge pådriverorganisasjonen GSMA. .
| For Internettspillet som forkortes GSM se goSupermodel.
GSM (Global System for Mobile Communications, opprinnelig Groupe Spécial Mobile) er et digitalt system for mobiltelefoni som sender radiobølger i UHF-båndet, og er i bruk i 212 land og territorier. Om lag 82–85 % av alle mobiltelefoner anvender GSM, ifølge pådriverorganisasjonen GSMA. .
== Historie ==
Den europeiske teleorganisasjonen ETSI og Confederation of European Posts and Telecommunications \(CEPT) begynte arbeidet med å utvikle GSM i 1982, og opprinnelig sto GSM for Groupe spécial mobile, senere ble dette endret til det engelske Global System for Mobile Communication. I 1984 sluttet Europakommisjonen seg til planene, og den formelle standardiseringen skjedde i 1989.
Den 27. mars 1991 ble verdens første GSM-samtale foretatt i nettet til finske Radiolinja. GSM ble lansert kommersielt i Norge den 27. september 1993 av NetCom, som lanserte tilbudet en måned før Telenor, som hadde stått for vesentlige deler av utviklingen, men var tilbakeholden for ikke å bli anklaget for å benytte seg av sin dominerende stilling til å få markedsfordeler. Systemet brukes i nesten alle europeiske land, samt i USA, Canada og flere land i Asia, men har nå (2018) sterkt reduserte markedsandeler (ca 5% i Norge).
Forskjellige land bruker forskjellige frekvensbånd; Norge har 900 MHz og 1800 MHz, mens USA og Canada bruker 850 og 1900 MHz.
GSM regnes som 2. generasjons automatiske mobilsystemer (2G), første generasjon var NMT. GSM ble utviklet og vedtatt omtrent samtidig med standardene Tetra (radio) for nødnett og andre lukkede nett, og DECT for trådløse telefoner.
Nedenfor angis GSM-brukertall, antall SMS sendt årlig, og noen tekniske milepæler for GSM:
== Teknologi ==
GSM er nettverk for to-veis digital stemmeoverføring i UHF-båndet hvor signalene sendes mellom mobiltelefoner via basestasjoner og faste fibernett eller radiolinker mellom disse. Signalene sendes i laveste frekvens opplink (fra bruker til basestasjon), og i en høyere frekvens nedlink (fra basestasjon til bruker). Multipleksingen er tidsdelt (TDMA), og ikke kodedelt (CDMA) som i 3G-nettverk. Transmisjonsstyrken på opplink er opptil 8W i 900-båndet og 1W i 1800-båndet. Ved kort avstand mellom telefon og basestasjon, reduseres sendereffekten i både telefonen og basestasjonen.
Den teoretiske rekkevidden er opp til 70 km i 900-båndet, atskillig kortere i 1800-båndet. Selv om det er teknisk mulig å sende og motta signaler over større avstander, er det på grunn av den valgte teknikken for multipleksing satt en grense for hvor langt unna basestasjonen mobilene kan være. Årsaken til dette er teknikken som er valgt for multipleksing. I motsetning til f.eks NMT-systemet, der hver mobiltelefon (terminal) får tildelt sin egen frekvens for sending og mottak (FDMA, Frequency Division Multiple Access), bruker opptil 8 mobiler samme frekvens i GSM. Dette kalles TDMA, Time Division Multiple Access. Dette betyr at hver mobil sender data i 0,577 ms, venter i 4,038 ms, og sender deretter en ny datapakke på 0,577 ms. Mellom datapakkene er det lagt inn en tidsmargin, for å unngå at mottatte signaler fra to mobiler skal overlappe hverandre. Det er denne tidsmarginen som er årsaken til at det er en øvre grense for avstanden mellom basestasjon og mobil. Hvis avstanden blir for stor, risikerer man at signalene overlapper hverandre og ikke kan tolkes.
Alle mobiltelefoner som selges i Norge idag, kan brukes på både 900 og 1800 MHz-båndene. Mange kan også brukes på 800 og 1900 MHz-båndene. Mobiltelefoner som støtter to, tre eller fire ulike frekvensområder kalles dual-band-, tri-band- eller quad-band- telefoner. Brukeren behøver ikke å angi hvilke(t) frekvensbånd telefonen skal brukes på, telefonen søker selv gjennom tilgjengelige frekvenser. Så fremt selskapet man er kunde hos, har avtaler med utenlandske mobiloperatører, kan en GSM-telefon brukes overalt. Bruk av mobiltelefon i utlandet eller på et annet nett enn ens eget kalles roaming.
GSM tillater i tillegg til stemmeoverføringtjenester, også tjenester som SMS (Short Message Services) og internett-surfing via WAP (Wireless Application Protocol). GSM tillater dataoverføring med hastigheter opptil 38,4 kbps, men med GPRS har man en teoretisk overføringshastighet på 170 kbps. I praksis oppnår man likevel sjelden over 40 kbps. EDGE gir teoretisk hastighet opp til 236 kbps.
Tredje generasjons mobilnett, eller såkalt 3G, har hastigheter opp til 384 kbps med teknologien UMTS, mens såkalt turbo-3G (HSDPA) har hastigheter idag på inntil 4 000 kbps og kan i teorien komme opp i 14 400 kbps. Både NetCom og Telenor lanserte HSPA i Norge i 2007.
== Frekvensbånd ==
Frekvensbånd er definert i ETSI doument 05.05.
Det er ikke en entydig forbindelse mellom kanalnummer og frekvens. Dette betyr at det ikke er mulig å ha f.eks. DSC 1800 og PCS 1900 i samme område, men det er mulig å ha GSM 900 og DSC 1800 i samme område. Det siste er vanlig i alle europeiske land. Det er ikke støtte for GSM i IMT-2000 båndet. Dette er reservert for 3G mobiltelefoni.
Dual-band (norsk to-bånd) betyr at at en mobiltelefon støtter to GSM frekvensbånd. I Nord-Amerika har dual-bandtelefoner 850/1 900 MHz, mens i resten av verden 900/1 800 MHz.
Tri-band betyr at at en mobiltelefon støtter tre GSM frekvensbånd. Telefonene har som regel støtte for 900/1800/1900 eller 850/1800/1900. Det vil si at man har begge de lokale båndene, samt ett ekstra bånd.
Quad-band betyr at at en mobiltelefon støtter fire frekvensbånd. Det betyr i praksis at mobiltelefonen har støtte for GSM 850, GSM 900, GSM 1800 og GSM 1900. GSM 850 og 1900 brukes i Nord-Amerika, mens 900 og 1800 brukes i resten av verden.
== Digitalisering ==
I GSM forbindelsen blir det analoge lydsignalet digitalisert. Deretter blir den digitale tallrekken kryptert med sesjonsnøkkelen A5/1. Denne fila sendes så hurtig at det går små "pakker" med data fra 20 mobiltelefoner som sendes slik at de kommer fram til basestasjonen etter hverandre i riktig rekkefølge og tidspunkt. En enkelt basestasjonsenhet kan betjene 20 mobiltelefonsamtaler samtidig.
Informasjonen i en "pakke" er organisert slik at dataene som representerer noe av lyden i 2 tidsperioder sendes i en pakke. Dersom en pakke tapes i støy eller forstyrrelser, blir lydkvaliteten bare såvidt dårligere og avbrudd i lyden unngås. Dette gir en moderat tidsforsinkelse av lyden i GSM telefoner.
På grunn av denne pakkingen og krypteringen er det svært komplisert å avlytte en GSM forbindelse.
Når mobiltelefonen er nær basestasjonen dempes sendereffekten i mobiltelefonen. En basestasjon kan betjene mobiltelefoner som er inntil 35 km unna. En utvidet versjon kan betjene mobiltelefoner opptil 70 km unna. Sistnevnte brukes i noen tilfeller langs kysten.
En del av programvaren som styrer disse prosessene er utviklet ved SINTEF i Trondheim.
== Bruk av GSM telefon i fly ==
Ved bruk av mobiltelefon i fly vil telefonens signaler nå et stort antall basestasjoner, og flere av disse er for langt unna for å gi forbindelse. Ved slik bruk kan samtalen bli brudd med feilmelding "Nettverksfeil" på skjermen. Det kan være mulig å gjennomføre samtale fra småfly ved å fly lavt under samtalen.
== Se også ==
NMT, E-GSM, 3G, mobiltelefon, SMS, SMS-språk, MMS, EDGE, UMTS, GPRS, WAP, GEO, LEO, Bluetooth, DCS, GPS, mobiltelefonsatellitter, mobildekning
== Litteratur ==
Siegmund M. Redl, Matthias K. Weber, Malcolm W. Oliphant: "An Introduction to GSM", Artech House, March 1995, ISBN 978-0-89006-785-7
Siegmund M. Redl, Matthias K. Weber, Malcolm W. Oliphant: "GSM and Personal Communications Handbook", Artech House, May 1998, ISBN 978-0-89006-957-8
== Referanser == | GSM (Global System for Mobile Communications, opprinnelig Groupe Spécial Mobile) er et digitalt system for mobiltelefoni som sender radiobølger i UHF-båndet, og er i bruk i 212 land og territorier. Om lag 82–85 % av alle mobiltelefoner anvender GSM, ifølge pådriverorganisasjonen GSMA. | 2,661 | 2,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bedriftens_samfunnsansvar | 2023-02-04 | Bedriftens samfunnsansvar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etikk', 'Kategori:Etiske konsepter', 'Kategori:Forretningsstrategi'] | Bedriftens samfunnsansvar er den norske samlebetegnelsen for det engelske begrepet corporate social responsibility. Bedriftens samfunnsansvar kan defineres som bedriftens integrasjon av sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift på frivillig basis, utover å overholde eksisterende lover og regler i det landet man opererer.Samfunnsansvar kan også sees på som en strategi som benyttes for å vinne kritikere og komme på god fot med lokalbefolkningen der de opererer, ofte i utviklingsland der fattigdom er en utfordring. Det å sikre bærekraftig utvikling i lokalsamfunnet kan være en garanti for bærekraftig vekst i bedriften.
| Bedriftens samfunnsansvar er den norske samlebetegnelsen for det engelske begrepet corporate social responsibility. Bedriftens samfunnsansvar kan defineres som bedriftens integrasjon av sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift på frivillig basis, utover å overholde eksisterende lover og regler i det landet man opererer.Samfunnsansvar kan også sees på som en strategi som benyttes for å vinne kritikere og komme på god fot med lokalbefolkningen der de opererer, ofte i utviklingsland der fattigdom er en utfordring. Det å sikre bærekraftig utvikling i lokalsamfunnet kan være en garanti for bærekraftig vekst i bedriften.
== Norge ==
I Norge tar arbeidsmiljøloven over bedriftens samfunnsansvar. Regjeringen i Norge har dedikert en egen stortingsmelding nr. 10 (2008–2009) til dette området. Her anbefales norske bedrifter blant annet innmelding i FN-initiativet Global Compact. Dette er et frivillig rammeverk for bedriftens samfunnsansvar, der medlemsbedriftene forplikter seg til å implementere ti prinsipper for menneskerettigheter, arbeidsrettigheter, miljø og korrupsjonsbekjempelse i sin daglige drift.
Norge har også et kontaktpunkt for OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv. Medlemsland i OECD er forpliktet til å ha dette. Dette er en ikke-rettslig klageinstans som tilbyr dialog og mekling og som kan vurdere om selskaper har brutt med disse retningslinjene. Kontaktpunktet behandler klager på forespørsel, og alle som ønsker å klage inn selskap kan gjøre dette. Det norske kontaktpunktet er uavhengig og består av fire personer. De har også en eget sekretariatet.
== Se også ==
Grønne jobber
Grønn økonomi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Global Reporting Initiative (engelsk)
UN Global Compact (engelsk)
Stortingsmelding 10
ISO 26000 Veiledning om samfunnsansvar
Det norske kontaktpunktet
Forum for Utvikling og Miljø nettside om samfunnsansvar
[1] | Bedriftens samfunnsansvar er den norske samlebetegnelsen for det engelske begrepet corporate social responsibility. Bedriftens samfunnsansvar kan defineres som bedriftens integrasjon av sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift på frivillig basis, utover å overholde eksisterende lover og regler i det landet man opererer. | 2,662 | 2,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1646 | 2023-02-04 | 1646 | ['Kategori:1646'] | null |
== Fødsler ==
Petter Dass, norsk teolog og dikter (d. 1707)
15. april – Christian V, konge av Danmark-Norge (d. 1699)
1. juli – Gottfried Leibniz, tysk matematiker og filosof, ( d. 1716) | == Fødsler == | 2,663 | 2,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1645 | 2023-02-04 | 1645 | ['Kategori:1645'] | null |
== Begivenheter ==
Nordens eldste avis, svenske Ordinari Post Tijdender, ble gitt ut.
