url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_gr%C3%B8nne_fagskole_%E2%80%93_Vea | 2023-02-04 | Norges grønne fagskole – Vea | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Fagskoler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skoler i Ringsaker', 'Kategori:Utdanning i Innlandet', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1923'] | Norges grønne fagskole – Vea er en fagskole som ligger i Ringsaker kommune. Skolen, som ligger ved Mjøsas bredder, har en historie som strekker seg tilbake til 1923, da det ble opprettet en hagebruksskole for kvinner. Opprinnelig var Vea en stor gård som ble inndelt i to, mindre gårder. I lokaltraktene kalles skolen bare for Vea, og skolen er vel kjent både innenfor og utenfor rikets grenser. Navnet antas å komme fra det gammelnorske «Ve», som betyr «helligdom». Dette knyttes til at skolen ligger 100 meter nord for Smestadsletta i Moelv, hvor Tolvsteinsringen befinner seg. Denne steinringen er en av Ringsakers mest kjente fornminner. Det markante neset som stikker ut i Mjøsa rett ved tunet har forøvrig navnet Helgeberget - og dette kan ses som en pendant til Helgøya ('den hellige øya') utenfor Hamar.
Vea er en statlig eid og finansiert fagskole direkte underlagt Kunnskapsdepartementet, en status skolen fikk i 2007. Vea har et eget fagskolestyre bestående av eksterne representanter, ansatterepresentanter og studentrepresentanter. Skolen har hybler for tilreisende elever.
Vea er den første fagskolen som har fått fagområdegodkjenning av NOKUT, og er fra april 2012 godkjent tilbyder av utdanninger innen «Grønne design- og miljøfag».Stein Are Hansen, utdannet ved Vea, ble i 2010 verdensmester i blomsterdekorering.Finn Schjøll tok Lærlingskolen i blomsterdekorering 1 på Vea i 1968/69.
| Norges grønne fagskole – Vea er en fagskole som ligger i Ringsaker kommune. Skolen, som ligger ved Mjøsas bredder, har en historie som strekker seg tilbake til 1923, da det ble opprettet en hagebruksskole for kvinner. Opprinnelig var Vea en stor gård som ble inndelt i to, mindre gårder. I lokaltraktene kalles skolen bare for Vea, og skolen er vel kjent både innenfor og utenfor rikets grenser. Navnet antas å komme fra det gammelnorske «Ve», som betyr «helligdom». Dette knyttes til at skolen ligger 100 meter nord for Smestadsletta i Moelv, hvor Tolvsteinsringen befinner seg. Denne steinringen er en av Ringsakers mest kjente fornminner. Det markante neset som stikker ut i Mjøsa rett ved tunet har forøvrig navnet Helgeberget - og dette kan ses som en pendant til Helgøya ('den hellige øya') utenfor Hamar.
Vea er en statlig eid og finansiert fagskole direkte underlagt Kunnskapsdepartementet, en status skolen fikk i 2007. Vea har et eget fagskolestyre bestående av eksterne representanter, ansatterepresentanter og studentrepresentanter. Skolen har hybler for tilreisende elever.
Vea er den første fagskolen som har fått fagområdegodkjenning av NOKUT, og er fra april 2012 godkjent tilbyder av utdanninger innen «Grønne design- og miljøfag».Stein Are Hansen, utdannet ved Vea, ble i 2010 verdensmester i blomsterdekorering.Finn Schjøll tok Lærlingskolen i blomsterdekorering 1 på Vea i 1968/69.
== Studietilbud ==
Skolen tilbyr i dag (2017) fagskoleutdanningene: «Botanisk Design», «Park- og hagedrift», «Anleggsgartnertekniker», «Historiske grøntanlegg», «Driftsledelse gartner og grønt», «Skjøtsel og drift av uteområder», «Eksperimentell formgivning med plantemateriale» og «Grønn gründer», i tillegg til «Mesterutdanning». På videregående nivå tilbyr Norges grønne fagskole – Vea utdanning innen gartnerfag og blomsterdekoratørfag.
=== Fagskolestudier ===
Anleggsgartnertekniker er rettet mot anleggsgartnere med fagbrev, og andre med tilsvarende realkompetanse. Studiet går over to år, der undervisningen gis sammenhengende i perioden oktober–mars, begge studieårene.
Botanisk design er rettet mot blomsterdekoratører med fullført fagbrev, eller med tilsvarende realkompetanse. Studiet tilbys på deltid over to studieår. Etter endt utdannelse kan du kalle deg fagtekniker blomsterdekoratør. Studiet fokuserer på de merkantile fagene for å rette søkelyset på lønnsomhet og økt inntjening i blomsterbutikken. I tillegg lærer studentene om produktutvikling,kulturforståelse og botanikk for å kunne videreutvikle fagets disipliner. Det gis også undervisning i visuell og verbal kommunikasjon.
Eksperimentell formgivning med plantemateriale er en internasjonal yrkesrettet videreutdanning med fokus på plantematerialer og dets estetiske og tekniske muligheter. Studiet retter seg mot alle typer håndverkere, designere, interiørarkitekter, blomsterdekoratører, kunstnere, lærere innen design og håndverk, og andre esteter som ønsker mer kunnskap om og med plantematerialer. Studiet foregår på deltid over ett år.
Grønn gründer – etablering og produktutvikling i grøntsektoren er en fagskoleutdanning for de som har en gründer i magen og som ønsker å etablere egen bedrift innen foredling av plantematerialer.
Historiske grøntanlegg er rettet mot gartnere, anleggsgartnere og andre med tilsvarende realkompetanse. Målet for studiet er å få kompetanse til å forvalte historiske grøntanlegg gjennom bevaring, drift og skjøtsel, samt å kunne være delaktige i restaurering, rekonstruksjon eller fornyelse av anlegg. Studiet går på deltid over to år.
Park- og hagedrift er rettet mot gartnere, anleggsgartnere, og andre med tilsvarende realkompetanse. Studiet tilbys på deltid over to år. Studiet gir spesialkompetanse innen hagedesign, planlegging, etablering, drift og skjøtsel av hager og parkanlegg.
Skjøtsel og drift av uteområder er en videreutdanning for alle som arbeider med vedlikehold av grøntanlegg i et anleggsgartnerfirma, i en kommune eller for vegvesenet. Studiet gir kompetanse til å planlegge og lede skjøtsel og drift av uteområder.Alle fagskolestudiene er godkjent av NOKUT og Statens lånekasse for utdanning.
=== Utdanning på videregående nivå ===
VG 2 Blomsterdekoratør Arkivert 16. januar 2017 hos Wayback Machine., rettet mot de har fullført VG1 Design og håndverk.
Voksenopplæring blomsterdekoratør Arkivert 16. januar 2017 hos Wayback Machine., deltid og heltid.
Voksenopplæring gartner Arkivert 16. januar 2017 hos Wayback Machine., deltid.
== Historie ==
Før 1880 måtte ungdom som ville utdanne seg innen gartneryrket, søke til utlandet. I 1880 startet det en hagebruksskole på Lillenes på Vessøya, Fevik (daværende Fjære sogn), ved Arendal. Flere hagebruksskoler fulgte, men med unntak av hagebruksavdelingen ved Aas Høiere Landbrugsskole (senere Norges landbrukshøgskole), var alle skolene drevet mer eller mindre på privat basis med støtte fra det offentlige.
Etter en utredning laget av Landbruksdepartementet i 1916, kom Statens Gartnerskole i Kristiania i gang i 1917. En komité nedsatt av Landbruksdepartementet, laget i 1919 en innstilling hvor det ble bestemt at det totale antallet hagebrukskoler i Norge, burde være fem. Blant skolene skulle det opprettes «1 fuldstændig fagskole spesielt for kvinder», fordi unge kvinner nødig ville søke felles skoler hvor man måtte bo på internat.
I Stortingsproposisjon nr. 92 (1920), som ble fremmet under statsråd på Kristiania slott 16. april 1920, anbefalte så landbruksdepartementet at det skulle opprettes en hagebruksskole på Hedmark.
=== Statens hagebruksskole blir lagt til Vea ===
Da Landbruksdepartementet skulle finne en passende eiendom til hagebruksskolen, hadde de følgende forutsetninger for valg av eiendom: Eiendommen skulle være mellom 100 og 150 dekar ; Det burde være store bygninger som med relativt små kostnader kunne bygges om til skolebruk ; Eiendommen burde ikke ligge for nær by eller større tettbebyggelse ; Eiendommen burde ikke ha alt for god jord.
Av en liste på 21 større og mindre eiendommer, ble gården Vea søndre i Ringsaker valgt. Etter en omfattende ombygging, kom det første kurset i gang i mars 1923 med 16 elever, og skolen hadde offisiell åpning 7. november 1923.
Vea var unik, fordi skolen kun tok i mot kvinner, og hadde dette i innstillingen: «- Lige som de øvrige skoler til en viss grad bør kunne spesialisere sig, bør den kvindelige fagskole lægge særskilt vægt på havebrugsprodukternes anvændelse i husholdningen». Kvinnene hadde undervisning i «Hageprodukters konservering og anvendelse». Med dette unntaket var ettårskurset på Vea likt som på de andre hagebruksskolene.
Fra 1923-1948 var Vea en ren kvinneskole. Etter dette har klassene alltid vært blandet.
=== Vea under Andre verdenskrig ===
Tyske soldater nådde Moelv 19. april 1940, og ble i første omgang oppholdt sør for sentrum. En sterk veisperring ble bygget ved skolen, med feltvakt etablert av fenrik Andreas Fargerlis tropp. Lørdag 20. april var Hitlers fødselsdag, og en fremstilling vil ha det til at soldatene derfor tømte spritlageret ved Strands brenneri i Moelv og ble beruset.
Tyskernes gang gjennom Ringsaker førte til harde prøvelser for sivilbefolkningen. Kampene ved Lundehøgda varte i 48 timer, og resulterte i 22 drepte sivile, 15 drepte soldater og 42 nedbrente hus, med mange døde husdyr. Elevene ved Vea hagebruksskole var blitt evakuert til Åsmarka, og de returnerte til en hardt brannskadet skole- og internatbygning. Også styrer- og lærerboligen var skadet, mens låven og fjøset sto igjen.På tross av skadene på skolen ble det ingen avbrekk i skolevirksomheten. Arbeidsrommet i veksthuset ble ominnredet til kjøkken og kombinert skole- og spisesal, mens etasjen over arbeidsrommet ble til rom for de 22 elevene, som måtte sove i senger på to etasjer med to jenter i hver seng.
Hvert år, som regel 21. april, holdes det en markering ved bautaen i Smestadsvingen for å minnes de som ble drept da tyskerne tok seg fram gjennom området. Gardens 5. kompani er alltid til stede for å sette sitt preg på minnestunden, da mange av de falne var nettopp derfra. Blomsterdekoratørene på Vea leverer kransen som legges ned.Brannen førte til at dokumentasjon om skolen fra tiden 1923 til 1940 gikk tapt.
=== Blomsterdekoratørhistorien på Vea ===
I august 1967 ble det første Lærlingkurset i blomsterbinding startet på Vea. Kurset bestod i tre måneder praktisk/teoretisk kurs på skolen, før ni måneder praksis hos godkjent praksisvert, med en ukes avslutning tilbake på skolen. Det ble tatt opp 15 elever på hvert kurs.
I desember 1968 kom det et forslag fra Landbruksopplæringsrådet til plan for blomsterbinderyrket, som la opp til et tretrinns utdanningsmønster. Med fullført grunnkurs (20 uker) og fagkurs (40 uker) kunne man ha rett til å kalle seg blomsterdekoratør. Det tredje kurset ble kalt blomsterhandlerkurs (16 uker).
Det første lærlingkurset ble avviklet våren 1970, og det nye grunnkurset kom i gang fra august samme år. Kurset skulle hete Grunnkurs i blomsterdekorasjon. I alt 180 elever ble tatt opp på dette grunnkurset i årene 1970-76. Først fra skoleåret 1989/90 kom det første ettårige fagkurset i gang. Kurset ble gjennomført med en revidert fagplan anbefalt av Norsk blomsterhandlerforbund, godkjent av Landbruksdepartementet.
Fra Rådet for videregående opplæring ble det i 1990 sendt ut en fagplan for et ettårig VKI-kurs i blomsterdekorasjonsfag. Vea kom i gang med dette kurset fra høsten 1991. Høsten 1992 ble det tatt opp 28 elever på grunnkurs, 24 elever på VKI og 15 elever på fagkurs i blomsterdekorasjon. Vea hadde for første gang et tilbud som strakk seg over et treårig utdanningsforløp i blomsterdekorering.
Etter Reform 94 ble skoleåret 1993/94 det siste året det ble holdt grunnkurs i blomsterdekorering. I alt 619 elever hadde gått dette grunnkurset fra 1976 til 1993. Alle fylker i Norge har vært representert, og det har vært elever fra Finland, Færøyene, Island og Sverige.
Vea tilpasset seg reformens krav til skoletilbud ved å innhente godkjenning til å starte opp et grunnkurs formgivingsfag skoleåret 1994/95. Første året startet opp med 15 elever. Samme året ble det gjennomført tre klasser med VKI blomsterdekoratør med i alt 44 elever.
Fra høsten 1996 kunne Vea også tilby VKII blomsterdekoratør. Tilbudet ble gitt til de elevene som ikke hadde fått lærlingplass, eller som ønsket å fullføre utdannelsen på tre år, uten to år i lære. Behovet for skoleplasser var så stort at Vea startet opp med to klasser på hver 15 elever.
Fra 2002 kunne Vea tilby et kombinert kurs med studieretningsfagene fra grunnkurs formgivingsfag og VK1 blomsterdekoratør gjennomført på ett skoleår, som et tilbud innen voksenopplæring. Slik kunne elever som hadde videregående opplæring fra før, få et tilbud uten å måtte ta noen fag om igjen. Første året startet med en klasse på 15 elever.
=== Omleggingen til fagskole ===
I 2001 kom det føringer fra Kunnskapsdepartementet om å gradvis avvikle den ordinære videregående opplæringen og i stedet gi spesialiserte etter- og videreutdanningskurs som bransjen etterspør: «Departementet ser for seg at skolen fra høsten 2001 påbegynner en utviklingsprosess med det siktemål å endre skolens oppgaver og profil i løpet av de nærmeste årene».Skolen startet da med å utvikle det som senere skulle bli «Grønn fagskole» (en treåring modulbasert utdanning rettet mot gartnere og blomsterdekoratører, som ble tilbudt mellom 2005 og 2009), i tillegg til «Botanisk Design» og «Park- og hagedrift». Utdanningene startet opp i 2005, i påvente av godkjenning fra NOKUT.
Vea ble deretter etablert som fagskole i 2007, med NOKUT-godkjente fagskoleutdanninger. Videregående utdannelse (VG2) og komprimert kurs for blomsterdekoratører ble opprettholdt, både for å sikre plasser til søkere i Hedmark og Oppland, og for å sikre rekrutteringen til Veas fagskoleutdanninger.
I 2008 vedtok styret å legge ned tilbudet om VKII blomsterdekoratører, da dette tilbudet ikke lenger bidro til Veas profil og merkevarebygging.
I april 2012 fikk Vea, som den første fagskolen i Norge, fagområdegodkjenning av NOKUT, og har fra april 2012 vært godkjent tilbyder av utdanninger innen «Grønne design- og miljøfag».
1. januar 2017 endret Vea navn fra Vea – Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører til Norges grønne fagskole – Vea.
== Bygningsmassen ==
Vea hadde fra starten to store våningshus på eiendommen, plassert på samme tun. Disse ble brukt som henholdsvis skole, internat og kjøkkenbygning, og bestyrer- og lærerbolig. I tillegg fantes smie, uthus og stabbur.
=== Kjøkkenbygningen ===
Skole- og internatbygningen brant ned 13. januar 1933. Skylden ble lagt på det gamle elektriske anlegget. Skoleåret 1933-1934 var det ikke elever på Vea, men allerede i 1934 kunne elevene ta i bruk en ny, tidsmessig bygning. Seks år senere brant også denne nye bygningen, og den gamle bestyrerboligen, ned etter krigshandlinger.
Det ble gjort vedtak om å bygge en ny kombinert husholdnings- og internatbygning (og en ny bestyrerbolig). Den nye bygningen ble plassert på tomta til den nedbrente bestyrer- og lærerboligen. Bygningen ble tegnet av Riksarkitekten, og fikk et utseende som en tradisjonell hovedbygning på en hedmarksgard.
Opprinnelig hadde bygningen undervisningskjøkken, fyrrom, toaletter, kjøle/fryserom og andre rom i kjelleren, kjøkken, anretningsrom, spiskammers, gjesteværelse, spisesaler og garderobe i 1. etasje, og hybler i 2. etasje. Oppbevaringsrom på loftet. Bygningen var innflyttingsklar høsten 1942. Halve spisesalen ble tatt i bruk til klasserom mellom 1942 og 1953.
Gjennom årene har bygningen vært forandret flere ganger. Kjøkkenet er modernisert, spisesalen er utvidet. Hybler er slått sammen i 2. etasje for å lage et felles kjøkken for hybelbeboerne. Kjelleren er lagt om fra undervisningskjøkken til vaskeri, og flere toaletter, dusjer og badstue er bygget inn.
=== Rektorboligen ===
Den nedbrente bestyrer- og lærerboligen ble bygget opp igjen på bakken 60 meter sør for sin opprinnelige plass. Også denne ble tegnet av Riksarkitekten, bygget som en tradisjonell toetasjes bygning på en hedmarksgard. Bygningen ble oppført i 1942, og har vært gjenstand for forandringer og restaureringer. I dag brukes ikke bygningen som bolig for skolens rektor, men har flere studenthybler.
=== Hovedbygningen ===
Videre gjenoppbygging foreslo bygging av en ny skole- og kontorbygning på tomta etter den nedbrente skole- og internatbygningen. Også dette bygget ble tegnet i tradisjonell hedmarksstil, og stod ferdig høsten 1953. Bygningen hadde i 1. etasje tre skolesaler pluss et materialrom. I 2. etasje var det kontor for bestyrer og kasserer, bibliotek og lærerrom. Etasjen hadde også en liten leilighet på to rom, bad og kjøkken, i tillegg til to små hybler. Leiligheten og hyblene ble senere omgjort til kontorer.
Etter at Vea startet undervisning i blomsterdekorering i 1967, ble det klart at skolen trengte større undervisningslokaler. I 1972 ble det bevilget penger til forprosjektering av slike lokaler. Studieturer til naboland ble gjennomført, for å se på undervisningslokaler til liknende skoler. Nybygget ble oppført i «brannsikkert og vedlikeholdsfritt» materiale, og ble satt opp som en forlengelse av skole- og kontorbygningen fra 1953. Tilbygget stod ferdig sommeren 1975, og bestod av én stor undervisningssal som kan deles i to med foldevegg, i tillegg til rommelig vestibyle og et kontor.
Tilbygget, som opprinnelig hadde flatt tak, fikk i 1989 bygd på en vindusrekke og skråtak med samme vinkel som på taket på den opprinnelige bygningen. Med dette ble det plass til en tegnesal, øvingsbutikk, sanitæranlegg, ventilasjonsanlegg, grupperom, tre lærerkontorer og et fotolaboratorium.
Den 20. juni 2008 fattet Stortinget vedtak i forbindelse med behandlingen av St.prp. 59 om fullmakt til å starte byggearbeider av et nytt bibliotek på Vea. Statsbygg var byggherre. Bibliotekbygget ble satt opp som en videreføring av tilbygget fra 1989, og det inkluderte også et auditorium med 40 sitteplasser, en ny hovedinngang og resepsjon, samt et teknisk rom. Selve biblioteket er på 230 kvm, og hadde offisiell åpning august 2010.
=== Det gamle internatet ===
Gjenoppbyggingsplanene fra 1951 hadde med eget internatbygg, som skulle bygges tett inntil murene av den gamle uthusbygningen (som ble revet samtidig). Også denne bygningen ble tegnet i hedmarksstil, og hadde 27 hybler og en leilighet, og i kjelleren en peisestue, toaletter og bad med dusjer og badstue, da den stod innflyttingsklar våren 1955.
Bygningen har gjennomgått store ombygningene innvendig siden da, men består fortsatt av studenthybler.
=== Lærerboliger ===
Etter at den kombinerte bestyrer- og lærerboligen brant ned i 1940, manglet Vea husrom for lærere. I 1965/66 fikk skolen bevilget penger til å bygge en frittliggende lærerbolig, som stod innflyttingsklar i 1967. I dag består dette huset av seks hybler, og kalles Nedre lærerbolig. Et lignende hus stod ferdig i 1972, og har i dag tre hybler, og navnet Øvre lærerbolig. Bygningene ligger på østsiden av riksvegen for skolen.
=== Låven ===
Uthuset som stod på gården ved kjøpet i 1922, ble ansett som gamle og ubrukbare fra starten. I første omgang ble bygningen ominnredet til fjøs med plass til kyr, svin, hester, potetkjeller og vedskur. Under gjenoppbyggingen på 50-tallet ble det slått fast at uthuset var i så dårlig stand at det eneste riktige var å bygge nytt.
Det nye uthuset ble bygd et stykke nord for sin opprinnelige plass, og tatt i bruk i 1953. Det hadde fjøs med plass til kyr, griser og hester, i tillegg til et redskapsrom. Kjelleren hadde traktorgarasje og gjødselkjeller, lager- og pakkerom for grønnsaker. 2. etasje hadde vanlig høylåve, i tillegg til rom for småredskap og diverse utstyr, og snekkerrom.
I 1968 ble det slutt på husdyrholdet, gjennomgikk bygningen store forandringer. Lagerrommene i kjelleren ble isolert og fikk kunstig kjøling. Gjødselkjelleren ble pusset opp og ble til pusse- og sorteringslinje for løk, og pakkerom for andre grønnsaker. Hovedetasjen ble nå gjort om til kontor og lagerrom. 2. etasje ble ominnredet til tre store klasserom, toaletter, kontor, kjølerom og rom for ventilasjonsanlegg.
I dag er låven undervisningslokaler for blomsterdekoratørene på videregående- og fagskolenivå, og huser dermed klasserom, lagerrom, kontorer og kjølerom. Hallen i midtpartiet fungerer som utstillingsrom.
=== Veksthusene ===
Fra begynnelsen hadde ikke gården veksthus. Det ble anskaffet drivbenkvinduer, og det ble anlagt benkegård på sør- og nordsida av det store uthuset. Når vårsesongen var over, og benkevinduene ble ledige, ble de brukt til «solhus». Dette var lite hensiktsmessig for undervisning og drift. Det ble søkt om penger til bygging av veksthus i flere år. Etter gjenoppbyggingen i 1934, ble det spart inn kr. 6000,–, og skolen ble nødt til å klare seg med disse midlene. To veksthus ble bygget, i tillegg til et forbindingshus. Utgraving av kjeller og grøfter ble gjort av skolens egne folk, og også betongarbeidet. Veksthusene ble etter tida et moderne lite anlegg.
Som et ledd i mataukinga under 2. verdenskrig, fikk skolen midler til å utvide veksthusanlegget. Forbindingshuset ble forlenget østover, og gikk i flukt med langsida på det nye veksthuset. Igjen ble grave- og støpejobben gjort av skolens egne folk. Forbindingshuset hadde arbeidsrom, pakkerom og hvilerom for gardens folk. I 2. etasje ble det innredet en liten leilighet.
Mellom 1962 og 1965 ble en av de opprinnelige veksthusene revet og erstattet med to nye. 1980-tallet medførte stor modernisering av hele veksthusanlegget. Arbeidstilsynet krevde et skikkelig personalbygg for skolens ansatte, og det var ønsker om flere kjølelagre. Dette ble nå koblet sammen med ønske om nytt veksthus. Det nye veksthuset stod ferdig i 1984, med en underetasje til forskjellige lager, og et personalbygg som nordgavl. Veksthuset er 44 meter langt og delt inn i fire avdelinger, med automatisert vanning-, lys- og temperaturregulering.
Veksthuset fra 1943 ble revet i 1984, og veksthuset fra 1936 ble revet i 1995. Veksthuset fra 1965 ble ombygget i 1997, og brukes fortsatt i dag. I tillegg benytter skolen plastveksthus i sommerhalvåret. Over forbindingshuset er det fire studenthybler.
=== Planteskolekjelleren ===
Kjelleren ble oppført i 1984, under det nyeste veksthuset. Opprinnelig et lagerrom med kjølelager, tørrvarelager og arbeids/pakkerom. I tillegg var det et øvingsrom for anleggsgartnere. I dag er det fortsatt lager, men også undervisningsrom i bygningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Norges grønne fagskole – Vea er en fagskole som ligger i Ringsaker kommune. Skolen, som ligger ved Mjøsas bredder, har en historie som strekker seg tilbake til 1923, da det ble opprettet en hagebruksskole for kvinner. | 200,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helixpiercing | 2023-02-04 | Helixpiercing | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ørepiercing'] | Helixpiercing er en ørepiercing som går gjennom Helixen.
Den er ved siden av øreflippiercingen en svært populær piercing i moderne tid, og har en lang historie bak seg fra alle kontinenter, i mange forskjellige kulturer. Det vanligste smykket å bruke i denne piercingen er en ballukkingsring.
| Helixpiercing er en ørepiercing som går gjennom Helixen.
Den er ved siden av øreflippiercingen en svært populær piercing i moderne tid, og har en lang historie bak seg fra alle kontinenter, i mange forskjellige kulturer. Det vanligste smykket å bruke i denne piercingen er en ballukkingsring.
== Systematikk ==
En alternativ piercingstil av helixpiercingen er ørespiralen.
Det finnes flere forskjellige typer helixpiercinger.
== Behandling ==
=== Utføring ===
Piercingen blir vanligvis utført med en steril nål, som dyttes gjennom brusket. Dette kan være smertefullt. Bood og hevninger er vanlig etter en slik piercing.
Det er viktig at denne piercingen ikke blir utført med piercingpistol, da dette kan føre til at øremuslingen endrer fasong.
=== Etterbehandling ===
Helixpiercingen tar vanligvis mellom 6 og 8 måneder på å gro. Likevel tar det i noen tilfeller bare 2 måneder eller opptil 12 måneder.
For at grotiden skal være så liten som mulig bør man være renslig og ikke rotere eller dra i smykket. Man bør heller ikke fjerne piercingsmykket før piercingen har grodd til. Det er viktig å vaske hendene før man rører ved piercingen, området rundt eller smykket. Piercingen bør vaskes med varmt (ikke kokende) vann med sjøsalt i, slik at det gror bedre.
== Eksterne lenker ==
Helixpiercing hos Encyclopedia BMEzine | Helixpiercing er en ørepiercing som går gjennom Helixen. | 200,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skar%C3%B0 | 2023-02-04 | Skarð | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Tidligere bosetninger på Færøyene'] | Skarð (IPA: [ˈskɛaɹ], Skår) er en fraflyttet bygd øst på Kunoy, en av Færøyene. Bygda er omgitt av steile klipper, og har sannsynligvis fått sitt navn etter et innhugg (skår) i et av de omkransende klippene, Skarðsgjógv (Skårsjuvet). Skarð ble rammet av en fiskeulykke (som følge av en overraskende snøstorm) den 23. desember 1913, da alle syv arbeidsføre menn i bygda druknet. De gjenlevende mennene var en liten gutt og en eldre mann, og innen 1919 hadde samtlige beboere i Skarð flyttet til Haraldssund, ca. 7 kilometer lengre sør på øya. I dag er all bebyggelse borte, men grunnmurene står tilbake. Like ved ruinene renner bekken Skarðsá (Skårselv) ned mot havet.
Fra Skarð er det utsikt over til Skálatoftir på Borðoy, som også er fraflyttet.
Man kan komme til Skarð via to vandrerstier. Den ene fører til bygda Kunoy via Skarðsgjógv, og er så utfordrende og bratt (stigning på 600 meter) at bare erfarne fjellgåere anbefales å gå den. Den andre går lands kysten til Haraldssund. Det er bygd et lite skur for vandrere like ved husruinene, hvor man kan finne en gjestebok og en historisk beretning om stedet.
| Skarð (IPA: [ˈskɛaɹ], Skår) er en fraflyttet bygd øst på Kunoy, en av Færøyene. Bygda er omgitt av steile klipper, og har sannsynligvis fått sitt navn etter et innhugg (skår) i et av de omkransende klippene, Skarðsgjógv (Skårsjuvet). Skarð ble rammet av en fiskeulykke (som følge av en overraskende snøstorm) den 23. desember 1913, da alle syv arbeidsføre menn i bygda druknet. De gjenlevende mennene var en liten gutt og en eldre mann, og innen 1919 hadde samtlige beboere i Skarð flyttet til Haraldssund, ca. 7 kilometer lengre sør på øya. I dag er all bebyggelse borte, men grunnmurene står tilbake. Like ved ruinene renner bekken Skarðsá (Skårselv) ned mot havet.
Fra Skarð er det utsikt over til Skálatoftir på Borðoy, som også er fraflyttet.
Man kan komme til Skarð via to vandrerstier. Den ene fører til bygda Kunoy via Skarðsgjógv, og er så utfordrende og bratt (stigning på 600 meter) at bare erfarne fjellgåere anbefales å gå den. Den andre går lands kysten til Haraldssund. Det er bygd et lite skur for vandrere like ved husruinene, hvor man kan finne en gjestebok og en historisk beretning om stedet.
== Kjente personer fra Skarð ==
Símun av Skarði (1872–1942), pedagog og grunnlegger av Føroya Fólkaháskúli, Færøyenes folkehøyskole.
Anna Suffía Rasmussen (1876–1932), Símuns søster, og ildsjel bak folkehøyskolen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Skarð – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Skarð – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Videomontasje for Skarð (YouTube) | Skarð (IPA: , Skår) er en fraflyttet bygd øst på Kunoy, en av Færøyene. Bygda er omgitt av steile klipper, og har sannsynligvis fått sitt navn etter et innhugg (skår) i et av de omkransende klippene, Skarðsgjógv (Skårsjuvet). | 200,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asia_Carrera | 2023-02-04 | Asia Carrera | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bloggere', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Monmouth County i New Jersey', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Pornofilmskuespillere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Asia Carrera (født Jessica Andrea Steinhauser 6. august 1973 i New York) er en tidligere amerikansk pornoskuespiller.
| Asia Carrera (født Jessica Andrea Steinhauser 6. august 1973 i New York) er en tidligere amerikansk pornoskuespiller.
== Biografi ==
Carrera har japansk far, tysk mor, og har fire søsken. Hun er en av pornoindustriens mest kjente skuespillere.
Carrera opptrådte to ganger før hun var femten i Carnegie Hall. Hun opptrådte i mange filmer i 1990-årene, men trakk seg fra pornoindustrien i 2005 for sin datters skyld.
Carrera er medlem av Mensa.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Asia Carrera – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Asia Carrera – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Asia Carrera på Internet Movie Database
(en) Asia Carrera hos The Movie Database
(en) Asia Carrera på Adult Film Database
(en) Asia Carrera på Internet Adult Film Database
Asia Carrera på Twitter
Asia Carrera på Facebook | }} | 200,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_V | 2023-02-04 | Harald V | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Den norske kongefamilien', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Europamestere', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Forsvarsmedaljen', 'Kategori:Forsvarsmedaljen med laurbærgren', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Kongepokalvinnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Paul Harris Fellow', 'Kategori:Regjerende monarker', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Verdensmestere', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider', 'Kategori:Æreslegionen'] | Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
| Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
== Biografi ==
=== Familie ===
Kong Haralds foreldre var Olav V, Norges konge, og kronprinsesse Märtha, opprinnelig svensk prinsesse. Hans slekt, huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, er en linje av huset Oldenburg, som kom på tronen i både Danmark, Norge og Sverige på midten av 1400-tallet. Kongen er agnatisk etterkommer av Christian III av Norge, som regjerte mellom 1536 og 1559, og således har dagens kongeslekt sittet på den norske tronen før Haakon VII ble valgt til konge i 1905.
=== Første leveår ===
Da prins Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker, var dette den første norske prinsefødsel på 567 år.
Sine første tre leveår tilbrakte prins Harald på Skaugum. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, flyktet kongefamilien, Stortinget og regjeringen fra Oslo med tog. På Elverum ble prinsen skilt fra sin far, kronprins Olav, da han sammen med sin mor, kronprinsesse Märtha, og sine to eldre søstre, prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid, ble evakuert til Sverige.
Kongen og regjeringen i London bestemte at kronprinsfamilien skulle evakueres videre med skip til endelig sikkerhet i USA, hvor de resten av krigen bodde i Pooks Hill i Maryland, like utenfor Washington, D.C.
Sammen med sin farfar, kong Haakon VII, sin mor og sine søstre, fikk prins Harald oppleve den triumfartede tilbakekomsten til Oslo 7. juni 1945.
=== Utdannelse ===
Da prins Harald kom hjem etter krigen, fortsatte han sin skolegang som alminnelig folkeskoleelev på Smestad skole i Oslo. Fra foreldrenes side sikkert et bevisst brudd med gamle tradisjoner om kongelig privatundervisning, som må ha føltes unaturlige i den solidariske gjenoppbyggingstid for landet som alle, også kongefamilien, identifiserte seg med. Prinsen videreførte utdannelsen på Oslo katedralskole, hvor han avla examen artium som rødruss (realartium) i 1955. Samme år ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, men tok i stedet utdannelse på Befalsskolen for kavaleriet på Trandum (1955–56), etterfulgt av studier på Krigsskolen (1957–59). I denne perioden tiltrådte han som nestkommanderende ved Kavaleriets rekruttskole på Trandum. Etter å ha fullført plikttjenesten, studerte han i perioden 1960–62 ved Balliol College ved University of Oxford, hvor han fullførte studier innen samfunnsvitenskap, historie og økonomi.
=== Kronprinsessens død ===
Kronprinsesse Märtha døde den 5. april 1954 etter flere års sykdom og tidvise fravær fra familien på grunn av behandling og rekonvalesens. Prinsen var midt i de mest sårbare ungdomsårene, og først i de senere år har kong Harald fortalt mer åpent om savnet og sorgen tapet av moren utløste.
=== Kronprins ===
Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og dermed ble prins Harald kronprins. Som kronprins møtte han nå i statsråd, og fungerte allerede i 1958 som regent i kong Olav Vs fravær. Som voksen markerte kronprins Harald seg som døråpner for norsk næringsliv og diplomati i en rekke internasjonale sammenhenger, samt som representant for Verdens villmarksfond (WWF).
=== Ekteskap og familieliv ===
I mars 1968 ble det offentliggjort at kongen hadde gitt sitt samtykke til ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Forut for dette hadde paret kjent hverandre gjennom ni år. De giftet seg 29. august 1968 i Oslo domkirke.
=== Idrettslige interesser ===
Kong Harald har markert seg i en rekke nasjonale og internasjonale seilerkonkurranser. Mens han var kronprins representerte han Norge under De olympiske leker tre ganger; i 1964, 1968 og 1972. Hans beste OL-resultat var 8.-plass i klassen 5,5 meter-R. Ved OL i 1968 kom han på 11.-plass i samme klasse, og i 1972 fikk han 10.-plass i Soling-klassen. Kronprinsen bar Norges flagg ved åpningen av de Olympiske leker i Tokyo i 1964.
Han vant seilasen om den skandinaviske Gullpokalen i 1968 og vant Kieler-regattaen i 1972. Han ble nr. to i Verdensmesterskapet i halvtonnsklassen i 1982. Sommeren 1987 ble han verdensmester med sin nye båt, entonneren «Fram X», som han fikk i gave til 50-årsdagen fra norsk næringsliv. I 1988 vant han sammen med båt og mannskap bronsemedalje i VM i San Francisco. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap Europamesterskapet i havseiling med båten «Fram XV».
I 2007 mottok Harald V Holmenkollmedaljen sammen med dronning Sonja. I januar 2011 mottok han Norges idrettsforbunds hederspris for 2010. Han har vunnet til sammen 8 kongepokaler, og ble kåret til «Årets seiler i Norge» i 2005.Kong Harald er en ivrig jeger og fisker.
=== Kong Harald V ===
Kronprins Harald ble kronprinsregent som følge av kong Olav Vs sykdom den 31. mai 1990. Da kongen døde 17. januar 1991, besteg han tronen som kong Harald V. Den nye kongen videreførte sin far og farfars valgspråk «Alt for Norge». Kong Harald ble sammen med dronning Sonja signet i Nidaros domkirke søndag den 23. juni 1991, og fulgte dermed en praksis som ble innført av kong Olav V i 1958, og som er unik for Norge blant de vesteuropeiske monarkier.
Under den nordlige signingsferden i Finnmark året etter holdt kongen den 3. august 1992 en tale i Kiberg der de norske partisanene som kjempet på russisk side under andre verdenskrig ble rehabilitert. Denne talen blir holdt for å være blant de viktigste innenrikspolitiske taler kong Harald har holdt.
Under naturkatastrofer i Norge har kongen ved flere anledninger besøkt de berørte stedene for selv å danne seg et nærmere inntrykk av forholdene, og også for å gi moralsk støtte til befolkningen.
I sin regjeringstid har kong Harald V holdt en konsekvent, moderniserende linje både når det gjelder kongedømmets formelle organisasjon og dets personlige innhold. I tillegg til reform av Slottets organisasjon, er det også gjennomført full åpenhet om budsjettene ved hoff, stab og slott. Massemedia har i kong Haralds regjeringstid kunnet oppleve en ny og hittil ukjent tilgang til kongefamilien og deres medarbeidere og miljøer.
Da det daværende kronprinsparets egne barn begynte å bli voksne, holdt foreldrene den konsekvente linje at barna selv måtte få velge kjærester – og at disse alltid var velkomne gjester på Skaugum.
Kongen og dronning Sonja har ledet en storstilt oppussing av Oslo slott; den ble møtt med mye kritikk til å begynne med, for å være for overdådig, men denne kritikken har stort sett forstummet etterhvert som offentligheten gjennom de offentlige omvisningene på Åpent Slott har fått se hva som er blitt gjort med statens viktigste representasjonsbolig og statsoverhodets bolig.
=== Helse ===
Kong Harald fikk i 1999 operert bort en verkebyll på kinnet.1. desember 2003 ble det bekjentgjort at kongen hadde fått blærekreft. Han ble operert på Radiumhospitalet 8. desember samme år. Kongens sykdomsforløp ble gjenstand for en til da, i kongelige sammenhenger, ukjent åpenhet fra Slottets side. Kongen gjenopptok sine plikter som monark 13. april 2004. Kongen stumpet røyken etter dette.Den 17. mars 2005 bekjentgjorde Slottet at kongen skulle opereres for subvalvulær aortastenose, en hjertesykdom. Kongen måtte sette inn en kunstig hjerteklaff. Kongen ble operert den 1. april ved Rikshospitalet. Professor Odd Geiran ledet operasjonen. Kongen gjenopptok sine konstitusjonelle plikter 7. juni 2005.
I november 2017 ble kongen innlagt på Rikshospitalet med en infeksjon. I noen dager før jul i 2019 ble han sykemeldt, på grunn av en virusinfeksjon. I januar 2020 ble han også sykemeldt for 2 uker etter å ha opplevd svimmelhet, det ble ikke funnet noen alvorlig sykdom ved hans sykehusopphold på Rikshospitalet.Han ble på nytt sykemeldt og innlagt på Rikshospitalet hvor han ble undersøkt i slutten av september 2020 på grunn av tung pust. Covid-19 ble utelukket.Kongen ble i januar 2021 operert for en skadet sene over høyre kne.Den 22. mars 2022 bekreftet Slottet at Kong Harald har fått påvist Covid-19 med lette symptomer.Kongen ble innlagt på Rikshospitalet i august 2022 på grunn av en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika, i slutten av november 2022 var han sykemeldt grunnet forkjølelse, og den 19. desember 2022 ble han igjen innlagt på Rikshospitalet grunnet en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika.
== Offisielle plikter ==
Kongen leder formelt statsråd. I henhold til Grunnlovens ordlyd innehar kongen stor politisk makt, men i tråd med konstitusjonell sedvane er hans myndighet i dag svært begrenset og hovedsakelig seremoniell. En av de viktigere seremoniene er den offisielle åpningen av de årlige stortingssesjoner. Ved den høytidelige åpningen av det 165. storting den 2. oktober 2020, var han fortsatt sykemeldt, slik at for første gangen var det hans sønn, kronprinsregent Haakon som leste trontalen som ble overlevert av Norges statsminister Erna Solberg i stortingsalen.Kongen var inntil 21. mai 2012 etter paragraf 4 i Norges Grunnlov Den norske kirkes formelle overhode. Ved grunnlovsendring 22. mai 2012, som omorganiserte forholdet mellom staten og kirken, falt dette bort. Kongen har pleid å delta ved åpningen av hvert nytt kirkemøte og ved innsettelser av nye biskoper.
Representasjonsoppgavene som statsbesøk i utlandet, vertskap for utenlandske statsoverhoder og innenlandske besøk legger beslag på store deler av kongens timeplan. Ved statsbesøk er kongen en viktig spydspiss for både offentlige norske myndigheter såvel som for private næringsforetak, kulturliv og organisasjoner i Norge. Kongen har per februar 2015 mottatt 43 utenlandske statsoverhoder til statsbesøk i Norge og kongen har avlagt 44 statsbesøk i utlandet. Kongens første statsbesøk gikk til de nordiske land (1991–1993), etterfulgt av Storbritannia og Tyskland (1994) og USA og Spania (1995). I tillegg til besøk i Europa, avla kong Harald statsbesøk i Kina (1997), Sør-Afrika (1998 og 2009), Japan (2001), Canada (2002), Brasil (2003), Vietnam og Singapore (2004). I 1998 besøkte kongen også Estland, Latvia og Litauen, samt Russland. Ved flere anledninger har kong Haralds statsbesøk vært det første norske, blant annet besøkene til Slovakia (2010), Slovenia (2011), Kroatia (2011), Tyrkia (2013) og Myanmar (2014). I februar 2015 fant det første norske statsbesøket til Australia sted.Kongen fører også en omfattende korrespondanse med andre statsoverhoder og egne borgere.
=== Ordensherre ===
Kongen er som regjerende monark stormester av de norske ordener, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden, og utnevner selv nye bærere av storkors, kommandører og riddere.
=== Beskytterskap ===
Kong Harald er den høye beskytter av følgende organisasjoner og institusjoner:
== Titler ==
=== Sivile titler ===
Kong Harald er æresdoktor i juss (1985) ved University of Strathclyde Business School (1985) i Skottland og ved Waseda-universitetet i Japan (2001), samt honorary fellow ved Balliol College ved University of Oxford i Storbritannia.
=== Militære titler ===
Kongen har ifølge Grunnloven «høieste Befaling» over Forsvaret. Han har militær grad som firestjernes general i Hæren og Luftforsvaret mens han i Sjøforsvaret er admiral (fra 1977). Han er dessuten æresoberst (Colonel-in-Chief) av Green Howard-regimentet i Storbritannia.
=== Dekorasjoner ===
Kongen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner.
==== Norske dekorasjoner ====
==== Utenlandske dekorasjoner ====
== Opphav ==
=== Anetavle ===
=== Mannslinje ===
Norske monarkers navn står med fet skrifttype.
== Bibliografi ==
Harald V av Per Egil Hegge
Kong Harald V - seileren som ble en av gutta av Jon Amtrup
Kongen forteller av Harald Stanghelle
== Se også ==
Arvefølgen til den norske tronen
Stamtavlen til Harald V
Liste over Norges monarker – fra Harald Hårfagre til Harald V
Liste over statsbesøk under Harald V
Kongeskipet Norge – det ene av verdens to gjenværende kongeskip
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harald V of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harald V på Internet Movie Database
(en) Harald V – Olympics.com
(en) Harald V – Olympic.org
(en) Harald V – Olympedia
(en) Harald V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Harald V – World Sailing
(no) Kong Harald på Kongehuset.no
(no) Kong Haralds taler på Kongehuset.no
Wikiquote: Harald V av Norge – sitater | og er en latinsk bokstav som består av en V som er snudd opp-ned. Bokstaven brukes i språkene temne (Sierra Leone), nankina (Papua Ny-Guinea) og nordlig tepehuansk (Mexico). | 200,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hell%E2%80%99s_Kitchen_(TV-serie,_USA) | 2023-02-04 | Hell’s Kitchen (TV-serie, USA) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Matprogrammer på TV fra USA', 'Kategori:Reality-TV-serier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på Fox Broadcasting Company', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA'] | Hell's Kitchen er en amerikansk reality-TV-serie som har gått på Fox siden 2005. Serien er en oppfølger til den britiske Hell's Kitchen fra 2004, begge med den britiske kokken Gordon Ramsay som programleder. Han var også skaper av serien.
Programmet har gått på TV3 siden 2008.
| Hell's Kitchen er en amerikansk reality-TV-serie som har gått på Fox siden 2005. Serien er en oppfølger til den britiske Hell's Kitchen fra 2004, begge med den britiske kokken Gordon Ramsay som programleder. Han var også skaper av serien.
Programmet har gått på TV3 siden 2008.
== Konsept ==
Mesterkokken Gordon Ramsay er i denne serien på jakt etter et nytt amerikansk kokketalent. Tolv deltakere skal kjempe om seieren, som består av en toppjobb i en nyåpnet restaurant. Vinneren vil, i tillegg til jobben, også få et uvisst beløp i form av deleierskap i restauranten samt være med å bestemme hvordan spiserommet skal se ut.
I hver av episodene må minst en av deltakerne forlate kokurransen. Deltakerne er fordelt på to lag og skal i slutten av hver episode nominere den de mener har gjort den dårligste jobben.
Ramsay er temmelig direkte i sin stil overfor deltakerne og går ikke av veien for å kjefte dem huden full hvis han synes de gjør en for dårlig jobb. Hans røffe stil har blitt en av programmets fremste kjennetegn. En episode uten kjefting, regnes ikke som en "skikkelig" Hell's Kitchen episode.
== Personer i serien ==
Gordon Ramsay ... Programleder og Head Chef
Scott Leibfried ... Sous Chef
Amy Rilling ... Vertinne (2005–2006)
Jean Philippe Susilovic ... «maître d'»
Jabari Jones ... Servitør
Jason Thompson ... Fortellerstemmen
== Vinnere ==
Dave Levey (høsten 2009)
Danny Veltri (våren 2009)
Christina Machamer (2008)
Rahman "Rock" Harper (2007)
Heather West (2006)
Michael Wray (2005)
Holli Ugalde (sommer 2010)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hell's Kitchen på Internet Movie Database | Hell's Kitchen er en amerikansk reality-TV-serie som har gått på Fox siden 2005. Serien er en oppfølger til den britiske Hell's Kitchen fra 2004, begge med den britiske kokken Gordon Ramsay som programleder. | 200,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna-Maria_Ravnopolska-Dean | 2023-02-04 | Anna-Maria Ravnopolska-Dean | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgarske musikere', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Harpister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Sofia', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12'] | Anna-Maria Ravnopolska-Dean, født Anna-Maria Jordanova Ravnopolska, er en bulgarsk komponist og harpist.
| Anna-Maria Ravnopolska-Dean, født Anna-Maria Jordanova Ravnopolska, er en bulgarsk komponist og harpist.
== Utgivelser ==
Bulgarian Harp Favorites, Arpa d’oro, CD 2003
Legende: French Music for Harp, Gega compact disc, 1999
Harpist at the Opera (honoring the Donizetti bicentennial), Arpa d'oro CD, 1997
Harps of the Americas (Paraguayan and pedal harps), Arpa d'oro CD, 1996
Erich Schubert Pop Harp Festival, Gega CD, 1994
A Harpist's Invitation to the Dance, Gega CD, 1992
== Referanser == | Anna-Maria Ravnopolska-Dean, født Anna-Maria Jordanova Ravnopolska, er en bulgarsk komponist og harpist. | 200,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Aserbajdsjans kvinnelandslag i fotball representerer Aserbajdsjan i internasjonal fotball. | 200,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Lindemann | 2023-02-04 | Ernst Lindemann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Landkreis Altenkirchen', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Wehrmacht)', 'Kategori:Tysk militærpersonell drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske marineoffiserer', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Ernst Lindemann (født 28. mars 1894 i Altenkirchen i Tyskland, død 27. mai 1941 i Nord-Atlanteren) var en tysk marineoffiser. Han var kaptein på slagskipet «Bismarck» under andre verdenskrig, og gikk ned med skipet i kamp mot britene i mai 1941. Han deltok også i første verdenskrig.
Lindemann døde i strid.
| Ernst Lindemann (født 28. mars 1894 i Altenkirchen i Tyskland, død 27. mai 1941 i Nord-Atlanteren) var en tysk marineoffiser. Han var kaptein på slagskipet «Bismarck» under andre verdenskrig, og gikk ned med skipet i kamp mot britene i mai 1941. Han deltok også i første verdenskrig.
Lindemann døde i strid.
== Liv og virke ==
Lindemann gikk inn i den tyske keiserlige marine i 1913, og deltok under første verdenskrig som artillerioffiser på skipene SMS «Elsaß» og SMS «Schleswig-Holstein». I mellomkrigstiden arbeidet Lindemann med utdanning, og ble etterhvert sjef for utdanningsavdelingen til Kriegsmarines overkommando. Han fikk graden Kapitän zur See i 1938.
I august 1940 ble Lindemann utnevnt til kaptein på «Bismarck». Under Lindemanns ledelse fikk blant annet «Bismarck» senket det britiske skipet HMS «Hood». Etter at massive britiske styrker ble satt inn i kampen mot «Bismarck» ble skipet senket den 27. mai 1941. De faktiske omstendighetene rundt Lindemanns død er noe uklare, og det er ikke klart om han gikk ned med skipet eller ble drept av britisk ild like i forkant.
Posthumt ble Lindemann tildelt Jernkorsets ridderkors. Han hadde tidligere fått både Jernkorset av første og annen klasse.
== Referanser == | Ernst Lindemann (født 28. mars 1894 i Altenkirchen i Tyskland, død 27. | 200,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adelheid_Gapp | 2023-02-04 | Adelheid Gapp | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Bezirk Innsbruck Land', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Adelheid Gapp (født 19. februar 1966 i Aldrans, Tirol) er en tidligere østerriksk alpinist.
Hun oppnådde sitt beste resultat i verdenscupen i mars 1986, da hun ble nummer 4 i slalåm i Park City (USA). I 1988-sesongen oppnådde hun 9.-plass i italienske Courmayeur . Hun fikk imidlertid problemer med å beholde plassen på det sterke østerrikske landslaget, og la opp i 1988 etter en treårig verdenscupkarriere.
| Adelheid Gapp (født 19. februar 1966 i Aldrans, Tirol) er en tidligere østerriksk alpinist.
Hun oppnådde sitt beste resultat i verdenscupen i mars 1986, da hun ble nummer 4 i slalåm i Park City (USA). I 1988-sesongen oppnådde hun 9.-plass i italienske Courmayeur . Hun fikk imidlertid problemer med å beholde plassen på det sterke østerrikske landslaget, og la opp i 1988 etter en treårig verdenscupkarriere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Adelheid Gapp – FIS (alpint)
(en) Adelheid Gapp – ski-db.com | Adelheid Gapp (født 19. februar 1966 i Aldrans, Tirol) er en tidligere østerriksk alpinist. | 200,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hell%E2%80%99s_Kitchen_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Hell’s Kitchen (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Hell's Kitchen har flere betydninger:
| Hell's Kitchen har flere betydninger:
== Geografi ==
Hell's Kitchen, Manhattan, et nabolag i New York City
== TV ==
Hell's Kitchen, en britisk reality-TV-serie med Gordon Ramsay (oppstart i 2004)
Hell's Kitchen, en amerikansk reality-TV-serie med Gordon Ramsay (oppstart i 2005)
== Film ==
Hell's Kitchen (1939 film) , en film fra 1939 med Dead End Kids og Ronald Reagan
Hell's Kitchen (1998 film), en film fra 1998 med Angelina Jolie
== Bok ==
Hell's Kitchen (bok), en bok av Jeffrey Deaver | Hell's Kitchen har flere betydninger: | 200,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ron_Jeremy | 2023-02-04 | Ron Jeremy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Pornofilmskuespillere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Ron Jeremy Hyatt (født 12. mars 1953 i Queens, New York), bedre kjent som Ron Jeremy, er en amerikansk pornoskuespiller. Han har arbeidet både foran og bak kamera. Han hadde sin storhetstid i 1980-årene og har vunnet flere prisen innen sin bransje.
| Ron Jeremy Hyatt (født 12. mars 1953 i Queens, New York), bedre kjent som Ron Jeremy, er en amerikansk pornoskuespiller. Han har arbeidet både foran og bak kamera. Han hadde sin storhetstid i 1980-årene og har vunnet flere prisen innen sin bransje.
== Biografi ==
Ron Jeremy ble i 2006 rangert som nummer én i AVN 100 Top Porn Stars of All Time. Jeremy har også bidratt i ikke-pornografiske filmer som The Boondock Saints og er en kjent talsmann for pornoindustrien. Han har selv påstått å ha ligget med 2 000 kvinner i løpet av en 30 års periode i filmindustrien.
Det sirkulerte rykter om at kunne ha misbrukt flere kvinner seksuelt i flere år, og i juni 2020 ble han tiltalt for blant annet voldtekt av tre kvinner. Han erklærte seg for ikke skyldig i en domstol i Los Angeles 26. juni. Høyeste straffeutmåling dersom han blir kjent skyldig er fengsling i opptil 90 år. 31. august samme år ble Jeremy tiltalt for ytterligere tyve tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep, og derved økte antallet antatte ofre til sytten i en alder fra femten til 54. Han erklærte seg for ikke skyldig i en domstol i Los Angeles 26. juni. Høyeste straffeutmåling dersom han blir kjent skyldig er fengsling i opptil 90 år.
== Priser ==
1983: AFAA – «Best Supporting Actor» for Suzie Superstar
1984: AFAA – «Best Supporting Actor» for All the way in
1986: AVN – «Best Supporting Actor—Film» for Candy Stripers II
1991: AVN – «Best Supporting Actor—Video» for Playin' Dirty
2006: F.A.M.E. – «Award for Favorite Adult Actor»
2009: Free Speech Coalition - «Positive Image Award» (Trukket tilbake i 2017)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ron Jeremy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ron Jeremy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ron Jeremy på Internet Movie Database
(sv) Ron Jeremy i Svensk Filmdatabas
(da) Ron Jeremy på Filmdatabasen
(fr) Ron Jeremy på Allociné
(en) Ron Jeremy på AllMovie
(en) Ron Jeremy hos The Movie Database
(en) Ron Jeremy hos Behind The Voice Actors
(en) Ron Jeremy på Adult Film Database
(en) Ron Jeremy på Internet Adult Film Database
Ron Jeremy på Twitter
Ron Jeremy på Myspace | Ron Jeremy Hyatt (født 12. mars 1953 i Queens, New York), bedre kjent som Ron Jeremy, er en amerikansk pornoskuespiller. | 200,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_J%C3%B6nsson_Haag | 2023-02-04 | Anna Jönsson Haag | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Sverige', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske langrennsløpere', 'Kategori:Svenske mestere'] | Anna Jönsson Haag (tidligere Hansson; født 1. juni 1986) er en svensk tidligere langrennsløper som konkurrerte for IFK Mora.
| Anna Jönsson Haag (tidligere Hansson; født 1. juni 1986) er en svensk tidligere langrennsløper som konkurrerte for IFK Mora.
== Karriere ==
Haag fikk sitt internasjonale gjennombrudd i sesongen 2007/2008 med flere topp 10-plasseringer i verdenscupen. Haag (den gang Hansson) endte som nummer 12 i Tour de Ski 2007/08.
Under VM 2009 i Liberec gikk hun tredjeetappen på det svenske stafettlaget som tok bronse på 4 x 5 km stafett.
Haag fikk to olympiske sølvmedaljer under vinter-OL 2010 i Vancouver. Hun kom på andreplass på 7,5 km klassisk + 7,5 km fristil bak Marit Bjørgen fra Norge, og sammen med Charlotte Kalla gikk hun på det svenske laget som ble nummer to på lagsprint.
Hun ble olympisk mester under OL 2014 i Sotsji. Hun gikk tredje etappe på det svenske stafettlaget som vant 4 x 5 kilometer stafett for damer foran Finland og Tyskland. De andre på laget var Ida Ingemarsdotter, Emma Wikén og Charlotte Kalla. Stafettlaget ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje (Bragdguldet) for 2014. Denne regnes som svensk idretts høyeste utmerkelse.
Under Ski-VM 2017 i Lahtis tok hun sølv på stafetten sammen med Charlotte Kalla, Stina Nilsson og Ebba Andersson. Haag var med på Sveriges lag som tok sølv på stafett under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
Hun vant Sgambeda i desember 2018.
=== Sammenlagtresultater i verdenscupen i langrenn ===
== Personlig ==
Hun er gift med med den tidligere langrennsløperen Emil Jönsson.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anna Jönsson Haag – Olympics.com
(en) Anna Jönsson Haag – Olympic.org
(en) Anna Jönsson Haag – Olympedia
(en) Anna Jönsson Haag – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Anna Jönsson Haag – Sveriges olympiske komité
(en) Anna Jönsson Haag – FIS (langrenn)
Offisielt nettsted
(en) Anna Haag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | }} | 200,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Lagli | 2023-02-04 | Nils Lagli | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. september', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske folkeminnesamlere', 'Kategori:Personer fra Nesna kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nils Pettersen Lagli (født11. august 1861 i Bardal i Nesna, død 22. september 1954 i Oslo) var en norsk husmaler, folkeminnesamler, avholdsmann og skribent. Hans foreldre var Gjertrud Heitmann Larsdatter fra Stor-Alteren og Petter Andreas Pettersen.
Lagli flyttet omkring 1890 til Kristiania, hvor han ble boende resten av sitt liv, bortsett fra de tre første årene av første verdenskrig, da han oppholdt seg i Nordland. Han var med på opprettelsen av flere IOGT-lag, og mottok både en rekke tillitsverv og fungerte som redaktør for flere håndskrevne losjeaviser. Da brennevinsforbudet ble vedtatt melde han seg imidlertid i protest ut av avholdsorganisasjonene.
Han deltok dessuten i stiftelsen av Idun og bladene Lyskasteren og Norsk Tjenestetidende. Selv om disse trykksakene fikk kort levetid skrev han også i Menneskevennen, Vort Arbeid, Giv Akt, Vårsol og Norsk Ungdomsblad. Hans mest brukte pseudonym var «Løber». I tidsrommet 1908-1940 var han korrespondent for Ranens Tidende som snart skiftet navn til Nordlands Avis.
Så flittig var Nils Lagli som skribent at han i tillegg øste ut artikler for så vel lokalpressen (Lofotposten, Lofoten Tidende, Helgelands Blad, Nordlands Folkeblad og Bodø Tidende) og for riksavisene (Aftenposten, Dagbladet og Verdens Gang).
| Nils Pettersen Lagli (født11. august 1861 i Bardal i Nesna, død 22. september 1954 i Oslo) var en norsk husmaler, folkeminnesamler, avholdsmann og skribent. Hans foreldre var Gjertrud Heitmann Larsdatter fra Stor-Alteren og Petter Andreas Pettersen.
Lagli flyttet omkring 1890 til Kristiania, hvor han ble boende resten av sitt liv, bortsett fra de tre første årene av første verdenskrig, da han oppholdt seg i Nordland. Han var med på opprettelsen av flere IOGT-lag, og mottok både en rekke tillitsverv og fungerte som redaktør for flere håndskrevne losjeaviser. Da brennevinsforbudet ble vedtatt melde han seg imidlertid i protest ut av avholdsorganisasjonene.
Han deltok dessuten i stiftelsen av Idun og bladene Lyskasteren og Norsk Tjenestetidende. Selv om disse trykksakene fikk kort levetid skrev han også i Menneskevennen, Vort Arbeid, Giv Akt, Vårsol og Norsk Ungdomsblad. Hans mest brukte pseudonym var «Løber». I tidsrommet 1908-1940 var han korrespondent for Ranens Tidende som snart skiftet navn til Nordlands Avis.
Så flittig var Nils Lagli som skribent at han i tillegg øste ut artikler for så vel lokalpressen (Lofotposten, Lofoten Tidende, Helgelands Blad, Nordlands Folkeblad og Bodø Tidende) og for riksavisene (Aftenposten, Dagbladet og Verdens Gang).
== Folkeminnesamler og utgiver av tradisjonssamlinger ==
4. oktober 1920 sendte Nils Lagli manuskriptet Julspel i Ranen inn til Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Kristiania i håp om å få det utgitt. Materialet om leken i de norske julestuene ble likevel liggende i folkeminnearkivet, og først utgitt post mortem av Norsk Folkeminnelag i 1994.
I 1924 utga Nils Lagli selv tradisjonssamlingen Eventyr og sagn fra Nordland. Denne boka kom i ny utgivelse i 1993, med en forsiktig språklig bearbeidelse av Torstein Finnbakk.
Lagli fortsatte imidlertid sine innsamlingsarbeider, og skrev flittig inntil han omkring 1950 fikk en liten skjelving på hånden. Selv om håndskriften fremdeles var forholdsvis stødig og godt leselig, fant han ut at det var på tide å avslutte sine folkloristiske arbeider, og i 1952 tilbød han Universitetsbibliotekets håndskriftsamling (nå Nasjonalbiblioteket i Oslo) å kjøpe det 286 sider store manuskriptet Minner og skisser fra Rana for en symbolsk sum.Nils Lagli bodde i nærmere 25 år på Gamlebyen Alders- og Sykehjem i St. Halvards gate 28, og det var også her han døde, nesten 93 år gammel.
== Bibliografi ==
Eventyr og sagn fra Nordland. P. Omtvedts Forlag. Kristiania 1924.
Eventyr og sagn fra Nordland. Nordlandsbiblioteket bind 1. Lofotboka forlag. Værøy 1993. ISBN 82-90412-97-2
Julspel i Ranen. Illustrasjoner av Kine Hermansen. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 139. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Oslo 1994. ISBN 82-03-17482-5
== Referanser == | Nils Pettersen Lagli (født11. august 1861 i Bardal i Nesna, død 22. | 200,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neftegorsk_(Sakhalin_oblast) | 2023-02-04 | Neftegorsk (Sakhalin oblast) | ['Kategori:142°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1964', 'Kategori:Bosetninger opphørt i 1995', 'Kategori:Sakhalin oblast', 'Kategori:Tidligere byer i Russland'] | Neftegorsk (russisk: Нефтего́рск), før 1970 kalt Vostok (russisk: Восто́к), var en bymessig bosetning i Sakhalin oblast i Russland, etablert i 1964 i forbindelse med produksjon av olje i området.
Den 28. mai 1995 ble Neftegorsk ødelagt i et jordskjelv som målte 7,6 på Richterskalaen, og over 2 000 mennesker omkom (av en total befolkning på rundt 3 500). Bosetningen ble ikke gjenoppbygget etter jordskjelvet på grunn av den massive ødeleggelsen, og et minnesmerke er idag reist i Juzjno-Sakhalinsk.
| Neftegorsk (russisk: Нефтего́рск), før 1970 kalt Vostok (russisk: Восто́к), var en bymessig bosetning i Sakhalin oblast i Russland, etablert i 1964 i forbindelse med produksjon av olje i området.
Den 28. mai 1995 ble Neftegorsk ødelagt i et jordskjelv som målte 7,6 på Richterskalaen, og over 2 000 mennesker omkom (av en total befolkning på rundt 3 500). Bosetningen ble ikke gjenoppbygget etter jordskjelvet på grunn av den massive ødeleggelsen, og et minnesmerke er idag reist i Juzjno-Sakhalinsk.
== Referanser == | Neftegorsk (russisk: Нефтего́рск), før 1970 kalt Vostok (russisk: Восто́к), var en bymessig bosetning i Sakhalin oblast i Russland, etablert i 1964 i forbindelse med produksjon av olje i området. | 200,414 |
null | 2023-02-04 | Nord-Makedonias kvinnelandslag i fotball | null | null | null | Nord-Makedonias kvinnelandslag i fotball representerer Nord-Makedonia i internasjonal fotball. Makedonia debuterte 7. | 200,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neftegorsk | 2023-02-04 | Neftegorsk | ['Kategori:Pekere'] | Neftegorsk kan vise til:
Neftegorsk (Samara oblast) – en by i Samara oblast i Russland.
Neftegorsk (Sakhalin oblast) – en tidligere bosetning i Sakhalin oblast i Russland. | Neftegorsk kan vise til:
Neftegorsk (Samara oblast) – en by i Samara oblast i Russland.
Neftegorsk (Sakhalin oblast) – en tidligere bosetning i Sakhalin oblast i Russland. | Neftegorsk kan vise til: | 200,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clearpass_Records | 2023-02-04 | Clearpass Records | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kultur i Saltdal', 'Kategori:Norske plateselskaper', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1995'] | Clearpass er et plateselskap fra den lille bygda Saltdal, Norge. Etablert i 1995. Clearpass har spesialisert seg på uavhengig musikk knyttet til Saltdal.
| Clearpass er et plateselskap fra den lille bygda Saltdal, Norge. Etablert i 1995. Clearpass har spesialisert seg på uavhengig musikk knyttet til Saltdal.
== Diskografi ==
CAV01947 – Ada Vada – "Konga La Bonga" CD (1995)
CAV01948 – Dubel Darr – "But Plugged" MCD (1996)
CAV01949 – Dubel Darr – "Promongoman" MCD (1997)
CAV01950 – Dubel Darr – "Leper Candy" MCD (1999)
CAV01951 – Schtimm – "The Alcoholovefi Collection" CD (2000)
CAV01952 – Dubel Darr – "Hardcore Prono" CD (2001)
CAV01953 – Schtimm – "Plays Mrakoslav Vragosh" CD (2002)
CAV01954 – Schtimm – "Sun/Sun" CD (2002)
CAV01955 – Nagel – "Vel Heim" CD (2002)
CAV01956 – Schtimm – "Featuring..." CD (2004)
CAV01957 – Schtimm – "Time, Space And Other Stories" CD (2007)
CAV01958 – Æ – "Voksensløvsinn" CD (2008) | | bransje = musikk | 200,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dovrefjell | 2023-02-04 | Dovrefjell | ['Kategori:62°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dovrefjell', 'Kategori:Fjell i Dovre', 'Kategori:Fjell i Innlandet', 'Kategori:Fjell i Lesja', 'Kategori:Fjell i Oppdal', 'Kategori:Fjell i Sunndal kommune', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Folldals geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dovrefjell er et fjellområde som danner en geografisk barriere mellom det sørlige Norge og Trøndelag. Dovrefjell er gjerne kjent for å inngå i den såkalte Eidsvoll-eden fra 1814:
Enige og tro inntil Dovre faller
Dovrefjell ligger nord for Lesjadalføret i Nord-Gudbrandsdalen. Elven Jora regnes som vestlig grense, Driva og Innset danner en grense i nord, Grimsdalen og Savalen i øst. Området innenfor disse grensene er omkring 4500 km2.I 2002 ble tidligere Dovrefjell nasjonalpark (opprettet 1974 – 265 km²) betydelig utvidet ved opprettelsen av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (2002) og i 2018 ble utvidet med mesteparten av tidligere Hjerkinn Skytefelt til i alt 1 830 km².
Områdets vernestatus er med på å bevare en storslagen natur og et uvanlig rikt plante- og dyreliv. Vestre del preges av steile fjell der Snøhetta rager høyest (2286 moh.). I øst er berggrunnen kalkrik, og her finnes Nord-Europas rikeste plantefjell med sjeldne arter som norsk malurt og dovrevalmue. Villrein er en karakterart for området og en av hovedbegrunnelsene for vern. Det importerte moskusfeet er et annet særmerke for Dovrefjell. Det er store uttak av skifer i området, og en tidligere gullgruve (nedlagt på slutten av 1700-tallet).
Nordenfjells regnes idag som Norge nord for Dovrefjell.
| Dovrefjell er et fjellområde som danner en geografisk barriere mellom det sørlige Norge og Trøndelag. Dovrefjell er gjerne kjent for å inngå i den såkalte Eidsvoll-eden fra 1814:
Enige og tro inntil Dovre faller
Dovrefjell ligger nord for Lesjadalføret i Nord-Gudbrandsdalen. Elven Jora regnes som vestlig grense, Driva og Innset danner en grense i nord, Grimsdalen og Savalen i øst. Området innenfor disse grensene er omkring 4500 km2.I 2002 ble tidligere Dovrefjell nasjonalpark (opprettet 1974 – 265 km²) betydelig utvidet ved opprettelsen av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (2002) og i 2018 ble utvidet med mesteparten av tidligere Hjerkinn Skytefelt til i alt 1 830 km².
Områdets vernestatus er med på å bevare en storslagen natur og et uvanlig rikt plante- og dyreliv. Vestre del preges av steile fjell der Snøhetta rager høyest (2286 moh.). I øst er berggrunnen kalkrik, og her finnes Nord-Europas rikeste plantefjell med sjeldne arter som norsk malurt og dovrevalmue. Villrein er en karakterart for området og en av hovedbegrunnelsene for vern. Det importerte moskusfeet er et annet særmerke for Dovrefjell. Det er store uttak av skifer i området, og en tidligere gullgruve (nedlagt på slutten av 1700-tallet).
Nordenfjells regnes idag som Norge nord for Dovrefjell.
== Berggrunn og landskapsformer ==
Dovrefjell består av to bergartskomplekser: Prekambriske gneiser og folierte granitter i vest og granitt-tonalitt i øst. Det østlige området tilhører Trondheimsfeltet med kambosilurske bergarter som ble sterkt omdannet (metamorfosert) ved den kaledonske fjellkjedefolding. Høyt innhold av kis har gitt grunnlag for gruvedrift i Folldal Gruver.
Fjellområdet ligger på vannskillet mellom Vestlandet og områdene mot Sverige. Dype daler skjærer seg ned i berggrunnen, og spesielt mot vest er dalene bratte. Landskapet er utformet etter siste istid. Morener, eskere og agoradaler andre spor etter siste istid.
== Botanikk ==
Området rundt Drivdalen, Snøhetta og Hjerkinn er svært spennende botaniske områder. De tre Knutshøene er særdeles rike på sjeldne fjellplanter. Disse ble fredet allerede i 1905 etter at mange botanikere nærmest hadde rasert Knutshøene. i 1911 ble 50 planter fredet på Dovrefjell.
Drivdalen består av løs skifer og er rik på kalk. Her finnes mange sjeldne planter.
Fokstumyrene er først og fremst kjent for et unikt fugleliv, men her vokser også mange forskjellige orkideer samt åkerbær i rikt monn.
Fokstumyrene var godt kjent allerede på midten av 1800-tallet. Området tiltrakk seg samlere fra hele Europa og i 1917 var det mindre enn 20 hekkende fuglearter igjen på myrene, Brushanen var også forsvunnet. I 1923 ble fulgelivet på Fokstumyene fredet. I 1969 ble fredningen enda strengere og dette har gitt resultater. Både myrhauk og brushane er kommet tilbake samt mange andre arter.
Knutshøene regnes som Nord-Europas rikeste plantefjell. Her er mange sjeldne fjellplanter vanlige. Det er få fjellplanter som ikke finnes der. Noen planter har fått navn etter voksestedet, som dovreløvetann, knutsørapp og dovrevalmue. Norsk malurt og høyfjellsklokke er også til stede på Knutshøene. Knutshøene ligge like ved Kongsvold Fjeldstue.
Forstmann J.B. Barth utgav et hefte om plantene på Knutshøene i 1880: «Knudshø eller Fjeldfloraen»
Hjerkinhø har også et rikt planteliv. Området er fredet som landskapsvernområde.
== Litteratur ==
Gro Steinsland Dovrefjell i tusen år : mytene, historien og diktningen 2014 ISBN 9788241910715
Terje Skogland m.fl.: Dovrefjell. Grøndahl Dreyer forlag. 1994. ISBN 82-504-2045-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dovre (mountain range) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Turforslag til Dovrefjell på DNT og NRKs nettsted ut.no
utmark.org: Om Dovrefjell blant annet som nasjonalt symbol
«DigitaltMuseum: Søk: 'dovrefjell'». DigitaltMuseum. Besøkt 12. april 2013. Dovrefjell - Digitalt Museum - Bilder | Dovrefjell nasjonalpark er en tidligere nasjonalpark som lå i Oppdal kommune i Trøndelag, og Lesja og Dovre kommuner i Oppland. Nasjonalparken ble opprettet i 1974 og hadde da et areal på 265 km². | 200,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grapefrukt | 2023-02-04 | Grapefrukt | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sitrusfrukt', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Grapefrukt er sitrusfamiliens største medlem. Det finnes flere varianter av grapefrukt og fargene varierer fra helt lys til rosa. De rosa variantene er som regel litt søtere enn de lyse. Uavhengig av farge har all grapefrukt en sødme med en svak bitter ettersmak.
| Grapefrukt er sitrusfamiliens største medlem. Det finnes flere varianter av grapefrukt og fargene varierer fra helt lys til rosa. De rosa variantene er som regel litt søtere enn de lyse. Uavhengig av farge har all grapefrukt en sødme med en svak bitter ettersmak.
== Opprinnelse ==
Den første dokumenterte oppdagelsen av grapefrukt fant sted på Barbados i 1750 av Griffith Hughes. Grapefrukt er en krysning mellom appelsin (C. × sinensis) og pomelo (C. maxima), som begge kommer fra Asia. I 1823 ble den brakt til Florida, til det som nå er kjent som Safety Harbor.
Frukten ble først populær på slutten av 1800-tallet, før det var ble den brukt som en dekorativ plante. USA ble raskt en stor produsent av frukten, med frukthager i Florida, Texas, Arizona og California. På spansk er frukten kjent som toronja eller pomelo.
Grapefrukten vokser i klaser på trær og har derfor fått navnet grape, som er det engelsk navnet for drue. Trærne er vanligvis på rundt 5-6 meter høye, selv om de på det meste kan bli 13-15 meter. Bladene er lange, tynne og mørkegrønne (opptil 15 cm).
== Produksjon ==
USA er den ledende produsenten av grapefrukt i verden, etterfulgt av Kina og Sør-Afrika.
== Grapefrukten i dagliglivet ==
=== Bruksområde ===
Grapefrukt er en god erstatning for sitron/lime – smaken blir litt mindre syrlig, litt søtere og med et hint av bitterhet. Særlig til salater gjør grapefrukten seg meget godt. Bare press noen dråper over, og du vil kjenne hvor fantastisk grapefrukten kan være som smaksforsterker.
Grapefrukt er også god som frokostfrukt. Fruktkjøttet fjernes fra skallet og skjæres løs fra membranene. De rene grapefruktfiletene legges tilbake i skallet for servering.
Presset grapefrukt egner seg godt til saft eller juice. Fruktsaften fra den hvite grapefrukten er syrligere, og bør tilsettes litt sukker før den drikkes.
=== Oppbevaring ===
Grapefrukten har lang holdbarhetstid og oppbevares best ved 8-12 °C, men trenger ikke å oppbevares i kjøleskap.
Grapefrukten skal være fast og glatt i skallet og føles tung i hånden. Hvis skallet er svært tykt eller mykt tilsier det at grapefrukten er av dårlig kvalitet.
=== Næringsinnhold ===
Grapefrukten er meget kalorifattig. Den er rik på mineraler og inneholder i omtrent like mye C-vitamin som for eksempel en klementin.
Den rødlige fargen skyldes den kraftige antioksidanten Lykopen. Den bitre smaken kommer av at grapefrukten inneholder Kinin.
== Eksterne lenker ==
(en) grapefrukt i Encyclopedia of Life
(en) grapefrukt i Global Biodiversity Information Facility
(en) grapefrukt hos ITIS
(en) grapefrukt hos NCBI
(en) grapefrukt hos The International Plant Names Index
(en) grapefrukt hos Tropicos
(en) Kategori:Citrus Paradisi group – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Citrus paradisi – detaljert informasjon på Wikispecies | | habitat= | 200,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8dsfall_i_2009 | 2023-02-04 | Dødsfall i 2009 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2009'] | Oversikt over dødsfall i 2009.
| Oversikt over dødsfall i 2009.
== Dødsfall etter måned ==
=== Januar ===
1. – Claiborne Pell, amerikansk senator (90)
1. – Gert Petersen, dansk politiker (81)
1. – Helen Suzman, sørafrikansk antiaparteidaktivist og politiker (91)
1. – Ron Asheton, amerikansk rock-gitarist (The Stooges) (60)
2. – Inger Christensen, dansk forfatter (73)
2. – John Olav Larssen, norsk predikant (81)
4. – Arvid Knutsen, norsk fotballspiller (Viking) (64)
4. – Ivan Gubijan, jugoslavisk-kroatisk sleggekaster (85)
5. – Griffin Bell, amerikansk politiker, justisminister i Carter-regjeringen (90)
6. – Magne Rommetveit, norsk språkprofessor (90)
8. – Richard John Neuhaus, amerikansk geistlig (72)
10. – Coosje van Bruggen, nederlandsk-amerikansk kunstner og skulptør (66)
10. – Henri Cazelles, fransk prest (96)
11. – Jon Tvedt, norsk orienteringsløper (42)
11. – Knut Eidem, norsk journalist (90)
12. – Arne Næss, norsk filosof (96)
12. – Claude Berri, fransk filmregissør (74)
12. – Jack Erik Kjuus, norsk innvandringsmotstander (81)
13. – Folke Sundquist, svensk skuespiller (83)
13. – Patrick McGoohan, amerikansk skuespiller (80)
14. – Ricardo Montalbán, meksikansk skuespiller (88)
15. – Saeed Sayam, innenriksminister på Gaza (49)
16. – Andrew Wyeth, amerikansk maler (91)
16. – John Mortimer, britisk dramatiker (85)
19. – Mohammed Javed, norsk gjengleder (28)
19. – Stanislav Markelov, russisk journalist, advokat og menneskerettighetsaktivst (34)
20. – David Newman, amerikansk jazz-saksofonist (75)
20. – Stephanos II Ghattas, egyptisk koptisk-katolsk patriark 1986-2006 (89)
21. – Astrid Folstad, norsk skuespiller (76)
21. – Charles H. Schneer, amerikansk filmprodusent (88)
23. – George Perle, amerikansk komponist (93)
25. – Mamadou Dia, Senegals første statsminister (1957–62) (98)
27. – John Updike, amerikansk forfatter (76)
27. – Ramaswami Venkataraman, president i India 1987-92 (98)
28. – Billy Powell, amerikansk keyboardspiller (Lynyrd Skynyrd) (56)
28. – Glenn Davis, amerikansk friidrettsutøver (gull 400 meter hekk i OL 1956 og 1960) (74)
29. – Olaf Øen, norsk politiker (83)
29. – John Martyn, britisk musiker (60)
30. – Ingemar Johansson, svensk bokser (76)
30. – Per Erik Wahlund, svensk forfatter (85)
31. – Arne E. Holm, norsk maler grafiker og arkitekt (97)
31. – Dewey Martin, canadisk trommeslager (Buffalo Springfield) (68)
31. – Erland von Koch, svensk komponist (98)
=== Februar ===
2. – Fredrik Kayser, norsk offiser (90)
3. – Åsa Solberg Iversen, norsk politiker (79)
4. – Arnljot Eggen, norsk lyriker (85)
5. – Frederiek Nolf, belgisk syklist (21)
6. – James Whitmore, amerikansk skuespiller (87)
7. – Blossom Dearie, amerikansk jazz-sangerinne (82)
7. – Brian Naylor, australsk TV-journalist (78)
8. – Wenche Klouman, norsk skuespiller (90)
8. – Marian Cozma, rumensk håndballspiller (26)
11. – Albert Barillé, fransk TV-produsent (Colargol) (88)
11. – Estelle Bennett, amerikansk sangerinne (The Ronettes) (68)
11. – Willem Johan Kolff, nederlandsk-amerikansk medisiner (97)
12. – Giacomo Bulgarelli, italiensk fotballspiller (68)
12. – Lis Hartel, dansk rytter, OL-sølv i 1952 og 1956 (87)
12. – Willy Haugli, norsk tidligere politimester (81)
16. – Susanne von Almassy, østerriksk skuespiller (92)
18. – Kamila Skolimowska, polsk sleggekaster, OL-vinner i 2000 (26)
21. – Brynjulf Alver, norsk professor emeritus, folkloristikk (84)
23. – Tuulikki Pietilä, finsk illustratør og professor i grafisk kunst (92)
23. – Sverre Fehn, norsk arkitekt (84)
27. – Manea Mănescu, statsminister i Romania 1974-79 (92)
28. – Anton Myhra, norsk filosof (61)
=== Mars ===
1. – Batista Tagme Na Wai, general, forsvarssjef i Guinea-Bissau (59)
2. – Ernst Benda, tysk jurist og politiker (84)
2. – João Bernardo Vieira, president i Guinea-Bissau (69)
3. – Sydney Chaplin, amerikansk skuespiller, sønn av Charlie Chaplin (82)
4. – Triztán Vindtorn, norsk lyriker (66)
5. – Bjørg Lødøen, norsk billedkunstner (77)
11. – Lars Erstrand, svensk jazzmusiker (72)
12. – Gwendoline Konie, zambisk politiker (70)
13. – Anne Brown, amerikansk-norsk operasanger, sangpedagog og iscenesetter (96)
15. – Ron Silver, amerikansk skuespiller (62)
18. – Natasha Richardson, britisk skuespiller (45)
22. – Jade Goody, britisk reality-stjerne (27)
25. – Knut S. Selmer, norsk jurist og professor (84)
26. – Arne Bendiksen, norsk musiker (82)
28. – Eigil Lehmann, norsk prest og dikter (102)
28. – Janet Jagan, amerikansk-guyansk politiker, president i Guyana 1997-99 (88)
29. – Maurice Jarre, fransk komponist (84)
31. – Raúl Alfonsín, president i Argentina 1983-89 (82)
=== April ===
1. – Arne Andersson, svensk friidrettsutøver (91)
1. – Duane Jarvis, amerikansk rock- og countrymusiker (51)
2. – Bud Shank, amerikansk jazzmusiker (82)
2. – Guttorm Hansen, norsk politiker (Ap) (88)
3. – Alf Blyverket, norsk musiker (80)
6. – Ivy Matsepe-Casaburri, sørafrikansk politiker (71)
7. – Dave Arneson, amerikansk rollespilldesigner (61)
11. – René Monory, fransk politiker (85)
12. – Hans Kleppen, norsk skihopper (102)
12. – John Maddox, britisk vitenskapsmann og forfatter (83)
12. – Marilyn Chambers, amerikansk pornoskuespiller (56)
13. – Björn Borg, svensk svømmer (89)
13. – Stefan Brecht, tysk-amerikansk poet og teaterhistoriker, sønn av Bertolt Brecht (84)
14. – Gerda Gilboe, dansk skuespiller (94)
15. – Clement Freud, britisk forfatter, barnebarn av Sigmund Freud (84)
16. – Svein Longva, norsk riksmeklingsmann (65)
17. – Ole Juul, dansk journalist, forfatter og motstandsmann (90)
17. – Trond Petter Kolset, norsk kaptein (30)
19. – James Graham Ballard, britisk forfatter (78)
20. – Ola Steinholt, norsk biskop (74)
22. – Jack Cardiff, britisk filmfotograf (94)
22. – Ken Annakin, britisk filmregissør (94)
25. – Bea Arthur, amerikansk skuespillerinne (86)
26. – Ivar Ramstad, norsk friidrettsutøver (85)
26. – Geir Hovig, programleder i NRK (64)
27. – Greg Page, amerikansk tungvekstbokser, Verdensmester WBA (50)
29. – Steinar Lem, norsk forfatter og miljøtalsmann (57)
=== Mai ===
1. – Torstein Grythe, norsk dirigent og stifter av Sølvguttene (90)
2. – Augusto Boal, brasiliansk dramapedagog, teatermann, instruktør, forfatter og politiker (78)
2. – Jack Kemp, amerikansk politiker og fotballspiller (73)
2. – Marilyn French, amerikansk forfatter (79)
4. – Dom DeLuise, amerikansk skuespiller (75)
6. – Ean Evans, bassist i Lynyrd Skynyrd (48)
9. – Chuck Daly, amerikansk baskettballspiller (78)
11. – Abel Goumba, politiker fra Den sentralafrikanske republikk, tre ganger regjeringssjef (82)
12. – Thomas Nordseth-Tiller, norsk manusforfatter (28)
14. – Buddy Montgomery, amerikansk jazz-musiker (79)
15. – Susanna Agnelli, italiensk politiker, utenriksminister 1995-96 (87)
18. – Velupillai Prabhakaran, tamiltigrenes leder (54)
19. – Robert F. Furchgott, amerikansk biokjemiker (92)
20. – Oleg Jankovskij, russisk skuespiller (65)
20. – Randi Lindtner Næss, norsk skuespillerinne (104)
22. – Asle Sjåstad, norsk alpinist (79)
23. – Roh Moo-hyun, president i Sør-Korea 2003-08 (62)
25. – Haakon Lie, tidligere partisekretær for Arbeiderpartiet (103)
28. – Terence Alexander, britisk skuespiller (86)
30. – Ephraim Katzir, president i Israel 1973-78 (93)
30. – Gaafar Nimeiry, president i Sudan 1969-85 (79)
30. – Luís Cabral, første president i Guinea-Bissau 1974-80 (78)
31. – Ingebjørg Sem Stokke, norsk skuespiller og teaterinstruktør (77)
31. – Millvina Dean, britisk, siste overlevende fra RMS «Titanic» (97)
=== Juni ===
2. – David Eddings, amerikansk fantasy-forfatter (77)
3. – David Carradine, amerikansk skuespiller (72)
3. – Geir Høgsnes, norsk sosiolog (58)
6. – Jean Dausset, fransk immunolog, Nobelprisen i medisin i 1980 (85)
7. – Omar Bongo, president i Gabon (73)
10. – Helle Virkner, dansk skuespiller (83)
12. – Félix Malloum, president i Tsjad 1975-78 (77)
17. – Ralf Dahrendorf, tysk-britisk sosiolog og politiker (80)
18. – Elisabeth Schweigaard Selmer, norsk høyesterettsdommer (92)
19. – Karyn de Laine Bennett-Lund, Programleder i NRK
23. – Ed McMahon, amerikansk tv-personlighet (86)
25. – Farrah Fawcett, amerikansk skuespiller (62)
25. – Michael Jackson, amerikansk popsanger (50)
30. – Johan E. Hareide, norsk ordfører (83)
30. – Mosse Jørgensen, norsk rektor og pedagog (88)
30. – Pina Bausch, tysk danser og koreograf (68)
=== Juli ===
1. – Karl Malden, amerikansk filmskuespiller (97)
4. – Allen Klein, Beatles- og Rolling Stones-manager (77)
6. – Marius Eriksen, alpinist og jagerflyver (86)
6. – Robert S. McNamara, amerikansk utenriksminister (93)
6. – Vasilij Aksionov, russisk forfatter (76)
9. – Stein Håland, norsk ordfører (57)
10. – Ebba Haslund, norsk forfatter (91)
11. – Sigmund B. Strømme, norsk professor i fysiologi (76)
15. – Natalja Estemirova, tsjetsjensk-russisk journalist og menneskerettighetsforkjemper (51)
16. – Gordon Waller, britisk popmusiker (64)
17. – Leszek Kołakowski, polsk filosof (81)
17. – Walter Cronkite, amerikansk TV-journalist (92)
18. – Henry Allingham, britisk, verdens eldste mann (113)
19. – Frank McCourt, irsk-amerikansk forfatter (78)
24. – Terje Moe, norsk arkitekt og professor (75)
26. – Merce Cunningham, amerikansk koreograf og danser (90)
27. – George Russell, amerikansk jazzmusiker (86)
28. – Kjell Colding, norsk diplomat (78)
31. – Peter Zadek, tysk teaterregissør (83)
31. – Sir Bobby Robson, engelsk fotballspiller og trener (76)
=== August ===
1. – Corazon Aquino, Filippinenes president 1986-1992 (76)
1. – Ole A. Sørli, norsk musiker og manager (64)
2. – Billy Lee Riley, amerikansk rockabilly-musiker (76)
4. – Joseph Msika, visepresident i Zimbabwe 1999-2009 (85)
4. – Svend Auken, dansk politiker (66)
5. – Baitullah Mehsud, pakistansk Taliban-kommandant (36)
6. – John Hughes, amerikansk filmregissør (59)
6. – Willy DeVille, amerikansk rockemusiker (58)
8. – Daniel Jarque, spansk fotballspiller (26)
8. – Pål Kraby, norsk høyesterettsadvokat og tidligere NAF-direktør (77)
8. – Taha Muhie-eldin Marouf, visepresident i Irak 1975-2003 (80)
10. – Urpo Korhonen, finsk langrennsløper (86)
11. – Eunice Kennedy Shriver, søster av John F. Kennedy (88)
12. – Rashied Ali, amerikansk jazz-trommeslager (74)
13. – Les Paul, amerikansk jazz- og rock-gitarist (94)
16. – Alistair Campbell, newzealandsk forfatter (84)
18. – Hildegard Behrens, tysk sopran-sangerinne (72)
18. – Kim Dae-jung, sørkoreansk politiker, president og vinner av Nobels fredspris 2000 (83)
18. – Robert Novak, amerikansk journalist (78)
19. – Don Hewitt, amerikansk fjernsynsprodusent (86)
20. – Semjon Farada, russisk skuespiller (75)
23. – Anna-Maria Müller, østtysk aker (60)
24. – Toni Sailer, østerriksk alpinist (73)
25. – Edward Kennedy, amerikansk politiker (77)
26. – Abdul Aziz al-Hakim, irakisk politiker (56)
26. – Per Christensen, norsk skuespiller (75)
27. – Sergej Mikhalkov, russisk forfatter (96)
28. – Ernst Magne Johansen, norsk maler og grafiker (83)
30. – Kiki Sørum, norsk journalist og forfatter (70)
30. – Åse Wentzel, norsk sangerinne (85)
31. – Bernt Ström, svensk skuespiller (69)
=== September ===
8. – Aage Niels Bohr, dansk fysiker (87)
11. – Jim Carroll, amerikansk punk-musiker (59)
11. – Juan Almeida Bosque, cubansk politiker (82)
12. – Norman Borlaug, amerikansk agronom, vinner av Nobels fredspris 1970 (95)
14. – Keith Floyd, engelsk kokk (65)
14. – Patrick Swayze, amerikansk skuespiller (57)
15. – Torfinn Bjørnaas, norsk motstandsmann (95)
16. – Luciano Emmer, italiensk filmregissør (91)
16. – Mary Travers, amerikansk musiker (Peter, Paul and Mary) (72)
17. – Noordin Muhammad Top, malaysisk terrorist (41)
21. – Sula Wolff, amerikansk barnepsykiater (85)
21. – Myroslav Marusyn, ukrainsk biskop (85)
23. – Ertuğrul Osman V, tyrkisk prins (97)
25. – Alicia de Larrocha, spansk pianist (86)
25. – Willy Breinholst, dansk forfatter (91)
27. – Ada Madssen, norsk billedhugger (92)
27. – William Safire, amerikansk forfatter, taleskriver for president Nixon (79)
28. – Elisabeth Bang, norsk skuespiller (87)
28. – Guillermo Endara, president i Panama 1989-94 (73)
29. – Gunnar Haugan, norsk programleder og skuespiller (84)
30. – Pavel Popovitsj, sovjetisk-ukrainsk romfarer (78)
=== Oktober ===
2. – Marek Edelman, polsk politisk og sosial aktivist (86)
3. – Gunnar Haarberg, første programleder for Kvitt eller dobbelt (92)
4. – Mercedes Sosa, argentinsk sangerinne (74)
4. – Shōichi Nakagawa, japansk politiker (56)
5. – Israel Gelfand, sovjetisk-amerikansk matematiker (96)
7. – Irving Penn, amerikansk fotograf (92)
8. – Kjell Grunnteig, norsk musiker og sanger (82)
9. – Arne Bakker, norsk fotball- og bandyspiller (79)
9. – Barry Letts, engelsk skuespiller, produsent og regissør (84)
10. – Stephen Gately, irsk skuespiller og sanger (Boyzone) (33)
10. – Torbjørn Pluggen Johansen, norsk rockemusiker (59)
11. – Mikkel Eira, same-aktivist (64)
12. – Dickie Peterson, amerikansk rock-musiker (Blue Cheer) (61)
12. – Frank Vandenbroucke, belgisk syklist (34)
13. – Marian Kołodziej, polsk kunstner og scenograf (87)
13. – Al Martino, amerikansk sanger (82)
13. – Atle Jebsen, norsk skipsreder (73)
14. – Hans Chr. Mamen, norsk prost, lokalhistoriker, innehaver av Deltagermedaljen (90)
14. – Lou Albano, amerikansk skuespiller, manager og profesjonell wrestler (76)
16. – Kjell Hegdalstrand, norsk veihistoriker (78)
17. – Carla Boni, italiensk sangerinne (84)
17. – Egil O. Larsen, norsk lokalpolitiker (86)
19. – Stein Gabrielsen, eneste overlevende etter MS «Norse Variant»-forliset (59)
22. – Soupy Sales, amerikansk komiker (83)
25. – Kjell Holm, norsk forretningsmann (90)
25. – Gerhard Knoop, norsk teatersjef (88)
27. – Margrete Seter, norsk ordfører (56)
28. – Taylor Mitchell, kanadisk folkesangerinne (19)
29. – Olav Hodne, norsk misjonær (88)
29. – Beat Rüedi, sveitsisk ishockeyspiller (89)
30. – Claude Lévi-Strauss, fransk sosialantropolog (100)
30. – František Veselý, tsjekkoslovakisk fotballspiller (68)
=== November ===
3. – Francisco Ayala, spansk forfatter (103)
4. – Hubertus Brandenburg, tyskfødt emeritert katolsk biskop av Stockholm (85)
6. – Kjell Bartholdsen, norsk jazzsaksofonist (71)
8. – Jerry Fuchs, amerikansk musiker (34)
8. – Vitalij Ginzburg, russisk fysiker (93)
10. – Robert Enke, tysk fotballspiller (32)
10. – Tomaž Humar, slovensk fjellklatrer (40)
11. – Helge Reiss, norsk skuespiller (81)
15. – Jocelyn Quivrin, fransk skuespiller (30)
15. – Pierre Harmel, statsminister i Belgia 1965-66 (98)
16. – Edward Woodward, britisk skuespiller (79)
18. – Jeanne-Claude, amerikansk kunstner (74)
21. – Bertel Aa, norsk gründer og båtbygger (90)
24. – Samak Sundaravej, thailandsk politiker (74)
26. – Lis Løwert, dansk skuespillerinne (89)
28. – Bjartmar Gjerde, norsk politiker (Ap) og senere kringkastingssjef (78)
29. – Prins Alexandre av Belgia (67)
=== Desember ===
2. – Eric Woolfson, britisk (skotsk) rockemusiker (The Alan Parsons Project) (64)
3. – Regine Stokke, norsk kreftrammet blogger (18)
3. – Richard Todd, irskfødt britisk skuespiller (90)
4. – Eddie Fatu, profesjonell bryter fra Amerikansk Samoa (36)
4. – Matthew Luo Duxi, kinesisk katolsk biskop (90)
4. – Vjatsjeslav Tikhonov, russisk-sovjetisk skuespiller (81)
5. – Otto Graf Lambsdorff, tysk liberal politiker (FDP) (83)
9. – Kjell Laugerud, norskættet president i Guatemala 1974–78 (79)
9. – Mia Berner, norsk-svensk forfatter, filosof og sosiolog (86)
9. – Rodrigo Carazo Odio, president i Costa Rica 1978-82 (82)
12. – Josef Monsrud, norsk sabotør i Osvaldgruppen, radiooperatør i Milorg, og viltkonsulent (87)
12. – Klavdija Bojarskikh, russisk/sovjetisk langrennsløper (70)
13. – Paul Samuelson, amerikansk økonom (94)
14. – Arne Næss, norsk politiker (Kr.F.), ordfører i Bergen 1984-85 og 1988-89 (84)
15. – Alan A'Court, engelsk fotballspiller (75)
15. – Oral Roberts, amerikansk TV-predikant (91)
16. – Jegor Gajdar, russisk økonom og politiker, statsminister i Russland i 1992 (53)
17. – Amin al-Hafiz, president i Syria 1963-66 (88)
17. – Dan O'Bannon, amerikansk filmregissør (63)
17. – Jennifer Jones, amerikansk skuespiller (90)
19. – Hossein-Ali Montazeri, iransk storayatollah (87)
19. – Kim Peek, amerikansk savant og inspirasjon til Rain Man (58)
20. – Brittany Murphy, amerikansk skuespiller (32)
21. – Edwin G. Krebs, amerikansk biokjemiker, Nobelpris i medisin og fysiologi i 1992 (91)
22. – Albert Scanlon, engelsk fotballspiller og overlevende fra München-ulykken (74)
22. – Ngabö Ngawang Jigme, tibetansk politiker (99)
24. – Rafael Caldera, president i Venezuela 1969-73 og 1994-98 (93)
25. – Knut Haugland, norsk motstandsmann (92)
25. – Vic Chesnutt, amerikansk folkemusiker (45)
26. – Yves Rocher, fransk kosmetikk-fabrikant (79)
28. – James Owen Sullivan, amerikansk musiker (Avenged Sevenfold) (28)
30. – Abdurrahman Wahid, president i Indonesia 1999-2001 (69)
30. – Peter Seiichi Shirayanagi, japansk kardinal (81)
30. – Rowland S. Howard, australsk rock-gitarist (The Birthday Party) (50)
31. – Cahal Brendan Daly, irsk katolsk kardinal (92)
31. – Rashidi Kawawa, tanzaniansk statsminister (83)
== Referanser == | == Dødsfall etter måned == | 200,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Resident_Evil | 2023-02-04 | Resident Evil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Resident Evil', 'Kategori:Skrekkspill', 'Kategori:Utdaterte artikler', 'Kategori:Videospill utviklet av Capcom', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan'] | For det første spillet i serien, se Resident Evil (videospill).Resident Evil, kjent som Biohazard i Japan, er en serie med overlevelsesskrekkspill utviklet av Capcom og skapt av Shinji Mikami. Spillene i serien har solgt over 25 millioner eksemplarer, og var med på å popularisere skrekkspillene. Spillene er sterkt influert av George A. Romeros Dead-filmer, likeså Alone in the Dark-spillene som var tilgjengelig for PC. Åtte filmer har også blitt laget med basis i serien.
| For det første spillet i serien, se Resident Evil (videospill).Resident Evil, kjent som Biohazard i Japan, er en serie med overlevelsesskrekkspill utviklet av Capcom og skapt av Shinji Mikami. Spillene i serien har solgt over 25 millioner eksemplarer, og var med på å popularisere skrekkspillene. Spillene er sterkt influert av George A. Romeros Dead-filmer, likeså Alone in the Dark-spillene som var tilgjengelig for PC. Åtte filmer har også blitt laget med basis i serien.
== Handling ==
== Spillene ==
Resident Evil er basert på spillet Sweet Home, som igjen er basert på den japanske skrekkfilmen Suiito houmu. Skaperen Shiniji Mikami har innrømmet å ha lånt flere elementer fra Sweet Home, som bare ble utgitt i Japan i 1989, som herskapshus-settingen, oppgavene og dør-lasteskjemene. Det var Capcoms avdeling i USA som forandret tittelen fra Biohazard til Resident Evil, siden de regnet det navnet som mer salgbart.
De fleste spillene er også tredjepersonsskytespill, der hovedpersonen beveger seg gjennom en serie forhåndsbestemte miljøer. Serien var med på å gjøre denne spillmåten populær, selv om den først ble utviklet gjennom Alone in the Dark-spillene for PC. Du har også mulighet i noen oppdrag å velge hvilken person du vil være, som avgjør hvordan spillet går videre.
Spillene er ofte blitt kritisert for å være ekstremt voldelige. Men tilhengerne har påpekt at all skytingen foregår i sin helhet mot zombier, og bare én gang i serien tar man livet av et menneske.
=== Hovedserien ===
=== Survivor-serien ===
=== Outbreak-serien ===
=== Andre ===
== Mottakelse av spillene ==
Ved å bruke skrekkelementer, action og løsing av puslespill, har de fleste spillene i Resident Evil sin hovedserie fått positive tilbakemeldinger. Mange av spillene har fått flere priser, det spillet som kanskje har fått flest er Resident Evil 4, som blant annet vant to priser i den fjerde Gullstikka-utdelingen både for «beste actionspill» og for «beste konsollspill». En gjengående kritikk av serien noe som både kritikere og spillere har klaget på er dets merkelige plasseringer av puslespill. Spillet i serien som kanskje har fått mest pes for dette er Code: Veronica, en kritiker skrev dette om Code Veronica «fortsatt en puslespill drevet (i stedet for plot drevet) affære.» Capcom er dog blitt prist for i i hvert fall å prøve å integrere puslespillene bedre i plottet, IGN skrev at Resident Evil 4 sine pusslespil er«ikke så fordunklete at de ikke kan bli regnet ut, egentlig er mange av dem nokså intelligente.»
== Filmer ==
Det er foreløpig laget åtte Resident Evil-filmer. Filmene skulle opprinnelig blitt skrevet og regissert av George A. Romero, men han ble tatt av oppdraget til fordel for filmskaper Paul W. S. Anderson. Capcom mente at historien til Romero var for ulik spillhistorien for fansen, og for fremmedgjort for nykommere. Andersons versjon fikk labre kritikker, men ble suksessfull nok til å gi to oppfølgere. Blodfansen derimot, har vært svært kritiske til at historien ble såpass endret fra konsoll til lerret. Man har dermed begynt å regne filmene og spillene som to helt separate ting.
Filmene i serien er:
Resident Evil (2002)
Resident Evil: Apocalypse (2004)
Resident Evil: Extinction (2007)
Resident Evil: Degeneration (2008)
Resident Evil: Afterlife (2010)
Resident Evil: Damnation (2012)
Resident Evil: Retribution (2013)
Resident Evil: The Final Chapter (2016)
== Bøker ==
Populariteten til spillene førte til en rekke romaner skrevet av S.D. Perry. Bøkene var både basert på spillene, men hun skrev også noen originalhistorier innenfor det samme historieuniverset. Det er også kommet bøker basert på filmene, skrevet av Keith R.A. DeCandidio.
I Japan har det i tillegg til de ovennevnte bøkene kommet ut andre originalhistorier.
Bøkene basert på spillene:
The Umbrella Conspiracy (1998) – Basert på Resident Evil.
Calbian Cove (1998) – Originalhistorie.
City of the Dead (1999) – Basert på Resident Evil 2.
Underworld (1999) – Originalhistorie.
Nemesis (2000) – Basert på Resident Evil 3: Nemesis.
Code Veronica (2001) – Basert på Resident Evil Code: Veronica.
Resident Evil: Zero Hour (2004) – Basert på Resident Evil Zero.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Resident Evil hos Giant Bomb
(en) Resident Evil hos VGMdb
(en) Resident Evil hos MobyGames | Resident Evil 3,(Biohazard 3: Last Escape)(japansk: バイオハザード3 ラストエスケープ, Baiohazādo Surī: Rasuto Esukēpu), er et skrekkspill og det tredje kapittelet i Resident Evil sagaen. Spillet ble lansert 18. | 200,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Brazda | 2023-02-04 | Tom Brazda | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Piercere'] | Tom Brazda (født: 2. oktober 1965) er en canadisk pioner innen piercing.
| Tom Brazda (født: 2. oktober 1965) er en canadisk pioner innen piercing.
== Biografi ==
Tom Brazda var født i en kunstnerfamilie i Tsjekkoslovakia. Men han reiste da han var liten som politisk flyktning til Canada. Der begynte han å jobbe som piercer fra 1991, og etablerte Stainless Studios i 1994 i Toronto.
Han er mest kjent for å ha laget en kraftig forbedring av overflatebarbellen (noe Steve Haworth også gjorde uavhengig av hverandre). Men han har også bidratt med utviklingen av piercingverktøy, piercingteknikker og etterbehandlingsmetoder. Spesielt i sammenheng med T-bar, Christina, snug og leppe frenulum piercingene. Han ga også Medusa-piercingen navnet sitt.
Han har i senere tid blitt ansett som en av kunstnerne som definerte kroppsmodifikasjon industrien, sammen med piercerne Jon Cobb og Steve Haworth tidlig på 1990-tallet.