Freden i Brömsebro Norge mister Jämtland og Härjedalen til Sverige.
== Fødsler ==
22. januar – William Kidd, skotsk pirat (d. 1701)
10. august – Francisco Eusebio Kino, italiensk misjonær (d. 1711)
== Dødsfall ==
10. januar – William Laud, erkebiskop av Canterbury (f. 1573)
13. juli – Tsar Mikael av Russland (f. 1596) | == Begivenheter == | 2,664 | 2,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1644 | 2023-02-04 | 1644 | ['Kategori:1644'] | null |
== Begivenheter ==
Kobberverket på Røros starter driften.
== Fødsler ==
5. oktober – Ole Christensen Rømer, dansk matematiker og astronom (d. 1710)
ukjent dato
Antonio Stradivari, italiensk fiolinmaker (d. 1737)
Matsuo Basho, japansk dikter (d. 1694)
== Dødsfall ==
25. april – Chongzhen-keiseren, siste Ming-keiseren av Kina (selvmord) (f. 1611)
29. juli – Pave Urban VIII (f. 1568) | == Begivenheter == | 2,665 | 2,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1643 | 2023-02-04 | 1643 | ['Kategori:1643'] | null |
== Begivenheter ==
=== Verden ===
21. januar – Abel Tasman oppdaget Tonga
6. februar – Abel Tasman oppdaget Fiji
14. mai – Ludvig XIV av Frankrike etterfulgte Ludvig XIII
19. mai – Frankrike seiret over Spania i slaget ved Rocroi
30. juni – Den engelske borgerkrigen: Rojalistene seiret i slaget ved Adwalton Moor
13. juli – Den engelske borgerkrigen: Rojalistene seiret i slaget ved Roundway Down
An Calbhach mac Aodha O Conchochair Donn ble innsatt som siste konge av Connacht
Østerrike-Ungarn slo Frankrike i slaget ved Duttlingen
12. desember – Hannibalsfeiden mellom Danmark-Norge og Sverige (1643–1645)
=== Norge ===
Norge får sitt første trykkeri.
Christian IVs store recess (lovgivning)
Byggingen av Skånes skanse i Levanger igangsettes
== Fødsler ==
25. desember 1642 – Isaac Newton, engelsk vitenskapsmann (d. 1727)
Marc-Antoine Charpentier, fransk komponist (d. 1704)
== Dødsfall ==
14. mai – Ludvig XIII av Frankrike (f. 1601)
29. november – Claudio Monteverdi, italiensk komponist (f. 1567) | == Begivenheter == | 2,666 | 2,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1639 | 2023-02-04 | 1639 | ['Kategori:1639', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
20. juli — Kirsten Svendsdatter finner det første av Gallehus-hornene.
13. mars %mdash; Harvard University får navnet sitt. Det blir oppkalt etter presten John Harvard.
14. april — Tredveårskrigen: Svenske styrker vinner en knusende seier over Sachsen under Slaget ved Chemnitz.
31. oktober — Åttiårskrigen: Den nederlandske flåten vinner over den spanske under slaget ved The Downs.
Dato ukjent:
Japan starter med sin sakoku-politikk, som sier at ingen utlending får komme inn i landet, og ingen japansk borger får forlate landet.
== Fødsler ==
5. januar — Otto Wilhelm von Königsmarck, tysk feltherre (d. 1688).
3. april — Alessandro Stradella, italiensk komponist (d. 1682).
8. mai — Baciccia, italiensk maler (d. 1709).
8. juli — Henry Stuart, hertug av Gloucester, engelsk prins (d. 1669).
18. desember — Gottfried Kirch, tysk asatronom (d. 1710).
21. desember — Jean Racine, fransk dramatiker (d. 1699).
Dato ukjent:
Hans van Steenwinckel den yngste, dansk arkitekt og billedhugger (d. 1700).
== Dødsfall ==
6. januar — Niels Simonsen Glostrup, dansk prest, den syvende lutherske biskop i Oslo (f. ukjent).
20. januar — Mustafa I, sultan av Det osmanske rike (f. 1592).
5. februar — Augusta av Danmark, dansk prinsesse (f. 1580).
7. februar — Orazio Gentileschi, italiensk maler (f. 1563).
6. august — Hans van Steenwinckel den yngre, dansk arkitekt og billedhugger (f. 1587).
28. oktober — Stefano Landi, italiensk komponist (f. 1587). | == Begivenheter == | 2,670 | 2,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1638 | 2023-02-04 | 1638 | ['Kategori:1638', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
=== Første halvår ===
29. mars – Den svenske kolonien Nye Sverige blir opprettet på den amerikanske østkysten, i det som i dag er Delaware.
15. april – Shogunens tropper overvinner de siste opprørerne i Shimabaraopprøret som fant sted i borgen i Hara.
11. mai – den franske admiralen d'Estrees lar sin hele flåte grunnstøte i Curaçao, og nederlenderne begynner å bosette seg på Ceylon.
=== Annet halvår ===
23. desember – Total måneformørkelse
=== Uten dato ===
Galileo Galilei publiserer sin Discorsi e dimostrazioni matematichi intorno a due nuove scienze attenenti alla mecanica & i movimenti locali (Samtale og matematiske demonstrasjoner om to nye vitenskaper).
På Mauritius begynner den Nederlandske koloniseringen.
Visai etterfølges av sin nevø Sulinya Vongsa, han blir den 28. konge av Lan Xang (et gammelt kongerike som befinner seg i dagens Laos).
Pedro Teixeira er den første som følger elva Amazonas fra dens utløp til Quito i Ecuador. Den samme reisen ble foretatt i motsatt retning i 1541.
Willem Kieft, Nederlandsk handelsmann utnevnes til direktør for New Amsterdam av Det nederlandske vestindiske kompani.
Engelske sjømenn som har lidd skibbrudd grunnlegger den første, kjente, europeiske bosetningen i Belize.
Suomen Posti, det finske postverket grunnlegges.
== Fødsler ==
1. januar – Go-Sai, Japans 111. keiser (d. 1685).
11. januar – Niels Stensen (Nicolaus Steno), dansk biskop og naturvitenskapsmann (d. 1686).
15. mars – Shunzhi, kinesisk keiser (Qing-dynastiet) (d. 1661)
15. juli – Giovanni Buonaventura Viviani, italiensk komponist (d. 1692)
5. september – Kong Ludvig XIV av Frankrike («Solkongen») (d. 1715)
10. september – Maria Theresia av Spania, gift med Ludvig XIV (d. 1683)
25. november – Catherine av Braganza, portugisisk prinsesse, Karl II av Englands gemalinne (d. 1705)
== Dødsfall ==
21. januar – Ignazio Donati, italiensk komponist.
27. januar – Gonzalo de Céspedes y Meneses, spansk forfatter
26. februar – Claude Gaspard Bachet de Méziriac, fransk matematiker (f. 1581)
17. mars – Charles de Blanchefort de Créquy, fransk hærfører og Marskalk av Frankrike (f. 1578)
7. april – Shimazu Tadatsune, japansk hersker over Satsuma (f. 1576)
13. april – Henri, duc de Rohan, leder innen de franske hugenottene (f. 1579)
6. mai – Cornelius Jansen, fransk biskop og religiøs reformator (f. 1585)
25. juni – Juan Pérez de Montalbán, spansk forfatter (f. 1602)
9. november – Johann Heinrich Alsted, tysk teolog (f. 1588)
8. desember – Ivan Gundulić, kroatisk poet (f. 1589)
13. desember – Katarina Vasa, svensk prinsesse, datter av Karl IX og Kristina av Holstein-Gottorp, Karl X Gustavs mor (f. 1584)Dato ukjent:
Pieter Bruegel d.y., maler (f. 1564) | == Begivenheter == | 2,671 | 2,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1637 | 2023-02-04 | 1637 | ['Kategori:1637'] | null |
== Begivenheter ==
15. februar – Ferdinand III blir keiser av det tysk-romerske rike. | == Begivenheter == | 2,672 | 2,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ballett | 2023-02-04 | Ballett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ballett', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Underholdning'] | Ballett er en sjanger innen dansekunsten. Helt enkelt er det en måte å bevege seg til musikk, men noen gang kan ballett være en ren atletisk prestasjon. Selve ordet ballett kommer fra italiensk «ballare» som betyr «å danse». Det er også i Italia man finner ballettens røtter. Til tross for det, er det fransk som er blitt ballettens språk.
Ballettens historie i Norge er relativt kort. Det kan ha sammenheng med pietismen i Norge, og at kongehus og toneangivende adel befant seg i Danmark og senere i Sverige. I dansen som ble utøvet i Norge, folkedansen og senere selskapsdansen, ble det ikke skjelnet mellom utøvere og tilskuere.
I Norge kan man hovedsakelig finne ballettundervisning på profesjonelt nivå ved ballettskole ved den norske opera og ballett, og ved Den Norske Ballettskole.
| Ballett er en sjanger innen dansekunsten. Helt enkelt er det en måte å bevege seg til musikk, men noen gang kan ballett være en ren atletisk prestasjon. Selve ordet ballett kommer fra italiensk «ballare» som betyr «å danse». Det er også i Italia man finner ballettens røtter. Til tross for det, er det fransk som er blitt ballettens språk.
Ballettens historie i Norge er relativt kort. Det kan ha sammenheng med pietismen i Norge, og at kongehus og toneangivende adel befant seg i Danmark og senere i Sverige. I dansen som ble utøvet i Norge, folkedansen og senere selskapsdansen, ble det ikke skjelnet mellom utøvere og tilskuere.
I Norge kan man hovedsakelig finne ballettundervisning på profesjonelt nivå ved ballettskole ved den norske opera og ballett, og ved Den Norske Ballettskole.
== Ballettens historie ==
Ballett begynte på 1400-tallet, i renessansen i Italia. På denne tiden var det mange italienske fyrster som leide inn dansere. De holdt store selskaper med dansere og musikere for å vise hvor mye penger de hadde. Danserne brukte store kostymer og masker som skjulte både ansiktet og kroppen. De var ikke profesjonelle, men danset for at de skulle komme i fyrstens favør. I begynnelsen var det bare menn som fikk danse, og etter hvert som damer kom på dansescenen, hadde de en mindre viktig rolle enn mennene. Ei italiensk adelskvinne, Catherine de Medicis, ble dronning i Frankrike og tok ballett med seg i 1547. Han som lagde balletter til Catherine var Balthazar de Beaujoyeulx, en dyktig musiker. Han lagde den første ordentlig balletten i 1581. Den het Ballet Comique de la Reine, var 5 ½ timer lang, og handlet om den greske gudinnen Circe som spiste mennesker. Etter dette ble Frankrike etablert som ballettens sentrum.
På 1600-tallet var Ludvig XIV konge i Frankrike. Han var glad i å danse, og danset mye selv. Senere ble han rund og gammel, og kunne ikke danse lengre, så i 1661 etablerte han en danseskole for å utdanne profesjonelle dansere. Etter dette utviklet ballett seg mye, fordi danserne ble mye flinkere når de først fikk være profesjonelle. Andre europeiske land etablerte lignede danseskoler, der den viktigste var den russiske St. Petersburg skole, som ble stiftet i 1738. Franske ballettdansere ble flinkere og flinkere, og etter hvert var det ikke bare kongen som fikk nyte dem. De begynte å opptre i vanlige teatre.
I 1760 kom en stor forandring. Den franske koreografen Jean Georges Noverre kritiserte balletten. Han mente danserne brydde seg for mye om å vise fram teknikk og for lite om kunsten å vise følelser og fortelle historier. Norverre fikk danserne til å ta av seg maskene og de store kostymene for at de skulle kunne bruke hele kroppen til å danse med. Han fant også opp ballet d’action, der man forteller historier bare ved å bruke kroppen og uten å si noen ting. Før hadde ballett stort sett vært en del av operaer.
På 1800-tallet kom en ny epoke i ballettsjangeren: romantikken. Før var de fleste balletter basert på Gresk mytologi eller dramaer. I ballettens romatikk ble det laget balletter om kjærlighet, magi og alt som var mystisk og drømmeaktig. De fleste balletter som er kjent idag kom i denne perioden. På denne tiden ble også tåspisskoen oppfunnet. Marie Taglioni, en stor ballerina, var i 1832 den første som danset på tåspiss. Når Marie Taglioni sto høyt oppe på tærne sine og danset lett og luftig, trodde publikum på magi. Etter tåspisskoens oppfinnelse ble kvinner viktigere for ballett. Viktige balletter fra denne tidsepoken er blant annet Giselle og La Gypsy.
Senere på 1800-tallet ble Russland et viktigere ballettland og tok etter hvert over for Frankrike som ballettsentrum. Koreografen Marius Petipa iscenesatte ballettene Svanesjøen og Nøtteknekkeren. Han arbeidet ved et ballettkompani i St. Petersburg, som også introduserte flere kjente dansere, blant annet Anna Pavlova og Vatslav Nizjinskij. Begge disse danset også for Ballet Russes, Sergei Diaghilevs kompani. Han var en kjent ballettprodusent og -koreograf. En annen koreograf ved Ballet Russes var Michel Fokine.
Et ballettkompani er en gruppe hvor profesjonelle danser sammen, ofte tilhører kompaniene en opera. Noen kjente ballettkompanier er Kirov- og Bolsjojballetten, ensemblet ved Paris-operaen, The Royal Ballet og American Ballet Theatre.
== Teknikker og trening ==
Man skiller gjerne mellom klassisk ballett, jazzballett og moderne ballett. Sier man bare ballett, er det gjerne klassisk ballett man sikter til. Klassisk ballett baseres på forskjellige faste posisjoner og regler som må følges. Det finnes seks hovedgrener i ballett: Bournonville (dansk), Vaganova (russisk), Balanchine (amerikansk), Royal Academy of Dance metode (engelsk), Cecchetti (italiensk), og Ecole Francais (fransk).
Man kan danse ballett alene, med en partner «pas de deux», eller det kan være en stor gruppe som danser sammen, som kalles corps de ballet. Kvinnelige ballettdansere på avansert nivå danser på tåspiss, men de som er yngre, eventuelt dårligere trent, danser på flate myke sko. Gutter og menn danser ikke på tåspiss, og visse teknikker og trinn er forbeholdt kvinnene. Vanligvis begynner jenter som danser ballett med tåspissdans når de er rundt elleve år gamle.
== Eksterne lenker ==
(en) Ballet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ballet – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ballett er en sjanger innen dansekunsten. Helt enkelt er det en måte å bevege seg til musikk, men noen gang kan ballett være en ren atletisk prestasjon. | 2,674 | 2,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1635 | 2023-02-04 | 1635 | ['Kategori:1635'] | null |
== Dødsfall ==
12. juli – Agostino Oreggi, italiensk kardinal (f. 1577) | == Dødsfall == | 2,675 | 2,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1632 | 2023-02-04 | 1632 | ['Kategori:1632', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
6. november – Den svenske hær vinner en seier i slaget ved Lützen mot keiserens tropper, men den svenske kongen Gustav II Adolf blir såret og dør.
== Fødsler ==
29. august – John Locke, engelsk filosof (d. 1704)
24. oktober – Anton van Leeuwenhoek, (d. 1723)
30. oktober – Christopher Wren, engelsk vitenskapsmann og arkitekt (d. 1723)
24. november – Baruch de Spinoza, nederlandsk filosof (d. 1677)
28. november – Jean-Baptiste Lully, fransk komponist (d. 1687)
== Dødsfall ==
17. juli – Hendrick van Balen, nederlandsk maler, (født 1575)
6. november – Gustav II Adolf, konge av Sverige ( født 1594)
18. november – Ludovico Ludovisi, katolsk kardinal og erkebiskop (født 1595) | == Begivenheter == | 2,678 | 2,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1630 | 2023-02-04 | 1630 | ['Kategori:1630'] | null |
== Begivenheter ==
De første finske innvandrerne kommer til grenseområdene på Østlandet og etablerer seg med bråtebruk i utmarka.
== Fødsler ==
29. mai – Karl II av England, (d. 1695)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,680 | 2,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1629 | 2023-02-04 | 1629 | ['Kategori:1629'] | null |
== Begivenheter ==
10. mars – Karl I av England oppløser parlamentet. Dette var starten på et 11 år langt tyranni hvor landet ikke hadde et parlament.
== Fødsler ==
14. april – Christiaan Huygens, nederlandsk matematiker (d. 1695)
== Dødsfall ==
19. januar – Abbas I av Persia, sjah av Persia, (f. 1571) | == Begivenheter == | 2,681 | 2,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1627 | 2023-02-04 | 1627 | ['Kategori:1627', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
4. februar – Robert Boyle, irsk kjemiker (d. 1692)
== Eksterne lenker ==
(en) 1627 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | == Fødsler == | 2,682 | 2,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1626 | 2023-02-04 | 1626 | ['Kategori:1626'] | null |
== Begivenheter ==
24. mai – Peter Minuit kjøper Manhattan, USA.
30. mai − En eksplosjon i det keiserlige arsenalet i Beijing drepte 20 000 mennesker inkludert keiser Tianqis eneste overlevende sønn, kronprins Zhu Cijiong.
17. august – Kristian IVs hær lider nederlag i slaget ved Lutter am Barenberg til den katolske ligas overfeltherre Johann Tserclaes Tilly.
18. november – Den nye Peterskirken blir vigslet.
== Dødsfall ==
9. april – Francis Bacon, britisk filosof, statsmann og forfatter (f. 1561)
30. oktober – Willebrord Snellius, nederlandsk matematiker og astronom (f. 1580) | == Begivenheter == | 2,683 | 2,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1625 | 2023-02-04 | 1625 | ['Kategori:1625'] | null |
== Begivenheter ==
23. februar – Den første gjæslingulykken: 210 fiskere omkom i en storm på Folda i Namdalen.
27. mars – Charles, prins av Wales ble kronet som Karl I av England, Skottland og Irland etter faren Jakob I/VIs død.
13. juni – Karl I av England og Henrietta Maria av Frankrike giftet seg.
== Dødsfall ==
27. mars – Jakob I av England og VI av Skottland (f. 1566)
November – Sofonisba Anguissola,italiensk maler (f. ca. 1532)
Pieter Isaacsz, nederlandsk kunstner (f. 1569) | == Begivenheter == | 2,684 | 2,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bybrannen_i_Oslo_1624 | 2023-02-04 | Bybrannen i Oslo 1624 | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Branner i Oslo', 'Kategori:Bybranner i Norge', 'Kategori:Hendelser i 1624', 'Kategori:Middelalderbyen Oslo'] | Bybrannen i Oslo 1624 var den største og mest kjente av en rekke bybranner som herjet middelalderbyen Oslo. Den brøt ut 17. august 1624 og la størstedelen av byen i aske. Etter brannen bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises i nærheten på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen fikk navnet Christiania, mens den bebyggelsen som dukket opp der byen før hadde ligget beholdt navnet Oslo. Området som brant tilsvarer i stor grad Gamlebyen.
| Bybrannen i Oslo 1624 var den største og mest kjente av en rekke bybranner som herjet middelalderbyen Oslo. Den brøt ut 17. august 1624 og la størstedelen av byen i aske. Etter brannen bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises i nærheten på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen fikk navnet Christiania, mens den bebyggelsen som dukket opp der byen før hadde ligget beholdt navnet Oslo. Området som brant tilsvarer i stor grad Gamlebyen.
== Før brannen ==
Middelalderbyene ble stadig herjet av bybranner. De tjærebredde trehusene stod tett i tett. Selv et moderne brannvesen har vanskelig nok for å stanse en fullt utviklet brann i tett trehusbebyggelse, og for middelalderens bøttegjenger var det håpløst, særlig i sterk vind. I tillegg var folk avhengig av åpen ild for matlaging, oppvarming og belysning. Og om folk var forsiktige – de var selvfølgelig klar over brannfaren – så kunne lynet slå ned i et kirkespir, og en kirkebrann kunne spre gnister, glør og brennende trestykker over hele byen hvis vindretningen var ugunstig.
Oslo var typisk for denne perioden, med ca. 18 bybranner i 1080–1567. Like mange ganger ble byen gjenoppbygget, som regel på de gamle tomtene, hvor grunnmurer og kjellere gjerne var intakte. Samtidig vokste Oslo – men svært langsomt, til ca. 3 000 innbyggere i 1624.
== Skadene ==
I et brev til kongen undertegnet av borgermester Søffren Mogensen og medlemmene av byens råd ble skadene beskrevet. De fleste bolighus var ødelagt, bare noen bolighus sto igjen. Hallvardskatedralen og sjøbodene hadde blitt flammenes rov, med alt innhold. Grunnmuren til byens sognekirke og rådhuset sto igjen. Oslo Hospital, Oslo Bispeborg og Oslo katedralskole overlevde brannen, skolen med store skader. Kjellere var også i stor grad uskadet.
Ettertiden viste at Hallvardskirken ikke kan ha vært helt utbrent, for den ble brukt i lang tid etterpå. Den siste begravelsen inne i kirken fant sted hele 30 år etter brannen, i 1654.
== Etterspill og gjenreising ==
Overtroen stod sterkt på 1600-tallet, som også var et høydepunkt for hekseprosessene. En prosess fant frem til tre hekser som ble dømt skyldige og brent på bålet.
I sitt brev til kongen søkte borgermesteren og rådet om tillatelse til å gjenreise byen på samme sted. De ba også allernådigst om å få slippe å betale skatt i noen år framover. Begrunnelsen for å ville bygge opp byen på samme sted var at mange av grunnmurene og kjellerne sto, så man ville spare både tid og penger på å bygge samme sted.
Kongen ville det annerledes. Borgerne klagde på avgjørelsen om å flytte byen, ettersom mange ikke hadde råd til å starte helt på nytt, og kjellere og grunnmurer var fremdeles i behold. Det ble ikke gitt tillatelse til noen gjenoppbygging på branntomtene, men vinteren var på vei (klimaet på den tiden var kaldere enn nå), og det ble en del bygging uten tillatelse.
Den nye byen, Christiania, ble omgitt av voller i en halvsirkel fra skrenten mot Pipervika til stranden mot Bjørvika. Snorrette gater ble anlagt mellom rektangulære kvartaler, og dette «rutenettet» ble i nyere tid kalt Kvadraturen. Det ble murtvang i byen for å forhindre nye storbranner, men bare for adel og borgere med formue. Borgere uten kapital til å oppføre dyre murhus kunne bygge i utmurt bindingsverk. Mange oppførte ulovlige hus av lafteverk, og kongens krav om å rive dem ble ikke tatt til følge. I vestre tredjedel av byen bodde for det meste håndverker og småkårsfolk i trehus, og i 1686 ble denne bydelen ødelagt i en brann som begynte da lynet slo ned i Hellig Trefoldighets kirke på Christiania torv.
Da den nye byen var anlagt, ble området der Oslo hadde ligget lagt ut som ladegård for Akershus festning, med tilleggsjord fra gårdene Valle, Bergsløkken, Klosterløkken, Provstengen og deler av Oslos bymark eller «takmark». Gården skulle skaffe forsyninger til festningen. Det var lenge et jordbruksområde, men med noen få murbygninger som helt eller delvis hadde overlevd brannen – Oslo ladegård, på ruinene av den gamle bispeborgen, Oslo bispegård på ruinene av Olavsklosteret, og Oslo Hospital. Saxegården besto som privat eiendom og ble gjenreist som trehus på en hvelvkjeller fra middelalderen. Først langt inn på 1800-tallet begynte det å komme bebyggelse i større skala i området hvor byen hadde ligget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Bybrannen i Oslo 1624 på NLIs Lokalhistoriewiki.
Byens brannhistorie på Brannmuseets hjemmesider
Borgermesterens beskrivelse av skadene og søknad om gjenreising, datert 20. september 1624 (på vigerust.net, arkivert utgave) | == Begivenheter == | 2,685 | 2,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1623 | 2023-02-04 | 1623 | ['Kategori:1623'] | null |
== Begivenheter ==
Egersund kirke blir reist.
Kongsbergs sølvforekomster oppdages.
== Fødsler ==
januar – Algernon Sydney, engelsk politiker (d. 1683)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,686 | 2,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1621 | 2023-02-04 | 1621 | ['Kategori:1621'] | null |
== Begivenheter ==
9. februar – Gregor XV blir pave, den siste som blir utnevnt ved akklamasjon.
3. juni – Det nederlandske vestindiske kompaniet (nederlandsk: West-Indische Compagnie eller WIC) får handelsmonopol med nederlandske områder i Nord-Amerika | == Begivenheter == | 2,688 | 2,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1619 | 2023-02-04 | 1619 | ['Kategori:1619'] | null |
== Begivenheter ==
13. mai – Den hollandske statsmannen Johan van Oldenbarnevelt blir henrettet i Haag etter å ha blitt anklaget for forræderi.