== Eksterne lenker ==
Tom Brazda hos Encyclopedia BMEzine
Tom Brazda intevju med Brock Press | | fsted = Tsjekkoslovakia | 200,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernie_Hamilton | 2023-02-04 | Bernie Hamilton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Impresarioer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Bernie Hamilton (født 12. juni 1928 i East Los Angeles i California, død 30. desember 2008 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller kjent for rollen som «Captain Dobey» i fjernsynsserien Starsky and Hutch. Han var bror til jazztrommeslageren Chico Hamilton.
Hamilton opptrådte i flere filmer på 1950-tallet før han ble lagt merke til i filmen One Potato, Two Potato (1964). Hamilton huskes kanskje best for sin rolle som brysk kaptein Dobey i TV-serien Starsky og Hutch som gikk på 1970-tallet. Hamilton var kjent som impresario, og siden slutten av 1960-tallet hadde en nattklubb/kunstgalleri som het Citadel d'Haiti og ligger på Sunset Boulevard. Hamilton døde av hjertestans den 30. desember 2008, da han var 80 år gammel.
| Bernie Hamilton (født 12. juni 1928 i East Los Angeles i California, død 30. desember 2008 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller kjent for rollen som «Captain Dobey» i fjernsynsserien Starsky and Hutch. Han var bror til jazztrommeslageren Chico Hamilton.
Hamilton opptrådte i flere filmer på 1950-tallet før han ble lagt merke til i filmen One Potato, Two Potato (1964). Hamilton huskes kanskje best for sin rolle som brysk kaptein Dobey i TV-serien Starsky og Hutch som gikk på 1970-tallet. Hamilton var kjent som impresario, og siden slutten av 1960-tallet hadde en nattklubb/kunstgalleri som het Citadel d'Haiti og ligger på Sunset Boulevard. Hamilton døde av hjertestans den 30. desember 2008, da han var 80 år gammel.
== Eksterne lenker ==
(en) Bernie Hamilton på Internet Movie Database
(sv) Bernie Hamilton i Svensk Filmdatabas
(da) Bernie Hamilton på Filmdatabasen
(fr) Bernie Hamilton på Allociné
(en) Bernie Hamilton på AllMovie
(en) Bernie Hamilton hos The Movie Database | | fsted = East Los Angeles, California, USA | 200,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Luxembourgs kvinnelandslag i fotball representerer Luxembourg i internasjonal fotball. | 200,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Martin_Charcot | 2023-02-04 | Jean-Martin Charcot | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. august', 'Kategori:Dødsfall i 1893', 'Kategori:Franske nevrologer', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1825', 'Kategori:Hypnotisører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jean Martin Charcot (født 29. november 1825 i Paris, død 16. august 1893 i Morvan) var en fransk nevrolog som jobbet ved Salpêtrière-hospitalet i Paris. Sigmund Freud og Alfred Binet studerte begge hos Charcot.
| Jean Martin Charcot (født 29. november 1825 i Paris, død 16. august 1893 i Morvan) var en fransk nevrolog som jobbet ved Salpêtrière-hospitalet i Paris. Sigmund Freud og Alfred Binet studerte begge hos Charcot.
== Liv og virke ==
Charcot arbeidet og underviste ved Salpêtrièrehospitalet i 33 år. Hans ry som instruktør tiltrakk studenter fra hele Europa. I 1882 etablerte han en nevrologisk klinikk ved Salpêtrière, den første av sitt slag i Europa.
Han var verdens første professor i nevrologi og regnes av mange som den moderne nevrologis grunnlegger. Han beskrev den kliniske tilstanden sclérose en plaques, i dag kjent som multippel sklerose. Han var også den første til å skrive om amyotrofisk lateralsklerose, astasi, claudicatio intermittens og herpes zoster.
Charcot var også beskjeftiget med hypnose. Han trakk paralleller mellom hysteri og hypnose. En person som opplevde hysteri gjennomgikk de samme tilstandene som en person som ble hypnotisert: kramper, raseri, redsel, hukommelsestap. Charcot mente at hypnosen, som hysteriet, skyldtes et svekket nervesystem. Gjennom sine offentlige demonstrasjoner av hypnose på pasienter, beskrev han pasientens symptomer og gjennomførte behandling.
Charcot vakte sterke sym- og antipatier blant tidens leger. Mange beundret ham som en dramatisk og sterk lederfigur. Han syntes å ha et magnetisk skuespillertalent somr gjorde at han med sin blotte utstråling kunne utøve en suggestiv makt over mennesker som var mottagelige for hypnose. Av andre er han blitt kritisert for å anvende mennesker som forskningsmateriale.
Karakteristisk for Charcot er uttalelsen at «teorier er bra å ha, men de hindrer ikke at fakta eksisterer» - La théorie, c'est bon, mais ça n'empêche pas d'exister.
Charcot ble i 1883 medlem av Det franske vitenskapsakademi.
Charcots arbeider blir beskrevet inngående av Axel Munthe i Boken om San Michele. Også i Henri Ellenbergers standardverk Die Entdeckung des Unbewußten: Geschichte und Entwicklung der dynamischen Psychiatrie von den Anfängen bis zu Janet, Freud, Adler und Jung gir en utførlig fremstilling av Charcots virke.
Noen av Charcots mest kjente medisinske studenter var Georges Gilles de la Tourette, Joseph Babinski, Gheorghe Marinescu, Pierre Janet og Charles-Joseph Bouchard.
Han var far til legen og polarforskeren Jean-Baptiste Charcot.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wanda Bannour: Jean-Martin Charcot et l’hystérie. Paris 1992.
Hippolyte Bernheim: Hypnotisme et suggestion: Doctrine de la Salpêtrière et doctrine de Nancy. In: Le Temps. 29. Januar 1891.
Georges Didi-Huberman: Die Erfindung der Hysterie. Die photographische Klinik von Jean-Martin Charcot. Fink, Paderborn 1997, ISBN 3-7705-3148-5 (frz. Erstausgabe 1982).
Marcel Gauchet, Gladys Swain: Le vrai Charcot: les chemins imprévus de l’inconscient. Paris 1997.
Georges Guillain: Jean-Martin Charcot (1825–1893). Sa vie, son oeuvre. Paris 1955.
Arup K. R. Kundu: Charcot in Medical Eponyms. In: The Journal of the Association of Physicians of India (JAPI). Vol. 52 (2004), September, S. 716–718.
Andreas Mayer: Mikroskopie der Psyche. Die Anfänge der Psychoanalyse im Hypnose-Labor. Göttingen 2002.
Paul Richer: Études cliniques sur la grande hystérie ou hystéro-épilepsie. Paris 1885.
Jean Thuillier: Monsieur Charcot de la Salpêtrière. Paris 1993.
Gilles de la Tourette, Georges Albert Édouard Brutus: Traité clinique et thérapeutique de l’hystérie d’après l’enseignement de la Salpêtrière. Préface de Jean-Martin Charcot. Paris, 1891ff. | Jean-Baptiste Étienne Auguste Charcot (født 15. juli 1867 i Neuilly-sur-Seine, Frankrike, død 16. | 200,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Advarselsmeldinger_p%C3%A5_tobakksprodukter | 2023-02-04 | Advarselsmeldinger på tobakksprodukter | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Røyking', 'Kategori:Tobakk'] | Advarselsmeldinger på tobakksprodukter er helseadvarsler som vises på emballasjen av sigaretter og andre tobakksprodukter. Det har vært gjennomført i et forsøk på å styrke den alminnelige kunnskapen om farene ved røyking. Advarslene i de ulike landene prøver å fremme de samme budskapene. Varsel for enkelte land er listet opp nedenfor. Slike advarsler er også et vanlig element i tobakksreklame, i de land slik reklame fortsatt er tillatt, som for eksempel i Hellas.
| Advarselsmeldinger på tobakksprodukter er helseadvarsler som vises på emballasjen av sigaretter og andre tobakksprodukter. Det har vært gjennomført i et forsøk på å styrke den alminnelige kunnskapen om farene ved røyking. Advarslene i de ulike landene prøver å fremme de samme budskapene. Varsel for enkelte land er listet opp nedenfor. Slike advarsler er også et vanlig element i tobakksreklame, i de land slik reklame fortsatt er tillatt, som for eksempel i Hellas.
== Argentina ==
Generell advarsel
El fumar es perjudicial para la salud – Røyking er skadelig for helsen
== Australia ==
Tidlig i 2006 ble ett nytt initiativ introdusert; Grafiske bilder som viser effektene ved å røyke på sigarettpakkene. Per 1. mars måtte advarslene dekke 30 % av forsiden og 90 % av baksiden. De 10 % av baksiden som ikke er dekket av en advarsel, brukes til følgende melding, "Å selge til mindreårige personer forbudt".
Smoking causes peripheral vascular disease –
Smoking causes emphysema – Røyking forårsaker lungeemfysem
Smoking causes mouth and throat cancer – Røyking fører til munn- og halskreft
Smoking clogs your arteries – Røyking tetter blodårene dine
Don't let children breath your smoke – Ikke la barn pusten din røyk
Smoking – A leading cause of death – Røyking – Den ledende dødsårsaken
Quitting will improve your health – Hvis du slutter å røyke, vil du forbedre din helse
Smoking harms unborn babies – Røyking skader barnet under graviditeten
Smoking causes blindness – Røyking forårsaker blindhet
Smoking causes lung cancer – Røyking fører til lungekreft
Smoking causes heart disease – Røyking fører til hjertesykdommer
Smoking doubles your risk of stroke – Røyking dobler risikoen for å få slag
Smoking is addictive – Røyking er avhengighetsskapende
Tobacco smoke is toxic – Tobakksrøyk er giftig
== Aserbajdsjan ==
I Aserbajdsjan vises en liten merknad: Ministry of Health advarer: Røyking er farlig for helsen, men dette er som regel skrevet i lyse og små skrifter, og den første delen av meldingen er ikke alltid synlig.
== Brasil ==
Brasil var det andre landet i verden til å vedta en obligatorisk helseadvarsel med bilder på sigarett-pakker. Advarsler og bilder som illustrerer risikoen ved røyking opptar 100% av baksiden av sigarett-pakker. I 2008 la regjeringen frem en tredje gruppe med bilder, rettet mot yngre røykere.
Siden 2003 har setningen Este produto contém mer enn 4,7 mil substâncias tóxicas, e nicotina que Causa dependência física ou psíquica. Não existem níveis Seguros para consumo dessas substâncias (Dette produkter inneholder over 4,7 tusen giftige stoffer, og nikotin, som fører til fysisk eller psykisk avhengighet. Det er ingen trygge nivåer for inntak av disse stoffene) blitt vist på alle sigarett-pakker.
== Canada ==
Canadian Tobacco Act krever advarsler trykt på alle tobakksprodukter som selges i Canada. Gjeldende sett med 15 advarsler ble innført i 2000 som erstattet eldre versjoner fra 1994. De 15 helseadvarslene i Canada trykkes tilfeldig på all tobakk, og er skal dekke minst 50% av den synlige overflaten. Importerte sigaretter som skal selges i Canada, og som ikke har advarsler, blir påført klistremerker med advarslene.
Hver advarsel er trykt sammen med en kort forklaring og er ledsaget av et bilde som illustrerer advarselen, for eksempel:
ADVARSEL
Røyking fører til lungekreft
85% av lunge-krefttilfeller er forårsaket av røyking.
80% av lungekreft-pasienter dør innen tre år.
ledsaget av et bilde av en menneskelig lunge som detaljert viser skadene ved langvarig røyking.
På innsiden av emballasjen følger det med et vedlegg der det står om skadevirkningene som røyking forårsaker.
I samsvar med kanadisk lov må advarslene på tobakksproduktene som selges i Canada gjengis både på engelsk og fransk.
== Europa ==
Sigarettpakker og andre tobakksprodukter må inneholde advarsler i samme størrelse og format og bruke samme godkjente tekster (i de aktuelle lokale språk) i alle landene. Bestemmelsene gjelder også tobakksprodukter som selges avgiftsfritt på flyplasser, i havner og på skip i EU-området.
Disse advarslene er vist i svart, fet skrift på en hvit bakgrunn med en tykk svart ramme. I tillegg står landets offisielle helseorginisasjon med liten skrift, som i Irland: "Irish Government Warning", og Latvia med "Veselības ministrija brīdina", Spania med "Las Autoridades Sanitarias Advierten" og Norge med "Sosial- og helsedirektoratet". I medlemsland med mer enn ett offisielt språk, må advarsler vises i alle språk, (for eksempel i Belgia er meldingene skrevet på nederlandsk, fransk og tysk, i Luxembourg på fransk og tysk og i Irland på irsk og engelsk).
I 2003 ble det rapportert at salget av sigaretter hadde sunket, knyttet til innføringen av de nye fremtredende etikettene med helseadvarsler.
=== Østerrike og Tyskland ===
Generelle advarsler
Rauchen ist tödlich – Røyking er dødelig
Rauchen kann tödlich sein – Røyking kan være dødelig
Rauchen fügt Ihnen und den Menschen in Ihrer Umgebung erheblichen Schaden zu – Røyking skader deg selv og omgivelsene rundt deg
Andre advarsler
Raucher sterben früher – Røykere dør tidligere
Rauchen führt zur Verstopfung der Arterien und verursacht Herzinfarkte und Schlaganfälle – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slag
Rauchen verursacht tödlichen Lungenkrebs – Røyking fører til dødelig lungekreft
Rauchen in der Schwangerschaft schadet Ihrem Kind – Røyking under graviditeten skader barnet
Schützen Sie Kinder — lassen Sie sie nicht Ihren Tabakrauch einatmen! – Beskytt barna – ikke la dem puste inn tobakksrøyk
Ihr Arzt oder Apotheker kann Ihnen dabei helfen, das Rauchen aufzugeben – Legen din eller ditt apoteket kan hjelpe deg til å slutte å røyke
Rauchen macht sehr schnell abhängig: Fangen Sie gar nicht erst an! – Røyking er avhengighetsskapende: Ikke begynn å røyke!
Wer das Rauchen aufgibt, verringert das Risiko tödlicher Herz- und Lungenerkrankungen – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge-sykdommer
Rauchen kann zu einem langsamen und schmerzhaften Tod führen – Røyking kan føre til en smertefull og langsom død
Rauchen kann zu Durchblutungsstörungen führen und verursacht impotenz – Røyking kan føre til impotens
Rauchen lässt Ihre Haut altern – Røyking fører til tidlig aldring av huden
Rauchen kann die Spermatozoen schädigen und schränkt die Fruchtbarkeit ein – Røyking kan skade sæden og minske fruktbarheten
Rauch enthält Benzol, Nitrosamine, Formaldehyd und Blausäure -
=== Danmark ===
"Rygning kan dræbe" – Røyking kan drepe
"Rygning er yderst skadelig for dig og dine omgivelser" – Røyking er ekstremt skadelig for deg og dine omgivelser
"Rygning nedsætter levealderen" – Røyking nedsetter levealderen
"Rygning medfører åreforkalkning og forårsager hjerteanfald og slagtilfælde" – røyking medfører åreforkalkning og forårsaker hjerteinfarkt og slag.
"Rygning forårsager dødelig lungekræft" – Røyking forårsaker dødelig lungekreft.
"Hvis du er gravid, skader rygning dit barns sundhed" – Hvis du er gravid, skader røykning ditt barns helse.
"Beskyt børn mod tobaksrøg − de har ret til selv at vælge" – Verne barnet mot tobakksrøyk – de har rett til å velge.
"Din læge eller din apoteker kan hjælpe dig med at holde op med at ryge" – Din lege eller apotek kan hjelpe deg å slutte å røyke.
"Rygning er stærkt vanedannende: lad være med at begynde" – Røyking er svært vanedannende, ikke begynn.
"Hold op med at ryge, hvis du vil nedsætte risikoen for dødelige hjerte- og lungesygdomme" – Slutte å røyke hvis du vil redusere risikoen for dødelige hjerte og lungesykdommer.
"Rygning kan medføre en langsom og smertefuld død" – Røyking kan medføre en langsom og smertefull død.
"Få hjælp til at holde op med at ryge: Tlf.nr. 80313131" – Få hjelp til å slutte å røyke: Tlf.nr. 80313131.
"Rygning kan nedsætte blodgennemstrømningen og medfører impotens" – røyking kan nedsette blodgjennomstrømningen og medføre impotens.
"Rygning ælder huden" – Røyking elder huden.
"Rygning kan beskadige sæden og nedsætter frugtbarheden" – Røyking skader sæden og nedsetter fruktbarheten.
"Røg indeholder benzen, nitrosaminer, formaldehyd og cyanbrinte" – Røyk inneholder benzen, nitrosaminer, formaldehyd og blåsyre
=== Finland ===
I Finland er helseadvarslene skrevet både på finsk og svensk.
Tupakointi on hengenvaarallista / Rökning kan döda – Røyking dreper
Tupakointi vahingoittaa vakavasti sinua ja ympärilläsi olevia / Rökning skadar allvarligt dig själv och personer i din omgivning – Røyking skader deg selv og omgivelsene rundt deg
Tupakoivat kuolevat nuorempina / Rökare dör i förtid – Røykere dør i fortid
Tupakointi tukkii verisuonet sekä aiheuttaa sydänkohtauksia ja aivoveritulppia / Rökning ger förträngningar i blodkärlen och orsakar hjärtinfarkt och stroke – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slag
Tupakointi aiheuttaa keuhkosyöpää, joka johtaa kuolemaan / Rökning orsakar dödlig lungcancer – Røyking fører til dødelig lungekreft
Tupakointi raskauden aikana vahingoittaa lastasi / Rökning under graviditeten skadar ditt barn – Røyking under graviditeten skader barnet
Suojele lapsia ― älä pakota heitä hengittämään tupakansavua / Skydda barnen ― låt dem inte andas in din tobaksrök – Beskytt barn, ikke la dem puste inn din røyk
Lääkäriltä tai apteekista saat apua tupakoinnin lopettamiseen / Din läkare eller ditt apotek kan hjälpa dig att sluta röka – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
Tupakointi aiheuttaa voimakasta riippuvuutta. Älä aloita / Rökning är mycket beroendeframkallande. Börja inte röka – Røyking er avhengighetsskapende: Ikke begynn å røyke!
Lopettamalla tupakoinnin vähennät vaaraa sairastua kuolemaan johtaviin sydän- ja keuhkosairauksiin / Om du slutar röka löper du mindre risk att få dödliga hjärt- och lungsjukdomar – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer
Tupakointi voi aiheuttaa hitaan ja tuskallisen kuoleman / Rökning kan leda till en långsam och smärtsam död – Røyking kan føre til en smertefull og langsom død
Pyydä apua tupakoinnin lopettamiseen: puh. 0800 148 484 / Sök hjälp för att sluta röka: tfn 0800 148 484 – For røykeslutt, ring røyketelefon: 0800 148 484
Tupakointi aiheuttaa impotenssia ja voi heikentää verenkiertoa / Rökning kan försämra blodflödet och orsakar impotens – Røyking kan redusere sædkvaliteten og føre til impotens
Tupakointi voi vahingoittaa siittiöitä ja vähentää hedelmällisyyttä / Rökning får din hy att åldras – Røyking fører til tidlig aldring av huden
Tupakointi voi vahingoittaa Sja vetysyanidia / Rök innehåller bensen, nitrosaminer, formaldehyd och cyanväte -
=== Frankrike ===
Forsiden av en sigarett-pakke (dekker 30% av overflaten)Baksiden dekker 40% av overflaten med lignende design.
Les fumeurs meurent prématurément – Røykere dør tidlig
Fumer bouche les artères et provoque des crises cardiaques et des attaques cérébrales – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slag
Fumer provoque le cancer mortel du poumon – Røyking fører til dødelig lungekreft
Fumer pendant la grossesse nuit à la santé de votre enfant – Røyking under graviditeten skader ditt barns helse
Protégez les enfants : ne leur faites pas respirer votre fumée – Beskytt barn, ikke la dem puste inn din røyk!
Votre médecin ou votre pharmacien peuvent vous aider à arrêter de fumer – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
Fumer crée une forte dépendance, ne commencez pas – Røyking er avhengihetsskapende: Ikke begynn å røyke!
Arrêter de fumer réduit les risques de maladies cardiaques et pulmonaires mortelles – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer.
Fumer peut entraîner une mort lente et douloureuse – Røyking kan føre til en smertefull og langsom død
Faites-vous aider pour arrêter de fumer: téléphonez au 0 825 309 310 (0,15 euro/min) – For røykeslutt, ring røyketelefon: 0 825 309 310
Fumer peut diminuer l'afflux sanguin et provoque l'impuissance – Røyking kan redusere sædkvaliteten og føre til impotens
Fumer peut nuire aux spermatozoïdes et réduit la fertilité – Røyking skader sæden og reduserer fruktbarhet
La fumée contient du benzène, des nitrosamines, du formaldéhyde et du cyanure d'hydrogène -
=== Hellas ===
Helseadvarslene i Hellas er like godt synlig som de i Norge, men til tross for det er Hellas det landet i Europa som har flest røykere, der 45 % av befolkningen røyker.
Το κάπνισμα μπορεί να σκοτώσει – Røyking dreper
Το κάπνισμα βλάπτει σοβαρά εσάς και τους γύρω σας – Røyking skader deg selv og omgivelsene rundt deg
=== Irland ===
Irland følger EU-standarder, men drev tidligere sitt eget system.
Etter et høyt forlik i januar 2008 ble det vedtatt at advarsler på tobakksprodukter må vises i alle offisielle språk i Irland, dvs. irsk og engelsk.Ett av følgende generelle advarsler (både i irsk og engelsk språk) som må dekke minst 30% av forsiden:
Toradh caithimh tobac — bás – Røyking dreper
Déanann caitheamh tobac díobháil thromchúiseach duit agus do na daoine mórthimpeall ort – Røyking skader deg selv og omgivelsene rundt degOg ett av følgende advarsler (både i irsk og engelsk språk) som må dekke minst 45% av baksiden:
Giorrú saoil tobac a chaitheamh – Røykere dør i fortid
Nuair a chaitear tobac, tachtar na hartairí agus is é cúis le taomanna croí agus strócanna –
Caitheamh tobac is cúis le hailse scamhóg mharfach –
Má chaitheann tú tobac le linn toirchis, déantar díobháil don leanbán – Røyking under graviditeten skader barnet
Cosain leanaí: ná cuir iallach orthu do chuid deataigh a análú – Beskytt barn: Ikke la dem puste inn din røyk!
Féadann do dhochtúir nó do chógaiseoir cabhrú leat éirí as caitheamh tobac – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
Is éasca a bheith tugtha do chaitheamh tobac, ná tosaigh leis – Røyking er avhengighetsskapende: Ikke begynn å røyke!
Má éiríonn tú as tobac a chaitheamh laghdaítear an riosca de ghalair mharfacha chroí agus scamhóg – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer
Féadann caitheamh tobac bheith ina chúis le bás mall pianmhar – Røyking fører til en smertefull og langsom død
Faigh cúnamh chun éirí as caitheamh tobac: Íosghlao Stoplíne 1850 201 203 – For røykeslutt, ring røyketelefon: 1850 201 203
Féadfaidh caitheamh tobac imshruthúfola a laghdú agus bheith ina chúis le héagumas – Røyking kan redusere blodgjennomstrømminga og føre til impotens
Caitheamh tobac is cúis le críonadh craicinn – Røyking fører til tidlig aldring av huden
Féadann caitheamh tobac dochar a dhéanamh don speirm agus laghdaíonn sé torthúlacht – Røyking skader sæden og reduserer fruktbarhet
Cuimsíonn deatach beinséin, nítreasaimíní, formaildéad agus ciainíd hidrigine –Andre tobakksprodukter må ha følgende melding:
Féadann an táirge tobac seo dochar a dhéanamh do do shláinte agus is táirge andúile é – Denne tobakksvaren kan være helseskadelig og er avhengihetsskapende
=== Island ===
Reykingar drepa – Røyking dreper
Læknirinn þinn eða lyfjafræðingur geta hjálpað þér að hætta að reykja – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
Reykingar valda krabbameini – Røyking forårsaker kreft
Reykingar eru mjög skaðlegar fyrir þig og þá sem eru nálægt þér – Røyking fører til alvorlige helskeskader for deg og dine omgivelser
Reykingar stífla slagæðar og valda kransæðastíflu og heilablóðfalli – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slag
Reykingar valda banvænu krabbameini í lungum – Røyking kan føre til dødelig lungekreft
Reykingar á meðgöngu skaða barnið þitt – Røyking under graviditeten skader barnet
Verndaðu börnin – Láttu þau ekki anda að sér tóbaksreyk – Beskytt barn: Ikke la dem puste inn din røyk
=== Italia ===
Il fumo uccide / Il fumo può uccidere – Røyking dreper / Røyking kan drepe
Il fumo danneggia gravemente te e chi ti sta intorno – Røyking er skadelig for deg selv om omgivelsene rundt deg
I fumatori muoiono prima – Røykere dør i fortid
Il fumo ostruisce le arterie e provoca infarti e ictus – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slag
Il fumo provoca cancro mortale ai polmoni – Røyking fører til dødelig lungekreft
Fumare in gravidanza fa male al bambino – Røyking under graviditeten skader barnet
Proteggi i bambini, non fumare in loro presenza – Beskytt barn: Ikke la dem puste inn din røyk!
Il medico o il tuo farmacista possono aiutarti a smettere di fumare – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
Specialisti del settore medico possono aiutarti a smettere di fumare – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer
Il fumo crea un'elevata dipendenza, non iniziare – Røyking er avhengihetsskapene: Ikke begynn å røyke!
Smettere di fumare riduce il rischio di malattie cardiovascolari e polmonari mortali –
Il fumo può provocare una morte lenta e dolorosa – Røyking fører til en smertefull og langsom død
Il fumo provoca il cancro della cavità orale –
Fatti aiutare a smettere di fumare – La oss hjelpe deg å slutte å røyke
Il fumo può ridurre la circolazione sanguigna e causa impotenza – Røyking kan redusere blodsirkulasjonen og forårsake impotens
Il fumo invecchia la pelle – Røyking fører til tidlig aldring av huden
Il fumo può danneggiare lo sperma e diminuisce la fertilità – Røyking kan skade sæden og redusere fruktbarheten
Il fumo contiene benzene, nitrosammine, formaldeide e acido cianidrico – (Cigarettes contain benzene, nistrosamine, formaldehyde and hydrocyanic acid)I noen sigarettpakker følger det med flygeblader som vedlegg. Noen pakker inneholder for eksempel alle de ovennevnte advarslene, med mer detaljerte forklaringer og grunner til å slutte å røyke, og råd fra Philip Morris.
=== Latvia ===
Smēķēšana nopietni apdraud Jūs un cilvēkus Jums blakus – Røyking skader deg selv og omgivelsene rundt deg
Smēķēšana nogalina – Røyking dreper
Smēķēšana izraisa neārstējamu plaušu vēzi – Røyking fører til dødelig lungekreft
Atmest smēķēšanu Jums var palīdzet Jūsu ġimenes ārsts un farmaceits – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
Smēķētaji mirst jauni – Røykere dør i fortid
Sargiet bērnus: nelieciet viņiem elpot tabakas dūmus – Beskytt barn: Ikke la dem puste inn din røyk!
Smēķēšana grūtniecības laikā kaitē Jūsu bērnam – Røyking under graviditeten skader barnet
Smēķēšana izraisa artēriju nosprostošanos un rada sirdslēkmes un insultu – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slag
=== Malta ===
Twissija mid-Dipartiment tas-Saħħa: PERIKLU – (Fare – Helse Departementet – Advarsel)
It-tipjip joqtol – Røyking dreper
Min ipejjep imut żgħir – Røykere dør i fortid
It-tipjip isodd l-arterji u jġib l-attakki tal-qalb u l-puplesiji – Røyking skader deg selv og omgivelsene rundt deg
It-tipjip jagħmel kanċer fil-pulmun – Røyking fører til dødelig lungekreft
Jekk tpejjep waqt it-tqala tagħmel ħsara lit-tarbija tiegħek – Røyking under graviditeten skader barnet
Ipproteġi lit-tfal: iġġelhomx jibilgħu d-duħħan tas-sigaretti tiegħek – Beskytt barn: Ikke la dem puste inn dn røyk!
It-tabib jew l-ispiżjar jgħinuk biex tieqaf tpejjep – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
It-tipjip huwa vizzju, tibdiex tpejjep – Røyking er avhengihetsskapene: Ikke begynn å røyke!
Jekk tieqaf tpejjep tnaqas ir-riskju ta' attakki tal-qalb u mard tal-pulmun – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer
It-tipjip jista' jwassal għal agunija fit-tul u ħafna uġiegħ – Røyking fører til en smertefull og langsom død
Itlob l-għajnuna biex tieqaf tpejjep – 21231247 – For røykeslutt, ring røyketelefon: 21231247
It-tipjip inaqqas iċ-ċirkulazzjoni tad-demm u jista' jwassal għall-impotenza – Røyking kan redusere blodsirkulasjonen og forårsake impotens
It-tipjip ixejjħek – Røyking fører til tidlig aldring av huden
It-tipjip jista' jagħmel ħsara lill-isperma u jnaqqas il-fertilità – Røyking kan skade sæden og redusere fruktbarheten
Id-duħħan fih il-benżene, in-nitrosamini, il-formaldehyde, u l-idroġen cyanide –
=== Nederland ===
Roken is dodelijk – Røyking dreper
Roken veroorzaakt impotentie – Røyking kan redusere blodsirkulasjonen og forårsake impotens
Roken veroorzaakt dodelijke longkanker – Røyking fører til dødelig lungekreft
Tabaksrook bevat benzeen, nitrosaminen, formaldehyde en waterstofcyanide –
Uw arts of apotheker kan u helpen te stoppen met roken – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
Rokers sterven jonger – Røykere dør i fortid
Roken veroorzaakt verstopping van de bloedvaten, hartaanvallen en beroertes – Røyking kan redusere blodsirkulasjonen og forårsake impotens
Roken tijdens de zwangerschap is slecht voor uw baby – Røyking under graviditeten skader barnet
Bescherm kinderen: laat hen niet uw rook inademen – Beskytt barn: Ikke la dem puste inn din røyk!
Roken werkt zeer verslavend; begin er niet mee – Røyking er avhengihetsskapende: Ikke begynn å røyke!
Stoppen met roken vermindert het risico op dodelijke hart- en longziekten – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer
Roken kan leiden tot een langzame, pijnlijke dood – Røyking kan føre til en langsom og smertefull død
Roken veroudert uw huid – Røyking fører til tidlig aldring av huden
Roken kan het sperma beschadigen en vermindert de vruchtbaarheid – Røyking kan skade sæden og redusere fruktbarheten
Roken brengt u en anderen rondom u ernstige schade toe – Røyking skader deg selv og dine omgivelser
=== Norge ===
Alle tobakksvarepakninger for tobakk som skal røykes (sigaretter, sigarer, rulletobakk o.l., skal merkes med to av de følgende advarsler:
En av følgende generelle advarsler, som skal dekke minst 30 prosent av pakningens mest iøynefallende side:
Røyking dreper
Røyking er svært skadelig for deg og dine omgivelserOg en av følgende 14 supplerende helseadvarsler som skal dekke minst 40 prosent av pakkens andre brede side:
Røyking nedsetter levealderen
Røyking fører til forkalking av årene og forårsakar hjarteinfarkt og slag
Røyking fører til dødeleg lungekreft
Røyking under graviditeten skader barnet
Vern barn mot tobakksrøyk, ikke la dem puste inn din røyk
Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med røykeslutt
Røyking er sterkt avhengighetsskapende: Ikke begynn å røyke
Hvis du slutter å røyke vil du minske risikoen for dødelige hjerte- og lungesykdommer
Røyking kan føre til ein langsam og smertefull død
Få hjelp til røykeslutt – ring Røyketelefonen 800 400 85
Røyking kan redusere blodgjennomstrømminga og føre til impotens
Røyking fører til tidleg aldring av huda
Røyking kan redusere sædkvaliteten og minske fruktbarheten
Røyk inneholder benzen, nitrosaminer, formaldehyd og blåsyrePå røykfrie tobakksprodukter som snus og skråtobakk skal følgende helseadvarsel stå trykt på pakningens mest iøynefallende side og dekke minst 30 prosent av denne siden:
Denne tobakksvaren kan være helseskadelig og er avhengighetsskapende
=== Portugal ===
Fumar mata – Røyking dreper
Fumar provoca o cancro pulmonar mortal – Røyking kan føre til dødelig lungekreft
Fumar causa elevada dependência. Não comece a fumar – Røyking er avhengihetsskapende: Ikke begynn å røyke!
Fumar provoca o envelhecimento da pele – Røyking fører til tidlig aldring av huden
Fumar prejudica gravemente a sua saúde e a dos que o rodeiam – Røyking fører til alvorlige helskeskader for deg og dine omgivelser
Se está grávida: fumar prejudica a saúde do seu filho – Røyking under graviditeten skader barnet
Os fumadores morrem prematuramente – Røykere dør i fortid
Fumar bloqueia as artérias e provoca ataques cardíacos e enfartes – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slag
Fumar pode reduzir o fluxo de sangue e provoca impotência – Røyking kan redusere blodsirkulasjonen og forårsake impotens
Deixar de fumar reduz os riscos de doenças cardiovasculares e pulmonares mortais – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer
=== Sverige ===
De første helseadvarslene på sigarettpakker i Sverige kom i 1977.
På forsiden av sigarettpakker og sigaresker står en av disse helseadvarslene, og dekker ca. 30 %
Rökning dödar – Røyking dreper
Rökning skadar allvarligt dig själv och personer i din omgivning – Røyking fører til alvorlige helskeskader for deg og dine omgivelserPå baksiden av sigarettpakker og sigaresker står en av disse helseadvarslene, og dekker ca. 45 %
Om du slutar röka löper du mindre risk att få dödliga hjärt- och lungsjukdomar – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer
Rök innehåller bensen, nitrosaminer, formaldehyd och cyanväte -
Rökare dör i förtid – Røykere dør i fortid
Rökning får din hy att åldras – Røyking fører til tidlig aldring av huden
Rökning kan försämra blodflödet och orsakar impotens – Røyking kan redusere blodsirkulasjonen og forårsake impotens
Rökning kan leda till en långsam och smärtsam död – Røyking kan føre til en smertefull og langsom død
Rökning kan skada sperman och minskar fruktsamheten – Røyking kan skade sæden og redusere fruktbarheten
Rökning orsakar dödlig lungcancer – Røyking fører til dødeleg lungekreft
Skydda barnen. Låt dem inte andas in din tobaksrök – Beskytt barn: Ikke la dem puste inn din røyk!
Sök hjälp för att sluta röka: fråga din läkare, på apoteket eller Sluta röka-linjen 020-84 00 00 – For røykeslutt, spør din lege, på apoteket, eller ring røyketelefonen 020-84 00 00
Rökning ger förträngningar i blodkärlen och orsakar hjärtinfarkt och stroke – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slagPå tobakksprodukter som snus og skråtobakk står følgende helseadvarsel:
Denna tobaksvara kan skada din hälsa och är mycket beroendeframkallande – Denne tobakksvaren kan være helseskadelig og er avhengighetsskapende
=== Storbritannia ===
I 1971 trykte tobakksselskapene en advarsel på venstre side av sigarettpakker: Røyking kan skade helsa de.
I 1991 strammet EU inn tobakkslovgivningen med følgende helseadvarsel: Tobacco seriously damages health – (Røyking dreper), som ble trykt på forsiden av alle sigarettpakker. En ekstra advarsel ble også trykt på baksiden av sigarettpakker.
EUs ny regelverk som kom i 2003 krevde at alle sigarettpakker ble merket 30 % med en av følgende helseadvarsel på forsiden:
Smoking kills – Røyking dreper
Smoking seriously harms you and others around you – Røyking fører til alvorlige helskeskader for deg og dine omgivelserI tillegg må baksiden dekkes 40 % med en av følgende helseadvarsler:
Smokers die younger – Røykere dør i fortid
Smoking clogs the arteries and causes heart attacks and strokes – Røyking fører til forkalking av årene, hjerteinfarkt og slag
Smoking causes fatal lung cancer – Røyking fører til dødeleg lungekreft
Smoking when pregnant harms your baby – Røyking under graviditeten skader barnet
Protect children: don't make them breathe your smoke – Beskytt barn: Ikke la dem puste inn din røyk!
Your doctor or your pharmacist can help you stop smoking – Din lege eller ditt apotek kan hjelpe deg med å slutte å røyke
Smoking is highly addictive, don't start – Røyking er avhengihetsskapende: Ikke begynn å røyke!
Stopping smoking reduces the risk of fatal heart and lung diseases – Hvis du slutter å røyke, reduseres risikoen for hjerte-og lunge sykdommer
Smoking can cause a slow and painful death – Røyking kan føre til en smertefull og langsom død
Get help to stop smoking: [telephone]/[postal address]/[internet address]/consult your doctor/pharmacist -
Smoking may reduce the blood flow and cause impotence – Røyking kan redusere blodsirkulasjonen og forårsake impotens
Smoking causes ageing of the skin – Røyking fører til tidlig aldring av huden
Smoking can damage the sperm and decreases fertility – Røyking kan skade sæden og redusere fruktbarheten
Smoke contains benzene, nitrosamines, formaldehyde and hydrogen cyanide –Fra oktober 2008 må alle sigarettpakker, i tillegg til helseadvarsler, nå også bære bilder som illustrerer skadevirkningene ved langvarig røyking.
=== Sveits ===
== Hongkong ==
== India ==
Sigarettpakker som selges i India er pålagt å bære en av følgende helseadvarsel Smoking Is Injurious To Your Health (Røyking skader din helse) eller Smoking Causes Cancer (Røyking fører til kreft) både på hindi og engelsk. Salg av tobakksprodukter i nærheten av utdanningsinstitusjoner er forbudt, slik som røyking av sigaretter i det offentlige rom.
== Indonesia ==
== Malaysia ==
Generell advarsel
Amaran Oleh Kerajaan Malaysia, Merokok Membahayakan Kesihatan – Advarsel av regjeringen i Malaysia: Røyking truer helsen
== New Zealand ==
De første helseadvarslene i New Zealand dukket for første gang opp i 1974. Fra 2008 må alle sigarettpakker, i tillegg til helseadvarsler, nå også bære bilder som illustrerer skadevirkningene ved langvarig røyking.
== Pakistan ==
Følgende helseadvarsel står på sigarettpakker i Pakistan: Sigarettrøyking er skadelig for helsen – Ministry of Health, regjeringen i Pakistan.
== Filippinene ==
Sigarettrøyking er skadelig for helsen
Røyking dreper
== Russland ==
== Singapore ==
== Somalia ==
En liten helseadvarsel i somalisk og engelsk, som bruke på British American Tobaccos sine merkevarer.
== Sør-Korea ==
== Japan ==
== Taiwan ==
== Thailand ==
== Tyrkia ==
== Ukraina ==
== USA ==
== Venezuela ==
== Se også ==
Røyking
Tobakk
Tobakksreklame
Lov om vern mot tobakksskader
Røykeforbud
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cigarette packet warning signs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cigarette packet warning signs – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
BBC News Online: "Spoof cigarette warnings slammed"
Directive 2001/37/EC of the European Parliament and of the Council of 5 June 2001
UCSF Tobacco Industry Videos Collection
Quit Now, website advertised on Australian packets of cigarettes | Advarselsmeldinger på tobakksprodukter er helseadvarsler som vises på emballasjen av sigaretter og andre tobakksprodukter. Det har vært gjennomført i et forsøk på å styrke den alminnelige kunnskapen om farene ved røyking. | 200,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Maltas kvinnelandslag i fotball representerer Malta i internasjonal fotball. Landslaget har aldri kvalifisert seg til noe mesterskap, og tilhører den nedre delen av UEFAs landslag. | 200,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampen_om_Narvik | 2023-02-04 | Kampen om Narvik | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2022', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 2020-årene'] | Kampen om Narvik er en norsk krigsfilm som omhandler slaget om Narvik våren 1940.
Filmen hadde verdenspremiere i Narvik 10. desember 2022 og kinopremiere 25. desember samme år.
| Kampen om Narvik er en norsk krigsfilm som omhandler slaget om Narvik våren 1940.
Filmen hadde verdenspremiere i Narvik 10. desember 2022 og kinopremiere 25. desember samme år.
== Handling ==
Kampen om Narvik er en dramatisering av de historiske hendelsene rundt slaget om Narvik, som ble utkjempet mellom 9. april og 8. juni 1940. Nazi-Tyskland var avhengig av jernmalmen som ble skipet ut fra byen for å holde krigsmaskineriet i gang, og tyske soldater gikk i land natt til 9. april. Narvik ga seg først uten kamp, men 200 norske soldater tok opp kampen, og tyskerne led sitt første store nederlag under andre verdenskrig da Narvik i en periode ble gjenerobret.
== Produksjon ==
Etter syv år med forarbeid startet filminnspillingene i mars 2020. Etter to uker med innspilling, med syv opptaksdager i Rjukan og Oslo, ble produksjonen midlertidig stanset 13. mars som følge av tiltak som ble iverksatt under covid-19-pandemien. Produksjon av filmen startet opp igjen i april samme år, da alle innendørsscener ble filmet i og rundt Oslo og enkelte utendørsscener i Rjukan og Drammen. Vinteropptak fra Narvik og områdene rundt måtte utsettes til 2021, og ble foretatt i april–mai. Etter disse opptakene ble sluttarbeidet med filmen påbegynt.Filmen hadde et totalbudsjett på rundt 80 millioner norske kroner.
== Utgivelse ==
Kampen om Narvik skulle opprinnelig ha premiere på norske kinoer 25. desember 2020. Som følge av stansen i innspillingene ble dette utsatt til i 2021, da det etter planen skulle være en førpremiere 12. desember og norgespremiere 25. desember. På grunn av et utbrudd av covid-19-varianten omikron, som førte til nedstegning av kinoene i Norge, ble norgespremieren utsatt på nytt; denne gang til 18. mars 2022. Etter den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 ble filmpremieren nok en gang utsatt, etter en vurdering av at det ikke ville være riktig tidspunkt å vise et realistisk krigsdrama med sterke sanseinntrykk i en kinosal. Etter disse utsettelsene hadde filmen en gratis, utendørs verdenspremiere på Narvik torg 10. desember 2022, og kinopremiere 25. desember samme år.I Narvik ble kinobillettene som ble lagt ut for premierevisningen på Aurora kino utsolgt etter tre timer. Primo desember 2022 planlegger produksjonsselskapet å utgi filmen på DVD og Blu-ray den 3. april 2023.. 23. januar 2023 ble filmen tilgjengelig på strømmetjenesten Netflix, under navnet «Narvik», i en rekke land hvor den ikke går på kino. Filmen ble etter to dager Netflix' mest sette film globalt og i 49 land, i tillegg til at den lå på topp-ti-lista i 89 land.
== Mottagelse ==
Blant aviser som gir terningkast i filmanmeldelser, fikk filmen terningkast 5 av Aftenposten, Altaposten, Cinema, Dagsavisen, Fremover, Hamar Arbeiderblad, Harstad Tidende, Nordlys og Stavanger Aftenblad.
Etter verdenspremieren 10. desember i Narvik, fikk filmen terningkast 5 av den lokale avisen Fremover, som i hovedsak beskriver Kampen om Narvik som et «viktig og velgjort drama» som innfrir de store forventingene som var til filmen.
Birger Vestmo i NRK P3s Filmpolitiet skrev at«Kampen om Narvik har uansett blitt en vellykket prestisjefilm som forteller en viktig historie, og det vil ikke være ufortjent om den blir godt besøkt på kino denne vinteren».Ingrid Åbergsjord i Aftenposten fremhevet at filmen «gripende viser både sivilbefolkningen og fotsoldatenes dilemmaer ved et krigsutbrudd» og sammenlignet med andre norske andre verdenskrigsfilmer fra 2020-tallet:«I likhet med Krigsseileren, men i motsetning til strømmefilmen Gulltransporten [...] er dette en norsk krigsfilm der tyskerne ikke blir demonisert. Deres leder i Narvik, konsul Fritz Wussow (Christoph Bach), har en lavmælt og dannet fremtoning på tross av sitt brutale oppdrag».
== Historisk nøyaktighet ==
Familien Tofte i handlingen er fiktiv, men de fleste av de sentrale aktørene, kamphandlingene og hendelsene er historiske. Manuforfatteren har gjort flere store endringer av historien for å konstruere filmfortellingen:
I filmen fremstilles det som at soldatene på nøytralitetsvakt i Ofoten var soldater fra Narvik. I virkeligheten var det soldater fra Trøndelag som stod i Narvik ved invasjonen og som trakk seg tilbake til en forsvarslinje ved Bjørnfjell ved svenskegrensen.
I filmen er det kamphandlinger mellom norske og tyske styrker på Norddalsbrua under mislykket sprengning av broen. I virkeligheten stod kampene ved (gamle) Bjørnfjell stasjon.
Tyskerne hadde svært lite tungt artilleri i Narvik da de tyske jagerne ble senket, og lyktes ikke i å få det artilleriet de rådde over, transportert nordover. Plottet i filmen hvor britisk etterretning mot skjulte tyske kanonbatterier er vesentlig, er usannsynlig.
== Rolleliste ==
Carl Martin Eggesbø – korporal Gunnar Tofte
Kristine Hartgen – Ingrid Tofte
Stig Henrik Hoff – Aslak Tofte
Henrik Mestad – major Sigurd Omdal
Holger Handtke - generalløytnant Eduard Dietl
Emil Johnsen – ordfører Theodor Broch
Ollie Campbell – George L. D. Gibbs, britisk konsul
Mathilde Holtedahl Cuhra – Bjørg
Kari Bremnes – Polly
Christoph Bach – Fritz Wussow, tysk konsul
Magnus Dugdale – Giles Romilly, britisk krigskorrespondent
Torfinn Nag – oberst Konrad Sundlo
== Innspillingssteder ==
Rjukan
Oslo
Narvik
Drammen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Nettside
(en) Kampen om Narvik på Internet Movie Database
(no) Kampen om Narvik hos Filmfront
(en) Kampen om Narvik på Rotten Tomatoes | M, med undertittelen – Eine Stadt sucht einen Mörder («En by søker en morder»), er en tysk thriller fra 1931. Filmen er en av de første lydfilmene og blant de mest betydningsfulle i tysk filmhistorie. | 200,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blindebukk | 2023-02-04 | Blindebukk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Juleleker', 'Kategori:Leker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Blindebukk er en gammel, populær selskapslek, som i Norge kanskje spesielt er knyttet til jula og julestuene. Leken går ut på at en av festdeltakerne blir pekt ut til å være bukk og får bundet et skjerf bundet over øynene. Blindebukken blir så snurret rundt, og skal i blinde forsøke å orientere seg slik at han eller hun får fanget noen de andre deltakerne. Det gjelder å bruke hørselen for å finne ut hvor de andre gjemmer seg. I enkelte tilfeller skal blindebukken også gjette hvem det er han eller hun har fanget, og er svaret feil må blindebukken bare fortsette sin søken. Den som blir fanget og avslørt må straks overta skjerfet og selv løpe blindebukk.
| Blindebukk er en gammel, populær selskapslek, som i Norge kanskje spesielt er knyttet til jula og julestuene. Leken går ut på at en av festdeltakerne blir pekt ut til å være bukk og får bundet et skjerf bundet over øynene. Blindebukken blir så snurret rundt, og skal i blinde forsøke å orientere seg slik at han eller hun får fanget noen de andre deltakerne. Det gjelder å bruke hørselen for å finne ut hvor de andre gjemmer seg. I enkelte tilfeller skal blindebukken også gjette hvem det er han eller hun har fanget, og er svaret feil må blindebukken bare fortsette sin søken. Den som blir fanget og avslørt må straks overta skjerfet og selv løpe blindebukk.
== Historie ==
Arrangementet ga en anledning for de lekende til å berøre hverandre, og leken ble nok i utgangspunktet helst praktisert av gifteferdige ungdommer. Nå er leken som oftest kun å se i barneselskaper og fødselsdagsfeiringer for barn.
Nils Lagli beskriver en variant fra Rana som han har titulert «Aa napp blinnkjuka».
=== Blindebukken i Ludvig Holbergs Jule-Stue ===
Med Christian Vs Norske Lov av 1687, hvor det kom inn en paragraf som forbød folk å arrangere julestuer, samt den pietistiske bevegelse, som fra 1720-årene av førte til økt motstand mot julegilder og forlystelser i julehøytiden, skrev Ludvig Holberg énaktskomedien Jule-Stue (1724). Holberg beskriver her nettopp dette stemningsskiftet i det verten Jeronimus, etter å ha hørt et rykte om «at der er fød en Kalv med Top paa Hovedet og Fabelader på Benene»,
tar det som et tegn på tidens forfengelighet, pyntesyke og morskap, og bestemmer seg for å avlyse årets selskapeligheter. Datteren Pernille, som er forelsket i en av de innbudte gjestene, overtaler likevel faren til å arrangere festen. De starter julestuen med å løpe blindebukk, og verten blir pekt ut til å være førstemann ut. Pernille benytter anledningen til å flørte med sin utkårne hjertenskjær, men da faren drar av seg bindet og ser hva som skjer bak hans rygg, ender det hele med slåsskamp, spetakkel og øredøvende leven, hvorpå vekterne styrter til og fører hele selskapet ned til Rådhusarresten.
== Se også ==
Bind for øynene
== Referanser ==
== Kilder ==
Ludvig Holberg: Jule-Stue. Comoedie udi een Act. Jubeludgave af Ludvig Holbergs samtlige Comoedier. Gyldendal Nordisk Forlag. Kjøbenhavn 1884.
Nils Lagli: Julspel i Ranen. Illustrasjoner av Kine Hermansen. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 139. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Oslo 1994. ISBN 82-03-17482-5
== Eksterne lenker ==
(en) Blind man's bluff – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|«Blindebukk» (La gallina ciega) av [[Francisco Goya 1788-1789.]] | 200,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klippen_Loddefjord | 2023-02-04 | Klippen Loddefjord | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1985', 'Kategori:Menigheter i Bergen', 'Kategori:Norske pinsemenigheter'] | Klippen Loddefjord er en kristen frikirkelig menighet på Loddefjord, i Bergen kommune i Hordaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Klippen Loddefjord ble stiftet i 1985.
Menigheten hadde 87 tilskuddstellende medlemmer i 2019. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
Klippen Loddefjord er engasjert i produksjon av program til lokalradio. Menigheten driver en menighetsbibelskole.
| Klippen Loddefjord er en kristen frikirkelig menighet på Loddefjord, i Bergen kommune i Hordaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Klippen Loddefjord ble stiftet i 1985.
Menigheten hadde 87 tilskuddstellende medlemmer i 2019. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
Klippen Loddefjord er engasjert i produksjon av program til lokalradio. Menigheten driver en menighetsbibelskole.
== Misjon ==
Klippen Loddefjord er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid. De støtter arbeidet til misjonærene Kathleen og Torkel Pedersen, Raili og Stephen Malerna, samt arbeidet til K.A.B.A. og IBRA media. Menigheten er engasjert i et prosjekt med fjernadopsjon (? i India). I 2007 var menighetens misjonsregnskap på 42 200,- kr..
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
== Eksterne lenker ==
Klippen Loddefjord – hjemmeside | Klippen Loddefjord er en kristen frikirkelig menighet på Loddefjord, i Bergen kommune i Hordaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 200,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Betania_Knarvik | 2023-02-04 | Betania Knarvik | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Alver', 'Kategori:Etableringer i 1979', 'Kategori:Knarvik', 'Kategori:Norske pinsemenigheter', 'Kategori:Religion i Vestland'] | Betania Knarvik er en kristen frikirkelig menighet i Knarvik, i Alver kommune i Vestland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Knarvik ble stiftet i 1979.
Menigheten hadde 155 tilskuddstellende medlemmer i 2019. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
Betania Knarvik er medeier i lokalradioen, Radio PR, på Isdalstø.
| Betania Knarvik er en kristen frikirkelig menighet i Knarvik, i Alver kommune i Vestland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Knarvik ble stiftet i 1979.
Menigheten hadde 155 tilskuddstellende medlemmer i 2019. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
Betania Knarvik er medeier i lokalradioen, Radio PR, på Isdalstø.