== Fødsler ==
21. april – Jan van Riebeeck, nederlandsk kjøpmann og lege, grunnlegger av kolonien Cape Town oppstod fra (d. 1677)
28. desember – Antoine Furetière, fransk forfatter (d. 1688)
== Dødsfall ==
4. mars – Anna av Danmark, dronning for kong Jakob I av England (f. 1574)
20. mars – Matthias av Det tysk-romerske rike (f. 1557)
10. april – Thomas Jones, erkebiskop av Dublin (f. ca. 1550)
13. mai – Johan van Oldenbarnevelt, hollandsk statsmann (f. 1547) | == Begivenheter == | 2,690 | 2,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1618 | 2023-02-04 | 1618 | ['Kategori:1618'] | null |
== Begivenheter ==
Den andre defenestrasjonen i Praha, som var sentral i utløsningen av trettiårskrigen
8. mars – Johannes Kepler oppdager den tredje loven om planetenes bevegelse. Han forkaster loven med det første, men klarer å bevise den 15. mai samme år. | == Begivenheter == | 2,691 | 2,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1617 | 2023-02-04 | 1617 | ['Kategori:1617'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 2,692 | 2,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1616 | 2023-02-04 | 1616 | ['Kategori:1616'] | null |
== Begivenheter ==
17. mars – Christian IV gir det Det danske ostindiske kompani kongelig tillatelse til å ha monopol på handelen mellom Kapp det gode håp i vest til Magellanstredet i øst. Så vel som å føre krig, inngå traktater og til å anlegge kolonier så vel som festninger på vegne av Danmark-Norge innenfor dette området.
== Dødsfall ==
3. mai – William Shakespeare (f. 1564), engelsk forfatter | == Begivenheter == | 2,693 | 2,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noam_Chomsky | 2023-02-04 | Noam Chomsky | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anarkister', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofer fra USA', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Lingvister fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Academia Europaea', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metafilosofer', 'Kategori:Miljøfilosofer', 'Kategori:Noam Chomsky', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Sakprosaforfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Sydneys fredspris'] | Avram Noam Chomsky (født 7. desember 1928) er en amerikansk sakprosaforfatter, filosof og politisk aktivist. Han er professor i lingvistikk og har vært virksom ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) siden 1955, og ved Universitetet i Arizona siden 2017. Chomsky er verdens mest siterte forsker og har skrevet utstrakt om tema innen lingvistikk, filosofi og politikk.I 1968 skrev han boken The Sound Pattern of English sammen med Morris Halle. Boken la grunnlaget for mye av den moderne lingvistikken med teorien om generativisme, og Chomsky har etter det vært regnet som en av verdens fremste lingvister.
Chomsky har vært en av de mest fremtredende samfunnskritikere i amerikansk politikk helt siden Vietnamkrigen. Han er svært kritisk til den såkalte nyliberalismen, samt USAs intervensjoner og krigføring. Han mener blant annet at Irakkrigen er feilslått.
Omkring 1990 uttalte han at ingen amerikansk president etter andre verdenskrig ville ha kommet gjennom Nürnbergprosessene med æren i behold.I spørsmål om ytringsfrihet har Chomsky gitt uttrykk for at holocaustfornektere som Robert Faurisson har en selvsagt rett til å uttrykke sine meninger.Chomsky er tilhenger av frihetlig sosialisme, en desentralisert økonomi der produksjonsmidlene styres demokratisk av arbeiderne og lokalsamfunnene.
| Avram Noam Chomsky (født 7. desember 1928) er en amerikansk sakprosaforfatter, filosof og politisk aktivist. Han er professor i lingvistikk og har vært virksom ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) siden 1955, og ved Universitetet i Arizona siden 2017. Chomsky er verdens mest siterte forsker og har skrevet utstrakt om tema innen lingvistikk, filosofi og politikk.I 1968 skrev han boken The Sound Pattern of English sammen med Morris Halle. Boken la grunnlaget for mye av den moderne lingvistikken med teorien om generativisme, og Chomsky har etter det vært regnet som en av verdens fremste lingvister.
Chomsky har vært en av de mest fremtredende samfunnskritikere i amerikansk politikk helt siden Vietnamkrigen. Han er svært kritisk til den såkalte nyliberalismen, samt USAs intervensjoner og krigføring. Han mener blant annet at Irakkrigen er feilslått.
Omkring 1990 uttalte han at ingen amerikansk president etter andre verdenskrig ville ha kommet gjennom Nürnbergprosessene med æren i behold.I spørsmål om ytringsfrihet har Chomsky gitt uttrykk for at holocaustfornektere som Robert Faurisson har en selvsagt rett til å uttrykke sine meninger.Chomsky er tilhenger av frihetlig sosialisme, en desentralisert økonomi der produksjonsmidlene styres demokratisk av arbeiderne og lokalsamfunnene.
== Bibliografi ==
=== Lingvistikk ===
Om Chomskys lingvistikkJan Terje Faarlund Revolusjon i lingvistikken: Noam Chomskys språkteori ISBN 82-521-6567-2Av ChomskyChomsky, Noam, Morris Halle og Fred Lukoff (1956). "On accent and juncture in English." I For Roman Jakobson. Haag: Mouton
Syntactic Structures (1957). The Hague: Mouton. Berlin og New York (1985).
Chomsky (1965). Aspects of the Theory of Syntax. Cambridge: The MIT Press.
Chomsky (1965). Cartesian Linguistics. New York: Harper & Row. Cartesian Linguistics. A Chapter in the History of Rationalist Thought. Lanham, Maryland: University Press of America, 1986. Norsk utgave: Det medfødte språket, oversatt av Inger Sverreson Holmes. Cappelens upopulære skrifter, 2017.
Chomsky, Noam og Morris Halle (1968). The Sound Pattern of English. New York: Harper & Row.
Chomsky (1981). Lectures on Government and Binding: The Pisa Lectures. Holland: Foris Publications. 7. utgave. Berlin og New York: Mouton de Gruyter, 1993.
Chomsky (1986). Barriers. Linguistic Inquiry Monograph Thirteen. Cambridge, MA og London: The MIT Press.
Chomsky, Noam (1995). The Minimalist Program. Cambridge, MA: The MIT Press.
=== Politikk ===
==== Utvalgte verker ====
De nye mandariner: makt og motstand i USA 1970 (American power and the new Mandarins)
Amerikas krig med Asia 1971 (At war with Asia) ISBN 82-05-00205-3
Chomsky & Herman, Edward (1979). After the Cataclysm, Postwar Indochina and the Reconstruction of Imperial Ideology. Boston: South End Press. ISBN 0-89608-100-1
Chomsky (1980). Some Elementary Comments on The Rights of Freedom of Expression: (English translation of original French)
Chomsky (February 28, 1981). His Right to Say It in The Nation
Chomsky (1983, 1999). Fateful Triangle. Boston: South End Press. ISBN 0-89608-601-1
Peck, James (Ed.) (1987). Chomsky Reader 1987 ISBN 0-394-75173-6
Chomsky (1989). Necessary Illusions.
Chomsky (1992). What Uncle Sam really wants. Berkeley: Odonian Press.
Chomsky (1993). The Prosperous Few and the Restless Many, Berkeley: Odonian Press.
Chomsky (1993). Year 501: The Conquest Continues, Boston: South End Press.
Chomsky (1996). Class Warfare. Pluto Press.
Chomsky (1999). Profit Over People. Seven Stories Press.
Chomsky (2000). Rogue States: The Rule of Force in World Affairs, Cambridge: South End Press.
11/9 oversatt av Bjørn Alex Herrman 2001 ISBN 82-495-0093-8
Hegemoni eller overlevelse: Amerikas søken etter global dominans (Hegemony or survival, 2003) norsk oversettelse 2004 ISBN 82-495-0282-5
David Barsamian: Propaganda og offentlighet: samtaler med Noam Chomsky oversatt av Bjørn Alex Herrman og Kristian Østberg (engelsk utgave Propaganda and the public mind 2001) norsk oversettelse 2002, 2. utgave 2004 ISBN 82-495-0247-7
Noam Chomsky, John Junkerman, Takei Masakazu: Makt og terror: etter 11. september: taler og intervjuer (engelsk utgave Power and terror: post- 9/11 talks and interviews 2003) 1. norske oversettelse 2003, 2, utg 2007 ISBN 978-82-495-0507-4
Mislykkede stater: maktmisbruk og angrep på demokratiet (engelsk utgave 2006 Failed states: the abuse of power and the assault on democracy) norsk oversettelse 2008 ISBN 978-82-495-0457-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Noam Chomsky – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Noam Chomsky – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Noam Chomsky på Internet Movie Database
(da) Noam Chomsky på Filmdatabasen
(en) Noam Chomsky på AllMovie
(en) Noam Chomsky hos The Movie Database
(en) Noam Chomsky på Apple Music
(en) Noam Chomsky på Discogs
(en) Noam Chomsky på MusicBrainz
(en) Noam Chomsky på Spotify
(en) Noam Chomsky på Songkick
(en) Noam Chomsky på Last.fm
(en) Noam Chomsky på AllMusic
(en) Noam Chomsky på Facebook
Noam Chomsky på Quora
(no) Publikasjoner av Noam Chomsky i BIBSYS
(en) Noam Chomskys arkiv på Znet
(en) Artikkel i the Independent Arkivert 5. februar 2005 hos Wayback Machine. | Avram Noam Chomsky (født 7. desember 1928) er en amerikansk sakprosaforfatter, filosof og politisk aktivist. | 2,694 | 2,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Autechre | 2023-02-04 | Autechre | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske musikkgrupper', 'Kategori:IDM-artister'] | Autechre er en engelsk duo bestående av Rob Brown og Sean Booth som lager elektronisk musikk. De startet å produsere musikk sammen i 1987, den første utgivelsen kom i 1991. Gruppens stil karakteriseres ofte som IDM, til tross for at Sean mener at sjangernavnet er "tullete". Musikken er ofte rytmisk, men har innslag av mange elektroniske lyder og komplekse «beats».
| Autechre er en engelsk duo bestående av Rob Brown og Sean Booth som lager elektronisk musikk. De startet å produsere musikk sammen i 1987, den første utgivelsen kom i 1991. Gruppens stil karakteriseres ofte som IDM, til tross for at Sean mener at sjangernavnet er "tullete". Musikken er ofte rytmisk, men har innslag av mange elektroniske lyder og komplekse «beats».
== Utgivelser ==
=== Album ===
Incunabula (1993)
Amber (1994)
Tri Repetae (1995)
Chiastic Slide (1997)
LP5 (1998)
Confield (2001)
Draft 7:30 (2003)
Untilted (2005)
Quaristice (2008)
Oversteps (2010)
Exai (2013)
elseq 1-5 (2016)
NTS Sessions 1-4 (2018)
SIGN (2020)
=== EP-er/singler ===
Basscadet (1993)
Anti- (1994)
Garbage (1995)
Anvil Vapre (1995)
We R Are Why / Are Y Are We? (1996)
Cichli suite (1997)
Envane (1997)
Peel Sessions (1998; opptak gjort for John Peels radioprogram i 1995)
EP7 (1999; EP med spilletid på over 1 time)
Splitrmx12 (1999)
Peel Sessions 2 (2000; opptak gjort for John Peels radioprogram i 1999)
Gantz Graf (2002; også utgitt som DVD)
Move of Ten (2010)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Autechre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Autechre på Internet Movie Database
(en) Autechre på Discogs
(en) Autechre på MusicBrainz
(en) Autechre på Spotify
(en) Autechre på Songkick
(en) Autechre på Last.fm
(en) Autechre på AllMusic
Autechre på Facebook
Autechre på Facebook
Autechre på Myspace
Autechre på Twitch | Autechre er en engelsk duo bestående av Rob Brown og Sean Booth som lager elektronisk musikk. De startet å produsere musikk sammen i 1987, den første utgivelsen kom i 1991. | 2,695 | 2,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovenia | 2023-02-04 | Slovenia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Slovenia'] | Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
| Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
== Naturgeografi ==
Slovenia ligger i Sentral-Europa og strekker seg fra Alpene i nord til Kroatia og Veneziabukten i sør.
Fire viktige europeiske geografiske regioner møtes i Slovenia: Alpene, De dinariske alper, Den pannoniske slette, Karst-regionen, og i tillegg Middelhavet. Slovenias høyeste fjell er Triglav (2 864 m), og landets gjennomsnittlige høyde over havet er 557 meter. Omtrent halvparten av landet (10 124 km²) er dekket av skog, som gjør Slovenia til Europas tredje mest skoglendte land etter Finland og Sverige. Gressletter utgjør 5 593 km² av landet, og marker og hager 2 471 km². I tillegg er det 363 km² med frukthager og 216 km² med vingårder.
I nord domineres landskapet av Alpene, blant annet fjellkjeden Karawanken langs grensen mot Østerrike, mens det på Den pannoniske slette mot grensen til Ungarn og Kroatia i nord-nordøst er stort sett flatt. Majoriteten av Slovenias landskap er likevel åslendt og fjellrikt, med rundt 90 % av arealet plassert over 200 meter over havet. Slovenias kystlinje mot Veneziabukten er rundt 47 km lang, fra Italia til Kroatia.
Begrepet Karst har sin opprinnelse i Karstplatået sørvest i Slovenia, en kalkstensregion med underjordiske elver, kløfter og grotter mellom Ljubljana og Veneziabukten.
Ved kysten er det middelhavsklima, i fjellene alpeklima, og innlandsklima med milde til varme somre og kalde vintre på viddene og i dalene i øst. Gjennomsnittstemperaturene er -2°C i januar og 21°C i juli. De gjennomsnittlige nedbørsmengdene er 1 000 mm ved kysten, opptil 3 500 mm i Alpene, 800 mm i sørøst, og 1 400 mm i det sentrale Slovenia.
Det høyeste fjellet i Slovenia er Triglav.
=== Klima ===
Selv om Slovenia så vidt har grense mot Middelhavet, er klimaet i det meste av landet kontinentalt, som i Sentral-Europa. Karst-landskapet hindrer stort sett luften fra Middelhavet i å strømme inn i landet. Området har en god del sol, men det kan regne ganske kraftig om vinteren. Når den kontinentale luften strømmer innover landet, er det ofte i form av boravinden, som kan gi vindkast over 40 m/s. De høyereliggende områdene i nord og vest har milde forhold om sommeren, men kan ha ganske vinterlige forhold på vinterstid. Fra tidlig på sommeren begynner nærheten til Middelhavet å gjøre seg gjeldende i form av kraftige tordenbyger. Fra september er det derimot sjelden torden, men det kan fremdeles komme en regnbyge i ny og ne. Vintertemperaturene i østlige deler av Slovenia er omtrent som i Ungarn, men det er oftere mildere perioder her.
Snittemperaturen er -2°C i januar og 21°C i juli. Årlig nedbør er i snitt 1 000 mm på kysten, opp til 3 500 eller mer i Alpene, 800 mm i sørøst og 1 400 mm sentralt i Slovenia.
== Demografi ==
De etniske gruppene i landet inkluderer slovenere (89 %), kroater, serbere, bosnjaker, andre nasjonaliteter gjenværende etter det gamle Jugoslavia (10 %), samt ungarske og italienske minoriteter.
Med 99 innbyggere pr. km² (fordelt på 20 273 km²) er Slovenia et forholdsvis tynt befolket land sammenlignet med Israel (20 770 km², 298 innb. pr. km²) og El Salvador (21 040 km², 313 innb. pr. km²). Omtrent halvparten av befolkningen bor i urbane områder, den andre i rurale områder.
Slovensk er offisielt språk på riksplan. I enkelte kommuner ved grensene til Italia og Ungarn er også italiensk og ungarsk offisielt språk. Det første fremmedspråket er engelsk blant de yngre og kroatisk/serbokroatisk blant de eldre.
== Historie ==
Man antar at de slaviske forfedrene til dagens slovenere slo seg ned i området i det 6. århundre. Det slaviske fyrstedømmet Karantania, den første slovenske staten og den første stabile slaviske, ble dannet i det 7. århundre. I 745 mistet Karantania sin uavhengighet da det kom under Det frankiske rike. Dette førte til at mange slavere ble omvendt til kristendom.
Freisingskriftene, de første kjente skriftene på slovensk, og også de første kjente slaviske tekstene skrevet med det latinske alfabet, ble skrevet rundt år 1000. I løpet av det 14. århundre kom mesteparten av området under habsburgerne hvis områder senere utgjorde Østerrike-Ungarn, med slovenere bosatt i mesteparten av provinsene Krain, Gorizia og Gradisca, og i deler av provinsene Istria og Steiermark.
Under de nasjonale opprørene i Østerrike-Ungarn mellom 1848–1849 ble idéer om et forent Slovenia lansert.
Etter Østerrike-Ungarns oppløsning i 1918 ble Slovenia en del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme, som i 1929 tok navnet Jugoslavia. Under annen verdenskrig ble landet delt mellom Italia, Tyskland og Ungarn. Etter andre verdenskrig ble Slovenia en delrepublikk i Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia som offisielt ble opprettet 29. november 1945. Da det moderne Slovenia så dagens lys 25. juni 1991, da det ble uavhengig fra Jugoslavia, var det første gang i historien at slovenerne hadde et eget og selvstendig land. Landet ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. mai 2004.
== Politikk og administrasjon ==
=== Utøvende og dømmende makt ===
Statsoverhodet i Slovenia er presidenten, som velges ved allmenne valg hvert femte år. Regjeringen ledes av statsministeren og statsrådene, som velges av parlamentet.
Det slovenske parlamentet består av to kammer: Nasjonalforsamlingen (Državni Zbor), og Nasjonalrådet (Državni svet).
=== Administrativ og statistisk inndeling ===
Slovenias administrative funksjoner er fordelt mellom staten og kommunene. For øvrig finnes i landet ingen administrative, geografiske enheter. Etter 2015 er landet oppdelt i 212 kommuner (občine, i entall občina), hvorav 11 er bykommuner.Landet er også oppdelt i to samleregioner, Vestslovenia og Østslovenia. Disse rubriseres på nivå NUTS-2, etter EUs system. Videre finnes tolv regioner (NUTS-3) for statistiske formål:
Gorenjska
Goriška
Jugovžhodna Slovenija
Koroška
Primorsko-notranjska, tidligere Notranjsko-kraška
Obalno-kraška
Osrednjeslovenska
Podravska
Pomurska
Savinjska
Spodnjeposavska
Zasavska
== Næringsliv ==
== Samfunn ==
=== Største byer ===
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Slovenernes foretrukne retter avslører at landets matkultur er blitt påvirket av de germanske landene rundt Slovenia. Takket være innflytelsen fra nabolandene, Italia, Østerrike og Kroatia, er slovensk matlaging en blanding av ulike tradisjoner; middelhavs, Alpe og Pannonia. Fra Italia har Slovenia fått ulike pasta- og ferske grønnsaksretter og fra Østerrike kommer brød og bakevarer, innflytelsen fra Pannonia har tilført en del krydder til maten. Sauerkraut, grillede pølser og eplekake står ofte på menykartet, men den mest kjente slovenske maten er imidlertid brødet som lages til spesielle anledninger, for eksempel flettet kringle. De vestlige og nordøstlige områdene av landet er dessuten kjent for deres hvitvin.
Vindyrking har eksistert i dette landet siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før romerne ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. Dagens Slovenia har mer enn 40 000 vinprodusenter. 75 % av landets vinproduksjon er hvitvin. Nesten alt av vin er konsumert innenriks. Det blir solgt vin til USA, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tyskland og Italia. Slovenia har tre prinsipielle vinregioner: Podravje, Posavje og Primorska.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Skocjangrottene
Jože Plečniks arkitektur i Ljubljana
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt Alpene
Almadén og IdrijaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Škofja Loka lidenskapsspill
2018 – Kniplinger
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sl) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(en) Slovenia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Slovenija – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Turisme i Slovenia
Fjell i Slovenia
(no) Statistikk og andre data om Slovenia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | | uavhengighetfra = Jugoslavia | 2,697 | 2,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyrkia | 2023-02-04 | Tyrkia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1923', 'Kategori:Tyrkia', 'Kategori:TÜRKSOYs medlemsland'] | Tyrkia, offisielt Republikken Tyrkia (Türkiye Cumhuriyeti) er en stat som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia/Midtøsten og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (eksklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, vest for Tyrkia ligger Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et innlandshav, Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia. Tyrkia regnes ofte også som en del av det geografiske området Midtøsten.Tyrkia er en av de seks uavhengige tyrkiske stater. Landets offisielle språk er tyrkisk, som er morsmål for omtrent 85 prosent av landets befolkning. Landets største etniske gruppe er tyrkere, som ifølge The World Factbook utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen. Et stort flertall av Tyrkias innbyggere er muslimer. En pågående konflikt mellom Tyrkia og PKK har resultert i betydelige tap av menneskeliv.Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da det osmanske imperiet ble stykket opp. Landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet.
Flertallet av den tyrkiske befolkningen er etniske tyrkere og kurdere. Kurdere har sin tradisjonelle region i Øst- og Sørøst-Tyrkia, men de er også spredt over andre regioner i Tyrkia som følge av intern migrasjon.
| Tyrkia, offisielt Republikken Tyrkia (Türkiye Cumhuriyeti) er en stat som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia/Midtøsten og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (eksklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, vest for Tyrkia ligger Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et innlandshav, Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia. Tyrkia regnes ofte også som en del av det geografiske området Midtøsten.Tyrkia er en av de seks uavhengige tyrkiske stater. Landets offisielle språk er tyrkisk, som er morsmål for omtrent 85 prosent av landets befolkning. Landets største etniske gruppe er tyrkere, som ifølge The World Factbook utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen. Et stort flertall av Tyrkias innbyggere er muslimer. En pågående konflikt mellom Tyrkia og PKK har resultert i betydelige tap av menneskeliv.Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da det osmanske imperiet ble stykket opp. Landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet.
Flertallet av den tyrkiske befolkningen er etniske tyrkere og kurdere. Kurdere har sin tradisjonelle region i Øst- og Sørøst-Tyrkia, men de er også spredt over andre regioner i Tyrkia som følge av intern migrasjon.
== Demografi ==
Tyrkia har rundt 83,5 millioner innbyggere og en befolkningsvekst på 1,5 % per år. Tyrkias befolkning er relativt ung. 25,5 % er i alderen 0–15 år. Ifølge statistikk som ble offentliggjort av regjeringen i 2005 er den forventede levealderen 68,9 år for menn og 73,8 år for kvinner, og gjennomsnittlig 71,3 for befolkningen som helhet. Skolegang er obligatorisk og gratis for barn i alderen 6-15. Andelen lese- og skrivekyndige er 95,3 % for menn og 79,6 % for kvinner, i gjennomsnitt 87,4 %.
Det er tre anerkjente minoriteter, (i henhold til Lausanneavtalen) grekere, armenere og jøder. Det finns også små grupper av levantinere, som for det meste er av italiensk og fransk opprinnelse, i Istanbul og Izmir.
Den største minoriteten i Tyrkia er likevel kurderne, som utgjør 15-20 % av befolkningen. Andre minoriteter er abkhasere, assyrere, bosnjaker, georgiere, romere, lazer, arabere og albanere.
Det bor anslagsvis 3 millioner tyrkere i Europa, først og fremst i Tyskland dit de første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere i løpet av den kalde krigen. Etterkommerne til de arbeidsinnvandrerne bor nå spredt rundt i Europa, spesielt Tyskland, Østerrike, Danmark, Sverige, Nederland og Norge. I Norge bor det rundt 15 000 tyrkere i hovedsak det sentrale østlandsområdet med Oslo og Drammen i første rekke.
=== Språk ===
Landets offisielle språk er tyrkisk, og er førstespråk til omtrent 85 % av befolkningen. Det største minoritetsspråket er kurdisk, som snakkes av omtrent 6 % av befolkningen, men er helt uten offisiell status. Arabisk brukes av 1,2 % av befolkningen, men flesteparten av disse er tospråklige og behersker også tyrkisk. Andre minoritetsspråk er tsjerkessisk, gresk, armensk, lazisk, tatarisk og jødespansk.I Det osmanske rike (forløperen til Republikken Tyrkia) var osmantyrkisk administrasjonsspråk. Dette var først en blanding av persisk, arabisk og tyrkisk, men med tiden vokste formen «basistyrkisk» (turki-i basit) frem, med et vokabular der de fleste ordene var tyrkiske. Da Mustafa Kemal Atatürk kom til makten etter Det osmanske rikets fall sørget han for massive språkreformer. Osmantyrkisk ble sett på som umoderne, og arabisk- og persiskinspirerte ord ble fjernet fra språket. Siden 1928 har tyrkisk blitt skrevet med et modifisert latinsk alfabet, noe som hadde en både praktisk og ideologisk bakgrunn. Det tidligere persisk-arabiske alfabetet ble ansett som for vanskelig og dermed en årsak til analfabetisme, samtidig som overgangen til det latinske alfabetet bidro til å markere statens sekulære grunnprinsipper.
=== Religion ===
I Tyrkia er ca. 95 % av befolkningen muslimer, hovedsakelig sunni, men også med et betydelig innslag av alevier som er en retning innen sjiaislam. Andre religiøse minoriteter er armenske og greske kristne, yezidier samt jøder. Tyrkia har vært et sekulært land helt siden Mustafa Kemal grunnla republikken Tyrkia. Men regjeringspartiet AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi) som vant valgene i 2002 og 2007 har et religiøst grunnlag og utfordrer sekularismen, blant annet ved å tillate kvinner å bære skaut på universitetene og i offentlige sammenhenger. Dette vedtaket er senere omgjort av forfatningsdomstolen med den begrunnelse at det strider med grunnloven. Et forslag om å forby regjeringspartiet, for brudd på sekularismeprinsippet, ble derimot avvist av forfatningsdomstolen i juli 2008. I september 2014 opphevet regjeringen forbudet mot å gå med sjal på videregående skoler, et forbud som har vært regnet som et symbol på det sekulære Tyrkia.