== Misjon ==
Betania Knarvik er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid i Kongo og Thailand. Menigheten støtter arbeidet til misjonærene Helge Bjørklund, Inger-Johanne og Inge Bjørnevoll, Raili og Stephen Malerna. I 2007 var menighetens misjonsregnskap på 90 334,- kr..
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS | Betania Knarvik er en kristen frikirkelig menighet i Knarvik, i Alver kommune i Vestland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 200,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salem_Skudeneshavn | 2023-02-04 | Salem Skudeneshavn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1935', 'Kategori:Kultur i Karmøy', 'Kategori:Norske pinsemenigheter', 'Kategori:Religion i Rogaland'] | Salem Skudeneshavn var en kristen frikirkelig menighet på Skudeneshavn, i Karmøy kommune, Rogaland. Menigheten var tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Salem Skudeneshavn ble stiftet i 1935.
Menigheten hadde 155 stemmeberettigede medlemmer. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbydde menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
I 2020 deltok menigheten i samtaler om sammenslåing med andre frikirkelige menigheter på Karmøy, og etter 3 års arbeid opphørte menigheten Salem Skudeneshavn den 1. januar 2023 og ble istedenfor del av en ny flerstedsmenighet på to lokasjoner på Karmøy sammen med Pinsen Åkra og Familiekirken Saron. Den nye menigheten heter Lokalkirken, med én lokasjon på Åkra og én lokasjon på Skudeneshavn - men med et tett samarbeid mellom de to stedene.
| Salem Skudeneshavn var en kristen frikirkelig menighet på Skudeneshavn, i Karmøy kommune, Rogaland. Menigheten var tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Salem Skudeneshavn ble stiftet i 1935.
Menigheten hadde 155 stemmeberettigede medlemmer. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbydde menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
I 2020 deltok menigheten i samtaler om sammenslåing med andre frikirkelige menigheter på Karmøy, og etter 3 års arbeid opphørte menigheten Salem Skudeneshavn den 1. januar 2023 og ble istedenfor del av en ny flerstedsmenighet på to lokasjoner på Karmøy sammen med Pinsen Åkra og Familiekirken Saron. Den nye menigheten heter Lokalkirken, med én lokasjon på Åkra og én lokasjon på Skudeneshavn - men med et tett samarbeid mellom de to stedene.
== Misjon ==
Salem Skudeneshavn var engasjert i misjonsarbeid og støttet norsk pinsemisjons arbeid og var utsendermenighet for misjonær Kjellaug Palma Sjølund. De støttet Reach the nations sitt arbeid..
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
== Eksterne lenker ==
Salem Skudeneshavn – hjemmeside Arkivert 31. desember 2008 hos Wayback Machine. | Salem Skudeneshavn var en kristen frikirkelig menighet på Skudeneshavn, i Karmøy kommune, Rogaland. Menigheten var tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 200,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Betel_N%C3%A6rb%C3%B8 | 2023-02-04 | Betel Nærbø | ['Kategori:Etableringer i 1972', 'Kategori:Kultur i Hå', 'Kategori:Norske pinsemenigheter', 'Kategori:Religion i Rogaland'] | Betel Nærbø er en kristen frikirkelig menighet på Nærbø, i Hå kommune på Jæren, Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betel Nærbø ble stiftet i 1972.
Menigheten hadde 133 tilskuddstellende medlemmer per 2019. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
| Betel Nærbø er en kristen frikirkelig menighet på Nærbø, i Hå kommune på Jæren, Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betel Nærbø ble stiftet i 1972.
Menigheten hadde 133 tilskuddstellende medlemmer per 2019. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
== Misjon ==
Betel Nærbø er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid i Sør-Afrika. Menigheten støtter arbeidet til misjonærene Jon Anders Bregård, Øivind Crompton, Anne Grete og Karl Lauvås.
I 2007 var menighetens misjonsregnskap på 44 000,- kr..
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
== Eksterne lenker ==
Betel Nærbø – hjemmeside Arkivert 27. juli 2018 hos Wayback Machine. | Betel Nærbø er en kristen frikirkelig menighet på Nærbø, i Hå kommune på Jæren, Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 200,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klippen_J%C3%B8rpeland | 2023-02-04 | Klippen Jørpeland | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1957', 'Kategori:Kultur i Strand', 'Kategori:Norske pinsemenigheter', 'Kategori:Religion i Rogaland'] | Klippen Jørpeland eller Strand pinsemenighet Klippen er en kristen frikirkelig menighet på Jørpeland, i Strand kommune, i Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Klippen Jørpeland ble stiftet i 1957, og hadde fra starten 30 medlemmer. Menigheten hadde 407 tilskuddstellende medlemmer i 2019.
«Youth Alive» er menighetens ungdomsarbeid. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
| Klippen Jørpeland eller Strand pinsemenighet Klippen er en kristen frikirkelig menighet på Jørpeland, i Strand kommune, i Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Klippen Jørpeland ble stiftet i 1957, og hadde fra starten 30 medlemmer. Menigheten hadde 407 tilskuddstellende medlemmer i 2019.
«Youth Alive» er menighetens ungdomsarbeid. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
== Misjon ==
Klippen Jørpeland er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid i Bolivia og Tyskland, og er utsendermenighet for misjonærene Liv Tjøstheim og Ingrid Vatne. I 2007 var menighetens misjonsregnskap på1 000 000,- kr..
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
== Eksterne lenker ==
Klippen Jørpeland – hjemmeside
Explosion – Klippen Jørpeland – ungdomsarbeid | Klippen Jørpeland eller Strand pinsemenighet Klippen er en kristen frikirkelig menighet på Jørpeland, i Strand kommune, i Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 200,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Familiekirken_J%C3%A6ren | 2023-02-04 | Familiekirken Jæren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2001', 'Kategori:Jæren', 'Kategori:Norske pinsemenigheter', 'Kategori:Religion i Rogaland'] | Familiekirken Jæren er en kristen frikirkelig menighet på Jæren, i Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Familiekirken Jæren ble stiftet i 2001.
Menigheten har 134 medlemmer, medregnet tilhørige, det vil si barn av døpte medlemmer. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
| Familiekirken Jæren er en kristen frikirkelig menighet på Jæren, i Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Familiekirken Jæren ble stiftet i 2001.
Menigheten har 134 medlemmer, medregnet tilhørige, det vil si barn av døpte medlemmer. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
== Misjon ==
Familiekirken Jæren er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid i Thailand.
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
== Eksterne lenker ==
www.familiekirken.no – Familiekirken Jæren – hjemmeside | Familiekirken Jæren er en kristen frikirkelig menighet på Jæren, i Rogaland. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 200,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tabernaklet_Haugesund | 2023-02-04 | Tabernaklet Haugesund | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1919', 'Kategori:Kultur i Haugesund', 'Kategori:Norske pinsemenigheter', 'Kategori:Religion i Rogaland'] | Tabernaklet Haugesund er en kristen frikirkelig menighet i Haugesund. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Tabernaklet Haugesund ble stiftet i 1919.
Menigheten hadde 537 tilskuddstellende medlemmer i 2019. Tabernaklet Haugesund har vært modermenighet til flere nyetablerte menigheter. Tilsammen har menigheten hatt 10 utposter. Fem er etablert som selvstendige menigheter, to er slått sammen til en egen menighet, og to er lagt ned. Utposten Tysvær pinsemenighet er den eneste gjenværende, som Tabernaklet har ansvar for.«Connection Haugesund» er menighetens ungdomsarbeid. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
Tabernaklet Haugesund driv lokalradioen, Pinseradioen på Haugalandet, som har hatt sendinger siden 1985. Nærradioen ble startet av flere pinsemenigheter i Sunnhordland og Nord-Rogaland. Etterhvert er eierstrukturen endret, i 2008, stod Tabernaklet Haugesund og Salen Åkrehamn alene med driftsansvaret. Denne ble nedlagt i 2014
| Tabernaklet Haugesund er en kristen frikirkelig menighet i Haugesund. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Tabernaklet Haugesund ble stiftet i 1919.
Menigheten hadde 537 tilskuddstellende medlemmer i 2019. Tabernaklet Haugesund har vært modermenighet til flere nyetablerte menigheter. Tilsammen har menigheten hatt 10 utposter. Fem er etablert som selvstendige menigheter, to er slått sammen til en egen menighet, og to er lagt ned. Utposten Tysvær pinsemenighet er den eneste gjenværende, som Tabernaklet har ansvar for.«Connection Haugesund» er menighetens ungdomsarbeid. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
Tabernaklet Haugesund driv lokalradioen, Pinseradioen på Haugalandet, som har hatt sendinger siden 1985. Nærradioen ble startet av flere pinsemenigheter i Sunnhordland og Nord-Rogaland. Etterhvert er eierstrukturen endret, i 2008, stod Tabernaklet Haugesund og Salen Åkrehamn alene med driftsansvaret. Denne ble nedlagt i 2014
== Misjon ==
Tabernaklet Haugesund er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid. Menigheten støtter arbeidet til Halvard Hasseløy i Ukraina, Samt arbeid i Israel, India og Japan.
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
== Eksterne lenker ==
Tabernaklet Haugesund – hjemmeside
Connection Haugesund – Tabernaklet Haugesund – ungdomsarbeid | Tabernaklet Haugesund er en kristen frikirkelig menighet i Haugesund. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 200,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evangeliehuset_Egersund | 2023-02-04 | Evangeliehuset Egersund | ['Kategori:Etableringer i 1936', 'Kategori:Kultur i Eigersund', 'Kategori:Norske pinsemenigheter', 'Kategori:Religion i Rogaland'] | Evangeliehuset Egersund er en kristen frikirkelig menighet i Egersund i Rogaland fylke. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Evangeliehuset Egersund ble stiftet i 1936.
Menigheten har 192 tilskuddstellende medlemmer i 2019. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
| Evangeliehuset Egersund er en kristen frikirkelig menighet i Egersund i Rogaland fylke. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Evangeliehuset Egersund ble stiftet i 1936.
Menigheten har 192 tilskuddstellende medlemmer i 2019. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro.
== Misjon ==
Evangeliehuset Egersund er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid i Ukraina. Menigheten støtter arbeidet til misjonærene Hanna Miriam og Tor Inge Andersen. I 2007 var menighetens misjonsregnskap på 77 855,- kr..
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS | Evangeliehuset Egersund er en kristen frikirkelig menighet i Egersund i Rogaland fylke. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. | 200,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8elefanter | 2023-02-04 | Sjøelefanter | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Edward Gray', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1827', 'Kategori:Seler', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoologistubber'] | Sjøelefanter (Mirounga) er en slekt i selfamilien (Phocidae) som inkluderer to arter med enormt store sjøpattedyr, som også er fryktinngytende rovpattedyr. Begge arten har får navn etter den karakteristiske snabellignende snuten og den enorme kroppen oksene har. Sjøelefanter kan nå en vekt på opp mot hele 4 000 kg, og er med det verdens største pinnipedier. Aller størst er sydlig sjøelefant.
| Sjøelefanter (Mirounga) er en slekt i selfamilien (Phocidae) som inkluderer to arter med enormt store sjøpattedyr, som også er fryktinngytende rovpattedyr. Begge arten har får navn etter den karakteristiske snabellignende snuten og den enorme kroppen oksene har. Sjøelefanter kan nå en vekt på opp mot hele 4 000 kg, og er med det verdens største pinnipedier. Aller størst er sydlig sjøelefant.
== Arter ==
Phocidae (selfamilien)
Mirounga (sjøelefantslekten)
M. angustirostris (nordlig sjøelefant)
M. leonina (sydlig sjøelefant)
== Eksterne lenker ==
(en) elefantsel – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) elefantsel i Encyclopedia of Life
(en) elefantsel i Global Biodiversity Information Facility
(en) elefantsel hos Fossilworks
(en) elefantsel hos ITIS
(en) elefantsel hos NCBI
(en) Kategori:Mirounga – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Mirounga – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mirounga – detaljert informasjon på Wikispecies | * nordlig sjøelefant | 200,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Panagaeus | 2023-02-04 | Panagaeus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1802', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Panagaeinae'] | Panagaeus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Panagaeinae i familiegruppen løpebiller.
| Panagaeus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Panagaeinae i familiegruppen løpebiller.
== Systematisk inndeling ==
Systematikken følger Carabidae of the World.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Panagaeinae Bonelli, 1810
slekten Panagaeus Latreille, 1802
Panagaeus davidi Fairmaire, 1887
Panagaeus abei Nakane, 1997
Panagaeus bipustulatus (Fabricius, 1775) bipustulatus Fabricius, 1775
Panagaeus coreanus Nakane, 1997
Panagaeus cruxmajor (Linnaeus, 1758) cruxmajor Linne, 1758
Panagaeus japonicus Chaudoir, 1861
Panagaeus relictus Semenov & Bogachev, 1938
Panagaeus robustus A. Morawitz, 1862
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Panagaeus i Encyclopedia of Life
(en) Panagaeus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Panagaeus hos Artsdatabanken
(sv) Panagaeus hos Dyntaxa
(en) Panagaeus hos Fauna Europaea
(en) Panagaeus hos ITIS
(en) Panagaeus hos NCBI
(en) Kategori:Panagaeus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Panagaeus – detaljert informasjon på Wikispecies
Panagaeus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Panagaeus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Panagaeus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Panagaeinae i familiegruppen løpebiller. | 200,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SaGa_Frontier_2 | 2023-02-04 | SaGa Frontier 2 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:PlayStation-spill', 'Kategori:Videospill fra 1999', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan'] | SaGa Frontier 2 (サガ フロンティア 2, Saga Furontia Tsū?) er et rollespill utviklet av Square. (Nå Square Enix)
Spillet var en av de siste RPGene fra Square som ble utgitt på PlayStation. Selv om det er en oppfølger har det ingen historiemessig tilknytting til Saga Frontier.
Det ble utgitt 22. mars 2000 i Europa. Spillet er kjent for å bruke vanlige 2D håndtegnet vannmaling grafikk istedenfor teknisk GDI bakgrunner sånn som Final Fantasy VII
| SaGa Frontier 2 (サガ フロンティア 2, Saga Furontia Tsū?) er et rollespill utviklet av Square. (Nå Square Enix)
Spillet var en av de siste RPGene fra Square som ble utgitt på PlayStation. Selv om det er en oppfølger har det ingen historiemessig tilknytting til Saga Frontier.
Det ble utgitt 22. mars 2000 i Europa. Spillet er kjent for å bruke vanlige 2D håndtegnet vannmaling grafikk istedenfor teknisk GDI bakgrunner sånn som Final Fantasy VII
== Handling ==
Saga Frontier 2 har to forskjellige historier som flere ganger krysser hverandre. I tillegg er spillet bygget opp kapittelmessig og ikke flytende, slik at man kan både hoppe i tid og sted utover historien og gå glipp av viktige plotelementer. Den ene historien handler om Gustave XIII av Finney. En ung gutt som er tronarving til et mektig rike. Men som blir landsforvist sammen med moren da livskraften som kongefamillien må ha ikke går gjennom hans blod. Den andre historien handler om en ung gutt ved navn Wil Knights som drar fra sin onkel for å finne ut hva som skjedde med foreldrene hans. Historien går gjennom tre generasjoner, så du vil kontrollere ett titalls karakter gjennom hele spillet.
== Mottagelse ==
Spillet solgte 675 000 eksemplarer og har flere ganger blitt utgitt på platinasamling til PSX.
== Referanser == | | komponist = Masashi Hamauzu | 200,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chlaenius | 2023-02-04 | Chlaenius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Franco Andrea Bonelli', 'Kategori:Licininae'] | Chlaenius er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Licininae i familiegruppen løpebiller.
| Chlaenius er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Licininae i familiegruppen løpebiller.
== Utseende ==
Middelsstore (8-23 millimeter), litt brede, blanke eller halvblanke, mørke løpebiller, oftest med mer eller mindre tydelig, metallisk glans.
== Levevis ==
Artene er aktive rovdyr som gjerne finnes på fuktige steder, som myrer og sumper, noen er halv-akvatiske. De er nattaktive og kommer til lys. Artene skiller ut illeluktende forsvarsstoffer.
== Utbredelse ==
Slekten har flest arter i Afrika og Sørøst-Asia (rundt tre fjerdedeler av artene), men finnes også i Holarktis.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har i utgangspunktet med de europeiske artene. Systematikken følger Carabidae of the World.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Licininae Bonelli, 1810
stammen Chlaeniini
slekten Chlaenius Bonelli, 1810
underslekten Chlaenites
Chlaenius inderiensis (Motschulsky 1850)
Chlaenius spoliatus (P. Rossi 1792)
Chlaenius borgiae Dejean 1826
Chlaenius dimidiatus Chaudoir 1842
Chlaenius festivus (Panzer 1796)
Chlaenius nigricornis (Fabricius, 1787)
Chlaenius nitidulus (Schrank, 1781)
Chlaenius tristis (Schaller, 1783)
Chlaenius velutinus (Duftschmid 1812)
Chlaenius vestitus (Paykull, 1790)
underslekten Nectochlaenius
Chlaenius canariensis Dejean 1831
underslekten Trichochlaenius
Chlaenius aeneocephalus Dejean 1826
Chlaenius aeratus (Quensel in Schönherr 1806)
Chlaenius auriceps Chaudoir 1842
Chlaenius chrysocephalus (P. Rossi 1790)
Chlaenius cyaneus Brullé 1835
Chlaenius gracilis Dejean 1831
Chlaenius infantulus Chaudoir 1876
Chlaenius stevenii (Quensel in Schönherr 1806)
Chlaenius virens Rambur 1837
=== Liste over artene (ikke delt til underslekter) ===
==== A ====
Chlaenius abacoides Alluaud, 1933 c g
Chlaenius aberanus Sternberg, 1908 c g
Chlaenius aberrans Bates, 1882 c g
Chlaenius abjectus Andrewes, 1920 c g
Chlaenius abstersus Bates, 1873 c g
Chlaenius accedens Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius acroxanthus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius acutecostatus Alluaud, 1933 c g
Chlaenius adagidensis Sternberg, 1908 c g
Chlaenius adametzi Kuntzen, 1913 c g
Chlaenius adonis Andrewes, 1923 c g
Chlaenius aeneocephalus Dejean, 1826 c g
Chlaenius aeratus Quensel, 1806
Chlaenius aestivus Say, 1823 i c g b
Chlaenius aethiopicus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius afganus Jedlicka, 1956 c g
Chlaenius africanicus Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius agilis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius agiloides Jedlicka, 1935 c g
Chlaenius akanensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius alaotraensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius albissoni Reitter, 1908 c g
Chlaenius alesi Jedlicka, 1935 c g
Chlaenius alexanderdostali Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius alfredpuchneri Kirschenhofer, 2014 c g
Chlaenius allacteus Alluaud, 1919 c g
Chlaenius allardi (Basilewsky, 1967) c g
Chlaenius allardianus Lorenz, 1998 c g
Chlaenius alluaudi Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius alluaudianus Jedlicka, 1957 c g
Chlaenius alternans (Imhoff, 1843) c g
Chlaenius alternatus G. Horn, 1871 i c g b
Chlaenius alutaceus Gebler, 1830 c g
Chlaenius amabilis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius amarae Andrewes, 1920 c g
Chlaenius amauropterus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius amazonicus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius ammon (Fabricius, 1801) c g
Chlaenius amoenus Dejean, 1831 i c g b
Chlaenius ampanihyensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius amplians Bates, 1891 c g
Chlaenius amplicollis (Basilewsky, 1953) c g
Chlaenius amplipennis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius amydrus Alluaud, 1934 c g
Chlaenius analis (Olivier, 1795)
Chlaenius analisimilis Pomeroy, 1932 c g
Chlaenius anchomenoides Bates, 1889
Chlaenius andamanensis Andrewes, 1920 c g
Chlaenius androyanus Jeannel, 1949 c g
Chlaenius angolanus (Basilewsky, 1953) c g
Chlaenius angustatus Dejean, 1831 c g
Chlaenius anischenkoi Kirschenhofer, 2010
Chlaenius annulipes Bates, 1892 c g
Chlaenius antennatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius anthraceus Alluaud, 1918 c g
Chlaenius anthracoderus Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius aodai Liu & Liang, 2013 c g
Chlaenius apicalis Wiedemann, 1819
Chlaenius apollo Andrewes, 1919 c g
Chlaenius arakanensis (Brunk & Kirschenhofer, 2016) c g
Chlaenius argentinicus Jedlicka, 1946 c g
Chlaenius armenus Jedlicka, 1950 c g
Chlaenius arnoldi Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius aruwimius Bates, 1890 c g
Chlaenius aspericollis Bates, 1873 c g
Chlaenius assamensis Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius assecla Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius aterrimus (Basilewsky, 1956) c g
Chlaenius athleta Kryzhanovskij, 1976 c g
Chlaenius atratulus Mandl, 1983
Chlaenius atratus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius atripes Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius atropos Andrewes, 1941 c g
Chlaenius attenuatus Klug, 1833 c g
Chlaenius augustus Newman, 1838 i c g b
Chlaenius aurifex Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius auripilis Andrewes, 1936 c g
Chlaenius aurolimbatus (LaFerté-Sénectère, 1851) c g
Chlaenius australis Dejean, 1831 c g
Chlaenius azurescens Chaudoir, 1876 i c g
Chlaenius azureulus Mandl, 1983
==== B ====
Chlaenius backanensis Kirschenhofer, 2014 c g
Chlaenius baehri (Kirschenhofer, 1998) c g
Chlaenius baeticus Rambur, 1837
Chlaenius bakwuensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius baliensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius balthasari Jedlicka, 1935 c g
Chlaenius bandjermasinensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius bangkokensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius baoxingensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius barkeri Csiki, 1931 c g
Chlaenius basilimbatus (Grundmann, 1956) c g
Chlaenius baxi (Gory, 1833) c g
Chlaenius baxii (Gory, 1833)
Chlaenius beatus Bates, 1891 c g
Chlaenius bengalensis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius benyovszkyi (Csiki, 1931) c g
Chlaenius bergerdostali Kirschenhofer, 2016 c g
Chlaenius berndjaegeri Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius betioky Kirschenhofer, 2015 c g
Chlaenius betrokaensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius bicolor Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius bifenestratus Klug, 1832 c g
Chlaenius bilyi Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius bimaculatus Dejean, 1826
Chlaenius binghami Andrewes, 1919 c g
Chlaenius bioculatus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius bipustulatus Boheman, 1848 c g
Chlaenius birmanicus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius bisignatus Dejean, 1826 c g
Chlaenius bivulnerus Motschulsky, 1858 c g
Chlaenius boali Kirschenhofer, 2016 c g
Chlaenius bocandei (Laferte-Senectere, 1852)
Chlaenius bodhidharma Liu & Liang, 2013 c g
Chlaenius bohemani Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius boisduvalii Dejean, 1831 c g
Chlaenius bonelli (Mateu, 1947) c g
Chlaenius borellyi Burgeon, 1941 c g
Chlaenius borgouensis Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius bottegoi Alluaud, 1933 c g
Chlaenius boueti (Jeannel, 1949) c g
Chlaenius boukali Kirschenhofer, 2005 c g
Chlaenius braminus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius brasiliensis Dejean, 1831 c g
Chlaenius breuningi Jedlicka, 1931 c g
Chlaenius brevilabris LeConte, 1847 i c g b
Chlaenius brevior Fairmaire, 1901
Chlaenius breviusculus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius brunnescens Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius bulirschi Kirschenhofer, 2010 c g
Chlaenius buquetii (Dejean & Boisduval, 1830) c g
Chlaenius buriensis Kirschenhofer, 1998
==== C ====
Chlaenius caecus Dejean, 1831 c g
Chlaenius caeruleiceps Bates, 1892 c g
Chlaenius caeruleicollis Chaudoir, 1876 i c g
Chlaenius caesitius Andrewes, 1923 c g
Chlaenius caffer Boheman, 1848 c g
Chlaenius callichloris Bates, 1873
Chlaenius cambodiensis Bates, 1889 c g
Chlaenius camerunensis Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius canariensis Dejean, 1831 c g
Chlaenius carbonatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius caurinus (G. Horn, 1885) i c g
Chlaenius cavilabrum Barker, 1922 c g
Chlaenius cebuensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius cecrops Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius celer Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius ceramensis Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius chagga Alluaud, 1927
Chlaenius chainatensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius chalcoderus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius chalcothorax Wiedemann, 1823 c g
Chlaenius cham Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius championi Andrewes, 1923 c g
Chlaenius changwatensis (Kirschenhofer, 1998) c g
Chlaenius chapanus Andrewes, 1919 c g
Chlaenius chaudoiri G. Horn, 1876 i c g b
Chlaenius chengduensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius cheni Liu & Liang, 2013 c g
Chlaenius cherensis Kirschenhofer, 1999 c g
Chlaenius chiangmaiensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius chitwanensis Kirschenhofer, 2005
Chlaenius chlorochrous Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius chlorodius Dejean, 1826 c g
Chlaenius chomthongensis Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius chrysocephalus P. Rossi, 1790
Chlaenius chrysoderus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius chuanqianensis Liu & Liang, 2011 c g
Chlaenius chuji Jedlicka, 1946 c g
Chlaenius cinctus (Fabricius, 1781) c g
Chlaenius circumcinctus Say, 1830 i c g b
Chlaenius circumdatus Brulle, 1835 c g
Chlaenius circumductus A.Morawitz, 1862 c g
Chlaenius circumscriptus Duftschmid, 1812
Chlaenius clarksoni Barker, 1922 c g
Chlaenius clypeopatens (Basilewsky, 1949) c g
Chlaenius coeruleipennis Boheman, 1860 c g
Chlaenius coeruleus (Steven, 1809) c g
Chlaenius colasi Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius collarti Alluaud, 1933 c g
Chlaenius colmanti Alluaud, 1933 c g
Chlaenius colombensis Jedlicka, 1964
Chlaenius columbinus Dejean, 1831 c g
Chlaenius comans Andrewes, 1919 c g
Chlaenius comes Péringuey, 1896 c g
Chlaenius communimacula Chaudoir, 1883 c g
Chlaenius conformis Dejean, 1831 c g
Chlaenius congoanus Alluaud, 1934 c g
Chlaenius congoensis Burgeon, 1935 c g
Chlaenius conradsi Kuntzen, 1913 c g
Chlaenius consobrinus Péringuey, 1896 c g
Chlaenius consors Péringuey, 1896 c g
Chlaenius contractus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius controversus Péringuey, 1926 c g
Chlaenius convexus Fairmaire, 1886 c g
Chlaenius cookei Andrewes, 1933 c g
Chlaenius coquereli Fairmaire, 1868
Chlaenius coquerelii Fairmaire, 1869 c g
Chlaenius corbetti Andrewes, 1919 c g
Chlaenius cordicollis Kirby, 1837 i c g b
Chlaenius cordifer Bates, 1891 c g
Chlaenius corrosulus Bates, 1892 c g
Chlaenius coscinioderus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius coscinioderus Chaudoir,
Chlaenius cosciniophorus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius costiger Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius costipennis Boheman, 1848 c g
Chlaenius costulatus Motschulsky, 1859
Chlaenius coxalis Fischer von Waldheim, 1844 c g
Chlaenius crebrepunctatus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius crenistriatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius cribellatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius cribellicollis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius cribricollis Dejean, 1831 c g
Chlaenius croesus (Fabricius, 1801) c g
Chlaenius croyi Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius cruciatus Dejean, 1831 c g
Chlaenius crudelis Péringuey, 1896 c g
Chlaenius cruralis Fischer von Waldheim, 1829 c g
Chlaenius cubanus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius cumatilis Leconte, 1851
Chlaenius cupreocinctus Reiche, 1850 c g
Chlaenius cupreolineatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius cupreolus Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius cupreopurpureus Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius cupripennis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius cuprithorax Quedenfeldt, 1883 c g
Chlaenius cursor Chevrolat, 1835 c g
Chlaenius curtii (Lemaire, 2001) c g
Chlaenius curtulus Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius cyaneus Brulle, 1835 c g
Chlaenius cyanipennis Boheman, 1848 c g
Chlaenius cyanostolus Andrewes, 1924 c g
Chlaenius cylindricollis Dejean, 1831 c g
==== D ====
Chlaenius daer Darlington, 1968 c g
Chlaenius dajuensis Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius dalibaiensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius daressalaami Jedlicka, 1957 c g
Chlaenius darfurensis Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius darlingensis Laporte, 1867 c g
Chlaenius darlingtoni (Basilewsky, 1951) c g
Chlaenius davidsoni Mandl, 1978 c g
Chlaenius decellei (Basilewsky, 1968) c g
Chlaenius decipiens L. Dufour, 1820
Chlaenius decorsei Alluaud, 1916 c g
Chlaenius dejeanii Dejean, 1831
Chlaenius delicatus Bates, 1892 c g
Chlaenius deliciolus Bates, 1873 c g
Chlaenius delkeskampi (Basilewsky, 1956)
Chlaenius densaticollis Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius denticulatus Dejean, 1831 c g
Chlaenius deplanatus (Laferte-Senectere, 1851)
Chlaenius deserticola Raffray, 1886 c g
Chlaenius deuvei Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius deyrollei (Laferte-Senectere, 1851)
Chlaenius dhawalagiriensis Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius diabolicus (Basilewsky, 1961) c g
Chlaenius dianus Jedlicka, 1957 c g
Chlaenius dichrous Wiedemann, 1821 c g
Chlaenius diephelus Alluaud, 1934 c g
Chlaenius differens Peyron, 1858 c g
Chlaenius difficilis Sternberg, 1908 c g
Chlaenius dilatatus (Motschulsky, 1864) c g
Chlaenius dilutipes Reitter, 1894
Chlaenius dimidiatus Chaudoir, 1842 c g
Chlaenius dinodoides Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius discicollis (Laferte-Senectere, 1851)
Chlaenius discopictus Fairmaire, 1893 c g
Chlaenius dispreticus (Basilewsky, 1968) c g
Chlaenius dissidens Péringuey, 1926 c g
Chlaenius dissimilis (Basilewsky, 1950) c g
Chlaenius distigma Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius ditulus Péringuey, 1904 c g
Chlaenius diversus Facchini, 2011 c g
Chlaenius dives Dejean, 1826 c g
Chlaenius djaina Maindron, 1899 c g
Chlaenius dohrnii (Bertoloni, 1857) c g
Chlaenius dondoensis Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius doriae Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius dorsalis Dejean, 1831 c g
Chlaenius dostojevskii Tschitscherine, 1895 c g
Chlaenius dostojevskji Tschitscherine, 1895
Chlaenius douei Peyron, 1858 c g
Chlaenius drescheri Louwerens, 1951 c g
Chlaenius ducalis Chaudoir, 1876
Chlaenius dureli Maindron, 1899 c g
Chlaenius dusaultii (L.Dufour, 1821) c g
Chlaenius duvaucelii (Dejean, 1831) c g
==== E-F ====
Chlaenius ecuadoricus Jedlicka, 1946 c g
Chlaenius effugiens Péringuey, 1908 c g
Chlaenius eggeri Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius electrinus Giebel, 1862 c g
Chlaenius elegans (Schmidt-Goebel, 1846) c g
Chlaenius elgonensis Alluaud, 1939 c g
Chlaenius elisabethanus Burgeon, 1935 c g
Chlaenius elongatulus Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius elongatus (Klug, 1833) c
Chlaenius emarginatus Say, 1823 i c g b
Chlaenius eneides Bates, 1892 c g
Chlaenius epicosmoides (Basilewsky, 1956) c g
Chlaenius episcopalis Dejean, 1831 c g
Chlaenius epistrophus Alluaud, 1927 c g
Chlaenius eritreaensis Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius ernesti Gory, 1833 c g
Chlaenius eruditus Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius erythrocnemis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius erythropus Germar, 1824 i c g b
Chlaenius eryx Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius etoshaensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius eugrammus Basilewsky, 1947 c g
Chlaenius eurybates Bates, 1891 c g
Chlaenius euryscopus Bates, 1886 c g
Chlaenius evae Wrase, 2012 c g
Chlaenius exaratus (Basilewsky, 1949) c g
Chlaenius exilis Andrewes, 1923 c g
Chlaenius extensus Mannerheim, 1825 c g
Chlaenius eyeni Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius fairmairei Murray, 1858 c g
Chlaenius fallax (Olivier, 1795)
Chlaenius farai Jedlicka, 1949 c g
Chlaenius farkaci Kirschenhofer, 2005
Chlaenius fasciger Chaudoir, 1883 c g
Chlaenius fastigatus Andrewes, 1921 c g
Chlaenius feanus Bates, 1892 c g
Chlaenius femoratus Dejean, 1826 c g
Chlaenius fenestratus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius feronioides Murray, 1858
Chlaenius feronoides Murray, 1858 c g
Chlaenius festivus Panzer, 1796
Chlaenius fimbriatus (Klug, 1833) c g
Chlaenius finitimus Peringuey, 1908
Chlaenius fizianus Basilewsky, 1961 c g
Chlaenius flaccidus G. Horn, 1876 i c g b
Chlaenius flavicornis Fischer von Waldheim, 1842 c g
Chlaenius flaviguttatus W. S. Macleay, 1825
Chlaenius flavipes Ménétriès, 1832 c g
Chlaenius flavofemoratus Laporte, 1834 c g
Chlaenius flavomaculatus (Kolbe, 1889) c g
Chlaenius flavoscriptus Quedenfeldt, 1891 c g
Chlaenius fletcheri Andrewes, 1919 c g
Chlaenius floridanus G. Horn, 1876 i c g b
Chlaenius formosanus Jedlicka, 1935
Chlaenius formosensis Lorenz, 1998 c g
Chlaenius forreri Bates, 1884 c g
Chlaenius fouquei Kirschenhofer, 2016 c g
Chlaenius frater Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius fraterculus Maindron, 1899 c g
Chlaenius fraternus Kolbe, 1889 c g
Chlaenius freyellus Jedlicka, 1959 c g
Chlaenius freyi Jedlicka, 1960 c g
Chlaenius freynei Burgeon, 1937 c g
Chlaenius fugax Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius fulgidicollis L. Dufour, 1820
Chlaenius fulvicollis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius fulvipes (Chaudoir, 1835) c g
Chlaenius furvus Zhang; Liu & Shangguan, 1989 c
Chlaenius fuscicornis Dejean, 1831 i c g b
==== G-H ====
Chlaenius gabonensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius gabonicus Gemminger & Harold, 1868 c g
Chlaenius gambelaensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius gansuensis Jedlicka, 1935 c g
Chlaenius gaoligongensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius gardoensis (Kirschenhofer, 2009) c g
Chlaenius garnerae Kirschenhofer, 2016 c g
Chlaenius geayi Jeannel, 1949 c g
Chlaenius geisthardti Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius gemmingeri Ballion, 1869 c g
Chlaenius geniculatus (Basilewsky, 1956) c g
Chlaenius germanus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius gestroi Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius ghesquierei Burgeon, 1935 c g
Chlaenius gikondo Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius glabratus Dejean, 1831 c g
Chlaenius glabricollis Dejean, 1831 c g
Chlaenius glaucinus Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius glaucus LeConte, 1856 i c g
Chlaenius gonioderus Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius gonospilus Walker, 1871 c g
Chlaenius goossensi Alluaud, 1933 c g
Chlaenius goryi Gory, 1833 c g
Chlaenius gotschii Chaudoir, 1846 c g
Chlaenius greensladei Darlington, 1971 c g
Chlaenius greyanus White, 1841 c g
Chlaenius grootfonteinensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius grundmanni (Basilewsky, 1956) c g
Chlaenius guatemalenus Bates, 1882 c g
Chlaenius guineensis Kolbe, 1883
Chlaenius gundlachi Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius gunganagarensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius guttula Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius haeckeli Kirschenhofer, 2014 c g
Chlaenius hainanensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius hamatus Eschscholtz, 1829 c g
Chlaenius hamifer Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius harpalinus Eschscholtz, 1833 i c g b
Chlaenius heidenfelderi Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius helvetorum Burgeon, 1935 c g
Chlaenius hemichlorus Fairmaire, 1889 c g
Chlaenius henryi Andrewes, 1919 c g
Chlaenius herbaceus Chevrolat, 1834 c g
Chlaenius heyrovskyi Jedlicka, 1949 c g
Chlaenius hildebrandti Harold, 1880 c g
Chlaenius himalayicus Andrewes, 1923 c g
Chlaenius holomelas (Alluaud, 1915) c g
Chlaenius hornburgi Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius horni Sternberg, 1908 c g
Chlaenius hostilis Putzeys, 1880 c g
Chlaenius howa Künckel d'Herculais, 1891 c g
Chlaenius huedepohli Mandl, 1983 c g
Chlaenius humeralis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius humphreyi Alluaud, 1927 c g
Chlaenius hunanensis Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius hutiaoxiaensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius hypocrita Péringuey, 1896 c g
==== I-J ====
Chlaenius imitatus Reitter, 1895 c g
Chlaenius immaculatus Péringuey, 1885 c g
Chlaenius immunitus Murray, 1858 c g
Chlaenius imperialis Sternberg, 1908 c g
Chlaenius impictus Alluaud, 1933 c g
Chlaenius impressicollis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius impunctifrons Say, 1823 i c g b
Chlaenius inaequalis Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius incognitus Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius inderiensis Motschulsky, 1850
Chlaenius indicus Jedlicka, 1956 c g
Chlaenius indutus Klug, 1833 c g
Chlaenius infantulus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius infersus Péringuey, 1926 c g
Chlaenius inops Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius insignis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius instabilis Raffray, 1886 c g
Chlaenius insulanus Louwerens, 1956 c g
Chlaenius insularis (Ueno, 1964) c g
Chlaenius intermedius Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius interruptus G. Horn, 1876 i c g b
Chlaenius irakensis Jedlicka, 1959
Chlaenius iranensis Kirschenhofer, 1998 c g
Chlaenius isaloensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius itombwanus Basilewsky, 1961 c g
Chlaenius ivorensis Facchini, 2011 c g
Chlaenius jacobsoni Andrewes, 1926 c g
Chlaenius jactus Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius jaechi (Kirschenhofer, 1991) c g
Chlaenius jaegeri Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius jakeschi Jedlicka, 1967 c g
Chlaenius jaleswarensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius jamaicae Darlington, 1936 c g
Chlaenius janaki Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius janthinus L.Redtenbacher, 1844 c g
Chlaenius janus Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius jeanneli Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius jordani (Basilewsky, 1955) c g
Chlaenius jos Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius jucundulus (Basilewsky, 1970) c g
Chlaenius judianensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius junceus Andrewes, 1923 c g
Chlaenius jureceki Jedlicka, 1935 c g
Chlaenius juvencus Dejean, 1831 c g
==== K ====
Chlaenius kabompo Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius kafakumbae Burgeon, 1935 c g
Chlaenius kalimantanensis (Kirschenhofer, 2003) c
Chlaenius kanarae Andrewes, 1919 c g
Chlaenius kapangae Burgeon, 1935 c g
Chlaenius kashituensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius kashmiricus (Grundmann, 1955) c g
Chlaenius kaszabi Jedlicka, 1951 c g
Chlaenius katanga Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius katanganus Burgeon, 1935 c g
Chlaenius kathmanduensis Kirschenhofer, 2016 c g
Chlaenius kathrynae Kavanaugh & Rainio, 2016 c g
Chlaenius keniaensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius kenyerii Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius kerkvoordeae Burgeon, 1935 c g
Chlaenius kilimanus (Basilewsky, 1956) c g
Chlaenius kindermanni Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius kira Alluaud, 1919 c g
Chlaenius kirki Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius kirschenhoferi Azadbakhsh, 2017 c g
Chlaenius kivuanus Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius kivuensis Alluaud, 1933 c g
Chlaenius klapperichi Jedlicka, 1956 c g
Chlaenius koenigi Semenov, 1888 c g
Chlaenius kolariensis Maindron, 1898 c g
Chlaenius kolbei (Duvivier, 1892) c g
Chlaenius koltzei (Grundmann, 1956) c g
Chlaenius kotys Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius kraatzi Sternberg, 1908 c g
Chlaenius kryzhanovskyi Basilewsky, 1968 c g
Chlaenius kulti Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius kurosawai Kasahara, 1986 c g
Chlaenius kwazuluensis Kirschenhofer, 2009 c g
==== L ====
Chlaenius labroexcisus Basilewsky, 1948
Chlaenius lacunosus Andrewes, 1920 c g
Chlaenius ladon Kirschenhofer, 1998
Chlaenius laeticollis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius laetiusculus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius laetoides Burgeon, 1935 c g
Chlaenius laetus (Fabricius, 1794) c g
Chlaenius laevicollis Péringuey, 1926 c g
Chlaenius laevipennis Chaudoir, 1876
Chlaenius laeviplaga Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius laeviusculus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius lafertei Guerin-Meneville, 1843 c g
Chlaenius lamottei (Basilewsky, 1951) c g
Chlaenius langmusiensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius langsonensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius laosensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius laotinus Andrewes, 1919 c g
Chlaenius lapillus Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius lastii Bates, 1886 c g
Chlaenius lateralis Brullé, 1838 c g
Chlaenius latesternalis (Basilewsky, 1956) c g
Chlaenius laticollis Say, 1823 i c g b
Chlaenius latipalpis Mandl, 1992 c g
Chlaenius latipennis Sternberg, 1908 c g
Chlaenius latithorax Mannerheim, 1844
Chlaenius lativittis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius latreillei (Laferte-Senectere, 1852)
Chlaenius latro Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius lederi Reitter, 1888 c g
Chlaenius leigongshanensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius leishanensis Kirschenhofer, 2005 c g
Chlaenius leleupi (Basilewsky, 1952) c g
Chlaenius leopoldi Burgeon, 1935 c g
Chlaenius leprieuri Gory, 1833 c g
Chlaenius leptopus Basilewsky, 1956 c g
Chlaenius leucops (Wiedemann, 1823) c g
Chlaenius leucoristus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius leucoscelis Chevrolat, 1835
Chlaenius leytensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius li Liu & Liang, 2013 c g
Chlaenius limbatus Wiedemann, 1821 c g
Chlaenius limbicollis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius limbipennis Boheman, 1860 c g
Chlaenius lineatus Putzeys, 1880 c g
Chlaenius lineellus Motschulsky, 1859 c g
Chlaenius lineicinctus Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius linwensini Liu & Liang, 2011 c g
Chlaenius liocephalus Basilewsky, 1952
Chlaenius lioderus Andrewes, 1923 c g
Chlaenius liothorax Alluaud, 1934 c g
Chlaenius lirifer Andrewes, 1941 c g
Chlaenius lissoderus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius lithophilus Say, 1823 i c g b
Chlaenius litongaensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius loango Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius lobozianus Alluaud, 1934 c g
Chlaenius loeblianus Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius lombokensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius lomii G.Müller, 1941 c g
Chlaenius lomsakensis Kirschenhofer, 1998 c g
Chlaenius longeantennatus (Basilewsky, 1951) c g
Chlaenius longicornis Chaudoir, 1843 c g
Chlaenius longulus (Jeannel, 1949) c g
Chlaenius louwerensi Andrewes, 1936 c g
Chlaenius loveridgei (Basilewsky, 1951) c g
Chlaenius loxias Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius lucasi Peyron, 1858
Chlaenius lucasii Peyron, 1858 c g
Chlaenius lucidicollis Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius lucidulus (Boheman, 1848) c g
Chlaenius luculentus Andrewes, 1920 c g
Chlaenius lugens Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius luisae Gestro, 1895 c g
Chlaenius lujai Burgeon, 1935 c g
Chlaenius lulengae Burgeon, 1935 c g
Chlaenius luluanus (Basilewsky, 1949) c g
Chlaenius lunatus Dejean, 1826 c g
Chlaenius luteicauda Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius luteoapicalis Facchini, 2011 c g
Chlaenius luzonicus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius lyperus (Jeannel, 1949) c g
==== M ====
Chlaenius macropus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius maculatus Dejean, 1826 c g
Chlaenius maculiceps Boheman, 1848 c g
Chlaenius maculiger Laporte, 1867 c g
Chlaenius madangensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius madecassus Csiki, 1931 c g
Chlaenius madrasensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius makalolo Bates, 1886 c g
Chlaenius makokou Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius malachinus (Motschulsky, 1865) c g
Chlaenius malcheri van Emden, 1937 c g
Chlaenius mandli Grundmann, 1956 c g
Chlaenius manowianus Jedlicka, 1957 c g
Chlaenius manus Louwerens, 1969 c g
Chlaenius maowensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius maputoensis Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius marginellus Dejean, 1831 c g
Chlaenius marginicollis Boheman, 1848 c g
Chlaenius marginipennis Gory, 1833 c g
Chlaenius marianensis Darlington, 1970 c g
Chlaenius marleyi Barker, 1922 c g
Chlaenius marondera Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius martinbaehri Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius masoni Andrewes, 1923 c g
Chlaenius maxi Gory, 1833 c g
Chlaenius maxillosus G. Horn, 1876 i c g b
Chlaenius mederici Kirschenhofer, 2015 c g
Chlaenius medioguttatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius mediornatus (Basilewsky, 1956) c g
Chlaenius melampus Ménétriés, 1849 c g
Chlaenius melancholicus Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius melanocnemis Basilewsky, 1949
Chlaenius melanopterus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius melanopus Andrewes, 1923 c g
Chlaenius menevillei Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius merkli Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius merklianus Kirschenhofer, 2012 c g
Chlaenius meteorus Alluaud, 1939 c g
Chlaenius meticulosus Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius meyeri Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius micans2 W.S.MacLeay, 1825 c
Chlaenius micans (Fabricius, 1792) c g
Chlaenius microspilus (Bates, 1892) c g
Chlaenius milleti Antoine, 1932 c g
Chlaenius milloti Jeannel, 1949 c g
Chlaenius mkongoensis Kirschenhofer, 2016 c g
Chlaenius moaboensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius modestus Boheman, 1848 c g
Chlaenius moestus Csiki, 1931 c g
Chlaenius moheliensis Kirschenhofer. 2009
Chlaenius moluccensis Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius momboensis Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius monardi Alluaud, 1934 c g
Chlaenius montanus Lucas, 1859 c g
Chlaenius montivagus Andrewes, 1923 c g
Chlaenius moraveci Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius morettoi Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius morio Boheman, 1860 c g
Chlaenius morosus Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius mpanga Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius muehlei Kirschenhofer, 2004
Chlaenius multicolor Andrewes, 1919 c g
Chlaenius mutatus Gemminger & Harold, 1868 c g
==== N-O ====
Chlaenius naeviger A.Morawitz, 1862 c g
Chlaenius nanlingensis Deuve & Tian, 2005 c g
Chlaenius nanpingensis Kirschenhofer, 1999
Chlaenius natalensis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius nebraskensis Lecont
Chlaenius nebrioides Antoine, 1961
Chlaenius nemoralis Say, 1823 i c g b
Chlaenius neocaledonicus Chaudoir, 1883 c g
Chlaenius neochloodes Lorenz, 1998 c g
Chlaenius nepalensis Hope, 1831 c g
Chlaenius nepos Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius newdehliensis Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius niger Randall, 1838 i c g b
Chlaenius nigerrimus Jedlicka, 1958 c g
Chlaenius nigrans Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius nigratus Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius nigricans Wiedemann, 1821 c g
Chlaenius nigricornis Fabricius, 1787
Chlaenius nigripennis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius nigrita Dejean, 1826 c g
Chlaenius nigroscelis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius nigrosuturatus Mandl, 1978 c g
Chlaenius nilgiricus Andrewes, 1919 c g
Chlaenius nimbanus (Basilewsky, 1951) c g
Chlaenius nimrod G.Horn, 1897 c
Chlaenius nitidiceps Dejean, 1826 c g
Chlaenius nitidicollis Dejean, 1826 c g
Chlaenius nitidifrons Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius nitidulus Schrank, 1781
Chlaenius noeli Alluaud, 1933 c g
Chlaenius noguchii Bates, 1873 c g
Chlaenius nossibianus Facchini, 2011 c g
Chlaenius notabilis Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius notula (Fabricius, 1801) c g
Chlaenius nubicus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius nyassaensis Jedlicka, 1957 c g
Chlaenius nyika Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius obenbergeri Jedlicka, 1935 c g
Chlaenius oberthueri Sternberg, 1908 c g
Chlaenius oberthuri Sternberg, 1908
Chlaenius obesus Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius obliquatus Barker, 1922 c g
Chlaenius oblongus Dejean, 1826 c g
Chlaenius obscuripennis Chevrolat, 1835 c g
Chlaenius obscurus Klug, 1832 c g
Chlaenius obsidianoides Alluaud, 1935 c g
Chlaenius obsidianus Alluaud, 1935 c g
Chlaenius obsoletus LeConte, 1851 i c g b
Chlaenius obtusus Dejean, 1831 c g
Chlaenius occultus Sloane, 1907 c g
Chlaenius ochroperas Bates, 1892 c g
Chlaenius ocreatus Bates, 1873 c g
Chlaenius oculatus (Fabricius, 1801) c g
Chlaenius oligochrysus Alluaud, 1934 c g
Chlaenius olivieri Crotch, 1871 c g
Chlaenius olthofi Darlington, 1968 c g
Chlaenius omochlorus Andrewes, 1931 c g
Chlaenius oneili Barker, 1922 c g
Chlaenius oodioides Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius opacipennis LaFerté-Sénectère, 1851 c g
Chlaenius ophonoides Fairmaire, 1843 c g
Chlaenius opisthographus Alluaud, 1934 c g
Chlaenius orbicollis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius orbiculicollis Barker, 1922 c g
Chlaenius orbus G. Horn, 1871 i c g b
Chlaenius orphanus Péringuey, 1908 c g
Chlaenius ostrinus Andrewes, 1924 c g
Chlaenius ovalipennis Quedenfeldt, 1883 c g
Chlaenius ovampo Péringuey, 1892 c g
Chlaenius overlaeti Burgeon, 1935 c g
Chlaenius oxygonus Chaudoir, 1843 i c g b
==== P ====
Chlaenius pacholatkoi Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius pachys Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius paenulatus Erichson, 1843 c g
Chlaenius pailin Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius pailinensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius pallidecornis Ballion, 1871 c g
Chlaenius pallidicornis Ballion, 1871
Chlaenius pallipes (Gebler, 1823) c g
Chlaenius palpalis Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius paluensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius pan Darlington, 1968 c g
Chlaenius panagaeoides Chaudoir, 1876
Chlaenius pandagensis Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius panjabensis Kirschenhofer, 1998
Chlaenius pantarensis Kirschenhofer, 2014 c g
Chlaenius parallelus Dejean, 1831 c g
Chlaenius parepus Jedlicka, 1957 c g
Chlaenius paromius Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius patricius Harold, 1879 c g
Chlaenius patrizii (Basilewsky, 1953) c g
Chlaenius patruelis Leconte, 1844
Chlaenius paulyi Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius pauxillus Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius paykulli Crotch, 1871 c g
Chlaenius pecirkai Jedlicka, 1932 c g
Chlaenius pectinipes Bates, 1892 c g
Chlaenius peltastes Jedlicka, 1935 c g
Chlaenius pendjariensis Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius pennsylvanicus Say, 1823 i c g b
Chlaenius pericallus L.Redtenbacher, 1867 c g
Chlaenius perinetanus Facchini, 2011 c g
Chlaenius peringueyi Kuntzen, 1919 c g
Chlaenius perpunctatus Kuntzen, 1913 c g
Chlaenius perrieri Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius persimilis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius perspicillaris Erichson, 1843 c g
Chlaenius pertinax Casey, 1920 i c g
Chlaenius peruanus Erichson, 1847 c g
Chlaenius peterseni (Louwerens, 1967) c g
Chlaenius phaenoderus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius pharaonis Motschulsky, 1865
Chlaenius phenax Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius philemon Andrewes, 1936 c g
Chlaenius piceus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius pictus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius piligenys Liu & Liang, 2010 c g
Chlaenius pilosicoerulans Mandl, 1989 c g
Chlaenius pimalicus Casey, 1914 i c g b
Chlaenius planipennis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius planulatus Bates, 1884 c g
Chlaenius platensis G.R.Waterhouse, 1841 c g
Chlaenius platyderus Chaudoir, 1856 i c g b
Chlaenius platynoides Alluaud, 1934 c g
Chlaenius plausibilis Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius pleuroderus Chaudoir, 1883 c g
Chlaenius plicatipennis Wickham, 1917 c g
Chlaenius poecilinus Bates, 1892 c g
Chlaenius pongraczi Jedlicka, 1951 c g
Chlaenius porinus Alluaud, 1929 c g
Chlaenius porphyrius Bates, 1891 c g
Chlaenius porrectus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius posticalis Motschulsky, 1854 c g
Chlaenius posticemaculatus Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius posticus (Fabricius, 1798) c g
Chlaenius postmaculatus (Basilewsky, 1952) c g
Chlaenius postscriptus Bates, 1873 c g
Chlaenius prabangensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius pradieri Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius praefectus Bates, 1873 c g
Chlaenius prasinus Dejean, 1826 i c g b
Chlaenius pratensis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius pretiosus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius principalis Sternberg, 1908 c g