== Historie ==
=== Oldtid, antikken og tidlig middelalder ===
Anatolia har vært bebodd siden neolittisk tid (omtrent 10 000 f.Kr), da mennesket begynte med jordbruk og dyrehold. Arkeologer har funnet en rekke bosetninger fra denne tiden, der Çatal Höyük kanskje er den best bevarte. Fra bronsealderen er blant annet Alaca Höyük og Troja gravd ut. Fra ca. 1700 til 1200 f.Kr var området dominert av hettittene.Inn i jernalderen var Frygia den dominerende statsdannelsen i området, før den ble erstattet av Lydia ca. 650 f.Kr.. Lilleasia var deretter under Perserrikets kontroll, før Aleksander den store erobret hele riket på 330-tallet f.Kr. Med Aleksander kom hellenismen til området, og lokale guddommer og skikker ble assimilert inn i gresk kultur. Romerne tok kontroll over Lilleasia i det andre århundre f.Kr., da Pergamon ble en romersk provins.Kristendommen kom tidlig til Anatolia, mye på grunn av apostelen Paulus' arbeid. Kristendommen ble statens offisielle religion under Konstantin, og anatolske kristne var sentrale i å forme den tidlige kristendommen, både med teologiske og liturgiske bidrag. Konsilene i Nikea, Efesos og Khalkedon, alle arrangert i det romerske Anatolia, kom til å danne grunnlaget for mange av både den katolske og den ortodokse kirkes læresetninger.I senantikken ble rikets maktsentrum flyttet østover, og Konstantinopel (dagens Istanbul) ble gjort til hovedstad. Selv om Vestromerriket gikk i oppløsning på 300- og 400-tallet e.Kr bestod Østromerriket (også kjent som det bysantinske riket) i tusen år til, og bysantinerne var på høydepunktet av sin makt under Basileios II (r. 976-1025).
=== Det osmanske rike ===
På andre halvdel av 1200-tallet tok muslimske tyrkiske folkegrupper kontroll over de østlige og sentrale deler av Lilleasia, og i årene som fulgte presset de vestover. I 1453 erobret de Konstantinopel, og gjorde slutt på tusen år med bysantinsk styre. Tyrkernes imperium, kalt Det osmanske rike, kom til å vokse til et av verdenshistoriens største og lengstlevende riker.Riket hadde sin storhetstid under Suleiman den store (r. 1520–1566) og etterfølgerne. Hele det østlige middelhavsområdet og Balkan var på denne tiden under osmansk kontroll, og rikets strategiske plassering mellom Europa og Asia gjorde at all handel kunne kontrolleres av osmanene. Det osmanske rike var en sterk sentralisert stat under ledelse av en sultan, og gjennom syv hundre år hadde det osmanske dynastiet makten i riket.På tross av islamsk dominans (der sultanen blant annet var regnet som «islams beskytter») hadde riket store ikke-muslimske befolkningsgrupper, spesielt kristne. De religiøse minoritetene fikk i hovedsak beholde troen sin i fred, og gjennom millet-systemet hadde minoritetene et utstrakt indre selvstyre. Under Mehmet II ble også europeiske jøder invitert til å bosette seg i Istanbul.Det gikk nedover med riket fra 1700-tallet. I historiefaglige miljøer er det ingen bred konsensus om årsakene til forfallet, men faktorer som trekkes frem er at de tidligere så militært overlegne osmanene nå var underlegne de europeiske stormaktene, at handelen med Asia nå gikk sjøveien rundt Afrika, store problemer med inflasjon og liten teknologisk utvikling i transportsektoren, jordbruket og industrien.Tyrkerne var på sentralmaktenes side under første verdenskrig, og nederlaget i krigen kom til å bli slutten på Det osmanske rike. Under de nasjonalistiske ungtyrkernes styre ble situasjonen kritisk for rikets etniske minoriteter, og det gikk spesielt hardt ut over armenerne. Fra 1915 utviklet undertrykkelsen seg til et rent folkemord, og i årene frem til 1923 døde omtrent tre fjerdedeler av landets to millioner armenere av drap, sult, tvangsarbeid og tvungne deportasjoner.
=== Mellomkrigstiden ===
Etter at Det osmanske rike gikk i oppløsning etter første verdenskrig var deler av landet under alliert okkupasjon. I 1919 blusset urolighetene opp igjen i det som blir kalt den tyrkiske frigjøringskrigen, og i årene som fulgte kjempet Mustafa Kemal – i ettertiden kalt Atatürk, «tyrkernes far» – for å få opphevet freden i Sèvres. Etter at de utenlandske styrkene var nedkjempet ble Republikken Tyrkia etablert i 1923, med Ankara som hovedstad. Lausannetraktaten erstattet Sèvres-avtalen, og som en del av avtalen fulgte store befolkningsutveklsinger. Omtrent 1,3 millioner grekere måtte forlate den nye republikken, mens en halv million tyrkere dro motsatt vei. Republikken Tyrkia ble således langt mer etnisk homogen enn før.Etter utryddelsen av armenerne, var den kurdiske befolkningen landets største minoritet, og utgjorde et flertall i store områder i øst og sør. Ulike grupper i den kurdiske befolkningen gikk til opprør mot tyrkisk herredømme flere ganger, men ble hver gang slått ned med stor brutalitet. Under ledelse av den sunnimuslimske lederen Sjeik Said, ble det organisert et omfattende kurdisk opprør i 1924. Etter Sjeik Said-bevegelsens nederlag organiserte kurdiske intellektuelle Khoybun-forbundet som i 1930-32 etablerte militær kontroll i et større område rundt Ararat-fjellet ved grensa til Iran. I 1937/38 gjennomførte den tyrkiske hæren omfattende massakrer mot kurdere i Dersim-området. Daværende statsminister Erdoğan ba i 2011 den kurdiske befolkningen om unnskyldning for massakrene i Dersim.Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevet kalifatet og islamsk lovgiving, og erstattet dem med privatrettslig lovgivning etter mønster av Sveits en strafferett importert fra Italia. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, kalenderen ble gjort om til å følge vestlig standard med søndag som hviledag, tyrkerluen ble forbudt, bruken av det metriske målesystemet ble gjort obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret.
=== Etter andre verdenskrig ===
Tyrkia holdt seg nøytrale under størstedelen av andre verdenskrig. I perioden 1941–1943 var regjeringen tyskvennlig, men Tyrkia gikk stadig mer i alliert retning fra 1943. I februar 1945 erklærte landet krig mot Tyskland, et trekk som kun var motivert av ønsket om å bli med i de forente nasjoner etter krigens slutt. Etter krigen ble Tyrkia knyttet til USA i forbindelse med den såkalte Truman-doktrinen, og landet mottok omfattende økonomisk og militær hjelp av amerikanerne.Tyrkia var i praksis en autoritær ettpartistat frem til 1946. Det var først med Adnan Menderes i 1950 at landet fikk en statsminister som ikke kom fra Atatürks republikanske folkeparti, og Tyrkia har i prinsippet vært et demokratisk land siden. Likevel har landets militære ledelse grepet inn i politikken ved en rekke anledninger, og både i 1960, 1971 og 1980 ble de folkevalgte kastet av de militære og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.Helt siden 1920-tallet har det vært uroligheter i de kurdisk-dominerte områdene sørøst i landet, og fra slutten av 1970-tallet tiltok urolighetene da den militante organisasjonen Kurdistans arbeiderparti (PKK) under Abdullah Öcalan begynte å kjempe for et uavhengig Kurdistan. En væpnet konflikt brøt ut i 1984, og siden den gang har titusenvis av menneskeliv gått tapt. Tyrkiske myndigheter har forsøkt å forby det kurdiske språket og kurdiske folkedrakter, og anerkjenner ikke kurderne som en nasjonal minoritetsgruppe.Den 15. juli 2016 ble et militærkupp forsøkt. Unntakstilstand og portforbud ble erklært av kuppmakerne, en gruppe som kalte seg Yurtta Sulh Konseyi.
Kuppforsøket var over neste dag, seint på formiddagen. The Economist meldte at 230 ble drept, blant dem 145 sivile som konfronterte soldater på kuppmakernes side. General Hulusi Akar skal ha blitt presset til å signere en erklæring om unntaktstilstand. Akar nektet og kuppmakerne strammet da et belte rundt halsen på ham, men Akar ga seg ikke og han overlevde. Erdoğan erklærte tre måneder unntakstilstand og arresterte flere tusen soldater blant dem over 100 generaler. Få dager etter kuppforsøket ble 8000 politimenn og 3000 dommere avskjediget eller internert.
== Politikk og administrasjon ==
Tyrkia har en tredeling av makta mellom en lovgivende nasjonalforsamling (Türkiye Büyük Millet Meclisi), en dømmende makt og en utøvende makt ved regjering og president. Grunnloven av 1982 ga presidenten større reell makt enn tidligere. Recep Tayyip Erdoğan (AK Parti) har vært Tyrkias president siden 2014.
=== Administrativ inndeling ===
Tyrkia er delt i 81 provinser som ledes av en guvernør, utnevnt av presidenten. Provinsene er igjen inndelt i distrikter. På det lokale nivået er landet organisert i kommuner (belediye). Det holdes alminnelige valg til kommunestyrene, men stort sett er Tyrkia mer sentralstyrt og det kommunale selvstyret er mindre utviklet.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Tyrkia har vært med i NATO siden 1952. Med en styrke på nesten 800 000 soldater og 110 000 offiserer er Tyrkias forsvar alliansens nest største. Forsvarsbudsjettet er på omtrent 15 milliarder lira (2011), omtrent 46 milliarder norske kroner. Det er 12 måneders obligatorisk førstegangstjeneste for menn.Tyrkia var en av grunnleggerne av FN i 1945. Blant andre viktige internasjonale organisasjoner landet er med i kan nevnes Organisasjonen for islamsk samarbeid, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Tyrkia har samarbeidet med EU i en årrekke, og fikk sin første avtale med det daværende EF i 1963. I 1995 inngikk Tyrkia og EU en tollunion, og i 1999 åpnet EU for at Tyrkia kunne bli kandidatmedlem. Formelle forhandlinger om et eventuelt medlemskap startet i 2005, men disse har senere stagnert slik at Tyrkia pr. 2013 er et godt stykke unna kravene for et EU-medlemskap.
=== Politiske partier ===
De politiske partiene som er representert i parlamentet i Ankara er Det republikanske folkepartiet(CHP), Det nasjonale aksjonspartiet(MHP), Folkets Demokratiske Parti(HDP) og Rettferds- og utviklingspartiet(AKP).
== Næringsliv ==
Den tyrkiske økonomien er en av de 20 største økonomiene i verden, og landet har en dynamisk og stor arbeidsstyrke. Landet er medlem i G20 der de 20 største økonomiene i verden samles. Videre er landet medlem i OECD og har medlemskapsforhandlinger med EU, noe som vil åpne nye muligheter for landet. Forhandlingene har pågått siden 2005. Tyrkia har vært assosiert medlem i EU siden 1967. Tyrkia er økonomisk og kulturelt tett knyttet til både Europa og Midtøsten. Landet har hatt en stor økonomisk vekst de siste årene. Per 2008 har BNP pr. innbygger passert $ 12 000, men forskjellene mellom rike og fattige er fortsatt store. Det er også geografiske forskjeller i inntektsfordelingen og graden av økonomisk utvikling.
Med 37,6 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Tyrkia det åttende største turistmålet i verden.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Den tyrkiske allmennkringkasteren heter Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT), og driver en rekke TV- og radiokanaler. Det redaksjonelle innholdet er underlagt kontroll av myndighetene, og kontroversielle temaer tas sjelden opp. Siden 1993 har landet også hatt uavhengige, kommersielle TV-kanaler.Tyrkias trykte medier domineres av Doğan-gruppen, som eier over halvparten av landets aviser. De viktigste dagsavisene er Zaman, Posta, Hürriyet, Milliyet, Sabah og Yeni Asir, med de to førstnevnte som de største.Organisasjonen Reportere uten grenser peker på en rekke problematiske sider ved ytringsfriheten i Tyrkia, og mange journalister har blitt arrestert for kritikk av myndighetene. Spesielt er temaer rundt Kurdistans arbeiderparti (PKK) sensitive, og landet driver en utstrakt sensur av Internett, der blant annet videodelingstjenesten YouTube har vært blokkert i lange perioder.
=== Urbanitet ===
Den største byen Istanbul er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum, og har over 13 million innbyggere (2013). Andre viktige byer er İzmir, Bursa, Adana og hovedstaden Ankara.
Anslagsvis 70 prosent av Tyrkias befolkning bor i byer. Syv av Tyrkias byer har mer enn én million innbyggere.
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Det tyrkiske kjøkken har blitt insipirert av det arabiske kjøkken, og har inspirert både Europa (spesielt det greske kjøkken og kjøkkenene i de tidligere jugoslaviske landene) og Midtøsten. Pita (på tyrkisk kalt pide) er mye brukt, og det samme er börek. Jogurt (yoğurt) er en tyrkisk oppfinnelse, og andre kjente tyrkiske matretter er kebab, çorba (en tynn suppe), dolma (fylte grønnsaker) og mantı.De fleste tyrkere er muslimer og mange er derfor avholds, men store deler av befolkningen har også et mer avslappet forhold til alkoholforbudet i Islam. Nasjonalbrennevinet er det anis-baserte rakı, som gjerne nytes sammen med meze. Tyrkia har også noe vinproduksjon og hasselnøttproduksjon.
Det ble drukket 180 000 tonn svart te (çay) i Tyrkia i 2004, noe som gjorde landet til verdens nest største temarked (etter India). Hver tyrker bruker i gjennomsnitt 2,5 kg te i året, noe som gir Tyrkia verdens høyeste teforbruk per capita.
=== Idrett ===
Tyrkias mest populære idrett er fotball. De største fotballklubbene er Galatasaray, Fenerbahçe og Beşiktaş, og også det tyrkiske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med semifinaler både i VM i 2002 og EM i 2008. Andre store lagidretter i landet er basketball og volleyball.Tyrkia deltok for første gang i sommer-OL siden 1908, og har siden den gang vært med i alle sommerleker unntatt tre. Siden 1936 har også Tyrkia deltatt i de fleste vinter-OL. Pr. 2013 har landet tilsammen 39 gullmedaljer (alle i sommer-OL), og idrettsgrenen der landet har tatt flest OL-medaljer er bryting.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Göreme nasjonalpark og klippene i Kappadokia
De historiske områdene i Istanbul
Moskéen og sykehuset i Divrigi
Hattusa
Nemrut Dağı
Hierapolis og Pamukkale
Xanthos-Letoon
Safranbolu
Troja, arkeologisk område
Selimiye moskeenDet neolittiske stedet Çatalhöyük
Bursa og Cumalıkızık
Pergamon kulturlandskapDiyarbakır festning og Hevsel Gardens kulturlandskapEfesos
Det arkeologiske stedet Ani
Afrodisias
Göbekli Tepe
Arslantepe-haugenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2009 – Norouz2020 – Tradisjonelt intelligens- og strategispill: Togyzqumalaq, Toguz Korgool, Mangala/Göçürme2018 – Dede Qorqud/Korkyt Ata/Dede Korkut, episk kultur, folkeeventyr og musikk
2020 – Miniatyrkunst
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(tr) Offisielt nettsted
(en) Turkey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Türkiye – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Tyrkia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Tyrkia, offisielt Republikken Tyrkia (Türkiye Cumhuriyeti) er en stat som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia/Midtøsten og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (eksklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. | 2,700 | 2,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glomma | 2023-02-04 | Glomma | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Elver i Alvdal', 'Kategori:Elver i Elverum', 'Kategori:Elver i Fredrikstad', 'Kategori:Elver i Grue', 'Kategori:Elver i Indre Østfold', 'Kategori:Elver i Kongsvinger', 'Kategori:Elver i Lillestrøm', 'Kategori:Elver i Nes (Akershus)', 'Kategori:Elver i Os', 'Kategori:Elver i Rakkestad', 'Kategori:Elver i Rendalen', 'Kategori:Elver i Rælingen', 'Kategori:Elver i Røros', 'Kategori:Elver i Sarpsborg', 'Kategori:Elver i Skiptvet', 'Kategori:Elver i Stor-Elvdal', 'Kategori:Elver i Sør-Odal', 'Kategori:Elver i Tolga', 'Kategori:Elver i Tynset', 'Kategori:Elver i Våler (Hedmark)', 'Kategori:Elver i Åmot', 'Kategori:Elver i Åsnes', 'Kategori:Glommavassdraget', 'Kategori:Østerdalen'] | Glomma eller Glåma (norrønt: Gláma «den bleikblå», romani: Baro-pani «storelva») er Norges lengste elv, 619,9 kilometer lang (623,18 km regnet etter vestre løp i Sarpsborg og Fredrikstad). Det er Nordens nest lengste elv etter Trysilelva, Klarälven, Vänern og Göta älv regnet som ett vassdrag. Elva er en meanderelv ved de flateste partiene av løpet, f.eks. gjennom Solør.
Glommas øverste kilder regnes vanligvis å være noen små vann sør for Mustjønna, like vest for fylkesvei 705, i Tydalsfjellene i Trøndelag, men vassdraget er ca. 5 km lengre regnet fra sideelva Hyddas kildevann, Soenehkejaevrie. Fra Mustjønna renner elva via Storøvlingen og Riasten til Rien. Etter Rien kalles elva Glåma, og fortsetter mot sør til Aursunden. Herfra går den fra Glåmos nordøst i Røros kommune og munner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Glomma er hovedelv i Glommavassdraget, som har et totalt areal på 41 970,11 km² (hvorav 422 km² ligger i Sverige).
Begge navneformene er autoriserte og i offentlig bruk. I den nedre delen av elveløpet er formen Glomma mest utbredt, mens i det øvre løpet er Glåma vanligere.
I mai–juni 1995 ble Glomma rammet av den største flommen på over 100 år. Flommen fikk navnet Vesleofsen, ettersom stort sett bare flommerkene fra Storofsen i 1789 forble synlige over vannflaten.
| Glomma eller Glåma (norrønt: Gláma «den bleikblå», romani: Baro-pani «storelva») er Norges lengste elv, 619,9 kilometer lang (623,18 km regnet etter vestre løp i Sarpsborg og Fredrikstad). Det er Nordens nest lengste elv etter Trysilelva, Klarälven, Vänern og Göta älv regnet som ett vassdrag. Elva er en meanderelv ved de flateste partiene av løpet, f.eks. gjennom Solør.
Glommas øverste kilder regnes vanligvis å være noen små vann sør for Mustjønna, like vest for fylkesvei 705, i Tydalsfjellene i Trøndelag, men vassdraget er ca. 5 km lengre regnet fra sideelva Hyddas kildevann, Soenehkejaevrie. Fra Mustjønna renner elva via Storøvlingen og Riasten til Rien. Etter Rien kalles elva Glåma, og fortsetter mot sør til Aursunden. Herfra går den fra Glåmos nordøst i Røros kommune og munner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Glomma er hovedelv i Glommavassdraget, som har et totalt areal på 41 970,11 km² (hvorav 422 km² ligger i Sverige).
Begge navneformene er autoriserte og i offentlig bruk. I den nedre delen av elveløpet er formen Glomma mest utbredt, mens i det øvre løpet er Glåma vanligere.
I mai–juni 1995 ble Glomma rammet av den største flommen på over 100 år. Flommen fikk navnet Vesleofsen, ettersom stort sett bare flommerkene fra Storofsen i 1789 forble synlige over vannflaten.
== Historie ==
Det har vært fløtet tømmer på Glomma i uminnelige tider. Fløtingen var på topp i 1952, da 14 millioner stokker gikk igjennom Glennetangen lense. Fløtingen opphørte ikke før i 1985. Ved Eidet ble det bygget en tømmertunnel for å lede tømmerstokker som hadde drevet inn i Vestvannet videre ned til Visterflo.
Vassdraget står for 10 TWh i årlig kraftproduksjon, som er ca. 7 % av vannkraftproduksjonen i Norge (138 TWh i 2015).
Glomma har blitt smittet av krepsepest, og bestanden av edelkreps har ikke tatt seg opp igjen til tross for lang tids forbud mot krepsing. Fisket forøvrig er godt. Gjedde, harr, ørret, sik, abbor, mort, brasme, laue, gjørs, regnbueørret og lake er fiskeslag som det er mulig å fiske etter her.
Flomstein med merking av maksimal vannføring ved storflommene er reist på Norsk Skogmuseum. Den 31. mai 1995 gikk elva over sine bredder. Den 2. juni var elva 70 cm over 1934-flommen og 61 cm under Storofsen. Det står flomsteiner også ved Flisa og ved Fossum bru i Askim.
Se også: Flommen på Østlandet 1995 (Vesleofsen)
== Ferdsel på Glomma ==
Mange kraftverk, stryk og fosser gjør at Glomma ikke er seilbar fra ende til ende. Det er særlig fire befolkningsrike, seilbare partier som utmerker seg:
=== Forbindelsen med Mjøsa ===
Glomma er seilbar på de 20 kilometrene fra Rånåsfoss i Sørum til Funnefoss i Nes. På denne strekningen ligger Årnes, der Vorma møter Glomma. 10 km opp i Vorma ligger Svanfoss, hvor sluser gjør at det derfra er fritt leide i 120 km helt opp til Lillehammer i nordenden av Mjøsa. Fergen Elvekongen kjører ukentlig cruise med Årnes som hjemmehavn, og har enkelte turer gjennom slusene til Eidsvoll, som er endepunkt for mer kjente Skibladner, med daglige avganger på sommeren. Mens Sørum og Nes har snaut 40 000 innbyggere, har kommunene rundt Mjøsa nesten 180 000. Befolkningsgrunnlaget for Skibladner er således langt bedre enn for Elvekongen.
=== Sørum til Askim og Lillestrøm via Øyeren ===
Glomma er seilbar på de 50 km fra Sørumsand til Askim havn ved Solbergfoss via Øyeren, og oppover snaut 10 km fra Glommas utløp i Øyeren via Nitelva til Lillestrøm og Skjetten i Skedsmo. Fergen Øyeren kjører cruise og er gjennom sommeren innom havnene i Sørumsand, Fetsund, Lillestrøm og Gansvika. Befolkingen i kommunene på denne delen av Glomma er 130 000 fra Sørum til Askim.
=== Eidsberg til Sarpsborg ===
Glomma er seilbar på de 30 km fra Valdisholm i Eidsberg til Sarpsborg stasjon, samt på det 15 km lange sideløpet fra nordenden av Tunøya til Grålum. Kommunene langs denne delen av Glomma har rundt 80 000 innbyggere. Da Sarpsborg ble gjenopprettet som by i 1839 argumenterte fabrikkeier John Henry Pelly med at elvenære områder som Svinndal, Trøgstad, Eidsberg, Askim, Høland, Rødenes og deler av Romerike og Töcksmark ville sokne til byen bare forbindelsene ble bedre. I 1852 fikk sønnen til Pelly kjøpt inn en dampbåt som ble satt i trafikk mellom Sarpsborg og Eidsberg. Nye ferger tilkom, senere cruiserute fram til båten Krabben sank i år 2000.
=== Sarpsborg til Fredrikstad ===
Glomma er seilbar på de 20 km fra Sarpsborg til Hvaler, samt i sideløp på 10 km fra Gamlebyen i Fredrikstad til Strømtangen i Oslofjorden og Greåker til Solli. Her går det cruise fra Sarpsborg til Gamlebyen med den hevede og restaurerte båten som sank i Sarpsborg i 2000, og rutebåter fra Cicignon til Gamlebyen, Fredrikstad sentrum, Gressvik og Strömstad. Fredrikstad og Sarpsborg har 130 000 innbyggere, og det var fram til 2. verdenskrig stor rutetrafikk på denne delen av Glomma. Så sent som i 2008 gikk det daglig cruise fra Sarpsborg til Nordby i Sverige og ukentlig cruise til Skagen i Danmark, med fergen Mr Shoppy.
== Elveløp ==
=== Glåma i Trøndelag ===
Nordøst for Aursunden starter Glåma sitt løp og passerer tettstedet Glåmos like etter utløpet fra Aursunden. Sideelva Orva som kommer fra Orvsjøen renner inn i Glåma ved Orvos.
Hitterelva (som kommer fra Djupsjøen/Stikkelen) og Håelva (som kommer fra Feragen/Håsjøen) renner inn i Glåma like ved Røros før Glåma passerer fylkesgrensen inn i Os. I Trøndelag renner Glåma kun i Røros kommune.
Øvre del av Glåma i Trøndelag, ned til Aursunden, ble i 1993 vernet mot kraftutbygging gjennom Verneplan IV for vassdrag.
=== Glåma i Hedmark ===
Fra Os til Elverum kalles dalføret Østerdalen deretter Glåmdalen. Elva og dalføret har gitt navn til blant annet Glomdalsmuseet i Elverum; avisa Glåmdalen i Kongsvinger og samvirket Glommen Skog.