Chlaenius privatus Bates, 1892
Chlaenius privatus Bates, 1892 c g
Chlaenius probsti Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius procerulus Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius prolixus Erichson, 1843 c g
Chlaenius propeagilis Liu & Kavanaugh, 2011 c g
Chlaenius propinquus Csiki, 1931 c g
Chlaenius prostenus Bates, 1873
Chlaenius prostenus Bates, 1873 c g
Chlaenius protensus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius pseudobipustulatus Facchini, 2011 c g
Chlaenius pseudocruciatus Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius pseudocupreolus Kirschenhofer, 2010 c g
Chlaenius pseudoglabratus Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius pseudolulengae Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius pseudopalpalis Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius pseudopoeciloides Kirschenhofer, 2012 c g
Chlaenius pseudoraffrayi Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius pseudotristis Chanu & Swaminathan, 2017 c g
Chlaenius pterostichoides Andrewes, 1941 c g
Chlaenius ptuchodes Andrewes, 1923 c g
Chlaenius puberulus Boheman, 1848 c g
Chlaenius pubifer Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius pubipennis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius puchneri Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius pudicus (Fabricius, 1801) c g
Chlaenius pugni Camerano, 1879 c g
Chlaenius pulchellus Boheman, 1848 c g
Chlaenius pulcher Nietner, 1857 c g
Chlaenius pulchriceps Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius pumilio Kolbe, 1889 c g
Chlaenius punctatostriatus Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius puncticephalis Saha, 1984 c g
Chlaenius puncticollis Dejean, 1826 c g
Chlaenius punctulatus G.Horn, 1876 c g
Chlaenius purpureus Chaudoir, 1876 i c g b
Chlaenius purpuricollis Randall, 1838 i c g b
Chlaenius pusillus Say, 1823 i c g b
Chlaenius putzeysi Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius pyrrhopodus Fairmaire, 1903 c g
Chlaenius pyrrhos Kirschenhofer, 2004 c g
==== Q-R ====
Chlaenius qinqchensis Wrase & Kirschenhofer, 2012 c g
Chlaenius quadricolor (Olivier, 1790)
Chlaenius quadrimaculatus (Boheman, 1848) c g
Chlaenius quadrinotatus Dejean, 1826 c g
Chlaenius quadriornatus Basilewsky, 1956 c g
Chlaenius quadripustulatus Dejean, 1831 c g
Chlaenius quadrisignatus Boheman, 1860 c g
Chlaenius quadrisulcatus Paykull, 1790
Chlaenius quadrivittatus Jedlicka, 1958 c g
Chlaenius radama Künckel d'Herculais, 1891 c g
Chlaenius raffrayi Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius rafiki Alluaud, 1929 c g
Chlaenius rajasthanensis Kirschenhofer, 2002 c g
Chlaenius rambouseki Lutshnik, 1933 c g
Chlaenius rampurensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius ranavalonae Csiki, 1931 c g
Chlaenius rapyllii (Morvan, 1975) c g
Chlaenius rebellis Péringuey, 1926 c g
Chlaenius reichei (Laferte-Senectere, 1851)
Chlaenius reitteri Jakobson, 1906 c g
Chlaenius retropictus Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius rhodesianus Péringuey, 1899 c g
Chlaenius rhysonotus Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius richardsi Ali, 1967 c g
Chlaenius riparius Lorenz, 1998 c g
Chlaenius ripicola Andrewes, 1937 c g
Chlaenius robertae Kavanaugh & Rainio, 2016 c g
Chlaenius robustus Boheman, 1848 c g
Chlaenius rodriguezi Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius roeschkei Sternberg, 1908 c g
Chlaenius rotundatulus Lorenz, 1998 c g
Chlaenius rotundithorax Liu & Kavanaugh, 2010 c g
Chlaenius rotundus Andrewes, 1920 c g
Chlaenius rubenticollis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius rubricrus Alluaud, 1916 c g
Chlaenius rudesculptus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius rudicollis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius ruficauda Chaudoir, 1856 i c g b
Chlaenius rufifemoratus Macleay, 1825
Chlaenius rufithorax Wiedemann, 1821 c g
Chlaenius rufomarginatus Dejean, 1831 c g
Chlaenius rugulosus Nietner, 1857 c g
Chlaenius rukwaensis Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius ruthmuellerae Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius ruvumaensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius rysonotus Fairmaire, 1901
==== S ====
Chlaenius sabahensis Kirschenhofer, 1998 c g
Chlaenius sagaingensis Kirschenhofer, 2005 c g
Chlaenius saginatus Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius sagittarius Dejean, 1831 c g
Chlaenius salisburiensis Barker, 1922
Chlaenius sallei Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius samoensis Csiki, 1915 c g
Chlaenius sangaicus Alluaud, 1929 c g
Chlaenius sankuruensis Burgeon, 1935 c g
Chlaenius sassanus Alluaud, 1934 c g
Chlaenius savanicola (Basilewsky, 1968) c g
Chlaenius scabricollis Chevrolat, 1833 c g
Chlaenius scapularis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius schatzmayri Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius scheerpeltzi (Basilewsky, 1956) c g
Chlaenius schillhammeri Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius schmidti Gestro, 1895 c g
Chlaenius schoenherri (Dejean, 1831) c g
Chlaenius schoutedeni Burgeon, 1935 c g
Chlaenius schuelei Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius sciakyi Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius scotti Alluaud, 1937 c g
Chlaenius sculptilis Bates, 1886 c g
Chlaenius scutellaris Harold, 1880 c g
Chlaenius sehnali Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius seiferti Kirschenhofer, 2005 c g
Chlaenius sellatus Dejean, 1831 c g
Chlaenius semenowi Tschitscherine, 1895 c g
Chlaenius semicupreus Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius semicyaneus Solsky, 1874 c g
Chlaenius semipurpureus Motschulsky, 1865 c g
Chlaenius semiviridis Andrewes, 1920 c g
Chlaenius semperi Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius senegalensis Dejean, 1831 c g
Chlaenius sennaariensis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius sericeus (Forster, 1771) i c g b
Chlaenius sericimicans Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius sexguttatus Andrewes, 1919 c g
Chlaenius sexmaculatus Dejean, 1831 c g
Chlaenius seyrigi Alluaud, 1935 c g
Chlaenius shaanxinensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius sibutensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius sibuti Alluaud, 1915 c g
Chlaenius siccus Darlington, 1968 c g
Chlaenius sichuanensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius sierraleonensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius siffointei (Basilewsky, 1968) c g
Chlaenius signatus Boheman, 1848 c g
Chlaenius silvestrii G.Müller, 1942 c g
Chlaenius simba Alluaud, 1929 c g
Chlaenius simbabwensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius similatus Boheman, 1848 c g
Chlaenius similis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius simillimus Chaudoir, 1856 i c g b
Chlaenius simplex Wiedemann, 1821 c g
Chlaenius simulatorius Barker, 1922 c g
Chlaenius sinensis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius sinuatus Dejean, 1826 c g
Chlaenius sivorii Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius skukuzaensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius sobrinus Dejean, 1826 c g
Chlaenius soccatus Say, 1830 c g
Chlaenius soginoides Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius sokotranus Csiki, 1931 c g
Chlaenius solitarius Say, 1823 i c g b
Chlaenius sollicitus Laferte-Senectere, 1851
Chlaenius somaliae Basilewsky, 1956 c g
Chlaenius somereni Alluaud, 1929 c g
Chlaenius soricinus Gerstaecker, 1867 c g
Chlaenius sparsepunctatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius sparsus LeConte, 1863 i
Chlaenius spathulifer (Bates, 1873) c g
Chlaenius specularis van Emden, 1937 c g
Chlaenius splendidus Dejean, 1831 c g
Chlaenius spoliatus P. Rossi, 1792
Chlaenius startellus Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius stenoristus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius sterbai Jedlicka, 1935 c g
Chlaenius steveni Quensel, 1806
Chlaenius stevenii (Quensel in Schönherr, 1806) c g
Chlaenius Štíchai Jedlicka, 1949 c
Chlaenius straneoi Basilewsky, 1949 c g
Chlaenius stschukini Ménétriés, 1837 c g
Chlaenius stungtrengensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius stygius (Laferte-Senectere, 1851)
Chlaenius suavis Alluaud, 1939 c g
Chlaenius subcostatus W.J.MacLeay, 1864 c g
Chlaenius suberbiei (Jeannel, 1949) c g
Chlaenius subferrugineus (Kirschenhofer, 2003) c g
Chlaenius submarginatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius subovatus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius subsulcatus Dejean, 1831 c g
Chlaenius suensoni Mandl, 1992 c g
Chlaenius sulcicollis (Paykull, 1798) c g
Chlaenius sulcipennis Dejean, 1826 c g
Chlaenius sumbawanus Kirschenhofer, 2014 c g
Chlaenius sumptuosus Alluaud, 1934 c g
Chlaenius superbus Sternberg, 1908 c g
Chlaenius superstes Péringuey, 1926 c g
Chlaenius suppletor Bates, 1891 c g
Chlaenius surdipennis (Jeannel, 1949) c g
Chlaenius suvorovi Semenov, 1912
Chlaenius swahilius Bates, 1886 c g
Chlaenius syangyaensis Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius sykesi Hope, 1835 c g
Chlaenius synaptus Alluaud, 1918 c g
Chlaenius syriacus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius systolocranioides Alluaud, 1933 c g
==== T ====
Chlaenius tamdaoensis Kirschenhofer, 2003 c g
Chlaenius tanahrataensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius tansaniensis Kirschenhofer, 1999 c g
Chlaenius tartagalensis Kirschenhofer, 2014 c g
Chlaenius taveuniensis Kirschenhofer, 2016 c g
Chlaenius tchabalensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius teani Gestro, 1881 c g
Chlaenius tecospilus Alluaud, 1933 c g
Chlaenius tenellus Klug, 1832 c g
Chlaenius tenuelimbatus Ballion, 1871 c g
Chlaenius tenuicollis (Fabricius, 1801) c g
Chlaenius tenuilimbatus Ballion, 1871
Chlaenius tenuis Fairmaire, 1901 c g
Chlaenius terminatus Dejean, 1826
Chlaenius terminatus Dejean, 1826 c g
Chlaenius testaceicrus Fairmaire, 1891 c g
Chlaenius tetracelis Alluaud, 1933 c g
Chlaenius tetragonoderus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius tetraphacus Alluaud, 1918 c g
Chlaenius tetraspilus Alluaud, 1918 c g
Chlaenius texanus G. Horn, 1876 i c g b
Chlaenius thieleni (Kirschenhofer, 1998) c g
Chlaenius thiesensis Kirschenhofer, 2007 c g
Chlaenius tibialis Dejean, 1826 c g
Chlaenius timorensis Darlington, 1971 c g
Chlaenius tinantae Burgeon, 1935 c g
Chlaenius tingaudi Lassalle, 2015 c g
Chlaenius tiomanensis Kirschenhofer, 2015 c g
Chlaenius titschacki Jedlicka, 1946 c g
Chlaenius togatus Klug, 1829 c g
Chlaenius toliaraensis Kirschenhofer, 2015 c g
Chlaenius tomentosus Say, 1823
Chlaenius topali Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius toubaensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius touzalini Andrewes, 1920 c g
Chlaenius trachys Andrewes, 1923 c g
Chlaenius transfuga Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius transvaalensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius transversalis Dejean, 1831 c
Chlaenius trapezicollis Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius treichi Alluaud, 1916 c g
Chlaenius trichrous Alluaud, 1918 c g
Chlaenius tricolor Dejean, 1826 i c g b
Chlaenius trigonotomoides van Emden, 1928 c g
Chlaenius trinotatus Laferte-Sinectere, 1851
Chlaenius tripustulatus (Dejean, 1831) c g
Chlaenius tristis Schaller, 1783
Chlaenius tsanerenaensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius tschitscherini Jedlicka, 1952 c g
Chlaenius tshibindensis Burgeon, 1935 c g
Chlaenius tudicus Andrewes, 1919 c g
Chlaenius tuky Basilewsky, 1949 c g
==== U-V ====
Chlaenius udaipurensis Chanu & Swaminathan, 2017 c g
Chlaenius uluguruanus Basilewsky, 1956 c g
Chlaenius umtalianus (Péringuey, 1904) c g
Chlaenius unicolor Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius uninotatus Andrewes, 1919 c g
Chlaenius unyorensis Alluaud, 1934 c g
Chlaenius uzungwensis Basilewsky, 1951 c g
Chlaenius vadoni (Basilewsky, 1950) c g
Chlaenius vafer LeConte, 1852 i c g b
Chlaenius validicornis Boheman, 1848 c g
Chlaenius validus (Chevrolat, 1835) c g
Chlaenius variabilipes Eschscholtz, 1833 i c g
Chlaenius varians Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius variicornis A.Morawitz, 1863 c g
Chlaenius variipes Chaudoir, 1856 c g
Chlaenius variolosus Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius vartianorum Mandl, 1989
Chlaenius velocipes Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius velutinus (Duftschmid, 1812) c g
Chlaenius venustulus Dejean, 1831 c g
Chlaenius vertagoides (Laferte-Senectere, 1851)
Chlaenius veselyi Kirschenhofer, 2004 c g
Chlaenius vestitus (Paykull, 1790) c g
Chlaenius vethi Bates, 1889 c g
Chlaenius viangchanensis Kirschenhofer, 2011 c
Chlaenius victor Andrewes, 1928 c g
Chlaenius victoriae Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius viduus G. Horn, 1871 i c g b
Chlaenius vientianensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius vietnamensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius vietnami Jedlicka, 1966 c g
Chlaenius vinhphuensis Kirschenhofer, 2009 c g
Chlaenius violaceipennis Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius violatus Gemminger & Harold, 1868 c g
Chlaenius virens Rambur, 1837 c g
Chlaenius virescens Chaudoir, 1835 c g
Chlaenius virgulatus (Jeannel, 1949) c g
Chlaenius virgulifer Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius viridanus Jedlicka, 1952 c
Chlaenius viridicollis Reiche, 1843 c g
Chlaenius viridis Menetries, 1832
Chlaenius vitalisi Andrewes, 1919 c g
Chlaenius vitticollis Boheman, 1848 c g
Chlaenius vividus Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius vulneratus Dejean, 1831 c g
==== W-Z ====
Chlaenius waddellii Murray, 1858 c g
Chlaenius wallacei Chaudoir, 1876 c g
Chlaenius watsaensis Burgeon, 1935 c g
Chlaenius wegneri Louwerens, 1953 c g
Chlaenius wenchuanensis Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius wewalkai Kirschenhofer, 2008 c g
Chlaenius wittei Burgeon, 1937
Chlaenius wittmerianus Mandl, 1978 c g
Chlaenius wrasei (Kirschenhofer, 1997) c g
Chlaenius xanthacrus Wiedemann, 1823 c g
Chlaenius xanthomerus Alluaud, 1918 c g
Chlaenius xanthospilus (Wiedemann, 1821) c g
Chlaenius yamdena Kirschenhofer, 2011 c g
Chlaenius yangonensis Kirschenhofer, 2005 c g
Chlaenius yunnanulus Mandl, 1992 c g
Chlaenius zanzibaricus Chaudoir, 1883 c g
Chlaenius ziloensis Basilewsky, 1970 c g
Chlaenius zygogrammus Laferte-Senectere, 1851
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chlaenius i Encyclopedia of Life
(en) Chlaenius i Global Biodiversity Information Facility
(no) Chlaenius hos Artsdatabanken
(sv) Chlaenius hos Dyntaxa
(en) Chlaenius hos Fauna Europaea
(en) Chlaenius hos ITIS
(en) Chlaenius hos NCBI
(en) Kategori:Chlaenius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chlaenius – detaljert informasjon på Wikispecies
Chlaenius – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Chlaenius - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Badister | 2023-02-04 | Badister | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Licininae'] | Badister er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Licininae i familiegruppen løpebiller.
| Badister er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Licininae i familiegruppen løpebiller.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene. Systematikken følger Carabidae of the World.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Licininae Bonelli, 1810
stammen Licinini
slekten Badister Clairville, 1806
underslekten Badister
Badister bullatus (Schrank, 1798) [syn. Badister bipustulatus (Fabricius, 1792) ]
Badister lacertosus Sturm 1815
Badister meridionalis Puel, 1925
Badister unipustulatus Bonelli, 1813
underslekten Baudia
Badister bucciarellii (Monguzzi 1976)
Badister collaris (Motschulsky, 1860)
Badister dilatatus Chaudoir, 1837
Badister peltatus (Panzer, 1797)
underslekten Trimorphus
Badister dorsiger (Duftschmid 1812)
Badister sodalis (Duftschmid, 1812)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Badister i Encyclopedia of Life
(en) Badister i Global Biodiversity Information Facility
(no) Badister hos Artsdatabanken
(sv) Badister hos Dyntaxa
(en) Badister hos Fauna Europaea
(en) Badister hos ITIS
(en) Badister hos NCBI
(en) Kategori:Badister – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Badister – detaljert informasjon på Wikispecies
Badister – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Badister - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Badister er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Licininae i familiegruppen løpebiller. | 200,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Livia_Zita | 2023-02-04 | Livia Zita | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunstnere', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Heavy metal-vokalister', 'Kategori:Kvinner'] | Livia Zita (født 21. desember 1984 i Budapest) er en ungarsk vokalist og bildekunstner.
Hun bor i Dallas Texas, USA sammen med sin mann Kim Bendix Petersen, bedre kjent som King Diamond, som hun traff første gang da hun intervjuet ham for Metalhammer Hungary. Hun ga ham en demo hun hadde innspilt og senere når Petersen trengte en kvinnelig vokalist for konseptalbumet The Puppet Master, kontaktet han henne. Hun var også med på turneen for albumet, da hun hadde en større rolle i albumet.
Hun er på lik linje som sin mann meget glad i katter, og mange av motivene hennes er av katter.
| Livia Zita (født 21. desember 1984 i Budapest) er en ungarsk vokalist og bildekunstner.
Hun bor i Dallas Texas, USA sammen med sin mann Kim Bendix Petersen, bedre kjent som King Diamond, som hun traff første gang da hun intervjuet ham for Metalhammer Hungary. Hun ga ham en demo hun hadde innspilt og senere når Petersen trengte en kvinnelig vokalist for konseptalbumet The Puppet Master, kontaktet han henne. Hun var også med på turneen for albumet, da hun hadde en større rolle i albumet.
Hun er på lik linje som sin mann meget glad i katter, og mange av motivene hennes er av katter.
== Diskografi ==
King Diamond – The Puppet Master (gjestevokalist) (2003)
King Diamond – Give Me Your Soul...Please (gjestevokalist) (2007)
== Eksterne lenker ==
Livia Zita hos Artzone
Livia Zita hos MySpace | Ungarn, Budapest | 200,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestmarisk | 2023-02-04 | Vestmarisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mariske språk', 'Kategori:Språk i Russland'] | Vestmarisk eller fjellmarisk er et marisk språk i den uralske språkfamilien. Den nærmeste slektningen er østmarisk. Vestmarisk har vært mer i kontakt med russisk og mindre med tatarisk enn østmarisk, dette kan til en viss grad ses i ordforrådet.
De fleste vestmarisktalende bor i den russiske republikken Mari El.
| Vestmarisk eller fjellmarisk er et marisk språk i den uralske språkfamilien. Den nærmeste slektningen er østmarisk. Vestmarisk har vært mer i kontakt med russisk og mindre med tatarisk enn østmarisk, dette kan til en viss grad ses i ordforrådet.
De fleste vestmarisktalende bor i den russiske republikken Mari El.
== Referanser == | |land= | 200,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harpalus | 2023-02-04 | Harpalus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1802', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Markløpere'] | Harpalus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Harpalus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene, men den kan ha feil, som at både en god art og dens synonym er oppført (dobbeloppføring). 15 (?) arter er registret fra Norge, men ved søk i Fauna Europaea listes bare 12 arter, inkludert noen underarter, for Norge.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie markløpere Harpalinae Bonelli, 1810
stammen Harpalini Bonelli, 1810
slekten Harpalus Latreille, 1802
underslekten Acardystus
Harpalus flavescens (Piller & Mitterpacher 1783)
underslekten Artabas
Harpalus dispar Dejean 1829
Harpalus petri Tschitschérine 1902
Harpalus punctatostriatus Dejean 1829
Harpalus rumelicus Apfelbeck 1904
underslekten Harpalophonus
Harpalus circumpunctatus Chaudoir 1846
Harpalus hospes Sturm 1818
Harpalus italus Schaum 1860
Harpalus stevenii Dejean 1829
Harpalus terrestris (Motschulsky 1844)
underslekten Harpalus
Harpalus affinis (Schrank, 1781)
Harpalus akinini Tschitschérine 1895
Harpalus albanicus Reitter 1900
Harpalus amplicollis Ménétriés 1848
Harpalus angulatus Putzeys 1878
Harpalus anxius (Duftschmid, 1812)
Harpalus atratus Latreille 1804
Harpalus attenuatus Stephens, 1828
Harpalus autumnalis (Duftschmid 1812)
Harpalus bellieri Reiche 1861
Harpalus brevis Motschulsky 1844
Harpalus calathoides Motschulsky 1844
Harpalus calceatus (Duftschmid, 1812)
Harpalus cardoni Antoine 1922
Harpalus caspius (Steven 1806)
Harpalus cisteloides Motschulsky 1844
Harpalus compressus Motschulsky 1844
Harpalus contemptus Dejean 1829
Harpalus cupreus Dejean, 1829
Harpalus cyclogonus Chaudoir 1844
Harpalus danieli Reitter 1900
Harpalus decipiens Dejean 1829
Harpalus dimidiatus (P. Rossi, 1790)
Harpalus distinguendus (Duftschmid 1812)
Harpalus ebeninus Heyden 1870
Harpalus euchlorus Ménétriés 1836
Harpalus flavicornis Dejean 1829
Harpalus foveiger Tschitschérine 1895
Harpalus froelichii Sturm, 1818
Harpalus fuscicornis Ménétriés 1832
Harpalus fuscipalpis Sturm 1818
Harpalus griseus Panzer, 1797
Harpalus hirtipes (Panzer 1796)
Harpalus honestus (Duftschmid, 1812)
Harpalus inexpectatus Kataev 1989
Harpalus karamani Apfelbeck 1902
Harpalus kirgisicus (Motschulsky 1844)
Harpalus laevipes Zetterstedt 1828 [syn. Harpalus quadripunctatus Dejean, 1829 ]
Harpalus lateralis Dejean 1829
Harpalus latus (Linnaeus, 1758)
Harpalus lethierryi Reiche 1860
Harpalus luteicornis (Duftschmid 1812)
Harpalus lutshniki Schauberger 1932
Harpalus marginellus Dejean 1829
Harpalus melancholicus Dejean, 1829
Harpalus metallinus Ménétriés 1836
Harpalus microthorax (Motschulsky 1849)
Harpalus mitridati Pliginski 1915
Harpalus modestus Dejean 1829
Harpalus neglectus Serville, 1821
Harpalus nevadensis K. Daniel & J. Daniel 1898
Harpalus nigritarsis C.R. Sahlberg 1827
Harpalus numidicus Bedel 1893
Harpalus oblitus Dejean 1829
Harpalus oodioides Dejean 1829
Harpalus optabilis Dejean 1829
Harpalus picipennis (Duftschmid 1812)
Harpalus politus Dejean 1829
Harpalus polyglyptus Schaum 1862
Harpalus progrediens Schauberger 1922
Harpalus pulvinatus Ménétriés 1848
Harpalus pumilus Sturm, 1818
Harpalus punctipennis Mulsant 1852
Harpalus pygmaeus Dejean 1829
Harpalus rubripes (Duftschmid, 1812)
Harpalus rufipalpis Sturm, 1818
Harpalus rufiscapus Gebler 1833
Harpalus rufitarsoides Schauberger 1934
Harpalus rufipes (De Geer, 1774)
Harpalus rufitarsis (Duftschmid, 1812) non Illiger, 1801
Harpalus salinus Dejean 1829
Harpalus saxicola Dejean 1829
Harpalus serripes (Quensel in Schoenherr, 1806)
Harpalus servus (Duftschmid, 1812)
Harpalus siculus Dejean 1829
Harpalus smaragdinus (Duftschmid, 1812)
Harpalus solitaris Dejean 1829
Harpalus subcylindricus Dejean 1829
Harpalus sulphuripes Germar 1824
Harpalus taciturnus Dejean 1829
Harpalus tardus (Panzer, 1796)
Harpalus tenebrosus Dejean, 1829
Harpalus tarsalis Mannerheim 1825
Harpalus tichonis Jakobson 1907
Harpalus torridoides Reitter 1900
Harpalus triseriatus Fleischer 1897
Harpalus vernalis (Duftschmid, 1812) non Panzer, 1796
Harpalus xanthopus Gemminger & Harold 1868
Harpalus zabroides Dejean 1829
underslekten Licinoderus
Harpalus chobautianus Lutshnik 1922
Harpalus franzi Mateu 1954
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertram G. Rye. 1908. Biller I. Løpebiller. Danmarks Fauna Bind 3. G.E.C. GAD, København.
== Eksterne lenker ==
(en) Harpalus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Harpalus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Harpalus hos Artsdatabanken
(sv) Harpalus hos Dyntaxa
(en) Harpalus hos Fauna Europaea
(en) Harpalus hos ITIS
(en) Harpalus hos NCBI
(en) Kategori:Harpalus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Harpalus – detaljert informasjon på Wikispecies
Harpalus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Harpalus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | * Acardystus | 200,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dicheirotrichus | 2023-02-04 | Dicheirotrichus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Markløpere'] | Dicheirotrichus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Dicheirotrichus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene. Tre arter er registret fra Norge.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie markløpere Harpalinae Bonelli, 1810
stammen Harpalini Bonelli, 1810
slekten Dicheirotrichus Jacqelin du Val, 1857
underslekten Dicheirotrichus Jacquelin du Val, 1857
Dicheirotrichus chloroticus (Dejean 1829)
Dicheirotrichus desertus (Motschulsky 1850)
Dicheirotrichus gustavii Crotch, 1871 – finnes i Norge
Dicheirotrichus lacustris (L. Redtenbacher 1858)
Dicheirotrichus obsoletus (Dejean, 1829)
Dicheirotrichus pallidus (Dejean 1829)
Dicheirotrichus ustulatus (Dejean 1829)
underslekten Oreoxenus Tschitschérine 1899
Dicheirotrichus mannerheimii (R.F. Sahlberg 1844)
Dicheirotrichus mannerheimii oreophilus (K. Daniel & J. Daniel 1890)
Dicheirotrichus mannerheimii ponojensis (J.R. Sahlberg 1875)
underslekten Pelagophilus Tschitschérine 1901
Dicheirotrichus punicus Bedel 1899
Dicheirotrichus punicus punicus Bedel 1899
underslekten Trichocellus Ganglbauer, 1892
Dicheirotrichus cognatus (Gyllenhal, 1827) – finnes i Norge
Dicheirotrichus discicollis (Dejean 1829)
Dicheirotrichus discolor (Faldermann 1836)
Dicheirotrichus discolor discolor (Faldermann 1836)
Dicheirotrichus godarti (E. Jacquet 1882)
Dicheirotrichus placidus (Gyllenhal, 1827) – finnes i Norge
Dicheirotrichus rufithorax (C.R. Sahlberg 1827)
Dicheirotrichus stenothorax (Kabak & Kataev 1993)
Dicheirotrichus tscheresovae (Komarov 1995)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dicheirotrichus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Dicheirotrichus i Encyclopedia of Life
(en) Dicheirotrichus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dicheirotrichus hos Artsdatabanken
(sv) Dicheirotrichus hos Dyntaxa
(en) Dicheirotrichus hos Fauna Europaea
(en) Dicheirotrichus hos Fossilworks
(en) Dicheirotrichus hos ITIS
(en) Dicheirotrichus hos NCBI
(en) Kategori:Dicheirotrichus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dicheirotrichus – detaljert informasjon på Wikispecies
Dicheirotrichus gustavii - bilde
Dicheirotrichus gustavii - bilde
Dicheirotrichus obsoletus - bilde
Dicheirotrichus cognatus - bilde
Dicheirotrichus tschitscherini - bilde
Dicheirotrichus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Dicheirotrichus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | * Dicheirotrichus | 200,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coreoblemus | 2023-02-04 | Coreoblemus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skyggeløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Coreoblemus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
| Coreoblemus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
== Systematisk inndeling ==
Systematikken følger Carabidae of the World
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie skyggeløpere Trechinae Bonelli, 1810
stammen Trechini Bonelli, 1810
delgruppe Trechina Bonelli, 1810
slekten Coreoblemus Ueno, 1969
Coreoblemus namkungi Park, Lafer and Sone, 2002
Coreoblemus parvicollis Ueno, 1969
Coreoblemus venustus Ueno, 1969
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Coreoblemus i Encyclopedia of Life
(en) Coreoblemus i Global Biodiversity Information Facility
Coreoblemus – detaljert informasjon på Wikispecies
Coreoblemus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Coreoblemus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller. | 200,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stmarisk | 2023-02-04 | Østmarisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mariske språk', 'Kategori:Språk i Russland'] | Østmarisk, eller engmarisk, er et marisk språk i den uralske språkfamilien. Den nærmeste slektningen er vestmarisk. Marisk er påvirka av nabospråka, både tatarisk og tsjuvasjisk, og etter den russiske erobringa av det mariske området på 1500-tallet også av russisk.
| Østmarisk, eller engmarisk, er et marisk språk i den uralske språkfamilien. Den nærmeste slektningen er vestmarisk. Marisk er påvirka av nabospråka, både tatarisk og tsjuvasjisk, og etter den russiske erobringa av det mariske området på 1500-tallet også av russisk.
== Referanser == | |region= | 200,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Demetrias | 2023-02-04 | Demetrias | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1810', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Franco Andrea Bonelli', 'Kategori:Lebiinae'] | Demetrias er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Lebiinae i familiegruppen løpebiller.
| Demetrias er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Lebiinae i familiegruppen løpebiller.
== Systematisk inndeling ==
Systematikken følger Carabidae of the World
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Lebiinae Bonelli, 1810
stammen Lebiini Bonelli, 1810
delgruppe Demetriadina Bates, 1886
slekten Demetrias Bonelli, 1810
Demetrias longicollis Chaudoir, 1877
Demetrias longicornis Chaudoir, 1846
Demetrias marginicollis Bates, 1883
Demetrias nigricornis Chaudoir, 1877
Demetrias amurensis Motschulsky, 1860
Demetrias atricapillus Linne, 1758
Demetrias monostigma Samouelle, 1819
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Demetrias – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Demetrias i Encyclopedia of Life
(en) Demetrias i Global Biodiversity Information Facility
(no) Demetrias hos Artsdatabanken
(sv) Demetrias hos Dyntaxa
(en) Demetrias hos Fauna Europaea
(en) Demetrias hos NCBI
(en) Kategori:Demetrias – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Demetrias – detaljert informasjon på Wikispecies
Demetrias – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | se: Systematisk inndeling | 200,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estadio_Centenario | 2023-02-04 | Estadio Centenario | ['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 1930', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstadioner i Uruguay', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Montevideo', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Estadio Centenario er et stadion i Montevideo i Uruguay som hovedsakelig benyttes til fotballkamper, og er hjemmebane for fotballklubben Peñarol og landslaget til Uruguay. Stadionet ble bygget i 1930 med en kapasitet på 100 000 tilskuere, for å markere den første uruguayanske grunnlovens 100-årsdag.
Her ble ti av sluttspillskampene i VM i fotball 1930 spilt, inkludert finalen der Uruguay slo Argentina og ble tidenes første verdensmestere i fotball. Stadionet står på FIFAs liste over verdens klassiske fotballstadioner sammen med blant andre Maracanã, Wembley Stadium, San Siro og Santiago Bernabéu. Tilskuerkapasiteten er for tiden 65 235. På grunn av Centenarios beliggenhet tett inntil andre mindre stadioner, kan man fra toppen av tribuneseksjonen Amsterdam se tre kamper på en gang dersom CA Penarol, Central Español og Miramar Misiones skulle spille hjemmekamper på samme tidspunkt.
| Estadio Centenario er et stadion i Montevideo i Uruguay som hovedsakelig benyttes til fotballkamper, og er hjemmebane for fotballklubben Peñarol og landslaget til Uruguay. Stadionet ble bygget i 1930 med en kapasitet på 100 000 tilskuere, for å markere den første uruguayanske grunnlovens 100-årsdag.
Her ble ti av sluttspillskampene i VM i fotball 1930 spilt, inkludert finalen der Uruguay slo Argentina og ble tidenes første verdensmestere i fotball. Stadionet står på FIFAs liste over verdens klassiske fotballstadioner sammen med blant andre Maracanã, Wembley Stadium, San Siro og Santiago Bernabéu. Tilskuerkapasiteten er for tiden 65 235. På grunn av Centenarios beliggenhet tett inntil andre mindre stadioner, kan man fra toppen av tribuneseksjonen Amsterdam se tre kamper på en gang dersom CA Penarol, Central Español og Miramar Misiones skulle spille hjemmekamper på samme tidspunkt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Estadio Centenario – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Uruguay | 200,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syntomus | 2023-02-04 | Syntomus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1838', 'Kategori:Lebiinae'] | Syntomus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Lebiinae i familiegruppen løpebiller.
| Syntomus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Lebiinae i familiegruppen løpebiller.
== Systematisk inndeling ==
Systematikken følger Carabidae of the World
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Lebiinae Bonelli, 1810
stammen Lebiini Bonelli, 1810
delgruppe Lionychina Jeannel, 1948
slekten Syntomus Hope, 1838
Syntomus foveatus (Fourcroy, 1785)
Syntomus obscuroguttatus (Duftschmid, 1812)
Syntomus truncatellus (Linnaeus, 1761)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Syntomus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Syntomus hos Artsdatabanken
(sv) Syntomus hos Dyntaxa
(en) Syntomus hos Fauna Europaea
(en) Syntomus hos Fossilworks
(en) Syntomus hos ITIS
(en) Syntomus hos NCBI
(en) Kategori:Syntomus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Syntomus – detaljert informasjon på Wikispecies
Syntomus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Syntomus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Lebiinae i familiegruppen løpebiller. | 200,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odacantha | 2023-02-04 | Odacantha | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1798', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Gustaf von Paykull', 'Kategori:Lebiinae'] | Odacantha er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Lebiinae i familiegruppen løpebiller.
| Odacantha er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Lebiinae i familiegruppen løpebiller.
== Systematisk inndeling ==
Systematikken følger Carabidae of the World
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Lebiinae Bonelli, 1810
stammen Odacanthini Laporte, 1834
slekten Odacantha Paykull, 1798
Odacantha hagai Nemoto, 1989
Odacantha melanura (Linnaeus, 1767)
Odacantha puziloi Solsky, 1875
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Odacantha i Encyclopedia of Life
(en) Odacantha i Global Biodiversity Information Facility
(no) Odacantha hos Artsdatabanken
(sv) Odacantha hos Dyntaxa
(en) Odacantha hos Fauna Europaea
(en) Odacantha hos NCBI
(en) Kategori:Odacantha – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Odacantha – detaljert informasjon på Wikispecies
Odacantha – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Odacantha er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Lebiinae i familiegruppen løpebiller. | 200,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mariske_spr%C3%A5k | 2023-02-04 | Mariske språk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Mariske språk'] | Mariske språk er en gren av den uralske språkfamilien som består av østmarisk (også engmarisk) og vestmarisk (også fjellmarisk). Tidligere ble de, sammen med mordvinsk, ansett som en felles gren kalt volgafinske språk, men dette synet har ikke lenger støtte, i og med at det har vært umulig å rekonstruere et volgafinsk urspråk som skulle utelukke nabogruppene østersjøfinsk og permisk.
| Mariske språk er en gren av den uralske språkfamilien som består av østmarisk (også engmarisk) og vestmarisk (også fjellmarisk). Tidligere ble de, sammen med mordvinsk, ansett som en felles gren kalt volgafinske språk, men dette synet har ikke lenger støtte, i og med at det har vært umulig å rekonstruere et volgafinsk urspråk som skulle utelukke nabogruppene østersjøfinsk og permisk.
== Ett språk eller to ==
Skillet mellom de to mariske språka er av nyere dato, fra 1920-tallet, da den sovjetiske språkpolitikken ble satt i verk: Alle minoriteter skulle få skolegang på sitt eget morsmål. Det går et dialektskille gjennom det mariske språkområdet, og dette ble gjort til et skriftspråkskille. Tidligere hadde marisk blitt skrevet uten en fast norm, men med utgangspunkt i østmarisk. Noen språkforskere har sett dette som et eksempel på sovjetisk splitt-og-hersk-politikk, der målet var å gjøre minoritetene så mange og små som mulig. På den andre sida er vestmarier oppgitt over det de opplever som østmarisk kunnskapsløshet om vestmarisk, og det hender at marier dermed bruker russisk seg imellom over språkgrensa.
På den andre sida er det en sterk marisk identitet hos mariene, som ser på seg selv som ett folk med ett språk, til forskjell fra for eksempel mordvinerne, der det først og fremst er utlendinger som snakker om ett mordvinsk språk. | |region= | 200,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85rets_nordmann | 2023-02-04 | Årets nordmann | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norske priser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2007'] | Årets nordmann er en utmerkelse som deles ut av ukemagasinet Ny Tid. Prisen ble innstiftet i 2007. Prisen gis til en borger som har utmerket seg innenfor Ny Tids globalt orienterte verdier.
Navnet henspiller på en e-post Språkrådet sendte til Ny Tid i oktober 2006, et svar som førte til stor mediedebatt. Språkrådet likestilte i e-posten begrepene «nordmann» og «etnisk norsk», noe de fikk mye kritikk for. Til slutt beklaget Norsk Språkråd og direktør Sylfest Lomheim. Etter lengre debatt måtte Språkrådet beklage innholdet i e-posten. Ny Tid opprettet prisen som en reaksjon på Norsk Språkråds definisjon av begrepet nordmann. Det første året møtte da prisen også reaksjoner på at den gikk til en nordmann med mørk hudfarge, og redaktøren og avisa anmeldte den høyreekstreme grupperingen Norgespatriotene for trusler i forbindelse med dette.
Tildelinger har vært:
| Årets nordmann er en utmerkelse som deles ut av ukemagasinet Ny Tid. Prisen ble innstiftet i 2007. Prisen gis til en borger som har utmerket seg innenfor Ny Tids globalt orienterte verdier.
Navnet henspiller på en e-post Språkrådet sendte til Ny Tid i oktober 2006, et svar som førte til stor mediedebatt. Språkrådet likestilte i e-posten begrepene «nordmann» og «etnisk norsk», noe de fikk mye kritikk for. Til slutt beklaget Norsk Språkråd og direktør Sylfest Lomheim. Etter lengre debatt måtte Språkrådet beklage innholdet i e-posten. Ny Tid opprettet prisen som en reaksjon på Norsk Språkråds definisjon av begrepet nordmann. Det første året møtte da prisen også reaksjoner på at den gikk til en nordmann med mørk hudfarge, og redaktøren og avisa anmeldte den høyreekstreme grupperingen Norgespatriotene for trusler i forbindelse med dette.
Tildelinger har vært:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ny Tid
Kohinoor
Margreth Olin
– Martine Aurdal en landssviker | Årets nordmann er en utmerkelse som deles ut av ukemagasinet Ny Tid. Prisen ble innstiftet i 2007. | 200,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Loricera | 2023-02-04 | Loricera | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1802', 'Kategori:Børsteløpere', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille'] | Loricera er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) børsteløpere (Loricerinae) i familiegruppen løpebiller.
Loricera er utbredt i Europa, Nord-Amerika og Asia. Finnes i Norge.
| Loricera er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) børsteløpere (Loricerinae) i familiegruppen løpebiller.
Loricera er utbredt i Europa, Nord-Amerika og Asia. Finnes i Norge.
== Systematisk inndeling ==
Systematikken følger Carabidae of the World
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie børsteløpere Loricerinae Bonelli, 1810 – bare én art i Norge
stammen Loricerini Bonelli, 1810
slekten Loricera Latreille, 1802
underslekt Elliptosoma Wollaston, 1854
Loricera wollastonii Javet, 1852
underslekt Loricera Latreille, 1802
Loricera foveata LeConte, 1851
Loricera rotundicollis Chaudoir, 1863
Loricera aptena Ball & Erwin, 1969
Loricera barbarae Sciaky et Facchini, 1999
Loricera decempunctata Eschscholtz, 1833
Loricera kryzhanowskiji Sciaky et Facchini, 1999
Loricera mirabilis Jedlicka, 1932
Loricera obsoleta Semenov, 1889
Loricera ovipennis Semenov, 1889
børsteløper, Loricera pilicornis (Fabricius, 1775)
Loricera stevensi Andrewes, 1920
underslekt Plesioloricera Sciaky et Facchini, 1999
Loricera balli Sciaky et Facchini, 1999
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Loricera i Encyclopedia of Life
(en) Loricera i Global Biodiversity Information Facility
(no) Loricera hos Artsdatabanken
(sv) Loricera hos Dyntaxa
(en) Loricera hos Fauna Europaea
(en) Loricera hos Fossilworks
(en) Loricera hos ITIS
(en) Loricera hos NCBI
(en) Kategori:Loricera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Loricera – detaljert informasjon på Wikispecies
Loricera – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Loricera - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sergei_Movsesian | 2023-02-04 | Sergei Movsesian | ['Kategori:Armenske sjakkspillere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tbilisi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkstubber', 'Kategori:Slovakiske sjakkspillere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12'] | Sergei Movsesian (født 3. november 1978 i Tbilisi, Georgia SSR, Sovjet) er en stormester i sjakk av armensk opphav som nå spiller for Slovakia. Han vant to internasjonale turneringer i Sarajevo (2002 og 2007), 2007 Czech Coal Carlsbad tournament i Karlovy Vary, Mikhail Tsjigorins minneturnering i St. Petersburg i 2007 og B-gruppen i Corus Chess Tournament i 2008. På FIDEs januarliste for 2009 lå han på en 10.-plass med 2751 i ELO-rating, hans personlige beste. Per november 2014 har han en ELO-rating på 2659.
| Sergei Movsesian (født 3. november 1978 i Tbilisi, Georgia SSR, Sovjet) er en stormester i sjakk av armensk opphav som nå spiller for Slovakia. Han vant to internasjonale turneringer i Sarajevo (2002 og 2007), 2007 Czech Coal Carlsbad tournament i Karlovy Vary, Mikhail Tsjigorins minneturnering i St. Petersburg i 2007 og B-gruppen i Corus Chess Tournament i 2008. På FIDEs januarliste for 2009 lå han på en 10.-plass med 2751 i ELO-rating, hans personlige beste. Per november 2014 har han en ELO-rating på 2659.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sergei Movsesian – FIDE
(en) Sergei Movsesian – chessgames.com
(en) Sergei Movsesian – OlimpBase
(en) Sergei Movsesian – 365Chess.com
OlimpBase
Biografi om Sergei Movsesian | Slovakia | 200,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scarites | 2023-02-04 | Scarites | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Graveløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Scarites er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller.
| Scarites er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller.
== Utseende ==
Store (opptil 50 millimeter), langstrakte, blanke, oftest svarte løpebiller. Hodet er stort og mer eller mindre rektangulært, med forstørrede, svært kraftige mandibler (overkjever). Fasettøynene er små og rundede, antennene trådformede og nokså korte. Pronotum er mye bredere enn langt, bakover kraftig innsnevret slik at det danner seg en markert "stilk" mellom pronotum og dekkvingene, scutellum sitter på denne. Dekkvingene er parallellsidige med dype punktstriper. Beina er korte og kraftige.
== Levevis ==
Som andre Scaritinae lever disse billene hovedsakelig underjordisk. De graver godt, og lever som rovdyr.
== Utbredelse ==
Denne artsrike slekten er representert i alle verdensdeler bortsett fra Antarktis, men mangler i Nord-Europa.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene. Systematikken følger Carabidae of the World.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie graveløpere Scaritinae Bonelli, 1810
stammen Scaritini Bonelli, 1810
slekten Scarites Fabricius 1775 – ikke i Norge
underslekt Orientolobus Dostal, 1996
Scarites (Orientolobus) beesoni (Andrewes, 1929)
Scarites (Orientolobus) birmanicus (Bates, 1892)
Scarites (Orientolobus) lucidus (Chaudoir, 1880)
Scarites (Orientolobus) modestus (Chaudoir, 1880)
Scarites (Orientolobus) sexualis Banninger, 1938
Scarites (Orientolobus) stygicus (Chaudoir, 1880)
Scarites (Orientolobus) vilhenai (Basilewsky, 1955)
Scarites (Orientolobus) wittei (Banninger, 1933)
underslekt Parallelomorphus Motschulsky, 1849
Scarites (Parallelomorphus) acutidens Chaudoir, 1855
Scarites (Parallelomorphus) aterrimus A. Morawitz, 1863
Scarites (Parallelomorphus) cultripalpis Quedenfeldt, 1883
Scarites (Parallelomorphus) discoidalis Banninger, 1938
Scarites (Parallelomorphus) inconspicuus Chaudoir, 1855
Scarites (Parallelomorphus) indus Olivier, 1795
Scarites (Parallelomorphus) laevigatus Fabricius, 1792
Scarites (Parallelomorphus) mandli Jedlicka, 1963
Scarites (Parallelomorphus) nitidulus Klug, 1862
Scarites (Parallelomorphus) punctum Wiedemann, 1823
Scarites (Parallelomorphus) quadripunctatus Dejean, 1825
Scarites (Parallelomorphus) semicircularis W.S. MacLeay, 1825
Scarites (Parallelomorphus) subcylindricus Chaudoir, 1843
Scarites (Parallelomorphus) subnitens Chaudoir, 1855
Scarites (Parallelomorphus) terricola Bonelli, 1813
underslekt Scallophorites Motschulsky, 1858
Scarites (Scallophorites) abbreviatus Dejean, 1825 - finnes på Madeira
Scarites (Scallophorites) afghanus Jedlicka, 1967
Scarites (Scallophorites) basiplicatus Heyden, 1884
Scarites (Scallophorites) bucida (Pallas, 1778) - det sørøstlige Europa
Scarites (Scallophorites) buparius (Förster, 1771) - Sør-Europa, dessuten funnet i Estland
Scarites (Scallophorites) cycloderus Chaudoir, 1880
Scarites (Scallophorites) cyclops Crotch, 1871 - Den iberiske halvøya
Scarites (Scallophorites) guineensis Dejean, 1831
Scarites (Scallophorites) impressus Fabricius, 1801 - Spania og Sardinia
Scarites (Scallophorites) kabakovi Dostal, 1997
Scarites (Scallophorites) klapperichi Banninger, 1956
Scarites (Scallophorites) nitens Andrewes, 1929
Scarites (Scallophorites) saxicola Bonelli, 1813 - Hellas
Scarites (Scallophorites) striatus Dejean, 1825
Scarites (Scallophorites) turkestanicus Heyden, 1884
underslekt Scarites (i snever forstand)
Scarites (Scarites) aestuans Klug, 1855
Scarites (Scarites) angulifrons Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) angustesulcatus Baehr, 2002
Scarites (Scarites) angustus (Chaudoir, 1855)
Scarites (Scarites) anomalus Andrewes, 1930
Scarites (Scarites) anthracinus Dejean, 1831
Scarites (Scarites) atronitens Fairmaire, 1887
Scarites (Scarites) baenningeri Emden, 1932
Scarites (Scarites) barbarus Dejean, 1825
Scarites (Scarites) batesi Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) bengalensis Dejean, 1826
Scarites (Scarites) biangulatus Fairmaire, 1898
Scarites (Scarites) bokalensis Banninger, 1932
Scarites (Scarites) bottegoi Banninger, 1937
Scarites (Scarites) boucardi Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) bruchi Banninger, 1932
Scarites (Scarites) cayennensis Dejean, 1825
Scarites (Scarites) ceylonicus Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) colossus Csiki, 1927
Scarites (Scarites) comoricus Alluaud, 1932
Scarites (Scarites) corbetti Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) cormoides Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) costipennis Peringuey, 1896
Scarites (Scarites) crassus Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) cylindriformis Banninger, 1933
Scarites (Scarites) cylindronotus Faldermann, 1836
Scarites (Scarites) defletus Banninger, 1933
Scarites (Scarites) denticulatus Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) derogatus Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) distinguendus Chaudoir, 1855
Scarites (Scarites) doguereaui Gory, 1833
Scarites (Scarites) dubiosus Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) dyschromus Chaudoir, 1855
Scarites (Scarites) edentatus Banninger, 1932
Scarites (Scarites) emarginatus Herbst, 1806
Scarites (Scarites) epaphius Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) estriatus Fairmaire, 1887
Scarites (Scarites) eurytus Fischer von Waldheim, 1828 - spredt i Sør-Europa, også i Estland
Scarites (Scarites) exaratus Dejean, 1825
Scarites (Scarites) excavatus Kirby, 1818
Scarites (Scarites) fairmairei Banninger, 1933
Scarites (Scarites) fatuus Karsch, 1881
Scarites (Scarites) feanus Banninger, 1937
Scarites (Scarites) ferus Banninger, 1933
Scarites (Scarites) fletcheri Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) granulatus Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) heterogrammus Perty, 1830
Scarites (Scarites) hypsipus Alluaud, 1917
Scarites (Scarites) illustris Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) inaequalis Fairmaire, 1893
Scarites (Scarites) limitaneus Andrewes, 1932
Scarites (Scarites) linearis Boheman, 1848
Scarites (Scarites) liopterus Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) liostracus Alluaud, 1930
Scarites (Scarites) lissopterus Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) lomaensis Basilewsky, 1972
Scarites (Scarites) longiusculus Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) lubricipennis Minowa, 1932
Scarites (Scarites) lunicollis Banninger, 1933
Scarites (Scarites) madagascariensis Dejean, 1831
Scarites (Scarites) malangensis Quedenfeldt, 1883
Scarites (Scarites) mandarinus Banninger, 1928
Scarites (Scarites) mandibularis Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) marinus Nichols, 1986
Scarites (Scarites) mayumbensis Banninger, 1933
Scarites (Scarites) melanarius Dejean, 1831
Scarites (Scarites) migiurtinus G.Muller, 1944
Scarites (Scarites) minowai Habu, 1947
Scarites (Scarites) natalensis Boheman, 1848
Scarites (Scarites) nigrita Boheman, 1848
Scarites (Scarites) nitidiceps Baehr, 2002
Scarites (Scarites) ocalensis Nichols, 1986
Scarites (Scarites) orthomus Chaudoir, 1855
Scarites (Scarites) paraguayensis Banninger, 1928
Scarites (Scarites) parallelus Dejean, 1825
Scarites (Scarites) passaloides Quedenfeldt, 1883
Scarites (Scarites) patroclus Murray, 1857
Scarites (Scarites) patruelis Leconte, 1845
Scarites (Scarites) perplexus Dejean, 1825
Scarites (Scarites) pinguis Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) politus Bonelli, 1813
Scarites (Scarites) polyphemus Herbst, 1806
Scarites (Scarites) praedator Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) procerus Dejean, 1825
Scarites (Scarites) productus Banninger, 1933
Scarites (Scarites) quadratus Fabricius, 1801
Scarites (Scarites) quadriceps Chaudoir, 1843
Scarites (Scarites) quadricostis Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) raptor Andrewes, 1932
Scarites (Scarites) reductus Banninger, 1933
Scarites (Scarites) retusus Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) richteri Chaudoir, 1847
Scarites (Scarites) rugiceps Wiedemann, 1823
Scarites (Scarites) rugosus Wiedemann, 1821
Scarites (Scarites) salinus Dejean, 1825 - Sørøst-Europa
Scarites (Scarites) scaevus Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) selene Schmidt-Gobel, 1846
Scarites (Scarites) senegalensis Dejean, 1825
Scarites (Scarites) similis Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) simogonus Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) stenodes Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) stenops Bousquet & Skelley, 2010
Scarites (Scarites) strigifrons Baehr, 2002
Scarites (Scarites) subpatroclus Basilewsky, 1972
Scarites (Scarites) subrugatus Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) subterraneus Fabricius, 1775
Scarites (Scarites) sulcatus Olivier, 1795
Scarites (Scarites) tauropus Andrewes, 1929
Scarites (Scarites) tenebricosus Dejean, 1831
Scarites (Scarites) texanus Chaudoir, 1880
Scarites (Scarites) timorensis Banninger, 1949
Scarites (Scarites) trachydermon Andrewes, 1936
Scarites (Scarites) unicus Minowa, 1932
Scarites (Scarites) urbanus Minowa, 1932
Scarites (Scarites) zambo Steinheil, 1875
underslekt Taeniolobus Chaudoir, 1855
Scarites (Taeniolobus) aberrans Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) bonariensis (Chaudoir, 1880)
Scarites (Taeniolobus) carinatus Dejean, 1825
Scarites (Taeniolobus) convexipennis Fairmaire, 1868
Scarites (Taeniolobus) convexiusculus (Chaudoir, 1880)
Scarites (Taeniolobus) corvinus Dejean, 1831 (Taeniolobus)
Scarites (Taeniolobus) cubanus (Banninger, 1937)
Scarites (Taeniolobus) deplanatus (Banninger, 1937)
Scarites (Taeniolobus) dubius Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) ecuadorensis Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) furcatus Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) gratus (Chaudoir, 1855)
Scarites (Taeniolobus) guerini (Chaudoir, 1855)
Scarites (Taeniolobus) holcocranius (Chaudoir, 1880)
Scarites (Taeniolobus) interpositus (Banninger, 1933)
Scarites (Taeniolobus) lebasii (Chaudoir, 1855)
Scarites (Taeniolobus) meridionalis Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) multisetosus Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) oberthueri Banninger, 1938
Scarites (Taeniolobus) obliteratus Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) planatus Dejean, 1831
Scarites (Taeniolobus) planiusculus (Chaudoir, 1855)
Scarites (Taeniolobus) pronotalis Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) reichei (Chaudoir, 1880)
Scarites (Taeniolobus) rugatus (Chaudoir, 1880)
Scarites (Taeniolobus) rugicollis Dejean, 1825
Scarites (Taeniolobus) schubarti Banninger, 1939
Scarites (Taeniolobus) seriepunctatus (Banninger, 1933)
Scarites (Taeniolobus) setosus Banninger, 1941
Scarites (Taeniolobus) silvestris Castelnau, 1835
Scarites (Taeniolobus) spectabilis (Chaudoir, 1880)
Scarites (Taeniolobus) subcostatus (Chaudoir, 1880)
Scarites (Taeniolobus) subsulcatus Dejean, 1831
Scarites (Taeniolobus) sulciceps (Chaudoir, 1855)
Scarites (Taeniolobus) sulcifrons (Chaudoir, 1855)
Scarites (Taeniolobus) thiemei (Banninger, 1933)
Scarites (Taeniolobus) vilcanotanus (Banninger, 1932)
Scarites (Taeniolobus) zikani Banninger, 1941
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Scarites i Encyclopedia of Life
(en) Scarites i Global Biodiversity Information Facility
(en) Scarites hos Fauna Europaea
(en) Scarites hos ITIS
(en) Scarites hos NCBI
(en) Kategori:Scarites – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Scarites – detaljert informasjon på Wikispecies
Scarites – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Scarites - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Scarites er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. | 200,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyschiriodes | 2023-02-04 | Dyschiriodes | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1941', 'Kategori:Graveløpere'] | Dyschiriodes er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller.
| Dyschiriodes er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller.
== Utseende ==
Små (gjerne 2,5-5 millimeter), avlange, blanke, rødbrune til svarte løpebiller. De har en markert "stilk" mellom pronotum og dekkvinger.
== Levevis ==
Disse løpebillene graver ganger, oftest i fuktig jord eller sand, gjerne nær vann.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt over det meste av Jorda.
== Systematisk inndeling ==
Det er usikkert om Dyschiriodes er en monofyletisk gruppe. Artene blir ofte plassert i slekten Dyschirius.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie graveløpere Scaritinae Bonelli, 1810
stammen Dyschiriini W. Kolbe, 1880
slekten Dyschiriodes Jeannel, 1941
underslekten Antidyschirius Fedorenko, 1996
Dyschiriodes laevifasciatus (G. Horn, 1878)
Dyschiriodes matisi (Lafer, 1989)
underslekten Chiridysus
Dyschiriodes euxinus Mal:Aut, 1927
Dyschiriodes extensus Mal:Aut, 1846
Dyschiriodes rufimanus Mal:Aut, 1898
Dyschiriodes strumosus Mal:Aut, 1837
underslekten Dyschiriodes (i snever forstand)
Dyschiriodes abbreviatus (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes aeneolus (Leconte, 1850)
Dyschiriodes aeneus (Dejean, 1825)
Dyschiriodes afghanus Jedlicka, 1967
Dyschiriodes agnatus (Motschulsky, 1844)
Dyschiriodes aida (Schatzmayr, 1936)
Dyschiriodes alajensis (Znojko, 1930)
Dyschiriodes alticola Lindroth, 1961
Dyschiriodes ambiguus Fedorenko, 1994
Dyschiriodes angusticollis (Putzeys, 1866)
Dyschiriodes apicalis (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes aratus (Leconte, 1852)
Dyschiriodes arcanus Bruneau De Mire, 1952
Dyschiriodes arcifer (Znojko, 1928)
Dyschiriodes asper (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes assegaaicus Fedorenko, 2000)
Dyschiriodes auriculatus (Wollaston, 1867)
Dyschiriodes bacillus (Schaum, 1857)
Dyschiriodes benedikti Bulirsch, 1995
Dyschiriodes bengalensis (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes breviphthalmus Balkenohl & Lompe, 2003
Dyschiriodes campicola Lindroth, 1961
Dyschiriodes cariniceps (Baudi di Selve, 1864)
Dyschiriodes carri Bousquet, 1996
Dyschiriodes cerberus Larson, 1968
Dyschiriodes chalceus (Erichson, 1837)
Dyschiriodes chalybaeus (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes cheloscelis (Bates, 1873
Dyschiriodes chiricahuae Dajoz, 2004
Dyschiriodes clorinda Bulirsch, 2009
Dyschiriodes clypeatus (Putzeys, 1866)
Dyschiriodes compactus Lindroth, 1961
Dyschiriodes consobrinus (Leconte, 1852)
Dyschiriodes crinifer Balkenohl, 1993
Dyschiriodes curvispinus (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes cylindricus (Dejean, 1825)
Dyschiriodes darlingtoni Kult, 1950
Dyschiriodes dejeanii (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes eduardinus (Burgeon, 1935)
Dyschiriodes erwini Bulirsch, 2009
Dyschiriodes erythrocerus (Leconte, 1857)
Dyschiriodes euphraticus (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes exaratus (Putzeys, 1866)
Dyschiriodes exochus Whitehead, 1970
Dyschiriodes facchinii Bulirsch, 2009
Dyschiriodes fassatii Kult, 1949
Dyschiriodes fianarensis Bulirsch, 2006
Dyschiriodes filiformis (Leconte, 1857)
Dyschiriodes fleischeri (Sainte Claire Deville, 1904)
Dyschiriodes freyi Jedlicka, 1958
Dyschiriodes genieri Bulirsch, 2009
Dyschiriods gibbipennis (Leconte, 1857)
Dyschiriodes girardi Kult, 1949
Dyschiriodes globulosus (Say, 1823))
Dyschiriodes hajeki Bulirsch, 2009
Dyschiriodes hassei Kult, 1954
Dyschiriodes heydeni (A. Fleischer, 1899)
Dyschiriodes hipponensis (Pic, 1894)
Dyschiriodes impunctipennis (Dawson, 1854)
Dyschiriodes integer (Leconte, 1852)
Dyschiriodes intermedius (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes intricatus Fedorenko, 2000)
Dyschiriodes jedlickai (Kult, 1940)
Dyschiriodes jelineki Bulirsch, 2009
Dyschiriodes jindrai Fedorenko, 2004
Dyschiriodes jordanicus Fedorenko, 1996
Dyschiriodes kadleci Bulirsch, 2009
Dyschiriodes katanganus (Burgeon, 1935
Dyschiriodes laeviusculus (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes lambertoni (Vuillet, 1910)
Dyschiriodes larochellei Bousquet, 1988
Dyschiriodes lgockii (A. Fleischer, 1912)
Dyschiriodes limpopo Fedorenko, 2000
Dyschiriodes longicollis (Motschulsky, 1844)
Dyschiriodes longipennis (Putzeys, 1866)
Dyschiriodes longulus Mal:Aut, 1850
Dyschiriodes luticola (Chaudoir 1850)
Dyschiriodes macroderus (Chaudoir 1850)
Dyschiriodes mahratta Mal:Aut, 1929
Dyschiriodes marani Mal:Aut, 1949
Dyschiriodes melancholicus (Putzeys 1866)
Dyschiriodes mesopotamicus Mal:Aut, 1922
Dyschiriodes microthorax (Motschulsky 1844)
Dyschiriodes minutus (Dejean 1825)
Dyschiriodes montanus Mal:Aut, 1879
Dyschiriodes morio (Putzeys 1866)
Dyschirius mortchaensis Mal:Aut, 1952
Dyschiriodes neresheimeri (H. Wagner 1915)
Dyschiriodes nigricornis (Motschulsky 1844)
Dyschiriodes nitidus (Dejean 1825)
Dyschiriodes owen Mal:Aut, 2004
Dyschiriodes pacificus Mal:Aut, 1961
Dyschiriodes pallipennis (Mal:Aut, 1823)
Dyschiriodes parvulus Mal:Aut, 1896
Dyschiriodes paucipunctus Mal:Aut, 1929
Dyschiriodes pauxillus (Wollaston 1864)
Dyschiriodes peringueyi Mal:Aut, 1954
Dyschiriodes persicus Mal:Aut, 1994
Dyschiriodes perversus Mal:Aut, 1922
Dyschiriodes peyrierasi Mal:Aut, 1976
Dyschiriodes pilosus Mal:Aut, 1857
Dyschiriodes planatus Mal:Aut, 1961
Dyschiriodes politus (Dejean 1825)
Dyschiriodes pumilus (Mal:Aut, 1825)
Dyschiriodes punctatus (Dejean 1825)
Dyschiriodes pusillus (Dejean 1825)
Dyschiriodes reitteri Mal:Aut, 1949
Dyschiriodes ruthmuellerae Mal:Aut, 2009
Dyschiriodes sabahensis Mal:Aut, 2009
Dyschiriodes salinus (Schaum 1843)
Dyschiriodes salivagans Mal:Aut, 1875
Dyschiriodes saudiarabicus Mal:Aut, 1994
Dyschiriodes scriptifrons (Fleischer & Reitter 1899)
Dyschiriodes sculptus Mal:Aut, 1988
Dyschiriodes sellatus Mal:Aut, 1857
Dyschiriodes senegalensis Mal:Aut, 1952
Dyschiriodes setosus Mal:Aut, 1857
Dyschiriodes sextoni Mal:Aut, 1987
Dyschiriodes soda Mal:Aut, 2004
Dyschiriodes sphaericollis (Mal:Aut, 1823)
Dyschiriodes stellula Mal:Aut, 1936
Dyschiriodes stenoderus Mal:Aut, 1873
Dyschiriodes subarcticus (Lindroth 1961)
Dyschiriodes subcylindricus (Motschulsky 1849)
Dyschiriodes sublaevis Mal:Aut, 1846
Dyschiriodes szeli Mal:Aut, 2006
Dyschiriodes tamil Mal:Aut, 1929
Dyschiriodes timidus Mal:Aut, 1961
Dyschiriodes tristis (Stephens 1827) [syn. Dyschirius luedersi Wagner, 1915 ]
Dyschiriodes truncatus Mal:Aut, 1857
Dyschiriodes vadoni Mal:Aut, 1946
Dyschiriodes wayah Mal:Aut, 2005
Dyschiriodes weyrauchi Mal:Aut, 1950
Dyschiriodes yezoensis Mal:Aut, 1883
Dyschiriodes zambesiensis (Mal:Aut, 2000)
Dyschiriodes zanzibaricus Mal:Aut, 1878
underslekten Eudyschirius
Dyschiriodes abditus (Fedorenko, 1993)
Dyschiriodes addisabeba Bulirsch, 2006
Dyschiriodes amazonicus Fedorenko, 1991
Dyschiriodes amurensis Fedorenko, 1991
Dyschiriodes angolensis Fedorenko, 2000
Dyschiriodes arnoldii Gryuntal, 1984
Dyschiriodes antoinei (Puel, 1925)
Dyschiriodes baehri Bulirsch, 2006
Dyschiriodes baenningeri Fedorenko, 2004
Dyschiriodes bechynei Kult, 1949
Dyschiriodes becvari Bulirsch, 2006
Dyschiriodes bonellii (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes bousqueti Bulirsch, 2006
Dyschiriodes braziliensis Fedorenko, 1999
Dyschiriodes brevispinus (LeConte, 1878)
Dyschiriodes bruchi Kult, 1950
Dyschiriodes bryanti Kult, 1950
Dyschiriodes buglanensis Bulirsch, 1996
Dyschiriodes championi (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes comatus Bousquet, 1988
Dyschiriodes constrictus (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes contortus Fedorenko, 1997
Dyschiriodes criddlei (Fall, 1925)
Dyschiriodes darwini Kult, 1950
Dyschiriodes dimidiatus (Chaudoir, 1846)
Dyschiriodes disjunctus (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes dostali Bulirsch & Fedorenko, 2007
Dyschiriodes ecuadorensis Bulirsch, 2006
Dyschiriodes edentulus (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes fabbrii Bulirsch & Magrini, 2006
Dyschiriodes fedorenkoi Bulirsch, 2006
Dyschiriodes ferganensis (Znojko, 1930)
Dyschiriodes ferrugineus Bousquet, 1988
Dyschiriodes flavicornis (Peringuey, 1896)
Dyschiriodes franzi Kult, 1954
Dyschiriodes fulvipes (Dejean, 1825)
Dyschiriodes fulvus Fedorenko, 2000)
Dyschiriodes gerardi (Burgeon, 1935)
Dyschiriodes globosus (Herbst, 1783)
Dyschiriodes gracilis (Heer, 1837)
Dyschiriodes himalaicus Fedorenko, 1997
Dyschiriodes hiogoensis (Bates, 1873)
Dyschiriodes importunus (Schaum, 1857)
Dyschiriodes impressifrons Fedorenko, 1993
Dyschiriodes interior (Fall, 1922)
Dyschiriodes kirschenhoferi Bulirsch, 2012
Dyschiriodes lafertei (Putzeys, 1846)
Dyschiriodes mafuga Bulirsch, 2006
Dyschiriodes magrinii Bulirsch, 2012
Dyschiriodes malawicus Bulirsch, 2006
Dyschiriodes minarum Putzeys, 1866)
Dyschiriodes moraveci Bulirsch, 2006
Dyschiriodes natalensis Fedorenko, 1997
Dyschiriodes neoteutonus Fedorenko, 1991
Dyschiriodes nianus Fedorenko, 1993
Dyschiriodes nitens Putzeys, 1878)
Dyschiriodes ogloblini Kult, 1950
Dyschiriodes ordinatus (Bates, 1873)
Dyschiriodes orientalis (Putzeys, 1866)
Dyschiriodes pampicola (Putzeys, 1866)
Dyschiriodes parallelus (Motschulsky, 1844)
Dyschiriodes patruelis (Leconte, 1852)
Dyschiriodes peruanus Fedorenko, 1991
Dyschiriodes roubali (Maran, 1938)
Dyschiriodes rufipes (Dejean, 1825)
Dyschiriodes semistriatus (Dejean, 1825))
Dyschiriodes shaumii (Putzeys, 1866)
Dyschiriodes smyrnensis Fedorenko, 1996
Dyschiriodes sonamargensis Balkenohl, 1994
Dyschiriodes speculifer (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes sphaerulifer (Bates, 1873)
Dyschiriodes substriatus (Duftschmid, 1812)
Dyschiriodes syriacus (Putzeys, 1866)
Dyschiriodes tenuispinus Lindroth, 1961
Dyschiriodes thailandicus Fedorenko, 1996
Dyschiriodes tridentatus (Leconte, 1852)
Dyschiriodes unipunctatus (Fall, 1901)
Dyschiriodes ussuriensis Fedorenko, 1991
Dyschiriodes varidens (Fall, 1910)
Dyschiriodes vietnamicus Fedorenko, 2000
underslekten Paradyschirius
Dyschiriodes affinis (Fall, 1901
Dyschiriodes analis (LeConte, 1852
Dyschiriodes bifrons (Andrewes, 1929
Dyschiriodes devroeyianus (Burgeon, 1935
Dyschiriodes dispar (Peringuey, 1896
Dyschiriodes guatemalenus (Bates, 1881
Dyschiriodes haemorrhoidalis (Dejean, 1831)
Dyschiriodes hingstoni (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes kabakovi Fedorenko, 1996
Dyschiriodes kryzhanovskii Gryuntal, 1984
Dyschiriodes lacustris (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes parallelus (Motschulsky, 1844)
Dyschiriodes pfefferi Kult, 1949
Dyschiriodes quadrimaculatus Lindroth, 1961
Dyschiriodes sjoestedti (G. Muller, 1935)
Dyschiriodes steno (Bates, 1873)
Dyschiriodes substriatus (Duftschmid, 1812)
Dyschiriodes tenuescens (Andrewes, 1929)
Dyschiriodes terminatus (LeConte, 1848)
Dyschiriodes verticalis (Putzeys, 1878)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dyschiriodes hos ITIS
Dyschiriodes – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Dyschiriodes - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | Dyschiriodes er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. | 200,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyschirius | 2023-02-04 | Dyschirius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1810', 'Kategori:Graveløpere'] | Dyschirius er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller.
| Dyschirius er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller.
== Utseende ==
Små (2,5-7,5 millimeter), avlange, blanke, mørke løpebiller med kraftige bein. Pronotum og dekkvingene er rundet hver for seg, overflatisk kan de minne vagt om maur. Antennene er perlekjede-formede og forholdsvis korte. Hodet er forholdsvis lite med middelsstore fasettøyne og kjever. Pronotum er rundet og hvelvet, dekkvingene rundede. Beina er utviklet til gravebein.
== Levevis ==
Disse billene graver i bakken og lever for det meste underjordisk. Flere av artene lever på havstrender, der de gjerne graver seg ned i sand eller mudder ved flo sjø. De er rovdyr som jakter på små leddyr.
== Utbredelse ==
Slekten forekommer i alle verdensdeler bortsett fra Australia (og Antarktis). De fleste av artene lever Palearktis.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene. Systematikken følger Carabidae of the World.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie graveløpere Scaritinae Bonelli, 1810
stammen Dyschiriini W. Kolbe, 1880
slekten Dyschirius Bonelli, 1810 - arter som forekommer i Norge:
Dyschirius angustatus (Ahrens, 1830)
Dyschirius armatus Wollaston 1864
Dyschirius caspius Putzeys 1866
Dyschirius digitatus (Dejean 1825)
Dyschirius humeratus Chaudoir 1850
Dyschirius latipennis Seidlitz 1867
Dyschirius numidicus Putzeys 1846
Dyschirius obscurus (Gyllenhal, 1827)
Dyschirius thoracicus (P. Rossi, 1790)
Dyschirius zimini Znojko 1928
=== Liste over arter som ikke forekommer i Norge ===
Dyschirius abbreviatus Putzeys, 1846 i c g b
Dyschirius abditus Fedorenko, 1993 c g
Dyschirius addisabeba (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius aenea Boheman, 1849
Dyschirius aeneo Boheman, 1849 c
Dyschirius aeneolus Leconte, 1850
Dyschirius aeneus (Dejean, 1825) c g
Dyschirius affinis Fall, 1901 i c g
Dyschirius afghanus Jedlicka, 1967 c g
Dyschirius agnatus Motschulsky, 1844 c g
Dyschirius aida Schatzmayr, 1936 c g
Dyschirius alajensis Znojko, 1930 c g
Dyschirius alticola Lindroth, 1961 i c g
Dyschirius amazonicus Fedorenko, 1991 c g
Dyschirius ambiguus Fedorenko, 1994 c g
Dyschirius amphibolus J. Muller, 1922
Dyschirius amurensis Fedorenko, 1991 c g
Dyschirius analis Leconte, 1852
Dyschirius angolensis (Fedorenko, 2000) c g
Dyschirius angusticollis Putzeys, 1867 c g
Dyschirius anichtchenkoi (Bulirsch, 2015) c g
Dyschirius apicalis Putzeys, 1846 c g
Dyschirius apicius Gistel, 1857 c
Dyschirius aratus Leconte, 1852
Dyschirius arcanus Bruneau de Miré, 1952 c g
Dyschirius arcifer Znojko, 1928 c g
Dyschirius arnoldii Gryuntal, 1984 c g
Dyschirius asper Andrewes, 1929 c g
Dyschirius assegaaicus (Fedorenko, 2000) c g
Dyschirius auriculatus Wollaston, 1867 c g
Dyschirius bacillus Schaum, 1857 c g
Dyschirius baehri (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius baenningeri (Fedorenko, 2004) c g
Dyschirius baicalensis Motschulsky, 1844 c g
Dyschirius bechynei Kult, 1949 c g
Dyschirius becvari (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius beludscha Tschitscherine, 1904
Dyschirius beludsha Tschitscherine, 1904 c g
Dyschirius benedikti Bulirsch, 1995 c g
Dyschirius bengalensis Andrewes, 1929 c g
Dyschirius beydagensis Jeanne, 1996 c g
Dyschirius bifrons Andrewes, 1929 c g
Dyschirius binodosus Putzeys, 1878 c g
Dyschirius boliviensis (Bulirsch, 2015) c g
Dyschirius bonellii Putzeys, 1846 c g
Dyschirius bousqueti (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius braziliensis Fedorenko, 1999
Dyschirius breviphthalmus Balkenohl & Lompe, 2003 c g
Dyschirius brevispinus Leconte, 1878
Dyschirius bruchi (Kult, 1950) c g
Dyschirius bryanti (Kult, 1950) c g
Dyschirius buglanensis Bulirsch, 1996 c g
Dyschirius campicola Lindroth, 1961 i c g b
Dyschirius cariniceps Baudi di Selve, 1864 c g
Dyschirius carri Bousquet, 1996 c g
Dyschirius carrorum Bousquet, 1997 i
Dyschirius cerberus Larson, 1968 i c g
Dyschirius chalceus Erichson, 1837 c g
Dyschirius chalybeus Putzeys, 1846 c g
Dyschirius championi Andrewes, 1929 c g
Dyschirius changlingensis Li, 1992 c g
Dyschirius cheloscelis Bates, 1873 c g
Dyschirius chiricahuae Dajoz, 2004
Dyschirius clorinda Bulirsch, 2009
Dyschirius clypeatus Putzeys, 1867 c g
Dyschirius comatus Bousquet, 1988 i c g
Dyschirius compactus Lindroth, 1961 i c g
Dyschirius consobrinus Leconte, 1852
Dyschirius constrictus Andrewes, 1929 c g
Dyschirius contortus (Fedorenko, 1997) c g
Dyschirius crenulatus Putzeys, 1867 c g
Dyschirius criddlei Fall, 1925 i c g
Dyschirius crinifer Balkenohl, 1993 c g
Dyschirius curvispinus Putzeys, 1846 i c g
Dyschirius cylindricus (Dejean, 1825) c g
Dyschirius darlingtoni Kult, 1950 c g
Dyschirius darwini (Kult, 1950) c g
Dyschirius dejeanii Putzeys, 1846 i c g b
Dyschirius devroeyianus Burgeon, 1935 c g
Dyschirius dimidiatus Chaudoir, 1846 c g
Dyschirius disjunctus Andrewes, 1929 c g
Dyschirius dispar Péringuey, 1896 c g
Dyschirius distinctus Motschulsky, 1850 c
Dyschirius dostali (Bulirsch & Fedorenko, 2007) c g
Dyschirius ecuadorensis (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius edentulus Putzeys, 1846 i c g
Dyschirius eduardinus Burgeon, 1935 c g
Dyschirius erwini Bulirsch, 2009
Dyschirius erythrocerus Leconte, 1857 i c g b
Dyschirius euphraticus Putzeys, 1846 c g
Dyschirius euxinus Znojko, 1927 c g
Dyschirius exaratus Putzeys, 1867 c g
Dyschirius exochus Whitehead, 1970 i c g
Dyschirius extensus Putzeys, 1846 c g
Dyschirius fabbrii (Bulirsch & Magrini, 2006) c g
Dyschirius facchinii Bulirsch, 2009
Dyschirius fassatii Kult, 1949 c g
Dyschirius fedorenkoi (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius ferganensis Znojko, 1930 c g
Dyschirius ferrugineus Bousquet, 1988 i c g
Dyschirius fianarensis Bulirsch, 2006 c g
Dyschirius filiformis Leconte, 1857
Dyschirius flavicornis Péringuey, 1896 c g
Dyschirius fleischeri Sainte-Claire Deville, 1904 c g
Dyschirius fossifrons Putzeys, 1867 c g
Dyschirius franzi Kult, 1954 c g
Dyschirius freyi Jedlicka, 1958 c g
Dyschirius fulgidus Motschulsky, 1850 c g
Dyschirius fulvipes (Dejean, 1825) c g
Dyschirius fulvus (Fedorenko, 2000) c g
Dyschirius fusus Putzeys, 1878 c g
Dyschirius genieri Bulirsch, 2009
Dyschirius gerardi Burgeon, 1935 c g
Dyschirius gibbipennis Leconte, 1857
Dyschirius girardi Kult, 1949 c g
Dyschirius globosus Herbst, 1784
Dyschirius globulosus (Say, 1823) i c g b
Dyschirius gracilis (Heer, 1837) c g
Dyschirius guatemalenus Bates, 1881 c g
Dyschirius haemorrhoidalis (Dejean, 1831) i c g b
Dyschirius hajeki Bulirsch, 2009
Dyschirius hassei Kult, 1954
Dyschirius hessei Kult, 1954 c g
Dyschirius heydeni A.Fleischer, 1899 c g
Dyschirius hiemalis Bousquet, 1987 i g b
Dyschirius himalaicus (Fedorenko, 1997) c g
Dyschirius hingstoni Andrewes, 1929 c g
Dyschirius hiogoensis Bates, 1873 c g
Dyschirius hipponensis Pic, 1894 c g
Dyschirius hoberlandti Kult, 1954 c g
Dyschirius humiolcus Chaudoir, 1850 c g
Dyschirius importunoides Jeanne, 1996 c g
Dyschirius importunus Schaum, 1857 c g
Dyschirius impressifrons Fedorenko, 1993 c g
Dyschirius impressus Putzeys, 1846 c g
Dyschirius impunctipennis Dawson, 1854 c g
Dyschirius insularis (Bulirsch & Fedorenko, 2013) c g
Dyschirius integer Leconte, 1852
Dyschirius interior Fall, 1922 i c g b
Dyschirius intermedius Putzeys, 1846 c g
Dyschirius intricatus (Fedorenko, 2000) c g
Dyschirius jedlickai Kult, 1940 c g
Dyschirius jelineki Bulirsch, 2009
Dyschirius jindrai Fedorenko, 2004
Dyschirius jordanicus Fedorenko, 1996
Dyschirius kabakovi (Fedorenko, 1996) c g
Dyschirius kadleci Bulirsch, 2009
Dyschirius kaliki Kult, 1949 c g
Dyschirius katanganus Burgeon, 1935 c g
Dyschirius kirghizicus Fedorenko, 1994 c g
Dyschirius kirschenhoferi (Bulirsch, 2012) c g
Dyschirius kryzhanovskii Gryuntal, 1984 c g
Dyschirius lacustris Andrewes, 1929 c g
Dyschirius laevifasciatus G.Horn, 1878
Dyschirius laeviusculus Putzeys, 1846 c g
Dyschirius lambertoni Vuillet, 1910 c g
Dyschirius larochellei Bousquet, 1988 i c g b
Dyschirius lgockii A.Fleischer, 1912 c g
Dyschirius limpopo (Fedorenko, 2000) c g
Dyschirius longicollis Motschulsky, 1844 c g
Dyschirius longipennis Putzeys, 1867 c g
Dyschirius longulus Leconte, 1850 i c g b
Dyschirius luticola Chaudoir, 1850 c g
Dyschirius luzonicus Kult, 1949 c g
Dyschirius macroderus Chaudoir, 1850 c g
Dyschirius macrophthalmus (Fedorenko, 1999) c g
Dyschirius mafuga (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius magrinii (Bulirsch, 2012) c g
Dyschirius mahratta Andrewes, 1929 c g
Dyschirius malawicus (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius marani Kult, 1949 c g
Dyschirius matisi Lafer, 1989 c g
Dyschirius melancholicus Putzeys, 1867 i c g
Dyschirius mesopotamicus J. Muller, 1922
Dyschirius microthorax Motschulsky, 1844 c g
Dyschirius milloti Jeannel, 1949 c g
Dyschirius minarum Putzeys, 1867 c g
Dyschirius minutus (Dejean, 1825) c g
Dyschirius montanus Leconte, 1879
Dyschirius moraveci (Bulirsch, 2006) c g
Dyschirius morio Putzeys, 1867 c g
Dyschirius mortchaensis Bruneau de Miré, 1952 c g
Dyschirius natalensis (Fedorenko, 1997) c g
Dyschirius neoteutonus Fedorenko, 1991 c g
Dyschirius neresheimeri Wagner, 1915
Dyschirius nianus Fedorenko, 1993 c g
Dyschirius nigricornis Motschulsky, 1844 i c g
Dyschirius nitens Putzeys, 1878 c g
Dyschirius nitidus (Dejean, 1825) c g
Dyschirius ogloblini (Kult, 1950) c g
Dyschirius opistholius Alluaud, 1936 c g
Dyschirius ordinatus Bates, 1873 c g
Dyschirius orientalis Putzeys, 1867 c g
Dyschirius owen Dajoz, 2004
Dyschirius pacificus Lindroth, 1961 i c g
Dyschirius paleki Kult, 1949 c g
Dyschirius pallipennis (Say, 1823) i c g b
Dyschirius pampicola Putzeys, 1867 c g
Dyschirius parallelus Motschulsky, 1844 c g
Dyschirius parvulus Péringuey, 1896 c g
Dyschirius patruelis Leconte, 1852
Dyschirius paucipunctus Andrewes, 1929 c g
Dyschirius pauxillus Wollaston, 1864 c g
Dyschirius peringueyi Kult, 1954 c g
Dyschirius persicus Fedorenko, 1994 c g
Dyschirius peruanus Fedorenko, 1991 c g
Dyschirius perversus Fall, 1922 i c g
Dyschirius peyrierasi Basilewsky, 1976 c g
Dyschirius pfefferi Kult, 1949 c g
Dyschirius pilosus Leconte, 1857 i c g b
Dyschirius planatus Lindroth, 1961 i c g b
Dyschirius planiusculus Putzeys, 1867 c g
Dyschirius politus (Dejean, 1825) i c g b
Dyschirius pumilus (Dejean, 1825) i c g b
Dyschirius punctatus (Dejean, 1825) c g
Dyschirius pusillus (Dejean, 1825) c g
Dyschirius quadrimaculatus Lindroth, 1961 i c g b
Dyschirius recurvus Putzeys, 1867 c g
Dyschirius reitteri Kult, 1949 c g
Dyschirius remotepunctatus Putzeys, 1867 c
Dyschirius roubali Maran, 1938 c g
Dyschirius rufimanus A.Fleischer, 1898 c g
Dyschirius rufipes (Dejean, 1825) c g
Dyschirius rugifer Putzeys, 1878 c g
Dyschirius ruthmuellerae Bulirsch, 2009
Dyschirius sabahensis Bulirsch, 2009
Dyschirius safraneki (Bulirsch & Fedorenko, 2013) c g
Dyschirius salinus Schaum, 1843 c g
Dyschirius salivagans Leconte, 1875
Dyschirius saudiarabicus Balkenohl, 1994 c g
Dyschirius schaumii Putzeys, 1867 c g
Dyschirius scriptifrons A.Fleischer, 1898 c g
Dyschirius sculptus Bousquet, 1988 i c g
Dyschirius sellatus Leconte, 1857
Dyschirius selvas (Fedorenko, 1999) c g
Dyschirius semistriatus (Dejean, 1825) c g
Dyschirius senegalensis Bruneau de Miré, 1952 c g
Dyschirius setosus Leconte, 1857
Dyschirius sevanensis Iablokoff-Khnzorian, 1962 c g
Dyschirius sextoni Bousquet, 1987 i c g
Dyschirius shaumii Putzeys, 1866
Dyschirius similatus Betta, 1847 c
Dyschirius sjoestedti G.Muller, 1935
Dyschirius sjostedti G.Müller, 1935 c g
Dyschirius smetanai (Bulirsch, 2011) c g
Dyschirius smyrnensis (Fedorenko, 1996) c g
Dyschirius snizeki (Bulirsch, 2011) c g
Dyschirius soda Dajoz, 2004
Dyschirius sonamargensis Balkenohl, 1994 c g
Dyschirius speculifer Andrewes, 1929 c g
Dyschirius sphaericollis (Say, 1823) i c g b
Dyschirius sphaerulifer Bates, 1873 c g
Dyschirius stellula Andrewes, 1936 c g
Dyschirius steno Bates, 1873 c g
Dyschirius stenoderus Putzeys, 1873 c g
Dyschirius strumosus Erichson, 1837 c g
Dyschirius subarcticus Lindroth, 1961 i c g
Dyschirius subcylindricus Motschulsky, 1849
Dyschirius sublaevis Putzeys, 1846 i c g b
Dyschirius substriatus (Duftschmid, 1812) c g
Dyschirius syriacus Putzeys, 1867 c g
Dyschirius szeli Bulirsch, 2006 c g
Dyschirius tamil Andrewes, 1929 c g
Dyschirius tardipes Gistel, 1857 c
Dyschirius tenuescens Andrewes, 1929 c g
Dyschirius tenuispinus Lindroth, 1961 i c g b
Dyschirius terminatus Leconte, 1848
Dyschirius thailandicus (Fedorenko, 1996) c g
Dyschirius timidus Lindroth, 1961 i c g
Dyschirius tonkinensis (Bulirsch & Fedorenko, 2013) c g
Dyschirius tricuspis Andrewes, 1929 c g
Dyschirius tridentatus Leconte, 1852
Dyschirius tristis Stephens, 1827 c g
Dyschirius truncatus Leconte, 1857
Dyschirius unipunctatus Fall, 1901 i c g
Dyschirius ussuriensis Fedorenko, 1991 c g
Dyschirius vadoni Jeannel, 1946 c g
Dyschirius vanhillei Basilewsky, 1962
Dyschirius varidens Fall, 1910 i c g b
Dyschirius verticalis Putzeys, 1878 c g
Dyschirius vietnamicus (Fedorenko, 2000) c g
Dyschirius wayah Dajoz, 2005
Dyschirius weyrauchi Kult, 1950 c g
Dyschirius yezoensis Bates, 1883 c g
Dyschirius zambesiensis (Fedorenko, 2000) c g
Dyschirius zanzibaricus Chaudoir, 1878 c g
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertram G. Rye. 1908. Biller I. Løpebiller. Danmarks Fauna Bind 3. G.E.C. GAD, København.
== Eksterne lenker ==
(en) Dyschirius – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Dyschirius i Encyclopedia of Life
(en) Dyschirius i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dyschirius hos Artsdatabanken
(sv) Dyschirius hos Dyntaxa
(en) Dyschirius hos Fauna Europaea
(en) Dyschirius hos Fossilworks
(en) Dyschirius hos ITIS
(en) Dyschirius hos NCBI
(en) Kategori:Dyschirius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dyschirius – detaljert informasjon på Wikispecies
Dyschirius – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Dyschirius - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Dyschirius er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. | 200,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amara | 2023-02-04 | Amara | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Franco Andrea Bonelli', 'Kategori:Pterostichinae'] | For den norske artisten, se Amara (artist).
Amara er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller.
| For den norske artisten, se Amara (artist).
Amara er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller.
== Utseende ==
Middelsstore, ganske brede, litt flate løpebiller. På farge er de gule, rødlige eller svarte, noen arter med tydelig metallglans.
== Levevis ==
Artene i denne slekten skiller seg fra de fleste andre løpebiller ved at de er vegetarianere. De voksne billene lever av frø, særlig fra gress. Man kan ofte finne dem krypende opp på gresstråene for å høste frøene. Enkelte arter blir regnet som skadedyr i jordbruket, men ikke av de mest alvorlige.
== Utbredelse ==
Slekten er hovedsakelig utbredt i Palearktis og Nord-Amerika, noen arter finnes også i fjellområder lenger sør i Asia, særlig rundt Himalaya.
== Systematisk inndeling ==
Systematikken følger Carabidae of the World.Amara er en stor slekt.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Pterostichinae Bonelli, 1810
slekten Amara Bonelli, 1810 – 38 arter i Norge
underslekten Acorius Zimmermann, 1831
Amara metallescens (Zimmermann, 1831)
underslekten Allobradytus Iablokoff-Khnzorian, 1975
Amara armeniaca (Motschulsky, 1839)
Amara kinitzi Tschitscherine, 1899
underslekten Amara Bonelli, 1810 (i snever forstand)
Amara aenea (De Geer, 1774)
Amara aeneola Poppius, 1906
Amara andrewesi Baliani, 1932
Amara anthobia Villa, 1833
Amara anxia Tschitscherine, 1898
Amara bamidunyae Bates, 1878
Amara biarticulata Motschulsky, 1845
Amara chalcites Dejean, 1828
Amara communis (Panzer, 1797)
Amara congrua A. Morawitz, 1862
Amara convexior Stephens, 1828
Amara coraica Kolbe, 1886
Amara curta Dejean, 1828
Amara darjelingensis Putzeys, 1877
Amara eurynota (Panzer, 1796)
Amara famelica Zimmermann, 1832
Amara familiaris (Duftschmid, 1812)
Amara hammarstroemi Poppius, 1907
Amara infima (Duftschmid, 1812)
Amara kingdoni Baliani, 1934
Amara laevissima J. Sahlberg, 1880
Amara laferi Hieke, 1976
Amara littoralis Mannerheim, 1843
Amara littorea C.G. Thomson, 1857
Amara lucida (Duftschmid, 1812)
Amara lunicollis Schiödte, 1837
Amara magnicollis Tschitscherine, 1894
Amara montivaga Sturm, 1825
Amara morio Ménétries, 1832
Amara nigricornis C.G. Thoamson, 1857
Amara nila Andrewes, 1924
Amara nitida Sturm, 1825
Amara nivium Tschitscherine, 1900
Amara obscuripes Bates, 1873
Amara ogloblini Lutshnik, 1935
Amara orienticola Lutshnik, 1935
Amara ovata (Fabricius, 1792)
Amara petrimontii Hieke, 1995
Amara proxima Putzeys, 1866
Amara pulpani Kult, 1949
Amara robusta Baliani, 1932
Amara saphyrea Dejean, 1828
Amara schilenkovi Hieke, 1988
Amara schimperi Wencker, 1866
Amara sericea Jedlička, 1953
Amara silvestrii Baliani, 1937
Amara similata (Gyllenhal, 1810)
Amara sinica Hieke, 1997
Amara spreta Dejean, 1831
Amara subconvexa Putzeys, 1865
Amara tibialis (Paykull, 1798)
Amara ussuriensis Lutschnik, 1935
Amara violacea Motschulsky, 1844
underslekten Amarocelia Motschulsky, 1862
Amara ellipsis (Casey, 1918)
Amara erratica (Duftschmid, 1812)
Amara farcta LeConte, 1855
Amara interstitialis Dejean, 1828
Amara laevipennis Kirby, 1837
Amara lugens Zimmermann, 1832
Amara moerens Zimmermann, 1832
Amara nexa (Casey, 1918)
Amara patruelis Dejean, 1831
Amara rugulifera Hieke, 2002
Amara sodalicia Casey, 1924
Amara tenebrionella (Bates, 1882)
Amara transberingiensis Hieke, 2002
underslekten Amathitis Zimmermann, 1831
Amara abdominalis (Motschulsky, 1844)
Amara fedtschenkoi Tschitscherine, 1898
Amara karalangana Hieke, 1996
Amara microdera (Chaudoir, 1844)
Amara parvicollis Gebler, 1833
Amara rubens Tschitscherine, 1898
Amara rufescens (Dejean, 1829)
Amara silfverbergi Hieke, 1996
Amara stulta Lutshnik, 1935
Amara subplanata Putzeys, 1866
underslekten Ammoleirus Tschitscherine, 1899
Amara helva Tschitscherine, 1898
Amara megacephala Gebler, 1829
underslekten Ammoxena Tschitscherine, 1894
Amara diaphana Tschitscherine, 1894
underslekten Armatoleirides Tanaka, 1957
Amara asymmetrica (Tanaka, 1957)
Amara kenzanensis Ishida & Shibata, 1961
Amara vixdentata (Tanaka, 1959)
underslekten Atlantocnemis Antoine, 1953
Amara colasi Paulian & Villiers, 1939
Amara liouvillei Antoine, 1936
Amara mairei Peyerimhoff, 1922
Amara notha Antoine, 1936
underslekten Bradytodema Hieke, 1983
Amara kaszabiella Hieke, 1983
underslekten Bradytulus Tschitscherine, 1894
Amara alecto Andrewes, 1930
Amara altiphila Hieke, 1995
Amara altissima Hieke, 1981
Amara amnenkorensis Hieke, 2003
Amara arrowi Baliani, 1934
Amara astrophila Hieke, 2000
Amara banjyangi Hieke, 2002
Amara bicolorata Hieke, 2002
Amara bispinula Hieke, 1997
Amara bradyta Hieke, 1988
Amara carexiphaga Hieke, 2003
Amara celioides Baliani, 1934
Amara chaklaensis Hieke, 2003
Amara chamdoensis Hieke, 2002
Amara charis Andrewes, 1930
Amara chumbiensis Hieke, 2003
Amara cubicollis Hieke, 1981
Amara curtonotoides Hieke, 2000
Amara dentibasis Hieke, 1988
Amara deuvei Hieke, 1988
Amara dongolaensis Hieke, 1997
Amara everesti Hieke, 2003
Amara franzi Hieke, 1981
Amara golmudensis Hieke, 2004
Amara hartmanni Hieke, 1997
Amara heinzorum Hieke, 1997
Amara hengduanshanica Hieke, 2002
Amara heterolata Hieke, 1997
Amara hingstoni Baliani, 1934
Amara histrio Andrewes, 1930
Amara hypsela Andrewes, 1923
Amara hypseloides Baliani, 1934
Amara irregularis Baliani, 1934
Amara jajalaensis Hieke, 1995
Amara jannui Hieke, 1988
Amara jumlana Hieke, 1981
Amara kampalaensis Hieke, 1997
Amara kanchenjungensis Hieke, 2004
Amara kangtissuensis Hieke, 2003
Amara karolana Hieke, 2003
Amara karolanella Hieke, 2003
Amara khumbuensis Hieke, 2002
Amara langtangensis Hieke, 2002
Amara lhatsensis Hieke, 2003
Amara lyrata Hieke, 1981
Amara manasluensis Hieke, 1997
Amara martensi Hieke, 1981
Amara micans Tschitscherine, 1894
Amara mimetica Hieke, 2003
Amara mondalaensis Hieke, 1997
Amara mopsa Hieke, 2000
Amara nepalensis Hieke, 1981
Amara nyingtriensis Hieke, 2000
Amara pisangana Hieke, 1995
Amara platynota Hieke, 1994
Amara religiosa Hieke, 2003
Amara sachiana Hieke, 2003
Amara sankhuana Hieke, 1990
Amara sawadai Hieke, 1994
Amara schawalleri Hieke, 1990
Amara schmidti Hieke, 1994
Amara shalulishanica Hieke & Kavanaugh, 2012
Amara shogulaensis Hieke, 1997
Amara simikotensis Hieke, 2002
Amara sublimis Andrewes, 1930
Amara thibetana Tschitscherine, 1894
Amara thorongiensis Hieke, 1990
Amara tuntalashanica Hieke, 2002
Amara weiperti Hieke, 1997
Amara yangpachensis Hieke, 1997
Amara yeti Hieke, 2002
Amara yushuensis Hieke, 2003
underslekten Bradytus Stephens, 1827
Amara ampliata (Bates, 1873)
Amara amplipennis Baliani, 1943
Amara apricaria (Paykull, 1790)
Amara aurichalcea Germar, 1824
Amara avida (Say, 1823)
Amara batesi Csiki, 1929
Amara browni Lindroth, 1968
Amara chalciope (Bates, 1891)
Amara consularis (Duftschmid, 1812)
Amara crenata Dejean, 1828
Amara dissimilis Tschitscherine, 1894
Amara distinguenda Morawitz, 1862
Amara elegantula Tschitscherine, 1899
Amara exarata Dejean, 1828
Amara fulva (Müller, O.F., 1776)
Amara glacialis (Mannerheim, 1853)
Amara insignis Dejean, 1831
Amara insularis Horn, 1875
Amara irkutensis Baliani, 1934
Amara latior Kirby, 1837
Amara lindrothi Hieke, 1990
Amara macra (Bates, 1883)
Amara majuscula (Chaudoir, 1850)
Amara micantula Hieke, 1994
Amara mikae Lafer, 1980
Amara neomexicana Casey, 1924
Amara ondai Morita, 1995
Amara pallidula (Motschulsky, 1844)
Amara pingshiangi Jedlička, 1957
Amara pseudosimplicidens Lafer, 1980
Amara reitteri Tschitscherine, 1894
Amara schwarzi (Hayward, 1908)
Amara simplicidens Morawitz, 1863
Amara sinuaticollis Morawitz, 1862
Amara validula Tschitscherine, 1899
underslekten Camptocelia Jeannel, 1942
Amara affinis Dejean, 1828
Amara arcuata (Putzeys, 1865)
Amara barcelonensis Hieke, 1983
Amara brevis Dejean, 1828
Amara coiffaiti (Jeanne, 1981)
Amara corpulenta (Putzeys, 1865)
Amara cottyi Coquerel, 1859
Amara cretica Hieke, 2009
Amara eximia Dejean, 1828
Amara gottelandi Antoine, 1931
Amara gravidula Rosenhauer, 1856
Amara kocheri Antoine, 1933
Amara malacensis Hieke, 1983
Amara otini Antoine, 1938
Amara pueli Antoine, 1923
Amara rotundata Dejean, 1828
underslekten Celia Zimmermann, 1832
Amara aberrans Baudi di Selve, 1864
Amara arenaria (Putzeys, 1865)
Amara aurata Dejean, 1828
Amara bifrons (Gyllenhal, 1810)
Amara brunnea (Gyllenhal, 1810)
Amara californica Dejean, 1828
Amara chihuahuae (Casey, 1918)
Amara dickorei Hieke, 1995
Amara erratica (Duftschmid, 1812)
Amara exlineae Minsk & Hatch, 1939
Amara fervida Coquerel, 1859
Amara fujii Tanaka, 1959
Amara glabricollis Jedlička, 1938
Amara gobialtaica Hieke, 2000
Amara hanhaica Tschitscherine, 1894
Amara hannemanni Hieke, 1991
Amara harpalina LeConte, 1855
Amara idahoana (Casey, 1924)
Amara infima (Duftschmid, 1812)
Amara interstitialis Dejean, 1828
Amara iturupensis Lafer, 1976
Amara jucunda (Csiki, 1929)
Amara kailasensis Hieke, 1997
Amara laticarpa Bates, 1873
Amara misella L. Miller, 1868
Amara mixaltaica Hieke, 2000
Amara montana Dejean, 1828
Amara musculis (Say, 1823)
Amara necinfima Hieke, 2000
Amara praetermissa (Sahlberg, C.R., 1827)
Amara pseudobrunnea Lindroth, 1968
Amara rubrica Haldeman, 1843
Amara rupicola Zimmermann, 1832
Amara sabulosa Audinet-Serville, 1821
Amara saginata (Menétriés, 1847)
Amara sichotana Lafer, 1978
Amara sinuosa (Casey, 1918)
Amara sollicita Pantel, 1888
Amara tartariae (Bates, 1878)
Amara texana Putzeys, 1866
Amara viridescens Reitter, 1883
Amara volatilis (Casey, 1918)
underslekten Cribramara Kryzhanovskij, 1964
Amara balkashica (Kabak, 1993)
Amara cribrata (Putzeys, 1866)
Amara danilevskyi (Kabak, 1993)
Amara kosagatschi Hieke, 1988
Amara molopiformis Kryzhanovskij, 1964
Amara ovtshinnikovi (Kabak, 1993)
Amara skopini Hieke, 1976
underslekten Cumeres Andrewes, 1924
Amara brucei Andrewes, 1923
Amara gartokiensis Hieke, 1988
Amara lamia Andrewes, 1924
Amara pinguis Andrewes, 1930
Amara walterheinzi Hieke, 1988
underslekten Curtonotus Stephens, 1827
Amara agona Tschitscherin, 1899
Amara alexandriensis Hieke, 1988
Amara alpina (Paykull 1790)
Amara andreae Tschitscherin, 1899
Amara arnoldiana (Kryshanowskij, 1974)
Amara asiatica Jedlička, 1957
Amara aulica (Panzer, 1797)
Amara badakshana (Kryshanowskij, 1974)
Amara banghaasi Baliani, 1933
Amara beicki Hieke, 1988
Amara beybienkoi (Kryshanowskij, 1974)
Amara blanchardi Hayward, 1908
Amara bokori Csiki, 1929
Amara brevicollis (Chaudoir, 1850)
Amara carinata (LeConte, 1848)
Amara castanea (Putzeys, 1866)
Amara charchirensis Hieke, 1993
Amara chormaensis Hieke, 1995
Amara conoidea Putzeys, 1866
Amara convexiuscula (Marsham, 1802)
Amara cribricollis (Chaudoir, 1846)
Amara daurica (Motschulsky, 1844)
Amara deparca (Say, 1830)
Amara deserta (Krynicki, 1832)
Amara disproportionalis Hieke, 1993
Amara durangensis Van Dyke, 1943
Amara dux Tschitscherin, 1894
Amara dzhungarica (Kryshanowskij, 1974)
Amara extrema Hieke, 1995
Amara fodinae Mannerheim, 1825
Amara gansuensis Jedlička, 1957
Amara gebleri Dejean, 1831
Amara gigantea (Motschulsky, 1844)
Amara goniodera Tschitscherin, 1895
Amara harpaloides Dejean, 1828
Amara hiekei (Kryshanowskij et Michajlow, 1987)
Amara hiogoensis (Bates, 1873)
Amara humerangula Hieke, 1995
Amara hyperborea Dejean, 1831
Amara ignatovitschi Tschitscherin, 1894
Amara involans Hieke, 2000
Amara irkuteana Jedlička, 1957
Amara jacobina LeConte, 1855
Amara juldusiensis Hieke, 1988
Amara kadyrbekovi (Kabak, 1991)
Amara kangdingensis Hieke, 1997
Amara karzhantavensis (Kabak, 1991)
Amara kataevi (Sundukow, 2001)
Amara kiritshenkoi (Kryshanowskij, 1974)
Amara klapperichi Jedlička, 1956
Amara kochi Baliani, 1940
Amara koiwayai Hieke, 1993
Amara kryshanowskii Hieke, 1976
Amara kurnakowi Hieke, 1994
Amara lacustris LeConte, 1855
Amara larisae (Sundukow, 2001)
Amara macronota (Solsky, 1875)
Amara medvedevi (Kryshanowskij, 1974)
Amara milalaensis Hieke, 1997
Amara misera Tschitscherin, 1894
Amara mixta Baliani, 1943
Amara muchei Jedlička, 1962
Amara multipunctatus (Kabak, 1997)
Amara nataliae (Kryshanowskij, 1974)
Amara nebrioides (Kryshanowskij, 1974)
Amara negrei Hieke, 1976
Amara peculiaris Tschitscherin, 1894
Amara pennsylvanica (Hayward, 1908)
Amara propinqua Ménétriés, 1832
Amara pterostichina (Hayward, 1908)
Amara shahristana (Kryshanowskij et Michajlow, 1987)
Amara shinanensis (Habu, 1953)
Amara sifanica Tschitscherin, 1894
Amara sogdiana (Kryshanowskij, 1974)
Amara somoni Jedlička, 1968
Amara sublustris Tschitscherin, 1899
Amara susamyrensis Hieke, 1988
Amara thoracica Hayward, 1908
Amara torrida (Panzer, 1796)
Amara transiliensis (Kryshanowskij, 1974)
Amara tschitscherinella Hieke, 1990
Amara tumida Morawitz, 1862
Amara validipes (Tschitscherin, 1888)
Amara vecors Tschitscherin, 1899
Amara yupeiyuae Hieke, 2000
underslekten Eoleirides Tschitscherine, 1898
Amara oxiana Tschitscherine, 1898
underslekten Euderocycla Tschitscherine, 1897
Amara abnormis Tschitscherine, 1894
underslekten Harpaloamara Baliani, 1934
Amara latithorax Baliani, 1934
underslekten Harpalodema Reitter, 1888
Amara ahngeriana Tschitscherin, 1903
Amara bradytoides (Reitter, 1889)
Amara eremicola Kryshanowskij, 1962
Amara fausti (Reitter, 1888)
Amara isfahanensis Hieke, 1993
Amara kuenlunensis (Bates, 1878)
Amara lutescens (Reitter, 1888)
Amara magniceps Hieke, 1993
Amara maindroni Bedel, 1907
Amara potanini Tschitscherin, 1894
Amara songarica Putzeys, 1866
Amara turcmenica Tschitscherine, 1894
Amara vlasovi Kryshanowskij, 1962
underslekten Heterodema Tschitscherine, 1894
Amara alaiensis Tschitscherine, 1894
underslekten Hyalamara Tschitscherine, 1903
Amara crystallina Tschitscherine, 1903
Amara hyalina Semenov, 1889
underslekten Iranoleirides Hieke, 1978
Amara astrabadensis Lutshnik, 1935
underslekten Leiocnemis Zimmermann, 1831
Amara calathoides (Putzeys, 1866)
Amara cordicollis Ménétriés, 1832
Amara davatchii (Morvan, 1975)
Amara krueperi Apfelbeck, 1904
Amara radjabii (Morvan, 1975)
Amara subdepressa (Putzeys, 1866)
underslekten Leiramara Hieke, 1988
Amara boreodzungarica Kabak, 1990
Amara tachypoda Tschitscherine, 1899
underslekten Leirides Putzeys, 1866
Amara alpestris Villa & Villa, 1833
Amara cardui Dejean, 1831
Amara nobilis (Duftschmid, 1812)
Amara spectabilis Schaum, 1858
underslekten Leiromorpha Ganglbauer, 1891
Amara alpicola Dejean, 1828
Amara constantini Binaghi, 1946
Amara cuniculina Dejean, 1831
Amara doderoi Baliani, 1926
Amara frigida (Puzteys, 1867)
Amara lantoscana Fauvel, 1888
Amara uhligi Holdhaus, 1904
underslekten Leironotus Ganglbauer, 1892
Amara albarracina Hieke, 1984
Amara glabrata Dejean, 1828
Amara oertzeni Hieke, 1984
Amara ooptera (Putzeys, 1865)
Amara rotundicollis (Schaufuss, 1862)
Amara schweigeri Hieke, 1977
Amara weiratheri Baliani, 1935
underslekten Leuris Lutshnik, 1927
Amara espagnoli (J. Vives, 1971)
Amara puncticollis Dejean, 1828
Amara pyrenaea Dejean, 1828
underslekten Microleirus Kryzhanovskij, 1974
Amara turkestana (Kryzhanovskij, 1974)
underslekten Neopercosia Hieke, 1978
Amara fortis LeConte, 1880
underslekten Paracelia Bedel, 1899
Amara aidereensis Hieke, 2002
Amara aimonissabaudiae Baliani, 1932
Amara cardionota Putzeys, 1878
Amara cardionotoides Hieke, 1988
Amara cyrenaica Baliani, 1928
Amara dalmatina Dejean, 1828
Amara diabolica Hieke, 1988
Amara dichroa Putzeys, 1870
Amara erberi Hieke, 2000
Amara frivola (Bates, 1878)
Amara hedjazica Hieke, 1988
Amara indica (Putzeys, 1866)
Amara monochroa Hieke, 2004
Amara obtusangula Baliani, 1934
Amara pulchra Baliani, 1943
Amara quenseli (Schoenherr, 1806)
Amara rufoaenea Dejean, 1828
Amara samnitica A. Fiori, 1899
Amara saxicola Zimmermann, 1832
Amara serdicana Apfelbeck, 1904
Amara simplex Dejean, 1828
Amara superans Wollaston, 1854
Amara virginea Baliani, 1932
underslekten Paraleirides Sainte-Claire Deville, 1906
Amara bickhardti Sainte-Claire Deville, 1906
underslekten Parapercosia Tschitscherine, 1899
Amara taurica (Motschulsky, 1845)
underslekten Percosia Zimmermann, 1832
Amara equestris (Duftschmid, 1812)
Amara infuscata (Putzeys, 1866)
Amara obesa (Say, 1823)
Amara perabdita Antoine, 1941
Amara reichei Coquerel, 1859
Amara sicula Dejean, 1831
underslekten Phaenotrichus Tschitscherine, 1898
Amara pumilio (Piochard de la Brûlerie, 1876)
underslekten Phanerodonta Tschitscherine, 1894
Amara kirghisica Kryshanowskij, 1962
Amara murgabica Tschitscherin, 1902
Amara pseudofulva Ali, 1966
Amara punctipennis (Reitter, 1889)
underslekten Polysitamara Kryzhanovskij, 1968
Amara luppovae (Kryshanowskij, 1962)
underslekten Pseudoamara Baliani, 1934
Amara birmana Baliani, 1934
Amara curvibasis Hieke, 2002
Amara rotundangula Hieke, 2002
Amara zhongdianica Hieke, 1997
underslekten Pseudocelia Lutshnik, 1935
Amara balangshana Hieke, 1994
Amara beresowskii Hieke, 2005
Amara chinensis Tschitscherin, 1894
Amara collivaga Hieke, 1997
Amara dalijiashanica Hieke, 1997
Amara jintangensis Hieke, 2005
Amara minshanica Hieke, 1997
Amara monastirensis Hieke, 2005
Amara myanmarica Hieke, 2005
Amara paumashanica Hieke, 1997
Amara taguensis Hieke, 2005
Amara taniantawengensis Hieke, 2005
Amara yulongensis Hieke, 2005
Amara zhegushanica Hieke, 2005
underslekten Pseudoleirides Kryzhanovskij, 1968
Amara bucharica Tschitscherin, 1899
Amara cadouali Morvan, 1977
Amara chodjaii Morvan, 1975
Amara escalerai Hejkal, 2008
Amara hamadanensis Hejkal, 2008
Amara hermoniensis Hieke, 1997
Amara iranica Kryshanowskij, 1968
Amara jordanica Hieke, 2002
Amara kermanensis Hejkal, 2008
Amara khorramabadensis Hejkal, 2008
Amara loeffleri Jedlička, 1963
Amara lopatini Kryshanowskij, 1968
Amara mukusensis Hieke, 1997
Amara pakistana Jedlička, 1963
Amara shirazica Hejkal, 2008
Amara szekessyi Jedlička, 1953
Amara turcica Hieke, 1976
Amara yasujensis Hejkal, 2008
Amara zagrosensis Morvan, 1973
underslekten Pseudoleiromorpha Hieke, 1981
Amara cameroni Baliani, 1934
Amara gangotriensis Hieke, 1988
Amara glabella Hieke, 1981
Amara incrassata Baliani, 1934
Amara kabakovi Hieke, 1976
Amara ledouxi Hieke, 1988
Amara parkeri Baliani, 1934
Amara tragbaliensis Hieke, 1990
Amara wittmeri Hieke, 1981
Amara wrasei Hieke, 1988
underslekten Reductocelia Lafer, 1989
Amara alacris Tschitscherin, 1899
Amara arcticola Poppius, 1906
Amara balianii Jedlička, 1935
Amara chalcophaea Bates, 1873
Amara cholashanensis Hieke, 2000
Amara colvillensis Lindroth, 1968
Amara daochengensis Hieke, 2000
Amara daxueshanensis Hieke, 2000
Amara dequensis Hieke, 1999
Amara litangensis Hieke, 1994
Amara lucens Baliani, 1943
Amara lucidissima Baliani, 1932
Amara markamensis Hieke, 2000
Amara minuta (Motschulsky, 1844)
Amara muliensis Hieke, 2000
Amara ovicephala Hieke, 2002
Amara poggii Hieke, 1999
Amara stricticeps Baliani, 1932
Amara taiwanica Hieke, 1999
underslekten Shunichius Habu, 1972
Amara hidakana (Habu, 1972)
underslekten Xanthamara Bedel, 1899
Amara chlorotica Fairmaire, 1867
underslekten Xenocelia Hieke, 2001
Amara abbreviata (Chaudoir, 1842)
Amara ambulans (Zimmermann, 1832)
Amara anterolata Hieke, 2001
Amara apachensis Casey, 1884
Amara atlantis Antoine, 1925
Amara bischoffi Jedlička, 1946
Amara bradytonota Hieke, 2001
Amara chalcea Dejean, 1828
Amara cursitans (Zimmermann, 1832)
Amara dabashanica Hieke, 2002
Amara discors Kirby, 1837
Amara elevata (Motschulsky, 1844)
Amara fusca Dejean, 1828
Amara fusgenua Hieke, 1999
Amara gibba (LeConte, 1848)
Amara harpalonota Hieke, 2001
Amara hicksi Lindroth, 1968
Amara ingenua (Duftschmid, 1812)
Amara laoshanensis Hieke, 2002
Amara lugubris (Casey, 1918)
Amara mandarina Baliani, 1932
Amara merula (Casey, 1918)
Amara messae Baliani, 1924
Amara municipalis (Duftschmid, 1812)
Amara nikolajewi Hieke, 1999
Amara rectangula LeConte, 1855
Amara sikkimensis Andrewes, 1930
Amara singularis Tschitscherin, 1894
Amara solskyi (Heyden, 1880)
Amara spuria Lindroth, 1968
Amara vagans Tschitscherin, 1897
Amara vivesi Jeanne, 1985
underslekten Zabrocelis Putzeys, 1866
Amara ditomoides (Putzeys, 1866)
underslekten Zezea Csiki, 1929
Amara angustata (Say, 1823)
Amara angustatoides Hieke, 2000
Amara belfragei Horn, 1892
Amara chaudoiri Schaum, 1858
Amara concinna Zimmermann, 1832
Amara davidi Tschitscherine, 1897
Amara erythrocnema Dejean, 1828
Amara flebilis (Casey, 1918)
Amara floralis Gaubil, 1844
Amara fulvipes (Audinet-Serville, 1821)
Amara gorevillei Hieke, 1970
Amara hypsophila Antoine, 1953
Amara inexspectata Hieke, 1990
Amara kavanaughi Hieke, 1990
Amara kulti Fassati, 1947
Amara longula LeConte, 1855
Amara pallipes Kirby, 1837
Amara plebeja (Gyllenhal, 1810)
Amara reflexicollis Motschulsky, 1845
Amara refulgens (Reiche, 1876)
Amara rufipes Dejean, 1828
Amara scitula Zimmermann, 1832
Amara strandi Lutshnik, 1933
Amara strenua Zimmermann, 1832
Amara tricuspidata Dejean, 1831
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertram G. Rye. 1908. Biller I. Løpebiller. Danmarks Fauna Bind 3. G.E.C. GAD, København.