Den viktigste sideelva i Hedmark er Rena, som kommer fra Rendalen og løper sammen med Glåma ved Rena i Åmot etter å ha fulgt et parallelt løp i omtrent 165 kilometer. 20 kilometer sør for Alvdal ligger Høyegga dam, en 175 meter bred og 10 meter høy betongdemning hvor vannet fra Glåma blir ledet i en 28 kilometer lang tunnel til Rendalen kraftverk. Vannet som tilføres Glåma via elva Rena, har således delvis sitt utspring i Glåma.
Glåma renner gjennom:
Os
Tolga
Tynset – tilførsel fra sideelvene Tunna som kommer fra Kvikne og Stortela fra Telneset
Alvdal – tilførsel fra sideelvene Auma fra Tylldalskjølen og Folla/Grimsa som renner gjennom Folldal/Grimsdal
Rendalen
Stor-Elvdal – tilførsel fra sideelvene Atna fra Atnedalen og Imsa fra Imsdalen
Åmot – tilførsel fra sideelvene Rena og Åsta fra Åstadalen
Elverum – tilførsel fra Terninga
Våler
Åsnes – tilførsel fra sidevassdraget Flisvassdraget som omfatter Ulvåa, Flisa, Kynna og Haslåa som renner ut ved tettstedet Flisa
Grue
Kongsvinger
Sør-Odal – tilførsel fra sideelva Oppstadåa som kommer fra Storsjøen i OdalenMed sideelvene (inkludert Vorma) dekker Glomma så å si hele Hedmark. Unntakene er Trysil og Engerdal, Eidskog, Kvikne i Tynset, samt vassdragene Rotna og Røgden øst på Finnskogen. Når det er storflom kan noe av flomvannet renne via Vingersnoret ved Kongsvinger inn i Eidskog og dermed ende opp i Vänern og til slutt Göteborg, et løp som er betydelig lengre. Denne typen «to-deling» kalles en bifurkasjon.
=== Glomma i Akershus ===
Etter å ha løpt inn i Akershus passerer elva Funnefoss kraftanlegg i Nes og Rånåsfoss kraftstasjon i Sørum.
Viktigste sideelv er Vorma (med avløp fra Gudbrandsdalslågen og Mjøsa), som løper sammen med Glomma ved Årnes i Nes. Ved elvemøtet ligger Nes kirkeruin.
Ved Sørumsand ligger Bingsfoss, som kalles en riktig perle i Glomma og der det også ligger et kraftverk. Nedre Romerike Vannverk (NRV) tar vann fra Bingsfoss og forsyner 100 000 abonnenter med drikkevann.
Ved Fetsund går elva ut i sjøen Øyeren.
Det går sightseeing-båt fra Lillestrøm via Gansvika til Fetsund lenser, der finner man også naturinfo-senteret. Denne båten går flere gangen om dagen på sommeren.
I Akershus renner Glomma i følgende kommuner:
Nes
Lillestrøm
Rælingen
Enebakk
=== Glomma i Østfold ===
Se også Mingevannet, Ågårdselva og Visterflo.Fra utløpet av Øyeren går elveløpet gjennom en ca. 10 km lang forkastning med mye bratte fjellvegger på breddene. Elva faller 73 meter på denne strekningen, som går i en ganske jevn bue mot vest; den såkalte Glommabuen. Opprinnelig var det nesten kontinuerlige stryk og fosser her, noe som gjorde Glomma ganske vanskelig å krysse. Det eneste noenlunde rolige partiet var ved Onstadsund mellom Askim og Spydeberg, der den gamle kongeveien mellom Oslo og riksgrensen hadde sitt fergested. I dag er Glommabuen regulert med tre store kraftverk, fra sør Vamma, Kykkelsrud og Solbergfoss.
Ved Grønsund øst for Eidsberg kirke vider Glomma seg ut til et vidt, stillegående løp med våtmarker. I dette partiet tar den opp to tilløp fra øst; Hæra (også kjent som Mysenelva eller Lekumelva) og Rakkestadelva. Ved Furuholmen i Varteig deler elva seg i to løp, der det østre løpet går gjennom Sarpsborg med Sarpefossen og videre gjennom Fredrikstad. Det vestre løpet går gjennom Mingevannet i Sarpsborg, Isnesfjorden til Visterflo. Løpet fra Isnesfjorden til Visterflo heter Ågårdselva. Like før Visterflo deler det vestre løpet seg i to, et «hovedløp» som går til Rolvsøysund, der det igjen møter Glommas østre løp, og et mindre sideløp som går om Skinnerflo i Råde, deler seg i to, hvor ett løp går ut i Fredrikstad og ett i Råde.
Mellom sidearmene og hovedløpet av Glomma dannes flere fluviale øyer, de største er Tunøya og Rolvsøy. Tunøya er Norges største fluviale øy (øy i et vassdrag) og store deler av Sarpsborg sentrum ligger på denne øya. På Rolvsøy ligger deler av Fredrikstad sentrum.
Industrien i Sarpsborg var tidligere i stor grad basert på vannkraft fra Sarpefossen, Nord-Europas mest vannrike foss, som i dag renner tvers igjennom byens sentrum. Fra 1908 til omkring 1980 har det vært fløtet tømmer ned Glomma og til Fredrikstad, da det ble bygget tømmertunnel ved Sarpefossen.
Glomma kan nedenfor Sarpsborg trafikkeres med havgående fartøyer. Det er her to bruer, Sandesund bru med 30 m seilingshøyde og Fredrikstad bru med 39,5 meter seilingshøyde.
I Østfold renner Glomma gjennom, eller utgjør grense for, følgende kommuner:
Indre Østfold
Skiptvet
Rakkestad
Sarpsborg
Råde
Fredrikstad
== Tettsteder langs Glomma ==
Tettsteder som ligger langs Glomma.
== Kraftverk i Glomma ==
Glomma er en viktig elv for produksjon av strøm i Norge og langs med hele Glomma finnes det en rekke kraftverk.
=== Trøndelag ===
Kuråsfoss kraftverk
Ormhaugfossen kraftverk
=== Innlandet ===
Braskereidfoss kraftverk
Kongsvinger kraftverk
Rendalen kraftverk
Røstefoss kraftverk
Skjefstadfoss I kraftverk
Skjefstadfoss II kraftverk
Strandfossen kraftverk
=== Romerike ===
Bingsfoss kraftverk
Funnefoss kraftverk
Rånåsfoss kraftstasjon
=== Østfold ===
Borregaard kraftverk
Hafslund kraftverk
Kykkelsrud Fossumfoss kraftverk
Sarp kraftverk
Solbergfoss kraftverk
Vamma kraftverk
=== Planer for nye kraftverk i Glomma ===
==== Tolga kraftverk ====
Det er i 2012 sendt inn konsesjonssøknad for Tolga kraftverk i Tolga kommune i Hedmark. Søknaden har vært på høring. Kraftverket er planlagt plassert ved tettstedet Tolga.
Tiltaket berører Glomma fra Hummelvoll og ned til foten av Eidsfossen. Ny regulering av vassdraget er ikke nødvendig. Det er to hovedalternativer der det første innebærer en ny dam ved Hummelvoll, kraftstasjon i fjell ved Erlia og utløp nedenfor Eidsfossen. Det andre hovedalternativet innebærer ny dam i Lensmannsfossen, kraftstasjon i fjell ved Brennmoen og utløp ved Eidsfossen.
Kraftverket er planlagt med en ytelse på mellom 33 og 41 MW alt etter alternativ, og en midlere årsproduksjon på mellom 151 og 199 GWh. Med den tiltenkte plasseringen vil det for det første alternativet bli et nedslagsfelt på 2453 og for det andre 2505 km3. Det vil bli oppdemmet område ovenfor dammen, og en berørt elvestrekning med mindre vannføring mellom demning og kraftverket.
I konsesjonssøknaden er det vurdert at konsekvensene for naturtyper og flora, fugl og pattedyr vil bli liten til middels negativ, avhengig av alternativer. For andre naturforhold er konsekvensene vurdert til å være mellom ubetydelige til middels negative. Når det gjelder friluftslivet og reiseliv er konsekvensene mellom liten til stor negativ, avhengig av alternativ. For samfunn og kommuneøkonomien er forholdene vurdert til å bli middels til stor positive.
== Severdigheter langs Glomma ==
=== Trøndelag ===
Bergstaden
=== Østerdalen ===
Huset Aukrust
Jutulhogget
Norsk Skogmuseum
Glomdalsmuseet
Christiansfjeld festning
=== Solør/Odal ===
Kongsvinger festning
Kvinnemuseet
Øvrebyen
Odalstunet
=== Romerike ===
Nes kirkeruin
Sørum kirke
Auli mølle
Rånåsfoss kraftstasjon
Tertitten
Fetsund Lenser
=== Østfold ===
Valdisholm
Gamlebyen (Fredrikstad)
Fotballmuseet avd. Fredrikstad
Isegran fort
== Se også ==
Glomma (skrivemåter)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Glomma – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Glåmas venner
Glommaguiden
Fylkesmannen i Oslo/Akershus: Miljøstatus Glomma | | lengde_totalt = 619,9 | ltotalt_ref = | 2,701 | 2,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avinor | 2023-02-04 | Avinor | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Avinor'] | Avinor AS er et norsk statlig selskap, og Norges største eier av flyplasser. Selskapet driver 44 flyplasser, hvorav 12 eies av Forsvaret. I tillegg eier selskapet sikkerhetsinstallasjoner av ulike slag – for eksempel radarer, radiofyr, fjernstyrte basestasjoner for flyradiosambandet, og kontrollsentraler. I 2003 ble Avinor oppført som aksjeselskap heleid av staten. Eierskapet forvaltes av Samferdselsdepartementet.
| Avinor AS er et norsk statlig selskap, og Norges største eier av flyplasser. Selskapet driver 44 flyplasser, hvorav 12 eies av Forsvaret. I tillegg eier selskapet sikkerhetsinstallasjoner av ulike slag – for eksempel radarer, radiofyr, fjernstyrte basestasjoner for flyradiosambandet, og kontrollsentraler. I 2003 ble Avinor oppført som aksjeselskap heleid av staten. Eierskapet forvaltes av Samferdselsdepartementet.
== Oversikt ==
Avinor var tidligere et forvaltningsorgan med navnet Luftfartsverket. 1. januar 2000 ble Luftfartstilsynet opprettet. Da flyttet alle tilsyns- og forvaltningsfunksjonene i det gamle Luftfartsverket ut, og de driftsmessige oppgavene ble igjen i det som senere ble Avinor.
Selskapet er selvfinansiert og får ingen faste tilskudd fra staten; inntektene kommer fra kommersiell virksomhet på flyplassene og trafikkavgifter som flyselskapene betaler for å bruke flyplassene eller i fly i norskkontrollert luftrom. Kun et fåtall av selskapets 44 flyplasser går med overskudd, og dette overskuddet brukes til å subsidiere de øvrige flyplassene. Lufttrafikktjenesten drives til selvkost, mens utgiftene til sikkerhetsarbeid dekkes gjennom en avgift.Avinor startet et prosjekt i 2017 om å klargjøre flyplassene for elektriske fly.
== Ledelse ==
Samferdselsdepartementet ved samferdselsministeren er generalforsamlingen i selskapet.
=== Styreledere ===
Anne Carine Tanum (2018-)
Ola Mørkved Rinnan (2010-2018)
Inge K. Hansen (2006-2010)
Anders Talleraas (2002-2006)
=== Avinors konsernsjefer ===
Abraham Foss ble tilsatt som konsernsjef 15. februar 2021. Han kom fra stillingen som administrerende direktør i Telia Norge.
Dag Falk-Petersen (2011-2021)Sverre Quale (2006-2010).Randi R.S. Flesland (2000-2005)
=== Avinors konsernledelse (per 2021) ===
Abraham Foss - Konsernsjef
Anders Kirsebom - Administrerende direktør Avinor Flysikring AS
Stine Ramstad Westby - Lufthavndirektør Oslo lufthavn
Helge Eidsnes - Lufthavndirektør Bergen lufthavn
Anette Sigmundstad - Lufthavndirektør Stavanger lufthavn
Marit Helene Stigen - Lufthavndirektør Trondheim lufthavn
Petter Johannessen - Konserndirektør økonomi og finans
Egil Thompson - Konserndirektør kommunikasjon og marked
Mari Hermansen - Konserndirektør HR, juridisk og forretningsstøtte
Øyvind Hasaas - Konserndirektør drift og infrastruktur
Joachim Lupnaav Johnsen - Konserndirektør kommersielt
Thorgeir Landevaag - Divisjonsdirektør regionale lufthavner
== Flyplasser ==
Avinor driver 44 flyplasser (11 i samarbeid med Forsvaret):
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Avinor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | }} | 2,702 | 2,702 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.