== Eksterne lenker ==
(en) Amara – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Amara i Encyclopedia of Life
(en) Amara i Global Biodiversity Information Facility
(no) Amara hos Artsdatabanken
(sv) Amara hos Dyntaxa
(en) Amara hos Fauna Europaea
(en) Amara hos Fossilworks
(en) Amara hos ITIS
(en) Amara hos NCBI
(en) Kategori:Amara (genus) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Amara – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amara – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Amara - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | vitenskapsnavn= Amara | 200,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marie_Bergman | 2023-02-04 | Marie Bergman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske sangere'] | Kajsa Marie Bergman Englund tidligere Bergman Brunkel, ugift Bergman (født 21. november 1950 i Stockholm) er en svensk sanger som startet sin karriere på viseklubben Storken i Stockholm. 1968–1969 sang hun i Putte Wickmans band. Fra 1969 til 1972 var hun medlem i Family Four. I 1974 innledet hun sin solokarriere. Marie Bergman har deltatt fire ganger i Melodifestivalen, og vunnet tre ganger.
| Kajsa Marie Bergman Englund tidligere Bergman Brunkel, ugift Bergman (født 21. november 1950 i Stockholm) er en svensk sanger som startet sin karriere på viseklubben Storken i Stockholm. 1968–1969 sang hun i Putte Wickmans band. Fra 1969 til 1972 var hun medlem i Family Four. I 1974 innledet hun sin solokarriere. Marie Bergman har deltatt fire ganger i Melodifestivalen, og vunnet tre ganger.
== Bakgrunn ==
Marie Bergman begynte karrieren i 1960-årene, blant annet på Vispråmen Storken i Stockholm. Hun opptrådte også sammen med Thérèse Juel i duoen Marie & Thérèse. I perioden 1968–1969 sang hun i Putte Wickmans band. Fra 1969 til 1973 var hun medlem i Family Four, og i 1974 innledet hun sin solokarriere. Fra det første albumet Mitt ansikte til albumet Den mänskliga faktorn (2014) ga hun ut 21 soloplater: 16 med eget materiale, to jazzplater, to samlealbum og et livealbum. Hun har fått Dagens Nyheters Kasperpris, Aftonbladets Rockbjörn, Grammis som beste tekstforfatter og Povel Ramels pris Karamelodiktstipendiet.
Marie Bergman har vunnet den svenske Melodifestivalen tre ganger:
1971 (med Family Four)
1972 (med Family Four)
1994 (sammen med Roger Pontare)Bergman har spilt på de fleste store musikkfestivaler i Skandinavia. Blant annet har hun opptrådt fire ganger i Roskilde og like mange i Västervik. Få artister har turnert så mye i Sverige og Norden. Marie Bergmans Magic Body Band var i mange år en av Danmarks mest populære grupper.
Hun har også hatt show på de to kjente Stockholms-scenene Berns og Börsen, og hovedrollen i Riksteaterns musikal «Min vän mördaren». Hun har også laget plater med og samarbeidet med Danish Radio Big Band, og turnert med egen jazztrio.
Bergman holder ofte seminarer og underviser blant annet på musikkhøyskolene i København og Århus. Hun er en tilbakevendende gjesteforeleser på Visskolan i Västervik samt på viselinjen på Nordiska folkhögskolan i Kungälv.
=== Marie Bergman-stipendiet ===
I 2011 innstiftet foretaket Visit Mälardalen et arbeidsstipend i hennes navn. Stipendet deles ut av en jury der Marie Bergman selv er medlem; juryen tar ikke imot søknader, men velger selv ut kandidater. Hensikten er å støtte personer i musikkbransjen som er både musikere og entreprenører. Stipendiatene skal tilbys verktøy for å kunne arbeide med sitt musikalske uttrykk og samtidig bli en god entreprenør.Vedtektene fastsetter blant annet at stipendiaten skal ha kontroll på «sina instrument» (det vil si både sin stemme og sitt eller sine musikkinstrumenter) og ha «ett starkt personligt uttryck». Videre kreves det at man kan «berätta en historia». Utdelingene skjer på høsten, på festivalen Visfest i Mälardalen. I 2011 ble stipendet delt ut for første gang, til Anna Stadling.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
1974 – Mitt ansikte
1976 – Närma mej
1979 – Iris
1980 – Jorden är platt (barneplate)
1981 – ...hjärtats lust
1982 – Instant energi (Marie Bergman Band)
1983 – Möjliga mysterier (Marie Bergman & Magic Body Band)
1985 – Mångalen (Marie Bergman & Magic Body Band)
1989 – Kärlekens ansikte
1990 – Heya he'ya
1992 – Varje människa bär en historia
1994 – But beautiful
1996 – Fruit
1998 – Bergman & Bellman (Marie Bergman & Anders Bergman spelar Carl Michael Bellman)
2002 – Who Calls the Tune
2004 – Marie och de tre vise männen (Sånger av C.M. Bellman, Evert Taube och Cornelis Vreeswijk)
2009 – Det liv du får
2014 – Den mänskliga faktorn
=== Livealbum ===
1993 – Levande
=== Samlealbum ===
1986 – Pärlor – Marie´s bästa
2000 – Guldkorn
=== Filmmusikk ===
2010 – Blood Calls You
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1982 – Dagens Nyheters Kasperpris
1983 – Aftonbladets Rockbjörnen
1989 – Grammis som "Årets textförfattare"
1993 – Karamelodiktstipendiet
1999 – Stockholms stads Bellmanpris
2003 – Evert Taubes minnesstipendium
2008 – Nils Ferlin-Sällskapets trubadurpris
2009 – Fred Åkerström-stipendiet
2014 – Cornelis Vreeswijk-stipendet
2018 – Invalgt i Swedish Music Hall of Fame
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Marie Bergman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marie Bergman på Internet Movie Database
(sv) Marie Bergman i Svensk Filmdatabas
(en) Marie Bergman på Apple Music
(en) Marie Bergman på Discogs
(en) Marie Bergman på MusicBrainz
(en) Marie Bergman på SoundCloud
(en) Marie Bergman på Spotify
(en) Marie Bergman på Songkick
(en) Marie Bergman på Last.fm
(en) Marie Bergman på Genius — sangtekster
(en) Marie Bergman på AllMusic | Kajsa Marie Bergman Englund tidligere Bergman Brunkel, ugift Bergman (født 21. november 1950 i Stockholm) er en svensk sanger som startet sin karriere på viseklubben Storken i Stockholm. | 200,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ABAX | 2023-02-04 | ABAX | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske programvareselskaper'] | ABAX AS er et norsk telematikkselskap som utvikler og selger elektroniske kjørebøker, flåte- og utstyrskontroll samt utstyr til (GPS/GSM-posisjonering). Selskapet har tilhold i Larvik, Norge og ledes av Morten Strand (interim). Det ble formelt etablert på Lysaker i 2003. ABAX AS i sin nåværende form ble stiftet 8. august 2008. I 2012 ble ABAX kjøpt opp av det norske investeringsselskapet Norvestor. ABAX eies i dag av det globale investeringsselskapet Investcorp som 6. juni 2017 kjøpte ABAX fra Norvestor for 1,8 milliarder norske kroner.
I 2019 er rundt 200 personer ansatt i firmaet. Selskapet opererer innen telematikk, og er en stor europeisk aktør innen salg og utvikling av elektroniske kjørebøker for yrkes- og privatbiler. ABAX utvikler og selger også hard- og software for ordrehåndteringssystemer, flåtestyring og sporing av maskiner og utstyr. Selskapet har flere patenter på sine produkter.
| ABAX AS er et norsk telematikkselskap som utvikler og selger elektroniske kjørebøker, flåte- og utstyrskontroll samt utstyr til (GPS/GSM-posisjonering). Selskapet har tilhold i Larvik, Norge og ledes av Morten Strand (interim). Det ble formelt etablert på Lysaker i 2003. ABAX AS i sin nåværende form ble stiftet 8. august 2008. I 2012 ble ABAX kjøpt opp av det norske investeringsselskapet Norvestor. ABAX eies i dag av det globale investeringsselskapet Investcorp som 6. juni 2017 kjøpte ABAX fra Norvestor for 1,8 milliarder norske kroner.
I 2019 er rundt 200 personer ansatt i firmaet. Selskapet opererer innen telematikk, og er en stor europeisk aktør innen salg og utvikling av elektroniske kjørebøker for yrkes- og privatbiler. ABAX utvikler og selger også hard- og software for ordrehåndteringssystemer, flåtestyring og sporing av maskiner og utstyr. Selskapet har flere patenter på sine produkter.
== Historie ==
ABAX' historie startet i 1998, da ETS (Electronic Tracking Systems AS) ble etablert i Larvik. ETS' forretningsidé var utvikling av sporingssystemer for tyverisikring av verdifullt utstyr, biler og båter. Systemet ble utviklet i samarbeid med Telenor og Falken.
I 2003 ble ABAX etablert med samme hovedeier som ETS, men med et annet forretningsområde. Selskapet skulle selge telefoni-, bredbånd- og hjemme-PC løsninger. Hovedsatsningen ble hjemme-PC, men da skattefradragsordningen ble avviklet i 2005, søkte ABAX andre forretningsområder. Dermed ble samarbeidet mellom ETS og ABAX etablert, og ABAX skulle selge en elektronisk kjørebok som ETS hadde utviklet.
Vinteren 2011 fusjonerte ABAX og ETS.
ABAX markedsførte sitt produkt Transit Truck Monitoring internasjonalt. Dette er et system som ble benyttet av tollmyndigheter for å sikre transitt-transport, og hindre smugling og intern dumping. Produktet er ikke lengre en del av tjenestesortiementet til ABAX.
ABAX' opprinnelige forretningsidé for sporing og gjenfinning av stjålet gods tilbys i en rekke markeder.ABAX ble solgt til Norvestor sensommeren 2012. I denne forbindelse ble kontrakter utenfor Europa kjøpt ut, og overført til det nystartede selskapet Electronic Tracking Systems AS.
I februar 2014 ble ABAX Finland åpnet i Vanda. I Norge ble konkurrenten E-Trip kjøpt opp. I januar 2015 ble det finlandske selskapet Salkatek kjøpt opp.
Juni 2015 ble oppkjøpet av nederlandske Trevler BV kunngjort, og ABAX Nederland etablert. November 2015 kjøpte ABAX tilbake franchiseselskapet ABAX UK Ltd. og varslet samtidig økt satsing på det engelske markedet.Juli 2016 ble ABAX China Ltd etablert, og ABAX Poland fulgte i desember samme år.
6. juni 2017 ble salget av ABAX fra Norvestor til Investcorp for 1,8 milliarder norske kroner kunngjort.
== Kontorer ==
ABAX AS har sitt hovedkontor i Larvik. ABAX Sverige har kontor i Västerås, ABAX Danmark i København, ABAX FI i Vanda, ABAX UK i Peterborough. ABAX Nederland har kontor i Amsterdam ABAX Polen har kontor i Gdynia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | | norsknavn= | 200,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poecilus | 2023-02-04 | Poecilus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1810', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Franco Andrea Bonelli', 'Kategori:Pterostichinae'] | Poecilus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Poecilus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Pterostichinae Bonelli, 1810
slekten Poecilus – 2 (?) arter i Norge
underslekt Ancholeus Dejean, 1828
Poecilus aegyptius (Tschitschérine 1897)
Poecilus baeticus Rambur 1838
Poecilus crenuliger Chaudoir 1876
Poecilus gisellae (Csiki 1930)
Poecilus kekesiensis Nyilas 1993
Poecilus laevicollis Chaudoir 1842
Poecilus nitidus (Dejean 1828)
Poecilus pertusus (Schaum 1858)
Poecilus puncticollis (Dejean 1828)
Poecilus wollastoni (Wollaston 1854)
underslekt Carenostylus Chaudoir, 1838
Poecilus purpurascens (Dejean 1828)
underslekt Derus Motschulsky, 1850
Poecilus advena (Quensel in Schönherr 1806)
Poecilus nordenskioeldi (J.R. Sahlberg 1880)
underslekt Lyropedius
Poecilus lyroderus (Chaudoir 1846)
underslekt Macropoecilus
Poecilus koyi (Germar 1824)
Poecilus kugelanni (Panzer, 1797)
Poecilus lepidus (Leske, 1785)
Poecilus sericeus Fischer von Waldheim 1824
Poecilus striatopunctatus (Duftschmid 1812)
Poecilus subcoeruleus (Quensel in Schönherr 1806)
Poecilus szepligetii (Csiki 1908)
underslekt Metapedius A. Fiori, 1903
Poecilus pantanellii (A. Fiori 1903)
underslekt Parapedius Seidlitz, 1887
Poecilus decipiens (Waltl 1835)
underslekt Poecilus Bonelli, 1810
Poecilus aerarius Coquerel 1859
Poecilus alutaceus (Tschitschérine 1893)
Poecilus anatolicus (Chaudoir 1850)
Poecilus crenulatus (Dejean 1828)
Poecilus crimeanus (Straneo 1960)
Poecilus cupreus (Linnaeus, 1758) syn. Pterostichus cupreus
Poecilus cursorius (Dejean 1828)
Poecilus prasinotinctus (Csiki 1930)
Poecilus quadricollis (Dejean 1828)
Poecilus rebeli (Apfelbeck 1904)
Poecilus tyrrhenicus (Csiki 1930)
Poecilus versicolor (Sturm, 1824) syn. Pterostichus versicolor
underslekt Pseudoderus Seidlitz, 1887
underslekt Sogines
Poecilus anodon (Chaudoir 1868)
Poecilus laevigatus (L. Dufour 1820)
Poecilus punctulatus (Schaller 1783)
Poecilus zaballosi Jeanne & Ruiz-Tapiador 1996
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertram G. Rye. 1908. Biller I. Løpebiller. Danmarks Fauna Bind 3. G.E.C. GAD, København.
== Eksterne lenker ==
(en) Poecilus i Encyclopedia of Life
(en) Poecilus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Poecilus hos Artsdatabanken
(sv) Poecilus hos Dyntaxa
(en) Poecilus hos Fauna Europaea
(en) Poecilus hos Fossilworks
(en) Poecilus hos ITIS
(en) Poecilus hos NCBI
(en) Kategori:Poecilus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Poecilus – detaljert informasjon på Wikispecies
Poecilus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Poecilus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | * Ancholeus | 200,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pterostichus | 2023-02-04 | Pterostichus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1810', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Franco Andrea Bonelli', 'Kategori:Pterostichinae'] | Pterostichus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Pterostichus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utseende ==
Stor sett middelsstore (oftest 8-20 millimeter), avlange, blanke, mørkt brunlige til svarte løpebiller, noen ganger med en svak metallglans. Kjevene er ikke særlig forstørrede. På hodet er det to børster like innefor hvert fasettøye. Pronotum er mer eller mindre avrundet firkantet, gjerne med to grunne, grovt punkterte lengdefurer ved roten. Dekkvingene har fine punkstriper, ved ytterkanten nær spissen er kantlisten "vridd".
== Levevis ==
Artene er rovdyr som lever på bakken. Mange av dem er tallrike i skog eller på myrer, noen også på dyrket mark. De fleste er nattaktive.
== Systematisk inndeling ==
Pterostichus er en stor slekt med ca. 1200 kjente arter. Av og til kalles slekten Feronia, men det navnet betraktes oftest som et synonym for Poecilus.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Pterostichinae Bonelli, 1810
slekten Pterostichus Bonelli, 1810 – nordeuropeiske arter:
Pterostichus adstrictus Eschscholtz, 1823
Pterostichus aethiops (Panzer, 1796)
Pterostichus anthracinus (Panzer, 1795)
Pterostichus aterrimus (Herbst, 1784)
Pterostichus crenatus (Duftschmid, 1812)
Pterostichus cristatus (Dufour, 1820)
Pterostichus diligens (Sturm, 1824)
Pterostichus gracilis (Dejean, 1828)
Pterostichus longicollis (Duftschmid, 1812)
Pterostichus macer (Marsham, 1802)
Pterostichus madidus (Fabricius, 1775)
Pterostichus melanarius (Illiger, 1798)
Pterostichus minor (Gyllenhal, 1827)
Pterostichus niger (Schaller, 1783)
Pterostichus nigrita (Paykull, 1790)
Pterostichus oblongopunctatus (Fabricius, 1787)
Pterostichus quadrifoveolatus Letzner, 1852
Pterostichus rhaeticus Heer, 1837
Pterostichus strenuus (Panzer, 1796)
Pterostichus vernalis (Panzer, 1795)
=== Liste over ikke-nordeuropeiske arter ===
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertram G. Rye. 1908. Biller I. Løpebiller. Danmarks Fauna Bind 3. G.E.C. GAD, København.
== Eksterne lenker ==
(en) Pterostichus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Pterostichus i Encyclopedia of Life
(en) Pterostichus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Pterostichus hos Artsdatabanken
(sv) Pterostichus hos Dyntaxa
(en) Pterostichus hos Fauna Europaea
(en) Pterostichus hos ITIS
(en) Kategori:Pterostichus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pterostichus – detaljert informasjon på Wikispecies
Pterostichus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Pterostichus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | * europeiske underslekter: | 200,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orthoconer | 2023-02-04 | Orthoconer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Paleontologi', 'Kategori:Utdødde dyr'] | Orthoconer er en samlebetegnelser på forskjellige grupper av skallblekkspruter i jordens oldtid med langt, rett skall. I ordoviciumperioden var dette de største rovdyrene, og mindre arter er blant den vanligste funnene i Oslofeltet.
Orthocones kunne bli opp til 5 meter lange, og ned til bare en tomme.
Det er funnet fossiler av forskjellige typer Orthocones helt fra sen kambrium til sen trias, men deres viktigste periode var ordovicium. I denne perioden jaktet Orthocones på alt fra små fisker til sjøskorpioner. De levde på dypet så synssansen var ikke noe den hadde stort behov for, men føle- og luktesansen var det de brukte for å jakte på bytte. | Orthoconer er en samlebetegnelser på forskjellige grupper av skallblekkspruter i jordens oldtid med langt, rett skall. I ordoviciumperioden var dette de største rovdyrene, og mindre arter er blant den vanligste funnene i Oslofeltet.
Orthocones kunne bli opp til 5 meter lange, og ned til bare en tomme.
Det er funnet fossiler av forskjellige typer Orthocones helt fra sen kambrium til sen trias, men deres viktigste periode var ordovicium. I denne perioden jaktet Orthocones på alt fra små fisker til sjøskorpioner. De levde på dypet så synssansen var ikke noe den hadde stort behov for, men føle- og luktesansen var det de brukte for å jakte på bytte. | Orthoconer er en samlebetegnelser på forskjellige grupper av skallblekkspruter i jordens oldtid med langt, rett skall. I ordoviciumperioden var dette de største rovdyrene, og mindre arter er blant den vanligste funnene i Oslofeltet. | 200,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stomis | 2023-02-04 | Stomis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1806', 'Kategori:Pterostichinae'] | Stomis er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Stomis er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie Pterostichinae Bonelli, 1810
slekten Stomis Clairville, 1806
Stomis benoiti Jeannel 1953
Stomis bucciarellii Pesarini 1979
Stomis elegans Chaudoir 1861
Stomis pumicatus (Panzer, 1795)
Stomis roccae Schatzmayr 1925
Stomis rostratus (Sturm in Duftschmid 1812)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stomis i Encyclopedia of Life
(en) Stomis i Global Biodiversity Information Facility
(no) Stomis hos Artsdatabanken
(sv) Stomis hos Dyntaxa
(en) Stomis hos Fauna Europaea
(en) Stomis hos ITIS
(en) Stomis hos NCBI
(en) Kategori:Stomis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Stomis – detaljert informasjon på Wikispecies
Stomis – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Stomis - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Stomis er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Pterostichinae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. | 200,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stadio_Nazionale_PNF | 2023-02-04 | Stadio Nazionale PNF | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 1934', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Roma', 'Kategori:Fotballstadioner i Italia', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tidligere fotballstadioner'] | Stadio Nazionale del PNF (Fascistpartiets nasjonalstadion) var et stadion i Roma i Italia som opprinnelig ble bygget i 1911 med navnet Stadio Flaminio og hadde en kapasitet på 50 000 tilskuere. Det ble oppført som idrettsstadion, men ble i 1927 ombygget og fikk nytt navn for også å holde store partimøter for det italienske fascistpartiet. Etter ombyggingen var kapasiteten på 47 300. Under VM i fotball 1934 ble stadionet benyttet i tre av kampene, inkludert finalen mellom Italia og Tsjekkoslovakia den 10. juni.
Fotballklubbene SS Lazio og AS Roma spilte sine hjemmekamper her før de flyttet til Stadio Olimpico i 1953. Stadionet ble revet i 1953 og på samme stedet ble et nytt Stadio Flaminio, et stadion for rugby, oppført. | Stadio Nazionale del PNF (Fascistpartiets nasjonalstadion) var et stadion i Roma i Italia som opprinnelig ble bygget i 1911 med navnet Stadio Flaminio og hadde en kapasitet på 50 000 tilskuere. Det ble oppført som idrettsstadion, men ble i 1927 ombygget og fikk nytt navn for også å holde store partimøter for det italienske fascistpartiet. Etter ombyggingen var kapasiteten på 47 300. Under VM i fotball 1934 ble stadionet benyttet i tre av kampene, inkludert finalen mellom Italia og Tsjekkoslovakia den 10. juni.
Fotballklubbene SS Lazio og AS Roma spilte sine hjemmekamper her før de flyttet til Stadio Olimpico i 1953. Stadionet ble revet i 1953 og på samme stedet ble et nytt Stadio Flaminio, et stadion for rugby, oppført. | Stadio Nazionale del PNF (Fascistpartiets nasjonalstadion) var et stadion i Roma i Italia som opprinnelig ble bygget i 1911 med navnet Stadio Flaminio og hadde en kapasitet på 50 000 tilskuere. Det ble oppført som idrettsstadion, men ble i 1927 ombygget og fikk nytt navn for også å holde store partimøter for det italienske fascistpartiet. | 200,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eva_Dahlgren | 2023-02-04 | Eva Dahlgren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Umeå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Svenske barnebokforfattere', 'Kategori:Svenske sangere'] | Eva Charlotte Dahlgren Attling født Dahlgren (født 9. juni 1960 i Umeå) er en svensk visepopartist og tekstforfatter. Eva Dahlgren er en av de mest populære svenske sangerne i Finland, der fem av hennes album har solgt til gull. Hun er lesbisk og inngikk registrert partnerskap med Efva Attling i 1996. Dahlgren giftet seg i en borgerlig vigsel med Attling den 15. november 2009 på Hotel Rival, i Stockholm.
Hun har også prøvd seg på en karriere som barnebokforfatter, og i 2001 debuterte hun med fortellingen Lars & Urban och pudelstjärnorna.
| Eva Charlotte Dahlgren Attling født Dahlgren (født 9. juni 1960 i Umeå) er en svensk visepopartist og tekstforfatter. Eva Dahlgren er en av de mest populære svenske sangerne i Finland, der fem av hennes album har solgt til gull. Hun er lesbisk og inngikk registrert partnerskap med Efva Attling i 1996. Dahlgren giftet seg i en borgerlig vigsel med Attling den 15. november 2009 på Hotel Rival, i Stockholm.
Hun har også prøvd seg på en karriere som barnebokforfatter, og i 2001 debuterte hun med fortellingen Lars & Urban och pudelstjärnorna.
== Biografi ==
=== Karriere ===
Etter å ha opptrådt i TV-programmet "Sveriges magasin" 1978 ble Eva Dahlgren kontaktet av musikkprodusenten Bruno Glenmark og samme år kom debutalbumet Finns det nån som bryr sej om, som ble produsert av Bruno og Anders Glenmark. Eva Dahlgren kom på tredje plass i Melodifestivalen 1979 og deltok også i 1980.
1987 deltok hon i konsertturnéen "Rock runt riket", sammen med Roxette, Ratata og Orup.
Hennes hittill største kommersiella suksess kom 1991 med albumet En blekt blondins hjärta, som solgte over 500 000 eksemplarer. På Grammisgalan 1992 vant hun Grammisprisen i fem kategorier: årets artist, årets album, årets singel, årets kvinnlige artist og årets komponist. Med totalt ni Grammisutmerkelser og tre "Rockbjörner", er hun en av de mest prisbelønnede svenske artistene i moderne tid. Dessuten ble hun tildelt "Stockholms stads Bellmanspris" 1996.
Hun har vært med i bandet Buddaboys tillsammans med Mija og Greta Folkesson.
Eva Dahlgren er en av de mest populære svenske sangerne i Finland, der fem av hennes album har solgt til gull.
Etter mordet på Anna Lindh i 2003 inlnedet hun sermonien i Stockholms stadshus med sangen «Ängeln i rummet». Hun deltok også på minnekonserten i Kungsträdgården på 10-årsdagen den 11 september 2013.
=== Privatliv ===
Hun kom ut som homofil 1996 da hun inngikk registrert partnerskap med Efva Attling den 25 januar. Paret giftet den 15 november 2009 på Hotel Rival i Stockholm. Dahlgren vokste opp i Nynäshamn, men er nå bosatt på Södermalm i Stockholm og har et fritidshus på Tynningö.
2008 fortalte Dahlgren at hun hadde blitt kontaktet av Svenska kyrkan for å skrive teksten til et nytt Requiem komponert av Jan Sandström. Under det innledende arbeidet kom hun fram til at hun var ateist, hvilket førte til at hun ikke tok oppdraget
== Diskografi (utvalg) ==
=== Studioalbum ===
1978 – Finns det nån som bryr sej om
1980 – Eva Dahlgren
1981 – För väntan
1982 – Tvillingskäl
1984 – Ett fönster mot gatan
1987 – Ung och stolt
1989 – Fria världen 1.989
1991 – En blekt blondins hjärta
1992 – Eva Dahlgren (engelskspråklig album med stort sett samm musikk som på albumet En blekt blondins hjärta)
1995 – Jag vill se min älskade komma från det vilda
1999 – Lai lai
2005 – Snö
2007 – Petroleum och tång
2016 – Jag sjunger ljuset
2020 – Evalution
=== Livealbum ===
1999 – La la live (to format, CD og DVD-A)
2008 – Himlen är inget tak
=== Samlingsalbum ===
1984 – Känn mej (LP)
1989 – Känn mej (CD)
1989 – Fotspår (CD)
1989 – Eva Dahlgren Collection (dobbelt-LP)
1992 – För minnenas skull (dobbelt-LP/CD)
2007 – En blekt blondins ballader
2012 – Tid - Urval av sånger 1980 till nu
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
=== Rockbjörnen ===
Eva Dahlgren har vunnet Rockbjörnen i kategorien "Årets svenske kvinnliga artist" tre ganger: 1981, 1984 og 1991
=== Grammis ===
Eva Dahlgren har også vunnet følgende Grammiser:
1987
"Årets kvinnliga pop/rockartist": Ung och stolt1989
"Årets kvinnliga rockartist": Fria världen 1.989
"Årets låt": «Ängeln i rummet»1991
Årets artist: En blekt blondins hjärta
Årets kvinnliga pop/rockartist: En blekt blondins hjärta
Årets album: En blekt blondins hjärta
Årets låt: "Vem tänder stjärnorna?"
"Årets kompositör"1995
Årets artist: Jag vill se min älskade komma från det vilda2015
Innvalgt i Swedish Music Hall of Fame
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eva Dahlgren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eva Dahlgren på Internet Movie Database
(en) Eva Dahlgren hos The Movie Database
(en) Eva Dahlgren på Discogs
(en) Eva Dahlgren på MusicBrainz
(en) Eva Dahlgren på SoundCloud
(en) Eva Dahlgren på Songkick
(en) Eva Dahlgren på Last.fm
(en) Eva Dahlgren på Genius — sangtekster
(en) Eva Dahlgren på AllMusic | Eva Charlotte Dahlgren Attling født Dahlgren (født 9. juni 1960 i Umeå) er en svensk visepopartist og tekstforfatter. | 200,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stenolophus | 2023-02-04 | Stenolophus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1821', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre François Marie Auguste Dejean', 'Kategori:Markløpere'] | Stenolophus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller.
| Stenolophus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene. Systematikken følger Carabidae of the World.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie markløpere Harpalinae Bonelli, 1810
stammen Harpalini Bonelli, 1810
slekten Stenolophus Dejean, 1821
underslekt Agonoderus Dejean, 1829 – ikke i Europa
Stenolophus binotatus Casey, 1914
Stenolophus comma (Fabricius, 1775)
Stenolophus infuscatus Dejean, 1829
Stenolophus lecontei (Chaudoir, 1868)
Stenolophus lineola (Fabricius, 1775)
Stenolophus maculatus LeConte, 1869
Stenolophus rugicollis (LeConte, 1859)
underslekt Agonoleptus Casey, 1914 – ikke i Europa
Stenolophus conjunctus (Say, 1823)
Stenolophus dolosus Casey, 1914
Stenolophus parviceps Casey, 1914
Stenolophus rotundatus LeConte, 1863
Stenolophus rotundicollis Haldeman, 1843
Stenolophus thoracicus Casey, 1914
Stenolophus unicolor Dejean, 1829
underslekt Astenolophus Habu, 1973 – ikke i Europa
Stenolophus andrewesi Landin, 1955
Stenolophus asakawaensis Habu, 1973
Stenolophus bousqueti N. Ito, 1997
Stenolophus fulvicornis Bates, 1873
Stenolophus karasawai Tanaka, 1962
Stenolophus meyeri Jedlicka, 1935
Stenolophus rufoabdominalis Kataev, 1997
Stenolophus rufolimbatus (Jedlicka, 1935)
Stenolophus schaubergeri (Jedlicka, 1935)
Stenolophus shirakii Habu, 1973
Stenolophus uenoi Habu, 1975
underslekt Egadroma Motschulsky, 1855 – ikke i Europa
Stenolophus marginatum (Dejean, 1829)
Stenolophus quinquepustulatus (Wiedemann, 1823)
underslekt Stenolophus Dejean, 1821
Stenolophus abdominalis Gené, 1836
Stenolophus agonoides Bates, 1883
Stenolophus anceps LeConte, 1857
Stenolophus carbo Bousquet, 1993
Stenolophus castaneipennis Bates, 1873
Stenolophus cincticollis LeConte, 1858
Stenolophus connotatus Bates, 1873
Stenolophus discophorus (Fischer von Waldheim, 1823)
Stenolophus dissimilis Dejean, 1829
Stenolophus flavipes LeConte, 1858
Stenolophus fuliginosus Dejean, 1829
Stenolophus fuscatus Dejean, 1829
Stenolophus humidus Hamilton, 1893
Stenolophus incultus Casey, 1914
Stenolophus limbalis LeConte, 1857
Stenolophus megacephalus Lindroth, 1968
Stenolophus mixtus (Herbst, 1784)
Stenolophus narentinus Drovenik & Peks 1999
Stenolophus ochropezus (Say, 1823)
Stenolophus paulinoi Heyden, 1891
Stenolophus persicus Mannerheim in Chaudoir, 1844
Stenolophus plebejus Dejean, 1829
Stenolophus propinquus Morawitz, 1862
Stenolophus proximus Dejean, 1829
Stenolophus quadriseriatus Schuler, 1970
Stenolophus skrimshiranus Stephens, 1828
Stenolophus splendidulus Motschulsky, 1864
Stenolophus spretus Dejean, 1831
Stenolophus steveni Krynicki, 1832
Stenolophus teutonus (Schrank, 1781)
Stenolophus ussuricus Kataev & Dudko, 1997
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stenolophus i Encyclopedia of Life
(en) Stenolophus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Stenolophus hos Artsdatabanken
(sv) Stenolophus hos Dyntaxa
(en) Stenolophus hos ITIS
(en) Stenolophus hos NCBI
(en) Kategori:Stenolophus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Stenolophus – detaljert informasjon på Wikispecies
Stenolophus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Stenolophus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | * Astenolophus | 200,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ophonus | 2023-02-04 | Ophonus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1821', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre François Marie Auguste Dejean', 'Kategori:Markløpere'] | Ophonus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Ophonus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie markløpere Harpalinae Bonelli, 1810
stammen Harpalini Bonelli, 1810
slekten Ophonus Dejean, 1821
underslekt Brachyophonus
Ophonus krueperi (Apfelbeck 1904)
underslekt Hesperophonus
Ophonus azureus (Fabricius, 1775)
Ophonus bartoni (Maran 1935)
Ophonus convexicollis Ménétriés 1832
Ophonus cribricollis (Dejean 1829)
Ophonus jailensis (Schauberger 1926)
Ophonus longicollis Rambur 1838
Ophonus minimus Motschulsky 1845
Ophonus pumilio (Dejean 1829)
Ophonus rotundatus (Dejean 1829)
Ophonus similis (Dejean 1829)
Ophonus subquadratus (Dejean 1829)
underslekt Incisophonus
Ophonus incisus (Dejean 1829)
underslekt Macrophonus
Ophonus oblongus (Schaum 1858)
underslekt Metophonus
Ophonus brevicollis (Audinet-Serville 1821)
Ophonus cordatus (Duftschmid, 1812)
Ophonus cunii Fairmaire 1880
Ophonus ferrugatus Reitter 1902
Ophonus gabrieleae Wrase 1987
Ophonus gammeli (Schauberger 1932)
Ophonus jeanneli Sciaky 1987
Ophonus judaeus Piochard de la Brûlerie 1875
Ophonus laticollis Mannerheim 1825
Ophonus melletii Heer, 1837 ? 1938
Ophonus nigripennis J.R. Sahlberg 1903
Ophonus obscurus (Fabricius, 1792) non Müller, O.F., 1776
Ophonus parallelus Dejean, 1829
Ophonus punctatulus (Duftschmid, 1812)
Ophonus puncticeps Stephens 1828
Ophonus puncticollis (Paykull, 1798)
Ophonus rufibarbis (Fabricius, 1792)
Ophonus rupicola Sturm, 1818
Ophonus sabulicola (Panzer, 1796)
Ophonus schaubergerianus (Puel 1937)
Ophonus seladon Schaub. syn: Harpalus seladon
Ophonus subsinuatus Rey, 1886
Ophonus syriacus (Dejean 1829)
Ophonus transversus Motschulsky 1844
Ophonus veluchianus (G. Müller 1931)
Ophonus wrasei Sciaky 1987
Ophonus xaxarsi (Schauberger 1928)
underslekt Ophonus
Ophonus ardosiacus (Lutshnik 1922)
Ophonus battus Reitter 1900
Ophonus diffinis (Dejean 1829)
Ophonus franziniorum Sciaky 1987
Ophonus opacus (Dejean 1829)
Ophonus quadricollis (Dejean 1831)
Ophonus sabulicola (Panzer 1796)
Ophonus stictus Stephens 1828
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ophonus i Encyclopedia of Life
(en) Ophonus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ophonus hos Artsdatabanken
(sv) Ophonus hos Dyntaxa
(en) Ophonus hos Fauna Europaea
(en) Ophonus hos Fossilworks
(en) Ophonus hos ITIS
(en) Ophonus hos NCBI
(en) Kategori:Ophonus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ophonus – detaljert informasjon på Wikispecies
Ophonus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Ophonus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Ophonus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. | 200,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Environmental_Protection_Agency_(USA) | 2023-02-04 | Environmental Protection Agency (USA) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1970', 'Kategori:Miljømyndigheter', 'Kategori:USAs føderale myndigheter'] | Environmental Protection Agency (EPA) er en amerikansk føderal etat med ansvar for miljøvern. Etaten ble opprettet 2. desember 1970, har omkring 18 000 ansatte (2008) og et budsjett på 7,3 milliarder dollar (2007).
EPA arbeider for den amerikanske føderale regjeringen, og har som oppgave å beskytte miljøvern. President Richard Nixon foreslo opprettelsen av EPA den 9. juli 1970, og organisasjonen ble offisielt grunnlagt den 2. desember 1970. Ordren om å etablere EPA ble ratifisert etter komite-høringer i representantenes hus og i senatet.Organisasjonen ledes av en administrator, som blir utnevnt av USAs president og skal godkjennes av Senatet. Nåværende administrator er en tidligere assisterende administrator Andrew R. Wheeler, som hadde fungert som administrator siden juli 2018. EPA har hovedkontor i Washington, D.C. og har ti regionale kontorer spredt over hele USA. Organisasjonen har ansvar for å opprettholde og håndheve nasjonale standarder under en rekke miljø-lover, i samråd med både statlige og lokale myndigheter. EPAs håndhevelsesmyndigheter inkluderer bøter, sanksjoner og andre tiltak.
| Environmental Protection Agency (EPA) er en amerikansk føderal etat med ansvar for miljøvern. Etaten ble opprettet 2. desember 1970, har omkring 18 000 ansatte (2008) og et budsjett på 7,3 milliarder dollar (2007).
EPA arbeider for den amerikanske føderale regjeringen, og har som oppgave å beskytte miljøvern. President Richard Nixon foreslo opprettelsen av EPA den 9. juli 1970, og organisasjonen ble offisielt grunnlagt den 2. desember 1970. Ordren om å etablere EPA ble ratifisert etter komite-høringer i representantenes hus og i senatet.Organisasjonen ledes av en administrator, som blir utnevnt av USAs president og skal godkjennes av Senatet. Nåværende administrator er en tidligere assisterende administrator Andrew R. Wheeler, som hadde fungert som administrator siden juli 2018. EPA har hovedkontor i Washington, D.C. og har ti regionale kontorer spredt over hele USA. Organisasjonen har ansvar for å opprettholde og håndheve nasjonale standarder under en rekke miljø-lover, i samråd med både statlige og lokale myndigheter. EPAs håndhevelsesmyndigheter inkluderer bøter, sanksjoner og andre tiltak.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United States Environmental Protection Agency – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | ledertittel = | 200,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Environmental_Protection_Agency | 2023-02-04 | Environmental Protection Agency | ['Kategori:Pekere'] | Environmental Protection Agency har flere betydninger:
Environmental Protection Agency (Irland)
Environmental Protection Agency (USA)
Environmental Protection Agency (Queensland) | Environmental Protection Agency har flere betydninger:
Environmental Protection Agency (Irland)
Environmental Protection Agency (USA)
Environmental Protection Agency (Queensland) | Environmental Protection Agency har flere betydninger: | 200,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bradycellus | 2023-02-04 | Bradycellus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1837', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Wilhelm Ferdinand Erichson', 'Kategori:Markløpere'] | Bradycellus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller.
| Bradycellus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller.
== Utseende ==
Små, avlangt-ovale, blanke, gjerne mer eller mindre rødlige løpebiller.
== Levevis ==
Artene er vanlige på fuktig skogbunn. De flyr godt.
== Utbredelse ==
Slekten er vidt utbredt og forekommer også på avsides steder som Galápagosøyene og Madeira.
== Systematisk inndeling ==
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie markløpere Harpalinae Bonelli, 1810
stammen Harpalini Bonelli, 1810
slekten Bradycellus Erichson, 1837
underslekt Atlantocellus Wrase & Jaeger, 1996
Bradycellus assingi Wrase & Jaeger 1996
Bradycellus excultus Wollaston 1854
Bradycellus maderensis Mateu 1958
Bradycellus ventricosus Wollaston 1864
Bradycellus wollastoni Wrase & Jaeger 1996
underslekt Bradycelloides Habu, 1973 – ikke i Europa
Bradycellus fimbriatus Bates, 1873
underslekt Bradycellus Erichson, 1837
Bradycellus aequatorius Moret, 2001
Bradycellus alticola Britton, 1948
Bradycellus angulifer Bates, 1882
Bradycellus apicalis Putzeys, 1878
Bradycellus arcobasis (Solier, 1849)
Bradycellus bicolor Jaeger, 1998
Bradycellus brevitarsis Normand 1946
Bradycellus caucasicus (Chaudoir, 1846)
Bradycellus celeripes Putzeys, 1878
Bradycellus chavesi Alluaud 1919
Bradycellus chilensis (Dejean, 1831)
Bradycellus circumdatus (Bates, 1878)
Bradycellus cristobalinus Franz, 1986
Bradycellus csikii Laczo 1912
Bradycellus cubanus Darlington, 1934
Bradycellus distinctus (Dejean, 1829)
Bradycellus fenderi Hatch. 1951
Bradycellus flohri (Bates, 1878)
Bradycellus galapagorum Franz, 1986
Bradycellus ganglbaueri Apfelbeck 1904
Bradycellus harpalinus (Audinet-Serville, 1821)
Bradycellus heinzi Jaeger, 1990
Bradycellus impressifrons (Solier, 1849)
Bradycellus insularis Reichardt, 1976
Bradycellus isabelae Franz, 1986
Bradycellus isabelanus Franz, 1986
Bradycellus limbicollis Bates, 1882
Bradycellus lusitanicus (Dejean 1829)
Bradycellus martinezi Moret, 2001
Bradycellus nigrellus Bates, 1882
Bradycellus ponderosus Lindroth 1939
Bradycellus ruficollis (Stephens, 1828)
Bradycellus schaubergeri Jaeger, 1995
Bradycellus secundus Wrase, 1998
Bradycellus selleanus Darlington, 1936
Bradycellus sharpi Joy, 1912
Bradycellus suturiger Putzeys, 1878
Bradycellus tibialis (Solier, 1849)
Bradycellus unistriatus (Dejean, 1831)
Bradycellus velatus Darlington, 1934
Bradycellus verbasci (Duftschmid, 1812)
Bradycellus youngi Moret, 2001
underslekt Catharellus Casey, 1914 – ikke i Europa
Bradycellus lecontei Csiki, 1932
underslekt Desbordesius Maindron, 1906 – ikke i Europa
Bradycellus laeticolor Bates, 1873
underslekt Liocellus Motschulsky, 1864 – ikke i Europa
Bradycellus curticollis (Casey, 1924)
Bradycellus intermedius (Fall, 1905)
Bradycellus laticollis (Casey, 1924)
Bradycellus nitidus (Dejean, 1829)
Bradycellus obtusus (Fall, 1905)
Bradycellus politus (Fall, 1905)
Bradycellus tahoensis (Casey, 1924)
underslekt Lipalocellus Ball & Bousquet, 2000
Bradycellus nigrinus (Dejean, 1829)
Bradycellus semipubescens Lindroth, 1968
underslekt Stenocellus Casey, 1914 – ikke i Europa
Bradycellus ardelio (Casey, 1914)
Bradycellus aridus (Casey, 1914)
Bradycellus californicus (Leconte, 1857)
Bradycellus carolinensis (Casey, 1924)
Bradycellus congener (Leconte, 1848)
Bradycellus decorus (Casey, 1914)
Bradycellus discipulus (Casey, 1914)
Bradycellus elongatus Motschulsky, 1860
Bradycellus exstans (Casey, 1914)
Bradycellus festinans (Casey, 1914)
Bradycellus humboldtianus (Casey, 1924)
Bradycellus insulsus (Casey, 1914)
Bradycellus larvatus (Casey, 1914)
Bradycellus lineatus (Casey, 1914)
Bradycellus lustrellus (Casey, 1914)
Bradycellus montanus (Casey, 1914)
Bradycellus nebulosus Leconte, 1853
Bradycellus neglectus (Leconte, 1848)
Bradycellus nigerrimus Lindroth, 1968
Bradycellus nigriceps Leconte, 1868
Bradycellus nubifer Leconte, 1858 Usa
Bradycellus picipes (Casey, 1914) Us
Bradycellus provoensis (Casey, 1914)
Bradycellus puncticollis (Casey, 1914)
Bradycellus purgatus (Casey, 1914)
Bradycellus rivalis Leconte, 1858
Bradycellus rupestris (Say, 1823)
Bradycellus sejunctus (Casey, 1914)
Bradycellus socors (Casey, 1914)
Bradycellus suavis (Casey, 1914)
Bradycellus subcordatus Chaudoir, 1868
Bradycellus supplex (Casey, 1914)
Bradycellus symetricus (Motschulsky, 1850)
Bradycellus tantillus (Dejean, 1829)
Bradycellus veronianus (Casey, 1924)
underslekt Tachycellus A. Morawitz, 1862 – ikke i Europa
Bradycellus anchomenoides Bates, 1873
Bradycellus angulicollis Jaeger, 1995
Bradycellus bartschi Wrase, 1998
Bradycellus chinensis Jedlicka, 1953
Bradycellus confusus Jaeger & Wrase, 1994
Bradycellus crassicerus N. Ito, 1985
Bradycellus curtulus Motschulsky, 1860
Bradycellus discrepans Jaeger, 1995
Bradycellus glabratulus Lafer, 1989
Bradycellus glabratus Reitter, 1894
Bradycellus grandiceps Bates, 1873
Bradycellus jaegeri Morita, 1997
Bradycellus kataevi Jaeger & Wrase, 1994
Bradycellus klapperichi Jaeger & Wrase, 1994
Bradycellus koltzei Reitter, 1900
Bradycellus laevicollis Poppius, 1908
Bradycellus mons Habu, 1975
Bradycellus nepalensis Jaeger & N. Ito, 1995
Bradycellus nipponennis Jaeger & Wrase, 1994
Bradycellus ovalipennis Jaeger, 1996
Bradycellus picipes Ito & Jaeger, 2000
Bradycellus plutenkoi Lafer, 1989
Bradycellus schuelkei Jaeger & Wrase, 1996
Bradycellus saitoi Morita, 1997
Bradycellus subditus Lewis, 1879
Bradycellus yulongshanus Jaeger, 1996
Bradycellus yunnanus Jedlicka, 1931
Bradycellus yushanensis N. Ito, 1985
underslekt Triliarthrus Casey, 1914 – ikke i Europa
Bradycellus atrimedeus (Say, 1823)
Bradycellus badipennis (Haldeman, 1843)
Bradycellus conformis (Fall, 1905)
Bradycellus georgei Lindroth, 1968
Bradycellus kirbyi (G.Horn, 1883)
Bradycellus lugubris (Leconte, 1848)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bradycellus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Bradycellus i Encyclopedia of Life
(en) Bradycellus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Bradycellus hos Artsdatabanken
(sv) Bradycellus hos Dyntaxa
(en) Bradycellus hos Fossilworks
(en) Bradycellus hos ITIS
(en) Bradycellus hos NCBI
(en) Kategori:Bradycellus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bradycellus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bradycellus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Bradycellus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Bradycellus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. | 200,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dmitrij_Jakovenko | 2023-02-04 | Dmitrij Jakovenko | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europamestere i sjakk', 'Kategori:Fødsler 28. juni', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Omsk', 'Kategori:Russiske sjakkspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkstubber', 'Kategori:Stormestere i sjakk', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Dmitrij Olegovitsj Jakovenko (russisk Дмитрий Олегович Яковенко, født 28. juni 1983 i Omsk, Russland) er en russisk stormester i sjakk. På FIDEs marsliste for 2010 har Jakovenko 2732 i Elo-rating og er dermed nummer 20 i verden.
Han lærte sjakk av sin far i en alder av 3 år, og ble senere trent av tidligere trener av Garri Kasparov, Aleksandr Nikitin. I 2001 vant han U18-verdensmesterskapet i sjakk og Saint-Vincent Open. I 2004 bestemte han seg for å bli en profesjonell sjakkspiller, til tross for at han som student hadde utmerkede karakterer i matematikk og realfag. Han kom på delt førsteplass i det russiske mesterskapet i 2006 (han tapte omspillet mot Jevgenij Aleksejev).
Da han oppnådde sin hittil høyeste Elo-rating med 2760 poeng i januar 2009, ga dette ham en 5.-plass på FIDEs liste, og han var dermed for en kort periode den høyest ratede sjakkspilleren i Russland, foran Vladimir Kramnik (som senere gjenvant posisjonen).
| Dmitrij Olegovitsj Jakovenko (russisk Дмитрий Олегович Яковенко, født 28. juni 1983 i Omsk, Russland) er en russisk stormester i sjakk. På FIDEs marsliste for 2010 har Jakovenko 2732 i Elo-rating og er dermed nummer 20 i verden.
Han lærte sjakk av sin far i en alder av 3 år, og ble senere trent av tidligere trener av Garri Kasparov, Aleksandr Nikitin. I 2001 vant han U18-verdensmesterskapet i sjakk og Saint-Vincent Open. I 2004 bestemte han seg for å bli en profesjonell sjakkspiller, til tross for at han som student hadde utmerkede karakterer i matematikk og realfag. Han kom på delt førsteplass i det russiske mesterskapet i 2006 (han tapte omspillet mot Jevgenij Aleksejev).
Da han oppnådde sin hittil høyeste Elo-rating med 2760 poeng i januar 2009, ga dette ham en 5.-plass på FIDEs liste, og han var dermed for en kort periode den høyest ratede sjakkspilleren i Russland, foran Vladimir Kramnik (som senere gjenvant posisjonen).
== Utvalgte turneringsresultater ==
2012: 1.-plass i Europamesterskapet i sjakk
2015: 1.-plass i 4. og siste runde av FIDE Grand Prix 2014–15, og dermed 3.-plass sammenlagt. (På de to første plassene sammenlagt kom henholdsvis Fabiano Caruana og Hikaru Nakamura, som dermed kvalifiserte seg direkte til kandidatturneringen 2016.)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dmitrij Jakovenko – FIDE
(en) Dmitrij Jakovenko – chessgames.com
(en) Dmitrij Jakovenko – OlimpBase
(en) Dmitrij Jakovenko – Chess.com
(en) Dmitrij Jakovenko – 365Chess.com
Statistikk hos ChessWorld.net | Russland | 200,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anisodactylus | 2023-02-04 | Anisodactylus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1829', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre François Marie Auguste Dejean', 'Kategori:Markløpere'] | Anisodactylus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Anisodactylus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene. Tre arter er registret fra Norge.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie markløpere Harpalinae Bonelli, 1810
stammen Harpalini Bonelli, 1810
slekten Anisodactylus Dejean, 1829
Anisodactylus binotatus (Fabricius, 1787)
Anisodactylus hispanus Puel 1931
Anisodactylus nemorivagus (Duftschmid, 1812)
Anisodactylus pueli Schauberger 1933
Anisodactylus poeciloides (Stephens, 1828)
Anisodactylus virens Dejean 1829
Anisodactylus signatus (Panzer 1796)
Anisodactylus heros (Fabricius 1801)
Anisodactylus intermedius Dejean 1829
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertram G. Rye. 1908. Biller I. Løpebiller. Danmarks Fauna Bind 3. G.E.C. GAD, København.
== Eksterne lenker ==
(en) Anisodactylus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Anisodactylus i Encyclopedia of Life
(en) Anisodactylus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Anisodactylus hos Artsdatabanken
(sv) Anisodactylus hos Dyntaxa
(en) Anisodactylus hos Fauna Europaea
(en) Anisodactylus hos Fossilworks
(en) Anisodactylus hos ITIS
(en) Anisodactylus hos NCBI
(en) Kategori:Anisodactylus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anisodactylus – detaljert informasjon på Wikispecies
Anisodactylus discoideus - bilde
Anisodactylus binotatus - bilde
Anisodactylus rusticus - bilde
Anisodactylus verticalis - bilde
Anisodactylus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Anisodactylus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | Anisodactylus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. | 200,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Acupalpus | 2023-02-04 | Acupalpus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1829', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Markløpere'] | Acupalpus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Acupalpus er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Systematisk inndeling ==
Oversikten har med de europeiske artene. Tre arter er registret fra Norge.
ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
underordenen Adephaga Schellenberg, 1806
overfamilien løpebiller og vannkalver, Caraboidea Latreille, 1802
familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
underfamilie markløpere Harpalinae Bonelli, 1810
stammen Harpalini Bonelli, 1810
slekten Acupalpus Dejean, 1829
underslekt Ancylostria
Acupalpus interstitialis Reitter 1884
Acupalpus mediterraneus Csiki 1932
underslekt Acupalpus
Acupalpus brunnipes (Sturm, 1825)
Acupalpus cantabricus Piochard de la Brûlerie 1868
Acupalpus dorsalis (Fabricius, 1787)
Acupalpus dubius Schilsky, 1888
Acupalpus elegans (Dejean, 1829)
Acupalpus exiguus Dejean, 1829
Acupalpus flaviceps Motschulsky 1850
Acupalpus flavicollis (Sturm, 1825)
Acupalpus ibericus Jaeger 1988
Acupalpus lucasi Gaubil 1849
Acupalpus luteatus (Duftschmid 1812)
Acupalpus maculatus (Schaum 1860)
Acupalpus meridianus (Linnaeus, 1761)
Acupalpus notatus Mulsant & Rey 1861
Acupalpus oliveirae Reitter 1884
Acupalpus paludicola Reitter 1884
Acupalpus parvulus (Sturm, 1825)
Acupalpus planicollis Schaum 1857
Acupalpus puncticollis Coquerel 1859
Acupalpus sardous A. Fiori 1903
Acupalpus suturalis Dejean 1829
Acupalpus turcicus Jaeger 1992
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertram G. Rye. 1908. Biller I. Løpebiller. Danmarks Fauna Bind 3. G.E.C. GAD, København.
== Eksterne lenker ==
(en) Acupalpus i Encyclopedia of Life
(en) Acupalpus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Acupalpus hos Artsdatabanken
(sv) Acupalpus hos Dyntaxa
(en) Acupalpus hos Fauna Europaea
(en) Acupalpus hos ITIS
(en) Acupalpus hos NCBI
(en) Kategori:Acupalpus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Acupalpus – detaljert informasjon på Wikispecies
Acupalpus meridianus - bilde
Acupalpus interstitialis - bilde
Acupalpus alternans - bilde
Acupalpus carus - bilde
Acupalpus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Acupalpus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | * Ancylostria | 200,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Office_of_Management_and_Budget | 2023-02-04 | Office of Management and Budget | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:USAs føderale myndigheter'] | Office of Management and Budget (OMB) er en avdeling i Det hvite hus som kontrollerer at føderale etater følger presidentens politikk og budsjett. Avdelingen har omkring 500 ansatte og et budsjett på 70,9 millioner dollar. OMB ble opprettet i 1970, men har historie tilbake til etaten Bureau of the Budget som ble opprettet i 1921.
| Office of Management and Budget (OMB) er en avdeling i Det hvite hus som kontrollerer at føderale etater følger presidentens politikk og budsjett. Avdelingen har omkring 500 ansatte og et budsjett på 70,9 millioner dollar. OMB ble opprettet i 1970, men har historie tilbake til etaten Bureau of the Budget som ble opprettet i 1921.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(es) Offisielt nettsted
(en) United States Office of Management and Budget – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Office of Management and Budget (OMB) er en avdeling i Det hvite hus som kontrollerer at føderale etater følger presidentens politikk og budsjett. Avdelingen har omkring 500 ansatte og et budsjett på 70,9 millioner dollar. | 200,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anchomenus_dorsalis | 2023-02-04 | Anchomenus dorsalis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Markløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Anchomenus dorsalis er en av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Anchomenus dorsalis er en av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Anchomenus dorsalis finnes i Europa, Nord-Afrika og Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Anchomenus dorsalis er 6-8 mm lang. Forkroppen er metallisk grønn. Dekkvingene eller bakkroppen er mer rødlig brun, fremme, men er mørk på bakerste delen. Midt på dekkvingene, over sømmen, er en tydelig mørkere nesten svart farge. Dekkvingene tredje rille-mellomrom (fra midten / sømmen) har tre børstepunkt, en fordypning med ett stivt oppstående hår. lever på tørre lokaliteter, ofte på gressenger. Brystskjoldet er smalere enn skuldrene (frampartiet av dekkvingene). Bakfotens første ledd (tars) er klart lengre enn sporen i spissen av leggen (tibia).
== Levevis ==
Anchomenus dorsalis er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr. Den lever i kulturlandskapet og steder med noe sparsom vegetasjon. Om dagen holder den seg skjult under steiner, bark eller vissent løv. Den er vanligst å se om våren og forsommeren. Larvene lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anchomenus dorsalis i Global Biodiversity Information Facility
(no) Anchomenus dorsalis hos Artsdatabanken
(sv) Anchomenus dorsalis hos Dyntaxa
(en) Anchomenus dorsalis hos Fauna Europaea
(en) Anchomenus dorsalis hos NCBI
(en) Kategori:Anchomenus dorsalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Anchomenus dorsalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anchomenus dorsalis – detaljert informasjon på Wikispecies
Anchomenus dorsalis - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Anchomenus dorsalis - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Anchomenus dorsalis - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stadio_Giorgio_Ascarelli | 2023-02-04 | Stadio Giorgio Ascarelli | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 1934', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Campania', 'Kategori:Fotballstadioner i Italia', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tidligere fotballstadioner'] | Stadio Giorgio Ascarelli, også kjent som Stadio Partenopeo, var et stadion i Napoli i Italia som hovedsakelig ble benyttet til fotballkamper. Stadionet hadde en kapasitet på 40 000 tilskuere, og her ble to av kampene under VM i fotball 1934 inkludert bronsefinalen spilt.
Stadionet ble totalt ødelagt av bombing under annen verdenskrig. | Stadio Giorgio Ascarelli, også kjent som Stadio Partenopeo, var et stadion i Napoli i Italia som hovedsakelig ble benyttet til fotballkamper. Stadionet hadde en kapasitet på 40 000 tilskuere, og her ble to av kampene under VM i fotball 1934 inkludert bronsefinalen spilt.
Stadionet ble totalt ødelagt av bombing under annen verdenskrig. | Stadio Giorgio Ascarelli, også kjent som Stadio Partenopeo, var et stadion i Napoli i Italia som hovedsakelig ble benyttet til fotballkamper. Stadionet hadde en kapasitet på 40 000 tilskuere, og her ble to av kampene under VM i fotball 1934 inkludert bronsefinalen spilt. | 200,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stams%C3%A6d | 2023-02-04 | Stamsæd | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Botanikk'] | Stamsæd eller stamfrø er frø fremstillet for landbruk eller havebruk, frembragt ved avl av en særlig stamme sæd.
Stamfrø utvikles for ulike plantesorter for at plantene skal være fri for plantesykdommer, og tilpasset et spesielt klima (proveniens). For grønnsaker gjelder det også at plantene har de samme genetiske egenskaper med hensyn til form og smak. For blomster skal alle frø gi blomster med samme farve og form. | Stamsæd eller stamfrø er frø fremstillet for landbruk eller havebruk, frembragt ved avl av en særlig stamme sæd.
Stamfrø utvikles for ulike plantesorter for at plantene skal være fri for plantesykdommer, og tilpasset et spesielt klima (proveniens). For grønnsaker gjelder det også at plantene har de samme genetiske egenskaper med hensyn til form og smak. For blomster skal alle frø gi blomster med samme farve og form. | Stamsæd eller stamfrø er frø fremstillet for landbruk eller havebruk, frembragt ved avl av en særlig stamme sæd. | 200,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Platynus_assimilis | 2023-02-04 | Platynus assimilis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Platyninae', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Platynus assimilis eller Limodromus assimilis er en av billene i delgruppen (underfamilien) Platyninae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Platynus assimilis eller Limodromus assimilis er en av billene i delgruppen (underfamilien) Platyninae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Platynus assimilis finnes i nesten hele Europa, men er noe sjeldnere i sørvest. Den er utbredt østover i Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Platynus assimilis er 8,7-12,3 mm lang og har en svart farge uten metallglans. Beina er brunlig svarte, men ikke ensfarget, men har mørkere parti. Dekkvingenes riller er dype og tydelige, det tredje rille-mellomrom (fra midten / sømmen) har tre børstepunkt, en fordypning med ett stivt oppstående hår. Brystskjoldet er samlere helt bak, med innsvinget sidekant og har skarpe, nesten rettvinklede bakhjørner. Bakfotens første ledd (tars) er klart lengre enn sporen i spissen av leggen (tibia). Antennene er brunlig svarte, det fjerde ledd med fine korte hår og noen lange børster i spissen. Det tredje leddet er bart (nakent), uten de korte tilliggende hårene. (Krever forstørrelse for å se).
== Levevis ==
Platynus assimilis er ganske vanlig, lever under bark fra trær, mose og vissent løv. Finnes ofte langs vassdrag og strender. Den er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr.
Larvene lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Platynus assimilis i Encyclopedia of Life
(en) Platynus assimilis i Global Biodiversity Information Facility
(no) Platynus assimilis hos Artsdatabanken
(sv) Platynus assimilis hos Dyntaxa
(en) Kategori:Platynus assimilis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Platynus assimilis – detaljert informasjon på Wikispecies
Limodromus assimilis - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Platynus assimilis – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Limodromus assimilis - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Limodromus assimilis - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 200,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lisa_Marie_Presley | 2023-02-04 | Lisa Marie Presley | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Elvis Presley', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Michael Jackson', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Beverly Hills', 'Kategori:Personer fra Memphis', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Scientologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lisa Marie Presley (1968–2023) var en amerikansk sangerinne og låtskriver. Hun var det eneste fellesbarnet til sanger og skuespiller Elvis Presley og skuespiller Priscilla Presley, i tillegg til enearving til farens eiendeler og inntekter. Presley var gift fire ganger; med musiker Danny Keough, sanger Michael Jackson, skuespiller Nicolas Cage og musikkprodusenten Michael Lockwood.
| Lisa Marie Presley (1968–2023) var en amerikansk sangerinne og låtskriver. Hun var det eneste fellesbarnet til sanger og skuespiller Elvis Presley og skuespiller Priscilla Presley, i tillegg til enearving til farens eiendeler og inntekter. Presley var gift fire ganger; med musiker Danny Keough, sanger Michael Jackson, skuespiller Nicolas Cage og musikkprodusenten Michael Lockwood.
== Liv og virke ==
=== Oppvekst ===
Hun ble født i Memphis i Tennessee nøyaktig ni måneder etter foreldrenes bryllup. Frem til 1972 bodde hun på Graceland. Foreldrene ble separert da hun var fire år og skilt da hun var fem og et halvt. Frem til 1977 vekslet Lisa på å bo hos mora i Beverly Hills og faren på Graceland. Da hun var ni og et halvt år gammel døde Elvis. Hun var hans eneste barn.
Lisa hadde en halvbror, Navarone Garibaldi (født 1. mars 1987). Hans far, Marco Garibaldi, og Priscilla avsluttet i 2006 sitt 22 år lange forhold.
=== Karriere, karitativt virke ===
Presley hadde en karriere i musikkbransjen og ga ut tre album: To Whom It May Concern i 2003, Now What i 2005 og Storm & Grace i 2012. Hennes debutalbum mottok gullsertifisering hos Recording Industry Association of America. Presley ga også ut singler, inkludert duetter med faren ved å bruke låter han hadde gitt ut før han døde.
Elvis Presley Charitable Foundation (EPCF) ble opprettet av Graceland/Elvis Presley Enterprises, Inc. i 1984 for å videreføre Elvis' eget karitative engasjement. Lisa Marie Presley for forkvinne for EPCF. I 2001 åpnet Presley Place for sine førtste beboere – her gis hjemløse familier inntil ett års husleiefri bolig, barnepass, og karriere- og finansrådgivning, familierådgivning og andre redskaper for å bryte ut av fattigdomsfellen og gjenvinne selvtilitt og uavhengighet. EPCF finansierte også Elvis Presley Music Room,for de yngre på Presley Place, og det ble også etablert et Elvis Presley Endowed Scholarship Fund knyttet opp mot University of Memphis.Presley ble med i Oprah Winfreys Angel Network og var involvert i bistanden etter Hurricane Katrina-katastrofen som rammet New Orleans-området. I 2011 engasjerte hun seg i Dream Factory, en karitativt organisasjon basert i Hainault i London.
=== Ekteskap og barn ===
Lisa giftet seg med Danny Keough 3. oktober 1988. De fikk to barn sammen: Danielle Riley (født 29. mai 1989) og Benjamin Storm (født 21. oktober 1992, død 12. juli 2020). Ekteskapet ble avsluttet 6. mai 1994.
26. mai 1994 giftet Lisa seg med Michael Jackson. De ble skilt 18. januar 1996.
Lisa ble i februar 2000 forlovet med musikeren John Oszajca, men brøt forlovelsen i april 2001, etter å ha møtt Nicolas Cage. De inngikk ekteskap 10. august 2002 og ble skilt 16. mai 2004.Lisa giftet seg for fjerde gang 22. januar 2006, med sin gitarist og musikkprodusent Michael Lockwood. Bryllupet fant sted i Japan. I mars 2008 annonserte Lisa at hun var gravid med tvillinger. Ektemannen hadde ingen barn fra før. 7. oktober 2008 fødte hun ved keisersnitt toeggede tvillingjenter, Harper og Finley Lockwood. I 2010 flyttet familien til "Coe's Hall" i Rotherfield i East Sussex i England. Lisa søkte om skilsmisse i juni 2016. Skilsmissen ble gjennomført i 2021.
== Musikkutgivelser ==
=== Studioalbum ===
2003 To Whom It May Concern (US #5)
2005 Now What (US #9)
2012 Storm & Grace (US #45)
=== Singler ===
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Taraborrelli, J. Randy (2004). The Magic and the Madness. Terra Alta, WV: Headline. ISBN 0-330-42005-4.
== Eksterne lenker ==
(en) Lisa Marie Presley – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lisa Marie Presley – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lisa Marie Presley på Internet Movie Database
(en) Lisa Marie Presley hos Rotten Tomatoes
(en) Lisa Marie Presley hos The Movie Database
(en) Lisa Marie Presley på Discogs
(en) Lisa Marie Presley på MusicBrainz
(en) Lisa Marie Presley på Songkick
(en) Lisa Marie Presley på Last.fm
(en) Lisa Marie Presley på Genius — sangtekster
(en) Lisa Marie Presley på AllMusic
(en) Lisa Marie Presley på Twitter
(en) Lisa Marie Presley på Facebook
Lisa Marie Presley på Instagram
(en) Lisa Marie Presley på YouTube
(en) Lisa Marie Presley på Myspace | Lisa P. Jackson (født 8. | 200,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Platynus_livens | 2023-02-04 | Platynus livens | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1810', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Leonard Gyllenhaal', 'Kategori:Platyninae', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Platynus livens er en av billene i delgruppen (underfamilien) Platyninae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Platynus livens er en av billene i delgruppen (underfamilien) Platyninae i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Platynus livens finnes i Mellom-Europa. Finnes ikke i Norge, men er registrert fra sør i Sverige.
== Utseende ==
Platynus livens er mellom 7,5-10 mm lang og er bare svakt metallglinsende i en brun-svart farge. Dekkvingenes riller er dype og tydelige, det tredje rille-mellomrom (fra midten / sømmen) har tre børstepunkt, en fordypning med ett stivt oppstående hår. Brystskjoldet er samlere helt bak, med innsvinget sidekant og har skarpe, nesten rettvinklede bakhjørner. Bakfotens første ledd (tars) er klart lengre enn sporen i spissen av leggen (tibia). Antennene er brunlig svarte, det fjerde ledd med fine korte hår og noen lange børster i spissen. Det tredje leddet er bart (nakent), uten de korte tilliggende hårene. (Krever forstørrelse for å se).
== Levevis ==
Platynus livens er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr. De lever på fuktige lokaliteter, langs vassdrag, vanligvis i skogsområder.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Platynus livens i Global Biodiversity Information Facility
(no) Platynus livens hos Artsdatabanken
(sv) Platynus livens hos Dyntaxa
(en) Platynus livens hos Fauna Europaea
(en) Platynus livens hos NCBI
Platynus livens – detaljert informasjon på Wikispecies
Platynus livens – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Platynus livens - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Platynus livens - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 200,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olisthopus_rotundatus | 2023-02-04 | Olisthopus rotundatus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Markløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Olisthopus rotundatus er en av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Olisthopus rotundatus er en av billene i delgruppen (underfamilien) markløpere (Harpalinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Olisthopus rotundatus finnes i nesten hele Europa, men er noe sjeldnere i sørvest. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Olisthopus rotundatus er 6,4-7,8 mm lang. Antennens fjerde ledd med fine korte hår og en lang børste/børster i spissen. (Krever forstørrelse for å se). Brystskjoldet er avrundet uten bakhjørner og minst så bredt som skuldrene (frampartiet av dekkvingene). Bakfotens første ledd (tars) er klart lengre enn sporen i spissen av leggen (tibia).
== Levevis ==
Olisthopus rotundatus opptrer ikke tallrikt, men der den finnes, er det ofte på lyngmark, særlig langs kysten. Den er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr.
Larvene lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Olisthopus rotundatus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Olisthopus rotundatus hos Artsdatabanken
(sv) Olisthopus rotundatus hos Dyntaxa
(en) Olisthopus rotundatus hos Fauna Europaea
(en) Olisthopus rotundatus hos NCBI
(en) Kategori:Olisthopus rotundatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Olisthopus rotundatus – detaljert informasjon på Wikispecies
Olisthopus rotundatus - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Olisthopus rotundatus - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Olisthopus rotundatus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 200,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leistus_ferrugineus | 2023-02-04 | Leistus ferrugineus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Rovløpere'] | Leistus ferrugineus er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Leistus ferrugineus er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Leistus ferrugineus finnes i nesten hele Europa, men er noe sjeldnere i sørvest. Den er utbredt østover i Nord-Amerika og Asia. Finnes i Norge, og er ganske vanlig.
== Utseende ==
Leistus ferrugineus er 6,5-8 mm lang og lys brun eller mer gyllen på farge. Hver av dekkvingene har 10 lengderiller. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se). Brystskjoldet har en hjertelignende form. Overkjevene er på undersiden uthulte.
== Levevis ==
Leistus ferrugineus lever vanligvis på litt tørre lokaliteter, ofte med vegetasjon som skaper litt skygge. Den finnes ofte delvis nedgravd under løv eller i mose og er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr.
Larvene lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leistus ferrugineus i Encyclopedia of Life
(en) Leistus ferrugineus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Leistus ferrugineus hos Artsdatabanken
(sv) Leistus ferrugineus hos Dyntaxa
(en) Leistus ferrugineus hos Fauna Europaea
(en) Leistus ferrugineus hos ITIS
(en) Leistus ferrugineus hos NCBI
(en) Kategori:Leistus ferrugineus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Leistus ferrugineus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leistus ferrugineus – detaljert informasjon på Wikispecies
Leistus ferrugineus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Leistus ferrugineus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leistus_fulvibarbis | 2023-02-04 | Leistus fulvibarbis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1826', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre François Marie Auguste Dejean', 'Kategori:Rovløpere'] | Leistus fulvibarbis er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Leistus fulvibarbis er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Leistus fulvibarbis finnes helt sørvest i Europa og er utbredt i Nord-Afrika. Finnes ikke i Norge.
== Utseende ==
Leistus fulvibarbis er mellom 6,5-8 mm lang. Den er mørkt farget med lysere gul-brune bein og antenner. Hver av dekkvingene har 10 lengderiller. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se). Brystskjoldet har en hjertelignende form, bakhjørnene har rette vinkler. Overkjevene er på undersiden uthulte.
== Levevis ==
Leistus fulvibarbis lever vanligvis på litt tørre lokaliteter, ofte med vegetasjon som skaper litt skygge. Den finnes ofte delvis nedgravd under løv eller i mose og er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr.
Larvene lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leistus fulvibarbis i Encyclopedia of Life
(en) Leistus fulvibarbis i Global Biodiversity Information Facility
(no) Leistus fulvibarbis hos Artsdatabanken
(sv) Leistus fulvibarbis hos Dyntaxa
(en) Leistus fulvibarbis hos Fauna Europaea
(en) Leistus fulvibarbis hos NCBI
(en) Kategori:Leistus fulvibarbis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leistus fulvibarbis – detaljert informasjon på Wikispecies
Leistus fulvibarbis – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Leistus fulvibarbis - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Leistus fulvibarbis - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn = | 200,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leistus_montanus | 2023-02-04 | Leistus montanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1827', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av James Francis Stephens', 'Kategori:Rovløpere'] | Leistus montanus er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Leistus montanus er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Leistus montanus finnes i Mellom-Europa og Asia. Finnes ikke i Norge.
== Utseende ==
Leistus montanus er mellom 7–9,5 mm lang. Hver av dekkvingene har 10 lengderiller. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se). Brystskjoldet har en hjertelignende form, bakhjørnene har rette vinkler. Overkjevene er på undersiden uthulte.
== Levevis ==
Leistus montanus lever vanligvis på litt tørre lokaliteter, ofte med vegetasjon som skaper litt skygge. Den finnes ofte delvis nedgravd under løv eller i mose og er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr.
Larvene lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leistus montanus i Encyclopedia of Life
(en) Leistus montanus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Leistus montanus hos Fauna Europaea
(en) Leistus montanus hos NCBI
Leistus montanus – detaljert informasjon på Wikispecies
Leistus montanus - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Leistus montanus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 200,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stade_Colombes | 2023-02-04 | Stade Colombes | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstadioner brukt under OL', 'Kategori:Fotballstadioner i Frankrike', 'Kategori:Friidrettsarenaer', 'Kategori:Olympiastadioner', 'Kategori:Sider med kart'] | Stade Olympique Yves-du-Manoir i Colombes, nær Paris i Frankrike (også kjent som Stade Olympique de Colombes, eller Stade Colombes) var hovedstadionet under de olympiske sommerlekene i 1924.
| Stade Olympique Yves-du-Manoir i Colombes, nær Paris i Frankrike (også kjent som Stade Olympique de Colombes, eller Stade Colombes) var hovedstadionet under de olympiske sommerlekene i 1924.
== Historikk ==
Området har blitt brukt til sport helt siden 1883 da det ble arrangert hesteløp der. I 1907 ble det kjøpt av den parisiske avisen Le Matin og det ble bygget om til et stadion for fotball, rugby og friidrett. Det fikk navnet Stade du Matin etter avisen og kunne ta 20 000 tilskuere. Rugby-klubben Racing Club de France (senere Racing 92) begynte å spille sine kamper der i 1920.
Da Paris ble tildelt de olympiske leker for 1924, måtte byen bygge et stort stadion for lekene. Valget falt på Stade du Matin som ble oppgradert og utvidet til å huse 40 000 tilskuere, selv om det opprinnelig var planlagt en kapasitet på 100 000. Navnet på stadionet ble da endret til Stade de Colombes.I 1928 fikk stadionet nytt navn og ble oppkalt etter Yves du Manoir, en spiller på Racing og ungdomslandslaget til Frankrike, som nylig hadde omkommet i en flyulykke. Stadionet ble oppgradert og utvidet til VM i fotball 1938 og fikk en tilskuerkapasitet på 60 000. Frankrike spilte begge sine kamper her og finalen mellom Italia og Ungarn ble også spilt på Yves du Manoir.
Tilskuerrekorden ble satt under kvartfinalen i Serievinnercupen 5. mars 1969 mellom Ajax og Benfica da 63 638 var på kampen. Det stod 4-4 etter de to første kampene og en tredje kamp ble arrangert på nøytral bane.
Stade Colombes ble benyttet til en rekke franske cup-finaler, og var Frankrikes hovedstadion for landskamper i både fotball og rugby til et stykke ut på 1970-tallet. Det var dessuten Frankrikes største stadion helt fram til 1972, da Parc des Princes ble gjenåpnet etter utvidelse og både landslagene i fotball og rugby flyttet dit. Frankrikes landslag i fotball spilte sin siste kamp her i 1975.
Stadionet ble renovert i 1982, men det fikk ikke samme status som før og det forfalt utover 1980-tallet. I 1993 ble tre av tribuneseksjonene helt eller delvis revet. Det lokale departement-rådet overtok stadion i 2002 og hadde flere planer for oppgradering, men ingenting skjedde før Racing 92 fikk større sportslig suksess og rykket opp til den øverste divisjonen Top 14. Eieren av klubben, Jacky Lorenzetti, brukte egne penger for å finansiere to nye tribuneseksjoner og i august 2009 var stadionet ferdig med en kapasitet på 14 000.Den franske fotballklubben RC Paris hadde Stade Colombes som hjemmebane til ca. 1985, før de returnerte på 2000-tallet.
Selv om stadionet ble oppgradert, har Racing 92 startet å bygge et nytt stadion, Arena 92, som de skal flytte til når det blir ferdig i desember 2016.
== Colombes og Frankrikes herrelandslag i fotball ==
79 kamper mellom 1924 og 1975
Første kamp: 1. juni 1924; kvartfinalen i OL. Frankrike slo Uruguay 5-1.
Tilskuerrekord: 21. oktober 1956; 62 145 tilskuere i kampen Frankrike - Russland
42 franske cupfinaler mellom 1924 og 1971
== Colombes og Frankrikes herrelandslag i rugby union ==
87 kamper mellom 1924 og 1972
5 kamper i femnasjonersturneringen og 2 kamper under sluttspillet i OL
Siste kamp: 26. februar 1972; Frankrike slo England 37-12
== Colombes og friidrett ==
De olympiske sommerlekene i 1924
EM i friidrett 1938
17 verdensrekorder mellom 1924 og 1980
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Side om stadion på Racing 92 sin hjemmeside | | arkitekt = | 200,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leistus_terminatus | 2023-02-04 | Leistus terminatus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Rovløpere'] | Leistus terminatus er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Leistus terminatus er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Leistus terminatus finnes i nesten hele Europa, men er noe sjeldnere i sørvest. Den er utbredt østover i Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Leistus terminatus er mellom 6-8 mm lang med rødbrunlig farge. Hodet og bakkropps spissen er mørkere. Hver av dekkvingene har 10 lengderiller. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se). Brystskjoldet har en hjertelignende form, bakhjørnene har rette vinkler. Overkjevene er på undersiden uthulte.
== Levevis ==
Leistus terminatus lever vanligvis på litt tørre lokaliteter, ofte med vegetasjon som skaper litt skygge. Den finnes ofte delvis nedgravd under løv eller i mose og er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr. Overvintringen skjer som larve.
Larvene lever som predatore, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leistus terminatus i Encyclopedia of Life
(en) Leistus terminatus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Leistus terminatus hos Artsdatabanken
(sv) Leistus terminatus hos Dyntaxa
(en) Leistus terminatus hos Fauna Europaea
(en) Leistus terminatus hos NCBI
(en) Kategori:Leistus terminatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Leistus terminatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leistus terminatus – detaljert informasjon på Wikispecies
Leistus terminatus - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Leistus terminatus – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Leistus terminatus - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Leistus terminatus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leistus_spinibarbis | 2023-02-04 | Leistus spinibarbis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rovløpere'] | Leistus spinibarbis er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Leistus spinibarbis er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Leistus spinibarbis finnes lengst sør i Europa og er utbredt i Nord-Afrika. Finnes ikke i Norden.
== Utseende ==
Leistus spinibarbis er i underkant av 10 mm lang. Den er mørkt blå-svart farget med lysere gul-brune bein og antenner. Hver av dekkvingene har 10 lengderiller. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se). Brystskjoldet har en hjertelignende form, bakhjørnene har rette vinkler. Overkjevene er på undersiden uthulte.
== Levevis ==
Leistus spinibarbis lever vanligvis på litt tørre lokaliteter, ofte med vegetasjon som skaper litt skygge. Den finnes ofte delvis nedgravd under løv eller i mose og er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr.
Larvene lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leistus spinibarbis i Encyclopedia of Life
(en) Leistus spinibarbis i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Leistus spinibarbis hos Dyntaxa
(en) Leistus spinibarbis hos Fauna Europaea
(en) Leistus spinibarbis hos NCBI
(en) Kategori:Leistus spinibarbis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leistus spinibarbis – detaljert informasjon på Wikispecies
Leistus spinibarbis - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Leistus spinibarbis - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leistus_rufomarginatus | 2023-02-04 | Leistus rufomarginatus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1812', 'Kategori:Rovløpere'] | Leistus rufomarginatus er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Leistus rufomarginatus er en av billene i delgruppen (underfamilien) rovløpere (Nebriinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Leistus rufomarginatus finnes i Mellom-Europa og Asia. Finnes ikke i Norge, men er registrert fra Sverige. .
== Utseende ==
Leistus rufomarginatus er i mellom 8,5-10 mm lang. Den er mørkt farget med lyse gul-brune bein og antenner. Hver av dekkvingene har 10 lengderiller. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se). Brystskjoldet har en hjertelignende form, bakhjørnene har rette vinkler. Overkjevene er på undersiden uthulte.
== Levevis ==
Leistus rufomarginatus lever vanligvis på litt tørre lokaliteter, ofte med vegetasjon som skaper litt skygge. Den finnes ofte delvis nedgravd under løv eller i mose og er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr.
Larvene lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leistus rufomarginatus i Encyclopedia of Life
(en) Leistus rufomarginatus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Leistus rufomarginatus hos Artsdatabanken
(sv) Leistus rufomarginatus hos Dyntaxa
(en) Leistus rufomarginatus hos Fauna Europaea
(en) Leistus rufomarginatus hos NCBI
(en) Kategori:Leistus rufomarginatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Leistus rufomarginatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leistus rufomarginatus – detaljert informasjon på Wikispecies
Leistus rufomarginatus - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Leistus rufomarginatus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Larvedreper | 2023-02-04 | Larvedreper | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Jordløpere'] | Larvedreper (Calosoma inquisitor) ofte kalt larvedreper er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Larvedreper (Calosoma inquisitor) ofte kalt larvedreper er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Larvedreper finnes i hele Europa, Nord-Afrika og Asia. Finnes lengst sør i Norge.
== Utseende ==
Larvedreper er mellom 16-22 millimeter lang. Brystskjoldet og dekkvingene har den samme mørke bronsefargen, som noen ganger kan bli mer grønn på sidene. Lengst fremme på brystskjoldet er en avsatt sidekant, mellom oversiden og undersiden.
== Levevis ==
Larvedreper i det voksne stadiet (imago) finnes vanligvis på forsommer og utover sommeren. De lever som predatore på andre insekter, helst på larver. Ofte klatrer de i trærne på jakt etter larver og pupper av sommerfugler.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) larvedreper i Encyclopedia of Life
(en) larvedreper i Global Biodiversity Information Facility
(no) larvedreper hos Artsdatabanken
(sv) larvedreper hos Dyntaxa
(en) larvedreper hos Fauna Europaea
(en) larvedreper hos Fossilworks
(en) larvedreper hos NCBI
(en) Kategori:Calosoma inquisitor – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Calosoma inquisitor – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Calosoma inquisitor – detaljert informasjon på Wikispecies
Calosoma inquisitor - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Calosoma inquisitor – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Calosoma inquisitor - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Calosoma inquisitor - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= larvedreper | 200,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Calosoma_sycophanta | 2023-02-04 | Calosoma sycophanta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Jordløpere'] | Calosoma sycophanta er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Calosoma sycophanta er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Calosoma sycophanta finnes i nesten hele Europa, men mangler lengst i nord. Den er utbredt i Nord-Amerika, Nord-Afrika og Asia. Finnes ikke i Norge, men er registrert fra Sverige.
== Utseende ==
Calosoma sycophanta er mellom 24-30 millimeter lang. Brystskjoldet har en blålig metallisk farge, mens dekkvingene er mer gul-grønne. Det er en avsatt kant hele veien mellom oversiden og undersiden av brystskjoldet.
== Levevis ==
Calosoma sycophanta regnes som et nyttig insekt, siden den både som larve og voksen (imago) klatrer i trær og lever som predator på larver og pupper av andre insekter. Den er importert til USA i store mengder i et forsøk på å begrense antallet av løvskognonne.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Calosoma sycophanta i Encyclopedia of Life
(en) Calosoma sycophanta i Global Biodiversity Information Facility
(no) Calosoma sycophanta hos Artsdatabanken
(sv) Calosoma sycophanta hos Dyntaxa
(en) Calosoma sycophanta hos Fauna Europaea
(en) Calosoma sycophanta hos Fossilworks
(en) Calosoma sycophanta hos ITIS
(en) Calosoma sycophanta hos NCBI
(en) Kategori:Calosoma sycophanta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Calosoma sycophanta – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Calosoma sycophanta – detaljert informasjon på Wikispecies
Calosoma sycophanta - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Calosoma sycophanta – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Calosoma sycophanta - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mona_L%C3%B8seth | 2023-02-04 | Mona Løseth | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i slalåm', 'Kategori:Norgesmestere i super-G', 'Kategori:Norske alpinister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mona Løseth (født 11. april 1991) er en norsk tidligere alpinist som kjørte for Spjelkavik IL.
Etter gode resultater i europacupen i begynnelsen av sesongen 2008/09, ble hun tatt ut til å delta i verdenscuprennet i slalåm i Zagreb 4. januar 2009. I samme renn deltok også Monas eldre søstre, Nina og Lene, og for første gang i verdenscuphistorien stilte tre søstre til start i ett og samme renn. I det aktuelle rennet endte Mona på 43.-plass i første omgang, og kvalifiserte seg dermed ikke til finaleomgangen. I verdenscuprennet i Levi i Finland 14. november 2009, tok Mona Løseth 14.-plass.
Under junior-VM 2010 i Frankrike vant hun tre medaljer: gull i kombinasjonen og i storslalåm og sølv i slalåm.
| Mona Løseth (født 11. april 1991) er en norsk tidligere alpinist som kjørte for Spjelkavik IL.
Etter gode resultater i europacupen i begynnelsen av sesongen 2008/09, ble hun tatt ut til å delta i verdenscuprennet i slalåm i Zagreb 4. januar 2009. I samme renn deltok også Monas eldre søstre, Nina og Lene, og for første gang i verdenscuphistorien stilte tre søstre til start i ett og samme renn. I det aktuelle rennet endte Mona på 43.-plass i første omgang, og kvalifiserte seg dermed ikke til finaleomgangen. I verdenscuprennet i Levi i Finland 14. november 2009, tok Mona Løseth 14.-plass.
Under junior-VM 2010 i Frankrike vant hun tre medaljer: gull i kombinasjonen og i storslalåm og sølv i slalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mona Løseth – Olympics.com
(en) Mona Løseth – Olympedia
(en) Mona Løseth – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mona Løseth – FIS (alpint)
(en) Mona Løseth – ski-db.com
Søndag blir Løseth-søstrene historiske, artikkel på vg.no. (besøkt 2. januar 2009)
Blogg | Mona Løseth (født 11. april 1991) er en norsk tidligere alpinist som kjørte for Spjelkavik IL. | 200,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cychrus_caraboides | 2023-02-04 | Cychrus caraboides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Jordløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cychrus caraboides er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Cychrus caraboides er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Cychrus caraboides finnes i hele Europa. Finnes i Norge, ikke uvanlig, men aldri tallrike.
== Utseende ==
Cychrus caraboides er helt svart på farge og uten metallglans, 14-19 mm lang.
== Levevis ==
Cychrus caraboides er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr. Den finnes i skogsområder med på moldrik jord, og foretrkker steder med litt skygge. De voksne sees fra våren og helt til utpå høsten. De overvintrer som voksen (imago), nedgravd i et hulrom under en stein eller en rot.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindroth, C.H. 1985. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (1) side 1-232.
Lindroth, C.H. 1986. The Carabidae Coleoptera of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomol. Scand. 15 (2) side 233-497.
== Eksterne lenker ==
(en) Cychrus caraboides i Encyclopedia of Life
(en) Cychrus caraboides i Global Biodiversity Information Facility
(no) Cychrus caraboides hos Artsdatabanken
(sv) Cychrus caraboides hos Dyntaxa
(en) Cychrus caraboides hos Fauna Europaea
(en) Cychrus caraboides hos Fossilworks
(en) Cychrus caraboides hos NCBI
(en) Kategori:Cychrus caraboides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cychrus caraboides – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cychrus caraboides – detaljert informasjon på Wikispecies
Cychrus caraboides - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Cychrus caraboides – Database Carabidae of the World – engelskspråklig
Cychrus caraboides - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Cychrus caraboides - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 200,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyschirius_angustatus | 2023-02-04 | Dyschirius angustatus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1830', 'Kategori:Graveløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dyschirius angustatus er en av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Dyschirius angustatus er en av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Dyschirius angustatus finnes i nesten hele Europa, men er noe sjeldnere i sørvest. Den er utbredt østover i Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Dyschirius angustatus har en litt sylindrisk form på kroppen, med en metallisk glans, i motsetning til de like artene i slekten Clivina som har en matt farge (ikke metallisk). Mange av artene i denne slekten er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme. Brystskjoldet (pronotum) er avskilt fra dekkvingene av en tydelig innsnøring (hals). Antennens tredje ledd er kortere enn andre leddet.
== Levevis ==
Dyschirius angustatus finnes på steder med sand, blant annet langs innsjøer og vassdrag. De lever som predatorerer på mindre dyr.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dyschirius angustatus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Dyschirius angustatus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dyschirius angustatus hos Artsdatabanken
(sv) Dyschirius angustatus hos Dyntaxa
(en) Dyschirius angustatus hos Fauna Europaea
(en) Dyschirius angustatus hos NCBI
Dyschirius angustatus – detaljert informasjon på Wikispecies
Dyschirius angustatus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 200,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyschirius_obscurus | 2023-02-04 | Dyschirius obscurus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1827', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Leonard Gyllenhaal', 'Kategori:Graveløpere'] | Dyschirius obscurus er en av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Dyschirius obscurus er en av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Dyschirius obscurus finnes nord i Europa, og mangler i sør. Den er utbredt østover i Asia. Finnes i Norge.
== Utseende ==
Dyschirius obscurus har en litt sylindrisk form på kroppen, med en metallisk glans, i motsetning til de like artene i slekten Clivina som har en matt farge (ikke metallisk). Mange av artene i denne slekten er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme. Brystskjoldet (pronotum) er avskilt fra dekkvingene av en tydelig innsnøring (hals). Antennens tredje ledd er kortere enn andre leddet.
== Levevis ==
Dyschirius obscurus finnes på lokaliteter med sand, blant annet langs innsjøer og vassdrag. De lever som predatore på mindre dyr, særlig kortvinger i slekten Bledius.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dyschirius obscurus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Dyschirius obscurus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dyschirius obscurus hos Artsdatabanken
(sv) Dyschirius obscurus hos Dyntaxa
(en) Dyschirius obscurus hos Fauna Europaea
(en) Dyschirius obscurus hos NCBI
(en) Kategori:Dyschirius obscurus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dyschirius obscurus – detaljert informasjon på Wikispecies
Dyschirius obscurus - Ground Beetles of Ireland - engelskspråklig
Dyschirius obscurus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 200,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyschiriodes_aeneus | 2023-02-04 | Dyschiriodes aeneus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1825', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre François Marie Auguste Dejean', 'Kategori:Graveløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dyschiriodes aeneus er en av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Dyschiriodes aeneus er en av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Dyschiriodes aeneus finnes i hele Europa. Den er utbredt østover i Asia.
== Utseende ==
Dyschiriodes aeneus har en litt sylindrisk form på kroppen, med en metallisk glans, i motsetning til de like artene i slekten Clivina som har en matt farge (ikke metallisk). Mange av artene i denne slekten er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme. Brystskjoldet (pronotum) er avskilt fra dekkvingene av en tydelig innsnøring (hals). Antennens tredje ledd er kortere enn andre leddet.
== Levevis ==
Dyschiriodes aeneus finnes på steder med sand, blant annet langs innsjøer og vassdrag. De lever som predatore på mindre dyr.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dyschiriodes aeneus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Dyschiriodes aeneus hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Dyschiriodes aeneus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dyschiriodes aeneus - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae
Dyschiriodes aeneus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 200,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyschiriodes_extensus | 2023-02-04 | Dyschiriodes extensus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1846', 'Kategori:Graveløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dyschiriodes extensus er en av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
| Dyschiriodes extensus er en av billene i delgruppen (underfamilien) graveløpere (Scaritinae) i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.
== Utbredelse ==
Dyschiriodes extensus finnes i Mellom-Europa. Finnes ikke i Norge.
== Utseende ==
Dyschiriodes extensus har en litt sylindrisk form på kroppen, med en metallisk glans, i motsetning til de like artene i slekten Clivina som har en matt farge (ikke metallisk). Mange av artene i denne slekten er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme. Brystskjoldet (pronotum) er avskilt fra dekkvingene av en tydelig innsnøring (hals). Antennens tredje ledd er kortere enn andre leddet.
== Levevis ==
Dyschiriodes extensus finnes på steder med sand, blant annet langs innsjøer og vassdrag. De lever som predatore på mindre dyr.
Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dyschiriodes extensus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Dyschiriodes extensus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Dyschiriodes extensus hos Fauna Europaea
Dyschirius extensus – detaljert informasjon på Wikispecies
Dyschiriodes extensus - Fauna Europaea - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 200,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.